Post on 07-Jan-2023
Agnes-Margrethe Bjorvand
DE STERKE JENTENE
En studie av Astrid Lindgrens Pippi
Långstrump og Ronja rövardotter
Hovedoppgave i nordisk litteratur
Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap
Universitetet i Oslo
Våren 1996
NB! Pagineringa i denne versjonen av hovedoppgaven stemmer ikke med
originalen fra 1996. Tittelblad, «Takk», og innholdsfortegnelse er heller
ikke med.
Originalen finnes f.eks. hos Nasjonalbiblioteket og UiO
Universitetsbibliotek.
2
I. INNLEDNING
1. PRESENTASJON AV PROSJEKTET
Målet mitt med denne oppgaven er å gi en presentasjon og analyse av Astrid
Lindgrens Pippi- og Ronja-skikkelser med sikte på en sammenlikning av disse to
jenteskikkelsene både i deres roller som sterke jenter og i måten de blir presentert på i
bøkene. Mange andre av Astrid Lindgrens jenteskikkelser kunne også ha vært med, men
jeg har valgt å konsentrere meg om disse to jentene blant annet fordi de på en måte
åpner og avslutter forfatterskapet.
Jeg ønsker dels å analysere disse tekstene som litterære tekster, og mer spesifikt
som litterære tekster skrevet for barn, og dels å se tekstene i deres sosiokulturelle
kontekst. Vi kan vanskelig snakke om Astrid Lindgrens barnebøker uten å komme inn
på den rollen fantasien og det fantastiske spiller, eller uten å drøfte det mytiske aspektet
ved de sterke jenteskikkelsene hennes. Begrepet kjønnsroller vil naturlig stå sentralt i
denne sammenhengen. Ettersom bøkene er skrevet, og også leses, i en sosiokulturell
sammenheng, vil det samtidig være naturlig å drøfte jentenes funksjon som
rollemodeller, og den rollen de utvilsomt spiller som en kritisk kommentar til aspekter
ved vårt eget samfunn.
Det er mange som har skrevet om Astrid Lindgren tidligere, men ikke før i de
siste 20 åra har det dreid seg om noe særlig annet enn artikler og bokanmeldelser. Disse
er det til gjengjeld rikelig av. Av de som har gjort mer inngående studier av Astrid
Lindgren og hennes forfatterskap, vil jeg nevne Vivi Edström, Margareta Strömstedt,
Mary Örvig, Gunilla Zimmermann og Ellen Buttenschön.1
Selv om mye er blitt skrevet om Pippi, og også en del om Ronja, har ingen,
såvidt meg bekjent, ennå foretatt en sammenlikning av disse to jenteskikkelsene. Jeg vil
1 Edström, Vivi: Astrid Lindgren. Vildtoring och lägereld, Stockholm
1992.
Strömstedt, Margareta: Astrid Lindgren-En levnadsteckning, Damm &
Søn, Stockholm 1977.
Örvig, Mary: En bok om Astrid Lindgren, Stockholm 1977.
Zimmermann, Gunilla: Astrid Lindgren. En studiebok, Vimmerby 1989.
Buttenschön, Ellen: Historien om et "påhit": Om Pippifiguren og
Astrid Lindgrens genombrudsværk, København 1975.
Disse bøkene vil heretter bare bli referert til med forfatterens
etternavn, utgivelsesår og sidetall.
3
derfor, med utgangspunkt i de tre Pippi-bøkene og Ronja rövardotter, forsøke å gjøre
nettopp dette.
2. TEORI OG METODE
Jeg har valgt å ta utgangspunkt i to litteraturkritiske teorier som etter mitt syn
kan utfylle hverandre på en god måte: Nyhistorismen (New Historicism) og en ny
retning innenfor den feministiske historie- og litteraturforskningen som kalles "gender
studies".
Nyhistorismen er særlig influert av teoriene til Michel Foucault. Den kan på
mange måter ses som en reaksjon mot formalismen i den strukturalistiske og
poststrukturalistiske litteraturkritikken. Den har også utvilsomt, om enn i varierende
grad, tatt opp i seg lærdommer fra den politiske venstresidens marxistiske
litteraturkritikk i 60- og 70-årene, idet den setter historiske sammenhenger i fokus ved
analysen av enhver tekst.
Den amerikanske litteraturkritikeren Stephen Greenblatt er også en av dem som
sterkest har virket til å fremme og avklare Nyhistorismens teoretiske grunnlag. Gjennom
sine publikasjoner på 80-tallet om engelsk renessanse, har han blant annet fokusert på
ideen om "self-fashioning" - individets forsøk på å definere et selvstendig jeg i forhold
til omgivelsenes påtrykk og rolleforventninger. En slik litteraturkritisk diskurs har
åpenbar relevans for diskusjonen av Ronja-figurens utvikling.2
Nyhistorismens tilhengere hevder at litterære og ikke-litterære "tekster" står i et
gjensidig avhengighetsforhold, at enhver handling, også språkhandlinger, er blitt til og
eksisterer i et historisk, materielt nettverk og ikke kan forstås uavhengig av dette.
Samtidig befinner analytikeren og kritikeren seg i den samme type materielle
sammenheng, og vil derfor ikke være i stand til å uttrykke annet enn historisk betingete
utsagn.3
2 Se f.eks. Greenblatt, Stephen: Renaissance Self-Fashioning from More
to Shakespeare, University og Chicago Press, Chicago 1980, ss. 1-9. 3 Se f.eks. Veeser, H. Aram (red.): The New Historicism, Routledge, New
York og London 1989. Særlig H. Aram Veeser: "Introduction", ss.ix-xvi,
og Stephen Greenblatt: "Towards a Poetics og Culture", ss. 1-14.
4
Det er ikke noe mål i denne avhandlingen å diskutere eller ta stilling til
nyhistorismens styrke og svakheter som teoretisk system, men jeg vil illustrere med et
eksempel hvordan nyhistorismen som anvendt metode kan gi nyttig innsikt: Pippi har ei
veske med gullpenger som gjør henne økonomisk uavhengig. Dette er på den ene siden
et ledd i oppbyggingen av Pippi som mytisk figur og et uttrykk for barnets fantasi og
drøm om økonomisk uavhengighet av de voksne. Samtidig gir det uten tvil et
interessant perspektiv å se Pippis økonomiske uavhengighet i relasjon til den kvinnelige
kjønnsrollen i samfunnsøkonomien i 1945. Kvinnene var i 1945 økonomisk avhengige
av mannen på en helt annen måte enn de er i dag. Økonomisk uavhengighet var helt
eksplisitt et aspekt ved den mannlige kjønnsrollen. Dermed blir det mulig å se Pippis
økonomiske uavhengighet som et langt mer radikalt innspill i kjønnsrolle-debatten enn
det ville vært naturlig i et samfunn anno 1996.
"Gender studies" representerer en forskning som nettopp tar sikte på å utforske
denne historisk betingete avgrensningen av kjønnsrollene. Mens den tradisjonelle
litteraturkritikken først og fremst behandler skildringen av kvinnen i litteraturen, er
"gender studies" en teori som behandler skildringen av begge kjønn. Denne retningen er
et resultat av et ønske om å skille det biologiske kjønnet, "sex", fra det historisk
bestemte kjønnet, "gender":
"Sex is a word that refers to the biological differences between male and
female [...] gender however, is a matter of culture; it refers to the social
classification into masculine and feminine. The constancy of sex must be
admitted, but so also must the variability of gender."4
Ved å skille mellom de biologiske kjønnene "kvinne"/"mann" og egenskapene
"kvinnelig"/"mannlig", foretar denne teorien en problematisering av
kjønnsbestemmingen i litteraturen. "Kvinnelig" og "mannlig" blir egenskaper som
beskriver atferdsmønster og de kulturbestemte rolleforventninger til både kvinner og
4 Oakley, A.: Sex, Gender, and Society, New York 1972.
5
menn. Disse egenskapene behøver ikke nødvendigvis stemme overens med karakterenes
biologiske kjønn, og det oppstår derfor langt flere muligheter til å beskrive atferd.5
Siden jeg mener at teorien om "gender studies" er langt mindre begrensende enn
den feministiske litteraturkritikken, har jeg valgt å bruke denne teorien for å se på det
kvinnelige og mannlige i Pippi-bøkene og Ronja rövardotter.
Andre teorier som knytter seg nært til "gender studies", er kjønnsidentitets-
teorien og den kognitive psykologien. Begge teorier går ut fra tesen om at
kjønnsidentitet ikke er medfødt, men noe man tilegner seg. Det første stadiet ifølge
disse teoriene, er jeg-identitet. På dette stadiet får barnet innsikt i at "jeg er jeg". Etter
dette stadiet forekommer det ifølge utviklingspsykologien en fase der barn legger seg til
en veksling mellom begge kjønnene. Det er ulike meninger om hvor lenge denne
prosessen pågår. Nancy Chodorow mener at den er avsluttet ved tre års alderen,6 mens
Kohlberg mener at denne utviklingen ikke er avsluttet før barnet er fem-seks år.7 Etter
denne fasen begynner imidlertid kjønnssosialiseringen som gjør at barnet tilpasser seg
bestemte kjønnsroller, og til slutt når det stadiet som kalles kjønnsidentitet: "Jeg er
gutt/Jeg er jente".
Nancy Chodorow har påvist hvordan unge jenter under kjønnssosialiseringen
blir værende under stadig påvirkning av morens kvinnerolle p.g.a. morens sterke
tilstedeværelse (eller farens fravær) i foreldrerollen i vår kultur. (Chodorow 1978, særlig
ss. 92-110: "Gender Differences in the Preoedipal Period") Den unge gutten blir på en
måte igjen i et slags ingenmannsland, idet han frigjør seg i større grad enn sin søster fra
morens kvinnerolle, men likevel ikke kan ta på seg farens mannlige rolle. Dette er dels
fordi faren er fraværende, og dels fordi han er et barn, noe som setter klare
begrensninger for hans evne til å anta farens mannsrolle.8 Marianne Hirsch har vist
hvordan en slik psykoanalytisk tilnærming til kvinneroller som mor, datter og kvinne
5 Kümmerling-Meibauer, Bettina: "Det främmande barnet. En intertextuell
analys av Peter Pohls Janne, min vän", trykt i Barnboken (Svenska
barnboksinstitutets tidsskrift), nr. 2, 1994. 6 Chodorow, Nancy: The reproduction of mothering. Psychoanalysis and
the sociology of gender, Berkeley 1978, ss. 83-91. 7 Kohlberg, L.: "Analyse der Geschlechtsrollen-Konzepte und -attitüden
bei Kindern unter dem Aspekt der kognitiven Entwicklung", i Kohlberg,
L.: Zur kognitiven Entwicklung des Kindes, Frankfurt 1974, s. 334-461. 8 Chodorow, Nancy: "Being and Doing: A Cross-Cultural Examination of
the Socialization of Males and Females", i Vivian Gornick og Barabara
6
kan være et fruktbart utgangspunkt i analysen av romaner fra Jane Austen til Virginia
Woolf og til nyere romaner av Alice Walker og Toni Morrison.9
Generelt kan vi si at "gender studies" gjennom sin avvisning av biologisk
betingete kjønnsroller må fokusere, med eller uten hjelp fra psykoanalysen, på de
kulturelle og historiske forutsetningene for kjønnssosialiseringen. Slik sett må "gender
studies" kunne sies å være i slekt med sentrale problemstillinger innenfor
nyhistorismen.
Det er i alle tilfelle ikke vanskelig å se hvordan også denne teorien kan gi
verdifull innsikt i Astrid Lindgrens litterære verden. Ronja er f. eks. meget nært knyttet
til sin mor, Lovis, men samtidig blir hun klart betraktet som den som skal bli farens,
Mattis’, arvtaker. For at dette skal bli mulig, gjør Astrid Lindgren to ting: Ronjas rolle
som jente gjøres litt mindre tradisjonelt kvinnelig ved å fjerne enkelte tradisjonelt
kvinnelige trekk fra hennes personlighet. Dette er trekk som fryktsomhet,
hjemmekjærhet, fysisk svakhet o. l. På den annen side må Mattis’ mannlige rolle gjøres
noe mer kvinnelig ved å frata den noe aggressivitet og gjøre han noe mer i stand til å
vise emosjoner enn det hans barske røverrolle synes å tillate.
K. Moran (red.): Woman in Sexist Society. Studies in Power and
Powerlessness, Basic Books, New York, 1971, s. 269. 9 Hirsch, Marianne: The Mother/Daughter Plot: Narrative,
Psychoanalysis, Feminism, Indiana U.P., Bloomington 1989.
8
II. PRESENTASJON
1. KORT OM ASTRID LINDGREN
De fleste som noen gang har lest eller blitt fortalt fra Astrid Lindgrens bøker,
føler at de kjenner henne; at de er blitt en del av Astrid Lindgrens litterære verden. Hva
er det da som har gjort Astrid Lindgren til den hun er? For å finne ut av dette tror jeg det
er nyttig å vite litt om livet hennes før hun begynte å skrive.
1.1. Barndommen og ungdomstida i Vimmerby
Astrid Anna Emilia Ericsson ble født i 1907 på gården Näs i Vimmerby i
Småland. Hun var datter av Samuel August Ericsson og hans kone Hanna, født Jonsson.
Sammen med søsknene sine, en eldre bror og to yngre søstre, levde de, ifølge Astrid
selv, "ett lyckligt Bullerbyliv på Näs".10
Når man leser om barndommen hennes, virker
den som en drøm. Den framstår som en herlig blanding av trygghet, kjærlighet og
fantasifull leik og moro. Nesten alle leiker som hun lar figurene sine ta del i, har hun
selv en gang leika.
Men Astrid Ericsson fikk tidsnok lære om livets alvorligere sider. I 1926, da hun
var atten år, ble hun med barn. Å få barn utenfor ekteskap var nok ikke lett på et lite
sted som Vimmerby der alle kjente alle. Astrid forteller at "när jag ‘råkade i olycka’,
skakade det Vimmerby värre än när Gustaf Vasa drog in stadsrättigheterna". (Strömstedt
1977:200) Hun flyttet til Stockholm for å utdanne seg som sekretær, og da hun skulle
føde, reiste hun til København. Lars, eller Lasse, ble født før jul 1926, og fikk bo hos en
fosterfamilie i København til Astrid fikk gjort ferdig utdannelsen sin og skaffet arbeid i
Stockholm. Etter tre lange år og mange Københavnbesøk kunne Astrid hente Lasse
hjem til Sverige.
10Lindgren, Astrid: Mitt Småland, Rabén & Sjögren, Stockholm 1987, s.
8.
9
1.2. Livet som voksen i Stockholm
Etter flere stillinger som sekretær endte Astrid opp med å arbeide som redaktør
for KAK:s turbok der Sture Lindgren var kontorsjef. Våren 1931 ble Astrid Ericsson
Astrid Lindgren. Astrid ble hjemmeværende med Lasse, som hadde bodd ett år hos
besteforeldrene på Näs, og fortsatte samtidig i arbeidet som redaktør for KAK:s turbok.
Våren 1934 ble datteren Karin født, og Astrid gikk i de følgende åra helt og fullt opp i
rollen som mor og hustru.
Omtrent så langt kommer vi i fortellingen om Astrid Lindgrens liv før vi kan
begynne å snakke om forfatterskapet hennes. Hun var altså, som så mange andre
kvinnelige forfattere i hennes generasjon, godt voksen da hun for alvor begynte å skrive.
1.3. Hvorfor begynne å skrive?
Hva er det så ved Astrid Lindgrens liv som fikk henne til å begynne å skrive?
Astrid hadde allerede som barn et bevisst forhold til det å skrive, eller rettere, til det å
ikke skrive. Da folk begynte å kalle henne for Vimmerbys Selma Lagerlöf, bestemte hun
seg trassig for at forfatter, det skulle hun aldri bli! Litt skriving ble det likevel, og som
17-åring arbeidet hun i Vimmerby Tidning.
Viktigere er det kanskje at Astrid var omgitt av mennesker som var flinke til å
fortelle. Hun kunne fråtse i "sagor" som ble fortalt av den eldre venninnen, Edit, og
moren hennes, Kristin, og hun kunne høre faren fortelle fra sin egen barndom. Viktig er
også Astrids enorme leselyst. Hun leste alt fra populærlitteratur til jentebøker som
Pollyanna og Anne på Bjørkely og klassikere som Jungelboken, Robinson Crusoe og
Tom Sawyer og Huckleberry Finn. Som vi vet, kommer litteratur også av litteratur, og i
mange av hennes egne bøker finner vi igjen elementer fra bøkene hun leste som ung.
Denne lesegleden og fortellerglede samt livserfaring som rommer både godt og
vondt, er uten tvil en god grobunn for et forfatterskap. Som vi skal se, var det likevel
noe mer tilfeldig og uventet som skulle til for at Astrid Lindgren innså at det var "lika
roligt att skriva böcker som att läsa dem". (Edström 1992 :10)
10
2. PIPPI LÅNGSTRUMP-BØKENE
Bøkene om Pippi Långstrump er antakelig Sveriges største boksuksess gjennom
tidene. Siden bøkene kom ut, har barn og voksne i Sverige kjøpt hele seks millioner
Pippi-bøker. De er blitt oversatt til 63 språk, og kommer stadig i nye opplag.11
Pippi Långstrump er Astrid Lindgrens gjennombruddsbok, og kom første gang
ut i 1945. Den ble etterfulgt av Pippi Långstrump går om bord i 1946 og Pippi
Långstrump i Söderhavet i 1948. De utgavene jeg har brukt, er trykt i 1992, og er alle
faksimileutgaver av førsteutgavene av hver bok. For enkelhets skyld har jeg ofte valgt å
forkorte titlene til Pippi I, II og III.
2.1. Tilblivelsen
Pippi ble oppfunnet da Astrid Lindgrens datter, Karin, lå syk med
lungebetennelse i 1941. Hun ville at moren skulle fortelle om Pippi Långstrump, "ett
namn som just då flög genom hennes febriga huvud. Jag gjorde henne till viljes, hittade
på en tokjänta som kunde passa till namnet och fann snart att vi hade fått en Pippi i
huset som vi inte kunde bli av med". (Edström 1992:83) Det ble etter hvert mange
fortellinger om Pippi, og da Astrid Lindgren tre-fire år seinere forstuet ankelen og måtte
holde seg i ro i en ukes tid, fant hun på at hun skulle skrive ned historiene om Pippi
Långstrump og gi dem til datteren på 10-års dagen.
Astrid Lindgren sendte også historien om Pippi til Bonniers forlag. Men
manuskriptet kom etter en tid i retur. Sammen med manuskriptet lå et brev som manglet
underskrift. Det er nok den som skrev brevet, glad for i dag:
"[...] til Bonniers Barnebibliotek er det kjøpt inn manuskripter for hele
1945 og 1946, og å binde oss for 1947 allerede nå, vil vi ikke [...]"
("Aftenposten", 13. november, 1987)
Etter en god del forandringer sendte Astrid Lindgren på nytt inn manuskriptet, men
denne gangen til en barnebokkonkurranse i Rabén & Sjögren forlag. Hun vant
11 Holte, Elisabeth: "Pippi i overgangsalderen", i Aftenposten, 18.
februar 1995.
11
konkurransen, og Rabén & Sjögren, som antok manuskriptet i 1945, har nok aldri angret
på dette.
2.2. Mottakelsen
På baksiden av det første opplaget av Pippi Långstrump står det skrevet om
hovedpersonen at hun "gör vad andra barn inte får göra, men hon gör det på ett så lustigt
och oskyldigt sätt, att både barn och vuxna måste bli förtjusta i Pippi". Kritikken av
Pippi Långstrump var stort sett positiv det første året. Men, som Vivi Edström påpeker,
tok den gjerne form av et forsvar for hovedpersonen. Man trakk fram Pippis gode sider,
og bar over med hennes særegenheter. (Edström 1992:114) Året etter brakte det derimot
løs. I Aftonbladet gav Professor John Landquist uttrykk for sin forskrekkelse med
hensyn til bokas mangel på moral samt latterliggjøringen av de gitte normene i
samfunnet.12
Kritikken oppsummeres med at Pippi er noe "obehagligt som krafsar på
själen". (Edström 1992:114) Pippi Långstrump ble på denne tida også sendt som
radioprogram, noe som kan ha vært med på å sette i gang den strømmen av reaksjoner
som nå kom. Forfatteren selv tok det hele med tilsynelatende ro. Hun har utallige ganger
påpekt at den eneste kritikken hun er interessert i, er den hun får fra barn. For det er
barn hun skriver for, og ikke voksne "forståsegpåere". I en dialog med Eva von
Zweigbergk i Vänkritik, sier Astrid Lindgren at hun synes det har "gått för mycket tama
ekorrar i barnens sagor, att barnen tål både att skratta och uppröras".13
At Pippi har klart
å vekke latter og oppsikt, er det ingen tvil om, men det er snarere de voksne som blir
opprørte over henne, enn barna. Et eksempel på dette fortelles det om i et brev som
Astrid Lindgren fikk fra en østtysk lærer så sent som i 1975. Han forteller at en
kvinnelig kollega mistet jobben sin fordi hun leste høyt fra Pippi Långstrump.
Også i våre dager synes enkelte at Pippi kan bli litt for provoserende. I 1993
måtte Astrid Lindgren true med å trekke tilbake den franske forlagsretten til bøkene sine
fordi forlaget hadde skrevet om og kuttet i Pippi-bøkene for å gjøre Pippi til en
12 Zweigbergk, Eva von: Barnboken i Sverige, Rabén & Sjögren, Stockholm
1965, s.404. 13 Zweigbergk, Eva von: "Vägen till Sunnanäng", i Vänkritik, 22
samtaler om dikt tilegnet Olle Holmberg, Stockholm 1959, s. 240-47.
12
"veloppdragen og snill pike i steden for en uforskammet opprører".14
I et brev til det
franske forlaget, Hachette, skrev Astrid Lindgren at Pippi-bøkene er oversatt til 60
språk, men den franske utgaven er den eneste som forandrer på Pippis karakter. En liten
antydning på forandringene som er gjort, er at mens Villa Villekulla i den svenske
originalutgaven er et temmelig falleferdig hus, bor den franske Pippi i et pent, lite slott.
Den franske tegneren hadde dessuten sterke ønsker om å la Pippi løfte en liten ponni i
stedet for en fullvoksen hest. Begrunnelsen for dette ønsket var at "franske barn er
realistiske". (Buttenschøn 1975:14) Heldigvis fikk ikke tegneren viljen sin på dette
punktet, og Pippi har dermed sluppet å bli "realistisk" også i Frankrike.
2.3. Handlingsforløp og komposisjon
2.3.1. Handlinga
Pippi-bøkene er historien om den ni år gamle Pippilotta Viktualia Rullgardina
Krusmynta Efraimsdotter Långstrump, som bor alene i et gammelt hus i utkanten av en
liten by. Hun er tilsynelatende foreldreløs, med en mor som er engel, og en far som er
negerkonge et sted i Stillehavet. Vi følger Pippi og de to vennene hennes, Tommy og
Annika, og deres hverdag, som så visst ikke fortoner seg grå og kjedelig.
2.3.2. Oppbygning og sammenheng
Pippi-trilogien er det vi kaller episodisk. Bøkene er delt inn i henholdsvis elleve,
ni og tolv kapitler. Disse kapitlene er stort sett enkeltstående historier med en mer eller
mindre tilfeldig sammenheng. Dette har nok noe å gjøre med at de opprinnelig var
historier som ble fortalt muntlig. De kunne derfor ikke være for lange, og de måtte være
avsluttet. Dette er en svært vanlig form i bøker for mindre barn.
Pippi-bøkene har på ingen måte ett bestemt forløp, verken som trilogi eller som
enkeltstående verk. Det er ikke for mange tråder å holde fast på, og dermed blir bøkene
lette å lese. Det er likevel en del elementer som er med på å gjøre handlingsforløpet i
disse bøkene mer enhetlig. De samme personene går igjen i alle tre bøkene, og
14 "Lindgren slåss for Pippi", i Arbeiderbladet, 19. mai 1993.
13
handlinga foregår dessuten stort sett på samme sted: Først i den navnløse lille byen, og
seinere på Kurrekurreduttøya i Stillehavet.
Alle tre bøkene åpner med et introduksjonskapittel som gjør oss kjent med
Pippi, Villa Villekulla, Tommy og Annika og "den lilla, lilla staden". Etter dette kan
kapitlene stokkes om stort sett som man ønsker uten at dette får noen større betydning
for sammenhengen. Det er likevel visse forskjeller mellom de tre bøkene på dette
punktet. Den første boka, Pippi Långstrump, er den som har den løseste
sammenhengen. Fordi sammenhengen er så løs, er det også vanskelig å finne noe
spesielt vendepunkt i handlinga. Det er snarere snakk om flere høydepunkter som
fordeler seg utover i de forskjellige kapitlene.
I Pippi Långstrump går ombord er sammenhengen noe sterkere. Handlinga
bygges gradvis opp mot at Pippi skal bli med faren sin til sjøs, og når et høydepunkt i
bokas siste kapittel, "Pippi går ombord". Vendepunktet kommer idet Pippi skjønner at
hun ikke kan reise fra vennene sine, og bestemmer seg for å bli hjemme.
Pippi Långstrump i Söderhavet er bygd opp på en liknende måte som Pippi går
ombord. Også i denne boka er særlig siste halvdel preget av sammenheng mellom
kapitlene. Sammenhengen er til dels også sterkere enn i Pippi II. Pippi gjennomfører her
det hun ikke klarte i forrige bok. Bokas høydepunkt er når vi skjønner at Tommy og
Annika skal få være med til Kurrekurreduttøya. Trilogien om Pippi avsluttes med et
verdig forsøk på å sikre seg en evig barndom ved hjelp av "krumelurpiller". Det er med
blandede følelser vi forlater Pippi alene i Villa Villekulla.
2.3.3. Tidsspenn
Pippi-bøkene har et relativt kort tidsspenn:
- Pippi, nu har du bott här i Villa Villekulla ett helt år, sa Annika
plötsligt och kramade Pippis arm. (Pippi II, s. 114)
Dette sier Annika en sommerkveld "med fågelkvitter och blomsterdoft". Litt ut i Pippi
III, har det rukket å bli høst og omsider vinter:
14
Dagarna gick, och det blev höst. Först blev det höst, och sen blev det
vinter, en lång och kall vinter, som såg ut att aldrig vilja ta slut. (Pippi
III, s. 70)
Barna reiser så sydover, og når de kommer hjem, er julen over:
[...] de var ledsna, för att de hade gått miste om julgran och julklappar.
(Pippi III, s. 152)
Det har altså gått drøye ett og et halvt år fra Pippi først flyttet inn i Villa Villekulla, og
til barna er kommet hjem fra Kurrekurreduttøya.
2.3.4. Kronologi
Alle tre bøkene er kronologisk oppbygde, og dermed veldig småbarnsvennlige.
Det er lite både av retrospeksjon og av frampek. Det er særlig i begynnelsen av bøkene
vi får noen få tilbakeblikk. Det er da Pippis liv og familieforhold det dreier seg om:
En gång i tiden hade Pippi haft en pappa, som hon tyckte förfärligt
mycket om, ja, hon hade förstås haft en mamma också, men det var så
länge sen, så det kom hon inte alls ihåg. (Pippi I, s. 5-6)
Når det gjelder frampek, begrenser det seg stort sett til en ganske beskjeden form for
frampek:
- Javisst, sa Tommy och kände plötsligt, att det här nog inte skulle bli en av de
tråkiga dagarna. (Pippi I, s. 14)
2.3.5. Fortellehastigheten
Fortellehastigheten er ganske lav i alle Pippi-bøkene. Vi hopper fra én dag til en
annen i og med det episodiske handlingsforløpet, men innenfor hver episode er
fortellehastigheten jevnt over lav. I tillegg kommer Pippis til tider nokså lange historier
som et ekstra retarderende virkemiddel. Disse innlagte fortellingene i hovedfortellingen
15
støter vi på allerede under det første møtet med Pippi (Pippi I, s.13), og de følger oss
gjennom alle tre bøkene. De er ofte historier fra andre miljøer, eller rettere, oppdiktede
historier fra andre miljøer, som utgis for å være selvopplevde. Disse fortellingene, eller
småløgnene, er en viktig del av Pippis fantasi, og jeg vil komme nærmere inn på dem
seinere. (Kap. III, punkt 1.3.1.2.)
2.3.6. Parallellscener
Det er mange parallelle scener i Pippi-trilogien. Alle tre bøkene begynner
naturlig nok med en introduksjon av Pippi. Hvert av de tre åpningskapitlene forteller om
Pippis familieforhold, hvordan hun bor, og hvordan hun ser ut. Vi får også vite at hun er
sterk som en bjørn og "rik som ett troll" (Pippi II, s.7), og vi får dessuten alle tre
gangene høre om, eller møte, hennes små venner, Tommy og Annika.
Framstillingsmåten er likevel forskjellig hver gang. Mens vi i den første boka stort sett
møter Pippi gjennom den autorale fortelleren alene, er det i de to andre bøkene blandet
inn andre personer. I Pippi II er det et tenkt menneske vi ser det hele gjennom: "Om
någon människa [...]"(s. 3), mens vi i Pippi III følger en fin herre som har tenkt å kjøpe
Villa Villekulla.
Relativt tidlig i bøkene finner vi også et par episoder der Pippi er i ferd med å
leite etter noe. Først er Pippi og vennene "sakletare" (Pippi I, kap. II), og seinere er det
betydningen av Pippis selvlagde ord, "spunk", de er på jakt etter (Pippi III, kap. III).
Disse episodene er også eksempler på de noe uvanlige leikene som Pippi finner på, noe
jeg vil komme tilbake til seinere. (Kap. III, punkt 1.1.3., 1.3.1. og 1.3.1.2.)
Pippi og skolen går igjen i alle tre bøkene. Disse scenene utgjør kap. IV i Pippi I
og III, og kap. III og IV i Pippi II. Om denne plasseringa er tilfeldig eller ikke, er det
vanskelig å si noe om. Ved å legge disse scenene tidlig i bøkene, oppnår i hvert fall
Astrid Lindgren relativt raskt å markere forskjellen mellom Pippi og resten av
samfunnet.
Turer eller utflukter utgjør store deler av alle tre bøkene. I Pippi I legger barna ut
på en landlig utflukt som Pippi har gjort i stand (Kap. VI), og i kapitlet etter går de på
sirkus. Selv en handlerunde i byen blir til en spennende opplevelse med Pippi i
16
nærheten, og i Pippi II tar hun med seg barna i butikker. Et besøk i byens "godisaffär" er
selvsagt utfluktens høydepunkt. Et par kapitler seinere er det utflukt med skolen. Dette
er en av de få utfluktene som ikke Pippi selv har planlagt, men det er ikke fritt for at hun
likevel setter sitt preg på turen. Den neste turen legges til den lille byens årlige marked
med tivoli og ville dyr, og mer spenning blir det når Pippi sørger for at Tommy, Annika
og hun selv blir skipbrudne på ei øde øy (Kap. IV). Denne boka, Pippi går ombord,
bærer i seg forventninger om en utflukt av et større format. Både tittelen på boka og de
siste kapitlene gjør oss innstilte på at Pippi skal reise til sjøs. Denne utflukten blir det
imidlertid ikke noe av, foreløpig. Forventningene innfris derimot i siste halvdel av Pippi
i Söderhavet som handler om den største utflukten i historien om Pippi. Jeg sikter
selvsagt til reisen til Kurrekurreduttøya. Også på Kurrekurreduttøya legger barna ut på
spennende turer der Pippi spiller den naturlige hovedrollen: Til grotten med alle perlene
(Kap. VII, IX og X) og ut i jungelen (Kap. X).
2.3.7. Andre kompositoriske trekk
Andre kompositoriske trekk som bør nevnes, er referat, dialog og skildring.
De enkelte episodene, eller kapitlene, åpner ofte med et lite referat som gjengir forløpet
i teksten:
Det långa, härliga sommarlovet tog slut en dag, och Tommy och Annika
började skolan igjen. (Pippi III, s. 53)
Med få ord blir vi satt inn i sammenhengen; vi får vite noe om det foregående, og blir
samtidig introdusert for noe nytt. Teksten er stort sett bygd opp av en veksling mellom
den autorale fortellerens beretninger og dialog. Direkte tale er mye brukt i
barnelitteratur nettopp for at unge lesere skal føle at de tar del i handlinga. Dette er et
virkemiddel som øker spenningen og gjør teksten mindre stillestående.
Mer spesielt er at Astrid Lindgren gjør mye bruk av skildringer i bøkene sine.
Dette er ikke helt vanlig i barnebøker siden skildringer ofte kan virke stillestående for
barnlige lesere. Astrid Lindgrens skildringer kan til tider også være ganske lange. Det
handler, satt litt på spissen, om enkle ting som mat, vær, hus og trær:
17
Pippis trädgård var verkligen förtjusande. Den var inte välskött, det var
den inte, men där fanns härliga gräsmattor, som aldrig klipptes, och
gamla rosenbuskar, som var fulla av vita och gula och skära rosor, inte
vidare fina visserligen, men de doftade ljuvligt. Rätt många fruktträd
växte där också och - det bästa av allt - några uråldriga gamla ekar och
almar, som det gick utmärkt att klättra i. (Pippi I, s. 69)
2.4. Sjanger
Vi kan uten tvil kalle Pippi-trilogien for fantastisk litteratur. I motsetning til for
eksempel Mio min Mio og Bröderna Lejonhjärta, som begge foregår i sekundære
verdener som står i sterk kontrast til vår egen verden, utspiller historien om Pippi seg i
en normal tilværelse. Miljøet og de fleste personene er trolig karakteristiske for svenske
småbyer på 1940-tallet. Det fantastiske bryter inn i og med Pippis frodige person. Vivi
Edström sier at hos "Astrid Lindgren står barnet för det absurda medan världen omkring
henne är ‘vanlig’". (Edström 1992:95)
Med det fantastiske menes det som står i kontrast til det gjenkjennelige i vår
virkelige verden, det som gjør opprør mot det sannsynlige. Det fantastiske blir brukt på
veldig mange forskjellige måter. I Pippi-bøkene mener jeg at vi møter det fantastiske
både som humor og satire. Det humoristiske er ikke til å unngå når Pippi er i gang med
sine halsbrekkende ablegøyer eller spenstige historier. Her er overdrivelser og løgner en
selvfølgelighet. Pippi som mytisk figur og naturbarn blir understreket av hennes enorme
fysiske styrke og hennes utrolige talegaver. Heller ikke satiren kan man unngå å se når
Pippi hamler opp med frøken Rosenblom som gir godteri og penger til de snille og
flinke, mens de resterende får undertøy og suppe med klumper i. Her er det ikke bare de
voksnes makt over barna som blir kritisert, men også synet på barn som små mennesker
som skal være pliktoppfyllende og snille. Barn skal ses, men ikke høres!
Ved flere anledninger blir det anormale ved Pippi understreket. Ett eksempel er
når Pippi begynner på skolen. Vi opplever her at det rett og slett ikke er plass til en
person som Pippi i skolesystemet. Hun er ikke villig til å innordne seg de gitte normene
i samfunnet. Mens de andre barna tegner på små ark, krever Pippi hele gulvet, og mens
de andre uten å mukke godtar det frøken prøver å lære dem, stiller Pippi spørsmål ved
det frøken har å si. Det samme skjer når Pippi kommer i kaffeselskap til Tommy og
18
Annikas mamma. I motsetning til Tommy og Annika klarer ikke Pippi å se forskjellen
mellom barns og voksnes roller, og prøver dermed på sitt beste å være "fin dame". Det
er nettopp gjennom det anormale at Pippi blir en motsetning til og dermed en kritikk av
samfunnet. Pippi blir en tydelig kontrast til normaliteten. Vivi Edström understreker at
"Visst är hon en katalysator för samhällskritik, men med sin svada står hon framför allt
för ett uppror mot regelvärlden som inte är ringare för att det verkar med komiska
medel". (Edström 1992:102) Pippi har det barn drømmer om i sine ønsker om å hamle
opp med de voksnes regelverden. På spørsmål om intensjonen med Pippi-figuren, svarer
Astrid Lindgren selv at "Pippi värjer barnens rätt gentemot de vuxna".15
Pippi-bøkene kan også sies å være i slekt med tjuvpojksboken og
rackarungeboken.16
Lennart Hellsing definerer tjuvpojksboken som "en serie kortare
humoristiska berättelser, där en pojke på omkring elva år är genomgående centralfigur.
Varje berättelse är ett avslutat helt och något samband finns inte mellan de olika
kapitlen".17
I likhet med "rackarungeboken" mener jeg at også bøkene om Pippi har en
åpen form som gjør at de kan utvides i det uendelige. De eneste begrensningene er
forfatterens egen fantasi når det gjelder spennende og komiske situasjoner. Pippi dukker
da også opp i både bildebøker og flere filmer etter den opprinnelige trilogien. Når det
gjelder god fantasi, kan vi alltid regne med Astrid Lindgren.
3. RONJA RÖVARDOTTER
Da Ronja rövardotter kom ut i 1981, hadde Astrid Lindgren nesten 40 år bak seg
som barne- og ungdomsbokforfatter.
Fra hun debuterte i 1944 med ungpikeboka Britt Mari lättar sitt hjärta, rakk hun
å skrive en rekke forskjellige typer bøker. Foruten Pippi Långstrump-bøkene, som var
skrevet for barn i aldersgruppa 9-12 år, skrev hun for de aller minste blant annet om
barna i Bullerbyn og om Barnen i Bråkmakergatan. Bøkene om Emil passer for nær
sagt alle, og for de som ville ha litt spenning, kom bøkene om Mästerdetektiven
15 Lundqvist, Ulla: Århundradets barn. Fenomenet Pippi Långstrump och
dess förutsättningar, Stockholm, 1979, s. 206. 16 Edström, Vivi: Barnbokens form. En studie i konsten att berätta,
Stegelands 1980, s. 24. 17 Hellsing, Lennart: i Lena Fridell (red.): Barnbok och
barnboksforskning, Almqvist & Wiksell, Stockholm 1972, ss. 31-40.
19
Blomkvist. For eventyrelskere kom eventyrsamlingen Nils Karlsson Pyssling. En annen
form for spenning og eventyr kom med bøker som Mio min Mio og Bröderna
Lejonhjärta. Foruten barne- og ungdomsbøker skrev hun i denne perioden utallige
essays og artikler, samt blant annet voksenboka Samuel August från Sevedstorp och
Hanna i Hult som handler om hennes egne foreldre.
Så vidt jeg har kunnet finne ut, har Astrid Lindgren, fra debuten i 1944 til Ronja
rövardotter kom ut i 1981, skrevet mer enn 85 barne- og ungdomsbøker, bildebøker,
teaterstykker og bøker for voksne. (Zimmermann, 1989:87-90)
Dersom jeg skal prøve å si noen ord om hva som preger Astrid Lindgrens
forfatterskap i denne perioden, må det bli å trekke fram hvordan hun mestrer det å se
verden med barns øyne. Det budskapet hun formidler, er først og fremst at barn ønsker å
bli tatt på alvor. Hun hjelper oss å forstå hvor viktig dette er, og får oss til å innse at
barn faktisk fortjener å bli tatt alvorlig. Dette budskapet mener jeg også kommer tydelig
fram i Ronja rövardotter.
3.1. Tilblivelsen
Ronja rövardotter er Astrid Lindgrens siste barne- og ungdomsbok foruten
bildebøker og samlingsutgaver som er blitt gitt ut seinere. Idéen til Ronja rövardotter
fikk Astrid Lindgren da hun "gikk i en storby og lengtet etter villmarken. Plutselig lar
min fantasi meg se en røverborg på toppen av et fjell. Der bor en røverfamilie sammen
med sin datter. Slik ble Ronja røverdatter til".18
3.2. Mottakelsen
I motsetning til diskusjonen som oppstod rundt utgivelsen av Pippi Långstrump,
var mottakelsen av Ronja rövardotter langt mer enstemmig. Svenske kritikere mente at
boka var den beste Astrid Lindgren har skrevet, og førsteopplaget i Sverige var på hele
120 000 eksemplarer. Norske kritikere var heller ikke borte når det gjaldt rosende
omtale av boka. Forlagsdirektør Arne Damm opplyser at "-Det var en høytidsstund da vi
18 Astrid Lindgren til Arild Mikkelsen i familiebladet Hjemmet, nr.
15/94, s. 34.
20
mottok manus til Ronja røverdatter".19
Helge Andersen i Aftenposten ønsket
eventyrdikteren Astrid Lindgren velkommen tilbake. Han sparte ikke på lovordene da
han kalte Ronja for "en barnebok for enhver generasjon. Den er så rik at den åpner seg
for alle som går inn i den".20
Drude Beer i Nationen fant at boka var "uhyggelig og vakker".21
Med "vakker"
sikter hun til det varme vennskapet mellom Ronja og Birk, men ellers legger Beer vekt
på det uhyggelige og farlige i boka. Hun ber foreldre som velger denne boka til barna
sine, om å "være oppmerksom på at den til tider kan være ganske skremmende". Hun
klarer heller ikke å dy seg for å avslutte med en pekefinger rettet mot Astrid Lindgren
fordi boka slutter selv om "uhyggen ikke helt forsvinner og boken ikke blir helt forløst.
Det skulle vi ønske Astrid Lindgren hadde unnet sine unge lesere". At Ronja
rövardotter til tider kan være skummel, skal jeg ikke legge skjul på, men hvor unge
Drude Beer tror at leserne av boka er, er en helt annen diskusjon.
3.3. Handlingsforløp og komposisjon
3.3.1. Handlinga
Ronja rövardotter er historien om Ronja, som en forferdelig uværsnatt fødes inn
i en røverfamilie. Hun er fra første stund sin fars, Mattis`, øyesten, og han vet ikke hva
godt han skal gjøre for henne. Mattisrøverne har i mange generasjoner ligget i strid med
Borkarøverne. Det Mattis ikke vet, er at samme natt som Ronja blir født, får også
erkefienden Borka et barn, sønnen Birk, og Borka flytter seinere inn i en del av
Mattisborgen. Ronja og Birk finner hverandre, de blir bror og søster, og de klarer til
slutt å gjøre ende på den eldgamle feiden mellom de to røverfamiliene.
19 Hagen, Ingrid: "Astrid Lindgren om sin nye bok: -Barn klarer det
utroligste", i Aftenposten, 9.oktober 1981. 20 Andersen, Helge: "Det nye menneskepar", i Aftenposten, oktober 1981. 21 Beer, Drude: "‘Ronja røverdatter’, uhyggelig og vakker", i Nationen,
4. desember 1981.
21
3.3.2. Oppbygning og sammenheng
Ronja rövardotter er delt inn i 18 kapitler. Boka har en sterkere sammenheng
enn Pippi Långstrump-bøkene. Dette skyldes nok at Ronja rövardotter er beregnet på
litt større barn. Store barn vil lett kunne følge sammenhengen i Ronja rövardotter selv
om denne boka har et litt mer innviklet handlingsforløp enn for eksempel Pippi-bøkene.
Det første kapitlet i boka fører oss inn i den noe uvanlige røverfamilien. Lovis
ligger og synger og føder, som om hun aldri skulle ha gjort annet, mens Mattis og de
andre røverne er mer eller mindre tussete av å vente på sin nye røverhøvding. Resten av
kapitlet er preget av Ronjas harmoniske liv i Mattisborgen, der hun lever i lykkelig
uvitenhet om farens bedrifter:
Om allt detta visste Ronja inget, hon var för liten. Inte förstod hon att
hennes far var en fruktad rövarhövding. För henne var han bara den där
skäggiga snälla Mattis som skrattade och sjöng och skrek och gav henne
välling, honom tyckte hon om. (s. 16)
Omsider slippes Ronja ut av den beskyttende Mattisborgen. Hun er da nesten ti år
gammel, og klar til å øve seg på å mestre skogens farer.
Uværsnatta da Ronja ble født, revnet Mattisborgen i to. Den dype og farlige
kløfta mellom de to delene av borgen kalles Helvetesgapet. Det er her Ronja og Birk
møtes for første gang. Etter dette møtet når det harmoniske livet i Mattisborgen et klart
vendepunkt. Mattis takler ikke nyhetene om at Borka har slått seg ned i den andre delen
av Mattisborgen. Når han attpå til får vite at Borka har en sønn, sprekker han
fullstendig, og vi blir vitner til en av bokas sterkere scener. Fra da av er det "full krig"
mellom Mattisrøverne og Borkarøverne. Bokas ene konflikt er dermed introdusert. At
det vil bli Ronjas oppgave å løse denne konflikten er ennå ikke klart, selv om den våkne
leseren sikkert vil ha sine mistanker om dette.
Når Ronja litt seinere får innblikk i hva røveryrket egentlig går ut på, aner vi en
konflikt også mellom far og datter. Foreløpig føler Ronja bare avsky for farens yrke,
ikke faren selv:
22
[...] Ronja [...] brydde sej inte om ifall hennes far var rövarhövding eller
inte. Han var hennes Mattis, vad han än gjorde, och hon älskade honom.
(s. 66)
Ronja og Birks forhold blir med tiden sterkere. Etter at de ved flere anledninger
har reddet hverandres liv, bestemmer de seg for å bli bror og søster. Dermed har Mattis
fått en rival. Han er ikke lenger den eneste mannen i Ronjas liv. Når Mattis så tar Birk
til fange for å knekke Borka, sprekker det for Ronja: "Röva kan du göra, pengar och
saker och vad skräp du vill, men människor kan du inte röva, för då vill jag inte vara din
dotter mer". (s. 124) Dermed bygger konflikten mellom far og datter seg ytterligere opp,
og topper seg i et nytt vendepunkt når Ronja, for å straffe Mattis, hopper over
Helvetesgapet til Borkarøvernes side:
Mattis såg henne mitt i språnget, och ett skri bröt fram ur honom. Det var
ett skri sådant som vilda djur ger ifrån sej i dödsångest, och blodet isades
hos hans rövare, för värre hade de aldrig hört. (s. 128)
Bokas tredje og siste vendepunkt får vi når Mattis omsider bøyer seg og kommer
til Ronja. Utviklingen som har skjedd med de to karakterene gjør at de nå kan
gjenforenes som far og datter.
I og med de to konfliktene i Ronja rövardotter er boka også bygd opp omkring
to utviklingskurver, Ronjas og Mattis'. Ronjas utvikling minner om den klassiske
dannelsesromanen der et ungt menneske modnes gjennom en rekke prøvelser.22
Ronja
følger også det klassiske mønsteret i utviklingsromanene med fasene hjemme - hjemløs
- hjem. Mattisborgen er hennes egentlige hjem, men konflikten med Mattis gjør at
Ronja mister hjemmet sitt og må finne et midlertidig tilholdssted i Björngrottan.
Dermed får vi en markant tredeling av tilholdssteder. Først det avgrensa livet i
Mattisborgen, så det frie livet i skogen og til slutt et kompromiss om å bo i skogen om
sommeren og borgen om vinteren.
22 Bergom-Larsson, Maria: "Astrid Lindgren - en kärleksförklaring", i
Ingrid Holmquist og Ebba Witt-Brattström (red.): Kvinnornas Litteratur
Historia, Del 2/1900-Talet, Författarförlaget, Stockholm 1983, s. 286.
23
Ronjas prosjekt blir på en fredelig måte å forene de to røverættene; gjøre slutt på
den eldgamle striden. Når konflikten mellom Ronja og Mattis er løst, kan Ronja flytte
hjem til Mattisborgen, og prosjektet kan fullføres derfra.
Mattis’ utvikling følger det antikke skjebnedramaets oppbygning, med overmot,
gudenes straff og forsoning. Natta Ronja blir født, er Mattis mildt sagt "ovenpå". Han
går nærmest en seiersmarsj med Ronja på armen, fordi Mattisætten nå skal leve videre,
mens Borkaætten må dø ut. Like etter kommer det forferdelige tordensmellet som deler
Mattisborgen i to. Maria Bergom-Larsson sier i sin artikkel, "Astrid Lindgren - En
kärleksförklaring" at dette tordenskrallet "visar att makterna har ett finger med i spelet"
(Bergom-Larsson 1983:286). Mattis har gjort seg skyldig i et veldig overmot, hybris, og
blir med tid og stunder truffet av nemesis, gudenes hevn, ved at han mister det kjæreste
han eier, Ronja.
3.3.3. Tidsspenn
Ronja rövardotter har et relativt langt tidsspenn. Boka er på denne måten litt
annerledes enn andre Astrid Lindgren-bøker. Vanligvis følger vi et barn i en nokså
avgrenset periode. Pippi følger vi for eksempel i ett og et halvt år, mens vi følger Ronja
fra hun blir født til hun er nesten tolv år.
Siden sommeren er årstiden for tordenvær, er det grunn til å tro at Ronja ble født
nettopp på sommeren. Når hun slippes ut i skogen for første gang, er det vår. Hun er da
nesten ti år gammel. Vi følger Ronja og Birk gjennom sommeren, høsten og vinteren før
de flytter ut i skogen, og så våren, sommeren og høsten i Björngrottan. Ronja er nå
elleve år gammel.
Til slutt hører vi om vinteren i Mattisborgen, og at våren kommer på ny. Ronja
rövardotter har dermed et tidsspenn på nærmere tolv år.
3.3.4. Kronologi
Ronja rövardotter er en kronologisk oppbygd roman. Men noen frampek og litt
retrospeksjon er det likevel.
24
Noen eksempler på frampek er de mange "forberedelsene" på konfliktene
mellom Mattis og Borka, og mellom Mattis og Ronja. Vi får tidlig høre om Borka, og vi
forstår at Borka neppe er Mattis' beste venn. Litt seinere får vi vite at Mattis og Borka er
bitre konkurrenter, og at de gjerne stjeler fra hverandre. Samtidig blir vi fortalt at Ronja
ikke vet noe om hva faren bedriver. Vi aner derfor at det kan bli problemer når hun en
gang finner dette ut.
Spesielt én type frampek er med på skape spenning i teksten. Det er de mange
hentydningene til vinteren som skal komme. Ronja og Birk bor ute i Björngrottan hele
våren og sommeren og en del av høsten. Hele tiden gruer de, spesielt Ronja, for vinteren
som nærmer seg. Hele elleve ganger nevnes redselen for vinteren. Ronja sier at "jag går
här och tänker att i elva vintrar har jag levat, men den tolfte blir min död". Birk prøver å
trøste søsteren sin: "Glöm dina vintrar. Det är sommar nu!" (s. 183)
Flere hentydninger til framtida gjør at det ser heller dystert ut for røverættene i
årene som kommer. Selv om Borka og Mattis klarer seg bedre når de slår seg sammen,
vet vi at røvergjerningen står og faller med denne generasjonen. Vi føler det når Skalle-
Per, han som "har funnits jämt", dør, og vi vet det sikkert når Ronja og Birk legger sine
planer for framtida.
Ronjas og Birks framtidsutsikter får vi et innblikk i på slutten av boka. Birk
lurer på hva han og Ronja skal ta seg til i framtida:
"[...] Men jag undrar vad vi ska leva av i vårt liv, du och jag?"
"Det vet jag", sa Ronja. "Vi ska bli bergsmän, vad säjer du om det?" (s.
233)
For å forklare Ronjas planer for framtida, er vi inne på de retrospektive innslagene i
Ronja rövardotter. Like før Skalle-Per dør, betror han Ronja hemmeligheten om
Sølvgruven som han fikk vite om som takk for at han reddet en grådverg fra å bli drept
av villvettene.
Det mest betydningsfulle tilbakeblikket er likevel en innføring i konflikten
mellom Mattis- og Borkarøverne:
Borka, det var ärkefienden. Så som Borkas far och farfar hade varit
ärkefiender till Mattis far och farfar, ja, långt bortom mannaminne hade
25
Borkaätten och Mattisätten legat i luven på varann. Rövare hade de varit
i alla tider [...]. (s. 15)
Vi får ikke vite hva som er bakgrunnen for den "urgamla fejden" (Astrid Lindgren på
omslaget av boka), bare at de er konkurrenter og bitre fiender. Seinere, når de to
røverhøvdingene er blitt forlikte, tenker de tilbake på barndommen da de fanget rotter
sammen i grisehuset.
3.3.5. Fortellehastighet
Fortellehastigheten i Ronja rövardotter er vekslende. I begynnelsen av boka er
den til dels svært høy: Bokas ti første tekstsider tilsvarer Ronjas ti først leveår! Mens
handlinga på disse sidene stort sett foregår inne i Mattisborgen, er resten av bokas 230
sider mer eller mindre forbeholdt livet i Guds frie natur.
Det er interessant å se at fortellehastigheten varierer veldig med årstidene. Bare
34 og 35 sider er forbeholdt henholdsvis høst og vinter, mens hele 151 sider handler om
vår og sommer. Fortellehastigheten er dermed høy i de kalde årstidene, mens den er
betydelig lavere i den varme delen av året. Men det er også våren og sommeren som er
Ronjas årstider. Det er da vi får høre vårskriket hennes, og det er da hun føler seg
virkelig fri.
Fortellehastigheten har dessuten med Ronjas utvikling å gjøre. De spesielt
viktige leddene i Ronjas utvikling understrekes med lav fortellehastighet. Ett eksempel
er når Ronja for første gang slippes alene ut i skogen. Vi følger henne mens hun gradvis
gjør seg kjent med naturen og alle dens elementer: Tjernet med vannliljene, stjernene på
himmelen, grådvergene og alt det andre som fins i Mattisskogen. Astrid Lindgren tar
seg god tid når hun beskriver Ronja og hennes møte med skogen, og understreker
dermed viktigheten av dette møtet. Da konfliktene mellom de to røverættene og mellom
Ronja og Mattis er løst, settes derimot fortellehastigheten opp igjen. Vi er nå ferdige
med det "viktige". Bokas hovedkonflikter er løst, og de impliserte har alle gjennomgått
en forandring i større eller mindre grad. På bare litt over én tekstside forflytter vi oss fra
den kalde vinteren og over til Ronjas årstid, våren:
26
Ronja flydde med Birk ut i skogen, där var det vinter nu [...]. (s. 232)
Mer och mer vår blev det [...]. (s. 235)
3.3.6. Parallellscener
Det er mange parallellscener i Ronja rövardotter. Ved flere av disse gjør
tretallsloven, som vi kjenner fra folkeeventyrene, seg gjeldende. Vi hører for eksempel
om tre møter ved Helvetesgapet, Ronja og Birk redder hverandres liv tre ganger,
villvettene angriper tre ganger, og Ronja og Birk får dessuten tre besøk fra Mattisborgen
mens de bor i Björngrottan.
Også vårskriket finner sted tre ganger. Første gang er det våren selv som
kommer som et "jubelskrik över skogarna kring Mattisborgen". (s. 104) De to andre
gangene er det Ronja som står for vårskriket: "Jag måste skrika ett vårskrik, annars
spricker jag" (s. 106) og som avslutning på boka:
‘Bli inte rädd, Birk’, sa Ronja. ‘Nu kommer mitt vårskrik!’
Och hon skrek, gällt som en fågel, ett jubelskrik så att det hördes långt
bort i skogen. (s. 236)
Av andre parallellscener eller gjentakelser er de mange måltidene og festene i
"stora stensalen", samt "vargsongen", som både nevnes og synges utallige ganger.
3.3.7. Andre kompositoriske trekk
Andre kompositoriske trekk som jeg vil se på, er referat, dialog og skildring. I
Ronja har vi en allvitende forteller som loser oss gjennom boka. Fra første stund setter
denne fortelleren oss inn i historien:
27
Den natten då Ronja föddes gick åskan över bergen, ja, det var en åsknatt
så att allt oknytt som höll till i Mattisskogen förskrämt kröp undan i sina
hålor och gömslen, bara de grymma vildvittrorna gillade åskväder mer än
alla andra väder och flög med tjut och skrik runt rövarborgen på
Mattisberget. (s. 7)
Slike, og liknende referater, åpner mange av kapitlene i Ronja. Ikke sjelden er disse
tankereferater der vi har innsyn i Ronja, Birk, Skalle-Per eller en av de andre
karakterene. Som i Pippi-bøkene flyter også i Ronja rövardotter bruken av referat og
dialog over i hverandre. Ved hjelp av referat blir vi raskt satt inn i, eller kommer a jour
med, bokas handling, og i og med dialogen kan vi raskt plassere karakterene i
handlinga. Denne vekslinga mellom referat og dialog er ganske vanlig hos Astrid
Lindgren. Hun oppnår på denne måten å plassere leseren midt i handlingas sentrum.
Som lesere får vi dermed en sterk følelse av tekstens energi og framdrift.
Også i Ronja rövardotter finner vi Astrid Lindgrens berømte skildringer. Det er,
ikke uventet, naturen som er motiv for de fleste av disse i Ronja. De litt lengre
naturskildringene kommer som regel i forbindelse med et skifte i årstidene:
Och så kom våren som ett jubelskrik över skogarna kring Mattisborgen.
Snön smälte. Den rann i strömmar nerför alla bergsidor och sökte sej till
älven. Och älven röt och skummade av våryra och sjöng med alla sina
forsar och fall en vårens vilda sång som aldrig tystnade. ( s. 104)
Når Astrid Lindgren skildrer naturen, er det alltid sterke følelser med i bildet. Hun
klarer å bringe fram følelser og sinnsstemninger i oss som gjør at vi tror vi er i en av
Smålands mange skoger. I hennes skildringer får vi møte naturens mangfold: Det vakre
og idylliske, men også det mystiske og skremmende.
3.4. Sjanger
Også Ronja rövardotter kommer inn under kategorien fantastisk litteratur, men
på en annen måte enn Pippi-trilogien. Mens Pippis verden er normal med Pippi selv
som det fantastiske elementet, møter vi i Ronja en "sekundær verden" eller en
"annerledes verden". Selv om boka har fantastiske trekk, er de ikke så markante som i
28
Mio min Mio eller Bröderna Lejonhjärta der vi har en overføring fra en
hverdagsvirkelighet til et fantastisk univers. Det fantastiske er snarere realisert i at
røververdenen med sine mange eventyrelementer er fremmed for oss.
Med Ronja rövardotter gir Astrid Lindgren nytt liv til røverromanen.
Røverromanen som sjanger oppstod i Tyskland på slutten av 1700-tallet. På 1800-tallet
og begynnelsen av 1900-tallet ble den flittig lest blant alle samfunnslag. (Edström
1992:257-58) Astrid Lindgren ikke bare fornyer røverromanen med Ronja rövardotter.
Hun sørger også for at denne gamle sjangeren blir parodiert. Dette gjør hun ved å
framstille mange av figurene karikert. Vivi Edström peker på at figurene i boka minner
om troll i skogen eller late "drönare" som skyr snømåking og annet nyttig arbeid.
(Edström 1992:258) Dette bringer assosiasjoner videre til Thorbjørn Egners røvere som
heller ikke er særlig arbeidsglade.
Men Ronja rövardotter er ikke bare en røverroman. Vi kan like godt kalle den
en familieroman eller en kjærlighetshistorie. Boka regnes også som en av Astrid
Lindgrens "sagor". De andre eventyrfortellingene, eller "sagorna", er Nils Karlsson
Pyssling (1949), Kajsa Kavat (1950), Mio min Mio (1954), Sunnanäng (1959) og
Bröderna Lejonhjärta (1973). Eventyrene skiller seg på flere måter fra resten av
forfatterskapet. Mens Astrid Lindgren vanligvis skildrer en verden som er trygg og
harmonisk, møter vi i eventyrene barn som enten er syke, ensomme eller redde. Per
Beskow sier det på en annen måte i artikkelen "Landet som icke är. Myt och verklighet
hos Astrid Lindgren", der han påpeker at i eventyrene blir hverdagsrealismen byttet ut
med virkelighetsflukt. Et par eksempler på dette er Bertil i Nils-Karlsson Pyssling, som
flykter fra en hverdag der han er mer eller mindre overlatt til seg selv, og Bosse i Mio
min Mio, som er på flukt fra fosterforeldrene som ikke bryr seg om han. I Ronja
rövardotter mener jeg derimot at det er snakk om en flukt av et annet slag enn den
Beskow viser til. Ronja forlater det trygge barndomslivet i Mattisborgen og flytter til det
selvstendige livet i Björngrottan ikke for å flykte fra virkeligheten, men for å markere
sitt syn på uvennskapet mellom Mattis og Borka. En annen forskjell er at mens for
eksempel Bertil og Bosse flykter til en "ikke-verden", rømmer Ronja til en ny og
annerledes virkelighet.
30
III. NÆRANALYSE AV JENTESKIKKELSENE PIPPI OG RONJA
I dette kapitlet vil jeg foreta en næranalyse av Pippi- og Ronja-skikkelsene.
Mens kapittel III mer spesifikt vil ta for seg jentene i forhold til kjønnsroller, vil jeg i
dette kapitlet se nærmere på Pippi og Ronja i rollene som barn. Hva er det som
karakteriserer dem, som gjør dem spesielle? Hva slags egenskaper har de som barn?
Hvordan forholder de seg til omverdenen? Hvordan er de i forhold til andre barn i
litteraturen? Disse, og andre spørsmål, vil jeg forsøke å besvare i dette kapitlet.
1. PIPPI LÅNGSTRUMP
Pippilotta Viktualia Rullgardina Krusmynta Efraimsdotter Långstrump er Pippis
fulle og hele navn. Med et slikt imponerende navn skjønner vi straks at her har vi å
gjøre med en personlighet som rommer mange og spennende aspekter.
1.1. Barnet Pippi
Som barn skiller Pippi seg på nær sagt alle områder fra andre barn vi kjenner
både fra fiksjonens og virkelighetens verden. Dette gjelder både i utseende, i synet på
seg selv og i sitt forhold til omverdenen. Jeg velger å kalle Pippi for et naturbarn. Når
jeg gjør dette, er det fordi hun har vokst opp uten kjennskap til voksnes regelverden
eller grensesetting. I motsetning til sine venner Tommy og Annika, som har fått en
grundig innføring i hva som er tillatt, og hva som ikke er det, har Pippi vært sin egen
oppdrager. Hun bestemmer selv når hun skal legge seg, når og hva hun skal spise, om
hun skal gå på skolen og så videre. Tanken om at naturen og barnet hører sammen,
stammer opprinnelig fra Rousseau. Mens andre barn har foreldre og skole som lærer
dem om livet, har Pippi reist rundt i verden og skaffet seg sine egne erfaringer. Vivi
Edström sier at i motsetning til andre barn har Pippi "kunskaper från en tillvaro som
bjudit på konkreta lärdomar". (Edström 1992:97)
31
1.1.1. Utseendet
"Det var den märkvärdigaste flicka Tommy och Annika hade sett" (s. 11) får vi
høre i innledningskapitlet i Pippi Långstrump. Når vi kjenner til Tommy og Annikas
konservative og velkjemmede ytre, er det ikke fritt for at vi forstår deres reaksjon da de
møter Pippi for første gang. Hun vekker klart oppsikt med sine gulrotfargete fletter
strittende ut fra et hode som ellers er prydet med en "mycket liten" potetnese tildekket
av fregner. Munnen er "verkligen mycket bred [...] med friska, vita tänder". (s. 11)
Dersom vi ikke er velsignet med Astrid Lindgrens evne til innlevelse og fantasi, synes
vi kanskje ikke at denne jenta høres så veldig merkelig ut. Men når vi får en beskrivelse
av Pippis selvsydde kjole, lange strømper og sko "som var precis dubbelt så långa som
hennes fötter" (s. 12), så våkner selv de langsomste av oss og skjønner at dette ikke er
en beskrivelse av det vanlige svenske gjennomsnittsbarnet.
Ved å kreere en skikkelse med Pippis utseende, oppnår Astrid Lindgren å skape
forventninger hos leseren. Med et ytre som Pippis kan ikke historiene bli kjedelige. Vi
venter oss noe utenom det vanlige, og blir ikke skuffet. Noe ikke så mange vet, er at
Pippi har et forbilde i virkeligheten. Astrid Lindgren sier i et intervju at Pippi
Langstrømpe ikke bare er fantasi:
Nei, hun heter Sonja Melin og lever i beste velgående midt i Stockholm,
sier Astrid Lindgren og blir ekstra blid. Jeg kjøper alle grønnsakene mine
hos henne i Hotorgshallen. Sonja var klassekamerat til min datter Karin i
småskolen. Jeg la alltid merke til Sonja som var noe for seg selv. Alltid
full av liv og påfunn. Men hun gjorde aldri det samme som de andre
barna. De var mest opptatt av dokker. Sonja var høyt og lavt. Jaha, der
har jeg min Pippi, tenkte jeg. Dessuten var Sonja rødhåret.23
1.1.2. Synet på seg selv
Barn er antakelig de mest egosentriske skapninger som fins. Som helt små elsker
de å se seg selv på bilder eller i speilet. De fryder seg over det de ser, og er ikke redde
for å vise hvor stor pris de setter på dette fantastiske mennesket de betrakter. Etter hvert
blir barnet opptatt av eierforhold. Det meste er "mitt", og veldig lite er "ditt". Dette er
23 Dalby, Åge: "Visst lever Pippi!", i VG, 31. desember 1987.
32
ikke negativt. Barnas verden er rett og slett såpass liten at de selv nødvendigvis må være
midtpunkt.
I likhet med små barn har heller ikke Pippi hørt om "Janteloven". I motsetning
til sin rødhårete slektning i litteraturen, Anne på Bjørkely, gråter ikke Pippi bitre tårer
over sitt utseende. Trass sitt utradisjonelle ytre er Pippi tvert imot svært fornøyd med
seg selv. Hun er heller ikke redd for å dele sitt syn med andre: "Jag är fräknigare och
vackrare än någonsin. Fortsätter det så här, så blir jag direkt oemotståndlig". (Pippi III,
s. 142) Naturbarnet Pippi kjenner ikke til, eller bryr seg ikke om, det tradisjonelt
negative synet på rødt hår og fregner.
Pippi benytter ofte sjansen til å beskrive seg selv enten det gjelder utseende,
styrke eller penger. Som naturbarn har Pippi aldri lært at "beskjedenhet er en dyd". På
dette området er Pippi derfor bunn ærlig. Liker hun noe, sier hun det rett ut, enten det er
sitt eget utseende eller noe annet det gjelder. Er det noe hun ikke liker, som innlæring av
multiplikasjonstabellen, kan vi være trygge for at hun synger ut om dette også. Vi
behøver i grunnen aldri tvile på hvor vi har Pippi. Hun gir ny mening til ordtaket om at
"av unger og fulle folk får man vite sannheten".
Pippi ser også på seg selv som rik. "Jag är rik som ett troll", pleier Pippi å si. En
egenskap som ofte forbindes med rikdom, er gjerrighet. Dette gjelder derimot ikke for
Pippi. Et mer generøst menneske skal man leite lenge etter. Hun spanderer godterier og
leiker på alle byens barn, men "Pippi köpte ingen enda sak åt sig själv". (Pippi II, s. 27)
Hun stiller stadig opp med omtenksomme gaver til Tommy og Annika, og til og med
tyvene, Dunder-Karlsson og Blom, får penger selv om de nettopp har prøvd å rundstjele
Pippi.
Med et slikt syn på seg selv som Pippi har, formidler hun et budskap til leserne
om at man ikke behøver å skjemmes over seg selv enten det gjelder å ha et rart navn
eller et utradisjonelt ytre. Det viktigste er at man lærer å godta seg selv, lærer å bli glad i
seg selv, slik Pippi er det. Pippi viser at man skal være stolt av seg selv, og at det er
greit å være det.
33
1.1.3. Forholdet til omverdenen
Som jeg tidligere har nevnt, er det som naturbarn Pippi står i kontrast til
samfunnet ellers. Den lille byen der handlinga foregår, er verken navngitt eller
stedfestet, og det er begrenset hva vi får vite om den bortsett fra at den har brolagte
gater, mange små hus og "gott om affärer". (Pippi II, s. 21) Maktfaktorer i byen er, som
så mange andre steder, penger og rå muskelstyrke. Disse er blant annet representert ved
den rike Frk. Rosenblom og den sterke, men bøllete, Laban. Vi får ellers inntrykk av at
klassemotsetningene i denne lille byen er små.
Den "lilla, lilla staden" er et svært statisk samfunn, og Pippi gjør heller ikke mye
for å forandre på dette. Hun forblir mer eller mindre utenfor. Villa Villekulla blir som
en grønn øy utenfor den lille byen. Likevel blir Pippi mer og mer godtatt av folk i byen.
Hun har både penger og fysisk styrke, og det er trolig dette som gjør at hun ikke blir sett
på som noe vanlig barn. Hadde hun blitt det, ville hun ikke fått bo alene eller selv
bestemme om hun skal gå på skolen eller ikke. I enkelte situasjoner tar også Pippi over
politiets og brannvesenets rolle i samfunnet. Det at hun redder barna fra den brennende
høybygningen, fører til stormende jubel blant tilskuerne:
- Ett fyrfaldigt hurra för Pippi Långstrump, hon leve, skrek brandchefen.
- Hurra, hurra, hurra, hurra, ropade alla människorna. Men en var det,
som hurrade fem gånger. Och det var Pippi. (Pippi I, s. 155)
Episoder som dette gjør at alle i den lille byen vet hvem Pippi Långstrump er, men få
kjenner henne, og det forblir en klar avstand mellom henne og resten av innbyggerne.
Også i forholdet til Tommy og Annika er Pippi annerledes enn alle andre
leikekamerater. Før Pippi kom inn i bildet, leika disse to leiker som stort sett er
oppfunnet av voksne, som crocket. Med Pippi opplever de den ene mer fantasifulle
leiken etter den andre. De leiker "sakletare", "inte stöta golvet", de klatrer i trær, de
møter spøkelser på loftet og mye mer. Det er ikke rart at Tommy og Annika er redde for
at Pippi en gang skal forlate dem. Med Pippi til stede kan Tommy og Annika gjøre ting
de tidligere aldri har drømt om å gjøre. Pippi åpner en helt ny verden for dem, en verden
34
der ting blir snudd på hodet. Pippi sover med beina på hodeputa, hun forteller historier
om "annerledesverdener" der alle lyver, alle går på hendene og så videre. Dette setter
verden i et helt nytt perspektiv for de veloppdragne barna. Pippi konkretiserer deres
drøm om å bryte med den voksne verdens konvensjoner. Hun åpner nye dører for
Tommy og Annika, og dermed også for leseren, men dette betyr ikke at barna blir
fullstendig ville og plutselig uoppdragne. Tvert imot. På grunn av deres ellers gode og
trygge oppvekst kan Tommy og Annika takle å møte nye og spennende opplevelser uten
å ta skade av det. Gjennom møtet med Pippis verden får de utvidet horisonten sin, og får
anledning til å vokse på opplevelsene.
Astrid Lindgren har utallige ganger sagt hvor viktig hun mener det er for barn å
ha en trygg voksenkontakt. "Det viktigaste för varje barn är att ha en god känslokontakt
med någon vuxen. Det är grunden för allt [...] Barnet måste få känna att någon tycker
om och har tid."24
Fordi Tommy og Annika kommer fra et trygt og harmonisk hjem, har
de ingen problemer med å tåle et uromoment som Pippi. Tvert imot vil jeg si at Pippi er
direkte sunn for sine venner, i og med at hun bringer flere aspekter inn i livet deres.
1.1.4. Pippis voksne egenskaper
Pippi er et fantasifullt lite barn som lever i en verden ellers forbeholdt voksne i
og med at hun helt og fullt bestemmer over seg selv. Selv om Pippi så absolutt er et
barn, har hun i mange situasjoner klare fellestrekk med voksne.
Pippi opptrer som sine egne foreldre når hun ber seg selv gå i seng og må synge
seg i søvn om kvelden. Alle barn vil gjerne bestemme når de skal legge seg, men likevel
har jeg flere ganger opplevd at barn synes litt synd på Pippi nettopp i denne situasjonen.
Det er gjerne når barn legger seg at de trenger foreldrene sine mest, eller savner dem
dersom de ikke er til stede. De fleste av oss har vel opplevd følelsen av hjemlengsel
første gang vi sover på et fremmed sted uten mamma eller pappa. Men Pippi takler
situasjonen bra. Hun forteller til og med at det vanker ris dersom hun ikke gjør som hun
selv sier:
24 Höste, Maud: "Astrid Lindgrens plan för att göra barnen lyckligare",
i Barnkultur, 16. juni-august 1975 og i Aftonbladet, 22. juni 1975.
35
Först säger jag till en gång helt vänligt, och om jag inte lyder då, så säger
jag till en gång till på skarpen, och om jag ändå inte vill lyda, så vankas
det smörj, förstår ni. (Pippi I, s. 16)
På denne måten fungerer Pippi også som en trøster både for seg selv og eventuelle andre
ensomme barn som måtte lese Pippi. Willy Dahl sier at da hans datter så Pippi på teater
som fireåring, uttalte hun at det i grunnen er synd på Pippi. "Det er bra hun er så sterk,
hun som må være så mye alene, reflekterte fireåringen, og la tydelig for dagen at hun
foretrekker tryggheten".25
Astrid Lindgren sier at "Visst är Pippi ensam, men hon klarar
av det". (Buttenschøn 1975:58)
Pippi opptrer flere ganger som en pedagogisk voksen. I første kapittel av Pippi
Långstrump ber hun Tommy og Annika gå hjem "För att om ni inte går hem, så kan ni
ju inte komma tillbaka. Och det vore synd." (s. 19) Dette er en konkret argumentasjon
som barn forstår. Etter å ha leika "sakletare" sørger Pippi for at Tommy og Annika
finner "saker" i den gamle eika og i stubben i hagen. At det er Pippi som har gjemt dem
der, unnlater hun å fortelle. Pippis rettferdighetssans er velutviklet. Når hun selv har
funnet "fina saker", må selvsagt Tommy og Annika også få finne noe. Rettferdighet er
noe barn setter pris på og forstår. Andre eksempler på Pippis pedagogiske evner er i
møtet med Frk. Rosenblom som vil gi de skolesvake barna ullbukser mens de
skolesterke får penger og sukkertøy. Pippi vet hva barn vil ha, og foruten å gi de
svakeste av barna tilbake troen på seg selv når det gjelder å kunne svare på spørsmål,
deler hun ut både gullpenger og sukkertøy til dem alle sammen. Også da Tommy og
Annika blir syke og spør hvorfor de må spise grøten sin når de ikke orker den, er Pippi
der med sin soleklare argumentasjon:
-Hur kan du fråga så dumt, sa Pippi. Det är klart, att du måste äta din
goda gröt. För om du inte äter din goda gröt, så kan du inte växa och bli
stor och stark. (Pippi III, s. 74)
Mens de fleste voksne ville sluttet sin argumentasjon her, fortsetter Pippi:
25 Dahl, Willy: Artikkel i Aftenposten, 25. juli 1985. (Fra
Barnebokinstituttets arkiver)
36
Och om du inte blir stor och stark, så orkar du inte tvinga dina barn, när
du får några, att äta deras goda gröt. Nej, Annika, det där duger inte. Det
kan ju inte bli annat än den förfärligaste oordning på grötätandet här i
landet, om alla skulle resonera som du. (Pippi III, s. 74)
Ved flere anledninger ordlegger Pippi seg slik voksne pleier å gjøre. "- Låt aldrig
barn handskas med skjutvapen", slår Pippi fast og fyrer dermed av to skudd med
pistolene hun har i hendene. (Pippi I, s. 172) Om Pippi her er ironisk, skal være usagt.
En mulighet er at dette er Pippis måte å ta ansvar for Tommy og Annika som i neste
omgang får hver sin pistol. For hvordan ville Pippi ellers tømt magasinene og
ufarliggjort våpnene om ikke nettopp ved å skyte? Hadde hun gjort det på noen annen
måte, ville hun ikke vært den Pippi vi alle kjenner og elsker.
Flere ganger snakker Pippi til gjenstander eller dyr slik voksne ofte snakker til
små barn. Herr Nilsson blir ved en anledning gjenstand for Pippis aggresjon:
- Man skulle aldrig ta några apor med sig, när man går nånstans, sa hon.
Han borde ha fått stanna hemma och loppat hästen. Det hade varit rätt åt
honom, [...] (Pippi I, s. 86)
På liknende måte får Pippis hatt en overhaling siden den er borte når hun skal bruke
den:
- Hej, hatt, skrek hon sen, ska du gå med i affärder eller ska du inte?
Kommer du inte fram genast, så är det för sent!
Ingen hatt kommer fram.
- Nåja, då får han skylla sig själv, när han är så illa dum. Men jag vill
inte höra några klagomål, när jag kommer hem, sa hon strängt. (Pippi II,
s. 14)
Også voksne blir utsatt for Pippis "voksne" uttalelser. På handlerunden i byen får en
ekspeditrise beskjed om å beholde vekslepengene og kjøpe noe godt til barna sine.
(Pippi II, s. 20) I Pippi III har hun en lengre samtale med en søt gammel dame som hun
gjennomført kaller for "lilla tant Laura". Seinere, når barna befinner seg på
Kurrekurreduttøya, gir Pippi tyvene Jim og Buck en skjennepreken som klinger farlig
kjent i de fleste voksnes ører.
37
En annen av Pippis voksne egenskaper er at hun stadig tar ansvar for de andre
barna, spesielt Tommy og Annika. Dette kommer tydelig fram ved flere anledninger. Da
Pippi tar Tommy og Annika med på øya og de blir "skipbrudne", har Pippi på forhånd
sørget for å legge en lapp i familien Settergrens postkasse slik at de ikke skal bli redde:
TRO FRALL DEL INTTE ATT ERE BARN E DÖA ELOR FÖRSVUNA FÖR ALTD
DÄ E DI RAKT INTTE DI E. BARA LITTE SJEPSBRUTTNA Å KOMER SNART
HEM DÄ. SVÄR JAG PO HELSNINGER FRÅM PIPPI (Pippi II, s. 113)
Hvilke foreldre ville vel bli redde dersom de fant en slik betryggende lapp i postkassa?
Herr og fru Settergren får da etter hvert også stor tillit til Pippi. Da de sender Tommy og
Annika til Kurrekurreduttøya sammen med Pippi, er det i full visshet om at de vil
komme hjem like hele: "Ingen kan vara ömmare mot dem än hon", sier Tommy og
Annikas mamma om Pippi. "Pippi Långstrump bär sig kanske inte så fint åt alltid. Men
hon har ett gott hjärta." (Pippi III, s. 88) I denne voksenrollen blir Pippi en slags Mary
Poppins som våker over barna. På Kurrekurreduttøya sørger da også Pippi for de andre
barnas sikkerhet. Hun har lagt ut et solid nett i vannet slik at de kan svømme rundt uten
å bli oppspist av haier.
I nesten alle Astrid Lindgrens bøker spiller mat en viktig rolle. Pippi-bøkene er
ikke noe unntak, og i denne forbindelse fyller Pippi en rolle som forbindes med voksne,
nemlig husmorrollen. I og med sine noe utradisjonelle metoder, binder Pippi sammen
realisme og fantasi i sine daglige gjøremål som husmor. På kjøkkenet, som alltid er et
sentralt rom hos Astrid Lindgren, visper Pippi pannekakerøra med dobørsten, kjevler ut
pepperkakedeigen på gulvet, vasker ved å bruke skurebørstene som skøyter og rører i
gryta med paraplyskaftet. Som en ekte husmor disker Pippi til stadighet opp med boller
og kaffe, kaker og kakao med krem, vafler og stekte epler. Etter turen til
Kurrekurreduttøya ordner hun til og med i stand til julefeiring, riktignok etter jul, og her
mangler ingenting: julegrøt, skinke, pølser og all mulig annen mat som hører med. "Jag
är en idog natur", er Pippis egen kommentar. (Pippi III, s. 155) At Pippi er iherdig og
full av energi, er det ingen som kan nekte for.
Trass i Pippis mange voksne egenskaper mener jeg det er galt å kalle Pippi for
en "liten voksen". Vi kan snarere si at Pippi er en realisering av barns drøm om hvordan
38
voksne skal være. Barn vil at en voksen skal være en slags leikekamerat som samtidig
kan sette grenser og skape trygghet. Pippi uttrykker seg klart i sitt syn på
barneoppdragelse: "Det är absolut bäst för små barn att ha det lite ordnat. Allra helst om
dom får ordna det själv!" (Pippi II, s. 149) Dersom vi tar en titt på de voksne i Pippi-
bøkene, er det en klar forskjell mellom "Pippis voksne" og de andre voksne. Mens leik
stort sett er fremmed og noe de "vanlige voksne" for lengst har gjort seg ferdige med, er
"Pippis voksne", altså faren og sjømennene, med og leiker på lik linje med barna. Her
hersker det gjensidig respekt både i leik og alvor. Bare Pippi og farens håndbakbryting
viser tydelig at Pappa Efraim ser på sin datter som sin likemann.
1.2. Intertekstualitet og Pippi-bøkene
Det er klart at Astrid Lindgrens barnebøker eksisterer ikke bare i en historisk
tradisjon, men også i en litterær tradisjon. En påpekning av intertekstualitet er ikke
samtidig en påstand om litterær påvirkning. På dette har Astrid Lindgren svart en gang
for alle at enhver likhet mellom Pippi og andre frekke unger i barnelitteraturen er
tilfeldig. Jeg synes også det er ganske innlysende at slike likhetstrekk ikke er blitt til
bevisst når vi vet hvordan Pippi-bøkene først ble til, nemlig som muntlige fortellinger
fortalt til et lite barn som ville høre en god historie
Jeg har allerede nevnt Pippis likhet med Lucy Maud Montgomerys
jenteskikkelse Anne på Bjørkely (Anne of Green Gables). I tillegg til likhetstrekk når det
gjelder utseende, er det også en parallell mellom Pippis kaotiske Villa Villekulla og
Annes rolige og ordnete Bjørkely, eller Grönkulla på svensk. Bare navnet "Villa
Villekulla" tyder på kaos og uorden, mens navnet "Grönkulla" eller "Bjørkely" snarere
bringer assosiasjoner til ro og idyll. Også Vivi Edström har vært inne på denne
sammenhengen, og kaller Villa Villekulla for en dekonstruksjon av Grönkulla. Det
Edström ikke sier noe om er at på samme måte som Villa Villekulla kan ses som en
dekonstruksjon av Grönkulla, kan også Pippi ses som en slags dekonstruksjon av Anne.
Mens Anne er litt engstelig, usikker og drømmende, er Pippi uredd, selvsikker og
agerende. Anne representerer til en viss grad innordning og tilpasning til samfunnet,
mens Pippi ikke har noe spesielt ønske om å passe inn, og dermed blir en representant
39
for kaos og opprør.
En annen jenteskikkelse er Elvira Madigan som i likhet med Pippi ikke har noen
foreldre, men bor hos onkelen sin som er sirkusdirektør. Astrid Lindgren viser faktisk til
Elvira Madigan i kapitlet "Pippi går på circus". Her møter vi Miss Elvira som balanserer
så flott helt til Pippi også bestemmer seg for å være linedanser, og dermed stjeler hele
showet. Miss Elvira styrter da i armene på sirkusdirektøren, som her er hennes far, mens
Pippi gjør det ene mer halsbrekkende nummeret etter det andre.
Det er atskillige andre, både gutte- og jenteskikkelser fra litteraturen, som Pippi
har fellestrekk med. En av disse er Peter Pan, for verken Pippi eller Peter Pan vil bli
store. Et annet fellestrekk ved disse to er en styrke som gjør at de begge klarer å
gjennomføre det de har satt seg fore. Mens Peter Pan på egen hånd klarer å hamle opp
med den onde kaptein Krok, kan Pippi løfte hesten sin, kaste ut to politimenn, hive
voksne mennesker opp i trær og legge verdens sterkeste mann i bakken. I likhet med
Peter Pan er også Pippi en slags drøm som har gått i oppfyllelse for to vanlige små barn.
Mens Peter Pan flyr med sine venner gjennom luften, tar Pippi med seg Tommy og
Annika til Kurrekurreduttøya med båt. Göte Klingberg påpeker at det også er en dypere
likhet mellom de to historiene: "En djupare väsenslikhet ligger i synen på barnets fria
fantasiliv som överlägset de vuxnas".26
Ifølge Klingberg fører dette i Pippi Långstrump-
bøkene til en opphøyning av barnet på en måte som "antyder förekomsten av ett nytt
uppfostringsideal". Dette siste vet jeg ikke om jeg kan si meg enig i. Jeg synes det er å
gå litt langt å si at Pippi er et ideal for barneoppdragelse når Astrid Lindgren selv så
ettertrykkelig har sagt at hun ikke har "menat ett enda dugg"27
med Pippi-skikkelsen. De
fleste voksne vil dessuten være enige i at Pippi ikke egner seg til å ha en oppdragerrolle.
Til det er hun rett og slett for absurd. Også de fleste barn ville være enige i dette. Selv
om det er spennende at Pippi kan bryte konvensjoner som er bygd opp av voksne, er det
lite trolig at barn selv ville valgt å ha det som Pippi. Barn er veldig regelfikserte. De
lager ofte fastere regler for seg selv enn noen voksen ville ha gjort.
En parallell mener jeg også kan trekkes til Huckleberry Finn. I likhet med Pippi
er også han et barn som er offer for omsorgssvikt, foreldreløs og overlatt til seg selv
26 Klingberg, Göte: Barn- och ungdomsboken förr och nu, Natur och
Kultur, Stockholm 1968, s. 114.
40
som han er. Likevel mestrer han, som Pippi, alle vanskelige situasjoner han kommer
opp i. Også språket og ordgleden i Pippi minner om stilen i bøkene om Tom Sawyer og
Huckleberry Finn.
Pippi minner også sterkt om E.T.A. Hoffmanns fremmede barn i eventyret Das
fremde Kind fra 1817. I likhet med Pippi er det fremmede barnet en fantasifigur som
plutselig dukker opp i hverdagen til to små barn. Både Pippi og Hoffmanns fremmede
barn har en fortid vi vet lite om, de er begge mer eller mindre foreldreløse, de har
fantastiske egenskaper som overskrider naturlovene og de har begge et utseende som
gjør at de skiller seg ut. Den viktigste likheten mener jeg likevel er deres felles
"kjønnsnøytralitet". Denne nøytraliteten er sterkere hos det fremmede barnet enn hos
Pippi, men i likhet med søsknene Christlieb og Felix, mener jeg at også Tommy og
Annika til en viss grad har hver sin kjønnsrollebestemte oppfatning av Pippi.28
(Mer om
Pippi og kjønnsroller i Kap. IV, punkt 1.)
I tillegg til likhet med skikkelser fra litteraturen, vrimler det også av annen
intertekstualitet i Pippi-bøkene. Pippis sjørøversang, "Femton gastar på död mans
kista", finner vi igjen i Stevensons Treasure Island. Tommy kjenner igjen sangen fra en
sjørøverbok han har lest, og Pippi tror umiddelbart at det må være Fridolf som har
skrevet den boka, siden det er han som har lært henne sangen. (Pippi II, s. 100) Belest
som Tommy er blant de store klassikerne, har han også fått med seg boka om Robinson
Crusoe. Da barna legger ut på tur og blir skipbrudne på ei øde øy, får Tommy og
Annika vite av Pippi at : "Nånting så skeppsbrutet som jag, det får man leta efter. Där
ligger allt Robinson i lä." (Pippi II, s. 90) I kapitlet der Pippi er "sakletare", har vi et
klart Askeladdenmotiv. Som Askeladden har heller ikke Pippi noe spesielt mål med det
hun finner. Hun synes tingene hun finner er fine i seg selv, og tenker ikke så mye på hva
de skal brukes til. Det aspektet er det, i likhet med brødrene i eventyret, Tommy og
Annika som tenker på.
Bibelallusjoner er ikke uvanlige i litteraturen. Det er pappa Efraim Långstrump
som står for dette i Pippi går om bord: "Det är lika omöjligt för mig att sjunka som för
27 Larsen, Turid: "Råsterk, steinrik 50-åring", 1992. (Avisutklipp fra
Damm forlags arkiver) 28 Se også Bettina Kümmerling-Meibauers artikkel: "Det främmande
barnet. En intertextuell analys av Peter Pohls Janne, min vän", trykt
i Barnboken (Svenska barnboksinstitutets tidsskrift), nr. 2, 1994.
41
en kamel att trä på en synål". (s. 116-117) Heller ikke Astrid Lindgrens
favorittbarnebok, Ole Brumm, slipper unna når Pippi på Ole Brumm-vis utbryter
"Tiddelipom och piddelidej". (Pippi I, s. 172)
Annen intertekstualitet er f. eks. Pippis likhet med Robin Hood (se Buttenschøn
1975:59), Mary Poppins (se Buttenschøn 1975:82), Alice i Eventyrlandet (se Edström
1992:95), og likheten mellom Pippi-bøkene og Elsa Beskows bøker om Tante Grønn,
Tante Brun og Tante Fiolett. (Se Edström 1992:82)
Sist, men ikke minst, har jeg lyst til å nevne Knut Hamsuns Sult og dens
innflytelse på Pippi-bøkene. Da Astrid Lindgren tok utdannelsen sin i Stockholm, hadde
hun sjelden råd til å spise seg mett. En slik sulten dag satt hun på en benk i parken og
leste Sult:
Hur jag skrattade, där jag satt på bänken måste jag hålla upp boken för
ansiktet för att inte någon som gick förbi skulle tro att jag var förryckt,
ja, jag kved av skratt, när jag läste om J. A. Happolati, mannen som hade
uppfunnit den elektriska psalmboken. Kanske hade Pippi Långstrump
aldrig blivit en så enorm lögnerska om inte Hamsun hade suttit på en
träbänk och stormljugit om den vidunderlige Happolati för en beskedlig
halvblind gammal gubbe som kommer och slår sig ner bredvid honom.
(Strömstedt 1977:23. Min utheving. A-M.B.)
I et intervju med avisen VG forteller Astrid Lindgren at Hamsuns Sult er den største
bokopplevelsen i hennes liv.29
En slik forklaring på inspirasjonskilden til Pippis
fantastiske løgnhistorier kommer overraskende på de fleste av oss.
1.3. Det mytiske barnet Pippi
Pippi er en mytisk skikkelse på grunn av sin enorme fysiske styrke, sin utrolige
språkbegavelse og sin sterke kapital. På grunn av disse egenskapene er Pippi også et
maktmenneske. Et barn med makt. Astrid Lindgren sier i et intervju med Eva von
Zweigbergk, der temaet blant annet er maktmennesker i Astrid Lindgrens forfatterskap
at:
29 Bonde, Maggin og Collsiöö, Jan: "Hele verdens super-mamma", i VG,
30. september 1989.
42
Pippi Långstrump är en maktmänniska, men maktmänniskan som vill
gott. Barn hänger sig i fantasin åt drömmar om makt, påstår Bertrand
Russell. De är i ett konstant underläge gentemot de vuxna, därför är
deras önskedrömmar maktdrömmar [...]. Om jag över huvud taget har
haft någon avsikt med Pippifiguren utöver att roa mina späda läsare, så
har det varit detta - att visa dem att man kan ha makt utan att missbruka
den, ty av alla konststycken i livet är det tydligen det allra svåraste.
Överallt missbrukas makt. Var och en är herre över sin stackare, det
börjar redan hos barnen och fortsätter upp till dem som styr länder och
riken. Men Pippi är fin hon! Hon har mer makt än någon unge på jorden,
och hon skulle kunna utöva terror mot både barn och vuxna i sin
omgivning, men gör hon det? Nej, hon tar inte till hårdhandskarna förrän
det verkligen är alldeles nödvändigt.30
I det samme intervjuet sier Astrid Lindgren at hun tror nøkkelen til Pippis popularitet
ligger i at Pippi tilfredsstiller barns maktdrøm. Jeg vil gå ett skritt videre, og dermed si
at hun også realiserer en drøm om uavhengighet og frihet. Bertrand Russell, som Astrid
Lindgren refererer til i sitatet ovenfor, sier i sin bok Uppfostran för livet at det fremste
instinktive draget i barndommen er "begäret att bli vuxen eller kanske rättare viljan till
makt. Barnet plågas av sin egen svaghet i jämförelse med de äldre och önskar bli deras
like".31
Pippi oppfyller barns drøm om å få denne makten eller dette likeverdet med de
som er voksne, og hun oppfyller det her og nå. Hun behøver ikke vente til hun er
voksen med å styre sitt eget liv. I tillegg til Pippis uvanlige egenskaper er det derfor
hennes evige barndom som gjør henne til en mytisk skikkelse.
1.3.1. Drømmen om makt og frihet
I barns leik fins det to slags maktbegjær, sier Bertrand Russell. Det første er en
lyst til å utrette saker og ting, og det andre er en forestilling i fantasien som innebærer
vilje til makt. Det kan være fantasier om å være en kjempe, en løve eller et jernbanetog.
(Russell 1951:88) Slik makt har Pippi. Som 9-åring er hun allerede trygt etablert i eget
hus med hest og hage. Hun kan gjøre hva hun vil uten å bli kontrollert av voksne, og
30 Zweigbergk, Eva von: "Vägen till Sunnanäng", i Vänkritik. 22 samtal
om dikt tillägnade Olle Holmberg, Stockholm 1959. 31 Russell, Bertrand: Uppfostran för livet, Stockholm 1951.
(Originaltittel: On Education) Jeg har valgt å bruke den svenske
oversettelsen av Russells bok siden det er den Astrid Lindgren selv
refererer til.
43
ved å ha den friheten, oppfyller hun den klassiske barnlige drømmen om å klare seg i en
vanskelig verden full av voksne. Men drømmen slutter ikke der. Barn vil også være i
stand til å takle voksenverdenen ved hjelp av de voksnes egne maktmidler. Mens
vanlige barn her kommer til kort, kan Pippi ta i bruk sin fysiske styrke, munnrappheten
sin og gullpengene sine.
1.3.1.1. Pippis styrke
Det er Pippis styrke som hovedsakelig gjør henne til en fantastisk skikkelse. På
en av de første sidene av Pippi Långstrump, får vi vite at "Det allra märkvärdigaste med
henne var, att hon var så stark. Hon var så gruvligt stark, att i hela världen fanns det
ingen polis, som var så stark som hon." (s. 8) Mens andre barn sliter med en
maktesløshet overfor voksne fordi de er så mye svakere både fysisk og psykisk, har
Pippi en styrke som setter henne i stand til å gjøre hva hun vil. Ofte kan det skape en
trygghetsfølelse for barn å vite at de har voksne rundt seg som er sterkere enn seg og
derfor kan beskytte dem, men alle barn vil før eller seinere også føle en slags avmakt
overfor dette. I oppdragelsessammenheng vil barn stadig oppleve å måtte bøye seg for
overmakten, og vil da føle seg maktesløse og mindreverdige. Det er blant annet i slike
sammenhenger at barn drømmer om å ha Pippis styrke og frihet.
Vivi Edström påpeker at Pippi ved flere anledninger har som oppgave å
"sabotera realiteterna". (Edström 1992:93) Hun bruker flere ganger styrken sin til å sette
naturlovene ut av spill, sier Edström, og tenker da spesielt på episodene der Pippi fanger
tigeren som har rømt fra sirkuset, og der Pippi, ved hjelp av et umulig balansenummer,
klarer å redde de små barna fra å brenne inne i byens høyeste hus. Men dette er ikke alt
Pippi bruker styrken sin til. Hun kommer også til unnsetning for den stakkars, lille Ville
som blir ertet. Dette gjør hun ved å slenge det ene mobbende barnet etter det andre opp i
et tre, men hun gjør ikke dette før hun har prøvd andre metoder. Pippi bruker aldri vold
unødig, og vi får aldri høre at noen tar skade av å bli hamlet opp med av Pippi.
Pippi er ved flere anledninger en slags dr. Dyregod, og ved et par slike episoder,
der dyr trenger å bli forsvart, får Pippi god bruk for kreftene sine. Jeg tenker da blant
annet på da Pippi er med på skoletur og de møter den sinte Blomsterlund som pisker
44
hesten sin fordi den ikke orker å dra det tunge lasset. Etter først å ha advart
Blomsterlund uten resultat, gir Pippi han en luftetur som han sent vil glemme. Så
spenner hun hesten fra lasset, og bærer den til stallen, mens den forvirrede Blomsterlund
sitter igjen på veien. Til slutt brekker Pippi pisken i mange biter:
"-Egentligen borde jag rappa dig lite med den här, eftersom du tycks vara så förtjust i
piskeri. Men piskan är visst lite trasig, sa hon och bröt av en bit. Alldeles totalt trasig,
sorgligt nog, sa hon och bröt sönder hela piskan i små, små bitar." (Pippi II, s. 58) Enda
en gang har Pippi ordnet opp uten å bruke unødig vold. Selv Frøken er fornøyd med
Pippi etter dette: "- Det var rätt gjort, sa hon. Man ska vara god mot djur. Och mot
människor också förstås." Pippi har klart å skremme en voksen maktmisbruker, men går
ikke selv lenger enn hun strengt tatt må. I Pippis natur er det en slags innebygd filosofi
om at "vold avler vold", og derfor unngår hun dette i det lengste.
På grunn av sin styrke og en del andre uvanlige egenskaper, er Pippi til og med
blitt karakterisert som heks.32
Grunnen til dette er at Pippi i tillegg til å være så utrolig
sterk også har egenskaper som gjør at hun kan hoppe som den reineste Supermann, hun
kan spise egg med skallet på, hun kan spise giftig fluesopp uten å dø, og hun kan til og
med drikke en flaske medisin der en del av ingrediensene er "til utvortes bruk". Jeg tror
nok ikke det er så mange barn som tenker på Pippi som noen heks. For de barnlige
leserne er nok disse mer eller mindre demoniske egenskapene hun har, heller med på å
understreke hvilken utpreget eventyrfigur Pippi egentlig er. Først og fremst er det barns
oppfatning av Pippi som er viktig, og jeg tror ikke det er noe barn som etter å ha lest om
Pippi vil gå ut og spise fluesopp. De forstår at Pippi kan gjøre slike ting nettopp fordi
hun ikke er som andre barn. Barn vil trolig heller oppfatte Pippi som en helt. En helt,
eller rettere, heltinne som kan gjøre alt hun vil uten å ta skade av det nettopp fordi hun
ikke er virkelig, men en helteskikkelse.
1.3.1.2. Pippis lag med ord
I tillegg til Pippis fantastiske styrke kommer hennes uvanlige lag med ord. I
likhet med fysisk styrke er dette en egenskap som vanligvis er forbeholdt voksne
32 Ahlgren, Stig: "Blåkulla tur och retur", Svenska Dagbladet, 27.
mars 1975.
45
mennesker. I barns øyne bærer derfor også dette preg av noe magisk. Pippi er en fri og
selvstendig person, og er dermed i stand til å bruke språket på en naturlig og selvsikker
måte. Det kreves mot og, ikke minst, fantasi for å bruke språket på en slik måte som hun
gjør. Jeg tenker da spesielt på Pippis mer eller mindre eksotiske historier, men også på
hennes mange selvlagde ord. Så vidt jeg har klart å telle, er det hele 35 slike fortellinger
i de tre bøkene til sammen. I tillegg kommer Pippis mange uttalelser om løgn, og om
forskjellen på løgn og sannhet, som hun forøvrig har et veldig avklart forhold til: "- Ja,
det är mycket fult att ljuga, sa Pippi [...]". (Pippi I, s. 14)
Selv om Pippi serverer de saftigste historier om alt fra løgnvanene i "Belgiska
Kongo", til "Fridolfs tärande sjukdom", som slett ikke er så tærende, vil jeg ikke kalle
historiene hennes for direkte løgn. Selvsagt vil jeg ikke gå i gang med å si at alt Pippi
sier er sant, men poenget er at snarere enn å være en god løgner er Pippi en meget god
eventyrforteller. Det skal aldri mange stikkordene til før Pippi klarer å komme opp med
en ny fortelling. Helt plutselig settes Pippis fantasi i sving, og på én, to, tre har hun en
ny historie klar. Felles for de fleste av historiene er at barn forstår at de er et produkt av
Pippis fantasi. Mange barn møter helt sikkert også seg selv i døra når det gjelder Pippis
skrøner, for barn liker selv å dikte opp ville historier. Selv om Pippi ved flere
anledninger viser at hun er klar over at hun lyver, lever hun seg til de grader inn i sine
egne fortellinger. I likhet med så mange andre små fortellere, får hun tydelige problemer
med ikke å tro at historiene er sanne. Da er det godt å ha Tommy og Annika der som
minner henne om at "- Nu ljuger du allt, Pippi". Selv oss lesere kan hun en gang i blant
få til å tvile på om det hun forteller er sant eller oppspinn. Når hun forteller om Pappa
Eraim Långstrump, er vi ikke helt sikre på om han virkelig har kommet seg i land på ei
sydhavsøy eller om det bare er et av Pippis eventyr som hun har diktet opp for å trøste
seg selv. I alle fall kan vi lure litt på om han er blitt negerkonge, eller om dette også er
et produkt av Pippis fantasi. Et herlig kompliment er det derfor til Pippis troverdighet da
Pappa Efraim endelig dukker opp og dermed bekrefter Pippis historier om han.
Historiene understreker også Pippis livfulle karakter. Pippi er et barn som ikke
kan sitte i ro lenge av gangen. Til og med når Pippi sover, ligger hun med beina på
hodeputa slik at hun kan "vicka på tårna" slik de ifølge Pippi gjør det i Guatemala. Hun
er full av bevegelse, og det er også bevegelsesverb som dominerer i historiene. Mens
46
Tommy og Annika og de andre barna vi hører om, stort sett oppfører seg pent og
pyntelig og sitter stille når de blir bedt om det, er Pippi høyt og lavt både kroppslig og
språklig. På samme måte som et lite tegneark ikke er stort nok for Pippis kunstneriske
utfoldelse, hun må ta hele gulvet til hjelp, er heller ikke det svenske språket omfattende
nok for hennes bruk. Vivi Edström sier at bakgrunnen for Pippis appetitt på ord er at
naturbarnet Pippi "inte dämpats av skolans krav på verbal anpassning". (Edström
1992:104) Pippi lager sine egne varianter av ord, og hun finner til og med opp det nye
ordet "spunk". Pippis varianter av kjente ord har den egenskapen at de også får en litt ny
mening når Pippi bruker dem. Det er ikke tvil om at semantisk sett er Pippis "medusin"
noe mye mer anvendelig, og mindre farlig, enn vanlig "medicin", og at "affärder" er noe
mye morsommere enn "affärer". Andre ord der Pippi har foretatt fonetiske og
morfologiske forandringer er ord som "pluttifikation", "surkus", "aputtekar",
"spickelant", "kumminalskatt", "fjäschk" og "stur".
I egenskap av naturbarn har Pippi sin egen logikk når det gjelder betydningen av
en del ord. Det mest kjente eksemplet på dette er nok ordet "barnhem". Da politiet
kommer for å sende Pippi på barnehjem, kan hun uten å lyve si at hun allerede har fått
plass på ett: "Jag är ett barn, och det här är mitt hem, alltså är det ett barnhem. Och plats
har jag här, gott om plats." (Pippi I, s. 37) Et annet eksempel er Pippis forståelse av
ordet "strösocker". I det berømte kaffeselskapet strør hun sukker utover gulvet: "- Märk
väl, att det här är strösocker, sa hon. Så jag är i min fulla rätt. Vad ska man ha
strösocker till, om man inte ska strö det, det skulle roga mig att veta." (Pippi I, s. 131)
Noe liknende skjer da Pippi er med på skoletur til "vidunderskogen". "- En
vidunderskog utan vidunder" stemmer ikke med Pippis logikk, og for å rette på dette går
hun straks selv inn i rollen som "vidunder". Også på den skipbrudne øya slår Pippi til da
hun dikterer flaskepostbeskjeden til Tommy. (Pippi II, s. 109-110) "Utan snus i två
dagar försmäkta vi på denna ö" legger Pippi i vei, og det hjelper ikke at Tommy
protesterer mot å skrive "utan snus". Pippis logikk svikter henne aldri, og med en
retorikk som trolig ville satt den godeste Aristoteles ut av spill, får Pippi viljen sin.
Humoren i Pippi-bøkene er både intellektuell og grotesk i og med Pippis
egenskaper som sterk og samtidig språkmektig. På begge områder lykkes hun stadig i å
overraske leserne, enten det er ved å entre sirkusmanesjen eller ved å overrumple oss
47
fullstendig med replikkene sine. Uansett er Pippi alltid i sentrum. Alle andre er bare
staffasje, et verktøy som er der for at Pippis karakter skal komme til sin rett. Pippi er
verdensmester i å underholde, men hun kan også utfordre og oppfordre leserne sine.
Vivi Edström sier at "Pippi spelar med språkets regler och inneboende tvetydigheter
som på ett instrument". (Edström 1992:104) Når Vivi Edström sier dette, tenker hun
blant annet på bruken av nonsens i Pippi-bøkene. Hun refererer til Susan Stewart som
har utviklet tanken om at nonsens har en oppgave utover den å more: Nonsens besitter
også en kritisk aktivitet som utfordrer forestillingen om samfunnet som enhetlig og
stabilt.33
Pippis replikker er uten tvil i stand til å more, men de kan også utrette andre
ting. Med språket bryter Pippi reglene for hvordan barn skal prate, og hun fungerer
dermed som en slags kritikk av hierarkiet i samfunnet. Selv om det også fins regler for
hvordan voksne bruker språket, er det likevel flere regler som må følges av barn. I hvert
fall var det det da Pippi kom ut for 50 år siden. Selv om Astrid Lindgren antakelig ikke
helt bevisst ga Pippi alle sine forskjellige egenskaper da hun først fortalte om henne for
datteren sin, har likevel historiene om Pippi endt opp med å bestå av flere lag. På denne
måten oppfyller Pippi-historiene en barnlig ønskedrøm samtidig som de bærer i seg en
satire over voksenverdenen som barn må finne seg i å leve i.
Jeg nevnte så vidt at Pippis humor også kan være grotesk. Dette skriver Vivi
Edström noe om når hun behandler Pippis skrøner. Hun nevner at Pippis behandling av
den fine herren som vil kjøpe Villa Villekulla, blir et slags karnevalsk grotesk hån mot
voksenverdenen. I Pippis verden er det barnet som er det egentlige mennesket, og Pippi
kvitter seg derfor elegant med den fine herren ved å sette han grundig på plass både
fysisk og muntlig. (Edström 1992:111) Etter å ha gitt han noen
lufteturer og plassert han trygt i bilen, forteller hun han at "Allting har sin tid":
Jag tror vi väntar med att riva kåken till en annan dag, sa hon. Du förstår,
en dag i veckan river jag hus. Men aldrig på fredagarna. För då har man
veckostädningen att tänka på. Därför brukar jag göra så, att jag
dammsuger huset på fredan och river ner det på lördan. (Pippi III, s. 22)
33 Stewart, Susan: Nonsense. Aspects of Intertextuality in Folklore and
Literature, New York 1978.
48
Også når det gjelder å skryte, beveger Pippi seg over i det burleske og groteske.
Hun kommer godt i gang når hun forteller om sin mormors hushjelp, Malin, men
historien om den tærende Fridolf slår det meste. Etter å ha fått i seg en dose av pappa
Efraims "stärkande medusin", legger han i seg alt han kan komme over av mat. Til og
med inventaret går han løs på. Målet med historien er å få Tommy og Annika til å spise
grøten sin, men Pippi blir så opphengt i sin egen historie at hun tilsynelatende glemmer
alt om de fulle grøttallerkenene. Pippis overdrivelser er et tydelig signal om at vi ikke
befinner oss innenfor den realistiske verden og dens spilleregler. Vi befinner oss tvert
imot i en av fiksjonens mulige verdener, der alt kan skje.
En annen kuriositet ved Pippis språk er dialogene, eller de tilsynelatende
dialogene. Pippi er glad i å prate og gir nødig ordet til andre. En nærlesning av Pippi-
bøkene viser derfor at det man først oppfatter som dialog, egentlig ofte viser seg å være
enetale av Pippi. Det er sjelden snakk om replikkskifte, og dersom det er noen andre
som får slippe til, så er det bare for å få sagt noen ytterst få ord før Pippi setter i gang
igjen.
Når Pippi klarer å more sine lesere med skrøner og ordspill, tror jeg det er fordi
barn er opptatt av mundus invertus - den omvendte verden. Dette er en form for humor
som har som forutsetning at man kjenner og mestrer den "rettvendte" verden. Barn
synes derfor det er ustyrtelig morsomt når Pippi går baklengs eller sover med beina på
hodeputa. De elsker språklige vitser, de kan gå og smake lenge på rare ord og er helt
med når Pippi gjør regnearten multiplikasjon om til pluttifikasjon.34
1.3.1.3. Pippis rikdom
I tillegg til å være både sterk og munnrapp er Pippi også ustyrtelig rik. Som en
kuriositet kan jeg nevne at finanseksperten Peter Malmqvist i svensk Tvs Aktuellt-
redaksjon har regnet ut hva Pippis gullpengesekk kan være verdt i dag. Basert på hva
Pippi kjøpte for i godtebutikken, har han slått fast at én gullpenge i dag har en verdi på
6656,-. I og med at Pippi har hele sekken full av slike gullpenger, har Malmqvist regnet
ut at det i en normalsekk på 50x80x30 cm er plass til 19 108 gullpenger. Han går ut fra
34 Bjerregaard, Poul: "Pippi Langstrømpe og den omvendte verden", i
Weekend Avisen, 19.-25. februar 1993.
49
at dersom Pippi ikke har gitt bort altfor mange gullpenger, burde hun ha igjen minst 10
000 mynter. Det betyr at Pippi har nærmere syv millioner kroner å leve for. Noen renter
gir jo ikke pengene så lenge de ligger i sekken, men gullprisen stiger jo alltid og
beskytter henne mot inflasjonen, fastslår Malmquist.35
Selv om små barn som regel ikke er særlig opptatt av penger, får de tidlig et
begrep om at penger er viktig i dagens samfunn. For barn blir penger noe av det som
karakteriserer voksnes frihet. Fordi voksne mennesker tjener penger, kan de gjøre som
de vil. Det er derfor ikke rart at mange barn lengter etter å bli voksne, begynne å arbeide
og tjene sine egne penger. Penger blir noe som barn ser på som et middel til å oppnå
uavhengighet og frihet. Heller ikke for Pippi er penger noe mål i seg selv. De er et
middel som er gitt henne av Pappa Efraim for at hun skal kunne leve et selvstendig liv.
En del voksne har sikkert vært inne på tanken om at Pappa Långstrump kjøper seg ut av
Pippis liv med en sekk gullpenger, men dette er ikke tilfellet. Det er Pippi selv som
velger å bo alene da Pappa Efraim vil ha henne med seg til sjøs.
På grunn av sin formue i gullpenger er også Pippi blitt karakterisert som
kapitalist. Dette mener jeg er en total misforståelse av Pippi-skikkelsen. Dersom man tar
Pippis oppfatning av penger i nærmere ettersyn, finner vi fort ut at penger har liten
betydning for Pippi. De gangene hun åpner pengesekken, er det nesten alltid for å gi
bort en gullmynt eller to eller for å spandere gaver på andre barn. Pippi bærer ikke ellers
preg av å ha mye penger verken når det gjelder utseende eller livsstil. Klærne er enkle
og hjemmesydde, og hun lever i et heller falleferdig hus som er spartansk innredet med
en kommode og ei seng som de eneste møblene. Ingen kan dermed beskylde Pippi for å
være en materialist. Ting hun finner i naturen eller opplevelser hun får ved å bruke
fantasien, betyr mye mer for henne enn pengene hennes. Ellen Buttenschøn sier at
Pippis penger først og fremst har til hensikt å sikre hennes integritet, "for penge er jo
magt - og dermed frihed". (Buttenschøn 1975:65) Det at Pippi ikke misbruker denne
makten, har å gjøre med hennes utpregete rettferdighetssans. Hun ser på seg selv som et
privilegert barn, og nøler ikke med å dele av sine goder.
Pippis gullpenger er derfor også med på å oppfylle drømmen om makt og frihet.
Sammen med hennes styrke og overlegne språkbruk gjør de Pippi til den hun er: Ei
35 Holte, Elisabeth: "Pippi i overgangsalderen", i Aftenposten, 18.
50
sterk og selvstendig jente som har lært å stole på seg selv når det gjelder å ta valg og
avgjørelser i livet sitt. Fordi Pippi er i stand til alt dette allerede som barn, kan hun trygt
velge å leve i en evig barndom, og blir dermed en mytisk skikkelse, en
drømmeskikkelse, som barn kan misunne og fantasere om mens de venter på å bli
voksne. Det hele blir egentlig et paradoks, for mens barn ønsker seg egenskaper som
stort sett er forbeholdt voksne, ønsker mange voksne seg tilbake til en barndom som de
tenker på som problemløs og fri for ansvar. Pippi har klart å få det beste av begge
verdener. Hun er rik, sterk, uavhengig og i stand til å ordne opp bedre enn noen voksen,
men har samtidig barnets evne til leik, spontanitet og fantasi.
2. RONJA RÖVARDOTTER
Med Ronja rövardotter beveger vi oss fra småbyen og ut i naturen. Astrid
Lindgren sier i flere intervjuer at Ronja er et uttrykk for hennes egen lengsel etter å være
ute i naturen. "Man får det når man bor i en by som Stockholm".36
"Jeg skulle gjerne
vært en Ronja Røverdatter som dro ut i villmarken og kjempet", men, "Når man ikke
kan dra ut i villmarken selv, får man fantasere noen som kan gjøre det for en, sukker
Astrid Lindgren".37
Vi skjønner med dette at forfatteren har lagt mye av seg selv, sine
lengsler og ønsker, i denne spennende jenteskikkelsen.
2. 1. Barnet Ronja
Også Ronja velger jeg å kalle et naturbarn, men i en ganske annen betydning
enn Pippi. I motsetning til Pippi har Ronja foreldre som er nærværende og som rettleder
og viser henne vei. Dermed blir Ronja mer lik vanlige barn. Bare miljøet hun vokser
opp i, skiller seg fra det vi er vant til og er kjent med. Stedet er en røverborg med mange
underlige og eventyrlige skikkelser både i og utenfor denne.
Når jeg kaller Ronja et naturbarn, er det fordi hun lever i pakt med naturen. Helt
fra Ronja slippes ut av røverborgen en vårdag, er hun ett med skogen og alt som vokser
februar 1995. 36 Skotheim, Kjersti: "Astrid Lindgrens barn: Slik ble de til", i
Dagbladet, april 1992. (Damm forlags arkiver) 37 Hovland, Kirsti: Artikkel i VG, 16. januar 1992. (Norsk
barnebokinstitutts arkiver).
51
og gror der. Hun utforsker alle mysterier i naturen, og gjør seg kjent med skogens
mange gåter.
2.1.1. Utseendet
"Hon är vacker som en liten vittra, håll med om det! Lika smidig, lika mörkögd
och lika svarthårig. Ni har aldrig sett maken till grann unge, håll med om det!", skryter
Mattis av barnet sitt. (s. 17) Dette er bare én av de mange gangene som Ronja blir
sammenliknet med vetter, troll eller dyr. Med sitt mørke, bustete hår, og sin raske og
smidige lille kropp, har Ronja helt klart noe dyrisk over seg både når det gjelder
utseende og kroppsholdning. Hun utstråler noe vilt, noe utemmet.
Med sine dyriske trekk blir Ronja en spennende og litt eksotisk person. På den
ene siden aner vi ei ganske vanlig jente, men på den annen side ser vi sider ved Ronja
som er fulle av villskap og forskertrang. Hennes mange og motstridende kvaliteter
skaper uten tvil forventninger hos leseren. Vi forventer en jenteskikkelse som vil
sprenge grensene for den konvensjonelle jenterollen.
2.1.2. Synet på seg selv
Som så mange andre små barn lever også Ronja lenge i sin egen lille verden.
Hun er opptatt av seg og sitt, og ser ikke særlig lenger enn "stora stensalen". Etter at hun
slippes ut av Mattisborgen for første gang, bruker hun tiden til å bli kjent med og tilegne
seg nye områder i skogen. Hun har et eierforhold til naturen rundt Mattisborgen som
minner om barns tidlige eierforhold til leiker og andre ting de liker. Hun er sin fars
datter, og har i egen bevissthet erobret hele skogen. Dette eierforholdet til naturen
forandrer seg imidlertid gjennom påvirkning fra Birk. Mens Ronja regner skogen for å
være hennes, vet Birk bedre:
"[...] Rävungarna är sina egna, förstår du det? Och de lever i rävarnas
skog. Som också är vargarnas och björnarnas och älgarnas och
vildhästarnas skog. Och uvens och ormvråkens och skogsduvans och
hökarnas och gökarnas skog. Och sniglarnas och spindlarnas och
myrornas skog." [...] "Dessutom är det min skog! Och din skog,
52
rövardotter, ja, din skog också! Men vill du ha den för dej ensam, då är
du dummare än jag trodde, när jag först såg dej." (ss. 55-56)
Ved å gjøre Ronja oppmerksom på at hun ikke eier hele skogen, men at hun bare er en
liten del av det store fellesskapet som naturen utgjør, er Birk med på å forandre Ronja
slik at hun innser at hun bare kan leve i naturen på naturens egne premisser.
Ronjas syn på seg selv har nær sammenheng med navnet hennes: Ronja
rövardotter. I det tidlige stadiet av boka, er det ingen tvil om at Ronja ser på seg selv
som Mattis’ lille røverdatter. Hennes egne øyne er ikke blitt åpnet enda, og hun lever i
god tro på at det Mattis gjør og mener, er bra og riktig. Etter hvert som hun løsriver seg
fra Mattis, blir hun også mer bevisst i synet på seg selv. Hun definerer ikke lenger seg
selv ut fra sin far, og ved begynnelsen av vennskapet til Birk må han love å kalle henne
ved hennes fornavn:
"Du Birk", sa hon. "Jag skulle önska att du vore min bror."
Birk log.
"Det kan jag väl vara, om du så vill, rövardotter!"
"Det vill jag", sa hon. "Men bara om du kallar mej Ronja!" (s. 78)
Løsrivelsen fra Mattis har begynt, og hun trenger ikke lenger definere seg selv ut fra
andre enn seg selv. Denne frigjøringsprosessen har selvsagt også med utviklingen av
kjønnsroller å gjøre, noe jeg kommer nærmere inn på i kap. III.
Verken Ronja eller Birk bruker "rövardotter" om Ronja mer før Ronja bruker det
om seg selv nærmest som en unnskyldning for at hun stjeler mat til Birk: "Är jag inte en
rövardotter kanske? Varför skulle jag inte röva då?" (s. 98) Her møter vi den ironiske
Ronja. Hun er klar over at hun ikke er noen vanlig røver, men at hun bare tar mat for å
redde en venn i nød.
Neste gang Ronja blir kalt for "rövardotter", er det Birk som bruker navnet.
Dette skjer under krangelen om kniven som er blitt borte. Siden Ronja nå har flyttet
hjemmefra, og ikke anser seg selv som Mattis’ barn, lyder navnet som et skjellsord:
"Jaså, där har vi dej igen, rövardotter! Du är dej lik märker jag. Och dej ska man leva
ihop med!" (s. 158)
53
Resten av boka forløper uten at Ronja kalles med sitt fulle og hele navn. Hun har
flere mennesker i livet sitt som hun elsker høyt, men ingen av dem får styre henne slik
hun lot seg styre av Mattis i barndommen. Det er ikke lenger nødvendig. Hun har funnet
fram til en mer voksen og selvstendig Ronja. Ronja har nå funnet fram til sin egen
identitet.
2.2. Ronja rövardotter som utviklingsroman
Jeg har tidligere sagt at Ronja følger den klassiske utviklingsromanen med
fasene hjemme - hjemløs - hjem. Når jeg nå skal se på hvordan Ronja forandrer seg fra å
være barn til å bli et mer selvstendig individ, er det tida rett før og fasene etter
løsrivelsen fra hjemmet som er de mest interessante.
2.2.1. Utviklingen fra avhengighet til selvstendighet
Det er to personer i Ronja rövardotter som gjennomgår en utvikling: Ronja og
Mattis. For begge parter innebærer utviklingen en løsrivelse fra den andre personen,
samt en overgang fra avhengighet til selvstendighet.
For Ronjas del innebærer løsrivelsen en overgang fra å leve under beskyttelse av
Mattis og hans enorme farskjærlighet, til å skulle starte et selvstendig liv i skogen
sammen med Birk. Fordi denne overgangen er så drastisk, byr den også på problemer og
drømmer for Ronjas del om å kunne forbli i barndommens tilsynelatende enkle verden.
Ronjas første møte med de underjordiske mener jeg er med på å understreke dette.
Denne episoden kan ses som et ubevisst ønske fra Ronjas side om å glemme det som
opptar henne. Med sangen sin ønsker de underjordiske å føre Ronja tilbake til
barndommens verden. "Den lockar med glömska [...] Ronja vill slippa äta av
kunskapens träd, slippa veta om det vuxna livets ondska".38
Det vil være langt enklere
38 Bergom-Larsson, Maria: "Astrid Lindgren - En kärleksförklaring", i
Kvinnornas Litteratur Historia. Del 2/1900-talet, (red.: Ingrid
Holmquist og Ebba Witt-Brattström), Författarförlaget, Stockholm 1983,
s. 290.
54
for Ronja å forbli i barndommens verden enn å ta fatt på prosessen som etter hvert vil
flytte henne over i de voksnes rekker.
Ronjas løsrivelse fra faren skjer ikke over natta, men er en lang prosess som
sakte bygger seg opp fra noe ubevisst til noe mer bevisst. Den får dessuten en parallell i
Ronjas vennskap med Birk. Mens Ronja og Birks vennskap sveises sammen av alle
farene de møter sammen i skogen, får Ronja en tiltagende mistillit til faren og hans
røveryrke. Hun vet at hun svikter sin far når hun i all hemmelighet møter Birk i skogen
eller i den underjordiske gangen under borgen. Ronja kommer dermed i konflikt med
seg selv, og løsrivelsen blir noe mer bevisst, noe Ronja må gjøre. Hun vet at hun må ta
et valg. Hun må enten velge en fortsettelse av det livet hun hittil har ført og godta
røveryrket, eller hun må velge å vise at hun ikke er enig i Mattis’livsførsel. I begge
tilfeller innebærer det å velge én mann framfor en annen. Skal det bli Mattis, som Ronja
har forgudet hele sitt barnlige liv, eller faller valget på Birk som nå har blitt hennes
bror? Ronja står ved en korsvei i livet, og når Mattis avskriver sin datter ved
Helvetesgapet, tar han på en måte valget fra henne. Ronja har ikke lenger noen far.
Den store løsrivelsen mellom far og datter blir et faktum idet Ronja og Birk
begynner et nytt liv sammen i Björngrottan. Denne samboertilværelsen, samt fraværet
av foreldrene, er raskt med på å sette barna inn i rollene som mann og kvinne. Tydeligst
ser vi dette hos Ronja. De følelsene hun tidligere har hatt for Mattis,blir overført på
Birk. Mens Mattis har vært hennes mannlige forbilde gjennom hele barndommen, er det
fra nå av Birk som er mannen i hennes liv. Ronja får også klare likhetstrekk med sin
mor. Hun stuller og steller for Birk slik hun er vant til at Lovis gjør det for henne og
Mattis, og hun synger Vargsongen for Birk når de skal legge seg. Ikke nok med det, men
hun samler urter og hvitmose, og hermer Lovis’ ord til Mattis når hun hilser Birk med
ordene "Nu är du väl mer än lovligt galen". (s. 167) Ronja vokser dermed i sin
kvinnelige identitet, og har sin mor som forbilde i denne prosessen. (Se også Kap. IV,
punkt 2.1.) Også tidligere har vi sett tendenser til Ronjas voksne egenskaper. I forholdet
til Mattis, er det Ronja som er den voksne. Mens Ronja er ei jente som kan ta vare på
seg selv, blir Mattis mer eller mindre framstilt som en sutrete liten gutt som fort tar til
tårene.
Ronjas valg av løsrivelse fra Mattis, viser seg å ha to mål. Det ene er gjennom
55
samlivet med Birk å vise de stridende røverættene at en fredelig forening mellom ættene
er mulig, og det andre er å gjenoppta fellesskapet med Mattis, om enn på et annet nivå
enn tidligere. Ingen av disse prosjektene er klare mål i Ronjas bevissthet, de er snarere
midler i hennes utviklingsprosess. Måten hun takler bruddet med Mattis på, er et
eksempel på dette. Ronja har tatt et valg som hun følte hun måtte ta, og når hun har tatt
dette valget, står hun for det. Hun kommer ikke tryglende tilbake til Mattis selv om flere
sendebud oppfordrer og ber henne om dette. Nei, når Ronja har tatt et valg, viser hun sin
far at hun er blitt voksen nok til å takle det, og hun legger derfor avgjørelsen om en
gjenforening i Mattis’ hender. Dersom han vil ha Ronja tilbake, må han selv komme.
Ronja er klar i sine krav. På denne måten tvinger hun Mattis til å gjennomgå en
forandring for å oppnå en gjenforening med sin datter. Den store far-datter-kjærligheten,
som for Ronja og Mattis har vært så bindende, må utvikles for at begge parter skal bli
lykkelige. Det er viktig å ha klart for seg at mens Ronja gjennomgår en
modningsprosess som er naturlig i hennes alder, må Mattis aktivt forandre på sin
karakter. Fra å være sta og vant til å få det som han vil, må han lære seg å jenke på
kravene og være villig til å innrømme sine svakheter. Også Mattis må vise at han
trenger andre mennesker. Når dette er gjort, er han moden for en gjenforening med sin
datter.
Bergom-Larsson kaller den utviklinga som foregår i forholdet mellom Mattis og
Ronja for et forsoningsarbeid. Handlinga "koncentreras undan för undan till
förhållandet mellan Mattis och Ronja, far och dotter". (Bergom-Larsson 1983:287)
Dette forsoningsarbeidet mener jeg hele tiden er under innflytelse av nedarvete
konvensjoner. Helt fra begynnelsen har Ronja hatt en støtte i Lovis’ noenlunde frie
stilling og hennes holdning til mannfolka i røverborgen. Fra sin mor har Ronja lært å
være overbærende og aksepterende mot mannfolka i røverborgen. At dette kan være en
prøvelse i seg selv, er ikke vanskelig å forstå slik de til tider framstilles som både
barnslige og primitive. Fra Mattis har Ronja arvet forestillingen om at alle Borkarøvere
er "ormyngel" som bare kan "dra åt pipsvängen". Både Birk og Ronja lever derfor i
begynnelsen som fanger i fedrenes syn på verden, noe som er helt naturlig for barn på
deres alder. For små barn er foreldrene barnas største forbilder, selve grunnpilaren i
livet deres. Det er dermed nesten en selvfølge at Ronja er skeptisk og avvisende første
56
gangen hun møter Birk. Hun har aldri hørt annet enn vonde ord om hans slekt, og
opplever derfor en mistenksomhet, en frykt overfor det som er ukjent for henne.
Samtidig er hun også nysgjerrig på denne personen som hun, takket være Lovis, vet er
et slikt barn som "skulle bli en Mattis". (s. 32) Løsrivelsen fra hjemmet blir dermed for
Ronjas del også en frigjøring fra tradisjoner og fordommer som hun i større eller mindre
grad har blitt påført av sin far.
Lovis’ lærdom bærer Ronja hele tiden med seg, men Mattis’ fordommer mot
Borkarøverne kvittet hun seg med idet hun flyttet ut i skogen med Birk. Hun har lært at
Mattis’ konvensjoner ikke er sanne i forhold til hennes egne følelser, og at Mattis ikke
er noen allvitende profet. Mens Ronja har brutt opp, fortsetter Mattis å være tro mot
fordommene han har arvet fra sine forfedre. Dermed blir hans frigjøring og forandring
både vanskeligere og mindre naturlig enn Ronjas.
Tiden etter at Ronja flyttet ut av Mattisborgen for å straffe Mattis, fortoner seg
ikke bare lykkelig for Ronja. Hun klarer ikke å være bare glad, og forteller heller ikke til
Birk hele sannheten om hva hun går og tenker på. Ronjas utvikling har en parallell i
naturens årstider. Mens det er sommer og varmt i været, fortoner alt seg ganske enkelt,
men så snart høsten og vinteren truer med sin kulde, forstår også Ronja at noe må skje.
Hun vet at dersom hun og Birk må bo i Björngrottan når vinteren kommer, vil de fryse i
hjel.
Når høsten kommer, får Ronja og Birk et nytt møte med de underjordiske og
deres klagesang. Denne gangen lar imidlertid ikke Ronja seg lokke, og dette ser jeg som
et tegn på at det har skjedd en stor utvikling med Ronja. Hun er ikke lenger fristet til å
glemme, til å komme tilbake til barndommens riker.
Når Mattis endelig kommer, er det nesten vinter. Det er tydelig at han har
gjennomgått en forandring, selv om vi har fått høre svært lite om denne. Som i
drømmen Ronja hadde, sitter Mattis og gråter ved kilden. Da Ronja får se dette, orker
hun ikke lenger å holde tilbake følelsene sine:
Med ett skrik rusade hon fram och kastade sej i hans famn.
"Mitt barn", viskade Mattis. "Mitt barn!"
Sedan ropade han med hög röst:
"Jag har mitt barn!"
Ronja grät i hans skägg och frågade snyftande:
57
"Är jag ditt barn nu, Mattis? Är jag verkligen ditt barn igen?"
Och Mattis grät och svarade:
"Ja, som du alltid har varit, Ronja mi! Mitt barn, som jag har gråtit efter i
dagar och nätter. Min Gud, vad jag har lidit!" (s. 205)
Vi får dermed en lykkelig gjenforening mellom far og datter, som begge har vært
gjennom en lang og tung prosess. Mattis’ forandring har gjort at han klarer å svelge sin
stolthet og innrømme at han trenger Ronja, og Ronja har oppnådd det hun ville ved å
vise at hun er voksen nok til å stå på egne bein, voksen nok til å ta sine egne valg.
2.2.2. Ronjas utvikling i møtet med det onde
Barn tegnes ofte som uforbeholdent gode hos Astrid Lindgren, og Ronja er til å
begynne med ikke noe unntak. Så lenge hun er i Mattisborgen, hører vi ikke annet enn
godord om Ronja. Hun lever et uskyldig barneliv i salig uvitenhet om den ondskapen
som befinner seg utenfor Mattisborgens trygge vegger. På grunn av sin manglende
livserfaring og fordi hun mangler sammenlikningsgrunnlag, er Ronja også skjermet fra
den ondskapen som skjuler seg i henne selv og de andre menneskene i Mattisborgen. En
viktig del av Ronjas modningsprosess blir dermed å få innsikt i tilværelsens mørkere
sider.
Ronja møter det gode og det onde på tre forskjellige plan. For det første møter
hun det i naturen, for det andre møter hun det i andre mennesker, og for det tredje, og
kanskje det viktigste, møter hun det i seg selv.
Med sine elementer av godt og ondt er naturen i Ronja rövardotter et bilde på
selve livet. Ved første øyekast kan naturen i Ronja rövardotter synes bare god. Ronja
nyter den frie skogsnaturen som syder av liv og nye opplevelser. Men, som Ronja får
erfare, bærer den også i seg en del onde elementer. Den kalde vinteren henger som en
stadig trussel over Ronja og Birks tilværelse, og sommeren kan by på kraftig tordenvær,
noe vi får erfare allerede i bokas åpningsscene. Men det er ikke bare været som viser
veldige krefter. At fossen Glupafallet er noe farlig, skjønner vi raskt. Fossen kan
dessuten ses som et symbol på de ville og mer utemmede sidene i mennesket selv. At
død og sorg også er en del av naturen, lærer Ronja seg fort. Hun blir vitne til at en bjørn
dreper et hesteføll, men neste vår venter hoppa et nytt føll, og livssirkelen er dermed i
58
gang igjen. Naturen har en egen evne til å "reparere" seg selv. Hver vinter blir livet i
skogen truet av kulda, og mange dyr og planter dør, men om våren våkner naturen til liv
igjen. Døden er ikke noe som er ondt hos Astrid Lindgren. Døden er en naturlig del av
livet, noe vi må forsone oss med.
Onde er derimot grådvergene og villvettene som også har sitt hjem i
Mattisskogen. Gjennom sine møter med disse skikkelsene blir det onde noe konkret
både for Ronja og oss lesere. Grådvergene og villvettene er en realitet som man må leve
med i Mattisskogen, liksom det onde er en realitet i det virkelige livet. Man må lære å
være bevisst på at det onde også har sin plass i tilværelsen.
På samme måte som villvettene er direkte onde, selv om de er aldri så vakre, er
også andre ting i Mattisskogen annerledes enn de først synes. Ronjas øyne blir etter
hvert åpnet slik at hun ser at heller ikke mennesker som hun har kjent hele sitt barneliv
er bare gode eller onde, men en blanding. Barn har lett for å sette i bås, og karakteriserer
ofte mennesker som pene eller stygge, snille eller slemme. Slik er det også med Ronja
helt til hun får oppleve at dette ikke alltid stemmer. Ronja har aldri hørt annet enn
vondord om Borkarøverne, og har derfor automatisk plassert dem i en bås som
"slemme". Når hun så finner ut at dette ikke stemmer, må hun revurdere sitt eget syn på
andre mennesker. Hun finner ut at det ikke nytter å si at det fins gode eller onde
mennesker. Det onde er i oss alle.
Det er imidlertid ikke bare Ronja som har problemer med å erkjenne det onde.
Også Mattis og de andre røverne kan synes å ha problemer med dette. De er nærmest
beskrevet som leikende gutter, og har tilsynelatende svært liten selvforståelse eller
egeninnsikt. Trass i at de har et yrke som er direkte ondt, velger de å fortrenge dette.
Det er ikke bare i andre mennesker at Ronja møter onde egenskaper, hun ser
dem etter hvert også i seg selv. Tydeligst kommer dette fram i forholdet til Birk. Under
krangelen om kniven føler disse to, som opprinnelig elsker hverandre, et intenst sinne
som nærmest grenser til hat. Denne krangelen utgjør imidlertid bare begynnelsen til det
sinnet, eller den avskyen, som Ronja ved en seinere anledning kjenner for Birk. Jeg
tenker da på Lovis’ besøk i Björngrottan. Ronja og Birk har nettopp hatt en sterk
opplevelse sammen der de begge trodde de skulle dø. Villvettene jaktet på dem mens de
badet i elva, og i sitt forsøk på å slippe unna, holdt de på å gå utfor det farlige
59
Glupafallet. Den kjærligheten de følte for hverandre i denne stunden, blekner imidlertid
fort idet Birk får se at Lovis sitter og venter på dem utenfor Björngrottan. Han nekter å
hilse på det han kaller "Objudna gäster", og Ronjas reaksjon er sterk:
Ronja flämtade till. Det gjorde ont att bli så vilt ursinnig och så vilt
förtvivlad. Där stod han, Birk, och såg på henne med iskalla ögon,
samma Birk som hon nyss hade varit så nära och velat följa ända in i
Glupafallet. Nu svek han henne och blev en främling, å, vad hon
avskydde honom för det, aldrig hade hon känt maken till raseri! Och det
var förresten inte bara Birk hon avskydde, om hon tänkte efter. Allting
avskydde hon, precis allting, allt och alla som rev och slet i henne, så att
hon kunde gå sönder, Birk och Lovis och Mattis och vittrorna och
Björngrottan och skogen och sommaren och vintern och den där Undis
som lärde Birk dumheter, när han var dibarn, och de rakkarns vittrorna ...
nej, vänta, dem hade hon ju redan tagit med en gång! Fast det fanns
annat hon avskydde så hon kunde skrika, även om hon just nu hade
glömt vad det var, men skrika ville hon och skrika skulle hon så att
bergen rämnade! (s. 192)
Ronja gjennomlever her syndefallet ved at hun oppdager det onde i seg selv, og hun gjør
dermed en viktig oppdagelse. Vi mennesker er ikke i stand til å forstå ondskapen i andre
før vi har opplevd den i oss selv. Vi er også mer sårbare overfor det onde så lenge vi
ikke har erkjent det ondes tilstedeværelse. Før dette har skjedd har vi, og Ronja, en
urealistisk eller ufullstendig persepsjon av virkeligheten. Når Ronja nå har kommet i
kontakt med sine mørkere sider, har hun beveget seg nok et skritt vekk fra et uskyldig
barneliv, og er på vei mot et liv som innebærer en dypere innsikt både i seg selv og
andre.
2.2.3. Utviklingen av fredsbudskapet
Første gang Ronja og Birk møtes, konkurrerer de om hvem som er tøffest og
modigst ved å hoppe over Helvetesgapet, kløfta som fysisk skiller de to røverættene. De
fortsetter på denne måten den kampen som deres fedre har kjempet i årevis. Denne
leiken blir "en uppvisning av hur slumpartat det är på vilken sida de befinner sig, en lek
med identiteter. Klyftan går att överbygga, en fingervisning för framtiden." (Bergom-
Larsson 1983:289) Samtidig skjer det en binding mellom barna idet Birk faller i
Helvetesgapet og reddes av Ronja. Denne hendelsen fungerer som et frampek på
60
ættenes forsoning og som et ledd i det viktige fredsbudskapet som formidles i Ronja
rövardotter.
Etter den store løsrivelsen fra hjemmene, synes Ronja og Birks liv ute i skogen
ganske idyllisk. Denne eneboertilværelsen er da også nært knyttet til bokas
fredsbudskap i og med at Ronja og Birk lever et liv i fred med hverandre og i pakt med
naturen rundt seg. Barna er likestilte i arbeidet i Björngrottan, og de har begge en dyp
respekt for naturen de lever i og de gavene den har å by på. De lever på mange måter i
en syntese med naturen rundt seg. Særlig gjelder dette Ronja. På samme måte som
Mattisskogen har både gode og onde elementer, bærer også Ronja i seg en slik
dualisme. Mens skogen rommer både ville dyr og mystiske skikkelser, er også Ronja
full av hemmelighetsfulle krefter. Hun kan være rolig og stille som det fredfulle tjernet
under stjernehimmelen, eller hun kan være temperamentsfull og drivende som
Glupafallet på sitt verste. Samtidig er både Ronja og naturen i en utviklingsprosess.
Forskjellen er at mens Mattisskogen forandrer seg i en evig prosess, men likevel har
som mål å være "sig lik", gjennomgår Ronja en forandring som skal gjøre henne til en
annen enn den hun tidligere har vært.
Grotta framstår som et samfunn i miniatyrformat. Den er avgrenset fra resten av
omverdenen, og dermed spart for all krangling og slåssing som foregår der. "Grottan
kan ses som ett centrum för initiationen i vuxenvärlden men också som en värld der
barnen får kontakt med sitt undermedvetna i form av drömmar och minnen." (Edström
1992:268) Det er ikke fritt for at Birk og Ronja minner om Adam og Eva i Edens hage
slik de lever fra hånd til munn med tanke bare for seg selv og hverandre. Men, hvor
lenge var egentlig Adam i paradis? I Ronja og Birks grotte brytes i hvert fall harmonien
allerede tredje dagen. Birk har mange ganger gitt ettertrykkelig beskjed om at de ikke
klarer seg uten kniven, og når den blir borte, fører dette til en heftig krangel. Etter å ha
lett etter kniven uten resultat, forlater Ronja Birk i sinne. "Aldrig mer ville hon se
honom, aldrig mer tala ett ord med honom!" (s. 158) Krangelen om kniven lyder nok
kjent for de fleste. Den minner om barns krangling om en leike, men den kunne like
gjerne ha foregått mellom to voksne. Denne krangelen mellom Ronja og Birk er
egentlig bare et bilde på noe større. "Syndefallet", det ondes inntreden i deres barnlige
paradis, er sårt og vondt mens det står på. Men samtidig er denne erfaringen nødvendig
61
for at de skal vinne ny innsikt både om seg selv og om relasjoner mellom mennesker.
Konflikten viser at uvennskap ikke behøver å være en konstant tilstand, men noe som
kan ende med forsoning. Det at Ronja og Birk, som er avkom av stridende slekter,
klarer å avslutte en krangel og bli venner, blir et slags håp eller et frampek om at det
samme en gang vil kunne skje med de to røverættene. Mer og mer blir også Ronja klar
over hvor viktig dette er for Birks og hennes egen framtid. Hun ser ikke bevisst at det er
hennes oppgave å få røverættene samlet, men hun forstår tidlig at denne samlingen må
begynne med Birk og henne selv. Sammen kan de vise foreldregenerasjonen at det er
mulig å leve sammen uten konkurranse og bruk av vold. "Är det något konstruktionsfel
på människoarten eftersom vi alltid tillgriper våld?", spør Astrid Lindgren i sin tale
"Aldrig våld!" i Frankfurt 1978. (Bergom-Larsson 1983:276) Sammen med Birk viser
Ronja hvordan man kan leve sammen trass i forskjeller i kjønn og kultur.
Ronjas virkelige oppgave blir å bringe den freden som hun selv og Birk har
funnet, videre til foreldregenerasjonen. Dette prosjektet kan settes i gang etter
gjenforeningen mellom far og datter, og her spiller også Skalle-Per en viktig rolle. Fordi
han er gammel og klok, står Skalle-Per som en autoritetsperson i Mattis’ liv. Han har
"alltid funnits", og er en person som Mattis lytter til. Problemet er bare hvem som skal
bli røverhøvding dersom en sammenslåing av røverættene blir et faktum. Det dukes
dermed til tvekamp mellom Mattis og Borka for å avgjøre det store spørsmålet, og om
Ronja rövardotter har vært ei fredelig bok før, så blir den i hvert fall ikke det nå. I møtet
mellom Mattis og Borka skorter det verken på slagkraft etter vondord, for mens Ronja
og Birk har klart å løse sine konflikter på en fredelig måte, må fedrene ty til vold. En
fattigslig trøst er det at målet er fred. En større trøst finner vi i Ronja og Birks
framtidsplaner som verken innebærer vold eller røving. Dette har selvsagt også nær
sammenheng med at Ronja, for å kunne overta Mattis’ lederrolle, delvis må omforme
denne for at den ikke skal være så klart i konflikt med hennes egen kvinnerolle. (Mer
om dette i Kap. IV, punkt 2.1. og 2.2.) De er fast bestemt på å leve i fred og harmoni
med hverandre og naturen rundt seg. Hvem vet, når tiden er inne finner de kanskje fram
til Skalle-Pers sølvgruve og blir "bergsmän"?
62
2.3. Intertekstualitet og likheter med Ronja rövardotter
Det er mange skikkelser i litteraturen som har fellestrekk med Ronja. En grunn
til dette er at Ronja rövardotter tar for seg et yndet tema i litteraturhistorien: Den sterke
kjærligheten som vinner fram tross kamp og motgang. Mest nærliggende for de fleste er
det kanskje å tenke på historien om Romeo og Julie. I likhet med Ronja og Birk var
også deres kjærlighet på tvers av de stridende familienes ønsker. Heldigvis er ikke
utfallet i Ronja rövardotter like tragisk som det er i Romeo og Julie. Også Astrid
Lindgren trekker en parallell mellom de to historiene. "- Ronja er en friskus og hun er
dyktig til å klare seg alene ute i skogen. Så kom Birk inn i hennes liv. Det måtte bli en
Romeo og Julie-historie", sier hun i et intervju om hvordan barneskikkelsene hennes ble
til.39
I tillegg til å være en moderne versjon av Romeo og Julie, lever også Ronja og
Birk i en slags nybyggertilværelse á la Robinson Crusoe. Så lenge de bor i Björngrottan,
er de skilt fra all sivilisasjon, og lever av det de finner og fanger i naturen. De starter på
bunnen, og det eneste redskapet de har er en kniv. Resten blir de pent nødt til å lage,
eller skaffe på annen måte.
Mest interessant synes jeg det er å se hvordan Ronja likner på andre skikkelser i
Astrid Lindgrens forfatterskap. En klar parallell er det mellom Ronja og Lotta på
Bråkmakargatan. I likhet med Ronja, flytter også Lotta hjemmefra for å vise at hun er
uenig med en av sine foreldre. I Lottas tilfelle gjelder det en ullgenser som hun ikke vil
ha på seg, og derfor klipper i stykker for å vise moren sin hva hun mener om ikke selv å
få bestemme. Selv om Lotta er atskillig yngre enn Ronja, aner vi allerede hos henne en
tydelig evne til å trampe i gulvet. Lotta flytter derimot verken så veldig langt eller for så
veldig lang tid. Hun tar inn hos den søte, gamle fru Berg i nabohuset, men må ikke, i
motsetning til Ronja, bes så veldig mange ganger før hun flytter hjem igjen.
Likheten mellom Ronja og Pippi er også tydelig, og det er med god grunn at
Maria Bergom-Larsson kaller Ronja for "en återuppstånden Pippi". Begge er glade og
sterke personligheter, men Ronja er en rundere karakter, og har flere "bottnar i sin
personlighet". (Bergom-Larsson 1983:276) Bergom-Larsson sier også at "Ronja är en
förmänskligad Pippi, stark, vig, orädd, slängd i käften och snar till knytnäven - men
63
med ett slags naturlig godhet". (Bergom-Larsson 1983:285) Det er ingen tvil om at det
er klare likhetstrekk mellom Pippi og Ronja, men jeg vil komme nærmere tilbake til det
i kapittel III og IV.
Også Madicken har en del til felles med Ronja. Som så mange av Astrid
Lindgrens jenteskikkelser er også hun ei sterk jente som vet hva hun vil. Hun deler
Pippi og Ronjas viltre og vågale bruk av kroppen, og går dermed ikke av veien for å
balansere på skoletaket, klatre i trær eller ta en real slåsskamp for å beskytte sin
lillesøster. Vivi Edström sier at typisk for Pippi, Ronja, Madicken og også Eva-Lotta i
Kalle Blomkvist-trilogien, er "att deras gränsöverskridande övningar försiggår utanför
familjen i en egen värld med hotet i nacken". (Edström 1992:270) Her tar Edström tak i
noe som ikke bare er typisk for Astrid Lindgrens barneskikkelser, men for barn mer
generelt. De fleste barn må bort fra foreldrenes trygge favn for å få frihet til å utfolde
seg både fysisk og psykisk. Ingen barn kan klare å hevde seg eller sette seg selv og
kroppen sin på prøve med nervøse foreldre som puster dem i nakken.
Temaet med jenta og gutten som møtes i naturen er klassisk i litteraturhistorien.
Jeg vil derfor til slutt bare nevne et par kjente bøker i nyere svensk litteratur som på
dette området er beslektet med Ronja rövardotter, nemlig Maria Gripes Elvis og
Gunnell Lindes Den vita stenen. (Se også Edström 1992:266)
2.4. Ronja og det mytiske aspektet
Ronja har verken Pippis muskelstyrke eller gullpenger, men hun har en psykisk
styrke som de fleste barn bare drømmer om. I motsetning til den mytiske Pippi er ikke
Ronja en myteskikkelse med overnaturlige trekk. Ronja lever i et mytisk univers, og får
selv mytiske dimensjoner takket være styrken hun utviser under forsoningsprosessen.
De færreste barn tør eller klarer å ta et så bevisst oppgjør med en av sine foreldre som
det Ronja gjør. Alle barn har et intenst ønske om å bli tatt på alvor av voksne, men de
færreste klarer selv å gjøre noe aktivt med dette. Resultatet er at alt dermed blir opp til
de voksne.
39 Skotheim, Kjersti: "Astrid Lindgrens barn: Slik ble de til", i
Dagbladet, april 1992. (Fra Damm forlags arkiver)
64
Ronjas psykiske styrke gir seg utslag i flere sammenhenger. Helt siden hun slapp
ut av Mattisborgen for første gang, har Ronja trent på å overkomme sin egen redsel for
alle farene i skogen. Hun tolker Mattis’ advarsler helt bokstavelig, og oppsøker dermed
de mest risikable stedene for å trene på å "akta sig". Som lesere blir vi vitner til en
kroppsutfoldelse av de sjeldne. Aldri før har noe barn løpt, hoppet og leika så intenst fra
morgen til kveld som det Ronja gjør. Hun blir til slutt "som ett friskt litet djur, vig och
stark och inte rädd för nånting". (s. 26) Ronja overkommer sin redsel for det som er
ukjent. Hun gjør naturen til sin venn, og lærer at Mattisskogen først blir farlig når man
viser at man er redd.
Ronjas psykiske styrke kommer også til syne gjennom hennes temperament,
hennes viljestyrke og stahet. Hun har en innebygd tro på seg selv som gjør henne i stand
til å ta avgjørelser og ansvar. Hun har også sine egne helt bestemte meninger. Ronja har
selv kommet fram til at det å røve er dumt, og hun har selv fattet en beslutning om ikke
å bli røverhøvding, trass i at dette valget gjør at hun blir fornektet av den personen hun
hittil har satt høyest av alle, Mattis. Hun tør å stole på sine følelser om hva som er rett
og galt, og velger derfor å ikke leve et hyklersk liv i Mattisborgen.
Ronja sitter ikke på gjerdet og venter på at Mattis skal ta til fornuften. Hun
handler. Mattis har skuffet henne dypt, og skal straffes. Ronja tar en sjanse, og det er
her hennes styrke ligger. Hun vet at det ikke er noen garanti for at Mattis vil komme
tryglende tilbake, men hun må likevel være tro mot følelsene sine. Mattis tvinges
dermed til å ta et valg om enten å leve i strid med Borkarøverne til evig tid, eller å sørge
for en forsoning med både Ronja og Borka. På denne måten gir Ronja Mattis en sjanse
til å ordne opp i noe han tidligere ikke har klart. Da Mattis og Borka var barn, hadde
også de et vennskap på tross av sine fedres stridigheter, men i motsetning til Ronja og
Birk klarte de ikke å skape forsoning mellom fedrene sine, og ble dermed bitre fiender
de også. Den styrken som manglet hos Mattis og Borka, er til stede i den oppvoksende
generasjon.
Med Ronja og det mytiske ved hennes sterke personlighet, kommer vi også inn
på noe av tematikken i boka. Ronja rövardotter er en eneste stor hyllest til barns mot.
Vivi Edström sier så fint at det handler om de indre prosesser, og om et mot som "rör
själva livsvalet". (Edström 1992:270) Ronjas valg krever så absolutt mot. Ved å løsrive
65
seg tar hun en sjanse som gjør at hun kanskje aldri mer vil bo sammen med familien sin.
Dessuten innebærer bruddet med Mattis også en atskillelse fra Lovis, noe Ronja ikke
alltid synes er like lett å takle: "Kära min Lovis, tänkte hon, kanske vi ses igen och
kanske inte." (s. 137) Det er likevel ingen vei tilbake etter at hun har tatt sitt valg og
brutt med konvensjoner og forventninger. I og med løsrivelsen blir dermed Ronjas
styrke satt på en stor prøve som hun viser seg å bestå med glans.
Det mytiske ved Ronja er klart beslektet med et tema vi gjenfinner f. eks. i
Pippi-bøkene: Barns drøm om å ha innflytelse på de voksnes verden. Det enestående
med Ronja er at hun klarer å virkeliggjøre denne drømmen, til tross for at hun, i
motsetning til Pippi, er et vanlig barn. Tematisk representerer Ronja drømmen om at
innsikt og fredsvilje seirer over ureflektert hat og nedarvede og fastlåste posisjoner.
2.4.1. Drømmen om fred og frihet
Det som hele tiden driver Ronja framover, er drømmen om å leve i en verden
fylt av fred og harmoni. En verden der ingen krangler eller slåss, eller aktivt går inn for
å fordrive hverandre. Man kan velge å lese Ronja rövardotter som en fortelling om to
røverfamilier som etter lang tid med kamp og stridigheter, endelig inngår en fredelig
forening. Men dersom vi ønsker det, er det fullt mulig å lese boka som en politisk
allegori, og dermed se Mattisborgen som et bilde på jorda. Mattis og Borka blir da to
verdensledere som kriger mot hverandre og motarbeider hverandre trass i at de i
utgangspunktet er helt like. De er begge røverhøvdinger med kone, barn og tolv røvere
hver. Den eneste forskjellen er at Mattis i utgangspunktet har noe Borka ikke har, et
trygt sted å bo. Verdenslederen Mattis blir rasende da verdenslederen Borka invaderer
den ene halvdelen av borgen, trass i at han selv verken bruker eller trenger hele borgen.
Borgen, eller jorda, er så stor at det fint er plass til dem begge. Den yngre generasjonen,
her representert ved Ronja og Birk, er ikke enige med sine fedre i deres styresett. De
mener at det ikke er noen grunn til at man ikke kan leve i fred og fordragelighet. De gjør
opprør, men ikke slik fedrene deres er vant til å gjøre opprør. Ronja og Birk viser på en
fredelig måte at det er mulig å leve sammen og løse konflikter uten bruk av vold. Også
kvinnene til Mattis og Borka, Lovis og Undis, viser til stadighet at de synes mennene
66
deres oppfører seg både barnslig og uansvarlig, men ingen av disse gjør noe virkelig
opprør. Ute i skogen bor det dessuten mange rare skapninger som ikke forstår seg på
menneskene: "voffor gör ho på detta viset?" (s. 72) De vil stort sett ikke ha noe med
menneskene å gjøre, men lever heller fritt ute i skogen.
Drømmen om fred og frihet i verden er det mange barn som deler med Astrid
Lindgren. Barn forstår ikke at voksne krangler og slåss og dermed gjør verden utrygg
for dem som en gang skal overta. Selv om Ronja rövardotter kan leses som en kritikk
av voksensamfunnet og den maktmisbruken som foregår der, er det viktig å se at boka
også formidler et positivt syn på det å være voksen. Ronjas forandring gjennom boka
innebærer en overgang fra det barnlige livet til det mer voksne. Selv om Ronja lenge
nøler med å ville forlate tilværelsen som barn, er hun ikke, som Pippi, villig til å leve i
en evig barndom. Mens Pippi er passiv i forhold til samfunnet og flykter fra problemet
ved å ønske seg en evig tilværelse som barn, tar Ronja aktivt del i forandringen av det
voksensamfunnet som hun vet hun før eller siden vil bli en del av. I stedet for å melde
seg ut av en voksenverden som står for ting hun ikke liker, vil Ronja arbeide aktivt for å
forandre på det som er galt. Ronja rövardotter viser derfor et optimistisk syn på
voksensamfunnet, og på det å være voksen. Selv som voksen er det mulig å foreta
forandringer i livet sitt, Mattis er et godt eksempel på dette. Boka viser oss at dersom
voksne ville lære å tåle litt mer av hverandre, lære å takle problemer på en fredelig
måte, ville jorda være et bedre sted å leve både for barn og voksne, og drømmen om
fred og frihet ville ikke lenger være en umulig utopi.
Maria Bergom-Larsson tolker i sin avhandling Ronja rövardotter som en freds-
og framtidsroman:
Ronja rövardotter gestaltar de grundläggande frågor som avgör hela vår
civilisations framtid, fred och försoning eller våld och förintelse, fred
med naturen, fred mellan generationerna, fred mellan far och dotter,
mellan man og kvinna, mellan folkslag. Astrid Lindgren har visat att
"Aldrig våld!" är möjligt, om långt ifrån enkelt. Hon har givit oss en saga
som inger mod och hopp. (Bergom-Larsson 1983:292)
Det som gjør Ronja til en skikkelse med et mytisk aspekt, er nettopp hennes tro på og
hennes delaktighet i denne fredsprosessen. Vanlige barn føler en håpløshet og en stor
67
avmakt overfor det å skulle skape fred. Gjennom Ronja kan de få oppleve at også barn
er viktige for å skape fred i verden.
68
IV. KJØNNSROLLER
I likhet med alder, yrke, posisjon i familien og så videre, er også kjønn bare en
av mange sosiale roller som mennesket er blitt tildelt. Harriet Holter kaller kjønn for "et
sosialt kjennetegn"40
, nettopp fordi en persons kjønn utløser bestemte forventninger,
normer og vurderinger hos omgivelsene, og fordi "‘mann’ og ‘kvinne’ er kjennetegn
som forsyner det sosiale system med et prinsipp for tildeling av oppgaver, plikter og
rettigheter." (Holter 1974:9) Det er ingen tvil om at kjønnsroller spiller en viktig rolle i
samfunnet, men i diskusjonen om barn er det først og fremst veien fram til disse
kjønnsrollene, selve sosialiseringsprosessen, som er mest interessant.
I overensstemmelse med moderne antropologisk og sosiologisk forskning, kan
det virke som om Astrid Lindgren prøver å benekte at de vesteuropeiske, tradisjonelle
kjønnsrollemønstrene er biologisk betinget. Hun tildeler likevel ofte skikkelsene sine
ulike roller etter kjønn, men de kjønnsrollene vi treffer på i hennes bøker, har to
overraskende trekk: 1. Kjønnsrollefordelingen går ofte på tvers av de tradisjonelle
skillelinjene, og, 2. enda viktigere, de gis ofte en evaluering som er den motsatte av den
tradisjonelle. Et typisk eksempel er menns styrke og aggressivitet som til dels blir
latterliggjort og stilt i kontrast til intelligens og innsikt som gjerne blir et feminint
karaktertrekk.
Astrid Lindgren oppleves neppe som en belærende barnebokforfatter. Likevel
erfarer leseren snart at hun liker å snu litt opp ned på våre tilvante holdninger. Dette
gjelder ikke minst vårt tillærte kjønnsrollemønster.
1. PIPPI OG KJØNNSROLLE
Når vi diskuterer kjønnsroller i Pippi-bøkene, må vi ikke glemme at det først og
fremst dreier seg om barnebøker. Når Astrid Lindgrens bøker om Pippi hadde slik
suksess, var det nok først og fremst fordi de klarte å levendegjøre barns fantasiverden på
en slik utmerket måte.
40 Holter, Harriet: Kvinners liv og arbeid, Universitetsforlaget 1974,
s. 9.
69
1.1. Kvinnelig og mannlig i Pippi-bøkene
Astrid Lindgren sier i et intervju at Pippi er:
et ytterst selvstendig vesen, det finnes jo noen slike her i verden også,
selv om ikke alle har hennes ressurser - styrke og penger. Man tolket
Pippi-bøkene som innkast i kvinnesaksdebatten, og de ble på en måte
det, men selv har jeg ikke oppfattet Pippi som noen feminist.41
Når Pippi kan ses som et innslag i kvinnesaksdebatten, har det nok først og fremst å
gjøre med den selvstendigheten som Astrid Lindgren selv peker på, men også med de
mange rollene som Pippi-skikkelsen lever ut. Disse rollene er ikke bare mange, men de
står ofte i klar motsetning til hverandre.
Pippi lurer stadig vekk på hva hun skal bli når hun blir stor: Fin dame eller
sjørøver. På Ole Brumm-vis sier Pippi: "Ja, takk - begge deler". I rollen som fin dame
møter vi henne først i fru Settergrens kaffeselskap (Pippi I, kap. IX) og siden, idet hun
tar med seg Tommy og Annika på "marknad". (Pippi II, kap. V) Pippis oppfatning av
hvordan en fin dame skal være, får konsekvenser for hennes klesvalg. I likhet med
Pippis historiefortelling er det overdrivelser som karakteriserer henne også i klesveien. I
det mye omtalte kaffeselskapet har Pippi etter beste evne pyntet seg med utslått hår og
rosetter på skoene. Hun har sotet øyenbrynene, og malt både fjes og negler røde. Da
Pippi går på "marknad", har hun i tillegg tatt på seg en fotsid kjole og sin berømte
"kvarnhjulshatt". "- Jag tycker, att man ska se ut som En Verkligt Fin Dam, när man går
på marknad", sier Pippi. Pippis oppsyn sier ikke så rent lite om hennes, og kanskje
Astrid Lindgrens, oppfatning av "fine damer". Likevel er det her ikke bare snakk om
kjønnsroller, men hva som setter barns fantasi i sving. Pippi reflekterer relativt klart
barns glede ved å kle seg ut, og også barns glede ved å spille voksen - enten det er det
lille barnet som tramper rundt i pappas enorme sko, eller mer avanserte former for
utkledning. Barn blir gjerne outrerte etterlikninger av den rollen de spiller.
Pippi finner seg imidlertid ikke riktig hjemme i rollen som fin dame, noe som
ikke er det minste rart siden Pippi aldri har hatt noen kvinnelige forbilder i sitt liv.
41 Jor, Finn: "Barn den beste idéen Vårherre hadde", i Aftenposten, 24.
oktober 1987.
70
Hennes oppfatning av kvinner går derfor kun på det ytre og overflatiske plan, og
resultatet blir snarere en glorete parodi enn en virkelig etterlikning. Kanskje er det ofte
slik det blir når barn etterlikner voksne? I sin overdrevne pynting minner Pippi derfor
mer om et utkledd mannfolk enn ei fin dame. At dette er blitt tolket som en kritikk av
"de fine fruer" som ikke har annet å gjøre enn å gå på kaffeslabberas og diskutere
hjemmehjelpene sine, er ikke særlig rart. Sammen med rollen som husmor og
"barnevakt" for Tommy og Annika, er rollen som fin dame en av Pippis
"kvinnemasker". Som "fin dame" får Pippi vist ikke bare sine evner til å spille roller,
men også sine evner til å overdrive og parodiere.
En annen kvinnerolle Pippi har, er rollen som negerprinsesse. Dette er en rolle
Pippi har fått tildelt i og med at Pappa Långstrump er negerkonge på Kurrekurreduttøya.
I likhet med rollen som fin dame, fyller Pippi også denne rollen på en utradisjonell
måte. Bortsett fra at hun har mange og lange navn, har Pippi heller lite til felles med
andre prinsesser, og det mest "kvinnelige" hun gjør i sin rolle som negerprinsesse, er å
pynte seg med blomster i håret. Ellers er Pippi fullt opptatt med aktiviteter som slett
ikke regnes for å være verken særlig "prinsessete" eller utpreget kvinnelige. Hun
beveger seg fra det ene spennende eventyret til det andre idet hun både snakker fornuft
med haier og setter utfor fossefall.
Ikke på noen måte lar Pippi sin stilling som prinsesse gå henne til hodet. Hun
forstår derfor ingen ting da de andre barna legger seg på kne mens hun sitter på sin
prinsessetrone. Pippi viser med dette at hun også som prinsesse klarer å ha en
maktposisjon uten å misbruke den rollen hun er blitt tildelt:
- Du vara micke' fin vit prinsessa, sa han. [Momo]
- Jag ingalunda vara micke' fin vit prinsessa, sa Pippi på bruten kurrekurreduttiska. Jag vara i
stort sett bara Pippi Långstrump, och nu jag giva absolut katten i det här tronandet.
Hon hoppade ner från tronen. Och det gjorde kung Efraim också, för nu var han färdig med
regeringsbestyren. (Pippi III, ss. 99-100)
Pippis kvinneroller er i klart mindretall i forhold til hennes mannlige roller. Det
motsatte ytterpunktet til å være fin dame, er Pippis ønske om å bli sjørøver. Som
sjørøver er Pippi utvilsomt i sitt ess, og Pappa Efraim er hennes klare forbilde. Siden
dette er en rolle som hun har levd i nærkontakt med nesten hele sitt korte liv, mestrer
71
Pippi sjørøverrollen atskillig bedre enn "den fine damen". Grunnene til dette kan være
mange. At Pippis pappa er sjørøverkaptein, er selvfølgelig en viktig grunn, men like
viktig tror jeg at alle Pippis mannlige kvaliteter er. Når vi tenker etter, har Pippi, trass i
at hun er jente, flere egenskaper som vi tradisjonelt forbinder med gutter og menn enn
egenskaper som vi forbinder med jenter og kvinner. Hun er, for å nevne noe, sterk,
uavhengig, ikke redd for en real slåsskamp, til tider veldig frekk i munnen, freidig,
selvhevdende og usedvanlig initiativrik. At en del av disse egenskapene gir oss dårlige
assosiasjoner, er fra min side overhodet ikke ment som noen kritikk av menn. Det må
snarere være en kritikk av det dydige, snille, omtenksomme, forsiktige og tilbakeholdne
glansbildet som lenge var samfunnets kriterier for hvordan kvinner skulle være. Når
Pippi bryter med dette tradisjonelle bildet, bryter hun også delvis ut av kvinnerollen.
Det er her Pippi får sin virkelig store feministiske betydning. Mens Annika, som
tradisjonell og snill pike, står på sidelinja, bryter Pippi med den jenterollen som vi
kjenner så altfor godt både fra fiksjonen og virkelighetens verden. Hun tar sjanser,
overskrider grenser og trer stadig inn i nye og utfordrende roller. Vivi Edström sier at
med sine mange masker sprenger Pippi konvensjonene for kjønnene. Edström refererer
samtidig Milan Kundera, som i boka Romankonsten (1988, original 1986) kaller Pippi
for "ett experimentjag". (Edström 1992:90) Med dette ønsker Edström å vise at Pippis
roller ikke bare veksler i forhold til det sosiale mønsteret i den lille byen, men at hun
også eksperimenterer med de tradisjonelle typene fra film, teater, litteratur og
virkelighet. Med dette slår hun fast at Pippi på postmodernistisk vis rommer mange
figurer. Jeg vil få legge til at de fleste av disse figurene er mannlige. Sjørøveren er
allerede nevnt, men med sine altfor store sko minner Pippi oss også om stumfilmenes
Chaplin. Også som sjarmerende herre opptrer Pippi flere ganger. "Välkommen till min
enkla boning" hilser Pippi på gentlemannvis, og hun møter fruene i kaffeselskapet med
en frase hun en gang har hørt en fin herre si: "Charmångt, charmångt på min ära". Igjen
viser Pippi at hun er ei jente som på mer enn én måte bryter med konvensjonene. Hun
slår dermed et slag for feminismen uten selv å være klar over det.
Tross alt er Pippi et barn. Det er vel derfor naturlig, også når det gjelder kjønn, å
sammenlikne henne med andre barn. Mest nærliggende blir det da å se etter likheter
mellom Pippi og Tommy og Annika. Nest etter Pippi er det disse to karakterene vi får
72
vite mest om. De er begge pene og høflige, og passer inn i de voksnes forventninger til
dem. De er skikkelige og besteborgerlige, og usedvanlig gode venner til søsken å være.
Ikke en eneste gang er vi vitner til en skikkelig søskenkrangel dem imellom. I
motsetning til Pippi mangler de også fantastiske trekk, de er uten større overraskelser,
og kan derfor sies å være ganske stereotype karakterer. Begge lar seg stort sett lede av
Pippi. Mens Annika med sitt forsiktige og litt engstelige vesen blir en klar motpol til
Pippi, kommer Tommy i en slags midtstilling. Som gutt kan han tillate seg å være litt
mer vågal og rampete enn det Annika kan. I praksis fører dette aldri til noe mer enn at
Tommy har litt lettere for å være med på Pippis forslag og spillopper enn det Annika
har. Jeg vil derfor si at Pippi har mer til felles med Tommy enn med Annika. At Tommy
er gutt, får meg derfor til å stille et spørsmålstegn ved Pippi og hennes kjønn. Hvordan
ser barn på Pippi? Ser de henne som jente eller gutt, eller er hun mer intetkjønn for unge
lesere? Dette vil selvsagt ikke være bevisste tanker hos barn i denne lesergruppa, men
kanskje det er det at Pippi ikke er ei typisk jente som har ført til at bøkene appellerer til
begge kjønn? Barn liker som kjent å lese bøker der hovedpersonen er av samme kjønn
som dem selv og har samme alder eller, om mulig enda bedre, er litt eldre. Hadde Pippi
vært ei jente á la Annika ville derfor Pippi-bøkene vært typiske jentebøker for jenter i
alderen 8-10 år, og hadde Pippi vært gutt, ville trolig de fleste leserne vært gutter. Ved å
gjøre Pippi til ei skikkelig utradisjonell jente med mange guttekvaliteter vinner Pippi
dermed fram hos begge kjønn. Astrid Lindgren selv sier i et intervju at:
Hadde jeg skildret henne [Pippi] som en gutt, hadde hun ikke lenger
funnes. Men fordi det var ei jente som er så sterk og kan gjøre som hun
vil, har hun betydd så mye for så mange. Mange jenter har skrevet til
meg og sagt at Pippi har reddet barndommen deres.42
I Pippi-bøkene kan vi kanskje si at den underliggende feministiske diskursen er
at kjønnsroller og kjønnsidentitet ikke er noe annet enn sosiale, kulturelle og
økonomiske konvensjoner. Argumentasjonen framføres typisk ved å gi Pippi en rekke
tradisjonelt maskuline trekk som fysisk styrke, økonomisk uavhengighet, selvsikkerhet,
manglende frykt for å bryte med konvensjoner, o.l. Den underliggende argumentasjonen
42 Solberg, Oona: "Alle barnas venn", i Redd Barna Avisa, oktober 1995,
s. 12.
73
er at dette er barn i prepubertet, og fellesidentiteten barn er langt viktigere enn
kjønnsidentiteten gutt-jente.
1.2. Kjønnsmarkeringen i teksten
Jeg synes det er viktig å skille mellom to nivåer i kjønnsperspektiveringen,
nemlig den kjønnsmarkeringen vi møter gjennom fortelleren, og den
kjønnsmarkeringen vi møter gjennom betrakteren i teksten. I praksis betyr dette
hvordan den autorale fortelleren i Pippi-bøkene framstiller Pippi, Tommy og Annika,
og hvordan de andre karakterene i bøkene oppfatter barna samt hvordan barna
oppfatter hverandre.
Av fortelleren betegnes Pippi fra første stund som ei jente, og er dermed entydig
kjønnsbestemt. Likevel er det elementer i framstillinga av Pippi som gjør at vi ikke
oppfatter henne som ei vanlig jente. Pippi betegnes flere ganger i teksten som "et
märkvärdigt barn", og de kjønnsnøytrale betegnelsene "barn" eller "unge" gjentas
påfallende ofte
Også vennene har flere oppfatninger av Pippi, men her går det et klart skille
mellom Tommys og Annikas oppfatninger. For Annika er Pippi en spennende venninne
som tar ledelsen slik at den beskjedne Annika kan følge etter og la seg dirigere. Annika
har dermed tatt på seg en typisk trygg jenterolle, der hun sjelden behøver å ta
avgjørelser eller stikke seg fram. Annika setter dessuten pris på Pippis moderlige
egenskaper. Pippi baker og lager mat i likhet med Annikas egen mor, og Annika kan
dessuten alltid føle seg trygg sammen med Pippi. Også Tommy setter pris på Pippis
moderlige og beskyttende kvaliteter, men han ser likevel Pippi først og fremst som en
spennende og oppfinnsom leikekamerat. Pippi blir en erstatning for den guttevennen
Tommy ikke har.
Det er imidlertid også andre enn Tommy og Annika som har rollen som
betrakter i Pippi-bøkene. Et eksempel på dette er innledningen til Pippi Långstrump i
Söderhavet, der en eldre herre kommer for å se på Villa Villekulla. Pippi karakteriseres
som en "rödhårig flicka", Tommy som en "välkammad liten pojke" og Annika som en
"mycket söt, ljuslockig liten jäntunge i blårutig klänning". (Pippi III, s. 11) Ved alle tre
74
barna er det først og fremst håret som kommenteres. Verdt å merke seg er det imidlertid
at mens Pippi og Tommy beskrives på en "gutteaktig" måte, uten et eneste superlativ, er
Annika beskrevet med ord som tydelig understreker hennes stilling som pen og yndig
jente. Mens Annikas hår er lyseblondt og representerer noe uskyldig og feminint,
framstilles alltid Tommy som mørkeblond. Tradisjonelt sett blir mørke farger regnet
som noe maskulint, noe som her understreker Tommys rolle som gutt. Med Annika som
blond, og Tommy som mørkhåret, kommer Pippi med sitt knallrøde hår i en
mellomstilling. Denne mellomstillingen i utseendet, mener jeg godt kan ses som en litt
artig understreking av den mellomstillingen Pippi også utspiller når det gjelder
kjønnsroller.
1.3. Pippi og utviklingspsykologiens siste fase: kjønnsidentitet
Mens Tommy og Annika har nådd utviklingspsykologiens siste fase,
kjønnsidentitet, og har tilegnet seg hver sin kjønnsrolle som henholdsvis gutt og jente,
er Pippi fortsatt på et stadium der det skjer en veksling mellom de to kjønnene. En
annen måte å se dette på, er at også Pippi har nådd kjønnsidentitetsstadiet, men med et
annet resultat enn Tommy og Annika. Mens Pippi biologisk sett er jente, er hun på
grunn av den sterke bindinga til faren sin og de andre mannfolkene som har oppdratt
henne, full av mannlige kvaliteter. I den fasen der vanlige barn legger seg til en veksling
mellom begge kjønn, har Pippi, i mangel av et kvinnelig forbilde, først og fremst
utviklet de egenskapene hun har best kjennskap til, nemlig de mannlige. At Pippi også
har egenskaper som regnes som kvinnelige, er det imidlertid liten tvil om. Dersom man
skal prøve å finne en løsning på hvor disse kommer fra, annet enn at de kanskje er
medfødt i alle kvinner, kan dette by på problemer i og med at Pippis fortid er såpass full
av hemmeligheter. I tillegg til at dette kan være vanskelig, mener jeg at det heller ikke
er riktig å leite etter rasjonelle årsaker til Pippis særdrag i og med at hun er en så
fantastisk skikkelse. Dersom det er riktig at Pippi, i likhet med Tommy og Annika, har
nådd utviklingspsykologiens siste fase, kjønnsidentitet, mener jeg at det dermed er mest
naturlig å kalle henne for ei guttejente.
75
1.4. Oppsummering
Pippi blir altså framstilt i teksten som ei jente med både kvinnelige og mannlige
kvaliteter. Spesielt for Pippi-skikkelsen er at dette er et permanent stadium og ikke en
fase som Pippi er på vei inn i eller på vei bort fra. Hun gjennomgår ikke noen form for
identitetsutvikling, men skifter heller mellom forskjellige roller som forbindes med
både kvinner og menn. Nettopp det at Pippi ikke lar seg kultivere, slik det ofte forventes
av unge jenter i bøker der de innehar hovedrollen, understreker Pippis rolle som sterk og
selvstendig jente. Det er lett å forstå at Pippi, da bøkene kom ut, ble betraktet som et
innlegg i oppdragelsesdebatten og debatten om kvinnerollen. Det kan ikke være tvil om
at Pippi-figuren er et innlegg for en friere barneoppdragelse, en oppfordring til å gi
barna noe større spillerom. Bøkene kan kanskje vanskelig oppfattes som uttrykk for en
grunnleggende "feministisk systemkritikk", men det faktum at Pippi tross alt er en
jenteskikkelse, peker utvilsomt på at det særlig er den tradisjonelle kvinnelige
kjønnsrollen som trenger å frigjøres.
2. RONJA OG KJØNNSROLLE
Mens Pippi-figuren kan synes å antyde at kvinnerollene bør mykes opp og gis
større frihet ved å ta opp i seg flere mannlige trekk, kan det til en viss grad synes som
om løsningen i Ronja rövardotter er at mannsrollen må lære mer av kvinnerollen.
2.1. Kvinnelig og mannlig i Ronja rövardotter
I likhet med Pippi er også Ronja et særdeles selvstendig individ. Hun lærer raskt
å klare seg på egen hånd, men i Ronja rövardotter er det likevel en stadig vekselvirkning
mellom selvstendighet og avhengighet. Mens Pippi er en fantastisk skikkelse som godt
kan klare seg helt alene i verden, er Ronja ei jente som vanskelig vil trives dersom hun
blir isolert fra omverdenen. I likhet med de fleste personer i virkelighetens verden,
trenger Ronja andre mennesker. Det å trenge andre mennesker er ikke noe som er
spesielt for Ronja eller de andre kvinnene i boka. Også mennene i Ronja rövardotter må
hele tiden vende seg til andre for å få hjelp og støtte. Birk hadde flere ganger vært
76
fortapt hvis det ikke hadde vært for Ronja, og til og med den store, tøffe Mattis må etter
hvert innrømme overfor seg selv og andre at uten sin datter har han ingenting å leve for.
I Ronja rövardotter skildres det kvinnelige og mannlige som to sterke motpoler.
På kvinnesiden står Lovis, som representerer trygghet, ansvar, kjærlighet og omsorg.
Også navnet Lovis betyr "kjærlighet". Hun er en morsskikkelse som gir støtte og trøst
der det trengs. I tillegg til å være Ronjas mor, er Lovis også en morsskikkelse for Mattis
og de tolv røverne. Det er hun som setter dem på plass når hun synes det behøves, og
det er hun som sørger for at de får mat og sine sårt tiltrengte bad:
Snön började smälta så smått, och en dag med stark dagsmeja körde
Lovis ut rövarna i snön för att tvaga sej och bli av med den värsta lorten.
[...] De svor så det osade över Lovis omänskliga hårdhet, men skrubbade
sej som hon hade sagt. De tordes inte annat. (s. 101)
Både Mattis og de andre røverne har respekt for Lovis. De vet at når hun sier noe, så
mener hun det. Hun lar seg ikke lett imponere eller vippe av pinnen, og setter dermed de
lurvete røverne i et temmelig komisk lys. Det er de mannlige røverne, og da særlig
Mattis, som representerer fysisk styrke, men den fysiske styrken har likevel ikke noe å
stille opp med mot den psykiske styrken som Lovis representerer.
Helt fra Ronja blir født, opptrer Lovis som en bestemt og svært behersket
person. Hun er en moden kvinne som er trygg på seg selv. Mens Mattis er oppskaket og
urolig for Ronja, er Lovis rolig og fast bestemt på at Ronja kan ta vare på seg selv: "Det
barnet kan ta vara på sej själv bättre än någon rövare, hur många gånger ska jag behöva
säja det!" (s. 70) I tillegg til å være bestemt, er Lovis også svært klok. Når noen er syke,
er det henne de kommer til. Da tar hun fram urtene hun har samlet, og er i stand til å
helbrede det meste.
Den mannlige siden i boka er først og fremst representert ved den umodne
Mattis. Han er et stort barn, og dermed Lovis’ rake motsetning. Der Lovis er rolig og
bestemt, er Mattis brå og oppfarende. Hans barnslighet kommer tydeligst til uttrykk
gjennom hans egosentrisitet. Som et lite barn krever Mattis stadig oppmerksomhet rundt
sin person. Hans sinnsstemning og humør varierer enormt. Fra å være søt og elskelig i
det ene øyeblikket, kan han være rasende og voldsom i det andre. Mens Lovis er
77
tenkende og fornuftig, er Mattis handlende og impulsiv. Han sier rett ut hva han føler,
enten det er godt eller vondt. Røverne har lånt et tradisjonelt kvinnelig trekk. Verken
Mattis eller de andre røverne er redde for å vise følelser. Mattis gråter mange ganger,
røverne gråter da Ronja drar, og Borka må kjempe for å holde tårene tilbake etter
tvekampen med Mattis.
Første gang vi møter Ronja, har hun klare fellestrekk med Mattis. Hun er et barn
som ser med respekt og beundring på denne mannen som elsker henne så høyt. Etter
hvert som Ronja løsriver seg fra Mattis, mister hun mye av det barnlige som de tidligere
har hatt til felles. Samtidig skjer det en tilnærming mellom Ronja og Lovis. Det er
Lovis’ egenskaper som Ronja etter hvert verdsetter og savner, og det er den kvinnelige
Lovis som blir Ronjas forbilde i utviklingen fra barn til voksen. Ronja beskriver Lovis
som "en mor som tänker på allt!" (s. 182), og som en person som er "stadig og trygg
som själva klippan". (s. 191)
Jeg er ganske sikker på at Astrid Lindgren selv ikke har hatt som bevisst mål å
gjøre Ronja til noen feminist, og jeg tror heller ikke at denne tanken vil streife barn som
leser boka. Visse aspekter ved Ronja rövardotter synes jeg likevel kan leses som en
hyllest til selvstendige kvinner. Dersom man ønsker det, er det ingenting i veien for å se
Ronjas fødsel som et feministisk innslag i boka. Lovis har på forhånd bestemt Ronjas
navn, og dermed indirekte bestemt at barnet skulle bli ei jente. Også for Mattis er det en
selvfølge at Ronja, selv om hun er jente, skal bli den neste røverhøvdingen, og ingen av
røverne tør å si han imot på dette punktet.
I lys av "gender"-forskningen er Mattis utvilsomt den som innehar den
tradisjonelle jeger-rollen. Han og de andre mennene har sin verden utenfor hjemmet, i
det offentlige rom. Slik viser det seg ofte å være både i primitive og mer komplekse
kulturer at kvinnens rolle er knyttet til den hjemlige sfæren, mens mannens er knyttet til
den "offentlige" verden utenfor hjemmet. Michelle Zimbalist Rosaldo påpeker i sin
artikkel, "Woman, Culture, and Society: A Theoretical Overview", motsetningen
mellom kvinners orientering mot hjemmet og menns tilknytning til den "offentlige"
verdenen utenfor hjemmet.43
Gjennom sin rolle i denne "offentlige" sfæren har Mattis
43 Zimbalist Rosaldo, Michelle: "Woman, Culture, and Society: A
Theoretical Overview", ss. 17-42 i Michelle Zimbalist Rosaldo og
78
og Borka oppkastet seg selv til de selvfølgelige høvdinger og ledere av dette meget
spesielle samfunnet som består av 26 menn, 2 kvinner og 2 barn. Det er i denne
sammenhengen interessant å merke seg at selv om antropologiske studier kan påvise
betydelige variasjoner i de kjønnsrollene som blir tildelt menn og kvinner i forskjellige
kulturer, er det likevel nesten uten unntak slik at de rollene og funksjonene som er
tiltenkt menn, blir betraktet som de viktigste og mest verdifulle. (Zimbalist Rosaldo
1974:19) Astrid Lindgren følger for så vidt opp denne tradisjonelle rolletildelingen, og
lar i utgangspunktet Mattis og Borka beholde dette oppblåste selvbildet av sin egen
posisjon og betydning. (Betegnende nok har de begge, i likhet med en lederskikkelse
langt større enn dem selv, 12 disipler). Men Astrid Lindgren har gitt boka en narrativ
struktur som langt på vei bidrar til å snu denne rollens tradisjonelle rangorden helt på
hodet. Den scenen som blir handlingens hovedscene, er ikke den offentlige scenen der
de mannlige røverne agerer ut sine aggressive roller, vi er aldri med røverne ut på en
eneste røvertokt, men hjemmets scene, der Lovis er både instruktør og til dels også
hovedrolleinnehaver. "Gender"-forskningen synes å vise at selv om menn er slik
plassert i det sosiale hierarkiet at de kan tildele seg selv ledende og autoritære roller,
kan kvinner, under gitte omstendigheter, likevel ta til seg roller som gir psykisk trygghet
og en sterk følelse av egenverdi og betydning.44
I den hjemlige sfæren er det Lovis som
innehar lederrollen i majoriteten av de aktivitetene som foregår der, og dette gir både
Ronja og leseren et mer nyansert og positivt bilde av den kvinnelige kjønnsrollen.
På mange måter er Ronja det jeg vil kalle ei "typisk jente". Hun har kvaliteter
som godhet, omtanke og omsorg som tradisjonelt sett blir regnet som kvinnelige
egenskaper. Samtidig har Ronja mange trekk ved seg som vanligvis er forbeholdt gutter.
Hun er tøff, bestemt og sikker på seg selv. Hun tar initiativ, og er ikke redd for å prøve
nye ting. Dersom Ronja noen gang bryter konvensjonene for sitt eget kjønn, er det
nettopp her. Ronja tar sjanser, og hun har en tro på at hun kan mestre alt hun prøver.
Denne sikkerheten er det nok mange jenter som misunner henne. Det er ikke første gang
Astrid Lindgren snur litt på rollene. Flere ganger har hun skildret sterke jenter som tåler
Louise Lamphere (red.): Woman, Culture, and Society, Stanford U.P.,
Stanford, California 1974. 44 Se også Chodorow, Nancy: "Family Structures and Feminine
Personality", ss. 43-66, i Zimbalist Rosaldo og Lamphere (red.):
Woman, Culture, and Society, Stanford U.P., Stanford, California 1974.
79
en støyt, og like mange ganger har hun skildret gutter som er svake, engstelige og redde.
Jeg tenker da for eksempel på Bertil i Nils Karlsson Pyssling og Skorpan i Bröderna
Lejonhjärta.
Også i samspillet mellom Ronja og Birk kan vi etter hvert se klare forskjeller
mellom kjønnene. Da barna først møtes, er de mer eller mindre like. De er klar over at
de representerer forskjellige kjønn, men dette er av underordnet betydning. Barna
oppfører seg likt, de er begge tøffe og dristige. Dette kommer til uttrykk gjennom deres
kroppslighet. Ingen av dem viker tilbake for å hoppe over Helvetesgapet eller gjøre
andre mer eller mindre halsbrekkende bukkesprang. Likevel ligger det hele tiden under
at det er en forskjell mellom de to: Ronja skal bli en Lovis, og Birk skal bli en Mattis.
Vivi Edström mener at det er en romanse mellom Ronja og Birk. (Edström
1992:264)
Här finns en erotisk kraft i scenen då Ronja och Birk badar i forsen och
sugs bort mot det vilda, virvlande Glupafallet, för att i sista stund -
förstås - utmattade rädda sig upp på stranden. Allt medan vildvittrorna
skriar över deras huvuden. (Edström 1992:268)
Selv mener jeg at dette er å lese litt for mye ut av teksten. (Ronja rövardotter, s. 185-
190) Vivi Edström begrunner ikke hvorfor hun oppfatter denne hendelsen som erotisk.
Det er ingen tvil om at Ronja og Birk er svært glad i hverandre, men de sier selv at de er
som bror og søster, og jeg finner ikke belegg i teksten for noe annet. De antydningene vi
kan finne i teksten om en romanse, peker snarere mot framtida enn på en romanse
mellom Ronja og Birk på nå-planet.
Etter hvert som forholdet mellom de to barna utvikler seg, og de flytter ut i
Björngrottan, skjer det en forandring med hensyn til kjønnsroller. Som jeg har vært inne
på før, er Ronja og Birk likeverdige i arbeidet. Sammen henter de vann, lager treskåler
og fanger fisk. Det er stort sett Birk som tar seg av matlaginga, og det er også han som
sørger for at ilden er tent. Det er likevel tydelig at Ronja får en mer utpreget kvinnerolle
enn hun tidligere har hatt. Foruten at det er hun som baker brød og melker hesten Lia,
som har mistet føllet sitt, har ikke denne kvinnerollen så mye med Ronjas
arbeidsoppgaver å gjøre. Det er snarere snakk om at hun blir en slags omsorgsskikkelse.
Hun prøver å gjøre det trivelig rundt seg, hun synger Vargsongen for å skape en hjemlig
80
atmosfære, og hun forbinder både Birks og Lias sår med hvitmose. Selv om Ronja på
mange måter er lik Birk, er denne omsorgen noe som gjør henne til en mer kvinnelig
skikkelse tradisjonelt sett.
Flere studier av "gender" og kjønnsroller påpeker at likeverd mellom kjønnene
ikke alene kan oppnås ved at kvinnene overtar roller som tradisjonelt tilhører den
mannlige kjønnsrollen. Det er også nødvendig å høyne prestisjen for den tradisjonelt
kvinnelige kjønnsrollen. Skillene mellom det som gjerne blir kalt den offentlige sfæren
og den hjemlige sfæren må bli mindre skarpe og mindre klart kjønnsbestemte. Dette kan
bare skje ved at menn også deltar i rollene i den hjemlige sfæren. (Zimbalist Rosaldo
1974:42) Det er ikke uten betydning i Ronja rövardotter at det er nettopp dette som
synes å skje med livet i grotta. Ronja og Birk godtar at de har et felles ansvar.
Oppgavene er ikke nødvendigvis like, men de er likeverdige og bare i begrenset grad
kjønnsbestemt.
Marianne Hirsch har skrevet ei bok der hun fokuserer på det feminine og på
morsrollen, som er så kontroversiell innenfor feminismen. Hun forsøker å finne en
feministisk identitetsdiskurs som begynner med morsrollen, et utgangspunkt som får
konsekvenser for vår forståelse av identitet og familie:
[Fictional representations] ... of maternal experience could offer a
perspective crucial to feminist discourse. Until feminists can find ways
to speak as mothers, feminism as a social and intellectual movement will
be unable to account for important experiential differences among
women.
In as much as a mother is simultaneously a daughter and a
mother, a woman and a mother, in the house and in the world, powerful
and powerless, nurturing and nurtured, dependent and depended upon,
maternal discourse is necessarily plural. And, as these works demonstrate
[romanene til Alice Walker og Toni Morrison], maternal discourse is
intimately tied to and tied up in social and political reality, as well as to
biological and psychological structures.45
I Ronja rövardotter får vi et komplekst forhold mellom Ronjas rolle som fars datter og
mors datter. Vi finner en underliggende feministisk diskurs om kjønnenes likhet,
45 Hirsch, Marianne: The Mother/Daughter Plot: Narrative,
Psychoanalysis, Feminism, Indiana U.P., Bloomington 1989, s. 196.
81
illustrert ved at Mattis’ drøm om en arvtaker realiseres ved at han får en datter. Denne
diskursen får likevel ikke være så dominerende og enerådende som i Pippi-bøkene. I
Ronja rövardotter skildres to viktige allianser: Ronja/Birk - barna mot de voksne, de
som er i utvikling for å finne sin identitet, i opposisjon mot dem som allerede har et
fastlagt rollemønster, og Ronja/Lovis - en kvinneallianse delvis mot Birk, men særlig
rettet mot Mattis.
2.2. Kjønnsmarkeringen i teksten
Kjønnsmarkeringen av Ronja er langt mer entydig framstilt enn
kjønnsmarkeringen av Pippi. Som i Pippi-bøkene er det også her naturlig å skille
mellom den kjønnsmarkeringen vi møter gjennom fortelleren, og den
kjønnsmarkeringen vi møter gjennom betrakteren i teksten.
Også Ronja framstilles fra første stund av fortelleren som ei jente, men denne
kjønnsbestemmingen dempes stadig av de mange kjønnsnøytrale eller mer "guttete"
beskrivelsene av Ronja. Jeg tenker da på de mange sammenlikningene som gjøres
mellom Ronja og skogens ville dyr og skapninger. Disse sammenlikningene gjøres ikke
bare av fortelleren, men også av de andre karakterene, altså betrakterne, i fortellingen.
Også i forholdet til Birk gjøres Ronja til en skikkelse som bærer i seg elementer
av begge kjønn. Mens Birk stort sett bare beskrives ut fra sine mannlige egenskaper,
utvikler Ronja seg til å bli en slags syntese av mannlige og kvinnelige egenskaper, en
syntese av Mattis og Lovis.
Det finnes dessuten ingen tvil i boka om at Ronja er Mattis’ selvskrevne
arvtaker. Så gjelder det bare å omforme den lederrollen Mattis har, slik at den vil passe
med Ronjas egen identitet. Her spiller helt klart Ronjas kjønnsidentitet en ikke
uvesentlig rolle. For at Ronja skal kunne tre inn i en rolle á la den Mattis har, må en del
mannlige kvaliteter fjernes fra rollen. I tillegg må vesentlige kvaliteter som blir
representert ved Lovis, innlemmes i denne rollen. Poenget er i hvert fall at Ronja
etterstreber en rolle som har i seg det beste fra begge kjønn: Den mannlige evnen til
selvhevdelse og initiativ, og den kvinnelige evnen til omsorg og nestekjærlighet.
82
2.3. Ronja og utviklingspsykologiens siste fase: kjønnsidentitet
Gjennom sin utvikling fra avhengighet til selvstendighet, når også Ronja
utviklingspsykologiens siste fase, kjønnsidentitet. Det som her gjør Ronja interessant, er
at hun i stor grad har formet sin egen kjønnsidentitet. Hun har ikke passivt trått inn i en
ferdig kjønnsrolle som en ny Mattis eller Lovis, men har trukket ut elementer fra begge
kjønn, og dermed laget seg sin egen kvinnerolle. Mens også Lovis representerer en
relativt fri og sterk kvinne, har Ronja gått et steg videre og beveget seg utenfor
Mattisborgen. Mens Lovis i høy grad forblir inne i borgen, har Ronja i likhet med de
mannlige røverne funnet et liv utenfor denne.
2.4. Oppsummering
Nettopp gjennom så ukonvensjonelt sterke jenteskikkelser som Pippi og Ronja,
utfordrer Astrid Lindgren det stereotype i vår holdning til kjønnsroller. Som den dyktige
forfatteren hun er, klarer hun dette uten å skape motstand hos leseren. Hemmeligheten
her er kanskje at hun ikke på noe punkt virker belærende. Hun følger ikke noen
feministisk eller teoretisk oppskrift eller program, og leseren aksepterer derfor de
kjønnsrollene som han eller hun blir presentert for som en del av forfatterens fiksjon. I
leserens "willing suspension of disbelief", for å tale med Coleridge, aksepterer hun så
vel negerkonger som hester på verandaen og ei veske full av gullmynter, så vel
røverborger som vetter og grådverger og dermed også at kvinner, i en verden ordnet litt
annerledes enn vår egen, kan framstå som de sterkeste og klokeste og de egentlige
sentrale og ledende skikkelsene.
3. BARNLIGE LESERE OG DERES IDENTIFISERING MED PIPPI OG RONJA
Ifølge Møhl og Schack46
kan identifisering skje på forskjellige måter når vi
leser. Delvis ved at vi setter oss i en annens sted og dermed lever med personen vi leser
om (introjeksjon), og delvis ved at vi som lesere setter andre (dvs. karakterene i bøkene)
46 Møhl, Bo og Schack, May: Når børn læser-Litteraturopplevelse og
fantasi, Gyldendal, København 1980.
83
i vår egen situasjon (projeksjon). Møhl og Schack mener at selv om disse mekanismene
kan være vanskelige å skjelne mellom i praksis, blir begge aktivert under lesingen.
(Møhl og Schack 1980:99)
Når det gjelder barn, er identifisering spesielt viktig, for det er nettopp denne
identifiseringen som gjør at barn er interessert i litteratur. Det er på grunn av
identifisering at barn lar seg fenge av bøker, hevder Møhl og Schack. Møhl og Schack
legger også spesielt vekt på projeksjonsmekanismen ut fra synspunktet om at barnet på
denne måten får en mulighet til å overføre sine egne problemer på et stykke fiksjon og
dermed gjennomleve det der. Dette vil igjen sette barnet i stand til å fantasere videre om
disse problemene på egen hånd. Særlig er denne mekanismen viktig i fantastisk
litteratur. Fantastisk litteratur gir ofte tilgang på noe som ellers er utilgjengelig, og
dermed befinner seg på et ubevisst plan. (Møhl og Schack 1980:100-101))
Også katarsis-begrepet nevnes ofte i forbindelse med identifisering. Begrepet
stammer fra Aristoteles, som brukte begrepet om "renselsen" av tragedie-tilskueren, og
brukes også i dag om den "renselsen" som oppstår etter å ha levd seg inn i et stykke
fiksjon. (Møhl og Schack 1980:100) For Møhl og Schacks del utelukker
projeksjonsmekanismen denne katarsis-funksjonen. I psykoanalysen finner vi imidlertid
en forlengelse av katarsis-funksjonen i og med at psykoanalysen hevder at
tilbøyeligheter som individet ikke kan leve ut i det virkelige livet, blir gjennomlevd på
et fiktivt plan. (Møhl og Schack 1980:100)
I lys av disse begrepene vil jeg se på hvordan barn som leser om Pippi og Ronja
identifiserer seg med karakterene i bøkene om disse jentene.
3.1. Pippi som identifikasjonsmodell
Det er mange som gjennom tidene har uttalt seg om hvem det er barn
identifiserer seg med når de leser Pippi-bøkene. Ellen Buttenschøn sier at tross Pippis
sorgløse foreldreløshet og alle de fordelene dette innebærer, er Pippis tilværelse "for
usædvanlig til, at børnelæseren kan identificere sig med hende". (Buttenschøn 1975:51)
Hun refererer blant annet til Anna Krüger som mener at barn raskt vil oppfatte Pippi
som en fantasiskikkelse som man ikke kan etterlikne. Fordi Pippi stadig spiller på sterke
84
overdrivelser, skaper Astrid Lindgren en avstand mellom Pippi-skikkelsen og leserne,
mener Krüger.47
En annen som støtter denne oppfatningen er dansken Uwe Dall. I likhet
med Buttenschøn og Krüger mener han at Pippi er for fantastisk til at barn vil
identifisere seg med henne. Ifølge Dall vil heller barn kjenne seg igjen i Tommy og
Annika. Dette begrunner Dall med at barn har lettere for å se tingene med Tommy og
Annikas øyne. (Buttenschøn 1975:91) Ikke alle er enige i dette synet. Ruth von Koch er
overbevist om at Pippi er så realistisk at barn kan akseptere henne som en person som
kunne eksistert. Fordi Tommy og Annika står så i skyggen av Pippi, vil barn se på Pippi
som sin likemann, hevder Koch.48
En person som plasserer seg i en midtstilling i denne
debatten, er Madeleine Kats. I sin artikkel, "Vårt behov av Pippi Långstrump", legger
Kats vekt på at barn er forskjellige. Hun mener at mens noen barn vil identifisere seg
med Pippi, vil andre identifisere seg med Tommy og Annika. Grunnen til dette er at
ikke alle barn er modige nok til å trosse forbud eller bryte grenser. For disse, sier Kats,
kan Tommy og Annika være en slags kompensasjon. Det er tross alt tryggere å være
venn med en som våger alt, enn å sette seg selv i en slik stilling.49
Personlig må jeg si meg enig med sistnevnte. Bakgrunnen for dette er både min egen
oppfatning fra da jeg leste bøkene som barn, og en liten leseundersøkelse jeg har foretatt
i en 4. klasse på barneskolen. For meg var verken Pippi eller Tommy og Annika
personer som jeg kan huske å ha identifisert meg med, men det var sider ved både Pippi
og Annika som jeg så opp til og beundret. Min egen "identifisering" med Pippi og
Annika minner dermed mest om det Møhl og Schack kaller for introjeksjon, altså
innlevelse i karakterene eller et ønske om å være som én eller flere av personene i
fiksjonen. En side av meg ønsket å være lik Annika - Hun var jo så søt og hadde en
personlighet som var lett å like både for barn og voksne. Slikt betyr mye for barn.
Dersom jeg hadde vært Annika, tenkte jeg, hadde alle likt meg. Men av og til syntes jeg
at Annika var litt for pysete. Da var det jeg tydde til Pippi. Om jeg ikke drømte om å
være så veldig sterk eller rik, så skulle jeg i hvert fall ønske at jeg var like flink til å
mestre nye ting som det Pippi var. Pippi var aldri redd for noe, og hun fikk til alt hun
47 Krüger, Anna: Das fantastische Buch, i "Jugendlitteratur", München
1960. 48 Koch, Ruth von: Phantastische Erzählungen für Kinder, i Studien zur
Jugendlitteratur, hefte 5, Ratingen 1959.
85
satte seg fore. I leseundersøkelsen jeg har foretatt, var det to av de åtte guttene som
syntes at de liknet på Tommy. Ingen av guttene syntes de liknet på Pippi. Ei jente syntes
hun liknet på Annika, og tre mente at de liknet litt på Pippi. Den ene jenta som syntes
hun liknet på Pippi begrunnet det med at "Jeg er nesten like rampete som hu", og den
andre jenta sa at "Hun har fregner, og det har jeg. Hun er rampete, og det er jeg". Den
tredje jenta sa ikke hvorfor hun syntes hun liknet på Pippi, men hun sa at hun liker Pippi
fordi "Pippi er sterk". På spørsmål om hvilken person de synes likner minst på seg selv,
svarte to av guttene og seks av jentene at de ser færrest likhetstrekk mellom seg selv og
Pippi. Jentenes begrunnelser for dette går på Pippis utseende, men én av guttene har
skrevet at han likner minst på Pippi fordi "hun gjør ugagn". Når ikke flere elever enn
dette så likhetstrekk med skikkelsene i bøkene, tror jeg at dette kan ha en sammenheng
med hvorfor barn leser bøker. Min teori er at så små barn ganske enkelt leser bøker for å
bli underholdt. De liker å bli moret, og tenker ikke så nøye over, i hvert fall ikke bevisst,
hvordan de fiktive personene er i forhold til virkelige personer. Selv om barn leser
bøker på denne måten, betyr ikke det at de er dårligere lesere enn voksne eller andre
trente lesere. Astrid Lindgren sier selv at hun skriver kun for å more barnet i seg selv, og
trolig er ikke andre barn så forskjellige fra det barnet hun en gang var. Ut fra de
skriftlige svarene barna gav, minner også deres identifisering, i likhet med min egen, om
innlevelse og evnen til å se ting de setter pris på eller liker ved karakterene i bøkene.
Her bør det nevnes at det i en relativt overflatisk leseundersøkelse som denne, er langt
vanskeligere å måle hvorvidt barna overfører sin egen situasjon på karakterene
(projeksjon) enn om de har en innlevelse i karakterene de leser om (introjeksjon).
Barn forstår tidlig at fysisk styrke betyr makt, og ønsker derfor før eller siden å
være litt større og sterkere enn de opprinnelig er fra naturens side. Ønsket kan være å
overgå sine foreldre eller andre voksne, eller rett og slett å være den sterkeste og tøffeste
i kameratflokken. I barns øyne vil dette løse alle problemer, og føre til respekt hos både
barn og voksne.
Selv om det er Pippi som står for selve drømmen om styrke og rikdom, er jeg
som sagt ikke så sikker på om det er henne barn identifiserer seg med når de leser Pippi-
bøkene. I så fall utgjør ikke Pippi den trusselen mot barneoppdragelsen som en del
49 Kats, Madeleine: "Vårt behov av Pippi Långstrump", i Damernas Värld,
86
kritikere først trodde da Pippi Långstrump kom ut. Denne kritikken bunnet i at mange
mente at barn har vanskeligheter med å skjelne mellom fiksjon og virkelighet. I så fall
ville Pippi skaffe atskillig hodebry for en del foreldre i deres forsøk på å oppdra sine
søte små. Dette er imidlertid å undervurdere barn kraftig som lesere og tilhørere. Selv
om Pippi-skikkelsen kan bli gjenstand for stor beundring og misunnelse, har barn ingen
problemer med å skjønne at hun er en fiktiv person. Astrid Lindgren forklarte i sin tid
dette etter å ha erfart virkningen av Pippi-historiene på sine egne barn og deres venner:
"De har utan vidare förstått, att Pippi är en särling, som ingalunda kan utgöra nogåt
mönster för vanliga barn."50
En annen grunn til at jeg tror barn ikke så lett identifiserer seg med Pippi, er at hun tross
sine mange roller og allsidige natur er en ganske flat karakter. Selv om vi etter hvert
føler at vi kjenner Pippi godt, får vi nesten aldri vite hva hun tenker eller føler. Vi får
henne beskrevet av en autoral forteller, og kommer aldri inn i Pippis hode. De gangene
Pippi blir mest "menneske" for oss, er da hun feller tårer over den døde fuglen, og da
hun sitter alene ved vinduet i slutten av den siste boka. Det er nettopp i de stundene som
Pippi tror at ingen ser henne at det melankolske og litt dystre i hennes skikkelse
kommer fram. Men selv om vi her får et innblikk i Pippis "mykere" sider, slår Pippi
raskt over i andre sinnsstemninger. Hun avviser på det sterkeste at hun gråter: "- Gråter
- jag! sa Pippi. Jag gråter visst inte!" (Pippi II, s. 52) Selv om både Tommy og Annika
tydelig kan se at øynene hennes er rødsprengte etter at hun har funnet den døde fuglen,
unngår Pippi all sentimentalitet ved å slå over i en av sine overdrevne historier om en
rødøyd mann i Batavia. Også Tommy og Annika er flate karakterer, men de likner
likevel mer på normale barn enn det Pippi gjør. Dermed er det antakelig lettere for de
fleste barn å forstå dem, og dermed identifisere seg med dem.
Fordi Tommy og Annika lever i et trygt og stabilt familieforhold, er det grunn til å tro at
også barn fra mindre stabile hjem til sjuende og sist vil foretrekke Tommy og Annika
framfor Pippi. Det er ikke alltid sant at barn liker å lese eller høre om andre som har det
slik som dem selv. Ofte vil barn heller høre om barn som har det bedre. På denne måten
kan de identifisere seg med Tommy og Annika ved hjelp av introjeksjon, og drømme
nr. 32, 1968. 50 Bjerregaard, Poul: "Pippi Langstrømpe og den omvendte verden", i
Weekend Avisen, 19.-25. februar 1993.
87
seg bort eller ønske at det var de selv som var i denne situasjonen. Dermed blir familien
Settergren en viktig innfallsvinkel for å vise lesere som selv ikke har det så trygt og
godt, hvordan barn virkelig kan ha det i en familie.
En annen grunn til at jeg tror så mange barn velger å se seg selv i rollen som
Tommy eller Annika, er at Pippi egentlig er i en situasjon som for alle barn står som det
verste som kan skje dem. Temaet med de fraværende foreldrene griper fatt i alle barns
mareritt, nemlig angsten for å miste far og mor. Pippi er mer eller mindre foreldreløs, og
dermed overlatt til seg selv i og med at hun har en mor som er engel og en far som for
det meste er fraværende. Selv om Pippi viser at hun takler sitt selvstendige liv veldig
bra, er dette ikke en konstant ønskesituasjon for noe barn. Det er dermed ikke sagt at
barn ikke kan identifisere seg med en del sider ved Pippi. Det er snarere helheten ved
Pippi-skikkelsen som blir for fantastisk til at de fleste barn kan kjenne seg igjen. På den
annen side kan barn som selv er i en liknende situasjon, f. eks. barn som er foreldreløse
eller offer for omsorgssvikt, føre (altså projisere) sin egen situasjon over på Pippi. På
denne måten kan Pippi fungere som en trøst i og med at hun er en karakter som takler
sin ensomhet uten problemer.
Det jeg ser som mest verdifullt ved Pippi-skikkelsen, er at hun har en del sider
ved seg som ikke barn tør å leve ut, eller eventuelt ikke kan leve ut, og derfor kan
fantasere om når de leser om henne. Dette er i tråd med både Møhl og Schacks
projeksjonsmekanisme, som lar barnet overføre sine problemer til fiksjonen, og
psykoanalysen. Ved å lese om Pippis ville påfunn og fantastiske egenskaper, kan barn
leve ut sider av seg selv som de enten ikke er i stand til eller av andre årsaker ikke kan
gjennomføre i det virkelige livet. Barn kan dessuten fantasere videre om alt det
fantastiske de har lest om i Pippi-bøkene. Mens de fleste barn f. eks. er usikre på ett
eller flere områder, er Pippi modig og sikker på seg selv. Hun lar seg ikke tråkke på, og
er ikke redd for å synge ut når det er noe hun mener er galt. Gjennom temaer som
ensomhet og foreldreløshet tilbyr dessuten historien om Pippi nettopp det som er
karakteristisk for fantasien. Det ubehagelige, eller det som er preget av ulyst, blir i
Pippi-bøkene forvandlet til noe positivt og lystbetont der Pippi er i sentrum.
Også Aristoteles begrep om renselse, katarsis-begrepet, kan gjøre seg gjeldende
når barn leser om Pippi-skikkelsen. Jeg tenker da for eksempel på de ville historiene
88
som Pippi forteller. Her blir de barnlige leserne vitner til noe de sikkert har fått streng
beskjed om at er galt, og de reagerer trolig på samme måte som Tommy og Annika:
nemlig med forskrekkelse over at det går an å skrøne på denne måten. Dette er
imidlertid en av Pippis "rampete" sider. I tillegg til å være humoristiske innslag,
fungerer disse historiene også som en beskjed fra forfatteren om at det ikke er så farlig
om barn forteller en fantasifull skrøne eller to.
Min konklusjon når det gjelder Pippi som identifikasjonsfigur er altså denne:
Pippi har mange trekk ved sin personlighet som barn før eller siden har drømt om eller
ønsket seg. Under lesingen vil derfor de fleste barn leve seg inn i Pippis karakter og
hennes mange spennende sider, men for de fleste barn blir Pippi for fantastisk til at de
kan identifisere seg helt og fullt med henne. De barna som vil kjenne seg igjen i Pippi,
er gjerne barn som fra før av er trygge og modige. De litt mer engstelige tror jeg vil
velge å stå på sidelinja sammen med Tommy og Annika. For dem blir Pippi en
drømmefigur, og det er sunt å drømme litt iblant!
3.2. Ronja som identifikasjonsmodell
Ronja lever i en fantastisk verden, en sekundær verden som på mange måter
skiller seg fra den vi selv lever i, men jenteskikkelsen Ronja har, i motsetning til Pippi,
ingen egentlige fantastiske trekk. Hun fortoner seg som ei vanlig jente, som det dermed
skulle være ganske lett å identifisere seg med.
Ronja rövardotter er skrevet i 3. person, og synsvinkelen er skiftende mellom
bokas mange karakterer. Som bokas hovedperson er det likevel Ronja som blir klarest
skildret. Ronja er en rund karakter i og med den nyanserte skildringen vi får av henne og
hennes tanker. Nettopp dette, at leseren har innsyn i Ronjas tankegang, gjør henne til en
person som barn kan kjenne seg igjen i, eller identifisere seg med. Dette er et viktig
skille til Pippi, som hele tiden blir sett utenfra.
Når barn leser Ronja rövardotter, tror jeg blant annet at de er opptatt av at Ronja
og Birk får gjøre som de vil selv om de er barn. Ved å lese om Ronja og Birk, som lever
et mer eller mindre selvstendig liv ute i skogen, vil altså barn som er vant til at voksne
styrer livene deres, sette seg selv inn i Ronja og Birks tilsynelatende
89
"drømmesituasjon". Disse barnas identifisering er da det Møhl og Schack kaller
introjeksjon. Det er ingen foreldre som tvinger Ronja og Birk med seg hjem selv om de
på en måte har rømt hjemmefra, og deres avgjørelser blir godtatt av de voksne. De blir
tatt på alvor av de voksne, noe de fleste barn nok skulle ønske at de fikk oppleve oftere.
Barn som sjelden opplever innblanding av voksne derimot, og som føler at de er
fullstendig overlatt til seg selv på godt og vondt, vil kanskje reagere med å sette Ronja
og Birk i sin egen situasjon. Barna overfører på denne måten sine egne problemer på
fiksjonen, og gjennomlever den der i tråd med Møhl og Schacks teori om
projeksjonsmekanisme. Disse barna vil muligens finne en trøst i å lese om Ronja og den
styrken som de selv mangler for å mestre friheten sin.
Den "innlevende identifiseringen" (introjeksjonen) vil også tilføre barna som
leser andre aspekter. Mens barn i virkelighetens verden bare kan leike at de er voksne,
får Ronja og Birk realisert noe av denne drømmen. De skaper sitt eget lille hjem der de
egentlige voksne ikke er inkludert. Gjennom å lese om Ronja og Birk, kan barn leve ut
sine drømmer om uavhengighet, om å få leve som voksne. De kan også få et innblikk i
en verden der barn lever på sine egne premisser i stedet for på de voksnes. Samtidig kan
de lære at heller ikke de voksnes liv fortoner seg uproblematisk. Mens man som barn
kan slippe unna en del vanskelige valg og avgjørelser, viser Ronja rövardotter at også
dette er en side ved voksentilværelsen som man må ta med seg.
I leseundersøkelsen min kom det fram at fire av de ti jentene i klassen syntes de
liknet på Ronja. Ei av disse jentene begrunner likheten med at hun "pleier å gå i skogen
som Ronja", og ei annen jente sier at "vi er like i sinn, og begge liker naturen, og vi vil
bestemme". Denne siste kommentaren peker i retning av min teori om at barn er opptatt
av å få styre sitt eget liv.
Jeg tror at både jenter og gutter kan kjenne seg igjen i Ronja-skikkelsen, men på
direkte spørsmål var det ingen av guttene i leseundersøkelsen som så likhetstrekk
mellom seg selv og Ronja. Én av guttene syntes imidlertid at han liknet på Birk. Barn
liker som kjent å lese om barn av sitt eget kjønn, og i og med at Birk er en slags flat,
mannlig utgave av Ronja, er det klart at det å se likhetstrekk mellom Birk og sin egen
person, også er en slags anerkjennelse av Ronja og det hun står for.
90
Min konklusjon når det gjelder Ronja som identifikasjonsfigur, er at Ronja er ei
jente som jeg tror mange barn vil kjenne seg igjen i og kanskje til og med identifisere
seg med. De vil kjenne seg igjen i lysten til å gjøre opprør mot foreldrene, eller de vil
verdsette Ronjas mot som gjør at hun får de voksne til å lytte til henne.
91
V. REALISME OG FANTASTIKK
Jeg vil nå foreta en sammenlikning av Pippi-bøkene og Ronja rövardotter med
tanke på det realistiske og fantastiske i bøkene. Jeg vil særlig legge vekt på likheter og
ulikheter som ved hjelp av disse virkemidlene understreker Pippis og Ronjas roller som
sterke jenteskikkelser.
1. ASTRID LINDGREN OG REALISMEN - HENNES VERDEN SOM VIRKELIG
OG UVIRKELIG
Astrid Lindgren har stor spennvidde i sitt forfatterskap, og vi finner realisme og
fantastikk i mange grader i bøkene hennes. Mens for eksempel bøkene om barna i
"Bullerbyn" og "Bråkmakargatan" er realistisk skildret, beveger Astrid Lindgren seg
gradvis over i det fantastiske med skikkelser som Nils Karlsson-Pyssling og Karlsson på
taket. Som i Pippi-bøkene er det her snakk om en normal verden som får besøk av en
fantastisk skikkelse. Fullt ut fantastisk blir Astrid Lindgrens bøker først med
eventyrfortellingene sine. Disse er spredd ut over hele forfatterskapet, for i likhet med
en annen stor svensk forfatter, Selma Lagerlöf, mener også Astrid Lindgren at "sagor
styrer livet".51
I eventyrbøkene kommer det fantastiske til uttrykk på mange forskjellige
måter og i varierende styrkegrader. Det kan være snakk om én realistisk og én fantastisk
verden, som i bøkene Bröderna Lejonhjärta, Mio, min Mio og eventyret "Tu tu tu", eller
det kan dreie seg om kun én verden med fantastiske innslag som for eksempel i Ronja
rövardotter eller eventyret "Spelar min lind, sjunger min näktergal?".
Av Pippi-bøkene og Ronja rövardotter er det utvilsomt bøkene om Pippi
Långstrump som klarest bryter med realismen. Mens Ronja finner seg til rette i en
eventyrverden, som forøvrig har sterke likhetstrekk med vår virkelige verden, står
Pippis fantastiske skikkelse i sterk kontrast til den nokså realistiske "lilla staden".
51 Edström, Vivi: i Söndag med Astrid Lindgren. TV-program om Astrid
Lindgrens innsats for svensk barnekultur. Produsert av Sveriges
Television, Kanal 1, 1995.
92
1.1. Pippi og realismen
I og med Pippis fantastiske skikkelse, skjer det et brudd med realismen som er
tilnærmet total. Pippi er gjennomført fantastisk, og vi vil aldri finne hennes like i noe
barn utenfor fiksjonens verden. Dersom vi prøver å fjerne det fantastiske ved Pippi, blir
vi sittende igjen med en håndfull fregner, litt rødt hår og Pippis barnlige kvaliteter.
Borte er hennes strittende fletter, store sko og gullpenger. Borte er også Pippis enorme
styrke, hennes frodige fortellinger og hennes voksne egenskaper. Uten sine fantastiske
trekk er ikke Pippi lenger noe sterkt og selvstendig vesen, men snarere ei følsom lita
jente, som trolig vil ha vanskeligheter med å klare seg på egen hånd i en realistisk
verden.
Klaus Doderer stiller spørsmålet: "låter Astrid Lindgren oss vandra runt i olika
utopier i sina olika böcker?"52
I Pippi-bøkene er det Villa Villekulla som utgjør en
utopi, en annerledes verden. Villa Villekulla representerer alt Pippi står for av frihet og
barnlighet. Her, i Pippis verden, står tiden på en måte stille. Så lenge man oppholder seg
i Pippis rike, vil man forbli barn. Det skjer ingen utvikling eller forandring med verken
Pippi eller Tommy og Annika i den perioden vi får følge dem i bøkene. Også på denne
måten bryter Pippi-bøkene med virkeligheten, men på dette punktet er det ikke noen
forskjell mellom Pippis verden og den lille byen der handlinga finner sted. Den "lilla,
lilla staden" er, trass i en tilnærmet realistisk skildring, en statisk verden der alt går sin
mer eller mindre vante gang uten større forandringer. Byen understreker på denne måten
det kjedelige og stillestående livet som de voksne karakterene i bøkene fører. Dette livet
står i sterk kontrast til Pippis fantasifulle verden. Pippis verden blir et slags fristed der
man kan legge voksenverdenens bekymringer til side, og bare være barn. Da barna til
slutt tar "krumelurpiller" for å forhindre at de blir voksne, fullbyrdes ønsket om å bevare
illusjonen om en evig barndom i Pippis utopiske verden. Å være barn er noe som er
virkelig og realistisk, men med sin evige barndom bryter Pippi med realismen og alt vi
kjenner fra vår virkelige verden.
Åsfrid Svensen viser i sin artikkel "Synspunkter på fantastisk diktning" til to
viktige egenskaper og funksjoner som det fantastiske kan ha i diktning:
52 Doderer, Klaus: "Medmänsklighet i en tröstlös värld", i
Duvdrottningen. En bok till Astrid Lindgren. Red.: Mary Örvig,
Marianne Eriksson, Birgitta Sjöquist. Rabén & Sjögren, Stockholm 1987.
93
Dels brukes det ofte understrekende og karikerende til å avsløre en
menneskeskapt virkelighet der alt er bestemt, men nettopp derfor også
prinsipielt foranderlig. Dels brukes det som et redskap til å søke ut over
den etablerte og kjente virkeligheten mot ukjente muligheter for ny
virkelighet. Den første bruksmåten er kritisk og satirisk, den andre kan
kalles utopisk.53
I Pippi-bøkene mener jeg at begge disse egenskapene ved det fantastiske er representert.
Dette skyldes den sterke kontrasten mellom Pippis verden og samfunnet ellers. På den
ene siden har vi den statiske lille byen, som minner om vår egen virkelighet og alt den
bærer i seg av konflikter, nedarvete konvensjoner og fordommer. Denne siden er i
hovedsak representert ved de voksne, selv om de voksne i Pippi-bøkene lever et
tilsynelatende problemfritt liv med unntak av fruenes utilfredshet med hushjelpene sine.
Barn har ingen innflytelse i dette samfunnet, og er derfor uinteressante og uviktige. På
den andre siden er Pippis verden. Her er det barna som råder, og det er fantasifull leik
og fri utfoldelse som preger denne verdenen som er så full av liv. I og med de sterke
kontrastene, er disse to verdenene uforenlige. Det er ikke rom for Pippi i
"bysamfunnet", og det er heller ikke plass til de voksne i Pippis barneverden. Et unntak
er de voksne fra Pippis verden. Jeg tenker da på Pappa Långstrump og de andre
sjøfolkene som har flere likhetstrekk med barn enn med andre voksne.
At Pippi ikke passer inn i det jeg har valgt å kalle bysamfunnet, kommer tydelig
fram ved flere anledninger. Pippis opptreden blir en humoristisk parodiering av
voksensamfunnet. Da hun kommer som fin dame i kaffeselskapet, ser vi tydelig det
overflatiske ved de andre damene. Alle damene har en rolle de spiller, en rolle som viser
hvor opptatte de er av å likne de andre og bli godtatt i samfunnet, noe som slett ikke
passer for Pippi. En forutsetning for å kunne klare å leve opp til samfunnets normer, er
en grundig opplæring, noe naturbarnet Pippi aldri har fått.
Jag försöker nog, må du tro, men jag har märkt flera gånger, att folk inte
tycker, att jag kan uppföra mig, och det fastän jag stått i och uppfört mig
53 Svensen, Åsfrid: "Synspunkter på fantastisk diktning", i Litteratur
for barn. Artiklar om barns bøker og lesing. Red.: Tone Birkeland og
Gunvor Risa. LNU/Cappelen, Oslo 1990, ss. 77-78.
94
så bra jag någonsin kunnat. På sjön var vi aldrig så noga med sånt där.
(Pippi I, s. 124)
Hele kaffeselskapet blir dermed en satire, en kritikk av det trange og lite inkluderende
samfunnet. Leseren er automatisk på Pippis parti, og ser lett det negative ved det
statiske samfunnet. Den samme konflikten kommer til syne da Pippi prøver å gå på
skolen. Mens de andre barna er i full gang med innlæringen av en abstrakt tankegang, er
Pippi for konkret i tanker og handlinger til å kunne tilpasse seg. Som i vår egen verden
er samfunnet i den lille byen bygd på at mennesker må tilpasse seg de gitte lover og
normer. De som ikke klarer dette, vil havne utenfor det "gode selskap", og vil ikke bli
godtatt.
Ved å skape en verden som ikke er stor nok for alle mennesker, i dette tilfellet
Pippi og til dels også tyvene Dunder-Karlsson og Blom, blir Pippi-bøkene en slags
kritikk av vårt eget faktiske samfunn. Men Astrid Lindgren stopper ikke der. Ved å
skape Pippis fantastiske verden, der såvel barn som tyver er velkomne, viser Astrid
Lindgren oss en romslighet i den fantastiske verdenen som vår faktiske verden mangler.
Det er i og med bruddet med det realistiske, ved å skape en utopisk verden, at Astrid
Lindgren viser oss hva som er rett og hva som er galt ved vår egen verden. Det er heller
ikke tilfeldig at det er barn som styrer i den fantastiske verden. Astrid Lindgren har en
enorm tro på barn og deres evner. Man må begynne fra grunnen av, med barna, dersom
man vil ha en forandring i samfunnet. Måten å gjøre dette på, er å gi barn en
antiautoritær oppdragelse, sier Astrid Lindgren:
Om en antiauktoritär uppfostran är något förkastligt? Det är den bara om
den blir missförstådd. En antiauktoritär uppfostran betyder inte att barn
skall lämnas vind för våg och få göra precis vad de vill. Det betyder inte
att de skall växa upp utan normer, det vill de förresten inte. Normer för
sitt handlande behöver både barn och vuxna, och barn lär sig mer av
föräldrarnas exempel än av något annat. Visst skal barn ha respekt för
sina föräldrar, men sannerligen - föräldrar skall också ha respekt för sina
barn och inte missbruka sitt naturliga övertag över dem. En ömsesidig
kärleksfull respekt, det ville man önska alla föräldrar och alla barn.54
54 Lindgren, Astrid: "Aldrig våld!", en tale ved mottakelsen av den
Tyske Bokhandelens Fredspris i Frankfurt, 22. oktober 1978. Trykket i
95
Astrid Lindgren har ikke dermed ment at Pippi eller Pippis samfunn skulle være noen
mal for oss selv eller for vår egen verden. Til dette er både Pippi og hennes verden for
uvirkelig og for lite overensstemmende med det realistiske. Pippi-bøkene blir dermed
en satire med en sterk humoristisk grunntone. Man kan velge å lese bøkene kun med
tanke for deres underholdningsverdi, eller man kan velge å se dem som en kritikk av
vårt eget samfunn. Dersom vi velger den siste muligheten, er det naturlig å ha i tankene
at vi kanskje har noe å lære av denne lille jenta som takler både seg selv og sin egen
verden så mye bedre enn oss i den faktiske verden.
1.2. Ronja og realismen
I Ronja rövardotter er det også en hovedperson som bryter med realismen, men
på en helt annen måte enn i Pippi-bøkene. Mens vi i Pippi-bøkene langt på vei har å
gjøre med en fantastisk skikkelse i en realistisk verden, møter vi i Ronja en realistisk
jenteskikkelse i en verden med klare fantastiske trekk. Mens Pippi er en tvers igjennom
fantastisk skikkelse, er Ronja en realistisk tegnet skikkelse med noen få mer eller
mindre fantastiske egenskaper. Som hos Pippi er det også Ronjas styrke som gjør henne
delvis uvirkelig. Mens Pippi er sterk fysisk, er Ronja nesten usannsynlig sterk psykisk.
Hun tar valg som ingen virkelige barn på hennes alder under normale omstendigheter
vil være i stand til å ta. Hun forlater et trygt hjem for å vise sine meninger om Mattis’
livsførsel, og hun viker ikke fra dette valget trass i hjemlengsel og problemer som
oppstår.
1.2.1. Bruddet med den realistiske foreldrerollen
Mer enn Ronjas viljestyrke og evne til å ta valg, er det likevel foreldrenes
reaksjoner som står for det virkelige bruddet med realismen. Som leser kan det være
vanskelig å forstå at Lovis og Mattis lar Ronja få flytte hjemmefra i en alder av ti-elleve
år. Men Mattis og Lovis er ikke noen vanlige foreldre, og de har forskjellige motiver for
ikke å tvinge Ronja til å vende hjem. Mattis er for opptatt av sin egen sorg over å ha
Duvdrottningen. En bok till Astrid Lindgren. Red.: Ørvig, Eriksson,
Sjöquist, Rabén & Sjögren, Stockholm 1987, s. 25.
96
mistet sitt barn til å kunne se utover seg selv. Før han selv har gjennomgått en
forandring som åpner øynene hans for hvor stor plass Ronja har i livet hans, er han
dessuten for stolt og selvopptatt til å be henne komme hjem. Lovis, som den
forståelsesfulle mor hun er, kjenner Ronja så godt at hun vet at datteren vil klare seg i
skogen sammen med Birk. Hun viser stor forståelse for at denne konflikten er noe Ronja
må ordne opp i på egen hånd. Helt fra første gang Ronja får slippe ut av "stora
stensalen", gjør Lovis det klart at hun mener Mattis har ventet for lenge med å slippe
Ronja fri.
"Lovis", sa han till sin hustru. "Vårt barn måste lära sej hur det är att leva
i Mattisskogen. Släpp henne lös!"
"Jaså, du har äntligen förstått det", sa Lovis. "Det skulle ha skett för
länge sen, om jag hade fått råda." (s. 17)
Mens Mattis har en farskjærlighet til Ronja som gjør at han vil holde henne fast slik at
hun for alltid vil bli hans lille datter, er Lovis’ kjærlighet annerledes. Hun har en evne til
å se Ronjas behov, og dette innebærer å elske Ronja på hennes egne premisser. Hun er
hele tiden på Ronjas side, og trass i at hun synes det er vondt å se Mattis lide, viser hun
forståelse for at Ronja ikke kan komme tilbake til en far som har fornektet henne. Mattis
må utvikle en kjærlighet til Ronja som gir henne frihet og rom for egenutvikling.
1.2.2. Bruk av det fantastiske i Ronjas identitetsutvikling
Mens det fantastiske i Pippi-bøkene blir brukt både satirisk og utopisk, er det
fantastiske i Ronja rövardotter først og fremst til stede for å belyse eksistensielle
problemer. Ronja må finne seg selv. Hun må finne egenskaper som barnet Ronja aldri
tidligere har hatt behov for, nemlig de mer voksne og selvstendige sidene ved sin
person. Denne bevisstgjøringen på egen identitet innebærer for Ronjas del en overgang
fra uskyld og uvitenhet til erfaring og innsikt i møtet med den store Mattisskogen og alt
den bærer i seg av fantastiske elementer. Når det gjelder de fantastiske skikkelsene i
Mattisskogen, er Astrid Lindgren relativt nyskapende. Her finner vi ikke eventyrets
tradisjonelle tusser og troll, men varianter som farlige "vildvittror", skumle
"grådvärgar", lysskye "skumtroll" og komiske "rumpnissar". Bare "de underjordiska"
kjenner vi igjen fra annen litteratur. På samme måte som i folkeeventyret, utgjør ikke
97
disse skikkelsene noe uforklarlig for personene i fiksjonsuniverset. Det er først for
leseren at de blir fantastiske karakterer. Felles for alle disse skikkelsene, er at de i tillegg
til å ha en underholdnings- og spenningsverdi, også har en funksjon i Ronjas utvikling.
De første fantastiske skikkelsene Ronja møter på, er grådvergene. Dette første
møtet med skogens mer onde side, blir for Ronja et dramatisk møte med sin egen redsel:
Snart skulle hon ha dem över sej, och de skulle bita ihjäl henne, det
visste hon. Hennes första dag i skogen skulle bli hennes sista.
Men just i den stunden hörde hon ett vrål, och så ursinnigt kunde bara
Mattis ryta. Ja, där kom han, hennes Mattis, med alla sina rövare, deras
bloss lyste mellan träden och Mattis vrål ekade i skogen:
"Försvinn, grådvärgar! Far åt pipsvängen, innan jag dräper er!" (s. 24)
I dette første møtet med grådvergene, er det barnet Ronja vi ser, og barnet Ronja er
verken i stand til å takle grådvergene eller sin egen redsel. Til dette trenger hun hjelp, og
Mattis er den selvsagte redningsmannen. Ronja mangler erfaring til å takle denne
situasjonen. Møtet mellom Ronja og grådvergene representerer dermed et viktig trinn i
Ronjas utvikling, og får karakter av en innvielsesrite. Hun er blitt innviet i det som ikke
bare er godt i Mattisskogen, og fra nå av er hennes forhold til skogen og dens farer mer
bevisst. Også forholdet til hennes egne følelser blir gradvis mer bevisst, og i seinere
møter med grådvergene har hun ingen problemer med å takle verken dem eller sin egen
redsel. Hun har lært at hun ikke må være redd i Mattisskogen, en erfaring som også
kommer til nytte i møtet med skogens andre fantastiske skikkelser.
Redd behøver Ronja derimot ikke å være for de komiske rumpnissene. Disse
små skikkelsene som framtrer som relativt dumme, har valgt å holde seg mest mulig
unna menneskene. De lever sitt eget lille liv i huler under jorda, og har ingen forståelse
for menneskenes handlinger. "Voffor då då?", sier de ustanselig, ord som siden har blitt
allemannseie både i Norge og Sverige og sikkert også i andre land. Dette "Voffor då
då?" hørte Astrid Lindgren av en kvinne som, mens hun var på sykehuset, så for seg at
noen brente opp barna hennes. Det eneste hun gjorde var å gråte mens hun sa disse
ordene, noe Astrid Lindgren aldri siden har kunnet glemme.55
55 Här kommer Astrid Lindgren: TV-program der Torsten Jungstedt
samtaler med Astrid Lindgren om hennes viser og kompositører. Del 2 av
en serie i 3 deler, Barn & Ungdom, Sveriges Television 1993.
98
I tillegg til å være et komisk og svært underholdende innslag, kan disse
rumpnissene også ses som et symbol på menneskers selvopptatthet og mangel på vilje
til å hjelpe andre. Da Ronja sitter fast i rumpenissenes hule, er de overhodet ikke
interessert i å hjelpe henne. De er bare opptatt av at hun har laget hull i taket, og dermed
ødelagt hulen deres. Først da de oppdager at de kan bruke Ronja til fordel for seg selv,
blir hun interessant for dem. Ronjas bein blir brukt som vugge for "lelle gossen", og
hennes rop om hjelp fungerer som voggesang. Gjennom omkvedet sitt "Voffor då då?
Voffor gör ho på detta viset?", blir rumpnissene også et symbol på menneskets, og
kanskje spesielt barnets, undring over alt det uforklarlige i livet. Jeg mener derfor at
rumpnissene representerer det stadiet som Ronja er på idet hun blir sittende fast. Hun
har akkurat selv tilbrakt flere måneder på oppdagelsesferd i skogen, og på barns vis har
sikkert også Ronja undret seg over mange ting i naturen. Forskjellen mellom Ronja og
rumpnissene, er at Ronja ikke er villig til å stagnere på dette stadiet. Hun vil videre,
men til det trenger hun hjelp. Redningsmannen denne gangen, er Birk, og mens Ronja
kommer seg videre sammen med sin redningsmann, blir rumpnissene værende i hulen
sin.
Mens rumpnissene er komiske, er skumtrollene mer vemodige. Begge er
harmløse skapninger, men mens rumpnissene er naive, synes skumtrollene å ha en
innsikt i selve livshemmeligheten. Det virker som de har forstått den store
sammenhengen i livet som menneskene bare såvidt aner begynnelsen til. Første gang
Ronja ser skumtroll, er den vårnatta hun er på vei til Björngrottan. Hun blir vitne til det
jeg ser som skumtrollenes hyllingsrituale til våren:
Hon såg skumtroll dansa i månskenet uppe på en bergknalle. [...] Hon
stannade en stund och kikade på dem utan att de märkte henne. En
underlig dans var det de höll på med. Mycket stillsamt och klumpigt
vaggade de runt, och de brummade också så underligt. Det var deras
vårsång hade Skalle-Per sagt. (s. 142)
Det er ikke tilfeldig at dette møtet med skumtrollene inntreffer akkurat denne natta.
Ronja har akkurat tatt sin beslutning om å forlate Lovis og Mattis, og hun er dermed på
vei bort fra sitt barneliv og på vei til å bli et menneske med erfaring og innsikt. Men
99
ennå betrakter Ronja skumtrollene på trygg avstand, noe som understreker at hun
fortsatt bare er i begynnerfasen i sin utviklingsprosess til å bli et erfarent menneske.
Villvettene, disse fantastiske skikkelsene med fuglekropp og menneskeansikt,
har Ronja både sett og hørt flere ganger. De er vakre, men tvers igjennom onde, og
ligger dermed som en konstant trussel over Mattisskogen. I rein lyst skremmer og truer
de med sine skrik om å "klösa" de "små vackra människorna". Villvettene symboliserer
det ville og onde i menneskene både i Mattisskogen og i den faktiske verden. Den første
sommeren Ronja ferdes i skogen, utgjør villvettene likevel aldri noen virkelig trussel:
"Men inga vildvittror kunde skrämma bort Ronja från hennes stigar och ställen, där hon
levde sitt ensamma skogsliv." (s. 30) Det er ikke før vinteren kommer, og Ronja setter
seg fast i rumpnissehulen at det oppstår en situasjon der villvettene blir direkte
livstruende for Ronja. Hele tiden har de ligget i bakgrunnen og bygget opp en stemning
av spenning og uhygge, og når de nå slår til, blir situasjonen direkte skummel og nesten
uutholdelig spennende. Ronja har nådd et stadium i sin utviklingsprosess der hun har
fått delvis innblikk i hva røveryrket egentlig går ut på. I tillegg har hun såvidt begynt å
lure på om Mattis har rett når han sier at hele Borkaætten bare er "ormyngel" og
"skitstövlar": "Birk syntes aldrig till i hennes skog. Och det var hon ju bara glad för.
Eller var hon det? Ibland visste hon inte själv hur det var med den saken." (s. 70) Ronja
har begynt å få egne meninger, et skritt i riktig retning mot innsikt og erfaring. Når
villvettene nå dukker opp, understreker de Ronjas oppdagelse av at ikke alt er slik som
det først kan synes i Mattisskogen. Ronja har nok en gang fått møte det onde i skogen,
men fordi Birk dukker opp, ender møtet med villvettene godt, og Birk og Ronja blir
"bror og søster". Møtet med villvettene har fått Ronja til å innse at hun trenger andre
mennesker. Hun har opplevd redselen for å miste sitt eget liv, og innser at hun er
tryggere dersom hun ikke er aleine. Også seinere utgjør villvettene en reell trussel
overfor Ronja og Birk, men nå står de sammen, og selv om de ikke klarer å overvinne
de onde villvettene, klarer heller ikke villvettene å overvinne dem.
De onde villvettene har dessuten en annen interessant funksjon. Ved siden av å
symbolisere det ville og utemmede i mennesker generelt, er de også med på å
understreke den villskapen som bor i Ronja. Ronja blir ofte sammenliknet med dyr og
fugler, men enda oftere blir hun sammenliknet med villvettene. Hun kalles, for å trekke
100
fram noen eksempler: "vittrenattsbarn" (s. 29), "en liten vittra" (s. 99) "Mattis’ vildvittra
till dotter" (s. 128). Selv om Ronja er en sammensatt karakter med mange kvaliteter, har
hun likevel det ville til felles med de onde villvettene. Med Ronjas ville egenskaper
tenker jeg ikke minst på det gnistrende temperamentet hennes, men også på hennes
behov for å være fri og for stadig å møte nye utfordringer i naturen. Slik villvettene
jakter på mennesker, er Ronja på stadig jakt etter noe nytt å prøve seg selv på.
De underjordiske dukker opp ved to forskjellige anledninger, og har også to
forskjellige funksjoner i Ronjas identitetsutvikling. Det første møtet Ronja har med de
underjordiske er, som jeg så vidt har vært inne på tidligere (Kap. III, punkt 2.2.1.), et
symbol på Ronjas ønske om å forbli i en barnlig verden. Hun lar seg lokke, men reddes
av Birk. I møtet med de underjordiske minner Ronja om Demeters og Zevs datter
Persefone i gresk mytologi. Persefone gikk en vårdag og plukket blomster da hun ble
røvet til underverdenen av dødsfyrsten Hades. Hun ble omsider reddet av moren
Demeter, liksom Ronja blir reddet av vennen Birk. Andre gang Ronja og Birk møter de
underjordiske, lar hun seg derimot ikke lokke, og dette møtet tydeliggjør derfor den
utviklingen som har skjedd med Ronja. Etter sitt første møte med de underjordiske, har
Ronja gjennomgått en prosess som har gjort henne sterkere og mer bevisst på seg selv
og sine ønsker. De underjordiske, og dermed også drømmen om barndommen som de
symboliserer, innebærer ikke lenger noen trussel for Ronja.
De fantastiske skikkelsene i Mattisskogen er, som jeg nå har vist, med på å gjøre
både Ronja selv og oss som lesere mer bevisst på den utviklingen hun går gjennom. Jeg
mener også at bruddet med realismen i Ronja rövardotter er med på å understreke
Ronjas stilling som sterk jente. Ved stadig å utsette henne for farer og utfordringer, er
de fantastiske skikkelsene med på å understreke Ronjas evne til å takle press og
utfordringer. Gang på gang blir hun satt på prøve, og hver gang klarer hun å komme seg
i trygghet. At også andre mennesker griper inn og hjelper Ronja, ser jeg ikke som et
svakhetstegn, snarere tvert imot. Svak ville Ronja først vært dersom hun hadde vært for
stolt til å ta imot hjelp, og insistert på å klare seg aleine i verden. Selv om det i Ronja
rövardotter er flere brudd med virkeligheten, har vi som lesere ingen, eller i hvert fall
svært få, problemer med å godta Ronja som en troverdig skikkelse. Barn som leser
Ronja rövardotter vil oppfatte Ronja som en skikkelse som minner om dem selv, og
101
som kunne ha eksistert i virkeligheten. Dersom vi ser bort fra hennes enorme psykiske
styrke, er Ronja framstilt både som en realistisk og rund karakter. Det at vi hele tiden
har innsikt i hennes tankegang, gjør at vi til enhver tid forstår hennes valg. Denne
realistiske skildringen av Ronja gjør henne derimot til en mindre overraskende figur enn
Pippi. Mens Pippi-skikkelsen skaper spenning fordi vi aldri vet hva hun er i stand til å
finne på, og fordi vi ikke har innsikt i tankene hennes, er det de fantastiske skikkelsene,
den mystiske naturen og selve handlinga som står for spenningen i Ronja rövardotter.
102
VI. KONKLUSJON
I denne studien av Pippi og Ronja har jeg blant annet villet vise hvordan disse
skikkelsene på ulike måter er framstilt som sterke jenter. Ulikhetene mellom Pippi og
Ronja har ikke minst å gjøre med den tiden de er blitt til i, og det miljøet de er skrevet
inn i. Pippi er den av skikkelsene som er plassert i det mest realistiske og lettest
gjenkjennelige miljøet. Den lille, småborgerlige byen er godt gjenkjennelig som
skandinavisk 40- og 50-tall. Det er likevel vanskelig å registrere at dette "historiske"
miljøet skaper vanskeligheter for barns innlevelse når de leser. Dette skyldes trolig at
elementer i bøkene, som de tidlige leserne oppfattet som realistiske, for nåtidige lesere
blir en del av Pippis fiktive verden, og dermed ikke oppleves som problematiske. De
største problemene møter trolig leseren med den tredje Pippi-boka, Pippi Långstrump i
Söderhavet. Forestillingen om Pappa Efraim som negerkonge og Pippi som
negerprinsesse og den generelle presentasjonen av den tredje verden, støter nok an både
mot vår større kunnskap og vår bevissthet om den industrialiserte verdens tradisjonelle
holdninger. Denne Pippi-boka kommer kanskje slik sett i en særstilling.
Fortellingen om Ronja ligger nærmere dagens lesere i tid, men Ronjas verden er
samtidig fjern fra det unge lesere vil oppfatte som realistisk. Den umiddelbare
opplevelsen vil dermed neppe bli påvirket av historiske samfunnsendringer. Dersom
man velger å fortolke deler av historien som spesifikk politisk allegori, for eksempel
som et bilde på forholdet mellom USA og Sovjet under den kalde krigen, kan nok
seinere hendelser få framstillingen til å virke foreldet, men dette viser jo bare hvor
begrenset og begrensende en slik fortolkning er. Menneskenes evne til å skape splid og
strid er vel til alle tider en uforanderlig del av den menneskelige naturen. Den sentrale
konflikten i boka, Ronjas kamp for å finne seg selv og sin egen identitet i møtet med
samfunnets mange rolleforventninger, er en konflikt som alle lesere vil kunne kjenne
seg igjen i.
Et spørsmål jeg må la stå litt åpent, er hvorvidt Pippis styrke, på den tiden hun
ble til, var en styrke som var uhørt, en styrke som måtte skjules? På grunn av sin styrke,
økonomisk så vel som fysisk, kan ikke Pippi, selv om hun er jente og barn, tvinges til
handlinger og holdninger som hun ikke selv samtykker i. Måtte kvinnestyrke holdes
isolert fra samfunnet? Mens mannlig styrke både i skikkelse av Starke Adolf og
103
politimennene har klare roller og funksjoner i samfunnet, holder Pippi seg stort sett til
sin egen lille verden. Er dette fordi hun er jente, fordi hun er barn, eller er det andre
grunner til dette? I Ronja rövardotter forholder dette seg annerledes. I motsetning til
Pippi er Ronja, som ble til nesten 40 år seinere, integrert i et samfunn, og det viser seg
til og med at nettopp fordi hun er ei sterk jente har hun til og med stor innflytelse i dette
samfunnet.
I et mannsdominert samfunn er det kanskje slik at mennene har påtatt seg sin
tradisjonelle lederrolle og sin selvsikkerhet i denne rollen ut fra en biologisk betinget,
fysisk styrke. Det er neppe tvil om at når Astrid Lindgren tildeler Pippi en slik
overlegen fysisk styrke, er det medvirkende til å gi henne trygghet og selvsikkerhet i
forhold til egne reaksjoner og vurderinger. Selv om Ronja er et på alle måter normalt
barn, også når det gjelder fysisk styrke, er det kanskje betegnende at det aldri henvises
til noen form for kjønnsbestemt mangel på fysisk styrke eller ferdighet. Tvert imot
presenteres Ronja som et barn med stor selvtillit når det gjelder å klare seg i et miljø
som stiller store krav til nettopp fysisk evne.
Det viktigste trekket ved Astrid Lindgrens sterke jenter blir likevel deres frie
holdning til roller og konvensjoner. Tvers igjennom bøkene går en optimistisk tro på at
kjønnsroller og konvensjoner kan endres slik at de gir personligheten mulighet til en
friere og mer tilfredsstillende utvikling. Denne optimistiske holdningen har vel igjen sitt
grunnlag i Astrid Lindgrens overbevisning om barna som representanter for den
opprinnelige og uforvanskete menneskeligheten.
Når Astrid Lindgren skriver, kan vi være sikre på at hun har noe på hjertet som
hun synes det er verdt å formidle videre. Bengt Göransson, tidligere svensk
udanningsminister, har sagt om Astrid Lindgren at: "Hon säjer sånt som hon tycker är
viktigt, och säjer det när hon tycker det är viktigt att säja just det!"56
Fordi det hun har å
si er viktig, og fordi hun også stiller store krav til sine lesere, er hun stadig like aktuell
for barn i alle aldre og i alle land. Hun formidler et stadig ønske om at voksne må forstå
at det er barna som er viktigst, for det er barna som er de virkelige menneskene i Astrid
Lindgrens verden.
56 Göransson, Bengt: "Astrid Lindgren och politiken", i "Söndag med
Astrid Lindgren", et Tv-program som hedret Astrid Lindgren og den
104
Helt til slutt har jeg lyst til å komme med et sitat fra ei annen Astrid Lindgren-
bok, nemlig Bröderna Lejonhjärta. Dette sitatet er en nøkkelpassasje i Astrid Lindgrens
forfatterskap, og det passer like godt til de modige jentene, Pippi og Ronja, som til den
engstelige Skorpan, som disse ordene opprinnelig er tiltenkt. Formuleringen inneholder
alt det Astrid Lindgren formidler av dyd, uselviskhet, mot, offervilje og plikt, og den
formidler samtidig, på en humoristisk måte, det viktige budskapet om å tørre å ta
sjanser, om å tørre å være seg selv:
[...] då sa Jonatan, att det fanns saker som man måste göra, även om det
var farligt.
"Varför då", undrade jag.
"Annars är man ingen människa utan bara en liten lort", sa Jonatan.
(Bröderna Lejonhjärta, s. 56)
innsatsen hun har gjort for barnekulturen i Sverige. Svensk
Television, Kanal 1, 1995.
106
V. BIBLIOGRAFI
1. PRIMÆRLITTERATUR
Lindgren, Astrid: Pippi Långstrump, faksimileutgave av det første opplaget som kom
ut i Stockholm i 1945. Trykt i Norge i 1992.
Lindgren, Astrid: Pippi Långstrump går om bord, faksimileutgave av det første
opplaget som kom ut i Stockholm i 1946. Trykt i Norge i 1992.
Lindgren, Astrid: Pippi Långstrump i Söderhavet, faksimileutgave av det første
opplaget som kom ut i Stockholm i 1948. Trykt i Norge i 1992.
Lindgren, Astrid: Ronja rövardotter, Rabén & Sjögren, Stockholm 1981. Min utgave
er trykt i Danmark i 1993.
2. SEKUNDÆRLITTERATUR
2.1. Bøker og artikler som er direkte brukt eller sitert
Ahlgren, Stig: "Blåkulla tur och retur", Svenska Dagbladet, 27. mars 1975.
Andersen, Helge: "Det nye menneskepar", i Aftenposten, oktober 1981.
Beer, Drude: "‘Ronja røverdatter’, uhyggelig og vakker", i Nationen, 4. desember
1981.
Bergom-Larsson, Maria: "Astrid Lindgren-En kärleksförklaring", i Kvinnornas
Litteratur Historia, Del 2/1900-talet, (red.: Ingrid Holmquist og Ebba Witt-
Brattström), Författarförlaget, Stockholm 1983.
Bjerregaard, Poul: "Pippi Langstrømpe og den omvendte verden", i Weekend Avisen,
nr. 19, 25. februar 1993.
Bonde, Maggin og Collsiöö, Jan: "Hele verdens super-mamma", i Verdens Gang, 30.
september 1989.
Buttenschøn, Ellen: Historien om et "påhit", København 1975.
Chodorow, Nancy: "Being and Doing: A Cross-Cultural Examination of the
Socialization of Males and Females", i Vivian Gornick og Barbara K. Moran
(red.): Woman in Sexist Society. Studies in Power and Powerlessness, Basic
Books, New York 1971, ss. 259-291.
Chodorow, Nancy: "Family Structure and Feminine Personality", i Michelle Zimbalist
107
Rosaldo og Louise Lamphere (red.): Woman, Culture, and Society, Stanford
University Press, Stanford, California 1974.
Chodorow, Nancy: The Reproduction of Mothering. Psychoanalysis and the Sociology
of Gender, Berkeley 1978.
Dalby, Åge: "Verdens beste Astrid", "Visst lever Pippi", "Till alla norska barn" og
"Hvor mange millioner?", i Verdens Gang, 31. desember 1987.
Doderer, Klaus: "Medmänsklighet i en tröstlös värld", i Duvdrottningen. En bok till
Astrid Lindgren. (Red.: Mary Örvig, Marianne Eriksson, Birgitta Sjöquist),
Rabén & Sjögren, Stockholm 1987.
Edström, Vivi: Astrid Lindgren. Vildtoring och lägereld, Stockholm 1992.
Edström, Vivi: Barnbokens form, Edström & Stegelands Förlag, Göteborg 1980.
Hagen, Ingrid: "Astrid Lindgren om sin nye bok: - Barn klarer det utroligste", i
Aftenposten, 9. oktober 1981.
Lena Fridell (red.): Barnbok och barnboksforskning, Almqvist & Wiksell, Stockholm
1972.
Hirsch, Marianne: The Mother/Daughter Plot: Narrative, Psychoanalysis, Feminism,
Indiana University Press, Bloomington 1989.
Holte, Elisabeth: "Pippi i overgangsalderen", Aftenposten, 18. februar 1995.
Holter, Harriet: Kvinners liv og arbeid, Universitetsforlaget 1974.
Hovland, Kirsti: Intervju med Astrid Lindgren, i Verdens Gang, 16. januar 1992. (Fra
Norsk barnebokinstitutts arkiver)
Höste, Maud: "Astrid Lindgrens plan för att göra barnen lyckligare", i Barnkultur 16.
juni-august 1975 og i Aftonbladet, 22. juni 1975.
Jor, Finn: "Barn den beste idéen Vårherre hadde", i Aftenposten, 24. oktober 1987.
Kats, Madeleine: "Vårt behov av Pippi Långstrump", i Damernas Värld, nr. 32, 1968.
108
Klingberg, Göte: Barn- och ungdomsboken förr och nu, Natur & Kultur, Stockholm
1968.
Koch, Ruth von: Phantastische Erzählungen für Kinder, i Studien zur Jugendlitteratur,
hefte 5, Ratingen 1959.
Kohlberg, L.: "Analyse der Geschlechtsrollen-Konzepte und - attitüden bei Kindern
unter dem Aspekt der kognitiven Entwicklung", ss. 334-461 i Kohlberg, L.: Zur
kognitiven Entwicklung des Kindes, Frankfurt 1974.
Krüger, Anna: Das fantastische Buch, i "Jugendlitteratur", München 1960.
Kundera, Milan: Romankonsten: essä. Stockholm 1988.
Kümmerling-Meibauer, Bettina: "Det främmande barnet. En intertextuell analys av
Peter Pohls Janne, min vän, trykt i Barnboken (Svenska barnboksinstitutets
tidsskrift), nr. 2, 1994.
Larsen, Turid: "Råsterk, steinrik 50-åring", 1992. (Fra Damms arkiver).
Lindgren, Astrid: "Aldrig våld!", en tale ved mottakelsen av den Tyske Bokhandelens
Fredspris i Frankfurt, 22. oktober 1978. Trykket i Duvdrottningen. En bok till
Astrid Lindgren. (Red.: Örvig, Eriksson, Sjöquist, Rabén & Sjögren,
Stockholm 1987.
"Lindgren slåss for Pippi", i Arbeiderbladet, 19. mai 1993.
Lindgren, Astrid: Bröderna Lejonhjärta, Rabén & Sjögren, Stockholm 1973.
Lindgren, Astrid: Lotta på Bråkmakargatan, Rabén & Sjögren, Stockholm 1961.
Lindgren, Astrid: Madicken, Rabén & Sjögren, Stockholm 1960.
Lindgren, Astrid: Madicken och Junibackens Pims, Rabén & Sjögren, Stockholm 1976.
Lindgren, Astrid: Mio, min Mio, Rabén & Sjögren, Stockholm 1954.
Lindgren, Astrid: Mitt småland, Rabén & Sjögren, Stockholm 1987.
Lindgren, Astrid: Nils Karlsson-Pyssling, Rabén & Sjögren, Stockholm 1949.
Lindgren, Astrid: Sunnanäng, Rabén & Sjögren, Stockholm 1959.
Lundqvist, Ulla: Århundradets barn. Fenomenet Pippi Långstrump och dess
förutsättningar, Stockholm 1979.
Mikkelsen, Arild: "Jeg skled på glattisen og ble forfatter", 2. del av et intervju i tre
deler, i Hjemmet, nr. 14, 1994.
Møhl, Bo og Schack, May: Når børn læser-Litteraturoplevelse og fantasi, Gyldendal,
109
København 1980.
Oakley, A.: Sex, gender, and Society, New York 1972.
Russell, Bertrand: Uppfostran för livet, Stockholm 1951. (Originaltittel: On
Education)
Skotheim, Kjersti: "Astrid Lindgrens barn: Slik ble de til" og "... og så var eventyret
slutt", i Dagbladet, april 1992. (Fra Damm forlags arkiver)
Solberg, Oona: "Alle barnas venn", i Redd Barna Avisa, oktober 1995, ss. 12-14.
Stewart, Susan: Nonsense. Aspects of Intertextuality in Folklore and Literature, New
York 1978.
Strömstedt, Margareta: Astrid Lindgren-En levnadsteckning, Rabén & Sjögren,
Stockholm 1977.
Svensen, Åsfrid: "Synspunkter på fantastisk diktning", i Den fantastiske
barnelitteraturen, av Svensen, Jenssen, Risa og Romøren, Oslo 1982, og i
Litteratur for barn. Artiklar om barns bøker og lesing, (Red.: Tone Birkeland
og Gunvor Risa), LNU/Cappelen, Oslo 1990.
Toft, Herdis: Pigen i historien - historien i pigebogen, Kongarslev 1980.
Veeser, H. Aram (red.): The New Historicism, Routledge, New York og London, 1989.
Zimbalist Rosaldo, Michelle: "Woman, Culture, and Society: A Theoretical
Overview", i Zimbalist Rosaldo og Lamphere (red.): Woman, Culture and
Society, Stanford University Press, Stanford, California 1974.
Zimmermann, Gunilla: Astrid Lindgren. En studiebok, Vimmerby 1989.
Zweigberg, Eva von: Barnboken i Sverige 1750-1950, Rabén & Sjögren, Stockholm
1965.
Zweigbergk, Eva von: Vänkritik: 22 samtal om dikt tillägnade Olle Holmberg,
Stockholm 1959.
Örvig, Mary: En bok om Astrid Lindgren, Stockholm 1977.
110
2.2. Tv-programmer om og med Astrid Lindgren
2.2.1. Programmer som er sitert i oppgaven
"Här kommer Astrid Lindgren", Program i tre deler om Astrid Lindgren, hennes viser
og kompositører, Sveriges Television, Kanal 1, 1993.
"Söndag med Astrid Lindgren". Tv-program om Astrid Lindgrens innsats for svensk
barnekultur. Produsert av Sveriges Television, Kanal 1, 1995.
2.2.2. Progammer som er sett i forbindelse med oppgaven, men ikke sitert
"Ja takk, begge deler", Spørreprogram der Astrid Lindgren og hennes forfatterskap var
tema, NRK, Troms 1995.
2.3. Litteratur som er lest i forbindelse med oppgaven, men ikke sitert
2.3.1. Bøker og artikler
Ambjörnsson og Strömstedt (red.): Läsning för barn. Orientering i dagens
barnlitteratur, Bonniers, Stockholm 1971.
Aurmo, Marit: Person- og miljøskildring i Astrid Lindgrens Barnebøker 1945-49,
Hovedoppgave ved Universitetet i Oslo, Nordisk Institutt, Våren 1976.
Bolin, Zweigbergk, Örvig: Barn och böcker. En orientering, Stockholm 1974.
Buttenschøn, Ellen: Smålandsk fortæller, København 1977.
Cramer, Inge/Jakobsen, Gunnar/Klingberg, Göte: Litteratur for børn og unge. Børne-
og ungdomslitteraturen før og nu, København 1973.
Danielson, Tage: När Ronja rövardotter blev film, Uppsala 1984.
Doderer, Klaus (red.): Lexikon der Kinder - und Jugendliteratur, Zweiter Band: I - O,
Beltz Verlag, Weinheim und Basel 1977.
Ericsson, Lindgren, Hergin og Lindström: Fyra syskon berättar, BOA i Näs, 1992.
Furuland, Lindberger og Örvig (red.): Barnlitteratur i Sverige. Läsning för barn och
barnboksprogram i urval, Stockholm 1970.
Heidtmann, Horst: "Aktuelle prob|lemer med den fantastiske litteratur", i Den
fantastiske fortælling, Barlby og Gormsen (red.), Rødebro 1989.
Hellsing, Lennart: Tankar om barnlitteraturen, Rabén & Sjögren, Stockholm 1963.
Holm, Annika og Widerberg, Siv (red.): Barndomens böcker. Barnbokförfattarnas
111
Litteraturhistoria, Stockholm 1984.
Hurwitz, Johanna: Astrid Lindgren. Storyteller to the world. (I serien "Women of our
time"), USA 1991.
Johansen, Arvid Benn: Fra Tegnérlunden til "Gröna ängars ö", Hovedoppgave i
Nordisk ved Universitetet i Oslo, høsten 1976.
Klingberg, Göte: Barn- och ungdomslitteraturen, Natur & Kultur, Stockholm 1970.
Klingberg, Göte: Barnlitteraturforskning-en introduktion, Almqvist & Wiksell,
Stockholm 1972.
Kristensen, Sven Møller og Ramløv, Preben (red.): Børne- og ungdomsbøger.
Problemer og analyser, 2. opplag, Gyldendals Pædagogiske Bibliotek,
København 1970.
Kristensen, Sven Møller: "Om kvalitet i børnebøger", i Aspekter af børnebøger idag,
Olsen og Schei (red.), Borgens Forlag, København 1974.
Krüger, Anna: "Bausteine des Erzählens", i Zeitschrift für Jugendliteratur, 1967:4. (s.
207)
Lindgren, Astrid: "Astrid Lindgren berättar om sig själv", Rabén & Sjögren,
Stockholm 1977.
Lindgren, Astrid: "Astrid Lindgren berättar i brevform om sig själv och svarar på
frågor om sitt författarskap", Utgitt av Postens Frimärksavdelning i forbindelse
med 80-års dagen, Stockholm 1987.
Lindgren, Astrid: Samuel August fra Sevedstorp og Hanna i Hult, oversatt av Jo
Tenfjord, Oslo 1976. (Originaltittel: Samuel August från Sevedstorp och
Hanna i Hult, Stockholm1975).
Ljunggren, Kerstin: Läs om Astrid Lindgren, AB Rabén & Sjögren Bokförlag,
Stockholm 1992.
Rönnberg, Margareta: En lek för ögat-28 filmberättelser av Astrid Lindgren, Uppsala
1987.
Skjønsberg, Kari: Hvem forteller? Om adaptasjoner i barnelitteraturen, Tiden norsk
forlag, Oslo 1979.
Strömstedt, Bo (red.): Min väg till barnboken. 21 barnboksförfattare berättar, Albert
Bonniers Förlag, Stockholm 1964.
112
Stybe, Vibeke: Fra Askepot til Anders And, 2. utgave, København 1970.
Svensen, Åsfrid: Orden og kaos. Virkelighet og uvirkelighet i fantastisk litteratur,
Aschehoug, Oslo 1991.
Sønsthagen og Weinreich: Børnebogsnøglen. Et leksikon om børnelitteratur, Høst og
Søns forlag, København 1988.
Tucker, Nicholas (red.): Suitable for Children? Controversies in children’s literature,
University of California Press, Berkeley and Los Angeles 1976.
Tucker, Nicholas: The Child and the Book: a psychological and literary exploration,
Cambridge University Press, Cambridge 1981.
Weinreich, Torben: Askepots sko, Danmarks Lærerhøjskole, København 1992.
Ørjasæter, Tordis: Barn og bøker, Oslo 1978.
2.2.2. Utklipp fra aviser, tidsskrifter og blader
(Artiklene er ordnet etter utgivelsesdato.)
Vikdal, Berit: "Astrid Lindgren er gjev som selveste kongen", i Aftenposten, 1978.
Vikdal, Berit: "En lykkelig barndom", i Aftenposten, 25. november 1978.
Bech, Toppen: "Hun er mamma til Pippi og Tjorven", i Aftenposten, 1979.
Bonde, Maggin: "Astrid Lindgren i barneåret: ‘Drep ikke et barns fantasi’", i Verdens
Gang, 6. februar 1979.
Jor, Finn: "Nobelprisen til Astrid Lindgren?", i Aftenposten, 7. februar 1979.
"Bøker skal få folk til å le", i Stavanger Aftenblad, 8. februar 1979.
Røneid, Ingrid: "Barnebokforfatteren Astrid Lindgren: ‘Barn er så flinke til å oppleve
bøker’", i Nationen, 8. februar 1979.
"Astrid er i byen", i Norges Handel og Sjøfarts Tidende, 8. februar 1979.
"Nobels fredspris til Astrid Lindgren? - Trygghet er det viktigste for barn", i
Agderposten, 8. februar 1979.
"‘Pippi’, ‘Karlsson på taket’ og ‘Emil’: Nobelpris til Astrid Lindgren?", i Varden, 8.
februar 1979.
Reistad, Gunnhild Ramm: "Astrid Lindgren og Pippi på Oslo-besøk", i Drammens
Tidende og Buskerud Blad, 8. februar 1979.
"Lindgren: Fri og bevare meg for å få neste års Nobelpris i litteratur", i Lofotposten, 9.
113
februar 1979.
"Foreslått til ‘Fredsprisen’", i Sandefjords Blad, 9. februar 1979.
Nilsen, Åse: "Astrid Lindgren: - Jeg skriver for barna. Ikke for å belære voksne", i
Vestfold Fremtid, 9. februar 1979.
Jor, Finn: "Bestemor til allverdens barn", i Aftenposten 10. februar 1979.
Malgefors, Lars: "Astrid Lindgren - den verdensberømte eventyrtanten ...", i Harstad
Tidende, 10. februar 1979.
Solberg, Tone: "Barnesinnet kjenner ingen landegrenser", i Dagbladet, 10. februar
1979.
Wulff, Anjo: "Her kommer Astrid Lindgren", i Adresseavisen, 10. februar 1979.
Nilsen, Åse: "Astrid Lindgren: -Jeg skriver for barn, ikke for å belære voksne", i
Fremover, 12. februar 1979.
Malgefors, Lars: "Astrid Lindgren-eventyrtanten for allverdens barn. En heldig
forstuelse ga oss Pippi, Emil og de andre", i Sandefjord Blad, 17. februar 1979.
"Barn er gode lesarar", i Vårt blad, 21. februar 1979.
Hangeraas, Ann Brit: "Vi mennesker må ikke være så redde for hverandre", i
Hjemmet nr. 9, 1979.
"Astrid Lindgren: ‘Jeg skriver for barnet i meg selv’", i Kvinner og Klær nr. 16, 1979.
"Astrid Lindgren på Norgesbesøk 8. oktober 1981 for å presentere sin nye bok, Ronja
røverdatter", pressemelding fra Damm & Søn Forlag, 8. oktober 1981.
Solberg, Tone: "-Vi lever på galskapens bristepunkt", i Dagbladet, 9. oktober 1981.
Bjørhovde, Hilde: "Barn skaper fantastiske ting på mine fattige ord", i Aftenposten, 11.
november 1983.
Andersen, Helge: "Astrid Lindgren 75 år. Vi hopper rennesten for henne", i
Aftenposten 13. november 1982.
Bonde, Maggin: "Verdens meste, VERDENS BESTE ...", i Verdens Gang, 15.
desember 1984.
Richvoldsen, Tor: "Pippi Langstrømpe 40 år. Gjorde Astrid Lindgren kjent og
populær", i Norpress, 1985.
Hagen, Ingvild: "Pippi ble til ved tilfeldigheter", i Haugesunds Avis", 9. november
1985.
114
Berg, Øivind: "Astrid Lindgren skriver - Ilon og Bjørn tegner", i Agderposten, 15.
september 1986.
Wilhelmsen, Ellen: "Bakkebygrenda", i Programbladet nr. 44, 1986.
Lystrup, Marianne: "Pippi en hjertevarm 40-åring", i Vårt Land, 28. november 1986.
Gåsvatn, Kari: "Mammaen til Pippi og Emil", i Dagbladet Rogaland, 17. januar 1987.
Nyman, Krister: "Astrid Lindgren fyller 80 år-La meg få ro!", i Rogalands Avis, 7.
mars 1987.
Botnen, Bjarte: "Pippi og Emils mor blir åtti år i høst, og ny bok kommer ...", 1987.
(Fra Damms arkiver).
"Pippi Langstrømpe", i Vårt Land, 6. november 1987.
Carlsen, Terje: "Alles Astrid fyller 80 år", i Bergens Tidende, 12. november 1987.
Johannessen, Gitte: "Hver nordmann sin Pippi Langstrømpe", i Ringerikes Blad, 12.
november 1987, og i Østlands Posten, 25. november 1987.
"Fra en husmor i Dalagatan", (Gjengivelse av korrespondansen som foregikk mellom
Astrid Lindgren og Bonnier Forlag da Bonnier refuserte manuskriptet om Pippi
Långstrump i 1944), i Aftenposten, 13. november 1987.
Owing, Nina: "Astrid Lindgren fyller 80 år", i Glåmdalen, 13. november 1987.
Sørbø, Jan Inge: "-Her kommer Astrid Lindgren", i Stavanger Aftenblad, 14. november
1987.
Johannesen, Gitte: "Opprøreren som treffer oss i hjertet", i Dagen, 27. november 1987.
Fjeldstad, Kjersti: "Lindgrens glade grøss", i Akershus Arbeiderblad, 18. oktober 1988.
Enger, Ruth Krefting: "Astrid Lindgren skriver med varme, håp og kjærlighet ...".
(Skrevet i forbindelse med at Astrid Lindgren var månedens navn i P1). I
Aftenposten, 1. november 1988.
Månsson, Karin: "Bra barndom blev böcker - tilsammans minns systrarna sina lyckliga
år", i Kultur, 12. mai 1989.
Westrheim, Karin: "Herskerinnen over barndommens riker", i Dagbladet, 24. juni
1989.
Salvesen, Elisabeth: "Ronja Røverdatter", i Redd Barna-avisen, nr. 10, 1989.
Andreassen, Liv H.: "Fødselsdagsbarnet Astrid Lindgren", i Friheten, 17. november
1989.
115
Strömstedt, Margareta: "Astrid Lindgren. Forever Pippi", i Scanorama, desember
1989/januar 1990.
Bistrup, Rie: "Astrid Lindgren. I barndommens rike", i Aftenposten, 9. februar 1991.
Omtale angående 85-års dagen og feiringen av denne i bokhandler rundt om i
landet, i Verdens Gang, 14. november 1992.
Transworld: "Astrid Lindgren (84) om Pippi Langstrømpe: Verdens beste Pippi er
norsk", i Norsk Ukeblad, nr.11, 10. mars 1992.
Skillestad, Tor: "Astrid Lindgren (84) har skrevet sin siste bok: Er redd for å bli
blind!", i Se og Hør, nr. 12, 1992.
Skråmestø, Børge: "Mamma Mio! Astrid Lindgren fyller 85 år i dag", i
Arbeiderbladet, 14. november 1992.
Schützer, Kia: "Astrid Lindgrens egen kulturpark", i Aftenposten, 13. mai 1992.
Tenfjord, Jo: "Nordens eventyrlige ambassadør 85 år", i Aftenposten, 15. november
1992.
"Lindgren slåss for Pippi", i Arbeiderbladet, 19. mai 1993.
Botnen, Bjarte: "Hos Astrid i Vimmerby og Emil i Katthult", i Vårt Land, 23.
september 1993.
Grindaker, Siw: "Astrid (85) tok Cannes med storm og Pippi (45) blir tegnefilm", i
Dagbladet, 11. oktober 1993.
Holte, Elisabeth: "Pippi får eventyrhus i 1995", i Aftenposten, 6. april 1994.
"Jeg hadde verdens vakreste barndom", 1. del av et intervju i tre deler, i Hjemmet, nr.
12-13, 1994.
"Slik ble alle mine figurer født", 3. og siste del av et intervju med Astrid Lindgren, i
Hjemmet, nr. 15, 1994.
"Pippi reddet Suzanne", om Suzanne Brøgger, i Aftenposten, 7. mai 1994.
Elisabeth, Holte: "Pippi i overgangsalderen", i Aftenposten, 18. februar 1995.
Lindgren, Astrid: "Här blir sagorna verklighet ...", i program for "Astrid Lindgrens
värld", Vimmerby, sommeren 1995.
Diverse artikler i Tidningen om Vimmerby. Astrid Lindgrens Stad, sommeren 1995.
Diverse artikler i Astrid Lindgrens Småland. Vimmerby Tidning/Kinda Postens
sommartidning 1995.
116
2.4. Litteratur benyttet til utarbeidelsen av leseundersøkelsen
Borgen, Anne-Mari Hole: Synspunkter på vurderingskriterier, og en gruppe 9.
klassingers vurdering av ei ungdomsbok, Hovedoppgave ved pedagogisk
Forskningsinstitutt, Oslo 1972.
Eriksen, Ove André: Undersøkelse omkring barn og ungdoms lesevaner, Etter oppdrag
fra Den norske forleggerforeningen, Oslo, april 1979.
Gjengset, Gunnar: Barn. Nytt fra forskning om barn i Norge, Nr. 1, Trondheim 1987.
Gjengset, Gunnar: Barns lesevaner. En prosjektrapport, Rapport nr. 9, Trondheim
1986.
Smedmark, Boel: Mellanstadiebarns reaktion på två litterära texter. En
läserundersökning. Nr. 3, Uppsala 1975.
Sandhaugen, Eva og Østmo, Ingjerd: Lesing og bibliotekbruk hos ungdomsskoleelever
på Holmlia, Hovedoppgave ved Statens bibliotekhøgskole, Oslo 1988.
117
VEDLEGG 1
1. LESEUNDERSØKELSE 4. KL. ROM SKOLE, ASKIM.
PIPPI LANGSTRØMPE OG RONJA RØVERDATTER
AV ASTRID LINDGREN
1. 1. GENERELLE LESEVANER
1. Er du gutt ___ eller jente___ ?
2. Er norsk ditt morsmål? Ja ___ Nei ___ Mitt morsmål er _________________
3. Liker du å lese?
___ Det beste jeg vet
___ Ganske morsomt
___ Sånn passe
___ Helst ikke
___ Det verste jeg vet
4. Liker du å bli lest for?
___ Det beste jeg vet
___ Ganske morsomt
___ Sånn passe
___ Helst ikke
___ Det verste jeg vet
118
5. Hvor ofte leser du bøker eller blader på fritiden?
___ Hver dag
___ Nesten hver dag
___ 2-3 ganger i uka
___ Sjelden
___ Aldri
6. Hva slags bøker liker du best å lese eller bli lest for? Husker du noen bøker eller
forfattere som du har likt spesielt godt? (Både norske og utenlandske)
7. Er du medlem av en bokklubb?
___ Ja ___ Nei ___ Har vært
Hvilken bokklubb?
______________________________________________________________________
119
8. Hvor får du bøkene dine fra?
___ Jeg leser ikke bøker
___ Kjøker i kiosk
___ Kjøper i bokhandelen
___ Låner på skolebiblioteket
___ Låner på folkebiblioteket
___ Låner av venner
___ Fra bokklubb
___ Får i presang
___ Arver fra eldre søsken eller andre
9. Hvilken bok leste du sist på fritiden din?
________________________________________________________________
10. Hva slags bøker vil du helst at dere skal lese på skolen?
120
1.2. OM PIPPI-BØKENE OG RONJA RØVERDATTER
1. Hvem av disse liker du best å lese om?
___ Pippi ___ Ronja
2. Hvorfor liker du best ___________________?
___ Det skjer mer i denne boka
___ Den er skumlere
___ Den er gladere
___ Den slutter fint
___ Den handler om slike ting som jeg vil være med på
___ Den likner mest på sånn som jeg har det
___ Jeg liker personene i denne boka best
___ Hovedpersonen får gjøre som hun vil
Andre grunner til at jeg liker denne boka best:
121
3. Er det noe i disse bøkene som du liker eller husker spesielt godt?
4. Hvordan vil du beskrive Pippi?
123
7. Hvem av disse personene synes du likner mest på deg?
___ Tommy ___ Birk
___ Annika ___ Ronja
___ Pippi ___ Ingen av disse
Hvorfor? Hva er det du liker eller ikke liker ved denne personen?
8. Hvem av disse personene synes du likner minst på deg selv?
___ Tommy ___ Birk
___ Annika ___ Ronja
___ Pippi
Hvorfor? Hva er det du liker eller ikke liker ved denne personen?
124
9. Hva synes du om de voksne i Pippi-bøkene?
Du kan gjerne skrive litt om for eksempel foreldrene til Tommy og Annika, Pappa’n
til Pippi, skolefrøkenen og damene i kaffeselskapet.
10. Hva synes du om de voksne i Ronja røverdatter?
Du kan gjerne skrive litt om for eksempel Mattis, Lovis, Skalle-Per, Borka og
Undis.
125
11. Hvor store barn synes du Pippi-bøkene passer for?
___ 5-6 år
___ 7-8 år
___ 9-10 år
___ 11-12 år
___ 13-14 år
12. Hvor store barn synes du Ronja røverdatter passer for?
___ 5-6 år
___ 7-8 år
___ 9-10 år
___ 11-12 år
___ 13-14 år
126
13. Har du lest noen andre bøker av Astrid Lindgren?
___ Mesterdetektiven Blomkvist
___ Alle vi barna i Bakkebygrenda
___ Per pusling
___ Mio, min Mio
___ Lillebror og Karlson på taket
___ Rasmus på loffen
___ Lotta fra Bråkmakergata
___ Marikken
___ Emil fra Lønneberget
___ Vi på Saltkråkan
___ Brødrene Løvehjerte
14. Har du sett noe av Astrid Lindgren på Tv, video, kino eller teater?
___ Pippi
___ Ronja røverdatter
___ Emil
___ Mesterdetektiven Blomkvist
___ Rasmus på loffen
___ Alle vi barna i Bakkebygrenda
___ Vi på Saltkråkan
___ Marikken
___ Mio, min Mio
___ Lotta fra Bråkmakergata
___ Karlson på taket
___ Per pusling
127
15. Vet du noe mer om Astrid Lindgren?
16. Synes du Astrid Lindgren er flink til å skrive bøker for barn?
TUSEN TAKK FOR HJELPEN!
HILSEN AGNES
128
VEDLEGG 2
1. KOMMENTARER TIL LESEUNDERSØKELSEN
1.1. Forord
Denne leseundersøkelsen ble gjennomført tirsdag 14. april 1994 i 4. klasse ved
Rom skole i Askim. Undersøkelsen består av to deler: Den første omhandler mer
generelle lesevaner hos barn i 10-års alderen, mens den andre fokuserer på Astrid
Lindgren og hennes bøker om Pippi Langstrømpe og Ronja røverdatter.
1.2. Målet med undersøkelsen
Målet med denne undersøkelsen var først og fremst å finne ut noe mer om Astrid
Lindgren som barnebokforfatter; hennes effekt på barn som lesere og publikum. Hva er
da mer naturlig enn å spørre ekspertene på området, nemlig barna selv?
Noe av det jeg ville vite, var om barn i denne aldersgruppen tydelig foretrekker
den ene jenteskikkelsen framfor den andre. Jeg ville for eksempel vite om Pippi er blitt
"foreldet". Har samfunnet rundt oss forandret seg så mye siden 1945 at Pippi ikke lenger
står fram som den "gale" jenta hun en gang var?
Jeg var interessert i å finne ut hvordan barna så på Pippi og Ronja, og om de
klarte å se noen likheter mellom disse tilsynelatende så forskjellige skikkelsene.
Videre ville jeg at barna selv skulle prøve å bestemme hvilken aldersgruppe de
syntes disse bøkene passet best for.
Jeg var også interessert i å se eventuelle forskjeller på gutter og jenter som lesere
av disse bøkene.
1.3. Forberedelsene
Jeg var vikar i denne klassen i seks dager. I denne perioden hadde vi "Prosjekt
Astrid Lindgren". Vi leste høyt fra Ronja røverdatter og de tre Pippi-bøkene. Alle
bøkene ble lest på norsk. På grunn av omfanget av Pippi-bøkene, og fordi barna kjente
disse ganske godt fra før av, måtte jeg velge ut en del kapitler. Disse var: "Pippi flytter
inn i Villa Utsikten", "Pippi begynner på skolen", "Pippi som livredder" (alle fra Pippi
Langstrømpe), "Pippi holder avskjedsselskap", "Pippi går ombord" (begge fra Pippi går
129
ombord) og "Pippi ordner spørrelek", "Pippi får et brev", "Pippi snakker fornuft med en
hai" og "Pippi Langstrømpe vil ikke bli stor" (alle fra Pippi til sjøs).
For å få litt avveksling, samt for ikke å komme i tidsnød, benyttet vi oss også av
en del video. Vi så deler av filmen om Ronja, samt et par avsnitt av Pippi-
filmatiseringen. ("Pippi går på kafferep", fra Pippi Langstrømpe, og "Pippi går i affärer"
fra Pippi går ombord).
Foruten at vi leste og så på video, tegnet barna fra fortellingene og hadde med
bilder av Astrid Lindgren fra ukeblader.
Fordi et av spørsmålene i leseundersøkelsen lød "Vet du noe mer om Astrid
Lindgren?", unnlot jeg å fortelle noe om henne som person før undersøkelsen fant sted.
Dette var derimot noe vi snakket en del om dagen etter undersøkelsen. Det eneste barna
fikk vite før leseundersøkelsen, var Astrid Lindgrens alder, siden noen av barna var
veldig nysgjerrige på dette etter å ha sett bilder av henne.
1.4. Gjennomføringen av leseundersøkelsen
Selve gjennomføringen fant som sagt sted tirsdag 12. april 1994. Den strakk seg
over en periode på to skoletimer. 17 av de 18 elevene satt sammen med meg i
klasserommet, mens én elev satt i et annet rom sammen med en hjelpelærer. Så langt
det var mulig gikk vi gjennom undersøkelsen sammen spørsmål for spørsmål. Jeg leste
spørsmålet høyt for dem, og ga dem så tid til å svare. Dette fungerte stort sett bra, men
noen av elevene ville gjerne bli fort ferdig, noe som kanskje kunne vært forhindret ved å
dele ut ett og ett ark av gangen i stedet for hele undersøkelsen. Ett minus ved å dele ut
ett og ett ark, er at det da ville blitt vanskeligere å se sammenhengen i besvarelsen til én
og samme person.
130
2. KOMMENTARER TIL BESVARELSENE
2.1. Resultatet av undersøkelsens del I: Elevenes generelle lesevaner
Spørsmål 1.
Klassen består av 18 elever: 8 gutter og 10 jenter.
Spørsmål 2.
17 av elevene har norsk som sitt morsmål. Én elev har vietnamesisk som
morsmål. Denne eleven har bodd hele sitt liv i Norge. Han snakker norsk på
skolen, men bare vietnamesisk i hjemmet.
Spørsmål 3.
På spørsmål om de liker å lese, svarer:
4 elever: "Det beste jeg vet" (1 gutt, 3 jenter)
7 elever: "Ganske morsomt" (4 gutter, 3 jenter)
7 elever: "Sånn passe" (3 gutter, 4 jenter)
0 elever: "Helst ikke"
0 elever: "Det verste jeg vet"
Fordelingen av gutter og jenter på de forskjellige svarene er ganske jevn.
Spørsmål 4.
På spørsmål om de liker å bli lest for, svarer:
5 elever: "Det beste jeg vet" (2 gutter, 3 jenter)
4 elever: "Ganske morsomt" (2 gutter, 2 jenter)
7 elever: "Sånn passe" (3 gutter, 4 jenter)
2 elever: " Helst ikke" (1 gutt, 1 jente)
0 elever: "Det verste jeg vet"
131
Fortsatt jevn fordeling av gutter og jenter på de forskjellige besvarelsene.
Spørsmål 5.
På spørsmål om hvor ofte de leser bøker eller blader, svarer:
6 elever: "Hver dag" ( 2 gutter, 4 jenter)
5 elever: "Nesten hver dag" (4 gutter, 1 jente)
4 elever: "2-3 ganger i uka" (4 jenter)
3 elever: "Sjelden" (2 gutter, 1 jente)
0 elever: "Aldri"
Også her er fordelingen av gutter og jenter ganske jevn tatt i betraktning at svarene
"Nesten hver dag" og "2-3 ganger i uka" kan ha tilnærmet samme betydning.
Spørsmål 6.
På spørsmål om hva slags bøker de best liker å lese/bli lest for, kommer det første store
skillet mellom gutter og jenters lesevaner:
Guttene: 3 elever svarer "Donald Duck & Co."
2 elever svarer "Donald Duck & Co." og "Astrid Lindgren-bøker"
eller "Stompa-bøker".
3 elever nevner Roald Dahl-bøker, bøker av Astrid Lindgren og bøker
om Troll-gjengen.
Jentene: 8 elever nevner bøker som Frøken Detektiv eller andre
spenningsbøker (Roald Dahl, Linda og Diamanttyvene,
spøkelseshistorier).
4 elever nevner Astrid Lindgren-bøker.
132
2 elever svarer "Donald Duck & Co., men begge disse jentene nevner
også andre bøker. (Se ovenfor)
1 elev svarer bare TOPP (popblad)
Spørsmål 7.
Også når det gjelder medlemsskap i bokklubber er det en tilsynelatende stor forskjell
mellom gutter og jenter:
Gutter: 4 elever har aldri vært medlem av en bokklubb
4 elever har vært medlem, men bare én av dem husker i hvilken
bokklubb ("Donalds bokklubb")
Ingen av guttene er lenger medlem i en bokklubb.
Jenter: 1 elev har aldri vært medlem i en bokklubb
6 elever har vært medlem av en eller flere bokklubber, men har meldt
seg ut.
3 elever er fortsatt medlemmer av en bokklubb (2 i "Penny-
klubben", 1 i "Tuppen og Lillemor-klubben")
Bare 2 av jentene som har vært medlem av en bokklubb har vært i en av de mer
"seriøse" bokklubbene. ("Barnas bokklubb" og "Barnas beste")
Spørsmål 8.
Når det gjelder tilgangen på bøker, evt. blader, svarer:
0 elever "Jeg leser ikke bøker"
4 elever "Kjøper i kiosk" (1 gutt, 3 jenter)
9 elever "Kjøper i bokhandelen", evt. i butikken (6 gutter, 3 jenter)
9 elever "Låner på skolebiblioteket" (5 gutter, 4 jenter)
133
8 elever "Låner på folkebiblioteket" (3 gutter, 5 jenter)
3 elever "Låner av venner" (3 jenter)
8 elever "Fra bokklubb" (2 gutter, 6 jenter)
9 elever "Får i presang" (4 gutter, 5 jenter)
5 elever "Arver fra eldre søsken", evt. fra andre (2 gutter, 3 jenter)
Guttene og jentene har forholdsvis like måter å skaffe seg litteratur på. De eneste
avvikene som er verdt å merke seg, er at det er flere jenter enn det er gutter som får
bøker fra bokklubber, samt at det i denne klassen bare er jentene som låner lesestoff fra
venner. Dette kan kanskje ha noe å gjøre med at så mange av guttene leser blader eller
tegneserie-bøker, og at de stort sett har de samme bladene eller bøkene slik at det ikke
er noen hensikt å låne av hverandre.
Spørsmål 9.
På spørsmål om hvilken bok de sist leste på fritiden, svarer:
Guttene: 4 elever "Donald Duck"
1 elev "Sprint" (Et annet tegneserieblad)
1 elev Ronja røverdatter
1 elev OL-Ekstra
1 elev Stompa skriver dagbok
Jentene: 2 elever Frøken Detektiv
1 elev Linda og diamanttyvene
1 elev Bobsey-barna
1 elev Han sa ja
1 elev Sofie og pytondagen
1 elev Skinnet bedrar
1 elev Du er jo bare tretten
1 elev "Donald Duck"
1 elev har ikke lest noen bok på fritiden
134
Det er ingen tvil om at mens det blant guttene er mest "in" å lese blader, er det
spenningsbøker, hestebøker og såkalte "jentebøker" som går igjen blant jentene.
Spørsmål 10.
Når det gjelder bøker elevene helst vil lese på skolen, svarer:
Guttene: 3 elever ønsket "Spennende bøker"
1 elev ønsket "Eventyrbøker"
4 elever ønsket Astrid Lindgren-bøker eller Roald Dahls
Charlie og den store glassheisen.
Jentene: 7 elever ønsket "Astrid Lindgren-bøker"
2 elever ønsket "Frøken Detektiv-bøker"
4 elever ønsket "Spøkelseshistorier"
Jentene kom ellers med mer generelle forslag som "morsomme bøker", "blader",
"detektivhistorier", "krim og grøssere" og "komiske bøker".
Valget av bøker å lese på skolen var ganske likt blant guttene og jentene. Den tydeligste
forskjellen var at nesten alle jentene hadde flere forslag til bøker, mens de fleste guttene
bare kom med ett forslag.
135
2.2. Resultatet av undersøkelsens del II: Om Pippi-bøkene og Ronja røverdatter
Spørsmål 1.
På spørsmål om hvem de liker best å lese om, Pippi eller Ronja, svarer:
8 elever "Pippi" (2 gutter, 6 jenter)
10 elever "Ronja" (6 gutter, 4 jenter)
Antallet elever er dessverre for lite til å kunne si noe sikkert om denne preferansen på
grunnlag av hvilket kjønn eleven er. Det som kan være verdt å merke seg, er at mens
jentene er omtrent jevnt fordelt på de to skikkelsene, foretrekker hele 75% av guttene
Ronja framfor Pippi.
Spørsmål 2.
På spørsmål om hvorfor de liker best Pippi eller Ronja, svarer:
De som har valgt Pippi: "Det skjer mer i denne boka" (3 jenter)
"Den er mer spennende" (1 jente)
"Den er gladere" (1 gutt, 3 jenter)
"Den slutter fint" (2 jenter)
"Den handler om slike ting jeg vil være med på" (2 jenter)
"Den likner mest på sånn som jeg har det" (1 jente)
"Jeg liker personen i denne boka best" (2 jenter)
"Hovedpersonen får gjøre som hun vil" (2 gutter, 5 jenter)
Begge gutten oppgir også andre grunner til at de liker denne boka best. Den ene gutten
synes at boka er "morsom og rar", og den andre sier at "Pippi er så morsom".
Bare to av jentene oppgir andre grunner til at de liker Pippi-bøkene best. Den ene jenta
liker historien om Pippi fordi "den er gøy", og den andre "fordi da jeg var liten så jeg
alltid på Pippi". Dette siste svaret er dessuten mer eller mindre strøket over i
besvarelsen.
136
Verdt å merke seg, er at begge guttene oppga egne grunner til at de liker Pippi best,
mens bare en liten del av jentene gjorde det samme. På den annen side krysset jentene
av på mange flere av de allerede oppgitte grunnene enn det guttene gjorde. Guttene satte
bare henholdsvis ett og to kryss.
Når det gjelder avkrysningen har hele 7 av de 8 elevene oppgitt at en av grunnene til at
de liker Pippi, er at "Hovedpersonen får gjøre som hun vil". Dette var også noe som
kom fram i samtaler om Pippi-bøkene etter undersøkelsen. På spørsmål fra meg om de
kunne tenke seg å ha det som Pippi, svarte likevel alle sammen "nei". "Det ville blitt for
mye rot". Ei jente foreslo at "det kunne jo vært kjekt å bare ha foreldre annenhver uke,
eller noe sånt!"
De som har valgt Ronja: "Det skjer mer i denne boka" (3 gutter, 3 jenter)
"Den er skumlere" (1 gutt, 1 jente)
"Den er mer spennende" (5 gutter, 3 jenter)
"Den slutter fint" (1 gutt, 2 jenter)
"Den handler om slike ting som jeg vil være med på" (1 gutt,
3 jenter)
"Jeg liker personene i denne boka best" (1 gutt, 1 jente)
"Hovedpersonen får gjøre som hun vil" (1 gutt, 1 jente)
3 av de 6 guttene gir også andre grunner til at de liker boka om Ronja best. Én sier at
"den er fin å lese i", en annen synes at "den slutter fint" (denne gutten krysset også av på
dette svaret) og én liker den fordi "den er spennende". (Også denne gutten hadde
allerede krysset av på dette svaret).
2 av de 4 jentene gir andre grunner til at de liker boka om Ronja best. Ei jente sier at
"den er mest troverdig". Den andre jenta liker boka "fordi det skjer så mye spennende".
(Denne jenta har ikke krysset av på dette svaret tidligere).
137
De viktigste grunnene for å like Ronja røverdatter, er altså at boka er spennende og at
det hele tiden skjer mye. Dette var også inntrykket jeg fikk da vi så på video av Ronja.
Nesten alle satt musestille under filmen, gjerne med hendene opp i ansiktet når det ble
litt for spennende. Pippi, derimot, kunne til tider gjøre at enkelte ble litt rastløse foran
Tv-skjermen.
Spørsmål 3.
På spørsmål om det er noe i Pippi-bøkene eller Ronja røverdatter som de husker
spesielt godt nevner 4 av guttene personer eller episoder fra Ronja røverdatter:
"Da Ronja og Birk datt i elva"
"Villvetter som leter etter mennesker"
"Ronja og Birk. Mattis og Borka"
"Birk"
2 av guttene nevner episoder fra Pippi-bøkene:
"Da Pippi var på Kurrekurreduttøya"
"At Pippi heiv Benka opp i en buske"
1 av guttene benytter sjansen til å si at han "liker begge bøkene like bra", mens den
siste av guttene gir et kort "nei" på dette spørsmålet.
I jentenes besvarelser blir personer eller episoder fra Ronja røverdatter nevnt hos 6 av
jentene:
"Da Ronja og Birk fanget villhester første gang. Og når huldretusser
[rumpnisser] er med!"
"Ronja og Birk, huldretusser, villvettene, grådvergene, Lovis, Undis, Borka,
Mattis, Skalle-Per"
"At de rømte, og så møtte huldretusser"
138
"Ronja, huldretusser, villvettene, Borka, Mattis, Lovis, Undis"
"Da Birk datt ned i helvetesgapet, huldretussene og Skalle-Per"
"Ronja, huldretusser, villvettene, Borka, Mattis, Lovis, Undis"
Personer eller episoder fra Pippi-bøkene blir også nevnt hos 6 av jentene:
"Når Pippi vasker gulvet, og kjøper godis"
"Pippi, Annika, Tommy"
"Pippi, Tommy og Annika, Herr Nilson, hesten til Pippi"
"Jeg synes Pippi er morsom"
"Det er en spesiell film jeg liker veldig godt, og den heter: ‘Pippi drar til sjøs’"
"Da Pippi, Tommy og Annika var på Kurrekurreduttøya"
Stort sett virker det som om jentene gir fyldigere svar enn guttene. 3 av jentene har også
nevnt episoder eller personer fra både Pippi-bøkene og Ronja røverdatter. Som hos
guttene, er det også ei av jentene som har valgt å ikke svare.
Spørsmål 4.
På spørsmål om hvordan de vil beskrive Pippi, er det hele 9 av elevene som sier noe om
Pippis utseende (3 gutter, 6 jenter). En av elevene, ei jente, skriver kun om utseendet,
mens de andre 8, i likhet med resten av klassen, også kommenterer andre sider ved
Pippi:
7 elever skriver at Pippi er "sterk, rik" og/eller "modig" (4 gutter, 3 jenter)
9 elever synes at hun er "morsom" og/eller "rar" (5 gutter, 4 jenter)
4 elever har merket seg at Pippi er "snill" (2 gutter, 2 jenter)
4 elever synes hun er "rampete" eller "en urokråke" (1 gutt, 3 jenter)
4 elever forteller at "Pippi bor alene" (4 jenter)
4 elever forteller at "Pippi får gjøre som hun vil (4 jenter)
I de tre siste kommentarene finner vi et skille mellom guttenes og jentenes besvarelser.
139
Bare jenter har kommentert at Pippi bor aleine og er fri til å gjøre som hun vil. Det er
dessuten flere jenter, mens det bare er én gutt, som har oppfattet Pippi som rampete.
Dette kan selvsagt være tilfeldig, og elevtallet i leseundersøkelsen er altfor lavt til å
kunne si noe sikkert, men dersom man skal gi seg lov til å spekulere litt i dette, er det
nærliggende å tenke på de ulike konvensjonene som møter gutter og jenter under
oppveksten. Tradisjonelt sett minner Pippi mer om en gutt enn om ei jente. Gutter har
lov til å være litt mer rampete enn jenter, før de blir sett på som uhøflige og uten
oppdragelse.
Spørsmål 5.
På spørsmål om hvordan de vil beskrive Ronja, er ikke utseendet fullt så flittig
kommentert som hos Pippi:
3 elever nevner at "hun har sort hår" (1 gutt, 2 jenter)
3 elever skriver at hun er "pen" eller "søt" (3 jenter)
Av de åtte guttene blir Ronja beskrevet slik:
"Selvstendig"
"Hun er flink i skogen"
"Hun er sur og er ikke redd for noe bortsett fra villvetter"
"Hun er venner med Birk"
"Hun er mer spennende og mye tøffere enn Pippi. Hun gjør mye mer enn
Pippi"
"Hun er veldig modig"
"Ei vill jente"
"Røverdatter og smart og snill"
I tillegg til kommentarer om utseendet, blir Ronja beskrevet av de ti jentene som:
"Morsom og viljesterk"
140
"Litt rar"
"Kul"
"Får en borkarøver til bror"
"Ho er flink. Ho er tøff"
"Hun er pen, og hun tør å sette seg ut for farer"
"Alvorlig og innesluttet. Redd for å fortelle gale ting. Bestemt"
"Pen, søt, kul"
2 av jentene bemerker dessuten også her at "Ronja gjør som hun vil".
Spørsmål 7.
På spørsmål om de syntes at de selv liknet på noen av personene i bøkene var det 8 av
de 18 elevene som så likheter med sin egen person. Dette gjaldt bare 2 av guttene,
mens 6 av jentene så likheter. Noen av jentene så også likheter med flere av personene.
Den ene av guttene så likhet med Tommy. Dette begrunnet han med at "han er snill, og
en fin gutt". Den andre gutten så likheter med både Tommy og Birk, men skrev ikke
hvorfor.
Ei av jentene syntes hun liknet mest på Annika.
Ei av jentene syntes hun liknet på både Pippi og Ronja. Hun begrunnet det slik: "Jeg
er nesten like rampete som hu [Pippi]", og "Ronja likner jeg mest i oppførsel
(ikke utseende)".
Ei jente syntes hun liknet Pippi fordi: "Hun har fregner, og det har jeg. Hun er
rampete, og det er jeg".
Den tredje jenta som syntes hun liknet Pippi, sier at hun liker Pippi fordi "Pippi er
sterk".
Ei av jentene syntes hun liknet Birk, men sier ikke noe mer om hvorfor. Denne jenta
syntes også at hun liknet på Ronja. Om Ronja skriver hun at "hun er søt".
To andre jenter syntes også at de liknet på Ronja. Den ene sier at hun "pleier å gå i
skogen som Ronja", og den andre sier at "vi er like til sinns, og begge liker
141
naturen, og vi vil bestemme".
Spørsmål 8.
Når det gjelder hvilke personer elevene syntes liknet minst på seg selv, svarte:
4 elever "Tommy" (1 gutt, 3 jenter)
4 elever "Annika" (2 gutter, 2 jenter)
6 elever "Pippi" (2 gutter, 4 jenter)
8 elever "Birk" (3 gutter, 5 jenter)
3 elever "Ronja" (3 jenter)
Igjen har jentene krysset av ved flere navn, mens guttene har holdt seg til ett. Denne
gangen har bare 5 av de 10 jentene begrunnet valget sitt.
Guttene: Likner minst på Tommy fordi: "Vet ikke hvorfor"
Likner minst på Annika fordi: "Hun er jente"
Likner minst på Pippi fordi: "Hun gjør ugagn"
Likner minst på Birk fordi: "Han liker jeg, men han er litt annerledes", "Han
er bustete på håret", "Han er helt annerledes".
Jentenes: Likner minst på Tommy: ingen begrunnelser.
Likner minst på Annika fordi: "Hun er så jålete og forsiktig", "Hun er jålete
og barnslig".
Likner minst på Pippi fordi: "Jeg har ikke rødt hår", "Flettene som står rett
ut".
Likner minst på Birk fordi: "Birk er altfor staselig".
Likner minst på Ronja: ingen begrunnelser.
Som i beskrivelsen av Pippi-skikkelsen, har også her veldig mange av jentene
kommentert personenes utseende. Guttene gir kommentarer som går mer på oppførsel
eller atferd.
142
Vi vet at barn lett putter de fiktive personene i båser som "snill", "slem", "stygg", "pen"
osv. Det er derfor interessant å se at det muligens er en forskjell mellom typer båser som
gutter og jenter benytter seg av. Mens jentene er opptatt av utseende, er guttene mest
opptatt av oppførsel.
Spørsmål 9.
På spørsmål om hva de synes om de voksne i Pippi-bøkene, deler svarene seg tydelig inn
i minst tre kategorier:
1. De som beskriver de voksne i bøkene generelt.
2. De som beskriver enkeltpersoner.
3. De som er mer fortellende enn beskrivende. Jeg har valgt å putte også de
svarene som bare ramser opp navn i denne kategorien.
Kategori 1: 6 elever har avgitt generelle svar (4 gutter, 2 jenter).
Guttene: De voksne er "dumme"
De voksne er "kjedelige"
De voksne er "dumme"
De voksne er "både snille og slemme"
Jentene: "De er litt strenge, synes jeg"
De voksne er "rare"
Kategori 2: 9 av elevene sier noe beskrivende om de voksne som enkeltpersoner (2
gutter, 7 jenter: Ei av disse jentene var også representert i den første
kategorien).
Gutter: "Pappa’n til Pippi er sterk og tykk og snill."
"Foreldrene til Tommy og Annika er så snille."
143
Jentene: "Prusseluskan [fra filmen] er veldig staselig og jålete. Skolefrøkenen
er snill."
"Mamma’n og Pappa’n til Tommy og Annika er litt gammeldagse."
"Foreldrene til Tommy og Annika er som gammeldagse folk.
Pappa’n til Pippi er snill. Skolefrøkenen er litt jålete. Damene
driver og baksnakker Pippi. De synes Pippi er dumme." [Denne
siste setningen kan ha minst to betydninger: 1. Adjektivet kan
ha blitt bøyd feil, slik at betydningen er: "Damene i selskapet
synes av Pippi er dum". 2. Dersom Pippi er det egentlige
subjektet, blir betydningen at det er: "Pippi som synes at
damene i selskapet er dumme". A-M.B.]
"De er jålete alle sammen, og hun Prusseluskan burde skjerpe seg
litt." [Jeg går ut fra at "De" er damene i kaffeselskapet.
Prusseluskan er deres "hovedrepresentant" i Pippi-
filmatiseringen, men bare én av mange i bøkene. A-M.B.]
"Mamma’n til Tommy og Annika er veldig snill."
"Foreldrene til Tommy og Annika og damene i kaffeselskapet er alle
jålete og gammeldagse. Pappa’n til Pippi er ekte sjøulk.
Skolefrøkenen er altfor snill."
"Prusseluskan er fjollete."
Kategori 3: 4 av elevene har gitt svar som kan karakteriseres som mer eller mindre
fortellende eller oppramsende (2 gutter, 2 jenter).
Guttene: "Mamma’n og Pappa’n til Tommy og Annika."
"Pappa’n til Pippi er negerkonge. Han er også rik."
Jentene: "Prusseluskan"
"Pappa’n til Pippi er negerkonge."
144
Jeg synes det er ganske påfallende at det er så mange jenter som har sagt noe om de
voksne som enkeltpersoner. Det kan være flere grunner til dette. For det første
oppfordrer jeg direkte til dette i en kommentar til spørsmålet. (Se Del II, Spørsmål 9.)
At bare to av guttene fulgte denne oppfordringen, kan skyldes at guttene stort sett hadde
det mer travelt med å bli ferdige med undersøkelsen enn det jentene hadde. De kan
kanskje av den grunn ha unnlatt å lese kommentaren til spørsmålet, eller valgt å ikke
bruke så mye tid på svaret. En annen grunn til at jentene har kommentert de voksne som
enkeltpersoner, kan ganske enkelt være at de nå har fått en sjanse til å plassere de
voksne litt i båser. I motsetning til de fleste guttene, er jentenes omtale av de voksne
kritisk og negativ. Det er riktig at også guttene gir de voksne negativ omtale, men dette
gjelder da de voksne som gruppe, ikke som enkeltpersoner. Guttenes kommentarer går
dessuten ikke direkte på utseendet slik som jentenes kommentarer gjør.
Spørsmål 10.
På samme måte som i forrige spørsmål, kan også besvarelsene angående synspunkter på
de voksne i Ronja røverdatter deles inn i de tre kategoriene:
Kategori 1: 6 av elevene har sagt noe generelt beskrivende om de voksne (3 gutter, 3
jenter).
Guttene: "Dumme og rare"
"De er rare og morsomme"
"De er både snille og slemme"
Jentene: "De er litt strenge, synes jeg."
"De er litt like."
"De er strenge."
Kategori 2: 10 av elevene sier noe om de voksne som enkeltpersoner (3 gutter, 7
jenter).
145
Guttene: "Mattis kan ikke leve når Ronja er borte. Lovis er flink til å lage
mat. Borka har mye bart. Undis er tynn."
"Skalle-Per er morsom. Jeg liker at han har godt humør og ler
morsomt så jeg ler når jeg ser på det."
"Skalle-Per er så morsom."
Jentene: "Mattis er snill, men grådig. Lovis er veldig snill."
"Skalle-Per er kul, Lovis er ‘vaskete’. Det er hun som vasker
gulvet."
"Skalle-Per er morsom, og særlig når Borka og Mattis sloss"
"Mattis og Lovis lar Ronja gjøre alt hva hun vil"
"Skalle-Per er fin, for han tuller hele tiden. Lovis er snill. Mattis
tenker bare på seg selv"
"Skalle-Per er rar, morsom og grov i munnen. Undis er stor i munn."
"Mattis er litt dum. Lovis er snill. Skalle-Per er rar. Borka er rar.
Undis er rar."
Flere av elevene har her gitt svar ut fra filmversjonen av Ronja røverdatter, ikke selve
boka.
Kategori 3: 3 av elevene (3 gutter) ga svar som kan karakteriseres som fortellende
eller oppramsende. Én av disse guttene ga også svar som passer inn i kategori
2 (allerede nevnt ovenfor).
Guttene: "Skalle-Per døde til slutt."
"Borka og Undis."
"Mattis og Lovis er kjærester. Skalle-Per. Borka og Undis er
kjærester."
Som på forrige spørsmål er det også her flest jenter som har beskrevet enkeltpersoner.
Guttene er temmelig jevnt fordelt på de tre kategoriene.
146
Spørsmål 11.
På spørsmål om hvor store barn Pippi-bøkene passer for, svarer:
2 elever "5-6 år" (2 jenter)
9 elever "7-8 år" (4 gutter, 5 jenter)
11 elever "9-10 år" (4 gutter, 7 jenter)
1 elev "11-12 år" (1 jente)
0 elever "13-14 år"
Mens guttene bare har satt ett kryss hver, har flere av jentene satt to eller tre kryss. Ei
jente mente dermed at Pippi-bøkene passer for barn i aldersgruppen 5-10 år, ei at de
passer for barn fra 7-10 år og ei at de passer for barn fra 9-12 år.
Mens begge guttene som likte Pippi-bøkene bedre enn Ronja røverdatter, har sagt at
disse bøkene passer best for barn på 9-10 år (altså deres egen aldersgruppe), har flere av
jentene som likte Pippi-bøkene best plassert den som passende for barn yngre enn dem
selv. Ei av jentene som likte Pippi-bøkene best har sagt at de bare passer for barn på 5-6
år, ei har sagt at de passer for barn fra 5-10 år, ei har sagt 7-10 år, mens resten har
plassert Pippi-bøkene kun i sin egen aldersgruppe, 9-10 år.
Spørsmål 12.
Når det gjelder hvilken aldersgruppe Ronja røverdatter passer best for, svarer:
0 elever "5-6 år"
2 elever "7-8 år" (1 gutt, 1 jente; ingen av disse har selv valgt boka som
den de liker best.)
12 elever "9-10 år" (4 gutter, 8 jenter)
10 elever "11-12 år" (5 gutter, 5 jenter)
0 elever "13-14 år"
147
Her har også et par av guttene satt mer enn ett kryss. Disse to guttene, som selv har
valgt Ronja røverdatter som den boka de liker best, har plassert den i aldersgruppa 9-12
år. Resten av guttene som tidligere har valgt Ronja røverdatter, har plassert den i
aldersgruppa 11-12 år, altså barn som er eldre enn dem selv.
Det samme finner vi hos jentene som har valgt Ronja røverdatter som den boka de liker
best. Ei av de fire jentene har plassert den i aldersgruppa 9-10 år, mens de tre andre har
plassert den i aldersgruppa 11-12 år.
Uten å kunne si noe sikkert, synes det å være en klar tendens til å plassere bøker man
liker som passende for eldre barn. En enkel grunn til dette, kan vel være at de fleste barn
ser på seg selv som, eller ønsker å være, eldre enn de egentlig er.
Når vi sammenlikner aldersplasseringen av Pippi-bøkene med aldersplasseringen av
Ronja røverdatter, er det klart at barna mener at Ronja passer bedre for et litt eldre
publikum enn det Pippi gjør.
Spørsmål 13.
Foruten Pippi-bøkene og Ronja røverdatter, har alle elevene lest minst én Astrid
Lindgren-bok:
2 elever har lest Mesterdetektiven Blomkvist (1 gutt, 1 jente)
10 elever har lest Alle vi barna i Bakkebygrenda (1 gutt, 9 jenter)
4 elever har lest Per Pusling (3 gutter, 1 jente)
6 elever har lest Mio, min Mio (2 gutter, 4 jenter)
8 elever har lest Lillebror og Karlson på taket (3 gutter, 5 jenter)
6 elever har lest Rasmus på loffen (3 gutter, 3 jenter)
6 elever har lest Lotta fra Bråkmakergata (1 gutt, 5 jenter)
6 elever har lest Marikken (1 gutt, 5 jenter)
14 elever har lest Emil fra Lønneberget (4 gutter, 10 jenter)
9 elever har lest Vi på Saltkråkan (2 gutter, 7 jenter)
148
7 elever har lest Brødrene Løvehjerte (2 gutter, 5 jenter)
Blant guttene er Emil den mest leste boka. Blant jentene er det Alle vi barna i
Bakkebygrenda, Emil fra Lønneberget og Vi på Saltkråkan som skiller seg ut.
I gjennomsnitt har guttene lest i underkant av 3 Astrid Lindgren-bøker (2,875), mens
jentene har lest i gjennomsnitt 5,5 av hennes bøker; altså nesten dobbelt så mye som
guttene.
149
Spørsmål 14.
Alle elevene var velkjent med Astrid Lindgrens historier fra Tv, video, kino eller teater.
Foruten Pippi og Ronja røverdatter, som alle hadde sett, eller så store deler av under
"Astrid Lindgren prosjektet", hadde alle elevene sett minst én annen filmatisering eller
dramatisering:
18 elever har sett Emil (alle guttene, alle jentene)
0 elever har sett Mesterdetektiven Blomkvist
4 elever har sett Rasmus på loffen (1 gutt, 3 jenter)
9 elever har sett Alle vi barna i Bakkebygrenda (3 gutter, 6 jenter)
13 elever har sett Vi på Saltkråkan (4 gutter, 9 jenter)
8 elever har sett Marikken (1 gutt, 7 jenter)
2 elever har sett Mio, min Mio (2 jenter)
6 elever har sett Lotta fra Bråkmakergata (1 gutt, 5 jenter)
11 elever har sett Karlson på taket (3 gutter, 8 jenter)
Brødrene Løvehjerte har dessverre falt ut som en av alternativene. Jeg vet likevel at
store deler av klassen enten hadde sett filmen før undersøkelsen, eller var i ferd med å
se den som serie på NRK-fjernsynet. (NRK sendte filmen som en serie i fem deler i
april/mai 1994.)
Ikke overraskende har alle elevene sett Emil. Når det gjelder Marikken og Lotta fra
Bråkmakergata, er dette tydeligvis filmer som er mer populære blant jentene enn blant
guttene.
I gjennomsnitt har guttene sett i underkant av 5 Astrid Lindgren-filmatiseringer eller
dramatiseringer (4,625), mens jentene har sett 7.
Disse tallene, både fra hvilke bøker elevene har lest og hvilke filmer/teateroppsetninger
de har sett, må nok tas med "en klype salt". Det kan ofte være vanskelig å huske om
man har lest boka, sett filmen eller eventuelt begge deler. At elevene er kjent med de
150
titlene de har krysset av ved, er det imidlertid liten tvil om, og det er også dette som har
vært det viktigste for meg å finne ut.
Spørsmål 15.
På spørsmål om de vet noe mer om Astrid Lindgren, svarer:
9 elever "Nei" eller "Nei, jeg vet ikke noe mer om Astrid Lindgren" (5 gutter, 4
jenter; 3 av disse jentene legger likevel til at "hun er svensk".)
5 elever vet litt om Astrid Lindgren (3 gutter, 2 jenter)
Guttene: "Hun er 87 år"
"Hun er gammel og flink til å skrive"
"Hun er gammel, men klar i hodet"
Jentene: "Hun er gammel"
"Hun er klok og gammel"
Det er nok ikke så lett å si noe om Astrid Lindgren uten å ha lært det på forhånd. Tross
alt er det bøkene hennes som barna kjenner til, ikke personen Astrid Lindgren.
Spørsmål 16.
På spørsmål om elevene synes Astrid Lindgren er flink til å skrive bøker for barn, er
svarene ganske entydige:
16 elever sier at hun er "flink", "kjempeflink", "veldig flink" osv. (8 gutter, 8
jenter)
2 elever svarer "Ja, sånn passe" og "Ja, men jeg synes vi har vokst fra dem." (2
jenter)
I tillegg til å svare "Ja", sier én av guttene at "Hun er altfor flink til det." Bedre
komplement kan vel neppe gis!
151
3. KONKLUSJON
Denne leseundersøkelsen skulle helst ha vært utført på et betydelig større antall elever.
Det ville vært interessant å se om ting jeg ser antydninger til i denne undersøkelsen,
virkelig stemmer. Jeg tenker da spesielt på forskjellen mellom gutter og jenter som
lesere, og barnas tendens til å plassere karakterene i båser. (Forskjellen på gutter og
jenter på dette siste punktet, er også interessant).
Noe som ikke kom fram under besvarelsene om elevenes lesevaner, er guttenes
interesse for å lese i leksikon og atlas. Dette var delvis min feil, siden jeg ikke hadde
ført dette opp som et alternativ. (Kanskje fordi jeg selv er jente?)
Jeg har med stor glede fått avsannet mistanken jeg på forhånd hadde om at Pippi er
"foreldet". Kanskje ser barn litt annerledes på Pippi i dag enn for 50 år siden, men det er
ingen tvil om at hun fortsatt oppfattes som en fantastisk og sprø karakter som barna
liker å lese om.
Noe jeg har lyst til å nevne, er den begeistringen barna viste over å få jobbe med Astrid
Lindgren. Hennes bøker virket på en måte som et fristed for dem. Her kunne de få lov
til å drømme seg bort til verdener der barn får lov til å være barn på sine egne premisser.