1

RUSSLAND BAK NYHETSBILDER

PÅL KOLSTØ

Aschehoug: Oslo 2008

2

Innholdsfortegnelse:

Innledning: Russland mellom det gamle, det halvgamle og det

nye…………….3

Kapittel 1 Den gamle historien: Invasjoner og ekspansjon……………………16

Kapittel 2. Den halvgamle historien: Totalitært regime mellom to urotider….47

Kapittel 3 Det vanskelige demokratiet…………………………………….… 84

Kapittel 4 Russisk stats- og nasjonsbygging etter kommunismen……………146

Kapittel 5: ”Så som i himmelen”: Den russiske ortodoksi…………………...186

Kapittel 6 Jakten på det russiske…………………………………………..….226

Kapittel 7 Litteratur med et budskap ……………………………………........261

Kapittel 8 Norge-Russland: fred og fordragelighet under isolasjon og kontakt 301

3

Innledning: Russland mellom det gamle, det halvgamle og det

nye

Første juledag 1991 ble det sovjetiske flagget på

Kremlmuren firt for siste gang, og opp kom den russiske

hvit-blå-rød trikoloren: Det nye Russland var oppstått.

Russerne hadde avviklet et 70-årig politisk eksperiment,

kommunismen, som ikke hadde holdt hva det lovet. I stedet

for likhet, frihet og velferd hadde de fått et

partidiktatur og grå ensformighet. Nå ville de at

Russland skulle bli et 'vanlig' land, som de sa, et land

4

'som alle andre', og med det mente de et velstående,

pluralistisk, demokratisk og europeisk land.

Siden den gang er det gått 16 år, og mye er skjedd.

Gatebildet i Moskva er ikke til å kjenne igjen. I stedet

for de lange røde propagandatøystrimlene som hang over

husveggene med hyllest til kommunistpartiet og

oppfordringer om å 'oppfylle femårsplanen i rett tid', er

det nå en skog av reklameplakater overalt. Mens

kolonialforretningenes hyller tidligere grinte mot deg

med trist hermetikk, er supermarkedene nå omtrent som

vanlige norske butikker. Det betyr ikke nødvendigvis at

den etterlengtede velstanden er kommet. Varene er dyre i

forhold til lønningene, og ikke alle har råd til å kjøpe.

Hva så med demokratiet? Den russiske grunnloven

garanterer alle demokratiske rettigheter, og i

nasjonalforsamlingen, Dumaen, er flere partier

representert. Men det er ikke i nasjonalforsamlingen

makten ligger, den har flyttet tilbake til Kreml.

5

Under Gorbatsjov deltok folk aktivt i politikken, med

gatemøter og enorme demonstrasjonstog. De skrev

leserinnlegg i avisene og dannet en skog av nye

frivillige organisasjoner. For en stakket stund var den

gigantiske Manesj-plassen rett bak Kreml, der mange av de

største massemønstringene ble holdt, en like viktig

politisk arena som Kreml selv. Nå er det bygget et

digert underjordisk kjøpesenter under plassen.

Demonstrasjonens tid er forbi, og markedsøkonomien har

gjort sitt inntog i stedet. Den som idag vil finne ut

hva som foregår i russisk politikk, må igjen prøve å

gjette seg til hva som foregår bak Kremls høye murer.

Under den kalde krigen utviklet vestlige forskere Kreml-

titting til en hel vitenskap: 'kremlologi'. Siden så lite

av reell informasjon sivet ut fra maktens korridorer,

lærte man seg til å lese sovjetiske aviser ikke for å

finne ut hva som stod på linjene, men mellom dem. Hvilke

toppolitikere hadde vært med å signere den siste

politiske nekrologen og hvilke ikke? Dersom noen var

utelatt, kunne det være et tegn på at vedkommende var på

6

vei ut. Hvilke partisekretærer hadde arbeidet i samme by

tidligere i karrieren? Det siste spørsmålet viste seg å

være svært fruktbart: De som hadde vært arbeidskamerater

tidligere, fulgte hverandre ofte senere i tykt og tynt,

både oppover og nedover på karrierestigen. Kreml viste

seg å være befolket av forskjellige nettverk av personer

som bekjempet hverandre, med forgreninger langt ut i de

mest avsidesliggende provinsbyer.

Det er klart av svært mye av denne kremlologien var rene

spekulasjoner og gjettverk, annerledes kunne det knapt

være. Vestlige samfunnsforskere som jobbet med andre

deler av verden, så gjerne litt ned på sine

sovjetologiske kolleger som var forhindret fra å bruke

vanlige forskningsmetoder. Vi sovjetologer puslet med

vårt i vår andedam, men skulle gjerne sett at vi også

kunne analysert meningsmålinger og valgresultater. Det

gav bare så liten mening når nesten ingen sovjetborgere

torde si hva de mente og 99,8 prosent stemte på det

eneste lovlige partiet. Så Gorbatsjovs perestrojka kom

som drømmenes oppfyllelse like mye for sovjetologene som

7

for sovjetborgerne. Det ble med ett ikke bare

interessant, men en sann svir å lese sovjetiske aviser og

tidsskrifter, hvem skulle trodd det! Politikken utspant

seg rett for øynene på oss, og i rasende fart. Plutselig

var faglige artikler i vestlige kvartalstidsskrifter om

sovjetisk politikk komplett uinteressante, for før de

var trykket, var de for lengst foreldet.

Så stilnet det av. Det begynte vel egentlig i Boris

Jeltsins andre periode som president, etter 1996. Jeltsin

var mye syk og i hans lange fravær fikk de gamle

nettverkene igjen økt betydning. Russlandsforskerne

hentet frem sine halvt glemte kunnskaper: hvem hadde

jobbet sammen med hvem tidligere? Gradvis kom den

foraktede kremlologien til heder og verdighet igjen.

Dette har endret seg lite under Putin. Skjønt, idag

trenger man knapt kremlologiens metoder for å se hvem

'Putins menn' er: de kommer nesten alle sammen fra St.

Petersburg og/eller fra det gamle KGB. Putin er som kjent

en gammel etterretningsoffiser fra 'den nordlige

hovedstad'.

8

Så hvor nytt er det nye Russland? Det er klart at mye er

nytt, og i en tid da stadig flere sier at 'nå er alt ved

det gamle i Russland', er det viktig å holde fast på dét.

Men ingen kan helt løpe fra sin fortid, og Russland har

ikke én, men hele to fortider å drasse på: sovjettiden og

tsartiden. Sovjetperioden var nok dramatisk og

skjellsettende, men i det lange historiske perspektiv

var den relativt kortvarig – 74 år, én menneskealder.

Noen har allerede begynt å omtale den som en 'historisk

parentes'. En like viktig historisk arv er tsartiden, som

strekker seg tilbake til midten av 1500-tallet.

Når jeg hevder at tsarepoken er viktig for Russland idag,

så er det ikke minst fordi mange russere selv retter

blikket mot tsartiden for å finne inspirasjon til å bygge

det nye Russland. I de første årene etter kommunismens

sammenbrudd så mange mot Vesten i håp om å finne en

samfunnsmodell der som de kunne overta. Men glansen fra

det vestlige demokratiet og den markedsøkonomien man

innførte, bleknet etter hvert som levestandarden sank og

9

de nye 'demokratiske' politikerne bekjempet hverandre

(også med våpen i hånd) for åpen scene. 'Demokratia' ble

stadig oftere uttalt 'dermokratia' eller 'møkkastyre', og

i stedet for 'privatizatsia ' -- privatisering -- sa man

'prikhvatizatsia', som fritt oversatt betyr 'grabbe til

seg-økonomi’.

Nei, da var det tryggere med det man kjente. Og flere av

tsarene og deres menn var jo i sannhet imponerende og

respektinngytende skikkelser. Peter den store var en av

de største reformatorer på tronen ikke bare i Russland,

men i verden overhodet. Idag dukker det opp stadig flere

statuer av ham og alt fra sigarettesker og ølbokser til

militærfaner prydes med hans navn og portrett. En annen

viktig reformtsar var Aleksandr II som gav bøndene frihet

på 1860-tallet; og ikke minst henter man idag frem Pjotr

Arkadievitsj Stolypin, en handlekraftig statsmann på

tidlig 1900-tall som forente økonomisk nytenkning med

kamp mot terrorisme og venstreradikalere. Han var ikke

demokrat, men heller ikke reaksjonær. Mange russere idag

ser Stolypin som en lysende foregangsmann:

10

fremtidsrettet, men ikke slavisk opptatt av å kopiere

Vesten.

Tre symbolsteder: Kreml, Arbat og Ulan-Ude

La oss besøke tre steder som alle kan fortelle oss noe om

det nye Russland. Første stoppested blir Kremlborgen i

Moskva, det aller fremste symbol på Russland. Ofte sier

man at 'Kreml mente ditt eller datt' når man sikter til

Russland som sådan eller de russiske myndigheter. Kreml

representerer maktens Russland -- det er her herskerne har

holdt til. Det er påfallende at Lenin etter revolusjonen

valgte å flytte inn i denne borgen som til de grader var

idemessig forbundet med det gamle regimet. Riktignok

hadde Peter den store flyttet hovedstaden og

tsarresidensen til St. Petersburg, men Kreml beholdt like

vel gjennom hele tsartiden sin symbolverdi som et

maktsentrum. Samtidig som Lenin på de fleste andre

områder valgte å markere sterkest mulig brudd med

fortiden, gav han med sitt symboltunge valg av kontor et

klart signal om at på ett området skulle det være

kontinuitet: Statsmakten skulle fortsatt være konsentrert

11

til ett sted. Også etter Lenin holdt alle partisjefer hus

her.

Da Gorbatsjov ryddet sitt kontor i Kreml første juledag

1991, hadde Boris Jeltsin en mulighet til å markere et

brudd ved å installere seg i en annen bygning i byen, men

også han valgte å rykke inn i Kreml (onde tunger hevder

at det skjedde før Gorbatsjov hadde rukket å flytte ut).

At Putin så har valgt å bli værende der, er mindre

overraskende.

Alle turister i Moskva blir tatt med til Kreml og vist

rundt der. To av de mest kjente severdighetene innenfor

murene er tsarklokken og tsarkanonen. Begge er symboler

på makt, henholdsvis den kirkelige og den verdslige. Og

begge kommer i kategorien 'verdens største’… Tsarkanonen

fra 1500-tallet veier 40 tonn og har et kaliber på 890

mm. Den er aldri blitt skutt med. Tsarklokken fra 1700-

tallet veier over 200 tonn med en diameter på nesten 6

meter. Den falt ned fra klokketårnet og gikk i stykker

før den noensinne ble brukt. Allerede for 150 år siden

12

var begge store attraksjoner. Aleksandr Herzen, en av

Russlands skarpeste penner på 1800-tallet, omtalte i

sine memoarer disse to Kreml-symbolene på følgende

sarkastiske måte: 'En klokke som ikke kimer og en kanon

som ikke kan skyte. Russland må være et merkelig land når

dets to fremste severdigheter utmerker seg ved sin

absurditet.'

Man kan trekke Herzens tanke videre og se alle tings

enorme størrelse i Russland som en av årsakene til landets

ulykkelige utvikling. Dette landet som strekker seg over

elleve tidssoner og har sterke indre spenninger, har

gjentatte ganger truet med å falle fra hverandre. For å

holde det sammen har herskerne tydd til en ekstrem

maktkonsentrasjon i Kreml, i hendene på en tsar eller en

generalsekretær. Men dette har bare tilsynelatende gitt

13

god kontroll. Et så stort land lot seg ganske enkelt ikke

styre effektivt på en sentralisert måte.

Slik kan man, paradoksalt nok, se Kreml som et uttrykk

ikke bare på den russiske statens makt, men også på dens

maktesløshet. De samme høye murene som hindret

sovjetforskerne -- og sovjetborgerne – i å se inn, gjorde

det samtidig vanskelig for makthaverne å se ut. I det

sentraliserte, autoritære systemet fantes det så godt som

ingen frie informasjonskanaler. Ved å kneble all

opposisjon og undertrykke uavhengige samfunnskrefter

gjorde de russiske makthaverne seg helt avhengige av de

rapporter de fikk inn fra sine egne tjenestemenn i

provinsene, men disse hadde ingen interesse av å tegne et

sannferdig bilde av situasjonen. Det var mye bedre å

skrive at 'her er alt såre vel', så slapp man å få noen

inspeksjon på besøk. Slik satt Kreml-herskerne i et slags

selvvalgt fengsel bak Kremlmurene, ute av stand til å

styre landet skikkelig. Som vi skal se, var dette en

viktig årsak til at landet til slutt falt fra hverandre.

14

Men Kreml er ikke det eneste mulige symbol på Russland,

og som et motsymbol velger jeg meg bydelen Arbat i

Moskva. Arbat kan stå som et uttrykk for at det finnes et

vibrerende russisk samfunn utenfor staten, men samtidig

også på at sivilsamfunnet hele tiden er truet av statens

overgrep. Det arkitektoniske mangfold (eller

sammensurium) i Arbat er en avspeiling av de ideologiske

og kulturelle lagene i dagens Russland. Dette var lenge

en av de koseligste og mest særpregete bydelene i Moskva,

et slags russisk Montmartre. Her ligger Norges ambassade

i et ærverdig gammel adelshus fra begynnelsen av 1800-

tallet. Det tilhørte i sin tid Elagin-familien, en av de

avgjort finere adelsslektene i Russland på den tiden. Da

jeg jobbet der på slutten av 1970-tallet, hadde

ambassaden adresse Vorovskij-gaten, oppkalt etter en av

de mindre kjente revolusjonsheltene. Idag har gaten fått

tilbake sitt gamle navn, Povarskaja, eller 'Kokkegaten'.

Altså kokker, adelsmenn og revolusjonshelter om

hverandre.

15

Rett bak ambassaden ligger en unnselig, men vakker liten

russisk-ortodoks kirke. Det er et under at den fikk stå i

sovjettiden, for på 1960-tallet bestemte Nikita

Khrusjtsjov at han ville lage en paradegate gjennom

Moskva som kunne måle seg med 5th Avenue i New York. For å

oppnå dette rev han store deler av den gamle Arbat-

bebyggelsen og lot reise en serie identiske høyblokker i

glass og betong. For å si det forsiktig: Ikke alle fikk

følelsen av å være i New York når de spaserte langs den

nye avenyen, til det var eimen av sovjet-realisme altfor

påtrengende. Gaten ble av en eller annen grunn oppkalt

etter en av stalintidens minst betydningsfulle

partiledere, Mikhail Kalinin, men er idag omdøpt til Nye

Arbat.

Samtidig lever deler av det gamle Arbat også videre.

Dette er strøket som gamle moskovitter elsker, det oser

av kultura. Arbat er beskrevet av den berømte forfatteren

Mikhail Bulgakov i romanen Mesteren og Margarita med handling

fra 1930-tallet, en burlesk satire over stalintidens

samfunn og kulturliv som sovjetborgerne ikke fikk lov

16

til å lese. Den russiske kultureliten gjorde det likevel,

og valfartet til den fredelige Patriark-dammen i hjertet

av Arbat, som Bulgakov beskriver. Her prater den

forunderlige Voland-skikkelsen med den sovjetiske

litteraturpampen Berlioz og forteller ham at han snart

vil få hodet kappet av…. Voland er egentlig djevelen

selv, og han er kommet til Moskva for å redde den

stakkars forfatteren, ‘Mesteren’, og samtidig holde gjøn

med hele det sovjetiske establishment.

En generasjon etter Bulgakov skrev Anatolij Rybakov en ny

roman fra Arbat, Arbats barn. Også den er et beskt oppgjør

med stalintiden og kunne ikke trykkes før under glasnost:

Ungdommen forelsker seg og danser lykkelig i gårdsrommene

så lenge de befinner seg i Arbat, men utenfor truer den

stalinistiske virkeligheten. Hovedpersonen skriver et

dikt i en veggavis, det oppfattes som antisovjetisk, og

han sendes til GULag. Igjen er Arbat et sinnbilde på

det skjøre russiske sivilsamfunnet som staten forgriper

seg på. I 2005 ble det laget fjernsynserier over både

Mesteren og Margarita og Arbats barn, som fikk millioner av

17

russiske TV-seere til å sitte klistret til apparatene

kveld etter kveld.

På Arbat lå det i sovjettiden små antikvitetsjapper,

såkalte kommissionnye, der man kunne få kjøpt vakre

sølvgjenstander fra det førrevolusjonære borgerskapet –

dersom man bladde dypt nok i lommeboken. Ved siden av

antikvitetsbutikken lå det gjerne en bukinist, et

antikvariat, der man kunne være heldig og finne

skikkelige rariteter, redkosti. Kanskje en hel årgang av et

1800-talls litterært tidskrift? Eller en original

diktsamling fra den litterære ‘sølvalderen’ på

begynnelsen av 1900-tallet? Forbudte bøker av Trotskij

eller Solzjenitsyn kunne man riktignok ikke skaffe her,

selv ikke mot betaling under bordet, men 'på-kanten'-

bøker som Dostojevskijs antirevolusjonære roman De besatte

kunne la seg oppdrive.

Under perestrojka-tiden ble Arbat en av de viktigste

arenaer for glasnost, den nye 'åpenheten' i kulturlivet.

Her opptrådte visesangere og gatekunstnere, mens

18

politiske yttergrupper falbød sine trykksaker og buttons.

Folk stod i klynger og diskuterte politikk til langt på

natt. Senere rykket gateselgerne, portrettegnerne og

suvenirbodene inn. I stedet for nasjonalistiske

pamfletter ble man nå påprakket matrjoskja-dukker og

skinnluer. Man kunne også få kjøpt hele ekte

militæruniformer, åpenbart avhendet av pensjonerte

offiserer som ikke lenger fikk endene til å møtes. Til

slutt kom fast food-restaurantene, men også

motebutikkene, med det hotteste fra Paris og London.

Intet av dette hadde de uniformsløse offiserene lyst på

eller bruk for, men det var like vel kunder nok.

Men så, straks man har gått Arbat til endes, er det

slutt. Da kommer man ut på Seiersplassen ved Den indre

ringvei. Her troner bygningen til det russiske UD, en av

de berømte eller beryktede 'Stalin-kransekakene':

underlig massive bygninger i beige granitt, tunge og

krimskramsete på samme tid. Dette var

utenriksdepartementets bygning også i sovjettiden, et

19

symbol på USSRs internasjonale betydning som global

supermakt.

Som et tredje bilde på Russland og annet motsymbol mot

Kreml velger jeg meg Ulan-Ude, en by knapt noen har hørt

om bortsett fra de som har tatt den transsibirske

jernbanen fra Moskva til Kina. Ulan-Ude minner oss om at

Russland, som Jahn Otto Johansen sa det i en boktittel en

gang, er 'ikke bare Moskva'. Og Russlands innbyggere er

heller ikke bare russere. Ulan-Ude er hjemstedet til

burjatene, en etnisk gruppe som taler et mongolsk språk.

Byen ligger øst for Bajkal-sjøen i østre Sibir, og er

hovedstad i republikken Burjatia, en av Russlands 21

etnisk definerte delrepublikker. I likhet med sine nære

slektninger mongolene er burjatene lamaistiske

buddhister. Etter kommunismens fall bygger de nå opp

igjen sine templer og knytter bånd til både Mongolia og

Tibet. Men uten på noe tidspunkt å ville bryte båndene

til Russland. Og 'bånd' kan her forstås nesten

bokstavlig: Et gammelt lamaistisk fredssymbol er et

blått silkebånd som burjatene ikke bare henger opp ved

20

templene sine, men også gir til hverandre og deler ut til

venner og bekjente, russere, vestlige og andre.

Når nesten ingen har hørt om Ulan-Ude, så skyldes det nok

at burjatene ikke har presset frem politiske krav. Den

som ikke lager bråk, blir ikke omtalt i media. Og

burjatene ser ingen grunn til å lage bråk. I sovjettiden

hadde de en betydelig velstandsutvikling og ikke minst

gjennomlevde de en formidabel utdannelsesrevolusjon. De

opplever at de idag har det bedre enn mongolene i både

Mongolia og Kina. De er derfor godt integrert i det

russiske samfunnet og har ikke noe ønske om å opprette en

egen stat. Så mens Tsjetsjenias utbrente hovedstad Grozny

har stått som et skammens symbol over russernes manglende

evne og vilje til å løse sine etniske konflikter, så

minner de fredelige gatene i Ulan-Ude oss om at de fleste

etniske gruppene i Russland, og dem er det fryktelig

mange av, faktisk lever i fred og fordragelighet med

russerne.

21

Det Ulan-Ude er mest berømt for er faktisk ikke sine

lamaistiske templer, men et gigantisk hode av Lenin midt

på byens torg. Det var meningen å bygge verdens største

Lenin-statue her, men den ble for stor og man måtte i

stedet nøye seg med å ha verdens største Lenin-kroppsdel.

Ingen har noensinne kommet på den idé at de burde kvitte

seg med denne 'statuen' etter kommunismens fall, og

hvorfor skulle de nå egentlig det? tenker de gjerne. Vi

nordmenn har i hvert fall ikke fjernet statuen av Karl

Johan foran slottet. Da jeg besøkte Ulan-Ude, hadde noen

knyttet et blått bånd rundt en stang like ved Leninhodet.

Dette betyr ikke at burjatene har blikket ensidig rettet

mot fortiden, hverken den gamle eller den halvgamle.

Tvert imot er de også vidåpent orientert mot fremtiden

og omverdenen. Burjatia var tidlig ute med egen

hjemmeside på nettet, 'BOL' eller 'Buryatia On-Line'.

Noen burjater jeg traff hadde startet sin egen

baptistmenighet etter et besøk av noen amerikanske

misjonærer. En ung burjatjente gikk med walkman og

collegegenser og snakket engelsk med kraftig amerikansk

22

aksent etter et opphold på et universitet i USA. Hun

håpet på en internasjonal karriere.

I denne boken vil jeg prøve å fange inn og beskrive de

forskjellige lagene i russisk kultur, politikk og

historie: det førrevolusjonære, sovjettiden og det

postkommunistiske. Ikke minst vil jeg forsøke å få frem

hvordan de forskjellige epokene påvirker og blander seg

med hverandre i dagens Russland. Vi begynner med Det nye

Russlands fødsel og Det store oppbruddet under

Gorbatsjov.

23

24

Den gamle historien: Invasjoner og

ekspansjon

Slaverne og steppen

Russlands historie kan fremstilles som en ustanselig

ekspansjon fra kjerneområdene rundt Moskva til stadig nye

områder. Dette er et vanlig vestlig perspektiv. Landets

historie kan også beskrives som en sammenhengende rekke

med invasjoner av fremmede inntrengere, dette er vanlig i

russisk historieskriving. Begge perspektivene er mulige,

men ensidige. I dette kapitlet vil jeg forsøke å holde

fast på begge samtidig.

Både invasjoner og ekspansjon har rimeligvis sammenheng

med Russlands geografi. Landet ligger på en enorm slette

nesten uten naturlige grenser. Over disse slettene har

rytterarmeene lett kunnet ta seg frem i førhistorisk tid,

og stridsvogner i nyere tid. Mot slike potensielle

trusler har russerne prøvd å gardere seg ved å opprette

buffersoner mot omverdenen. Disse buffersonene er gradvis

blitt innlemmet i den russiske staten og etter hvert

blitt oppfattet som en del av selve Russland. Dermed har

25

det oppstått et behov for nye buffersoner utenfor der

igjen, og slik holdt man det gående.

Russere har tradisjonelt vært jordbrukere, og som bønder

var de i gamle dager lett bytte for nomadenes herjinger.

I førhistorisk tid forsøkte de slaviske stammene å

forsvare seg med å bygge palisadeverk oppe på høydedrag,

men disse gav begrenset beskyttelse. Det eneste som gav

mer varig vern, var skogene. I syd har den russiske

sletten lite vegetasjon, omtrent som den amerikanske

prærien, men lenger nord brer det seg først et belte av

løvtrær og så et belte av nåletrær. Her var det både

lettere å stikke seg vekk og vanskeligere for rytterne å

ta seg frem.

Skogkanten markerte derfor i lang tid en slags

demarkasjonslinje mellom bøndene og nomadene, men den var

flytende og vekslende. Det var en konstant fristelse for

slaverne å slå seg ned på steppene selv om det var

utrygt. Steppejorden ble kalt svartjord og var svært

grøderik, langt bedre enn jorden i skogene, men her

26

risikerte de å bli tatt til fange av nomadene og gjort

til slaver. I noen tilfeller kunne de betale en fast

tributt til dem og slik slippe unna brannskatting og

bortføring.

Ordet 'slaver' er et ord som slaverne har gitt seg selv

og som kommer av ordet slovo eller 'ord'. I egne øyne var

slaverne de som hadde språk, i motsetning til

vesteuropeerne, som slaverne kalte nemtsy, det vil si 'de

stumme' (Senere fikk ordet nemtsy en snevrere betydning og

blir idag bare brukt om tyskere). Germanerne forbandt

imidlertid ordet slavere det med sitt eget ord ’die

Sklaven’, som betyr treller.

Slaverne fikk i Europa et ry som fredsommelige og

ukrigerske. Den tyske romantiske filosofen Gottfried

Herder hevdet i sin bok Ideer til en menneskehetens historiefilosofi

(1784) at de slaviske folkene opptok en større plass på

jorden enn i historien. Dette skyldtes at 'i motsetning

til tyskerne har de aldri vært et foretaksomt kriger- og

eventyrfolk… De er saktmodige og gjestfrie inntil det

27

overdådige, med stor sans for den landlige frihet. Men de

er underdanige og lydige, fiender av røveri og

plyndring'.

En viktig grunn til at slaverne hadde fått et slikt rykte

var at de ikke hadde egne stater. De var undersåtter av

sultanen i Konstantinopel, keiseren i Wien og kongen av

Prøyssen. Men det var to klare unntak fra denne regelen.

Polakkene hadde hatt sin egen stat, men da Herder skrev,

var de i ferd med å miste den igjen. Men i tillegg hadde

russerne allerede tidlig fått en egen stat , og den

russiske staten vokste seg på Herders tid stadig større.

Det er derfor litt rart at Herder ikke oppfattet Russland

som et større problem for sin 'teori' enn han gjorde. En

mulig forklaring kan være at han, og mange med ham, ikke

oppfattet den russiske stat som 'russisk'. På Herders tid

var Russland styrt av Katarina den Store som egentlig var

tysk prinsesse og døpt Sophie Augusta von Anhalt-Zerbst.

Svært store deler av den russiske embetsstanden på hennes

tid var også av tysk eller annen utenlandsk avstamning.

28

Også mange russere har oppfattet den russiske stat som

ikke bare styrt av, men også grunnlagt av fremmede. Den

berømte Nestorkrøniken fra 1100-tallet forteller at på

800-tallet var Russland befolket av en mengde stammer, og

det var stor ufred hos dem. De sendte derfor en

delegasjon over havet (= over Østersjøen) til de

skandinaviske vikingene, eller 'varjagene', og bad dem

herske over seg. Dette var angivelig starten på Kiev-

riket som eksisterte i vel 400 år, frem til ca. 1240. Det

er ingen grunn til å tro at opprettelsen av dette riket

var så fredelig som denne fortellingen vil ha oss til å

tro, men det er et faktum at de første Kiev-fyrstene på

800- og 900-tallet hadde skandinaviske navn: Rjurik (=

Hrørek), Oleg (= Helge), og Olga (= Helga). Det første

russiske dynasti er oppkalt etter Rjurik, og hans

ætlinger kom til å herske i Russland frem til 1598. Etter

et par generasjoner tok de slaviske navn og begynte å

snakke gammelslavisk.

De skandinaviske varjagene eller ’væringene’ kom egentlig

ikke for å grunnlegge en stat, men for å åpne en

29

handelsrute. På 800-tallet gjorde sjørøvere Middelhavet

utrygt, mens de brede, rolige elvene i Russland var

seilbare lange strekninger. Det gjorde det mulig for

skandinavene å ta seg frem over land til den store byen

Miklagard (= Konstantinopel). Mellom elvene og forbi

strykene dro de langbåtene sine på stokker. Men også for

de brave varjagene utgjorde nomadene en alvorlig trussel,

og over steppen kunne de bare dra i konvoi. Derfor anla

de en omlastingsstasjon akkurat på grensen mellom skogen

og steppen, og dette er opptakten til byen Kiev. Her satt

varjagene vinteren over og ventet på at vårkonvoien

skulle dra av gårde i mai. I mellomtiden kortet de tiden

var å innkreve tributt av lokalbefolkningen. Slik kan man

med en lett overdrivelse si at de skapte den første

østslaviske stat som en bigeskjeft.

De fleste var svensker, en del var dansker, men også noen

nordmenn drog i austerveg og utførte store bragder i

Gardariket. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson søkte

ly i Kievriket da det ble for utrygt for dem i Norge.

Olav og kong Jarisleiv (storfyrst Jaroslav) var svogere;

de var gift med hver sin datter av svenskekongen.

30

På 1000-tallet var Kiev et betydelig kultursentrum i

tillegg til et handelssentrum. Under Jaroslav den vise

fikk landet en samlet lovkodeks og gode rettsforhold.

Kiev-befolkningen antok offisielt den kristne tro i 988 i

den ortodokse variant, og en serie ortodokse steinkirker

preget bybildet. Kievriket hadde internasjonalt ry, og

Jaroslav hadde gode forbindelser med andre kongehus. Selv

var han gift med datter til svenskekongen, og tre av

døtrene sine giftet han bort til kongene av henholdsvis

Ungarn, Frankrike og Norge (Harald Hårdråde).

Varjagenes militære ferdigheter gjorde det mulig for dem

å utvide rikets grenser sørover og et godt stykke inn på

steppen. Her kom de i nærkontakt med nomadestammene --

polovetsere, petsjeneger og andre. Noen ganger inngikk

Kiev-fyrstene kortvarige militære allianser med noen av

dem for å beskytte seg mot andre nomader. Til tider var

disse alliansene også rettet mot andre medlemmer av

fyrstefamilien. Kievriket var svært løst organisert, og

de enkelte byene hadde stor grad av selvstendighet. De

31

var styrt av Kiev-fyrstens brødre og andre slektninger,

og skulle i teorien anerkjenne ham som storfyrste og den

første blant likemenn. Mange ganger falt like vel noen av

de andre fyrstene for fristelsen til å prøve å innta Kiev

og oppkaste seg selv til storfyrste. Ved slike

anledninger trengte de hjelp fra de krigerske nomadene.

På denne måten undergravde Kievrikets herskerklasse sin

egen stat.

Et av de mest kjente tilfellene da en rjurikætling

overfalt Kiev, var da Andrej Bogoljubskij fra Vladimir-

Suzdal i nordøst inntok byen i 1169. Men Bogoljubskij slo

seg ikke ned der, i stedet vendte han tilbake til de dype

skogene. Dette viser at allerede på den tid var Kievs

betydning dalende. Overfall fra så vel rjurikætlinger som

nomader tappet denne byen for rikdom og mennesker. Mange

bønder valgte å flytte nordover. Skogene var kanskje ikke

så rike, men de var tryggere, og fyrstene der lokket med

skattefrihet i noen år til dem som slo seg ned. Nordøst-

Russland ble rikets nye sentrum. Ja, det er gode grunner

for å hevde at det er først nå det gir mening å tale om

32

en 'russisk' stat i egentlig forstand. Kiev ligger som

kjent i Ukraina og mange ukrainere opplever det som ren

historieforfalskning når russerne regner Kievriket som

den første russiske statsdannelse. Men en 'ukrainsk' stat

i moderne forstand var det heller ikke, for hverken

ukrainerne eller russerne eksisterte som separate folk på

denne tiden. Kievrikets befolkning bestod av østslavere

med et tynt og stadig mer assimilert sjikt av

skandinaver.

Moskva overtar

Tidlig på 1200-tallet vokste det frem et nytt krigersk

rytterfolk i øst, med en langt større slagkraft enn noen

av de foregående. Dette var mongolene, som kom farende

som et voldsomt uvær over steppende og feide all motstand

til side. De stanset ikke før de nådde Wien, som de

beleiret men ikke inntok. Underveis dit gav de Kiev et

nådestøt. Det eneste som sinket mongolenes fremmarsj, var

skogene. De la under seg den ene russiske byen etter den

andre, men innlemmet ikke Russland i riket sitt. I stedet

slo de seg ned på steppen ved nedre Volga, der de

33

opprettet den sagnomsuste nomadebyen Saraj. Herfra styrte

de et kjemperike som ble kalt 'Den gylne horde'. Fra de

russiske byene nøyde seg med å innkreve tributt. De

utplasserte en 'stedlig representant', en baskak, i hver

by som sørget for at tributten ble levert i tide, og at

det ikke brygget opp til opprør.

Jo lenger vekk fra Saraj de russiske byene lå, desto

lettere var 'mongolåket' som det ble kalt. Helt i

nordvest lå Novgorod, og for innbyggerne i denne byen var

de farligste fiendene ikke mongolene, men svenskene og

tyske ordensriddere i Baltikum. Fyrst Aleksandr av

Novgorod utkjempet et durabelig slag mot hver av dem med

bare to års mellomrom. Svenskene ble slått ved elven Neva

i 1240, og tyskerne på isen på Peipus-innsjøen to år

senere. Etter det første slaget tok Aleksandr tilnavnet

Nevskij, og dagens hovedgate i St. Petersburg er oppkalt

etter ham, Nevskij prospekt.

Noen av byene i Kiev-riket havnet ikke under mongolene i

det hele tatt. Områdene lengst vest og nord ble i stedet

34

innlemmet i det litauiske fyrstedømmet som på denne tiden

ekspanderte kraftig og faktisk i en periode strakte seg

helt til Svartehavet. Litauerne gikk over til

kristendommen relativt sent, på 1300-tallet, og da de

gjorde det, vaklet de lenge mellom katolisisme og

ortodoksi. De fleste endte med å velge katolisismen, og

dermed fikk det litauiske fyrstedømmet en todelt

befolkning: litauisktalende katolikker og slavisktalende

ortodokse. I siste del av 1300-tallet gikk fyrstedømmet i

personalunion med Polen. Denne unionen ble med tiden

stadig tettere inntil det til slutt i realiteten dreide

seg om en tilnærmet enhetsstat.

De av Kievrikets slaviske innbyggere som havnet i det

polsk-litauiske dobbeltriket, ble kulturelt og politisk

skilt fra dem som havnet under mongolene. I Polen-Litauen

ble de utsatt for vestlig påvirkning i form av renessanse

og motreformasjon. De beholdt sin ortodokse tro men

påvirkningen fra katolsk lærdomstradisjon var like vel

sterk. De østslaviske dialektene de snakket, tok opp i

seg en del trekk fra polsk samtidig som de også plukket

35

opp enkelte ord og uttrykk fra steppetatarene i syd og

litauerne i nord. Med tiden dannet dette grunnlaget for

utviklingen av to egne skriftspråk: ukrainsk i syd og

hviterussisk i nord. Dette skjedde riktignok ikke før på

1800-tallet, og frem til da var det først og fremst det

religiøse skillet som gjorde at østslaverne ikke ble

assimilert inn i den polske nasjon. Samtidig gjorde den

politiske atskillelsen fra Russland at de ikke ble

assimilert inn i den russiske nasjon. De østslaverne som

flyttet nordover og inn i skogene, blandet seg med de

finske stammen som bodde der. Dette gav opphavet til den

russiske folkegruppen.

De viktigste byene i nord ved siden av Novgorod var

Vladimir, Suzdal og Tver. I den første tiden etter Kievs

fall var Vladimir hovedsete for storfyrsten, og også

overhodet for den russiske kirke holdt til der. Men etter

hvert vokste en mindre, unnselig bystat seg stadig større

og sterkere. Det var Moskva, som i løpet av noen

generasjoner spiste opp den ene etter den andre av

nabobyene. Dette lyktes takket være kløktig politikk og

36

en rekke heldige omstendigheter. Mange byer ble innlemmet

i Moskva-fyrstedømmet gjennom giftemål, andre ved

erobringer. Fra midten av 1300-tallet til slutten av

1500-tallet ble Moskva også velsignet med en serie

seiglivete herskere som i gjennomsnitt regjerte 38 år

hver. Dermed ble det færre opprivende arveoppgjør mellom

prinsene. Gradvis innførte Moskva også primogenitur, det

vil si at den eldste sønnen arvet riket udelt.

Viktig for Moskva-rikets fremvekst var også støtten fra

to svært ulike hold -- kirken og mongolene. På midten av

1300-tallet flyttet den russiske metropolitten sin

residens fra Vladimir til Moskva, og kirken støttet

åpenlyst Moskva i flere av stridighetene mellom de

russiske fyrstene. Mongolene var svært fornøyd med at

Moskva i motsetning til flere av de andre byene holdt seg

i ro uten å gjøre opprør, tvert imot hendte det at

Moskva-fyrsten sladret til Saraj dersom den lokale

baskaken ble drept et annet sted. Som takk gav mongolene

Moskva en særstilling i administreringen av de russiske

byene.

37

Men ved ett berømt tilfelle mobiliserte like vel også

Moskvafyrsten til væpnet motstand mot mongolene. Det

skjedde i 1380 da Moskvafyrsten Dmitrij barket sammen med

og slo en stor mongolhær på Kulikovo-sletten ved elva

Don. Etter denne bragden tok han tilnavnet Donskoj.

Seieren hadde vært mulig bare takket være forbigående

oppløsningstendenser i Saraj, og mongolene kom snart

voldsomt tilbake og brannskattet Moskva. Mongolåket varte

i hele 100 år til, inntil Moskva sluttet å betale tributt

i 1480. Da var Saraj-riket gått i oppløsning og erstattet

av tre arvtagerriker, Kazan i nord, Astrakhan i midten og

Krim i syd. Disse blir kalt tatar-khanater for mongolene

hadde blandet seg med den innfødte befolkningen i disse

områdene, og disse kalles tatarer.

Mongolene påvirket det russiske samfunn på mange områder,

så som handel og administrasjon. Viktigst var kanskje

like vel hvordan russerne tok etter mongolenes styresett.

Mongolkhanen hadde uinnskrenket makt over sine

undersåtter. Kievrikets fyrster hadde på ingen måte vært

38

eneveldige, men fra slutten av 1400-tallet begynte

Moskva-fyrstene gradvis å ta i bruk titlene 'tsar' og

'samoderzjets', det vil si autokrat eller 'selvhersker'. Det

er betegnende at tsartittelen hadde vært brukt av

russerne også tidligere, når de omtalte mongolkhanen i

Saraj. Khanen var i en viss forstand russernes første

tsar, og Moskva oppfattet seg som en arvtager etter Den

gylne horde.

Samtidig så det seg også arvtager etter det østromerske

Bysants-riket som gikk under i 1453. Tsar Ivan den 3.

giftet seg i 1469 med en niese til den siste bysantinske

keiser, og tok det bysantinske riksvåpen, den tohodete

ørn, som sitt våpenmerke. Han introduserte også hele den

omstendelige bysantinske hoffetikette ved seremonier i

Kreml. Den bysantinske keiseren hadde vært beskytter for

hele den ortodokse verden, og nå overtok Russland denne

verdigheten. En russisk munk, Filofej fra Pskov, skrev et

par brev der han utviklet dette til en hel

herskerideologi: Etter bruddet mellom Øst- og Vestkirken

i 1054 var ikke lenger Roma overhode for en samlet

39

kristen kirke. Den katolske vestkirken hadde falt fra den

rette lære og Konstantinopel, hovedstaden i Bysants-

riket, var blitt Det annet Rom. Etter at Konstantinopel

falt i ottomanenes hender i 1453, hadde Gud utvalgt seg

Moskva som Det tredje Rom. Noe fjerde Rom skulle det ikke

bli, skrev Filofej.

Av og til er det blitt fremstilt som om Moskvariket på

denne tiden var helt isolert fra Vest-Europa, men det er

ikke tilfelle. For eksempel stod italienske arkitekter på

1400-tallet for byggingen av en rekke kirker i Kreml. På

1560-tallet ble det første russiske trykkeriet opprettet

i Moskva etter vestlig forbilde. Men denne kulturimporten

var kontrollert og begrenset, og Russland ble i svært

liten grad preget av tanker fra vestlig reformasjon eller

renessanse.

Ivan IIIs sønnesønn, Ivan IV eller 'den grusomme' som han

også blir kalt, ble tsar i 1533 og er en av de mest

bemerkelsesverdige herskere Russland har hatt. Han var

psykisk svært ustabil og tok blant annet livet av sønnen

40

sin i et raserianfall, noe han senere angret bittert på.

Han nærte en intens mistro mot den russiske arveadelen,

de såkalte bojarene, og i et forsøk på å knuse deres makt

iverksatte han i 1565 et terrorregime i deler av landet

som varte i åtte år -- dette var den såkalte opritsjnina.

Ivan har like vel ikke etterlatt seg noe udelt negativt

ettermæle i Russland. På russisk betyr tilnavnet hans

strengt tatt ikke ’den grusomme’ men 'den truende'

(grozny), og russerne husker ham like mye som den som

knuste tatarenes makt.

Kampen mot steppefolkene hadde fortsatt også etter

mongolåket på et ’lavintensitetsnivå’, som man sier i

våre dager. Russiske bønder som etablerte seg for nær

sletten, kunne risikere å bli tatt til fange og solgt som

slaver på markedene i Østen. Men i 1552 inntok Ivan Kazan

og lot bygge den berømte Vasilij-katedralen på Den røde

plass utenfor Kreml som et seiersmonument. To år senere

falt også det midtre tatarkhanatet, Astrakhan. Dermed

hadde Ivan åpnet opp slettelandet for russisk ekspansjon,

og allerede i hans levetid rykket russerne inn i Sibir.

41

Her møtte de liten motstand, og fremrykkingen fortsatte i

et forrykende tempo inntil den første russiske

ekspedisjonen nådde Stillehavet i 1649.

Med ett var styrkeforholdet mellom Russland og

steppefolkene snudd. Nå var det russerne som truet

steppen og ikke omvendt. Kun den aller sydligste del av

steppen nord for Svartehavet holdt stand inntil videre,

fordi den stod under beskyttelse av sultanen i Istanbul.

Men dette betyr ikke at Russland kunne leve i fred for

sine naboer, bare at den militære trusselen nå kom fra

vest og nord og ikke fra syd og øst: fra tyskere,

svensker og polakker.

Ivan den grusommes styre tappet Russland for krefter og

ressurser. Da han døde, overtok hans svakelige sønn

Fjodor, men han sovnet stille inn i 1598 uten å etterlate

seg noen arving. Dermed døde rjurikdynastiet ut og

Russland ble kastet ut i en 15-årig lang oppløsningstid,

som blir kalt Smuta eller 'Urotiden'. Bondeflokker

marsjerte mot Moskva, og flere falske tronpretendenter

42

fremstod og fikk folk med seg. Den viktigste av disse var

Den falske Dmitrij; han fikk støtte fra polskekongen som

ville utnytte Russlands svekkelse til å utbre sin makt

østover. Dmitrij ble utstyrt med polske soldater og

rykket inn i Moskva der eventyreren ble kronet til ny

tsar. Da han ble drept, stod det frem en ny falsk

Dmitrij, samtidig som svenskene hentet opp av hatten en

tredje falsk Dmitrij. Etter hvert endret smuta-tiden

karakter: Det var ikke lenger en russisk borgerkrig, men

en kamp mot ytre fiender, polakker og svensker.

Svenskene i 1612 besatte Novgorod og i 1612 rykket

polakkene inntok Moskva nok en gang, men da hadde

russerne fått nok. I byen Nizjnij Novgorod i nordøst

fikk en byborger og en lavadelsmann, Minin og Pozjarskij,

trommet sammen en folkemilits som maktet å jage dem ut

igjen. Minin og Pozjarskij inntok etter dette sentrale

plasser i heltegalleriet over Russlands redningsmenn og

fikk sine statuer rett ved Vasilij-katedralen på Den røde

plass.

Romanovene overtar

43

Da polakkene var jaget ut av Russland i 1612, gikk det

utrolig kort tid før ro og orden ble gjenopprettet. Selv

om den siste tsar var død, gikk ikke Russland vekk fra

tsardømmet, men valgte en ny tsar samme år. Valget ble

foretatt av en bredt sammensatt stenderforsamling, der

også bønder var representert . Det var bred enighet om å

velge Mikhail Romanov, en bojar med litt rjurikblod i

årene på morssiden. Mikhails ætlinger regjerte Russland

frem til revolusjonen i 1917. Hans sønn Aleksej

Mikhajlovitsj med tilnavnet 'den stilleste' blir av mange

russere oppfattet som innbegrepet på en god, ortodoks

hersker. Det betyr imidlertid ikke at alt nå var fred og

fordragelighet. Under Aleksejs styre opplevde Russland en

opprivende kirkestrid, som vi skal se nærmere på i

kapitlet om kirken. I tillegg ble riket truet av flere

kosakkopprør, mest kjent er Stenka Razins oppstand i

1670.

Kosakkene var bortrømte russiske bønder som hadde slått

seg ned på steppene i syd og blandet seg med

nomadefolkene der. De beholdt sin ortodokse tro og sitt

44

slaviske språk, men overtok mange av steppefolkenes seder

og skikker, så som militære ferdigheter på hesteryggen.

Etter at livegenskapet ble innført i Russland på slutten

av 1500-tallet, ble forholdene for bøndene stadig verre.

Mange av dem så ingen annen utvei enn å flykte og slå seg

sammen med kosakkene. Dermed hadde de russiske herskerne

så å si skaffet seg en ny trussel fra steppene ved å føre

en undertrykkende politikk overfor sin egen befolkning.

Aleksej Mikhajlovitsj' sønn Peter den store skulle vise

seg å bli den mest betydningsfulle hersker på den

russiske trone gjennom tidene. Ofte blir det fremstilt

som om han gjennomførte et fullstendig brudd med alt det

de tidlige Romanovene hadde stått for. Man taler derfor

gjerne om den 'før-petrine' og den 'petrine' perioden i

russisk historie. Bruddet var utvilsomt dypt og markant,

men vi må samtidig holde fast på at Peters reformer på

mange områder videreførte utviklingstrekk som lå latent

tilstede i det gamle Russland. Hans vesternisering hadde

ikke vært mulig dersom ikke hans forgjengere allerede

hadde importert vestlige fagfolk av forskjellig slag til

45

landet. Mange av disse holdt til i en egen landsby rett

utenfor Moskva, og ved en tilfeldighet kom Peter under

oppveksten til å bo ikke så langt fra den og omgikkes

mange av utlendingene der. Her lærte han å sette pris på

vesteuropeernes seder, skikker og teknikker.

RAMMETEKST: ROMANOVENE PÅ TRONEN

Romanov-dynastiet overtok den russiske tronen i 1613, mendøde ut på mannssiden i 1740. Peter den store hadde bestemt at monarken selv kunne utpeke sin etterfølger, ogto av tsarinaene på 1700-tallet valgte hver sin tyske prins: Anna Ivanovna valgte sin grandnevø og Elisabeth sin nevø. Dermed kunne i realiteten de russiske tsarene og tsarinaene like godt kalt seg Holstein-Gottorp-dynastiet, men de valgte å beholde Romanov-navnet som de var knyttet til på kvinnesiden, for å kunne fremstå som et russisk dynasti. På 1800-tallet ble primogenitur innført som arveprinsipp,det vil si at eldste mannlige arving i rett nedadstigendelinje overtok tronen. Mikhail Fjodorovitsj

1613--1645Aleksej Mikhajlovitsj, ”den stilleste”, sønn av Mikhail

1645--1676Fjodor 3., sønn av Aleksej

1676--1682Ivan 5., bror av Fjodor, medregent med Peter 1.

1682--1689Peter 1. den store, bror av Fjodor og Ivan

1689--1725Katarina 1, Peters enke 1725--1727

46

Peter 2., sønnesønn av Peter 1.1727--1730

Anna Ivanovna, datter av Ivan 5.1730--1740

Ivan 6., tysk prins Anna Ivanovnas grandnevø1740--1741

Elisabeth, datter av Peter 1.1741--1762

Peter 3., tysk prins, Elisabeths nevø1762

Katharina 2. den store, tysk prinsesse Peter 3.s gemalinne 1762--1796Paul, Katarinas sønn

1796--1801Aleksandr 1., Pauls sønn 1801--1825Nikolaj 1., Aleksandr 1s bror 1825--1855Aleksandr 2, Nikolaj 1.s sønn 1855--1881Aleksandr 3., Aleksandr 2.s sønn

1881--1894Nikolaj 2., Aleksandr 3.s sønn

1894--1917

Peters vesterniseringsreformer tok ikke sikte på å svekke

eller begrense tsarens eneveldige makt. Tvert imot ville

Peter gjøre Russland sterkere, og til det trengte han en

sterk statsmakt. På en av sine utenlandsreiser ble han

under et besøk i London invitert til å overvære et møte i

det britiske parlamentet, men den slags europeiske

fiksfakserier han hadde liten interesse for. I stedet

besøkte han et skipsverft i Holland og arbeidet som

47

skipsbygger der i flere måneder for å lære håndverket fra

grunnen av. Det var vestlig teknologi, og ikke vestlige

politiske ideer han var opptatt av.

Motstanden mot reformene var omfattende i alle lag av

befolkningen og hadde ikke Peter hatt så stor makt som

han hadde, ville han neppe klart å gjennomføre dem. Så

enevoldsmakten ble beholdt, mens tsartittelen ble

supplert med den mer vestligklingende herskertittelen

'imperator' (Egentlig er ordet 'tsar' også av vestlig

opprinnelse, og er avledet av ordet 'Caesar'). Også

rikets navn ble endret, fra 'Moskva-Russland' (Moskovskaja

Rus') til 'Det russiske imperium'. Hovedstaden ble flyttet

fra Moskva til den nyanlagte byen St. Petersburg ved

Neva-elvens munning. Den ble grunnlagt i 1703 og bygget

av tvangsrekvirerte livegne bønder, som stupte i hopetall

av overanstrengelse og sykdom. Det var aldri snakk om å

oppheve eller oppmyke livegenskapet.

Også på at annet viktig område fortsatte Peter de

tidligere tsarenes linje: Han utvidet Russlands

48

territorium. De territorielle erobringene var riktignok

ikke så store, men de markerte like vel viktige

vendepunkt. Vestover ble Russland involvert i Den store

nordiske krig, der Sverige var hovedfienden. Sverige var

på denne tiden styrt av Karl 12., som var like mye en

dynamisk krigerkonge som Peter selv. Krigslykken bølget

frem og tilbake: Russerne fikk bank ved Narva i 1700, men

slo Karl 12. ved Poltava i Ukraina ni år senere selv om

svenskene da hadde alliert seg med opprørske kosakker.

Ved freden i Nystad i 1721 overtok Russland Sveriges

besittelser i Baltikum og innerst i Finskebukten. Dermed

fikk Russland for første gang adkomst til Østersjøen, og

Peter hadde klart å ’slå et vindu mot Europa’. De tyske

baronene som utgjorde overklassen i de baltiske

provinsene, hadde høy utdannelse og ble en viktig ressurs

i moderniseringen av Russland.

Sydover kjempet Peter mot ottomanene, som gjennom sine

vasaller kontrollerte Krimhalvøya og det meste av steppen

nordenfor Svartehavet. Det gikk ikke så godt for

russerne: Festningen Azov ved Det azovske hav ble vunnet

49

og tapt igjen. Men med disse kampene var oppgjøret med

sultanen om hegemoniet rundt Svartehavet og på Balkan

begynt, og i løpet av de neste hundre årene utkjempet

russerne hele åtte kriger mot tyrkerne med stigende hell.

Ved fredsslutninger i 1774 og 1790 fikk Russland for

første gang kontrollen over hele steppen nord for

Svartehavet. Nå hadde landet utløp mot havet i alle fire

himmelretninger. Helten fra de siste krigene var

Aleksandr Suvorov, som blir regnet som tsarrusslands

største militærstrateg overhodet.

De fleste av tsarene etter Peter den store var svake

og/eller hersket svært kort tid. Den neste betydelige

herskeren på Russlands trone ble Katarina den store som

målbevisst gikk inn for å fremstå som den som løftet

arven etter Peter, noe som symboliseres av den berømte

rytterstatuen av ham som hun lot reise ved Neva-elvens

bredd. I likhet med Peter gjennomførte hun en serie

administrative reformer med sikte på å styrke statens

makt. En kortere periode leflet hun med opplysningstidens

ideer og brevvekslet med Voltaire, men i 1773 ble

50

Russland rystet av sitt største og alvorligste

kosakkopprør noensinne. Kosakklederen Emeljan Pugatsjov

utgav seg for å være Peter 3., Katarina den stores gemal,

som var blitt drept da hun kom til makten. Da dette

opprøret endelig var slått ned, kom Katarina frem til at

enevoldsmakt nok var det beste likevel, og

opplysningsprosjektet ble avblåst.

Under Katarina etablerte Russland seg som en europeisk

stormakt på linje med de andre europeiske stormaktene.

Ingen kunne lenger komme utenom Russland når europakartet

ble nytegnet. Mellom 1772 og 1793 delte Preussen,

Habsburg og Russland et av Europas største land, Polen,

mellom seg i tre jafser. Russland tok de største bitene.

Mange historikere har ment at Russland egentlig ikke var

interessert i at Polen ble stykket opp -- det hadde vært

bedre å beholde en samlet polsk stat med en Russland-

vennlig konge på tronen. I alle tilfeller skulle

erobringen av de polske områdene vise seg å være en

blandet fornøyelse. Den polske adelen var svært stolt av

sine frihetstradisjoner og gjorde opprør både i 1830--31

51

og 1863--64. Begge opprørene ble slått ned, men knapt

noen av Russlands mange ikke-russiske undersåtter hadde

vært vanskeligere å passivisere. Det ble etablert et

mønster av seig polsk motstand mot russisk overmakt, som

fortsatte under den kalde krigen da Polen ble det mest

villstyrige medlem av Warszawa-pakten, og der opprøret

mot kommunismen begynte.

I flere hundre år hadde Russland utkjempet sine kriger

enten på andre lands territorium eller i rikets

utkantområder, men på 1800-tallet endret dette seg.

Russland ble trukket med i napoleonskrigene, til tross

for tsar Aleksandr Is iherdige forsøk på å holde landet

utenfor. Napoleon mønstret la Grande armée, den største hær

verden hadde sett til da, med over 550 000 mann,

deriblant nesten 100 000 polakker. Napoleon kom nøyaktig

200 år etter den polske invasjonen i 1612, og i likhet

med polakkene forsøkte han å innta Moskva. Det klarte han

i og for seg, men byen brant etter at den russiske

hærføreren Mikhail Kutuzov hadde trukket sine styrker

lenger øst. Det var nytteløst for Napoleon å forsøke å

52

forfølge russerne lenger inn i landet, for de sørget for

å fjerne eller ødelegge alle matlagre der de trakk seg

tilbake. Til slutte måtte Napoleon innse at det ikke var

annet å gjøre enn å vende hjem igjen med uforrettet sak,

men nå angrep små russiske avdelinger keiserens armé i

flanken. Samtidig opplevde Russland en av sine beryktede

fimbulvintrer, og kun 50 000 franske soldater kunne til

slutt krysse grensen til Polen. Russerne hadde klart det

ingen andre europeiske makter hadde klart: Å hamle opp

med det franske militærgeniet. Eller var det Russlands

klima og geografi som hadde stått for den bragden? Nei,

russerne var enige om å gi æren til seg selv, og seieren

bidrog ikke så rent lite til en økende russisk

selvbevissthet. Ved fredskongressen i Wien i 1815 ville

Aleksandr I diktere hvordan de andre seierherrene skulle

oppfatte virkeligheten ved å få dem til å undertegne noe

han kalte 'Den hellige allianse'.

Napoleons russiske felttog peker ikke bare bakover mot

polakkenes erobring av Moskva i 1612, men også fremover

mot Hitlers overfall på Sovjetunionen i 1941. Hitler selv

53

la opp til denne parallellen: Mens la Grande armée krysset

grensen til Russland den 23. juni, ble 'Operasjon

Barbarossa' iverksatt den 22. juni. Tyskerne beveget seg

fremover langs tre akser, én av dem styrte rett mot

Moskva. Der møtte de tyske avdelingene den samme

sprengkulden som hadde ødelagt Napoleons armé. Også

sovjetmakten trakk for øvrig direkte paralleller mellom

invasjonene i 1812 og 1941: Kampen mot Napoleon var gått

inn i russisk historieskriving som ’Fedrelandskrigen’,

mens Stalins ideologer døpte kampen mot Hitler-Tyskland

for ’Den store Fedrelandskrigen’.

I en berømt tale til de sovjetiske soldatene i november

1941 manet Stalin til motstand mot inntrengerne med disse

ordene: 'Kamerater rødegardister! En stor

frigjøringsmisjon er falt i deres lodd, lev opp til denne

misjonen. La dere inspirere i denne krigen av våre store

forfedres heltemodige forbilde: Aleksandr Nevskij,

Dmitrij Donskoj, Kuzma Minin, Dmitrij Pozjarskij,

Aleksandr Suvorov og Mikhail Kutuzov!' Her lot Stalin

alle de heltene vi har stiftet bekjentskap med i dette

54

kapitlet, passere revy. Ja, sannelig ble ikke også

Suvorovs autoritet påberopt, enda hans meritter jo hadde

vært av det mer offensive slaget.

Sitatet viser hvor langt Stalin gikk i å identifisere seg

og sitt regime med Russland. Her var det ikke et vondt

ord om tsarene og deres hærførere. Allerede ti år

tidligere hadde Stalin i en annen berømt tale fremstilt

Russland som et evig offer for andres overgrep: 'De som

blir hengende etter, blir slått, men vi vil ikke bli

slått. Russland ble alltid slått, siden landet var

tilbakeliggende. Hun ble slått av mongolene og polakkene,

av de engelske og franske kapitalistene. Hun ble slått av

alle på grunn av sin militære, kulturelle, politiske,

industrielle og agrare tilbakeliggenhet. Vi ligger 50

eller 100 år etter de mest avanserte landene. Dette

forspranget må vi ta igjen på ti år, ellers vil de knuse

oss.' Dette er et viktig sitat for å forstå beveggrunnene

bak den sjokkmoderniseringen Stalin gjennomførte kort tid

senere: frykten for den fiendtlige omverdenen som alltid

lå et hestehode foran i den tekniske utvikling.

55

Nederlagene begynner

Men er det virkelig sant at Russland alltid ble slått?

Nei, vår raske gjennomgang av Russlands eldre historie i

dette kapitlet viser jo at landet nok både banket og fikk

bank, men til syvende og sist nesten alltid endte opp med

å utvide sitt territorium. Så Russlands naboer kunne nok

ha minst like stor grunn til å frykte russerne som

russerne hadde til å frykte dem. Derimot kunne nok Stalin

ha rett i sin i sin påstand om at russerne stort sett var

blitt slått når det gjaldt den videre historien etter

napoleonskrigene. Det hang nok sammen med at de

vesteuropeiske landenes teknologiske forsprang stadig

økte, til tross for at også Russland gjorde betydelige

fremskritt.

Riktignok fortsatte Russland ufortrødent å utvide sine

grenser sydover. Syd for Kaukasus-fjellene bodde de

kristne folkene armenere og georgiere, og disse gav seg

inn under den russiske trone mer eller mindre frivillig.

Rett nord for fjellkjeden bodde det derimot en rekke

56

muslimske stammefolk som ytet seig motstand. Den

legendariske geriljaføreren og religiøse lederen imam

Sjamil ledet kampen mot de russiske inntrengerne. Han

sanket støtte blant en rekke forskjellige etniske

grupper; blant hans mest innbitte krigere finner vi en

stor kontingent tsjetsjenere. Først etter 25 år overgav

de seg. I disse kampene var det avgjørende at kosakkene

nå kjempet sammen med og ikke mot russerne.

En tid på 1830- og 1840-tallet kunne tsar Nikolaj I også

opptre som ’Europas gendarm’. Han så det som sin

livsoppgave å bekjempe revolusjonsfaren ikke bare i

Russland, men over hele Europa. Når andre kronede hoder

ikke klarte å slå ned opprør blant sine undersåtter,

tilbød Nikolaj seg å rake kastanjene ut av glørne for

dem. Blant annet påtok han seg å knuse ungarernes

revolusjon i 1849 mot habsburgerne da keiseren i Wien

ikke klarte det selv.

Men bare få år senere var situasjonen en helt annen. Da

Russland for n-te gang viklet seg inn i en krig mot den

57

ottomanske sultanen i 1853, blandet Frankrike og England

seg inn på tyrkernes side. Resultatet ble et sviende

russisk nederlag i den såkalte Krimkrigen. Man kan gjerne

mene at mot så mange og sterke motstandere var selv et

land som Russland sjanseløst, men slik tolket ikke

russerne det selv. De oppfattet nederlaget i Krimkrigen

som et alvorlig skudd for baugen for den russke

statsskuta. Russland var blitt hengende etter i

utviklingen, både økonomisk, teknisk og sosialt.

Livegenskapet var ikke bare moralsk forkastelig, men også

en hemsko for landets modernisering. Fem år etter

Krimkrigens slutt forkynte Aleksandr II, Nikolaj Is sønn

og etterfølger, at bøndene skulle få sin frihet. I løpet

av de neste par årene fikk han gjennomført også flere

andre reformer innen rettsvesenet og

lokaladministrasjonen. Jurysystem ble innført, og det ble

opprettet lokale selvforvaltningsorgan der alle

samfunnslag, også bøndene, fikk delta.

1860-tallet ble den mest aktive reformperioden i

Russlands historie siden Peter den stores tid, og i

58

motsetning til Peters reformer hadde reformene denne gang

en klart liberal profil. Men så opplevde Aleksandr II det

samme som Gorbatsjov senere skulle erfare: For en

autoritær statsleder er det knapt noe som er vanskeligere

enn å gjennomføre vellykkede reformer uten å svekke

statens makt. 1860-tallets liberalisering skapte

forventinger som det ikke var mulig å innfri innenfor det

tsaristiske system. Bøndene hadde nok fått sin juridiske

frihet, men de måtte betale for å få beholde den jorden

de hadde dyrket, og som de oppfattet seg som de

rettmessige eiere av. Godseierne hadde dessuten beholdt

nesten halvparten av jorden. På 1870-tallet vokste det

frem en revolusjonær bevegelse av unge studenter og andre

intellektuelle som ville anspore til et omfattende

bondeopprør for å styrte tsaren. Da bøndene ikke

reagerte, eller snarere reagerte negativt på dette,

bestemte de revolusjonære seg for å ta saken i egne

hender. De gjennomførte en serie bombeattentater mot

tsaristiske embetsmenn, og klarte til å slutt å få drept

også tsaren selv den 1. mars 1881. Det eneste de oppnådde

var imidlertid at Frigjøringstsaren, som han ble kalt,

59

ble erstattet av sin sønn Aleksandr III. Sønnen hadde få

liberale tilbøyeligheter for å si det forsiktig. Han

innførte en serie 'midlertidige' unntaksbestemmelser som

satte de fleste av farens reformer ut av kraft.

Utenrikspolitisk gikk det ikke godt Russland. Bare vel

tyve år etter Krimkrigens slutt var landet igjen i krig

med ottomanene. Denne gangen blandet ikke vestmaktene seg

inn i selve krigen, som Russland vant med fynd og klem.

Ved San Stefano-freden i 1878 påtvang de tyrkerne

ydmykende fredsbetingelser, men da fant vestmaktene det

for godt å blande seg inn likevel. Bismarck sammenkalte

en internasjonal konferanse i Berlin, og det de russiske

generalene hadde vunnet på slagmarken, tapte de russiske

diplomatene ved forhandlingsbordet. Dette utløste

kraftige nasjonalistiske og antieuropeiske stemninger i

den russiske offentlighet. Forfatteren Fjodor

Dostojevskij forkynte at det var på tide å vende Europa

ryggen. I stedet burde Russland se sin store

siviliserende misjon i Asia.

60

Russland var på denne tiden i ferd med å erobre de

sentralasiatiske oasebyene nord for Afghanistan en for en

-- Kokand, Bukhara, Samarkand. Dette utløste ingen strenge

reaksjoner i de europeiske hovedstedene, for det var

slikt europeiske stormakter drev på med på den tiden.

Frankrike og Storbritannia var selv involvert i liknende

kolonikriger på diverse kontinenter, og de lot Russland

valse ned emirenes sabelsvingende rytterflokker uten

innsigelser. Mot de russiske armeenes moderne artilleri

hadde sentralasiatene lite å stille opp med. Emiren av

Bukhara og khanene av Khiva og Kokand var etterkommere av

nomadehøvdinger som hadde erobret oasene på 1500-tallet,

men hadde for lengst kastet av seg forfedrenes krigerske

livsstil. Hvis man vil trekke de helt store historiske

linjer, kan man si at erobringen av russisk Sentral-Asia

var skogsbøndenes endelige revansj over steppenomadene.

Men ikke over alle asiater som sådan. Lengst øst i Asia

vokste det frem en ny stormakt med imperialistiske

ambisjoner: Japan. Russland og Japan viklet seg i 1904

inn i en bitter rivalisering om kontroll over de samme

61

områdene ved stillehavskysten, og i St. Petersburg var

kompromissviljen liten. Noen av tsarens ministere skal

angivelig ha ønsket en krig velkommen ut fra et

resonnement om at kamp mot en ytre fiende ville kunne

samle den russiske befolkningen. De tok seieren på

forskudd og ble sjokkert da den russiske flåten ble

senket i Tsushima-stredet og russiske soldater omkom i

tusentall på slagmarkene i Manchuria.

Nederlaget førte til et ras i oppslutningen om

tsarmakten, selv tradisjonelle støttespillere vendte seg

mot regimet. Hva skulle man med en hersker som ikke kunne

hamle opp med en liten asiatisk oppkomling? Byene sultet

og de revolusjonære fisket i rørt vann. Før den russisk-

japanske krig var slutt, brøt Den første russiske

revolusjon ut i 1905, og tsaren ble tvunget til å gi en

rekke politiske innrømmelser. Det ble opprettet en

rådgivende nasjonalforsamling, Dumaen, med allmenn

stemmerett for menn. Men da den første Dumaen krevde

innkalling av en grunnlovgivende forsamling, ble den

oppløst. Den neste Dumaen gikk det ikke bedre med.

62

Regjeringens sterke mann, Pjotr Stolypin, gjennomførte et

statskupp i 1907, som endret reglene for valg til Dumaen

og gjorde den til et mer lydig redskap for moderate

reformer.

Samtidig iverksatte Stolypin den reneste klappjakt på

revolusjonære terrorister. Han fikk opprettet egne

standretter hvor dommerne ikke var jurister, men som

regel offiserer. Dødsdommer ble avsagt på løpende bånd og

eksekvert i løpet av noen dager eller timer. Dette

terrorregimet varte bare noen måneder, men det hadde

gjort sin virkning. I 1906 hadde de revolusjonære tatt

livet av ca. 1500 personer og året etter mer enn 3000,

men etter at Stolypins motterror var gjennomført, gikk

disse tallene drastisk ned.

Etter 1907 kom Russlands økonomi inn i en god gjenge,

med vekst i mange sektorer. Mange russere idag mener at

om bare denne utviklingen hadde fått fortsette noen tiår

til, ville den kommunistiske revolusjonen vært unngått.

Men så tårnet ulykkene og problemene seg opp på nytt:

63

Stolypin ble drept i et attentat i 1911 -- og enda verre:

Tre år senere ble Russland trukket inn i en ny

ødeleggende krig, første verdenskrig. De samme svakhetene

som var kommet til syne i Krimkrigen og den russisk-

japanske krig, gjorde seg gjeldende nok en gang.

Transportnettet var for svakt utbygget til å klare å få

soldatene frem til fronten og mat til byene på samme tid,

og soldatene var altfor dårlig utdannet og utrustet. Selv

om Russland kunne mønstre en større hær enn noen av de

andre krigførende landene hadde, så hjalp det lite når

tyskerne tok hundretusener av dem til fange av gangen.

Etter kort tid hadde Tyskland okkupert store deler av

Russland med til sammen en fjerdedel av landets

befolkning. Disse områdene stod for en tredjedel av

jordbruksproduksjonen og tre fjerdedeler av

jernindustrien og kullgruvene. I krigens tredje år brøt

en ny revolusjon ut, og denne gangen nyttet det ikke med

halvhjertede reformer: Den 25. februar 1917 etter gammel

tidsregning ble den siste tsar, Nikolaj II, tvunget til å

abdisere.

64

Tsarmakten hadde motstått utallige anslag opp gjennom

århundrene fra sin egen befolkning, først i form av

bondeopprør, så revolusjonære attentater. Ingen hadde

maktet å styrte regimet. Først da bøndene og de

revolusjonære gikk sammen, i 1905, så det for alvor stygt

ut, men også dette overlevde tsaren. Det som til syvende

og sist knuste ham, var en militær invasjon av landets

territorium.

Norge har vært lykkelig forskånet for utenlandske

invasjoner gjennom det meste av sin historie. Når visen

om Sinclair og hans lille skotske ’invasjonshær’ i

Romsdalen i 1612 kunne bli så populær, så skyldes det nok

ikke minst at invasjonshærer var et særsyn. De fleste av

Danmark-Norges fiender lå på kontinentet og sett sydfra

lå Norge i skyggen av Danmark, godt beskyttet av Kattegat

og Skagerrak. England er et annet eksempel på et land som

er svært godt beskyttet av hav. Landet har ikke vært

invadert siden 1066. Kan dette være en av grunnene til at

landet har kunnet utvikle sine demokratiske institusjoner

i ro og fred i løpet av hundreder av år?

65

Russerne bærer på en lang historisk hukommelse om

fremmede inntrengere, som har fått nedslag både i

folkloren, kunsten og den statlige propaganda. Da

Sovjetunionen kom i krig med Tyskland under Den annen

verdenskrig, laget den berømte regissøren Sergej

Eisenstein en film som foreviget Aleksandr Nevskijs slag

mot de tyske baronene på Peipus-sjøen 700 år tidligere:

Alle tyskere var samme ulla, enten de var tempelriddere

eller nazister. 600-årsjubileet for Dmitrij Donskojs

seier over mongolene i 1380 ble feiret med brask og bram

i 1980. Bakteppet var stadige trefninger på grensen mot

Kina, og russerne tok hintet: Kineserne var de nye

mongoler, som de måtte ruste seg mot.

Historien om hvordan polakkene ble drevet ut av Moskva i

1612 er tema for en av Russlands mest folkekjære operaer,

Et liv for tsaren, av Mikhail Glinka. Under Jeltsins tid ved

makten ble en av melodiene fra denne operaen brukt som

Russlands nasjonalsang. En annen av Russlands

komponister, Pjotr Tsjajkovskij, skrev den berømte 1812-

66

ouvertyren til minne om neste gang Moskva ble inntatt, i

1812, mens forfattere som Mikhail Lermontov og Lev

Tolstoj skrev henholdsvis dikt og romanepos om kampen mot

Napoleon.

Tsaren lot bygge et gigantisk kirke i Moskva til minne om

seieren over Napoleon, Kristus-Frelserkirken ved Moskva-

elven. Den var 102 meter høy og tok hele 44 år å bygge.

Stalin lot kirken rive på 1930-tallet og erstatte av et

svært svømmebasseng, men etter kommunismens fall har

Moskvas mektige ordfører Jurij Luzjkov fått den gjenreist

i sin opprinnelige prakt og velde.

Noen vestlige historikere synes at russerne altfor lett

har fått lov til å fremstille sitt land som offer for

andres overfall. De har i stedet oppfattet Russland som

en konsekvent ekspansjonistisk stat. Richard Pipes

skriver for eksempel at ’selv de som ikke kjenner fakta,

kan selvsagt bruke sin sunne fornuft. Da vil de innse at

like lite som et menneske kan skaffe seg rikdom ved å bli

ranet gang etter gang, kan et land bli verdens største i

67

utstrekning ved å bli utsatt for stadige invasjoner’.

(Survival is not Enough, 38)

Russland har dessuten angivelig ikke bare utvidet sitt

territorium på andre staters bekostning, men også villet

påtvinge andre folk sin ideologi. I tsartiden var dette

ortodoksien, i sovjettiden kommunismen. Russerne skal

angivelig ha oppfattet sitt samfunn og sin kultur som

mønstergyldig, noe som alle land og folk burde kopiere.

Dette kalles gjerne 'nasjonalreligiøs messianisme': Man

oppfatter sitt eget folk som en kollektiv

frelsesskikkelse.

Den messianistiske versjonen av den russiske ortodoksi

blir gjerne forbundet med ideen om Moskva som det tredje

Rom. Noen lesere har kanskje stusset over at jeg i denne

fremstillingen ikke har lagt større vekst på Tredje Rom-

ideen enn jeg har. Grunnen er at jeg ikke tror den har

hatt særlig stor innflytelse på utformingen av russisk

utenrikspolitikk. Forestillingen ble utformet i kirkelige

kretser og har hatt nokså moderat gjennomslagskraft blant

68

russiske politikere og statsmenn. De lærde strides om man

kan finne spor av denne ideen i Ivan den grusommes

skrytebok om erobringen av Kazan-riket i 1552, Kazanskaja

Istorija. Det synes klart at selv om denne tanken kanskje

har spilt en rolle, var nok forestillingen om at Moskva

var arvtager etter Den gylne horde langt viktigere som

legitimeringsgrunnlag.

På 1600- og 1700-tallet gikk Tredje Rom-tanken langsomt i

glemmeboken, før den ble hentet frem igjen av

nasjonalistiske tenkere på 1800-tallet. Fra da av og frem

til idag har den hatt en trofast flokk av disipler, men

mer blant drømmere enn blant personer i innflytelsesrike

posisjoner. I det russiske utenriksdepartementet

oppfattet man alle nasjonalistiske ideologier med stor

skepsis, fordi de truet med å begrense myndighetenes

handlingsrom og trekke staten inn i farlig

eventyrpolitikk. Dette skjedde blant annet da

nasjonalistiske aviser på 1870-tallet skrev om tyrkernes

overgrep mot de ortodokse folkene på Balkan og krevde at

Russland måtte forsvare sine blods- og trosbrødre der.

69

Resultatet ble den russisk-tyrkiske krig 1877—78, der

Russland solgte smør uten å få noe igjen for det.

En sovjetisk variant av messianismen har man funnet i Den

tredje internasjonale, det vil si den sammenslutning av

kommunistiske partier under Moskvas førerskap som ble

stiftet i 1919. Den tredje internasjonale tok sikte på å

gjennomføre en verdensrevolusjon, med andre ord å utbre

den sovjetiske samfunnsmodell til resten av verden. Den

russiske idéhistorikeren Nikolaj Berdjajev har med et

fiffig ordspill hevdet at Den tredje internasjonale

videreførte Det tredje Rom-tanken, men dette blir mest en

lek med ord. De russiske revolusjonære på 1920-tallet

hadde knapt noe forhold til Det tredje Rom, og tenkte

uansett i helt andre baner. Lenin og hans menn var dypt

overbevist om at Oktober-revolusjonen i Russland ikke

hadde mulighet til å overleve dersom den ikke ble

etterfulgt av revolusjoner også i andre land.

Sovjetunionen var altfor svakt til å stå imot presset fra

kapitalistiske stater på lengre sikt. Derfor kan faktisk

også læren om verdensrevolusjon, så paradoksalt det enn

70

lyder, oppfattes som en doktrine basert på en defensiv

tenkning, ikke ulik tanken om at russerne måtte erobre

stadig nye buffersoner for å forsvare sitt (stadig

økende) territorium.

Vi kan lett se at de fremmede invasjonene flere ganger

har grepet bestemmende inn i utviklingen av Russlands

styresett. Erfaringene fra mongolåket var av avgjørende

betydning for fremveksten av det russiske autokrati på

1400-tallet, og polakkenes innmarsj i Moskva er en del av

forklaringen på hvorfor russerne valgte å videreføre

tsardømmet under et nytt dynasti i 1613. Tyskernes

okkupasjon av Baltikum og Ukraina under den første

verdenskrig førte til tsarens fall, og også til rikets

midlertidige oppløsning. En rekke utkantprovinser løsrev

seg og ville opprette egne nasjonalstater. Noe av det

første bolsjevikene gjorde etter at et de hadde grepet

makten, var å tvinge så mange utkantområder som mulig

tilbake i folden igjen. Det eneste klare eksempel på at

kamp mot fremmede makter har utløst liberale reformer, er

nederlaget i Krimkrigen, som førte til opphevelsen av

71

livegenskapet i 1861. Men virkningene av denne

liberaliseringen var ikke varige. Neste gang regimet ble

truet—ikke utenfra denne gangen, men innenfra av russiske

revolusjonære—da reagerte staten med nye innstramminger.

Slik, kan man si, har russernes svar på landets utsatte

stilling på steppen vært å sentralisere makten mest

mulig. Er det så grunn til å tro at Russland ikke ville

kunne bestå som stat dersom det hadde innførte demokrati?

Vel, begge gangene på 1900-tallet da landet forsøkte seg

med demokratiske reformer -- i 1917 og 1989--91 -- endte

det faktisk med at staten gikk i oppløsning. Betyr det at

vi kan 'unnskylde' Russlands manglende demokratiske

tradisjoner med behovet for et sterkt forsvar mot

fremmede inntrengere?

Ikke nødvendigvis. Tsarens rike var et imperium både i

gavnet og navnet. Det var en konglomeratstat satt sammen

av mange svært ulike deler som var erobret på forskjellig

tidspunkt. En rekke av de ikke-russiske folkegruppene i

utkantområdene hadde fått beholde en avvikende styreform.

72

Polen fortsatte lenge å være et kongedømme med tsaren som

konge, mens Finland var et storfyrstedømme så lenge

landet lå under det russiske riket med utstrakt indre

selvstyre. I Sentral-Asia praktiserte tsarmakten et

system med protektorater tilsvarende det britene hadde i

India. I likhet med de indiske rajaene beholdt emiren av

Bukhara og khanen av Kokand en form for symbolsk makt.

Et talende uttrykk for dette konglomeratet var tsarens

offisielle tittel som var lang og omstendelig:

Av Guds hjelpende nåde, Vi, Nikolaj den Annen,

Imperator og Selvhersker over hele Russland, Moskva,

Kiev, Vladimir og Novgorod; Tsar av Kazan, Tsar av

Astrakhan, Tsar av Polen, Tsar av Sibir, Tsar av det

Tauriske Kherson, Tsar av Georgia, Storfyrste av

Finland, og så videre og så videre.

‘Og så videre og så videre’ er her ikke min forkortelse,

men inngår i selve den offisielle titteloppramsingen.

73

Dette var, forsiktig uttrykt, en stat med lite ‘lim’ og

lite felles identitet som egen nasjon.

Tsarrussland var slett ikke alene om å ha en slik

konglomeratform, også Habsburg-monarkiet og Det

ottomanske riket var slike førmoderne imperier. Men

symptomatisk nok gikk både Habsburg-monarkiet og Det

ottomanske riket i oppløsning på nøyaktig samme tid som

da det russiske imperium gjorde det, under Den første

verdenskrig. Det kan tyde på at imperienes tid da var

forbi. Det spesielle med det russiske imperiet er derfor

ikke at det gikk i oppløsning i 1917, men at det meste av

det ble samlet igjen og fikk et forlenget liv under

sovjetmakten.

Dersom det er slik at Russland hele tiden 'måtte'

ekspandere fordi landet ikke hadde noen naturlige

grenser, da kan vi heller ikke si at riket hadde noen

naturlige grenser i det øyeblikk det brøt sammen, i 1917-

18. I løpet av sin historie støtte riket faktisk på noen

naturlige grenser, så som de høye Kaukasus-fjellene, men

74

det stoppet ikke sin ekspansjon av den grunn. I stedet

hadde det lagt under seg også områdene Georgia, Armenia

og Azerbajdzjan i Syd-Kaukasia. Mot vest hadde

ekspansjonen derimot stoppet selv om Russland aldri nådde

noen naturlig grense. Lavsletten i det nordlige Eurasia

fortsetter helt til Nordsjøen, men ingen har noensinne

ment at Tyskland og Nederland bør innlemmes i Russland.

Alt tyder derfor på at Russlands ekspansjon stoppet ikke

opp på grunn av naturlige hindre, men derimot når landets

armeer støtte på like sterke eller sterkere stater, mens

svakere stater ble spist opp.

Nå bør vi ikke forledes til å tro at moderne

nasjonalstater i motsetning til imperier er 'naturlige'

stater. Når noen stater blir oppfattet som nasjonalstater

idag, er det fordi de har gjennomgått en vellykket

nasjonsbyggingsprosess. Det står med andre ord aktive

nasjonsbyggere bak. Politikere, historikere, forfattere

og mange andre har bidratt til å gi disse landene en

felles kultur, identitet og institusjoner. Norge

gjennomgikk en slik vellykket nasjonsbygging på 1800-

75

tallet. Også Russland forsøkte seg med slik

nasjonsbygging i siste tredjedel av 1800-tallet, så

hvorfor var ikke den russiske nasjonsbyggingen en like

stor suksess? En viktig årsak er utvilsomt at forsøkene

på å skape en felles identitet for hele landet startet

for sent. Dessuten brukte Aleksandr III så aggressive og

hårdhendte metoder at han støtte ikke-russerne fra seg

snarere enn å knytte dem tettere til riket og regimet.

Da bolsjevikene kom til makten, forsøkte de å få

oppslutning om sitt regimet ved å gi ikke-russerne hver

sin kvasi-nasjonalstat innenfor USSR i form av

unionsrepublikker som skulle styres etter prinsippet

’sosialistisk i innhold, nasjonal i form’. Antallet

unionsrepublikker økte etter hvert og kom til slutt opp i

15, i tillegg fantes det etniske definerte enheter for en

del mindre nasjonale grupper på lavere nivåer, såkalte

autonome republikker og autonome områder. En tid så det

ut til at dette fascinerende eksperimentet kunne lykkes,

men da Gorbatsjov åpnet opp for demokratisering og

ytringsfrihet, viste det seg at nettopp disse kvasi-

76

nasjonalstatene var regimets akilleshæl. Innenfor dem og

ikledd en sosialistisk retorikk hadde det funnet sted en

serie nasjonsbyggingsprosjekter. Det fantes derfor en

nasjonal fellesidentitet å bygge på i hver av de femten

arvtagerstatene som så dagens lys ved Sovjetunionens

sammenbrudd. Her var det riktignok store forskjeller.

Fellesidentiteten var sterk hos for eksempel balterne og

mye svakere blant sentralasiatene.

Hva så med Russland? Russland er det eneste landet blant

arvtagerstatene som offisielt er en føderasjon, satt

sammen av dels vanlige fylker, dels etnisk definerte

delrepublikker, i likhet med hva Sovjetunionen var. I alt

er det idag 21 ’republikker’, 1 autonomt område og 7

autonome kretser i Russland som alle er etnisk definert.

Betyr det at Russland er 'dømt' til å gå samme vei som

USSR og ende opp på ’historiens skraphaug’? Eller er det

mulig å utvikle en fellesrussisk identitet og

nasjonalstat? Se dét er spørsmål vi vil ta opp i siste

kapittel.

77

Kapittel 2. Den halvgamle historien: Totalitært regime

mellom to urotider.

Under den kalde krigen ble kommunistregimet i

Sovjetunionen ofte omtalt som 'totalitært'. Med det

begrepet mente noen et regime som hadde ambisjoner om å

oppnå total kontroll over alle sider av samfunnet, mens

andre tok hardere i og mente at sovjetregimet mer eller

mindre hadde oppnådd slik kontroll. Det siste var

åpenbart feil. Det fantes viktige livssfærer, f. eks.

familien, der ikke engang Stalin hadde eller forsøkte å

oppnå total kontroll. Forskningen har også avdekket at

selv på områder der kommunistene tilstrebet slik

kontroll, klarte de det sjelden. Til tider var 'kaos' en

mer dekkende beskrivelse enn 'kontroll'.

Når man like vel ofte tyr til uttrykket 'totalitært

regime', er det for å få frem at dette var et regime av

en helt annen karakter enn autoritære regimer som f. eks.

militærdiktaturer eller eneveldige monarkier. Selv om man

lett kan se at Stalin temmelig direkte la opp til

78

paralleller mellom sitt diktatur og tsarregimet, må vi

ikke la oss forlede til å tro at det var samme grad av

undertrykkelse før og etter revolusjonen. Stalintiden

representerte noe kvalitativt nytt.

Et klart uttrykk for hvordan de russiske regimene før og

etter 1917 skiller seg fra hverandre, er hvordan de

behandlet sine motstandere. Selv om Tsar-Russland hadde

et godt stykke igjen før landet kunne karakteriseres som

en rettsstat i moderne forstand, ble vanlig

rettssikkerhet eklatant tilsidesatt kun i kortere

perioder, så som etter mordet på Aleksandr 2. i 1881 og

etter 1905-revolusjonen. Da statsminister Stolypin i 1907

gjennomførte sin motaksjon mot de revolusjonæres

voldsbruk, ble tusenvis av revolusjonære arrestert, og

ca. tusen henrettet etter summariske retterganger. Da

Stalin iverksatte det Robert Conquest har kalt ’Den Store

Terror’, ble derimot over en million mennesker henrettet

mens ytterligere mange millioner forsvant i GULags leire.

En million er tusen i annen potens. En annen viktig

forskjell er at Stolypins terror hovedsakelig rammet

79

personer som vitterlig bekjempet tsarregimet, mens den

sammensvergelse mot sovjetstaten som Stalin hevdet

eksisterte, var det rene tankespinn.

Ofte er det blitt fremstilt som om russerne gjennom det

meste av sin historie har hatt autoritære regimer fordi

de har en autoritær personlighetstype. I godt lag vil

mange russere gjerne fremsette den motsatte forklaringen på

hvorfor Russland gikk rett fra tsaristisk autokrati til

kommunisme, og fra kommunisme til Putins autoritære

regime: Den russiske folkesjelen er ikke autoritetstro,

men i bunn og grunn anarkistisk. Derfor trengs det kraftig

lut for å gjøre dem til samfunnsborgere. Dersom man

forsøker med det gode, vil det utvikle seg til den

komplette lovløshet. Og den påstanden jeg nettopp

fremsatte, er sterkt misvisende, vil de påpeke: Russland

gikk nettopp ikke gikk rett fra det tsaristiske autokrati

til kommunisme, og fra kommunisme til Putins autoritær-

demokratiske regime. Innimellom ligger det to urotider,

to moderne utgaver av smuta: henholdsvis det russiske

revolusjon i 1917 og perestrojka. Ved begge anledninger

80

brøt statsmakten sammen og ble for en kortere periode

erstattet av kaotiske tilstander. Ut fra denne

tankegangen står derfor valget for russerne ikke mellom

autokrati og demokrati, men mellom en sterk statsledelse

og det Aristoteles kalte 'oklokratiet' eller mobbveldet.

Personlig er jeg skeptisk til forsøk på å forklare et

lands politiske utvikling ut fra innbyggernes

'folkekarakter'. Når vi tenker oss om, vet vi utmerket

godt at mennesker som tilhører samme nasjon, som for

eksempel den norske, kan være ytterst forskjellige. Vi

kan derimot fastslå er at folk utvikler sine preferanser

og fatter sine valg ut fra tidligere erfaringer. Noen

slike erfaringer er kollektive og nasjonale. Slik kan vi

si at historiske erfaringer, slik de blir gjenfortalt og

fortolket i en nasjon, påvirker de handlingsvalg de

foretar senere.

***

Det er en vanlig misforståelse å tro at bolsjevikene

styrtet tsaren, det gjorde de ikke. Tsaren ble styrtet i

81

februar 1917 ved en folkelig oppstand der bolsjevikene

ikke engang spilte noen birolle. De som overtok makten,

var dels borgerlig-konstitusjonelle demokrater, dels

sosialister av forskjellige avskygninger. Sammen dannet

de det de kalte en 'provisorisk regjering'. De

konstitusjonelle demokratene ønsket kun en politisk

revolusjon og innføring av vestlige friheter og

borgerrettigheter, men dette synet hadde de liten støtte

for. De brede massene ønsket en sosialistisk omfordeling

av eiendom. Ved bondefrigjøringen i 1861 hadde bøndene

fått sin personlige frihet, men godseierne hadde beholdt

halvparten av jorden. Mange bønder var blitt fattigere

etter at de ble frie, og krevde å få godseiernes jord

straks tsaren var borte. Samtidig ville arbeiderne

innføre arbeiderstyre på fabrikkene. Mange steder tok

folk seg til rette: godsene ble brent og eierne jaget.

Arbeiderne opprettet fabrikkomiteer som overtok styringen

av fabrikkene og røde brigader som drev eksersis i

arbeidstiden for å lære å forsvare revolusjonen.

Sosialistene som satt i den provisoriske regjeringen,

havnet i en skvis. De var i prinsippet tilhengere av å

82

avskaffe den private eiendomsretten, men var samtidig

redde for selvtekt og kaos.

Den provisoriske regjering fikk aldri vist hva den dugde

til, hovedsakelig av to grunner: I 1917 var Russland

involvert i den største krig verden til da hadde opplevd,

Den første verdenskrig. Tyskerne hadde okkupert store

deler av landet, og dersom Russland sluttet separatfred

med dem, måtte de være forberedt på enorme

landavståelser. Dette var hverken regjeringen eller folk

flest innstilt på. Like problematisk var det at den

provisoriske regjering aldri fikk styre alene. Fra første

stund etter Februarrevolusjonen spratt det opp spontane

arbeider- og soldatråd, såkalte 'sovjeter', og mens

regjeringen var selvoppnevnt, var sovjetene valgt. De

hadde derfor betydelig legitimitet og en selvstendig

maktbase. På den måten utviklet det seg det russerne

kaller 'tvemakt'.

I arbeidersovjetene var de borgerlige partiene så godt

som usynlige, og de sosialistiske partiene dominerte

83

totalt. Her var også bolsjevikpartiet representert, men

det utgjorde bare en liten utgruppe på ytterste venstre

fløy. Lenin bestemte like vel at hans parti skulle satse

på å styrte den provisoriske regjeringen og overta makten

alene. Dette skulle de gjøre gjennom og ved hjelp av

sovjetene. De andre sosialistene var representert i

regjeringen og kviet seg derfor for å styrte den. De var

også redde for at dersom sovjetene overtok makten alene,

ville de få skylden for den upopulære krigen. I tillegg

hadde mange sosialistledere også en inngrodd aversjon mot

all form for makt. De assosierte den med tsarmakt og

ville helst ikke bli tilsmusset av å ha makt selv. Når de

hadde gått inn i den provisoriske regjeringen, var det

som en nødløsning og et minste onde, for å redde landet

fra anarki.

Bolsjevikene hadde ingen slike maktskrupler, og styrte

målbevisst mot en maktovertakelse. Deres viktigste

strategi var propaganda mot krigen og mot regjeringen. De

undergravde systematisk statsmaktens autoritet og

militærdisiplinen ved fronten. Folket ble lovet 'fred,

84

brød og alle makt til sovjetene'. Med slike slagord vant

bolsjevikene til slutt flertallet i de to viktigste

sovjetene, bysovjetene i Moskva og Petrograd (St.

Petersburg var blitt omdøpt til Petrograd under krigen

for at byens navn ikke skulle lyde så tysk). Samtidig

satte bolsjevikene ut et rykte om at den provisoriske

regjeringen planla å oppløse sovjetene, og for å

forhindre dette måtte de angivelig gjennomføre et

forebyggende motkupp og styrte regjeringen. Det skjedde

natt til den 25. oktober (regnet etter den julianske

kalender som Russland fulgte, det vil si 7. november

etter den gregorianske kalender brukt ellers i verden og

som nå også Russland innførte.) Det stod nesten en halv

million soldater i Petrograd i slutten av oktober, og

bare ca. 25 000 av dem støttet bolsjevikene, men det var

nok, for resten forholdt seg passive. Den provisoriske

regjering hadde spilt fallitt, og bortsett fra noen få

militærskolekadetter var det ingen som ville løfte en

finger for å forsvare Vinterpalasset der regjeringen

hadde flyttet inn.

85

Lenin hadde lenge insistert på at det måtte avholdes valg

til en grunnlovgivende forsamling. Dette valget ble nå

gjennomført og Lenin oppdaget til sin forskrekkelse at

bolsjevikpartiet kun fikk ca. 25 prosent av stemmene.

Valgets suverene vinner var det sosialrevolusjonære

partiet (SR) som i hovedsak sanket støtte blant bøndene

(de russiske bøndene hadde lange opprørstradisjoner og

var mindre konservative enn bønder i mange andre

europeiske land). Men Lenin var ikke innstilt på å gi fra

seg makten straks han hadde fått den, og oppløste den

grunnlovgivende forsamling så snart den trådte sammen.

Sovjetmakten var etablert.

Få måneder senere holdt bolsjevikregimet på å velte da

det inngikk separatfred med tyskerne. Tyskerne krevde

krigserstatninger og landavståelser, og Lenin hadde ikke

annet å gjøre enn å bite i det sure eplet. Russland var

for utmattet til at landet maktet å kjempe lenger.

Motstanden mot fredsavtalen var enorm, også langt inn i

bolsjevikpartiets egne rekker. Men Lenin klarte å ri

stormen av, og da det tyske keiserriket tapte krigen på

86

vestfronten i november 1918, kunne han rive hele den

forhatte fredsavtalen i stykker.

Lenin hadde altså langt fra noe flertall av befolkningen

i ryggen da han grep makten, men det var like vel ikke så

rent få som støttet ham. Slett ikke alle gjorde det fordi

de ønsket seg en revolusjon i betydningen 'vekk med det

gamle'. Tvert imot var det faktisk mange, for eksempel en

del tidligere tsargeneraler, som sluttet seg til dem

fordi de oppfattet bolsjevikene som det eneste alternativ

til statsoppløsning og kaos. Og meget snart gikk

bolsjevikene systematisk i gang med å bygge opp igjen den

statsmakten som de mer enn noen andre hadde bidratt til å

undergrave under smuta-året. De spontane arbeiderkomiteene

på fabrikkene ble nedlagt og militærdisiplin gjeninnført

i hæren. Bøndene fikk i første omgang beholde den jorden

de hadde tilranet seg, men byene sultet, og Lenin sendte

væpnede grupper ut på landsbygda for å tvangsrekvirere

korn. Mens bøndene trodde sovjetregjeringen hadde gitt

dem eiendomsrett over jorden, oppdaget de at de ikke

engang hadde eiendomsrett over det de produserte.

87

Den tidligere polske adelsmannen Feliks Dzerzjinskij fikk

i oppdrag å bygge opp et hemmelig politi, Tsjekaen.

Navnet var en forkortelse for 'Den ekstraordinære

kommisjon til bekjempelse av sabotasje og

kontrarevolusjon'. Tsjekaen foretok summariske

henrettelser av regimets motstandere. Da en tsjekaleder i

Petrograd ble drept i et attentat i august 1918 og Lenin

utsatt for et attentatforsøk samme dag, ble nesten 600

personer skutt som represalie, ifølge offisielle

sovjetiske opplysninger. Tsjekaen ble senere omorganisert

og omdøpt mange ganger. En stund het det GPU og OGPU før

det i 1934 ble erstattet av NKVD (Folkekommissariatet for

Indre Anliggender) og i 1953 av KGB (Komiteen for Statens

Sikkerhet). Også FSB, det hemmelige politi I dagens

Russland, er en videreføring av Tsjekaen. Fremdeles

kalles russiske etterretningsoffiserer ofte”tsjekister”,

og på FSBs hjemmeside er det rosende omtale av Tsjekaens

grunnlegger Dzerzjinskij.

88

Tsjekaen bedrev det som offisielt ble kalt 'rød terror'.

Det er klart at dette terrorbegrepet er grunnleggende

forskjellig for hva vi forstår med terror ens 'krig mot

terror' . Osama bin Ladens islamister vil undergrave stater

de ikke liker, mens Dzerzjinskijs røde terror var et

middel til å bygge opp og styrke en stat. Det er klare

likheter mellom terroren under Lenin og under Stalin, men

også betydelige forskjeller. For det første fikk den

førstnevnte aldri det samme omfanget, og mens Stalin i

hovedsak bekjempet innbilte fiender og diktet opp de

forbrytelsene som ofrene angivelig skulle ha begått, var

Tsjekaens motstandere høyst virkelige: I de første årene

etter 1917 var kontrarevolusjon en reell mulighet. Som

statsterrorister stod Lenin og Dzerzjinskij et sted

mellom Stolypin og Stalin.

Selv om ingen ville forsvare den provisoriske regjering

da den ble styrtet, ble det like vel etter kort tid

stablet på bena såkalte 'hvite' armeer i rikets

utkantområder. Disse ble ledet av tidligere tsargeneraler

som fikk noe hjelp fra diverse utenlandske makter, de

89

såkalte intervensjonsstyrkene. De hvite kjempet ikke

nødvendigvis for å gjeninnsette tsaren, men for å

gjeninnføre 'den gamle orden' og ikke minst den private

eiendomsretten. Dét poenget oppfattet bøndene, som for

enhver pris ikke ville ha godseierne tilbake. Dette er én

viktig grunn til at bolsjevikene vant borgerkrigen. En

annen grunn er at Den røde arme hadde bedre disiplin enn

de hvites armeer. Borgerkrigen ble ført med stor

brutalitet fra begge sider, men de røde stod for langt

færre overgrep mot sivilbefolkningen enn de hvite. Især

gikk det hardt ut over jødene der de hvite for frem. Men

krigslykken bølget lenge frem og tilbake. Vi har ofte

altfor lett for å tenke at det som faktisk har skjedd,

også var det eneste mulige utfall, men i den russiske

borgerkrigen var ikke utfallet gitt. Flere ganger rykket

noen av hvitegeneralene langt frem mot Petrograd, og

høsten 1919 ble Lenin nødt til å rømme til Moskva med sin

regjering.

Etter at borgerkrigen var over tidlig på 1920-tallet, var

Russland helt på knærne. Som en følge av krig, hungersnød

90

og emigrasjon var landets befolkning sunket med så mye

som 28 millioner. Moskva og Petrograd hadde mistet nær

halvparten av sin befolkning. Økonomien lå i ruiner,

gjennomsnittlig produserte industrien nå bare en

femtedel av 1913-nivået. På landsbygden var det dyrkede

areal bare halvparten av 1913-arealet og matforsyningene

sviktet. Ukraina hadde opplevd en veritabel hungersnød

med flere millioner døde. Det murret blant revolusjonens

kjernetropper, og i mars 1921 gjorde matrosene på

flåtebasen Kronstad i Finskebukta opprør. Dette opprøret

ble slått ned med hard hånd samtidig som Lenin innså at

den økonomiske politikken måtte legges radikalt om.

Partiet innførte det det kalte Ny Økonomisk Politikk,

NEP, som gav bøndene rett til å selge varene sine fritt.

Også i byene ble det lov å drive med småhandel og

småindustri. NEP virket etter hensikten, og etter få år

var økonomien på bedringens vei. Men Russland hadde

samtidig tatt et langt steg vekk fra 'kommunismen'.

Mens Lenin slakket på de økonomiske tøylene, gav han ikke

ut en tomme på de politiske tøylene -- tvert imot

91

strammet han dem. Den samme partikongressen som i 1921

innførte NEP, vedtok også et fraksjonsforbud i

bolsjevikpartiet for alle partimedlemmer: Etter at en

beslutning først var fattet, skulle det fra nå av være

forbudt å agitere og prøve å samle støtte for et annet

syn. Tidligere hadde man innført forbud mot alle andre

partier, først de tsaristiske og borgerlige, senere også

de sosialistiske.

Da Lenin døde i 1924, utløste det en intens strid mellom

de andre bolsjeviklederne om hvem som skulle overta som

partiets sterke mann. Først etter tre år var det klart at

Josef Stalin hadde trukket det lengste strået, ikke minst

fordi han allerede før Lenins død var blitt utnevnt til

generalsekretær og slik hadde fått kontroll med alle

partiansettelser. Dette gav ham mulighet til å hente frem

sine menn og luke ut dem som ikke støttet ham. Stillingen

som generalsekretær, som opprinnelig hadde vært et rent

administrativt verv, ble etter dette den viktigste

stillingen i partiet og landet.

92

Straks etter at Stalin hadde konsolidert sin makt,

iverksatte han omfattende endringer i Sovjetunionens

sosiale og politiske system. Det tales gjerne om 'den

andre revolusjon' eller 'Stalins revolusjon ovenfra'. Han

avviklet NEP og innførte sjokkindustrialisering og

planøkonomi. For å finansiere sine storstilte planer for

industrireising bestemte han at jordbruket måtte

kollektiviseres. I stedet for ulønnsomme småparseller

skulle jordene samles i store enheter, kollektivbruk, der

man pløyde med traktor i stedet for med hest. I

kollektivbrukene kunne man også lettere sikre seg mot at

bøndene stakk noe av produksjonen til side og ikke

avleverte alt til staten.

Partiledelsen regnet med en viss motstand fra

storbøndene, de såkalte kulakkene. Disse fikk derfor ikke

lov til å bli med inn i kollektivbrukene, men skulle bli

boende utenfor uten husdyr eller sendes til

nybyggerbosetninger i Sibir. Flere millioner store og

ikke fullt så store bønder ble sendt av gårde østover,

stuet sammen i godsvogner, og svært mange omkom underveis

93

eller ved ankomst. Men motstanden mot kollektiviseringen

var langt større enn Kreml hadde regnet med. I stedet for

å gi fra seg kua til kollektivbruket frivillig valgte

mange kulakker å slakte den og holde et siste

heidundrende måltid på den. Andre steder gjorde hele

landsbyer væpnet motstand og drepte de partifunksjonærene

som kom fra byen for å gjennomføre kollektiviseringen.

Dette ble oppfattet som bunt, bondeopprør, som Russland

hadde opplevd så mange av opp gjennom historien. Det

truet statens makt og måtte møtes med kontante midler.

Oppsetsige landsbyer ble kringsatt av

maskingeværstillinger og beskutt til de overgav seg.

Stalin talte om behovet for å 'likvidere kulakkene som

klasse', og alle som gjorde motstand, var per definisjon

kulakk eller ‘subkulakk’.

I stedet for å gi økt overskudd førte

tvangskollektiviseringen til at matproduksjonen gikk

dramatisk ned. Fra 1928 til 1933 sank husdyrbestanden til

ca. halvparten for storfe og til en tredjedel for småfe.

Kornproduksjonen sank med ca. 30 prosent. Like vel ble

94

korneksporten til utlandet stadig økt, det var jo på den

måten industrialiseringen skulle finansieres. På fire år,

fra 1928 til 1931, økte eksporten hele 50 ganger. Som et

resultat brøt det ut hungersnød i Ukraina og Kazakhstan i

perioden 1932--33 uten noen som helst form for

naturkatastrofe, hverken tørke, flom, eller lignende, en

rent menneskeskapt hungersnød. Man regner med at mellom

fem og seks millioner mennesker døde.

I industrireisingen var resultatene langt fra så gode som

planleggerne hadde stilt i utsikt, innenfor mange bransjer

oppnådde man de første årene bare 20--40 prosent av

planmålene. I stedet for å justere ned tempoet i

sjokkindustrialiseringen ble det mange steder skrudd opp, og

det ble vedtatt å gjennomføre den første femårsplanen på fire

år! Ofte satte man nesten helt ufaglærte arbeidere til å bygge

nye fabrikker. Noen ble aldri ferdigbygget og ble stående som

tomme skall. Mye kostbart utstyr ble ødelagt fordi arbeiderne

ikke visste hvordan de skulle behandle det. På den annen side

kan man si at den første femårsplanen fungerte som en

gigantisk skole i tekniske ferdigheter.

95

Og faktisk klarte Sovjetunionen på en enormt

ressurssløsende måte å ta steget fra jordbruksnasjon til

industrinasjon på én generasjon. Dette krevde voldsomme

forsakelser fra befolkningens side, og lot seg kun

gjennomføre med solide doser maktbruk. Men selv om tvang

og terror inngikk som viktige drivkrefter bak

industrireisingen, kan man ikke forklare innsatsviljen

under de første femårsplanene uten å trekke inn også et

element av ekte entusiasme. Denne var ikke så mye

ideologisk som teknisk og nasjonal. Den sovjetiske

ungdommen opplevde at hele virkeligheten ble forandret

for øynene på dem takket være teknikkens vidundere.

Sovjetunionen ble teknokratenes drømmeland fremfor noe.

Den nasjonale entusiasmen hadde sammenheng med en viktig

omlegging av den offisielle politikken under Stalin: Han

gikk vekk fra den verdensrevolusjonen Lenin hadde drømt

om, og lanserte tanken om oppbygging av sosialismen i ett

land, Sovjetunionen. Russerne følte nå at det de ytet,

ikke skulle gå til revolusjonære eventyr i andre land,

96

men til dem selv, eller i det minste til deres barn og

barnebarn. Den statlige propagandaen fremholdt stadig

oftere at Sovjetunionen var et unikt land i

verdenshistorien. Selv mange hviteemigranter lot seg rive

med av denne nasjonale entusiasmen, og hyllet Stalin for

at han bygget Russland opp til en stormakt. Noen av dem

valgte å flytte hjem, men det var ikke vel betenkt, for

etter noen år forsvant de fleste av dem i Stalins

utrenskninger.

Utrenskninger og moskvaprosesser

De partilederne Stalin hadde nedkjempet under maktkampene

på 1920-tallet, hadde i første omgang fått beholde ikke

bare liv og lemmer, men også partiboka. Men fra og med

1936 ble de arrestert én etter én, anklaget for å stå bak

en gigantisk sammensvergelse mot staten. Personer som

hadde vært Lenins nære medarbeidere før revolusjonen,

skulle angivelig ha samarbeidet i årevis med

etterretningstjenestene i en rekke kapitalistiske land i

et forsøk på å ta livet av Stalin og andre sovjetledere.

De ble stilt for retten i tre store rettssaker i Moskva i

97

årene 1936, 1937 og 1938 som samlet går under navnet

Moskva-prosessene. Alle de tiltalte ble kjent skyldige og

skutt.

Moskva-prosessene var åpne for publikum, og det var også

vestlige journalister til stede. Nesten alle disse lot

seg overbevise av det de så og hørte. Like vel kan det

ikke herske tvil om at tiltalene var oppkonstruerte og

bevisene tatt ut av løse luften. En av de tiltalte skulle

angivelig ha truffet sine medsammensvorne på hotell

Bristol i København, et hotell som hadde brent ned i

1917. Mye tyder på at NKVD-etterforskerne som hadde

konstruert historien, kom i skade for å blande sammen

København og Oslo. Fort gjort. Rettssakene fikk etter

hvert navnet 'skueprosesser': De var en krysning mellom

rettssak og skuespill. De tiltalte spilte sine roller

godt og tilstod for åpen scene. Hvorfor de gjorde det har

vært mye diskutert. Noen hadde åpenbart vært utsatt for

tortur og var blitt psykisk nedbrutt, mens andre

sannsynligvis var blitt truet med represalier mot

familiemedlemmer dersom de ikke samarbeidet. Som en

98

tredje mulig forklaring har det vært antydet at noen kan

ha vært drevet av ideologisk overbevisning. De hadde

alltid identifisert seg med partiet, og nå bestemte

Stalin hva partiet mente. De hadde ofret hele sitt liv

for partiets sak, og tilståelsene var bare det siste i

rekken av ofre de la på partiets alter.

De utrenskningene som foregikk for åpen scene, var bare

toppen av et isfjell. Langt flere partimedlemmer og

partiløse ble dømt bak lukkede dører og etter hvert uten

noen form for rettssak overhodet -- ved 'administrativ

forordning'. Virkelig fart fikk utrenskningene først

etter at Nikolaj Jezjov overtok som leder for NKVD i

1936. Årene 1937--38 markerte terrorens klimaks. Tallene

er usikre og omstridte, men i alt ble kanskje mellom seks

og ni millioner sendt til arbeidsleire i GULag-systemet,

mens noe under én million ble skutt umiddelbart. Også en

arbeidsleirdom var svært ofte i praksis en dødsdom, i

noen leirer overlevde så lite som ti prosent. Uansett

hvor lang eller kort straff en fange først var blitt

99

gitt, kunne leirledelsen forlenge den både én og flere

ganger for brudd på leirreglementet.

Det har vært diskutert mye hvordan denne galskapen kunne

bryte løs, og to hovedforklaringer står mot hverandre.

Den ene tar utgangspunkt i at Sovjetunionen var et

totalitært samfunn der alt ble bestemt på topplanet, mens

den andre ser på utrenskningene som en kaotisk prosess

der en rekke aktører handlet på kryss og tvers ut fra

hver sine motiver. Lokale partiledere i provinsene

forsøkte å fange opp og tolke riktig de signalene som ble

sendt ut fra Moskva. I det ene øyeblikket skulle de

demaskere så mange trotskister som mulig, i neste

øyeblikk var hovedfienden ikke-russiske intellektuelle

('borgerlige nasjonalister'). Noen ganger fikk de kvoter

for hvor mange de skulle utrenske, andre ganger ikke.

Det kom en egendynamikk inn i utrenskningene, som gjorde

at snøballen rullet fortere og fortere. Hvis man hadde en

personlig uvenn, var det best å melde ham før han meldte

deg. For noen kunne det også være fristende å angi sjefen

100

i håp om å kunne overta hans jobb. (Vi kan trygt skrive

'hans', for så godt som alle ofrene for utrenskningene

var menn.) På den annen side kunne man risikere å bli

arrestert for falsk anklage, så man var aldri trygg. Jo

lenger man stakk hodet frem, desto mer utsatt var man, og

mest utsatt av alle var partimedlemmer i ledende

stillinger. Av dem som deltok på den 17. partikongressen

i 1934, den siste før utrenskningene brøt løs, ble 1108

av 1966 skutt i løpet av de neste par årene.

Forskerne har tilgang til et komplett partiarkiv fra

Smolensk, som tyskerne fant intakt da de inntok byen

under Den annen verdenskrig. Dette er blitt gjennomgått

flere ganger av både totalitarismeteoretikere og av

såkalte 'revisjonistiske' historikere. Alle har de funnet

det de lette etter, både et gjennomkontrollert samfunn

der ordre ble fulgt, og det motsatte. Det viktigste

indisium på at Stalin selv stod bak og trakk i trådene,

er at strømmen av utrenskninger tørket inn til en liten

bekk straks Jezjov ble avsatt som NKVD-sjef i 1938 og

101

skutt. Hvis den store terror var en prosess som hadde

løpt løpsk, skulle det ikke vært så lett å avslutte den.

Men hvilket motiv skulle Stalin kunne ha for å

gjennomføre en slik årelating av et helt folk? Her har

det vært lansert forskjellige teorier, alt fra økonomiske

til utenrikspolitiske, men ingen av dem er helt

overbevisende. Sannsynligvis må vi regne med et betydelig

element av irrasjonalitet både hos Stalin selv og i det

politiske system han hadde skapt. Det klareste uttrykk

for dette er militærutrenskningene i 1937 da Stalin

stilte brorparten av de høyere offiserene, og da

hovedsakelig de dyktigste, for retten ved en hemmelig

prosess. 13 av 15 armésjefer, 57 av 85 korpssjefer, 80

prosent av alle oberstene og i alt 35 000 høyere

offiserer ble skutt. Med denne militærutrenskningen la

Stalin landet åpent for angrep.

Krigen

102

Stalin hadde i det lengste håpet å kunne holde

Sovjetunionen utenfor en storkrig i Europa, og inngikk i

august 1939 en ikke-angrepsavtale med Hitler. Med den

sikret Hitler seg at Sovjetunionen forholdt seg nøytral

ved Tysklands angrep på Polen en uke senere. Faktisk var

Sovjetunionen etter inngåelsen av denne pakten ikke

nøytral, men Tysklands medsammensvorne, ettersom pakten

inneholdt en del hemmelige bestemmelser om inndeling av

Øst-Europa i interessesfærer. Disse tilleggsklausulene

gav Stalin kontroll over Baltikum, Øst-Polen og

Bessarabia, hovedsakelig områder som tidligere hadde

tilhørt det russiske imperium. Disse ble innlemmet i

Sovjetunionen i løpet av 1939--40.

Inntil like før paktinngåelsen hadde nazistene og

bolsjevikene skjelt hverandre ut som vederstyggelige

politiske pestbærere, og av omverdenen ble pakten

oppfattet som et usedvanlig kynisk uttrykk for rendyrket

maktpolitikk. Hitlers motiv for å inngå ikke-

angrepsavtalen var åpenbart å unngå en tilintetgjørende

tofrontskrig. Når Tyskland like vel gikk til angrep på

103

Sovjetunionen og viklet seg inn i en slik tofrontskrig,

var det neppe for å gjenfinne sin ideologiske renhet i

et korstog mot bolsjevismen. Langt viktigere var behovet

for å få tilgang til Sovjetunionens enorme

råvarereserver og andre ressurser. Ved en voldsom

fremrykning i krigens første måneder klarte tyskerne å

underlegge seg Baltikum, Ukraina, Nord-Kaukasus og store

deler av Syd-Russland. Da offensiven stanset opp i

vinterkulden, ble det imidlertid klart at Den andre

verdenskrig, i likhet med den forrige, ville bli en

langvarig utmattelseskrig.

Noen steder i Sovjetunionen ble tyskerne mottatt som

frigjørere fra kommunismen, dette gjaldt særlig de

områdene som nettopp var blitt annektert. Noen

sovjetborgere gikk inn i tysk krigstjeneste eller

kjempet i nasjonale anti-kommunistiske

partisanavdelinger som samarbeidet med tyskerne. Dette

kan like vel ikke overskygge det faktum at den

altoverveiende del av Sovjetunionens befolkning sluttet

opp om forsvaret av landet mot de fremmede inntrengerne.

104

I Vesten har det vært en tendens til å betrakte

‘Østfronten’ som en front på linje med andre fronter,

men dette oppfatter russerne som rent ut sagt krenkende,

og man kan forstå dem. Frem til landgangen i Normandie i

1944 var krigen og Østfronten så å si samme sak.

Tyskerne satte inn hele 70 prosent av sine styrker på

Østfronten, og mens det bare falt ca. 30 000 tyske

soldater under hele vestfelttoget i 1940, falt det i

1942 100 000 tyskere på Østfronten hver måned. De

sovjetiske tapene var enda mer formidable. Lenge

opererte sovjeterne med 20 millioner døde, hvorav

halvparten sivile. Dette tallet kan ha vært satt noe for

høyt i et forsøk på å skjule litt av befolkningssvinnet

under Den store terroren, men uansett er det klart et

det sovjetiske folk ble utsatt for ufattelige lidelser.

Hvordan var det mulig for Stalin-regimet å mobilisere

Sovjetunionens innbyggere til massivt forsvar for landet

så kort tid etter at det hadde terrorisert dem gjennom

tvangskollektiviseringen og utrenskningene? Ja, krigen

105

bidrog faktisk i sterk grad til å knytte regime og folk

tettere sammen enn før. Nå stod de sammen mot en ytre

fiende som truet landets territorium og folkets

eksistens -- mobiliseringsgrunnlaget var helt klart

nasjonalisme og ikke kommunisme. Stalin spilte åpenlyst

på nasjonale og til og med religiøse strenger. Før

krigen hadde sovjetregimet gjort et iherdig forsøk på å

utrydde den ortodokse kirke en gang for alle. Så å si

alle kirkene var blitt stengt, og tusenvis av prester

satt i leire i Sibir. Nå ble prester og biskoper sluppet

fri, og kirker gjenåpnet. En svær innsamlingskampanje

ble satt i gang blant de troende, som skrapte sammen nok

penger til å utstyre to stridsvognsdivisjoner, oppkalt

etter krigerhelgenene Aleksandr Nevskij og Dmitrij

Donskoj. Dette var bokstavlig talt enkenes skjerv!

Under krigen ble det sovjetiske offiserskorpset

profesjonalisert og ideologisk fristilt. De politiske

kommissærene fikk ikke overprøve de militære

disposisjoner så lenge kamphandlingene varte, selv om de

fremdeles var allestedsnærværende. Generalene vendte

106

hjem til Moskva som uhyre populære folkehelter med

kommando over millioner av tungt bevæpnede soldater. Mye

tyder på at Stalin var alvorlig redd for at de ville

kunne true hans maktstilling, men han klarte å presse

offiserene tilbake til kasernene, muligens fordi

terrorveldet i 1930-årene hadde knekket enhver

motstandsvilje. Marskalk Zjukov, helten fra Moskva,

Stalingrad og Berlin, rakk så vidt å vinke til massene

på den store seiersparaden på Den røde plass i mai 1945,

før han ble gitt kommandoen over et fjernliggende

militærdistrikt og sendt vekk fra hovedstaden.

Den kommunistiske tvangstrøyen ble om mulig enda

strammere enn før krigen. Den offisielle propagandaen

utstyrte Stalin med nesten guddommelige egenskaper som

allkjærlig, allvitende og allmektig. Ofte ble han omtalt

som vozjd, et ord som er avledet av verbet ’å lede’ eller

’føre’, og altså må oversettes med ’Føreren’. Kravene

til partitroskap i kunst og litteratur ble innskjerpet,

og alle tilløp til 'formalisme' og ’ikke-folkelig’ kunst

ble fordømt. En intens kampanje mot 'kosmopolitisme'

107

rundt 1949 var særlig rettet mot jødene. 'Det store

russiske folk' ble lovprist som sovjetfolkenes

'storebror' samtidig som det minste tilløp til etnisk

nasjonalisme blant ikke-russerne ble slått hardt ned på.

Da mennene drog til fronten, hadde kvinnene overtatt en

rekke ledende stillinger i samfunnet som de nå ble

skjøvet ut av igjen. De enorme menneskelige tapene under

krigen og utrenskningene måtte kompenseres med forsert

befolkningsvekst. En egen medalje, 'heltinnemor',

tilsvarende soldatenes tapperhetsmedaljer, ble

innstiftet i 1944 og utdelt til kvinner som fikk mer enn

ti barn, senere redusert til åtte. Samtidig fortsatte de

fleste kvinner å være utearbeidende, ofte i tungt

kroppsarbeid, både fordi det var nødvendig for å få

familiebudsjettet til å gå opp, og fordi staten

forventet full innsats i oppbyggingsarbeidet etter

krigens enorme ødeleggelser.

Regimet drev ensrettingen, selvglorifiseringen og

isoleringen fra den smittefarlige Vesten til absurde

108

høyder. F. eks. hevdet det i fullt alvor at den første

lyspæren, flymaskinen og en rekke andre oppfinnelser

ikke var konstruert i Vesten, men av russere. Såkalt

vestlig-dekadente tendenser i vitenskapen ble fordømt.

På områder som kybernetikk og moderne arvelighetslære

ble sovjetisk forskning satt tiår tilbake.

Da Stalin døde i mars 1953, etterlot han seg en arv som

det var meget vanskelig for hans etterfølgere i den

sovjetiske politiske elite å forholde seg til. De var

alle sammen klekket ut i Stalins rugekasse og hadde nådd

sine maktposisjoner ved å spille hans spill. Derfor

kunne de vanskelig fordømme stalinismen og alt dens

vesen uten å sage over den grenen de satt på. På den

annen side var det tydelig at terroren lammet

samfunnsliv og økonomi. Skulle man få sovjetborgerne til

å våge å ta initiativ og lederansvar, var det nødvendig

å overbevise dem om at de ikke lenger måtte bøte med

livet dersom deres innsats senere ble gjenstand for

kritikk.

109

I de første årene etter 1953 var signalene om et mulig

forestående oppgjør med stalinismen svært sprikende.

Hundretusener av leirfanger ble sluppet fri, men uten at

de fikk noen formell oppreisning. Det ene året 'glemte'

man å feire Stalins fødselsdag, det neste året 'husket'

man det. Partiavisen Pravda fastslo prinsippet om

kollektivt lederskap i partiet. Dette var en indirekte

kritikk av Stalins enmannsdiktatur, men samtidig også en

konstatering av de faktiske forhold i partiledelsen.

Ingen enkeltperson utpekte seg i første omgang som

diktatorens naturlige etterfølger.

Den maktkampen som fulgte, hadde flere likhetstrekk med

den som utspant seg etter Lenins død. Også denne gangen

strakte den seg over flere år (1953--1957) og flere

omganger. Allerede sommeren 1953 ble én viktig

tronpretendent eliminert: NKVD- sjefen Lavrentij Berija

ble i beste Stalin-stil beskyldt for å ha vært britisk

spion siden 1920 og skutt. Samtidig ble det hemmelige

politi omorganisert: I stedet for NKVD oppstod KGB.

Dette innebar en reell vingeklipping, og KGB oppnådde

110

aldri den maktfullkommenhet som forgjengeren til tider

hadde hatt. Fra nå av skulle den være partiets båndhund og

holdes i kortere lenke enn tidligere.

Lenge stod kampen om ledelsen av landet og partiet

mellom statsminister Grigorij Malenkov og partisjefen

Nikita Khrusjtsjov, men i 1955 ble Malenkov presset ut.

Khrusjtsjovs makt ble like vel aldri så enerådende som

Stalins hadde vært, og maktkampen mellom partilederne

ble mer sivilisert. Etter Berijas fall ble ingen

partikoryfeer drept etter å ha tapt et indre oppgjør.

Den 20. partikongress i 1956 var den første etter

Stalins død og en viktig arena for utformingen av

landets etterstalinistiske politikk. På kongressens

siste dag holdt Khrusjtsjov en sensasjonell tale med

voldsomme angrep på den avdøde generalsekretæren. Den

var så eksplosiv at den ikke ble gjengitt i sovjetisk

presse før i 1990, men det ble lest opp på partimøter

rundt om landet og innholdet ble raskt kjent. Til tross

for at avstaliniseringen var dramatisk var den samtidig

111

forsiktig, nesten skjønnmalende. Khrusjtsjov tallfestet

aldri utrenskningenes omfang, det ble bare talt om

'masseundertrykkelse'. Han frikjente Partiet for ethvert

ansvar og plasserte det i offerets rolle. Khrusjtsjovs

tale berørte bare Stalins forbrytelser mot

partimedlemmer, ikke mot vanlige sovjetborgere. Han

fortsatte å hylle alle Stalins gjerninger frem til ca.

1934 som stor statsmannskunst, inkludert

tvangskollektiviseringen. Hovedpunktet i anklagen mot

Stalin var den 'personlighetskultus' han hadde omgitt

seg med.

På hjemmebane klarte Kreml-lederne å gjennomføre

avstaliniseringen uten å miste kontrollen. Annerledes

gikk det i de landene i Øst-Europa som etter krigen var

blitt påtvunget et kommunistisk styre. Der opplevde man

avstaliniseringen som et uttrykk for sovjetmaktens

svekkelse. Kommunistregimene var her ferske og hadde

ennå ikke slått dype røtter i befolkningen, og mange

ventet bare på en anledning til å kvitte seg med dem

igjen. I 1956 brøt det ut omfattende uro i Polen og full

112

revolusjon i Ungarn. Dette var et personlig tilbakeslag

for Khrusjtsjov og hans avstaliseringspolitikk. Året

etter forsøkte hans kolleger i partipresidiet å få ham

kastet, men Khrusjtsjov slo kuppforsøket tilbake takket

være støtte fra hæren. Etter oppgjøret med denne såkalte

'anti-partigruppen' skjøt avstaliniseringen ny fart, og

toppet seg i sterke fordømmelser av diktatoren på den

22. partikongress i 1961.

TEKST: KOMMUNISTPARTIETS MAKTSTRUKTUR

I likhet med andre land hadde Sovjetunionen en nasjonalforsamling og en regjering -- kalt henholdsvis Det øverste sovjet og Ministerrådet – men det var ikke her den reelle makten lå. Det ville også være upresist å si at hele partiet -- Sovjetunionens Kommunistiske parti – hadde reell makt, for av partiets vel 19 millioner medlemmer var det bare et lite mindretall som hadde innflytelse på utformingen av politikken.

Kommunistpartiets høyeste organ var Partikongressen som kom sammen hvert femte år. Det vedtok femårsplaner for den økonomiske utviklingen og trakk opp de store linjer ipolitikken, men i realiteten var alle viktige beslutninger som ble vedtatt på den, fattet før den kom sammen. Partikongressen valgte en Sentralkomité med ca. 250 medlemmer, som kom sammen til plenumssesjoner normaltto ganger i året. Disse sesjonene varte bare et par dager, så det er klart at heller ikke her fant det sted noen reell saksbehandling.

Det viktigste organet i partiet var derfor Politbyrået (forkortelse for Politisk Byrå), som kom sammen én gang iuken. Politbyrået ble valgt av Sentralkomiteen og hadde

113

12-15 fullverdige medlemmer samt et noe lavere antall kandidatmedlemmer uten stemmerett. Møtene i Politbyrået ble ledet av Generalsekretæren, som i tillegg også var leder for Sekretariatet. Sekretariatet hadde tusenvis av ansatte og hadde en rekke avdelinger som tilsvarte departementene i Regjeringen og i realiteten la premissene for regjeringens arbeid.

Så lenge Lenin levde var han den ubestridte leder for SUKP (eller Det russiske kommunistiske parti – bolsjevikene, som det kalte seg den gangen). Formelt innehadde han stillingen som landets statsminister, ellerFormann i Folkekommissærenes råd (senere omdøpt til Ministerrådet). Det var først med Stalin at stillingen som Generalsekretær ble viktigst.

Partiets sentrale sekretariat hadde en rekke avdelinger som tilsvarte ministeriene i regjeringen. Disse avdelingene la premissene for, kontrollere og langt på vei overstyrte ministerienes arbeid. Sovjetstaten hadde dermed en dobbelt struktur, der Partiets organer hadde den reelle makten mens Regjeringen hadde det formelle ansvaret.

Gjennom hele sin historie hadde SUKP kun seks generalsekretærer:

Josef Stalin 1922—1953 (med diktatorisk maktfra ca. 1928)

Nikita Khrusjtsjov 1953—1964 (i den første tiden delte han makten med statsminister Georgij Malenkov)

Leonid Brezjnev 1964—1982 (i den første tiden delte han makten med statsminister Aleksej Kosygin)

Jurij Andropov 1982—1984 Konstantin Tsjernenko 1984—1985 Mikhail Gorbatsjov 1985—1991

Etter Sovjetunioenen oppløsning har SUKP fortsatt som Denrussiske føderasjonens kommunistparti (KPRF) med GennarijZiuganov som leder.

114

Den 22. partikongress vedtok også et flunkende nytt

partiprogram med storslåtte erklæringer om at det

kommunistiske endetidssamfunnet allerede var innen

rekkevidde. Denne utopismen gjenspeilet Khrusjtsjovs

optimistiske lynne, som også fant utløp i hans hektiske

reformiver. En serie økonomiske, administrative,

kulturelle og andre reformer ble lansert i rask

rekkefølge. Mange av Khrusjtsjovs reformer var i

utgangspunktet fornuftige, men ble dårlig gjennomført og

samordnet. Etter hvert hadde stadig flere reformer som

hovedhensikt å bøte på uheldige effekter av de

foregående. Ved sine impulsive, uforutsigbare og ofte

egenrådige beslutninger forskuslet Khrusjtsjovs etter

hvert støtten fra viktige samfunnsgrupper.

Partiapparatet reagerte mot de stadige omkalfatringer av

alle rutiner og prosedyrer og ikke minst mot hyppige

omplasseringer og degraderinger av partikadrene (=

partifunksjonærene). Intelligentsiaen var den gruppen

som opprinnelig hadde støttet Khrusjtsjovs reformer mest

entusiastisk, og som også hadde hatt størst fordel av

115

det kulturelle tøværet. Etter hvert vendte imidlertid

også stadig flere intellektuelle og kunstnere seg mot

Khrusjtsjov. Om han den ene dagen kunne gi sin

personlige velsignelse til utgivelsen av Aleksandr

Solzjenitsyns En dag i Ivan Denisovitsj's liv, kunne han den neste

skjelle ut en avantgardistisk kunstutstilling som

'hestemøkk'. Det fantes også klare unntak fra

Khrusjtsjovs liberalisme. Han utsatte Den ortodokse

kirke for en ny antireligiøs kampanje, og over

halvparten av kirkene, mer enn 11,000, ble stengt.

Aller mest skjebnesvangert for Khrusjtsjov ble det at

han også la seg ut med de militære. Etter at

Sovjetunionen hadde fått atombombe i 1949 og

hydrogenbombe i 1955, fant han ut at forsvarsbudsjettet

kunne skjæres drastisk ned. De stående styrker ble

redusert med en tredjedel og flere marinefartøy ble

hugget opp mens admiralene angivelig stod og gråt. I

1957 klarte Sovjetunionen å sende den første kunstige

satellitt, Sputnik 1, i bane rundt jorden, og i 1961

gjennomførte landet også verdens første bemannede

116

romferd. I Vesten trodde man at Sovjetunionen hadde et

klart forsprang også når det gjaldt utviklingen av

ballistiske atomraketter. Dette feilaktige inntrykket

gjorde Khrusjtsjov ikke noe for å korrigere, og etter

Cuba-krisen i 1962 iverksatte USA et omfattende program

for å ta igjen et ikke-eksisterende sovjetisk

rakettforsprang. Da Khrusjtsjov ble utsatt for et nytt

kuppforsøk i 1964, stod ingen generaler parat til å

redde ham slik som i 1957. Kuttene i forsvarsbudsjettet

hadde ikke vært tatt nådig opp i offiserskorpset.

Kuppet mot Khrusjtsjov var øyensynlig utklekket av KGBs

toppledere, men disse valgte å skjule sine

maktambisjoner og skjøv Leonid Brezjnev foran seg som en

antatt overgangsfigur. Brezjnev klorte seg imidlertid

fast til taburetten og ble sittende på den til sin død i

desember 1982. Kort tid etter Khrusjtsjovs fall ble det

i visse partikretser gjort forsøk på å gjenopplive

Stalin-kulten. Dette ble forpurret, men man kunne like

vel se tegn til en viss Stalin-nostalgi gjennom hele

hans regjeringstid og også senere, især i de væpnede

117

styrker. Da jeg var tolk på den norsk-sovjetiske grensen

i 1983, registrerte jeg små portretter av Stalin på

dashbordet i noen av de sovjetiske jeepene. Men det var

like vel svært store forskjeller mellom Stalins og

Brezjnevs lederstil. Stalin hadde holdt seg ved makten

ved å terrorisere samfunnet og partiet, mens Brezjnevs

oppskrift på et langt politisk liv var det stikk

motsatte. Han lot ledere på lavere nivå få skalte og

valte temmelig fritt innenfor sitt domene, så sant de

ikke åpent utfordret hans posisjon sentralt.

Den 18-årige Brezjnev-epoken bar preg av høy politisk

kontinuitet og stabilitet. Brezjnev tok lærdom av

Khrusjtsjovs misère og sikret seg støtte fra alle de

maktgrupper som forgjengeren hadde støtt fra seg. Under

slagordet 'kaderstabilitet' ble det slutt på de

vilkårlige personell-omkalfatringene. De som hadde klart

å komme seg på innsiden av den politiske elite, den

såkalte 'nomenklatura', kunne regne med å ha gode dager

inntil de gikk av med pensjon. Med stillingene fulgte

også et vidt forgrenet privilegiesystem, med egne

118

kursteder ved Svartehavet, utenlandsreiser, etc. Disse

stillingene gav i tillegg også gode muligheter til å

drive korrupsjon.

Nomenklaturaen var selvrekrutterende: Man ble tatt opp i

den ved anbefaling fra venner og bekjente som allerede

befant seg innenfor. Slik utviklet det seg tette

nettverk innenfor nomenklatura-systemet av 'gode

kompiser' som skyldte hverandre lojalitet og støtte.

'Brezjnev-klanen' var den mest berømte, men ikke den

eneste. De andre klanene hadde imidlertid liten grunn

til å prøve å få skiftet ut en leder som la seg så lite

opp i deres ofte snuskete affærer som Brezjnev gjorde.

Offiserene ble blidgjort ved en sterk økning av

forsvarsbudsjettet. Sovjetunionens sterke satsing på

våpensystemer og militær styrke hang også sammen med

Brezjnev-regimets ambisjoner om å spille en rolle som

supermakt med globale interesser. Da en rekke land i den

tredje verden valgte 'den sosialistiske

samfunnsmodellen’ og USA gjennom flere avtaler på 1970-

119

tallet anerkjente Sovjetunionen som en likeverdig

partner, ble dette oppfattet som bekreftelser på at en

slik status var oppnådd.

Under ledelse av Jurij Andropov (fra 1967) ble KGB

kraftig reformert. Stadig flere offiserer i det

hemmelige politi hadde høyere utdannelse, og metodene de

brukte var mindre primitive enn under Stalin. Rå vold

skulle bare nyttes i ytterste nødsfall, først og fremst

skulle man forebygge opposisjon mot regimet gjennom et

enormt overvåkings- og angiverapparat. I det store og

hele må vi kunne konkludere med at KGB nådde sin

målsetning. Åpen opposisjon ble begrenset til

enkeltindivider og noen små, nærmest marginale

bevegelser. Så godt som alle dissidentdemonstrasjoner

ble oppløst av KGB nesten før de forbipasserende

oppfattet hva som foregikk. Like vel overlevde

dissidentbevegelsen alle regimets forfølgelser, og

klarte ved en rekke anledninger å henlede omverdenens

oppmerksomhet mot brudd på menneskerettighetene i

Sovjetunionen.

120

Dissidentbevegelsen var konsekvent ikke-voldelig og

endog ikke-politisk. Den gjorde overhodet ikke noe

forsøk på å styrte regimet, men krevde at det i det

minste etterlevet sine egne lover. Etter at

Sovjetunionen i 1975 undertegnet Helsingfors-

erklæringen, fikk dissidentene en ny brekkstang. Gjennom

denne erklæringen forpliktet sovjetregimet seg til å

sikre sine borgere bevegelsesfrihet, informasjonsfrihet

og en rekke andre friheter og rettigheter. Den

sovjetiske Helsingfors-komiteen registrerte og meldte

fra om regimets fortsatte krenkelser av disse

rettighetene.

I 1975 ble Nobels fredspris tildelt den sovjetiske

dissidentbevegelsens frontfigur, atomfysikeren Andrej

Sakharov. Mens Sakharov representerte en vestorientert

del av dissidentbevegelsen, fantes det også en

nasjonalistisk fløy som blant annet Aleksandr

Solzjenitsyn tilhørte. Nasjonalistene var opptatt av å

hegne om restene av tradisjonell russisk kultur --

121

landsbygdas tradisjoner, den ortodokse kirke og

historiske minnesmerker. De russiske nasjonalistene var

også de første som ropte et varsku om planøkonomiens

katastrofale inngrep i landets økosystem. Dette var

saker det gikk an å arbeide for også gjennom regimetro

organisasjoner. Miljøvernerne advarte blant annet i

kraftige ordelag mot de urensede utslippene fra

cellulosefabrikkene rundt Bajkalsjøen, verdens dypeste

innsjø, og mot planene om å snu elveleiet til noen av de

største sibirske elvene slik at noe av vannet rant

sydvestover, mot Sentralasia som trengte mer vann til

bomullsproduksjon. Dersom disse planene var blitt

gjennomført, kunne det fått uanete økologiske

konsekvenser, og sannsynligvis på en dramatisk måte

påvirke klimaet i arktis. Også blant ikke-russerne

fantes det nasjonalistiske opposisjonsbevegelser, mest

markert i de områdene som var sist innlemmet i

Sovjetstaten -- Baltikum og Vest-Ukraina. Ikke-russerne

kjempet ikke bare mot kommunismen, men også mot det de

oppfattet som en tiltakende russifisering av

sovjetsamfunnet.

122

For å forklare Brezjnev-regimets stabilitet har enkelte

forskere tenkt seg at det fantes en uskreven 'sosial

kontrakt' mellom regimet og befolkningen i

Sovjetunionen. Befolkningen gav avkall på kulturell

frihet og innflytelse over politikken mot at regimet

sikret dem sosial trygghet og et minstemål av materielle

goder. I Sovjetunionen var de garantert gratis

helsevesen, gratis skolegang og en del andre gratis

eller billige offentlige ytelser. Den kanskje viktigste

delen av denne kontrakten var garantert arbeid. De

fleste sovjetborgere hadde nok mest forakt til overs for

landets planøkonomiske system, som satte deres

materielle standard langt tilbake i forhold til Vestens.

Like fullt satte de pris på å bli skjermet mot

massearbeidsledighet og mot de enorme forskjeller mellom

fattig og rik som sovjetpropagandaen hadde lært dem å

forbinde med vestlig kapitalisme. Den sosiale tryggheten

gav regime en ikke ubetydelig grad av legitimitet i

deler av befolkningen.

123

I Moskva sentrum så jeg på 1970-tallet en svær, todelt

plakat under overskriften ’Hos oss – hos dem’. Hos ’oss’

så man folk i fullt arbeid, i ferd med å bygge og pløye,

folk som spiste i svære, lyse kantiner og barn som

vinket deg fra barnehagen. Hos ’dem’ var det bilder av

uteliggere på en benk i parken i New York, fattige på

suppekjøkken og folk i kø utenfor

arbeidsledighetkontoret. Trodde russere flest på dette?

Vel, alt dette fantes jo i Vesten, selv om det, forsiktig

sagt, ikke var hele sannheten.

Spørreundersøkelser som noen sovjetiske forskere foretok

på 1970-tallet, tydet på at delerl av den grovkornete

antivestlige propagandaen faktisk sank inn i betydelige

grupper. De hadde jo uansett ikke mulighet til å dra til

Vesten for å ta forholdene der i øyesyn. Men noen, og da

særlig de yngre, hadde en tendens til å reagere akkurat

motsatt: Forsøket på å sverte Vesten som et helvete på

jord fikk stikk motsatte resultat: De antok at sannheten

måtte være diametralt motsatt av det myndighetene

124

forsøkte å innbille dem, og det uoppnåelige Vesten ble

forherliget som det forjettede lykke-land.

Stalin-tidens modernisering av sovjetsamfunnet fortsatte

under hans etterfølgere. Det fant sted en kontinuerlig

forskyvning av den økonomiske struktur vekk fra

primærnæringer over mot industri og etter hvert også --

om enn mye langsommere -- mot tjenesteytende næringer.

Andelen sysselsatte i primærnæringene sank fra ca. 40

prosent etter Den annen verdenskrig ned mot 20 prosent i

1982. Denne overgangen var mindre omfattende enn i Vest-

Europa og USA, men moderniseringens tempo var svært

høyt. I 1926 bodde bare 18 prosent av landets befolkning

i byer, i 1960 var andelen steget til 50 prosent og i

1985 til 65 prosent.

Et viktig utslag av moderniseringen var økt utdannelse.

Innen 1960 var analfabetismen så godt som utryddet, og

myndighetene satset mye på å gi stadig flere mennesker

høyere utdannelse. På slutten av 1970-tallet hadde 44

prosent av befolkningen avsluttet videregående eller

125

høyere utdannelse, halvparten av disse var kvinner.

Dette betød imidlertid ikke at kvinnene hadde oppnådd

full likestilling i arbeidslivet. En del typiske

kvinneyrker, som lege og lærer, var underbetalt og hadde

lav status.

Et annet aspekt ved moderniseringen var høy geografisk

mobilitet. Til tross for at det krevdes godkjennelse av

myndighetene for å skifte bosted, fungerte i praksis

hele Sovjetunionen som ett sammenhengende bolig- og

arbeidsmarked. Millioner av mennesker brøt opp fra sine

hjemsted og søkte lykken i andre deler av landet. Især

gikk menneskestrømmene østover mot Sibir og Kazakhstan,

men mange ble også tiltrukket av den høyere

levestandarden i Baltikum. Balterne selv var mindre

mobile og flyttet nødig ut av sine respektive

republikker. Det samme gjaldt sentralasiatene, til tross

for at Sentral-Asia var i ferd med å bli overbefolket på

grunn av av rask befolkningsvekst.

126

Brezjnev og hans folk forlot i all stillhet Khrusjtsjovs

høytravende mål om å innføre det kommunistiske

samfunnssystem i løpet av én generasjon. Tre helt andre

ting stod på toppen av regimets skryteliste: seieren

over Hitler i Den annen verdenskrig, de sovjetiske

kosmonautenes bragder i verdensrommet, og endelig

Sovjetunionens internasjonale makt og prestisje.

Sovjetunionen var ikke bare en stormakt, men den ene av

verdens to supermakter, med en militær slagkraft som

tidligere generasjoner av sovjetborgere bare kunne

drømme om. Alle disse forholdene fylte mange

sovjetborgere med stolthet og styrket oppslutningen om

regimet.

Fraværet av åpen opposisjon mot regimet – i så vel

partiapparatet, som i de væpnede styrker, blant ikke-

russerne og i intelligentsiaen -- inngav Brezjnev-

regimet en aura av soliditet. Mange av de elementene ved

det brezjnevittiske system som er skissert ovenfor,

hadde like vel innebygde svakheter. Kaderstabiliteten

førte til en gradvis forgubbing av eliten, og de unge

127

murret fordi de ikke slapp til. Samtidig var den yngre

generasjon sovjetborgere mer velutdannet og sofistikert

enn under Stalin. Ved å gi borgerne høyere utdannelse

hadde kommunistene utilsiktet inngitt dem en trang til å

stille spørsmål og til å tenke selv. For å gjøre

karriere var det fortsatt nødvendig å jatte med den

offisielle propagandaen, men ideologien ble redusert til

et tomt ritual som nesten ingen tok alvorlig.

POLITISKE ANEKDOTER

Frykten som hadde vært en så viktig disiplinerende

faktor under Stalin, satt igjen i befolkningen i lang

tid etter hans død, men slapp under Brezjnev taket i de

fleste. Dette var de mange politiske vitsene et uttrykk

for. Under krigen hadde Aleksandr Solzjenitsyn og mange

med ham havnet i GULag for å ha fortalt en vits om

’mannen med bartene’ som Stalin ble kalt. Under slike

vilkår tørker den politiske anekdoten inn. De ideelle

vekstforholdene for slike anekdoter var derimot et

politisk klima der det fortsatt var høy grad av sensur,

128

men der bare åpenlyse demonstranter og dissidenter ble

utsatt for direkte forfølgelse.

’På den 24. partikongress, som ble avholdt i det enorme

Kongresspalasset i Kreml i 1971, innkom det en

hastebeskjed til arrangørene midt under Brezjnevs store

tale: blant delegatene i salen befant det seg en vestlig

spion! En ekspert fra KGB ble smuglet inn i bygningen i

hu og hast og studerte de 5000 delegatene i to minutter

før han pekte ut en bestemt person: Det er mannen.

Vedkommende ble sporenstreks tatt inn på bakrommet og

avhørt -- og ganske riktig: Han var spion. Alle var

himmelfalne: Hvordan hadde eksperten klart å avsløre ham

så fort? Han smilte overbærende: ’Meget lett. Husker

dere ikke hva Lenin sa? ”Fienden slumrer aldri.”’

’Da Brezjnev døde, havnet han, som alle kan forstå, i

helvete, men da han kom dit, viste det seg at han kunne

velge hvilken avdeling han ville sendes til: Det fantes

både et kapitalistisk og et kommunistisk helvete. Før

han bestemte seg, forhørte han seg om hvordan forholdene

129

var der: ’Jo, i det kapitalistiske helvete blir man

pisket med lærpisk, kokt i tjære og hengt opp etter

kroker, i det kommunistisk helvetet er det akkurat det

samme’. ’Men hvorfor går da alle inn i det kommunistiske

helvetet og ingen i det kapitalistiske?’ spurte Brezjnev

forvirret. ’Vel, du skjønner, i det kommunistiske

helvetet har de sluppet opp for kroker; pisken er

brukket, og tjæren er rent ut.’

Kaderstabiliteten gjorde det også mulig for nasjonale

ledere i de ikke-russiske republikkene å bli stadig mer

fristilt i forholdet til sentrale myndigheter. Kreml

nøyde seg ofte med å kontrollere noen få, viktige

stillinger i republikkene, så som KGB-sjefen og

annensekretæren i partiet som hadde ansvar for

personalpolitikken, mens det politiske liv for øvrig ble

dominert av representanter for den lokale befolkningen.

I mange republikker ble nomenklatura-nettverket flettet

sammen med tradisjonelle klan- og stammelojaliteter, som

fortsatt stod sterkt. Dette gjorde det politiske liv i

provinsene enda mer ugjennomtrengelig for

130

utenforstående, og til gruppen 'utenforstående' regnet

de lokale aktørene også russere fra Moskva.

I storbyene bredte vestlige moter og idealer seg.

Rockemusikk og annen vestlig ungdomskultur trengte inn,

til tross for eller nettopp fordi tilårskomne

partiagitatorer dystert formante mot slik dekadanse. Et

visst narkotikamisbruk gjorde sitt inntog samtidig som

et meget høyt alkoholkonsum ble opprettholdt (ca. 16

liter ren sprit i året per person, mot ca. 5 liter i

Norge). Svært mye av dette ble inntatt i form av vodka

og annen sprit og gjerne fortært i relativt store kvanta

på kort tid. Dette drikkemønsteret la faktisk statens

egne alkoholprodusenter opp til når de utstyrte

vodkaflaskene med zipp-kork som ikke kunne lukkes igjen

når de først var åpnet.

Den voldsomme urbaniseringen førte med seg mange

problemer, som ungdomskriminalitet, milelang reisevei

til jobben, og ikke minst en tiltagende trangboddhet.

Regimet satset på å bygge gigantiske boligblokker i

131

drabantbyer uten at dette løste boligproblemet. Mange

stod i boligkø i år og tiår, tilsynelatende uten å rykke

fremover. På oppslagstavler i byene kunne man finne små

lapper fra folk som ønsker å bytte bolig, som regel

ville noen bytte én større leilighet i to mindre. Dette

hadde vanligvis sammenheng med at et ekteskap var gått i

oppløsning, noe som var svært vanlig. Men mange skilte

par klarte ikke å skaffe seg noe nytt, og måtte

fortsette å bo sammen i flere år. Det blir påstått at i

noen tilfeller bodde de fortsatt sammen også etter at

mannen hadde funnet seg en ny kone, som flyttet inn hos

dem. Da måtte det nye paret prøve å utfolde sitt

privatliv så diskret som mulig bak en skillevegg mens

den første kona måtte late som hun sov eller ikke

skjønte hvorfor sengen på den andre siden knirket

infernalsk.

Sovjetunionens voldsomme satsing på en ekspansiv,

militærbasert utenrikspolitikk var uhyre

kostnadskrevende, ikke minst gjaldt det oppbyggingen av

den havgående flåten. Eksporten av sovjetmodellen til

132

land i den tredje verden gav ingen økonomiske

uttellinger, tvert imot var alle de nye klientstatene

fattige land der regimene var avhengige av svære

overføringer fra Moskva for å overleve. Enda alvorligere

var det at USA og NATO svarte på denne forskyvningen av

styrkeforholdet mellom maktblokkene med å utvikle nye,

avanserte og kostbare våpensystemer. På den måten ble

Sovjetunionen dratt inn i en rustingsspiral som landet

hadde meget dårlige økonomiske forutsetninger for å

henge med i.

I desember 1979 invaderte sovjetiske militære styrker

Afghanistan og Sovjetunionen sank ned i en

militærpolitisk hengemyr like dyp som den amerikanerne

hadde opplevd i Vietnam. Det som skulle være en rask

politiaksjon for å redde et sovjettro regime, utviklet

seg til en årelang geriljakrig i et terreng og et klima

som de sovjetiske styrkene mestret dårlig. Krigen tok

livet av over 30 000 sovjetiske soldater, og strømmen av

kister hjem til Sovjetunionen tæret på samfunnsmoralen.

133

Ved Brezjnevs død var Sovjetunionen på mange måter ‘et

regime foran undergangen’, men det var det svært få som

gjennomskuet. Den anerkjente amerikanske statsviteren

Seweryn Bialer skrev så sent om i 1986 at ‘[De vestlige]

liberalerne håper at Sovjetunionen vil gjennomgå en

radikal forandring, mens de konservative ser frem til at

sovjetregimet skal destabiliseres og gå i oppløsning.

Begge deler er ønsketenkning.’ (The Soviet Paradox, s. 19)

Faktisk var Bialers analyse av sovjetsamfunnet svært

nyansert og god, langt bedre enn mange av de bombastiske

kvasianalysene som ble brakt til torvs i USA under den

kalde krigen. Likefullt tok han altså feil.

Sovjetunionen ble forsøkt reformert, men derigjennom

destabilisert. Dette gir oss ikke nødvendigvis grunn til

å hovere hverken over Bialer spesielt eller over

sovjetologien i sin alminnelighet. For utviklingen

behøvde ikke gått som den gjorde. Det sovjetiske

kommunistpartiet kunne valgt en annen leder enn

Gorbatsjov i 1985, eller Gorbatsjov kunne valgt å føre

en annen politikk. Sovjetskuta kunne kanskje seilt

videre en god stund til dersom ikke Gorbatsjov hadde

134

begynt å begynt å forstyrre likevekten i den. Da gikk

den på grunn.

Den amerikanske journalisten Hedrick Smith som på 1970-

tallet var Moskva-korrespondent for New York Times, ble

i en samtale med en sovjetisk forsker presentert en

sammenlignende ‘analyse’ av samfunnsstabiliteten i USA

og Sovjetunionen. Smith ville vite hvorfor KGB reagerte

så kraftig hver gang en håndfull dissidenter

gjennomførte en liten protest på et gatehjørne. Var ikke

det å skyte spurv med kanoner? Nei, mente den sovjetiske

forskeren som risset opp denne tegningen på et stykke

papir:

Strekene utgjør rammene for det sosiopolitiske systemet

i de to landene, og kula er enkeltmenneskets handlinger

i systemet. De høye veggene i det amerikanske systemet

135

gjør det mulig for lederne der å la borgerne boltre seg

nokså fritt, de kan så allikevel ikke velte staten. I

det sovjetiske systemet var veggene derimot svært skrå

og lave, og den minste ukontrollerte bevegelse kunne få

systemet ut av likevekt, forklarte forskeren (The Russians,

s. 310). Det hører med til historien at Smith ikke var

synderlig imponert over analysen, og det ville vel ikke

jeg heller vært om jeg hadde fått den servert. Den gav

for eksempel ikke noe svar på hvorfor ’veggene’ i

sovjetsamfunnet var så skrå og usikre. Men den fanget

opp den inngrodde frykten for anarki og smuta som preger

store deler av den russiske befolkningen. Og den viste

seg å være nokså treffsikker.

RAMMETEKST: OPPGJØRET MED FORTIDENBurde russerne foretatt et oppgjør med Stalin-tidens uhygge etter mønster av Vest-Tyskland oppgjør med nazismen på 1960- og 1970-tallet eller Sør-Afrikas sannhetskommisjoner etter apartheid-regimet? Ville det lagt grunnlaget for en mer demokratisk utvikling idag? Dette er vanskelig spørsmål som det ikke finnes entydige svar på og her må vi holde to forhold klart fra hverandre: rettsoppgjør versus åpenhet omkring de historiske kildene.

136

Det kan neppe være tvil om at russerne bør få størst mulig kunnskap om de overgrep som de, deres foreldre og besteforeldre er blitt utsatt for i det 20. århundre. Derfor var det svært oppløftende at de fleste arkivene ble åpnet for innsyn på begynnelsen av 1990-tallet og også sterkt beklagelig at forskernes tilgang til kildene siden den gang er blitt kraftig innskrenket. Det var videre løfterikt at det under perestrojka ble opprettet flere frivillige organisasjoner som for eksempel ’Memorial’ som arbeidet for å få frem sannheten om arrestasjonene, leirene og massegravene. Men de fleste avdisse har senere måttet legge ned eller innskrenke virksomheten på grunn av finansieringsproblemer og manglende interesse og støtte fra de russiske myndigheters side. Også dette er beklagelig.

På den annen side ville det ikke nødvendigvis være riktigå ta ut tiltale mot de av stalintidens bødler som fortsatt er i live idag . Erfaringene med Stalin-arkivenei Øst-Tyskland viser at funnene i slike arkiver åpner formange tolkninger, og i tillegg ville det være en fare forat kilder ble plantet eller fjernet. Terroren ligger så langt tilbake i tid at det ofte vil bli meget vanskelig årekonstruere hva som faktisk skjedde. Faren for at uskyldige kunne bli dømt og skyldige gå fri, ville være stor.

Dersom man i stedet fokuserte på maktmisbruk og menneskerettighetsbrudd i Brezjnev-tiden, ville man støtepå andre problemer. Millioner av sovjetborgere var delaktige i å opprettholde regimet, og hvor skulle man trekke grensen mellom ’vanlig’ medløperi og straffbare forhold? En av dem som tidlig advarte mot et rettsoppgjør, var menneskerettighetsaktivisten Andrej Sakharov. Han mente det var bedre å sette en strek over fortiden og begynne forfra med blanke ark. Men Sakharov døde allerede i 1989, og hadde han fått oppleve den gradvise svekkelsen av demokratiet i Russland under Jeltsin og Putin, hadde han kanskje trukket andre konklusjoner.

137

Brudd og kontinuitet

Hvor kom det totalitære systemet fra i Sovjetunionen, og

når ble det avviklet? Dette er svære spørsmål som har

beskjeftiget historikere i lange tider. Noen har sett

voldsomme brudd og sprang i landets utvikling der andre

har sett kontinuitet og nærmest sømløs overgang. Både

kommunister og tsarister har ut fra hver sine ståsteder

hatt en klar tendens til å understreke at revolusjonen i

1917 markerte et kraftig brudd i en politiske og

kulturelle utviklingen. En del vestlige forskere har

derimot gått veldig langt i å nedtone forskjellene

mellom tsarregimet og det styret bolsjevikene innførte.

Noen, som den amerikanske historikeren Richard Pipes,

har ment at Lenin og Stalins diktatur var en ren

forlengelse av den undertrykkelse tsarene stod for.

Men går det så an å sette likhetstegn mellom Lenin og

Stalin? Venstreorienterte historikere og politikere i

Vesten har ofte trukket et strengt skille mellom

‘idealisten’ Lenin og ‘maktkynikeren’ Stalin, og det er

138

ingen grunn til å tro at Lenin ønsket seg Stalin som sin

etterfølger. Tvert imot advarte han i sitt politiske

testamente mot ham i sterke ordelag. Men selv om Lenin

vel ikke ville godkjent Stalins politiske metoder og

heller ikke kunne forutse hans redselsregime, så la han

til rette for at et slikt regime kunne se dagens lys,

mener de. De peker gjerne på at Lenin i 1921 fikk

partiet til å vedta et forbud mot fraksjoner i partiet.

Først hadde man innført ettpartistat og når tok man ett

skritt videre, heretter skulle det kun være én lovlig

partilinje. Mange mener å kunne se en utvikling som

peker frem mot neste skritt: kun én persons vilje,

Stalins eneveldige diktatur. Lenin anerkjente riktignok

retten til å opponere, men denne retten ble nokså

illusorisk når opposisjonen ikke lenger hadde lov til å

organisere seg. Fraksjonsforbudet var en om ikke

tilstrekkelig så i hvert fall nødvendig betingelse for

Stalins diktatur.

Endelig har enkelte ment at det også etter kommunismens

fall i 1991 har vært det en betydelig grad av kontinuitet

139

i russisk statsstyre. Fortsatt sitter mange av de gamle

bolsjevikiske ryggmargsrefleksene igjen i de russiske

lederne. Da Jeltsins folk tidlig på 1990-tallet begynte å

overta kommunistpartiets bygninger og andre verdier,

murret en del russere om ‘neobolsjevisme’. Demokratene

rundt Jeltsin definerte demokrati utfra lojalitet:

‘Demokrater’ er de som er enige med oss, og det er lov å

ta i bruk alle midler for å forsvare ‘vårt’ demokrati.

Denne holdningen lå angivelig bak beslutningen i 1993 om

å bombardere Det hvite hus, der Jeltsins motstandere

hadde forskanset seg. En viktig grunn til at russisk

politikk gikk fullstendig i vranglås det året, skal ha

vært at Jeltsin og hans folk – men også deres motstandere

-- definerte politikk på leninistisk vis som ‘Kto-kogo’.

Dette russiske uttrykket betyr ‘hvem (knuser) hvem?’ og

bygger på en forestilling om at politikk er kamp på

kniven. Kompromissvilje er tegn på svakhet, og den som er

svak, blir tilintetgjort.

Og så endelig Putin, denne gamle etterretningsoffiseren

som bevisst henter frem tradisjoner fra både

kommunisttiden og tsartiden. Han står så å si som selve

140

kronvitnet på at Russlands historie er mer preget av

kontinuitet enn brudd. Russiske skolebarn lærer idag å

være stolte av hele sin historie, både den gamle og den

halvgamle. Denne historien blir nok fortalt mer

sannferdig enn før, men fortsatt er den gjenstand for en

god del skjønnmaling. Mens Jeltsin utviklet seg til

antikommunist og la alle kommunister for hat, er Putin en

typisk postkommunist med et avslappet forhold til så vel

tsarisme som kommunisme.

Men vi må like vel ikke la oss forlede til å tro at

dagens Russland kun er en oppdatert versjon av Tsar-

Russland eller at Putin er ’vår tids Stalin’ med

silkehansker. Putin er på mange måter en svært moderne

leder, som takler media og opptrer ubesværet i

utenlandske hovedsteder i møte med andre statsledere. Så

både bruddene og kontinuiteten i russisk historie må

fastholdes. Rystelsene har vært reelle nok, og slik sett

har Russland mer til felles med for eksempel Frankrike,

med alle de revolusjoner og ‘republikker’ dette landet

har gjennomlevd, enn med Englands langsomme endringer.

Ja, det har ofte vist seg at nissen har flyttet med på

141

lasset når russerne har beveget seg inn i en ny æra, men

flytte, det har de nå allike vel gjort.

Kapittel 3 Det vanskelige demokratiet

Det store oppbruddet

Mikhail Gorbatsjov er reformatoren som ufrivillig skapte

en revolusjon. Han ønsket å effektivisere planøkonomien,

men endte opp med å avskaffe den. Han ville forynge og

modernisere det sovjetiske politiske systemet, men uten å

kvitte seg med kommunismen. I stedet kom han i skade for

å grave kommunistpartiets grav. Og endelig: Han hadde så

visst ingen planer om å stykke opp sovjetstaten i

selvstendige nasjonalstater. Like fullt var det viktigste

resultat av hans perestrojka-politikk at Sovjetunionen

gikk i oppløsning.

Slik kom sovjetborgerne til å gjennomleve det noen har

kalt 'den tredobbelte kataklysme': regimeendring,

statsoppløsning og total omlegging av det økonomiske

142

systemet på samme tid. Flere land i Latin-Amerika og Sør-

Europa har i etterkrigstiden avviklet autoritære regimer.

Det har ikke alltid vært like lett, men det har i det

minste dreiet seg om en omlegging av kun det politiske

systemet. I de østeuropeiske landene gav man seg etter

murens fall i kast med en dobbelt så stor oppgave: her

gikk man løs på det politiske og økonomiske systemet

samtidig. Som en polsk statsleder sa det: Da kommunistene

erstattet markedsøkonomi med planøkonomi etter den annen

verdenskrig, laget de fiskesuppe av et akvarium. Det er i

og for seg ikke noen stor kunst, selv om retten kanskje

ikke smaker så godt. Men å gå fra planøkonomi til

markedsøkonomi var som om å lage akvarium av fiskesuppe.

Like vel gav polakkene seg i gang med denne

tilsynelatende umulige oppgaven, og lyktes over all

forventning, kanskje fordi kommunismen aldri hadde slått

skikkelig rot i Polen. Folk husket hvordan det hadde vært

tidligere, og var fast bestemt på at de skulle klare å

komme tilbake dit.

143

Sammenlignet med polakkenes situasjon var sovjeternes

oppgave uendelig mye større. Bortsett fra i Baltikum og

Vest-Ukraina hadde ingen i USSR lenger noen personlig

erfaring fra en markedsøkonomi, til det lå den

førkommunistiske perioden for langt tilbake i tid.

Sovjetunionen var også et svært mye større land, med

nesten åtte ganger så mange innbyggere som Polen.

Reformatorene i Kreml oppdaget at de samfunnskreftene de

slapp løs ikke lot seg styre, men trakk i svært mange

forskjellige retninger. Og sist, men ikke minst: det var

ingen i kretsen rundt Gorbatsjov som for alvor ønsket de

samfunnsendringene de hadde satt i gang, det hele var et

resultat av utilsiktede bivirkninger av prosesser som

etter hvert begynte å leve sitt eget liv.

Gorbatsjov har i ettertid sagt at han og hans nærmeste

medarbeidere ganske tidlig innså at kommunistsystemet var

pill råttent og måtte avvikles, men dette holdt han i så

fall for seg selv, og det strider også med det han sa og

gjorde da han satt med makten. Sitt reformprogram

lanserte han under slagordet 'perestrojka'. Av og til

144

omtalte han perestrojka som en 'revolusjon', men direkte

oversatt betyr perestrojka 'ombygging', og det var det

det i realiteten var tenkt som.

Planøkonomiens sammenbrudd

Vi kan utvilsomt fastslå at Gorbatsjov tidlig innså at

den sovjetiske økonomien var i ferd med å kjøre seg fast.

I teorien er en planøkonomi det mest rasjonelle og

ressurssparende system man kan tenke seg. I stedet for at

en masse bedrifter konkurrerer om å produsere den samme

varen, noe som lett fører til overproduksjon og store

svingninger i økonomien, bestemmer noen sentrale

planleggere nøyaktig hvor mye som skal produseres, av

hvem og til hvilken tid. Dette gjøres på grunnlag av en

sentral datasamling som holder rede på hvor stort behov

det er for hver enkelt vare. I praksis viste det seg

imidlertid gang på gang at knapt noen økonomi var så

avhengig av øyeblikksimprovisasjoner og triksing og

miksing som den sovjetiske. Når alt skal gripe inn i

hverandre som tennene i et tannhjul, da stopper alt opp

når ett tannhjul stopper opp, noe som skjedde notorisk

145

ofte. Bedriftslederne vennet seg til at

underleverandørene leverte for sent, og utsatte derfor

det meste av produksjonen til de siste ti dagene før de

skulle sende inn sin månedlige planrapport. Dette kalte

man å 'storme' planen. For å ha nok 'stormtropper' klare

til innsats i denne perioden, ansatte man så mange

arbeidere man kunne få tak i, folk som gikk og drev dank

resten av måneden. I tillegg prøvde alle bedriftslederne

å bygge opp et størst mulig lager av reservedeler og

råvarer for å kunne gjøre seg uavhengige av

planleggingsfeil og distribusjonsfeil. Råvarer var

dessuten priset svært lavt i Sovjetunionen, og følgelig

ikke noe man behøvde å rasjonere på. Dette er noen av

årsakene til at sovjetøkonomien var enormt ressursødende,

og hadde svært lav produktivitet.

På sovjetiske bedrifter trengtes det gjerne to eller tre

mann til å gjøre det én mann, eller en maskin, gjorde på

en vestlig fabrikk. Som en konsekvens var det en kronisk

mangel på arbeidskraft. I en vestlig økonomi ville dette

ført til at lønningene hadde skutt i været, men i

146

Sovjetunionen var både lønninger og priser konstant lave.

Man hadde riktignok et bonussystem som skulle stimulere

til økt arbeidsinnsats, men det fungerte dårlig. Man

følte at man fikk elendig betalt enten man tok i eller

ikke, og da gjorde man ikke mer enn høyst nødvendig og

knapt nok det. Et vanlig munnhell var at 'dere later som

dere betaler oss og vi later som om vi arbeider'. Dersom

en arbeider kom ravende full på jobben, kunne nok sjefen

true med å sparke ham, men det tok han neppe så tungt.

Ble han sagt opp, kunne han bare gå tvers over gaten og

få seg en ny jobb, for alle bedriftene var i beit for

arbeidskraft, og det var lovfestet rett til arbeid.

Et alvorlig utslag av dette systemet var at kvaliteten på

varene sank. Fabrikken fikk oppgitt sine produksjonsmål i

kvantum og hadde lite eller ingenting å tjene på å levere

høy kvalitet. For bedriftene kunne det være direkte

tapsbringende å sette av folk og ressurser til å opprette

en forsknings- og utviklingsavdeling. Produktutvikling

var derfor et fremmedord. Den varen som var god nok for

ti og tyve år siden, var sikkert god nok idag også. I en

147

vestlig økonomi vil kundene slutte å kjøpe et produkt

dersom det ikke holder mål, men de sovjetiske forbrukerne

hadde sjelden noen alternativer, og klær og sko måtte de

uansett ha.

Et berømt eksempel er såpe. På slutten av 1970-tallet

begynte det å gå rykter om at butikkene var i ferd med å

gå tom for såpe og vaskemidler, og folk gikk kvinne av

huse for å kjøpe. På noen få uker var både butikkene og

engros-lagrene tomme. Men selv om byråkratene i

ministeriet til slutt oppfattet hva som foregikk, gikk

det veldig lang tid før de fikk gjort noe med problemet.

Først måtte årsplanene endres og godkjennes, nye råvarer

bestilles, og så videre. Når så den nye såpen endelig kom

på markedet, gikk den unna så det suste, for folk

hamstret i hyller og skap.

Men så var til slutt skapene og hyllene fylt opp av såpe

og etterspørselen gikk ned. Også dette signalet tok det

imidlertid veldig lang tid før ministeriet oppfattet.

Fabrikkene fortsatte å spy ut såpe til den store

148

gullmedalje, men uten at det nå fantes kjøpere til den.

Til slutt ble bremsene satt på, og det kom beskjed fra

høyt hold om å kutte såpeproduksjonen drastisk. Men såpe

er ikke evigvarende, og den russiske såpen var av dårlig

kvalitet som etter hvert smuldret opp. Da hadde den også

en lei tendens til å avgi gasser som folk ble dårlige av,

og til slutt måtte de ofte kaste restene av såpelageret

sitt. Men da var det ikke lenger ny såpe å få kjøpt i

butikkene. Så begynte runddansen forfra.

Ikke bare måtte sovjetborgerne ta til takke med varer av

dårlig kvalitet, men ofte måtte de også stå timevis i kø

for å få tak i de aller mest alminnelige varer. Inne i

butikkene måtte de stå i ny kø for hvert vareslag de

handlet. I kolonialhandelen gikk man først til

kjøttdisken, og når man langt om lenge nådde frem til

ekspeditøren, fikk man en lapp som viste hva varene

kostet. Den tok man med seg til kassa—hvor det var ny kø.

Man betalte og tok så oppstilling i kjøttkøen igjen for å

hente det man hadde kjøpt. Så gjentok den samme

prosedyren seg foran brøddisken og ostedisken. Når man

149

stod i den siste køen og så at klokka på veggen tikket

langsomt fremover, kunne noen og enhver bli hjemsøkt av

den oppgivlerske tanke at partipampene hadde tenkt ut

dette butikksystemet av pur ondskap. En mer sannsynlig

forklaring er at forbrukeren ikke hadde noe hun skulle ha

sagt, og ingen brydde seg med å finne ut hva hun ønsket

eller trengte.

Vel, folk vendte seg til dette forbruksmønsteret og

protesterte ikke, i hvert fall ikke åpenlyst; da ville

man bare få problemer. Og de som satt med makten og

mulighet til å endre på systemet, de stod ikke i kø. De

hadde tilgang til egne butikker med langt bedre utvalg

bak nedrullede gardiner.

Dette er kortversjonen av hvorfor sovjetøkonomien på

1980-tallet skrantet alvorlig. To forhold gjorde like vel

at den kunne hangle og gå så lenge: Landet hadde enorme

naturressurser å tære på, og tære på dem gjorde

sovjeterne uhemmet. En av de viktigste var olje og gass.

Så lenge oljeprisene holdt seg høye, kunne den sovjetiske

150

oljen selges på verdensmarkedet med god fortjeneste. På

den måten kunne Sovjetunionen skaffe seg hard valuta til

å kjøpe vestlig høyteknologi og andre varer som de ikke

klarte å produsere selv.

Men på midten av 1980-tallet var det mange tegn til at

flere av de viktigste naturressursene ble vanskeligere og

dyrere å utvinne. Samtidig gikk prisen på olje på

verdensmarkedet ned. I sin store tale til partikongressen

hvert femte år fortalte generalsekretæren om hvor mye den

sovjetiske økonomien hadde vokst siden sist. Det var litt

mindre for hver gang, og de skrytetallene han ramset opp,

var ikke engang reelle. Bedriftene overrapporterte

systematisk for å oppnå bonus og skjule produksjonssvikt.

Så når den sovjetiske veksten på midten av 1980-tallet

offisielt var nede i to prosent, mente uavhengige

økonomer at den i realiteten hadde flatet helt ut eller

var negativ.

De første som erkjente at noe var alvorlig galt fatt, var

KGB, Sovjetunionens enorme etterretningsorganisasjon.

151

Sovjetunionen holdt seg med en hærskare av

innenriksspioner som overvåket landets egne borgere.

Disse spionerte også på lokale partipamper og oppdaget at

ikke bare slurv og slendrian, men også korrupsjon og

maktovergrep var utbredt. Da Leonid Brezjnev døde i 1982,

ble tidligere KGB-sjef Jurij Andropov valgt til hans

etterfølger. Han satte umiddelbart i gang med diverse

oppstrammingskampanjer, både mot skoft på arbeidsplassen

og mot tjenesteforsømmelser i ledelsen. Men Andropov var

gammel og syk og døde etter bare 16 måneder som

generalsekretær. De forskjellige fraksjonene i

partiledelsen hadde store problemer med å bli enige om

hvem som skulle etterfølge ham. De endte til slutt med å

velge Konstantin Tsjernenko, en annen pleietrengende

partiveteran som var enda eldre enn Andropov og regjerte

enda kortere enn ham. Da Tsjernenko døde i mars 1985,

fant man ut at det var på tide å få en leder som i hvert

fall var i stand til å gå selv uten å måtte støttes.

Valget falt på Mikhail Gorbatsjov, det yngste medlem av

partiets indre kjerne, Politbyrået, bare 54 år gammel.

152

Gorbatsjov hadde tilhørt kretsen rundt Andropov, og han

fortsatte der hans mentor slapp, med diverse temmelig

kontante oppstrammingskampanjer. Hans første store

slagord var ikke glasnost eller perestrojka, men

’akselerasjon’. Det tydet på at han ville kjøre videre

med den samme ’bilen’ og i samme retning som før, og bare

tråkke hardere på gasspedalen. De fleste av kampanjene

hans hadde karakter av kontroll, overvåking og

administrative inngrep. Gorbatsjov innførte en ny

kvalitetskontroll av alle varer, og mange bedrifter måtte

se at 20-40 prosent av det de produserte gikk rett fra

samlebåndet til skraphaugen. Der røk bonusen for å ha

overoppfylt planen. Gorbatsjovs mest kjente kampanje

rettet seg mot det overhåndtagende alkoholmisbruket i

befolkningen. Butikker som solgte alkohol, ble stengt

eller fikk kortere åpningstid, hele marker med vinranker

ble bulldosert, pressen skrev om vodkaens skadelige

virkninger, og under offentlige mottakelser skålte man i

vann.

153

Det som kjennetegnet disse reformene, er på den ene siden

den asketiske reformviljen, på den andre de autoritære

kommandometodene de ble gjennomført med. De var båret

frem av en tro på at bare det utgikk et bud fra Kreml,

ville alt endre seg. Men slik fungerte ikke

sovjetsamfunnet lenger. Folk hadde opplevd kampanjer før,

og lært å leve med dem. Man dukket hodet og ventet til de

hadde rast fra seg, så kunne man fortsette som før. Etter

å ha skålt i vann på mottakelsen gikk man inn på

bakrommet og skålte i 'det lille vannet' (som er det

'vodka' betyr). Når det ikke var mulig å få kjøpt

brennevin i butikkene, brant folk dårlig hjemmebrent i

stedet og ble syke av det. Kampanjene hadde virkning på

kort sikt, men rant fort ut i sanden.

’Akselerasjonskampanjen’ ble innhentet av folkehumoren.

Det nyeste vitsen i Moskva lød slik: ’Man spør oss: ”hva

er diaré?”, og vi svarer: ”Det er samme dritten som før,

bare med akselerasjon.’

Et påfallende trekk ved reformene er hvor lite

partilederne forstod seg på økonomi. Det første tiltaket

154

en norsk politiker tenker på når det er snakk om å dempe

alkoholforbruket, er å heve prisene på polet. Prisøkinger

stod imidlertid langt nede på sovjetledernes

tiltaksliste, for pris fungerte ganske enkelt ikke som

noen reguleringsmekanisme i sovjetøkonomien. Det hadde

hopet seg opp enorme mengder rubler på private hender

fordi det var så lite å bruke penger på. Økte polpriser

kunne ha sugd opp noe av dette pengeoverskuddet. I stedet

førte alkoholkampanjen til at statens inntekter sank

ganske betraktelig. De små private formuene mange satt

med, førte ikke til inflasjon, slik det ville gjort i

Vesten, for prisene var politisk regulert. Derimot førte

det til et kraftig undertrykt inflasjonspress, som ville

bli utløst den dagen man valgte å frigi prisene og

innføre markedselementer i økonomien.

Det gikk ca. to år før Gorbatsjov og hans team av

autoritære reformatorer innså at de hadde stanget hodet i

veggen med sine kampanjer. Da kunne de valgt å lene seg

tilbake og si, ’vel, vi forsøkte i hvert fall,’ og så

levd etter slagordet 'etter oss kommer syndfloden', slik

155

Brezjnev hadde gjort. Dette gjorde gorbatsjovittene ikke,

og denne viljen til å presse på videre og endre strategi

er det første virkelig bemerkelsesverdige trekk ved

Gorbatsjovs politikk. Hans team gikk tilbake til

analyserommet og trakk den konklusjon at økonomiske

reformer ikke kunne lykkes dersom de ikke ble fulgt opp

av politiske reformer. Skurkene var partiledere på lavt

og mellomlavt nivå, som saboterte Kremls reformtiltak.

Sabotørene måtte vekk eller skremmes til samarbeid.

Som et ledd i denne nye strategien innførte man glasnost.

Tidligere hadde sovjetiske varslere smertefullt erfart at

lite eller ingenting skjedde når de meldte fra -- ikke

annet enn at de selv kom i vanskeligheter. Nå skulle det

derimot skapes et klima for 'åpenhet', der alle ble

oppfordret til å sladre på sjefen sin. Faktisk var

glasnost i sin tidligste utgave ikke stort annet enn en

gigantisk angiverikampanje.

Dette var i 1987 og nettopp på denne tiden var Vesten på

full fart inn i den nyeste teknologiske revolusjonen,

156

dataalderen. I et halvt århundre hadde Sovjetunionen

energisk forsøkt å henge med i den industrielle

utvikling, og klart det på visse områder, men plutselig

var vekst i industriproduksjon blitt uinteressant som

økonomisk indikator. Nå var det informasjons- og

kommunikasjonsteknologi alt dreiet seg om. Allerede

vinteren 1986 hadde Politbyrået fått utarbeidet en

rapport om 'informasjonssamfunnet' og fattet en

resolusjon om emnet, men det er et talende tegn at

resolusjonen, som de fleste andre vedtak Politbyrået

fattet, ble holdt hemmelig! Så lite hadde man skjønt av

hva 'informasjonssamfunnet' egentlig gikk ut på.

Hemmelighetskremmeri var en ren ryggmargsrefleks i

sovjetsystemet. Borgerne skulle kun få servert kraftig

retusjerte bilder av virkeligheten. Glasnost var tenkt

som ren enveis-informasjon, nedenfra og opp. Borgerne

skulle rapportere til toppen, og toppledelsen skulle selv

suverent bestemme hvor mye informasjon som skulle strømme

den andre veien og ut til befolkningen.

157

I denne autoritære varianten var glasnost i ferd med å

ende opp på samme måte som tidligere reformforsøk og

renne ut i sanden. Men igjen ser vi Gorbatsjovs innbitte

vilje til å ta i bruk nye virkemidler. Glasnost ble

utvidet i to etapper. Først ble det gjort til en

toveiskanal for informasjon, åpenheten skulle gjelde også

nedover i systemet og ut til offentligheten. Den første

store prøven på dette var den katastrofale ulykken ved

Tsjernobyl-kraftverket i Ukraina i april 1986. Som vanlig

var myndighetenes første reaksjon å forsøke å tie den i

hjel. Men det radioaktive nedfallet lot seg ikke stoppe

med taushet, ryktene florerte og panikken begynte å spre

seg. Etter vel to uker bestemte partiledelsen seg for å

fortelle åpent om hva som hadde hendt. Etter dette

begynte man regelmessig å rapportere også fra andre

ulykker.

Men glasnost som toveis-trafikk var ikke nok. Noe av det

som kjennetegner det moderne IKT-samfunnet, er at

informasjonsstrømmene ikke bare går vertikalt, men også

horisontalt, borgerne i mellom, på kryss og tvers og i

158

alle retninger. De kinesiske kommunistlederne forsøker

idag å forene en moderne økonomi med kontrollerte

informasjonsstrømmer, blant annet ved å tvinge Google og

Yahoo til å begrense kinesernes søkemuligheter på nettet.

Kanskje kan de lykkes. Gorbatsjov forsøkte på noe

tilsvarende, men mislyktes. Da er det han foretar nok en

utvidelse av glasnost. Han innfører begrepet

'pluralisme', riktignok med ordet 'sosialistisk’ foran.

Noen sovjetiske avisredaksjoner oppfattet signalet, og

begynte å utvide grensene for hva de turde skrive om,

først gradvis og nølende, så med stadig større

dristighet.

Nå begynte mange i Partiet å bli ganske urolige. I den

første tiden hadde partiledelsen vært delt mellom de dels

inkompetente, dels korrupte oversitterne fra Brezjnev-

tiden på den ene siden, og kretsen av andropovitter rundt

Gorbatsjov som ville røske opp i systemet, på den andre.

Gradvis var brezjnevittene blitt nøytralisert eller

'førtidspensjonert', men det betød like vel ikke at

ledelsen nå stod samlet bak Gorbatsjov. Tvert imot følte

159

stadig flere av andropovittene at Gorbatsjovs reformer

var i ferd med å ta en helt annen retning enn den kursen

Andropov i sin tid hadde stått for. På interne partimøter

gav de uttrykk for at man risikerte å undergrave hele

sovjetsystemet. Når så Gorbatsjov ikke ville lytte til

advarslene, tok de affære selv.

Mens Gorbatsjov var på en utenlandsreise i april 1988,

dukket det opp en helsides artikkel i en av

hovedstadsavisene med kritikk av glasnost-politikken.

Artikkelen var undertegnet en obskur kjemilærer fra

Leningrad, Nina Andrejeva. Men når en helsides artikkel

ble trykket i en sovjetisk avis, var det pr. definisjon

ikke noen privat meningsytring, men en politisk

erklæring. 'Noen' hadde valgt å bruke lærerens tirader

til å sende et signal til offentligheten. Signalet ble

umiddelbart oppfattet, og glasnost stoppet opp som om

noen hadde skrudd den av med en bryter. Da Gorbatsjov kom

hjem, var han tilsynelatende stilt overfor et fait

accompli. Men etter to møter i Politbyrået, der

kjemilærerens artikkel var øverste sak på dagsorden, fikk

160

han presset opprøret tilbake, og partiets reformvillige

ideologisekretær Aleksandr Jakovljev skrev en leder i

partiavisen Pravda der han tok et oppgjør med

antiperestrojkakreftene.

Nå var det full fart forover igjen. De som til nå hadde

sittet på gjerdet, skyndte seg å hoppe ned på 'riktig'

side og sørget for å få sitt navn med når det ble skrevet

kollektive opprop i avisene til støtte for glasnost. Det

var ikke lenger farlig å være glasnost-forkjemper, tvert

imot kunne det være skadelig for karrieren ikke å være

det.

For å konsolidere seieren og hindre flere tilbakefall

sammenkalte Gorbatsjov en partikonferanse sommeren 1988.

Her var det fritt frem for alle til å si hva de mente om

hva som helst, og seansen utviklet seg til den reneste

orgie i glasnost. Flere navngitte partiledere fikk høre

at de helst burde ta sin hatt og gå. Noen av dem satt med

sine steinansikter på podiet rett bak den oppsetsige

taleren. Det viktigste nye reformforslaget kom Gorbatsjov

161

med selv: Den sovjetiske nasjonalforsamlingen, Det

øverste sovjet, skulle totalt reorganiseres og få mer

reell makt. Tidligere hadde den stått helt i skyggen av

partiet, men nå skulle den velges i reelle valg mellom

kandidater som stilte med hvert sitt valgprogram. Det var

fremdeles ikke snakk om noe flerpartisystem; kandidatene

skulle fortsatt være enten kommunister eller partiløse.

Denne begrensningen var det like vel nokså lett å omgå. I

de baltiske republikkene dannet man 'folkefronter til

støtte for perestrojka' som i realiteten kjempet mer for

baltiske nasjonale saker enn for perestrojka. De ville ha

reell markedsøkonomi og reelle rettigheter til

delrepublikkene. Disse folkefrontene ble enormt populære

og sopte med seg de fleste av stemmene ved valgene i

Baltikum våren 1989.

Men de baltiske republikkene var små og sendte få

representanter til Det øverste sovjet, så det var

avgjørende at det oppstod en betydelig reformbevegelse

også i Russland, den suverent største av

sovjetrepublikkene (RSFSR). Denne opposisjonen samlet seg

162

i den såkalte 'Interregionale gruppe' og hadde to

forgrunnsfigurer. Den ene var den høyt respekterte

dissidenten Andrej Sakharov, som under Brezjnev ble sendt

i indre eksil til provinsbyen Gorkij etter at han hadde

protestert mot Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan. I

1986 ble han hentet tilbake til Moskva av Gorbatsjov. Den

andre opposisjonslederen var Boris Jeltsin, tidligere

partileder i Moskva. Under de indre stridighetene i

partiledelsen i 1987 hadde han kritisert perestrojka ikke

for å være for radikal, men for å være for tannløs og

forsiktig. Denne kritikken fremsatte han på en så framfus

måte at han ble kastet ut av partiledelsen. Men da

Gorbatsjov innførte reelle valg til den sovjetiske

nasjonalforsamlingen, fikk Jeltsin en ny sjanse. Han ble

valgt inn fra den største valgkretsen i Moskva med en

brakseier, og fikk dermed en ny talerstol der han kunne

fortsette sin radikale perestrojka-kritikk. Selv om han

beholdt sitt medlemskap i partiet inntil videre, var han

nå 'folkets' og ikke 'partiets' mann. Fra nå av og frem

til Sovjetunionens oppløsning ble Gorbatsjov og Jeltsin

hovedmotstandere i sovjetisk politikk. Gorbatsjov stod

163

for en midt-på-treet-linje mens Jeltsin-fløyen ble

oppfattet som liberal og vestvendt .

Våren 1990 ble Jeltsin også valgt til leder for Det

øverste sovjet i den russiske republikken. Slik fikk han

en institusjonell basis å bekjempe Gorbatsjov fra. Samme

vår styrket Gorbatsjov sin formelle makt ved å bli

utnevnt til utøvende president, et embete Sovjetunionen

ikke hadde hatt før. Året etter ble Jeltsin valgt til

president i RSFSR, den russiske republikken. Dermed var

de overhode for hvert sitt land, det ene inni det andre.

Men det var en viktig forskjell: Gorbatsjov var utnevnt

til president av den sovjetiske nasjonalforsamlingen,

mens Jeltsin var folkevalgt og dermed hadde et sterkere

folkelig mandat. Ved valgene til det sovjetiske Øverste

sovjet i 1989 hadde Jeltsins tilhengere fått ca. en

fjerdedel av stemmene, og ved valget til Det øverste

sovjet i RSFSR året etter fikk de halvparten. Selv om

velgermassene i de to tilfellene ikke var identiske,

viste dette at støtten til vestlige verdier i den

164

russiske befolkningen hadde steget til omtrent det

dobbelte i løpet av ett år.

Men også andre grupper og samfunnskrefter blandet seg inn

i kampen om utformingen av fremtiden. Sovjetisk politikk

var ikke lenger et indre oppgjør blant samfunnstoppene.

Gorbatsjovs reformer hadde vekket til live slumrende

krefter i folkedypet som gav seg mange forskjellige

utslag. Noen dannet foreninger og grupper for de

forskjelligste formål, stadig flere med et politisk

tilsnitt. Snart delte det politiske landskapet seg i tre:

nasjonalister, kommunister og vestligorienterte

liberalere. De orienterte seg mot det jeg i

innledningskapitlet kalte det gamle, det halvgamle og det

nye.

Grensene for hva som kunne publiseres, ble stadig

flyttet. Noen brukte den nye friheten til å spre

nasjonalistisk propaganda, andre til å ta et oppgjør med

kommunismen. I oktober 1988 annonserte det anerkjente

tidsskriftet Novyj Mir at de ville utgi Aleksandr

165

Solzjenitsyns mammutverk GULag-arkipelet som føljetong. Det

mest dramatiske med dette utspillet var ikke at GULag-

arkipelet tok et oppgjør med Stalin, men at det var kritisk

også til Lenin. På dette tidspunktet var Stalin forlengst

revet ned fra pidestallen, mens Lenin som sovjetstatens

grunnlegger fremdeles ble omtalt med andakt. Novyj Mirs

utspill fikk partiets vaktbikkjer til å reise bust, og

fremstøtet ble stoppet – enn så lenge. Men Novyj Mir gav

seg ikke, og allerede ett år senere kunne tidsskriftets

abonnenter lese denne sagnomsuste beskrivelsen av de

sovjetiske fangeleirene.

GULag-saken var bare en av flere som viste at Gorbatsjov

lot seg presse. Mens han i den første tiden etter

lanseringen av glasnost var gått i spissen for reformene,

hadde andre nå overtatt som fortropp. Gorbatsjov kom

halsende etter og forsøkte å stagge de mest radikale. Det

ble snart tydelig at glasnost ikke lenger tjente

initiativtakernes formål. Hadde de først sluppet løs

ytringsfriheten, trykkefriheten og forsamlingsfriheten,

kunne andre bruke disse frihetene til å fremme sine egne

166

agendaer. Gorbatsjov fremstod som trollmannens læregutt

som klarte å få gryta til å koke, men ikke visste hvordan

han skulle få stoppet den da det kokte over. Det vil si

han hadde fortsatt midler til rådighet dersom han ville

skru av glasnost. KGB var intakt og ventet stadig mer

utålmodig på å bli satt inn for å ta seg av alle dem som

undergravde staten og sovjetregimet. Men Gorbatsjov gav

dem aldri noe startsignal, åpenbart fordi han visste at i

samme øyeblikk ville det være over og ut med hele

perestrojka.

Selv om Sovjetunionen angivelig var arbeidernes stat,

hadde det vært aldeles uhørt å streike, men nå ble også

det en mulighet. Sommeren 1989 nedla gruvearbeiderne i

Ukraina og Sibir arbeidet med krav om høyere lønn, bedre

arbeidsvilkår og -- mer såpe! Igjen viste Gorbatsjov at

han lot seg presse. Lønnskravene ble innfridd selv om det

meget lett kunne utløse en bølge av liknende streikekrav.

Staten hadde heller ikke råd til å betale mer til disse

allerede godt betalte arbeiderne. Den eneste måten å

skaffe til veie mer penger på var å la seddelpressen gå.

167

Som alle finansministere vet, betød det inflasjon, og fra

1989–90 begynte prisene å stige i rasende fart.

Inflasjonen spiste opp det folk hadde av sparepenger, og

lønnsøkningene holdt på ingen måte tritt med prisveksten.

Fra og med 1990 opplevde derfor mange russere at deres

levestandard sank drastisk. De hadde aldri vært vant til

å ha flust opp, men hadde i hvert fall vært i stand til å

gjøre forskjell på hverdag og fest. På begynnelsen av

1970-tallet var jeg kommet på uventet besøk til en

baptist-familie i en landsby utenfor Moskva. I bondestuen

disket de opp med så mange retter at man skulle tro de

hadde planlagt et større selskap mange dager i forveien.

I 1991 bodde jeg derimot en natt hos en familie midt på

en av Moskvas mest fasjonable gater, Gorkij-gaten. De,

tunge, stoppede møblene og de forsirte rammene rundt

maleriene på veggene tydet på at familien hadde sittet

godt i det tidligere. Men menyen var enkel, for ikke å si

spartansk: poteter, kål og raspet rødbete, med en sursild

på deling for smakens skyld.

168

Like alvorlig som den synkende levestandarden var

mobiliseringen blant ikke-russiske nasjonalister. Selv om

Sovjetunionen var et alt annet enn demokratisk land,

hadde landets grunnlov gitt de forskjellige etniske

gruppene ganske omfattende rettigheter, faktisk langt

flere enn det man vil kunne finne i mange andre

multietniske stater. Minoritetene hadde rett til å bruke

sitt eget språk både innen administrasjon og utdanning,

og i mange republikker kunne de gjennomføre en full

utdannelse på morsmålet. Disse kulturelle rettighetene

var knyttet til et komplisert system med territoriell

autonomi som gav over 50 etniske grupper sitt eget etnisk

definerte territorium i form av en unionsrepublikk,

autonom republikk eller et autonomt fylke eller krets.

Innenfor disse områdene hadde de også en uformell

fortrinnsrett ved ansettelser i mange stillinger.

Mange forskere har oppfattet den sovjetiske

føderasjonsstrukturen som et tomt skall uten innhold.

Dette mener jeg er feil, men det er samtidig helt klart

at selv om minoritetene hadde egne kvasi-nasjonalstater,

169

var de på ingen måte herrer i eget hus. Alle viktige

politiske beslutninger ble fattet i Moskva, og alle måtte

pent følge kommunistpartiets instrukser og bekjenne seg

til den kommunistiske ideologien. Det betød blant annet

at de måtte godta den offisielle historieskrivingen som

sa at deres land frivillig hadde gått inn i

Sovjetunionen, uansett hvordan de faktiske forholdene

var.

Som en følge av glasnost ble det imidlertid mulig å pirke

borti den offisielle versjonen av Sovjetunionens

historie. I mange republikker skrev man åpent om overgrep

som både tsarens folk og kommunistene hadde gjort seg

skyldige i. Ikke minst fokuserte de baltiske folkene –

litauerne, latvierne og esterne – på hvordan deres land

var blitt tvangsinnlemmet i USSR under den annen

verdenskrig etter en hestehandel mellom Hitler og Stalin.

Balterne trappet opp kravene langsomt men sikkert. Først

nøyde de seg med utvidede kulturelle rettigheter og

krevde blant annet at deres språk skulle anerkjennes som

170

offisielt språk i hver deres republikk. Senere fulgte de

opp med politiske krav. Kravene ble støttet av

demonstrasjoner med hundretusener av deltakere. Disse

massemønstringene klarte de å gjennomføre uten at det

noen gang kom til voldelige sammenstøt. Vinteren 1989--90

vedtok alle de tre baltiske republikkene en erklæring om

at de var 'suverene republikker', men foreløpig uten å

melde seg ut av Sovjetunionen. Gorbatsjov var opprørt,

men nøyde seg i realiteten med å si 'nei, fy-fy, slikt må

dere ikke gjøre'. Den 11. mars 1990 erklærte Det øverste

sovjet i den litauiske republikken at Litauen meldte seg

ut av Sovjetunionen, og i landet ble sovjetsymbolene

fjernet fra alle offentlige bygninger. Moskva svarte med

å 'boikotte' republikken.

Også i andre republikker foregikk det nasjonalistisk

mobilisering -- og ikke alle steder gikk det like

fredelig for seg. I Kaukasus sloss armenere og

aserbajdsjanere om en liten enklave høyt oppe i fjellene,

Nagorno-Karabakh. Til slutt brøt det ut full borgerkrig

mellom de to folkegruppene, med hundretusener av

171

internflyktninger som resultat. Moskva forsøkte å mekle,

men til ingen nytte.

Noen steder var det sovjetiske soldater som stod for

voldsbruken. I april 1989 ville en militæravdeling spre

demonstranter i Georgias hovedstad Tbilisi, som krevde

utmeldelse av Sovjetunionen. Det endte med at tyve

mennesker ble drept. Kanskje var det en fatal

feilvurdering, kanskje for å statuere et eksempel,

uansett utløste det et ramaskrik i opinionen.

Høsten 1990 hadde Gorbatsjov øyensynlig funnet ut at nok

er nok. Han trappet opp retorikken og allierte seg med de

kreftene i partiet, KGB og sovjetarmeen som ville skru

klokken tilbake. Oppmuntret av disse signalene rykket

sovjetiske avdelinger i januar 1991 inn i Litauens

hovedstad Vilnius for å 'gjenerobre' dette landet. Det

ble en reprise på det som hadde skjedd i Tbilisi året

før: 13 mennesker lå igjen døde. Opinionen både i

Russland og i verden for øvrig reagerte med avsky.

172

Gorbatsjov nektet å ta ansvaret for militæravdelingens

aksjon.

Et halvt år senere hadde krefter i hæren, KGB og partiet

planene klare for et statskupp. De skulle hindre

Sovjetunionens oppløsning, med eller uten Gorbatsjovs

medvirkning. 19. august rullet stridsvogner inn i Moskva

sentrum, mens en åttemannsjunta erklærte at Gorbatsjov

var syk, og at de hadde overtatt styringen av landet.

Gorbatsjov var i realiteten i husarrest i sin feriebolig

på Krim, men Jeltsin var fortsatt i Moskva og på frifot.

Han installerte seg med sine rådgivere i RSFSRs øverste

sovjet, det såkalt Hvite hus ved Moskva-elven. Da

bygningen ble omringet av stridsvogner, steg Jeltsin opp

på en av dem og leste opp en erklæring som tok avstand

fra kuppet. Hans tilhengere opprettet en teltleir rundt

bygningen etter mønster av de kinesiske studentenes leir

på Den himmelske freds plass i Beijing to år tidligere.

Det mest bemerkelsesverdige ved Jeltsins handling er

kanskje ikke hans personlige mot, men det faktum at ingen

173

av soldatene åpnet ild. Det virker utrolig at kuppmakerne

ikke skulle være i stand til å finne en eneste

militæravdeling som var parat til å utføre ordre, så den

mest sannsynlige forklaringen er at det aldri kom noen

ordre om å storme bygningen. Dette kan skyldes feighet og

mangel på handlekraft. En annen mulig forklaring er at

også kuppmakerne var blitt preget av den nye tids ånd:

Det var slutt på den tiden da man drepte sine egne

landsmenn for å oppnå politiske mål. I stedet for å gi

ordre om aksjon, drakk to av de åtte kuppmakerne seg fra

sans og samling mens en tredje skjøt seg. Etter tre dager

klappet det hele sammen.

Dersom Gorbatsjov trodde han kunne vende tilbake til

Moskva i triumf, forregnet han seg kraftig. Selv om han

formelt var president i et samlet USSR i fire måneder

til, var han allerede gårsdagens mann mens Jeltsin var

dagens helt. Folk holdt Gorbatsjov ansvarlig, ikke uten

grunn, for at innholdet i lommeboken deres ikke lenger

var noe verdt, og mange anklaget ham også for å ha revet

landet fra hverandre. Dette blir nokså paradoksalt at

174

Jeltsin på samme tid ble løftet opp til skyene på en

gigantisk stemningsbølge. Mens Gorbatsjov hadde kjempet

innbitt for å holde USSR sammen, hadde Jeltsin i sin

maktkamp mot ham alliert seg med de mest opprørske

republikkene. RSFSR vedtok en suverenitetserklæring

sommeren 1990, bare få måneder etter balterne, og bygget

opp Russlands institusjoner i konkurranse med de

sovjetiske. Russland vedtok derimot aldri noen

uavhengighetserklæring, og bare tanken på at 'Russland'

kunne melde seg ut av 'Sovjetunionen' ble oppfattet som

bortimot absurd. For mange russere var 'Sovjetunionen'

Russland med nogo attåt.

Men bordet fanget. Jeltsin-kretsen hadde spilt ut

uavhengighetskortet, og slik maktkampen utviklet seg,

ville det i praksis være umulig å ta det tilbake igjen.

Den 8. desember kom lederne for de tre slaviske

republikkene – Russland, Ukraina og Hviterussland –

sammen utenfor Minsk og vedtok at de opprettet et

Samvelde av Uavhengige Stater -- SUS. Senere sluttet de

andre republikkene seg til med unntak av Georgia og de

175

baltiske statene. Fra da av var avviklingen av

Sovjetunionen er ren formalitet.

Russland og Jeltsin

Hva ville Jeltsin med Russland? Og hva ville Russland med

Jeltsin? Mellom Vesten og Gorbatsjov utviklet det seg den

reneste kjærlighetshistorie, ofte omtalt som 'gorbomani'.

Noe slikt intenst forhold fikk Vesten aldri til Jeltsin.

Russernes forhold til sine to ledere var nesten omvendt:

Mange russere sier at de aldri riktig forstod Gorbatsjov,

men Jeltsin opplevde de som en 'ekte russer' tvers

igjennom, slik vi for eksempel kjenner ham fra

Dostojevskij romaner: godslig og jovial i det ene

øyeblikket og en oppfarende brumlebasse i det neste. (Mer

om Dostojevskijs syn på russerne på side XX)

En russisk jente kom til Russland-klassen min på Blindern

våren 1991og fortalte studentene at nå var Jeltsin

Russlands 'eneste håp'. Det ordet hun brukte, betyr

egentlig 'frelse'. Slike holdinger var nokså vanlige på

den tiden og gav ikke noe godt utgangspunkt for å bygge

176

det nye Russland. Når slike overdrevne forhåpninger ikke

blir innfridd, slår de altfor lett over i en like intens

skuffelse.

De problemene Russland stod overfor høsten 1991, var

enorme. Gorbatsjovs forsøk på å flikke på sovjetøkonomien

hadde bare gjort vondt verre. Nå var det ikke lenger noen

vei tilbake til den gamle kommandoøkonomien, men hvor var

veien fremover? Alle Jeltsins rådgivere var enige om at

den gikk gjennom privatisering og markedsøkonomi, men

konkret hva dette betydde, var det stor usikkerhet om. De

fleste erkjente at en slik omlegging ville bety store

belastninger for den jevne russiske borger, i hvert fall

i en overgangsperiode, og man måtte derfor regne med at

støtten til reformene ville avta etter hvert. Samtidig

skulle det nye regimet være demokratisk og var derfor

avhengig av støtte i befolkningen for å overleve.

I denne situasjonen avtegnet det seg to leire blant

ekspertene. Noen gikk inn for det som gjerne blir kalt

’sjokkterapi’. Det var best å gjennomføre de smertefulle

reformene fort, slik at de positive effektene kunne

177

begynne å gjøre seg gjeldende så raskt som mulig. Når man

skal trekke en tann, er det mest skånsomt å røske den ut

med ett bestemt rykk, ikke å lirke den langsomt ut. Slik

var det også med avviklingen av planøkonomien, mente de.

Dersom det skjedde gradvis, ville man i lang tid få en

hybrid-økonomi som fulgte verken markedets eller

planøkonomiens lover.

Andre gikk inn for at man måtte legge inn forskjellige

former for sosiale sikkerhetsnett for dem som ble mest

skadelidende når en del av de ulønnsomme bedriftene gikk

over ende og arbeidsledigheten begynte å melde seg. Det

var også en rekke andre vanskelige spørsmål. Hvordan

skulle man finn frem til riktig pris på de nedslitte

statsbedriftene og riktig kjøper til dem når de skulle

privatiseres? Mange ville utvilsomt kreve betydelige

investeringer for å bli lønnsomme, og trengte derfor

pengesterke eiere. På den annen side hadde mange av dem

sannsynligvis et betydelig inntjeningspotensial på sikt,

især de som drev med utvinning og videreforedling av

naturressurser. Derfor burde de ikke gå på billigsalg.

178

Den første postkommunistiske republikk

På toppen av den store økonomiske omveltningen som stod

for døren, kom den nødvendige omleggingen av hele det

politiske system. Igjen var det klart hva man skulle vekk

fra, og langt mindre klart hva man skulle sette i stedet.

Demokrati, ja vel, men i hvilken variant? I de vestlige

landene som ble fremholdt som forbilledlige, var noen

parlamentariske, som Norge, mens andre hadde en sterk

presidentmakt. I utgangspunktet kan vi ikke si at den ene

av disse modellene er mer demokratisk enn den andre, selv

om sammenlignende undersøkelser fra andre deler av verden

tyder på at autoritære regimer som blir erstattet av

sterk presidentmakt, lettere får tilbakefall til ikke-

demokratisk styre enn de som velger parlamentarisme.

I Russland var Jeltsin var blitt valgt til president rett

før Sovjetunionen ble oppløst, og de mest reformvennlige

kreftene befant seg i kretsen rundt ham. Parlamentet –

det vil si Folkekongressen og Det øverste sovjet – var

også demokratisk valgt året før (våren 1990) og hadde i

179

utgangspunktet like høy legitimitet som presidenten.

Parlamentet hadde et reformvennlig flertall, men det var

knapt. Kommunister, nasjonalister og andre som var

skeptiske til vestlig demokrati og markedsøkonomi, hadde

nesten halvparten av representantene. Etter det

mislykkede kuppforsøket lå disse imidlertid lavt i

terrenget og gjorde for en tid lite av seg i det

offentlige ordskiftet.

Siden Sovjetunionen ikke lenger eksisterte, dugde ikke

den gamle sovjetgrunnloven og en ny måtte utformes. Det

var i utgangspunktet enighet om at dette var parlamentets

oppgave, men da det første utkastet forelå, ble Jeltsin-

fløyen betenkt. Parlamentet la opp til en parlamentarisk

republikk, mens presidentens menn ville ha en sterk

presidentmakt. Det var tydelig at begge parter foretrakk

den modellen som ville gi dem selv mest makt.

Uten å vente på at den nye grunnloven ble vedtatt begynte

Jeltsin å bygge opp et sterkt presidentapparat og

utnevnte en rekke presidentrådgivere. Påfallende mange i

180

sistnevnte gruppe kom fra Jeltsins hjemby Jekaterinburg i

Ural, og de var tydeligvis utnevnt først og fremst på

grunn av sine sterke lojalitetsbånd til sjefen. Jeltsin

opprettet også et nytt Sikkerhetsråd, øyensynlig etter

forbilde av USAs Security Council, med nokså vide

fullmakter. Samtidig følte de demokratiske

representantene i Det øverste sovjet, som hadde hjulpet

Jeltsin til makten, at han rådførte seg lite med dem. De

kom dermed ofte i den håpløse situasjon at de måtte

forsvare vedtak og utspill fra presidenten som de ikke

hadde vært med på å utarbeide og kanskje ikke engang var

særlig enige i.

Da det russiske presidentembetet ble opprettet våren

1991, valgte man bevisst å gi det relativt beskjedne

fullmakter. Presidenten fikk ikke rett til å oppløse

nasjonalforsamlingen, derimot fikk Det øverste sovjet

mulighet til å anlegge riksrettssak mot presidenten.

Disse bestemmelsene ble tatt inn i presidentloven ikke

bare av hensyn til reformskeptikerne, også mange av

radikalerne var redde for at en sterk presidentmakt lett

181

kunne misbrukes. Like vel fikk Jeltsin i desember 1991

overtalt Folkekongressen til å gi ham utvidede fullmakter

i ett år til å utforme og iverksette den nye økonomiske

politikken. Flertallet i Kongressen innså at drastiske

tiltak var nødvendige og at det ville føre til håpløst

treg saksgang dersom alle tiltakene skulle drøftes og

vedtas i nasjonalforsamlingen før de kunne settes ut i

livet. Men dersom ett år med ekstraordinære fullmakter

ikke var nok, måtte Jeltsin komme tilbake til

Folkekongressen og be om forlengelse.

Til å styre den økonomiske politikken valgte Jeltsin den

unge reformpolitikeren Jegor Gajdar. Finansministeren og

privatiseringsministeren i den første regjeringen var

like reformvennlige. Sammen la disse tre opp løpet. Den

2. januar 1992 innførte de full prisliberalisering på

alle varer, riktignok med et viktig unntak for olje og

andre energiprodukter. Som ventet gav frislippet av

prisene inflasjonsspiralen en kraftig omdreining. I løpet

av 1992 steg prisene med hele 2500 prosent. De gamle

statsbedriftene var fortsatt i mange tilfeller

182

produksjonsmonopoler, som kunne kompensere for økte

kostnader ved å skru prisene i været og skyve

belastningen over på forbrukerne. For at prismekanismen

skulle kunne fungere som markedsregulator, måtte Russland

få reell konkurranse mellom ulike aktører. Det kunne

først skje når statsbedriftene var blitt privatisert og

splittet opp, og nye private aktører kom på banen. Dette

var kompliserte omlegginger som ikke kunne gjennomføres

over natten. Først i oktober var man klare til å begynne

å auksjonere bort de første bedriftene, og nå begynte

timeglasset for det ene året med ekstraordinære

fullmakter å renne ut…

Den privatiseringsmodellen Russland la seg på, tok sikte

på flere ting: den skulle gi penger til statskassen, men

samtidig fordele noe av overskuddet fra salget blant

befolkningen. Endelig skulle den sørge for at bedriftene

fikk nye eiere med nok kapital og tro på fabrikkenes

fremtidige inntjeningsevne. Det var viktig at eierne

faktisk satset på å investere snarere enn å selge unna

det som var av verdier. For å oppnå alt dette, satset man

183

på en todelt løsning med auksjoner og såkalte ’vouchere’.

Alle borgerne ble gitt en privatiseringskupong, en

voucher, med en nominell verdi på 10 000 rubler. Denne

kunne de bruke til å kjøpe aksjer for i den bedriften de

arbeidet eller i en annen bedrift, eller de kunne selge

den videre. På auksjonene ble pengesterke kjøpere

invitert til å by på en del større objekter som ble lagt

ut for salg. Denne doble modellen virket i utgangspunktet

fornuftig, men fungerte langt fra alltid etter hensikten.

Mange russere skjønte ikke hvilket gullkantet papir

voucheren var og solgte den videre for en billig penge.

Ved auksjonsprivatiseringen var det mye triksing og

fiksing. Tid og sted for auksjonene ble ofte annonsert

med svært kort varsel for å hindre at ’utenforstående’

blandet seg inn, og slik delte en del insidere med de

rette forbindelser de beste objektene mellom seg.

Resultatet ble ofte lite penger i statskassen, og nye

eiere uten nødvendig vilje og kapital til å drive

bedriften videre.

184

Etter hvert som problemene med markedsreformene begynte å

avtegne seg, økte motstanden mot dem blant de

folkevalgte. Motstanderne lot i første omgang være å

kritisere Jeltsin selv, og ettersom han fortsatt var

svært populær, lot de i stedet ukvemsordene hagle over

Gajdar og de andre ’jyplingene’ som de kalte dem

(’blårussen’ ville vel vi sagt). Også Jeltsins egen

visepresident, offiseren og Afghanistan-veteranen

Aleksandr Rutskoj, sluttet seg til kritikken. Ideen med

en visepresident hadde russerne tatt fra USA, men i

Russland fungerte dette embete ikke helt som tenkt.

Rutskoj var klart mer sovjetkonservativ enn Jeltsin og

var tatt med på laget nettopp fordi han ved

presidentvalget kunne appellere til grupper i

befolkningen som var skeptiske til reformene. Han og

Jeltsin trakk fra første øyeblikk dårlig i spann.

En del reformøkonomer begynte etter hvert å omtale seg

som ’kamikaze-politikere’. Med det mente de at det var

umulig å få oppslutning i befolkningen for den politikken

de førte. Sjokkterapi var økonomisk nødvendig, men

185

politisk selvmord. Deres eneste håp var at før de ble

kastet, ville de ha klart å ramme den sovjetiske

økonomimodellen så hardt at den sank til bunns. Deres

kritikere derimot hevdet at i stedet for kamikaze-

heroisme var dette en form for ny-bolsjevisme. I likhet

med Lenin og hans bolsjeviker mente markedsliberalerne at

de satt inne med en overlegen innsikt om historiens og

samfunnets lover og at denne innsikten gav dem rett til å

utføre et gigantisk sosialøkonomisk eksperiment med

landets befolkning.

Da reformenes skjebne kom opp til debatt på

Folkekongressens sesjon i desember 1992, ble Jeltsin

tvunget til et kompromiss: Han fikk forlenget sine

økonomiske fullmakter i ett år til mot at han ofret

Gajdar. Inn som statsminister kom Viktor Tsjernomyrdin,

som hadde vært energiminister i sovjettiden.

Tsjernomyrdin var en mann av den gamle skole, en

pragmatiker som ikke ville finne på noen vågale

liberaløkonomiske krumspring. Snart etter at dette

kompromisset var vedtatt, begynte imidlertid partene å

186

beskylde hverandre for avtalebrudd. Det øverste sovjet

ville trekke de ekstraordinære fullmaktene tilbake, og

fra og med mars var forholdet mellom Jeltsin og

parlamentet fullstendig fastlåst. I april stod Jeltsin

frem på TV og sa at han ville tvangsoppløse parlamentet

og innføre en slags unntakstilstand, et skritt som

formannen for landets konstitusjonsdomstol raskt erklærte

ville være grunnlovsstridig. Men i strid med hvilken

grunnlov, man hadde jo ennå ikke fått vedtatt noen? Vel,

siden en ny grunnlov ennå ikke var på plass, måtte man

rette seg etter den reviderte grunnloven fra sovjettiden.

Da det kom til stykket, vek Jeltsin i første omgang

tilbake for et så drastisk skritt som tvangsoppløsing.

En mulig løsning på den fastlåste politiske situasjonen

ville vært å utlyse nyvalg, men dette var ingen av

partene lystne på. I stedet ble de enige om avholde en

folkeavstemning om tillit til parlamentet og tillit til

presidenten. Det var noe uklart hva man ville med en slik

folkeavstemning siden den bare skulle være rådgivende. Da

den ble avholdt, gav den klart sterkere støtte til

187

presidenten og hans politikk enn til parlamentet, og

Jeltsin tolket utfallet som et moralsk mandat til å

tvangsoppløse parlamentet likevel, selv om avtalen de

hadde inngått på forhånd uttrykkelig sa det motsatte.

Like vel nølte han i flere måneder, før han den 27.

september gjorde alvor av trusselen. Det øverste sovjet

svarte prompte med å erklære at Jeltsin hadde brutt

grunnloven, og avsatte ham. Som ny president valgte de

Aleksandr Rutskoj, som sammen med de folkevalgte

barrikaderte seg i parlamentsbygningen. Dette var det

samme Hvite hus som Jeltsin hadde forsvart mot

kuppmakerne to år tidligere. Nå var han havnet på utsiden

av det.

I første omgang nøyde Jeltsin seg med å skru av strømmen

til parlamentet. De folkevalgte reagerte med å vedta en

serie resolusjoner og lovendringer i lyset fra flakkende

stearinlys. Mange av dem som var valgt inn i Det øverste

sovjet som Jeltsin-tilhengere, hadde nå skiftet side, så

disse resolusjonene ble vedtatt med stort flertall.

Utenfor bygningen begynte det å dukke opp forskjellige

188

militære og paramilitære grupper som sa de var kommet for

å forsvare grunnloven. Landet var på randen av borgerkrig

og det avgjørende var hvordan ledelsen for De væpnede

styrker ville stille seg. Forsvarsminister Pavel Gratsjov

nølte lenge med å velge side. Det Jeltsin krevde av ham

var tross alt intet mindre enn at han skulle bombardere

landets lovlig valgte parlament. Det som øyensynlig fikk

Gratsjov til å bestemme seg, var at grupper blant

parlamentets selvoppnevnte forsvarere drog av gårde i

samlet flokk til byens TV-tårn og til Moskvas

borgermesterkontor for å innta disse bygningene. I

tumultene som fulgte, døde det flere mennesker. Dette ble

oppfattet som forsøk på væpnet statskupp, og Jeltsin-

fløyen kunne fremstille sin aksjon dagen etter som et

motkupp. Den 4. oktober gav Gratsjov ordre om å la

stridsvogner åpne ild mot Det hvite hus. Dette var den

ordren som kuppmakerne i 1991 aldri gav. Nærmere 200

mennesker omkom.

Den andre postkommunistiske republikk

189

Hadde demokratiet vunnet eller tapt i Moskva i oktober

1993? Nesten alle vestlige kommentatorer fremstilte det

som en viktig seier for demokratiet: Demokratene og

reformtilhengerne i kretsen rundt Jeltsin hadde trukket

det lengste strået og et tilbakefall til

sovjetkommunismen var forpurret. Alle Jeltsins

motstandere ble unyansert fremstilt som tilhengere av å

gjeninnføre det gamle regimet. Samtidig kan det

argumenteres for at det russiske demokratiet i disse

hustrige høstdagene hadde strøket første gang det var

oppe til eksamen. Grunnleggende demokratiske holdninger

som viljen til å rette seg etter spillets regler og inngå

å kompromisser var eklatant fraværende – på begge sider.

RAMMETEKST: DEN RUSSISKE NASJONALFORSAMLINGEN

Siden kommunismens fall har Russland hatt to forskjelligenasjonalforsamlinger. Den første ble opprettet ved Mikhail Gorbatsjovs reformer i 1989 og bestod av to ’etasjer’: Folkekongressen kom sammen bare to ganger i året, mens Det øverste sovjet hadde lengre sesjoner. Det øverste sovjet utgjorde i praksis Folkekongressens utøvende organ. Boris Jeltsin var formann i det russiske Øverste sovjet før han ble valgt til Russlands president i 1991.

Den nasjonalforsamlingen Russland har idag , ble innført sammen med den nye grunnloven i 1993. Den har to kammer, Statsdumaen og Føderasjonsrådet. Til sammen utgjør disse Den føderale forsamling. Føderasjonsrådet har to

190

representanter fra hver av Russlands 89 føderasjonssubjekter eller ’delstater’, og kan sammenlignes med Senatet i USA. Statsdumaen, eller bare Dumaen, er nasjonalforsamlingens underhus og i praksis den viktigste av de to. Den har 450 medlemmer som i den første tiden ble valgt dels i enmannskretser, dels etter partilister. Etter 2005 blir alle valgt etter partilister. Navnet ’Duma’ er identisk med den nasjonalforsamlingen Russland hadde mellom 1906 og 1917, og signaliserer at man vil knytte an til den parlamentariske tradisjon fra den gang.

Dumaen har relativt begrenset makt. Det er for eksempel presidenten og ikke nasjonalforsamlingen som utnevner regjeringen, men presidenten må få sin statsministerkandidat godkjent av Dumaen. Dersom Dumaen tre ganger nekter å godkjenne presidentens kandidat, blirden selv oppløst og det skrives ut nyvalg.

Nå som all motstand mot Jeltsin-fløyen bokstavlig talt

var skutt i filler, var det avgjørende spørsmål hvordan

seierherrene ville benytte sitt sterkt utvidede

handlingsrom. Ville de innføre robuste demokratiske

institusjoner eller først og fremst sørge for å

konsolidere sin egen makt? Dette spørsmålet er ikke lett

å besvare entydig. Jeltsin-regimet innførte helt nye

politiske strukturer og fikk det som det ville:

Presidentembetet ble kraftig styrket, mens

visepresidentembetet -- ikke overraskende -- ble

avskaffet. En helt ny nasjonalforsamling ble opprettet i

191

stedet for det gamle Øverste sovjet. Den nye heter Den

føderale forsamling og består av et overhus,

Føderasjonsrådet, og et underhus, Statsdumaen. Dumaen har

i prinsippet mulighet til å stille mistillitsforslag mot

regjeringen, og kan også reise riksrettsak mot

presidenten, men reglene for dette er svært omstendelige.

Sjansene for at det skal føre til at presidenten må gå

av, er minimale.

Siden 1993 er det nye systemet i hovedsak blitt stående

uendret og utfordres ikke av noen politiske krefter i

Russland. Tsjernomyrdin-regjeringen la seg også mye

lenger inn mot sentrum i russisk politikk enn Gajdars

team hadde gjort, og unnlot å provosere de folkevalgte

unødig. Russland fikk med dette for første gang etter

1991 en allment godtatt ramme for det politiske liv. En

slik regel-konsensus er en grunnleggende forutsetning for

at et demokratisk politisk system skal kunne fungere.

Samtidig kan vi konstatere at den måten det vi kan kalle

’den andre postkommunistiske republikk’ ble innført på,

neppe bestod demokrati-testen. Det er høyst betenkelig

192

at en grunnlov skreddersys for en spesifikk politisk

situasjon preget av sterk konfrontasjon og dertil av en

av aktørene selv.

Har så aktørene i ettertid rettet seg etter disse

spillereglene? Igjen er det vanskelig å svare entydig ja

eller nei. Ved de første valgene som ble holdt på

grunnlag av den nye grunnloven, i 1993 og 1995, fikk et

reformkritisk parti som Kommunistpartiet ikke bare lov

til å stille opp, men gjorde det også bra. Dette partiet

var blitt forbudt etter august-kuppet i 1991, men

forbudet ble senere opphevet av den russiske

konstitusjonsdomstolen, og denne avgjørelsen respekterte

Jeltsin. Samtidig gjorde partiet ’Russlands valg’ det

oppsiktsvekkende dårlig, til tross for – eller på grunn

av – at partiet på denne tiden ble oppfattet som det mest

Jeltsin-vennlige. Når et valg som går de sittende

makthaverne imot og disse respekterer utfallet, er dette

i utgangspunktet et klart indisium på at demokratiske

spilleregler blir respektert.

193

Samtidig er det ingen tvil om at det foregikk betydelig

velgermanipulering i russisk politikk i forkant av

valgene, i første rekke ved svært ensidig og styrt

mediedekning. For eksempel fikk Det liberal-demokratiske

partiet (LDPR) ledet av Vladimir Zjirinovskij påfallende

mye omtale i media i 1993. Dette partiet er utpreget

populistisk, noen mener hel- eller halvfascistisk.

Zjirinovskij fører et bramfritt, nærmest vulgært språk og

sjokkerer med krasse utfall mot Vesten og alle han ikke

liker. LDPR fanget opp svært mange protestvelgere som

ellers kanskje ville ha stemt på kommunistene. Etter

valgene i 1993 så mange vestlige observatører

Zjirinovskijs valgseier som et uttrykk for at Russland

var på full fart i retning av et høyreradikalt diktatur.

Partiet hans har imidlertid ikke på noe tidspunkt

utfordret verken Jeltsins eller Putins regime, ved de

fleste viktige korsveier har det faktisk stemt akkurat

slik Kreml har ønsket. Mange observatører har derfor lurt

på om ikke LDPR kanskje er en slags uoffisiell medspiller

for regimet, en lynavleder som frustrerte velgere kan få

194

lov til å stemme på. Senere har også en del andre partier

spilt tilsvarende roller i kortere perioder.

Men om de russiske parlamentsvalgene i det store og hele har

fulgt demokratiets spilleregler, så er ikke dette den

virkelige testen på om Russland er et demokrati eller

ikke. Etter at 1993-grunnloven ble innført, er

parlamentets makt såpass svekket at det til syvende og

sist ikke er avgjørende om Dumaens sammensetning

gjenspeiler befolkningens politiske preferanser eller

ikke. Litt kynisk kan man kanskje si at en viss

pluralisme ved parlamentsvalgene er noe den russiske

presidenten godt kan tolerere uten at det koster ham

stort, parlamentet kan uansett ikke rokke ved hans makt

for alvor. Den virkelige testen på om Russland har

bestått demokrati-testen vil derfor være om det sittende

regimet har tapt et presidentvalg og gitt fra seg makten

frivillig. Det har ikke skjedd til nå.

Jeltsins annen periode

195

Jeltsin ble i 1991 valgt for fem år, og stod derfor ikke

på valg før i 1996. Etter 1993 ble han stadig mer

svekket, fysisk så vel som politisk. Han forsvant fra

offentlighetens lys lange tider av gangen ved stadig

hyppigere og lengre sykehusopphold, og populariteten sank

drastisk. I desember 1994 viste regimet visse tegn på

handlekraft da det vedtok å invadere Tsjetsjenia for å

tvinge denne utbryterepublikken til å godta at den

fortsatt var en del av Russland. Forsvarsminister

Gratsjov lovet Jeltsin at all motstand ville være

nedkjempet i løpet av noen uker. Det viste seg imidlertid

at tsjetsjenerne forsvarte seg innbitt, og før russerne

kunne innta republikkhovedstaden Groznyj, måtte de først

redusere byen til en ruinhaug. Store deler av republikken

kom aldri under full russisk kontroll. Russiske medier

kunne på denne tiden operere nokså fritt, og TV-bildene

viste hvordan den tidligere supermaktens armé ble ydmyket

av en gjeng geriljakrigere. Den russiske befolkningen

vendte seg snart mot både krigen og Jeltsin-regimet.

196

Meningsmålinger ved årsskiftet 1995--96 viste at knapt to

prosent syntes Jeltsin gjorde en god jobb. En del

russiske kommentatorer begynte å omtale ham som ’Tsar

Boris’, og dette var ikke nødvendigvis for å få frem at

han opptrådte som eneveldig autokrat. Tidligere i russisk

historie hadde det kun vært én tsar som het Boris, det

var under den såkalte Smuta eller Uro-tiden på slutten av

1500-tallet. Boris Godunov hadde vært en svak tsar med

tvilsom legitimitet. Han hadde også vært mye syk og ble

hele tiden utfordret av den sterke arveadelen, bojarene.

Nå var Russland inne i en ny smuta, følte man, og den nye

svake Boris var helt i lomma på de nye stormennene,

oligarkene.

En del reformpolitikere og nyrike oligarker følte at

dersom ikke noe drastisk ble gjort og Jeltsin ble

gjenvalgt, ville spillet være over. Men hvilket spill?

For dem selv eller for landet? Vel, selv ville de gjerne

fremstille det som om det eksisterte en reell fare for at

et kommunistisk diktatur kunne bli gjeninnført i

Russland. Det eneste partiet i Russland som kunne stille

197

en motkandidat til Jeltsin med reelle vinnersjanser, var

Kommunistpartiet. Partiet hadde fortsatt igjen rester av

den gamle medlemsstokken fra sine glansdager og også

deler av organisasjonsapparatet fra sovjettiden var

intakt. I sin propaganda spilte kommunistene på

sovjetnostalgien i deler av befolkningen, og nørte opp

under forestillingen om at alt var så mye bedre før, da

alle hadde jobb og prisene var lave.

I land etter land i det tidligere Øst-Europa førte

parlamentsvalg på denne tiden til at ikke-kommunistiske

partier ble byttet ut med regjeringer utgått fra

reformerte kommunistpartier. I disse landene var ikke

dette noe tilbakeslag for demokratiet, tvert imot beviste

det at demokratiseringen var vellykket. Det viste både at

de som var kommet til makten etter 1989, respekterte

valgutfall som gikk imot dem, og at de gamle kommunistene

var i stand til å tilpasse seg det nye parlamentariske

spillet. Ville noe tilsvarende kunne skje også i

Russland?

198

De russiske kommunistene var ikke særlig heldige i sitt

valg av frontfigur. Deres partileder og

presidentkandidat, Gennadij Ziuganov var en nokså

fargeløs apparattsjik-type politiker. Ideologisk

orienterte han seg inn mot sentrum-venstre samtidig som

hans retorikk også inneholdt gode doser russisk

nasjonalisme. Han distanserte seg fra Stalin-tilhengerne

i og utenfor partiet, og dro Europa rundt og fremstilte

seg som reformkommunist. Problemet var bare at han ikke

alltid sa det samme hjemme og ute. Mye tydet på hans

parti, og da særlig den sterke venstrefløyen, var langt

mindre reformert enn de fleste andre østeuropeiske

kommunistpartier.

En gruppe liberalere og oligarker startet en beinhard og

temmelig skitten kampanje der Ziuganov ble demonisert.

Jeltsin-fløyen hadde kontroll over de fleste mediene, og

i tillegg stilte mange liberale journalister seg bak

Jeltsin ut fra overbevisning. Noen aviser avslørte like

vel tildels svært tvilsomme finansieringsmetoder i

Jeltsins valgkampmaskin. Folk fra Jeltsin-staben ble

199

blant annet tatt in flagrante inne i Dumabygningen med en

stresskoffert full av penger som de ikke kunne gjøre rede

for. Det var tydelig at noen skulle smøres.

En tredje presidentkandidat, general Aleksandr Lebed,

viste seg etter hvert å gjøre det brukbart på

meningsmålingene. Mye tyder på at Lebed ble systematisk

bygget opp av Jeltsin-fløyen for å ta luven fra Ziuganovs

kampanje, helt parallelt med det som skjedde i 1993 da

Zjirinovskij ble kjørt frem for å stoppe kommunistene.

Dekningen av Lebeds kampanje i media kunne samtidig

brukes som bevis på at statsmediene slett ikke var

ensidig pro-jeltsinske. Lebed hadde et image som en

utpreget uavhengig og ubestikkelig mann. Det var liksom

umulig å tenke seg at han kunne være kjøpt og betalt, men

alt tyder på at han hadde inngått en avtale med Jeltsin

på forhånd om å støtte ham i annen valgomgang. Lebed

endte som nummer tre, og med støtte fra hans velgere

trakk Jeltsin i land en hårfin seier. Ziuganov erkjente

at han var slått. Han klaget med god grunn over urimelig

pressedekning, men satte ikke spørsmål ved selve valgets

200

demokratiske gehalt. Slik sett fikk vi ikke noe endelig

bevis på om demokratiet i Russland fungerte i form av

regimeskifte ved valg, men på den annen side fikk man

bekreftet at alle, også kommunistene, godtok at valg

heretter skal avgjøre hvem som skal styre.

Som takk for støtten i perioden mellom første og andre

valgomgang utnevnte Jeltsin Lebed til sekretær for

Sikkerhetsrådet. Han fikk i spesialoppdrag å få slutt på

krigen i Tsjetsjenia, en utpreget uriaspost. Som gammel

kriger fant Lebed det tydeligvis lettere enn Jeltsin å

finne tonen i samtalene med tsjetsjenernes leder,

tidligere oberst Aslan Maskhadov. Den såkalte Khazavjurt-

avtalen som de to fremforhandlet i august 1996, kunne

like vel vanskelig fremstilles som en seier for Russland

ettersom den i praksis gikk ut på at Tsjetsjenia kunne

fortsette som en ikke-anerkjent egen stat.

Jeltsins siste fire år ved makten var på mange måter en

politisk farse eller tragedie, alt ettersom man ser det.

Han var blitt gjenvalgt som det minste av to onder, og

201

hadde ikke noe bredt folkelig mandat i ryggen slik som da

han ble valgt første gang. Russisk politikk ble stadig

mer ugjennomsiktig, med in-fighting og intriger i maktens

korridorer, mens bare ryktene sev ut over Kremls murer

til offentligheten.

Jeltsin selv ble åpenbart i stigende grad opptatt av å

redde sitt ettermæle like mye som av landets ve og vel.

Han omgav seg med sin semja, som russerne kalte det.

Uttrykket betyr ‘familien’, og henspiller på den

italienske mafiaens familiebegrep, men refererte samtidig

til Jeltsins familie i bokstavlig forstand: datteren

Tatjana og en av svigersønnene fikk stadig større

innflytelse. Stadig flere russere var overbeviste om at

en del av de nyrike i kretsen rundt ’familien’ hadde et

grep på Jeltsin. De satt på kompromat, det vil si noe

kompromitterende materiale som de kunne legge frem dersom

Jeltsin gjorde noe de ikke likte. Det er senere blitt

fremsatt godt dokumenterte påstander om at Jeltsin-

familien hadde syltet ned store summer i utlandet. De

hadde spist av lasset av utenlandslån som skulle gå til

202

stabilisering av den russiske stats finanser. Et oppgjør

med oligarkene ville klart ha hjulpet på Jeltsins

politiske image ettersom disse var enda mer upopulære enn

han selv var, men noe slikt oppgjør kom aldri.

Russisk økonomi var blitt et fåmannsvelde, altså det

Aristoteles kalte ’oligarki’: Statskontraktene gikk

stadig til den samme lille klikken av nyrike, og de

avtalte seg imellom hvem som skulle by og ikke by ved de

store privatiseringsauksjonene. Man skulle tro at

Verdensbanken og det internasjonale pengefondet IMF ville

ha som målsetting å forhindre slik konkurransehemmende

maktkonsentrasjon, men disse finansinstitusjonene var

primært opptatt av makroøkonomisk stabilisering, det vil

si at underskuddene på det russiske statsbudsjettet

skulle være lave og at inflasjonen skulle holdes under

kontroll. Ut fra disse prioriteringene gav Verdensbanken

og IMF derfor helhjertet støtte til et finurlig prosjekt

som var klekket ut av noen oligarker: De nyrike

forretningsmennene foreslo at de kunne gi store lån til

den russiske stat med sikkerhet i aksjer i

203

statsbedrifter, dette var det såkalte GKO- eller ’loans

for shares’-programmet. Avtalen sikret at staten kunne

betale sine regninger uten at det var inflasjonsdrivende.

Den overoptimistiske tanken bak opplegget var at dette

skulle gi nok fart på den russiske økonomien til at

staten etter hvert kunne betale tilbake disse lånene. Da

dette ikke skjedde, kunne oligarkene innkassere de

aksjene som staten hadde stilt som sikkerhet. Selskaper

verdt enorme summer var dermed blitt hokus-pokus

privatisert uten at de reelle verdiene i selskapene

tilfløt verken staten eller befolkningen.

Oligarkene utgjorde allikevel aldri noe samlet team, i

mange sammenhenger bekjempet de hverandre. Til dette

formål kjøpte de opp aviser med skrantende økonomi som de

brukte til å markedsføre seg selv og sine saker. Selv

flaggskipet blant Russlands uavhengige aviser, Nezavisimaja

gazeta, måtte til slutt la seg kjøpe opp av Berezovskij.

Nezavisimaja gazeta betyr ’den uavhengige avis’, men navnet

var ikke lenger dekkende. En annen oligark som satset

tungt på media var Vladimir Gusinskij som kontrollerte

204

det mektige bank- og mediekonglomeratet MOST. Mens

Berezovskij tilhørte Jeltsins leir, tilhørte Gusinskij

kretsen rundt Moskvas mektige ordfører Jurij Luzjkov.

Luzjkov var pragmatisk og handlekraftig, litt demokrat og

litt nasjonalist. En stund ble han og hans krets

oppfattet som den eneste mulige motkraft mot Jeltsins

’familie’. Familien og Luzjkov-kretsen bekjempet

hverandre ikke bare gjennom media, men sporadisk også med

mer håndfaste midler. Jeltsin hadde sin egen

presidentgarde som rapporterte til ham personlig, mens

MOST hadde sine bevæpnede sikkerhetsvakter. Ved en

anledning fant det sted en regulær shoot-out i beste

eller verste Western-stil mellom MOST-vakter og

presidentgarden inne i lokalene til en av MOST-bankene.

Jeltsins strategi ble i stigende grad å skylde på

regjeringen for alle landets problemer, og så skifte ut

statsministrene i stadig økende tempo. Tsjernomyrdin

klarte å bli sittende i hele fem og et halvt år, helt til

våren 1998, før han ble sparket. Da ble han erstattet av

Sergej Kirienko, en reformøkonom få hadde hørt om. Valget

205

av Kirienko viste to ting: For det første at Jeltsin

fortsatt støttet økonomiske reformer. Den unge Kirienko

var en dyktig fagøkonom, men like viktig for Jeltsin var

det at han var politisk svak, uten egen maktbase, og ikke

ville kunne utfordre presidenten på noen måte. Dumaen

nektet i første omgang å godkjenne Kirienko, som den

oppfattet som en ny Gajdar. Men da Dumaen fikk valg

mellom å godkjenne eller selv bli oppløst, godkjente den

ham likevel.

Kirienko var svært uheldig med tidspunktet for

overtagelsen av ansvaret for russisk økonomi, for den

såkalte Asia-syken hadde satt inn samme vår. Det

økonomiske mirakel i land som Thailand, Malaysia, Taiwan

og Indonesia hadde vist seg å inneholde mange såpeboble-

elementer. Spekulanter drev opp aksjekursene i

forventning om fortsatt vekst, til tross for at det ikke

var dekning for dette i de reelle verdiene i selskapene.

Da det så begynte å butte imot, trakk de seg ut samtidig

og utløste et børsras.

206

Den russiske økonomien var ikke tett forbundet med de

asiatiske, og slik sett var det ingen umiddelbar grunn

til at den skulle bli smittet av den samme syken. Men de

internasjonale spekulantene begynte å bli nervøse og

sjekket om andre lands økonomier var bygget opp etter

samme usunne prinsipper som de asiatiske. De fant fort

frem til den russiske: ’loans for shares’ kunne skape

vekst bare så lenge alle trodde veksten ville fortsette

inn i himmelen, og i realiteten var den russiske rubelen

kraftig overvurdert. Den høye rubelkursen gjorde det

svært vanskelig for russiske produsenter å konkurrere,

ikke bare på eksportmarkedet, men også på hjemmemarkedet,

til og med på matvarer og andre forbruksvarer.

Kolonialbutikkene i St. Petersburg bugnet av vestlig mat

mens kollektivbrukene rundt byen ble lagt ned. Derfor

uteble det oppsvinget i russisk økonomi som alle ventet

på. I tillegg hadde Asias økonomiske problemer ført til

et kraftig fall i oljeprisen, og olje var Russlands

viktigste eksportartikkel. Den 18. august 1998, ‘den

svarte tirsdagen’, erklærte Kirienko at Russland ikke

lenger var i stand til å betjene sine lån, med andre ord

207

at landet var bankerott. Rubelkursen sank umiddelbart som

en stein og endte opp på ca. 25 prosent av sin tidligere

verdi vis-à-vis dollar. Reallønningene ble kraftig

redusert så å si over natten. Dette forseglet Kirienkos

politiske karriere.

Den neste som fikk prøve seg som russisk statsminister,

var utenriksminister Jevgenij Primakov. Han var en

sentrumsorientert kompromissmaker og koalisjonsbygger, og

ble raskt meget populær i alle leire. Han mente åpenbart

at han var sterk nok til å ta et oppgjør med korrupsjon

og oligarkvelde, men dermed utfordret han sterke

interesser, også ’familien’. Med Primakovs godkjenning

innledet den russiske riksadvokaten undersøkelser for å

avsløre korrupsjon og hvitvasking av penger i en rekke

store firmaer som var helt eller delvis kontrollert av

Berezovskij, deriblant Aeroflot, der også Jeltsins

svigersønn hadde en ledende stilling. ‘Familien’

iverksatte en motoffensiv og svertet riksadvokaten med

kompromat. Det statlige fjernsynsselskapet ORT, igjen med

Berezovskij som en stor eier, viste bilder – ekte eller

208

uekte – av en person som angivelig var riksadvokaten,

avkledd og sammen med prostituerte. Det endte med at han

trakk seg fra sitt embete.

Samtidig, i mai 1999, tok Kommunistpartiet et initiativ i

Dumaen for å få Jeltsin avsatt gjennom riksrett. Som

nevnt er denne prosedyren etter russisk grunnlov uhyre

komplisert, men kommunistene mente oppslutningen om

Jeltsin var nådd et slikt lavmål at det skulle gå. (Like

før hadde dessuten republikanerne i den amerikanske

Kongressen lyktes i å reise riksrettssak mot president

Clinton). Dumaen stemte over flere punkter: Jeltsin hadde

angivelig ødelagt økonomien, ødelagt de væpnede styrker,

og iverksatt et folkemord på det russiske folk –

fødselstallene gikk nedover og den gjennomsnittlige

levealderen var synkende. Endelig ble Jeltsin også

anklaget for måten krigen i Tsjetsjenia ble ført på. For

å kunne innlede riksrettsprosedyrer var det nødvendig at

minst ett av punktene oppnådde 2/3 flertall. Krigføringen

i Tsjetsjenia ble fordømt ikke bare av kommunister og

nasjonalister, men også av den pro-vestlige, demokratiske

209

opposisjonen. Like vel manglet det selv på dette punktet

et par stemmer på 2/3 flertall.

Tre dager før Dumaen skulle stemme over

riksrettsspørsmålet, trakk Jeltsin et nytt kort ut av

ermet: Hans populære statsminister Jevgenij Primakov fikk

sparken, etter bare ni måneder i jobben. Jeltsins

begrunnelse for avskjedigelsen var den samme forslitte

som før, nemlig at Primakov ikke hadde fått skikk på

økonomien. Dette var dypt ironisk fordi økonomien faktisk

hadde gått langt bedre under Primakov enn de fleste

forståsegpåere hadde spådd. Den kraftige de facto

devalueringen av rubelen etter ’den svarte tirsdagen’

hadde endelig gjort det mulig for russiske produsenter å

konkurrere med utenlandske firmaer på hjemmemarkedet.

Krakket hadde vært en ’blessing in disguise’, som

britene sier. Produksjonen hadde tatt seg gradvis opp

igjen, og reallønnene hadde fulgt langsomt etter. Men ut

fra den grunnloven han selv hadde skrevet, var det

Jeltsins suverene rett å sparke statsministeren.

210

Inn denne gangen kom Sergej Stepasjin, en tidligere

etterretningsoffiser som hadde vært en av

hovedarkitektene bak innmarsjen i Tsjetsjenia i 1994.

Stepasjin ble godkjent av Dumaen med overveldende

flertall bare tre dager etter at Jeltsin nesten var blitt

stilt for riksrett for den krigen som Stepasjin bar et

stort medansvar for. Den russiske politikkens veier er

uransakelige. Men Stepasjin fikk sitte enda kortere tid i

statsministerstolen enn hans forgjengere. Allerede i

august 1999, etter bare 3 måneder, fikk han sparken.

Mange begynte å trekke paralleller til tsar Nikolaj II,

som på slutten av sin regjeringstid avsatte ministre på

løpende bånd heller enn å gi innrømmelser til

opposisjonen. Inn kom nå Vladimir Putin.

Russisk politikk under Putin

Putin (født 1952) er fra St. Petersburg, hans far hadde

vært fabrikkarbeider, men selv hadde han studert jus.

Ifølge hans selvbiografi gikk han fra barndommen av med

en drøm om å bli KGB-offiser, og fikk denne drømmen

oppfylt. Han tjenestegjorde i Øst-Tyskland og snakker

211

godt tysk. Putin har opptrådt med timeslange taler på

tysk i Forbundsdagen, og er den første russiske leder

siden Lenin som behersker godt et vestlig språk. Dette

har sikret ham mange venner i Tyskland. Han utmerket seg

visstnok ikke særlig som agent og steg ikke høyt i

gradene. For hans renommé i Russland idag er det klart

en fordel at han tjenestegjorde i den delen av KGB som

drev med utenlandsetterretning, ikke med overvåking av

landets egne innbyggere.

Etter kommunismens fall fikk Putin en stilling i

byadministrasjonen i St.Petersburg, der hans gamle

jusprofessor Anatolij Sobtsjak var blitt ordfører (nok en

gang et politisk kompis-forhold.) Sobtsjak var en radikal

demokrat, men ble til slutt innhentet av

korrupsjonsanklager og tapte ordførervalget i 1996. Putin

viste stor lojalitet mot sin tidligere mentor også etter

at han var en fallen stjerne, selv om dette kunne skade

hans egne karrieremuligheter. Putin var nå på vei ut av

politikken, men ble ved en tilfeldighet hentet til Kreml

av Anatolij Tsjubajs som han hadde samarbeidet med i

212

Sobtsjaks stab tidlig på 1990-tallet. Her steg han i

gradene og ble utnevnt til sjef for den russiske

etterretningstjenesten FSB sommeren 1998, i seg selv

oppsiktsvekkende nok. Denne utnevnelsen bleknet like vel

mot utnevnelsen til statsminister. Det regnes som

sannsynlig at Jeltsin hadde hørt om og merket seg Putins

lojalitet overfor sin tidligere velgjører Sobtsjak.

Jeltsin hadde selv behov for nettopp en etterfølger som

ikke ville kaste ham til ulvene.

Fra Jeltsins side var tanken åpenbart at for Putin skulle

statsministerjobben være et springbrett mot

presidentembetet. Men hvordan skulle det være mulig å

bygge opp en såpass ukjent mann til en presidentkandidat

som kunne utfordre sterke spillere som Primakov og

Luzjkov? Svaret viste seg utrolig nok å bli krigen i

Tsjetsjenia, selv om man etter fiaskoen med den første

Tsjetsjenia-krigen skulle tro en ny krig tvert imot ville

være en sak å gå politisk til grunne på. Hvordan skulle

det la seg gjøre å snu den negative stemningen i den

russiske befolkningen? Her kom den tsjetsjenske

213

krigsherren Sjamil Basajev Putin til hjelp. Han rykket i

august 1999 inn i Tsjetsjenias naborepublikk Dagestan for

å spre sin islamistiske revolusjon. Russiske styrker ble

satt inn, og Basajevs folk viste seg å være relativt

lette å drive tilbake.

Putins appetitt ble nå skjerpet. Han ville jage

’bandittene’, som han kalte dem, ut av Tsjetsjenia også.

Men er det mulig å få opinionen med på det også? Det

avgjørende vendepunktet kom i september 1999 da fire

boligblokker, først én i Dagestan, deretter to i Moskva

og til slutt én i Syd-Russland, ble sprengt i luften med

nærmere 300 dødsofre. Hvem stod bak? Her var det to

muligheter. Enten kom tsjetsjenerne Putin til hjelp nok

en gang, eller så har vi sett det mest kyniske spill i

russisk politikk siden kommunismens fall. Ingen påtok seg

skylden, men tsjetsjenerne ble raskt stemplet som

ansvarlige og raseriet blant russerne var voldsomt.

Hårdnakkede, men ubekreftede rykter vil samtidig ha det

til at det var krefter i FSB selv som stod bak

terroraksjonene. Denne alvorlige anklagen bygger i første

214

rekke på at en gruppe FSB-soldater ble tatt med store

mengder sprengstoff i en boligblokk i byen Rjazan der de

hevdet at de trente på å avverge terroraksjoner. Hva de

skulle med alt sprengstoffet var noe uklart. To Duma-

medlemmer er senere blitt drept etter at de begynte å

undersøke om det kunne være noe i FSB-sporet. Samme

skjebne led den tidligere FBS-agenten Aleksandr

Litvinenko da han jobbet med blant annet denne saken

høsten 2006.

Et felttog mot Tsjetsjenia ble iverksatt, og

tsjetsjenerne skulle kjempes ’to the bitter end’.

Fenomenet Putin ble dermed skapt i hovedsak rundt én

faktor, Tsjetsjenia-krigen. Andre medvirkende faktorer

var Putins image som mr. Clean, som outsider, og som

beskjeden uten personlig ærgjerrighet. Han er kortvokst

og lavmælt, men utstråler handlekraft, som når han tar

jetfly til Tsjetsjenia for å inspisere de russiske

troppene. Alt dette stod i grell kontrast til det

inntrykket Jeltsin etterlot seg da han gikk av.

215

I det tsjetsjenske lavlandet gikk det nye felttoget

greit, og russiske media kunne vise intervjuer med folk i

gjenerobrede tsjetsjenske landsbyer som klaget over

uhyggelig fattigdom, terrorvelde og tvangsislamisering

under utbryterregimet, mye av dette var utvilsomt sant.

Som ventet var motstanden i fjellene seigere, men også

her presset russerne seg gradvis fremover. De benyttet

seg av en helt annen taktikk enn forrige gang, og

teppebombet et område før de gikk inn med soldater.

Myndighetene kontrollerte også informasjonsstrømmene fra

krigssonen langt mer effektivt enn under forrige krig, og

klarte å holde tapstallene skjult. Putins popularitet

steg nesten fra dag til dag: 2 prosent i august, 21

prosent i oktober og 50 prosent i desember.

En første test på Putins styrke var parlamentsvalget i

desember, der det dukket opp et nytt parti, Enhet. Dette

partiet hadde egentlig bare én funksjon, nemlig å være

Putins støttespiller i Dumaen. Enhet havnet rett bak

Kommunistene som med 24 prosent gjorde sitt beste valg

siden flerpartisystemet ble innført. Før valget hadde

216

partiet ’Fedrelandet/Hele Russland’ ledet på alle

meningsmålinger. Denne alliansen hadde også fått

tidligere statsminister Primakov med på laget og kjørte

ham frem som en mulig presidentkandidat ved neste

korsvei. Da dumavalgene ble holdt i desember og

’Fedrelandet/Hele Russland’ bare fikk 13 prosent, så

Primakov skriften på veggen. Etter noen tids betenkning

trakk han seg fra presidentracet.

Jeltsins siste overraskelsestrekk som politiker var hans

‘nyttårsgave’ til det russiske folk da han trakk seg som

president dagen før årtusenskiftet, flere måneder før han

måtte. I en slik situasjon er det ifølge den russiske

grunnloven statsministeren som overtar. Slik fikk Putin

mulighet til å fremstå som fungerende president under

valgkampen forut for presidentvalget våren 2000. Putin

avstod så godt som helt fra å drive valgkamp, i stedet

ble han særdeles hyppig presentert i media i egenskap av

å være president, under utførelse av sine embetsplikter.

Når Primakov ikke stilte opp, var det nok engang bare

kommunisten Gennadij Ziuganov som hadde sjanser til å

217

utfordre den sittende presidenten. Putin vant imidlertid

en klar seier allerede i første omgang, 53 prosent, mot

Zjuganovs 29 prosent.

En av Putins første embetshandling var å utstede et

amnesti til president Jeltsin. Dette skulle man tro ville

svekke Putin sterkt, og vise ham som en marionett i

hendene på ‘familien’. Hvem ville ta bryet med å skaffe

seg et slikt amnesti dersom han ikke hadde noe å skjule?

Putin ble også ofte avbildet mens han hadde møter med

Jeltsin og mottok råd fra ham. I offisielle medier ble

Jeltsin ikke omtalt som ‘tidligere president’, men som

‘Russlands første president’. Hadde Jeltsin fortsatt en

hånd på rattet? Uansett hva russere flest måtte mene om

den saken, holdt Putins ratings på meningsmålingene seg

jevnt høye.

Putins politiske program: Hva vil han?

Putin la aldri frem noe detaljert politisk program, men

av hans forskjellige uttalelser kan man sette sammen et

218

bilde av en mann som i første rekke vil styrke den

russiske stat. Han har vil gjenreise Russland som en

internasjonal stormakt, bekjempe kriminalitet og

terrorisme, og fremme de tradisjonelle moralske verdier i

samfunnet. Det har vært bemerket at mye av dette minner

om den politiske profilen Jurij Andropov ble assosiert

med da han var generalsekretær i Kommunistpartiet 1982–

84. Det er den samme lengsel etter disiplin og orden,

moral og verdighet. De som trekker frem disse

parallellene, viser gjerne til at både Andropov og Putin

var tidligere etterretningsoffiserer.

Men som vi har sett, har Putin en dobbelt bakgrunn. Han

er ikke bare tidligere KGB-agent, men deltok også aktivt

i den demokratiske bevegelse under perestrojka, som nær

medarbeider av St. Petersburgs liberale ordfører. Slett

ikke alt Putin har foretatt seg, lar seg forklare som

autoritære ryggmargsreflekser. I motsetning til Andropov

er han tydeligvis tilhenger av kapitalisme, og han har

ikke reversert Jeltsin-tidens økonomiske reformer. Men i

likhet med hva vi så hos Jeltsin, er mange av hans

219

handlinger tvetydige. De kan tolkes som udemokratiske og

autoritære, men også som ’normal’ politikk som man ville

kunne finne paralleller til i mange vestlige land.

Utspill som enkelte observatører vil tolke som klare

indisier på udemokratiske overtramp, vil andre oppfatte

som god statsmannskunst eller endog som nødvendige trekk

for å styrke ikke bare den russiske stat, men også det

russiske demokrati.

For å kunne nøste opp de ulike trådene i Putins politiske

program må vi skille mellom forskjellige saksområder. I

det følgende vil jeg se på personellpolitikken, forholdet

til nasjonalforsamlingen, den økonomiske politikken,

utenrikspolitikken, og holdningen til trykkefrihet og

menneskerettigheter. Mens Putin kanskje har fremstått som

vestorientert og liberal i den økonomiske politikken og i

den første tiden også i utenrikspolitikken, stikker den

autoritære hoven tydeligere frem i behandlingen av media

og i behandlingen av politiske motstandere på hjemmebane.

Personellpolitikk

220

I personellpolitikken har Putin langsomt og forsiktig

frigjort seg fra Jeltsins gamle garde, den som i sin tid

utpekte og innsatte ham. Under hele hans første

presidentperiode innehadde en del oversittere fra

Jeltsin-tiden viktige posisjoner i regjeringen og i

presidentapparatet, men etter hvert som Putin fikk hentet

inn nytt mannskap, ble disse skviset ut. Den siste

jeltsinitten som måtte gå, var statsminister Mikhail

Kasjanov. Han ble skiftet ut i februar 2004 med en nokså

anonym teknokrat, Mikhail Fradkov.

Påfallende mange av Putin-teamets topper kommer i likhet

med Putin selv fra St. Petersburg. Så godt som alle

sovjetiske og russiske ledere har hentet mange av sine

nærmeste medarbeidere fra sin hjemby og fra kretsen av

venner og kollegaer, men få har praktisert dette i så

utpreget grad som Putin. I en periode var følgende

russiske toppolitikere fra St.Peterburg:

innenriksministeren, forsvarministeren, finansministeren,

samferdselsministeren, helseministeren, ministeren for

økonomisk utvikling og handel, for industri, for

221

vitenskap og teknologi, samt sjefen for FSB, formannen i

Føderasjonsrådet, og noen av de viktigste økonomiske

rådgiverne. Riktignok er St.Peterburg en by på størrelse

med hele Norges befolkning, men mønsteret var like vel

svært tydelig. Svært mange av Putins menn har også samme

alder og utdannelse som han selv og kjenner hverandre fra

før. Samtidig dreier dette seg hovedsakelig om unge,

velutdannede og dynamiske folk, så kravet til dyktighet

kan ikke sies å være sjaltet ut.

St. Petersburg-klanen består for øvrig av to nokså

forskjellige kategorier: dels av unge liberalere, dels av

tidligere tjenestemenn fra KGB og offiserer fra de

væpnede styrker. Denne dobbeltheten gjenspeiler Putins

egen dobbelte bakgrunn som perestrojka-mann og

etterretningsoffiser. Selv om de aldri så mye er bysbarn,

har disse to gruppene ofte ikke trukket særlig godt i

spann.

Forholdet til nasjonalforsamlingen

222

Selv om den russiske grunnloven gir presidenten svært

vide fullmakter og nasjonalforsamlingen tilsvarende

mindre makt, opplevde Jeltsin ved en rekke anledninger at

Dumaen talte ham midt imot og hindret ham i å gjennomføre

den politikk han ville (især når denne politikken hadde

en liberal profil). Mange hadde spådd at så snart en ny

president ble valgt, ville en prosess bli satt i verk for

å få skrevet om grunnloven. Noe slikt har like vel ikke

skjedd under Putin. Tvert imot har han sagt at han

utmerket godt kan styre landet med den grunnloven

Russland har idag . Faktum er at han med forskjellige

midler har klart å sikre seg en nasjonalforsamling som er

langt mer lydig og underdanig enn det Jeltsin hadde.

Hvilke midler Putin har brukt, har endret seg over tid.

Det første grepet var å samarbeide med kommunistene over

hodet på de andre partiene, men denne strategien ble

snart forlatt. I stedet inngikk Enhet et stadig tettere

samarbeid med sin tidligere hovedmotstander

’Fedrelandet/Hele Russland’. Begge var såkalte

’maktpartier’ i det politiske sentrum og i mars 2002 ble

223

de slått sammen. Det sammenslåtte partiet tok navnet ’Det

forente Russland’ (Jedinaja Rossija). Fedrelandet var på dette

tidspunktet sunket kraftig på meningsmålingene og i

realiteten var det Enhet som spiste opp Fedrelandet.

Sommeren 2001 ble det banket igjennom en ny valglov som

klart favoriserte store og halvstore partier. For å kunne

stille til dumavalg måtte man nå kunne dokumentere at man

hadde en lokal partiorganisasjon i over halvparten av

landets 89 delstater eller ’føderasjonssubjekter’, med

minst 100 medlemmer hvert sted. Forut for dumavalgene i

desember 2003 hadde like vel hele 23 partier klart

kravene, ofte ved å engasjere et kommersielt byrå til å

skaffe underskriftene. ’Enhetlig Russland’ fikk 38

prosent av stemmene, altså 15 prosentpoeng flere enn

Enhet fikk ved forrige valg. Med de nye valgreglene gav

dette partiet 222 av de i alt 450 plassene i Dumaen. I

tillegg sluttet et stort antall uavhengige kandidater som

var valgt i enmannskretser, seg til ’Det forente

Russlands’ dumafraksjon. Denne fraksjonen fikk dermed to

tredjedels flertall alene. Den kunne følgelig få igjennom

224

alle saker den ville, også grunnlovsendringer om den

skulle ønske det.

I desember 2004 ble valgloven endret nok en gang i favør

av store partier. Enmannskretsene ble avskaffet og alle

kandidatene skal velges på partilister. For å kunne delta

ved nasjonale valg må et parti nå ha hele 50 000

underskrifter og minst 500 medlemmer i halvparten av

Russlands delstater eller såkalte føderasjonssubjekter, i

de andre må de ha minst 250. Sperregrensen for å komme

inn i Dumaen ble hevet til 7 prosent og muligheten for å

danne midlertidige valgallianser for å klare dette kravet

ble avskaffet. Det er idag få partier som har mulighet

til å passere den nye sperregrensen og mange tolket den

nye valgloven som et anslag mot partipluralismen. Men

Russlands problem var snarere at det hadde for mange enn

for få partier, så i et demokratibyggingsperspektiv kunne

en sanering av partifloraen være gunstig. Ingen av disse

endringene er i seg selv udemokratiske, tvert imot kan det

argumenteres for at de kan bidra til å fremme et stabilt

flerpartisystem. Samtidig kan vi konstatere at de slår

225

svært gunstig ut for allerede etablerte partier som ’Det

forente Russland’ og gjør det vanskeligere for

nykomlinger å etablere seg.

Forholdet til mediene

Mediepolitikken er et område som tyder på at Putin

prioriterer konsolideringen av sterk statsmakt fremfor

liberale verdier. På den annen side har vi sett at

mediene allerede var ganske så styrt fra før, dels av

staten, men først og fremst av mediebaroner og andre

oligarker. Fordi mediene så ofte var eid av en oligark

ble Putins behandling av mediene og hans behandling av

oligarkene ofte to sider av samme sak. Allerede sommeren

2000 slo myndighetene til mot Vladimir Gusinskij og hans

Media-MOST-imperium. Gusinskij ble beskyldt for

økonomiske misligheter og kastet i det beryktede Butyrka-

fengselet der et opphold kan ta knekken på selv den

sterkeste. Gusinskij eide blant annet NTV, den eneste

russiske TV-stasjonen som kunne konkurrere med

statskanalene. ’N’ i NTV står for ’uavhengig’ og det var

ikke minst NTVs dristige og dyktige dekning av den første

226

Tsjetsjenia-krigen som hadde snudd stemningen i den

russiske opinionen mot krigen. Gusinskij slapp ut av

Butyrka mot å si seg villig til å selge NTV for 300

millioner dollar. En slik avtale tydet på at dette like

vel ikke i første rekke dreiet seg om økonomiske

misligheter, men om mediekontroll. Gusinskij tvilte på om

myndighetene ville gi seg med dette og flyktet til

Spania, mens hans advokater fortsatte kampen hjemme.

Siden har de fleste uavhengige mediene blitt overtatt av

statlige interesser. Det har aldri vært vanskelig for

myndighetene å finne et rettslig grunnlag for

overtakelsen. Alle aktører i russisk næringsliv bryter en

eller flere lover eller bestemmelser, om ikke av andre

grunner, så fordi mange av lovene motsier hverandre og

det er så godt som umulig å overholde alle samtidig. Alle

kan’tas’ for noe, og spørsmålet er derfor bare hvem som

blir tatt og hvorfor. I en del tilfeller er avisene blitt

idømt en bot eller en restskatt som er så stor de ikke

klarer å betale og eierne blir derfor nødt til å selge.

227

Det finnes fortsatt uavhengige media i Russland, men de

er små og når bare ut til noen få. Nå er det ikke

nødvendigvis slik at alle opposisjonelle journalister i

Russland holder en høy faglig standard, noen henfaller

til sensasjonalisme og en ny ensidighet med brodd mot alt

det bestående. Men det finnes også eliteaviser som

bringer gode reportasjer og analyser av internasjonal

standard, problemet er bare at disse sjelden når ut over

sin lille menighet av vestorienterte intellektuelle. Den

lille avisen Novaja gazeta er på mange måter blitt et symbol

på uredd Putin-kritikk, og avisens Tsjetsjenia-

korrespondent Anna Politkovskaja var en torn i siden på

regimet. Da hun ble drept i oktober 2006 utenfor sitt

hjem, var det få som trodde at dette dreiet seg om et

rovmord.

For russere flest er TV den suverent viktigste

informasjonskilden. Omleggingen til markedsøkonomi har

gitt dem flere kanaler å zappe mellom, men ikke

nødvendigvis større mediepluraisme. Som i andre

kapitalistiske land er de kommersielle kanalene blitt

228

stadig likere hverandre, med sterke innslag av

såpeoperaer, reality TV og andre underlødige

underholdningsprogrammer. Sammenlignet med

perestrojkaperioden er samfunnet blitt kraftig

avpolitisert, og denne endringen gjespeiles i – og

fremmes av – utviklingen på mediefronten.

Den økonomiske politikken: mot oligarker og for

markedsøkonomi/statskapitalisme

Da Putin overtok, hadde stemningen i det russiske folk

entydig vendt seg mot det markedsliberale økonomiske

system som Jeltsin hadde innført. Mens noen få var blitt

svært mye rikere under dette systemet, var store grupper

blitt fattigere, og de økonomiske forskjellene i

samfunnet hadde økt kolossalt. Det var derfor ventet at

Putin ville reversere i hvert fall deler av

markedsreformene og innføre sterkere statlig styring med

økonomien. Han hadde jo også klart sagt fra om at han

ville styrke den russiske stat. Mange ble derfor

overrasket da han i sin første store tale til nasjonen

229

sommeren 2000 gav klare signaler om at den

markedsøkonomiske kursen skulle fortsette.

Det er ikke noen nødvendig motsetning mellom en sterk

stat og en liberal økonomi. Tvert imot var fraværet av en

sterk stat under Jeltsin en av de viktigste årsakene til

at kapitalismen i Russland i denne perioden hadde fått så

sterke innslag av mafiavelde og andre kriminelle

elementer. En liberal markedsøkonomi trenger en rimelig

sterk stat som kan fungere som garantist for at lover og

regler blir fulgt. Men dersom staten påtar seg oppgaven

ikke bare med å utformer reglene og sørge for at de blir

overholdt, men også går inn i rollen som den som skal

styre selve økonomien, da står en sterk stat og en

markedsliberal økonomi selvsagt i et motsetningsforhold.

Oligark-veldet som hadde fått utvikle seg under Jeltsin,

stilte Putin overfor et dilemma. På den ene siden var det

vanskelig å se hvordan russisk økonomi kunne komme over i

et sunnere spor uten at oligarkenes makt ble stekket. Nå

hadde mange av dem riktignok mistet svære summer under

230

krakket i 1998, så de utgjorde ikke et like stort problem

som før. Noen oligarker hadde like vel ikke bare

overlevd, men blitt enda rikere. Samtidig ville ethvert

forsøk på å konfiskere oligarkenes formuer umiddelbart

bli oppfattet som et angrep på markedsøkonomien som

sådan. Ved en renasjonalisering ville økonomiske aktører

i inn- og utland lett miste troen på at den russiske

staten ville overholde de økonomiske spilleregler. De

ville slutte å investere i Russland og i stedet trekke

sine formuer ut av landet. Kapitalflukten var allerede

urovekkende stor. Putin ville derfor få et problem i

fanget enten han tok et oppgjør med oligarkene eller

ikke.

Vi kan konstatere at Putin har vendt seg mot oligarkene

eller i det minste mot en del av de mektigste blant dem.

Det er mindre klart hvorfor han har gjort det, og hvilke

virkninger det har hatt på økonomien. I kampen mot

oligarkene har Putin-regimet stort sett brukt de samme

midlene som de selv i sin tid brukte for å bygge opp sine

imperier, det vil si markedsmekanismene. Putin har

231

hårdnakket insistert på at det kun dreier seg om rene

forretningsmessige overtakelser som presidentapparatet

ikke har lagt seg oppi. Dette står like vel ikke til

troende. Også andre motiver har utvilsomt spilt inn. For

det første har anti-oligark-kampanjene vært svært

populære i russisk offentlighet. Hver gang en oligark er

blitt satt under etterforskning, har Putin styrket sin

stilling på meningsmålingene. Dernest kan vi konstatere

at behandlingen av oligarkene har vært selektiv. De som

har spilt på lag med regimet, er ikke blitt rammet,

særlig ikke hvis de kommer fra St. Petersburg. Noen

observatører mener også at oligarker som bekjenner seg

som ortodokse troende, slik Putin selv gjør, slipper

lettere unna. Disse observatørene påpeker gjerne også at

mange av de oligarkene som er blitt rammet, er jøder. Det

er like vel neppe grunnlag for å anta at det ligger

antisemittisme bak Putins anti-oligark-kampanjer. Snarere

har de forskjellige oligarkenes makt, allianser og

politiske ambisjoner vært utslagsgivende.

232

Høsten 2000 brant det under føttene på Berezovskij og han

rømte til utlandet. Herfra har han fremstått som en krass

Putin-kritiker, og har anklaget dagens russiske regime

for systematiske brudd på demokratiet, eiendomsretten og

menneskerettighetene. Det er mye riktig i kritikken, men

den virker ikke spesielt troverdig når den fremsettes av

en person som tidde bom stille om disse problemene så

lenge han selv satt på innsiden og kunne melke systemet.

Sommeren 2003 ble det så innledet etterforskning mot et

av Russlands aller største selskaper, det gigantiske og

veldrevne oljeselskapet Yukos. Det ble hevdet at det

hadde begått lovbrudd i forbindelse med en privatisering

ni år tidligere, samt at det hadde unndratt skatt for

intet mindre enn 17 milliarder dollar. Selskapets

toppsjef og største eier, Vladimir Khodorkovskij, var god

for over 8 milliarder dollar og var Russlands rikeste

mann. Det var ventet at han ville ta signalet og forlate

Russland slik Gusinskij og Berezovskij hadde gjort, men

han valgte å bli. Sammen med sin nestkommanderende ble

han arrestert og i mai 2005 dømt til ni års fengsel. De

233

viktigste delene av Yukos ble solgt på tvangsauksjon for

å dekke den kolossale restskatten. De gikk til langt

under markedspris til en ukjent kjøper som ikke

overraskende viste seg å være et stråselskap for russiske

statsinteresser.

Mange har spekulert på hva som kunne være motivene bak

raseringen av Yukos, og en rekke teorier har vært

fremsatt. For det første var Yukos blitt så stort og

mektig at det kunne gå inn på områder der staten tidigere

hadde vært enerådende, så som å bygge oljerørledninger.

Det gikk også rykter om at Yukos var i ferd med å bli

kjøpt opp av Exxon, og at de russiske myndighetene ønsket

å forpurre dette. Endelig var det en kjent sak at

Khodorkovskij hadde politiske ambisjoner. Han støttet

økonomisk en rekke politiske partier som stod i

opposisjon til Putin, både på venstre- og høyresiden.

Selv om ingen av disse partiene var sterke nok til å true

Putins makt, gav dette Khodorkovskij mange støttespillere

i Dumaen, og noen tolket dette som en innledende

posisjonering før han lanserte seg selv som

234

presidentkandidat. Endelig kan vi konstatere at oppgjøret

med Yukos var en god sak for Putin-partiet Det forente

Russland forut for parlamentsvalgene i 2003.

Hvordan slo så Yukos-saken ut på børsen og på det

russiske markedet generelt? Ikke så ille som mange hadde

fryktet. Russiske tjenestemenn arbeidet intenst for å

overbevise vestlige investorer om at saken var et

engangstilfelle. Dette budskapet er de stort sett blitt

trodd på, og noen omfattende renasjonalisering har da

heller ikke funnet sted. På flere områder har

markedsøkonomiske reformer fortsatt. I 2005 ble det for

eksempel vedtatt nye lover både for pensjoner og sosiale

ytelser som gikk langt i markedsøkonomisk retning. Disse

reformene utløste de største demonstrasjonene i Russland

siden Putin kom til makten, men er ikke blitt trukket

tilbake.

.

Forholdet til Vesten

235

Jeltsin-regimet gikk langt i å åpne Russland mot

omverdenen og knytte landet til det internasjonale

samfunn. Samtidig var det stadige knuter på tråden i

forholdet til Vesten. USA og de europeiske landene var

lite fornøyd med at Russland fortsatte å behandle en del

av de tidligere sovjetrepublikkene som sin bakgård der de

kunne sette vanlige diplomatiske spilleregler til side.

Russland fortsatte for eksempel å ha militærbaser i land

som Georgia og Moldova mot disse landenes uttrykkelige

ønske. Motsatt hadde Russland vondt for å godta at de

tidligere Warszawa-paktlandene skulle bli medlemmer av

NATO, og knurret når det var snakk om dette. Gang på gang

ble forholdet mellom Russland og de vestlige landene

lappet sammen igjen, men da NATO iverksatte bombing av

Jugoslavia i 1999, skar det seg fullstendig. Den russiske

opinion ble mer antivestlig enn på noe annet tidspunkt

etter Sovjetunionens oppløsning.

Da Putin overtok, hadde han derfor klart mest å tjene

opinionsmessig på å velge en hard konfrontasjonslinje

overfor NATO, EU, og USA. Like vel kan vi konstatere at

236

etter vel et år ved makten la han om den

utenrikspolitiske kursen i klart pro-vestlig retning. De

første antydningene om dette kom allerede våren og

sommeren 2001. Putin sendte da ut nye signaler i en del

vanskelige saker, blant annet i forholdet til NATO. Han

syntes å ha forsonet seg med at de baltiske landene ville

bli NATO-medlemmer og tok til orde for at Russland selv

måtte få et tettest mulig samarbeid med NATO.

Etter 11. september var dette omslaget helt tydelig. Rett

etter terroranslaget mot World Trade Center sammenkalte

Putin sine utenrikspolitiske rådgivere for å diskutere

hvordan Russland burde reagere. Et klart flertall av dem

mente Russland burde forholde seg nøytralt og avventende,

mens en mente Russland burde stille seg i spissen for de

krefter som ville bekjempe USA. Bare to mente Russland

burde støtte USA. Like vel var det nettopp det Putin

valgte.

Under forberedelsene til krigen mot Taliban fikk USA

basefasiliteter i tidligere sovjetrepublikker som

237

Kirgisistan og Usbekistan uten at Russland protesterte.

Tidligere ville amerikanske forsøk på å etablere seg i

Sentral-Asia utløst et ramaskrik i Moskva. Og Putin gikk

lenger. Russlands flyvåpen avlyste en stor høstøvelse

over Atlanterhavet og Stillehavet for å ikke skape ekstra

bekymringer for amerikanerne. Det russiske

forsvarsdepartementet kunngjorde videre at det ville

legge ned en stor marinebase i Vietnam samt sin siste

base på Cuba, en gigantisk lyttepost som hadde vært en

torn i øye på amerikanerne i lang tid. Allerede 15.

november besøkte Putin George W. Bush i Det hvite hus, og

tonen var hjertelig. Bush lovet å arbeide for russisk

medlemskap i WTO, og å samarbeide med NATO for å finne en

rolle for Russland blant Europas allierte. Allerede i mai

året etter ble et eget NATO-Russland råd opprettet i

tilknytning til NATO-utvidelsen som ble vedtatt samme år.

Hva var det Putin ville oppnå? Her er det flere

tolkningsmuligheter. Noen forskere mente dette viste

Putins ekstremt pro-vestlige holdning. De så det slik at

Putin fremfor alt var opptatt av å styrke Russlands

238

økonomi og innså at dette ikke ville være mulig uten at

landet ble tettere integrert med den vestlige verden.

Andre så det helt annerledes. De mente Putin i første

rekke var opptatt av faren for islamistisk terrorisme.

Han kom til makten ved å iverksette en ny krig i

Tsjetsjenia, en krig han ikke hadde klart å avslutte.

Ifølge denne tolkningen hadde Putin etter 11. september

ikke ukritisk kastet seg i armene på amerikanerne,

snarere opplevde han og hans stab det som om de kunne si

‘velkommen etter’. Mens de selv i lang tid hadde pekt på

islamisme som en av de alvorligste trusler verden står

overfor, hadde dette ikke gått opp for amerikanerne før

de opplevde problemet på egen jord.

Putin tok åpenbart en betydelig sjanse da han så raskt og

resolutt gjorde felles sak med USA etter 11. september.

Faren for å bli oppfattet som et viljeløst haleheng til

den eneste gjenværende supermakten var overhengende. Det

han oppnådde, var i første rekke at kritikken mot

russernes krigføring i Tsjetsjenia forstummet.

239

Tsjetsjenia-krigen og menneskerettighetene

Løftet om å avslutte Tsjetsjenia-krigen med ære var det

som brakte Putin til makten. Dette løftet klarte han ikke

å holde. Til tross for at russiske styrker fikk kontroll

over republikken, betød det bare at krigen tok nye

former. Dels ble den ført videre som geriljakrig i

Tsjetsjenia selv: som under Vietnam-krigen er folk bønder

om dagen og geriljasoldater om natten. Tsjetsjenia var et

tvers gjennom ødelagt land, og tsjetsjenerne hadde lite

eller ingenting å tape. Desperasjonen var dyp og det

samme var hatet til russere og Russland.

Samtidig har tsjetsjenerne stadig oftere brakt krigen inn

på russisk jord. I oktober 2002 ble Dubrovka-teateret i

Moskva okkupert av 41 terrorister, deriblant 19 kvinner,

som holdt over 800 mennesker som gisler. Tre dager senere

ble teateret stormet av russiske soldater som brukte gass

for å bedøve gisseltakerne. Alle tsjetsjenerne omkom, men

det gjorde også 129 gisler. Like vel sank ikke Putins

popularitet som en følge av tragedien, tvert imot steg

den til over 80 prosent.

240

Like vel insisterte russiske myndigheter på at krigen i

Tsjetsjenia var vunnet og at republikken var i ferd med å

bli gjenoppbygd og normalisert. For å bevise dette, ble

det i 2003 holdt valg på ny president i Tsjetsjenia, et

valg som de fleste vestlige medier omtalte som en farse.

Russlands foretrukne kandidat var Akhmed Kadyrov, den

tidligere øverste religiøse leder for republikken. Han

hadde vært en innbitt forkjemper for uavhengighet, men

hadde skiftet side da han følte at fremmede varianter av

islam som ble importert fra Midtøsten, fikk altfor stor

innflytelse i landet. Myndighetene hadde bestemt seg for

at Kadyrov skulle vinne og alle seriøse utfordrere ble

nektet å stille eller trakk seg etter å ha tatt imot en

stilling i Moskva. Kadyrov vant da også, men et halvt år

senere ble han like vel drept av en bombe. Hele prosessen

for å bevise at Tsjetsjenia var blitt et fredelig land

viste i stedet det motsatte. Kadyrovs sønn Ramzan var

leder for den tsjetsjenske presidents sikkerhetsstyrker

og ble nå Tsjetsjenias sterke mann. Med russernes

stilltiende godkjennelse kunne han terrorisere den

241

tsjetsjenske befolkningen. Våren 2007 ble han valgt til

tsjetsjensk president.

I både russiske og vestlige media er det en tendens til å

fremstille Tsjetsjenia-krigen i svart-hvitt, bare med

motsatt fortegn. I Russland er det en klar tendens til å

omtale alle tsjetsjenere som banditter og de russiske

soldatene som helter, mens vestlige media og

menneskerettighetsorganisasjoner konsentrerer seg om de

menneskerettighetsbrudd som begås fra føderal russisk, og

i stigende grad fra pro-russisk tsjetsjensk side. Disse

overgrepene er grove og omfattende, og det er en ulykke

ikke bare for Tsjetsjenia, men for hele Russland at de

får fortsette.

Putin har ved flere anledninger uttalt at det er et

overordnet mål for ham å utvikle Russland til en

rettsstat. Han vil innføre det han kaller ’lovens

diktatur’, et noe selvmotsigende uttrykk, men tanken er

åpenbart at intet og ingen skal stå over loven. Samtidig

har han ved enkelte anledninger brukt et annet og mer

242

’folkelig’ språk. Ved en anledning sa han om de

tsjetsjenske separatistene at ’vi skal kverke dem på

dassene deres’. Det tyder ikke akkurat på at ’lovens

diktatur’ skal innføres i Tsjetsjenia.

Når så tsjetsjenske terrorister slår til med nye,

spektakulære aksjoner, bidrar det bare til å gi

legitimitet til den russiske krigføringen i den russiske

befolkningen. Den mest dramatiske av disse aksjonene fant

sted i byen Beslan i Nord-Ossetia 1. september 2004.

Gisseltakere som handlet etter ordre fra Sjamil Basajev,

stormet byens største barneskole på første skoledag etter

ferien og tok mer enn 1200 barn og voksne til fange. Ved

en mislykket redningsaksjon ble alle gisseltakerne med

ett unntak drept, sammen med over 300 av gislene.

Beslan-tragedien ble brukt som påskudd for å foreta en

rekke endringer i det russiske politiske system. For det

første ble enmannskretsene ved Dumavalgene avskaffet, fra

nå av skulle alle representantene velges på partilister.

For det andre ble det opprettet et nytt Samfunnskammer

243

med representanter for det sivile samfunn, og sist, men

ikke minst ble guvernørvalgene avskaffet. For fremtiden

skulle guvernørene i fylkene utpekes av presidenten (se

s. xx). Det ble sagt at det var nødvendig å sentralisere

makten og få provinsene mer under kontroll for å unngå

tilsvarende aksjoner som Beslan i fremtiden. Dette hadde

klare likhetstrekk med utviklingen i USA etter 11.

september da Patriot Act ble kjørt gjennom Kongressen på

rekordtid. Denne loven gir amerikanske myndigheter langt

videre fullmakter til å overvåke sitt eget lands

befolkning enn tidligere og oppfattes i vide kretser som

et anslag mot liberale verdier.

***

I det foregående har vi sett at Putins politikk

inneholder både autoritære og liberale elementer, i

forskjellig blandingsforhold. Utenrikspolitikken og den

økonomiske politikken skilte seg lenge ut som de mest

pro-vestlige delene av hans program, men trenden var ikke

entydig. Den pro-amerikanske orienteringen etter 11.

september kan tolkes både som genuin vestliggjøring og

som et forsøk på å få en slutt på vestlig kritikk av

244

krigføringen i Tsjetsjenia. Oppgjøret med oligark-veldet

kan forstås som et ledd i en nødvendig ryddeaksjon for å

få sunnere forhold i russisk økonomi, men det er også

ting som tyder på at Putin-regimet i denne kampen har

latt seg styre av egne politiske interesser. Uansett er

den vestorienterte tendens i både utenrikspolitikken og

den økonomiske politikken blitt svekket i Putins andre

periode.

Samtidig kan de ikke-demokratiske de elementene i Putins

politikk også ha ’formildende omstendigheter’ og åpne for

mer velvillige tolkninger. Det kan neppe herske tvil om

at meningsmangfoldet i russiske medier er blitt redusert

under Putin, men skyldes dette at myndighetene bevisst

har gått inn for å kneble dem, eller at de mest

fritalende avisene ikke har klart å overleve under

markedsøkonomiens harde betingelser? De valglovene Putin

har innført, har gitt hans støtteparti i Dumaen svært god

representasjon, men i seg selv beviser ikke dette at

lovene er udemokratiske. Russiske valglover er ikke

vesensforskjellige fra valglovene i andre land, og den

245

suksess Putin og hans støtteparti har oppnådd ved valg,

kan jo ganske enkelt skyldes at de fører en politikk som

svært mange russere liker.

Vi kan videre konstatere at menneskerettighetene brytes

på det groveste mange steder i Russland, men kan vi

trekke den konklusjon at den russiske presidenten og hans

folk ikke bryr seg om dem? Putin har for eksempel ikke

gjenopptatt bruken av dødsstraff etter at Jeltsin i 1996

innførte et moratorium på slik straff. Meningsmålinger

viser at tre av fire russere er tilhengere av dødsstraff,

så her har Putin med sitt liberale standpunkt valgt å

legge seg på kollisjonskurs med velgerne i et

menneskerettighetsspørsmål.

Undersøkelser viser at brudd på menneskerettighetene i

Russland jevnt over er mer alvorlige i provinsene enn i

hovedstaden og de sentrale områdene. Det er klart

dokumentert at under Jeltsin var overgrepene mest

omfattende og systematiske i de fylkene og republikkene

der de lokale makthaverne hadde klart å frigjøre seg i

246

stor grad fra Moskvas kontroll. Mye av det samme

mønsteret kan gjenfinnes også under Putin. Kanskje er det

Putin-regimets evne mer enn dets vilje til å bekjempe

menneskerettighetsbrudd det skorter på?

Noen av leserne synes kanskje at jeg i de foregående

avsnittene går svært langt i å la tvilen komme Putin til

gode når jeg prøver å måle den demokratiske gehalten i

hans politikk. Det kan jeg i så fall godt forstå. Jeg

tror ikke at Russland idag har et liberalt demokrati på

linje med for eksempel det norske. Men samtidig vil jeg

avvise den hyppig fremsatte påstand at det demokratiet

som ble innført i Russland på 1990-tallet, er blitt helt

avviklet igjen under Putin. Jeg slutter meg til de

forskerne som omtaler det russiske styresettet som et

bindestreks-demokrati eller et demokrati med adjektiver.

Noen kaller det ’autoritær-demokratisk’, andre ’styrt

demokrati’ eller ’begrenset demokrati’.

Som nevnt er regimeskifte ved valg en av de viktigste

testene på om et demokrati bare er skuebrød eller

247

virkelig fungerer. Noe slikt skifte har vi ikke fått

under Jeltsin eller Putin. Riktignok har Jeltsin-familien

blitt skjøvet ut av maktens korridorer, men dette skjedde

ikke som en følge av velgernes dom. I 2004 ble Putin

gjenvalgt som president med hele 71 prosent av stemmene,

nesten 20 prosentpoeng mer enn første gang han ble valgt.

OSSEs observatørkorps berømmet russiske myndigheter for

et teknisk sett meget godt gjennomført valg, men påpekte

klare overtramp når det gjaldt mediedekning av

kandidatene og de muligheter presidentens valgkampmaskin

hadde til å gjøre bruk av det statlige administrative

apparat.

Det er ingen grunn til å tro at et mer korrekt

gjennomført valg ville gitt et annet resultat. Putin var

ganske enkelt populær. Han hadde gitt mange russere

tilbake en tro på seg selv og en stolthet over landet

sitt som de ikke hadde følt siden Sovjetunionens

velmaktsdager. De opplevde det som om Russland endelig

var blitt en respektert stormakt, samtidig som de ikke

behøvde å drasse på det ineffektive og håpløst

248

akterutseilte kommunistiske samfunnssystemet. Putin hadde

laget en egenartet syntese av det gamle, det halvgamle og

det nye Russland.

Kapittel 4 Russisk stats- og nasjonsbygging

etter kommunismen

Ved Sovjetunionens oppløsning måtte de tidligere

sovjetrepublikkene utvikles til moderne nasjonalstater.

Dette kaller vi gjerne nasjonsbygging og er en prosess

med både institusjonelle og identitetsmessige aspekter.

På den ene siden måtte de nye statene få på plass et

effektivt forsvar og grensevern, et nytt juridisk

rammeverk med klart definerte lover og regler samt en

ordensmakt som kunne håndheve disse, en velfungerende

økonomi og helst også velferdstilbud til befolkningen.

Dette er ’hardware’-siden av nasjonsbygging. I tillegg

har nasjonsbygging også en viktig identitets- og

mentalitetsmessig side. Innbyggerne må utvikle en

tilhørighet til landet og staten som borgere av en nasjon

249

og knytte sin identitet til dens kultur, historie og

symboler. Uten en slik identitet mangler statene

legitimitet og risikerer å havne på den samme historiens

skraphaug som Sovjetunionen. Disse

identifikasjonsprosessene utgjør nasjonsbyggingens

’software’-side.

Hardware- og software-siden ved et

nasjonsbyggingsprosjekt er på mange måter avhengige av

hverandre. Dersom borgerne identifiserer seg med staten,

er det mye lettere å få dem til å kjempe for den i krig,

til å betale sin skatt, og i det hele tatt å bidra til

statens oppbygging og fellesskapets ve og vel. Omvendt

vil borgerne mye lettere knytte sin identitet og

lojalitet til staten dersom de føler at de får noe igjen

for det i form av sikkerhet og velferdsgoder. I det

følgende vil vi se på stats- og nasjonsbygging i Russland

under Jeltsin og Putin.

Særtrekk ved det russiske nasjonsbyggingsprosjektet

250

De tidligere sovjetrepublikkene stilte ikke på bar bakke

i sine nasjonsbyggingsprosjekter. De hadde både

institusjoner, strukturer og identiteter fra før som de

kunne bygge videre på. Men mange av disse strukturene og

identitetene var så sterkt knyttet til det gamle regimet

at de manglet legitimitet. Ofte hadde de også feil profil

og proporsjoner i forhold til de oppgavene de nye statene

stod overfor. Det var også betydelig usikkerhet og

forvirring rundt helt sentrale begreper og målsettinger:

hva er egentlig en nasjon og hvilken nasjon burde de

utvikle? Skulle den ta utgangspunkt i en bestemt etnisk

kultur eller prøve å inkludere alle innbyggerne i landet

på like fot? Og hva slags stat skulle de utvikle, burde

den være sterk eller svak? Og hva vil det egentlig si at

en stat er sterk eller svak?

De russiske nasjonsbyggerne stod overfor til dels helt

andre problemer enn lederne i de andre sovjetiske

arvtagerstatene, både institusjonsmessig og

identitetsmessig. Det skyldtes at Russland ikke hadde

vært en vanlig sovjetrepublikk, men så å si selve kjernen

251

i sovjetstaten. Samtidig ble ikke russerne oppfattet som

en etnisk gruppe på linje med de andre

sovjetnasjonalitetene. Det var for det første langt flere

av dem, og de manglet en egen kultur og et eget språk som

skilte dem ut. Russisk var ikke et særspråk for etniske

russere, men alle sovjetborgernes felles språk, og

russisk historie var i det store og hele sammenfallende

med sovjetstatens historie. I denne situasjonen kom den

russiske nasjonsbyggingsprosessen etter kommunismen til å

bli preget av en rekke paradokser:

Russland har en lengre historie som egen stat enn

de aller fleste av de andre sovjetiske

arvtagerstatene. Men i tidligere tider hadde ikke

Russland vært en nasjonalstat. I stedet var det som

vi har sett en multinasjonal konglomeratstat.

Identitetsmessig har derfor det russiske

nasjonsbyggingsprosjektet etter kommunismen på noen

områder kommet kortere enn i flere av nabolandene.

252

I folkerettslig forstand er Russland

etterfølgerstaten etter Sovjetunionen, men i

territorial forstand er det etterfølgerstaten etter

kun én av de sovjetiske unionsrepublikkene, nemlig

Den russiske sosialistiske føderative

sovjetrepublikken (RSFSR). I sovjettiden fungerte

de andre sovjetrepublikkene som en slags kvasi-

nasjonalstater for de sovjetiske nasjonalitetene,

men dette gjaldt ikke RSFSR. RSFSR var snarere en

restkategori, det som ble igjen når de andre

republikkene var trukket fra. Av denne

restkategorien måtte Russlands nye ledere forsøke å

lage en nasjonalstat med en felles identitet.

Det russiske nasjonsbyggingsprosjektet ble startet

av en gruppe mennesker som egentlig ikke ønsket en

egen russisk nasjonalstat. Jeltsin og kretsen rundt

ham hadde latt seg velge inn i RSFSRs øverste

organer for å ha en plattform å kjempe utfra i

kampen mot Gorbatsjov, men ønsket ikke løsrivelse

253

fra Sovjetunionen. Like vel var det nettopp det som

ble resultatet av deres politikk.

Russland er idag en av de mest etnisk homogene av

de sovjetiske arvtagerstatene. Ca. 80 prosent av

befolkningen er etniske russere, og det russiske

språk er totalt dominerende som

kommunikasjonsmiddel på alle samfunnsnivåer og i

alle deler av landet. Like vel er Russland idag

den eneste av de sovjetiske arvtagerstatene som er

offisielt definert som en multinasjonal føderasjon.

Hva er Russland?

Da tsaren ble styrtet og det russiske imperium gikk under

i 1917, forsøkte flere av de ikke-russiske utkantområdene

å løsrive seg. Det ble opprettet kortlivede stater under

venstre-nasjonalistisk ledelse i Kaukasus og Ukraina, og

mer vellykkede statsprosjekter i Baltikum. De russiske

bolsjevikene bekjente seg til en internasjonalistisk

254

ideologi og fordømte tsardømmets imperialistiske

erobringer. Man skulle derfor kanskje tro at når de fikk

sjansen, ville de oppløse det russiske imperiet. Noe av

det første de gjorde etter at de hadde vunnet

borgerkrigen var like vel å samle sammen så mye som mulig

av det gamle russiske imperium til ett rike igjen. De

insisterte på at Sovjetunionen ikke var en fortsettelse

av tsarens undertrykkende imperium, men en kvalitativt ny

type statsdannelse. Navnet ’Unionen av sosialistiske

sovjetrepublikker’, eller USSR, sa ikke noe om hvor i

verden denne staten lå eller hvilke folk som bodde der,

og dette var tilsiktet. Tanken var at staten etter hvert

skulle kunne ekspandere og ta opp i seg stadig nye

republikker. USSR skulle ikke være en nasjonalstat, men

Verdensrevolusjonens hjemland. Håpet var at med tiden

skulle hovedstaden kunne flyttes fra Moskva til Berlin

eller Paris.

Slik gikk det altså ikke. Verdensrevolusjonen uteble, og

de sovjetiske lederne under Stalin orienterte seg stadig

mer i retning av nasjonsbygging. Men denne prosessen var

255

tvetydig. USSR var en forbundsstat med et stort antall

delrepublikker av ulik størrelse som hadde forskjellig

status og rettigheter. I tillegg til unionsrepublikker

for de største nasjonalitetene fantes det også autonome

republikker, autonome fylker og autonome kretser for de

mindre nasjonalitetene. Innen alle føderasjonsenhetene

foregikk det en form for etnoregional nasjonsbygging.

Enheten var oppkalt etter den største etniske gruppen i

området, den såkalte titulærnasjonen, og denne gruppen

fikk dominere språkutvikling og kulturliv. I alle viktige

økonomiske og politiske spørsmål måtte republikkene

derimot rette seg etter de signalene de fikk fra Moskva,

og i vestlig sovjetologi var det en tendens til å avfeie

den sovjetiske føderasjonsstrukturen som et tomt skall.

Like vel kan vi idag konstatere at de enkelte

republikkene faktisk fungerte som ramme for utviklingen

av en egen nasjonal identitet for de ikke-russiske

gruppene. Dette fikk klare konsekvenser for

nasjonsbyggingen i de ikke-russiske nasjonalstatene som

ble opprettet i 1991. Den nasjonale idé i alle disse

256

statene har hatt en sterk etnonasjonal komponent. Det

eneste klare unntaket fra denne regelen er Russland.

Samtidig som sovjetlederne tillot at de enkelte

delrepublikkene utviklet seg til kvasinasjonalstater,

satset de også på å gjøre hele Sovjetunionen til en slags

felles nasjonalstat for alle borgerne. Fra og med 1930-

tallet forstummet all tale om verdensrevolusjon mens det

var tilsvarende mye snakk om sovjetisk patriotisme.

Sovjetunionen ble fremstilt som et unikt land i verden

som sovjeterne måtte elske og være beredt til å kjempe og

dø for. Dette var et klassisk nasjonalistisk budskap.

Under Den annen verdenskrig ble den sovjetiske

patriotismen stilt på prøve, og den holdt. Sovjetborgerne

var faktisk villige til å kjempe og dø for landet sitt.

Samtidig tok den sovjetiske patriotismepropagandaen på

denne tiden en dreining i russisk-nasjonal retning.

Russerne ble kollektivt hyllet som ’det store russiske

folk’, det første av likemenn blant sovjetfolkene.

257

Da Stalin døde, ble den russisk-etniske komponent i

sovjetprosjektet kraftig nedtonet. Nå var det mye mer

snakk om vennskapet og brorskapet mellom alle

sovjetfolkene. Sovjetnasjonene skulle ikke bare være

likestilt, men også bli mest mulig like. Idealet var novyj

tsjelovek, ’Det nye mennesket’, et vesen som med hele seg

tenkte og følte på sovjetisk manér. Den sovjetiske

nasjonen skulle være internasjonalistisk og overetnisk.

Like vel følte svært mange ikke-russere at det angivelig

nøytrale nasjonsbyggingsprosjektet som de skulle delta i,

hadde en umiskjennelig russisk slagside. Selv om USSR

ikke hadde noe offisielt statsspråk, var det aldri noen

tvil om at russisk skulle være det språklige

sammenbindingsverktøy i staten. Og når de på skolen leste

om ’Sovjetunionens eldre historie’, var det i realiteten

tsar-Russlands historie de fikk servert.

I denne situasjonen var det i første rekke de etniske

russerne det sovjetiske nasjonsbyggingsprosjektet

appellerte til. For dem gled begrepene ’Russland’ og

’Sovjetunionen’ over i hverandre. Dette er en påstand som

258

ikke kan dokumenteres med harde fakta, for i

Sovjetunionen var ikke slike tema gjenstand for

opinionsundersøkelser. Like vel er denne oppfatningen

temmelig ukontroversiell blant forskere. I motsetning til

nesten alle de andre sovjetfolkene identifiserte russerne

seg ikke med ’sin’ republikk, men med hele staten.

Faktisk hadde de fleste russere i det hele tatt problemer

med å oppfatte RSFSR som ’sin’ republikk. ’R’-en i RSFSR

stod ikke for russkij eller ’russisk’, men for rossijskij.

Dette ordet var knyttet til russisk statstradisjon og

territorium, ikke til etnisitet og kultur. Og russerne

måtte dele RSFSR med et stort antall ikke-russere som

hadde sine etnisk definerte delrepublikker på RSFSRs

territorium. Hele 16 av Sovjetunionens 20 autonome

republikker, 5 av de autonome fylkene, og samtlige av de

10 autonome kretser befant seg på RSFSRs territorium. I

første rekke lå disse i Nord-Kaukasus og Sibir samt i

området mellom Volga og Ural-fjellene. Til sammen dekket

disse autonome enhetene godt over halvparten av RSFSRs

territorium mens de etniske gruppene de var oppkalt

259

etter, på 1980-tallet bare utgjorde ca. 9 prosent av

RSFSRs samlede befolkning. I mange av disse enhetene

utgjorde etniske russere et flertall av befolkningen,

selv om disse områdene på en måte var definert som ikke-

russisk territorium.

Under perestrojka ble det klart hvilket sprengstoff som

lå i den sovjetiske føderasjonsstrukturen i det øyeblikk

befolkningen ble gitt mulighet til å fremme politiske

krav. Mens bolsjevikene i sin tid hadde gitt ikke-

russerne hver sin autonome enhet for at de lettere skulle

identifisere seg med sovjetstaten, viste det seg at dette

arrangementet tvert imot bidrog kraftig til statens

oppløsning. Nøyaktig det samme skjedde også med de to

andre kommunistiske statene som var organisert som

føderasjoner, nemlig Jugoslavia og Tsjekkoslovakia.

Jugoslavia begynte å rakne på omtrent samme tid som

Sovjetunionen, og gikk i oppløsning i et veldig blodbad.

Mange antok at et tilsvarende blodbad ville komme også i

Sovjetunionen. Den anerkjente amerikanske historikeren

Paul Kennedy skrev for eksempel i 1988 at ‘there is

260

nothing in the character or tradition of the Russian

state to suggest that it could ever accept imperial

decline gracefully.’ Heldigvis tok dommedagsprofetene

feil. Men hvorfor fikk oppløsningen av Jugoslavia og

Sovjetunionen så forskjellig forløp?

Mange har pekt på den serbiske befolkningen utenfor

Serbia – i Kroatia og Bosnia – som en forklaring på

krigene i de tidligere Jugoslavia. Disse serbiske

diasporagruppene følte seg som sårbare minoriteter og

fryktet for sin skjebne i et uavhengig Kroatia og Bosnia.

Men en helt tilsvarende situasjon med russiske

diasporagrupper hadde man som vi skal se også i

Sovjetunionen uten at dette skapte tilsvarende voldelige

konfrontasjoner. På et annet område var det derimot en

viktig forskjell mellom Jugoslavia og Sovjetunionen. Mens

den politiske ledelsen i den serbiske republikken med

Slobodan Milosevic i spissen stod samlet om å forsvare

den jugoslaviske enhetsstaten, lå toneangivende russiske

politikere i strid med hverandre. Kretsen rundt Jeltsin

bekjempet Gorbatsjov og etter valgene i 1990 hadde den

261

tatt kontrollen over RSFSR og begynt å bygge denne

republikken opp som en alternativ nasjonalstat som

russerne kunne overflytte sin lojalitet til.

I 1989 og 1990 vedtok den ene sovjetrepublikken etter den

andre såkalte ’suverenitetserklæringer’. De forkynte at

de tok kontroll over alle ressursene på sin republikks

territorium, men uten å bryte ut av enhetsstaten.

Sommeren 1990 fulgte RSFSR opp med en slik erklæring. Da

noen av republikkene som et neste trekk vedtok

uavhengighetserklæringer, med andre ord at de meldte seg ut

av Sovjetunionen, mente noen av Jeltsins rådgivere at

RSFSR burde gjøre det samme. Dette skjedde like vel ikke,

og mange oppfattet da også forslaget som en absurditet.

De andre republikkene kunne nok løsrive seg fra Moskvas

overformynderskap, men RSFSR var det moskovittiske

sentrum, bare i redusert målestokk.

Også i utenlandske hovedsteder var det en klar oppfatning

at Russland både var og burde være ’det nye

Sovjetunionen’. Det var et sterkt ønske om å ha én

262

instans å forholde seg til som kunne overta

Sovjetunionens internasjonale forpliktelser, for eksempel

når det gjaldt nedrustningsavtaler. Derfor støttet

utenlandske ledere så lenge som mulig Gorbatsjov og hans

forsøk på å redde unionen, og da det ikke gikk, var de

svært fornøyde med at RSFSR kunne gå inn i rollen som

Sovjetunionens etterfølgerstat (’continuator state’).

Dette skilte RSFSR ut fra de andre tidligere

sovjetrepublikkene som ble omtalt som arvtagerstater

(’successor states’). Det siste uttrykket indikerte en

mye lavere grad av kontinuitet. Russland overtok alle

Sovjetunionens ambassader i utlandet og også plassen i

FNs sikkerhetsråd. Etter en del om og men ble også alle

Sovjetunionens atomvåpen i de andre republikkene overført

til Russland og destruert, slik at kun Russland ble

atommakt.

Hvem er russere?

I nasjonalismeteori skiller man gjerne mellom et

statsborgerlig og et etnisk nasjonsbegrep. I vest har man

satt likhetstrekk mellom et lands befolkning og

263

’nasjonen’ mens i øst har man definert nasjonen som de

som snakker samme språk og sokner til samme etniske

kultur. Det klassiske eksempel på en vestlig

nasjonsforståelse er den franske nasjon mens det tyske

nasjonsbegrepet regnes som østlig. Også i hele Øst-Europa

og det tidligere Sovjetunionen har det etniske

nasjonsbegrepet vært klart dominerende, men ikke

enerådende. Folkegrupper som har en lang statstradisjon,

har i større grad hatt en tendens til å identifisere seg

med staten enn med den etniske kultur. Dette gjelder i

noen grad polakkene, og enda mer russerne.

Av og til kan man høre påstander om at russere mangler en

sterk ’identitet’. Da siktes det som regel til at deres

kollektive identitet ikke er knyttet til etnisitet. I

sovjettiden måtte alle borgerne gå rundt med et

innenrikspass der det i det såkalt ’5. punkt’ var notert

hvilken ’nasjonalitet’, det vil si etnisk gruppe, de

tilhørte. For russerne var det 5. punkt relativt uviktig,

det sa egentlig bare at den som eide passet ikke tilhørte

noe annet enn befolkningsflertallet. Det tilsvarte det å

264

være White Anglo-Saxon Protestant (wasp) i USA.

Undersøkelser viste dessuten at i motsetning til mange av

de andre sovjetiske folkeslagene hadde russerne ingen

ting imot å gifte seg med personer som tilhørte andre

etniske grupper. Barna i slike blandete ekteskap snakket

som regel russisk som førstespråk og oppfattet seg som

russere. Slik ble den russiske gruppen stadig utvidet med

tilførsel av russisk-språklige ikke-russere.

Russernes oppfatninger av seg selv har like vel ikke vært

entydige. I den senere tid har også etnonasjonale

forestillinger bredt om seg – slik det for øvrig har

skjedd også i statsnasjonalismens hjemland Frankrike. I

Russland har dette utvilsomt skjedd ved ’smitte’ fra den

etniske nasjonsbegrepet de har møtt hos de ikke-russiske

folkeslagene i Sovjetunionen. Da Sovjetunionen gikk i

oppløsning, fantes det derfor forskjellige, motstridende

oppfatninger av hva det ville si å være russer.

På denne tiden bodde det hele 25 millioner etniske

russere utenfor RSFSR. Disse hadde flyttet ut fra de

265

russiske kjerneområdene på 1800- og 1900-tallet og

utgjorde et betydelig innslag i bybefolkningen i mange av

de ikke-russiske republikkene. I Ukraina bodde det ikke

mindre enn 10 millioner russere og i Latvia og Kazakhstan

utgjorde russere omtrent halvparten av den samlede

befolkningen. Så lenge Sovjetunionen bestod var det ikke

noe stort problem for dem at de bodde utenfor RSFSR,

deres fedreland var jo så allikevel USSR. Men når

enhetsstaten begynte å rakne under perestrojka og ikke-

russerne mobiliserte politisk på etnisk grunnlag, da fikk

disse menneskene i stigende grad en følelse av at de

bodde i ’feil’ republikk.

Forskerne begynte å omtale russerne utenfor Russland som

en diaspora, mens titulærbefolkningen i de republikkene

de bodde i, gjerne brukte mer nedsettende uttrykk, som,

’inntrengere’ og ’okkkupanter’. På gaten kunne russerne

få slengt etter seg ukvemsord som ’Ivan-tsjemodan’, det er

utlagt: ’Ivan, pakk din koffert og pigg av.’ I så godt

som alle republikkene ble det vedtatt nye språklover der

titulærnasjonens språk ble proklamert som nasjonalspråk.

266

Dette var det i og for seg ikke noe galt i, og det var

heller ikke urimelig at russerne lærte seg å snakke dette

språket. Men de nye språklovene ble mange steder brukt

som brekkstang for å skvise russerne ut av de jobbene de

hadde, især dersom det dreide seg om prestisjetunge og

godt betalte stillinger. I Estland og Latvia ble det

vedtatt at bare de som hadde vært borgere av disse

landene i mellomkrigstiden, skulle regnes som borgere da

staten ble gjenopprettet etter kommunismen. De som hadde

flyttet til landet i sovjettiden, ville ikke få

statsborgerskap uten å oppfylle en rekke krav. Heller

ikke barn av ’okkupanter’ ville bli innvilget automatisk

statsborgerskap selv om de var født i landet.

Det viktigste kravet til statsborgerskap gjaldt

språkkunnskaper. Svært mange av russerne hadde aldri lært

seg skikkelig hovedspråket i den republikken de bodde i,

men nå fikk de kniven på strupen. Mange steder ble de som

ikke kunne dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i det

nye statsspråket, ble truet med oppsigelse, og i Moldova

satte man på porten mange tusen høyt kvalifiserte

helsepersonell og lærere som samfunnet hadde god bruk

267

for. Språkkravet hadde ikke nødvendigvis sammen med

behovet for å kunne fungere godt i jobben. I Latvia ble

det for eksempel vedtatt at alle private firmaer, også de

som kun hadde russisk-språklige ansatte, måtte føre sin

interne korrespondanse kun på latvisk.

I Russland skapte det en bølge av indignasjon at

diasporarusserne ble behandlet som annenrangs borgere i

de nye statene. Russiske myndigheter hadde aktivt støttet

disse landenes uavhengighetsbestrebelser under

perestrojka, og følte nå at de var tatt ved nesen. De

begynte å ta opp diasporarussernes skjebne i

internasjonale fora som OSSE og FN, og truet også med

ensidige tiltak mot land som diskriminerte russere. For

eksempel ble spørsmålet om statsborgerskap for den

russiske befolkningen i Estland og Latvia knyttet til

spørsmålet om å trekke sovjetarmeens styrker ut av disse

landene.

Men hva var det rettslige og moralske grunnlag for at

Russland la seg opp i hvordan andre land behandlet sine

268

innbyggere? Her var to forskjellige svar mulig: enten

kunne man hevde at siden Russland var Sovjetunionens

etterfølgerstat, hadde landet et ansvar for alle

tidligere sovjetborgere, uansett hvor de bodde. I så fall

måtte Russland innvilge russisk statsborgerskap til alle

tidligere sovjetborgere som ønsket det. Men dersom målet

var at diasporarusserne skulle behandles som likeverdige

borgere i de landene de bodde i, burde de i stedet bli

oppfordret til ta statsborgerskap i disse landene.

Alternativt kunne man hevde at diasporarusserne var

knyttet til Russland gjennom sin etniske kultur, men

dette var enda mer problematisk. Etnisk fellesskap er

ingen juridisk kategori og gir ikke noe rettslig grunnlag

for å gripe inn i et nabolands indre forhold. I den grad

russiske myndigheter kjørte frem denne typen

argumentasjon, ville de også undergrave sitt eget

nasjonsbyggingsprosjekt på hjemmebane. Det ville lett

etterlate et inntrykk av at Russland i første rekke er en

stat for etniske russere og ikke for de ikke-russiske

minoritetene. Dette kunne gi vann på mølla til de ikke-

269

russerne som ville bygge opp sine autonome republikker

til egne nasjonalstater på Russlands territorium.

I praksis vaklet russiske talsmenn mellom disse to typene

argumentasjon. De omtalte diasporarusserne dels som

etniske russere, dels som sootetsjestvenniki eller ’landsmenn’.

Den russiske statsborgerskapsloven åpnet opp for at alle

tidligere sovjetborgere kunne innvilges russisk

statsborgerskap, og dette tilbudet benyttet mange

diasporarussere seg av. Dette tilbudet gjaldt også ikke-

russere i de andre republikkene som følte tilknytning til

Russland. En hel del diasporarussere valgte å flytte til

Russland.

Diasporaspørsmålet fortsatte å være et alvorlig

stridsspørsmål i forholdet mellom Russland og flere av de

sovjetiske arvtagerstatene gjennom hele Jeltsin-perioden,

men roet seg gradvis etter årtusenskiftet. Dette skyldtes

flere forhold. Mange av de russerne som var minst villige

til å lære statsspråket og integreres i de nye statene,

hadde på dette tidspunktet flyttet til Russland. De som

270

ble igjen, godtok i større grad sin nye status som etnisk

minoritet. Samtidig var russiske velgere i Russland – og

som en følge av det også de russiske politiske partiene –

i stigende grad opptatt av interne forhold i Russland.

Diasporarussernes skjebne ble om ikke glemt så i hvert

fall fortrengt til bakre lag av bevisstheten.

Selv om Sovjetunionen var borte, var identifikasjonen med

den gamle supermakten fortsatt sterk i deler av den

russiske befolkningen i mange år etter 1991. Dette betyr

ikke at flertallet av russerne ville stemme på partier

som gikk inn for å gjenopprette Sovjetunionen med tvang.

De fleste aksepterte med resignasjon at fellesstaten var

brutt sammen. På ytterste høyre og ytterste venstre fløy

fantes det derimot grupper som oppfattet

statsoppløsningen som en misforståelse som snarest burde

omstøtes. Av og til nådde disse stemningene også

rikspolitikken. I mars 1996 vedtok for eksempel Dumaen

med 250 mot 98 stemmer en resolusjon der den fordømte

oppløsningen av Sovjetunionen. President Jeltsin forsøkte

å få de folkevalgte til å omgjøre vedtaket men de stod på

271

sitt. Vestlige diplomater i Moskva lurte på hvordan

Dumaen hadde tenkt å gå frem for å sette sitt vedtak ut i

livet, men det viste seg at de ikke hadde tenkt å følge

det opp på noen måte.

Spørsmålet ’Hva er Russland?’ blir av russerne selv i

stigende grad besvart med ’Den russiske føderasjon’,

altså den folkerettslig anerkjente russiske stat.

Samtidig blir spørsmålet ’Hvem er russere?’ gitt to

forskjellige svar, noe som henger sammen med at denne

setningen på russisk kan formuleres på to måter. Spør man

etter hvem som er russkie, vil diasporarusserne bli

inkludert mens de ikke-russiske minoritetene i Russland

ikke blir tatt med. Hvis man derimot er ute etter å få

vite hvem som er rossijane, eller russer i statsborgerlig

forstand, blir den første gruppen ekskludert og den andre

regnet med. Dette språklige skillet letter oppgaven for

nasjonsbyggerne. Overført til norske forhold vil det

tilsvare at vi anser noen mennesker som ’etniske

nordmenn’, men at alle norske borgere, også de som

272

tilhører etniske minoriteter, til sammen utgjør ’det

norske folk’.

Men til tross for at alle rossijane i prinsippet og i

festtalene er likeverdige borgere av staten, er det ikke

alltid like lett for minoritetene å bli godtatt i

lokalmiljøet. Selv om russerne er vant til å leve i en

multinasjonal stat er like vel skepsis overfor en del

folkegrupper svært utbredt. Jødene var tilsynelatende

blitt godt integrert i sovjetsamfunnet selv om de kunne

oppleve problemer med å bli tatt opp på de beste skolene

også når de hadde topp karakterer. Da kommunismen falt,

opplevde mange av dem at gammelt antisemittisk grums i

samfunnet ble virvlet opp til overflaten igjen, og

ettersom Sovjetunionens utreisebegrensninger nå var falt

bort, valgte over en million jøder å emigrere til Israel,

USA eller Europa. Siden perestrojka er den jødiske

befolkningen blitt redusert til en brøkdel av hva den

var.

273

Vel så store problemer som jødene opplever mange ikke-

russere fra Sentral-Asia og ikke minst fra Kaukasus.

Dette har i noen grad sammenheng med Tsjetsjenia-krigen,

men rasismen kan ramme ikke bare tsjetsjenere, men alle

av kaukasisk bakgrunn. Et vanlig skjellsord mot disse er

tsjernozjopy eller ’svartromper’. I mange russiske byer har

kaukasere etablert seg som småkjøpmenn og risikerer å få

handelsbodene sine ramponert. De blir også mye oftere

utsatt for politikontroller og kroppsvisiteringer. Dette

er problemer som vi kjenner igjen fra behandlingen av

innvandrere i vestlige land, også Norge, men som i

Russland altså rammer mennesker som har bodd i landet i

generasjoner.

En del nynazister har organisert seg i politiske

foreninger og partier. Under perestrojka var Pamjat-

bevegelsen den mest kjente, senere overtok grupperinger

som Det nasjonal-bolsjevikiske partiet og Russisk

nasjonal enhet. Dette er grupperinger som ofte går inn

for å lage kvalm og gjør mye av seg i nyhetsbildet men de

er ikke typiske representanter for den russiske

274

høyresiden. De fleste russiske høyreekstremister er mer

opptatt av å gjenreise Russland som supermakt enn av

russernes rasemessige renhet. Da jeg høsten 1991 besøkte

stevne som var arrangert av et knippe russiske

høyreradikalere, deriblant Vladimir Zjirinovskij,

opplevde jeg at det utviklet seg til munnhuggeri i

garderoben. Noen russiske nynazister blant tilhørerne

skjelte ut en av arrangørene for at han ikke tok avstand

fra raseblanding. Blant dem som støtter Zjirinovskij og

hans likesinnede er det faktisk ikke så rent få ikke-

russere.

Staten forvitrer under Jeltsin

De fleste ikke-russiske arvtagerstatene startet sine

statsbyggingsprosjekter med svake statsstrukturer. Alle

de tidligere sovjetrepublikkene hadde riktignok hatt sin

egen regjering, nasjonalforsamling, og så videre.men

disse hadde mottatt sine viktigste ordre utenfra, fra

Moskva. Mange av republikkministeriene hadde derfor vært

nærmest for ekspedisjonskontorer å regne, og ikke hatt

mulighet til å utforme sine egne planer og politiske

275

prioriteringer. Nå måtte de rustes opp slik at de kunne

fungere som fullverdige regjeringsorganer i en

nasjonalstat. Særlig tydelig var disse vanskelighetene

innenfor områder som forsvar, indre sikkerhet og

utenrikspolitikk.

Russland stod på mange måter overfor det motsatte

problemet. Dette landet hadde arvet Sovjetunionens mange

ministerier og statskomiteer, og av flere grunner var

disse altfor store. For det første var de beregnet på å

betjene en dobbelt så stor stat, Russland hadde bare ca.

halvparten så mange innbyggere som det Sovjetunionen

hadde hatt. For det andre var det ikke tvil om at

byråkratiet i kommunisttiden hadde fått vokse ut over

alle rimelige proporsjoner. Sovjetlederne hadde

regelmessig slått sammen departementer og komiteer i

forsøk på å forenkle rutinene og kutte ned på staben. Men

det hadde vært som å hugge hodene av trollet: hver gang

vokste det ut enda flere og større hoder enn før. Det

sovjetiske byråkratiet hadde hatt en imponerende evne til

å gjøre seg selv uunnværlig.

276

Det nye Russland hadde også andre grunner til å bekjempe

byråkrati-veksten. Hele det økonomiske system skulle

legges om fra plan til marked. Staten skulle med andre

ord gi fra seg den svære oppgaven det var å detaljstyre

nasjonaløkonomien. I tillegg skulle borgerne lære å ta

ansvar for sine egne liv i en langt større grad enn før.

Som vår opinionsundersøkelse i 2000 viste, hadde det

under kommunismen bredt seg en følelse at alle

samfunnsoppgaver var noe staten var ansvarlig for. Selv

spørsmålet om hvem som hadde ansvaret for å holde det

pent i nabolaget, ble besvar med ’staten’ (se s. xx).

Dersom staten sviktet denne oppgaven, ble ingenting gjort

og nabolaget forfalt.

Generelt hersket det stor forvirring rundt spørsmålet om

hva sovjetstatens avvikling i praksis ville og burde si

for folks hverdag. Det var ingen tvil om at de sovjetiske

myndighetene hadde lagt seg opp i altfor mange sider av

folks liv. Et overgrodd villnis av lover og regler hadde

hemmet alt privat initiativ. Det grunnleggende prinsipp

277

hadde vært at alt som ikke var tillatt, var forbudt, ikke

minst hadde dette vært tilfellet på det økonomiske

området. De fleste av de aktiviteter som omfattes av en

markedsøkonomi, var blitt definert som økonomisk

kriminalitet. Slik skulle det altså ikke være lenger. Men

i det nye Russland var det svært liten forståelse for at

staten faktisk har en nødvendig rolle i samfunnsøkonomien,

ikke minst som lovgiver og oppsynsmann. Når

sovjetsystemets statsfetisjisme mistet sin legitimitet,

sank respekten for lover og regler generelt. Blant de

økonomiske aktørene i det nye Russland var det en utbredt

oppfatning at lover var til for å brytes, ikke

overholdes.

I Jeltsin-tiden var derfor lovlydigheten blant folk flest

sterkt nedadgående, og dette skjedde på en tid da

myndighetenes evne til å håndheve lovene også var sterkt

svekket. De økonomiske nedgangstidene med kraftig

inflasjon gjennom store deler av 1990-tallet gjorde at

reallønnen til svært store grupper sank til dels ganske

dramatisk. Dette gjaldt ikke minst offentlige

278

tjenestemenn. Det hendte også at myndighetene og private

bedrifter ikke var i stand til å utbetale lønnen i tide,

og mange måtte vente både to og tre måneder på å få det

de hadde krav på. Da ble det virkelig smalhals. Knapt noe

var bedre egnet til å bringe den nye markedsøkonomien i

miskreditt.

I denne situasjonen falt mange tilbake på sovjettidens

praksis med å tjene litt på si’ eller regelrett

korrupsjon. Læreren kunne for eksempel ta seg betalt for

å gi eleven bedre karakter enn han/hun fortjente, og

legen tok penger under bordet for å gjennomføre den

operasjonen som det var hennes jobb å utføre. Virkelig

alvorlig ble det når dette fenomenet spredte seg også til

politiet, ja, faktisk var ordensmakten et av de

statsorganene som var hardest rammet av korrupsjon.

Trafikkpolitiet hadde allerede i sovjettiden vært

beryktet for å stoppe biler vilkårlig for en eller annen

imaginær trafikkforseelse. Bilføreren fikk ikke kjøre

videre før han/hun hadde betalt en pen sum i ’bot’ – uten

kvittering. Nå fulgte andre deler av etaten etter med

279

liknende praksis. Noen politifolk etablerte egne private

vaktselskaper som tilbød sikkerhetstjenester til private

firmaer på ’fritiden’. For noen ble denne geskjeften så

innbringende at de sluttet i politiet og gikk helt over i

det private. Mange tidligere FSB-offiserer og offiserer

fra de væpnede styrker, især Afghanistan-veteraner,

etablerte seg på samme marked. Og dette markedet var

raskt voksende, for når staten ikke lenger kunne

garantere folks sikkerhet og for at lover og regler ble

overholdt, da måtte man se seg om etter andre som kunne

tilby disse tjenestene.

En del av de nye ’vaktselskapene’ ventet ikke på at

kundene kom til dem for å få beskyttelse, men oppsøkte i

stedet potensielle kunder og tilbød sine tjenester. De

som ikke var interessert, risikerte å se butikken smadret

neste uke. Da kom de gjerne tilbake og bad om

’beskyttelse’ eller ’krysja’. Slik beskyttelse er

selvfølgelig klassisk mafiavirksomhet, og det russiske

samfunn under Jeltsin hadde mange av de trekkene som

nettopp legger til rette for fremveksten av mafia: svak

280

stat, svake rettsstatstradisjoner, og en pool av unge

menn med tilgang til våpen fra sovjethærens store lagre.

Med sin krigserfaring fra Afghanistan og Tsjetsjenia

hadde de også trening i å bruke slike våpen.

Når russiske firmaer inngikk forretningsavtaler, ble det

derfor vanlig praksis at det ble holdt møter på to

nivåer: mellom representanter for firmaene selv og mellom

deres respektive krysja-selskaper. Uten at også de siste

kom til enighet, hadde firmaene ingen garanti for at

avtalen ville bli overholdt. Under krysja-møter kunne det

oppstå paradoksale situasjoner som at representanter for

en tvers igjennom kriminell bande forhandlet på like fot

med en halvprivatisert gruppe av polititjenestemenn eller

FSB-agenter.

Det en klar fordel å bli representert av en sterk og

veletablert krysja-gruppe som inngav autoritet og kunne

avskrekke motparten fra å bryte avtalen. Typisk nok ble

lederne for de største og mektigste kriminelle gruppene

kalt avtoritety. Disse nøt nok respekt til at de ikke

281

trengte å bruke mye vold for å opprettholde sin autoritet

og status. Nye grupper som prøvde å etablere seg på

beskyttelsesmarkedet, var ofte mer voldelige. I en del

tilfeller opererte mindre kriminelle grupper med ’lisens’

fra en kjent avtoritet, som tok en viss prosent av

fortjenesten for å låne ut navnet sitt. I slike

situasjoner ble selvsagt beskyttelsesbeløpene enda

høyere. På 1990-tallet var det ikke uvanlig at russiske

firmaer brukte 30-40 prosent av overskuddet på

beskyttelse.

Uttrykket ’russisk mafia’ blir ofte brukt nokså upresist,

blant annet fordi selve fenomenet er temmelig broket og

uklart, med store gråsoner i flere retninger. Noen

organiserte grupper som drev med kriminell virksomhet,

tok også regulære, lovlige oppdrag, og beveget seg på

begge sider av loven. Noen, men ikke alle, hadde

forgreninger inn i politiske strukturer. Mange

folkevalgte benyttet seg av muligheten til å tjene noen

ekstra slanter ved å hjelpe et hel- eller halvkriminelt

foretak til å få statskontrakter eller andre goder. Mens

282

politikerne på denne måten ble trukket mot de kriminelle

miljøene, var samtidig politikken en attraktiv arena for

kriminelle. Mange personer med et heller frynsete

rulleblad lot seg velge inn i Dumaen eller en lovgivende

forsamling på republikk- eller fylkesnivå for å unngå

straffeforfølgelse. Russisk lov gir nemlig

strafferettslig immunitet til alle folkevalgte for alle

handlinger, ikke bare for det de sier og gjør som

politiker.

Sovjetunionen hadde vært et av de mest egalitære land i

den industrialiserte verden. I kommunisttiden var det

mange i Vesten som trodde at de privilegiene partipampene

karret til seg, var uttrykk for en markant skjevdeling av

nasjonalformuen. I virkeligheten var mange av de

luksusgodene nomenklaturaen omgav seg med, ikke annet enn

slikt som middelklassen i mange vestlige land tok for

gitt, så som flere biler, stor leilighet i byen og stor

hytte på landet. Men under Jeltsin beveget Russland seg

svært langt i å bli et virkelig klassesamfunn der

283

formueforskjellene mellom dem som eide mest og minst økte

kolossalt.

’De nyrike’ ble et begrep. Mange av dem hadde bakgrunn i

nomenklaturaen, andre ikke. Felles for dem var at de

hadde maktet å utnytte de lovlige og ulovlige mulighetene

som privatiseringen hadde åpnet opp til å tjene store

penger. De isolerte seg i størst mulig grad fra vanlige

folk, bodde i egne boligstrøk med bevæpnede

sikkerhetsvakter, sendte sine barn på egne eliteskoler,

og ferierte helst i utlandet. Da de politiske vitsene

forsvant sammen med sovjetssystemet, ble de nyrike et

nytt yndet offer for folkehumoren. Som denne: ’Den nyrike

jenta til en nyrike gutten: ’jeg vil ikke gifte meg med

deg dersom dere ikke har et landssted med tre etasjer’.

’Neivel, vi får rive en etasje da’. Eller denne: ’En

nyrik jypling kommer inn i en bilforretning og bestiller

en sølvgrå kabriolet med firehjulstrekk. Bilselgeren bli

nysgjerrig: kjøpte ikke du en akkurat make bil for en par

uker siden? ’Stemmer nok det, men askebegeret på

dashbordet er blitt fullt.’ Ikke alle vitsene var like

284

morsomme, først og fremst var de interessante fordi de

uttrykte russernes forakt overfor de nyrikes sanseløse

pengeforbruk og deres mangel på kultura.

Staten bygges opp igjen under Putin

Under Jeltsin hadde statens rolle i det russiske samfunn

svingt så å si fra den ene ytterlighet til den andre.

Mens staten hadde vært alfa og omega under kommunismen,

var den nå i ferd med å forvitre. Etter årtusenskiftet er

imidlertid denne prosessen blitt reversert og under Putin

har det foregått en markert styrking av den russiske

statsmakt. For borgerne er dette både gode og dårlige

nyheter. På den ene siden betyr det at staten i større

grad enn under Jeltsin er i stand til å forsvare dem mot

kriminelle elementer i samfunnet. På den annen side har

det ikke gitt dem større sikkerhet mot overgrep fra

statsmakten selv, snarere tvert imot. Selv om Russland er

blitt et mer lovlydig samfunn, er ikke det ensbetydende

med at det er blitt en rettsstat. Den russiske stat er

285

blitt stadig bedre i stand til å håndheve sine lover, men

er ikke alltid like påpasselig med å overholde dem selv.

Russland har en ombudsmann for menneskerettigheter med en

stab på 200 personer som nyter stor respekt. Han tar

årlig opp en rekke saker, men har ingen domsmyndighet og

kan bare komme med råd og anbefalinger. Et uttrykk for at

Russland fortsatt har et stykke å gå når det gjelder å

gjenreise respekten for menneskerettighetene, er strømmen

av saker som russere fremmer for den internasjonale

menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Frem til 2005

hadde domstolen mottatt over 20 000 slike søksmål fra

russiske borgere. Den russiske ombudsmannen for

menneskerettigheter har lite spillerom for å kritisere

statens politikk eller statlige sentrale myndigheter.

Embetet kan neppe sies å fungere som en fullt ut

uavhengig instans, men fyller like vel en viktig rolle.

Under Jeltsin og i Putins første periode brukte russiske

firmaer i mange tilfeller rettsvesenet for å legge

286

kjelker i veien for undersøkende journalister. Avisene

som disse journalistene arbeidet for ble anmeldt for

injurier og idømt bøter som var så store at de gikk

konkurs. I 2004 vedtok imidlertid den russiske

Høyesterett at bøtene ved injuriesøksmål ’må stå i

forhold til den skaden som er påført og ikke gå ut over

pressefriheten.’ Samme år vedtok en appelldomstol i

Moskva i en mye omtalt sak at Alfa-Bank måtte betale

tilbake det meste av en bot på over 10 millioner dollar

som avisen Kommersant hadde vært dømt til å betale for å

ha skrevet om bankens finansielle problemer. Men mens

pressens stilling vis-à-vis næringslivet slik sett er

blitt styrket, er den fortsatt svært usikker dersom den

trør politikerne for nær. I flere tilfeller er

journalister i provinsaviser blitt dømt til

fengselsstraffer for å ha skrevet om korrupsjon og andre

lovbrudd som de mener lokale folkevalgte har begått.

Vestlige eksperter er uenige om hvorvidt russiske firmaer

i større grad enn før har begynt å anlegge sak mot

hverandre i stedet for å la sine krysja-grupper ordne opp.

287

En rettsliggjøring av kommersielle konflikter vil være et

viktig tegn på at de kriminelles rolle i russisk

næringsliv er på vei ned. Tendensen synes å være den

samme for forretningssaker som for injuriesaker mot

journalister: Det er blitt lettere for et firma å nå frem

med en sak og få en rettferdig dom når to private firmaer

ligger i strid med hverandre. Derimot vil det samme

firmaet ha langt vanskeligere for å nå frem dersom det

prøver å anlegge sak mot et statlig organ eller et

statseid firma. Staten beskytter sine.

Etter oppgjøret med Berezovskij, Gusinskij og

Khodorkovskij har forholdet mellom den russiske stat og

oligarkene endret karakter, men det betyr ikke at

oligarkens tid er forbi. Russland har fortsatt en svært

stor andel av nasjonalformuen konsentrert på få hender og

i store firmaer. Riktignok har landet nærmere 5 millioner

registrerte enmannsforetak og nesten en million

småfirmaer, definert som et firma med mindre enn 100

ansatte og mindre enn 15 millioner rubler i årsomsetning.

Dette virker kanskje som imponerende tall, men til sammen

288

står disse småforetakene for kun ca. 13 prosent av

bruttonasjonalproduktet, dette er mindre enn halvparten

av det man vil finne i de fleste land i verden. Motsatt

hadde Russland i 2004 hele 36 dollarmilliardærer, hvilket

gav landet en tredjeplass på Forbes’ rankingliste over de

superrikes hjemland.

Putin har fortsatt Jeltsins praksis med å innkalle

Russlands ledende industri- og finansmagnater til møter i

Kreml. Disse møtene har like vel fått en annen karakter

enn tidligere. Mens det under Jeltsin i stor grad var

oligarkene som førte ordet og fremsatte sine ønskemål og

krav, er det nå Putin som bestemmer hvor skapet skal stå.

Forholdet mellom staten og ’big business’ er fremdeles

svært tett, men de nyrike kontrollerer ikke lenger

staten. Oligarkene driver fortsatt utstrakt

lobbyvirksomhet mot statlige organer, de som ikke har

kontakter i statsadministrasjonen, har små muligheter til

å vokse seg store. Politisk-byråkratisk krysja er blitt mye

viktigere enn mafia-kriminell krysja. Dette betyr at selv

om kriminaliteten i Russlands forretningsverden generelt

289

har gått ned under Putin, har korrupsjonen gått opp.

Samtidig holder staten fra 51 til 100 prosent eierskap i

mange store selskaper, ikke bare innenfor det russerne

kaller ’de naturlige monopoler’ som jernbanedrift og

elektrisitetsnettet, men også i flyfabrikker,

oljeselskaper og mediebedrifter. En del analytikere har

begynt å karakterisere Russlands blanding av

markedsøkonomi og

statskapitalisme som et korporativt system.

_________________________________________________________

_______________

RAMMETEKST: NØKKELTALL FOR RUSSISK ØKONOMI

En langsom vekst i økonomien på midten av 1990-tallet fikk en bråstopp med ’den svarte tirsdagen’ 17. august 1998. Siden krakket i 1999-2000 har derimot nøkkeltallene for russisk økonomi stort sett pekt oppover hvert år.

1996 1997

1998

1999

2000

2001

2002

2003

2004

2005

BNP* -3,6 1,4 -5,3

6,4 10,0

5,1 4,7 7,3 7,2 6,4

Industri-produksjon*

-4,5 2,0 -5,2

11,0

11,9

2,9 3,1 8,9 7,3 4,0

Arbeidsledighet*

9,3 9,0 13,2

12,4

9,9 8,7 9,0 8,7 7,6 7,7

Budsjettbalanse, statsbudsjettet**

-7.7 -6,0

-4,2

0,8 3,0 1,4 1,7 4,4 7,4 8,8

Inflasjon * 22,0 11. 84, 36, 20, 18, 15, 12, 11, 10,

290

0 4 5 2 6 1 0 7 9Gjennomsnittlig månedslønn ***

154 164 108 62 79 111 142 180 237 301

* = prosentvis endring fra året før* * = i prosent av BNP***= omregnet i dollarKilde: BOFIT Russia Review 10/2006_________________________________________________________

__________________

Den førrevolusjonære russiske historikeren Vasilij

Kljutsjevskij er berømt for et sitat der han sammenfattet

det økonomiske forholdet mellom tsarstaten og folket i

Russlands historie i én setning: ’Staten svulmet opp mens

folket ble magrere’. Er det det som er i ferd med å skje i

Russland også idag ? Nei, foreløpig har statsbyggingen i

Russland under Putin også gitt folk flest mer i

lommeboken. Mange russere lever fortsatt under

eksistensminimum, men etter at Putin overtok, har denne

andelen like vel sunket fra over 40 prosent til under 15

prosent. Middelklassen er fortsatt beskjeden, men økende,

og utgjør grovt regnet 25-30 prosent av

befolkningen.

291

Siden 1998 har de økonomiske indikatorene i Russland bare

pekt oppover. Bruttonasjonalproduktet har økt med mellom

5 og 10 prosent hvert år, og inflasjonen har jevnt over

holdt seg mellom 10 og 20 prosent. Reallønnene har steget

med ca. 50 prosent over 1998-nivået. Eksporten har økt

kraftig mens importveksten har vært mer moderat. Dette

har ført til store overskudd på handelsbalansen, noe som

i 2006 gjorde det mulig for den russiske regjeringen å

tilbakebetale all gjeld til den såkalte Paris-klubben av

internasjonale långivere.

Putin-regimet vil forklare denne suksessen med at den har

gjennomført en vellykket økonomisk snuoperasjon, men det

kan ikke være tvil om at det har fått svært mye gratis. I

all hovedsak skyldes den sterke veksten én enkelt faktor,

nemlig de høye energiprisene. Russland er verdens største

produsent av olje og gass, og når oljeprisene steg til 60

og 70 dollar fatet, kunne den russiske stat, i likhet med

den norske, håve inn enorme summer. Hvor lenge dette vil

kunne vare er det ingen gitt å si.

292

I tillegg til å få de viktigste mediene og økonomiske

aktørene under kontroll, har Putin-regimet satset hardt

på å få også sivilsamfunnet til å marsjere i takt. Det

ville være galt å si at Russland ikke har noe sivilt

samfunn. Ca. 450 000 frivillige organisasjoner og andre

såkalte NGOs eller ’non-governmental organizations’ er

registrert hos myndighetene. Selv om kanskje bare en

fjerdedel av disse driver aktivt, er det et betydelig

antall. Men i sin tale til nasjonen i 2004 hevdet Putin

at ’langt fra alle frivillige organisasjoner er innrettet

mot å forsvare folks virkelige interesser. Noen av dem

prioriterer i stedet å få økonomisk støtte fra

innflytelsesrike utenlandske eller innenlandske

stiftelser, eller de tjener tvilsomme eller kommersielle

interesser.’ Putin ville ikke sivilsamfunnet til livs,

men nettopp få det under kontroll. I 2005 opprettet man

Samfunnskammeret som et bindeledd mellom myndighetene og

det sivile samfunn med rådgivende funksjon overfor

presidenten, regjeringen og parlamentet. En tredjedel av

Samfunnskammerets medlemmer blir utpekt av Putin selv,

mens resten blir valgt inn ved kooptering, det vil si at

293

de som allerede er medlemmer, inviterer andre til å bli

med. En del fremtredende menneskerettighetsgrupper

annonserte at de ikke ville delta i kammeret som de antok

ville bli myndighetenes forlengede arm.

Vinteren 2005 vedtok Dumaen en ny lov om NGOs som styrker

statens muligheter til å overvåke deres aktiviteter.

Loven gir blant annet myndighetene anledning til å

nedlegge forbud mot en organisasjon dersom de oppfatter

den som en trussel mot Russlands suverenitet eller

sikkerhet. Under den nye loven har frivillige

organisasjoner fått sterkt reduserte muligheter til å

motta finansiell støtte fra utlandet. Offisielle russiske

talsmenn hevder at for de fleste organisasjoner vil loven

i praksis ikke bety store endringer, men vestlige

politikere og menneskerettighetsaktivister har advart mot

det de oppfatter som et alvorlig anslag mot

organisasjonsfriheten i Russland.

Periferien løsriver seg under Jeltsin

294

Et uttrykk for statsmaktens svekkelse under Jeltsin var

at maktforholdet mellom sentrum og periferi ble kraftig

forrykket. Denne prosessen startet allerede under

perestrojka. Da unionsrepublikkene truet med å trekke seg

ut av Sovjetunionen, forsøkte Gorbatsjov å spille de

autonome republikkene og autonome fylkene ut mot dem. Den

sovjetiske føderasjonen hadde form av en russisk

’matrjosjka’-dukke der den ene dukken lå inni den andre.

Alle de autonome enhetene på lavere nivå befant seg på

territoriet til en av unionsrepublikkene. De underordnede

enhetene hadde i utgangspunktet langt færre rettigheter

enn unionsrepublikkene, men nå gikk Gorbatsjov inn for at

deres rettigheter måtte utvides. Våren 1991 ble det

vedtatt en ny lov som slo fast at dersom en

unionsrepublikk ville tre ut av Sovjetunionen, skulle de

autonome republikkene som tilhørte den, ha rett til å tre

ut av unionsrepublikken for å kunne fortsette som en del

av Sovjetunionen.

Dersom alle de autonome enhetene i RSFSR skulle finne på

å trekke seg ut, ville Russlands territorium blitt

295

halvert. Høsten 1990 begynte de lovgivende forsamlingene

i de autonome republikkene, fylkene og kretsene på

russisk territorium å vedta egne

’suverenitetserklæringer’, tilsvarende den

suverenitetserklæringen RSFSR selv hadde vedtatt i juni

samme år. Dette ble gjerne omtalt som

’suverenitetsparaden’. De autonome republikkene og

autonome fylkene vedtok også å endre navn og droppet

adjektivet ’autonom’. Fra nå av ville de ganske enkelt

være ’republikk’. Men derfra til å melde seg ut av

Russland var et drøyt stykke som de færreste av dem var

beredt til å gå. I stedet ønsket de å bruke

suverenitetserklæringene som en brekkstang for å

fravriste de russiske myndighetene så mange rettigheter

og privilegier som mulig. Dette lyktes flere av dem med i

betydelig grad.

Fremst i suverenitetsparaden marsjerte Tatarstan. Denne

republikken ligger ved Volga, midt inne i Russland, og

dersom den meldte seg ut av den russiske føderasjonen,

ville den fortsatt være omgitt av russiske territorium på

296

alle kanter, som et Lesotho-land. Selv om tatarene er en

stor gruppe, hele 5,5 millioner, så bor bare en tredjedel

av dem i den tatariske republikken mens resten bor i

andre deler av Russland eller det tidligere

Sovjetunionen. Samtidig bor det nesten to millioner ikke-

tatarer i Tatarstan, for det meste russere. Det var liten

grunn til å tro at disse ville ønske å løsrive seg fra

Russland. Jeltsin betraktet derfor de tatariske

uavhengighetsbestrebelsene som tomme trusler. Under en

tale i Tatarstans hovedstad Kazan i august 1990 uttalte

han at tatarene vær så god måtte forsyne seg med så mye

selvstendighet som de klarte å sluke, underforstått: de

ville fort få mageknip.

Men tatarene tok Jeltsin på ordet og forsynte seg av

suverenitet med upåklagelig appetitt. I mars 1992

arrangerte de en folkeavstemning om uavhengighet der vel

60 prosent stemte for og noe under 40 prosent imot.

Valgdeltakelsen var over 80 prosent, og de tatariske

lederne tolket resultatet som et klart mandat til å føre

uavhengighetspolitikken videre. Samme høst vedtok de en

297

ny grunnlov der det stod: ‘Republikken Tatarstan er en

suveren stat, et folkerettslig subjekt, og assosiert med

Den russiske føderasjonen på basis av en traktat om

gjensidig delegering av fullmakter og jurisdiksjon.’ Noen

slik traktat eksisterte riktignok ikke ennå og russiske

myndigheter var heller ikke interessert i å forhandle om

noen. Men på denne tiden lå de russiske

sentralmyndighetene i bitter innbyrdes strid. Så lenge

Jeltsin og Det øverste sovjet var i ferd med å ta

strupetak på hverandre, hadde de knapt tid til å legge

merke til at republikkene tok seg til rette. I stedet for

å demme opp for de sentrifugale kreftene i landet,

forsøkte tvert imot begge parter å verve støttespillere

blant provinsene og republikkene. Flere av de

grunnlovsutkastene som Jeltsin og Det øverste sovjet la

frem, gikk svært langt i å gi republikkene vide

rettigheter og fullmakter. Republikkene skulle kalles

’stater’ og fikk rett til å ha sin egen grunnlov. I

motsetning til fylkene som ble styrt av en guvernør,

skulle republikkenes overhode kalles ’president’.

Republikkene skulle kunne drive selvstendig

298

utenrikspolitikk innenfor visse grenser og opprette

internasjonale økonomiske forbindelser.

I februar 1994 krøp de russiske myndighetene til korset

og gav tatarene den bilaterale avtalen de krevde. Avtalen

slo fast at Den russiske føderasjonen og Republikken

Tatarstan er forent på basis av begge lands grunnlover og

av den bilaterale avtalen. Tatarene oppgav kravet om at

Tatarstan skulle omtales som et folkerettslig subjekt.

Det kan like vel neppe være tvil om at tatarene hadde

oppnådd en meget god forhandlingsløsning. Etter Tatarstan

fikk også flere andre republikker en egen bilateral

avtale med Moskva.

Hvor mange fullmakter og rettigheter de enkelte

føderasjonssubjekter fikk, var avhengig av hva andre

hadde oppnådd tidligere, hvilken dyktighet og smidighet

de viste under forhandlingene, og ikke minst hvor gode

økonomiske kort republikkledelsen hadde på hånden. De

republikkene som har størst naturressurser, oppnådde ofte

avtaler som fattigere føderasjonssubjekter bare kunne

299

drømme om. Slik fikk for eksempel Sakha fullt

skattefritak. Sakha (tidligere kalt Jakutia) dekker et

enormt territorium i Øst-Sibir som inneholder ufattelig

rike gull- og diamantforekomster. Innbyggerne i

republikken, hvorav bare en tredjedel er etniske jakuter,

kunne se fremtiden lyst i møte. Republikkene Tatarstan og

Basjkortostan overførte for sin del bare 10-15 prosent av

skatteinngangen til Moskva, resten kunne de disponere

lokalt.

Samtidig fortsatte Russland å overføre betydelige midler

til føderasjonssubjektene fra den sentrale statskassen,

også til republikkene. Faktisk mottok flere av de

republikkene som bidrog minst til felleskassen, mest

tilbake gjennom diverse subsidieordninger. Fra flere av

de vanlige fylkene gikk det derimot større summer til

Moskva i form av skatter og avgifter enn det gikk den

motsatte veien. Noen av lederne for de ordinære fylkene

eller oblastene fant dette dypt urettferdig. Dersom

’republikk’ var sesam-sesam-ordet som kunne åpne statens

pengekiste, ville de også bli republikk. Sommeren 1993

300

erklærte fire av fylkene at de hadde oppgradert sin

status til republikk, men de hadde ikke kraft til å

presse dette igjennom. Skillet mellom etnisk definerte og

ikke-etniske føderasjonssubjekter ble opprettholdt og

bekreftet i konstitusjonen.

I tillegg til de formelle særrettighetene republikkene

ble tilkjent gjennom grunnloven og de bilaterale avtalene

tiltok de seg rettigheter også på andre områder.

Titulærnasjonen utgjorde ofte bare et mindretall av den

samlede befolkningen, men dominerte like vel som regel

det politiske liv i republikken. I Basjkortostan bor det

for eksempel dobbelt så mange russere som basjkirer; like

vel var det i mars 1995 over 40 prosent basjkirer og bare

ca. 20 prosent russere blant dem som ble innvalgt i

republikkens lovgivende forsamling. Til Statsrådet i

Tatarstan ble det samme år valgt inn 73 prosent tatarer

og 25 prosent russere, til tross for at de to

folkegruppene var omtrent jevnstore.

301

Svært mange av republikkene vedtok republikkgrunnlover

som stred mot Russlands grunnlov på et eller flere

punkter. Noen steder gav republikkmyndighetene seg selv

rett å utstede egne penger, mens andre vedtok at de kunne

regulere grensene mot andre republikker og endog mot

andre stater uten å spørre de russiske føderale

myndigheter om lov. I november 1996 hadde 19 av de 21

republikkene ifølge Jeltsin-administrasjonens tall hva

man kunne kalle ‘grunnlovsstridige grunnlovsparagrafer’.

Republikkpresidentene fylte opp administrasjonen med sine

kompiser, og valgfusk var langt mer utbredt i

republikkene enn på riksnivå. Jeltsin godtok dette ikke

minst fordi de fleste republikkene systematisk sendte

Jeltsin-lojale representanter til Dumaen. Han så også

gjennom fingrene med utbredt

mediesensur, tortur, fengsling uten lov og dom, og andre

brudd på menneskerettighetene i republikkene. Det må like

vel understrekes at slike forhold fant man ikke bare i de

etniske føderasjonssubjektene. Også noen av fylkene,

særlig de som lå lengst vekk fra Moskva, utviklet seg til

302

små føydalstater der guvernørene styrte etter eget

forgodtbefinnende.

I løpet av svært kort tid hadde forholdet mellom sentrum

og periferi i Russland beveget seg fra den ene

ytterligheten til den andre. I sovjettiden hadde ’F’-en i

RSFSR -- ’føderasjon’ --hatt lite konkret innhold. De

autonome republikkene og autonome fylkene hadde så godt

som ingen reell makt. Ved Sovjetunionens sammenbrudd

endret dette seg utrolig raskt. Selv om Russland

fremdeles var en føderasjon, mente mange observatører at

det på slutten av Jeltsin-perioden var riktigere å omtale

Russland som en konføderasjon av selvstyrte små

kvasistater. Under Putin skulle imidlertid forholdet

mellom sentrum og periferi i Russland endre seg nok en

gang.

Sentrum-periferi under Putin

Et kjernepunkt i Putins politikk har vært å stramme inn

det slarket i den russiske føderasjonsstrukturen som fikk

303

utvikle seg under forgjengeren. Våren 2000 opprettet han

et nytt embete med presidentrepresentanter i syv nye

makroregioner som skulle ha overoppsyn med de valgte

myndighetene i de 89 føderasjonssubjektene.

Presidentrepresentanter var en fortsettelse av en ordning

man hadde hatt også under Jeltsin, men da hadde det vært

én i hvert føderasjonssubjekt, og da var de lett blitt

kontrollert av de lokale makthaverne. Nå var tanken at

statsmakten skulle flytte nærmere regionene samtidig som

de føderale kontrollørene ikke skulle 'go native'. Seks

av de syv første presidentrepresentantene hadde bakgrunn

enten fra Innenriksdepartementet, FSB eller De væpnede

styrker (unntaket var tidligere statsminister Sergej

Kirienko). Ingen av de syv skulle ha kontor i en

republikk, alle skulle bo i en av de regulære fylkene.

Åpenbart regnet Putin med at det da var mindre sjanse for

at de ville bli nikkedukker i hendene på den lokale

makteliten. Putin har i det store og hele klart å gi

presidentrepresentantembetet et reelt innhold, og sammen

med andre viktige tiltak har dette redusert

republikkpresidentenes og guvernørenes makt.

304

Ved siden av å opprette makroregionene satset Putin på å

renske opp i alle lovene som var blitt vedtatt rundt om i

føderasjonssubjektene i strid med føderal lovgivning, og

slik samle Russland til ett rike i lovmessig forstand. På

dette feltet oppnådde han mye på kort tid, i hvert fall

på papiret. Våren 2002 var ca. to tredjedeler av alle

slike lover blitt endret ved vedtak i de lokale

parlamentene selv. Ikke i alle tilfeller betydde det at

republikkene og fylkene endret praksis. Fremdeles kan

presidenten i mange av republikkene skalte og valte med

makten nokså vilkårlig uten at de sentrale myndigheter

griper inn.

Maktpolitisk sett var de lokale lover som omhandlet valg

til republikkenes presidentembete blant de viktigste.

Mange republikkpresidenter var blitt valgt uten

motkandidat, klart i strid med russisk lov. Etter loven

kan ingen heller velges til president eller guvernør for

mer enn to perioder. Etter hvert som den andre

embetsperioden var i ferd med å renne ut for

305

republikkpresidentene, forsøkte mange av dem å få endret

den lokale valgordningen slik at de kunne velges for

tredje gang. Putin var i første omgang ikke sterk nok til

å hindre alle i å la seg gjenvelge. Ti presidenter klarte

å stille til gjenvalg, begrunnet med 'sterke spontane

krav’ fra den lokale befolkningen. Men i noen tilfeller

som i Sakha (Jakutia) satte Putin hardt mot hardt. For å

få det til måtte han legge et voldsomt press på

domstolene.

Presidentene og guvernørene hadde i kraft av sine embeter

sete i nasjonalforsamlingens overhus, Føderasjonsrådet.

Dette gav dem ikke ubetydelig innflytelse også over

rikspolitikken. Føderasjonsrådet var modellert etter det

amerikanske Senatet og hadde to representanter fra hvert

av de 89 føderasjonssubjektene. Ingen av

Føderasjonsrådets medlemmer bodde fast i Moskva, men

holdt til daglig til i det fylket eller den republikken

de var valgt fra. I 2000 ble imidlertid Føderasjonsrådet

'profesjonalisert', det vil si at føderasjonssubjektene

måtte sende representanter som hadde som hovedverv å være

306

medlem av Rådet. Som et plaster på såret opprettet Putin

et nytt råd, Statsrådet, der guvernørene og presidentene

skulle få sitte. Statsrådet skulle ha rådgivende

oppgaver, men viste snart seg å være stort sett et

supperåd.

Så lenge republikkpresidentene og guvernørene var valgt

til sine embeter, hadde de en svært selvstendig stilling.

Den viktigste endringen i forholdet mellom sentrum og

periferi i Russland kom derfor da Putin etter Beslan-

tragedien i september 2004 fikk endret dette. Guvernørene

og republikkpresidentene blir nå ikke lenger valgt, men

utpekt. Den russiske presidenten foreslår en kandidat som

må godkjennes av den lokale lovgivende forsamling. Dersom

den ikke gjør det, er det opp til presidenten å fremme en

annen kandidat. Skulle den lokale lovgivende forsamling

finne på å forkaste presidentens kandidat tre ganger,

blir den selv oppløst. Nå var guvernørene med ett slag

ikke lenger regionenes talsmenn overfor sentralmakten,

men sentralmaktens forlengede arm ut i regionene. I

praksis har Putin ofte foreslått den sittende guvernør

307

eller president til en fornyet periode i embetet, slik at

de av dem som samarbeider med sentrum, har relativt lite

å frykte. For eksempel gjenoppnevnte Putin i perioden

januar-mai 2005 17 av 20 guvernører. Faktisk er sjansene

for at en president eller guvernør vil kunne bli sittende

i enda en periode blitt større under den nye ordningen

enn den var den gangen da de måtte møte en utfordrer

gjennom frie valg.

Summen av Putins administrative reformer har vært en

ganske formidabel resentralisering av makten i Russland.

Utgangspunktet var som vi så at den russiske

sentralmakten var blitt dramatisk svekket, og det kan

derfor meget godt argumenteres for at en innstramming var

nødvendig. Det forhold at de lokale makthaverne i svært

mange tilfeller også hadde misbrukt sin makt til å

favorisere egne kompiser og sin egen etniske gruppe, samt

å kneble media og bryte menneskerettighetene i

republikkene, var argumenter som trakk i samme retning.

Like vel kan man vanskelig hevde at det er en seier for

308

det russiske demokratiet at det lokale og regionale

selvstyret nærmest er blitt opphevet.

Symbolsk nasjonsbygging

Et talende uttrykk for at Putins nasjonsbygging har vært

mer vellykket enn Jeltsins er deres respektive forsøk på

å få vedtatt en lov om nasjonale symboler. Symboler er

svært viktige i enhver identifikasjonsprosess, enten det

dreier seg om religiøse symboler, buttons og flagg for

supportergjengen til en fotballklubb, merkeklær som

symboliserer sosial tilhørighet, eller altså symboler for

nasjonale fellesskap. En rekke forskjellige fenomener og

gjenstander, så som paradebygninger, embeter,

personligheter, frimerker, mynter og historiske

begivenheter kan fungere som symbolske samlingsmerker for

en nasjon. Tre nasjonale symboler skiller seg like vel ut

som de viktigste, nemlig flagg, riksvåpen og

nasjonalsang. Det var i første rekke disse tre striden

stod om i det postkommunistiske Russland.

309

Ved Sovjetunionens oppløsning begynte Russland å bruke en

hvit-rød-blå trikolor som landets offisielle flagg. I

tsartiden hadde dette flagget vært brukt hovedsakelig som

handelsflagg mens tsardynastiets flagg hadde andre farger

-- svart, gull og hvitt. Den hvit-rød-blå trikoloren ble

derfor ikke oppfattet som tsaristisk i streng forstand,

og etter Februarrevolusjonen i 1917 ble dette flagget

overtatt av Den provisoriske regjering. Under den annen

verdenskrig ble det anvendt av den antikommunistiske

Russiske frigjøringshær som kjempet under tysk kommando.

Ikke minst av den grunn var dette flagget totalt

uakseptabelt for russiske kommunister. På sine

massemønstringer under Jeltsin fortsatte de å brukte det

røde flagget med hammer og sigd. Russiske nasjonalister

på høyre fløy brukte derimot tsardynastiets flagg i

svart, gull og hvitt.

Som nasjonalsang hadde Jeltsin-regimet valgt en melodi

fra Mikhael Glinkas opera ’Et liv for tsaren’ (også kjent

som ’Ivan Susanin’) fra 1836. Melodien var lite kjent,

hadde ingen tekst og var vanskelig å nynne, og

310

meningsmålinger viste at russere flest foretrakk

sovjethymnen. Denne melodien hadde erstattet

Internasjonalen som sovjetisk nasjonalsang under Den

annen verdenskrig, og inneholdt opprinnelig et vers med

sterk glorifisering av Stalin. Etter avstaliniseringen

fortsatte man å bruke denne melodien med ett vers mindre,

men russiske antikommunister forbandt den fortsatt med

Stalin-tidens terror og uhygge.

Etter 1991 hadde Russland tatt i bruk tsardømmets

tohodete ørn som riksvåpen. Dette var en sterk markering

av at det moderne Russland oppfattet seg som en

videreføring av det førrevolusjonære Russland ikke bare i

territoriell, men også i statsrettslig forstand. Dette

symbolet ble avvist av mange ikke-russere, som oppfattet

det som uttrykk for storrussisk ekspansjonisme og

imperialisme.

De nye russiske statssymbolene var aldri blitt offisielt

vedtatt i lovs form, og da Jeltsin la frem et lovforslag

om å gjøre dem til Russlands offisielle symboler, fikk

311

det mindre enn en fjerdedel av stemmene i Dumaen.

Kommunistiske folkevalgte drog med svære røde flagg inn i

Dumasalen som de viftet med foran TV-kameraene. Jeltsin

fikk de nasjonale symbolene vedtatt gjennom et

presidentdekret, men dette løste ikke problemet.

Nasjonale symboler fungerer som bindemiddel i samfunnet

bare dersom befolkningen identifiserer seg med dem, og

dette var ikke tilfelle i Russland. Især var

nasjonalsangen problematisk. Dette kom klart til uttrykk

ved de olympiske leker i Sydney sommeren 2000.

Internasjonale idrettskonkurranser er et svært viktige

verktøy for nasjonsbyggere, især når nasjonens deltakere

gjør det godt. Da kan alle landets innbyggere benke seg

foran TV-apparatene og sole seg i sine landsmenns og -

kvinners triumfer. Det er lett å få en klump i halsen når

medaljen henges rundt halsen på ’vår’ vinner mens flagget

går til topps og nasjonalsangen synges. I Sydney tok

russiske idrettsutøvere intet mindre enn 88 medaljer,

derav 32 gullmedaljer, men når den russiske

nasjonalsangen ble avspilt, stod medaljistene tause og

hørte på. Noe måtte gjøres.

312

En hurtigarbeidende komité utlyste en konkurranse for ny

nasjonalsang og åtte forslag ble lansert. Det viste seg

at ingen nye melodier kunne hamle opp med sovjethymnen

som i desember 2000 ble banket igjennom i Dumaen med

dundrende flertall. En ny konkurranse for beste sangtekst

ble utlyst, og russerne viste seg som en nasjon av poeter

og hobbydiktere: hele 6000 forslag kom inn. Også

forfatteren av den opprinnelige teksten fra 1944, den

gamle stalinisten Sergej Mikhalkov, bidrog med et

forslag, som ble vedtatt. I den nye sangen hadde

Mikhalkov droppet alle referanser til Stalin og

sosialisme, men ellers beholdt mye av den samme

nasjonalretorikken og stemningen fra forrige gang.

Isolert sett virket vedtaket om ny eller nygammel

nasjonalsang som en tilbakevending til sovjettidens

symbolske univers, men dette inntrykket ble avdempet ved

at Dumaen ved samme anledning fattet vedtak også om

riksvåpen og flagg. Både den tohodete ørn og det hvit-

rød-blå flagget gikk igjennom med godt over det to

313

tredjedels flertall av stemmene som var nødvendig. Det

var en viss diskusjon om ørnen skulle ha kroner på hodene

eller ikke – Russland var tross alt republikk og ikke noe

monarki – men kronene ble beholdt. Dermed hadde ikke bare

sovjetnostalgikerne, men også tsarnostalgikerne fått

sitt. For liberalerne var det viktig at sovjetflagget

ikke ble gjeninnført. Det russiske flagger er fortsatt

hvitt, rødt og blått. Derimot ble sovjetflagget gjort til

offisielt flagg for Russlands væpnede styrker.

Putin har fulgt opp sin nasjonsbyggingsstrategi med å

vedta to omfattende programmer for ’borgernes patriotiske

oppfostring’ for hhv. 2002-04 og 2006-10. Gjennom disse

programmene finansieres det patriotiske klubber og

foreninger, merkedager og andre arrangementer. Det

skrives patriotiske bøker, ikke minst historiebøker for

skolen med patriotisk innhold. Som ny russisk nasjonaldag

har man valgt 12. juni, den dagen RSFSR i 1990 vedtok sin

suverenitetserklæring innenfor Sovjetunionen. Denne dagen

ble innstiftet allerede i 1994 som ’suverenitetsdagen’,

men under Jeltsin ble den aldri noen suksess. I 2001 ble

314

navnet endret til ’Russland-dagen’ og den feires med

stadig større pomp og prakt. Samtidig innstiftet Putin i

2005 en ny dag for Folkets Enhet 4. november. Den nye

festdagen er lagt til den dagen da polakkene trakk seg ut

av Moskva i 1612, og skal symbolisere nasjonalt samhold:

den markerer at Russlands befolkning er multinasjonal og

enhetlig på samme tid, men har ikke fungert helt etter

hensikten. Både i 2005 og 2006 ble den brukt av grupper

på ytterste høyre fløy til å demonstrere mot innvandring

av ikke-russere til Russland.

I en meningsmåling som ble tatt opp i Russland i 2005, sa

46 prosent at uavhengighet for Russland var en god ting.

Dette var langt høyere tall enn det tilsvarende

undersøkelser på 1990-tallet hadde gitt. Et mindretall,

30 prosent, beklaget like vel fortsatt at Sovjetunionen

var gått i oppløsning og de hadde problemer med å

identifisere seg med den uavhengige staten Russland. De

russiske nasjonsbyggerne altså har fortsatt en jobb å

gjøre.

315

Kapittel 5: ”Så som i himmelen”: Den

russiske ortodoksi

Tradisjonelt har russerne vært sterkt knyttet til den

ortodokse tro. I tidligere tider var folks identitet

overalt langt mer bestemt av religion enn av nasjon, og

for svært mange russere holdt dette seg til ut på 1800-

tallet og enda senere. Dersom man spurte en russisk bonde

i tsarrussland om hvilken ’identitet’ han hadde, er det

mye større sjanse for at han ville svart ’pravoslavnyi’

(ortodoks) enn ’russkij’. I våre dager har dette selvsagt

endret seg. Russland har gjennomgått en sekularisering

like mye som andre industriland. Men av og til når jeg

har spurt en russer om han eller hun er troende, har jeg

fått til svar: ’Selvsagt, jeg er jo russer’.

For en nordmann som for første gang kommer inn i en

russisk kirke, vil mye fortone seg svært fremmedartet.

Kirkerommet er utformet og utstyrt helt annerledes enn i

både lutherske og katolske kirker, og luktene og lydene

316

er annerledes. Man kan lett forledes til å tro at den

ortodokse tro er vesensforskjellig fra de vestlige

konfesjoner -- men det er den ikke. I alle vesentlige

teologiske og dogmatiske spørsmål lærer kirkene det

samme, særlig gjelder det forholdet mellom ortodoks og

katolsk teologi. Riktignok betyr ’ortodoksi’ det samme

som ’rett lære’, og mange ortodokse troende vil bestemt

hevde at de og bare de forvalter den hele og fulle

kristne sannhet. Men hvis man prøver å finne ut av hva de

er uenige med katolske kristne om, koker det ned til

nesten ingenting. Det er faktisk færre læremessige

uenigheter mellom katolikker og ortodokse enn mellom

protestanter og katolikker.

Mens man må lete med lys og lykte for å finne teologiske

uenigheter, er det derimot betydelige forskjeller når det

gjelder fromhetsformer og spiritualitet. Og på mange måter er

disse forskjellene viktigere enn de teologiske, i hvert

fall for de ortodokse selv. I ortodoks trosforståelse er

ritualer og liturgi like viktige som læren, og disse

aspektene ved troen kan ikke skilles ad. Faktisk ligger

317

denne dobbeltheten i selve ordet ’ortodoksi’, både på

russisk og gresk. Dette ordet betyr ikke bare rett tro,

men samtidig også rett lovprisning (doxa, slava). Hele

troens innhold er samlet opp i og uttrykkes gjennom de

liturgiske tekstene. Den som lovpriser på feil måte, kan

derfor heller ikke ha den rette tro.

Dette viser to helt sentrale trekk ved den ortodokse

tenkemåte: ritualisme og tradisjonalisme. Det er helt

grunnleggende for de ortodokse at ’de gamle hadde rett’.

Våre dagers kristne skal ikke nytenke troen eller finne

opp nye fikse måter å uttrykke den på, men kun overta og

videreformidle den uendret til neste generasjon. Denne

holdningen ble i Russland forsterket ved at russerne gikk

over til den kristne tro etter at alle oldtidens

dogmatiske feider allerede var utkjempet. De overtok

læren fiks ferdig på 900-tallet og har siden sett det som

sin oppgave å vokte dens renhet. Noen av de største og

alvorligste kirkestrider i russisk historie har derfor

dreiet seg om nettopp liturgi og ritualer.

318

Ikonene

Et umistelig trekk ved den ortodokse spiritualitet er

ikonene. Ikoner er kanskje Østkirkens viktigste

eksportartikkel til resten av kristenheten, og er også

det mange ikke-ortodokse først og fremst forbinder med

ortodoksi. Ikon (eikon) betyr ganske enkelt ’bilde’ på

gresk, men er etter hvert blitt ensbetydende med bilde av

Jesus, Guds moder Maria eller en helgen malt med bestemte

farger og teknikker på treplater. Også i Vestkirken

begynte man tidlig å utstyre kirkerommet med bilder, men

disse fikk en annen utforming. I Vest bruker man også

statuer og andre tredimensjonale bilder som utsmykning i

kirkerommet, og man utviklet svært virkelighetsnære

billedteknikker. Alt slikt står Østkirken helt fjernt

overfor. De ville også reagert på ordet ’utsmykning’ som

jeg nettopp brukte. Ikonene er ikke kunst eller pynt, men

redskaper til å oppnå kontakt med Gud.

De ortodokse ikonene er bevisst ikke-realistiske. De skal

ikke gjenspeile helgenenes eller Marias fysiske,

menneskelige trekk, men deres ånd. Riktignok ser man at

319

ut over på 1700- og 1800-tallet ble mange russiske ikoner

stadig mer naturtro, men det var under vestlig

påvirkning, og er noe dagens russiske kirke igjen beveger

seg vekk fra. Karakteristisk for ikonmaleriet er det

såkalt omvendte eller bysantinske perspektiv. På ikoner

der det er avbildet for eksempel et hus eller lignende,

vil det derfor være mulig å se tre vegger på en gang. I

et vanlig naturalistisk perspektiv vil alt som er langt

bak i rommet, være tegnet lite mens det som befinner seg

i forgrunnen, er tilsvarende større. Dette gir en

illusjon av dybdevirkning i helt flate bilder. Fokuset

ligger bakenfor bildet og utenfor betrakteren. I det

omvendte perspektiv ligger fokuset derimot i betrakteren,

og det er vanlig å tolke dette slik at det ikke er

betrakteren som ser på ikonet, men ikonet som ser på

betrakteren.

Ikonene ble veldig populære i de østlige kirkene i de

første århundrene, men på 600-tallet kom det en

motreaksjon. Dette hadde sannsynligvis sammenheng med

islams fremvekst; islam har som kjent et strengt forbud

320

mot å gjengi ikke bare Gud, men også mennesker i

billedlig form. De delene av kristenheten som lå nærmest

opp til de områdene der muslimene rykket frem, ble preget

av dette billedforbudet. Det står jo også i et av de ti

bud i Moseloven at ’du skal ikke lage deg noe gudebilde’.

De såkalte billedstormerne eller ikonoklastene tok dette

bokstavlig og kastet alle de ikoner de kom over, ut av

kirken og brente dem. En stund fikk de også den

bysantinske keiseren over på sin side, og så godt som

alle ikoner eldre enn 600-tallet er derfor ødelagt. Men

den store teologen Johannes av Damaskus forklarte at det

gammeltestamentlige billedforbudet var blitt opphevet av

Gud selv, for Kristus, Guds Sønn, var jo kommet til

jorden i menneskelig skikkelse. Etter hvert kom

billeddyrkerne på offensiven igjen, og det syvende og

siste av de store oldkirkelige konsilene, i Nikea i 787,

vedtok at Johannes’ syn var kirkens rette lære. Etter

dette ble ikonene enda viktigere enn før, og den store

Ortodoksiens fest, som feires første søndag i fastetiden,

holdes til minne om billedstriden. På denne festen blir

321

kjettere og motstandere av kirken fra alle århundrer

bannlyst med et høytidelig ’anatema!’

De ortodokse er påpasselige med å påpeke at de ikke

dyrker ikonene, men bare ærer dem. I folkefromheten er

like vel denne distinksjonen ofte gått tapt, og de

russiske bøndene på 1800-tallet omtalte ofte sine ikoner

som bogi, eller ’gudene’. De hadde minst ett ikon stående

hjemme i bondestua på et bestemt sted av rommet som ble

kalt Det røde hjørnet.

Bak ikonene ligger det en bestemt virkelighetsoppfatning

som bygger på Platons lære om ideene. I ortodoksien er

platonismen blitt kristnet og ideenes verden er byttet ut

med Guds himmel, men tankegangen er like vel veldig mye

den samme. Ikonene er avbilder av et urbilde som finnes i

himmelen. Gjennom ikonene ser himmelen ned på oss,

gjennom avbildet får vi en avglans av selve urbildet og

nærkontakt med det hinsidige.

Menneskesyn

322

Urbilde-/avbildetenkningen gjennomsyrer ikke bare

ikonologien, men også mange andre aspekter ved ortodoks

virkelighetsoppfatning. Dette gjelder for eksempel synet

på menneskets natur. Den ortodokse lære om mennesket er

langt mer optimistisk enn det man finner i for eksempel

klassisk lutherdom. Mens Luther lærte at mennesket er

fordervet inntil bunnen av sin sjel gjennom arvesynden,

ser de ortodokse på det syndige mennesket mer som et ikon

som har stått for lenge i matosen fra grua og røyken fra

peisen. Det er blitt helt tilsotet, men det opprinnelige

bilde er intakt bakenfor all skitten. Mennesket er

bokstavlig talt et Guds ikon, et avbilde av Gud. De

ortodokse tar Bibelens ord om at mennesket er skapt i

Guds bilde dypt alvorlig. De kan derfor ikke bare tale om

Guds menneskelighet (i Kristus), men også om menneskets

medfødte guddomsnatur. I det opprinnelige bibelverset i

Første Mosebok som er hovedbelegg for denne tanken,

brukes det for øvrig to forskjellige ord om denne

guddomsnaturen: Mennesket er skapt i Guds ’bilde’ og

’avbilde’ (obraz og podobie på russisk). Dette tolker de

ortodokse som to aspekter ved gudlikheten, som form og

323

innhold eller potensiell og reell gudlikhet. Menneskene

er kallet til å realisere den gudlikhet som ligger latent

i oss. ‘Menneske, bli den du er!’

Ortodoks etikk er derfor veldig opptatt av

selvfullkommengjørelse. Med dette begrepet mener ikke de

ortodokse at vi skal klare å bli fullkomne og slettes

ikke at vi skal klare det ved egen hjelp. Vi trenger i

høyeste grad til Guds hjelp, men vår fremste oppgave er å

bli et bedre menneske selv, ikke å prøve å påvirke andre.

Og mallet – ja, det må være å bli fullkomne slik Kristus

var det, selv om vi ikke kan gjøre oss forhåpninger om å

nå dit hen i dette livet.

Et annet platonsk trekk ved det ortodokse menneskesynet

er den tradisjonelt strenge dualismen mellom sjel og

legeme. Især i den eldre munkelitteraturen kan man finne

beskrivelser av legemet som et fysisk skall eller endog

et fengsel som sjelen er innelukket i. Dette er tendenser

man kan finne i rikt monn også i vest, men i Østkirken

blir denne litteraturen i store grad lest og etterlevd

324

også idag. Som en konsekvens av dette synet har askese en

fremtredende plass i ortodoks etikk og trosutøvelse. Det

er kristenmenneskets plikt å tukte sitt kjød og lære seg

til å ikke gi etter for lystene. De gamle munkene satte

opp et ideal av apatheia eller lidenskapsløshet: Man må

møte ikke bare smerte og lidelse, men alle livets

tildragelser, de gode så vel som de onde, men det samme

urokkelige, følelsesløse sinn. Dette idealet er vel så

mye stoisk som platonsk. Samtidig må det legges til at i

moderne ortodoks teologi har man blitt mer opptatt av at

også det materielle har en egenverdi. Ikke bare sjelen,

men også legemet, ja, hele skaperverket skal

guddemmeliggjøres.

I praksis utmyntes den ortodokse askesen i første rekke

gjennom fasten. De ortodokse troende faster grundigere og

i lengre perioder enn de fleste andre kristne. Ikke bare

Den store fasten før påske, men også advent og alle

onsdager og fredager er fastedager da man skal avstå fra

alkohol, kjøtt og annen god mat. I klostrene nekter

munkene seg også gjerne søvn, men mer ekstreme former for

325

askese som selvpisking, som man kunne finne i

vesteuropeisk middelalder, er derimot sjeldne i

Østkirken. En del munker som har avlagt et trosløfte, et

obet, bærer riktignok kroppslenker eller striskjorte som

en botshandling for et bestemt tidsrom for å sone en

særlig alvorlig synd. Dette gjøres også av andre troende.

Det er i det hele tatt et særtrekk ved ortodoks

kristendomsforståelse at man ikke skiller strengt mellom

munkeetikken på den ene siden og hvilke bud og regler som

gjøres gjeldende for alle troende på den andre.

Munkeidealene gjelder i prinsippet for alle, selv om

munkene er gitt særlige muligheter til å leve opp til

dem.

Mystikk

Askese og mystikk går ofte hånd i hånd. Dette er to

parallelle veier til å oppnå nærmere kontakt med Gud. De

samme gamle munkeskriftene som gir anvisninger for

askese, har også ofte detaljerte instruksjoner om hvordan

man kan gå frem for å tømme sinnet for fremmede tanker og

konsentrere seg helt og fullt om å se Gud. Mange av disse

326

skriftene er blitt samlet i et verk som kalles Philokalia

eller ’Kjærligheten til det skjønne’. Her finner man

tekster som går helt tilbake til de greske ørkenfedrene

på 300-tallet og fremover til senmiddelalderen. Philokalia

ble først gitt ut i Venezia på 1700-tallet og senere

oversatt til kirkeslavisk og russisk, og har hatt svært

sterk innflytelse på utviklingen av russisk

fromhetsforståelse.

De fleste av Philokalia-tekstene er knyttet til

klostersamfunnet Athos i Nord-Hellas som i mange

århundrer har vært et sentrum for ortodoks munkeliv og

trosliv. Athos ligger på en fjellete halvøy i Egeerhavet,

og er en selvstyrt munkerepublikk. På det meste bodde det

over 30 000 munker her, fordelt på et stort antall

klostre. Ortodokse nasjoner som Serbia og Russland har

hatt og har sine egne klostre på Athos. Gjennom

Pantelejmon-klosteret er impulsene fra Athos blitt

formidlet til Russland.

327

På 1300-tallet virket munken og teologen Gregorios

Palamas på Athos, og her utviklet han det som senere er

blitt kalt hesykasme, av et gresk ord for ’stillhet’.

Påvirket av skriftene til en tidligere mystiker, Simeon

den Nye teologen, hevdet Palamas at det er mulig for de

troende å se det samme Uskapte Lys som disiplene fikk se

da Kristus ble forherliget på fjellet Tabor. Gregorios

påstod ikke at et menneske kan se Gud selv i Hans

innerste Vesen, slik hans kritikere anklaget ham for, men

at man kan oppnå kontakt med Hans utstrålinger eller

’energier’.

Hesykastene utviklet også egne teknikker for å oppnå

denne kontakten, blant annet kontemplasjon i bestemte

sittestillinger, så som lotusstillingen. De lærte også

bestemte pusteteknikker ved fremsigelsen av faste bønner.

Den viktigste av disse var den såkalte Jesusbønnen:

’Herre, Jesus Krist, forbarm deg over meg, synder’, der

første halvdel blir bedt på utpust og den andre halvdelen

på innpust. Etter hvert som man tilegner seg denne

teknikken, vil bønnen bli en del av hjerterytmen som ’den

328

indre hjertets bønn’. Den vil be seg selv uten at man

trenger å bevege leppene, og faktisk også uten at man

behøver å være våken. Palamas’ motstandere syntes dette

smakte vel mye av østerlandske yogaøvelser, og det ble

gjort forsøk på å få hesykasmebevegelsen forkjetret. Det

lyktes ikke, og hesykasmen skulle med tiden bli en viktig

impuls til fornyelse av det russiske klosterliv, først på

1500-tallet, og senere på slutten av 1700-tallet.

Den mystiske trosforståelse legger all vekt på det indre,

åndelige aspekt ved troen og nedtoner betydningen av alt

ytre, så som gudshus og ritualer. Tilsynelatende har jeg

dermed kommet i skade for å motsi meg selv, for jeg har

jo ovenfor fremholdt nettopp ritualisme som et

vesenskjennetegn ved ortodoks fromhet. I virkeligheten

dreier dette seg om to sterke strømninger i ortodoksien

som av og til er blitt holdt sammen, men som andre ganger

har glidd fra hverandre og kommet i konflikt. En av de

alvorligste kirkestridene i den russiske kirke, på

begynnelsen av 1500-tallet, oppstod da den mystiske

retningen takket være ny kontakt med Athos fikk et

329

kraftig oppsving og støtte sammen med den dominerende

ritualistiske strømningen.

Hesykasmen er det man gjerne kaller mystagogi, eller

praktiske teknikker for å oppnå enhet med Gud. I tillegg

finnes det mer teoretisk mystikk, en mystisk orientert

lære om Gud. I både Vest- og Østkirken skiller man mellom

såkalt positiv og negativ teologi. I den positive

teologien sier man noe om hva Gud er: Han er allmektig,

allkjærlig, allestedsnærværende, og så videre. Den

negative teologen synes at denne tilnærmingen er uheldig.

Vi bør ikke uttrykke oss slik at det virker som om vi er

i stand til å bestemme Guds vesen, og fange Ham i ord og

begreper, for Gud er i sitt vesen ufattbar. Derfor nøyer

den negative teologen seg med å si hva Gud ikke er: Han er

ikke begrenset, ikke materie, og så videre. Mens den

positive teologien har dominert i Vest, har den negative

eller såkalt apofatiske teologien stått sterkere i Øst.

Vestlige middelalderteologer som Thomas av Aquino

kombinerte positiv teologi, logikk og aristotelisk

330

filosofi til å konstruere forskjellige ‘bevis’ for Guds

eksistens. Dette opplever mange ortodokse som uttrykk for

at rasjonalistisk tenkning har fått infisere vestlig

teologi. I tillegg synes de ortodokse at vestlig teologi

i altfor stor grad er preget av juridisk tenkemåte. For

eksempel forklarer mange vestlige kristne

frelsesmysteriet som en rettsak: Mennesket har syndet mot

Gud og er hjemfallen til straff. I en tenkt rettsak er

Gud dommeren og Djevelen anklager mens Jesus er

forsvareren som går i mellom og tar straffen på seg.

Ortodokse foretrekker ofte andre metaforer for å forklare

frelsesmysteriet, så som mørke/lys, og død/liv.

Endelig synes mange ortodokse at vestlige kristne tenker

for individualistisk, det dreier seg altfor ofte om ’min’

frelse. For de ortodokse troende står fellesskapet,

kirken, helt sentralt. Som den russiske legteologen

Aleksej Khomjakov uttrykte det: Alene kan man bare gå

fortapt, frelst kan man bare bli gjennom Kirken.

Khomjakov utformet begrepet ’sobornost’ for å uttrykke denne

tanken: Dette ordet kommer av det russiske verbet for å

331

’samle’, og ligger til grunn også for de russiske ordene

’katedral’ og ’kirkemøte’. Denne fellesskapstanken står i

et visst motsetningsforhold til den individualistiske

læren om selvfullkommengjørelse.

Mange vestlige kristne vil sikkert oppfatte anklagene om

rasjonalisme, legalisme og individualisme som

urettferdige. Kirketanken står svært sterkt også i den

katolske kirke, og selv en ’rasjonalistisk’ orientert

teolog som Thomas av Aquino kjente og brukte negativ

teologi. Det jeg har skrevet her bør derfor leses ikke

som en beskrivelse av hvordan forskjellene mellom østlig

og vestlig kristendom faktisk er, men snarere av hvordan de

oppleves av mange ortodokse.

Staretser, vandringsmenn og hellige dårer.

I det store og hele overtok russerne de fromhetsformer de

fant i den greske kirken, men på noen områder

videreutviklet de dem eller utviklet helt nye. Blant

disse finner vi åndelige veiledere (startsy), vandringsmenn

(stranniki) og hellige dårer (jurodivye). På hver sin måte tok

332

disse tre vare på både den asketiske og mystiske

tradisjon innenfor ortodoksien.

En starets betyr egentlig ’en gammel mann’, men trenger

ikke nødvendigvis være tilårskommen. Det viktigste er at

han besitter mye åndelig visdom og en nådegave til å

veilede andre på askesens og mystikkens tornefulle vei.

Staretsene er munker, men ikke alltid presteviet. De

driver sin virksomhet i tilknytning til et kloster, men

bodde som regel ikke sammen med de andre munkene. Ofte

har de en hytte i skogen like ved der de mottok dem som

oppsøkte dem, ikke bare yngre munker, men også legfolk.

Mange staretser har ry for å ha både profetiske og

helbredende nådegaver samt evne til å drive ut onde

ånder. Det viktigste er like vel at de var i stand til å

’se’ inn i andres sjel, diagnostisere deres åndelige

tilstand og gi de rette råd for å løse deres åndelige

plager. Staretsene har en uimotsigelig autoritet og

gjorde krav på absolutt lydighet. De som lar være å følge

de råd de fikk, risikerer å ta varig skade på sin sjel.

333

Det sterke element av lydighet og underkastelse har

likhetstrekk med forholdet mellom en disippel og hans

guru i hinduistisk tradisjon.

Strannik blir ofte oversatt med pilegrim, men det gir lett

gale assosiasjoner. En pilegrim vandrer mot et bestemt

mål, et valfartssted, men for en strannik er selve

vandringen hovedhensikten. Strannikene besøkte nok også

ofte et kloster eller en kirke som var i besittelse av et

undergjørende ikon eller en annen helligdom, men etter en

tids opphold tok de alltid vandringsstaven fatt igjen.

Vandringsmennene (og -kvinnene) legemliggjorde en viktig

bibelsk innsikt: De troende er alltid på vandring mot

Himmelen. I Hebreerbrevet står det at ’her på jorden har

vi ingen by som består, men vi lengter etter den som skal

komme’ (Hebr 13,14). Kristenmennesket skal ikke slå seg

til ro med livet på jorden, men må bare finne hvile slik

foten hviler mot bakken under marsjen.

I Russland på 1800-tallet utviklet strannik-fenomenet seg

til den rene folkebevegelse. Det kan sikkert være noe

334

rett i påstanden om at dette har sammenheng med den

russiske topografien: de endeløse slettene nærmest innbød

til vandring og trakk russerne ut på landeveiene. Et

annet viktig forhold var at vandringen kunne være en

løsning for mennesker som av en eller annen grunn var

drevet fra gård og grunn av kreditorene, var blitt

husløse ved brann, eller hadde et handikap som gjorde dem

uskikket til å arbeide. De fleste steder hvor vandrerne

kom, ble de mottatt som ’Guds menn’ og –kvinner, og kunne

regne med få både husly og litt å spise.

Mange har hørt om hellige dårer, men fenomenet er ofte

misforstått. Ofte oppfattes det som en slags religiøs

variant av en landsbyidiot, men mange, kanskje de fleste

av dårene hadde ikke mangelfulle åndsevner. Som regel var

det en påtatt galskap, en særegen form for botsøvelse.

Den bibelske visdom som dårene vil formidle, er den

Paulus gir uttrykk for i Korinterbrevet: ’Ordet om korset

er en dårskap for den som går fortapt’. I en av de beste

fremstillingene av ortodoks kristendom på vestlige språk

skriver den britiske ortodokse biskopen Timothy

335

(Callistos) Ware: ’”Dåren” driver idealet om

selvfornektelse og ydmykelse til et endepunkt ved å

forsake alle intellektuelle evner og alle former for

verdslig visdom. Frivillig tar han på seg galskapens

kors’ (The Orthodox Church, s.118). Ware påpeker også at

med sin påtatte dumhet stod dårene mye friere til å

kritisere makthaverne enn andre mennesker gjorde.

Mange gudsdårer ble forfulgt av myndighetene i sin

samtid, men helgenkåret i ettertid. Fra det 1200- til

1600-tallet kanoniserte den russiske kirke ikke mindre

enn 36 jurodivye. Senere ble det færre av dem, men Lev

Tolstoj forteller i sin erindringsbok Barndom at da han

vokste opp på godset Jasnaja Poljana på 1830-tallet, fikk

familien besøk av gudsdåren Grisja som bad sin bønner med

knirkende lenker rundt kroppen.

I dagens Russland finnes gudsdårene og vandringsmennene

først og fremst som idé og litterær typos, mens svært få

mennesker faktisk praktiserer disse fromhetsformene.

Starets-institusjonen derimot er vekket til live igjen og

336

opplever en renessanse. Svært mange klostre har i dag

sine staretser som mottar pilegrimer og gir åndelige råd

til dem som ber om det. Allerede i 1984 skrev en

tidligere filosofilærerinne i Leningrad, Tatjana

Goritsjeva, at ‘staretsene i klostrets stolthet. Deres ry

for skarpsinn, visdom hellighet brer seg over hele

Russland’ (Farlig å tale om Gud, s. 91). Etter at hun ble en

troende, følte Goritsjeva selv med at all den filosofiske

skoleringen hun hadde, matte hun bøye seg for og adlyde

de påbud og anvisninger som de ofte nokså staretsene gav.

Hennes vitnesbyrd Farlig å tale om Gud gir et godt innblikk i

den anti-intellektualisme som preger deler av starets-

bevegelsen.

Holdningen til verden og den verdslige makt

Den ortodokse kirke har tradisjonelt ikke hatt noen

utviklet sosiallære. Oppgaven med å avhjelpe sosial nød

overlates til den enkelte gjennom almissen, mens kirkens

fremste oppgave består i å lede menneskene til himmelen.

Denne verden skal uansett gå under, og dét vil ikke være

337

noen katastrofe, for i endetiden vil det oppstå noe som

er mye bedre. Ut fra det greske ordet for ’de siste

ting’, eskata, taler man derfor gjerne om at den ortodokse

kirke er sterkt eskatologisk orientert.

Styre og stell her på jorden overlater den ortodokse

kirke stort sett til de verdslige myndigheter. I vestlig

middelalder var maktkamp og kompetansestrid mellom keiser

og pave et stadig tilbakevendende fenomen. Dette har ikke

i samme grad preget de ortodokse landene, for her har

kirkens menn vist seg langt mer føyelige og underdanige.

Ifølge bysantinsk statslære skulle det herske en samklang

eller ’symfoni’ mellom den åndelige og den verdslige

makt, men i praksis var keiseren sterk nok til å oppkaste

seg til den som hadde mest å si i alle

samfunnsanliggender, også de religiøse. Man har derfor av

og til talt om ortodoks ’cesaropapisme’: Keiseren gjør

seg selv til pave. Dette er en form for teokrati: Statens

lover gjøres til kirkens lover og omvendt.

338

Den ortodokse herskerideologien er sterkt preget av den

samme urbilde-avbilde tenkningen som vi fant lå til grunn

for både ikonene og det ortodokse menneskesynet. Keiseren

er ikke bare Guds verdslige representant på jorden, men

er i sin person en gjenspeiling av den guddommelige

allmakt, han er Guds ikon. Slik Gud Fader er allmektig --

pantokrator -- og holder alle ting oppe, slik er også

keiseren og tsaren selvherskere. De har ikke uinnskrenket

makt, men deres makt begrenses kun av Guds bud og av

deres kristne samvittighet.

På denne måten er de ortodokse kirkene blitt sterkt

identifisert med staten og etter hvert også med nasjonen.

I utgangspunktet var det ikke noe som skulle tilsi at de

ortodokse kirkene skulle utvikle seg i mer nasjonalistisk

retning enn for eksempel den katolske, men med den sterke

stilling den verdslige hersker hadde i ortodokse land,

kunne han gjøre kirken til statens lydige redskap. Det

nærmeste man kommer dersom man vil finne vestlige

paralleller, er de lutherske statskirkene under

eneveldet.

339

Tanken om den verdslige hersker som et Guds ikon på

jorden kunne selvsagt bare opprettholdes så lenge han

bekjente seg til den ortodokse tro. Det gjorde de

russiske tsarene frem til revolusjonen, selv om enkelte,

som Peter den store, i sine handlinger viste at de stort

sett hadde forakt til overs for kirken. En alvorlig krise

oppstod først da Russland etter Oktoberrevolusjonen fikk

herskere som aktivt motarbeidet kirken. Den tradisjonelle

ortodokse troskapen mot myndighetene ble da satt på

alvorlig prøve, og dette utløste den alvorligste

kirkestrid i Russland på 1900-tallet.

Ortodoksien i russisk historie

Kiev-riket. Offisielt ble Kiev-riket kristnet i 988, da

storfyrst Vladimir den Store antok den ortodokse tro på

landets vegne. Da hadde det eksistert kristne kirker i

Kiev en tid allerede. Varjager som hadde brakt varer til

Konstantinopel, var blitt kjent med den nye troen der og

hadde tatt den med seg hjem. Vladimirs mor Olga som

regjerte før ham, hadde også vært en troende.

340

Krøniken kan berette en ganske fornøyelig historie om

hvordan Vladimir kom frem til at den ortodokse tro var

den rette for hans folk. Tidligere hadde slaverne hatt et

gudesystem som kan minne om åsatroen i norrøn mytologi,

med Perun som et motstykke til Tor, og så videre. Nå

ville de prøve noe nytt, og Vladimir sendte en delegasjon

til de omkringliggende folkene for å studere deres

gudsdyrkelse. Første stoppested var de muslimske

bolgarene ved Volga. Her stod folk angivelig og brummet

og tittet hit og dit som gale når de bad. Det luktet

vondt der og det var lite som fristet. Deretter drog

delegasjonen videre til de katolske vesteuropeerne der

inntrykket var noe bedre. ’De holdt mange gudstjenester i

sine templer, men noen skjønnhet så vi ikke’. Men så drog

de til Konstantinopel, og da grekerne førte dem inn i

sitt gudshus, ’visste vi ikke lenger om vi var på jorden

eller i himmelen. Det var en slik skjønnhet der at vi

ikke er i stand til å uttrykke det.’ Saken var avgjort.

341

Denne historien sier oss noe om hvor viktig den

liturgiske skjønnhet er i den ortodokse trosutøvelse. Den

taler til alle sansene gjennom røkelsen, vokslysene,

ikonene og sangen. Samtidig får legenden også godt frem

at valg av religion var fyrstens sak. Vladimir hadde vært

litt av et råskinn før han tok troen, men nå gikk han med

iver i gang med å omvende folket. Det gikk lettere for

ham enn for de kongene som forsøkte seg i Norge på denne

tiden, som Håkon den gode og Olav den hellige. Den store

Perun-statuen ble slept ned til elva og ført vekk med

strømmen uten at noen protesterte, sies det. I første

omgang ble nok den nye tro en sak for byene, mens de

gamle gudene holdt seg på landsbygda, gradvis ispedd

biter av det nye. Slik fikk man i en overgangsperiode det

russerne kaller ’tvetro’. De gamle gudene ble omformet

til husnisser og skogsvetter, mens Perun ble identifisert

med profeten Elias. Denne profeten ble ifølge Det gamle

testamentet tatt opp i himmelen i en ildvogn og dette

minnet om tordenguden. Men når bøndene først annammet den

ortodokse tro, gjorde de det til gangs. Det vanligste

russiske ordet for ’bonde’ er for øvrig ’krestjanin’, som

342

egentlig betyr ’kristen’. Med andre ord: den (russiske)

bonden var kristen, mens nomadene rundt ham ikke var det.

En viktig grunn til at kristningen av Kiev-riket gikk så

greit var nok at slaverne fikk den nye troen forkynt på

et språk de kunne forstå. 200 år tidligere hadde to

munkebrødre fra Makedonia, Metodios og Kyrillos,

utarbeidet et slavisk skriftspråk. De laget også et eget

alfabet for dette språket, men ikke det russerne bruker

idag, slik mange tror. Det russerne bruker heter

riktignok kyrillisk, men det er laget av munkebrødrenes

disipler og har fått sitt navn til minne om deres store

læremester.

I Norge messet prestene på latin, og når de sa ’hoc et

corpus meum’ (dette er mitt legeme) mens de delte ut

hostien under nattverden, syntes bøndene det hørtes ut

som ’hokuspokus’. Russerne derimot kunne forstå alt som

ble sagt i gudstjenesten, og dette gjorde at de fortere

ble fortrolig med innholdet og identifiserte seg med det.

En ulempe ved dette var at når russerne ikke trengte

343

gresk, så var det også svært få som tok seg bryet med å

lære dette språket. Slik ble de avskåret fra den rike

teologiske og filosofiske arv som bysantinerne hadde tatt

vare på. Dette kan være en av grunnene til at russernes

tro og fromhetsform ble svært praktisk orientert.

Moskva-riket. I Kiev-riket ble klostrene som regel anlagt

like utenfor bymurene. Det viktigste var Huleklosteret

som ble bygget over noen huler i den bratte elvebredden

ned mot Dnjeper-elva som noen eremitter hadde gravd ut

for å ha som munkeceller. Munkene var stort sett enkle

menn som fastet og bad og drev lite med boklige sysler.

Etter at Kiev falt i 1240, begynte munkene å flytte ut i

ødemarken, langt vekk fra byene. Mange søkte stillheten

som eremitt i de store skogene for å be i ensomhet, men

dersom de fikk ry for hellighet, samlet det seg gjerne en

flokk disipler rundt dem. Slik kunne et helte nytt

samfunn bli grunnlagt, og etter hvert et helt kloster.

Når det ble for folksomt, dro gjerne noen av de

stillhetssøkende munkene videre inn i ødemarken for å

bygge seg en ensom munkecelle og dermed kunne hele denne

344

prosessen begynne forfra igjen. På denne måten ble et

helt nettverk av klostre anlagt i skogene rundt Moskva.

Klostrene hadde rom til overnatting for veifarende og

tjente slik som herberge, ofte det eneste i mils omkrets.

Noen av dem ble svært velstående ved testamentariske

gaver fra troende som ville at munkene skulle be for

deres sjel i det hinsidige. Dette gav munkene mulighet

til å låne ut penger, og slik kunne de i tillegg fungere

som egnens bank. De som var lese- og skrivekyndige, kunne

hjelpe bøndene med å sette opp kjøpekontakter, brev og

testamente. De innviet også de yngre novisene i sine

kunnskaper, og slik fungerte klostret som skole. Som i

vesten hadde en del munker også greie på effekten av

legende urter, og dermed ble klostrene også oppsøkt av

mennesker som trengte legehjelp. Endelig kunne klostrene

med sine høye murer og solide forsvarsverk tjene som vern

for den omkringboende befolkningen i ufredstider. På

denne måten fungerte klostrene som krumtapper i

samfunnsutviklingen, og en hel landsby eller liten by, en

posad, kunne vokse opp utenfor klostermurene.

345

Den mest berømte russiske munken som drog slik ut i

ødemarken var Sergij fra Radonezj på midten av 1300-

tallet. Han grunnla et kloster, Treenighetsklosteret nord

for Moskva, som skulle komme til å spille en betydelig

rolle i Russlands historie. Sergijs hellighet var

vidgjeten, og fyrst Dmitrij Donskoj oppsøkte ham for å få

hans velsignelse før han dro ut for å møte mongolene ved

Kulikovo-slaget i 1380. Etter sin død ble Sergij

Russlands nasjonalhelgen, og klosteret ble omdøpt til

Treenighets-Sergij-klosteret. I generasjonen etter Sergij

bodde Andrej Rubljov her, Russlands kanskje mest berømte

ikonmaler gjennom tidende. Andrejs ikon ’Den

gammeltestamentlige Treenighet’, som fremstiller de tre

englene som besøkte Abraham i Mamre Lund, er gjengitt i

så godt som alle bøker om gammelrussisk kunst, så vel som

på tusenvis av postkort og turistbrosjyrer. Med tiden ble

Treenighets-Sergij-klosteret et av Russlands rikeste og

mektigste. Det hadde en unik boksamling, og et viktig

presteakademi holdt til der. Lenge var det også hovedsete

for Moskva-patriarkatet. På 1700-tallet eide klosteret

346

ikke mindre enn 100 000 livegne bønder. Det er ikke

sikkert Sergij ville følt seg komfortabel med så mye

rikdom og makt.

I Kiev-tiden hadde den russiske kirkens overhode blitt

utnevnt i Konstantinopel, og var som regel greker. Dette

hindret utviklingen av en nasjonal russisk kirke, men

sikret samtidig kirken en uavhengig stilling i forhold

til fyrsten. Under mongolåket ble det stadig vanskeligere

347

å opprettholde kontakten med Bysants, og i 1448, fem år

før Konstantinopel falt i ottomanenes hender, erklærte

den russiske kirke seg som ’autokefal’ (= ’med eget

hode’) og begynte å utnevne sitt overhode selv. Man

skulle kanskje tro at dette ville gi kirken en mer

uavhengig stilling i samfunnet, men i praksis gjorde det

det lettere for Moskva-fyrsten å blande seg inn i kirkens

indre anliggender. Det styrket like vel samtidig

russernes religiøse selvfølelse og er en viktig

forutsetning for utviklingen av tanken om Moskva som Det

tredje Rom femti år senere. I 1589, rett før smuta-tiden

brøt ut, ble tittelen for den russiske kirkens overhode

endret fra metropolitt til patriark slik at han kom

rangsmessig på linje med de østlige patriarker.

I 1652 fikk Russland en ny patriark, Nikon, som var en

sterk personlighet, nokså egenrådig og framfus. Han gikk

inn for moralsk opprustning både blant munkene og i

samfunnet for øvrig, og i tillegg ville han standardisere

og strømlinjeforme den liturgiske praksis i de russiske

kirkene. Russland hadde nå fått trykkpresser som gjorde

348

det mulig å lage felles ritualbøker for hele riket, og

for å være sikker på at teksten i disse bøkene ble så

riktig som mulig, ville Nikon sammenligne dem med de

bøkene grekerne brukte. Han fant noen mindre

uoverensstemmelser, og bestemte at russerne måtte endre

praksis for å komme på linje med grekerne. Ikke uten

grunn gikk han ut fra at grekerne hadde holdt seg til

originalen, mens det hadde sneket seg inn tilfeldige

avskriftsfeil i russernes bøker. Senere forskning har

avdekket at det ikke sjelden forholdt seg omvendt:

Grekerne hadde endret på teksten, mens russerne med sin

inngrodde tradisjonalisme ikke hadde forandret en tøddel.

Mange russiske troende trakk intuitivt, og altså korrekt,

den konklusjon at dersom det var forskjeller mellom de

russiske og greske bøkene, måtte det være grekerne som

tok feil. Dette var ytterligere et bevis på at grekerne

hadde falt fra den sanne tro. Det var også utenkelig at

Russland som det Tredje Rom skulle kunne trå feil i slike

spørsmål. Det striden i praksis stod om, kan for

utenforstående virke latterlig bagatellmessig. To saker

349

ble stående som de mest sentrale: hvordan navnet Jesus

skulle skrives og hvor mange fingre man skulle korse seg

med. De gammeltroende brukte to fingre, som skulle

symbolisere Kristi to naturer, men tre fingre, som Nikon

ville innføre, kunne selvfølgelig også tillegges en

fullgod kristen symbolsk betydning som uttrykk for

Treenigheten.

Motstanden mot reformene ble ledet av erkeprest Avvakum,

som i sin ungdom hadde vært medlem av den samme

reformbevegelsen som Nikon. Nå stod de mot hverandre som

bitre fiender. Nikon hadde støtte fra tsaren, den fromme

Aleksej den stilleste, og hadde makt til å trumfe sitt

igjennom. Avvakum ble med sin familie sendt i indre eksil

til Sibir, en strabasiøs reise som han foretok til fots

og har beskrevet i sin selvbiografi, den første

selvbiografi i russisk litteratur. Herfra fikk han vende

tilbake for å delta på et kirkemøte i Moskva i 1666--67

der også patriarkene av Antiokia og Alexandria var til

stede. Dette kirkemøtet opprettholdt fordømmelsen av

Avvakum og i samme slengen forkjetret det deres ritualer,

350

til tross for at dette var de samme ritualene som den

russiske kirke hadde brukt i uminnelige tider. Dermed

hadde den russiske kirkeledelsen i praksis avskåret seg

fra sin egen historie, og overlatt rollen som forsvarer

av den religiøse russiske arv til de gammeltroende.

Avvakum og hans nærmeste medarbeidere ble sendt i et nytt

indre eksil, til Hvitesjøen denne gang, hvor de til slutt

ble drept. Men det knekket ikke de gammeltroendes

motstandsvilje, snarere tvert imot. De tolket dette som

et tegn på at endetiden var kommet, og at Antikrists

styre på jorden nærmet seg. Det var derfor viktigere enn

noen sinne å holde ut til Kristus kom igjen i skyene.

Munkene på Solovetskij-klosteret i Hvitesjøen heiste

opprørsfanen og holdt ut åtte års beleiring før de

overgav seg. Andre steder valgte gammeltroende å gjøre

kollektivt selvmord heller enn å avsverge den gamle tro.

Når de hørte at tsarens soldater nærmet seg landsbyen,

kom de samme i kirken og satte fyr på den mens de feiret

gudstjeneste. Ifølge enkelte kilder skal så mye som 20

000 mennesker ha tatt livet av seg på denne måten. Deres

351

dødsmåte vitner igjen om deres sterke tilknytning til

liturgien og deres ritualistiske kristendomsforståelse.

V. Surikov: Bojarinne Morozova. 1887. Bojarinne Morozova var

en fanatisk gammeltroende som her ble slept avgårde til

retterstedet.

Forfattere av flere religiøse bøker hadde regnet seg frem

til når verdens undergang skulle finne sted. En av disse,

Boken om troen, hadde funnet ut at det ville skje i 1666,

og når kirkemøtet som fordømte de gammeltroende fant sted

det året, ble dette tolket som en bekreftelse. Verden

gikk riktignok ikke under med en gang, men dét, fant man

ut, skyldtes en regnefeil. Endetiden måtte regnes ut ikke

352

fra Kristi fødsel, men fra hans oppstandelse -- med andre

ord måtte man legge til 33 år. Da kom man til 1699, eller

snarere 1. september 7208, siden russernes kalender

startet med verdens skapelse i år 5508 før Kristus, og

man hadde 1. september som første nyttårsdag. I

mellomtiden var Peter den store blitt tsar i Russland, og

Peter gikk inn i rollen som Antikrist selv. Peter vendte

tilbake fra sin store reise i det kjetterske Vest-Europa

den 25. august 1698, bare fem dager for tidlig ifølge

profetien. Saken var klar.

Petersburg-perioden. Peter gikk virkelig inn for å leve opp

til ryktet som Anti-Krist. Han innførte en ny vestlig

kalender som ikke lenger regnet tiden fra verdens

skapelse og tvang mennene til å klippe av seg det

skjegget Gud hadde gitt dem. Alt han gjorde, ble

oppfattet som Antikrists gjerninger. Han avskaffet det

ortodokse patriarkatet og opprettet i stedet en såkalt

’Regjerende hellig synode’. Synoden var i realiteten et

underbruk under staten, og ble ledet av en leg

’overprokurør’ som passet på at kirkens menn ikke fant på

353

noe tøys. Peter utferdiget også et ’Åndelig reglement’

som regulerte kirkens liv ned til minste detalj. Prestene

måtte sladre til de verdslige myndigheter dersom noen av

deres soknebarn sa noe under skriftemålet som kunne

oppfattes som oppviglerske tanker. Munkene fikk streng

beskjed om å gjøre samfunnsnyttig arbeid og hadde forbud

mot å drive med boklige sysler. Ingen fikk lov til å bli

munk før de var 30 år gamle, håpet var at de hadde funnet

noe bedre å ta seg til innen den tid. Peter nøyde seg

ikke bare med å undergrave kirkens makt og autoritet, men

hånte også dens ritualer og institusjoner. Når han holdt

sine durabelige drikkegilder, kalte han dem ’Den aller

mest fordrukne synode’ og utnevnte seg selv og sine

svirebrødre til metropolitter.

1700-tallet markerte en klar nedgangstid for den russiske

kirke. Den mistet totalt sin tidligere så sterke

selvbevissthet, og begynte å kopiere vestlige former og

ideer. I stedet for å lære av de store mestrene i russisk

ikonmalerkunst, begynte ikonmalerne å ta etter vestlig

portrettkunst. Kirkene ble utstyrt med prekestol og noen

354

ganger også med noen kirkebenker, selv om dette slett

ikke hører med i ortodokse kirker. På de teologiske

lærestedene leste studentene mer vestlig eksegese –

bibeltolkning – enn de østlige kirkefedrenes skrifter.

De lærte seg latin, Vestkirkens religiøse språk, og

undervisningen foregikk faktisk noen steder også på dette

fremmede språket. Studier av gudsbevis og annen

’rasjonalistisk’ teologi inngikk på pensum. Studentene

lærte seg å tilbakevise protestantiske lærepunkter med

katolske argumenter og omvendt. Ortodoksien ble på den

måten en slags ikke-protestantisme og ikke-katolisisme,

men hva den positivt stod for, ble stadig mer uklart.

Peters etterfølgere på tronen fulgte opp hans

antiklerikale politikk. I dette klimaet utviklet det seg

frimureri og fritenkeri i den vesterniserte overklassen,

og nye sektbevegelser blant de brede massene. De

gammeltroende var en tvers igjennom ortodoks bevegelse

også etter bruddet med den offisielle kirken, men de nye

sektene brøt med ortodoksien på sentrale punkter. Mange

av dem hadde mer til felles med gnostiske bevegelser i

355

Vesten som for eksempel katharene. De avviste alle

kirkens sakramenter og også behovet for et presteskap.

Samtidig kan man se at de viderefører og forsterker visse

sider ved ortodoks måte å tenke på, så som den strenge

askesen og det dualistiske synet på forholdet mellom

legeme og sjel. Mystisk-ekstatiske grupper som khlysty (=

flagellantene) og skoptsy (’selvkastratene’) drev -- som

navnene tilsier -- den ortodokse askesen til ytterlighet,

mens vi kan gjenfinne den ortodokse tanke om alle

menneskers guddomsnatur hos dukhoborene eller ’de som

kjemper i ånden’.

I 1763 lot Katarina den store alle kirkens eiendommer

ekspropriere, og i hennes regjeringstid ble 568 av i alt

953 klostre stengt. De resterende ble tappet for munker

og ressurser. Men på denne måten la hun paradoksalt nok

kimen til en fornyelse av den russiske kirke. Mange av

dem som ønsket å bli munkeviet, drog nå i stedet til det

ortodokse Østen for å gå i kloster der. Slik gjenopptok

de kontakten med den mystisk-asketiske bevegelse som

hadde vært så godt som fraværende i Russland siden 1500-

356

tallet. Da ukraineren Paisij Velitsjkovskij var 17 år,

drog han til Athos for å gå i kloster. Senere ble han

abbed i et stort kloster i Romania der han og hans

disipler oversatte Philokalia til kirkeslavisk. Noen av

Paisijs disipler vendte senere tilbake til Russland da

det under Nikolaj I (1825—55) ble lettere å leve som munk

i Russland.

Sammen med hesykasmen brakte Paisijs disipler med seg

også starets-tradisjonen. Flere russiske klostre ble

reformert og fikk egne staretser, de mest berømte befant

seg i klosteret Optina Pustyn i Kaluga-guvernementet. Hit

valfartet høy og lav, leg og lærd, blant annet tre av

Russlands største forfattere, Nikolaj Gogol, Fjodor

Dostojevskij og Lev Tolstoj. I dette miljøet ble også den

anonyme boken En stranniks åpenhjertige fortellinger til sin åndelige far

skrevet. Her fortelles det om en enkel bonde med en

vissen hånd som legger ut på veiene for å få svar på

hvordan det er mulig å ’be uavlatelig’, slik Paulus

formaner oss til å gjøre. Etter å ha blitt servert mange

utilfredsstillende løsningsforsøk finner vandringsmannen

357

endelig en vis starets som innvier ham i Jesus-bønnen.

Utstyrt med et eksemplar av Philokalia drar han igjen ut på

veiene for å videreformidle denne innsikten til andre.

Åpenhjertige fortellinger er oversatt til en rekke språk, på

norsk finnes den i to separate oversettelser.

Det ville like vel være galt å si at den nye

reformbevegelsen maktet å gjennomsyre hele kirken. Svært

mye fortsatte i gammel gjenge. For bøndene var kontakten

med ortodoksien stort sett begrenset til den lokale

presten og de mange gudstjenestene. Prestene hadde lav

utdannelse og lav inntekt, og spedde på lønnen med å

dyrke jorden som sine soknebarn samt å ta seg betalt for

kirkelige handlinger som dåp og vigsel. Slik fikk de et

kanskje ufortjent rykte som utpugere, samtidig som de

også gikk for å være drikkfeldige.

Prestestanden var delt i to strengt atskilte grupper.

Alle biskopene og metropolittene ble rekruttert blant

munkene og levde følgelig i sølibat. Landsbyprestene,

derimot, ikke bare kunne gifte seg, men hadde pålegg om å

358

gjøre det. De sølibatære prestene ble kalt ’den sorte

geistlighet’ og de gifte ’den hvite geistlighet’, etter

fargen på prestekjolen. Mellom disse to gruppene hersket

det stor mistenksomhet og til dels fiendskap.

Landsbyprestene følte, ofte med rette, at de ble sett ned

på og hundset med av sine kirkelige overordnede.

Kalenderen var full av kirkelige festdager hvorav mange

varte flere dager til ende. Da gikk man i prosesjon med

ikoner og kirkebannere rundt kirken og gjerne gjennom

hele landsbyen mens man sang hymner. Ellers var en

festdag for mange en kjærkommen anledning til å ta seg en

skikkelig fyllekule. Det ble hevdet at bøndene knapt nok

kunne Fadervår utenat, og hadde problemer med å huske

hvilke personer som hørte med i Treenigheten: noen trodde

sankt Nikolaj var med, mens andre holdt på Guds moder.

Samtidig florerte forskjellige former for overtro og tro

på magiske formularer.

359

V. Perov: Påskeprosesjon, 1861. Presten har tatt seg en

tår for mye

Den radikale russiske tenkeren Vissarion Belinskij hevdet

i 1848 at det var så godt som umulig å finne sann

religiøsitet blant de russiske bøndene. I et berømt brev

til Gogol skrev han at

dette folket er etter sin natur et dypt ateistisk

folk. Det er ennå mye overtro hos det, men ikke spor

av religiøsitet... Om ikonene sier bonden: ”Hjelper

360

det, så ber jeg, hjelper det ikke, kan vi bruke dem

til å dekke nattpottene med.”... Selv ikke folkets

presteskap er befengt med religiøsitet. Noen

enkeltstående personligheter som utmerker seg ved

kald askese og kontemplasjon, er ikke noe bevis på

det motsatte. Flertallet av våre prester utmerker

seg kun ved sine tjukke vommer, pedantisk skolastikk

og rå uvitenhet.

Dette var en oppfatning som mange russere i den

sekulariserte og utdannede overklassen delte (ikke minst

etter å ha lest Belinskijs brev). Men denne oppfatningen

fikk et alvorlig skudd for baugen da en gruppe studenter

og andre radikalere på midten av 1870-tallet drog ut på

landsbygda for å oppvigle til opprør. Til studentenes

forbauselse og fortvilelse reagerte bøndene de fleste

steder med å angi sine selvoppnevnte befriere til

politiet. En viktig grunn til at de gjorde dette var at

disse åpent erklærte at de ikke trodde på Gud. Da kunne

heller ikke noe av det andre de forkynte, være sant,

361

mente bøndene. Så troen satt nok dypere i russere flest

enn Belinskij ville ha det til.

Men kirken var havnet i en svært tvetydig posisjon.

Ortodoksien inngikk som en sentral del av tsarregimets

legitimeringsgrunnlag, og kirken hadde en privilegert

posisjon i samfunnet. Den var ikke bare statskirke, men

hadde monopol på å drive evangelisering. Men samtidig var

kirken gjennom synodeordningen fratatt makt over sine

egne indre anliggender. Den var helt prisgitt tsarmaktens

luner, og når den selverklærte munken Rasputin tidlig på

1900-tallet fikk sterk innflytelse over det siste

tsarparet, Nikolaj og Aleksandra, måtte kirken finne seg

i alle hans bisarre påfunn. Blant annet fikk han utnevnt

en av sine kamerater, en nesten analfabet gartner, til

biskop av Tobolsk uten at Synoden kunne gjøre noe fra

eller til.

Det viste seg da også at svært få i kirkens ledelse var

fornøyd med tingenes tilstand. Etter 1905-revolusjonen

ble det innført religionsfrihet i Russland, men den

362

ortodokse kirkens juridiske stilling ville sannsynligvis

forblitt mer eller mindre uendret om det ikke hadde vært

for at en ny revolusjon brøt ut. Etter

Februarrevolusjonen i 1917 ble det for første gang siden

Peter den store sammenkalt et nasjonalt kirkemøte, som

vedtok å gjenopprette patriarkatet. Valget falt på

metropolitt Tikhon, men allerede før delegatene hadde

rukket å dra hjem, hadde Oktoberrevolusjonen brutt ut.

Sovjetperioden. For mange i samtiden fortonet

oktoberomveltningene seg kun som et av mange kupp og

motkupp som fant sted i smuta-året 1917, og det var langt

fra gitt at bolsjevikene ville bli sittende lenge ved

makten. I et forsøk på å bidra til at de ble styrtet

igjen, utstedte patriark Tikhon som sin første

embetshandling en fordømmelse av alle Guds og kirkens

fiender: Adressen var rimelig klar. Dermed var kirken

kommet på kant med de nye makthaverne fra første dag.

Bolsjevikene ville nok bekjempet kirken uansett hva

Tikhon hadde gjort. Riktignok var det ingenting i den

marxistiske ideologi som tilsa at de skulle gjøre det.

363

Marx hadde regnet med at siden religionen var en del av

den borgerlige samfunnsorden, ville den sykne hen og

forsvinne av seg selv så snart et sosialistisk system ble

innført. Lenin og hans folk var ikke fullt så

optimistiske. Riktignok opprettholdt de formelt sett full

religionsfrihet og nøyde seg med å utstede et dekret som

skilte stat og kirke og skole og kirke. I praksis gikk de

derimot langt mer offensivt til verks. En rekke prester

og biskoper ble arrestert, anklaget for forskjellige

former for antisovjetisk virksomhet. Noen, som

metropolitt Veniamin av Leningrad, ble henrettet. Da det

brøt ut hungersnød i 1920, krevde myndighetene at alle

kirkens verdigjenstander måtte samles inn for å skaffe

penger til de nødstedte. Selv om kirken etterkom dette

kravet, ble hundrevis av prester like vel arrestert,

anklaget for å ha holdt tilbake noen vigslede

gjenstander. Et hemmelig skriv fra Lenins hånd som ble

offentliggjort først under glasnost, viser tydelig at

hans hensikt med innsamlingskampanjen først og fremst var

å sverte kirken. Den skulle avsløre at prestene brydde

seg mer om gods og gull enn om mennesker som sultet.

364

Patriark Tikhon vitnet under rettsaken mot de arresterte

prestene og tok dem i forsvar. Dermed ble han selv

sporenstreks arrestert og satt i husarrest. Nå var kirken

uten overhode, og bolsjevikene benyttet anledningen til å

forsøke å stikke en kile inn i de troendes rekker. En del

reformvennlige prester ble oppmuntret til å danne en

radikal og regimetro bevegelse som de kalte ’Den levende

kirke’. Med myndighetenes velsignelse tok de kontroll

over den ene menigheten etter den andre, som regel mot

kirkegjengernes vilje. Denne såkalte fornyelsesbevegelsen

bestod av både idealister og opportunister. Svært mange

tilhørte den lavere, hvite geistlighet som nå så sitt

snitt til å få større innflytelse i kirken. De bestemte

at også gifte prester skulle kunne bli biskoper og

metropolitter, og utnevnte seg selv til disse embetene. I

tillegg ønsket de å gjennomføre en rekke liturgiske

reformer for å trekke legfolket mer aktivt med i

gudstjenesten og gjøre den mer forståelig for de ulærde.

Blant annet ville de gjøre prekenen til en obligatorisk

del av liturgien. Under tsaren måtte alle prekener

365

forhåndsgodkjennes og mange prester hadde valgt den

enkleste løsningen, ikke å holde noen preken i det hele

tatt. Fornyelsesbevegelsen ville også bruke russisk

heller enn kirkeslavisk som liturgisk språk. Mens

russerne i sin tid hadde tatt imot den kristne tro med

åpne armer fordi de fikk den forkynt på et språk de

forstod, hadde språkutviklingen de siste 1000 årene gjort

at svært få skjønte det som ble sagt og sunget i

gudstjenesten. Disse reformene virket fornuftige nok, men

de støtte an mot de russiske kristnes nedarvede

tradisjonalisme. I tillegg skjønte de troende at ’Den

levende kirke’ holdt seg ved makten takket være støtte

fra ateistene i kommunistpartiet. Fornyelsesbevegelsen

ble derfor ingen suksess og bolsjevikene skiftet

strategi: de fikk Tikhon til å undertegne en

lojalitetserklæring til de nye makthaverne og slapp ham

ut av husarresten.

Da Tikhon døde i 1925, fulgte bolsjevikene Peter den

stores strategi og nektet kirken å utnevne ny patriark.

Faren for at noe slikt kunne skje hadde Tikhon forutsett,

366

så han hadde i hemmelighet utnevnt hele tre mulige

etterfølgere. Problemet var bare at alle disse var

arrestert og satt i gfangeleirer. Kirkens faktiske

overhode ble derfor metropolitt Sergij Stragorodskij som

hadde den lite imponerende tittelen ’stedfortreder for

den fungerende patriark’. Dette gav ham liten autoritet,

men Sergij uttalte seg like vel ved flere anledninger

bombastisk på hele kirkens vegne. Han mente at han bare

fulgte opp patriark Tikhons forsoningslinje når han i

1927 forsvarte sin troskap mot kommunistregimet med å

skrive at ’for en kristen finnes det ikke tilfeldigheter.

I det som skjer hos oss, som overalt ellers, virker Guds

finger’. Sergij hevdet også at ’sovjetmaktens gleder og

seire er våre gleder og seire’. Problemet, slik mange

ortodokse så det, var bare at sovjetmakten gledet seg når

kirken led.

Da hvitegeneralenes armeer ble evakuert fra Russland

etter nederlaget i borgerkrigen, fulgte en del biskoper

og metropolitter med til utlandet. De dannet det de kalte

’Den russisk-ortodokse kirke i eksil’, med hovedsete

367

først i Vest-Europa, senere i USA. Eksilkirken anerkjente

patriark Tikhons autoritet, men da Sergij i 1930 uttalte

at det ikke fantes samvittighetsfanger i Sovjetunionen,

var begeret fullt. De brøt alle bånd med Moskva, og

utviklet seg i en stadig mer protsaristisk og reaksjonær

retning. I tillegg fantes det også en annen retning blant

russisk-ortodokse utenfor Sovjetunionen, som var mindre

reaksjonær og mindre militant antisovjetisk. Denne stilte

seg under patriarken av Konstantinopel og drev et viktig

teologisk senter i Paris. Når det samtidig fantes noen

noen menigheter i vest som forble lojale overfor Moskva,

var det til sammen tre russisk-ortodokse retninger

utenfor Sovjetunionen, som bekjempet hverandre.

Det var overhodet ingen teologiske eller doktrinære

aspekter bak disse kirkesplittelsene. Ingen av partene

kunne finne noen som helst kjetterske eller uortodokse

tanker i det de andre lærte, men Eksilkirken mente at

samarbeid med kirkens åpenlyse og erklærte fiender var

verre enn kjetteri. Sett fra Sergijs ståsted var ikke

saken like enkel: Det var greit nok å sitte i Paris eller

368

New York og si sin hjertens mening om sovjetmaktens

overgrep, men skulle han ha noen mulighet til å redde

stumpene av kirken i Russland, måtte han si det som ble

forventet av ham.

Det var bare det at hvor føyelig og krypende han enn

opptrådte, så fortsatte forfølgelsene like fullt. Av de

ca. 50 000 kirkene som fantes i Russland før

revolusjonen, var i 1937 vel hundre åpne, hovedsakelig i

de store byene der de troende kunne vises frem for

utlendinger. Solovetskij-klosteret i Hvitesjøen, hvor den

russiske kirke før revolusjonen hadde hatt et eget

fengsel for religiøse dissidenter, ble med en bitter

ironi omgjort til en spesialleir for ortodokse fanger.

Men så ble situasjonen totalt forandret under Den annen

verdenskrig. Kirken fikk lov til å sammenkalle et

nasjonalt kirkemøtet der Sergij Stragorodskij ble

lovformelig valgt til patriark. Snart fantes det ca. 20

000 åpne kirker i Sovjetunionen. Mange av disse befant

seg i de nye områdene som ble erobret under krigen, men

369

også i selve Russland var det en helt ny åpenhet for

religionsutøvelse.

Et nytt mønster for kirke-stat-forholdet ble etablert da

et statlig råd for anliggender med den russisk-ortodokse

kirke ble opprettet i 1943. Rådet var kontrollert av KGB

og hadde som hovedhensikt å passe på at ingen av kirkens

menn fant på noen sprell. Det er mange ganger blitt

sammenlignet med Den hellige synode som Peter den store

opprettet, og parallellene er slående. Forskjellen er

selvfølgelig at den sovjetiske staten var tuftet på en

ateistisk ideologi mens Peter tross alt aldri benektet

kirkens tro.

Den nye toleransen kom ikke gratis. Det ble forventet

ikke bare at kirken var lojal overfor regimet, men også

at den støttet opp om det med aktive utspill. Patriark

Aleksij som etterfulgte Sergij, sendte

lykkeønskningstelegrammer til Stalin på hans

fødselsdager, og metropolittene ble sendt av gårde på

fredskongresser rundt om i verden for å tale varmt om

370

Sovjetunionens fredselskende utenrikspolitikk. Svært

mange ortodokse var skeptiske til økumenikk, men under

Khrusjtsjov fikk Den russisk-ortodokse kirke like vel

beskjed av myndighetene om å melde seg inn i Kirkenes

Verdensråd. Dermed hadde den russiske kirke i realiteten

anerkjent de protestantiske kristne som sanne troende,

noe ikke alle russere var overbevist om at de var. I 1961

ble kirken tvunget til å sammenkalle et bispemøte som i

strid med kirkeretten vedtok nye regler for

lokalmenighetene. Gjennom disse endringene ble prestene

fratatt så godt som all makt, mens den øverste myndighet

i den enkelte lokalkirke ble lagt til et råd av legfolk

som var silt av KGB. Det var forbud mot enhver form for

organisert religionsundervisning for barn, og mange

risikerte problemer på jobben dersom de ble observert i

kirken.

Dette var vilkår som ikke bare de ortodokse, men også

andre kristne i Sovjetunionen måtte leve med. En del

baptister, pinsevenner og andre protestanter fant disse

vilkårene umulige, og valgte i stedet å danne ulovlige

371

undergrunnskirker. Det ble spekulert i om det ikke også

fantes et nettverk av ortodokse undergrunnskirker. På

1930-tallet var det kjent at det eksisterte noe som kalte

seg ’Den sanne ortodokse kirke’, og også etter krigen

hendte det at det dukket opp vitnesbyrd om denne

undergrunnskirken. Da Aleksandr Solzjenitsyn i 1974 ble

sparket ut av Sovjetunionen, ble han invitert til å holde

tale på Den russiske eksilkirkens konsil for å snakke om

martyrkirken i hjemlandet. Her tegnet han et annet bilde

av situasjonen enn det eksilprestene ønsket å høre. ’Vi

må ikke la forestillingen om en katakombekirke få

fortrenge bildet av det faktiske russiske ortodokse

folk... Om det er én eneste åpen kirke i nærheten hvor

vokslysene er tent, vil de troende naturlig bli dradd mot

den.’ Samtidig fikk Eksilkirken sitt pass påskrevet. De

mange kirkesplittelsene blant ortodokse i USA og Vest-

Europa hadde tent forfatterens vrede: ’Det er

forstemmende for den jevne russer i vårt hjemland å få

høre at ortodoksien i full frihet og uten at noen

forfølger den, er splittet opp i fraksjoner. Det er

utilgivelig’. Men Moskva-patriarkatets lederskap hadde

372

sviktet enda mer: ’At kirken har gjenoppstått og blitt

stående, ser jeg ikke som et resultat av at den har vært

tro mot metropolitt Sergij Stragorodskij og hans

tilhengeres program. Prelatene har syndet ved sin

underdanighet og sitt forræderi, men ikke den tallrike

masse av oppriktige og gode prester, og heller ikke alle

de som kommer til Guds hus for å be’.

Da Gorbatsjov introduserte sin perestrojkapolitikk i

1987, fikk kirken en enestående sjanse til å rette ryggen

og kaste av seg underdanighetens åk. Men den underlige

situasjonen oppstod nå at verdslige glasnostaviser som

Moscow News begynte å skrive åpent om Stalins forbrytelser

mot kirken, mens Moskva-patriarkatet selv forholdt seg

taus. I 1988 ble tusenårsjubileet for kristningen av

Russland feiret med brask og bram, men i kjent

sovjetstil. Da noen ortodokse prester og biskoper etter

hvert begynte å gripe pennen, var det som regel for å

klage over det moralske forfall i det sovjetiske samfunn.

Til dette forfallet regnet de ikke bare skilsmisser og

narkotika, men også for eksempel vestlig rockemusikk.

373

Dette var et budskap helt på linje med det som ble

fremført av perestrojkapolitikkens konservative

motstandere, og så utrolig det enn lyder, kom kirken som

institusjon til å bli mer assosiert med de ’rød-brune’

kreftene i tiden, enn med dem som gikk inn for

demokratiske reformer.

Dette gjaldt selvsagt ikke alle troende. Noen ortodokse

engasjerte seg aktivt til støtte for først Gorbatsjov og

senere Jeltsin. Mest kjent var dissidentpresten Gleb

Jakunin, som ble valgt inn i den russiske

nasjonalforsamlingen for partiet ’Demokratisk Russland’.

Her fikk han i egenskap av å sitte i parlamentskomiteen

for religiøse saker tilgang til hemmelige arkiver som

avslørte identiteten til noen av KGBs viktigste angivere

i kirken. Bak kodenavnene Abbot, Adamant og Antonov

skjulte det seg tre fremstående metropolitter: Pitirim av

Volokolamsk, Juvenalij av Krutitsy og Filaret av Kiev.

Kirken ble til slutt tvunget til å avsette Filaret, men

dette ble gjort like mye fordi det også ble avslørt at

han terroriserte sine underordnede og levde sammen med en

374

kvinne og hadde flere barn med henne til tross for at han

var munk.

Slike avsløringer skadet ikke den russiske kirke så mye

som man skulle tro. En meningsmåling i 1995 viste at

nesten 50 prosent av de spurte hadde tillit til den.

Dette stod i grell kontrast til befolkningens tillit til

regjeringen og nasjonalforsamlingen som var henholdsvis 6

og 4 prosent. (24 prosent hadde tillit til de væpnede

styrker og 13 prosent til KGBs etterfølger, FSB.) Den

høye tilliten til kirken har holdt seg nokså stabil. Det

er symptomatisk at da den politiske situasjonen var

fullstendig fastlåst i september 1993 under maktkampen

mellom Jeltsin og parlamentet, var patriark Aleksij II

den som ble bedt om å megle.

Jeltsin var ikke-troende og hadde store problemer med å

gjøre tingene riktig foran TV-kameraene når han skulle

korse seg under et kirkebesøk. Putin derimot bekjenner

seg som en troende, og under ham har Den ortodokse kirke

åpenbart tatt mål av seg til å få en privilegert plass

375

blant Russlands mange kirkesamfunn. Den russiske

religionsloven som ble vedtatt i 1997, begynner med å

anerkjenne Ortodoksiens ’særlige bidrag til Russlands

historie’ og til ’etableringen og utviklingen av

Russlands spiritualitet og kultur’. Loven gir sterkt

begrensede rettigheter til alle religiøse organisasjoner,

også kristne, som ikke kan vise til minst 15 års

sammenhengende virksomhet i Russland. Dette er krav som

svært mange kirkesamfunn ikke oppfyller.

RAMMETEKST: ANDRE RELIGIONER I RUSSLAND

I Russland har det gjennom århundrer bodd etniske gruppersom tradisjonelt sogner til andre religioner enn den kristne. Den russiske religionsloven fra 1997 definerer islam, buddhisme og jødedom som Russland tre ’historiske’religioner ved siden av kristendommen.

Den tallmessig største gruppen ikke-kristne er muslimene,som finnes både i Nord-Kaukasus, ved Volga og i Sibir. Etsted mellom 14 og 20 millioner bekjenner seg til islam i Russland idag . Islam er den dominerende religionen blantdagestanere, tsjetsjenere, tatarer, basjkirer, jakuter ogmange mindre folkeslag. Med unntak av noen små grupper i Dagestan er alle sunni. De mystiske sufi-ordnene har tradisjonelt stått sterkt blant annet i Tsjetsjenia. Noenav dem har vært aktivistiske og oppildnet til motstandskamp mot russerne, mens andre har forkynt at manmå avfinne seg med verden som den er. Etter kommunismens fall har nye muslimske trosretninger blitt innført i Russland fra Midtøsten, blant annet wahhabismen, som er statsreligion i Saudi-Arabia. Dette har lederne for de tradisjonelle muslimske retningene i Russland forsøkt å motarbeide. Samtidig som Putin har bekjempet tsjetsjensk

376

terrorisme med hard hånd har han vært påpasselig med å understreke at islam har en rettmessig plass i det russiske samfunn. De muslimske lederne har på sin sine gått langt i å understreke sin lojalitet overfor den russiske stat.

Da Russland annekterte store deler av Polen på slutten av1700-tallet, fikk landet en stor jødisk befolkning. På 1800-tallet bodde de fleste av disse i egne småbyer – såkalte shtetler – i de vestlige delene er riket. De drevmed håndverk og handel og snakket hovedsakelig jiddish. Senere flyttet svært mange av dem inn til de store byene,skaffet seg utdannelse og begynte å snakke russisk. Tilsynelatende var de svært godt integrert i sovjetsamfunnet, men mange opplevde like vel forskjelligeformer for diskriminering og søkte om å få emigrere til Israel eller USA. Etter Sovjetunionenens oppløsning ble utreiserestriksjonene i praksis avskaffet, og mens det bodde over 5 millioner jøder i Russland før revolusjonen er dette tallet idag sunket til under 250 000.

Buddhisme finner man i Russland blant burjatene i Øst-Sibir og blant kalmykkene nord for Det kaspiske hav. En del av de mindre folkegruppene i Sibir har tradisjonelt praktiserte forskjellige former for sjamanisme.

Til tross for sin lovbeskyttelse og begunstigede stilling

føler ikke den russisk-ortodokse kirke at den er på

offensiven. Tvert imot anser den seg som hardt presset

fra mange hold. I de første årene etter 1991 følte den at

landet ble oversvømmet av vestlige misjonærer med

millioner av dollar i backhand, som prøvde å stjele

377

troende fra den. Da pave Johannes Paul II i 2002

opprettet fire nye katolske bispedømmer i Russland, ble

dette møtt med et ramaskrik blant ortodokse russere, selv

om det alltid har eksistert ortodokse kirker i

tradisjonelt katolske land. Like bekymringsfull var den

utfordringen som kom innenfra, fra andre ortodokse

kirker. Den russiske eksilkirken begynte å etablere seg i

Russland ved at enkelte lokalmenigheter meldte overgang

til den. Faren for en rivalisering mellom de to russisk-

ortodokse kirkene på russisk jord var overhengende. Men

samtidig var selve grunnlaget for splittelsen i 1930 falt

bort nå som kommunistregimet var avviklet og en

gjenforening ser ut til å være mulig. Et av eksilkirken

krav ble innfridd da Moskva-patriarkatet i år 2000

kanoniserte tsar Nikolaj II og hans familie som ble drept

av bolsjevikene i 1918 og i mai 2007 ble kirkene

gjenforenet.

Samtidig mistet Moskva-patriarkatet innflytelse i de

andre sovjetiske arvtagerstatene ved at ortodokse troende

i land som Ukraina, Moldova og Estland etablerte egne

378

ortodokse kirker i konkurranse med den kirkestrukturen i

disse landene som fortsatt anerkjenner Moskvas autoritet.

I Ukraina har dessuten tidligere metropolitt Filaret

nektet å godta at han ble avsatt og har dannet sin egen

kirke med en del tilhengere. I Ukraina er det derfor

rivalisering mellom hele tre ortodokse kirker, med ganske

krass ordbruk og tidvis også håndgripeligheter.

Det er etablert ortodoks praksis at hvert selvstendig

land kan ha sin egen ortodokse kirke, men Moskva-

patriarkatet har like vel ikke akseptert tanken om at

Sovjetunionens oppløsning bør lede til opprettelse av

ortodokse nasjonalkirker. Det anklager dem som vil bryte

med Moskva for religiøs nasjonalisme, eller ’fyletisme’

(avledet av et gresk ord for ‘rase’ eller ‘stamme’) som

det heter i ortodoks sjargong.

Samtidig kan det ikke være tvil om at nasjonalismen står

sterkt også i Den russiske kirke. Ofte går denne

nasjonalismen hånd i hånd med antisemittisme, og delvis

også med sterke endetidsforventninger. En del av de

379

såkalte brorskapene som organiserer ortodokse legmenn, er

antiøkumeniske, antivestlige og anti-det meste. De tar

opp tråden fra Unionen av det russiske folk og

tilsvarende bevegelser rundt forrige århundreskifte som

gikk under navnet ’De sorte hundre’. De sorte hundre var

beryktet for sin antisemittisme og sine antirevolusjonære

aktiviteter, som også inkluderte mord på politikere de

ikke likte. En del russere uttrykker idag åpenlys

beundring for de sorte hundres program.

Nå avdøde metropolitt Ioann av Leningrad var en tidlig

og artikulert eksponent for disse tendensene. I boken Den

russiske symfoni som ble utgitt i Jeltsin-tiden, skrev han at

demokrati er en ’stor løgn’.

Vår nåværende smuta er et lovmessig resultat av den

forferdelige åndelige utmattelse som det russiske

folk har utholdt gjennom det siste århundre. Den

åndelige okkupasjon som vi er utsatt for, fortsetter

i fullt omgang. Men dersom vi klarer å frigjøre oss

fra humanismens kjetteri, som opphøyer mennesket til

380

Gud og for tiden ikler seg ’liberal-demokratiske’

gevanter, da vil Russlands krise bli porten inn til

en lysende ny åndelig oppblomstring og et oppsving

for Russland som stormakt.

Men selv om Ioann nok talte på vegne av mange ortodokse

russere, må vi ikke tro at hele den russiske kirke er

infisert av reaksjonær nasjonalisme. Patriark Aleksij II

selv er av tysk avstamning fra Estland og forsøker etter

beste evne å motarbeide slike tendenser. Det er nok også

grunn til å tro at nasjonalismen er mer utbredt i

ortodokse publikasjoner og i diverse gatemarkeringer enn

i de enkelte menigheters daglige liv. Disse er ofte mer

opptatt av å drive diakonalt arbeid blant

vanskeligstilte. I 2002 offentliggjorde kirken et langt

dokument om ’Den russiske ortodoksis sosiale konsept’,

som trekker opp linjene for en ny sosiallære. Initiativet

til dette dokumentet ble tatt av metropolitt Kirill av

Smolensk, som er en av de mest intellektuelle og

nytenkende personligheter i den russiske kirkeledelsen.

381

I en spørreundersøkelse som jeg og noen kolleger av meg

gjennomførte i 2000 i seks fylker (1200 personer), svarte

47 prosent av de tilhørte den russisk-ortodokse kirke,

mens 10 prosent var muslimer. Dette tallet var nok ikke

representativt for landsgjennomsnittet, for 3 av de

fylkene vi studerte hadde en ganske høy andel tatarer,

baskirer og dagestanere som tradisjonelt er muslimske

folk. Under 1 prosent krysset av for kategoriene

gammeltroende, buddhister, jøder, katolikker eller

protestanter, mens 40 prosent ikke var medlem av noe

kirkesamfunn.

Disse tallene tyder på at Russland fremdeles kan

oppfattes som et tradisjonelt ortodoks samfunn, men langt

fra alle praktiserer sin tro like aktivt. Dersom man ser

bort fra spesielle anledninger som bryllup, barnedåp og

begravelse, gikk 4 prosent av de spurte i kirken hver uke

eller oftere, mens 11 prosent gikk en gang i måneden og

24 prosent på spesielle festdager. Samtidig krysset hele

22 prosent av for at Gud er veldig viktig i deres liv,

382

mens bare 12 prosent hevdet at Gud ikke betød noe som

helst for dem.

Etter Sovjetunionens fall har ortodoksien utvilsomt fått

en renessanse. Kommunismens sammenbrudd etterlot seg et

ideologisk tomrom, og når det vestlige demokratiet også

skuffer, byr ortodoksien seg frem som et alternativ.

383

Kapittel 7 Jakten på det russiske

Vesteuropeere har i århundrer vært opptatt av russerne --

hvem er de egentlig? Til tross for at de er våre naboer,

har vi ofte følt at vi kjenner dem dårlig. I Uppsala ble

det på 1600-tallet skrevet en lærd teologisk avhandling

på latin med tittelen Er russerne kristne? Man skjønte jo at de

bad til Jesus, men det var like vel noe rart med måten de

gjorde det på. Forfatteren av den svenske avhandlingen

svarte et nølende ’ja’ på sitt spørsmål. Siden har man

spurt: ’Er russerne europeere?´ Etter utseende å dømme er

de det, men vurdert ut fra styresett og seder og skikker

virket det ikke like sikkert likevel.

Det som gjør dette landet så fascinerende, ser ut til å

være i første rekke to ting: Det er på samme tid så nær

og så fjernt, både kjent og ukjent. For det andre har det

i lange tider vært svært lukket. Både i tsartiden og i

sovjettiden kunne det være meget vanskelig å komme dit,

og selv i våre dager kan en stakkars utlending bli drevet

til desperasjon dersom hun eller han forsøker å få visum

384

til Russland for noe annet enn en ren pakketur. Har de

noe å skjule?

Selv når man er kommet seg inn i landet, er det ikke

sikkert man får oppleve hvordan russerne ‘egentlig’ er.

Russerne har begrepet pokazukha, som betyr noe slikt som

’utstillingsvindu’. Dersom man under den kalde krigen kom

til Sovjetunionen som medlem av en offisiell delegasjon,

ble man gjerne tatt med til et kollektivbruk for å se

hvordan ‘vanlige russere på landet’ levde. Det var både

rent og trivelig der. Av en eller annen grunn ble alle

tatt til det samme kollektivbruket hver gang, og man

skjønte at dette var et påkostet mønsterbruk til

fremvisning. Slik pokazukha var for øvrig ikke noe nytt

under kommunismen. Fra tsartiden kjenner vi begrepet

‘Potemkinlandsbyer’: Katarina den stores favoritt,

Grigorij Potjomkin, hadde på 1780-tallet fått i oppdrag å

bygge opp de nye områdene som var erobret fra ottomanene

i Syd-Ukraina. Men byggearbeidene hadde ikke gått så fort

som de burde, og da Katarina reiste nedover Dnjepr-elven

for å inspisere, hadde Potjomkin latt reise halvferdige

385

landsbyer langs ruten med vakre fasader ut mot elven.

Dersom denne historien er sann -- og helt sann er den

kanskje ikke -- så sier den noe om at russerne bruker sin

forstillelseskunst og lureri til å føre bak lyset ikke

bare utlendinger, men også hverandre, og da særlig sine

politiske ledere. Kanskje dét kan være en trøst for

utlendinger som føler seg tatt ved nesen i Moskva.

En annen grunn til at det ikke er lett å komme russerne

tett inn på livet, er at de har en tendens til å operere

med ’to personligheter’, én til offisielt bruk og én som

er forbeholdt familie og venner. I den første utgaven kan

de være svært bryske, ja rent ut sagt uhøflige, det

klassiske eksempelet er ekspeditrisen som snerrer mot deg

’hva vil De ha?’ Men straks hun har fått av seg

butikklærne og er kommet hjem til seg selv, er den samme

ekspeditrisen elskverdigheten selv. Vel, slik er vi vel

alle i større eller mindre grad enten vi er russere eller

ikke, men det er nå like vel en vanlig oppfatning at

denne ’tvedelte personligheten’ er særlig utbredt blant

russere.

386

Man ser noe av den samme dobbeltheten mellom det

offentlige og det private også i de gigantiske

bomaskinene som mange russere bor i. Både rundt

boligblokkene og ikke minst i oppgangene ser det ofte

forferdelig ut: Det er søppel i krokene og lyspæren er

knust så du må føle deg frem med hendene langs de skitne

veggene hvis du ankommer etter mørkets frembrudd. Men

straks du har funnet den riktige inngangsdøren og er

sluppet innenfor, er du reddet: Her er det lyst, lunt og

hjemmekoselig.

RAMMETEKST: RUSSISKE NAVNESKIKKER

Russiske navneskikker gir et innblikk i hvordan russerne forholder seg til hverandre – og andre. Russerne har tre navn -- fornavn, farsnavn og etternavn -- som brukes etter bestemte regler i forskjellige kombinasjoner. Å tiltale noen kun som ’herr Ivanov’ er svært stivt, grensende til det uhøflige. Den mest respektfulle måten åtiltale kolleger og andre man treffer i offisielle sammenhenger, er å bruke fornavn og farsnavn, og droppe etternavn. Utlendinger som ikke har farsnavn, vil kunne oppleve å bli tiltalt med De-form og samtidig med kun fornavn. Dette er altså noe annet enn den tjomslige fornavnsbruken som for eksempel amerikanerne så fort slårover i. Jeg spurte en gang en eldre russisk forsker som hadde omtalt meg som ’Pål’ i et tiår, om vi ikke kunne være dus, men der stanget jeg opp mot en kulturvegg. Selvikke med sine nærmeste russiske kolleger var han dus med,forklarte han.

387

Hjemme og blant nære venner bruker russerne, som rimelig kan være, bare fornavn, men da nesten alltid i med kjæreform, et diminutiv. Alle russiske fornavn har en eller som regel to eller flere kjæleformer: Ivan blir tilVanja, Vanka, Vanjusjka, og så videre. Bruken av disse kan spesialiseres slik at noen brukes når man er i godlage, andre når man kjefter på noen.

I den yngre generasjon er det strenge skillet mellom du og De i ferd med å løses opp. Jeg har opplevd å bli tiltalt med ’du’ av yngre medlemmer av den sovjetiske grensekommisærens stab, men da var omgivelsene særdeles uformelle. Vi satt for eksempel ute i skogen i Pasvik-dalen etter å ha inspisert noen av kraftverkene langs elven, vodkaflasken var mer enn halvtom og vitsene som ble fortalt, var av en slik karakter at De-formen ville vært nokså malplassert. I dette tilfellet var ikke du-formen uttrykk for at vi var blitt fortrolige venner, mensnarere for militærlivets røffe, ofte vulgære stil.

Den alltid slagferdige Winston Churchill er berømt for

sin uttalelse om at Russland er ‘a riddle, wrapped in a

mystery, inside an enigma’. Mange har forsøkt å pakke ut

denne gåten og lett etter løsningen på ´det russiske

mysterium´ i kultur- og idéhistorien. En hel litteratur

av reiseguider for dem som vil orientere seg i den

russiske folkesjelen, har dukket opp, mange av dem er

faktisk ganske gode (en del av dem er ført opp i listen

over anbefalt litteratur bakerst i denne boken). Men noen

slike bøker er også nokså spekulative og generaliserer

388

temmelig fritt på tynt grunnlag. Det har også vært en

klart tendens til å gi kulturelle forklaringer på forhold

som kan ha helt andre årsaker. For eksempel har det lenge

vært opplest og vedtatt at russerne ‘eier ikke

arbeidsmoral. Se så sjuskete arbeid de gjør!’ Noen ganger

viser man til Max Webers analyse av protestantismen og

kapitalismens ånd for å underbygge denne påstanden. Siden

russerne er ortodokse har de aldri fått den

protestantiske arbeidsetikken inn i blodet. Men russernes

eventuelle sjuskearbeid kan vel så gjerne være uttrykk

for en rasjonell tilpasning til arbeidslivet i

sovjetperioden som et uttrykk for nedarvede kulturelle

vaner. I Sovjetunionen fikk de betalt like mye eller

helst like lite for jobben enten de arbeidet godt eller

dårlig. Og når de heller ikke eide verken sitt eget hus,

sin redskaper eller butikken de jobbet i, hadde de få

incitamenter til å ta godt vare på tingene. Noe

tilsvarende kan man si om en påstand russere selv ofte

fremsatte i sovjettiden om at de er mer opptatt av

åndelige verdier enn vesteuropeerne er. Dersom påstanden

er sann, kan det kanskje skyldes at det var så få

389

materielle ting å få kjøpt i Sovjetunionen at man heller

orienterte seg mot det åndelige.

Trendsetteren i sjangeren ´analyser av den russiske

folkesjelen´ er Nikolaj Berdjajevs bok Den russiske idé fra

1947. Sammen med en del andre russiske filosofer ble

Berdjajev kastet ut av Sovjetunionen i 1922 og slo seg i

Paris. Her skrev han også flere andre studier av russisk

mentalitetshistorie, blant annet Den russiske kommunismens

kilder og mening der han argumenterte for at bolsjevismen er

en spesiell russisk avart og forvanskning av marxismen.

Den har mer til felles med den førrevolusjonære russiske

radikalismen enn med Karl Marx’ lære. Mange av Berdjajevs

påstander og perspektiver vil man kunne finne gjentatt i

senere verker av andre kulturhistorikere, med eller uten

referanse til opphavsmannen. Berdjajevs bøker kan derfor

være en god innfallsport til denne litteraturen. Etter å

ha presentert en katalog over russiske karaktertrekk med

utgangspunkt i Berdjajevs generaliseringer, vil jeg

spørre: Kan vi så gjenfinne noe av dette i empirien? Da

vender vi oss først til den russiske idéhistorien og

390

leter etter svar i det som russiske tenkere har skrevet

og sagt til forskjellige tider. Dette vil ikke bli noe

forsøk på å gi en fullstendig fremstilling av den

russiske tenknings historie, vi nøyer oss med enkelte

prøveboringer for å finne ut hva de har svart på spørsmål

som: ‘Hva vil det si å være russer? Hvordan forholder

Russland seg til resten av verden? Hva er det som

kjennertegner det russiske samfunn?’ Dette er spørsmål

som forbausende mange russere har tumlet med. Jakten på

de russiske har vært like sentral i russisk idédebatt som

jakten på det norske i Norge.

Russiske tenkere og skribenter representerer rimeligvis

ideene og holdningene til artikulerte og velutdannede

russere, og vi kan ikke være sikre på at de gjenspeiler

tankene og følelsene til russere flest. Grasrotholdninger

er alltid vanskeligere å fange opp, og i Sovjetunionen

var det spesielt problematisk fordi opinionsmålinger var

så godt som fraværende. Etter kommunismens fall har dette

endret seg, og flere gode meningsmålingsinstitutter er

etablert. Et av disse engasjerte jeg i 2000 sammen med

391

Helge Blakkisrud ved Russlandssenteret på NUPI til å

gjennomføre en større meningsmåling. I denne

undersøkelsen ble det stilt spørsmål til 1200

respondenter i 6 russiske fylker/republikker om deres syn

på en del grunnleggende verdispørsmål. Resultatene la vi

frem i boken Nationbuilding and common values in Russia (2004). En

kort-kort versjon av våre funn presenteres til slutt i

dette kapittelet. Der vil vi se også på hva president

Putin har uttalt om russernes verdier og mentalitet. Det

er en vanlig oppfatning at Putin er en utpreget

pragmatisk politiker som er mer opptatt av praktiske

resultater enn av ideer og ideologier. Denne oppfatningen

er ikke ubegrunnet. Like vel kan vi konstatere at noe av

det første Putin gjorde som president var å

offentliggjøre et langt dokument om ’Russland ved

overgangen til et nytt årtusen’, der han fremsatte en

rekke tanker om russisk mentalitet som presenteres til

slutt i kapitlet.

Berdjajevs tanker om den russiske idé: maksimalisme og pendling mellom

ytterligheter

392

Berdjajev legger ikke skjul på at hans tilnærming til

dette temaet er spekulativ og ikke-empirisk. Han

interesserer seg ikke så mye for hvordan Russland og

russerne faktisk er, men hvordan de ‘sprang ut i Guds

tanke’. Det er det karakteristiske, det symptomatiske,

han vil prøve å gripe, og det sammenfaller ikke alltid

med det typiske. Det viktigste generelle karaktertrekk

han finner hos russerne, er en sterk tendens til

maksimalisme og pendling mellom ytterligheter: Ifølge

Berdjajev består den russiske sjel av sterke motsetninger

og kontraster. Russerne elsker like sterkt som de hater,

og disse følelsene kan meget fort slå over i hverandre.

De nøyer seg dessuten ikke med teorier, men vil alltid

forsøke å sette ut i livet det andre bare fabulerer

uforpliktende om. Dette er en viktig årsak til at en

sosialistisk revolusjon lot seg gjennomføre i Russland,

men ikke i Europa, mente han. Franskmenn og tyskere

utviklet sinnrike sosialistiske doktriner, men når det

kom til stykket, ble det mest prat. Russerne bidrog

kanskje ikke så mye til utviklingen av sosialismen på

idéplanet, men i stedet leste de det de vestlige

393

sosialister skrev, og ikke bare forsøkte, men faktisk

også maktet å sette prosjektet deres ut i livet.

Resultatet ble sjelden helt slik disse filosofene hadde

tenkt seg, men det er en annen sak.

Humanisme og antihumanisme. Med utgangspunkt i den generelle

tesen om russernes maksimalisme og sprang mellom

motsetninger kan alle de karaktertrekk Berdjajev

tillegger russerne ordnes i par. Den dype humanismen som

han finner i russisk kultur, springer ut av den ortodokse

tanke at mennesket er skapt i Guds bilde. Dette er altså

i utgangspunktet en religiøs, kristen humanisme. Men

tanken om menneskets guddomsnatur kan slå over i sin

motsetning, mente han: Det gudmenneskelige blir

menneskegudlige, mennesket opphøyer seg selv til Gud. De

som gjør dette, gir seg selv rett til å behandle andre

mennesker som midler for å nå utopiske mål så som et

Lykkerike på jord. Humanismen slår da over i

antihumanisme. Dette preget deler av den russiske

revolusjonære bevegelse, og ikke minst den russiske

marxisme i Sovjetunionen. Den russiske humanismen kan

394

illustreres ved Ivan Karamazovs utsagn i Dostojevskijs

roman Brødrene Karamazov at dersom verdensharmonien må

bygges på at ett eneste barn lider, da kan han ikke godta

det. Antihumanismen viser seg i stalinismens praksis med

å ta livet av millioner av mennesker for å bygge

kommunismen.

Individualisme og kollektivisme. Individualisme i vestlig-

borgerlig forstand står russeren meget fjernt fra, men

til gjengjeld har mange russiske tenkere og forfattere

som Dostojevskij, Tolstoj og ikke minst Berdjajev selv

vært svært opptatt av den enkelte person og

enkeltmenneskets ansvar. Berdjajev kaller sin egen

filosofi for ´personalisme´, en kristen variant av

eksistensialismen. Denne tanken har forbindelseslinjer

bakover til den ortodokse etikkens påbud om

selvfullkommengjørelse.

Samtidig er russeren et utpreget kollektivistisk menneske

som setter fellesskapet foran individet. Dette viser seg

i den ortodokse sobornost-tanken og i landsbyfellesskapet

395

miren, der bøndene stod kollektivt ansvarlig for

innsamling av skatter og utskriving av soldater, og ingen

hadde privat eiendomsrett til jorden. I etikken

gjenfinner vi kollektivismen i Dostojevskijs påstand om

at vi er alle skyldige, for vi er alle ansvarlige for

alle. Samtidig kan man se et vrengebilde av denne

kollektivismen i den russiske marxismen, der mennesket

druknet i massene, bønder ble tvangskollektivisert, og

alle skulle mene det samme.

Antiborgerlighet. Også dette karaktertrekket arter seg som et

motsetningspar, men motsetningen er ikke borgerlighet

versus antiborgerlighet. Russeren er alltid anti-borgerlig,

mente Berdjajev, han forakter alle borgerlige dyder og

verdier, særlig de småborgerlige. At denne holdningen har

preget de russiske revolusjonære er vel ikke så rart, men

man gjenfinner den også blant politisk konservative

russere. I russiske romaner er det nesten alltid tyskere,

polakker, jøder og andre ikke-russere som representerer

den borgerlige levemåte. Russeren har derimot et ytterst

avslappet forhold til borgelige dyder som plikt,

396

pertentlighet, ordenssans, nøysomhet, flid og endog

omsorg for familien.

Men russerne gjør opprør mot borgerligheten på to

diametralt motsatte måter -- ved å vende seg mot det

plebeiiske og mot det aristokratiske. Mens de i det ene

øyeblikk holder på formene inntil det forfinede, kan de i

det neste kaste alle hemninger over bord. Plebeieren i

ham grafser til seg penger på en nesten dyrisk måte, men

i neste øyeblikk blir han aristokratisk og strør om seg

med dem uten tanke på morgendagen.

Religiøsitet og antireligiøsitet. Russeren er ifølge Berdjajev et

dypt religiøst menneske. Troen sitter i ryggraden på ham,

og han kan ikke forestille seg en verden uten Gud. Når

han forsøker å bevise for seg selv og andre at han klarer

seg utmerket uten Gud, går det galt. Et bilde på dette er

Dostojevskijs fortelling om unggutten som skulle kjekke

seg overfor sine kamerater. Han lot være å svelge

nattverdbrødet som han fikk i munnen under gudstjenesten,

og tok det med ut for å skyte blink på det. I samme

397

øyeblikk som han trekker av viser Den korsfestede seg for

ham og han faller bevisstløs til jorden, innhentet av sin

egen gudsfrykt.

Det motsatte av religiøsitet er for russeren ikke kjølig

og likegyldig ateisme, men antireligiøsitet og

antiteisme. Russeren benekter ikke Guds eksistens ut fra

logiske overlegninger, men ut fra moralske grunner. Når

det finnes så mye ondskap i den verden som Gud har skapt,

kan Han ikke være god og følgelig er Han heller ikke Gud.

Derfor må Han bekjempes. Men midt i sin kamp mot Gud

forblir russeren et religiøst menneske. Også når han tror

han har fridd seg helt fra Gud og kirken og dyrker andre

idealer, beholder han sin religiøse innstilling. Derfor

er det et sterkt religiøst islett i den russiske

revolusjonære bevegelse, blant annet i en kvasireligiøs

dyrkelse av folket.

Anarkisme og autoritetstroskap. Russeren er utpreget anarkist i

sin sjel. I den grad russerne har bidratt til

sosialistisk teori, har det vært innenfor anarkismen;

398

mange av de ledende skikkelser i anarkismens historie var

russere. Russerne ser med stor mistenksomhet på verdslig

makt generelt og statsmakt generelt. Men også denne

holdningen kan gi seg praktiske utslag i to motsatte

retninger. Noen russere reagerer med å gjøre opprør,

andre med å underkastet seg tsarmakten som et minste

onde. Underkastelse er bedre enn om de selv som aktive

borgere måtte befatte seg med og ta ansvar for staten

selv, slik de ville måtte om de hadde levd i et

demokrati.

Eskatologi og drømmen om et lykkerike på jorden. Russeren trives

ikke i historien, der det ene år avløses av det neste.

Han er utilpass i denne verden, søker ut over historien

mot noe bakenfor. Han har ingen sans for gradvis,

møysommelig og samfunnsbyggende arbeid. Sivilisasjonen er

ikke hans rette element. Han har ingen by i denne verden

som består, og alle russere er stranniker (se side XXX) i

bunnen av sin sjel. Mens den katolske kirke ser det som

sin oppgave å oppdra menneskene til samfunnsansvar,

399

forbereder den russiske kirke seg på at Kristus skal

komme igjen.

Men også denne holdningen kan slå over i sin motsetning.

I stedet for å søke og lengte etter Gudsriket bortenfor

graven kan russerne forsøke å opprette Gudsriket allerede

nå, her på jorden. Denne holdingen har gitt opphav til

både kristeligpreget teokratiske idealer og til

antikristelige kommunistiske utopier. Russerne har

forsøkt begge deler med like dårlig hell.

Den store debatten om Russlands identitet: Slavofile og vestvendte.

Hvor er mye riktig i den berdjajevske diagnose av den

russiske sjelstilstand? Er det noe riktig i den? Når vi

nå vender oss til den russiske idéhistorien på 1800-

tallet, vil vi gjenfinne mange av de samme tankene, og

det er kanskje ikke så rart, for det er ved en lesning av

de russiske tenkernes skrifter at Berdjajev har

utarbeidet sin syntese. Mest har han nok hentet fra de

slavofile, men også hans lesning av de vestvendte eller

400

zapadnikene har bidratt. La oss se på hva noen av dem stod

for.

Debatten mellom de slavofile og vestvendte har i

forskjellige inkarnasjoner løpt gjennom store deler av

Russlands historie de siste 200 år. Begrepene oppstod

første gang på 1830-tallet, men forløpere til denne

debatten kan man finne allerede på 1700-tallet. På 1870-

og -80-tallet kan vi gjenfinne den i motsetningen mellom

panslavistene og de radikale revolusjonære, men da var

det ikke lenger snakk om en sivilisert debatt, snarere om

en kamp på kniven. På 1900-tallet har vi et atterljom av

denne motsetningen i spenningen mellom for eksempel

slavofilen Aleksandr Solzjenitsyn og den vestvendte

Andrej Sakharov i den russiske dissidentbevegelsen.

Endelig har noen ment av Gorbatsjov var en utpreget

zapadnik, mens Putin kanskje er en slags slavofil.

Det har imidlertid etter min oppfatning vært en altfor

sterk tendens til å fremstille debatten mellom de

slavofile og de vestvendte som et oppgjør mellom klart

401

definerte og diametralt motsatte idealer. Virkeligheten

har vært langt mer kompleks. Ikke bare har frontlinjene

og sakene på dagsordenen endret seg underveis, men også

mange av debattantene har krysset frontlinjen en eller

flere ganger eller har ståt med ett ben i hver leir.

Langt flere russiske tenkere var åndelig beslektet med

Aasmund Olavsson Vinje og hans tvisyn enn man ofte er

klar over. Av de tenkerne vi skal se på i dette kapitlet

var det bare et lite mindretall som holdt seg pent på én

side av midtstreken gjennom hele livet.

Hovedsaken i denne identitetdebatten har vært Russlands

forhold til Europa. Er Russland en del av Europa? Hvis

ikke -- bør hun forsøke å bli det? Hvilke andre

alternativer finnes det? Men i tillegg til denne aksen er

det også to andre viktige debattakser: Stat-samfunn og

overklasse-underklasse. Disse tre debattene flettes inn i

hverandre, og det er ikke alltid slik at de som er enige

på ett punkt, har samme oppfatninger i de to andre

debattene. For eksempel var både de tidlige slavofile og

de radikale narodnikene svært opptatt av folket og ønsket

402

å lære av det, selv om narodnikene i utgangspunktet hørte

til venstresiden og slavofilene høyresiden. Begge

gruppene mente at folket var i besittelse av en dyp

moralsk sannhet som måtte hentes frem for at Russlands

gjenfødelse skulle kunne finne sted. Men mens slavofilene

tolket dette som en religiøs sannhet, lette narodnikene

etter en sosial sannhet i folkedypet. Også i synet på

staten var forskjellene mellom den slavofile og

vestvendte oppfatning i den første tiden nokså liten.

Begge gruppene tok avstand fra Nikolaj Is forstenede

styre på 1830- og -40-tallet, og forskjellen mellom dem

bestod i hva de ville sette i stedet: De vestvendtes

samfunnsideal lå i fremtiden, og de fleste av dem ville

realisere det gjennom en revolusjon. De slavofile fant

derimot sin alternative samfunnsmodell i fortiden, i det

før-petrine Russland.

Peter den stores reformer er den bakenforliggende, dypere

årsak til Den store russiske identitetsdebatten. Peter

hadde villet vesternisere det russiske samfunn, og i

dette prosjektet hadde han lykkes både svært godt og

403

svært dårlig. Overklassen var blitt vesternisert til

fingerspissene: Den russiske adelen kledde seg vestlig,

spiste vestlig mat, og bodde i hus bygget etter siste

vestlige mote. De snakket som regel flere vestlige språk,

først og fremst fransk, men også tysk og i noen tilfeller

engelsk. Dette gjorde dem i stand til å følge med i de

historiefilosofiske og moralske debattene som fant sted i

Vest-Europa og hente impulser derfra.

Men den russiske underklassen var ikke blitt

vesternisert. Bøndene fortsatte å leve som før, kle seg

som før og tenke som før. Rammene om deres univers ble

trukket opp av den jorden de dyrket og Guds himmel som

hvelvet seg over dem. Det ’andre’ Russland --

overklassens vesterniserte samfunn -- møtte de bare i

form av godseieren som eide dem, samt kanskje en av

tsarens tjenestemenn som kom for å kreve inn skatt eller

skrive ut soldater. På den måten var det oppstått en dyp

revne gjennom hele det russiske samfunn, som var både

kulturell og materiell.

404

Slik Peter den store hadde tenkt det, skulle adelen stå

til tjeneste for staten som en gjenytelse for den

privilegerte stilling og de materielle goder staten hadde

gitt dem. Han innførte livslang tjenestetid for

adelssønner, og tjenesten startet allerede når de var 15

år. Under hans etterfølgere ble denne tjenesteplikten

gradvis oppmyket og under Katarina den Store helt

avskaffet. Likefullt beholdt adelen alle sine

privilegier, og var fortsatt de eneste som hadde lov til

å eie bønder. Mange adelsmenn fortsatte å gå inn i

statstjenesten, kanskje fordi de fant det interessant,

eller fordi de trengte pengene til å spe på inntekten fra

godset. Men stadig flere valgte å tre ut av tjenesten, og

fikk dermed et betydelig fritidsoverskudd. Noen gikk på

jakt, andre spilte kort eller plaget bøndene sine, men

ikke så rent få leste bøker. De aller fleste av dem hadde

jo fått en ganske solid utdannelse, og gjennom den fått

stimulert sine intellektuelle interesser. De kom sammen

hos forskjellige adelsdamer som holdt ’salong’. Én mottok

på mandager, og hos henne diskutere man kanskje filosofi,

mens en annen hadde salong på torsdager; der dreide

405

debattene seg om det aller nyeste innen europeisk

litteratur. Og så videre. Dette ble starten på den

russiske intelligentsia.

Gjennom sin lesning og sine observasjoner av det russiske

samfunn kom mange i den opplyste overklassen frem til at

den tsaristiske staten i sin grunnstruktur var umoralsk.

Det var ingen rimelig grunn til at de selv skulle leve i

sus og dus mens bøndene levde i den dypeste armod og

åndelig mørke. Men dersom de skulle forsøke å gjøre noe

med denne urettferdigheten, ville de meget lett komme til

å sage over den grønne gren de selv satt på. Dette gjorde

dem handlingslammet, og de utviklet det som gjerne ble

kalt ’den angrende adelsmann’-syndromet. De kritiserte

det tsaristiske systemet, men fordi de selv var en del av

det, rettet de kritikken også innover mot seg selv.

Kritikken ble moralsk snarere enn politisk.

Ofte har det vært hevdet at debatten mellom de slavofile

og de vestvendtge startet i 1836 da Pjotr Tsjaadajev fikk

trykket et ’Filosofisk brev’ i tidsskriftet Teleskopet. Det

406

er et lite mysterium hvordan dette brevet slapp gjennom

sensuren, noen sier sensoren var så ivrig opptatt med et

kortspill at han ikke tok seg tid til å lese igjennom

innholdet før han godkjente det. I dette brevet, eller

snarere artikkelen, skrev Tsjaadajev at Russland ikke

hadde bidratt med noe originalt i verdenshistorien. Det

eneste russerne hadde vært i stand til, har vært å

etterape andre. De var kristne, men Russland var ikke av

den grunn et kristent samfunn, siden det ikke var preget

av kristendommens etiske prinsipper. Kanskje var ikke

Russland noe samfunn i det hele tatt, antydet Tsjaadajev,

for russerne manglet de grunnleggende sosiale dyder, så

som plikt, rettferdighet og orden. Russerne var som evige

vandringsmenn. Selv om Russland kunne måle seg i makt og

styrke med de siviliserte land i Europa, hadde russerne i

sin fremferd og sine verdier ofte mer til felles med

primitive folk på lavere trinn på den sosiale

utviklingsstigen. Tsjaadajevs grausame Salbe munnet ut i en

dyster profeti: Fordi Russland ikke hadde noen fortid

eller nåtid, hadde landet heller ikke noe fremtid.

407

Hele det lesende Russland engasjerte seg i debatten

omkring Tsjaadajevs brev. Aleksandr Hertzen kalte det et

’skudd i natten’ som alle ble vekket av. Tsar Nikolaj I

mente at ingen kunne fremsette slike påstander som

Tsjaadajev hadde gjort uten å ha gått fra forstanden og

fikk ’den sinnssyke’ plassert i husarrest. Året etter

forfattet husarrestanten et nytt skrift der han gjorde

avbikt. Dette skriftet gav han tittelen ’En gal manns

apologi’ og Tsjaadajev endte her opp med helt motsatte

konklusjoner enn i det filosofiske brevet, selv om

premissene hans langt på vei var de samme som før:

Russland hadde ikke mye fortid å skryte av, men nettopp

derfor tilhørte fremtiden russerne! De europeiske folkene

var overlesset med kulturell ballast som holdt dem nede

og hindret dem i å tenke nytt, mens russerne stilte med

blanke ark og kunne på det grunnlag overraske verden med

noe stort og spektakulært. Det var like vel ikke helt

klart om ’En gal manns apologi’ skulle oppfattes som

ironi eller et alvorlig ment selvoppgjør og forsøk på

nytenkning.

408

I en viss forstand kan den tidlige slavofile bevegelse

oppfattes som et forsøk på å gi et positivt svar på

Tsjaadajevs utfordring. Russland var altså ikke et

europeisk land? Nei vel, men var det egentlig så mye å

trakte etter? Det fantes andre former for sivilisasjon

enn den vesteuropeiske. Hvis det var slik at Russland til

nå ikke hadde gjort annet enn å etterape andre, måtte det

være bedre om det sluttet helt å prøve å dingle etter

europeerne, og i stedet søkte tilbake til sine egne

kilder.

Uttrykket ’den slavofile bevegelse’ er egentlig nokså

misvisende. At de var ’slavofile’ betyr ikke at de var

spesielt opptatt av de andre slaviske folkene. Dette var

et navn som ble satt på dem av deres motstandere, og

henspeilte på at de var veldig konservative i

språkspørsmålet. De ønsket ikke at russisk skulle ta opp

i seg franske gloser og vendinger, i stedet burde man

hente inn nye ord fra kirkeslavisk, mente de. En slavofil

var altså opprinnelig en som elsket det slaviske språk,

mens de i den nasjonale debatten heller burde kalles

409

’russofile’. Samtidig er det etter min oppfatning også

galt å oppfatte de slavofile som en nasjonalistisk gruppe.

Først og fremst var de opptatt av religiøse spørsmål. Når de

sa at Russland burde finne tilbake til seg selv og sin

kulturelle arv, var det var den ortodokse tro de siktet til.

Det var fordi de russiske bøndene hadde bevart denne

troen at overklassen burde lytte til dem.

En typisk uttrykk for den slavofile tenkningen er et lite

skrift forfattet av

Konstantin Aksakov. I det ytre var det et forsvar for den

autokratiske statsmakt, men resonnementene var så

underfundige at det like gjerne kan leses som et

anarkistisk skrift. Aksakov hevdet at russerne er det

eneste kristne folk som fullt ut har forstått Herrens bud

om å ’gi Keiseren hva keiseren er og Gud hva Guds er’

(Matt 22, 21). Russerne er et tvers igjennom upolitisk

folk og ønsker ikke å ha noen befatning med styret av

staten. De har innsett at sann frihet er en indre,

moralsk og religiøs kvalitet som vil gå tapt for dem som

befatter seg med ytre, politiske spørsmål. Politisk

410

frihet er derfor ikke ekte frihet, men snarere frihetens

motsetning. Krønikens fortelling om hvordan de første

russere innkalte varjagene til å herske over seg, er

blitt grundig misforstått, hevdet Aksakov. Det var ikke

det at russerne ikke kunne styre seg selv, men de ville

ikke.

Men mennesker er ikke engler, og noen må sørge for at

våre syndefulle tilbøyeligheter ikke tar overhånd. Derfor

kan vi ikke klare oss uten en stat, og noen må lede denne

staten. Tsaren har påtatt seg dette tunge verv å på vegne

av folket som helst vil slippe. Samtidig hevdet Aksakov

-- overraskende, men ikke ulogisk -- at tsarens makt

burde ved absolutt. Hvis han må dele makten med noen, vil

disse ’noen’ i samme øyeblikk miste sin indre frihet.

Tsarens makt er en byrde, et åk, for gjennom den blir han

fratatt sin indre frihet. Gjennom sin gjerning blir

derfor tsaren en martyr.

411

Disse tankene la Aksakov frem for tsar Aleksandr II ved

hans tronbestigning i 1855. Samtidig kom Aksakov også med

en advarsel: Siden Peter den stores tid hadde de russiske

tsarene ikke etterlevd de grunnleggende russiske

prinsippene for et autokratisk statsstyre. Tsarene hadde

begynt å legge seg opp i folkets indre liv, som for

eksempel når Peter tavang dem til å klippe skjegget, og

slik fratatt dem deres indre frihet. Men slik hadde de

begynt å grave sin egen grav, for så snart folket mister

sin ekte indre frihet, vil det søke kompensasjon i uekte

politisk frihet. Den russiske statsmakten var derfor,

stikk i strid med idealet, blitt et undertrykkelsesorgan.

Og den unge tsaren skulle vite at ’dagens slave er

morgendagens opprører!’

De vestvendte

Dette opprørspotensialet i det russiske folk var det

flere enn Aksakov som hadde notert seg, og ikke alle

ville advare mot det. De revolusjonære ville tvert imot

puste på ilden. Den ledende talsmann for den radikale

opposisjon mot tsaren på 1850-tallet var Aleksandr

412

Hertzen. Han var født utenfor ekteskap, men hans far var

høyadelig og svært rik, og Aleksandr fikk den beste

utdannelse. Da han var student ved universitetet i

Moskva, engasjerte han seg i en hemmelig radikal

studiesirkel som ble angitt til politiet. Aleksandr ble

sendt i indre eksil, først til en by i Nord-Russland, så

til Novgorod. Endelig fikk han lov til å reise til Vest-

Europa, hvor han forble resten av livet. I London utgav

han det vidgjetne tidsskriftet ’Klokken’ (Kolokol) som ble

smuglet inn i Russland der hvert nummer ble lest i

filler.

Rett etter at Hertzen ankom Vest-Europa brøt 1848-

revolusjon ut i Frankrike, og Hertzen hadde de beste

forhåpninger til at store sosiale omveltninger stod for

døren. Desto større ble skuffelsen da revolusjon fislet

ut i ingenting og Hertzen prøvde å finne ut hvordan det

kunne gå så galt. Han kom frem til at vesteuropeerne ikke

var i stand til å gjennomføre noen revolusjon fordi de

egentlig ikke ville: Alle vesteuropeere, også arbeiderne,

var dypest sett borgerlige eller småborgelige. De eide et

413

hus, en have eller en liten butikk og hadde noe å miste

ved en revolusjon. Annerledes forholdt det seg i

Russland, mente han. Her var alle samfunnsgrupper grundig

fremmedgjort i forhold til regimet, dette gjaldt selv

adelen som var satt til å tjene det. I tillegg fantes det

fra gammelt av tradisjoner for kollektive

samfunnsløsninger som kunne oppfattes som en form for

protososialisme. Bøndene hadde sitt landsbyfellesskap,

miren, der landsbymøtet var det øverste organ.

Håndverkere var organisert i artel, der alle eide

redskapene sammen og delte inntektene mellom seg etter

muntlig avtale. Dette viste at russerne hadde sans og

anlegg for sosialisme. ’Artel og mir, fordeling av

overskudd og fordeling av markene, dette er hjørnestener

i vår fremtidige frie og kollektive liv,’ skrev Hertzen i

sine memoarer Liv og tanker.

Når Hertzen etter 1848 reorienterte sine

revolusjonsforhåpninger i retning av Russland, nærmet han

seg slavofile oppfatninger. Selv om han slett ikke

betraktet seg selv som en av de slavofile så mente han at

414

disse kjempet for samme sak som ham selv og hans

likesinnede, nemlig Russlands sak. Han sammenlignet

forholdet mellom slavofilene og de vestligsinnede med den

tohodete russiske ørn: De så i hver sin retning, men de

hadde en felles kjærlighet til Russland.

En av Hertzens kamerater fra den radikale studentgruppen

ved Moskva-universitetet var Mikhail Bakunin. Han

utviklet seg til en ledende teoretiker og aktivist

innenfor den anarkistiske bevegelse og virket det meste

av sitt liv i Vest-Europa. Her deltok han i alle de

revolusjonene han fikk snusen om, og det var ikke få.

Hans variant av anarkismen var utpreget kollektivistisk

og han vek heller ikke tilbake for å oppfordre til bruk

av vold dersom det var nødvendig. Et av hans mer

herostratisk berømte utsagn er at ’trangen til

ødeleggelse er også en skapende trang’. Bakunin delte

menneskenes utviklingshistorie inn i tre stadier: Vårt

dyriske vesen, Tanken, og Opprøret. Dette opprøret måtte

i like stor grad rette seg mot religionen som mot de

verdslige myndigheter, for Gud står som garantist for den

415

urettferdige verdensorden. Hvis Gud er Herre, da er

mennesket slave. Derfor ville Bakunin snu Voltaires

berømte utsagn på hodet: Det er ikke slik at man måtte

oppfinne Gud dersom han ikke hadde eksistert. Tvert imot,

dersom Gud hadde eksistert, ville man måtte avskaffe ham.

På midten av 1800-tallet vokste det frem en ny generasjon

intelligentsia som kom fra langt enklere kår enn de

’angrende adelsmenn’. De hadde svært forskjellig

familiebakgrunn som sønner av prester, håndverkere,

småborgere og annet. På russisk ble de ofte kalt

raznotsjintsy som bokstavlig betyr ’folk av forskjellig

rang’. Raznotsjintsy-generasjonen i intelligentsiaen følte

ikke i samme grad som adelssønnene at de var privilegerte

snyltere i det russiske samfunnet. De var derfor ikke

hemmet av samme moralske skrupler som disse og

samfunnskritikken munnet nå oftere ut i et direkte

politisk engasjement og konkrete forsøk på å styrte

tsarregimet. I den første tiden satset de fleste

revolusjonære på å oppvigle massene til opprør. ’Massene’

ville i første rekke si bøndene siden de utgjorde

416

hoveddelen av den russiske befolkning. En av de viktigste

retningene innenfor den revolusjonære bevegelse ble

derfor det som ble kalt narodnikene eller ’folkevennene’.

De overtok Hertzens tro på at den russiske bonden

’egentlig’ var en sosialist som bare måtte gjøres

oppmerksom på dette. Mange narodniker gav uttrykk for en

nærmest religiøs dyrking av folket. Men narodnikene

viklet de seg fort inn i selvmotsigelser: de var dypt

overbevist om at den kultiverte eliten måtte lære av de

ulærde massene hva som er det gode liv, men følte

samtidig at de måtte dra ut på landsbygda for å fortelle

bøndene om hvilken dyp sannhet de – bøndene selv – var i

besittelse av. ’Denne marsjen ut til folket’ toppet seg i

året 1874 da mange hundre studenter og halvstuderte

intellektuelle slo seg ned som skolelærere, skrivere og

liknende rundt om på bygdene for å få en anledning til å

spre sitt glade budskap. Noen av dem var tilhengere av

Mikhail Bakunins anarkisme og ville oppildne til

umiddelbart opprør, mens andre satset på et mer

langsiktig opplysningsprosjekt. Men marsjen til folket

ble en fiasko: de revolusjonære ble angitt til politiet i

417

hopetall. Når bøndene ikke ville gjennomføre revolusjon,

ble de revolusjonære stilt overfor valget: enten å prøve

finne ut hva bøndene ønsket og hjelpe dem til å

gjennomføre dette, eller å lage revolusjon selv. Svært

mange valgte det siste. De dannet et konspiratorisk bror-

og søsterskap som de ironisk nok kalte ’Folkeviljen’,

selv om de forlengst hadde sluttet å bry seg med hva

Folket ville. Denne organisasjonen stod bak en rekke

vellykkede bombeattentater på 1870-tallet og stod også

bak mordet på tsaren i 1881. Denne strategien bygget på

en hierarkisk oppfatning av det russiske samfunn som var

i slekt med tsarismens selvforståelse. Den russiske

bygeriljaen hadde i realiteten overtatt forestillingen om

at alle tråder i det russiske samfunn var samlet i

tsarens hender. Dersom de bare klarte å ramme tsaren,

ville derfor hele statsstrukturen rakne av seg selv.

Den revolusjonære bevegelse tiltrakk seg mange personer

som søkte vold og spenning. Samtidig som de revolusjonære

lærte at makt korrumperer, tiltok de seg makt over andre

menneskers liv og død, og noen ble korrumpert av det. Et

418

beryktet tilfelle var Sergej Netsjajev, forfatteren av En

revolusjonærs katekisme. Han lærte at ’Den revolusjonære hater

og forakter den rådende sosiale moral i alle dens

manifestasjoner. Han er tyrannisk overfor seg selv og

andre. Han må undertrykke alle følelser av slektskap,

kjærlighet, vennskap, takknemlighet og ære og vie seg

helt til den kalde lidenskap for revolusjonens sak.’ Ved

et tilfelle tvang Netsjajev medlemmene av hans

terrorcelle til å drepe en av sine egne, ikke bare fordi

denne hadde vist tegn til svakhet, men også fordi en

felles forbrytelse ville knytte de andre tettere sammen i

frykt. Samtidig var mange revolusjonære terrorister

drevet av et dypt moralsk engasjement og noen endog av en

kristen tro. Andrej Zjeljabov, som var en av hovedmennene

bak attentatet mot Aleksandr II i 1881, erklærte under

rettssaken mot ham at han fornektet den ortodokse tro som

han var oppdradd i, men han anerkjente Kristi lære.

’Enhver sann kristen må kjempe for rettferdigheten, for

retten til de svake og undertrykte, og om nødvendig lide

for det.’

419

Den viktigste teoretikeren bak den nye aktivistlinjen var

Pjotr Tkatsjov. Han brøt med den tradisjonelle narodnik-

ideologien på to sentrale punkter: for det først helte

han kaldt vann i blodet på alle som hadde plassert Folket

på en pidestall og dyrket det: ’Vi bør en gang for alle

utrydde fra vårt vokabular alle tarvelige og meningsløse

fraser om

”folkets genius” som vi har overtatt fra de reaksjonære

slavofilene. Vi bør ikke, og har ikke rett til å ha

overdrevne forhåpninger til dette folket.’ Folket skulle

nok spille en rolle, men bare som et redskap i hendene på

et lite, opplyst revolusjonært mindretall.

For det andre skulle ikke dette mindretallet ha som sitt

mål å tilintetgjøre statsapparatet, forklarte han. I stedet

skulle de erobre statsmakten og gjøre den til et redskap

for en samfunnsomlegging. Dette var tanker som foregrep

mye av det Vladimir Lenin senere skulle forkynne.

Frem mot 1900 overtok marxismen mer og mer narodnik-

ideologiens plass som den viktigste retning innen den

russiske revolusjonære bevegelse. En viktig grunn til

420

dette var at terroristbevegelsen hadde spilt fallitt.

Terroristene hadde, som Lenins lærefader Grigorij

Plekhanov uttrykte det, lyktes i å få Aleksandr II under

jorden bare for å få en Aleksandr med ett romertall til

bak navnet på tronen, en som attpåtil var langt verre. En

rekke narodniker skiftet over til den nye ideologien og

ble marxister, inklusive Plekhanov selv. Dermed byttet de

ut troen på ett ’folk’ -- bøndene -- med et annet:

proletariatet.

Marxismen var en utpreget vestlig ideologi utviklet på

bakgrunn av en analyse av Vest-Europas historie og

samfunnsstruktur, og i utgangspunktet var den derfor lite

egnet som et handlingsprogram for russiske revolusjonære.

Russland hadde jo nesten ikke noe industriproletariat!

Mens Marx hadde lært at en sosialistisk revolusjon ikke

kunne gjennomføres før den kapitalistiske

samfunnsformasjon hadde uttømt sitt utviklingspotensial,

var den russiske kapitalismen kun i sin spede emning. Men

Marx selv hadde skaffet de russiske marxistene et

smutthull ut av dette dilemmaet. Allerede i 1881 hadde en

421

narodnik og fremtidig marxist, Vera Zasulitsj, skrevet

til ham og spurte om det ikke var mulig for Russland å ta

steget rett inn i den sosialistiske æra uten å gå omveien

om kapitalismen siden landet hadde de kollektivistiske

landsbytradisjonene å bygge på. Selv om dette brøt med

hva Marx tidligere hadde lært, ble han tydeligvis like

fristet av håpet om en revolusjon i Russland som Hertzen

hadde vært, og svarte til slutt at jo, det burde nok

kunne gå.

Den russiske bolsjevismen, viste det seg, var ikke

rendyrket zapadnik-lære likevel, men en særegen krysning

av vestlig sosialisme og russiske revolusjonære

tradisjoner. Den elitepartimodellen som Lenin utviklet,

var en videreføring av Tkatsjovs tro på det revolusjonære

mindretalls førerskap. Troen på at det gikk an å ’dytte

på’ den historiske utviklingen og gjennomføre en

revolusjon før situasjonen ’objektivt sett’ var moden for

det, videreførte den aktivistiske linjen fra narodnikene.

Noen russiske marxister beholdt også den kvasireligiøse

holdning til folket som preget mye av narodnik-

422

bevegelsen, og utviklet en lære som ble kalt

’gudebygging’: De forkynte at riktignok finnes det ingen

Gud, men folket trengte noe å tro på. Så la det tro på

seg selv! Forfatteren Maksim Gorkij og filosofen Anatolij

Lunatsjarskij, senere undervisningsminister i Lenins

regjering, erklærte at der mennesket reiser seg fra

trelleåket, der fødes gud. Men her satte Lenin foten ned:

Han var rasende over gudebyggingen som han mente var å

bringe den forhatte ortodoksien inn bakveien igjen.

Mot slutten av 1800-tallet ser vi også en annen

nyutvikling i det russiske intellektuelle klima. Ikke

alle søkte seg mot marxismen, noen ble også politisk

konservative og/eller religiøse troende. Den slavofile

bevegelse opplevde en renessanse, men epigonene på 1870-

og 180-tallet var langt mer politiserte og aggressivt

tsarlojale enn de tidlige slavofile hadde vært. Mens

Aksakov hadde utviklet et slags demokratisk-anarkistisk

forsvar for tsarmakten, var alle tilløp til demokrati og

liberalisme nå som blåst bort. For de nyslavofile, som

også ble kalt panslavister, betød religionen mindre og

423

nasjonen og rasen mer. De var sterkt opptatt av at

russerne hadde mange slaviske brødre i Øst-Europa, og

disse, mente de, burde slutte seg sammen under Russlands

førerskap. En hovedårsak til dette var at de dermed kunne

stå sterkere under den krigen mot Europa som de var

overbevist måtte komme.

Noen få russiske tenkere som løftet arven etter de

tidlige slavofile, holdt like vel fast på den liberale

impuls som utgikk fra dem. Den viktigste av disse var

filosofen Vladimir Solovjov, som mange regner som

Russlands største og mest originale tenker gjennom

tidene. Han utviklet en lære om ’gudmenneskeheten’ der

han forklarte at kristendom er tro ikke bare på Gud, men

også på mennesket. Alle gode krefter, også de som

benekter Gud, bidrar til å fremme Hans sak på jorden. I

Kristus Jesus er gudmennesket realisert i ett individ,

mens det er menneskenes oppgave å virkeliggjøre

’gudmenneskeheten’ kollektivt, i samfunnet og historien.

424

En tid videreutviklet Solovjov denne læren i retning av

hva han kalte ”det frie teokrati”. Staten og kirken burde

virke sammen til menneskenes beste for å realisere

Gudsriket på jorden. Mot slutten av sitt liv oppgav han

imidlertid helt troen på teokratiet og oppfattet denne

tanket som potensielt antikristelig. Solovjovs siste bok

Tre samtaler om Krig, fremskritt og historiens ende, avsluttes med En

kort fortelling om Antikrist. Antikrist fremstår som en filantrop

og blir hyllet som en stor tenker og samfunnsreformator.

Han utroper seg selv til verdenskeiser og sammenkaller et

økumenisk kirkemøte i Jerusalem. De fleste kristne lar

seg lure, men den siste pave innser Antikrists sanne

identitet og ekskommuniserer ham. Med denne fortellingen

holdt Solovjov dommedag over seg selv og advarte samtidig

mot alle forsøk på å skape et lykkerike på jorden.

Solovjov døde i år 1900, året etter at fortellingen om

Antikrist kom ut, og det kan være naturlig å avslutte

våre streiftog gjennom 1800-tallets russiske idéhistorie

med ham. Vi er nå på en måte tilbake ved utgangspunktet,

for Solovjov var et av Berdjajevs store forbilder, og den

425

han kanskje lærte mest av ved siden av Dostojevskij.

Gjennom vår vandring har vi støtt på både Netsjaevs

antihumanisme og Solovjovs humanisme, både anarkisme og

forsvar for tsarmakten, og det til og med hos en og samme

tenker, Aksakov. Vi har truffet både ortodokse troende og

militante gudsfornektere, men få med et lunkent forhold

til religion. Svært mange var opptatt av Russlands

forhold til Vesten, og en del skiftet oppfatning i dette

spørsmålet og krysset linjen mellom den slavofile og den

vestvendte leir.

Ikke minst har vi fått mye belegg for påstanden om at

mange russere i sine standpunkter har pendlet mellom

ytterligheter. Denne tanken om russernes maksimalisme ble

senere tatt opp og videreført innenfor den russiske

kultursemiotikken. Kultursemiotikk er læren om hvordan

kulturelle ytringer kan tolkes som en serie tegn som gir

forskjellig mening i ulike kontekster. På 1960- og 70-

tallet skrev semiotikerne Jurij Lotman og Boris Uspenskij

noen berømte artikler sammen hvor de blant annet beskrev

det de kalte den ’binære’ struktur i russisk

426

kulturhistorie. De hevdet at russisk kultur beveger seg i

sprang mellom det gamle og det nye, mellom sann og falsk

tro. Dette gav utviklingen et abrupt preg, med voldsomme

kast mellom én posisjon og den neste. Det klareste

eksemplet på dette var Peter den stores reformer (og vi

kunne legge til: Oktoberrevolusjonen, som Lotman og

Uspenskij ikke nevner, sannsynligvis fordi sovjetsensuren

ikke ville tillatt det). De mener like vel ikke at det

gamle kulturen forlater arenaen uten å etterlate seg noen

spor. Tvert imot fortsetter den i forvrengt og forvansket

form, slik for eksempel de førkristne gudene ble omgjort

til skogsnisser og husnisser. Dette gjør tvetro til et

stadig tilbakevendende fenomen i russisk historie, hevder

de.

Lotman og Uspenskij gav flere forsøksvise forklaringer på

hvorfor den russiske maksimalismen var oppstått, og en av

dem er knyttet til fraværet av skjærsild i russisk

ortodoks troslære. I vestlig teologi var himmelen hellig

og helvetet utelukkende ondt, mens skjærsilden var et

etisk-religiøst nøytralt område. På grunnlag av denne

427

forestillingen om et nøytralt univers mellom polene var

det i Vesten etter hvert mulig å utvikle en sekulær,

ikke-demonisk og ikke-hellig kultur. I Russland ble

derimot ethvert brudd oppfattet som enten et syndefall

eller en oppstandelse fra syndens trelleåk, avhengig av

ståsted.

Med så kunnskapsrike talsmenn som Berdjajev, Lotman og

Uspenskij skulle vi kanskje kunne konkludere med at

påstanden om den russiske maksimalisme var godgjort. Men

vi skal se at også den motsatte påstanden er blitt

fremsatt med styrke: Russerne er de som er i stand til å forsone

og harmonisere motsetninger, ikke bare sine egne, men også

andres. Den fremste eksponent for denne tanken er

forfatteren Fjodor Dostojevskij, en person som i sitt

eget liv syntes å legemliggjøre nettopp forestillingen om

russernes evige pendling mellom radikale ytterligheter. I

ungdommen var Dostojevskij som så mange andre

intellektuelle russere medlem av en forbudt zapadnik-

gruppe der man diskuterte vestlige sosialistiske tenkere

som Saint Simon og Fourier. En politispion blant

428

deltakerne angav ham til det hemmelige politi og

Dostojevskij ble dømt til døden. Han var ført helt frem

foran eksekusjonspelotongen før straffen ble omgjort til

tukthus i Sibir. I Sibir traff han andre straffanger,

nettopp slike enkle bønder som han og hans

sosialistvenner hadde ønsket å hjelpe. Han ble sterkt

imponert over deres enkle livsførsel og enfoldige

gudstro, og da han vendte tilbake til St. Petersburg, var

han blitt en troende ortodoks. Samtidig var han blitt en

innbitt forsvarer av den autokratiske tsarmakt.

Det er etter tukthusoppholdet Dostojevskij skriver de

fleste av sine berømte idéromaner som vakte så sterk

debatt i samtiden og som fortsatt leses verden over. Til

tross for at han hadde plassert seg klart på høyresiden i

russisk politikk og samfunnsdebatt, ble han bedt om å

holde tale da en ny statue over Russlands store poet

Aleksandr Pusjkins skulle avdukes i Moskva i 1879. Det er

i denne Pusjkin-talen Dostojevskij fremsetter sin tanke

om russernes enestående evne til å forsone motsetninger.

429

Å være en ekte russer betyr nettopp å strebe etter

å bringe forsoning inn i de europeiske

motsetninger en gang for alle. Det betyr å peke på

en vei ut av den europeiske lengsel i vår russiske

sjel, som er allmenneskelig og gjenforenende. Den

rommer i seg alle våre brødre i en broderlig

kjærlighet, og i siste instans, vil vi kanskje

kunne uttale det endegyldige ord av storslagen

harmoni, om alle stammers broderlige, endegyldige

samdrektighet etter Kristi evangeliske lov!

Det alleuropeiske og universelle, se dét var russernes

bestemmelse. Hele Russlands historie hadde forebedt dem

til denne oppgaven. Pusjkins geni var at han var

allmenneskelig og nettopp derfor en ekte russer. I dette

perspektivet viste den store debatten mellom de slavofile

og de vestvendte seg å være en eneste gedigen

misforståelse.

Dostojevskijs tale utløste umiddelbar begeistring i alle

leire. ’Ovasjonene og omfavnelsene ville ingen ende ta.

Hysteriske damer måtte leies ut av salen, en ung mann

430

rakk så vidt å trykke dikterens hånd før han besvimte.’

(Geir Kjetsaa, Fjodor Dostojevskij – et dikterliv, 367). Dette

forteller ikke nødvendigvis at Dostojevskij hadde truffet

spikeren på hodet i beskrivelsen av russerens vesen, men

i det minste at svært mange russere gjenkjente seg i

denne den, eller ønsket at det skulle forholde seg slik.

Tanken om at motsetningen mellom slavofili og

vesternismen i russisk åndsliv bygger på en ren

misforståelse kan vi finne også idag . Den ligger til

grunn blant annet for en artikkel som Vladimir Putin

offentligjorde samme dag som han ble utnevnt som

fungerende president. I denne artikkelen fremsatte han et

treleddet politisk program og sin visjon for Russlands

fremtid: Landet trenger en sterk stat, en effektiv

økonomi og sist, men ikke minst en samlende russisk idé.

Sant nok, det ville det være helt feil å prøve å

gjeninnføre en offisiell statsideologi slik man hadde

hatt i sovjettiden, men en ny nasjonal konsensus måtte

like vel legges til grunn for samfunnets og statens liv,

mente den påtroppende presidenten. Dette var det mulig å

431

oppnå fordi det store flertall av Russlands innbyggere

allerede soknet til de samme grunnleggende oppfatninger i

alle vesentlige verdispørsmål, hevdet han. Hvilke verdier

er så det?

En prosess har startet der vårt folk har begynt å

akseptere og anta de overnasjonale,

allmennmenneskelige verdier som er hevet over

interessene til de enkelte sosiale og etniske

grupper. Folk har annammet slike verdier som

ytringsfrihet, retten til å forlate landet, og andre

politiske og personlige friheter. Folk setter pris

på at de kan eie sin egen eiendom, drive

forretninger, og skape en formue.

Men samtidig som russerne etter kommunismen hadde

tilegnet seg disse universelle – eller skal vi heller si

europeiske? – verdier, holdt de også fast på ’nedarvede,

tradisjonelle russiske verdier,’ hevdet Putin. Blant

disse regnet han patriotisme og troen på en sterk stat.

’For russeren er ikke en sterk stat en anomali, det er

432

ikke noe man bør forsøke å bekjempe. Tvert imot, en sterk

stat er en kilde til og garanti for orden.’ Staten er for

russeren initiativtaker til og den drivende kraft bak

alle samfunnsendringer. Russeren ser klart forskjell på

en totalitær stat og en sterk stat: Han avviser det

første og ønsker seg det siste, hevdet Putin. Og endelig

foretrekker russeren fellesskapsløsninger fremfor

individuelle løsninger:

Det er et faktum at i Russland har tendensen til

kollektive former for aktivitet alltid dominert over

individualisme. Det er også et faktum at i det

russiske samfunn er paternalistiske holdninger

rotfestet. De fleste russere er vant til å regne med

at forbedringer i deres liv ikke kommer som en følge

av deres egne initiativer og innsats, men ved hjelp

og støtte fra samfunnet og staten.

De nedarvede, tradisjonelle russiske verdier som Putin

ramser opp her, ser ut til å ligge på kollisjonskurs med

de vestlige verdier han skisserte opp, men nei, det er

433

ingen motsetning her, mente presidenten. Tvert imot

insisterte han like standhaftig som Dostojevskij på at

disse tilsynelatende motsetningene ikke bare lar seg

forene, men går opp i en høyere enhet.

Siden Putin hevdet at dette var verdier og holdninger som

allerede finnes i den russiske mentalitet, burde det være

mulig å undersøke saken empirisk. En forskergruppe som jeg

ledet i 2000/01, tok Putin på ordet. Vi bestilte en

meningsmåling blant 1200 personer i Russland i 6 regioner.

Respondentene var ikke bare russere, men også tatarere,

dagestanere og andre ikke-russere, men det var også hva vi

hadde lagt opp til. I sin tale hadde nemlig Putin hevdet

at disse holdningene som Dostojevskij hadde tillagt

etniske russere, var noe som alle Russlands borgere hadde

del i. De var derfor egnet ikke til å splitte den russiske

nasjon langs etniske skillelinjer, men tvert imot å binde

den sammen.

Vi begynte med å stille spørsmålet ’Trenger Russland en

statsideologi?’ Dette svarte hele 90 prosent ’ja’ på, og

434

vi kunne gå over til å spørre hva som burde være innholdet

i denne ideologien. Av de 10 svaralternativene vi foreslo

valgte hele 41 prosent nettopp det som Putin hadde lagt

dem i munnen: ’En kombinasjon av universelle verdier og

tradisjonelle russiske verdier’. På de neste plassene kom

’tradisjonelle russiske verdier’ (37 prosent), ‘summen av

de nasjonale verdier blant Russlands folk’ (36 prosent),

og ‘patriotisme og sterk stat’ (28 prosent). Det var mulig

krysse av for mer enn ett alternativ. Alternativet

’kommunisme’ sanket støtte bare blant 8 prosent av de

spurte, det samme gjorde ’ortodoksi’, mens ’tsarisme’ kom

på jumboplass med 0,3 prosent.

Ett av svaralternativene hadde også vært ’vestlig

demokrati’, og 4 prosent av de spurte mente dette burde

ligge til grunn for Russlands statsideologi. Kan vi av

dette tallet trekke den konklusjon at russerne forkaster

demokrati som sådant eller avviser de bare den form for

vestlig demokrati de fikk innført etter 1991? For å få

svar på dette gikk vi indirekte til verks og stilte

spørsmål der vi ikke brukte selve ordet ’demokrati’. Når

435

vi spurte om hva de syntes om et politisk system der en

sterk leder ikke trenger å ta hensyn til valg og

nasjonalforsamling, delte svarene seg på midten:

halvparten var for og halvparten mot. Når vi så spurte om

hva som burde være den viktigste oppgave for staten og gav

fire alternativer, fikk vi denne svarfordelingen:

’Opprettholde orden i landet’ (59 prosent), ’bekjempe

prisstigningen’ (22 prosent), ’gi folk mer innflytelse

over viktige statsanliggender’ (14 prosent) og ’beskytte

ytringsfriheten’ (4 prosent).

Vi kan nok trekke den konklusjon av russerne ikke er

overvettes begeistret for demokrati, men mye tyder også

på at dette en reaksjon på det de oppfatter som vanstyre

etter at et delvis demokratisk system ble innført under

perestrojka. Når de kunne krysse av fra 1 til 10 for å gi

skussmål til dagens politiske system, valgte 28 prosent

et av de to laveste alternative mens bare 10 prosent

valgte et av de to høyeste. Nå må det legges til at

velgere i alle land har en tendens til å være misfornøyd

med sine ledere, men det er påfallende at når vi spurte

436

hvordan de vurderte det politiske systemet under

kommunismen, var svarprosenten på de tre laveste

alternativene til sammen 22 prosent, mens 30 prosent

krysset av for et av de tre høyeste. Sovjetnostalgien er

en realitet.

Hva er så ’de russiske verdier’ på det mer private, ikke-

politiske plan? Så godt som alle våre respondenter mente

at et barn trenger både far og mor for å vokse opp og bli

lykkelig og 80 prosent ment at to eller tre barn er den

ideelle familiestørrelsen. Bare en av fem mente at

ekteskapet er en utdatert institusjon og et tilsvarende

lite antall var tilhengere av full seksuell frihet. Så

godt som ingen mente at prostitusjon kan aksepteres i

noen situasjoner. Dette er tradisjonelle snarere enn

postmoderne holdninger.

Putin fikk også støtte i sin påstand om at russere går

inn for kollektive løsninger snarere enn å satse på

enkeltmenneskenes initiativ: Når vi spurte om hvem som

har ansvaret for å holde nabolaget vakkert og trivelig

437

svarte 60 prosent’staten’ og ikke ’de som bor der. To

tredjedeler mente at de som er fattige, er blitt det

fordi samfunnet behandler dem dårlig, mens bare en av

fire mente det skyldtes deres egen latskap. Så godt som

ingen syntes det er helt greit å motta statlige

velferdsbidrag som man ikke er berettiget til.

Hvor forskjellig er dette fra norske holdninger? I 1990

gav Peter Normann Waage ut boken Russland er et annet sted, der

han sterkt understreket dette landets annerledeshet.

Finnes det empirisk belegg for en slik oppfatning? Både

ja og nei. I vår undersøkelse brukte vi bevisst en del

spørsmålsformuleringer som var anvendt tidligere i den

store World Values Survey. WVS har vært gjennomført en

rekke ganger i stadig flere land, deriblant i Norge. Ut

fra vår undersøkelse fra år 2000 ville det i prinsippet

vært mulig å foreta en systematisk sammenligning mellom

russiske og norske holdninger. Dette falt utenfor vårt

prosjekt den gang, men noen raske stikkprøver viser to

klare tendenser: på en del områder er de norske og

438

russiske svarene temmelig forskjellige, mens de på andre

områder er påfallende like.

Når man for eksempel spør om det finnes absolutte regler

som kan veilede oss i hva som er rett og galt, er norske

og russiske respondenter helt på linje: I begge land er

’ja’- og ’nei’-prosenten akkurat like store. Men hele 14

prosent av nordmennene mente at et barn ikke nødvendigvis

trenger å vokse opp med to foreldre for å bli lykkelig,

mens bare

3 prosent av russerne var av samme oppfatning. Dette er

påfallende når vi tenker over at svært mange russiske

barn faktisk vokser opp sammen med bare mor. 27 prosent

av russerne mente at lydighet var det viktigste man kan

lære et barn. Gir dette støtte til den ofte fremsatte

påstanden om at russerne oppdras til en autoritær

personlighetstype? Vel, før vi svarer ja på det, bør vi

være klar over at dette er et synspunkt som hele 31

prosent av nordmennene i VWS-undersøkelsen delte. Et

tilsvarende mønster ser man dersom man spør om hva som er

statens viktigste oppgave. Som nevnt krysset 59 prosent

439

av russerne her av for å ’opprettholde orden’ og mange

vil nok mene at det er et høyt tall. Men faktisk gav hele

64 prosent av nordmennene uttrykk for det samme

’autoritetstro’ synet! Men når man spør om hva som er

viktigst av likhet eller personlig frihet, ser vi en

annen rollefordeling: bare 45 prosent av russerne og hele

67 prosent av nordmennene regnet frihet som den viktigste

verdien.

Tilsynelatende er det vanskelig å se noe klare mønstre

her, men forskerteamet bak World Value Survey har ordnet

de forskjellige svarene i samleindekser og fått frem noen

oppsiktsvekkende konstante tendenser. Dette gjelder ikke

bare for den norske og russiske tallene, men for alle de

landene de har undersøkt. De deler inn de forskjellige

verdisynene langs to skalaer: på den ene skiller de

mellom hva de kaller ’sekulær-rasjonelle verdier’ og

’tradisjonelle verdier’, på den andre mellom

’overlevelsesverdier’ og verdier som uttrykker behov for

selvrealisering. Ut fra disse kategoriene har de tegnet

et kart over verdipreferanser i forskjellige land. Disse

440

grupperer seg i en rekke soner med overlappende

kulturelle mønstre. Disse sonene er definert på

forskjellige måter, ut fra religion, språk, geografi og

politikk. For eksempel plasserer de landene som tidligere

hadde kommunistisk styre, seg såpass nær hverandre at det

går an putte dem i en felles kategori.

Som hhv protestantisk land og tidligere kommunistland

havner Norge og Russland i hver sin kategori, men dette

skyldes nesten utelukkende at nordmenn prioriterer

’overlevelsesverdier’ mens russerne er opptatt av verdier

som uttrykker behov for selvrealisering. På den andre

aksen ligger Norge og Russland svært likt (hhv + 1,3 og +

1).

441

Det siste er ikke så rart: Det er mye lettere å være

opptatt av selvrealisering når man ikke trenger å tenke

på om man har nok penger til å kjøpe middag resten av

måneden, slik mange russere (og folk i andre deler av

verden) må. Samtidig reflekterer likhetene på den andre

aksen at både Norge og Russland er industrinasjoner der

442

det store flertall av befolkningen bor i byer og har høy

utdannelse.

Hva forteller dette oss? Selvfølgelig skal vi være svært

forsiktige med å overfortolke disse tallene, men jeg

våger like vel følgende påstand: russerne er ikke fullt

så forskjellige fra vesteuropeerne som mange (både

russere og ikke-russere) synes å tro. Og hadde de hatt

større økonomisk trygghet enn de har idag , ville

holdningsforskjellene på mange områder skrumpet

ytterligere inn.

443

Kapittel 6 Litteratur med et budskap

Er det sant at russerne kun har evnen til å etterape

andre og ikke skape noe nytt selv, slik Tsjaadajev

hevdet? Og kanskje er det også noe i at russerne nærer en

inngrodd aversjon mot borgerligheten og alt dens vesen,

slik Berdjajev og mange andre russere vil ha oss til å

tro? I så fall støter vi på to store paradokser:

Vanligvis tar vi for gitt at epigonene, etterplaprerne,

ikke når opp til samme høyder som de mesterne de hermer

etter. Russernes bidrag til verdens kulturarv har derimot

vært betydelig. Dette gjelder innenfor en rekke

kulturområder så som musikk og malerkunst, men kanskje

først og fremst innen litteraturen. Russisk

skjønnlitteratur fra 1800- og 1900-tallet er skattet

blant det lesende publikum over hele verden og leses på

universiteter i alle land, ikke bare av dem som studerer

russisk språk, men også av studenter på fag som allmenn

litteraturvitenskap og idéhistorie.

444

For det andre: det er særlig den gode roman som har vært

den russiske litteraturs varemerke, og fremveksten av

romanen som sjanger har historisk sett vært forbundet med

fremveksten av middelklassen og borgerskapet. De angivelig

antiborgerlige russerne har dermed siktet seg inn på og

perfeksjonert den kanskje mest borgelige av alle

kunstarter.

Når vi i dette kapitlet skal se litt nærmere på russernes

bidrag til verdens kulturhistorie, vil jeg av to grunner

konsentrere meg om skjønnlitteraturen: plassen tillater

ikke mer, og russerne selv setter litteraturen i en

særstilling blant kunstartene. Det har ofte vært hevdet

at russerne er et særdeles lesende folk, og selv om dette

er blitt litt av en floskel, er det like vel mye riktig i

det. Mens nordmenn for det meste leser avisen på vei til

jobben, er det vel så vanlig å se russerne på T-banen

henge i stroppen med en roman mellom hendene. Noe av

forklaringen er nok at T-banelinjene i Moskva er

fryktelig lange, en avis strekker ikke til. Men det sier

445

er også et uttrykk for at moskovittene har et nært

forhold til sin litteratur.

I sovjettiden fantes det ikke bare lovlig og forbudt

litteratur, men også noen romaner og forfattere som var

’halvlovlige’. På slutten av 1970-tallet gikk for

eksempel Mikhail Bulgakovs roman Mesteren og Margarita over

fra å være forbudt til å bli halvforbudt (med noen

sensurerte scener). Slike halvforbudte bøker ble trykket

i svært små opplag og for det meste solgt under disken

til folk med de rette forbindelser. Men noen av dem fant

også veien til en egen bokhandel i Moskva som solgte

etterspurt litteratur for hard valuta til turister og

andre utlendinger. Utenfor den ble jeg praiet av en

russer som bladde frem noen krøllete rubelsedler: Kunne

jeg kjøpe et eksemplar av Mesteren til ham?

I norsk kulturhistorie snakker man gjerne om det såkalte

’poetokratiet’ på 1800-tallet og særlig fra 1870-årene.

Med dette uttrykket sikter man til at litteraturen hadde

en privilegert stilling blant kunstartene og i det

446

offentlige ordskiftet. Dikteren ble ofte oppfattet som en

fortolker av rett og galt med plikt til å gjøre seg

gjeldende i samfunnsdebatten. Vi kan bare tenke på

Bjørnson, Garborg og Ibsen. Men disse oppfatningene stod

faktisk enda sterkere i Russland enn i Norge og holdt seg

her også mye lenger. Faktisk kan man snakke om et slags

russisk poetokrati helt fra begynnelsen av 1800-tallet

til slutten av 1900-tallet. Forfatteren som budbærer og

forkynner er et langt mer fremtredende trekk ved

kulturlivet i Russland enn i de fleste andre land. Først

i vårt århundre kan vi se et nytt og mindre didaktisk

litteratursyn gjøre seg gjeldende.

Den russiske litteratur har sjelden vært preget av

avantgardistisk eksperimenteringsvilje eller lyst til å

prøve ut nye sjangere og stilarter. Det gamle, ortodokse

Russland overtok sjangere som helgenlegender, prekener og

andre religiøse litteraturformer som for lengst var

utarbeidet av den greske kirken, og på 1700-tallet skrev

man dikt etter franske forbilder. Innenfor romansjangeren

har russerne holdt seg nesten utelukkende til realismen.

447

En viktig grunn til dette var nettopp at de så ofte hadde

et budskap de vil formidle. Da måtte ikke formen stille

seg i veien for budskapet. Dette betyr ikke at alle

russiske romaner nødvendigvis likner på hverandre.

’Realisme’ er et sekkebegrep som brukes om mange til dels

svært forskjellige litterære uttrykksformer, og vi finner

dem alle representert i russisk litteratur: psykologisk

realisme, fantastisk realisme, episk realisme,

sosialrealisme, og realisme som tenderer i retning av

romantikk. Men felles for nesten alle russiske

realistiske romaner er at de forteller en klar og

forståelig historie, i det store og hele lar de

fremdriften i romanen bestemmes av den kronologiske

utviklingen i denne historien. For det andre velger

russerne nesten alltid sujetter hentet fra sitt eget

samfunn, og som regel også fra sin egen samtid.

Det er klart at ikke all litteratur som ble skrevet i

Russland gjennom alle århundrer lar seg innpasse i dette

generelle bildet. Rundt 1900 gjorde for eksempel en del

diktere og andre forfattere opprør mot kravet om at

448

litteraturen må være samfunnsnyttig, og valgte bevisst å

lage ‘kunst for kunstens skyld’. Rent generelt kan man

også hevde at all litteratur, som all annen kunst, per

definisjon er flertydig og åpen for tolkninger i flere

retninger. Ja, mange vil mene at den litteraturen som kan

tolkes på én og kun én måte, ikke lenger kan betraktes

som ’kunst’ i ordets fulle betydning. Like fullt har

forfattere som vil formidle et bestemt budskap, vært et

viktig innslag i litteraturhistorien i alle land til alle

tider.

Det budskap de russiske forfatterne hadde på hjertet, var

langt fra alltid det samme. Noen var konservative og

ville støtte opp om den eksisterende statsorden og de

tradisjonelle verdier i samfunnet, en del var troende og

ville formidle et religiøst budskap. Like vel var det

romanens og fortellingens samfunnskritiske potensial som stod i

fokus for den russiske litterære debatten på 1800-tallet.

Det skyldtes i første rekke litteraturkritikken. I de

tilfeller der det ikke var mulig å lese en klart

samfunnskritisk tendens ut av det en forfatter skrev, kom

449

litteraturkritikerne og gjorde jobben for ham. På 1800-

tallet var litteraturkritikken sterkt preget av Vissarion

Belinskij og hans måte å lese litteraturen på. Belinskij

selv og ikke minst de som kom etter ham, leste de

russiske romanene først og fremst for å finne ut hva de

sa om samfunnsforholdene i Russland. Dersom det ikke

fantes noe tydelig budskap å lese ut av en roman, kunne de

i stedet lese en tendens inn i den.

I større grad enn i de fleste andre land kom derfor

litteraturkritikken i Russland til å bli en integrert del av

den nasjonale litteratur. Mange av de mest kjente navn i

russisk litteraturhistorie virket kun som kritikere og

skrev ikke noen skjønnlitterære verker selv, like fullt

blir det de skrev regnet som en del av

litteraturhistorien. Litteraturkritikken fungerte som en

bro fra kulturen og over i samfunnsdebatten. Ja, i lange

tider kan man faktisk si at samfunnsdebatt og

litteraturkritikk i Russland var en og samme sak. Denne

debatten ble ført i de såkalte ’tykke tidsskrifter’

(tolstye zjurnaly), en slags krysning av Vinduet og Samtiden,

450

bare mye tykkere. Her fantes det som regel en seksjon for

skjønnlitteratur, en for ’nytt fra utlandet’, en for

essays og skisser (otsjerki) og en for bokanmeldelser. I den

skjønnlitterære seksjonen ble det trykket ikke bare dikt

og noveller, men også hele kapitler fra romaner som ennå

ikke var kommet ut og kanskje ikke engang var

ferdigskrevet. Som regel ble da hele romanen trykket som

føljetong over mange nummer. Ettersom mange russiske

romaner er veldig L A N G E, gjerne 800-1200 sider,

skjønner man at disse tidsskriftene måtte bli svært

tykke. Også anmeldelsene kunne for øvrig være

oppsiktvekkende lange, opp mot både 50 og 100 sider. Man

skulle kanskje tro det ville være vanskelig å finne

lesere til så tungt stoff og så tidkrevende lesning, men

faktisk stod studenter og andre og trippet utenfor

bokkioskene på midten av 1800-tallet når siste nummer av

de mest populære tidsskriftene ankom. De slavofile og de

radikale konkurrerte om leserne med hver sine

tidsskrifter, og i denne tevlingen kom de slavofile

sørgelig til kort. Mens deres tidsskrifter som regel ble

trykket i opplag på noen hundre eksemplarer, hadde

451

radikale tidsskrifter som Fedrelandets annaler og Den samtidige

ti ganger så store opplag.

På grunn av sensuren var det i tsartiden så godt som

umulig å føre en fri og åpen debatt om den rådende

samfunnsorden og det politiske system. Som et substitutt

for dette diskuterte man de siste litterære utgivelser i

et finurlig kodespråk. Tilsynelatende vurderte man den og

den oppdiktede embetsmannen som ble skildret i den og den

romanen, men i realiteten dreide debatten seg om den

russiske embetsstanden som sådan. Som samfunnsfenomen

fungerte derfor litteraturen og litteraturkritikken ofte

som en totrinnsrakett. Selve romanen eller fortellingen

var ofte bare bæreraketten som litteraturkritikeren

brukte for å bringe sitt missil ut i posisjon. Derfra

kunne den styres inn mot målet, som var det forhatte

tsardømmet. De russiske forfatterne som hadde et annet

budskap enn det de radikale kritikerne tilla dem, havnet

dermed lett i et dilemma. De ville gjerne ha gode

anmeldelser -- hvilken forfatter vil ikke det? – men

samtidig kunne kritikernes omfavnelse oppleves som å

452

omfavnes av en lommetyv. Belinskij-skolens kritikere

’stjal’ verkene deres og brukte dem til sine egne formål.

Fenomenet med tykke tidsskrifter holdt seg også etter

1917-revolusjonen og gjennom hele sovjetperioden. I

Brezjnev-tiden var det fortsatt mulig å dele inn

tidskriftfloraen i

’slavofile’ versus ’vestvendte’. Opplagstallene var

fremdeles slike som en hvilken som helst

tidsskriftredaktør i et annet land bare kunne drømme om,

og under perestrojka tok det helt av. Da Gorbatsjov

lettet på sensurtrykket, kunne dristige

tidsskriftredaktører presse grensene for det tillatte.

Romaner som det tidligere hadde vært umulig å trykke, ble

nå hentet frem, og ’alle’ ville lese. Samtidig var prisen

på bøker og tidsskrifter i sovjetøkonomien kunstig lave,

slik at alle også hadde råd til å kjøpe. Når et 300-400

siders tidsskrift som ’Ny verden’ (Novy mir) i 1990 kom ut

med 1,1 MILLIONER eksemplarer, sier det seg selv at dette

var en eksepsjonell situasjon som ikke kunne vare. Etter

sovjetstatens sammenbrudd skrumpet da også

453

tidsskriftkulturen sammen til en skygge av seg selv, både

i opplag og samfunnsbetydning.

Selv om behovet for å formidle et budskap løper som en

rød tråd gjennom det meste av russisk litteraturhistorie,

gjennomgår like vel forholdet mellom litteraturen og

Makten flere omslag. I det gamle, ortodokse Russland var

så godt som all litteratur, i likhet med alle andre

kunstarter og kulturytringer, ment å tjene til

oppbyggelse og vederkvegelse. Den var positiv og

systembekreftende. Det var kirkens lære som preget

budskapet i så godt som alt som ble skrevet. Det fantes

riktignok også en ’frivol’ litteratur, eller det

litteraturkritikeren Mikhail Bakhtin kalte en

latterkultur, som utfordret kirkens moral og

læresetninger, men denne var stort sett muntlig.

Litteraturens systembekreftende holdning holdt seg også

etter at Peter den Store hadde sekularisert det russiske

samfunn og kirken var skjøvet ut mot sidelinjen, men nå

var det staten litteraturen i første rekke tjente. En

454

klassisk 1700-talls-sjanger var oden, som lovpriste

tsaren eller tsarinaen og bejublet det russiske imperiets

rikdommer, fremskritt og seire på slagmarken. Så kom

omslaget med fremveksten av intelligentsiaen på

begynnelsen av 1800-tallet. Budskapet var nå ikke lenger

systembekreftende, i stedet var det i sin tendens kritisk

og potensielt samfunnsundergravende. Så fikk man et nytt

omslag etter 1917-revolusjonen, og spesielt etter Stalins

ensretting av kulturlivet på 1930-tallet. Nå fant det

sted tilbakevending til den oppbyggelige litteraturen som

hadde som en hovedoppgave å forherlige og legitimere

regimet.

Aleksandr Pusjkin var Russlands første store dikter og

etter manges oppfatning landets største dikter gjennom

alle tider. Vi tenker vanligvis ikke på ham som en

politisk forfatter, men han var en personlig venn av

flere av de såkalte dekabristene som forsøkte å styrte

tsaren i 1825, og sympatiserte med deres ideer. Da

myndighetene kom under vær med at han støttet tanken om

455

vidtgående sosiale reformer, ble han forvist fra

hovedstaden. Han ble sendt i indre eksil, først til

Bessarabia ved Svartehavet, senere til Nord-Russland. Men

etter hvert ble Pusjkin mer konservativ og støttet blant

annet Russlands rett til å slå ned det polske opprøret i

1830.

Slett ikke alt det Pusjkin skrev var innlegg i

samfunnsdebatten. Sosial problematikk var ikke noe

fremtredende trekk ved det som av mange regnes som hans

hovedverk, verseromanen om Jevgenij Onegin, men det

tankevekkende poemet Bronserytteren kan derimot sies å ha

forholdet mellom den lille mann og den overmektige staten

som tema. Med ‘bronserytteren’ sikter Pusjkin til

Falconets berømte statue av Peter den Store ved Nevas

bredd, og handlingen er lagt til 1824 da Neva gikk over

sine bredder og mange mennesker druknet. Var dette en

nødvendig omkostning for at rikets hersker skulle få

bygge sin mektige hovedstad? Poemets hovedperson er den

fattige unge mannen Jevgenij som så vidt overlever

oversvømmelsen, bare for å oppdage at hans forlovede er

456

druknet. Han drives til fortvilelse og vanvidd, anklager

Peter den Store for sin ulykke, og forbanner

bronsestatuen. Da opplever han at statuen frigjør seg fra

pidestallen og begynner å jage ham gjennom gatene. Selv

om staten/statuen ‘vinner’, overlater Pusjkin til leseren

å dra sine egne moralske slutninger.

Pusjkin døde i en meningsløs duell i 1837 bare 37 år

gammel. Den unge dikteren Mikhail Lermontov gav -- noe

urimelig kanskje – Nikolaj I skylden for poetens død.

Sitt raseri gav Lermontov uttrykk for i et dikt der

tsarens menn ble fremstilt som en gjeng bestikkelige og

ynkelige krek som ‘dreper frihet, geni og ære’. Som

straff for dette diktet ble Lermontov ekspedert av gårde

til Kaukasus som offiser i et dragonregiment for å kjempe

mot de kaukasiske fjellfolkene. Herfra hentet han stoff

til sin eneste roman, Vår tids helt, en tittel som nok må

forstås ironisk. Hovedpersonen Petsjorin er heltmodig

inntil det dumdristige, men emosjonelt avstumpet og full

av livslede. Hvorfor? Samtidens lesere var ikke i tvil:

det russiske samfunn hadde gjort ham slik. Lermontov døde

457

for øvrig straks romanen var ferdigskrevet, i en duell

like meningsløs som den som hadde tatt livet av Pusjkin.

Ved Pusjkin og Lermontovs død overtok Nikolaj Gogol den

ledige tronen som Russlands fremste forfatter. Han var

født i Ukraina og kom som usikker provinsgutt til

hovedstaden 19 år gammel. Her utgav han en rekke

folkelivsskildringer fra Ukraina som gjorde stor suksess

før han gav seg i kast med fortellinger fra

hovedstadslivet. Dette livet skildret han nedenfra, i

perspektivet fra den lille mann. Mest berømt er Kappen som

handler om den ubetydelige skriveren Akakij Akakijevitsj

som lenge bare har én glede i livet: å kopiere dokumenter

med sirlig håndskrift. Alle ler av ham bak hans rygg hvis

de da ikke fullstendig overser ham, men det bryr han seg

ikke om. Livet hans tar imidlertid brått en ny vending

når han må kjøpe en ny kappe fordi den gamle er så slitt

at den ikke lenger står til å redde. Dette er den største

begivenhet i hans liv, men allerede første natten blir

kappen stjålet fra ham på gaten. Akakij forsøker å få

hjelp av en høytstående embetsmann til å finne igjen

458

kappen, men i stedet får han en overhøvling som

bokstavlig talt skremmer livet av ham. Akakij snubler

hjem til den stusselige hybelen sin der han blir liggende

i feberørske inntil han dør.

Det russiske publikum var over seg av begeistring over

Gogols fortellinger. Flere av dem var skrevet i en

utpreget satiresjanger, så som den burleske historien om

kollegieassessor Kovaljov som plutselig oppdager at nesen

hans har stukket av mens han sov og nå utgir seg for å

være ham selv. Når Kovaljov endelig finner igjen nesen

sin ute i byen, nekter den å vende tilbake til plassen

sin. Den har nemlig fått høyere tjenesterang enn Kovaljov

selv har og vil derfor ikke ta imot ordre fra ham. Gogol

oppdaget etter hvert at det var i satiren hans sterkeste

talent lå, og hans to største og mest kjente verk er

skrevet i denne sjangeren. Skuespillet Revisoren forteller

om de korrupte og ukultiverte øvrighetspersonene i en

provinsby som kommer under vær med at en embetsmann fra

statsrevisjonen er på vei for å undersøke forholdene i

byen. De stikker til ham penger for at han skal snu

459

ryggen til det snusket han oppdager. Uheldigvis

forveksler de revisoren med en pengelens eventyrer, som

tilfeldigvis ankommer byen like før den egentlige

revisoren og gladelig stapper i lommene alt som blir budt

ham.

Gogols uthenging av folk i provinsen fortsatte i Døde

sjeler, en roman som tok sin tittel fra det forhold at de

livegne bøndene fortsatte å være godseierens eiendom – og

skattepliktige – også etter at de var døde, helt frem til

neste folketelling. Nok en gang introduserer Gogol en

pengelens eventyrer, som kommer på den ide at han kan

kjøpe opp døde sjeler og ha dem som sikkerhet når han vil

søke lån. Bare det å skrive om en slik kynisk plan var i

seg selv en kraftig anklage mot livegenskapet, og i

tillegg hengte Gogol godseierstanden ut til spott og spe.

Det var tydelig at Russland her hadde fått en særdeles

dyktig, radikal forfatter som ikke vek tilbake for besk

samfunnskritikk. Kritikerlauget anført av Belinskij selv

løftet Gogols talent opp til skyene.

460

Problemet var bare av Gogol ikke var en radikaler. I sitt

hjerte nærte han regimetro tsaristiske sympatier, men

disse hadde han lenge tidd nokså stille med,

sannsynligvis fordi han skjønte at de ville skade hans

anseelse i opinionen. Han ville i stedet forsøke å få

frem det han positivt stod for ved å skrive en oppfølger

til Døde sjeler der de gode og sanne russiske dyder skulle

forkynnes klart og rent. Men akk, hans talent var og

forble satiren, og alle hans forsøk på å skrive en

positiv og oppbyggelig roman falt flatt til jorden, det

følte han selv. Da kom han på den ideen at han skulle

forsøke å formidle sitt konservative budskap i

sakprosaform, og utgav en samling fiktive brev der

forkynte han en mystisk pietisme som krevde full lydighet

og kjærlighet til tsaren. ‘Tsaren har fått skjebnen til

millioner av sine medbrødre i sin varetekt. Han har et

forferdelig ansvar for dem overfor Gud. Derfor er han

også fritatt for ethvert ansvar overfor mennesker.’

Publikum var sjokkert og Belinskij rasende. Han skrev et

harmdirrende åpent brev til sin tidligere protesjé der

han sa kraftig fra om hva han mente. Belinskij befant seg

461

på dette tidspunktet i utlandet og visste også han ikke

hadde lenge igjen å leve, og lot alle hensyn til sensuren

falle. Brevet, som jeg allerede har sitert fra i kapitlet

om ortodoksien, er blitt en klassiker i russisk

litteratur. Gogol hadde sviktet Saken og da var det med

ett langt mindre interessant om han hadde et stort eller

lite talent. ‘Leserne har rett når de ser de russiske

forfatterne som sine naturlige forsvarere i kampen for å

frelse dem fra russisk autokrati og ortodoksi. Derfor er

de alltid parat til å tilgi en forfatter en dårlig bok,

men en skadelig bok tilgir de ham aldri.’ Belinskij gav

her et sammenpresset uttrykk for den utilitaristiske

tanke som lå til grunn for den litteraturkritiske skole

han var opphavsmann til.

På 1850- og -60-tallet var den utilitaristiske

litteraturkritikken nokså enerådende. Etter Belinskijs

død i 1848 ble Nikolaj Tsjernysjevskij anfører for de

radikale kritikerne. Han var sønn av en landsbyprest, en

pop, og hadde også selv gått på presteseminar. En stund

forsøkte han å lage en syntese av sine radikale ideer og

462

en noe hjemmesnekret kristen tro. Selv om han oppgav

dette prosjektet etter en tid, mener mange å kunne

gjenfinne rester av ortodoks fromhet og askesetenkning i

mye av det han senere skrev og gjorde. For eksempel utgav

han romanen Hva må gjøres? der en av personene utholder

forskjelllige askeseøvelser som å sove på spikermatte for

å herde seg til den revolusjonære kampen. Hva må gjøres?

regnes idag som litterært ytterst svak, men gjorde et

enormt inntrykk på Russlands unge og ubefestede sjeler.

En av dem som slukte Tsjernysjevskijs roman, var Vladimir

Uljanov, senere bedre kjent under dekknavnet ’Lenin’. En

av Lenins bøker om revolusjonær strategi og taktikk heter

symptomatisk nok nettopp Hva må gjøres? Tsjernysjevskij ble

sjefredaktør for tidsskriftet Den samtidige som han gjorde

til det ledende russiske kulturtidsskrift. Her tøyet han

stadig grensene for samfunnskritikk inntil han til slutt

tråkket over, og ble arrestert. Han ble dømt til 14 års

hardt straffarbeid som senere ble redusert til ‘bare’ 7

år.

463

De to største russiske forfatterne i generasjonen etter

Gogol var Ivan Turgenjev og Ivan Gontsjarov. Turgenjev

nærte liberale sympatier, og hans lille bok En jegers

opptegnelser fra 1856 skildret de livegne på en slik måte at

den effektivt undergravde hele livegenskapet og tanken om

at noen mennesker kunne eie andre mennesker. På

overflaten var det en samling upretensiøse skisser om

noen jegere og deres opplevelser, men leserne skjønte

bedre: mens godseier-jegerne ble skildret som plumpe og

ukultiverte, var flere av bøndene de traff, moralsk

høyreiste og helstøpte mennesker.

Turgenjev var nok en liberaler, men langt fra noen

revolusjonær. Like vel forsøkte han oppriktig å forstå de

unges kompromissløse radikalisme. Han skrev flere romaner

der dette var temaet, mest kjent er Fedre og sønner. ‘Fedre’

må her forstås som metafor for den eldre generasjon av

liberale ‘angrende adelsmenn’ mens sønnene er den nye

generasjon raznotsjintsy. Hovedpersonen i romanen er

medisinerstudenten Jevgenij Bazarov som selv hevder at

han er nihilist (av det latinske ordet for ‘ingenting’ –

464

nihil) og ikke tror på noe som helst. Det viser seg like

vel at Bazarov tror både på vitenskapen og på kampen for

det gode.

Turgenjev hadde en egen evne til å finne boktitler som

ble stående som uttrykk for en ide eller et sakskompleks

i samtidens debatt. I tillegg til motsetningsparet ’fedre

og sønner’ gled også begrepet ‘det overflødige mennesket’

fra boktittelen Et overflødig menneskes dagbok inn i det

russiske vokabular som en fast klisjé. Et overflødig

menneske var et menneske som samfunnet ikke hadde bruk

for, et menneske uten mål og mening i livet. En rekke

fiksjonsfigurer i russisk litteratur ble nå tolket inn i

dette skjemaet, ikke bare Turgenjevs romanpersoner, men

også Lermontovs ‘vår tids helt’ og Pusjkins Jevgenij

Onegin. Det mest klassiske uttrykk for det overflødige

mennesket var like vel tittelpersonen i Gontsjarovs roman

Oblomov, som brukte de første par kapitlene av boken på å

stå opp av sengen, og ellers ikke bedrev stort annet enn

å virre tafatt omkring og synes synd på seg selv. For

riktig å få frem hvor tiltaksløs Oblomov var, utstyrte

465

Gontsjarov ham med en venn som struttet av energi. Dette

var Stolz, som karakteristisk nok ikke var russer, men

tysker.

Oblomov ble anmeldt i Den samtidige av Nikolaj Dobroljubov,

som hadde overtatt redaktørkrakken i tidsskriftet da

Tsjernysjevskij ble arrestert. Også var han prestesønn og

en bortløpen seminarist og ble regnet som enda mer

kompromissløs enn vennen. Sine aller mest hatefulle

utfall reserverte han for de velmenende, men tiltaksløse

liberalerne i samtiden, som etter hans mening ikke var

annet enn en gjeng Oblomov’er. Dobroljubovs anmeldelse av

Oblomov i 1859 ble derfor nærmest bare et påskudd til å få

sagt disse et sannhetsord: ‘Alle disse oblomovene har

aldri utarbeidet sine prinsipper til kjøtt og blod, de

har aldri ført dem frem til sin ytterste konsekvens,

aldri nådd frem til den grensen der ord blir til

handling…. Det er derfor disse menneskene ustanselig

lyver.’ Turgenjevs forsøk på å slå en bro over

generasjonskløften med Fedre og sønner hadde vært

fullstendig forgjeves. Da Dobroljubov året etter gav en

466

drepende anmeldelse av Turgenjevs roman Dagen før, var

begeret fullt for ’fedrene’. Sammen med Gontsjarov og

flere andre nektet Turgenjev å utgi mer i Den samtidige.

Dette regnes gjerne som det endelige brudd mellom fedre-

og sønne-generasjonen.

De to gigantene – Dostojevskij og Tolstoj

De to største navnene i russisk litteraturhistorie i

siste tredjedel av 1800-tallet var utvilsomt Fjodor

Dostojevskij og Lev Tolstoj. For svært mange elskere av

russisk litteratur er dette Russlands to største

forfattere overhodet. Begge var utpregede idediktere som

gjennom sitt forfatterskap ønsket å diskutere filosofiske

og moralske, til dels også politiske problemer. Begge

tumlet med det russerne gjerne kaller de ’forbannete’

spørsmål, det vil si de evige temaer som Gud, verden, og

menneskelivets Mening. På mange måter var de svært

forskjellige, både i stil og budskap, og de lesere som

sverger til Dostojevskij, har som regel et noe kjøligere

forhold til Tolstoj og omvendt. Der Tolstoj ofte serverer

467

bøker med tydelige svar på klare spørsmål er

Dostojevskijs romaner langt mer springende og sammensatte

-- noen vil si kaotiske, andre vil si mangefasettererte

-- både i form og innhold.

Mange har ment at Dostojevskij i sine romaner bretter ut

den erkerussiske sjel, som de i berdjajevsk ånd oppfatter

som et sammensurium av motsetninger. En helt annen måte å

lese Dostojevskij på har vært å se hans romaner som

ekspedisjoner inn i Menneskesinnets uforutsigbare og

forvirrede irrganger. Der noen med andre ord leser

Dostojevskij som den mest ’russiske’ av alle russiske

forfattere, opplever andre ham som den mest universelle.

La oss for tankeeksperimentets skyld anta at begge

lesergruppene har rett på samme tid, i så fall har

Dostojevskij gitt oss en slags bekreftelse på sin berømte

påstand i Pusjkintalen: det å være russer er å være det

mest universelle av alle mennesker.

I forrige kapittel risset jeg raskt opp Dostojevskijs vei

frem til hans åndelige omvendelse i tukthuset i Sibir, og

468

vi kan her plukke opp tråden der vi slapp den. Selv om

Dostojevskij hadde etablert seg som en betydelig

forfatter også før han ble arrestert, var det like vel

først etter at han kom tilbake til St.Petersburg i 1859

at han skrev sine virkelig ruvende bidrag til

verdenslitteraturen. De fire viktigste var Forbrytelse og

straff (1866), Idioten (1868), De besatte (1872) og Brødrene

Karamazov (1880). I Forbrytelse og straff gir Dostojevskij et

uhyre spennende portrett av en sammensatt personlighet,

den fattige studenten Raskolnikov. Raskolnikov begår et

rovmord på en ufyselig pantelånerske og kommer ved samme

anledning i skade for å ta livet også av hennes uskyldige

søster. Romanen er strengere komponert enn de fleste av

Dostojevskijs andre romaner, med enklere plott og færre

bihandlinger. Forbrytelse og straff låner flere elementer fra

kriminallitteraturen: Selv om vi som lesere vet hvem som

har begått forbrytelsen, så lurer vi spent på om

mesterdetektiven Porfirij Porfirievitsj klarer å rulle

opp saken med sine psykologisk raffinerte avhør.

469

Thriller-aspektet ligger like vel kun i romanens ytre

handling, mens hovedproblematikken ligger på det indre,

psykologiske og åndelige plan: Hvorfor begikk egentlig

Raskolnikov sin uhyrlige forbrytelse? Her finner leserne

flere mulige forklaringer: 1. Det russiske samfunnet med

sin dype sosiale urettferdighet har skylden. 2.

Raskolnikov er utsultet etter uker med for lite mat og

handler i villelse. 3. Raskolnikov handler ut fra rene,

ridderlige motiver: han trenger penger for hjelpe sin

søster som er i ferd med å måtte si ja til et

nedverdigende ekteskapstilbud. 4. Filosofistudenten

Raskolnikov har -- som en tidlig Nietzsche! -- funnet ut

at unntaksmennesker, som Napoleon og han selv, har en

rett til å sette seg ut over de normer og regler som

gjelder for vanlige dødelige. Og ved mordet på

pantelånersken ønsker han å bevise for seg selv at han

nettopp er et slikt høyerestående unntaksmenneske.

Dostojevskij leder oss ikke mot ett bestemt svar. Ved det

navn han har gitt hovedpersonen antyder han at flere av

dem meget vel kan være riktige samtidig. ’Raskol’ betyr

splittelse, og Raskolnikov (eller kanskje vi mennesker i

470

alminnelighet?) er styrt av både det onde og det gode

tilbøyeligheter.

I Idioten gjør Dostojevskij et forsøk på å beskrive et

fullkomment godt og vakkert menneske, fyrst Mysjkin alias

’Idioten’. Fyrsten er ikke dum, men misoppfattes dithen

av sine medkarakterer på grunn av sin ekstreme og

barnlige troskyldighet. Romantittelen må sannsynligvis

også forstås på bakgrunn av den greske originalbetydning

av ordet ’idiot’, det vil si en person som står utenfor

samfunnet. Samtidig spiller forestillingene om jurodivyj,

den hellige dåre i russisk-ortodoks tradisjon, utvilsomt

med. Som vi har sett er det ekstremt vanskelig å gi en

troverdig litterær skildring av den fullkomne godhet,

Gogol brakk kunstnerisk sett nakken på oppgaven.

Dostojevskij maktet riktignok å skrive en vellykket roman

rundt denne skikkelsen, men så er det da heller ikke

godheten som ’seirer’ i romanen. Den Kristus-like fyrsten

makter ikke å frelse noen og ender selv i en tilstand av

galskap.

471

Selv om Dostojevskij i visse detaljer utstyrte fyrst

Mysjkin med selvbiografiske karaktertrekk (de var begge

epileptikere), var han selv så visst ikke noen idiot i

betydningen ’en som står utenfor samfunnet’. Dostojevskij

var levende opptatt av samtidens sosiale og politiske

spørsmål, og hans neste store roman, De besatte, kan

oppfattes som en 700-siders kommentar til Netsjajev-

gruppens spektakulære mord på et av sine egne medlemmer

(omtalt i forrige kapittel). Det er vanlig å lese De

besatte som en profetisk advarsel ikke bare mot slike

forbrytelser, men mot den revolusjonære bevegelse i sin

alminnelighet, og av den grunn ble romanen også forbudt i

Sovjetunionen. I De besatte tar Dostojevskij også opp igjen

fedre-og-sønner-temaet som Turgenjev hadde introdusert,

men nå med en ny vri. Dostojevskij er ikke ute etter å

forstå sønnene, men å fordømme ’fedrene’: de fanatiske og

blodtørstige sønnene er i hans utlegning den liberale

intelligentsiaens ektefødte barn, den kan ikke frasi seg

farskapet for dem.

472

Kronen på verket i Dostojevskijs forfatterskap er Brødrene

Karamazov der han igjen introduserer et krim-element: En

lidderlig gammel gris, Fjodor Karamazov, blir drept og

leseren blir lenge holdt i uvisse om hvem som er

morderen. Karamazov har fire sønner, og en av dem blir

arrestert og dømt for mordet. Han har i høyeste grad

motiv og tar også på seg straffen selv om han er

uskyldig. Dostojevskijs budskap her er at ingen egentlig

er uskyldig, for vi er alle skyldige for hverandre.

Gjennom soning -- for våre egne og andres synder -- kan

vi bringe den moralske verdensorden nærmere. Og selv om

Fjodor aldri så mye var en drittsekk, så er et fadermord

uansett et konsentrert uttrykk for et angrep på denne

verdensorden.

Men hvem er det da som har drept Fjodor? Den yngste,

Alesja, går fri for mistanke, han er novise i et kloster

under den livskloke og livsbejaende starets Zosima, som på

mange måter er Dostojevskijs talerør i romanen. Den

mellomstore broren, Ivan, er filosof og ateist: han kan

ikke tro på noen Gud når det finnes så mye ondskap i

473

verden. Men, spør Dostojevskij, kan det finnes noen moral

i det hele tatt dersom det ikke finnes noen Gud, en

garantist for moralen i det hinsidige? Dersom Gud er død,

er vel alt tillatt? Dette er tanker Ivan tumler med, men

uten å trekke de praktiske konsekvenser av. Men det

finnes også en fjerde bror eller halvbror, Smerdjakov,

’Stinkesen’, Fjodors uekte sønn, som forguder Ivan og

gjør det han kan for å gjette hans ønsker. Men hva ønsker

egentlig Ivan? Slik, kan man si, har Dostojevskij i

Brødrene Karamazov ført tematikken fra Forbrytelse og straff

videre på en ny måte over et bredere lerret, idet han lar

Raskolnikovs sprikende personlighetstrekk flytte inn i

forskjellige personer, fire brødre, som spilles ut mot

hverandre.

Ivan Turgenjevs romaner var ideromaner fordi

fiksjonspersonene hans diskuterte ideer. Ideaspektet ved

Dostojevskijs romaner kommer frem på en helt annen måte:

hans personer inkarnerer og lever ut forskjellige ideer.

Dette gjør ide-aspektet mye mer integrert i handlingen.

Samtidig er handlinger alltid mer mangetydige enn utsagn,

474

og Dostojevskijs romaner åpner derfor for et bredere

spekter av tolkningsmuligheter. Den russiske

litteraturviteren og kulturteoretikeren Mikhail Bakhtin

har hevdet at Dostojevskijs romaner er ’polyfone’, det

vil si at forfatteren lar en rekke ulike ’stemmer’ komme

til uttrykk i dem med tilnærmet lik styrke. Dersom dette

er riktig, har ikke Dostojevskij ett bestemt budskap han

vil pådytte oss, men lar oss velge mellom jevnbyrdige

alternativer. Denne tolkningen står sterkt idag , selv

om vi fra Dostojevskijs brev og sakprosaartikler vet godt

hva Dostojevskij selv mente om en rekke spørsmål. For

eksempel er offeret for mordkomplottet i De besatte,

Sjatov, en slags slavofil nasjonalist som uttaler at

’ethvert folk må ha sin egen Gud’ og at ’det russiske

folk er et gudbærende folk’. Den siste påstanden finner

vi gjentatt i Dostojevskijs brev, men dette gir oss like

vel ikke rett til å se Sjatov som et talerør for

Dostojevskij i alt og ett. Tanken om at ’ethvert folk må

ha sin egen Gud’ strider eklatant mot den kristne tro som

Dostojevskij bekjente seg til. Dostojevskij gir oss

sjelden eller aldri fasiten til sine moralske dilemmaer,

475

og det er vel en av grunnene til at vi aldri blir ferdig

med ham.

Langt mer entydige budskap finner vi derimot hos

Dostojevskijs store samtidige, Lev Tolstoj. Han

brakdebuterte med barndomserindringene Barndom i 1852, og

også de neste verkene var utpreget selvbiografiske. Men

Tolstojs talent stoppet ikke ved introspeksjonen. Han

hadde evnen til å trenge inn i og formidle også hvordan

helt andre mennesker tenkte og følte, såvel unge som

gamle, kvinner og menn, også såkalt ’enkle mennesker fra

folkedypet’ som ofte viser seg å ikke være fullt så enkle

som man tror. Det er ikke minst disse troverdige

menneskeskildringene som løfter hans store episke romaner

som Krig og fred og Anna Karenina opp over det store gross av

historiske romaner og samlivsromaner og gjør dem til

litteratur i verdensklasse.

Samtidig hadde Tolstoj også et budskap han vil formidle.

Dette ble gjerne lagt i munnen på en biperson, som den

livsvise bonden Platon Karataev i Krig og fred (merk

476

fornavnet!) og godseieren Konstantin Levin i Anna Karenina.

Svært forenklet kan man si at dette budskapet går ut på

at man må leve i pakt med naturen og med de elementære

livskreftene, og frigjøre seg fra den forfinede og

kunstige overklassekulturen. Dette er et ideal som Platon

etterlever helt naturlig, og som Levin forsøker å

realisere. Han prøver å forstå og lære av de enkle

bøndene, men uten å klare det.

Det er ingen tilfeldighet at Levin har nesten samme

etternavn som Tolstojs fornavn, Lev, for Levin målbærer

Tolstojs egen tvil, søken og usikkerhet. Mens han skrev

på Anna Karenina, var Tolstoj på vei inn i en dyp personlig

livskrise: finnes det egentlig noen mening med livet? En

stund syntes Tolstoj at han hadde funnet svaret hos

Schopenhauer: ’nei, livet er meningsløst’. Dette var et

svar som ville ført rett inn i selvmordet og som Tolstojs

intuitive livsinstinkt nektet å godta. Da var det han

gjorde sin oppdagelse: mens overklassens mennesker

fryktet døden og døde i angst og pine, forlot de enkle

mennesker i folkedypet dette livet med fred i sinnet. De

477

som dør på en god måte, må også ha levd et godt liv,

konkluderte Tolstoj, og gikk til bonden for å bli vis.

Han fant ut at Gudstroen og det enkle liv i pakt med

naturen var bærebjelkene i bondens livsform. I motsetning

til Dostojevskij førte denne innsikten ham ikke inn i den

ortodokse kirke, i stedet utformet han sin egen

kristendomsform som han utledet av en bokstavlig tolkning

av Jesu Bergpreken. Tolstoj lærte nå at det er synd å

avlegge ed, å eie noe, å avtjene verneplikt, og at all

statsmakt er dypt ukristelig og umoralsk. Slik sett ble

han en like radikal anarkist som Bakunin, men i

motsetning til de aller fleste anarkister avviste Tolstoj

enhver form for voldsbruk. Ikkevold var det første og

største bud i hans læresystem, og derfor kunne han aldri

slutte seg til den revolusjonære bevegelse.

Etter sin store oppdagelse formidlet Tolstoj sin lære i

et stort antall skrifter, både i sakprosa og i

skjønnlitterær form. Mange har ment at hans trang til å

dytte på sine lesere et bestemt moralfilosofisk budskap

nå tok overhånd og at romanpersonene i hans senere

478

produksjon nærmest ble redusert til mikrofonstativer for

hans forkynnelse. Det er ikke uten videre riktig, også

flere av de senere verkene har absolutt nerve. Mange

handler om døden og det å dø, mens Kreutzersonatens budskap

er at ikke bare utroskap, men enhver form for kjønnslig

omgang er syndig, både i og utenfor ekteskapet. Tolstojs

eneste fullengdes roman etter omvendelsen, Oppstandelse fra

1899, forteller om en ung adelsmann som er jurymedlem i

en rettssak mot en prostituert og oppdager at den

tiltalte er hans tidligere kjæreste som han har sviktet.

Opplevelsen leder ham til moralsk selvransakelse og til

en åndelig ’oppstandelse’. Underveis i romanen gir

Tolstoj også en krass beskrivelse av staten som

undertrykkelsessystem og kirken som statens offisielle

fordummelsesorgan. En utgave av Oppstandelse der de mest

oppviglerske passasjene var strøket, slapp etter mye om

og men igjennom sensuren, men som forsøk på å demme opp

for tolstojanismens ideologiske smittefare virket dette

tiltaket mot sin hensikt. Da Tolstoj ble ekskommunisert

fra den ortodokse kirke i 1901, vel et år etter at

romanen kom ut, hadde mange lest den friserte og

479

uskyldige versjonen av den og kunne ikke forstå hva det

var myndighetene hisset seg slik opp over ved Tolstojs

budskap.

Budskap går av moten – og gjeninnføres med tvang

Da Tolstoj skrev Oppstandelse, var litteratur med et budskap

i ferd med å gå av moten. Det europeiske kulturlivet

rundt århundreskiftet kalles gjerne fin de siècle, et uttrykk

som forbindes med livslede og dekadanse. Uttrykket

stammer fra fransk kultur, men var dekkende også for mye

av det som rørte seg i Russland på denne tiden. De

russiske kunstnerne rundt århundreskiftet nektet å

innordne seg i Belinskij-skolens trange skjemaer. De

søkte vekk fra det sosiale og over mot det private og

intime. For en stakket stund ble romanen detronisert som

det foretrukne litterære medium mens lyrikken inntok en

posisjon som den ikke hadde hatt siden den litterære

gullalder på Pusjkin og Lermontovs tid. Diktgenren er

langt bedre egnet til å skildre det indre følelsesliv enn

sosiale og politiske konflikter.

480

En del fin de siècle-forfattere søkte mot det som samtiden

oppfattet som ’morbide’ temaer, som død, vold,

seksualitet (også ’forbudt’ seksualitet) og det okkulte.

Svært mange var opptatt av åndelige og religiøse

spørsmål, men avviste det de oppfattet som kirkens tørre

katekismesvar. Teosofien oppstod i Russland på denne

tiden og preget deler av litteraturen, enten direkte

eller gjennom sin tyske avlegger antroposofien. Stadig

nye litterære manifester ble proklamert, og et virvar av

–ismer svirret gjennom luften: futurisme, akmeisme, og

symbolisme. Noen av disse hadde motstykker i andre

europeiske land, andre ikke. Innimellom mye effektmakeri

og eksperimentering for eksperimentenes egen skyld ble

det også produsert mye spennende og nyskapende litteratur

av varig verdi.

To forfattere, Anton Tsjekhov og Maksim Gorkij, står som

overgangsfigurer mellom det gamle og det nye, på hver sin

måte. Tsjekhov var den siste av Russlands klassiske

forfattere. Han skrev hverken romaner eller dikt, derimot

var novellen og skuespillet hans medier. Tsjekhov, som

481

var utdannet lege, belærte ikke, men nøyde seg med å

beskrive og diagnostisere. Henrik Ibsen viste på denne

tiden at det var fullt mulig å bruke dramaet til å sette

sentrale samtidsspørsmål under debatt, men noe slikt så

ikke Tsjekhov som sin oppgave. Hans ’tre søstre’ i

skuespillet med samme navn er ytterst frustrerte og

utilpass i sitt provinsliv, men gjør ikke noe med det. I

sovjettiden ble det hevdet at deres frustrasjon gav

uttrykk for en lengsel etter revolusjonen, en revolusjon

som brøt ut først 13 år etter at Tsjekhov døde. Påstanden

faller på sin egen urimelighet.

Når det gjelder Maksim Gorkij, er det derimot ikke

problematisk å hevde at hans diktning pekte fremover mot

og uttrykte lengsel etter revolusjonen. Gorkij var

proletarforfatter med ekte arbeiderbakgrunn og ble ikke

minst av den grunn løftet opp til skyene av den

revolusjonære bevegelse som ellers for det meste bestod

av intellektuelle. I sin litterære stil var Gorkij en

utpreget senromantiker, med en hang mot det sentimentale,

men han valgte sujetter og hovedpersoner blant samfunnets

482

fattige, utstøtte og forhånede. Hans romaner og skuespill

kunne på det grunnlag defineres som ’realistiske’, slik

ekte progressiv litteratur burde være. Hans skuespill

Nattasylet, (som på russisk egentlig heter ’På bunnen’),

gjør på mange måter det samme som Turgenjevs En jegers

opptegnelser: det skildrer menneskene på bunnen av den

sosiale rangstige som moralsk høyreiste. I Gorkijs mest

kjente roman, Moren, er det belærende og oppdragende

budskap svært tydelig. Den fremstiller det harde livet

til arbeiderne på en av de mange kjempefabrikkene som på

denne tiden ble bygget i Russland: deres kamp for å

overleve i det daglige, streiker og illegalt

revolusjonært arbeid. Den enfoldige, men eiegode moren

til en av de revolusjonære blir gradvis trukket med i

dette arbeidet og utvikler en revolusjonær bevissthet.

Da Lenin gjennomførte sin revolusjon i oktober 1917, ble

forfatterlauget splittet. Noen tok aktivt avstand fra

bolsjevismen, men ikke så rent få gav sin støtte til den,

også utpreget ikkepolitiske poeter som Sergej Jesenin og

Aleksandr Blok. De var begeistret for revolusjonen ikke

483

som sosialistisk samfunnsomveltning, men som uttrykk for

vitalitet og opprørstrang. Men den første begeistringens

glød fortok seg fort. Blok døde dypt desillusjonert

allerede i 1922, mens Jesenin tok sitt eget liv tre år

senere.

Det vil det være galt å snakke om noen ensretting av

litteraturen i den første tiden etter 1917. Lenins

kulturminister Anatolij Lunatsjarskij lot ’tusen blomster

blomstre’ og det fantes en rekke ulike oppfatninger av

hvordan sosialistisk kunst burde se ut. Én gruppering

rundt den futuristiske poeten Vladimir Majakovskij dannet

det de kalte LEF eller ’Kunstens venstrefront’. De mente

at radikal kunst også krever en radikalt ny form, og

eksperimenterte med nye diktformer der de brøt opp det

metriske skjema og kuttet ut enderim. Andre innvendte at

dette ble for avantgardistisk og uforståelig for massene.

Kunsten i en proletarstat måtte først og fremst avspeile

arbeidernes hverdag, ble det hevdet, dette ble et slagord

for den såkalte Proletkult-bevegelsen (forkortelse for

’proletarisk kultur’). En proletkult-komponist skrev for

484

eksempel en symfoni der ekte fabrikkpiper inngikk i

instrumenteringen. Den fremtredende bolsjeviklederen

Nikolaj Bukharin ble regnet som en av Proletkult-

bevegelsens viktigste støttespillere i partiet.

En del forfattere og andre kunstnere ble kalt poputtsjiki

eller ’medløpere’, det var de som stilte seg nøytrale

eller i hvert fall ikke avvisende overfor

bolsjevikregimet, men uten å støtte det. Poputtsjiki ble

utsatt for hard kritikk fra mer politisk korrekte

kunstnere, men på 1920-tallet fikk de like vel stort sett

gå i fred. Enkelte innflytelsesrike bolsjevikledere,

deriblant Lev Trotskij, holdt sin hånd over dem. En

viktig årsak til at så mange retninger ble tolerert i

kulturdebatten på denne tiden, var at sjefen sjøl, Lenin,

interesserte seg lite for kunstneriske spørsmål.

Personlig hadde han en ganske tradisjonell smak, og hvis

han en sjelden gang tok seg tid til å lese noe

skjønnlitterært, satte han seg helst ned med en roman av

Tolstoj eller Turgenjjev. Men akkurat på dette punktet

485

var han ikke spesielt opptatt av at alle andre skulle

gjøre og mene som ham.

Under NEP-tiden ble satiren en yndet sjanger som også ble

oppmuntret av myndighetene så lenge den gikk ut over

regimets motstandere. Bakstreberske samfunnselementer som

kirken og restene av den gamle overklassen fikk gjennomgå

sammen med de nyrike NEP-mennene som utnyttet den friere

økonomien til å slå seg opp. Forfatterparet Ilf og Petrov

skrev populære romaner som Tolv stoler og Gullkalven. Satiren

burde derimot ikke gå ut over regimet selv. Mikail

Zamjatin skrev i 1927 den utopiske fremtidsromanen Vi der

alle bor i hus med glassvegger og myndighetene kan følge

med i alt borgerne driver på med. Tittelen henspiller på

den obligatoriske kollektivismen i sovjetsamfunnet. Vi

foregriper George Orwells 1984 med to tiår, og er dermed

selve pioneren i dystopisk kommunisme-kritikk.

Også Mikhail Bulgakov skrev en rekke satiriske

fortellinger som for det meste havnet i

skrivebordskuffen. I den kostelige novellen Et hundehjerte

486

(1925) forteller han i science fiction-aktig stil om en

meget tidlig og meget spesiell form for

organtransplantasjon. En eminent sovjetisk kirurg som

forsker på foryngelse, gjennomfører et eksperiment med å

operere testiklene og hypofysen fra en nylig avdød

kriminell inn i kroppen til en hund. Operasjonen er for

så vidt vellykket, men får en uventet effekt: hunden

forvandles gradvis til et menneske. Problemet er bare at

når hundemennesket lærer å snakke og gå, oppfører det seg

nøyaktig som – et typisk sovjetmenneske, eller i hvert fall

slik Bulgakov oppfattet det: det drikker og banner, og

finner seg straks til rette sammen med sine likesinnede

grobianer i den lokale particellen.

På 1930-tallet var det helt slutt på den kunstneriske

pluralismen. I 1934 ble den sovjetiske

forfatterforeningen stiftet, og snart etter fikk også de

andre kunstnerlaugene sine egne foreninger, så som den

sovjetiske komponistforeningen, dramatikerforeningen,

filmforeningen og foreningen for bildende kunstnere.

Gjennom disse foreningene kunne myndighetene holde

487

kontroll med kunstnerne og instruere dem i hvordan de

skulle arbeide. Til stiftelsesmøtet i Forfatterforeningen

hadde man fått sovjetlitteraturens ’grand old man’,

Maksim Gorkij, til å holde hovedtalen. Han introduserte

den litterære retning ’sosialistisk realisme’ som fra nå

av skulle bli enerådende i Sovjetunionen, i hvert fall

offisielt. Her må vi holde tungen rett i munnen: Denne

retningen hadde fint lite med den førrevolusjonære

sosialrealismen å gjøre, men disse to -ismene er ofte

blitt forvekslet med hverandre. Sosialrealismen tok mål

av seg til å skildre virkeligheten slik den var, med vekt

på de negative sidene, for å avsløre urett. Den

sosialistiske realismen derimot skulle ha som oppgave å

skildre samfunnet slik partiet mente det burde se ut, med

vekt på de positive sidene. Å fremstille livet slik man

ønsker at det skal være snarere enn slik det faktisk

fremstår, oppfatter vi vanligvis ikke som realisme i det

hele tatt, men heller som realismens motsetning. Det er

romantikk i stil med ukebladnoveller. Senere generasjoner

sovjetkunstnere kalte dette fenomenet lakirovka, det vil si

’lakkering’ eller skjønnmaling av virkeligheten.

488

Hovedoppgaven for sovjetkunsten skulle ikke være kritikk,

men oppbyggelse og propaganda. Dette gjorde Gorkij helt

klart. Den kritiske realisme hadde man bare bruk for til

å renske ut og bekjempe overlevningene fra fortiden. Et

hovedtema i den førrevolusjonære litteraturen, forklarte

han, hadde vært ’det overflødige mennesket’, men det

ville det nå bli slutt på: ’Hos oss i USSR skal det ikke,

kan det ikke, finnes overflødige mennesker. Enhver borger

har rike muligheter til fri utfoldelse av sine evner og

talenter. Av individet kreves kun dette ene, at det er

ærlig i sitt forhold til det heroiske arbeid med å skape

det klasseløse samfunn…. Den sosialistiske litteratur må

organiseres som ett kollektiv, som et mektig redskap for

den sosialistiske kultur.’

Dette var rene ord for pengene. Litteraturen skulle være

underlagt kravet om partijnost -- Partiets førerskap i

litteraturen. En kanon av romaner og fortellinger ble

fremhevet som mønstergyldige for den nye generasjon

forfattere, en liste med bøker som de skulle prøve å

489

etterligne mest mulig. Fremst av disse var Gorkijs egen

roman Moren. Flere litteraturhistorikere har fremhevet at

dette kanon-prinsippet var det samme som ble brukt ved

opplæring i kunsten å male ikoner. De unge ikonmalerne

ble på det sterkeste advart mot å forsøke å utvikle sin

egen stil, i stedet skulle de lære ved å kopiere de gamle

mestrene.

Litteraturen mellom oppbyggelse og terror

Innenfor den sosialistiske realismen skjelner man gjerne

mellom to hovedtyper: den kollektive produksjonsromanen

og heltefortellingen. Hovedspenningen i

produksjonsromanen var knyttet til spørsmål som ’ville de

makte å bygge fabrikken i tide?’ eller ’ville man klare å

produsere nok stål?’ En av de mest berømte

produksjonsromanene het ganske enkelt Sement.

Arbeidskollektivet i slike romaner støtte på alskens

problemer underveis, fra leveringsproblemer til

storsnutete og udugelige partipamper, men overvant til

slutt alle hindringer. Partimedlemmer kunne kritiseres

enkeltvis, men aldri Partiet som organisasjon.

490

Heltefortellingen hyllet derimot ett enkelt fremragende

menneske. Man fikk en rekke romaner og fortellinger om

’vår tids helt’ (uten ironi denne gangen), om ’et realt

menneskes historie’ og så videre. Noen av heltene var

oppdiktede personer, andre virkelige personer som

sjokkarbeidere, hærførere som den legendariske general

Tsjapajev, eller politiske ledere. Majakovskij hadde vært

en av pionerene i denne sjangeren med sitt lange poem

’Vladimir Ilitsj Lenin’. Majakovskij var like vel en fri

sjel som skrev som han gjorde fordi han trodde på saken.

Andre skrev hyllingsdikt til bolsjeviklederne fordi dette

var veien til karriere eller fordi de ikke torde annet.

Selv den fine stilisten og i utgangspunktet helt

upolitiske poeten Osip Mandelstam skrev en Ode til Stalin, i

tradisjonen fra hyldningdiktene til 1700-tallets russiske

herskere. Oden hjalp ikke Mandelstam stort, han forsvant

i GULag i 1938.

Dersom man ønsket å få noe trykt, måtte man være medlem

av Forfatterforeningen, og da var konformitet første bud.

491

Var man først kommet innenfor, var ens sorger slukket. Da

var man nesten garantert å få ut sine romaner i opplag på

flere hundre tusen eksemplarer, i tillegg hadde man

tilgang til Forfatterforeningens feriesteder ved

Svartehavet og kunne få være med på delegasjonsreiser til

utlandet. Partiet trengte egentlig ikke føre så nøye

oppsyn med forfatterne, for de passet i høy grad på

hverandre.

Alternativet til medlemskap i Forfatterforeningen var å

skrive for skrivebordskuffen, men selv det kunne være

risikabelt nok. Dersom NKVD kom på besøk, fant de

temmelig sikkert frem til alle gjemmer. Vi kjenner få

opposisjonelle verker fra 1930- og -40-tallet,

sannsynligvis fordi lite ble skrevet. De fleste av

romanene og fortellingene som omhandler utrenskingene og

terroren, er skrevet etter Stalins død i 1953. En av de

få skildringene av 1930-tallets uhygge som er skrevet

samtidig med begivenhetene, er Lidija Tsjukovskajas

gripende fortelling Det forlatte huset (også kjent som Sofija

Petrovna) . En annen er det berømte poemet Rekviem av

492

lyrikeren Anna Akhmatova. Akhmatovas sønn havnet i GULag,

og i innledningen til diktet forteller hun om en gang hun

stod i en endeløs, nærmest stillestående kø for å få lov

til å sende pakker til ham. En av de andre i køen våget å

hviske frem: ’ingen vil noensinne kunne skildre dette.’

’Jo, jeg kan’, hadde Akhmatova svart og gikk hjem og

skrev Rekviem.

På slutten av 1940-tallet ble det iverksatt en voldsom

kampanje mot ’formalisme’ og antisovjetiske tendenser i

litteraturen, anført av Stalins nestkommanderende Andrej

Zjdanov. Zjdanov var partisjef i Leningrad og flere av de

fremste skyteskivene for kampanjen kom nettopp fra

Leningrad, så som Akhmatova og satirikeren Mikhail

Zosjtsjenko. Zosjtsjenko hadde skrevet satiriske

fortellinger helt siden 1920-tallet, men nå hadde noen

funnet ut at brodden i dem kanskje var rettet mot selve

sovjetsamfunnet. Især ble det tatt ille opp at han hadde

skrevet en fortelling om en ape som rømte fra en

sovjetisk dyrehage og ble utsatt for så mange

ubehageligheter på frifot at den lengtet tilbake til

493

buret sitt. Denne fortellingen åpnet opp for ytterst

tvilsomme tolkninger. Akhmatova, Zosjtsjenko og de andre

som ble kritisert, måtte høytidelig love å skrive mer

oppbyggelig litteratur for fremtiden.

Ved siden av Akhmatova var Boris Pasternak Russlands

fremste dikter på 1940- og 1950-tallet. Han nektet å

rette seg etter partipisken, men gikk like vel fri

forfølgelse. Det kan skyldes at han stort sett nøyde seg

med å skrive sentrallyrikk og tilsynelatende gikk i stor

bue utenom alle politisk betente temaer. Pasternak bodde

nesten helt isolert i landsbyen Peredelkino utenfor

Moskva, så å si uten kontakt med omverdenen. Den britiske

diplomaten og litteraturkjenner Isaiah Berlin som besøkte

ham der, var for eksempel den første som kunne fortelle

ham om hvordan Akhmatova hadde det. Akhmatova bodde i

Leningrad og det var ikke mulig for dem å ringe til

hverandre, langt mindre besøke hverandre. Overfor Berlin

gav Pasternak uttrykk for at han opplevde det som en stor

belastning at Stalin hadde valgt å skåne ham; de fleste

494

russere ville lett ta det som et indisium på at han var

en angiver som samarbeidet med NKVD.

Det viste seg at til tross for sin forknytte forsiktighet

skrev Pasternak på et bredt epos om sovjetisk historie.

Den handlet om tre menn som alle elsket den samme kvinne,

Lara. Legen dr. Zjivago (navnet er avledet av det

russiske ordet for ’liv’) er romanens tittelperson;

Komarov (’Myggesen’) representerer det gamle regimet,

mens hans antipode, bolsjeviken med navnet Antipov,

representerer det nye. Lara er ofte blitt tolket

allegorisk som et bilde på Russland selv. Selv om det

gamle regimet blir gitt en svært lite flatterende

skildring i Doktor Zjivago, er beskrivelsen av bolsjevikene

også såpass usminket at det ikke var noen mulighet for å

få romanen igjennom sensuren. Etter Stalins død tok

Pasternak like vel sjansen på å la den sirkulere i

maskinskrevne avskrifter blant venner, såkalt samizdat.

Noen av disse vennene sendte et eksemplar til vesten og

romanen ble utgitt på et italiensk forlag. Pasternak var

helt uskyldig i denne ’antisovjetiske’ virksomheten.

495

Tøvær og ny innstramming

Straks Stalin døde, kom det tegn på at grensene for det

tillatte i litteraturen ville bli utvidet. En gamle

traver i sovjetlitteraturen, Ilja Ehrenburg, gav i 1954

ut den korte og upretensiøse fortellingen Tøvær om enkle

mennesker som går på jobben, kommer hjem, drar på tur,

også videre. Det var intet oppsiktsvekkende ved

tematikken bortsett fra at den ikke handlet om politikk

eller andre sosialt oppbyggelige temaer, men det var i

seg selv oppsiktsvekkende nok. Tøvær gav navn til hele den

kulturpolitiske epoken under Khrusjtsjov og indikerte at

det nå ville være mulig å skrive skjønnlitteratur uten å

måtte bære til torgs et klart politisk budskap.

Samtidig var det også rom for politiserende diktning med

større tilfang av temaer og flere vinklinger enn før. Den

unge poeten Jevgenij Jevtusjenko gikk inn i rollen som

trubadur med megafon i tradisjonen fra Majakovskij, og

skrev dikt som Stalins arvinger der han gikk inn for at

vaktholdet ved Stalins grav måtte forsterkes slik at

496

Stalins ånd ikke slapp ut og fikk terrorisere

Sovjetunionen igjen. Dette diktet ble skrevet etter at

Khrusjtsjov hadde lansert sin avstaliniseringskampanje,

og selv om diktet var friskt og direkte i sin billedbruk,

var det på ingen måte opposisjonelt, snarere var det en

støtte til partiets nye kurs. Da var diktet Babij Jar på

mange måter mer dristig. Her tok Jevtusjenko til orde for

at de ukrainske jødene som var blitt ofre for Holocaust,

måtte få et verdig minnesmerke. Det hadde ingen gitt dem,

formodentlig fordi deler av sovjetledelsen selv var

infisert med antisemittisme.

Selv med den nye friheten fortsatte de fleste forfatterne

å skrive som før, med hensyn til både form og innhold. Et

typisk eksempel er Vladimir Dudintsevs roman Ikke av brød

alene, en av de mest berømte av de ’dristige’

tøværsromanene. Både i form og innhold fortsatte

Dudintsev i opptrukne spor. Han skrev innenfor den episke

realisme, og sannelig er ikke boken hans både en

helteroman og en produksjonsroman på samme tid. Den

handler om en ensom oppfinner som har konstruert en ny og

497

bedre teknikk for rørstøping og blir motarbeidet av det

sovjetiske rørstøpings-establishment. Oppfinneren vinner

til slutt frem og Sovjetunionen kan takket være hans

seige kamp produsere flere og bedre rør enn før.

Kritikken av sovjetbyråkratiet i Ikke av brød alene er

krassere enn i tidligere produksjonsromaner, men noe

dramatisk brudd med stalintidens litteratur representerte

den ikke.

Tøværet bølget lenge frem og tilbake. Allerede i desember

1953 trykket det progressive tidsskriftet Novij mir en

artikkel med overskriften ’Om oppriktighet i

litteraturen’ der kritikeren Vladimir Pomerantsev gikk

til felts mot lakirovka og det han karakteriserte som

’uoppriktige’ trekk ved moderne sovjetlitteratur.

Pomerantsev var like vel på ingen måte noen rebell og

forsvarte tvert imot partijnost-prinsippet: ’For en

forfatter fødes sann frihet i en følelse av organisk

enhet med partiet’. Like fullt oppfattet

Forfatterforeningen hans artikkel som undergravende og

potensielt samfunnsoppløsende. Foreningens ledelse vedtok

498

en uttalelse ’Om tidsskriftet Novij mirs feiltakelser’, der

den anklaget Pomerantsev for å gå inn for ’ensidige og

overdrevne fremstillinger av vår virkelighet’.

Novij mirs liberale sjefredaktør Aleksandr Tvardovskij ble

avsatt, men gjeninnsatt på redaktørkrakken noen år

senere. Da Tvardovskij i 1962 ble forelagt manuskriptet

til en kortroman om livet til en GULag fange, skrevet av

en som selv hadde sittet i leir, skjønte han umiddelbart

at dette var sprengstoff. Før han trykket den, sørget han

for å få romanen godkjent av Nikita Khrusjtsjov

personlig. En dag i Ivan Denisovitsj’s liv var skrevet av

fysikklæreren Aleksandr Solzjenitsyn og ble med rette en

umiddelbar sensasjon, i første rekke fordi den tok opp et

tabuemne, men også fordi historien var godt fortalt. Den

skildrer en svært god dag i Ivan Denisovitsj’s leirliv:

han får dobbel porsjon velling til lunsj og klarer til og

med å smugle en liten metallbit med seg tilbake i leiren

etter endt arbeidsdag: den kan han bruke til å lage all

slags ting med. Solzjenitsyn overlater til leseren å

499

tenke seg hvordan en dårlig dag i en leirfanges liv mon

måtte arte seg.

For denne romanen fikk Solzjenitsyn Nobels litteraturpris

i 1970, men i likhet med Pasternak våget han ikke å dra

til Stockholm for å holde sitt nobelforedrag. I stedet

sendte han det til Sverige som en artikkel. På

overraskende måter er dette foredraget et vitnesbyrd om

hvor høy grad av enighet det var blant russiske

forfattere, de regimetro så vel som de opposisjonelle, om

hva som er kunstens fremste oppgave. Litteraturen spiller

og må spille en særdeles viktig rolle i samfunnets liv,

mente nobelprisvinneren: ’en forfatter kan og må gjøre

mye for sitt folk…. og etter beste evne fortsetter jeg i

denne tradisjonen.’ Formmessig stod Solzjenitsyn trygt

plantet innenfor den russiske episke realisme fra Tolstoj

og Dostojevskij. Også idemessig var han sterkt inspirert

av disse forfatterne, både av Tolstojs etiske

individualisme og av Dostojevskijs konservative

nasjonalisme.

500

Man kan kanskje av det foregående få inntrykk av at det

bare var russiske forfattere i opposisjon til regimet som

skrev god litteratur. Det var selvsagt ikke tilfelle.

Også flere sovjetlojale medlemmer av Forfatterforeningen

skrev verdifulle og leseverdige bøker, deriblant

foreningens viseformann, Mikhail Sjolokhov. Sjolokhov var

en ekte partipamp som hadde mye ansvar for at flere av

hans mindre konforme forfatterkolleger kom i klammeri med

myndighetene, men han skrev også i det minste én svært

god roman, Stille flyter Don. Sjolokhov skildret her hvordan

Don-kosakkene, som i sin tid hadde stilt mange

elitesoldater til tsarens hær, under revolusjonen og

borgerkrigen ble slitt mellom det gamle og det nye.

Solzjenitsyn og enkelte andre har hevdet at Sjolokhov i

Stille flyter Don plagierte en mindre kjent kosakkforfatter, men

den norske litteraturforskeren Geir Kjetsaa har ved et

nitid tekststudium kommet frem til at det neppe var

tilfelle.

RAMMETEKST: RUSSISKE NOBELPRISVINNERE

I alt fem russere har fått nobelprisen i litteratur. Den første var den nå for lengst glemte eksilforfatteren IvanBunin (1933). Dernest gikk det 25 år før Boris Pasternak fikk prisen for Dr. Zjivago. Pasternak sendte et telegram

501

til Det svenske akademiet der han takket for prisen før han to dager senere sendte et nytt telegram der han erklærte at han ikke kunne motta den. Han var åpenbart redd for at dersom han dro til Stockholm for å holde sittnobelforedrag, ville han bli nektet å vende tilbake til Sovjetunionen. 7 år senere, i 1965, fikk Mikhail Sjolokhov nobelprisen, kanskje fordi Det svenske akademiet etter oppstyret omkring Dr. Zjivago ville vise at det ikke hadde en antisovjetisk slagside i sin tildelingspolitikk.

Like fullt gikk de to neste russiske nobelprisene i litteratur til opposisjonelle. Først til Solzjenitsyn i 1970 og dernest til lyrikeren Iosif Brodskij i 1987. Brodskij var vel egentlig ikke opposisjonell, bare komplett apolitisk. Han ønsket å livnære seg av å være poet selv om han ikke var medlem av Forfatterforeningen, og hadde derfor ikke fast jobb. Slik asosial oppførsel ble ikke tolerert i Sovjetunionen, og Brodskij ble i 1963arrestert for ’dagdriveri’. Han sonet 18 måneder i indre eksil med obligatorisk fysisk arbeid før han fikk emigrere til Vesten.

Dermed kan vi konstatere at av de fem pristildelingene erto gått til eksilforfattere, to til russiske forfattere ihjemlandet som myndighetene ikke ville vedkjenne seg, og kun en til en utpreget sovjetisk forfatter.

I 1964 ble Khrusjtsjov styrtet og avløst av Leonid

Brezjnev som generalsekretær i Partiet. Kort tid etterpå

sendte KGB ut et temmelig håndfast signal om at det

kulturelle tøværet var over. Hverken samizdat eller

såkalt tamizdat, det vil si det å gi ut sine bøker i

502

utlandet, ville heretter bli tolerert. I 1966 ble to

forfattere som hadde begått tamizdat, arrestert og stilt

for retten for antisovjetisk virksomhet. Julij Daniel og

Andrej Sinjavskij hadde begge brukt pseudonym, men det

hadde neppe vært særlig vanskelig for KGB å etterspore

hvem de virkelige forfatterne var. Begge de tiltalte

hadde skrevet satire, en sjanger som igjen viste seg å ha

et betydelig samfunnskritisk potensial. Daniel harselerte

i fortellingen Dette er radio Moskva med den sovjetiske

praksis å innføre alle mulige slags merkedager, så som

’pionerenes dag’, ’grensevaktenes dag’, og så videre.Han

lot hallomannen annonsere at sovjetmyndighetene hadde

proklamert en ’mordets dag’, da det i ett døgn var fritt

frem å drepe hvem man ville. Dette var første gang i

sovjetisk historie at forfattere ble dømt for hva deres

romanpersoner hadde sagt og gjort. Daniel og Sinjavskij

ble dømt til hhv. 5 og 7 års fengsel.

Men også under Brezjnev ble det produsert mye bra

litteratur av de offisielle, godkjente forfatterne. Den

viktigste litterære retningen på 1970- og 80-tallet var

503

den såkalte ’landsbylitteraturen’ (derevensjtsjiki). Dette var

en gruppe forfattere, mange av dem fra Sibir, som hentet

det meste av sitt stoff fra det russiske landsbylivet.

Landsbygda var utsatt for avfolkning og et alarmerende

forfall, mente de. Dermed var også de tradisjonelle

russiske verdier og moralnormer truet, for det var på

landsbygda at den ekte russiske kulturen fortsatt ble

holdt i hevd. Når landsbygda gikk til grunne, ville

derfor også selve bærebjelken i det russiske samfunn

råtne opp.

Landsbydikterne var med andre ord russiske nasjonalister,

og gav i sine romaner og fortellinger ofte en indirekte

kritikk av sovjetsamfunnet, ikke minst av kommunistenes

hensynsløse industrialisering og moderniseringsiver. I

Farvel til Matjora skildrer for eksempel Valentin Rasputin

hvordan en hel landsby på en øy i en av Sibirs lange

elver må fraflyttes fordi det skal bygges et kraftverk

like ved. Rasputins prosa er kraftfull og ikke minst

maktet han å tegne en rekke portretter av sterke kvinner

som man må tilbake til Turgenjev for å finne make til.

504

Man kan lure på hvordan landsbydikternes nasjonalistiske

bøker kunne slippe gjennom sovjetsensuren, og noe av

forklaringen er nok at mange av Politbyråets medlemmer

selv næret russisk-nasjonale sympatier. Under perestrojka

ble Rasputin valgt inn i Det øverste sovjet og ble straks

en ledende talsmann for de verdikonservative russiske

nasjonalister. Hans budskap kunne ofte til forveksling

likne på det Solzjenitsyn forkynte fra sitt eksil i USA.

Forkynnergløden slukner igjen

Da sensurens tøyler ble slakket under perestrojka, skulle

man tro at den unge generasjon russiske forfattere ville

få det mye lettere enn sine forgjengere, men i første

omgang ble resultatet snarere motsatt. Da glasnost var på

sitt høyeste og tidsskriftene solgte i kjempeopplag, var

leserne mest opptatt av få å tilgang til den litteraturen

som hadde vært nektet dem i alle år. Derfor ble

tidsskriftenes sider fylt opp av alt det som til nå bare

hadde sirkulert i samizdat eller vært trykt i utlandet.

Mye at dette var viktig og leseverdig litteratur, men

ikke alt. Alle som kunne dokumentere at de hadde vært

505

stoppet av sensuren, kunne være nesten sikre på å finne

en forlegger. Da den gamle gardes skrivebordskuffer

endelig var tomme for upubliserte manuskripter og det var

de unges tur, var luften i mellomtiden gått ut av

glasnost-ballongen. Tidsskriftenes opplag hadde tørket

inn, både fordi lesernes lesehunger var slukket for en

stund og fordi tidsskrifter og bøker, som alt annet, steg

kraftig i pris mens folks lønninger stod stille. Folk

sluttet å kjøpe bøker da bunnen gikk ut av

privatøkonomien deres.

Mange yngre russiske forfattere ble derfor i mange år

tvunget til å skrive ’for skrivebordskuffen’ de også,

ikke fordi sensuren stoppet dem, men fordi den nye

markedsøkonomien ikke hadde plass til dem. Først langsomt

er en ny lesende offentlighet kommet på plass igjen i

Russland, og den etterspør til dels en annen litteratur

enn tidligere. En ny sjanger med ’rå’ litteratur er

kommet til, som skildrer det nye harde livet med sex og

dop på en usminket måte, som regel uten noe moraliserende

budskap. I tillegg er det et betydelig marked for krim og

506

annen underholdningslitteratur. Mesteren i denne

sjangeren er B. Akunin (pseudonym) som skriver historiske

krimromaner om mesterdetektiven Fandolin i tsarens

tjeneste.

Den beske samfunnskritikken har igjen gjort sin ankomst,

og sovjetsystemet hudflettes. Viktor Pelevin har grepet

fatt i en av sovjetstatens virkelige stoltheter,

romfartsprogrammet, og bruker det nærmest som en allegori

på hele sovjetvirkeligheten og den systematiske

løgnaktigheten som den bygget på. Hovedpersonen i romanen

om Omon Ra drømmer om å bli kosmonaut. Han kommer da også

inn på en forberedende flyskole som er oppkalt etter

helten i en av de mest ha-stemte og pompøse sovjetiske

helteromanene, Et realt menneskes historie. Helten i denne

romanen er bombeflyger under Den annen verdenskrig og

mister begge bena, men ved jernvilje klarer han å komme

tilbake til fronten og fortsette som flyger – uten ben.

På Omons flyskole begynner de derfor med å kappe bena av

elevene, så likner de i hvert fall på sin helt i dét

stykke. Omon får være med på et romfartseksperiment og

507

plasseres i en liten, trang kapsel som farer gjennom

rommet – tror han. Romferden hans overføres på TV, men i

virkeligheten farer han på skinner gjennom en tunnel i

Moskvas undergrunnsbanenett. ’Virkeligheten’ er bare et

bedrag.

Pelevin har like vel ikke egentlig noen politisk agenda.

i stedet vil han utforske de psykologiske mekanismene bak

sovjetsystemet. Det samme karakteriserer deler av Viktor

Jerofejevs litterære prosjekt og Jerofejev bruker enda

mer groteske virkemidler enn Pelevin. I novellen ’Livet

med en idiot’ forteller han om en snill og velmenende

russisk intellektuell som besøker en psykiatrisk

institusjon og blir overtalt til å ta en av de mentalt

tilbakestående med hjem til seg. Dette er en ganske annen

’idiot’ enn den Dostojevskij ville skildre: i stedet for

et portrett av den absolutte godhet møter vi her den

inkarnerte ondskap. Den forknytte idioten endrer etter en

tid oppførsel og tar kontrollen over sitt nye hjem. Han

stjeler, gjør fra seg på gulvet og spiser sin egen

avføring, og går naken rundt i huset med ereksjon. Både

508

den intellektuelle og kona hans avfinner seg etter hvert

med den nye situasjonen. Idioten innleder et seksuelt

forhold først til kona, og så til mannen før han til

slutt kapper hodet av kona med en hagesaks. Når idioten

til slutt forsvinner, lengter enkemannen mer etter ham

enn etter kona.

Det er flere trekk ved ’Livet med en idiot’ som gjør at

novellen kan tolkes som en allegori over sovjetstaten.

Idioten har samme fornavn som Lenin og også flere fysiske

trekk som likner på Sovjetstatens grunnlegger. Ekteparets

tafatthet og ekstreme tilpasningsdyktighet kan leses som

et bilde på den russiske intelligentsiaens manglende

vilje og evne til å stå i mot Stalin-tidens terror. Like

vel insisterer Jerofejev på at han ikke ønsker å rette

noen moralsk pekefinger mot noen. Tvert imot ønsker han å

komme til livs det han oppfatter som den grunnleggende

svakhet ved all russisk litteratur både før og etter

kommunismen, nemlig moraliseringen. Denne

’hypermoralismen’, som han kaller den, har sitt opphav

hos den russiske realismens store forgrunnfigurer,

509

Dostojevskij og Tolstoj, og har forkvaklet nesten all

russisk litteratur i ettertid. I stedet for å konsentrere

seg om sin estetiske oppgave har de russiske forfatterne

gått inn i rollen som sannsigere og moralapostler. Som en

følge av dette har de formelle eksperimentene vært

fraværende i så godt som alle perioder av russisk

litteraturhistorie.

Selv om Jerofejevs teoretiske oppfatninger og også hans

egen kunst kan sies å være nokså ekstreme, er de like vel

symptomatiske for en tendens i nyere russisk litteratur.

Generelt kan vi si at ønsket om å formidle et

moralbudskap er blitt svekket etter kommunismens fall,

mens viljen til å sjokkere og å underholde er blitt

styrket. Slik sett kan man si at litteraturen har beveget

seg et godt stykke i retning av fin de siecle-

litteraturen for temmelig nøyaktig hundre år siden, selv

om årsakene til denne dreiningen ikke har vært de samme i

de to tilfellene.

510

Vil russisk litteratur bli værende i det ikke-forkynnende

modus? Det kan vi selvsagt ikke si noe sikkert om, men vi

kan i hvert fall slå fast at historisk sett har dette

ikke vært litteraturens normaltilstand. Det vil derfor

ikke være særlig overraskende om russiske forfattere

igjen vil ønske å kommentere og påvirke

samfunnsutviklingen i dagens Russland, og ikke nøye seg

med allegorier over fortiden. Hvordan dette i så fall vil

skje, vil selvsagt avhenge av den politiske utviklingen.

Selv om Putins regime nok i stigende grad oppviser

autoritære tendenser med svekket ytringsfrihet, er det

ingen grunn til å tro at forfatterne vil bli tvunget til

å tjene regimet med å servere rosenrøde fremstillinger av

det. Mer sannsynlig er det at forfatterne, eller i hvert

fall noen av dem, vil kunne fungere som et kritisk

korrektiv til makten, slik litteraturen gjorde på 1800-

tallet.

511

Kapittel 8 Norge-Russland: fred og

fordragelighet under isolasjon og kontakt

Storskog i Sør-Varanger er Norges eneste

grensepasseringssted mot Russland. Under den kalde krigen

på 1980-tallet stod det et lite gult skur her, på

størrelse med en pølsebod, og tjente som grensestasjon.

Om vinteren kunne det gå måneder mellom hver gang den ble

brukt, og veien over til den sovjetiske siden av grensen

var som regel ikke måkt. I 1983 ble grensen åpnet opp for

kommersiell trafikk, men det ville være synd å si at

handelssamkvemmet blomstret. Det fantes et enslig norsk

firma, Pomor-Nordic Trade, som forsøkte å tjene penger på

å selge assorterte varer til Nord-Russland. Siden rubelen

ikke var konvertibel valuta, måtte det ta ut betaling i

form av varer. Det meste kom som planker og trevarer som

ble fraktet til jernbanestasjonen i Nikel hvor det ble

hentet av norske lastebiler. Plankene var stort sett av

så dårlig kvalitet at de bare kunne brukes til

512

palleproduksjon. Ofte ble de dumpet så hardt ned på

jernbaneplattformen i Nikel at metallsurringen sprakk og

plankerestene fløt utover som et middels stort

sankthansbål.

Om sommeren humpet det også en turistbuss over Storskog

en gang i ny og ne. Dette skjedde i sekstiden om morgenen

for at turistene skulle rekke det enda mer humpete toget

fra Nikel til Murmansk. Jeg var tolk for Norges

Grensekommissær for den norsk-sovjetiske grense på den

tiden og tok min tørn med å kjøre ut for å åpne bommen.

Det var vakkert på Storskog i grålysningen, men utrolig

øde.

Nå er alt forandret. For å sitere en amerikansk komedie

fra 1960-tallet: 'The Russians are coming!' Ikke som

invasjonshær slik man den gang trodde, men som

forretningsfolk og turister. Aldri har samkvemmet mellom

våre to land vært så utstrakt som idag . Går man på

gaten i Oslo eller en annen norsk by, er sjansen stor for

at man treffer noen som snakker russisk. På Storskog ble

513

det bygget ny flott grensestasjon på midten av 1980-

tallet. Grensepasseringene tok seg langsomt opp under

perestrojka og var i 1990 ca. 3500 årlig.

De første russerne som kom, ble møtt med betydelig

skepsis. De reiste på turistvisum, men hadde åpenbart

skrapt sammen penger til turen ikke først og fremst for å

oppleve Norge. I stedet håpet de å kunne bringe med seg

litt hard valuta hjem til Nikel eller Murmansk ved å

drive tuskhandel. De satte opp små boder på torget i

Kirkenes der de solgte pelsluer og matrjosjka-dukker over

bordet og vodka under bordet. Det ble skumlet om at en

del av kvinnene som kom, ikke hadde annet å selge enn

kroppen sin, og campingplassene i Varangerbotten og Tana

ble utpekt som hovedbaser for russisk prostitusjon. Var

det dette finnmarkingene skulle få ut det nye tøværet i

øst?

Nei, heldigvis ikke. Kontaktene over grensen har ikke

bare økt på, men har også endret karakter. Nå er det

forskning, kultur, turisme og ikke minst

514

næringslivssamarbeid i stor stil som dominerer bildet. Da

hjørnesteinsbedriften Syd-Varanger i Kirkenes stengte

portene i 1996, så mange for seg at Kirkenes ville gå på

en kraftig smell, med massearbeidsledighet og

fraflytting. Det skjedde ikke. Byen ble reddet av

‘russen’, som russerne kollektivt omtales som i denne

byen. En rekke nye bedrifter er etablert, de aller fleste

for å handle med eller ta oppdrag for russiske kunder.

0ver 700 russiske trålere anløper Kirkenes hvert år og

legger igjen store summer for kjøp av proviant, drivstoff

og reparasjoner. Reparasjonsverftet KIMEK har 80 prosent

russiske kunder og rapporter om god betalingsevne og –

vilje, bedre enn blant mange norske oppdragsgivere.

Grensepasseringene over Storskog har eksplodert og har

for lengst passert 100 000 i året. Gateskilt i Kirkenes

er skrevet på både norsk og russisk, det samme gjelder

navn på varene i mange butikker. Og det er ikke rart når

en tredjedel av kundene i en butikk som Sparkjøp er

russere. ‘Betjeningen har opplevd russere som fyller små

tog av handlevogner, og blar opp 20 000 i kassa uten å

515

blunke’, forteller Aftenposten (26. mai 2006). Også

ekspeditøren på Sparkjøp er russisk og hun mener at det

er mye lettere å være russer i Kirkenes i 2006 enn da hun

kom på 1990-tallet.

De endringene Kirkenes har opplevd, fra å være en isolert

utpost mot ‘fienden’ i øst til å bli et knutepunkt for

internasjonal trafikk og multikulturelle kontakter, er et

sammenpresset uttrykk for det krappe omslaget forholdet

Norge--Russland har opplevd etter den kalde krigen. Dette

er ikke det eneste omslaget av denne typen. Vårt naboskap

har skiftet flere ganger mellom lange perioder preget av

isolasjon og kortere perioder med hektisk kontakt. Etter

at sjøfareren Ottar ‘oppdaget’ Nord-Russland på slutten

av 800-tallet, var det sporadisk kontakt via Barentshavet

i noen hundre år. På 1000-tallet var det også nære

forbindelser mellom de norske kongene og ‘Gardarriket’,

som nordmennene kalte Kievriket (navnet betyr egentlig

landet med de mange byene).

516

Så dabbet kontaktene markbart av frem til 1700-tallet da

den såkalte pomorhandelen i nord vokste frem. Den var til

gjensidig nytte og glede for både Finnmarken og Nord-

Russland frem til Sovjetunionen gikk inn i sin dype

isolasjon etter 1917-revolusjonen. Denne isolasjonen

varte frem til perestrojka-perioden, bare avbrutt av Den

annen verdenskrig da sovjetiske avdelinger rykket inn i

Finnmark høsten 1944, hakk i hæl på tyskerne som trakk

seg skyndsomt ut. De sovjetiske styrkene rykket helt frem

til Tana-elven, og i norske regjeringskretser var man

bekymret for at de kanskje ikke ville trekke seg ut

igjen. Bekymringen var kanskje ikke ubegrunnet.

Dokumenter viser at sovjetlederne diskuterte mulighetene

av å bli stående eller i det minste kreve baserettigheter

i Nord-Norge, men Stalin gikk mot disse planene. I

september samme år drog de sovjetiske soldatene hjem,

lukket grensebommen bak seg og kastet nøkkelen.

Stillheten senket seg igjen over Storskog.

Like bemerkelsesverdig som denne pendlingen mellom

isolasjon og kontakter i forholdet Norge--Russland er den

517

brede kontinuitet av fred og fordragelighet som har preget

forholdet. De få tilløpene til ufred var det ofte vi

nordmenn som stod for: Vikinger som drog nordover og inn

i Kvitsjøen, oppførte seg som vikinger flest. De var

handelsmenn den ene dagen og røvere og banditter den

neste. Som et slags forsinket ’takk for sist’ foretok

russerne en del plyndringstokter inn i Finnmark på 1300-

tallet. Bortsett fra slike episoder må vi kunne si at det

tosidige forhold mellom våre land har vært påfallende

fredelig og avslappet. Norge og Russland har aldri vært

formelt i krig, og selv da vi var medlem av hver vår

militærallianse under den kalde krigen, kunne vi på

grensemøtene skåle for det gode naboskapet. Direkte

hyklerisk var det ikke. Forholdet var nok dårligere enn

både før og siden, men det var på mange måter bedre enn

omstendighetene skulle tilsi. Det var klart lavere

spenning på denne grensen enn i det forholdet

Sovjetunionens hadde til de fleste av sine mange naboer,

inklusive forholdet til enkelte medlemmer av Warszawa-

pakten. Dermed kan vi gjennom historien følge to linjer:

en for graden av kontakt, som veksler til dels ganske

518

mye, og en for graden av spenning, som jevnt over har

vært konstant lav.

Geografi

Det norsk-russiske forholdet preget av at vi er naboer

uten å være nære naboer. Grensen i nord er bare 196 km

lang og ligger langt fra norske hhv. russiske

kjerneområder. I europeisk historie kan vi konstatere at

stater med kort grense ofte har funnet hverandre i

allianser mot felles naboer som begge parter har opplevd

som mer truende. Omvendt vil stater med lang felles

grense lett få et anstrengt, kanskje direkte fiendtlig

forhold. Særlig betent vil relasjonene kunne bli dersom

grensen trekkes gjennom områder med blandet befolkning,

der medlemmer av det som er majoritetsbefolkningen i den

ene staten ender opp som etnisk minoritet på motpartens

territorium. Hvis grensen i tillegg er blitt flyttet frem

og tilbake opp gjennom århundrene, er det lagt et

grunnlag for territorielle krav begge veier.

519

Slike komplikasjoner har det norsk-russiske naboforholdet

vært spart for. Ganske visst skjærer grensen tvers

igjennom et etnisk bosettingsområde som på ulykksalig vis

var blitt stykket opp: Sameland. Samene utgjør imidlertid

ikke noen politisk maktfaktor i noen av landene, og deres

skjebne har i liten grad influert på forholdet mellom de

to statene. Om noe, må det ha vært som en slags

bufferbefolkning som har hindret at nordmenn og russere

er kommet i for tett nærkontakt. I mellomkrigstiden hadde

for øvrig ikke Norge og Sovjetunionen felles grense

ettersom Finland strakte seg helt nord til Barentshavet

med Petsamo-korridoren.

I århundrer var norsk utenrikspolitikk styrt fra

København, som ligger enda lenger vekk fra den norsk-

russiske grense enn Oslo gjør. Sett fra København var

Finnmark provinsiell i dobbel forstand. Dels som et

resultat av tilfeldigheter i storpolitikken, men delvis

også som en følge av grenseforholdene i Nord-Europa, var

Danmark-Norge og Russland så godt som aldri i krig med

hverandre. Tvert imot var de ikke sjelden forbundsfeller

520

i allianser rettet mot blant annet Sverige. Sverige har

som vi har sett ved flere anledninger vært innblandet i

kriger mot Russland. I det hele tatt har Sverige i langt

større grad enn Norge vært orientert østover, som en

østersjømakt med interesser og besittelser rundt hele

dette innlandshavet. Dette har avfødt en dypere skepsis

til den store østlige nabo enn det som har vært gjengs i

både København og Oslo. Norge har historisk sett vært

orientert vestover, mot havet, og stått med ryggen til

Russland og konfliktene rundt Østersjøen. Disse

forholdene har gitt nordmennene forutsetninger for å

utvikle et relativt uanstrengt forhold til russerne,

enten disse var styrt av tsarer eller kommissærer. Naboer

med høye og solide gjerder mellom hagene, har liten grunn

til å hate hverandre.

Vikinger i Austarled

De første kontakter mellom Norge og Russland gikk både

nordover og sydover. Som vi så i kapittel 2 var det

første russiske dynastiet ætlinger av skandinaviske

521

vikinger og det vanlige vestlige synet har vært at

Kievriket var grunnlagt av varjagene. Denne oppfatningen

deles ikke av alle russiske historikere og i russisk

historieskriving har to motstridende oppfatninger stått

stilt mot hverandre. Noen historikere har hevdet at det

fantes en eldre statsdannelse rundt Kiev som varjagene

‘overtok’ eller erobret. Andre historikere har holdt på

at før varjagene kom, var slaverne kun organisert i

stammesamfunn uten statsliknende strukturer. Dette gav

opphavet til den såkalte normannerstriden som har bølget

frem og tilbake i russisk historiografi siden 1700-

tallet. Denne striden var ikke bare faglig; også

nasjonale og nasjonalistiske hensyn spilte inn. Mange

russere har hatt vanskelig for å avfinne seg med tanken

på at deres stat ble grunnlagt av utlendinger.

Kontakter og grensestrider

Forbindelsene mellom Nord-Norge og Nord-Russland går helt

tilbake til 800-tallet. Mange av de kildene vi har er

riktignok ytterst tvilsomme som historiske vitnesbyrd.

Det dreier seg for det meste om sagn og sagaer som fritt

522

blander sammen historie og gode historier,

krønikeopptegnelser og fri fabulering. Det fortelles for

eksempel at de folkene nordmennene traff nå de drog inn i

Nord-Russland, var mestere i trolldom og svartekunster. I

sagaen omtales Kvitsjøen som ‘Gandvik’, og navnet kommer

antakelig av at man mente de som bodde her, var gode til

å ganne eller kaste trolldom. De folkene de norske

vikingene kom i kontakt med her, var for øvrig ikke

russere, men finner, sannsynligvis kareler. Nordmennene

kalte dem ‘bjarmer’, og et annet navn på Gandvik var

Bjarmeland.

Det som tiltrakk nordmennene, var i første rekke pelsverk

av mår, sobel, ekorn og andre dyr som bjarmene fanget i

de dype skogene. Fra 1000-tallet ble Bjarmeland regnet

som norsk skatteland, og det gikk regelmessige ferder hit

for å hente inn finnskatten, som den ble kalt. I tillegg

til å kreve inn skatt, drev nordmennene med handel og

plyndring, av og til begge deler på samme tur. For

eksempel fikk Tore Hund – kong Olavs banemann på

Stiklestad – truet seg til å være med en norsk

523

skatteoppkrevingsekspedisjon til Bjarmeland tidlig på

1000-tallet. De drog først til Dvina-elven og kjøpte

store mengder pels til god pris, før griskheten tok

overhånd på hjemveien. Tore fikk nyss om en stor

sølvskatt som han og hans menn ranet om natten. Da de ble

oppdaget, klarte de bare å rømme unna forfølgerne fordi

Tore var like god til å ganne som bjarmene selv og gjorde

seg og sine menn usynlige.

Selv om Kolahalvøya og landene rundt Kvitsjøen ble regnet

som ‘norsk’, var det ikke noen norsk bosetting her. På

1220-tallet opphørte også bjarmelandsferdene. På samme

tid begynte Novgorod å ekspandere nordover og betraktet

disse områdene som sitt skatteland. Like vel opprettholdt

de norske kongene kravet om overhøyhet over Gandvik. I

1319 kom Norge i personalunion med Sverige og ble straks

viklet inn i en av Sveriges mange kriger mot russerne.

For å få de relativt uinteresserte nordmennene til å

delta i krigen, fikk svenskene overtalt paven til å

erklære et ‘korstog’ mot de hedenske samene og finnene,

og i samme slengen mot de ortodokse russerne. I 1326 ble

524

det sluttet fred mellom Norge og Novgorod, og

fredslutningen er det eldste bevarte dokument fra norsk-

russisk historie.

I denne traktaten ble det slått fast at den norske kongen

kunne ta skatt i Gandvik, men uten at Novgorod dermed

hadde avstått dette området til Norge. Tvert imot

betraktet Novgorod, og senere Moskva, ikke bare

Kolahalvøya, men også Finnmarken og Nord-Troms helt ned

til Lyngen som en del av sitt skatteland. De som ble

skadelidende, var selvfølgelig den lokale samiske

befolkningen som fikk besøk av skatteoppkrevere fra to

kanter. Når dette arrangementet lot seg innføre og

opprettholde over lang tid uten at det førte til

alvorlige gnisninger mellom statene, er det et tegn på

hvor liten betydning disse områdene hadde i

storpolitikken. Grenselinjen mellom de to landene ble

ikke trukket opp, men i stedet ble den overlatt til ‘Gud

og kongen av Norge, han skal dele som han vil etter sin

samvittighet’! (Kåre Selnes: Norge-Russland, s. 61) Det får

en si var relativt sjenerøse vilkår fra russernes side.

525

Man skulle kanskje forvente at denne traktaten ville bli

fulgt opp av nye dokumenter der den norske kongen

meddelte hvor det behaget ham å trekke grensen mellom de

to landene, men noe slikt kjenner vi ikke til. Norge ble

snart etter herjet av Svartedauen og kom inn i en

nedgangstid. De nordligste områdene fikk seile sin egen

sjø. Det ble fortsatt foretatt skatteinnkrevinger i

Gandvik, men det gikk stadig lenger tid mellom hver gang.

Samtidig økte den russiske aktiviteten i nord. Fra midten

av 1500-tallet drev tsarene det vi idag ville kalt ‘aktiv

suverenitetshåndhevelse’ i det felles grenseområdet i

form av kloster- og kirkebygging. Klosteret i Petsjenga-

dalen (Petsamo på finsk, Peisen på norsk) ble reist av

munken Trifon på 1520-tallet og fikk utposter lenger

vest: kirken i Borisoglebsk, like ved dagens

grensepasseringssted ved Storskog, og kapellet i Neiden.

Dagens kirke i Borisoglebsk er fra 1800-tallet, men

Neiden-kapellet står der den dag idag , og ihvertfall

deler av det sies å være originalt fra 1500-tallet. Det

er ikke stort større enn en gjennomsnittlig norsk

526

garasje, men har i århundrene vært et viktig sentrum for

skoltesamene. De er fortsatt er ortodokse som følge av

den russiske misjonsvirksomheten. Den dag idag avholdes

det et skoltesamisk stevne i Neiden i august hvert år.

Mens tsarene fulgte opp sine territorielle krav i nord

med konkrete handlinger, sov nordmennene i timen. Enda

verre gikk det da Norge kom i union med Danmark, da

forsvant nordområdene så å si helt ut av synsfeltet. Det

ble riktignok opprettet et eget len for Finnmarken, men

lensherrene syntes ikke noe om å bo så langt mot nord i

kulda og mørket og holdt seg i stedet i Bergen eller

Trondheim. I København var man ikke engang i besittelse

av skikkelige kart over de områdene de gjorde krav på i

Nord-Russland, mens tsarens embetsmenn hadde detaljerte

kart over Finnmark og Nord-Troms – med russiske

stedsnavn. På 1500-tallet erklærte tsaren at området ned

til Lyngen ikke bare var russisk skatteland, men også

hans ‘arveland’ (votsjina).

527

Da kan det virke om om danskene våknet. En annen viktig

grunn til dette var at Arkangelsk i 1584 ble anlagt som

et viktig handelssentrum innerst i Kvitsjøen, og stadig

mer av handelen med Russland gikk forbi kysten av Nord-

Norge. Denne handelen ville kjøpmenn fra Bergen og

Trondheim ha en bit av, men de opplevde at de ble skviset

ut av engelskmenn og hollendere som hadde fått monopol på

kjøp og salg av de viktigste produktene. Dansk

suverenitetshåndhevelse måtte opprustes. På slutten av

1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet ble det avtalt

en rekke grensemøter, men uten at noen fant sted.

Til tross for at Danmark-Norge og Russland altså kranglet

i århundrer om grensen i nord ble det aldri noen

skikkelig temperatur i denne krangelen. Kanskje kan vi

her se en tidlig forløper for den merkelige striden om

grensedragingen i Barentshavet i våre dager. Norge og

Sovjetunionen/Russland har prinsipielt forskjellig

oppfatning av hvordan grensen bør trekkes: Norge

forfekter midtlinjeprinsippet om tilsier at grensen må

trekkes midt mellom nærmeste norske og russiske kyst,

528

mens Russland står på sektorprinsippet. Det siste betyr

at grensen skal trekkes langs en meridian fra det punktet

der landegrensen treffer havet og frem mot Nordpolen.

Saken har stått i stampe siden tidlig på 1970-tallet og

har ennå ikke funnet sin løsning. Det er ikke bagateller

det dreier seg om: Det omstridte havområdet utgjør over

150 000 kvadratkilometer, og er i de senere årene blitt

stadig viktigere. Det er ikke lenger bare snakk om

tilgang til fiskeressurser, men også potensielt svært

lukrative oljeforekomster.

Knapt noen har lenger oversikt over hvor mange

forhandlingsmøter som har vært avholdt, ingen av møtene

har ført til noen avklaring. Havrettsminister Jens

Evensen forsøkte på 1970-tallet å snekre sammen et

midlertidig kompromiss som etter manges mening bare

gjorde vondt verre. Den såkalte gråsoneavtalen fra 1978

har svært lav legitimitet i Norge. Ikke minst skyldes det

at Evensens høyre hånd ved gråsoneforhandlingene, Arne

Treholt, i 1984 ble arrestert for spionasje til fordel

for Russland. Det ble da oppfattet som om russerne hadde

529

sittet på begge sider av bordet under forhandlingene, og

at Norge av den grunn hadde fått en riktig dårlig avtale.

Av gråsonen er for eksempel 23 000 km2 utbestridt norsk

territorium og bare 3000 km2 utbestridt russisk

territorium. I Norge mener mange også at selv tanken om

et fellesstyre mellom en stormakt og et lite land som

Norge, slik gråsonen legger opp til, i utgangspunktet er

et helt håpløst prosjekt. Hvis bjørnen ber opp musa til

pardans, vil det ikke være tvil om hvem av dem som fører,

uansett hva de måtte ha avtalt seg imellom.

Grensespørsmålet i Barentshavet har like vel aldri for

alvor klart å forsure det norsk-russiske eller norsk-

sovjetiske forholdet like lite som grensespørsmålet over

land klarte det på 1500-, 1600- og 1700-tallet. I andre

deler av verden har land gått til krig på grunn av langt

mindre grensetvister. Både på 1980-tallet og 1990-tallet

førte strid om suverenitet over noen forblåste holmer og

skjær i Egeerhavet nesten til krig mellom to NATO-land,

Hellas og Tyrkia. Og dette tilfellet er langt fra

530

enestående. Det som er enestående er den norsk-russiske

fordrageligheten.

I 1826 fikk Norge og Russland endelig en klar og

utvetydig grense over land. Den ble trukket langs Pasvik-

elven, tar så en snartur vestover rett før Storskog for

at kirken i Borisoglebsk skal komme på ‘riktig’ side av

grensen, før den som en slags kompensasjon svinger krapt

østover igjen inntil den treffer Grense Jakobselv og

følger denne ut til havet. Grensetrekkingen viste seg å

være helt udramatisk, og den har ligget fast i 180 år

uten justeringer. Det er det ikke mange landegrenser i

Europa som har gjort, og når det gjelder

Russland/Sovjetunionens grenser, er det sannsynligvis den

eneste.

1826-avtalen var mulig fordi begge parter i praksis for

lengst hadde begynt å oppføre seg som om de oppfattet alt

land frem til og med Varangerhalvøya som norsk og Kola-

halvøya og landet østenfor som russisk. Danskekongen

hadde i 1734 opprustet gamle Vardøhus til en tidsmessig

531

festning og med det stilltiende signalisert hvor

yttergrensen for hans krav gitt. Samtidig satte 1826-

grensen på ingen måte noen bom for samkvem mellom dem som

bodde på begge sider av den. Tvert imot, en av årsakene

til at grensen endelig ble trukket var at samkvemmet var

stadig økende, og man ønsket å få ryddet grensetvisten av

veien en gang for alle for å legge forholdene til rette

for at dette samkvemmet skulle kunne utvikle seg videre.

Kontaktene øker på: Pomorhandel og norsk

kolonisering

Utover på 1600- og 1700-hundre tallet hadde den norske

bosettingen i Finnmark og Troms økt jevnt og trutt, men

denne landsdelen ikke var i stand til å brøfø seg selv.

Som idag var den avhengig av matleveranser utenfra, og

kjøpmennene i Bergen og

Trondheim hadde monopol på denne handelen. Men frakten

var lang så kornet ble dyrt, og det hendte også at

kornskutene heller ikke kom som de skulle. Russerne kunne

levere billigere korn med sikrere leveranser, og utover

532

på 1700-tallet dukket det opp russiske skuter i Tromsø,

Hammerfest og Vardø med hvete, rug og havre som ble

skipet ut over Arkhangelsk. Frem til 1787, da kongen

innførte frihandel på disse varene i Finnmark, var denne

virksomheten strengt tatt ulovlig, men myndighetene så

gjennom fingrene med den. Den fylte et udekket behov og

var til glede og nytte for alle parter. Det var stor

etterspørsel etter fisk på det russiske markedet, blant

annet fordi de ortodokse russerne trengte fisk til alle

sine fastedager. Russerne ved Kvitsjøen drev nok med noe

fiske selv, blant annet som sesongfiske fra nordkysten av

Kolahalvøya, men i altfor liten målestokk. Nordmennene

var i langt større grad enn russerne orientert mot havet.

De hadde større og flere båter og bedre fisketeknikker og

kunne betale for kornet de fikk i form av fisk. Russerne

betalte også langt bedre for fisken enn det de bergenske

kjøpmennene gjorde, opp til tre ganger så mye for enkelte

fiskeslag. Det er anslått av både nordmennene og russerne

kunne gjøre opp til 25 prosent fortjeneste.

533

Dette gav opphavet til den såkalte pomorhandelen. ‘Pomor’

betyr egentlig ‘ved havet’ og var navnet på den russiske

bosettingen lengst i nord rundt Kvitsjøen. Disse pomorene

hadde historisk sett ikke vært tynget av livegenskap og

hadde utviklet en egen identitet forskjellig fra russerne

i innlandet. Slik de så på seg selv hadde de større

pågangsmot, selvstendighet og virketrang. Delvis skyldtes

dette påvirkning fra nordmennene de traff, mente mange

pomorer selv.

Mange skulle kanskje tro at språkbarrieren ville være til

hinder for slik kulturpåvirkning, men med litt

oppfinnsomhet klarte nordboerne å løse dette problemet.

De utviklet etter hvert et blandingsspråk som ble kalt

russenorsk, eller ‘tvoja-po-moja’ (egentlig ‘ditt på

mitt’). Dette språket hadde et svært begrenset ordforråd

og en ytterst nødtørftig grammatikk, men tjente sitt

formål gjennom flere generasjoner.

På 1800-tallet var store deler av Finnmark og Troms

økonomisk sett knyttet langt tettere til Russland enn til

534

resten av Norge. I siste halvdel av århundret anløp

opptil 400 russiske båter havner i Finnmark og Troms

hvert år. På denne tiden hadde ikke Vardø mer enn ca.

1300 innbyggere og Vadsø 1800, så det sier seg selv at

russerne utgjorde et betydelig innslag i bybildet. ‘Det

var ikke uvanlig med russiske skilt på forretningene i

Vardø. På butikken og kontoret hos Brodtkorb var det

alltid noen som kunne russisk’, skriver Randi Rønning

Balsvik (Den menneskelige dimensjon, 153.) Hei sann, har vi

ikke støtt på noe lignende allerede? Jo, selvfølgelig,

dette er som å lese om Kirkenes idag ! Historien gjentar

seg.

Etter hver endret pomorhandelen karakter. I den første

tiden hadde den vært basert på byttehandel, men etter ca.

1850 kom penger mer og mer i bruk. Rubelen var fullgodt

betalingsmiddel, og handelshusene i Vardø og Vadsø satt

på til dels store summer i russisk valuta. I handelen ble

det stort sett brukt russiske vektenheter. Men

nordmennene kom etter hvert også sterkt med i handelen og

sendte egne skip til Arkhangelsk. Der hadde de egne

535

agenter, og kjøpmannssønnene ble også gjerne sendt dit

noen år for å lære. Når de kom hjem, hadde de som regel

tilegnet seg brukbare russiskkunnskaper, og i noen

tilfeller også fått seg en russisk kone. Motsatt var det

ikke så rent få russere som lærte seg skikkelig norsk, og

behovet for russenorsken avtok.

I 1860-årene iverksatte russiske myndigheter en kampanje

for å få økt bosetningen på nordkysten av Kolahalvøya. På

russisk het denne kyststrekningen fra gammelt av

‘Murman’, en russisk forvanskning av ‘nordmann’, kanskje

på grunn av en eldre norsk bosetting som var forsvunnet,

eller fordi havet utenfor ble kalt Murman-havet. Nå fikk

’Nordmann-kysten’ også norsk bosetning.

Til tross for at det var flere brukbare havner her og

godt med fisk i havet, var det nesten ingen fastboende.

Finner og nordmenn ble invitert til å slå seg ned under

forutsetning av at de tok russisk statsborgerskap. Noen

hundre nordmenn tok imot tilbudet, og især tettstedet

Tsyp-Navolok på Fiskerhalvøya fikk en relativt stor norsk

536

bosetning. Som i Nord-Norge var de fleste fiskerbønder,

men en del engasjerte seg også i den lukrative

pomorhandelen. Kolonistene fikk samme rett som

kvitsjøpomorene til å drive handel med Norge. Noen

innførte ikke bare fisk, men også rom og annet brennevin,

det siste gjorde dem mindre velsett.

Fra og med 1875 var det fast dampskipsforbindelse mellom

Vardø og Arkhangelsk sommerstid. Med dampen kom russiske

turister, men også russiske revolusjonære som etablerte

seg i Finnmark for å drive agitasjonsvirksomhet mot

regimet i sitt eget land. Lenin stod i kontakt med

bokhandler Brodkorb i Vardø og politiske skrifter ble

smuglet inn i Russland via denne byen. I 1906 fikk avisen

Finmarken russiske typer, og med dette trykkeriet som

base drev russiske revolusjonære et forlag de kalte

‘Pomor’. Norsk politi grep inn for å hindre at denne

virksomheten skulle skade forholdet til vår store østlige

nabo, men Norge hadde nettopp fått sin frihet, og mange

mente det ville være en skam dersom vi brukte den til å

løpe tsarens ærend og undertrykke andres frihet.

537

Stortingsrepresentant Egede-Nissen tok saken til retten,

og til manges overraskelse vant han frem. Domstolen nedla

forbud mot å beslaglegge slike skrifter.

Den økonomiske betydningen av pomorhandelen var på denne

tiden dalende. Transporten fra Sør-Norge var blitt bedre,

og de norske varene ble mer konkurransedyktige både på

pris og kvalitet. Samtidig ble det gjort forsøkte på å

presse ut de russiske konkurrentene med nasjonalistiske

argumenter. Handelsmennene i Vardø ‘elsket fedrelandet

mindre enn de russiske rublene’, ble det hevdet.

Pomorhandelen gikk uansett mot en slutt. Importen av

norsk fisk til Russland økte riktignok kraftig, men

nordmennene var stadig mindre interessert i det russerne

hadde å selge Pomorhandelen fortsatte i noen år etter

1917-revolusjonen, men etter 1921-22 var det over og ut.

Da grensen ble stengt, ble nordmennene på Murman-kysten

isolert fra sine norske slektninger. I sitt gamle

hjemland ble kolonistene glemt, og i Moskva

538

utviklet det seg under Stalin paranoide forestillinger om

at alle som hadde etniske røtter i et annet land, var

potensielle spioner. Slike såkalte diaspora-grupper ble

spesielt hardt rammet under utrenskningene, og en

betydelig andel av de norske kolonistene havnet i GULag.

På slutten av 1930-tallet ble de resterende tvangsflyttet

til andre deler av Sovjetunionen. Først under perestrojka

var det noen i Norge som bestemte seg for å prøve å

oppspore dem. Selv om de overlevende kolonistene og deres

barn forlengst hadde glemt sitt gamle morsmål, hadde fått

seg russiske ektefeller og hadde tilegnet seg en

sovjetisk livsstil, fikk de som ville lov til å slå seg

ned i Norge. Dette stred med vanlige norske

visumbestemmelser, men opinionen følte at det var begått

en urett mot dem som man ønsket å gjøre godt igjen på

denne måten. Ikke alle de som kom har klart å tilpasse

seg livet i sitt nygamle fedreland like godt.

Mellomkrigstiden: Isolasjonsmodus

Etter at Norge ble en selvstendig stat i 1905, var

forholdet til Russland svært godt frem til revolusjonen,

539

til tross for saken med Vardø-trykkeriet. Tsarrussland

var den første av stormaktene som anerkjente Norges

uavhengighet, og dette ble satt pris på i Kristiania.

Selv om pomorhandelen var for nedadgående, var det store

planer for andre handelsfremstøt.

Forretningsmannen Jonas Lied grunnla i 1912 Det sibirske

kompani og håpet å kunne åpne en handelsrute mellom

Europa og Asia over Ishavet og ned de brede,

stilleflytende sibirske elvene. På en av sine

ekspedisjoner fikk Lied med seg Fridtjof Nansen som

senere fortalte om sine opplevelser i boken Gjennem Sibirien.

I 1916 skrev Lied optimistisk at ‘for tiden er intet land

i verden betraktet med større interesse i Norge enn

Russland’ (Danielsen, s. 73). Men i 1918 ble Det sibirske

kompani nasjonalisert av bolsjevikene og det var kroken

på døren ikke bare for Lied, men for all norsk

forretningsdrift i Russland.

Stemningen i Norge var like vel ikke klart antirussisk

eller antisovjetisk. Tvert imot, på venstresiden var det

540

betydelig sympati med den russiske revolusjon. Tidlig på

1920-tallet var Arbeiderpartiet klart mer radikalt enn de

fleste sosial-demokratiske partier i Europa. I 1919

meldte DNA seg inn i den kommunistiske internasjonale,

Komintern, som var blitt opprettet året før. En mannsterk

norsk delegasjon, der også Einar Gerhardsen deltok,

klarte å omgå den internasjonale boikotten av

sovjetstaten ved å ta seg inn i Sovjetrussland med en

fiskeskøyte fra Vardø. Men allerede tre år senere hadde

begeistringen for verdensrevolusjonen kjølnet, og DNA

meldte seg ut av Komintern igjen. Et mindretall som

fortsatt ville være med, brøt ut og dannet Norges

Kommunistiske Parti.

På høyresiden i norsk politikk var det betydelig

sovjetofobi. Dette gjorde seg gjeldende i både Høire,

Bondepartiet, Fedrelandslaget og selvsagt Nasjonal

Samling. Like vel må vi kunne si at også i denne perioden

var forholdet til russerne nokså avslappet. Som det

første av de skandinaviske landene gav Norge diplomatisk

anerkjennelse til det nye regimet i 1924 og handelen tok

541

seg langsomt opp igjen, selv om den rimeligvis aldri

nådde de høyder Jonas Lied hadde drømt om. Fridtjof

Nansens arbeid med å lindre nøden under sultkatastrofen i

Ukraina i 1921-23 gjorde mye for å gi nordmenn et godt

omdømme i Russland. Selv om Nansen vel ikke var fullt så

sentral i dette arbeidet som det ofte fremstilles som i

norske kilder, så huskes han fortsatt med takknemlighet i

Russland.

Det utviklet seg en knute på tråden da Norges regjering i

1935 gav oppholdstillatelse til Lev Trotskij, den mest

prominente av de sovjetlederne Stalin skubbet til side

under maktkampen i Moskva på midten av 1920-tallet.

Vilkåret for oppholdstillatelsen var at Trotskij ikke

skulle drive agitasjon mot ‘nogen Norge vennligsinnet

stat’ (Danielsen, 183); med dette uttrykket siktet man i

første rekke til det Stalin-styrte Sovjetunionen!

Halvannet år senere vurderte myndighetene det slik at

Trotskij hadde brutt disse betingelsene, og han ble

fraktet videre til Mexico hvor en av Stalins agenter til

slutt innhentet og drepte ham.

542

Den største prøvelsen det norsk-sovjetiske forholdet ble

utsatt for i mellomkrigstiden gjaldt ikke Norge som

sådan, men et av våre andre naboland. Det sovjetiske

angrepet på Finland i 1939 fylte de fleste nordmenn med

harme og mange meldte seg som frivillige for å kjempe på

finsk side. Da Tyskland okkuperte Norge et halvt år

senere, gikk Sovjetunionen til det skritt å avbryte de

diplomatiske forbindelsene med den norske regjeringen.

Begrunnelsen var at Norge ikke lenger eksisterte som

selvstendig stat: Dermed hadde Stalin i realiteten

anerkjent den tyske okkupasjonen.

Nå var det knapt noe grunnlag for å kalle Sovjetunionen

en ‘Norge vennligsinnet stat’ lenger.

Men så endret alt seg da også Sovjetunionen ble angrepet

av Hitlertyskland. Omslaget i det norsk-sovjetiske

forholdet mellom 1939 og 1941 var enda krappere enn det

vi senere skulle få oppleve under perestrojka. Norge og

Sovjetunionen var nå som allierte å regne. Russiske

krigsfanger som satt i fangenskap i Norge, ble gjenstand

543

for betydelig sympati og medynk, og noen nordmenn våget

også å hjelpe dem med mat og på andre måter.

I mars 1944 gikk det en forespørsel til Moskva fra norske

myndigheter om det var interesse for at en norsk bataljon

skulle kjempe på sovjetisk jord på Nordfronten sammen med

russerne? Hvorfor bare en bataljon? var svaret, still

gjerne med en hel divisjon! Dette ble det riktignok ikke

noe av, men en del nordmenn gikk derimot i sovjetisk

tjeneste som partisaner uten at dette var forhåndsklarert

med norske myndigheter. Partisanene utførte verdifulle

etterretningsoppdrag for sovjetarmeen hvor de rapporterte

om tyske disposisjoner og troppebevegelser i Nord-Norge.

Især tettstedet Kiberg ved Vardø hadde mange partisaner.

Flere av dem mottok høythengende sovjetiske medaljer, men

i Norge ble de etter krigen ikke anerkjent som

motstandfolk på linje med hjemmefronten, til tross for at

de følte at de hadde kjempet for samme sak.

Da sovjeterne krysset grensen inn i Sør-Varanger i

oktober 1944, ble de mottatt som befriere av de

544

nordmennene som hadde klart å unngå den tyske

tvangsevakueringen. Om noen av nordmennene husket noen

russenorske gloser var vel tvilsomt, men man kom langt

med et smil og et ‘skål!’ eller ’na zdorovje!’

Etterkrigstid: ny isolasjon

Da NATO ble opprettet i 1948, gikk Norge inn fra første

stund og signaliserte dermed utvetydig sin tilhørighet i

den vestlige leir. Samtidig var det en klar forståelse i

norske politiske kretser av at Sovjetunionen hadde reelle

og spesielle sikkerhetspolitiske behov i nord. Selv om

landet hadde utløp til havet i alle fire himmelretninger,

var to av utløpene -- mot vest og syd -- av begrenset

militær verdi. De sovjetiske marinefartøyene i Østersjøen

og Svarthavet måtte passere særdeles trange sund for å nå

ut til verdenshavene. Det var derfor viktig for

sovjeterne at i hvert fall nordflåten kunne komme seg

trygt til og fra hjemmebasen sin. Amerikanerne bygget opp

Keflavik på Island som et slags stasjonært

kjempehangarskip, og sovjeterne hadde behov for å kunne

svare på denne utfordringen.

545

Selv om Norge ble fullt og helt integrert i NATOs

militære samarbeid, fattet norske myndigheter samtidig

noen viktige vedtak som tok sikte på å berolige

sovjeterne og overbevise dem om at norsk territorium ikke

ville bli brukt som utgangspunkt for angrep mot

Sovjetunionen. I 1949 erklærte den norske regjering at

Norge ikke vil åpne baser for fremmede makters

stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke

var angrepet eller utsatt for trussel om angrep. Norge

vil heller ikke utvikle atomvåpen eller tillate at noen

av landets allierte brakte atomvåpen med seg til Norge.

Allierte fly fikk ikke fly øst for den 24. breddegrad,

det vil si øst for Hammerfest, og det ble heller ikke

arrangert militærøvelser med utenlandsk deltakelse øst

for denne linjen. De norske styrkene i Finnmark var også

meget små, nærmest symbolske. I tillegg til en garnison

grensevaktsoldater i Sør-Varanger var det kun en garnison

i Porsanger, mens resten av territorialforsvaret ble

forlagt i indre Troms, langt fra grensen.

546

Er det dekning for å si at de selvpålagte norske

begrensningene bidrog til et lavere spenningsnivå i nord?

Under den kalde krigen var det mange som stilte seg

tvilende til dette. Sovjetiske talsmenn gav sjelden eller

aldri uttrykk for at de verdsatte den norske

tilbakeholdenheten. I stedet fremstilte sovjetiske medier

Norge som en integrert del av NATOs krigsmaskin og som

USAs lydige løpegutt. Ved én enkelt anledning opptrådte

de sovjetiske styrkene i nord direkte truende. Dette

skjedde i august 1968, da de norske grensevaktsoldatene

plutselig fikk se at sovjetiske stridsvogner rullet opp

mot grensen og rettet sine kanoner mot dem. Det er høyst

uklart hva som lå bak denne provokasjonen eller hvem som

hadde gitt ordre til den. Noen har spekulert i at den på

en eller annen måte hadde sammenheng med Warszawa-paktens

innmarsj i Tsjekkoslovakia samme måned, da ‘Praha-våren’

ble slått ned. Uansett ble oppmarsjen på grensen en

enkeltstående episode, og nærmest en påminnelse om

hvordan forholdene på grensen kunne vært dersom den ene

eller begge parter hadde lagt seg på en konsekvent

konfrontasjonslinje.

547

RAMMETEKST: ET LITE STYKKE RUSSLAND PÅ NORSK JORD

Svalbard-traktaten fra 1925 gir Norge full suverenitet

over denne øygruppen, men gir samtidig alle land som

undertegner den, rett til å drive næring der. Under den

annen verdenskrig foreslo den sovjetiske

utenriksministeren at Norge og Sovjetunionen i stedet

burde styre Svalbard sammen, men dette ble avvist av

norske myndigheter.

Da sovjeterne ikke fikk Norge med på dette, satset de i

stedet på å gjøre seg mest mulig gjeldende på øygruppen

innenfor de begrensninger som Svalbard-traktaten trakk

opp. De bygget opp to fullstendige små lokalsamfunn,

Barentsburg sør for Isfjorden og Pyramiden nordenfor.

Barentsburg var klart størst og hadde på det meste godt

over tusen innbyggere som alle var direkte eller

indirekte sysselsatt i kullgruveindustrien. Byen var

bygget opp helt som tilsvarende gruvebyer i Russland, med

det samme triste boligblokkene og annen traurig

sovjetarkitektur. Selv om Svalbardtraktaten etter norsk

tolkning gav Norge politimyndighet i disse

548

gruvesamfunnene, ble denne myndigheten håndhevet bare ved

helt sporadiske besøk fra sysselmannen i Longyearbyen.

Sovjeterne og nordmennene på Svalbard levde i realiteten

i to adskilte parallellsamfunn. Pyramiden ble fraflyttet

på slutten av 1990-tallet.

Med unntak av Tyrkia var Norge det eneste NATO-land

Sovjetunionen hadde felles grense med. Og kontrasten

mellom de to grensene er slående. Mens det var hyppige

episoder på den tyrkisk-sovjetiske grensen var

‘incidentene’ på den norsk-sovjetiske grense hovedsakelig

begrenset til slike tilfeller som at en sovjetisk

grensevakt druknet i Pasvikelven og man måtte sokne etter

ham også på norsk side, og liknende.

Utenlandske turister som kom til Storskog, kunne lett få

et galt inntrykk. Det var strengt fotoforbud over

grensen: det var en alvorlig forseelse å forsøke å feste

de sovjetiske grantrærne til fotolinsen. I synsranden

kunne man skimte høye vakttårn med ubevegelige sovjetiske

549

soldater. Et stykke inne på sovjetisk side gikk det et

flere meter høyt piggtrådgjerde langs hele grensen, med

elektroniske varslingsanlegg som slo ut hver gang noen

forsøkte å nærme seg det. Dette gjerdet hadde imidlertid

ikke noe som helst med forholdet mellom våre to land å

gjøre, derimot var det et talende bilde på

sovjetmyndighetenes holdning til sine egne innbyggere.

Gjerdet var ikke bygget for å hindre noen i å trenge inn i

landet, men for å hindre at sovjetborgerne rømte ut. Dette

var også de sovjetiske grensevaktenes viktigste oppgave.

Litt spissformulert kan vi derfor si at de norske og

sovjetiske grensevaktene ikke stod og stirret hverandre

inn i hvitøyet. I stedet stod de norske vaktene og

stirret inn i bakhodet på de sovjetiske soldatene, som

speidet innover i sitt eget landet på utkikk etter mulige

rømlinger.

I dette klimaet var ‘russeren’ noe man bare traff på

pakketurer til Moskva eller Leningrad (stort sett de

eneste byene som var åpne for vestlig turisme). Man kunne

også melde seg inn i Vennskapssambandet Norge-

550

Sovjetunionen, og slik få tilgang til et litt bredere

spekter av reisemål og kontakter. Men alle de russere man

traff, var håndplukket til å representere sitt land på

den mest korrekte og offisielle måte. Og

isolasjonsbestrebelsene var gjensidige. Norsk

ambassadepersonale i Moskva ble sterkt frarådet å ha

uoffisiell kontakt med russere. Hvis en ‘vanlig’ russer

prøvde å innlede et ‘personlig vennskap’ med en vestlig

diplomat, var han enten dum, og ville raskt havne i KGBs

klør, eller han bare gav seg ut for å være ‘vanlig’

russer; i virkeligheten arbeidet han for KGB.

I dette isolasjonsklimaet var det ganske frustrerende å

være student på Forsvarets russiskkurs på 1970-tallet. Vi

lette frenetisk etter noen ekte russere som vi kunne

prøve ut våre nyervervede språkkunnskaper på, og ved ett

tilfelle fikk vi napp. På et loppemarked kom vi over en

spill levende russer, en medisinsk forsker som var i

Norge på et utvekslingsprogram. Da han inviterte oss med

til Gaustad for å drikke vodka og prate russisk, var det

nesten for godt til å kunne vare. Det gjorde det da

551

heller ikke. Kort tid senere kunne VG fortelle over hele

førstesiden at stipendiaten hadde forlatt sin

arbeidsplass i hu og hast og dradd hjem til Moskva. Det

eneste han hadde rukket da KGB kom og hentet ham, var å

skrive en kort avskjedshilsen til sine kolleger:

‘Goodbye.’

Fra tid til annen ble noen av de ansatte ved den

sovjetiske ambassaden på Drammensveien utvist fra Norge

når det ble avslørt at de hadde drevet med virksomhet som

var uforenlig med deres diplomatiske status. Som regel

svarte sovjeterne med å erklære noen nordmenn uønsket i

USSR, for balansens skyld. Uheldigvis hadde de en tendens

til å sparke ut nordmenn med stor innsikt i russiske

forhold, så som Øyvind Nordsletten, Norges nåværende

ambassadør i Moskva. Slapp sovjeterne opp for diplomater,

gav de reisepass også til journalister. Nå må det sies av

noen av disse journalistene nok hadde drevet med

virksomhet som i sovjeternes øye var ‘uforenlig med deres

status som journalist’, så som å ha kontakt med

dissidenter. De journalistene det gjaldt, oppfattet

552

derimot denne virksomheten som en helt naturlig del av

sitt arbeid, som når for eksempel Aftenpostens

korrespondent Per Egil Hegge tillot seg å ringe Aleksandr

Solzjenitsyn for å fortelle denne isolerte forfatteren at

han nettopp var blitt tildelt Nobelprisen i litteratur.

Når hverken Nordsletten eller Hegge idag er persona non

grata i Moskva, er det bare takket være perestrojka.

Etter den kalde krigen: vi er i

kontaktmodus igjen

Gorbatsjovs reformpolitikk åpnet opp helt nye muligheter

for kontakter mellom våre to land. I 1991 var Gorbatsjov

i Oslo for å motta Nobels fredspris. Gorbomanien var da

på sitt høyeste i Vesten, men i hjemlandet var den

sovjetiske presidenten i ferd med å bli akterutseilt.

Boris Jeltsin hadde overtatt som de demokratiske

kreftenes samlingsfigur, og Norge satset aktivt på den

nye hesten. Da Jeltsin flyttet inn i Kreml, var Norge det

første NATO-land som anerkjente det nye russiske regimet,

uten å vente på de andre medlemmene av forsvarsalliansen.

553

Kanskje ville det nå bli lettere å få i stand en

delelinjeavtale med Russland enn med Sovjetunionen?

Vel, det slo ikke til denne gangen heller, men optimismen

og pågangsmotet i UD holdt seg. Nikkelverket i byen Nikel

på sovjetisk side av Pasvikdalen spydde ut ‘dødsskyer’ av

svoveldioksid, og norske myndigheter hadde allerede i

1990 bevilget flere hundre millioner kroner til

installering av renseanlegg. Dette ville komme både

russerne og oss selv til gode. Russiske myndigheter

takket ja til gaven, men selve implementeringen av planen

trakk ut, og i 2006 stod fortsatt det meste av pengene

urørt på kontoen. I mellomtiden var nikkelverket blitt

privatisert og gikk med milliardoverskudd…

Da var det neste store initiativet fra norsk side langt

mer vellykket. I 1992 foreslo utenriksminister Thorvald

Stoltenberg at det skulle etableres en multilateralt

samarbeidsregion, Den euro-arktiske Barentssamarbeidet,

med deltakelse av de nordligste fylkene i Norge, Sverige,

og Finland samt i Russlands nordvestlige hjørne.

554

Initiativet slo godt an og avtalen ble undertegnet i

januar 1993 i Kirkenes, der også det norske

Barentsekretariatet ble lagt. Fra norsk side deltar våre

tre nordligste fylker samt Sametinget, på russisk side er

fylkene Murmansk og Arkhangelsk, republikkene Karelen og

Komi og den autonome kretsen Nenets representert. Aksen

Norge-Russland er en bærebjelke i dette samarbeidet, og

innenfor rammene av Barentsregionen har en rekke større

og mindre tiltak vært gjennomført innen kulturutveksling,

miljøtiltak, utdanning, vitenskapelig og teknisk

samarbeid, tiltak for og med urbefolkningen, reiseliv og

regional infrastruktur. Frykten for at Barentsrådet

skulle bli et rent supperåd og en fin ramme for

pampebesøk mellom landene, er gjort til skamme.

Også når det gjelder næringsliv er kontaktene idag mye

mer omfattende enn noen gang tidligere. Perestrojka-

politikkens såkalte ‘joint ventures’ ble riktignok aldri

noen suksess, men nye perspektiver ble åpnet opp med

innføringen av markedsøkonomi under Jeltsin. Det russiske

markedet gir muligheter for fabelaktige fortjenester men

555

også store tap. Ikke alle har klart seg like godt, i den

russiske ‘Vill Øst’-økonomien er det mange useriøse

aktører med tvilsomme metoder. Det har ofte vært en klar

fordel å ha et sterkt advokatfirma i ryggen når den

russiske partner har tøyd tolkningen av kontrakten i

urimelige retninger. Men det har ikke alltid vært med

advokatbistand heller.

Telenors store Russland-satsing illustrerer godt alle

disse aspektene ved norsk forretningsdrift i Russland. I

desember 1998 kjøpte selskapet 25 prosent av den russiske

mobiltelefonoperatøren Vympelkom, senere ble eierandelen

øket til nærmere 30 prosent. Denne investeringen på over

en milliard kroner har vist seg å gi solid, for ikke å si

fantastisk avkastning. Vympelkom leverte kanonoverskudd

og var i 2006 verdsatt til intet mindre enn 60 milliarder

kroner. Men snart tårnet problemene seg opp for Telenor.

Høsten 2004 skar forholdet til forretningspartneren Alfa-

group seg fullstendig da russerne presset på for at

Vympelkom skulle etablere seg på det ukrainske markedet.

Dette var Telenor imot siden selskapet allerede var

556

medeier i et ukrainsk mobilselskap og ikke ønsket å

konkurrere med seg selv. Hva som var riktigst

forretningstrategi for Vympelkom kunne sikkert

diskuteres, og både Alfa-group og Telenor tenkte først og

fremst på sine egne interesser. Men det er ikke poenget.

Det mest nedslående var at saken ble advokatmat i

gourmetklassen, og havnet i en evig runddans i ukrainske

og russiske rettsinstanser. Her fikk Telenor fort erfare

hvem som var på hjemmebane: Alfa hadde sympatien ikke

bare blant russere flest, men tilsynelatende også i den

russiske dommerstanden. Telenors Russland-satsing ble

snudd til et mareritt – men fortsatt tjente selskapet

gode penger i landet.

Vympelkom-saken har fått mer oppmerksomhet i norske

medier enn alle andre norske investeringer i Russland til

sammen. Saken var utvilsomt spektakulær, men den var ikke

typisk for norske erfaringer. Andre selskaper har opplevd

mer normal forretningsdrift, med mindre fortjeneste og

mindre turbulens. Det er i første rekke store selskaper

som har prøvd seg. De fleste av de største selskapene på

557

Oslo Børs har idag representasjonskontor i Moskva og

satser på det russiske markedet. Orkla var gjennom Pripps

Ringnes en tid medeier i Russlands største bryggeri,

Baltika i St. Petersburg, noe som viste seg å være en

svært vellykket investering. Senere gikk selskapet tungt

inn på kjeks- og sjokolademarkedet gjennom nye oppkjøp.

A-pressen etablerte seg med trykkerier i en rekke store

og mellomstore russiske byer samt medeierskap i flere

russiske aviser, og hadde jevn og god inntjening. Norsk

Hydro solgte kunstgjødsel og kjøpte råstoff til

aluminiumsproduksjon.

Lenge var det stilt store forhåpninger til at norske

selskaper kunne få oppdrag i russisk offshore-industri.

Selv om Russland har mer enn 100 års erfarings med

oljeproduksjon, har så godt som all oljen vært hentet opp

på land eller på svært grunt vann, og russerne var

åpenbart svært interessert i den kompetanse Norge hadde

bygget opp på leting og produksjon av olje og gass på

store havdyp. Kongsberg Våpenfabrikk leverte avansert

posisjoneringsteknologi til boreskip allerede tidlig på

558

1980-tallet, mens Norsk Hydro begynte å arbeide for å

komme inn på russisk sokkel i 1989. I 2003 trakk Aker

Kværner i land en kjempekontrakt på bygging av

oljeplattformer til et større felt utenfor den russiske

stillehavskysten, ved Sakhalin-øya. Statoil har markert

seg med egne bensinstasjoner i Nordvestrussland.

Da russerne så bestemte seg for å bygge ut et av verdens

største gassfelt, Sjtokmanovskoje eller Sjtokman, 550 km

nord for Kola-kysten, inviterte de til deltakelse fra

vestlige selskaper. Både Statoil og Hydro ble vurdert som

svært interessante potensielle partnere, og de ville

kanskje blitt det dersom ikke det statseide gasselskapet

Gazprom høsten 2006 bestemte seg for at de ikke ville gi

utenlandske selskaper eierandeler allikevel og i stedet

stå for hele utbyggingen selv. Utenlandske selskaper i

biroller er like vel ikke utelukket, men det kan ta tid

før en utbygging kommer i gang.

Men børslokomotivene har ikke stått for hele den norske

russlandsatsingen, også små og halvstore firmaer har

559

prøvd seg. Mange av dem som etablerte seg tidlig, gikk på

store tap under krakket i 1998 og har trukket seg ut

igjen, men nye er kommet til. Selv om man kan finne

norske investeringer i en rekke russiske byer og

regioner, er hovedsatsingen like vel helt klart i våre

nærområder, det vil si Nordvestrussland med St.

Petersburg, Kolahalvøya, Karelen og Arkhangelsk. Mens det

i januar 2005 var etablert ca. 30 norske bedrifter i den

russiske delen av Barentsregionen, hadde dette tallet økt

til ca. 80 to år senere. De fleste fant seg en russisk

partner og gikk inn med kapital i allerede eksisterende

russiske bedrifter.

Det som mer enn noe annet har avgjort hvorvidt en

investering har vært vellykket eller ikke, er forholdet

til den russiske partneren. Det er derfor vokst frem en

hel industri av advokatkontorer og rådgivingsselskaper

som kurser nordmenn i russisk lovverk og

forretningskultur. Det kan neppe være tvil om at denne

forretningskulturen ofte skiller seg fra den norske, men

forskjellene er ikke alltid som forventet. Mens eldre

560

russiske forretningsmenn og byråkrater med fartstid fra

sovjettiden ofte har en temmelig tung, traust og

snirklete stil, kan unge russiske gründere være svært så

raske i snuen. Til tider går det vel fort for den norske

partneren, som må minne om at de har bestemte

beslutningsprosesser og organer hjemme å forholde seg

til. Men rådet fra Innovasjon Norge (det tidligere

Eksportrådet) er entydig: Russland er et interessant

market med stigende kjøpekraft som norske firmaer bør

kaste seg ut i.

De direkte norske investeringene i Russland var i 1998

tilnærmet null. I 1999 var de oppe i ca. en milliard og

siden har det økt med ca. en milliard i året. Dette er

omtrent på størrelse med investeringene i det langt

mindre landet Polen og litt mer enn 1 prosent av de

samlede norske investeringer i Europa. Eksporten til det

russiske markedet har vært minst like viktig som

investeringene, særlig innen visse bransjer som fisk. Av

de ca. 5,3 milliarder kroner det ble solgt varer for til

Russland i 2005 var hele 3,8 milliarder forskjellige

561

former for fisk og sjømat. Slik sett har ikke så

forferdelig mye endret seg siden pomorhandelens tid! Et

signal om hvor viktig denne handelen er fikk vi da

russiske helsemyndigheter i 2006 stoppet importen av

norsk laks med påstander om for store mengder

tungmetaller i fisken. For en del norske eksportører

manet dette frem konkursspøkelset. Importen fra Russland

har i de senere årene vært nesten dobbelt så stor som

eksporten og for en stor del bestått av metaller.

Det norsk-russiske samkvemmet idag er utrolig variert og

mangefasettert. Et norsk-russisk handelskammer er

opprettet og avholdt sitt første nettverksmøte i Moskva i

2006. Universitetet i Tromsø har inngått et langsiktig

samarbeid med Pomor-universitetet i Arkhangelsk. De

norske universitetene har gått sammen om å opprette et

felles universitetssenter i St. Petersburg som hvert år

mottar hundrevis av norske studenter på kortere eller

lengre opphold. Bellona og Norges Naturvernforbund og

mange andre norske frivillige organisasjoner har

engasjert seg sterkt i miljøarbeid, menneskerettigheter

562

og kultur i Russland sammen med russiske partnere. Flere

kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner er aktive i

evangelisering og diakonalt arbeid. Ikke alt dette

samarbeidet glir like knirkefritt. Både

miljøorganisasjoner og kirkesamfunn har ofte følt at de

er blitt motarbeidet av russiske myndigheter, både på

lokalt og sentralt hold.

På statlig nivå har det vært harde dragkamper om

totalkvoten i Barentshavet, og norske myndigheter har

ofte kunnet registrere at russiske fiskefartøyer ikke

retter seg etter fangstbestemmelsene. Fortsatt hender det

at norske myndigheter griper russisk ambassadepersonell i

å drive utilbørlig virksomhet på norsk jord og utviser

dem. I enda høyere grad enn i sovjettiden kommer de

russiske motutvisningene som en ren ryggmargsrefleks

etter prinsippet ’øye for øye og mann for mann’. I en

viss forstand kan vi si at det nå er flere knuter på

tråden enn før, både med myndighetene og med lokale

partnere. Men det skyldes at det nå er så mange, mange

flere tråder å få knute på.

563

Hva forbinder nordmenn med russere og

omvendt?

I 2004 ble det arrangert en stor kulturhistorisk

utstilling på Norsk Folkemuseum, ’Norge-Russland: Naboer

gjennom 1000 år’. Det første de besøkende ble møtt med var et

videoopptak av nordmenn på gaten i Oslo som ble spurt om hva de

forbant med ’Russland’. I et annet opptak ble russere på gaten

i Moskva spurt om hva de forbant med ’Norge’. Her er litt av hva

de svarte, først nordmenn om russere:

”Et stort folkeslag som har utdannet store kvinnfolk og menn Da tenker jeg først og fremst på St. Petersburg. En vakker by Det er stort. De har et utilgjengelig språk Moskva. Den røde plass. Mye historie. Kommunisme. Jeg tenker på Sovjetunionen og Stalin Kaldt, og masse store klær og pelser Det er et stolt nabofolk som vi har altfor lite kontaktmed

Hyggelig kollega. Jeg har flere hyggelige kollegaer i St. Petersburg

Vodka og Den røde plass. Kupler Det er et gammelt kommunistisk land hvor det meste tilsynelatende gikk på skinner, som nå er blitt et landfor turbokapitalister og kjeltringer som ikke skyr noensom helst midler for å få de pengene de vil ha.

Militær nasjon. De har veldig flott kultur Folkemusikk. Sibir. GULag Mafia, korrupsjon

564

Et samfunn i store omveltninger. Jeg tenker på et ustabilt land

Jeg tenker på Dostojevskij og Sibir, og på konflikten med Tsjetsjenia

Uutnyttede ressurser. Et land som ligger i både Europa og Asia.”

Men hva forbinder så russerne med oss?

”Det er svært vakre jenter. Derfor vil alle russiske gutter dit.

Norge spilte nettopp landskamp i fotball mot Russland. Vi tapte 2-3

Svært god fisk. Folk er litt kjedelige der. Kjedelige og innesluttede

Det finnes mange norske oppdagelsesreisende. Thor Heyerdahl. Roald Amundsen. Resten har jeg glemt.

Et bra land. Det tar vare på oljen sin. De utvinner bare 25 prosent og sparer resten for fremtidige generasjoner.

Jeg vet at hovedstaden heter Oslo. De har mye fisk, sild. Vannet er rent der og der er mye fjell. Nordmenn er snille og hyggelige mennesker

Norge ligger i nord. Mer bryr jeg meg ikke om å vite Vi ser på skiskyting og kan navnet på utøverne, Ole Einar Bjørndalen, for eksempel

De har ikke glemt at vi frigjorde dem under Den annen verdenskrig. De tar vare på gravene til våre landsmenn som døde i Norge under krigen. I det hele har vi et godt inntrykk av dem.

De har høy levestandard, en av de høyeste i verden Nordmenn er rolige og avbalanserte. Fanger fisk og selger den.

I motsetning til andre skandinaver er nordmenn hyggelige mot russere.”

Som vi ser har noen bra kunnskaper og gode kontakter i

nabolandet, mens andre er dårligere informert. Noen

565

nordmenn trekker frem den gamle russiske kulturen, en del

fokuserer på kommunistperioden, mens de fleste er opptatt

av dagens russiske samfunn. Russerne vet lite om norsk

kultur, men er mer opptatt av levestandard, økonomi,

sport og folkekarakter. Noen synes vi er kjekke og greie,

i hvert fall hyggeligere enn svensker og dansker... Men

litt kalde og utilnærmelige er vi nok likevel, synes de.

Noen er også ærlige nok til å innrømme at de er ikke så

veldig opptatt av oss: Sett fra Russland er faktisk ikke

Norge verdens midtpunkt.

Poenget med Folkemuseets undersøkelse var selvsagt ikke å

finne ut noe om hvordan nordmenn og russere ’er’, men

hvordan noen tilfeldige representanter for disse folkene

opplever hverandre. Oppfatningene spriker, som vi ser,

og det er vanskelig å finne en fellesnevner, om det da

ikke er dette: Selv etter mange tiår med kald krig er det

ingen, hverken nordmenn eller russere, som snakker om noe

fiendskap mellom våre to folk.

566