Agnes-Margrethe Bjorvand

DE STERKE JENTENE

En studie av Astrid Lindgrens Pippi

Långstrump og Ronja rövardotter

Hovedoppgave i nordisk litteratur

Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap

Universitetet i Oslo

Våren 1996

NB! Pagineringa i denne versjonen av hovedoppgaven stemmer ikke med

originalen fra 1996. Tittelblad, «Takk», og innholdsfortegnelse er heller

ikke med.

Originalen finnes f.eks. hos Nasjonalbiblioteket og UiO

Universitetsbibliotek.

2

I. INNLEDNING

1. PRESENTASJON AV PROSJEKTET

Målet mitt med denne oppgaven er å gi en presentasjon og analyse av Astrid

Lindgrens Pippi- og Ronja-skikkelser med sikte på en sammenlikning av disse to

jenteskikkelsene både i deres roller som sterke jenter og i måten de blir presentert på i

bøkene. Mange andre av Astrid Lindgrens jenteskikkelser kunne også ha vært med, men

jeg har valgt å konsentrere meg om disse to jentene blant annet fordi de på en måte

åpner og avslutter forfatterskapet.

Jeg ønsker dels å analysere disse tekstene som litterære tekster, og mer spesifikt

som litterære tekster skrevet for barn, og dels å se tekstene i deres sosiokulturelle

kontekst. Vi kan vanskelig snakke om Astrid Lindgrens barnebøker uten å komme inn

på den rollen fantasien og det fantastiske spiller, eller uten å drøfte det mytiske aspektet

ved de sterke jenteskikkelsene hennes. Begrepet kjønnsroller vil naturlig stå sentralt i

denne sammenhengen. Ettersom bøkene er skrevet, og også leses, i en sosiokulturell

sammenheng, vil det samtidig være naturlig å drøfte jentenes funksjon som

rollemodeller, og den rollen de utvilsomt spiller som en kritisk kommentar til aspekter

ved vårt eget samfunn.

Det er mange som har skrevet om Astrid Lindgren tidligere, men ikke før i de

siste 20 åra har det dreid seg om noe særlig annet enn artikler og bokanmeldelser. Disse

er det til gjengjeld rikelig av. Av de som har gjort mer inngående studier av Astrid

Lindgren og hennes forfatterskap, vil jeg nevne Vivi Edström, Margareta Strömstedt,

Mary Örvig, Gunilla Zimmermann og Ellen Buttenschön.1

Selv om mye er blitt skrevet om Pippi, og også en del om Ronja, har ingen,

såvidt meg bekjent, ennå foretatt en sammenlikning av disse to jenteskikkelsene. Jeg vil

1 Edström, Vivi: Astrid Lindgren. Vildtoring och lägereld, Stockholm

1992.

Strömstedt, Margareta: Astrid Lindgren-En levnadsteckning, Damm &

Søn, Stockholm 1977.

Örvig, Mary: En bok om Astrid Lindgren, Stockholm 1977.

Zimmermann, Gunilla: Astrid Lindgren. En studiebok, Vimmerby 1989.

Buttenschön, Ellen: Historien om et "påhit": Om Pippifiguren og

Astrid Lindgrens genombrudsværk, København 1975.

Disse bøkene vil heretter bare bli referert til med forfatterens

etternavn, utgivelsesår og sidetall.

3

derfor, med utgangspunkt i de tre Pippi-bøkene og Ronja rövardotter, forsøke å gjøre

nettopp dette.

2. TEORI OG METODE

Jeg har valgt å ta utgangspunkt i to litteraturkritiske teorier som etter mitt syn

kan utfylle hverandre på en god måte: Nyhistorismen (New Historicism) og en ny

retning innenfor den feministiske historie- og litteraturforskningen som kalles "gender

studies".

Nyhistorismen er særlig influert av teoriene til Michel Foucault. Den kan på

mange måter ses som en reaksjon mot formalismen i den strukturalistiske og

poststrukturalistiske litteraturkritikken. Den har også utvilsomt, om enn i varierende

grad, tatt opp i seg lærdommer fra den politiske venstresidens marxistiske

litteraturkritikk i 60- og 70-årene, idet den setter historiske sammenhenger i fokus ved

analysen av enhver tekst.

Den amerikanske litteraturkritikeren Stephen Greenblatt er også en av dem som

sterkest har virket til å fremme og avklare Nyhistorismens teoretiske grunnlag. Gjennom

sine publikasjoner på 80-tallet om engelsk renessanse, har han blant annet fokusert på

ideen om "self-fashioning" - individets forsøk på å definere et selvstendig jeg i forhold

til omgivelsenes påtrykk og rolleforventninger. En slik litteraturkritisk diskurs har

åpenbar relevans for diskusjonen av Ronja-figurens utvikling.2

Nyhistorismens tilhengere hevder at litterære og ikke-litterære "tekster" står i et

gjensidig avhengighetsforhold, at enhver handling, også språkhandlinger, er blitt til og

eksisterer i et historisk, materielt nettverk og ikke kan forstås uavhengig av dette.

Samtidig befinner analytikeren og kritikeren seg i den samme type materielle

sammenheng, og vil derfor ikke være i stand til å uttrykke annet enn historisk betingete

utsagn.3

2 Se f.eks. Greenblatt, Stephen: Renaissance Self-Fashioning from More

to Shakespeare, University og Chicago Press, Chicago 1980, ss. 1-9. 3 Se f.eks. Veeser, H. Aram (red.): The New Historicism, Routledge, New

York og London 1989. Særlig H. Aram Veeser: "Introduction", ss.ix-xvi,

og Stephen Greenblatt: "Towards a Poetics og Culture", ss. 1-14.

4

Det er ikke noe mål i denne avhandlingen å diskutere eller ta stilling til

nyhistorismens styrke og svakheter som teoretisk system, men jeg vil illustrere med et

eksempel hvordan nyhistorismen som anvendt metode kan gi nyttig innsikt: Pippi har ei

veske med gullpenger som gjør henne økonomisk uavhengig. Dette er på den ene siden

et ledd i oppbyggingen av Pippi som mytisk figur og et uttrykk for barnets fantasi og

drøm om økonomisk uavhengighet av de voksne. Samtidig gir det uten tvil et

interessant perspektiv å se Pippis økonomiske uavhengighet i relasjon til den kvinnelige

kjønnsrollen i samfunnsøkonomien i 1945. Kvinnene var i 1945 økonomisk avhengige

av mannen på en helt annen måte enn de er i dag. Økonomisk uavhengighet var helt

eksplisitt et aspekt ved den mannlige kjønnsrollen. Dermed blir det mulig å se Pippis

økonomiske uavhengighet som et langt mer radikalt innspill i kjønnsrolle-debatten enn

det ville vært naturlig i et samfunn anno 1996.

"Gender studies" representerer en forskning som nettopp tar sikte på å utforske

denne historisk betingete avgrensningen av kjønnsrollene. Mens den tradisjonelle

litteraturkritikken først og fremst behandler skildringen av kvinnen i litteraturen, er

"gender studies" en teori som behandler skildringen av begge kjønn. Denne retningen er

et resultat av et ønske om å skille det biologiske kjønnet, "sex", fra det historisk

bestemte kjønnet, "gender":

"Sex is a word that refers to the biological differences between male and

female [...] gender however, is a matter of culture; it refers to the social

classification into masculine and feminine. The constancy of sex must be

admitted, but so also must the variability of gender."4

Ved å skille mellom de biologiske kjønnene "kvinne"/"mann" og egenskapene

"kvinnelig"/"mannlig", foretar denne teorien en problematisering av

kjønnsbestemmingen i litteraturen. "Kvinnelig" og "mannlig" blir egenskaper som

beskriver atferdsmønster og de kulturbestemte rolleforventninger til både kvinner og

4 Oakley, A.: Sex, Gender, and Society, New York 1972.

5

menn. Disse egenskapene behøver ikke nødvendigvis stemme overens med karakterenes

biologiske kjønn, og det oppstår derfor langt flere muligheter til å beskrive atferd.5

Siden jeg mener at teorien om "gender studies" er langt mindre begrensende enn

den feministiske litteraturkritikken, har jeg valgt å bruke denne teorien for å se på det

kvinnelige og mannlige i Pippi-bøkene og Ronja rövardotter.

Andre teorier som knytter seg nært til "gender studies", er kjønnsidentitets-

teorien og den kognitive psykologien. Begge teorier går ut fra tesen om at

kjønnsidentitet ikke er medfødt, men noe man tilegner seg. Det første stadiet ifølge

disse teoriene, er jeg-identitet. På dette stadiet får barnet innsikt i at "jeg er jeg". Etter

dette stadiet forekommer det ifølge utviklingspsykologien en fase der barn legger seg til

en veksling mellom begge kjønnene. Det er ulike meninger om hvor lenge denne

prosessen pågår. Nancy Chodorow mener at den er avsluttet ved tre års alderen,6 mens

Kohlberg mener at denne utviklingen ikke er avsluttet før barnet er fem-seks år.7 Etter

denne fasen begynner imidlertid kjønnssosialiseringen som gjør at barnet tilpasser seg

bestemte kjønnsroller, og til slutt når det stadiet som kalles kjønnsidentitet: "Jeg er

gutt/Jeg er jente".

Nancy Chodorow har påvist hvordan unge jenter under kjønnssosialiseringen

blir værende under stadig påvirkning av morens kvinnerolle p.g.a. morens sterke

tilstedeværelse (eller farens fravær) i foreldrerollen i vår kultur. (Chodorow 1978, særlig

ss. 92-110: "Gender Differences in the Preoedipal Period") Den unge gutten blir på en

måte igjen i et slags ingenmannsland, idet han frigjør seg i større grad enn sin søster fra

morens kvinnerolle, men likevel ikke kan ta på seg farens mannlige rolle. Dette er dels

fordi faren er fraværende, og dels fordi han er et barn, noe som setter klare

begrensninger for hans evne til å anta farens mannsrolle.8 Marianne Hirsch har vist

hvordan en slik psykoanalytisk tilnærming til kvinneroller som mor, datter og kvinne

5 Kümmerling-Meibauer, Bettina: "Det främmande barnet. En intertextuell

analys av Peter Pohls Janne, min vän", trykt i Barnboken (Svenska

barnboksinstitutets tidsskrift), nr. 2, 1994. 6 Chodorow, Nancy: The reproduction of mothering. Psychoanalysis and

the sociology of gender, Berkeley 1978, ss. 83-91. 7 Kohlberg, L.: "Analyse der Geschlechtsrollen-Konzepte und -attitüden

bei Kindern unter dem Aspekt der kognitiven Entwicklung", i Kohlberg,

L.: Zur kognitiven Entwicklung des Kindes, Frankfurt 1974, s. 334-461. 8 Chodorow, Nancy: "Being and Doing: A Cross-Cultural Examination of

the Socialization of Males and Females", i Vivian Gornick og Barabara

6

kan være et fruktbart utgangspunkt i analysen av romaner fra Jane Austen til Virginia

Woolf og til nyere romaner av Alice Walker og Toni Morrison.9

Generelt kan vi si at "gender studies" gjennom sin avvisning av biologisk

betingete kjønnsroller må fokusere, med eller uten hjelp fra psykoanalysen, på de

kulturelle og historiske forutsetningene for kjønnssosialiseringen. Slik sett må "gender

studies" kunne sies å være i slekt med sentrale problemstillinger innenfor

nyhistorismen.

Det er i alle tilfelle ikke vanskelig å se hvordan også denne teorien kan gi

verdifull innsikt i Astrid Lindgrens litterære verden. Ronja er f. eks. meget nært knyttet

til sin mor, Lovis, men samtidig blir hun klart betraktet som den som skal bli farens,

Mattis’, arvtaker. For at dette skal bli mulig, gjør Astrid Lindgren to ting: Ronjas rolle

som jente gjøres litt mindre tradisjonelt kvinnelig ved å fjerne enkelte tradisjonelt

kvinnelige trekk fra hennes personlighet. Dette er trekk som fryktsomhet,

hjemmekjærhet, fysisk svakhet o. l. På den annen side må Mattis’ mannlige rolle gjøres

noe mer kvinnelig ved å frata den noe aggressivitet og gjøre han noe mer i stand til å

vise emosjoner enn det hans barske røverrolle synes å tillate.

K. Moran (red.): Woman in Sexist Society. Studies in Power and

Powerlessness, Basic Books, New York, 1971, s. 269. 9 Hirsch, Marianne: The Mother/Daughter Plot: Narrative,

Psychoanalysis, Feminism, Indiana U.P., Bloomington 1989.

7

8

II. PRESENTASJON

1. KORT OM ASTRID LINDGREN

De fleste som noen gang har lest eller blitt fortalt fra Astrid Lindgrens bøker,

føler at de kjenner henne; at de er blitt en del av Astrid Lindgrens litterære verden. Hva

er det da som har gjort Astrid Lindgren til den hun er? For å finne ut av dette tror jeg det

er nyttig å vite litt om livet hennes før hun begynte å skrive.

1.1. Barndommen og ungdomstida i Vimmerby

Astrid Anna Emilia Ericsson ble født i 1907 på gården Näs i Vimmerby i

Småland. Hun var datter av Samuel August Ericsson og hans kone Hanna, født Jonsson.

Sammen med søsknene sine, en eldre bror og to yngre søstre, levde de, ifølge Astrid

selv, "ett lyckligt Bullerbyliv på Näs".10

Når man leser om barndommen hennes, virker

den som en drøm. Den framstår som en herlig blanding av trygghet, kjærlighet og

fantasifull leik og moro. Nesten alle leiker som hun lar figurene sine ta del i, har hun

selv en gang leika.

Men Astrid Ericsson fikk tidsnok lære om livets alvorligere sider. I 1926, da hun

var atten år, ble hun med barn. Å få barn utenfor ekteskap var nok ikke lett på et lite

sted som Vimmerby der alle kjente alle. Astrid forteller at "när jag ‘råkade i olycka’,

skakade det Vimmerby värre än när Gustaf Vasa drog in stadsrättigheterna". (Strömstedt

1977:200) Hun flyttet til Stockholm for å utdanne seg som sekretær, og da hun skulle

føde, reiste hun til København. Lars, eller Lasse, ble født før jul 1926, og fikk bo hos en

fosterfamilie i København til Astrid fikk gjort ferdig utdannelsen sin og skaffet arbeid i

Stockholm. Etter tre lange år og mange Københavnbesøk kunne Astrid hente Lasse

hjem til Sverige.

10Lindgren, Astrid: Mitt Småland, Rabén & Sjögren, Stockholm 1987, s.

8.

9

1.2. Livet som voksen i Stockholm

Etter flere stillinger som sekretær endte Astrid opp med å arbeide som redaktør

for KAK:s turbok der Sture Lindgren var kontorsjef. Våren 1931 ble Astrid Ericsson

Astrid Lindgren. Astrid ble hjemmeværende med Lasse, som hadde bodd ett år hos

besteforeldrene på Näs, og fortsatte samtidig i arbeidet som redaktør for KAK:s turbok.

Våren 1934 ble datteren Karin født, og Astrid gikk i de følgende åra helt og fullt opp i

rollen som mor og hustru.

Omtrent så langt kommer vi i fortellingen om Astrid Lindgrens liv før vi kan

begynne å snakke om forfatterskapet hennes. Hun var altså, som så mange andre

kvinnelige forfattere i hennes generasjon, godt voksen da hun for alvor begynte å skrive.

1.3. Hvorfor begynne å skrive?

Hva er det så ved Astrid Lindgrens liv som fikk henne til å begynne å skrive?

Astrid hadde allerede som barn et bevisst forhold til det å skrive, eller rettere, til det å

ikke skrive. Da folk begynte å kalle henne for Vimmerbys Selma Lagerlöf, bestemte hun

seg trassig for at forfatter, det skulle hun aldri bli! Litt skriving ble det likevel, og som

17-åring arbeidet hun i Vimmerby Tidning.

Viktigere er det kanskje at Astrid var omgitt av mennesker som var flinke til å

fortelle. Hun kunne fråtse i "sagor" som ble fortalt av den eldre venninnen, Edit, og

moren hennes, Kristin, og hun kunne høre faren fortelle fra sin egen barndom. Viktig er

også Astrids enorme leselyst. Hun leste alt fra populærlitteratur til jentebøker som

Pollyanna og Anne på Bjørkely og klassikere som Jungelboken, Robinson Crusoe og

Tom Sawyer og Huckleberry Finn. Som vi vet, kommer litteratur også av litteratur, og i

mange av hennes egne bøker finner vi igjen elementer fra bøkene hun leste som ung.

Denne lesegleden og fortellerglede samt livserfaring som rommer både godt og

vondt, er uten tvil en god grobunn for et forfatterskap. Som vi skal se, var det likevel

noe mer tilfeldig og uventet som skulle til for at Astrid Lindgren innså at det var "lika

roligt att skriva böcker som att läsa dem". (Edström 1992 :10)

10

2. PIPPI LÅNGSTRUMP-BØKENE

Bøkene om Pippi Långstrump er antakelig Sveriges største boksuksess gjennom

tidene. Siden bøkene kom ut, har barn og voksne i Sverige kjøpt hele seks millioner

Pippi-bøker. De er blitt oversatt til 63 språk, og kommer stadig i nye opplag.11

Pippi Långstrump er Astrid Lindgrens gjennombruddsbok, og kom første gang

ut i 1945. Den ble etterfulgt av Pippi Långstrump går om bord i 1946 og Pippi

Långstrump i Söderhavet i 1948. De utgavene jeg har brukt, er trykt i 1992, og er alle

faksimileutgaver av førsteutgavene av hver bok. For enkelhets skyld har jeg ofte valgt å

forkorte titlene til Pippi I, II og III.

2.1. Tilblivelsen

Pippi ble oppfunnet da Astrid Lindgrens datter, Karin, lå syk med

lungebetennelse i 1941. Hun ville at moren skulle fortelle om Pippi Långstrump, "ett

namn som just då flög genom hennes febriga huvud. Jag gjorde henne till viljes, hittade

på en tokjänta som kunde passa till namnet och fann snart att vi hade fått en Pippi i

huset som vi inte kunde bli av med". (Edström 1992:83) Det ble etter hvert mange

fortellinger om Pippi, og da Astrid Lindgren tre-fire år seinere forstuet ankelen og måtte

holde seg i ro i en ukes tid, fant hun på at hun skulle skrive ned historiene om Pippi

Långstrump og gi dem til datteren på 10-års dagen.

Astrid Lindgren sendte også historien om Pippi til Bonniers forlag. Men

manuskriptet kom etter en tid i retur. Sammen med manuskriptet lå et brev som manglet

underskrift. Det er nok den som skrev brevet, glad for i dag:

"[...] til Bonniers Barnebibliotek er det kjøpt inn manuskripter for hele

1945 og 1946, og å binde oss for 1947 allerede nå, vil vi ikke [...]"

("Aftenposten", 13. november, 1987)

Etter en god del forandringer sendte Astrid Lindgren på nytt inn manuskriptet, men

denne gangen til en barnebokkonkurranse i Rabén & Sjögren forlag. Hun vant

11 Holte, Elisabeth: "Pippi i overgangsalderen", i Aftenposten, 18.

februar 1995.

11

konkurransen, og Rabén & Sjögren, som antok manuskriptet i 1945, har nok aldri angret

på dette.

2.2. Mottakelsen

På baksiden av det første opplaget av Pippi Långstrump står det skrevet om

hovedpersonen at hun "gör vad andra barn inte får göra, men hon gör det på ett så lustigt

och oskyldigt sätt, att både barn och vuxna måste bli förtjusta i Pippi". Kritikken av

Pippi Långstrump var stort sett positiv det første året. Men, som Vivi Edström påpeker,

tok den gjerne form av et forsvar for hovedpersonen. Man trakk fram Pippis gode sider,

og bar over med hennes særegenheter. (Edström 1992:114) Året etter brakte det derimot

løs. I Aftonbladet gav Professor John Landquist uttrykk for sin forskrekkelse med

hensyn til bokas mangel på moral samt latterliggjøringen av de gitte normene i

samfunnet.12

Kritikken oppsummeres med at Pippi er noe "obehagligt som krafsar på

själen". (Edström 1992:114) Pippi Långstrump ble på denne tida også sendt som

radioprogram, noe som kan ha vært med på å sette i gang den strømmen av reaksjoner

som nå kom. Forfatteren selv tok det hele med tilsynelatende ro. Hun har utallige ganger

påpekt at den eneste kritikken hun er interessert i, er den hun får fra barn. For det er

barn hun skriver for, og ikke voksne "forståsegpåere". I en dialog med Eva von

Zweigbergk i Vänkritik, sier Astrid Lindgren at hun synes det har "gått för mycket tama

ekorrar i barnens sagor, att barnen tål både att skratta och uppröras".13

At Pippi har klart

å vekke latter og oppsikt, er det ingen tvil om, men det er snarere de voksne som blir

opprørte over henne, enn barna. Et eksempel på dette fortelles det om i et brev som

Astrid Lindgren fikk fra en østtysk lærer så sent som i 1975. Han forteller at en

kvinnelig kollega mistet jobben sin fordi hun leste høyt fra Pippi Långstrump.

Også i våre dager synes enkelte at Pippi kan bli litt for provoserende. I 1993

måtte Astrid Lindgren true med å trekke tilbake den franske forlagsretten til bøkene sine

fordi forlaget hadde skrevet om og kuttet i Pippi-bøkene for å gjøre Pippi til en

12 Zweigbergk, Eva von: Barnboken i Sverige, Rabén & Sjögren, Stockholm

1965, s.404. 13 Zweigbergk, Eva von: "Vägen till Sunnanäng", i Vänkritik, 22

samtaler om dikt tilegnet Olle Holmberg, Stockholm 1959, s. 240-47.

12

"veloppdragen og snill pike i steden for en uforskammet opprører".14

I et brev til det

franske forlaget, Hachette, skrev Astrid Lindgren at Pippi-bøkene er oversatt til 60

språk, men den franske utgaven er den eneste som forandrer på Pippis karakter. En liten

antydning på forandringene som er gjort, er at mens Villa Villekulla i den svenske

originalutgaven er et temmelig falleferdig hus, bor den franske Pippi i et pent, lite slott.

Den franske tegneren hadde dessuten sterke ønsker om å la Pippi løfte en liten ponni i

stedet for en fullvoksen hest. Begrunnelsen for dette ønsket var at "franske barn er

realistiske". (Buttenschøn 1975:14) Heldigvis fikk ikke tegneren viljen sin på dette

punktet, og Pippi har dermed sluppet å bli "realistisk" også i Frankrike.

2.3. Handlingsforløp og komposisjon

2.3.1. Handlinga

Pippi-bøkene er historien om den ni år gamle Pippilotta Viktualia Rullgardina

Krusmynta Efraimsdotter Långstrump, som bor alene i et gammelt hus i utkanten av en

liten by. Hun er tilsynelatende foreldreløs, med en mor som er engel, og en far som er

negerkonge et sted i Stillehavet. Vi følger Pippi og de to vennene hennes, Tommy og

Annika, og deres hverdag, som så visst ikke fortoner seg grå og kjedelig.

2.3.2. Oppbygning og sammenheng

Pippi-trilogien er det vi kaller episodisk. Bøkene er delt inn i henholdsvis elleve,

ni og tolv kapitler. Disse kapitlene er stort sett enkeltstående historier med en mer eller

mindre tilfeldig sammenheng. Dette har nok noe å gjøre med at de opprinnelig var

historier som ble fortalt muntlig. De kunne derfor ikke være for lange, og de måtte være

avsluttet. Dette er en svært vanlig form i bøker for mindre barn.

Pippi-bøkene har på ingen måte ett bestemt forløp, verken som trilogi eller som

enkeltstående verk. Det er ikke for mange tråder å holde fast på, og dermed blir bøkene

lette å lese. Det er likevel en del elementer som er med på å gjøre handlingsforløpet i

disse bøkene mer enhetlig. De samme personene går igjen i alle tre bøkene, og

14 "Lindgren slåss for Pippi", i Arbeiderbladet, 19. mai 1993.

13

handlinga foregår dessuten stort sett på samme sted: Først i den navnløse lille byen, og

seinere på Kurrekurreduttøya i Stillehavet.

Alle tre bøkene åpner med et introduksjonskapittel som gjør oss kjent med

Pippi, Villa Villekulla, Tommy og Annika og "den lilla, lilla staden". Etter dette kan

kapitlene stokkes om stort sett som man ønsker uten at dette får noen større betydning

for sammenhengen. Det er likevel visse forskjeller mellom de tre bøkene på dette

punktet. Den første boka, Pippi Långstrump, er den som har den løseste

sammenhengen. Fordi sammenhengen er så løs, er det også vanskelig å finne noe

spesielt vendepunkt i handlinga. Det er snarere snakk om flere høydepunkter som

fordeler seg utover i de forskjellige kapitlene.

I Pippi Långstrump går ombord er sammenhengen noe sterkere. Handlinga

bygges gradvis opp mot at Pippi skal bli med faren sin til sjøs, og når et høydepunkt i

bokas siste kapittel, "Pippi går ombord". Vendepunktet kommer idet Pippi skjønner at

hun ikke kan reise fra vennene sine, og bestemmer seg for å bli hjemme.

Pippi Långstrump i Söderhavet er bygd opp på en liknende måte som Pippi går

ombord. Også i denne boka er særlig siste halvdel preget av sammenheng mellom

kapitlene. Sammenhengen er til dels også sterkere enn i Pippi II. Pippi gjennomfører her

det hun ikke klarte i forrige bok. Bokas høydepunkt er når vi skjønner at Tommy og

Annika skal få være med til Kurrekurreduttøya. Trilogien om Pippi avsluttes med et

verdig forsøk på å sikre seg en evig barndom ved hjelp av "krumelurpiller". Det er med

blandede følelser vi forlater Pippi alene i Villa Villekulla.

2.3.3. Tidsspenn

Pippi-bøkene har et relativt kort tidsspenn:

- Pippi, nu har du bott här i Villa Villekulla ett helt år, sa Annika

plötsligt och kramade Pippis arm. (Pippi II, s. 114)

Dette sier Annika en sommerkveld "med fågelkvitter och blomsterdoft". Litt ut i Pippi

III, har det rukket å bli høst og omsider vinter:

14

Dagarna gick, och det blev höst. Först blev det höst, och sen blev det

vinter, en lång och kall vinter, som såg ut att aldrig vilja ta slut. (Pippi

III, s. 70)

Barna reiser så sydover, og når de kommer hjem, er julen over:

[...] de var ledsna, för att de hade gått miste om julgran och julklappar.

(Pippi III, s. 152)

Det har altså gått drøye ett og et halvt år fra Pippi først flyttet inn i Villa Villekulla, og

til barna er kommet hjem fra Kurrekurreduttøya.

2.3.4. Kronologi

Alle tre bøkene er kronologisk oppbygde, og dermed veldig småbarnsvennlige.

Det er lite både av retrospeksjon og av frampek. Det er særlig i begynnelsen av bøkene

vi får noen få tilbakeblikk. Det er da Pippis liv og familieforhold det dreier seg om:

En gång i tiden hade Pippi haft en pappa, som hon tyckte förfärligt

mycket om, ja, hon hade förstås haft en mamma också, men det var så

länge sen, så det kom hon inte alls ihåg. (Pippi I, s. 5-6)

Når det gjelder frampek, begrenser det seg stort sett til en ganske beskjeden form for

frampek:

- Javisst, sa Tommy och kände plötsligt, att det här nog inte skulle bli en av de

tråkiga dagarna. (Pippi I, s. 14)

2.3.5. Fortellehastigheten

Fortellehastigheten er ganske lav i alle Pippi-bøkene. Vi hopper fra én dag til en

annen i og med det episodiske handlingsforløpet, men innenfor hver episode er

fortellehastigheten jevnt over lav. I tillegg kommer Pippis til tider nokså lange historier

som et ekstra retarderende virkemiddel. Disse innlagte fortellingene i hovedfortellingen

15

støter vi på allerede under det første møtet med Pippi (Pippi I, s.13), og de følger oss

gjennom alle tre bøkene. De er ofte historier fra andre miljøer, eller rettere, oppdiktede

historier fra andre miljøer, som utgis for å være selvopplevde. Disse fortellingene, eller

småløgnene, er en viktig del av Pippis fantasi, og jeg vil komme nærmere inn på dem

seinere. (Kap. III, punkt 1.3.1.2.)

2.3.6. Parallellscener

Det er mange parallelle scener i Pippi-trilogien. Alle tre bøkene begynner

naturlig nok med en introduksjon av Pippi. Hvert av de tre åpningskapitlene forteller om

Pippis familieforhold, hvordan hun bor, og hvordan hun ser ut. Vi får også vite at hun er

sterk som en bjørn og "rik som ett troll" (Pippi II, s.7), og vi får dessuten alle tre

gangene høre om, eller møte, hennes små venner, Tommy og Annika.

Framstillingsmåten er likevel forskjellig hver gang. Mens vi i den første boka stort sett

møter Pippi gjennom den autorale fortelleren alene, er det i de to andre bøkene blandet

inn andre personer. I Pippi II er det et tenkt menneske vi ser det hele gjennom: "Om

någon människa [...]"(s. 3), mens vi i Pippi III følger en fin herre som har tenkt å kjøpe

Villa Villekulla.

Relativt tidlig i bøkene finner vi også et par episoder der Pippi er i ferd med å

leite etter noe. Først er Pippi og vennene "sakletare" (Pippi I, kap. II), og seinere er det

betydningen av Pippis selvlagde ord, "spunk", de er på jakt etter (Pippi III, kap. III).

Disse episodene er også eksempler på de noe uvanlige leikene som Pippi finner på, noe

jeg vil komme tilbake til seinere. (Kap. III, punkt 1.1.3., 1.3.1. og 1.3.1.2.)

Pippi og skolen går igjen i alle tre bøkene. Disse scenene utgjør kap. IV i Pippi I

og III, og kap. III og IV i Pippi II. Om denne plasseringa er tilfeldig eller ikke, er det

vanskelig å si noe om. Ved å legge disse scenene tidlig i bøkene, oppnår i hvert fall

Astrid Lindgren relativt raskt å markere forskjellen mellom Pippi og resten av

samfunnet.

Turer eller utflukter utgjør store deler av alle tre bøkene. I Pippi I legger barna ut

på en landlig utflukt som Pippi har gjort i stand (Kap. VI), og i kapitlet etter går de på

sirkus. Selv en handlerunde i byen blir til en spennende opplevelse med Pippi i

16

nærheten, og i Pippi II tar hun med seg barna i butikker. Et besøk i byens "godisaffär" er

selvsagt utfluktens høydepunkt. Et par kapitler seinere er det utflukt med skolen. Dette

er en av de få utfluktene som ikke Pippi selv har planlagt, men det er ikke fritt for at hun

likevel setter sitt preg på turen. Den neste turen legges til den lille byens årlige marked

med tivoli og ville dyr, og mer spenning blir det når Pippi sørger for at Tommy, Annika

og hun selv blir skipbrudne på ei øde øy (Kap. IV). Denne boka, Pippi går ombord,

bærer i seg forventninger om en utflukt av et større format. Både tittelen på boka og de

siste kapitlene gjør oss innstilte på at Pippi skal reise til sjøs. Denne utflukten blir det

imidlertid ikke noe av, foreløpig. Forventningene innfris derimot i siste halvdel av Pippi

i Söderhavet som handler om den største utflukten i historien om Pippi. Jeg sikter

selvsagt til reisen til Kurrekurreduttøya. Også på Kurrekurreduttøya legger barna ut på

spennende turer der Pippi spiller den naturlige hovedrollen: Til grotten med alle perlene

(Kap. VII, IX og X) og ut i jungelen (Kap. X).

2.3.7. Andre kompositoriske trekk

Andre kompositoriske trekk som bør nevnes, er referat, dialog og skildring.

De enkelte episodene, eller kapitlene, åpner ofte med et lite referat som gjengir forløpet

i teksten:

Det långa, härliga sommarlovet tog slut en dag, och Tommy och Annika

började skolan igjen. (Pippi III, s. 53)

Med få ord blir vi satt inn i sammenhengen; vi får vite noe om det foregående, og blir

samtidig introdusert for noe nytt. Teksten er stort sett bygd opp av en veksling mellom

den autorale fortellerens beretninger og dialog. Direkte tale er mye brukt i

barnelitteratur nettopp for at unge lesere skal føle at de tar del i handlinga. Dette er et

virkemiddel som øker spenningen og gjør teksten mindre stillestående.

Mer spesielt er at Astrid Lindgren gjør mye bruk av skildringer i bøkene sine.

Dette er ikke helt vanlig i barnebøker siden skildringer ofte kan virke stillestående for

barnlige lesere. Astrid Lindgrens skildringer kan til tider også være ganske lange. Det

handler, satt litt på spissen, om enkle ting som mat, vær, hus og trær:

17

Pippis trädgård var verkligen förtjusande. Den var inte välskött, det var

den inte, men där fanns härliga gräsmattor, som aldrig klipptes, och

gamla rosenbuskar, som var fulla av vita och gula och skära rosor, inte

vidare fina visserligen, men de doftade ljuvligt. Rätt många fruktträd

växte där också och - det bästa av allt - några uråldriga gamla ekar och

almar, som det gick utmärkt att klättra i. (Pippi I, s. 69)

2.4. Sjanger

Vi kan uten tvil kalle Pippi-trilogien for fantastisk litteratur. I motsetning til for

eksempel Mio min Mio og Bröderna Lejonhjärta, som begge foregår i sekundære

verdener som står i sterk kontrast til vår egen verden, utspiller historien om Pippi seg i

en normal tilværelse. Miljøet og de fleste personene er trolig karakteristiske for svenske

småbyer på 1940-tallet. Det fantastiske bryter inn i og med Pippis frodige person. Vivi

Edström sier at hos "Astrid Lindgren står barnet för det absurda medan världen omkring

henne är ‘vanlig’". (Edström 1992:95)

Med det fantastiske menes det som står i kontrast til det gjenkjennelige i vår

virkelige verden, det som gjør opprør mot det sannsynlige. Det fantastiske blir brukt på

veldig mange forskjellige måter. I Pippi-bøkene mener jeg at vi møter det fantastiske

både som humor og satire. Det humoristiske er ikke til å unngå når Pippi er i gang med

sine halsbrekkende ablegøyer eller spenstige historier. Her er overdrivelser og løgner en

selvfølgelighet. Pippi som mytisk figur og naturbarn blir understreket av hennes enorme

fysiske styrke og hennes utrolige talegaver. Heller ikke satiren kan man unngå å se når

Pippi hamler opp med frøken Rosenblom som gir godteri og penger til de snille og

flinke, mens de resterende får undertøy og suppe med klumper i. Her er det ikke bare de

voksnes makt over barna som blir kritisert, men også synet på barn som små mennesker

som skal være pliktoppfyllende og snille. Barn skal ses, men ikke høres!

Ved flere anledninger blir det anormale ved Pippi understreket. Ett eksempel er

når Pippi begynner på skolen. Vi opplever her at det rett og slett ikke er plass til en

person som Pippi i skolesystemet. Hun er ikke villig til å innordne seg de gitte normene

i samfunnet. Mens de andre barna tegner på små ark, krever Pippi hele gulvet, og mens

de andre uten å mukke godtar det frøken prøver å lære dem, stiller Pippi spørsmål ved

det frøken har å si. Det samme skjer når Pippi kommer i kaffeselskap til Tommy og

18

Annikas mamma. I motsetning til Tommy og Annika klarer ikke Pippi å se forskjellen

mellom barns og voksnes roller, og prøver dermed på sitt beste å være "fin dame". Det

er nettopp gjennom det anormale at Pippi blir en motsetning til og dermed en kritikk av

samfunnet. Pippi blir en tydelig kontrast til normaliteten. Vivi Edström understreker at

"Visst är hon en katalysator för samhällskritik, men med sin svada står hon framför allt

för ett uppror mot regelvärlden som inte är ringare för att det verkar med komiska

medel". (Edström 1992:102) Pippi har det barn drømmer om i sine ønsker om å hamle

opp med de voksnes regelverden. På spørsmål om intensjonen med Pippi-figuren, svarer

Astrid Lindgren selv at "Pippi värjer barnens rätt gentemot de vuxna".15

Pippi-bøkene kan også sies å være i slekt med tjuvpojksboken og

rackarungeboken.16

Lennart Hellsing definerer tjuvpojksboken som "en serie kortare

humoristiska berättelser, där en pojke på omkring elva år är genomgående centralfigur.

Varje berättelse är ett avslutat helt och något samband finns inte mellan de olika

kapitlen".17

I likhet med "rackarungeboken" mener jeg at også bøkene om Pippi har en

åpen form som gjør at de kan utvides i det uendelige. De eneste begrensningene er

forfatterens egen fantasi når det gjelder spennende og komiske situasjoner. Pippi dukker

da også opp i både bildebøker og flere filmer etter den opprinnelige trilogien. Når det

gjelder god fantasi, kan vi alltid regne med Astrid Lindgren.

3. RONJA RÖVARDOTTER

Da Ronja rövardotter kom ut i 1981, hadde Astrid Lindgren nesten 40 år bak seg

som barne- og ungdomsbokforfatter.

Fra hun debuterte i 1944 med ungpikeboka Britt Mari lättar sitt hjärta, rakk hun

å skrive en rekke forskjellige typer bøker. Foruten Pippi Långstrump-bøkene, som var

skrevet for barn i aldersgruppa 9-12 år, skrev hun for de aller minste blant annet om

barna i Bullerbyn og om Barnen i Bråkmakergatan. Bøkene om Emil passer for nær

sagt alle, og for de som ville ha litt spenning, kom bøkene om Mästerdetektiven

15 Lundqvist, Ulla: Århundradets barn. Fenomenet Pippi Långstrump och

dess förutsättningar, Stockholm, 1979, s. 206. 16 Edström, Vivi: Barnbokens form. En studie i konsten att berätta,

Stegelands 1980, s. 24. 17 Hellsing, Lennart: i Lena Fridell (red.): Barnbok och

barnboksforskning, Almqvist & Wiksell, Stockholm 1972, ss. 31-40.

19

Blomkvist. For eventyrelskere kom eventyrsamlingen Nils Karlsson Pyssling. En annen

form for spenning og eventyr kom med bøker som Mio min Mio og Bröderna

Lejonhjärta. Foruten barne- og ungdomsbøker skrev hun i denne perioden utallige

essays og artikler, samt blant annet voksenboka Samuel August från Sevedstorp och

Hanna i Hult som handler om hennes egne foreldre.

Så vidt jeg har kunnet finne ut, har Astrid Lindgren, fra debuten i 1944 til Ronja

rövardotter kom ut i 1981, skrevet mer enn 85 barne- og ungdomsbøker, bildebøker,

teaterstykker og bøker for voksne. (Zimmermann, 1989:87-90)

Dersom jeg skal prøve å si noen ord om hva som preger Astrid Lindgrens

forfatterskap i denne perioden, må det bli å trekke fram hvordan hun mestrer det å se

verden med barns øyne. Det budskapet hun formidler, er først og fremst at barn ønsker å

bli tatt på alvor. Hun hjelper oss å forstå hvor viktig dette er, og får oss til å innse at

barn faktisk fortjener å bli tatt alvorlig. Dette budskapet mener jeg også kommer tydelig

fram i Ronja rövardotter.

3.1. Tilblivelsen

Ronja rövardotter er Astrid Lindgrens siste barne- og ungdomsbok foruten

bildebøker og samlingsutgaver som er blitt gitt ut seinere. Idéen til Ronja rövardotter

fikk Astrid Lindgren da hun "gikk i en storby og lengtet etter villmarken. Plutselig lar

min fantasi meg se en røverborg på toppen av et fjell. Der bor en røverfamilie sammen

med sin datter. Slik ble Ronja røverdatter til".18

3.2. Mottakelsen

I motsetning til diskusjonen som oppstod rundt utgivelsen av Pippi Långstrump,

var mottakelsen av Ronja rövardotter langt mer enstemmig. Svenske kritikere mente at

boka var den beste Astrid Lindgren har skrevet, og førsteopplaget i Sverige var på hele

120 000 eksemplarer. Norske kritikere var heller ikke borte når det gjaldt rosende

omtale av boka. Forlagsdirektør Arne Damm opplyser at "-Det var en høytidsstund da vi

18 Astrid Lindgren til Arild Mikkelsen i familiebladet Hjemmet, nr.

15/94, s. 34.

20

mottok manus til Ronja røverdatter".19

Helge Andersen i Aftenposten ønsket

eventyrdikteren Astrid Lindgren velkommen tilbake. Han sparte ikke på lovordene da

han kalte Ronja for "en barnebok for enhver generasjon. Den er så rik at den åpner seg

for alle som går inn i den".20

Drude Beer i Nationen fant at boka var "uhyggelig og vakker".21

Med "vakker"

sikter hun til det varme vennskapet mellom Ronja og Birk, men ellers legger Beer vekt

på det uhyggelige og farlige i boka. Hun ber foreldre som velger denne boka til barna

sine, om å "være oppmerksom på at den til tider kan være ganske skremmende". Hun

klarer heller ikke å dy seg for å avslutte med en pekefinger rettet mot Astrid Lindgren

fordi boka slutter selv om "uhyggen ikke helt forsvinner og boken ikke blir helt forløst.

Det skulle vi ønske Astrid Lindgren hadde unnet sine unge lesere". At Ronja

rövardotter til tider kan være skummel, skal jeg ikke legge skjul på, men hvor unge

Drude Beer tror at leserne av boka er, er en helt annen diskusjon.

3.3. Handlingsforløp og komposisjon

3.3.1. Handlinga

Ronja rövardotter er historien om Ronja, som en forferdelig uværsnatt fødes inn

i en røverfamilie. Hun er fra første stund sin fars, Mattis`, øyesten, og han vet ikke hva

godt han skal gjøre for henne. Mattisrøverne har i mange generasjoner ligget i strid med

Borkarøverne. Det Mattis ikke vet, er at samme natt som Ronja blir født, får også

erkefienden Borka et barn, sønnen Birk, og Borka flytter seinere inn i en del av

Mattisborgen. Ronja og Birk finner hverandre, de blir bror og søster, og de klarer til

slutt å gjøre ende på den eldgamle feiden mellom de to røverfamiliene.

19 Hagen, Ingrid: "Astrid Lindgren om sin nye bok: -Barn klarer det

utroligste", i Aftenposten, 9.oktober 1981. 20 Andersen, Helge: "Det nye menneskepar", i Aftenposten, oktober 1981. 21 Beer, Drude: "‘Ronja røverdatter’, uhyggelig og vakker", i Nationen,

4. desember 1981.

21

3.3.2. Oppbygning og sammenheng

Ronja rövardotter er delt inn i 18 kapitler. Boka har en sterkere sammenheng

enn Pippi Långstrump-bøkene. Dette skyldes nok at Ronja rövardotter er beregnet på

litt større barn. Store barn vil lett kunne følge sammenhengen i Ronja rövardotter selv

om denne boka har et litt mer innviklet handlingsforløp enn for eksempel Pippi-bøkene.

Det første kapitlet i boka fører oss inn i den noe uvanlige røverfamilien. Lovis

ligger og synger og føder, som om hun aldri skulle ha gjort annet, mens Mattis og de

andre røverne er mer eller mindre tussete av å vente på sin nye røverhøvding. Resten av

kapitlet er preget av Ronjas harmoniske liv i Mattisborgen, der hun lever i lykkelig

uvitenhet om farens bedrifter:

Om allt detta visste Ronja inget, hon var för liten. Inte förstod hon att

hennes far var en fruktad rövarhövding. För henne var han bara den där

skäggiga snälla Mattis som skrattade och sjöng och skrek och gav henne

välling, honom tyckte hon om. (s. 16)

Omsider slippes Ronja ut av den beskyttende Mattisborgen. Hun er da nesten ti år

gammel, og klar til å øve seg på å mestre skogens farer.

Uværsnatta da Ronja ble født, revnet Mattisborgen i to. Den dype og farlige

kløfta mellom de to delene av borgen kalles Helvetesgapet. Det er her Ronja og Birk

møtes for første gang. Etter dette møtet når det harmoniske livet i Mattisborgen et klart

vendepunkt. Mattis takler ikke nyhetene om at Borka har slått seg ned i den andre delen

av Mattisborgen. Når han attpå til får vite at Borka har en sønn, sprekker han

fullstendig, og vi blir vitner til en av bokas sterkere scener. Fra da av er det "full krig"

mellom Mattisrøverne og Borkarøverne. Bokas ene konflikt er dermed introdusert. At

det vil bli Ronjas oppgave å løse denne konflikten er ennå ikke klart, selv om den våkne

leseren sikkert vil ha sine mistanker om dette.

Når Ronja litt seinere får innblikk i hva røveryrket egentlig går ut på, aner vi en

konflikt også mellom far og datter. Foreløpig føler Ronja bare avsky for farens yrke,

ikke faren selv:

22

[...] Ronja [...] brydde sej inte om ifall hennes far var rövarhövding eller

inte. Han var hennes Mattis, vad han än gjorde, och hon älskade honom.

(s. 66)

Ronja og Birks forhold blir med tiden sterkere. Etter at de ved flere anledninger

har reddet hverandres liv, bestemmer de seg for å bli bror og søster. Dermed har Mattis

fått en rival. Han er ikke lenger den eneste mannen i Ronjas liv. Når Mattis så tar Birk

til fange for å knekke Borka, sprekker det for Ronja: "Röva kan du göra, pengar och

saker och vad skräp du vill, men människor kan du inte röva, för då vill jag inte vara din

dotter mer". (s. 124) Dermed bygger konflikten mellom far og datter seg ytterligere opp,

og topper seg i et nytt vendepunkt når Ronja, for å straffe Mattis, hopper over

Helvetesgapet til Borkarøvernes side:

Mattis såg henne mitt i språnget, och ett skri bröt fram ur honom. Det var

ett skri sådant som vilda djur ger ifrån sej i dödsångest, och blodet isades

hos hans rövare, för värre hade de aldrig hört. (s. 128)

Bokas tredje og siste vendepunkt får vi når Mattis omsider bøyer seg og kommer

til Ronja. Utviklingen som har skjedd med de to karakterene gjør at de nå kan

gjenforenes som far og datter.

I og med de to konfliktene i Ronja rövardotter er boka også bygd opp omkring

to utviklingskurver, Ronjas og Mattis'. Ronjas utvikling minner om den klassiske

dannelsesromanen der et ungt menneske modnes gjennom en rekke prøvelser.22

Ronja

følger også det klassiske mønsteret i utviklingsromanene med fasene hjemme - hjemløs

- hjem. Mattisborgen er hennes egentlige hjem, men konflikten med Mattis gjør at

Ronja mister hjemmet sitt og må finne et midlertidig tilholdssted i Björngrottan.

Dermed får vi en markant tredeling av tilholdssteder. Først det avgrensa livet i

Mattisborgen, så det frie livet i skogen og til slutt et kompromiss om å bo i skogen om

sommeren og borgen om vinteren.

22 Bergom-Larsson, Maria: "Astrid Lindgren - en kärleksförklaring", i

Ingrid Holmquist og Ebba Witt-Brattström (red.): Kvinnornas Litteratur

Historia, Del 2/1900-Talet, Författarförlaget, Stockholm 1983, s. 286.

23

Ronjas prosjekt blir på en fredelig måte å forene de to røverættene; gjøre slutt på

den eldgamle striden. Når konflikten mellom Ronja og Mattis er løst, kan Ronja flytte

hjem til Mattisborgen, og prosjektet kan fullføres derfra.

Mattis’ utvikling følger det antikke skjebnedramaets oppbygning, med overmot,

gudenes straff og forsoning. Natta Ronja blir født, er Mattis mildt sagt "ovenpå". Han

går nærmest en seiersmarsj med Ronja på armen, fordi Mattisætten nå skal leve videre,

mens Borkaætten må dø ut. Like etter kommer det forferdelige tordensmellet som deler

Mattisborgen i to. Maria Bergom-Larsson sier i sin artikkel, "Astrid Lindgren - En

kärleksförklaring" at dette tordenskrallet "visar att makterna har ett finger med i spelet"

(Bergom-Larsson 1983:286). Mattis har gjort seg skyldig i et veldig overmot, hybris, og

blir med tid og stunder truffet av nemesis, gudenes hevn, ved at han mister det kjæreste

han eier, Ronja.

3.3.3. Tidsspenn

Ronja rövardotter har et relativt langt tidsspenn. Boka er på denne måten litt

annerledes enn andre Astrid Lindgren-bøker. Vanligvis følger vi et barn i en nokså

avgrenset periode. Pippi følger vi for eksempel i ett og et halvt år, mens vi følger Ronja

fra hun blir født til hun er nesten tolv år.

Siden sommeren er årstiden for tordenvær, er det grunn til å tro at Ronja ble født

nettopp på sommeren. Når hun slippes ut i skogen for første gang, er det vår. Hun er da

nesten ti år gammel. Vi følger Ronja og Birk gjennom sommeren, høsten og vinteren før

de flytter ut i skogen, og så våren, sommeren og høsten i Björngrottan. Ronja er nå

elleve år gammel.

Til slutt hører vi om vinteren i Mattisborgen, og at våren kommer på ny. Ronja

rövardotter har dermed et tidsspenn på nærmere tolv år.

3.3.4. Kronologi

Ronja rövardotter er en kronologisk oppbygd roman. Men noen frampek og litt

retrospeksjon er det likevel.

24

Noen eksempler på frampek er de mange "forberedelsene" på konfliktene

mellom Mattis og Borka, og mellom Mattis og Ronja. Vi får tidlig høre om Borka, og vi

forstår at Borka neppe er Mattis' beste venn. Litt seinere får vi vite at Mattis og Borka er

bitre konkurrenter, og at de gjerne stjeler fra hverandre. Samtidig blir vi fortalt at Ronja

ikke vet noe om hva faren bedriver. Vi aner derfor at det kan bli problemer når hun en

gang finner dette ut.

Spesielt én type frampek er med på skape spenning i teksten. Det er de mange

hentydningene til vinteren som skal komme. Ronja og Birk bor ute i Björngrottan hele

våren og sommeren og en del av høsten. Hele tiden gruer de, spesielt Ronja, for vinteren

som nærmer seg. Hele elleve ganger nevnes redselen for vinteren. Ronja sier at "jag går

här och tänker att i elva vintrar har jag levat, men den tolfte blir min död". Birk prøver å

trøste søsteren sin: "Glöm dina vintrar. Det är sommar nu!" (s. 183)

Flere hentydninger til framtida gjør at det ser heller dystert ut for røverættene i

årene som kommer. Selv om Borka og Mattis klarer seg bedre når de slår seg sammen,

vet vi at røvergjerningen står og faller med denne generasjonen. Vi føler det når Skalle-

Per, han som "har funnits jämt", dør, og vi vet det sikkert når Ronja og Birk legger sine

planer for framtida.

Ronjas og Birks framtidsutsikter får vi et innblikk i på slutten av boka. Birk

lurer på hva han og Ronja skal ta seg til i framtida:

"[...] Men jag undrar vad vi ska leva av i vårt liv, du och jag?"

"Det vet jag", sa Ronja. "Vi ska bli bergsmän, vad säjer du om det?" (s.

233)

For å forklare Ronjas planer for framtida, er vi inne på de retrospektive innslagene i

Ronja rövardotter. Like før Skalle-Per dør, betror han Ronja hemmeligheten om

Sølvgruven som han fikk vite om som takk for at han reddet en grådverg fra å bli drept

av villvettene.

Det mest betydningsfulle tilbakeblikket er likevel en innføring i konflikten

mellom Mattis- og Borkarøverne:

Borka, det var ärkefienden. Så som Borkas far och farfar hade varit

ärkefiender till Mattis far och farfar, ja, långt bortom mannaminne hade

25

Borkaätten och Mattisätten legat i luven på varann. Rövare hade de varit

i alla tider [...]. (s. 15)

Vi får ikke vite hva som er bakgrunnen for den "urgamla fejden" (Astrid Lindgren på

omslaget av boka), bare at de er konkurrenter og bitre fiender. Seinere, når de to

røverhøvdingene er blitt forlikte, tenker de tilbake på barndommen da de fanget rotter

sammen i grisehuset.

3.3.5. Fortellehastighet

Fortellehastigheten i Ronja rövardotter er vekslende. I begynnelsen av boka er

den til dels svært høy: Bokas ti første tekstsider tilsvarer Ronjas ti først leveår! Mens

handlinga på disse sidene stort sett foregår inne i Mattisborgen, er resten av bokas 230

sider mer eller mindre forbeholdt livet i Guds frie natur.

Det er interessant å se at fortellehastigheten varierer veldig med årstidene. Bare

34 og 35 sider er forbeholdt henholdsvis høst og vinter, mens hele 151 sider handler om

vår og sommer. Fortellehastigheten er dermed høy i de kalde årstidene, mens den er

betydelig lavere i den varme delen av året. Men det er også våren og sommeren som er

Ronjas årstider. Det er da vi får høre vårskriket hennes, og det er da hun føler seg

virkelig fri.

Fortellehastigheten har dessuten med Ronjas utvikling å gjøre. De spesielt

viktige leddene i Ronjas utvikling understrekes med lav fortellehastighet. Ett eksempel

er når Ronja for første gang slippes alene ut i skogen. Vi følger henne mens hun gradvis

gjør seg kjent med naturen og alle dens elementer: Tjernet med vannliljene, stjernene på

himmelen, grådvergene og alt det andre som fins i Mattisskogen. Astrid Lindgren tar

seg god tid når hun beskriver Ronja og hennes møte med skogen, og understreker

dermed viktigheten av dette møtet. Da konfliktene mellom de to røverættene og mellom

Ronja og Mattis er løst, settes derimot fortellehastigheten opp igjen. Vi er nå ferdige

med det "viktige". Bokas hovedkonflikter er løst, og de impliserte har alle gjennomgått

en forandring i større eller mindre grad. På bare litt over én tekstside forflytter vi oss fra

den kalde vinteren og over til Ronjas årstid, våren:

26

Ronja flydde med Birk ut i skogen, där var det vinter nu [...]. (s. 232)

Mer och mer vår blev det [...]. (s. 235)

3.3.6. Parallellscener

Det er mange parallellscener i Ronja rövardotter. Ved flere av disse gjør

tretallsloven, som vi kjenner fra folkeeventyrene, seg gjeldende. Vi hører for eksempel

om tre møter ved Helvetesgapet, Ronja og Birk redder hverandres liv tre ganger,

villvettene angriper tre ganger, og Ronja og Birk får dessuten tre besøk fra Mattisborgen

mens de bor i Björngrottan.

Også vårskriket finner sted tre ganger. Første gang er det våren selv som

kommer som et "jubelskrik över skogarna kring Mattisborgen". (s. 104) De to andre

gangene er det Ronja som står for vårskriket: "Jag måste skrika ett vårskrik, annars

spricker jag" (s. 106) og som avslutning på boka:

‘Bli inte rädd, Birk’, sa Ronja. ‘Nu kommer mitt vårskrik!’

Och hon skrek, gällt som en fågel, ett jubelskrik så att det hördes långt

bort i skogen. (s. 236)

Av andre parallellscener eller gjentakelser er de mange måltidene og festene i

"stora stensalen", samt "vargsongen", som både nevnes og synges utallige ganger.

3.3.7. Andre kompositoriske trekk

Andre kompositoriske trekk som jeg vil se på, er referat, dialog og skildring. I

Ronja har vi en allvitende forteller som loser oss gjennom boka. Fra første stund setter

denne fortelleren oss inn i historien:

27

Den natten då Ronja föddes gick åskan över bergen, ja, det var en åsknatt

så att allt oknytt som höll till i Mattisskogen förskrämt kröp undan i sina

hålor och gömslen, bara de grymma vildvittrorna gillade åskväder mer än

alla andra väder och flög med tjut och skrik runt rövarborgen på

Mattisberget. (s. 7)

Slike, og liknende referater, åpner mange av kapitlene i Ronja. Ikke sjelden er disse

tankereferater der vi har innsyn i Ronja, Birk, Skalle-Per eller en av de andre

karakterene. Som i Pippi-bøkene flyter også i Ronja rövardotter bruken av referat og

dialog over i hverandre. Ved hjelp av referat blir vi raskt satt inn i, eller kommer a jour

med, bokas handling, og i og med dialogen kan vi raskt plassere karakterene i

handlinga. Denne vekslinga mellom referat og dialog er ganske vanlig hos Astrid

Lindgren. Hun oppnår på denne måten å plassere leseren midt i handlingas sentrum.

Som lesere får vi dermed en sterk følelse av tekstens energi og framdrift.

Også i Ronja rövardotter finner vi Astrid Lindgrens berømte skildringer. Det er,

ikke uventet, naturen som er motiv for de fleste av disse i Ronja. De litt lengre

naturskildringene kommer som regel i forbindelse med et skifte i årstidene:

Och så kom våren som ett jubelskrik över skogarna kring Mattisborgen.

Snön smälte. Den rann i strömmar nerför alla bergsidor och sökte sej till

älven. Och älven röt och skummade av våryra och sjöng med alla sina

forsar och fall en vårens vilda sång som aldrig tystnade. ( s. 104)

Når Astrid Lindgren skildrer naturen, er det alltid sterke følelser med i bildet. Hun

klarer å bringe fram følelser og sinnsstemninger i oss som gjør at vi tror vi er i en av

Smålands mange skoger. I hennes skildringer får vi møte naturens mangfold: Det vakre

og idylliske, men også det mystiske og skremmende.

3.4. Sjanger

Også Ronja rövardotter kommer inn under kategorien fantastisk litteratur, men

på en annen måte enn Pippi-trilogien. Mens Pippis verden er normal med Pippi selv

som det fantastiske elementet, møter vi i Ronja en "sekundær verden" eller en

"annerledes verden". Selv om boka har fantastiske trekk, er de ikke så markante som i

28

Mio min Mio eller Bröderna Lejonhjärta der vi har en overføring fra en

hverdagsvirkelighet til et fantastisk univers. Det fantastiske er snarere realisert i at

røververdenen med sine mange eventyrelementer er fremmed for oss.

Med Ronja rövardotter gir Astrid Lindgren nytt liv til røverromanen.

Røverromanen som sjanger oppstod i Tyskland på slutten av 1700-tallet. På 1800-tallet

og begynnelsen av 1900-tallet ble den flittig lest blant alle samfunnslag. (Edström

1992:257-58) Astrid Lindgren ikke bare fornyer røverromanen med Ronja rövardotter.

Hun sørger også for at denne gamle sjangeren blir parodiert. Dette gjør hun ved å

framstille mange av figurene karikert. Vivi Edström peker på at figurene i boka minner

om troll i skogen eller late "drönare" som skyr snømåking og annet nyttig arbeid.

(Edström 1992:258) Dette bringer assosiasjoner videre til Thorbjørn Egners røvere som

heller ikke er særlig arbeidsglade.

Men Ronja rövardotter er ikke bare en røverroman. Vi kan like godt kalle den

en familieroman eller en kjærlighetshistorie. Boka regnes også som en av Astrid

Lindgrens "sagor". De andre eventyrfortellingene, eller "sagorna", er Nils Karlsson

Pyssling (1949), Kajsa Kavat (1950), Mio min Mio (1954), Sunnanäng (1959) og

Bröderna Lejonhjärta (1973). Eventyrene skiller seg på flere måter fra resten av

forfatterskapet. Mens Astrid Lindgren vanligvis skildrer en verden som er trygg og

harmonisk, møter vi i eventyrene barn som enten er syke, ensomme eller redde. Per

Beskow sier det på en annen måte i artikkelen "Landet som icke är. Myt och verklighet

hos Astrid Lindgren", der han påpeker at i eventyrene blir hverdagsrealismen byttet ut

med virkelighetsflukt. Et par eksempler på dette er Bertil i Nils-Karlsson Pyssling, som

flykter fra en hverdag der han er mer eller mindre overlatt til seg selv, og Bosse i Mio

min Mio, som er på flukt fra fosterforeldrene som ikke bryr seg om han. I Ronja

rövardotter mener jeg derimot at det er snakk om en flukt av et annet slag enn den

Beskow viser til. Ronja forlater det trygge barndomslivet i Mattisborgen og flytter til det

selvstendige livet i Björngrottan ikke for å flykte fra virkeligheten, men for å markere

sitt syn på uvennskapet mellom Mattis og Borka. En annen forskjell er at mens for

eksempel Bertil og Bosse flykter til en "ikke-verden", rømmer Ronja til en ny og

annerledes virkelighet.

29

30

III. NÆRANALYSE AV JENTESKIKKELSENE PIPPI OG RONJA

I dette kapitlet vil jeg foreta en næranalyse av Pippi- og Ronja-skikkelsene.

Mens kapittel III mer spesifikt vil ta for seg jentene i forhold til kjønnsroller, vil jeg i

dette kapitlet se nærmere på Pippi og Ronja i rollene som barn. Hva er det som

karakteriserer dem, som gjør dem spesielle? Hva slags egenskaper har de som barn?

Hvordan forholder de seg til omverdenen? Hvordan er de i forhold til andre barn i

litteraturen? Disse, og andre spørsmål, vil jeg forsøke å besvare i dette kapitlet.

1. PIPPI LÅNGSTRUMP

Pippilotta Viktualia Rullgardina Krusmynta Efraimsdotter Långstrump er Pippis

fulle og hele navn. Med et slikt imponerende navn skjønner vi straks at her har vi å

gjøre med en personlighet som rommer mange og spennende aspekter.

1.1. Barnet Pippi

Som barn skiller Pippi seg på nær sagt alle områder fra andre barn vi kjenner

både fra fiksjonens og virkelighetens verden. Dette gjelder både i utseende, i synet på

seg selv og i sitt forhold til omverdenen. Jeg velger å kalle Pippi for et naturbarn. Når

jeg gjør dette, er det fordi hun har vokst opp uten kjennskap til voksnes regelverden

eller grensesetting. I motsetning til sine venner Tommy og Annika, som har fått en

grundig innføring i hva som er tillatt, og hva som ikke er det, har Pippi vært sin egen

oppdrager. Hun bestemmer selv når hun skal legge seg, når og hva hun skal spise, om

hun skal gå på skolen og så videre. Tanken om at naturen og barnet hører sammen,

stammer opprinnelig fra Rousseau. Mens andre barn har foreldre og skole som lærer

dem om livet, har Pippi reist rundt i verden og skaffet seg sine egne erfaringer. Vivi

Edström sier at i motsetning til andre barn har Pippi "kunskaper från en tillvaro som

bjudit på konkreta lärdomar". (Edström 1992:97)

31

1.1.1. Utseendet

"Det var den märkvärdigaste flicka Tommy och Annika hade sett" (s. 11) får vi

høre i innledningskapitlet i Pippi Långstrump. Når vi kjenner til Tommy og Annikas

konservative og velkjemmede ytre, er det ikke fritt for at vi forstår deres reaksjon da de

møter Pippi for første gang. Hun vekker klart oppsikt med sine gulrotfargete fletter

strittende ut fra et hode som ellers er prydet med en "mycket liten" potetnese tildekket

av fregner. Munnen er "verkligen mycket bred [...] med friska, vita tänder". (s. 11)

Dersom vi ikke er velsignet med Astrid Lindgrens evne til innlevelse og fantasi, synes

vi kanskje ikke at denne jenta høres så veldig merkelig ut. Men når vi får en beskrivelse

av Pippis selvsydde kjole, lange strømper og sko "som var precis dubbelt så långa som

hennes fötter" (s. 12), så våkner selv de langsomste av oss og skjønner at dette ikke er

en beskrivelse av det vanlige svenske gjennomsnittsbarnet.

Ved å kreere en skikkelse med Pippis utseende, oppnår Astrid Lindgren å skape

forventninger hos leseren. Med et ytre som Pippis kan ikke historiene bli kjedelige. Vi

venter oss noe utenom det vanlige, og blir ikke skuffet. Noe ikke så mange vet, er at

Pippi har et forbilde i virkeligheten. Astrid Lindgren sier i et intervju at Pippi

Langstrømpe ikke bare er fantasi:

Nei, hun heter Sonja Melin og lever i beste velgående midt i Stockholm,

sier Astrid Lindgren og blir ekstra blid. Jeg kjøper alle grønnsakene mine

hos henne i Hotorgshallen. Sonja var klassekamerat til min datter Karin i

småskolen. Jeg la alltid merke til Sonja som var noe for seg selv. Alltid

full av liv og påfunn. Men hun gjorde aldri det samme som de andre

barna. De var mest opptatt av dokker. Sonja var høyt og lavt. Jaha, der

har jeg min Pippi, tenkte jeg. Dessuten var Sonja rødhåret.23

1.1.2. Synet på seg selv

Barn er antakelig de mest egosentriske skapninger som fins. Som helt små elsker

de å se seg selv på bilder eller i speilet. De fryder seg over det de ser, og er ikke redde

for å vise hvor stor pris de setter på dette fantastiske mennesket de betrakter. Etter hvert

blir barnet opptatt av eierforhold. Det meste er "mitt", og veldig lite er "ditt". Dette er

23 Dalby, Åge: "Visst lever Pippi!", i VG, 31. desember 1987.

32

ikke negativt. Barnas verden er rett og slett såpass liten at de selv nødvendigvis må være

midtpunkt.

I likhet med små barn har heller ikke Pippi hørt om "Janteloven". I motsetning

til sin rødhårete slektning i litteraturen, Anne på Bjørkely, gråter ikke Pippi bitre tårer

over sitt utseende. Trass sitt utradisjonelle ytre er Pippi tvert imot svært fornøyd med

seg selv. Hun er heller ikke redd for å dele sitt syn med andre: "Jag är fräknigare och

vackrare än någonsin. Fortsätter det så här, så blir jag direkt oemotståndlig". (Pippi III,

s. 142) Naturbarnet Pippi kjenner ikke til, eller bryr seg ikke om, det tradisjonelt

negative synet på rødt hår og fregner.

Pippi benytter ofte sjansen til å beskrive seg selv enten det gjelder utseende,

styrke eller penger. Som naturbarn har Pippi aldri lært at "beskjedenhet er en dyd". På

dette området er Pippi derfor bunn ærlig. Liker hun noe, sier hun det rett ut, enten det er

sitt eget utseende eller noe annet det gjelder. Er det noe hun ikke liker, som innlæring av

multiplikasjonstabellen, kan vi være trygge for at hun synger ut om dette også. Vi

behøver i grunnen aldri tvile på hvor vi har Pippi. Hun gir ny mening til ordtaket om at

"av unger og fulle folk får man vite sannheten".

Pippi ser også på seg selv som rik. "Jag är rik som ett troll", pleier Pippi å si. En

egenskap som ofte forbindes med rikdom, er gjerrighet. Dette gjelder derimot ikke for

Pippi. Et mer generøst menneske skal man leite lenge etter. Hun spanderer godterier og

leiker på alle byens barn, men "Pippi köpte ingen enda sak åt sig själv". (Pippi II, s. 27)

Hun stiller stadig opp med omtenksomme gaver til Tommy og Annika, og til og med

tyvene, Dunder-Karlsson og Blom, får penger selv om de nettopp har prøvd å rundstjele

Pippi.

Med et slikt syn på seg selv som Pippi har, formidler hun et budskap til leserne

om at man ikke behøver å skjemmes over seg selv enten det gjelder å ha et rart navn

eller et utradisjonelt ytre. Det viktigste er at man lærer å godta seg selv, lærer å bli glad i

seg selv, slik Pippi er det. Pippi viser at man skal være stolt av seg selv, og at det er

greit å være det.

33

1.1.3. Forholdet til omverdenen

Som jeg tidligere har nevnt, er det som naturbarn Pippi står i kontrast til

samfunnet ellers. Den lille byen der handlinga foregår, er verken navngitt eller

stedfestet, og det er begrenset hva vi får vite om den bortsett fra at den har brolagte

gater, mange små hus og "gott om affärer". (Pippi II, s. 21) Maktfaktorer i byen er, som

så mange andre steder, penger og rå muskelstyrke. Disse er blant annet representert ved

den rike Frk. Rosenblom og den sterke, men bøllete, Laban. Vi får ellers inntrykk av at

klassemotsetningene i denne lille byen er små.

Den "lilla, lilla staden" er et svært statisk samfunn, og Pippi gjør heller ikke mye

for å forandre på dette. Hun forblir mer eller mindre utenfor. Villa Villekulla blir som

en grønn øy utenfor den lille byen. Likevel blir Pippi mer og mer godtatt av folk i byen.

Hun har både penger og fysisk styrke, og det er trolig dette som gjør at hun ikke blir sett

på som noe vanlig barn. Hadde hun blitt det, ville hun ikke fått bo alene eller selv

bestemme om hun skal gå på skolen eller ikke. I enkelte situasjoner tar også Pippi over

politiets og brannvesenets rolle i samfunnet. Det at hun redder barna fra den brennende

høybygningen, fører til stormende jubel blant tilskuerne:

- Ett fyrfaldigt hurra för Pippi Långstrump, hon leve, skrek brandchefen.

- Hurra, hurra, hurra, hurra, ropade alla människorna. Men en var det,

som hurrade fem gånger. Och det var Pippi. (Pippi I, s. 155)

Episoder som dette gjør at alle i den lille byen vet hvem Pippi Långstrump er, men få

kjenner henne, og det forblir en klar avstand mellom henne og resten av innbyggerne.

Også i forholdet til Tommy og Annika er Pippi annerledes enn alle andre

leikekamerater. Før Pippi kom inn i bildet, leika disse to leiker som stort sett er

oppfunnet av voksne, som crocket. Med Pippi opplever de den ene mer fantasifulle

leiken etter den andre. De leiker "sakletare", "inte stöta golvet", de klatrer i trær, de

møter spøkelser på loftet og mye mer. Det er ikke rart at Tommy og Annika er redde for

at Pippi en gang skal forlate dem. Med Pippi til stede kan Tommy og Annika gjøre ting

de tidligere aldri har drømt om å gjøre. Pippi åpner en helt ny verden for dem, en verden

34

der ting blir snudd på hodet. Pippi sover med beina på hodeputa, hun forteller historier

om "annerledesverdener" der alle lyver, alle går på hendene og så videre. Dette setter

verden i et helt nytt perspektiv for de veloppdragne barna. Pippi konkretiserer deres

drøm om å bryte med den voksne verdens konvensjoner. Hun åpner nye dører for

Tommy og Annika, og dermed også for leseren, men dette betyr ikke at barna blir

fullstendig ville og plutselig uoppdragne. Tvert imot. På grunn av deres ellers gode og

trygge oppvekst kan Tommy og Annika takle å møte nye og spennende opplevelser uten

å ta skade av det. Gjennom møtet med Pippis verden får de utvidet horisonten sin, og får

anledning til å vokse på opplevelsene.

Astrid Lindgren har utallige ganger sagt hvor viktig hun mener det er for barn å

ha en trygg voksenkontakt. "Det viktigaste för varje barn är att ha en god känslokontakt

med någon vuxen. Det är grunden för allt [...] Barnet måste få känna att någon tycker

om och har tid."24

Fordi Tommy og Annika kommer fra et trygt og harmonisk hjem, har

de ingen problemer med å tåle et uromoment som Pippi. Tvert imot vil jeg si at Pippi er

direkte sunn for sine venner, i og med at hun bringer flere aspekter inn i livet deres.

1.1.4. Pippis voksne egenskaper

Pippi er et fantasifullt lite barn som lever i en verden ellers forbeholdt voksne i

og med at hun helt og fullt bestemmer over seg selv. Selv om Pippi så absolutt er et

barn, har hun i mange situasjoner klare fellestrekk med voksne.

Pippi opptrer som sine egne foreldre når hun ber seg selv gå i seng og må synge

seg i søvn om kvelden. Alle barn vil gjerne bestemme når de skal legge seg, men likevel

har jeg flere ganger opplevd at barn synes litt synd på Pippi nettopp i denne situasjonen.

Det er gjerne når barn legger seg at de trenger foreldrene sine mest, eller savner dem

dersom de ikke er til stede. De fleste av oss har vel opplevd følelsen av hjemlengsel

første gang vi sover på et fremmed sted uten mamma eller pappa. Men Pippi takler

situasjonen bra. Hun forteller til og med at det vanker ris dersom hun ikke gjør som hun

selv sier:

24 Höste, Maud: "Astrid Lindgrens plan för att göra barnen lyckligare",

i Barnkultur, 16. juni-august 1975 og i Aftonbladet, 22. juni 1975.

35

Först säger jag till en gång helt vänligt, och om jag inte lyder då, så säger

jag till en gång till på skarpen, och om jag ändå inte vill lyda, så vankas

det smörj, förstår ni. (Pippi I, s. 16)

På denne måten fungerer Pippi også som en trøster både for seg selv og eventuelle andre

ensomme barn som måtte lese Pippi. Willy Dahl sier at da hans datter så Pippi på teater

som fireåring, uttalte hun at det i grunnen er synd på Pippi. "Det er bra hun er så sterk,

hun som må være så mye alene, reflekterte fireåringen, og la tydelig for dagen at hun

foretrekker tryggheten".25

Astrid Lindgren sier at "Visst är Pippi ensam, men hon klarar

av det". (Buttenschøn 1975:58)

Pippi opptrer flere ganger som en pedagogisk voksen. I første kapittel av Pippi

Långstrump ber hun Tommy og Annika gå hjem "För att om ni inte går hem, så kan ni

ju inte komma tillbaka. Och det vore synd." (s. 19) Dette er en konkret argumentasjon

som barn forstår. Etter å ha leika "sakletare" sørger Pippi for at Tommy og Annika

finner "saker" i den gamle eika og i stubben i hagen. At det er Pippi som har gjemt dem

der, unnlater hun å fortelle. Pippis rettferdighetssans er velutviklet. Når hun selv har

funnet "fina saker", må selvsagt Tommy og Annika også få finne noe. Rettferdighet er

noe barn setter pris på og forstår. Andre eksempler på Pippis pedagogiske evner er i

møtet med Frk. Rosenblom som vil gi de skolesvake barna ullbukser mens de

skolesterke får penger og sukkertøy. Pippi vet hva barn vil ha, og foruten å gi de

svakeste av barna tilbake troen på seg selv når det gjelder å kunne svare på spørsmål,

deler hun ut både gullpenger og sukkertøy til dem alle sammen. Også da Tommy og

Annika blir syke og spør hvorfor de må spise grøten sin når de ikke orker den, er Pippi

der med sin soleklare argumentasjon:

-Hur kan du fråga så dumt, sa Pippi. Det är klart, att du måste äta din

goda gröt. För om du inte äter din goda gröt, så kan du inte växa och bli

stor och stark. (Pippi III, s. 74)

Mens de fleste voksne ville sluttet sin argumentasjon her, fortsetter Pippi:

25 Dahl, Willy: Artikkel i Aftenposten, 25. juli 1985. (Fra

Barnebokinstituttets arkiver)

36

Och om du inte blir stor och stark, så orkar du inte tvinga dina barn, när

du får några, att äta deras goda gröt. Nej, Annika, det där duger inte. Det

kan ju inte bli annat än den förfärligaste oordning på grötätandet här i

landet, om alla skulle resonera som du. (Pippi III, s. 74)

Ved flere anledninger ordlegger Pippi seg slik voksne pleier å gjøre. "- Låt aldrig

barn handskas med skjutvapen", slår Pippi fast og fyrer dermed av to skudd med

pistolene hun har i hendene. (Pippi I, s. 172) Om Pippi her er ironisk, skal være usagt.

En mulighet er at dette er Pippis måte å ta ansvar for Tommy og Annika som i neste

omgang får hver sin pistol. For hvordan ville Pippi ellers tømt magasinene og

ufarliggjort våpnene om ikke nettopp ved å skyte? Hadde hun gjort det på noen annen

måte, ville hun ikke vært den Pippi vi alle kjenner og elsker.

Flere ganger snakker Pippi til gjenstander eller dyr slik voksne ofte snakker til

små barn. Herr Nilsson blir ved en anledning gjenstand for Pippis aggresjon:

- Man skulle aldrig ta några apor med sig, när man går nånstans, sa hon.

Han borde ha fått stanna hemma och loppat hästen. Det hade varit rätt åt

honom, [...] (Pippi I, s. 86)

På liknende måte får Pippis hatt en overhaling siden den er borte når hun skal bruke

den:

- Hej, hatt, skrek hon sen, ska du gå med i affärder eller ska du inte?

Kommer du inte fram genast, så är det för sent!

Ingen hatt kommer fram.

- Nåja, då får han skylla sig själv, när han är så illa dum. Men jag vill

inte höra några klagomål, när jag kommer hem, sa hon strängt. (Pippi II,

s. 14)

Også voksne blir utsatt for Pippis "voksne" uttalelser. På handlerunden i byen får en

ekspeditrise beskjed om å beholde vekslepengene og kjøpe noe godt til barna sine.

(Pippi II, s. 20) I Pippi III har hun en lengre samtale med en søt gammel dame som hun

gjennomført kaller for "lilla tant Laura". Seinere, når barna befinner seg på

Kurrekurreduttøya, gir Pippi tyvene Jim og Buck en skjennepreken som klinger farlig

kjent i de fleste voksnes ører.

37

En annen av Pippis voksne egenskaper er at hun stadig tar ansvar for de andre

barna, spesielt Tommy og Annika. Dette kommer tydelig fram ved flere anledninger. Da

Pippi tar Tommy og Annika med på øya og de blir "skipbrudne", har Pippi på forhånd

sørget for å legge en lapp i familien Settergrens postkasse slik at de ikke skal bli redde:

TRO FRALL DEL INTTE ATT ERE BARN E DÖA ELOR FÖRSVUNA FÖR ALTD

DÄ E DI RAKT INTTE DI E. BARA LITTE SJEPSBRUTTNA Å KOMER SNART

HEM DÄ. SVÄR JAG PO HELSNINGER FRÅM PIPPI (Pippi II, s. 113)

Hvilke foreldre ville vel bli redde dersom de fant en slik betryggende lapp i postkassa?

Herr og fru Settergren får da etter hvert også stor tillit til Pippi. Da de sender Tommy og

Annika til Kurrekurreduttøya sammen med Pippi, er det i full visshet om at de vil

komme hjem like hele: "Ingen kan vara ömmare mot dem än hon", sier Tommy og

Annikas mamma om Pippi. "Pippi Långstrump bär sig kanske inte så fint åt alltid. Men

hon har ett gott hjärta." (Pippi III, s. 88) I denne voksenrollen blir Pippi en slags Mary

Poppins som våker over barna. På Kurrekurreduttøya sørger da også Pippi for de andre

barnas sikkerhet. Hun har lagt ut et solid nett i vannet slik at de kan svømme rundt uten

å bli oppspist av haier.

I nesten alle Astrid Lindgrens bøker spiller mat en viktig rolle. Pippi-bøkene er

ikke noe unntak, og i denne forbindelse fyller Pippi en rolle som forbindes med voksne,

nemlig husmorrollen. I og med sine noe utradisjonelle metoder, binder Pippi sammen

realisme og fantasi i sine daglige gjøremål som husmor. På kjøkkenet, som alltid er et

sentralt rom hos Astrid Lindgren, visper Pippi pannekakerøra med dobørsten, kjevler ut

pepperkakedeigen på gulvet, vasker ved å bruke skurebørstene som skøyter og rører i

gryta med paraplyskaftet. Som en ekte husmor disker Pippi til stadighet opp med boller

og kaffe, kaker og kakao med krem, vafler og stekte epler. Etter turen til

Kurrekurreduttøya ordner hun til og med i stand til julefeiring, riktignok etter jul, og her

mangler ingenting: julegrøt, skinke, pølser og all mulig annen mat som hører med. "Jag

är en idog natur", er Pippis egen kommentar. (Pippi III, s. 155) At Pippi er iherdig og

full av energi, er det ingen som kan nekte for.

Trass i Pippis mange voksne egenskaper mener jeg det er galt å kalle Pippi for

en "liten voksen". Vi kan snarere si at Pippi er en realisering av barns drøm om hvordan

38

voksne skal være. Barn vil at en voksen skal være en slags leikekamerat som samtidig

kan sette grenser og skape trygghet. Pippi uttrykker seg klart i sitt syn på

barneoppdragelse: "Det är absolut bäst för små barn att ha det lite ordnat. Allra helst om

dom får ordna det själv!" (Pippi II, s. 149) Dersom vi tar en titt på de voksne i Pippi-

bøkene, er det en klar forskjell mellom "Pippis voksne" og de andre voksne. Mens leik

stort sett er fremmed og noe de "vanlige voksne" for lengst har gjort seg ferdige med, er

"Pippis voksne", altså faren og sjømennene, med og leiker på lik linje med barna. Her

hersker det gjensidig respekt både i leik og alvor. Bare Pippi og farens håndbakbryting

viser tydelig at Pappa Efraim ser på sin datter som sin likemann.

1.2. Intertekstualitet og Pippi-bøkene

Det er klart at Astrid Lindgrens barnebøker eksisterer ikke bare i en historisk

tradisjon, men også i en litterær tradisjon. En påpekning av intertekstualitet er ikke

samtidig en påstand om litterær påvirkning. På dette har Astrid Lindgren svart en gang

for alle at enhver likhet mellom Pippi og andre frekke unger i barnelitteraturen er

tilfeldig. Jeg synes også det er ganske innlysende at slike likhetstrekk ikke er blitt til

bevisst når vi vet hvordan Pippi-bøkene først ble til, nemlig som muntlige fortellinger

fortalt til et lite barn som ville høre en god historie

Jeg har allerede nevnt Pippis likhet med Lucy Maud Montgomerys

jenteskikkelse Anne på Bjørkely (Anne of Green Gables). I tillegg til likhetstrekk når det

gjelder utseende, er det også en parallell mellom Pippis kaotiske Villa Villekulla og

Annes rolige og ordnete Bjørkely, eller Grönkulla på svensk. Bare navnet "Villa

Villekulla" tyder på kaos og uorden, mens navnet "Grönkulla" eller "Bjørkely" snarere

bringer assosiasjoner til ro og idyll. Også Vivi Edström har vært inne på denne

sammenhengen, og kaller Villa Villekulla for en dekonstruksjon av Grönkulla. Det

Edström ikke sier noe om er at på samme måte som Villa Villekulla kan ses som en

dekonstruksjon av Grönkulla, kan også Pippi ses som en slags dekonstruksjon av Anne.

Mens Anne er litt engstelig, usikker og drømmende, er Pippi uredd, selvsikker og

agerende. Anne representerer til en viss grad innordning og tilpasning til samfunnet,

mens Pippi ikke har noe spesielt ønske om å passe inn, og dermed blir en representant

39

for kaos og opprør.

En annen jenteskikkelse er Elvira Madigan som i likhet med Pippi ikke har noen

foreldre, men bor hos onkelen sin som er sirkusdirektør. Astrid Lindgren viser faktisk til

Elvira Madigan i kapitlet "Pippi går på circus". Her møter vi Miss Elvira som balanserer

så flott helt til Pippi også bestemmer seg for å være linedanser, og dermed stjeler hele

showet. Miss Elvira styrter da i armene på sirkusdirektøren, som her er hennes far, mens

Pippi gjør det ene mer halsbrekkende nummeret etter det andre.

Det er atskillige andre, både gutte- og jenteskikkelser fra litteraturen, som Pippi

har fellestrekk med. En av disse er Peter Pan, for verken Pippi eller Peter Pan vil bli

store. Et annet fellestrekk ved disse to er en styrke som gjør at de begge klarer å

gjennomføre det de har satt seg fore. Mens Peter Pan på egen hånd klarer å hamle opp

med den onde kaptein Krok, kan Pippi løfte hesten sin, kaste ut to politimenn, hive

voksne mennesker opp i trær og legge verdens sterkeste mann i bakken. I likhet med

Peter Pan er også Pippi en slags drøm som har gått i oppfyllelse for to vanlige små barn.

Mens Peter Pan flyr med sine venner gjennom luften, tar Pippi med seg Tommy og

Annika til Kurrekurreduttøya med båt. Göte Klingberg påpeker at det også er en dypere

likhet mellom de to historiene: "En djupare väsenslikhet ligger i synen på barnets fria

fantasiliv som överlägset de vuxnas".26

Ifølge Klingberg fører dette i Pippi Långstrump-

bøkene til en opphøyning av barnet på en måte som "antyder förekomsten av ett nytt

uppfostringsideal". Dette siste vet jeg ikke om jeg kan si meg enig i. Jeg synes det er å

gå litt langt å si at Pippi er et ideal for barneoppdragelse når Astrid Lindgren selv så

ettertrykkelig har sagt at hun ikke har "menat ett enda dugg"27

med Pippi-skikkelsen. De

fleste voksne vil dessuten være enige i at Pippi ikke egner seg til å ha en oppdragerrolle.

Til det er hun rett og slett for absurd. Også de fleste barn ville være enige i dette. Selv

om det er spennende at Pippi kan bryte konvensjoner som er bygd opp av voksne, er det

lite trolig at barn selv ville valgt å ha det som Pippi. Barn er veldig regelfikserte. De

lager ofte fastere regler for seg selv enn noen voksen ville ha gjort.

En parallell mener jeg også kan trekkes til Huckleberry Finn. I likhet med Pippi

er også han et barn som er offer for omsorgssvikt, foreldreløs og overlatt til seg selv

26 Klingberg, Göte: Barn- och ungdomsboken förr och nu, Natur och

Kultur, Stockholm 1968, s. 114.

40

som han er. Likevel mestrer han, som Pippi, alle vanskelige situasjoner han kommer

opp i. Også språket og ordgleden i Pippi minner om stilen i bøkene om Tom Sawyer og

Huckleberry Finn.

Pippi minner også sterkt om E.T.A. Hoffmanns fremmede barn i eventyret Das

fremde Kind fra 1817. I likhet med Pippi er det fremmede barnet en fantasifigur som

plutselig dukker opp i hverdagen til to små barn. Både Pippi og Hoffmanns fremmede

barn har en fortid vi vet lite om, de er begge mer eller mindre foreldreløse, de har

fantastiske egenskaper som overskrider naturlovene og de har begge et utseende som

gjør at de skiller seg ut. Den viktigste likheten mener jeg likevel er deres felles

"kjønnsnøytralitet". Denne nøytraliteten er sterkere hos det fremmede barnet enn hos

Pippi, men i likhet med søsknene Christlieb og Felix, mener jeg at også Tommy og

Annika til en viss grad har hver sin kjønnsrollebestemte oppfatning av Pippi.28

(Mer om

Pippi og kjønnsroller i Kap. IV, punkt 1.)

I tillegg til likhet med skikkelser fra litteraturen, vrimler det også av annen

intertekstualitet i Pippi-bøkene. Pippis sjørøversang, "Femton gastar på död mans

kista", finner vi igjen i Stevensons Treasure Island. Tommy kjenner igjen sangen fra en

sjørøverbok han har lest, og Pippi tror umiddelbart at det må være Fridolf som har

skrevet den boka, siden det er han som har lært henne sangen. (Pippi II, s. 100) Belest

som Tommy er blant de store klassikerne, har han også fått med seg boka om Robinson

Crusoe. Da barna legger ut på tur og blir skipbrudne på ei øde øy, får Tommy og

Annika vite av Pippi at : "Nånting så skeppsbrutet som jag, det får man leta efter. Där

ligger allt Robinson i lä." (Pippi II, s. 90) I kapitlet der Pippi er "sakletare", har vi et

klart Askeladdenmotiv. Som Askeladden har heller ikke Pippi noe spesielt mål med det

hun finner. Hun synes tingene hun finner er fine i seg selv, og tenker ikke så mye på hva

de skal brukes til. Det aspektet er det, i likhet med brødrene i eventyret, Tommy og

Annika som tenker på.

Bibelallusjoner er ikke uvanlige i litteraturen. Det er pappa Efraim Långstrump

som står for dette i Pippi går om bord: "Det är lika omöjligt för mig att sjunka som för

27 Larsen, Turid: "Råsterk, steinrik 50-åring", 1992. (Avisutklipp fra

Damm forlags arkiver) 28 Se også Bettina Kümmerling-Meibauers artikkel: "Det främmande

barnet. En intertextuell analys av Peter Pohls Janne, min vän", trykt

i Barnboken (Svenska barnboksinstitutets tidsskrift), nr. 2, 1994.

41

en kamel att trä på en synål". (s. 116-117) Heller ikke Astrid Lindgrens

favorittbarnebok, Ole Brumm, slipper unna når Pippi på Ole Brumm-vis utbryter

"Tiddelipom och piddelidej". (Pippi I, s. 172)

Annen intertekstualitet er f. eks. Pippis likhet med Robin Hood (se Buttenschøn

1975:59), Mary Poppins (se Buttenschøn 1975:82), Alice i Eventyrlandet (se Edström

1992:95), og likheten mellom Pippi-bøkene og Elsa Beskows bøker om Tante Grønn,

Tante Brun og Tante Fiolett. (Se Edström 1992:82)

Sist, men ikke minst, har jeg lyst til å nevne Knut Hamsuns Sult og dens

innflytelse på Pippi-bøkene. Da Astrid Lindgren tok utdannelsen sin i Stockholm, hadde

hun sjelden råd til å spise seg mett. En slik sulten dag satt hun på en benk i parken og

leste Sult:

Hur jag skrattade, där jag satt på bänken måste jag hålla upp boken för

ansiktet för att inte någon som gick förbi skulle tro att jag var förryckt,

ja, jag kved av skratt, när jag läste om J. A. Happolati, mannen som hade

uppfunnit den elektriska psalmboken. Kanske hade Pippi Långstrump

aldrig blivit en så enorm lögnerska om inte Hamsun hade suttit på en

träbänk och stormljugit om den vidunderlige Happolati för en beskedlig

halvblind gammal gubbe som kommer och slår sig ner bredvid honom.

(Strömstedt 1977:23. Min utheving. A-M.B.)

I et intervju med avisen VG forteller Astrid Lindgren at Hamsuns Sult er den største

bokopplevelsen i hennes liv.29

En slik forklaring på inspirasjonskilden til Pippis

fantastiske løgnhistorier kommer overraskende på de fleste av oss.

1.3. Det mytiske barnet Pippi

Pippi er en mytisk skikkelse på grunn av sin enorme fysiske styrke, sin utrolige

språkbegavelse og sin sterke kapital. På grunn av disse egenskapene er Pippi også et

maktmenneske. Et barn med makt. Astrid Lindgren sier i et intervju med Eva von

Zweigbergk, der temaet blant annet er maktmennesker i Astrid Lindgrens forfatterskap

at:

29 Bonde, Maggin og Collsiöö, Jan: "Hele verdens super-mamma", i VG,

30. september 1989.

42

Pippi Långstrump är en maktmänniska, men maktmänniskan som vill

gott. Barn hänger sig i fantasin åt drömmar om makt, påstår Bertrand

Russell. De är i ett konstant underläge gentemot de vuxna, därför är

deras önskedrömmar maktdrömmar [...]. Om jag över huvud taget har

haft någon avsikt med Pippifiguren utöver att roa mina späda läsare, så

har det varit detta - att visa dem att man kan ha makt utan att missbruka

den, ty av alla konststycken i livet är det tydligen det allra svåraste.

Överallt missbrukas makt. Var och en är herre över sin stackare, det

börjar redan hos barnen och fortsätter upp till dem som styr länder och

riken. Men Pippi är fin hon! Hon har mer makt än någon unge på jorden,

och hon skulle kunna utöva terror mot både barn och vuxna i sin

omgivning, men gör hon det? Nej, hon tar inte till hårdhandskarna förrän

det verkligen är alldeles nödvändigt.30

I det samme intervjuet sier Astrid Lindgren at hun tror nøkkelen til Pippis popularitet

ligger i at Pippi tilfredsstiller barns maktdrøm. Jeg vil gå ett skritt videre, og dermed si

at hun også realiserer en drøm om uavhengighet og frihet. Bertrand Russell, som Astrid

Lindgren refererer til i sitatet ovenfor, sier i sin bok Uppfostran för livet at det fremste

instinktive draget i barndommen er "begäret att bli vuxen eller kanske rättare viljan till

makt. Barnet plågas av sin egen svaghet i jämförelse med de äldre och önskar bli deras

like".31

Pippi oppfyller barns drøm om å få denne makten eller dette likeverdet med de

som er voksne, og hun oppfyller det her og nå. Hun behøver ikke vente til hun er

voksen med å styre sitt eget liv. I tillegg til Pippis uvanlige egenskaper er det derfor

hennes evige barndom som gjør henne til en mytisk skikkelse.

1.3.1. Drømmen om makt og frihet

I barns leik fins det to slags maktbegjær, sier Bertrand Russell. Det første er en

lyst til å utrette saker og ting, og det andre er en forestilling i fantasien som innebærer

vilje til makt. Det kan være fantasier om å være en kjempe, en løve eller et jernbanetog.

(Russell 1951:88) Slik makt har Pippi. Som 9-åring er hun allerede trygt etablert i eget

hus med hest og hage. Hun kan gjøre hva hun vil uten å bli kontrollert av voksne, og

30 Zweigbergk, Eva von: "Vägen till Sunnanäng", i Vänkritik. 22 samtal

om dikt tillägnade Olle Holmberg, Stockholm 1959. 31 Russell, Bertrand: Uppfostran för livet, Stockholm 1951.

(Originaltittel: On Education) Jeg har valgt å bruke den svenske

oversettelsen av Russells bok siden det er den Astrid Lindgren selv

refererer til.

43

ved å ha den friheten, oppfyller hun den klassiske barnlige drømmen om å klare seg i en

vanskelig verden full av voksne. Men drømmen slutter ikke der. Barn vil også være i

stand til å takle voksenverdenen ved hjelp av de voksnes egne maktmidler. Mens

vanlige barn her kommer til kort, kan Pippi ta i bruk sin fysiske styrke, munnrappheten

sin og gullpengene sine.

1.3.1.1. Pippis styrke

Det er Pippis styrke som hovedsakelig gjør henne til en fantastisk skikkelse. På

en av de første sidene av Pippi Långstrump, får vi vite at "Det allra märkvärdigaste med

henne var, att hon var så stark. Hon var så gruvligt stark, att i hela världen fanns det

ingen polis, som var så stark som hon." (s. 8) Mens andre barn sliter med en

maktesløshet overfor voksne fordi de er så mye svakere både fysisk og psykisk, har

Pippi en styrke som setter henne i stand til å gjøre hva hun vil. Ofte kan det skape en

trygghetsfølelse for barn å vite at de har voksne rundt seg som er sterkere enn seg og

derfor kan beskytte dem, men alle barn vil før eller seinere også føle en slags avmakt

overfor dette. I oppdragelsessammenheng vil barn stadig oppleve å måtte bøye seg for

overmakten, og vil da føle seg maktesløse og mindreverdige. Det er blant annet i slike

sammenhenger at barn drømmer om å ha Pippis styrke og frihet.

Vivi Edström påpeker at Pippi ved flere anledninger har som oppgave å

"sabotera realiteterna". (Edström 1992:93) Hun bruker flere ganger styrken sin til å sette

naturlovene ut av spill, sier Edström, og tenker da spesielt på episodene der Pippi fanger

tigeren som har rømt fra sirkuset, og der Pippi, ved hjelp av et umulig balansenummer,

klarer å redde de små barna fra å brenne inne i byens høyeste hus. Men dette er ikke alt

Pippi bruker styrken sin til. Hun kommer også til unnsetning for den stakkars, lille Ville

som blir ertet. Dette gjør hun ved å slenge det ene mobbende barnet etter det andre opp i

et tre, men hun gjør ikke dette før hun har prøvd andre metoder. Pippi bruker aldri vold

unødig, og vi får aldri høre at noen tar skade av å bli hamlet opp med av Pippi.

Pippi er ved flere anledninger en slags dr. Dyregod, og ved et par slike episoder,

der dyr trenger å bli forsvart, får Pippi god bruk for kreftene sine. Jeg tenker da blant

annet på da Pippi er med på skoletur og de møter den sinte Blomsterlund som pisker

44

hesten sin fordi den ikke orker å dra det tunge lasset. Etter først å ha advart

Blomsterlund uten resultat, gir Pippi han en luftetur som han sent vil glemme. Så

spenner hun hesten fra lasset, og bærer den til stallen, mens den forvirrede Blomsterlund

sitter igjen på veien. Til slutt brekker Pippi pisken i mange biter:

"-Egentligen borde jag rappa dig lite med den här, eftersom du tycks vara så förtjust i

piskeri. Men piskan är visst lite trasig, sa hon och bröt av en bit. Alldeles totalt trasig,

sorgligt nog, sa hon och bröt sönder hela piskan i små, små bitar." (Pippi II, s. 58) Enda

en gang har Pippi ordnet opp uten å bruke unødig vold. Selv Frøken er fornøyd med

Pippi etter dette: "- Det var rätt gjort, sa hon. Man ska vara god mot djur. Och mot

människor också förstås." Pippi har klart å skremme en voksen maktmisbruker, men går

ikke selv lenger enn hun strengt tatt må. I Pippis natur er det en slags innebygd filosofi

om at "vold avler vold", og derfor unngår hun dette i det lengste.

På grunn av sin styrke og en del andre uvanlige egenskaper, er Pippi til og med

blitt karakterisert som heks.32

Grunnen til dette er at Pippi i tillegg til å være så utrolig

sterk også har egenskaper som gjør at hun kan hoppe som den reineste Supermann, hun

kan spise egg med skallet på, hun kan spise giftig fluesopp uten å dø, og hun kan til og

med drikke en flaske medisin der en del av ingrediensene er "til utvortes bruk". Jeg tror

nok ikke det er så mange barn som tenker på Pippi som noen heks. For de barnlige

leserne er nok disse mer eller mindre demoniske egenskapene hun har, heller med på å

understreke hvilken utpreget eventyrfigur Pippi egentlig er. Først og fremst er det barns

oppfatning av Pippi som er viktig, og jeg tror ikke det er noe barn som etter å ha lest om

Pippi vil gå ut og spise fluesopp. De forstår at Pippi kan gjøre slike ting nettopp fordi

hun ikke er som andre barn. Barn vil trolig heller oppfatte Pippi som en helt. En helt,

eller rettere, heltinne som kan gjøre alt hun vil uten å ta skade av det nettopp fordi hun

ikke er virkelig, men en helteskikkelse.

1.3.1.2. Pippis lag med ord

I tillegg til Pippis fantastiske styrke kommer hennes uvanlige lag med ord. I

likhet med fysisk styrke er dette en egenskap som vanligvis er forbeholdt voksne

32 Ahlgren, Stig: "Blåkulla tur och retur", Svenska Dagbladet, 27.

mars 1975.

45

mennesker. I barns øyne bærer derfor også dette preg av noe magisk. Pippi er en fri og

selvstendig person, og er dermed i stand til å bruke språket på en naturlig og selvsikker

måte. Det kreves mot og, ikke minst, fantasi for å bruke språket på en slik måte som hun

gjør. Jeg tenker da spesielt på Pippis mer eller mindre eksotiske historier, men også på

hennes mange selvlagde ord. Så vidt jeg har klart å telle, er det hele 35 slike fortellinger

i de tre bøkene til sammen. I tillegg kommer Pippis mange uttalelser om løgn, og om

forskjellen på løgn og sannhet, som hun forøvrig har et veldig avklart forhold til: "- Ja,

det är mycket fult att ljuga, sa Pippi [...]". (Pippi I, s. 14)

Selv om Pippi serverer de saftigste historier om alt fra løgnvanene i "Belgiska

Kongo", til "Fridolfs tärande sjukdom", som slett ikke er så tærende, vil jeg ikke kalle

historiene hennes for direkte løgn. Selvsagt vil jeg ikke gå i gang med å si at alt Pippi

sier er sant, men poenget er at snarere enn å være en god løgner er Pippi en meget god

eventyrforteller. Det skal aldri mange stikkordene til før Pippi klarer å komme opp med

en ny fortelling. Helt plutselig settes Pippis fantasi i sving, og på én, to, tre har hun en

ny historie klar. Felles for de fleste av historiene er at barn forstår at de er et produkt av

Pippis fantasi. Mange barn møter helt sikkert også seg selv i døra når det gjelder Pippis

skrøner, for barn liker selv å dikte opp ville historier. Selv om Pippi ved flere

anledninger viser at hun er klar over at hun lyver, lever hun seg til de grader inn i sine

egne fortellinger. I likhet med så mange andre små fortellere, får hun tydelige problemer

med ikke å tro at historiene er sanne. Da er det godt å ha Tommy og Annika der som

minner henne om at "- Nu ljuger du allt, Pippi". Selv oss lesere kan hun en gang i blant

få til å tvile på om det hun forteller er sant eller oppspinn. Når hun forteller om Pappa

Eraim Långstrump, er vi ikke helt sikre på om han virkelig har kommet seg i land på ei

sydhavsøy eller om det bare er et av Pippis eventyr som hun har diktet opp for å trøste

seg selv. I alle fall kan vi lure litt på om han er blitt negerkonge, eller om dette også er

et produkt av Pippis fantasi. Et herlig kompliment er det derfor til Pippis troverdighet da

Pappa Efraim endelig dukker opp og dermed bekrefter Pippis historier om han.

Historiene understreker også Pippis livfulle karakter. Pippi er et barn som ikke

kan sitte i ro lenge av gangen. Til og med når Pippi sover, ligger hun med beina på

hodeputa slik at hun kan "vicka på tårna" slik de ifølge Pippi gjør det i Guatemala. Hun

er full av bevegelse, og det er også bevegelsesverb som dominerer i historiene. Mens

46

Tommy og Annika og de andre barna vi hører om, stort sett oppfører seg pent og

pyntelig og sitter stille når de blir bedt om det, er Pippi høyt og lavt både kroppslig og

språklig. På samme måte som et lite tegneark ikke er stort nok for Pippis kunstneriske

utfoldelse, hun må ta hele gulvet til hjelp, er heller ikke det svenske språket omfattende

nok for hennes bruk. Vivi Edström sier at bakgrunnen for Pippis appetitt på ord er at

naturbarnet Pippi "inte dämpats av skolans krav på verbal anpassning". (Edström

1992:104) Pippi lager sine egne varianter av ord, og hun finner til og med opp det nye

ordet "spunk". Pippis varianter av kjente ord har den egenskapen at de også får en litt ny

mening når Pippi bruker dem. Det er ikke tvil om at semantisk sett er Pippis "medusin"

noe mye mer anvendelig, og mindre farlig, enn vanlig "medicin", og at "affärder" er noe

mye morsommere enn "affärer". Andre ord der Pippi har foretatt fonetiske og

morfologiske forandringer er ord som "pluttifikation", "surkus", "aputtekar",

"spickelant", "kumminalskatt", "fjäschk" og "stur".

I egenskap av naturbarn har Pippi sin egen logikk når det gjelder betydningen av

en del ord. Det mest kjente eksemplet på dette er nok ordet "barnhem". Da politiet

kommer for å sende Pippi på barnehjem, kan hun uten å lyve si at hun allerede har fått

plass på ett: "Jag är ett barn, och det här är mitt hem, alltså är det ett barnhem. Och plats

har jag här, gott om plats." (Pippi I, s. 37) Et annet eksempel er Pippis forståelse av

ordet "strösocker". I det berømte kaffeselskapet strør hun sukker utover gulvet: "- Märk

väl, att det här är strösocker, sa hon. Så jag är i min fulla rätt. Vad ska man ha

strösocker till, om man inte ska strö det, det skulle roga mig att veta." (Pippi I, s. 131)

Noe liknende skjer da Pippi er med på skoletur til "vidunderskogen". "- En

vidunderskog utan vidunder" stemmer ikke med Pippis logikk, og for å rette på dette går

hun straks selv inn i rollen som "vidunder". Også på den skipbrudne øya slår Pippi til da

hun dikterer flaskepostbeskjeden til Tommy. (Pippi II, s. 109-110) "Utan snus i två

dagar försmäkta vi på denna ö" legger Pippi i vei, og det hjelper ikke at Tommy

protesterer mot å skrive "utan snus". Pippis logikk svikter henne aldri, og med en

retorikk som trolig ville satt den godeste Aristoteles ut av spill, får Pippi viljen sin.

Humoren i Pippi-bøkene er både intellektuell og grotesk i og med Pippis

egenskaper som sterk og samtidig språkmektig. På begge områder lykkes hun stadig i å

overraske leserne, enten det er ved å entre sirkusmanesjen eller ved å overrumple oss

47

fullstendig med replikkene sine. Uansett er Pippi alltid i sentrum. Alle andre er bare

staffasje, et verktøy som er der for at Pippis karakter skal komme til sin rett. Pippi er

verdensmester i å underholde, men hun kan også utfordre og oppfordre leserne sine.

Vivi Edström sier at "Pippi spelar med språkets regler och inneboende tvetydigheter

som på ett instrument". (Edström 1992:104) Når Vivi Edström sier dette, tenker hun

blant annet på bruken av nonsens i Pippi-bøkene. Hun refererer til Susan Stewart som

har utviklet tanken om at nonsens har en oppgave utover den å more: Nonsens besitter

også en kritisk aktivitet som utfordrer forestillingen om samfunnet som enhetlig og

stabilt.33

Pippis replikker er uten tvil i stand til å more, men de kan også utrette andre

ting. Med språket bryter Pippi reglene for hvordan barn skal prate, og hun fungerer

dermed som en slags kritikk av hierarkiet i samfunnet. Selv om det også fins regler for

hvordan voksne bruker språket, er det likevel flere regler som må følges av barn. I hvert

fall var det det da Pippi kom ut for 50 år siden. Selv om Astrid Lindgren antakelig ikke

helt bevisst ga Pippi alle sine forskjellige egenskaper da hun først fortalte om henne for

datteren sin, har likevel historiene om Pippi endt opp med å bestå av flere lag. På denne

måten oppfyller Pippi-historiene en barnlig ønskedrøm samtidig som de bærer i seg en

satire over voksenverdenen som barn må finne seg i å leve i.

Jeg nevnte så vidt at Pippis humor også kan være grotesk. Dette skriver Vivi

Edström noe om når hun behandler Pippis skrøner. Hun nevner at Pippis behandling av

den fine herren som vil kjøpe Villa Villekulla, blir et slags karnevalsk grotesk hån mot

voksenverdenen. I Pippis verden er det barnet som er det egentlige mennesket, og Pippi

kvitter seg derfor elegant med den fine herren ved å sette han grundig på plass både

fysisk og muntlig. (Edström 1992:111) Etter å ha gitt han noen

lufteturer og plassert han trygt i bilen, forteller hun han at "Allting har sin tid":

Jag tror vi väntar med att riva kåken till en annan dag, sa hon. Du förstår,

en dag i veckan river jag hus. Men aldrig på fredagarna. För då har man

veckostädningen att tänka på. Därför brukar jag göra så, att jag

dammsuger huset på fredan och river ner det på lördan. (Pippi III, s. 22)

33 Stewart, Susan: Nonsense. Aspects of Intertextuality in Folklore and

Literature, New York 1978.

48

Også når det gjelder å skryte, beveger Pippi seg over i det burleske og groteske.

Hun kommer godt i gang når hun forteller om sin mormors hushjelp, Malin, men

historien om den tærende Fridolf slår det meste. Etter å ha fått i seg en dose av pappa

Efraims "stärkande medusin", legger han i seg alt han kan komme over av mat. Til og

med inventaret går han løs på. Målet med historien er å få Tommy og Annika til å spise

grøten sin, men Pippi blir så opphengt i sin egen historie at hun tilsynelatende glemmer

alt om de fulle grøttallerkenene. Pippis overdrivelser er et tydelig signal om at vi ikke

befinner oss innenfor den realistiske verden og dens spilleregler. Vi befinner oss tvert

imot i en av fiksjonens mulige verdener, der alt kan skje.

En annen kuriositet ved Pippis språk er dialogene, eller de tilsynelatende

dialogene. Pippi er glad i å prate og gir nødig ordet til andre. En nærlesning av Pippi-

bøkene viser derfor at det man først oppfatter som dialog, egentlig ofte viser seg å være

enetale av Pippi. Det er sjelden snakk om replikkskifte, og dersom det er noen andre

som får slippe til, så er det bare for å få sagt noen ytterst få ord før Pippi setter i gang

igjen.

Når Pippi klarer å more sine lesere med skrøner og ordspill, tror jeg det er fordi

barn er opptatt av mundus invertus - den omvendte verden. Dette er en form for humor

som har som forutsetning at man kjenner og mestrer den "rettvendte" verden. Barn

synes derfor det er ustyrtelig morsomt når Pippi går baklengs eller sover med beina på

hodeputa. De elsker språklige vitser, de kan gå og smake lenge på rare ord og er helt

med når Pippi gjør regnearten multiplikasjon om til pluttifikasjon.34

1.3.1.3. Pippis rikdom

I tillegg til å være både sterk og munnrapp er Pippi også ustyrtelig rik. Som en

kuriositet kan jeg nevne at finanseksperten Peter Malmqvist i svensk Tvs Aktuellt-

redaksjon har regnet ut hva Pippis gullpengesekk kan være verdt i dag. Basert på hva

Pippi kjøpte for i godtebutikken, har han slått fast at én gullpenge i dag har en verdi på

6656,-. I og med at Pippi har hele sekken full av slike gullpenger, har Malmqvist regnet

ut at det i en normalsekk på 50x80x30 cm er plass til 19 108 gullpenger. Han går ut fra

34 Bjerregaard, Poul: "Pippi Langstrømpe og den omvendte verden", i

Weekend Avisen, 19.-25. februar 1993.

49

at dersom Pippi ikke har gitt bort altfor mange gullpenger, burde hun ha igjen minst 10

000 mynter. Det betyr at Pippi har nærmere syv millioner kroner å leve for. Noen renter

gir jo ikke pengene så lenge de ligger i sekken, men gullprisen stiger jo alltid og

beskytter henne mot inflasjonen, fastslår Malmquist.35

Selv om små barn som regel ikke er særlig opptatt av penger, får de tidlig et

begrep om at penger er viktig i dagens samfunn. For barn blir penger noe av det som

karakteriserer voksnes frihet. Fordi voksne mennesker tjener penger, kan de gjøre som

de vil. Det er derfor ikke rart at mange barn lengter etter å bli voksne, begynne å arbeide

og tjene sine egne penger. Penger blir noe som barn ser på som et middel til å oppnå

uavhengighet og frihet. Heller ikke for Pippi er penger noe mål i seg selv. De er et

middel som er gitt henne av Pappa Efraim for at hun skal kunne leve et selvstendig liv.

En del voksne har sikkert vært inne på tanken om at Pappa Långstrump kjøper seg ut av

Pippis liv med en sekk gullpenger, men dette er ikke tilfellet. Det er Pippi selv som

velger å bo alene da Pappa Efraim vil ha henne med seg til sjøs.

På grunn av sin formue i gullpenger er også Pippi blitt karakterisert som

kapitalist. Dette mener jeg er en total misforståelse av Pippi-skikkelsen. Dersom man tar

Pippis oppfatning av penger i nærmere ettersyn, finner vi fort ut at penger har liten

betydning for Pippi. De gangene hun åpner pengesekken, er det nesten alltid for å gi

bort en gullmynt eller to eller for å spandere gaver på andre barn. Pippi bærer ikke ellers

preg av å ha mye penger verken når det gjelder utseende eller livsstil. Klærne er enkle

og hjemmesydde, og hun lever i et heller falleferdig hus som er spartansk innredet med

en kommode og ei seng som de eneste møblene. Ingen kan dermed beskylde Pippi for å

være en materialist. Ting hun finner i naturen eller opplevelser hun får ved å bruke

fantasien, betyr mye mer for henne enn pengene hennes. Ellen Buttenschøn sier at

Pippis penger først og fremst har til hensikt å sikre hennes integritet, "for penge er jo

magt - og dermed frihed". (Buttenschøn 1975:65) Det at Pippi ikke misbruker denne

makten, har å gjøre med hennes utpregete rettferdighetssans. Hun ser på seg selv som et

privilegert barn, og nøler ikke med å dele av sine goder.

Pippis gullpenger er derfor også med på å oppfylle drømmen om makt og frihet.

Sammen med hennes styrke og overlegne språkbruk gjør de Pippi til den hun er: Ei

35 Holte, Elisabeth: "Pippi i overgangsalderen", i Aftenposten, 18.

50

sterk og selvstendig jente som har lært å stole på seg selv når det gjelder å ta valg og

avgjørelser i livet sitt. Fordi Pippi er i stand til alt dette allerede som barn, kan hun trygt

velge å leve i en evig barndom, og blir dermed en mytisk skikkelse, en

drømmeskikkelse, som barn kan misunne og fantasere om mens de venter på å bli

voksne. Det hele blir egentlig et paradoks, for mens barn ønsker seg egenskaper som

stort sett er forbeholdt voksne, ønsker mange voksne seg tilbake til en barndom som de

tenker på som problemløs og fri for ansvar. Pippi har klart å få det beste av begge

verdener. Hun er rik, sterk, uavhengig og i stand til å ordne opp bedre enn noen voksen,

men har samtidig barnets evne til leik, spontanitet og fantasi.

2. RONJA RÖVARDOTTER

Med Ronja rövardotter beveger vi oss fra småbyen og ut i naturen. Astrid

Lindgren sier i flere intervjuer at Ronja er et uttrykk for hennes egen lengsel etter å være

ute i naturen. "Man får det når man bor i en by som Stockholm".36

"Jeg skulle gjerne

vært en Ronja Røverdatter som dro ut i villmarken og kjempet", men, "Når man ikke

kan dra ut i villmarken selv, får man fantasere noen som kan gjøre det for en, sukker

Astrid Lindgren".37

Vi skjønner med dette at forfatteren har lagt mye av seg selv, sine

lengsler og ønsker, i denne spennende jenteskikkelsen.

2. 1. Barnet Ronja

Også Ronja velger jeg å kalle et naturbarn, men i en ganske annen betydning

enn Pippi. I motsetning til Pippi har Ronja foreldre som er nærværende og som rettleder

og viser henne vei. Dermed blir Ronja mer lik vanlige barn. Bare miljøet hun vokser

opp i, skiller seg fra det vi er vant til og er kjent med. Stedet er en røverborg med mange

underlige og eventyrlige skikkelser både i og utenfor denne.

Når jeg kaller Ronja et naturbarn, er det fordi hun lever i pakt med naturen. Helt

fra Ronja slippes ut av røverborgen en vårdag, er hun ett med skogen og alt som vokser

februar 1995. 36 Skotheim, Kjersti: "Astrid Lindgrens barn: Slik ble de til", i

Dagbladet, april 1992. (Damm forlags arkiver) 37 Hovland, Kirsti: Artikkel i VG, 16. januar 1992. (Norsk

barnebokinstitutts arkiver).

51

og gror der. Hun utforsker alle mysterier i naturen, og gjør seg kjent med skogens

mange gåter.

2.1.1. Utseendet

"Hon är vacker som en liten vittra, håll med om det! Lika smidig, lika mörkögd

och lika svarthårig. Ni har aldrig sett maken till grann unge, håll med om det!", skryter

Mattis av barnet sitt. (s. 17) Dette er bare én av de mange gangene som Ronja blir

sammenliknet med vetter, troll eller dyr. Med sitt mørke, bustete hår, og sin raske og

smidige lille kropp, har Ronja helt klart noe dyrisk over seg både når det gjelder

utseende og kroppsholdning. Hun utstråler noe vilt, noe utemmet.

Med sine dyriske trekk blir Ronja en spennende og litt eksotisk person. På den

ene siden aner vi ei ganske vanlig jente, men på den annen side ser vi sider ved Ronja

som er fulle av villskap og forskertrang. Hennes mange og motstridende kvaliteter

skaper uten tvil forventninger hos leseren. Vi forventer en jenteskikkelse som vil

sprenge grensene for den konvensjonelle jenterollen.

2.1.2. Synet på seg selv

Som så mange andre små barn lever også Ronja lenge i sin egen lille verden.

Hun er opptatt av seg og sitt, og ser ikke særlig lenger enn "stora stensalen". Etter at hun

slippes ut av Mattisborgen for første gang, bruker hun tiden til å bli kjent med og tilegne

seg nye områder i skogen. Hun har et eierforhold til naturen rundt Mattisborgen som

minner om barns tidlige eierforhold til leiker og andre ting de liker. Hun er sin fars

datter, og har i egen bevissthet erobret hele skogen. Dette eierforholdet til naturen

forandrer seg imidlertid gjennom påvirkning fra Birk. Mens Ronja regner skogen for å

være hennes, vet Birk bedre:

"[...] Rävungarna är sina egna, förstår du det? Och de lever i rävarnas

skog. Som också är vargarnas och björnarnas och älgarnas och

vildhästarnas skog. Och uvens och ormvråkens och skogsduvans och

hökarnas och gökarnas skog. Och sniglarnas och spindlarnas och

myrornas skog." [...] "Dessutom är det min skog! Och din skog,

52

rövardotter, ja, din skog också! Men vill du ha den för dej ensam, då är

du dummare än jag trodde, när jag först såg dej." (ss. 55-56)

Ved å gjøre Ronja oppmerksom på at hun ikke eier hele skogen, men at hun bare er en

liten del av det store fellesskapet som naturen utgjør, er Birk med på å forandre Ronja

slik at hun innser at hun bare kan leve i naturen på naturens egne premisser.

Ronjas syn på seg selv har nær sammenheng med navnet hennes: Ronja

rövardotter. I det tidlige stadiet av boka, er det ingen tvil om at Ronja ser på seg selv

som Mattis’ lille røverdatter. Hennes egne øyne er ikke blitt åpnet enda, og hun lever i

god tro på at det Mattis gjør og mener, er bra og riktig. Etter hvert som hun løsriver seg

fra Mattis, blir hun også mer bevisst i synet på seg selv. Hun definerer ikke lenger seg

selv ut fra sin far, og ved begynnelsen av vennskapet til Birk må han love å kalle henne

ved hennes fornavn:

"Du Birk", sa hon. "Jag skulle önska att du vore min bror."

Birk log.

"Det kan jag väl vara, om du så vill, rövardotter!"

"Det vill jag", sa hon. "Men bara om du kallar mej Ronja!" (s. 78)

Løsrivelsen fra Mattis har begynt, og hun trenger ikke lenger definere seg selv ut fra

andre enn seg selv. Denne frigjøringsprosessen har selvsagt også med utviklingen av

kjønnsroller å gjøre, noe jeg kommer nærmere inn på i kap. III.

Verken Ronja eller Birk bruker "rövardotter" om Ronja mer før Ronja bruker det

om seg selv nærmest som en unnskyldning for at hun stjeler mat til Birk: "Är jag inte en

rövardotter kanske? Varför skulle jag inte röva då?" (s. 98) Her møter vi den ironiske

Ronja. Hun er klar over at hun ikke er noen vanlig røver, men at hun bare tar mat for å

redde en venn i nød.

Neste gang Ronja blir kalt for "rövardotter", er det Birk som bruker navnet.

Dette skjer under krangelen om kniven som er blitt borte. Siden Ronja nå har flyttet

hjemmefra, og ikke anser seg selv som Mattis’ barn, lyder navnet som et skjellsord:

"Jaså, där har vi dej igen, rövardotter! Du är dej lik märker jag. Och dej ska man leva

ihop med!" (s. 158)

53

Resten av boka forløper uten at Ronja kalles med sitt fulle og hele navn. Hun har

flere mennesker i livet sitt som hun elsker høyt, men ingen av dem får styre henne slik

hun lot seg styre av Mattis i barndommen. Det er ikke lenger nødvendig. Hun har funnet

fram til en mer voksen og selvstendig Ronja. Ronja har nå funnet fram til sin egen

identitet.

2.2. Ronja rövardotter som utviklingsroman

Jeg har tidligere sagt at Ronja følger den klassiske utviklingsromanen med

fasene hjemme - hjemløs - hjem. Når jeg nå skal se på hvordan Ronja forandrer seg fra å

være barn til å bli et mer selvstendig individ, er det tida rett før og fasene etter

løsrivelsen fra hjemmet som er de mest interessante.

2.2.1. Utviklingen fra avhengighet til selvstendighet

Det er to personer i Ronja rövardotter som gjennomgår en utvikling: Ronja og

Mattis. For begge parter innebærer utviklingen en løsrivelse fra den andre personen,

samt en overgang fra avhengighet til selvstendighet.

For Ronjas del innebærer løsrivelsen en overgang fra å leve under beskyttelse av

Mattis og hans enorme farskjærlighet, til å skulle starte et selvstendig liv i skogen

sammen med Birk. Fordi denne overgangen er så drastisk, byr den også på problemer og

drømmer for Ronjas del om å kunne forbli i barndommens tilsynelatende enkle verden.

Ronjas første møte med de underjordiske mener jeg er med på å understreke dette.

Denne episoden kan ses som et ubevisst ønske fra Ronjas side om å glemme det som

opptar henne. Med sangen sin ønsker de underjordiske å føre Ronja tilbake til

barndommens verden. "Den lockar med glömska [...] Ronja vill slippa äta av

kunskapens träd, slippa veta om det vuxna livets ondska".38

Det vil være langt enklere

38 Bergom-Larsson, Maria: "Astrid Lindgren - En kärleksförklaring", i

Kvinnornas Litteratur Historia. Del 2/1900-talet, (red.: Ingrid

Holmquist og Ebba Witt-Brattström), Författarförlaget, Stockholm 1983,

s. 290.

54

for Ronja å forbli i barndommens verden enn å ta fatt på prosessen som etter hvert vil

flytte henne over i de voksnes rekker.

Ronjas løsrivelse fra faren skjer ikke over natta, men er en lang prosess som

sakte bygger seg opp fra noe ubevisst til noe mer bevisst. Den får dessuten en parallell i

Ronjas vennskap med Birk. Mens Ronja og Birks vennskap sveises sammen av alle

farene de møter sammen i skogen, får Ronja en tiltagende mistillit til faren og hans

røveryrke. Hun vet at hun svikter sin far når hun i all hemmelighet møter Birk i skogen

eller i den underjordiske gangen under borgen. Ronja kommer dermed i konflikt med

seg selv, og løsrivelsen blir noe mer bevisst, noe Ronja må gjøre. Hun vet at hun må ta

et valg. Hun må enten velge en fortsettelse av det livet hun hittil har ført og godta

røveryrket, eller hun må velge å vise at hun ikke er enig i Mattis’livsførsel. I begge

tilfeller innebærer det å velge én mann framfor en annen. Skal det bli Mattis, som Ronja

har forgudet hele sitt barnlige liv, eller faller valget på Birk som nå har blitt hennes

bror? Ronja står ved en korsvei i livet, og når Mattis avskriver sin datter ved

Helvetesgapet, tar han på en måte valget fra henne. Ronja har ikke lenger noen far.

Den store løsrivelsen mellom far og datter blir et faktum idet Ronja og Birk

begynner et nytt liv sammen i Björngrottan. Denne samboertilværelsen, samt fraværet

av foreldrene, er raskt med på å sette barna inn i rollene som mann og kvinne. Tydeligst

ser vi dette hos Ronja. De følelsene hun tidligere har hatt for Mattis,blir overført på

Birk. Mens Mattis har vært hennes mannlige forbilde gjennom hele barndommen, er det

fra nå av Birk som er mannen i hennes liv. Ronja får også klare likhetstrekk med sin

mor. Hun stuller og steller for Birk slik hun er vant til at Lovis gjør det for henne og

Mattis, og hun synger Vargsongen for Birk når de skal legge seg. Ikke nok med det, men

hun samler urter og hvitmose, og hermer Lovis’ ord til Mattis når hun hilser Birk med

ordene "Nu är du väl mer än lovligt galen". (s. 167) Ronja vokser dermed i sin

kvinnelige identitet, og har sin mor som forbilde i denne prosessen. (Se også Kap. IV,

punkt 2.1.) Også tidligere har vi sett tendenser til Ronjas voksne egenskaper. I forholdet

til Mattis, er det Ronja som er den voksne. Mens Ronja er ei jente som kan ta vare på

seg selv, blir Mattis mer eller mindre framstilt som en sutrete liten gutt som fort tar til

tårene.

Ronjas valg av løsrivelse fra Mattis, viser seg å ha to mål. Det ene er gjennom

55

samlivet med Birk å vise de stridende røverættene at en fredelig forening mellom ættene

er mulig, og det andre er å gjenoppta fellesskapet med Mattis, om enn på et annet nivå

enn tidligere. Ingen av disse prosjektene er klare mål i Ronjas bevissthet, de er snarere

midler i hennes utviklingsprosess. Måten hun takler bruddet med Mattis på, er et

eksempel på dette. Ronja har tatt et valg som hun følte hun måtte ta, og når hun har tatt

dette valget, står hun for det. Hun kommer ikke tryglende tilbake til Mattis selv om flere

sendebud oppfordrer og ber henne om dette. Nei, når Ronja har tatt et valg, viser hun sin

far at hun er blitt voksen nok til å takle det, og hun legger derfor avgjørelsen om en

gjenforening i Mattis’ hender. Dersom han vil ha Ronja tilbake, må han selv komme.

Ronja er klar i sine krav. På denne måten tvinger hun Mattis til å gjennomgå en

forandring for å oppnå en gjenforening med sin datter. Den store far-datter-kjærligheten,

som for Ronja og Mattis har vært så bindende, må utvikles for at begge parter skal bli

lykkelige. Det er viktig å ha klart for seg at mens Ronja gjennomgår en

modningsprosess som er naturlig i hennes alder, må Mattis aktivt forandre på sin

karakter. Fra å være sta og vant til å få det som han vil, må han lære seg å jenke på

kravene og være villig til å innrømme sine svakheter. Også Mattis må vise at han

trenger andre mennesker. Når dette er gjort, er han moden for en gjenforening med sin

datter.

Bergom-Larsson kaller den utviklinga som foregår i forholdet mellom Mattis og

Ronja for et forsoningsarbeid. Handlinga "koncentreras undan för undan till

förhållandet mellan Mattis och Ronja, far och dotter". (Bergom-Larsson 1983:287)

Dette forsoningsarbeidet mener jeg hele tiden er under innflytelse av nedarvete

konvensjoner. Helt fra begynnelsen har Ronja hatt en støtte i Lovis’ noenlunde frie

stilling og hennes holdning til mannfolka i røverborgen. Fra sin mor har Ronja lært å

være overbærende og aksepterende mot mannfolka i røverborgen. At dette kan være en

prøvelse i seg selv, er ikke vanskelig å forstå slik de til tider framstilles som både

barnslige og primitive. Fra Mattis har Ronja arvet forestillingen om at alle Borkarøvere

er "ormyngel" som bare kan "dra åt pipsvängen". Både Birk og Ronja lever derfor i

begynnelsen som fanger i fedrenes syn på verden, noe som er helt naturlig for barn på

deres alder. For små barn er foreldrene barnas største forbilder, selve grunnpilaren i

livet deres. Det er dermed nesten en selvfølge at Ronja er skeptisk og avvisende første

56

gangen hun møter Birk. Hun har aldri hørt annet enn vonde ord om hans slekt, og

opplever derfor en mistenksomhet, en frykt overfor det som er ukjent for henne.

Samtidig er hun også nysgjerrig på denne personen som hun, takket være Lovis, vet er

et slikt barn som "skulle bli en Mattis". (s. 32) Løsrivelsen fra hjemmet blir dermed for

Ronjas del også en frigjøring fra tradisjoner og fordommer som hun i større eller mindre

grad har blitt påført av sin far.

Lovis’ lærdom bærer Ronja hele tiden med seg, men Mattis’ fordommer mot

Borkarøverne kvittet hun seg med idet hun flyttet ut i skogen med Birk. Hun har lært at

Mattis’ konvensjoner ikke er sanne i forhold til hennes egne følelser, og at Mattis ikke

er noen allvitende profet. Mens Ronja har brutt opp, fortsetter Mattis å være tro mot

fordommene han har arvet fra sine forfedre. Dermed blir hans frigjøring og forandring

både vanskeligere og mindre naturlig enn Ronjas.

Tiden etter at Ronja flyttet ut av Mattisborgen for å straffe Mattis, fortoner seg

ikke bare lykkelig for Ronja. Hun klarer ikke å være bare glad, og forteller heller ikke til

Birk hele sannheten om hva hun går og tenker på. Ronjas utvikling har en parallell i

naturens årstider. Mens det er sommer og varmt i været, fortoner alt seg ganske enkelt,

men så snart høsten og vinteren truer med sin kulde, forstår også Ronja at noe må skje.

Hun vet at dersom hun og Birk må bo i Björngrottan når vinteren kommer, vil de fryse i

hjel.

Når høsten kommer, får Ronja og Birk et nytt møte med de underjordiske og

deres klagesang. Denne gangen lar imidlertid ikke Ronja seg lokke, og dette ser jeg som

et tegn på at det har skjedd en stor utvikling med Ronja. Hun er ikke lenger fristet til å

glemme, til å komme tilbake til barndommens riker.

Når Mattis endelig kommer, er det nesten vinter. Det er tydelig at han har

gjennomgått en forandring, selv om vi har fått høre svært lite om denne. Som i

drømmen Ronja hadde, sitter Mattis og gråter ved kilden. Da Ronja får se dette, orker

hun ikke lenger å holde tilbake følelsene sine:

Med ett skrik rusade hon fram och kastade sej i hans famn.

"Mitt barn", viskade Mattis. "Mitt barn!"

Sedan ropade han med hög röst:

"Jag har mitt barn!"

Ronja grät i hans skägg och frågade snyftande:

57

"Är jag ditt barn nu, Mattis? Är jag verkligen ditt barn igen?"

Och Mattis grät och svarade:

"Ja, som du alltid har varit, Ronja mi! Mitt barn, som jag har gråtit efter i

dagar och nätter. Min Gud, vad jag har lidit!" (s. 205)

Vi får dermed en lykkelig gjenforening mellom far og datter, som begge har vært

gjennom en lang og tung prosess. Mattis’ forandring har gjort at han klarer å svelge sin

stolthet og innrømme at han trenger Ronja, og Ronja har oppnådd det hun ville ved å

vise at hun er voksen nok til å stå på egne bein, voksen nok til å ta sine egne valg.

2.2.2. Ronjas utvikling i møtet med det onde

Barn tegnes ofte som uforbeholdent gode hos Astrid Lindgren, og Ronja er til å

begynne med ikke noe unntak. Så lenge hun er i Mattisborgen, hører vi ikke annet enn

godord om Ronja. Hun lever et uskyldig barneliv i salig uvitenhet om den ondskapen

som befinner seg utenfor Mattisborgens trygge vegger. På grunn av sin manglende

livserfaring og fordi hun mangler sammenlikningsgrunnlag, er Ronja også skjermet fra

den ondskapen som skjuler seg i henne selv og de andre menneskene i Mattisborgen. En

viktig del av Ronjas modningsprosess blir dermed å få innsikt i tilværelsens mørkere

sider.

Ronja møter det gode og det onde på tre forskjellige plan. For det første møter

hun det i naturen, for det andre møter hun det i andre mennesker, og for det tredje, og

kanskje det viktigste, møter hun det i seg selv.

Med sine elementer av godt og ondt er naturen i Ronja rövardotter et bilde på

selve livet. Ved første øyekast kan naturen i Ronja rövardotter synes bare god. Ronja

nyter den frie skogsnaturen som syder av liv og nye opplevelser. Men, som Ronja får

erfare, bærer den også i seg en del onde elementer. Den kalde vinteren henger som en

stadig trussel over Ronja og Birks tilværelse, og sommeren kan by på kraftig tordenvær,

noe vi får erfare allerede i bokas åpningsscene. Men det er ikke bare været som viser

veldige krefter. At fossen Glupafallet er noe farlig, skjønner vi raskt. Fossen kan

dessuten ses som et symbol på de ville og mer utemmede sidene i mennesket selv. At

død og sorg også er en del av naturen, lærer Ronja seg fort. Hun blir vitne til at en bjørn

dreper et hesteføll, men neste vår venter hoppa et nytt føll, og livssirkelen er dermed i

58

gang igjen. Naturen har en egen evne til å "reparere" seg selv. Hver vinter blir livet i

skogen truet av kulda, og mange dyr og planter dør, men om våren våkner naturen til liv

igjen. Døden er ikke noe som er ondt hos Astrid Lindgren. Døden er en naturlig del av

livet, noe vi må forsone oss med.

Onde er derimot grådvergene og villvettene som også har sitt hjem i

Mattisskogen. Gjennom sine møter med disse skikkelsene blir det onde noe konkret

både for Ronja og oss lesere. Grådvergene og villvettene er en realitet som man må leve

med i Mattisskogen, liksom det onde er en realitet i det virkelige livet. Man må lære å

være bevisst på at det onde også har sin plass i tilværelsen.

På samme måte som villvettene er direkte onde, selv om de er aldri så vakre, er

også andre ting i Mattisskogen annerledes enn de først synes. Ronjas øyne blir etter

hvert åpnet slik at hun ser at heller ikke mennesker som hun har kjent hele sitt barneliv

er bare gode eller onde, men en blanding. Barn har lett for å sette i bås, og karakteriserer

ofte mennesker som pene eller stygge, snille eller slemme. Slik er det også med Ronja

helt til hun får oppleve at dette ikke alltid stemmer. Ronja har aldri hørt annet enn

vondord om Borkarøverne, og har derfor automatisk plassert dem i en bås som

"slemme". Når hun så finner ut at dette ikke stemmer, må hun revurdere sitt eget syn på

andre mennesker. Hun finner ut at det ikke nytter å si at det fins gode eller onde

mennesker. Det onde er i oss alle.

Det er imidlertid ikke bare Ronja som har problemer med å erkjenne det onde.

Også Mattis og de andre røverne kan synes å ha problemer med dette. De er nærmest

beskrevet som leikende gutter, og har tilsynelatende svært liten selvforståelse eller

egeninnsikt. Trass i at de har et yrke som er direkte ondt, velger de å fortrenge dette.

Det er ikke bare i andre mennesker at Ronja møter onde egenskaper, hun ser

dem etter hvert også i seg selv. Tydeligst kommer dette fram i forholdet til Birk. Under

krangelen om kniven føler disse to, som opprinnelig elsker hverandre, et intenst sinne

som nærmest grenser til hat. Denne krangelen utgjør imidlertid bare begynnelsen til det

sinnet, eller den avskyen, som Ronja ved en seinere anledning kjenner for Birk. Jeg

tenker da på Lovis’ besøk i Björngrottan. Ronja og Birk har nettopp hatt en sterk

opplevelse sammen der de begge trodde de skulle dø. Villvettene jaktet på dem mens de

badet i elva, og i sitt forsøk på å slippe unna, holdt de på å gå utfor det farlige

59

Glupafallet. Den kjærligheten de følte for hverandre i denne stunden, blekner imidlertid

fort idet Birk får se at Lovis sitter og venter på dem utenfor Björngrottan. Han nekter å

hilse på det han kaller "Objudna gäster", og Ronjas reaksjon er sterk:

Ronja flämtade till. Det gjorde ont att bli så vilt ursinnig och så vilt

förtvivlad. Där stod han, Birk, och såg på henne med iskalla ögon,

samma Birk som hon nyss hade varit så nära och velat följa ända in i

Glupafallet. Nu svek han henne och blev en främling, å, vad hon

avskydde honom för det, aldrig hade hon känt maken till raseri! Och det

var förresten inte bara Birk hon avskydde, om hon tänkte efter. Allting

avskydde hon, precis allting, allt och alla som rev och slet i henne, så att

hon kunde gå sönder, Birk och Lovis och Mattis och vittrorna och

Björngrottan och skogen och sommaren och vintern och den där Undis

som lärde Birk dumheter, när han var dibarn, och de rakkarns vittrorna ...

nej, vänta, dem hade hon ju redan tagit med en gång! Fast det fanns

annat hon avskydde så hon kunde skrika, även om hon just nu hade

glömt vad det var, men skrika ville hon och skrika skulle hon så att

bergen rämnade! (s. 192)

Ronja gjennomlever her syndefallet ved at hun oppdager det onde i seg selv, og hun gjør

dermed en viktig oppdagelse. Vi mennesker er ikke i stand til å forstå ondskapen i andre

før vi har opplevd den i oss selv. Vi er også mer sårbare overfor det onde så lenge vi

ikke har erkjent det ondes tilstedeværelse. Før dette har skjedd har vi, og Ronja, en

urealistisk eller ufullstendig persepsjon av virkeligheten. Når Ronja nå har kommet i

kontakt med sine mørkere sider, har hun beveget seg nok et skritt vekk fra et uskyldig

barneliv, og er på vei mot et liv som innebærer en dypere innsikt både i seg selv og

andre.

2.2.3. Utviklingen av fredsbudskapet

Første gang Ronja og Birk møtes, konkurrerer de om hvem som er tøffest og

modigst ved å hoppe over Helvetesgapet, kløfta som fysisk skiller de to røverættene. De

fortsetter på denne måten den kampen som deres fedre har kjempet i årevis. Denne

leiken blir "en uppvisning av hur slumpartat det är på vilken sida de befinner sig, en lek

med identiteter. Klyftan går att överbygga, en fingervisning för framtiden." (Bergom-

Larsson 1983:289) Samtidig skjer det en binding mellom barna idet Birk faller i

Helvetesgapet og reddes av Ronja. Denne hendelsen fungerer som et frampek på

60

ættenes forsoning og som et ledd i det viktige fredsbudskapet som formidles i Ronja

rövardotter.

Etter den store løsrivelsen fra hjemmene, synes Ronja og Birks liv ute i skogen

ganske idyllisk. Denne eneboertilværelsen er da også nært knyttet til bokas

fredsbudskap i og med at Ronja og Birk lever et liv i fred med hverandre og i pakt med

naturen rundt seg. Barna er likestilte i arbeidet i Björngrottan, og de har begge en dyp

respekt for naturen de lever i og de gavene den har å by på. De lever på mange måter i

en syntese med naturen rundt seg. Særlig gjelder dette Ronja. På samme måte som

Mattisskogen har både gode og onde elementer, bærer også Ronja i seg en slik

dualisme. Mens skogen rommer både ville dyr og mystiske skikkelser, er også Ronja

full av hemmelighetsfulle krefter. Hun kan være rolig og stille som det fredfulle tjernet

under stjernehimmelen, eller hun kan være temperamentsfull og drivende som

Glupafallet på sitt verste. Samtidig er både Ronja og naturen i en utviklingsprosess.

Forskjellen er at mens Mattisskogen forandrer seg i en evig prosess, men likevel har

som mål å være "sig lik", gjennomgår Ronja en forandring som skal gjøre henne til en

annen enn den hun tidligere har vært.

Grotta framstår som et samfunn i miniatyrformat. Den er avgrenset fra resten av

omverdenen, og dermed spart for all krangling og slåssing som foregår der. "Grottan

kan ses som ett centrum för initiationen i vuxenvärlden men också som en värld der

barnen får kontakt med sitt undermedvetna i form av drömmar och minnen." (Edström

1992:268) Det er ikke fritt for at Birk og Ronja minner om Adam og Eva i Edens hage

slik de lever fra hånd til munn med tanke bare for seg selv og hverandre. Men, hvor

lenge var egentlig Adam i paradis? I Ronja og Birks grotte brytes i hvert fall harmonien

allerede tredje dagen. Birk har mange ganger gitt ettertrykkelig beskjed om at de ikke

klarer seg uten kniven, og når den blir borte, fører dette til en heftig krangel. Etter å ha

lett etter kniven uten resultat, forlater Ronja Birk i sinne. "Aldrig mer ville hon se

honom, aldrig mer tala ett ord med honom!" (s. 158) Krangelen om kniven lyder nok

kjent for de fleste. Den minner om barns krangling om en leike, men den kunne like

gjerne ha foregått mellom to voksne. Denne krangelen mellom Ronja og Birk er

egentlig bare et bilde på noe større. "Syndefallet", det ondes inntreden i deres barnlige

paradis, er sårt og vondt mens det står på. Men samtidig er denne erfaringen nødvendig

61

for at de skal vinne ny innsikt både om seg selv og om relasjoner mellom mennesker.

Konflikten viser at uvennskap ikke behøver å være en konstant tilstand, men noe som

kan ende med forsoning. Det at Ronja og Birk, som er avkom av stridende slekter,

klarer å avslutte en krangel og bli venner, blir et slags håp eller et frampek om at det

samme en gang vil kunne skje med de to røverættene. Mer og mer blir også Ronja klar

over hvor viktig dette er for Birks og hennes egen framtid. Hun ser ikke bevisst at det er

hennes oppgave å få røverættene samlet, men hun forstår tidlig at denne samlingen må

begynne med Birk og henne selv. Sammen kan de vise foreldregenerasjonen at det er

mulig å leve sammen uten konkurranse og bruk av vold. "Är det något konstruktionsfel

på människoarten eftersom vi alltid tillgriper våld?", spør Astrid Lindgren i sin tale

"Aldrig våld!" i Frankfurt 1978. (Bergom-Larsson 1983:276) Sammen med Birk viser

Ronja hvordan man kan leve sammen trass i forskjeller i kjønn og kultur.

Ronjas virkelige oppgave blir å bringe den freden som hun selv og Birk har

funnet, videre til foreldregenerasjonen. Dette prosjektet kan settes i gang etter

gjenforeningen mellom far og datter, og her spiller også Skalle-Per en viktig rolle. Fordi

han er gammel og klok, står Skalle-Per som en autoritetsperson i Mattis’ liv. Han har

"alltid funnits", og er en person som Mattis lytter til. Problemet er bare hvem som skal

bli røverhøvding dersom en sammenslåing av røverættene blir et faktum. Det dukes

dermed til tvekamp mellom Mattis og Borka for å avgjøre det store spørsmålet, og om

Ronja rövardotter har vært ei fredelig bok før, så blir den i hvert fall ikke det nå. I møtet

mellom Mattis og Borka skorter det verken på slagkraft etter vondord, for mens Ronja

og Birk har klart å løse sine konflikter på en fredelig måte, må fedrene ty til vold. En

fattigslig trøst er det at målet er fred. En større trøst finner vi i Ronja og Birks

framtidsplaner som verken innebærer vold eller røving. Dette har selvsagt også nær

sammenheng med at Ronja, for å kunne overta Mattis’ lederrolle, delvis må omforme

denne for at den ikke skal være så klart i konflikt med hennes egen kvinnerolle. (Mer

om dette i Kap. IV, punkt 2.1. og 2.2.) De er fast bestemt på å leve i fred og harmoni

med hverandre og naturen rundt seg. Hvem vet, når tiden er inne finner de kanskje fram

til Skalle-Pers sølvgruve og blir "bergsmän"?

62

2.3. Intertekstualitet og likheter med Ronja rövardotter

Det er mange skikkelser i litteraturen som har fellestrekk med Ronja. En grunn

til dette er at Ronja rövardotter tar for seg et yndet tema i litteraturhistorien: Den sterke

kjærligheten som vinner fram tross kamp og motgang. Mest nærliggende for de fleste er

det kanskje å tenke på historien om Romeo og Julie. I likhet med Ronja og Birk var

også deres kjærlighet på tvers av de stridende familienes ønsker. Heldigvis er ikke

utfallet i Ronja rövardotter like tragisk som det er i Romeo og Julie. Også Astrid

Lindgren trekker en parallell mellom de to historiene. "- Ronja er en friskus og hun er

dyktig til å klare seg alene ute i skogen. Så kom Birk inn i hennes liv. Det måtte bli en

Romeo og Julie-historie", sier hun i et intervju om hvordan barneskikkelsene hennes ble

til.39

I tillegg til å være en moderne versjon av Romeo og Julie, lever også Ronja og

Birk i en slags nybyggertilværelse á la Robinson Crusoe. Så lenge de bor i Björngrottan,

er de skilt fra all sivilisasjon, og lever av det de finner og fanger i naturen. De starter på

bunnen, og det eneste redskapet de har er en kniv. Resten blir de pent nødt til å lage,

eller skaffe på annen måte.

Mest interessant synes jeg det er å se hvordan Ronja likner på andre skikkelser i

Astrid Lindgrens forfatterskap. En klar parallell er det mellom Ronja og Lotta på

Bråkmakargatan. I likhet med Ronja, flytter også Lotta hjemmefra for å vise at hun er

uenig med en av sine foreldre. I Lottas tilfelle gjelder det en ullgenser som hun ikke vil

ha på seg, og derfor klipper i stykker for å vise moren sin hva hun mener om ikke selv å

få bestemme. Selv om Lotta er atskillig yngre enn Ronja, aner vi allerede hos henne en

tydelig evne til å trampe i gulvet. Lotta flytter derimot verken så veldig langt eller for så

veldig lang tid. Hun tar inn hos den søte, gamle fru Berg i nabohuset, men må ikke, i

motsetning til Ronja, bes så veldig mange ganger før hun flytter hjem igjen.

Likheten mellom Ronja og Pippi er også tydelig, og det er med god grunn at

Maria Bergom-Larsson kaller Ronja for "en återuppstånden Pippi". Begge er glade og

sterke personligheter, men Ronja er en rundere karakter, og har flere "bottnar i sin

personlighet". (Bergom-Larsson 1983:276) Bergom-Larsson sier også at "Ronja är en

förmänskligad Pippi, stark, vig, orädd, slängd i käften och snar till knytnäven - men

63

med ett slags naturlig godhet". (Bergom-Larsson 1983:285) Det er ingen tvil om at det

er klare likhetstrekk mellom Pippi og Ronja, men jeg vil komme nærmere tilbake til det

i kapittel III og IV.

Også Madicken har en del til felles med Ronja. Som så mange av Astrid

Lindgrens jenteskikkelser er også hun ei sterk jente som vet hva hun vil. Hun deler

Pippi og Ronjas viltre og vågale bruk av kroppen, og går dermed ikke av veien for å

balansere på skoletaket, klatre i trær eller ta en real slåsskamp for å beskytte sin

lillesøster. Vivi Edström sier at typisk for Pippi, Ronja, Madicken og også Eva-Lotta i

Kalle Blomkvist-trilogien, er "att deras gränsöverskridande övningar försiggår utanför

familjen i en egen värld med hotet i nacken". (Edström 1992:270) Her tar Edström tak i

noe som ikke bare er typisk for Astrid Lindgrens barneskikkelser, men for barn mer

generelt. De fleste barn må bort fra foreldrenes trygge favn for å få frihet til å utfolde

seg både fysisk og psykisk. Ingen barn kan klare å hevde seg eller sette seg selv og

kroppen sin på prøve med nervøse foreldre som puster dem i nakken.

Temaet med jenta og gutten som møtes i naturen er klassisk i litteraturhistorien.

Jeg vil derfor til slutt bare nevne et par kjente bøker i nyere svensk litteratur som på

dette området er beslektet med Ronja rövardotter, nemlig Maria Gripes Elvis og

Gunnell Lindes Den vita stenen. (Se også Edström 1992:266)

2.4. Ronja og det mytiske aspektet

Ronja har verken Pippis muskelstyrke eller gullpenger, men hun har en psykisk

styrke som de fleste barn bare drømmer om. I motsetning til den mytiske Pippi er ikke

Ronja en myteskikkelse med overnaturlige trekk. Ronja lever i et mytisk univers, og får

selv mytiske dimensjoner takket være styrken hun utviser under forsoningsprosessen.

De færreste barn tør eller klarer å ta et så bevisst oppgjør med en av sine foreldre som

det Ronja gjør. Alle barn har et intenst ønske om å bli tatt på alvor av voksne, men de

færreste klarer selv å gjøre noe aktivt med dette. Resultatet er at alt dermed blir opp til

de voksne.

39 Skotheim, Kjersti: "Astrid Lindgrens barn: Slik ble de til", i

Dagbladet, april 1992. (Fra Damm forlags arkiver)

64

Ronjas psykiske styrke gir seg utslag i flere sammenhenger. Helt siden hun slapp

ut av Mattisborgen for første gang, har Ronja trent på å overkomme sin egen redsel for

alle farene i skogen. Hun tolker Mattis’ advarsler helt bokstavelig, og oppsøker dermed

de mest risikable stedene for å trene på å "akta sig". Som lesere blir vi vitner til en

kroppsutfoldelse av de sjeldne. Aldri før har noe barn løpt, hoppet og leika så intenst fra

morgen til kveld som det Ronja gjør. Hun blir til slutt "som ett friskt litet djur, vig och

stark och inte rädd för nånting". (s. 26) Ronja overkommer sin redsel for det som er

ukjent. Hun gjør naturen til sin venn, og lærer at Mattisskogen først blir farlig når man

viser at man er redd.

Ronjas psykiske styrke kommer også til syne gjennom hennes temperament,

hennes viljestyrke og stahet. Hun har en innebygd tro på seg selv som gjør henne i stand

til å ta avgjørelser og ansvar. Hun har også sine egne helt bestemte meninger. Ronja har

selv kommet fram til at det å røve er dumt, og hun har selv fattet en beslutning om ikke

å bli røverhøvding, trass i at dette valget gjør at hun blir fornektet av den personen hun

hittil har satt høyest av alle, Mattis. Hun tør å stole på sine følelser om hva som er rett

og galt, og velger derfor å ikke leve et hyklersk liv i Mattisborgen.

Ronja sitter ikke på gjerdet og venter på at Mattis skal ta til fornuften. Hun

handler. Mattis har skuffet henne dypt, og skal straffes. Ronja tar en sjanse, og det er

her hennes styrke ligger. Hun vet at det ikke er noen garanti for at Mattis vil komme

tryglende tilbake, men hun må likevel være tro mot følelsene sine. Mattis tvinges

dermed til å ta et valg om enten å leve i strid med Borkarøverne til evig tid, eller å sørge

for en forsoning med både Ronja og Borka. På denne måten gir Ronja Mattis en sjanse

til å ordne opp i noe han tidligere ikke har klart. Da Mattis og Borka var barn, hadde

også de et vennskap på tross av sine fedres stridigheter, men i motsetning til Ronja og

Birk klarte de ikke å skape forsoning mellom fedrene sine, og ble dermed bitre fiender

de også. Den styrken som manglet hos Mattis og Borka, er til stede i den oppvoksende

generasjon.

Med Ronja og det mytiske ved hennes sterke personlighet, kommer vi også inn

på noe av tematikken i boka. Ronja rövardotter er en eneste stor hyllest til barns mot.

Vivi Edström sier så fint at det handler om de indre prosesser, og om et mot som "rör

själva livsvalet". (Edström 1992:270) Ronjas valg krever så absolutt mot. Ved å løsrive

65

seg tar hun en sjanse som gjør at hun kanskje aldri mer vil bo sammen med familien sin.

Dessuten innebærer bruddet med Mattis også en atskillelse fra Lovis, noe Ronja ikke

alltid synes er like lett å takle: "Kära min Lovis, tänkte hon, kanske vi ses igen och

kanske inte." (s. 137) Det er likevel ingen vei tilbake etter at hun har tatt sitt valg og

brutt med konvensjoner og forventninger. I og med løsrivelsen blir dermed Ronjas

styrke satt på en stor prøve som hun viser seg å bestå med glans.

Det mytiske ved Ronja er klart beslektet med et tema vi gjenfinner f. eks. i

Pippi-bøkene: Barns drøm om å ha innflytelse på de voksnes verden. Det enestående

med Ronja er at hun klarer å virkeliggjøre denne drømmen, til tross for at hun, i

motsetning til Pippi, er et vanlig barn. Tematisk representerer Ronja drømmen om at

innsikt og fredsvilje seirer over ureflektert hat og nedarvede og fastlåste posisjoner.

2.4.1. Drømmen om fred og frihet

Det som hele tiden driver Ronja framover, er drømmen om å leve i en verden

fylt av fred og harmoni. En verden der ingen krangler eller slåss, eller aktivt går inn for

å fordrive hverandre. Man kan velge å lese Ronja rövardotter som en fortelling om to

røverfamilier som etter lang tid med kamp og stridigheter, endelig inngår en fredelig

forening. Men dersom vi ønsker det, er det fullt mulig å lese boka som en politisk

allegori, og dermed se Mattisborgen som et bilde på jorda. Mattis og Borka blir da to

verdensledere som kriger mot hverandre og motarbeider hverandre trass i at de i

utgangspunktet er helt like. De er begge røverhøvdinger med kone, barn og tolv røvere

hver. Den eneste forskjellen er at Mattis i utgangspunktet har noe Borka ikke har, et

trygt sted å bo. Verdenslederen Mattis blir rasende da verdenslederen Borka invaderer

den ene halvdelen av borgen, trass i at han selv verken bruker eller trenger hele borgen.

Borgen, eller jorda, er så stor at det fint er plass til dem begge. Den yngre generasjonen,

her representert ved Ronja og Birk, er ikke enige med sine fedre i deres styresett. De

mener at det ikke er noen grunn til at man ikke kan leve i fred og fordragelighet. De gjør

opprør, men ikke slik fedrene deres er vant til å gjøre opprør. Ronja og Birk viser på en

fredelig måte at det er mulig å leve sammen og løse konflikter uten bruk av vold. Også

kvinnene til Mattis og Borka, Lovis og Undis, viser til stadighet at de synes mennene

66

deres oppfører seg både barnslig og uansvarlig, men ingen av disse gjør noe virkelig

opprør. Ute i skogen bor det dessuten mange rare skapninger som ikke forstår seg på

menneskene: "voffor gör ho på detta viset?" (s. 72) De vil stort sett ikke ha noe med

menneskene å gjøre, men lever heller fritt ute i skogen.

Drømmen om fred og frihet i verden er det mange barn som deler med Astrid

Lindgren. Barn forstår ikke at voksne krangler og slåss og dermed gjør verden utrygg

for dem som en gang skal overta. Selv om Ronja rövardotter kan leses som en kritikk

av voksensamfunnet og den maktmisbruken som foregår der, er det viktig å se at boka

også formidler et positivt syn på det å være voksen. Ronjas forandring gjennom boka

innebærer en overgang fra det barnlige livet til det mer voksne. Selv om Ronja lenge

nøler med å ville forlate tilværelsen som barn, er hun ikke, som Pippi, villig til å leve i

en evig barndom. Mens Pippi er passiv i forhold til samfunnet og flykter fra problemet

ved å ønske seg en evig tilværelse som barn, tar Ronja aktivt del i forandringen av det

voksensamfunnet som hun vet hun før eller siden vil bli en del av. I stedet for å melde

seg ut av en voksenverden som står for ting hun ikke liker, vil Ronja arbeide aktivt for å

forandre på det som er galt. Ronja rövardotter viser derfor et optimistisk syn på

voksensamfunnet, og på det å være voksen. Selv som voksen er det mulig å foreta

forandringer i livet sitt, Mattis er et godt eksempel på dette. Boka viser oss at dersom

voksne ville lære å tåle litt mer av hverandre, lære å takle problemer på en fredelig

måte, ville jorda være et bedre sted å leve både for barn og voksne, og drømmen om

fred og frihet ville ikke lenger være en umulig utopi.

Maria Bergom-Larsson tolker i sin avhandling Ronja rövardotter som en freds-

og framtidsroman:

Ronja rövardotter gestaltar de grundläggande frågor som avgör hela vår

civilisations framtid, fred och försoning eller våld och förintelse, fred

med naturen, fred mellan generationerna, fred mellan far och dotter,

mellan man og kvinna, mellan folkslag. Astrid Lindgren har visat att

"Aldrig våld!" är möjligt, om långt ifrån enkelt. Hon har givit oss en saga

som inger mod och hopp. (Bergom-Larsson 1983:292)

Det som gjør Ronja til en skikkelse med et mytisk aspekt, er nettopp hennes tro på og

hennes delaktighet i denne fredsprosessen. Vanlige barn føler en håpløshet og en stor

67

avmakt overfor det å skulle skape fred. Gjennom Ronja kan de få oppleve at også barn

er viktige for å skape fred i verden.

68

IV. KJØNNSROLLER

I likhet med alder, yrke, posisjon i familien og så videre, er også kjønn bare en

av mange sosiale roller som mennesket er blitt tildelt. Harriet Holter kaller kjønn for "et

sosialt kjennetegn"40

, nettopp fordi en persons kjønn utløser bestemte forventninger,

normer og vurderinger hos omgivelsene, og fordi "‘mann’ og ‘kvinne’ er kjennetegn

som forsyner det sosiale system med et prinsipp for tildeling av oppgaver, plikter og

rettigheter." (Holter 1974:9) Det er ingen tvil om at kjønnsroller spiller en viktig rolle i

samfunnet, men i diskusjonen om barn er det først og fremst veien fram til disse

kjønnsrollene, selve sosialiseringsprosessen, som er mest interessant.

I overensstemmelse med moderne antropologisk og sosiologisk forskning, kan

det virke som om Astrid Lindgren prøver å benekte at de vesteuropeiske, tradisjonelle

kjønnsrollemønstrene er biologisk betinget. Hun tildeler likevel ofte skikkelsene sine

ulike roller etter kjønn, men de kjønnsrollene vi treffer på i hennes bøker, har to

overraskende trekk: 1. Kjønnsrollefordelingen går ofte på tvers av de tradisjonelle

skillelinjene, og, 2. enda viktigere, de gis ofte en evaluering som er den motsatte av den

tradisjonelle. Et typisk eksempel er menns styrke og aggressivitet som til dels blir

latterliggjort og stilt i kontrast til intelligens og innsikt som gjerne blir et feminint

karaktertrekk.

Astrid Lindgren oppleves neppe som en belærende barnebokforfatter. Likevel

erfarer leseren snart at hun liker å snu litt opp ned på våre tilvante holdninger. Dette

gjelder ikke minst vårt tillærte kjønnsrollemønster.

1. PIPPI OG KJØNNSROLLE

Når vi diskuterer kjønnsroller i Pippi-bøkene, må vi ikke glemme at det først og

fremst dreier seg om barnebøker. Når Astrid Lindgrens bøker om Pippi hadde slik

suksess, var det nok først og fremst fordi de klarte å levendegjøre barns fantasiverden på

en slik utmerket måte.

40 Holter, Harriet: Kvinners liv og arbeid, Universitetsforlaget 1974,

s. 9.

69

1.1. Kvinnelig og mannlig i Pippi-bøkene

Astrid Lindgren sier i et intervju at Pippi er:

et ytterst selvstendig vesen, det finnes jo noen slike her i verden også,

selv om ikke alle har hennes ressurser - styrke og penger. Man tolket

Pippi-bøkene som innkast i kvinnesaksdebatten, og de ble på en måte

det, men selv har jeg ikke oppfattet Pippi som noen feminist.41

Når Pippi kan ses som et innslag i kvinnesaksdebatten, har det nok først og fremst å

gjøre med den selvstendigheten som Astrid Lindgren selv peker på, men også med de

mange rollene som Pippi-skikkelsen lever ut. Disse rollene er ikke bare mange, men de

står ofte i klar motsetning til hverandre.

Pippi lurer stadig vekk på hva hun skal bli når hun blir stor: Fin dame eller

sjørøver. På Ole Brumm-vis sier Pippi: "Ja, takk - begge deler". I rollen som fin dame

møter vi henne først i fru Settergrens kaffeselskap (Pippi I, kap. IX) og siden, idet hun

tar med seg Tommy og Annika på "marknad". (Pippi II, kap. V) Pippis oppfatning av

hvordan en fin dame skal være, får konsekvenser for hennes klesvalg. I likhet med

Pippis historiefortelling er det overdrivelser som karakteriserer henne også i klesveien. I

det mye omtalte kaffeselskapet har Pippi etter beste evne pyntet seg med utslått hår og

rosetter på skoene. Hun har sotet øyenbrynene, og malt både fjes og negler røde. Da

Pippi går på "marknad", har hun i tillegg tatt på seg en fotsid kjole og sin berømte

"kvarnhjulshatt". "- Jag tycker, att man ska se ut som En Verkligt Fin Dam, när man går

på marknad", sier Pippi. Pippis oppsyn sier ikke så rent lite om hennes, og kanskje

Astrid Lindgrens, oppfatning av "fine damer". Likevel er det her ikke bare snakk om

kjønnsroller, men hva som setter barns fantasi i sving. Pippi reflekterer relativt klart

barns glede ved å kle seg ut, og også barns glede ved å spille voksen - enten det er det

lille barnet som tramper rundt i pappas enorme sko, eller mer avanserte former for

utkledning. Barn blir gjerne outrerte etterlikninger av den rollen de spiller.

Pippi finner seg imidlertid ikke riktig hjemme i rollen som fin dame, noe som

ikke er det minste rart siden Pippi aldri har hatt noen kvinnelige forbilder i sitt liv.

41 Jor, Finn: "Barn den beste idéen Vårherre hadde", i Aftenposten, 24.

oktober 1987.

70

Hennes oppfatning av kvinner går derfor kun på det ytre og overflatiske plan, og

resultatet blir snarere en glorete parodi enn en virkelig etterlikning. Kanskje er det ofte

slik det blir når barn etterlikner voksne? I sin overdrevne pynting minner Pippi derfor

mer om et utkledd mannfolk enn ei fin dame. At dette er blitt tolket som en kritikk av

"de fine fruer" som ikke har annet å gjøre enn å gå på kaffeslabberas og diskutere

hjemmehjelpene sine, er ikke særlig rart. Sammen med rollen som husmor og

"barnevakt" for Tommy og Annika, er rollen som fin dame en av Pippis

"kvinnemasker". Som "fin dame" får Pippi vist ikke bare sine evner til å spille roller,

men også sine evner til å overdrive og parodiere.

En annen kvinnerolle Pippi har, er rollen som negerprinsesse. Dette er en rolle

Pippi har fått tildelt i og med at Pappa Långstrump er negerkonge på Kurrekurreduttøya.

I likhet med rollen som fin dame, fyller Pippi også denne rollen på en utradisjonell

måte. Bortsett fra at hun har mange og lange navn, har Pippi heller lite til felles med

andre prinsesser, og det mest "kvinnelige" hun gjør i sin rolle som negerprinsesse, er å

pynte seg med blomster i håret. Ellers er Pippi fullt opptatt med aktiviteter som slett

ikke regnes for å være verken særlig "prinsessete" eller utpreget kvinnelige. Hun

beveger seg fra det ene spennende eventyret til det andre idet hun både snakker fornuft

med haier og setter utfor fossefall.

Ikke på noen måte lar Pippi sin stilling som prinsesse gå henne til hodet. Hun

forstår derfor ingen ting da de andre barna legger seg på kne mens hun sitter på sin

prinsessetrone. Pippi viser med dette at hun også som prinsesse klarer å ha en

maktposisjon uten å misbruke den rollen hun er blitt tildelt:

- Du vara micke' fin vit prinsessa, sa han. [Momo]

- Jag ingalunda vara micke' fin vit prinsessa, sa Pippi på bruten kurrekurreduttiska. Jag vara i

stort sett bara Pippi Långstrump, och nu jag giva absolut katten i det här tronandet.

Hon hoppade ner från tronen. Och det gjorde kung Efraim också, för nu var han färdig med

regeringsbestyren. (Pippi III, ss. 99-100)

Pippis kvinneroller er i klart mindretall i forhold til hennes mannlige roller. Det

motsatte ytterpunktet til å være fin dame, er Pippis ønske om å bli sjørøver. Som

sjørøver er Pippi utvilsomt i sitt ess, og Pappa Efraim er hennes klare forbilde. Siden

dette er en rolle som hun har levd i nærkontakt med nesten hele sitt korte liv, mestrer

71

Pippi sjørøverrollen atskillig bedre enn "den fine damen". Grunnene til dette kan være

mange. At Pippis pappa er sjørøverkaptein, er selvfølgelig en viktig grunn, men like

viktig tror jeg at alle Pippis mannlige kvaliteter er. Når vi tenker etter, har Pippi, trass i

at hun er jente, flere egenskaper som vi tradisjonelt forbinder med gutter og menn enn

egenskaper som vi forbinder med jenter og kvinner. Hun er, for å nevne noe, sterk,

uavhengig, ikke redd for en real slåsskamp, til tider veldig frekk i munnen, freidig,

selvhevdende og usedvanlig initiativrik. At en del av disse egenskapene gir oss dårlige

assosiasjoner, er fra min side overhodet ikke ment som noen kritikk av menn. Det må

snarere være en kritikk av det dydige, snille, omtenksomme, forsiktige og tilbakeholdne

glansbildet som lenge var samfunnets kriterier for hvordan kvinner skulle være. Når

Pippi bryter med dette tradisjonelle bildet, bryter hun også delvis ut av kvinnerollen.

Det er her Pippi får sin virkelig store feministiske betydning. Mens Annika, som

tradisjonell og snill pike, står på sidelinja, bryter Pippi med den jenterollen som vi

kjenner så altfor godt både fra fiksjonen og virkelighetens verden. Hun tar sjanser,

overskrider grenser og trer stadig inn i nye og utfordrende roller. Vivi Edström sier at

med sine mange masker sprenger Pippi konvensjonene for kjønnene. Edström refererer

samtidig Milan Kundera, som i boka Romankonsten (1988, original 1986) kaller Pippi

for "ett experimentjag". (Edström 1992:90) Med dette ønsker Edström å vise at Pippis

roller ikke bare veksler i forhold til det sosiale mønsteret i den lille byen, men at hun

også eksperimenterer med de tradisjonelle typene fra film, teater, litteratur og

virkelighet. Med dette slår hun fast at Pippi på postmodernistisk vis rommer mange

figurer. Jeg vil få legge til at de fleste av disse figurene er mannlige. Sjørøveren er

allerede nevnt, men med sine altfor store sko minner Pippi oss også om stumfilmenes

Chaplin. Også som sjarmerende herre opptrer Pippi flere ganger. "Välkommen till min

enkla boning" hilser Pippi på gentlemannvis, og hun møter fruene i kaffeselskapet med

en frase hun en gang har hørt en fin herre si: "Charmångt, charmångt på min ära". Igjen

viser Pippi at hun er ei jente som på mer enn én måte bryter med konvensjonene. Hun

slår dermed et slag for feminismen uten selv å være klar over det.

Tross alt er Pippi et barn. Det er vel derfor naturlig, også når det gjelder kjønn, å

sammenlikne henne med andre barn. Mest nærliggende blir det da å se etter likheter

mellom Pippi og Tommy og Annika. Nest etter Pippi er det disse to karakterene vi får

72

vite mest om. De er begge pene og høflige, og passer inn i de voksnes forventninger til

dem. De er skikkelige og besteborgerlige, og usedvanlig gode venner til søsken å være.

Ikke en eneste gang er vi vitner til en skikkelig søskenkrangel dem imellom. I

motsetning til Pippi mangler de også fantastiske trekk, de er uten større overraskelser,

og kan derfor sies å være ganske stereotype karakterer. Begge lar seg stort sett lede av

Pippi. Mens Annika med sitt forsiktige og litt engstelige vesen blir en klar motpol til

Pippi, kommer Tommy i en slags midtstilling. Som gutt kan han tillate seg å være litt

mer vågal og rampete enn det Annika kan. I praksis fører dette aldri til noe mer enn at

Tommy har litt lettere for å være med på Pippis forslag og spillopper enn det Annika

har. Jeg vil derfor si at Pippi har mer til felles med Tommy enn med Annika. At Tommy

er gutt, får meg derfor til å stille et spørsmålstegn ved Pippi og hennes kjønn. Hvordan

ser barn på Pippi? Ser de henne som jente eller gutt, eller er hun mer intetkjønn for unge

lesere? Dette vil selvsagt ikke være bevisste tanker hos barn i denne lesergruppa, men

kanskje det er det at Pippi ikke er ei typisk jente som har ført til at bøkene appellerer til

begge kjønn? Barn liker som kjent å lese bøker der hovedpersonen er av samme kjønn

som dem selv og har samme alder eller, om mulig enda bedre, er litt eldre. Hadde Pippi

vært ei jente á la Annika ville derfor Pippi-bøkene vært typiske jentebøker for jenter i

alderen 8-10 år, og hadde Pippi vært gutt, ville trolig de fleste leserne vært gutter. Ved å

gjøre Pippi til ei skikkelig utradisjonell jente med mange guttekvaliteter vinner Pippi

dermed fram hos begge kjønn. Astrid Lindgren selv sier i et intervju at:

Hadde jeg skildret henne [Pippi] som en gutt, hadde hun ikke lenger

funnes. Men fordi det var ei jente som er så sterk og kan gjøre som hun

vil, har hun betydd så mye for så mange. Mange jenter har skrevet til

meg og sagt at Pippi har reddet barndommen deres.42

I Pippi-bøkene kan vi kanskje si at den underliggende feministiske diskursen er

at kjønnsroller og kjønnsidentitet ikke er noe annet enn sosiale, kulturelle og

økonomiske konvensjoner. Argumentasjonen framføres typisk ved å gi Pippi en rekke

tradisjonelt maskuline trekk som fysisk styrke, økonomisk uavhengighet, selvsikkerhet,

manglende frykt for å bryte med konvensjoner, o.l. Den underliggende argumentasjonen

42 Solberg, Oona: "Alle barnas venn", i Redd Barna Avisa, oktober 1995,

s. 12.

73

er at dette er barn i prepubertet, og fellesidentiteten barn er langt viktigere enn

kjønnsidentiteten gutt-jente.

1.2. Kjønnsmarkeringen i teksten

Jeg synes det er viktig å skille mellom to nivåer i kjønnsperspektiveringen,

nemlig den kjønnsmarkeringen vi møter gjennom fortelleren, og den

kjønnsmarkeringen vi møter gjennom betrakteren i teksten. I praksis betyr dette

hvordan den autorale fortelleren i Pippi-bøkene framstiller Pippi, Tommy og Annika,

og hvordan de andre karakterene i bøkene oppfatter barna samt hvordan barna

oppfatter hverandre.

Av fortelleren betegnes Pippi fra første stund som ei jente, og er dermed entydig

kjønnsbestemt. Likevel er det elementer i framstillinga av Pippi som gjør at vi ikke

oppfatter henne som ei vanlig jente. Pippi betegnes flere ganger i teksten som "et

märkvärdigt barn", og de kjønnsnøytrale betegnelsene "barn" eller "unge" gjentas

påfallende ofte

Også vennene har flere oppfatninger av Pippi, men her går det et klart skille

mellom Tommys og Annikas oppfatninger. For Annika er Pippi en spennende venninne

som tar ledelsen slik at den beskjedne Annika kan følge etter og la seg dirigere. Annika

har dermed tatt på seg en typisk trygg jenterolle, der hun sjelden behøver å ta

avgjørelser eller stikke seg fram. Annika setter dessuten pris på Pippis moderlige

egenskaper. Pippi baker og lager mat i likhet med Annikas egen mor, og Annika kan

dessuten alltid føle seg trygg sammen med Pippi. Også Tommy setter pris på Pippis

moderlige og beskyttende kvaliteter, men han ser likevel Pippi først og fremst som en

spennende og oppfinnsom leikekamerat. Pippi blir en erstatning for den guttevennen

Tommy ikke har.

Det er imidlertid også andre enn Tommy og Annika som har rollen som

betrakter i Pippi-bøkene. Et eksempel på dette er innledningen til Pippi Långstrump i

Söderhavet, der en eldre herre kommer for å se på Villa Villekulla. Pippi karakteriseres

som en "rödhårig flicka", Tommy som en "välkammad liten pojke" og Annika som en

"mycket söt, ljuslockig liten jäntunge i blårutig klänning". (Pippi III, s. 11) Ved alle tre

74

barna er det først og fremst håret som kommenteres. Verdt å merke seg er det imidlertid

at mens Pippi og Tommy beskrives på en "gutteaktig" måte, uten et eneste superlativ, er

Annika beskrevet med ord som tydelig understreker hennes stilling som pen og yndig

jente. Mens Annikas hår er lyseblondt og representerer noe uskyldig og feminint,

framstilles alltid Tommy som mørkeblond. Tradisjonelt sett blir mørke farger regnet

som noe maskulint, noe som her understreker Tommys rolle som gutt. Med Annika som

blond, og Tommy som mørkhåret, kommer Pippi med sitt knallrøde hår i en

mellomstilling. Denne mellomstillingen i utseendet, mener jeg godt kan ses som en litt

artig understreking av den mellomstillingen Pippi også utspiller når det gjelder

kjønnsroller.

1.3. Pippi og utviklingspsykologiens siste fase: kjønnsidentitet

Mens Tommy og Annika har nådd utviklingspsykologiens siste fase,

kjønnsidentitet, og har tilegnet seg hver sin kjønnsrolle som henholdsvis gutt og jente,

er Pippi fortsatt på et stadium der det skjer en veksling mellom de to kjønnene. En

annen måte å se dette på, er at også Pippi har nådd kjønnsidentitetsstadiet, men med et

annet resultat enn Tommy og Annika. Mens Pippi biologisk sett er jente, er hun på

grunn av den sterke bindinga til faren sin og de andre mannfolkene som har oppdratt

henne, full av mannlige kvaliteter. I den fasen der vanlige barn legger seg til en veksling

mellom begge kjønn, har Pippi, i mangel av et kvinnelig forbilde, først og fremst

utviklet de egenskapene hun har best kjennskap til, nemlig de mannlige. At Pippi også

har egenskaper som regnes som kvinnelige, er det imidlertid liten tvil om. Dersom man

skal prøve å finne en løsning på hvor disse kommer fra, annet enn at de kanskje er

medfødt i alle kvinner, kan dette by på problemer i og med at Pippis fortid er såpass full

av hemmeligheter. I tillegg til at dette kan være vanskelig, mener jeg at det heller ikke

er riktig å leite etter rasjonelle årsaker til Pippis særdrag i og med at hun er en så

fantastisk skikkelse. Dersom det er riktig at Pippi, i likhet med Tommy og Annika, har

nådd utviklingspsykologiens siste fase, kjønnsidentitet, mener jeg at det dermed er mest

naturlig å kalle henne for ei guttejente.

75

1.4. Oppsummering

Pippi blir altså framstilt i teksten som ei jente med både kvinnelige og mannlige

kvaliteter. Spesielt for Pippi-skikkelsen er at dette er et permanent stadium og ikke en

fase som Pippi er på vei inn i eller på vei bort fra. Hun gjennomgår ikke noen form for

identitetsutvikling, men skifter heller mellom forskjellige roller som forbindes med

både kvinner og menn. Nettopp det at Pippi ikke lar seg kultivere, slik det ofte forventes

av unge jenter i bøker der de innehar hovedrollen, understreker Pippis rolle som sterk og

selvstendig jente. Det er lett å forstå at Pippi, da bøkene kom ut, ble betraktet som et

innlegg i oppdragelsesdebatten og debatten om kvinnerollen. Det kan ikke være tvil om

at Pippi-figuren er et innlegg for en friere barneoppdragelse, en oppfordring til å gi

barna noe større spillerom. Bøkene kan kanskje vanskelig oppfattes som uttrykk for en

grunnleggende "feministisk systemkritikk", men det faktum at Pippi tross alt er en

jenteskikkelse, peker utvilsomt på at det særlig er den tradisjonelle kvinnelige

kjønnsrollen som trenger å frigjøres.

2. RONJA OG KJØNNSROLLE

Mens Pippi-figuren kan synes å antyde at kvinnerollene bør mykes opp og gis

større frihet ved å ta opp i seg flere mannlige trekk, kan det til en viss grad synes som

om løsningen i Ronja rövardotter er at mannsrollen må lære mer av kvinnerollen.

2.1. Kvinnelig og mannlig i Ronja rövardotter

I likhet med Pippi er også Ronja et særdeles selvstendig individ. Hun lærer raskt

å klare seg på egen hånd, men i Ronja rövardotter er det likevel en stadig vekselvirkning

mellom selvstendighet og avhengighet. Mens Pippi er en fantastisk skikkelse som godt

kan klare seg helt alene i verden, er Ronja ei jente som vanskelig vil trives dersom hun

blir isolert fra omverdenen. I likhet med de fleste personer i virkelighetens verden,

trenger Ronja andre mennesker. Det å trenge andre mennesker er ikke noe som er

spesielt for Ronja eller de andre kvinnene i boka. Også mennene i Ronja rövardotter må

hele tiden vende seg til andre for å få hjelp og støtte. Birk hadde flere ganger vært

76

fortapt hvis det ikke hadde vært for Ronja, og til og med den store, tøffe Mattis må etter

hvert innrømme overfor seg selv og andre at uten sin datter har han ingenting å leve for.

I Ronja rövardotter skildres det kvinnelige og mannlige som to sterke motpoler.

På kvinnesiden står Lovis, som representerer trygghet, ansvar, kjærlighet og omsorg.

Også navnet Lovis betyr "kjærlighet". Hun er en morsskikkelse som gir støtte og trøst

der det trengs. I tillegg til å være Ronjas mor, er Lovis også en morsskikkelse for Mattis

og de tolv røverne. Det er hun som setter dem på plass når hun synes det behøves, og

det er hun som sørger for at de får mat og sine sårt tiltrengte bad:

Snön började smälta så smått, och en dag med stark dagsmeja körde

Lovis ut rövarna i snön för att tvaga sej och bli av med den värsta lorten.

[...] De svor så det osade över Lovis omänskliga hårdhet, men skrubbade

sej som hon hade sagt. De tordes inte annat. (s. 101)

Både Mattis og de andre røverne har respekt for Lovis. De vet at når hun sier noe, så

mener hun det. Hun lar seg ikke lett imponere eller vippe av pinnen, og setter dermed de

lurvete røverne i et temmelig komisk lys. Det er de mannlige røverne, og da særlig

Mattis, som representerer fysisk styrke, men den fysiske styrken har likevel ikke noe å

stille opp med mot den psykiske styrken som Lovis representerer.

Helt fra Ronja blir født, opptrer Lovis som en bestemt og svært behersket

person. Hun er en moden kvinne som er trygg på seg selv. Mens Mattis er oppskaket og

urolig for Ronja, er Lovis rolig og fast bestemt på at Ronja kan ta vare på seg selv: "Det

barnet kan ta vara på sej själv bättre än någon rövare, hur många gånger ska jag behöva

säja det!" (s. 70) I tillegg til å være bestemt, er Lovis også svært klok. Når noen er syke,

er det henne de kommer til. Da tar hun fram urtene hun har samlet, og er i stand til å

helbrede det meste.

Den mannlige siden i boka er først og fremst representert ved den umodne

Mattis. Han er et stort barn, og dermed Lovis’ rake motsetning. Der Lovis er rolig og

bestemt, er Mattis brå og oppfarende. Hans barnslighet kommer tydeligst til uttrykk

gjennom hans egosentrisitet. Som et lite barn krever Mattis stadig oppmerksomhet rundt

sin person. Hans sinnsstemning og humør varierer enormt. Fra å være søt og elskelig i

det ene øyeblikket, kan han være rasende og voldsom i det andre. Mens Lovis er

77

tenkende og fornuftig, er Mattis handlende og impulsiv. Han sier rett ut hva han føler,

enten det er godt eller vondt. Røverne har lånt et tradisjonelt kvinnelig trekk. Verken

Mattis eller de andre røverne er redde for å vise følelser. Mattis gråter mange ganger,

røverne gråter da Ronja drar, og Borka må kjempe for å holde tårene tilbake etter

tvekampen med Mattis.

Første gang vi møter Ronja, har hun klare fellestrekk med Mattis. Hun er et barn

som ser med respekt og beundring på denne mannen som elsker henne så høyt. Etter

hvert som Ronja løsriver seg fra Mattis, mister hun mye av det barnlige som de tidligere

har hatt til felles. Samtidig skjer det en tilnærming mellom Ronja og Lovis. Det er

Lovis’ egenskaper som Ronja etter hvert verdsetter og savner, og det er den kvinnelige

Lovis som blir Ronjas forbilde i utviklingen fra barn til voksen. Ronja beskriver Lovis

som "en mor som tänker på allt!" (s. 182), og som en person som er "stadig og trygg

som själva klippan". (s. 191)

Jeg er ganske sikker på at Astrid Lindgren selv ikke har hatt som bevisst mål å

gjøre Ronja til noen feminist, og jeg tror heller ikke at denne tanken vil streife barn som

leser boka. Visse aspekter ved Ronja rövardotter synes jeg likevel kan leses som en

hyllest til selvstendige kvinner. Dersom man ønsker det, er det ingenting i veien for å se

Ronjas fødsel som et feministisk innslag i boka. Lovis har på forhånd bestemt Ronjas

navn, og dermed indirekte bestemt at barnet skulle bli ei jente. Også for Mattis er det en

selvfølge at Ronja, selv om hun er jente, skal bli den neste røverhøvdingen, og ingen av

røverne tør å si han imot på dette punktet.

I lys av "gender"-forskningen er Mattis utvilsomt den som innehar den

tradisjonelle jeger-rollen. Han og de andre mennene har sin verden utenfor hjemmet, i

det offentlige rom. Slik viser det seg ofte å være både i primitive og mer komplekse

kulturer at kvinnens rolle er knyttet til den hjemlige sfæren, mens mannens er knyttet til

den "offentlige" verden utenfor hjemmet. Michelle Zimbalist Rosaldo påpeker i sin

artikkel, "Woman, Culture, and Society: A Theoretical Overview", motsetningen

mellom kvinners orientering mot hjemmet og menns tilknytning til den "offentlige"

verdenen utenfor hjemmet.43

Gjennom sin rolle i denne "offentlige" sfæren har Mattis

43 Zimbalist Rosaldo, Michelle: "Woman, Culture, and Society: A

Theoretical Overview", ss. 17-42 i Michelle Zimbalist Rosaldo og

78

og Borka oppkastet seg selv til de selvfølgelige høvdinger og ledere av dette meget

spesielle samfunnet som består av 26 menn, 2 kvinner og 2 barn. Det er i denne

sammenhengen interessant å merke seg at selv om antropologiske studier kan påvise

betydelige variasjoner i de kjønnsrollene som blir tildelt menn og kvinner i forskjellige

kulturer, er det likevel nesten uten unntak slik at de rollene og funksjonene som er

tiltenkt menn, blir betraktet som de viktigste og mest verdifulle. (Zimbalist Rosaldo

1974:19) Astrid Lindgren følger for så vidt opp denne tradisjonelle rolletildelingen, og

lar i utgangspunktet Mattis og Borka beholde dette oppblåste selvbildet av sin egen

posisjon og betydning. (Betegnende nok har de begge, i likhet med en lederskikkelse

langt større enn dem selv, 12 disipler). Men Astrid Lindgren har gitt boka en narrativ

struktur som langt på vei bidrar til å snu denne rollens tradisjonelle rangorden helt på

hodet. Den scenen som blir handlingens hovedscene, er ikke den offentlige scenen der

de mannlige røverne agerer ut sine aggressive roller, vi er aldri med røverne ut på en

eneste røvertokt, men hjemmets scene, der Lovis er både instruktør og til dels også

hovedrolleinnehaver. "Gender"-forskningen synes å vise at selv om menn er slik

plassert i det sosiale hierarkiet at de kan tildele seg selv ledende og autoritære roller,

kan kvinner, under gitte omstendigheter, likevel ta til seg roller som gir psykisk trygghet

og en sterk følelse av egenverdi og betydning.44

I den hjemlige sfæren er det Lovis som

innehar lederrollen i majoriteten av de aktivitetene som foregår der, og dette gir både

Ronja og leseren et mer nyansert og positivt bilde av den kvinnelige kjønnsrollen.

På mange måter er Ronja det jeg vil kalle ei "typisk jente". Hun har kvaliteter

som godhet, omtanke og omsorg som tradisjonelt sett blir regnet som kvinnelige

egenskaper. Samtidig har Ronja mange trekk ved seg som vanligvis er forbeholdt gutter.

Hun er tøff, bestemt og sikker på seg selv. Hun tar initiativ, og er ikke redd for å prøve

nye ting. Dersom Ronja noen gang bryter konvensjonene for sitt eget kjønn, er det

nettopp her. Ronja tar sjanser, og hun har en tro på at hun kan mestre alt hun prøver.

Denne sikkerheten er det nok mange jenter som misunner henne. Det er ikke første gang

Astrid Lindgren snur litt på rollene. Flere ganger har hun skildret sterke jenter som tåler

Louise Lamphere (red.): Woman, Culture, and Society, Stanford U.P.,

Stanford, California 1974. 44 Se også Chodorow, Nancy: "Family Structures and Feminine

Personality", ss. 43-66, i Zimbalist Rosaldo og Lamphere (red.):

Woman, Culture, and Society, Stanford U.P., Stanford, California 1974.

79

en støyt, og like mange ganger har hun skildret gutter som er svake, engstelige og redde.

Jeg tenker da for eksempel på Bertil i Nils Karlsson Pyssling og Skorpan i Bröderna

Lejonhjärta.

Også i samspillet mellom Ronja og Birk kan vi etter hvert se klare forskjeller

mellom kjønnene. Da barna først møtes, er de mer eller mindre like. De er klar over at

de representerer forskjellige kjønn, men dette er av underordnet betydning. Barna

oppfører seg likt, de er begge tøffe og dristige. Dette kommer til uttrykk gjennom deres

kroppslighet. Ingen av dem viker tilbake for å hoppe over Helvetesgapet eller gjøre

andre mer eller mindre halsbrekkende bukkesprang. Likevel ligger det hele tiden under

at det er en forskjell mellom de to: Ronja skal bli en Lovis, og Birk skal bli en Mattis.

Vivi Edström mener at det er en romanse mellom Ronja og Birk. (Edström

1992:264)

Här finns en erotisk kraft i scenen då Ronja och Birk badar i forsen och

sugs bort mot det vilda, virvlande Glupafallet, för att i sista stund -

förstås - utmattade rädda sig upp på stranden. Allt medan vildvittrorna

skriar över deras huvuden. (Edström 1992:268)

Selv mener jeg at dette er å lese litt for mye ut av teksten. (Ronja rövardotter, s. 185-

190) Vivi Edström begrunner ikke hvorfor hun oppfatter denne hendelsen som erotisk.

Det er ingen tvil om at Ronja og Birk er svært glad i hverandre, men de sier selv at de er

som bror og søster, og jeg finner ikke belegg i teksten for noe annet. De antydningene vi

kan finne i teksten om en romanse, peker snarere mot framtida enn på en romanse

mellom Ronja og Birk på nå-planet.

Etter hvert som forholdet mellom de to barna utvikler seg, og de flytter ut i

Björngrottan, skjer det en forandring med hensyn til kjønnsroller. Som jeg har vært inne

på før, er Ronja og Birk likeverdige i arbeidet. Sammen henter de vann, lager treskåler

og fanger fisk. Det er stort sett Birk som tar seg av matlaginga, og det er også han som

sørger for at ilden er tent. Det er likevel tydelig at Ronja får en mer utpreget kvinnerolle

enn hun tidligere har hatt. Foruten at det er hun som baker brød og melker hesten Lia,

som har mistet føllet sitt, har ikke denne kvinnerollen så mye med Ronjas

arbeidsoppgaver å gjøre. Det er snarere snakk om at hun blir en slags omsorgsskikkelse.

Hun prøver å gjøre det trivelig rundt seg, hun synger Vargsongen for å skape en hjemlig

80

atmosfære, og hun forbinder både Birks og Lias sår med hvitmose. Selv om Ronja på

mange måter er lik Birk, er denne omsorgen noe som gjør henne til en mer kvinnelig

skikkelse tradisjonelt sett.

Flere studier av "gender" og kjønnsroller påpeker at likeverd mellom kjønnene

ikke alene kan oppnås ved at kvinnene overtar roller som tradisjonelt tilhører den

mannlige kjønnsrollen. Det er også nødvendig å høyne prestisjen for den tradisjonelt

kvinnelige kjønnsrollen. Skillene mellom det som gjerne blir kalt den offentlige sfæren

og den hjemlige sfæren må bli mindre skarpe og mindre klart kjønnsbestemte. Dette kan

bare skje ved at menn også deltar i rollene i den hjemlige sfæren. (Zimbalist Rosaldo

1974:42) Det er ikke uten betydning i Ronja rövardotter at det er nettopp dette som

synes å skje med livet i grotta. Ronja og Birk godtar at de har et felles ansvar.

Oppgavene er ikke nødvendigvis like, men de er likeverdige og bare i begrenset grad

kjønnsbestemt.

Marianne Hirsch har skrevet ei bok der hun fokuserer på det feminine og på

morsrollen, som er så kontroversiell innenfor feminismen. Hun forsøker å finne en

feministisk identitetsdiskurs som begynner med morsrollen, et utgangspunkt som får

konsekvenser for vår forståelse av identitet og familie:

[Fictional representations] ... of maternal experience could offer a

perspective crucial to feminist discourse. Until feminists can find ways

to speak as mothers, feminism as a social and intellectual movement will

be unable to account for important experiential differences among

women.

In as much as a mother is simultaneously a daughter and a

mother, a woman and a mother, in the house and in the world, powerful

and powerless, nurturing and nurtured, dependent and depended upon,

maternal discourse is necessarily plural. And, as these works demonstrate

[romanene til Alice Walker og Toni Morrison], maternal discourse is

intimately tied to and tied up in social and political reality, as well as to

biological and psychological structures.45

I Ronja rövardotter får vi et komplekst forhold mellom Ronjas rolle som fars datter og

mors datter. Vi finner en underliggende feministisk diskurs om kjønnenes likhet,

45 Hirsch, Marianne: The Mother/Daughter Plot: Narrative,

Psychoanalysis, Feminism, Indiana U.P., Bloomington 1989, s. 196.

81

illustrert ved at Mattis’ drøm om en arvtaker realiseres ved at han får en datter. Denne

diskursen får likevel ikke være så dominerende og enerådende som i Pippi-bøkene. I

Ronja rövardotter skildres to viktige allianser: Ronja/Birk - barna mot de voksne, de

som er i utvikling for å finne sin identitet, i opposisjon mot dem som allerede har et

fastlagt rollemønster, og Ronja/Lovis - en kvinneallianse delvis mot Birk, men særlig

rettet mot Mattis.

2.2. Kjønnsmarkeringen i teksten

Kjønnsmarkeringen av Ronja er langt mer entydig framstilt enn

kjønnsmarkeringen av Pippi. Som i Pippi-bøkene er det også her naturlig å skille

mellom den kjønnsmarkeringen vi møter gjennom fortelleren, og den

kjønnsmarkeringen vi møter gjennom betrakteren i teksten.

Også Ronja framstilles fra første stund av fortelleren som ei jente, men denne

kjønnsbestemmingen dempes stadig av de mange kjønnsnøytrale eller mer "guttete"

beskrivelsene av Ronja. Jeg tenker da på de mange sammenlikningene som gjøres

mellom Ronja og skogens ville dyr og skapninger. Disse sammenlikningene gjøres ikke

bare av fortelleren, men også av de andre karakterene, altså betrakterne, i fortellingen.

Også i forholdet til Birk gjøres Ronja til en skikkelse som bærer i seg elementer

av begge kjønn. Mens Birk stort sett bare beskrives ut fra sine mannlige egenskaper,

utvikler Ronja seg til å bli en slags syntese av mannlige og kvinnelige egenskaper, en

syntese av Mattis og Lovis.

Det finnes dessuten ingen tvil i boka om at Ronja er Mattis’ selvskrevne

arvtaker. Så gjelder det bare å omforme den lederrollen Mattis har, slik at den vil passe

med Ronjas egen identitet. Her spiller helt klart Ronjas kjønnsidentitet en ikke

uvesentlig rolle. For at Ronja skal kunne tre inn i en rolle á la den Mattis har, må en del

mannlige kvaliteter fjernes fra rollen. I tillegg må vesentlige kvaliteter som blir

representert ved Lovis, innlemmes i denne rollen. Poenget er i hvert fall at Ronja

etterstreber en rolle som har i seg det beste fra begge kjønn: Den mannlige evnen til

selvhevdelse og initiativ, og den kvinnelige evnen til omsorg og nestekjærlighet.

82

2.3. Ronja og utviklingspsykologiens siste fase: kjønnsidentitet

Gjennom sin utvikling fra avhengighet til selvstendighet, når også Ronja

utviklingspsykologiens siste fase, kjønnsidentitet. Det som her gjør Ronja interessant, er

at hun i stor grad har formet sin egen kjønnsidentitet. Hun har ikke passivt trått inn i en

ferdig kjønnsrolle som en ny Mattis eller Lovis, men har trukket ut elementer fra begge

kjønn, og dermed laget seg sin egen kvinnerolle. Mens også Lovis representerer en

relativt fri og sterk kvinne, har Ronja gått et steg videre og beveget seg utenfor

Mattisborgen. Mens Lovis i høy grad forblir inne i borgen, har Ronja i likhet med de

mannlige røverne funnet et liv utenfor denne.

2.4. Oppsummering

Nettopp gjennom så ukonvensjonelt sterke jenteskikkelser som Pippi og Ronja,

utfordrer Astrid Lindgren det stereotype i vår holdning til kjønnsroller. Som den dyktige

forfatteren hun er, klarer hun dette uten å skape motstand hos leseren. Hemmeligheten

her er kanskje at hun ikke på noe punkt virker belærende. Hun følger ikke noen

feministisk eller teoretisk oppskrift eller program, og leseren aksepterer derfor de

kjønnsrollene som han eller hun blir presentert for som en del av forfatterens fiksjon. I

leserens "willing suspension of disbelief", for å tale med Coleridge, aksepterer hun så

vel negerkonger som hester på verandaen og ei veske full av gullmynter, så vel

røverborger som vetter og grådverger og dermed også at kvinner, i en verden ordnet litt

annerledes enn vår egen, kan framstå som de sterkeste og klokeste og de egentlige

sentrale og ledende skikkelsene.

3. BARNLIGE LESERE OG DERES IDENTIFISERING MED PIPPI OG RONJA

Ifølge Møhl og Schack46

kan identifisering skje på forskjellige måter når vi

leser. Delvis ved at vi setter oss i en annens sted og dermed lever med personen vi leser

om (introjeksjon), og delvis ved at vi som lesere setter andre (dvs. karakterene i bøkene)

46 Møhl, Bo og Schack, May: Når børn læser-Litteraturopplevelse og

fantasi, Gyldendal, København 1980.

83

i vår egen situasjon (projeksjon). Møhl og Schack mener at selv om disse mekanismene

kan være vanskelige å skjelne mellom i praksis, blir begge aktivert under lesingen.

(Møhl og Schack 1980:99)

Når det gjelder barn, er identifisering spesielt viktig, for det er nettopp denne

identifiseringen som gjør at barn er interessert i litteratur. Det er på grunn av

identifisering at barn lar seg fenge av bøker, hevder Møhl og Schack. Møhl og Schack

legger også spesielt vekt på projeksjonsmekanismen ut fra synspunktet om at barnet på

denne måten får en mulighet til å overføre sine egne problemer på et stykke fiksjon og

dermed gjennomleve det der. Dette vil igjen sette barnet i stand til å fantasere videre om

disse problemene på egen hånd. Særlig er denne mekanismen viktig i fantastisk

litteratur. Fantastisk litteratur gir ofte tilgang på noe som ellers er utilgjengelig, og

dermed befinner seg på et ubevisst plan. (Møhl og Schack 1980:100-101))

Også katarsis-begrepet nevnes ofte i forbindelse med identifisering. Begrepet

stammer fra Aristoteles, som brukte begrepet om "renselsen" av tragedie-tilskueren, og

brukes også i dag om den "renselsen" som oppstår etter å ha levd seg inn i et stykke

fiksjon. (Møhl og Schack 1980:100) For Møhl og Schacks del utelukker

projeksjonsmekanismen denne katarsis-funksjonen. I psykoanalysen finner vi imidlertid

en forlengelse av katarsis-funksjonen i og med at psykoanalysen hevder at

tilbøyeligheter som individet ikke kan leve ut i det virkelige livet, blir gjennomlevd på

et fiktivt plan. (Møhl og Schack 1980:100)

I lys av disse begrepene vil jeg se på hvordan barn som leser om Pippi og Ronja

identifiserer seg med karakterene i bøkene om disse jentene.

3.1. Pippi som identifikasjonsmodell

Det er mange som gjennom tidene har uttalt seg om hvem det er barn

identifiserer seg med når de leser Pippi-bøkene. Ellen Buttenschøn sier at tross Pippis

sorgløse foreldreløshet og alle de fordelene dette innebærer, er Pippis tilværelse "for

usædvanlig til, at børnelæseren kan identificere sig med hende". (Buttenschøn 1975:51)

Hun refererer blant annet til Anna Krüger som mener at barn raskt vil oppfatte Pippi

som en fantasiskikkelse som man ikke kan etterlikne. Fordi Pippi stadig spiller på sterke

84

overdrivelser, skaper Astrid Lindgren en avstand mellom Pippi-skikkelsen og leserne,

mener Krüger.47

En annen som støtter denne oppfatningen er dansken Uwe Dall. I likhet

med Buttenschøn og Krüger mener han at Pippi er for fantastisk til at barn vil

identifisere seg med henne. Ifølge Dall vil heller barn kjenne seg igjen i Tommy og

Annika. Dette begrunner Dall med at barn har lettere for å se tingene med Tommy og

Annikas øyne. (Buttenschøn 1975:91) Ikke alle er enige i dette synet. Ruth von Koch er

overbevist om at Pippi er så realistisk at barn kan akseptere henne som en person som

kunne eksistert. Fordi Tommy og Annika står så i skyggen av Pippi, vil barn se på Pippi

som sin likemann, hevder Koch.48

En person som plasserer seg i en midtstilling i denne

debatten, er Madeleine Kats. I sin artikkel, "Vårt behov av Pippi Långstrump", legger

Kats vekt på at barn er forskjellige. Hun mener at mens noen barn vil identifisere seg

med Pippi, vil andre identifisere seg med Tommy og Annika. Grunnen til dette er at

ikke alle barn er modige nok til å trosse forbud eller bryte grenser. For disse, sier Kats,

kan Tommy og Annika være en slags kompensasjon. Det er tross alt tryggere å være

venn med en som våger alt, enn å sette seg selv i en slik stilling.49

Personlig må jeg si meg enig med sistnevnte. Bakgrunnen for dette er både min egen

oppfatning fra da jeg leste bøkene som barn, og en liten leseundersøkelse jeg har foretatt

i en 4. klasse på barneskolen. For meg var verken Pippi eller Tommy og Annika

personer som jeg kan huske å ha identifisert meg med, men det var sider ved både Pippi

og Annika som jeg så opp til og beundret. Min egen "identifisering" med Pippi og

Annika minner dermed mest om det Møhl og Schack kaller for introjeksjon, altså

innlevelse i karakterene eller et ønske om å være som én eller flere av personene i

fiksjonen. En side av meg ønsket å være lik Annika - Hun var jo så søt og hadde en

personlighet som var lett å like både for barn og voksne. Slikt betyr mye for barn.

Dersom jeg hadde vært Annika, tenkte jeg, hadde alle likt meg. Men av og til syntes jeg

at Annika var litt for pysete. Da var det jeg tydde til Pippi. Om jeg ikke drømte om å

være så veldig sterk eller rik, så skulle jeg i hvert fall ønske at jeg var like flink til å

mestre nye ting som det Pippi var. Pippi var aldri redd for noe, og hun fikk til alt hun

47 Krüger, Anna: Das fantastische Buch, i "Jugendlitteratur", München

1960. 48 Koch, Ruth von: Phantastische Erzählungen für Kinder, i Studien zur

Jugendlitteratur, hefte 5, Ratingen 1959.

85

satte seg fore. I leseundersøkelsen jeg har foretatt, var det to av de åtte guttene som

syntes at de liknet på Tommy. Ingen av guttene syntes de liknet på Pippi. Ei jente syntes

hun liknet på Annika, og tre mente at de liknet litt på Pippi. Den ene jenta som syntes

hun liknet på Pippi begrunnet det med at "Jeg er nesten like rampete som hu", og den

andre jenta sa at "Hun har fregner, og det har jeg. Hun er rampete, og det er jeg". Den

tredje jenta sa ikke hvorfor hun syntes hun liknet på Pippi, men hun sa at hun liker Pippi

fordi "Pippi er sterk". På spørsmål om hvilken person de synes likner minst på seg selv,

svarte to av guttene og seks av jentene at de ser færrest likhetstrekk mellom seg selv og

Pippi. Jentenes begrunnelser for dette går på Pippis utseende, men én av guttene har

skrevet at han likner minst på Pippi fordi "hun gjør ugagn". Når ikke flere elever enn

dette så likhetstrekk med skikkelsene i bøkene, tror jeg at dette kan ha en sammenheng

med hvorfor barn leser bøker. Min teori er at så små barn ganske enkelt leser bøker for å

bli underholdt. De liker å bli moret, og tenker ikke så nøye over, i hvert fall ikke bevisst,

hvordan de fiktive personene er i forhold til virkelige personer. Selv om barn leser

bøker på denne måten, betyr ikke det at de er dårligere lesere enn voksne eller andre

trente lesere. Astrid Lindgren sier selv at hun skriver kun for å more barnet i seg selv, og

trolig er ikke andre barn så forskjellige fra det barnet hun en gang var. Ut fra de

skriftlige svarene barna gav, minner også deres identifisering, i likhet med min egen, om

innlevelse og evnen til å se ting de setter pris på eller liker ved karakterene i bøkene.

Her bør det nevnes at det i en relativt overflatisk leseundersøkelse som denne, er langt

vanskeligere å måle hvorvidt barna overfører sin egen situasjon på karakterene

(projeksjon) enn om de har en innlevelse i karakterene de leser om (introjeksjon).

Barn forstår tidlig at fysisk styrke betyr makt, og ønsker derfor før eller siden å

være litt større og sterkere enn de opprinnelig er fra naturens side. Ønsket kan være å

overgå sine foreldre eller andre voksne, eller rett og slett å være den sterkeste og tøffeste

i kameratflokken. I barns øyne vil dette løse alle problemer, og føre til respekt hos både

barn og voksne.

Selv om det er Pippi som står for selve drømmen om styrke og rikdom, er jeg

som sagt ikke så sikker på om det er henne barn identifiserer seg med når de leser Pippi-

bøkene. I så fall utgjør ikke Pippi den trusselen mot barneoppdragelsen som en del

49 Kats, Madeleine: "Vårt behov av Pippi Långstrump", i Damernas Värld,

86

kritikere først trodde da Pippi Långstrump kom ut. Denne kritikken bunnet i at mange

mente at barn har vanskeligheter med å skjelne mellom fiksjon og virkelighet. I så fall

ville Pippi skaffe atskillig hodebry for en del foreldre i deres forsøk på å oppdra sine

søte små. Dette er imidlertid å undervurdere barn kraftig som lesere og tilhørere. Selv

om Pippi-skikkelsen kan bli gjenstand for stor beundring og misunnelse, har barn ingen

problemer med å skjønne at hun er en fiktiv person. Astrid Lindgren forklarte i sin tid

dette etter å ha erfart virkningen av Pippi-historiene på sine egne barn og deres venner:

"De har utan vidare förstått, att Pippi är en särling, som ingalunda kan utgöra nogåt

mönster för vanliga barn."50

En annen grunn til at jeg tror barn ikke så lett identifiserer seg med Pippi, er at hun tross

sine mange roller og allsidige natur er en ganske flat karakter. Selv om vi etter hvert

føler at vi kjenner Pippi godt, får vi nesten aldri vite hva hun tenker eller føler. Vi får

henne beskrevet av en autoral forteller, og kommer aldri inn i Pippis hode. De gangene

Pippi blir mest "menneske" for oss, er da hun feller tårer over den døde fuglen, og da

hun sitter alene ved vinduet i slutten av den siste boka. Det er nettopp i de stundene som

Pippi tror at ingen ser henne at det melankolske og litt dystre i hennes skikkelse

kommer fram. Men selv om vi her får et innblikk i Pippis "mykere" sider, slår Pippi

raskt over i andre sinnsstemninger. Hun avviser på det sterkeste at hun gråter: "- Gråter

- jag! sa Pippi. Jag gråter visst inte!" (Pippi II, s. 52) Selv om både Tommy og Annika

tydelig kan se at øynene hennes er rødsprengte etter at hun har funnet den døde fuglen,

unngår Pippi all sentimentalitet ved å slå over i en av sine overdrevne historier om en

rødøyd mann i Batavia. Også Tommy og Annika er flate karakterer, men de likner

likevel mer på normale barn enn det Pippi gjør. Dermed er det antakelig lettere for de

fleste barn å forstå dem, og dermed identifisere seg med dem.

Fordi Tommy og Annika lever i et trygt og stabilt familieforhold, er det grunn til å tro at

også barn fra mindre stabile hjem til sjuende og sist vil foretrekke Tommy og Annika

framfor Pippi. Det er ikke alltid sant at barn liker å lese eller høre om andre som har det

slik som dem selv. Ofte vil barn heller høre om barn som har det bedre. På denne måten

kan de identifisere seg med Tommy og Annika ved hjelp av introjeksjon, og drømme

nr. 32, 1968. 50 Bjerregaard, Poul: "Pippi Langstrømpe og den omvendte verden", i

Weekend Avisen, 19.-25. februar 1993.

87

seg bort eller ønske at det var de selv som var i denne situasjonen. Dermed blir familien

Settergren en viktig innfallsvinkel for å vise lesere som selv ikke har det så trygt og

godt, hvordan barn virkelig kan ha det i en familie.

En annen grunn til at jeg tror så mange barn velger å se seg selv i rollen som

Tommy eller Annika, er at Pippi egentlig er i en situasjon som for alle barn står som det

verste som kan skje dem. Temaet med de fraværende foreldrene griper fatt i alle barns

mareritt, nemlig angsten for å miste far og mor. Pippi er mer eller mindre foreldreløs, og

dermed overlatt til seg selv i og med at hun har en mor som er engel og en far som for

det meste er fraværende. Selv om Pippi viser at hun takler sitt selvstendige liv veldig

bra, er dette ikke en konstant ønskesituasjon for noe barn. Det er dermed ikke sagt at

barn ikke kan identifisere seg med en del sider ved Pippi. Det er snarere helheten ved

Pippi-skikkelsen som blir for fantastisk til at de fleste barn kan kjenne seg igjen. På den

annen side kan barn som selv er i en liknende situasjon, f. eks. barn som er foreldreløse

eller offer for omsorgssvikt, føre (altså projisere) sin egen situasjon over på Pippi. På

denne måten kan Pippi fungere som en trøst i og med at hun er en karakter som takler

sin ensomhet uten problemer.

Det jeg ser som mest verdifullt ved Pippi-skikkelsen, er at hun har en del sider

ved seg som ikke barn tør å leve ut, eller eventuelt ikke kan leve ut, og derfor kan

fantasere om når de leser om henne. Dette er i tråd med både Møhl og Schacks

projeksjonsmekanisme, som lar barnet overføre sine problemer til fiksjonen, og

psykoanalysen. Ved å lese om Pippis ville påfunn og fantastiske egenskaper, kan barn

leve ut sider av seg selv som de enten ikke er i stand til eller av andre årsaker ikke kan

gjennomføre i det virkelige livet. Barn kan dessuten fantasere videre om alt det

fantastiske de har lest om i Pippi-bøkene. Mens de fleste barn f. eks. er usikre på ett

eller flere områder, er Pippi modig og sikker på seg selv. Hun lar seg ikke tråkke på, og

er ikke redd for å synge ut når det er noe hun mener er galt. Gjennom temaer som

ensomhet og foreldreløshet tilbyr dessuten historien om Pippi nettopp det som er

karakteristisk for fantasien. Det ubehagelige, eller det som er preget av ulyst, blir i

Pippi-bøkene forvandlet til noe positivt og lystbetont der Pippi er i sentrum.

Også Aristoteles begrep om renselse, katarsis-begrepet, kan gjøre seg gjeldende

når barn leser om Pippi-skikkelsen. Jeg tenker da for eksempel på de ville historiene

88

som Pippi forteller. Her blir de barnlige leserne vitner til noe de sikkert har fått streng

beskjed om at er galt, og de reagerer trolig på samme måte som Tommy og Annika:

nemlig med forskrekkelse over at det går an å skrøne på denne måten. Dette er

imidlertid en av Pippis "rampete" sider. I tillegg til å være humoristiske innslag,

fungerer disse historiene også som en beskjed fra forfatteren om at det ikke er så farlig

om barn forteller en fantasifull skrøne eller to.

Min konklusjon når det gjelder Pippi som identifikasjonsfigur er altså denne:

Pippi har mange trekk ved sin personlighet som barn før eller siden har drømt om eller

ønsket seg. Under lesingen vil derfor de fleste barn leve seg inn i Pippis karakter og

hennes mange spennende sider, men for de fleste barn blir Pippi for fantastisk til at de

kan identifisere seg helt og fullt med henne. De barna som vil kjenne seg igjen i Pippi,

er gjerne barn som fra før av er trygge og modige. De litt mer engstelige tror jeg vil

velge å stå på sidelinja sammen med Tommy og Annika. For dem blir Pippi en

drømmefigur, og det er sunt å drømme litt iblant!

3.2. Ronja som identifikasjonsmodell

Ronja lever i en fantastisk verden, en sekundær verden som på mange måter

skiller seg fra den vi selv lever i, men jenteskikkelsen Ronja har, i motsetning til Pippi,

ingen egentlige fantastiske trekk. Hun fortoner seg som ei vanlig jente, som det dermed

skulle være ganske lett å identifisere seg med.

Ronja rövardotter er skrevet i 3. person, og synsvinkelen er skiftende mellom

bokas mange karakterer. Som bokas hovedperson er det likevel Ronja som blir klarest

skildret. Ronja er en rund karakter i og med den nyanserte skildringen vi får av henne og

hennes tanker. Nettopp dette, at leseren har innsyn i Ronjas tankegang, gjør henne til en

person som barn kan kjenne seg igjen i, eller identifisere seg med. Dette er et viktig

skille til Pippi, som hele tiden blir sett utenfra.

Når barn leser Ronja rövardotter, tror jeg blant annet at de er opptatt av at Ronja

og Birk får gjøre som de vil selv om de er barn. Ved å lese om Ronja og Birk, som lever

et mer eller mindre selvstendig liv ute i skogen, vil altså barn som er vant til at voksne

styrer livene deres, sette seg selv inn i Ronja og Birks tilsynelatende

89

"drømmesituasjon". Disse barnas identifisering er da det Møhl og Schack kaller

introjeksjon. Det er ingen foreldre som tvinger Ronja og Birk med seg hjem selv om de

på en måte har rømt hjemmefra, og deres avgjørelser blir godtatt av de voksne. De blir

tatt på alvor av de voksne, noe de fleste barn nok skulle ønske at de fikk oppleve oftere.

Barn som sjelden opplever innblanding av voksne derimot, og som føler at de er

fullstendig overlatt til seg selv på godt og vondt, vil kanskje reagere med å sette Ronja

og Birk i sin egen situasjon. Barna overfører på denne måten sine egne problemer på

fiksjonen, og gjennomlever den der i tråd med Møhl og Schacks teori om

projeksjonsmekanisme. Disse barna vil muligens finne en trøst i å lese om Ronja og den

styrken som de selv mangler for å mestre friheten sin.

Den "innlevende identifiseringen" (introjeksjonen) vil også tilføre barna som

leser andre aspekter. Mens barn i virkelighetens verden bare kan leike at de er voksne,

får Ronja og Birk realisert noe av denne drømmen. De skaper sitt eget lille hjem der de

egentlige voksne ikke er inkludert. Gjennom å lese om Ronja og Birk, kan barn leve ut

sine drømmer om uavhengighet, om å få leve som voksne. De kan også få et innblikk i

en verden der barn lever på sine egne premisser i stedet for på de voksnes. Samtidig kan

de lære at heller ikke de voksnes liv fortoner seg uproblematisk. Mens man som barn

kan slippe unna en del vanskelige valg og avgjørelser, viser Ronja rövardotter at også

dette er en side ved voksentilværelsen som man må ta med seg.

I leseundersøkelsen min kom det fram at fire av de ti jentene i klassen syntes de

liknet på Ronja. Ei av disse jentene begrunner likheten med at hun "pleier å gå i skogen

som Ronja", og ei annen jente sier at "vi er like i sinn, og begge liker naturen, og vi vil

bestemme". Denne siste kommentaren peker i retning av min teori om at barn er opptatt

av å få styre sitt eget liv.

Jeg tror at både jenter og gutter kan kjenne seg igjen i Ronja-skikkelsen, men på

direkte spørsmål var det ingen av guttene i leseundersøkelsen som så likhetstrekk

mellom seg selv og Ronja. Én av guttene syntes imidlertid at han liknet på Birk. Barn

liker som kjent å lese om barn av sitt eget kjønn, og i og med at Birk er en slags flat,

mannlig utgave av Ronja, er det klart at det å se likhetstrekk mellom Birk og sin egen

person, også er en slags anerkjennelse av Ronja og det hun står for.

90

Min konklusjon når det gjelder Ronja som identifikasjonsfigur, er at Ronja er ei

jente som jeg tror mange barn vil kjenne seg igjen i og kanskje til og med identifisere

seg med. De vil kjenne seg igjen i lysten til å gjøre opprør mot foreldrene, eller de vil

verdsette Ronjas mot som gjør at hun får de voksne til å lytte til henne.

91

V. REALISME OG FANTASTIKK

Jeg vil nå foreta en sammenlikning av Pippi-bøkene og Ronja rövardotter med

tanke på det realistiske og fantastiske i bøkene. Jeg vil særlig legge vekt på likheter og

ulikheter som ved hjelp av disse virkemidlene understreker Pippis og Ronjas roller som

sterke jenteskikkelser.

1. ASTRID LINDGREN OG REALISMEN - HENNES VERDEN SOM VIRKELIG

OG UVIRKELIG

Astrid Lindgren har stor spennvidde i sitt forfatterskap, og vi finner realisme og

fantastikk i mange grader i bøkene hennes. Mens for eksempel bøkene om barna i

"Bullerbyn" og "Bråkmakargatan" er realistisk skildret, beveger Astrid Lindgren seg

gradvis over i det fantastiske med skikkelser som Nils Karlsson-Pyssling og Karlsson på

taket. Som i Pippi-bøkene er det her snakk om en normal verden som får besøk av en

fantastisk skikkelse. Fullt ut fantastisk blir Astrid Lindgrens bøker først med

eventyrfortellingene sine. Disse er spredd ut over hele forfatterskapet, for i likhet med

en annen stor svensk forfatter, Selma Lagerlöf, mener også Astrid Lindgren at "sagor

styrer livet".51

I eventyrbøkene kommer det fantastiske til uttrykk på mange forskjellige

måter og i varierende styrkegrader. Det kan være snakk om én realistisk og én fantastisk

verden, som i bøkene Bröderna Lejonhjärta, Mio, min Mio og eventyret "Tu tu tu", eller

det kan dreie seg om kun én verden med fantastiske innslag som for eksempel i Ronja

rövardotter eller eventyret "Spelar min lind, sjunger min näktergal?".

Av Pippi-bøkene og Ronja rövardotter er det utvilsomt bøkene om Pippi

Långstrump som klarest bryter med realismen. Mens Ronja finner seg til rette i en

eventyrverden, som forøvrig har sterke likhetstrekk med vår virkelige verden, står

Pippis fantastiske skikkelse i sterk kontrast til den nokså realistiske "lilla staden".

51 Edström, Vivi: i Söndag med Astrid Lindgren. TV-program om Astrid

Lindgrens innsats for svensk barnekultur. Produsert av Sveriges

Television, Kanal 1, 1995.

92

1.1. Pippi og realismen

I og med Pippis fantastiske skikkelse, skjer det et brudd med realismen som er

tilnærmet total. Pippi er gjennomført fantastisk, og vi vil aldri finne hennes like i noe

barn utenfor fiksjonens verden. Dersom vi prøver å fjerne det fantastiske ved Pippi, blir

vi sittende igjen med en håndfull fregner, litt rødt hår og Pippis barnlige kvaliteter.

Borte er hennes strittende fletter, store sko og gullpenger. Borte er også Pippis enorme

styrke, hennes frodige fortellinger og hennes voksne egenskaper. Uten sine fantastiske

trekk er ikke Pippi lenger noe sterkt og selvstendig vesen, men snarere ei følsom lita

jente, som trolig vil ha vanskeligheter med å klare seg på egen hånd i en realistisk

verden.

Klaus Doderer stiller spørsmålet: "låter Astrid Lindgren oss vandra runt i olika

utopier i sina olika böcker?"52

I Pippi-bøkene er det Villa Villekulla som utgjør en

utopi, en annerledes verden. Villa Villekulla representerer alt Pippi står for av frihet og

barnlighet. Her, i Pippis verden, står tiden på en måte stille. Så lenge man oppholder seg

i Pippis rike, vil man forbli barn. Det skjer ingen utvikling eller forandring med verken

Pippi eller Tommy og Annika i den perioden vi får følge dem i bøkene. Også på denne

måten bryter Pippi-bøkene med virkeligheten, men på dette punktet er det ikke noen

forskjell mellom Pippis verden og den lille byen der handlinga finner sted. Den "lilla,

lilla staden" er, trass i en tilnærmet realistisk skildring, en statisk verden der alt går sin

mer eller mindre vante gang uten større forandringer. Byen understreker på denne måten

det kjedelige og stillestående livet som de voksne karakterene i bøkene fører. Dette livet

står i sterk kontrast til Pippis fantasifulle verden. Pippis verden blir et slags fristed der

man kan legge voksenverdenens bekymringer til side, og bare være barn. Da barna til

slutt tar "krumelurpiller" for å forhindre at de blir voksne, fullbyrdes ønsket om å bevare

illusjonen om en evig barndom i Pippis utopiske verden. Å være barn er noe som er

virkelig og realistisk, men med sin evige barndom bryter Pippi med realismen og alt vi

kjenner fra vår virkelige verden.

Åsfrid Svensen viser i sin artikkel "Synspunkter på fantastisk diktning" til to

viktige egenskaper og funksjoner som det fantastiske kan ha i diktning:

52 Doderer, Klaus: "Medmänsklighet i en tröstlös värld", i

Duvdrottningen. En bok till Astrid Lindgren. Red.: Mary Örvig,

Marianne Eriksson, Birgitta Sjöquist. Rabén & Sjögren, Stockholm 1987.

93

Dels brukes det ofte understrekende og karikerende til å avsløre en

menneskeskapt virkelighet der alt er bestemt, men nettopp derfor også

prinsipielt foranderlig. Dels brukes det som et redskap til å søke ut over

den etablerte og kjente virkeligheten mot ukjente muligheter for ny

virkelighet. Den første bruksmåten er kritisk og satirisk, den andre kan

kalles utopisk.53

I Pippi-bøkene mener jeg at begge disse egenskapene ved det fantastiske er representert.

Dette skyldes den sterke kontrasten mellom Pippis verden og samfunnet ellers. På den

ene siden har vi den statiske lille byen, som minner om vår egen virkelighet og alt den

bærer i seg av konflikter, nedarvete konvensjoner og fordommer. Denne siden er i

hovedsak representert ved de voksne, selv om de voksne i Pippi-bøkene lever et

tilsynelatende problemfritt liv med unntak av fruenes utilfredshet med hushjelpene sine.

Barn har ingen innflytelse i dette samfunnet, og er derfor uinteressante og uviktige. På

den andre siden er Pippis verden. Her er det barna som råder, og det er fantasifull leik

og fri utfoldelse som preger denne verdenen som er så full av liv. I og med de sterke

kontrastene, er disse to verdenene uforenlige. Det er ikke rom for Pippi i

"bysamfunnet", og det er heller ikke plass til de voksne i Pippis barneverden. Et unntak

er de voksne fra Pippis verden. Jeg tenker da på Pappa Långstrump og de andre

sjøfolkene som har flere likhetstrekk med barn enn med andre voksne.

At Pippi ikke passer inn i det jeg har valgt å kalle bysamfunnet, kommer tydelig

fram ved flere anledninger. Pippis opptreden blir en humoristisk parodiering av

voksensamfunnet. Da hun kommer som fin dame i kaffeselskapet, ser vi tydelig det

overflatiske ved de andre damene. Alle damene har en rolle de spiller, en rolle som viser

hvor opptatte de er av å likne de andre og bli godtatt i samfunnet, noe som slett ikke

passer for Pippi. En forutsetning for å kunne klare å leve opp til samfunnets normer, er

en grundig opplæring, noe naturbarnet Pippi aldri har fått.

Jag försöker nog, må du tro, men jag har märkt flera gånger, att folk inte

tycker, att jag kan uppföra mig, och det fastän jag stått i och uppfört mig

53 Svensen, Åsfrid: "Synspunkter på fantastisk diktning", i Litteratur

for barn. Artiklar om barns bøker og lesing. Red.: Tone Birkeland og

Gunvor Risa. LNU/Cappelen, Oslo 1990, ss. 77-78.

94

så bra jag någonsin kunnat. På sjön var vi aldrig så noga med sånt där.

(Pippi I, s. 124)

Hele kaffeselskapet blir dermed en satire, en kritikk av det trange og lite inkluderende

samfunnet. Leseren er automatisk på Pippis parti, og ser lett det negative ved det

statiske samfunnet. Den samme konflikten kommer til syne da Pippi prøver å gå på

skolen. Mens de andre barna er i full gang med innlæringen av en abstrakt tankegang, er

Pippi for konkret i tanker og handlinger til å kunne tilpasse seg. Som i vår egen verden

er samfunnet i den lille byen bygd på at mennesker må tilpasse seg de gitte lover og

normer. De som ikke klarer dette, vil havne utenfor det "gode selskap", og vil ikke bli

godtatt.

Ved å skape en verden som ikke er stor nok for alle mennesker, i dette tilfellet

Pippi og til dels også tyvene Dunder-Karlsson og Blom, blir Pippi-bøkene en slags

kritikk av vårt eget faktiske samfunn. Men Astrid Lindgren stopper ikke der. Ved å

skape Pippis fantastiske verden, der såvel barn som tyver er velkomne, viser Astrid

Lindgren oss en romslighet i den fantastiske verdenen som vår faktiske verden mangler.

Det er i og med bruddet med det realistiske, ved å skape en utopisk verden, at Astrid

Lindgren viser oss hva som er rett og hva som er galt ved vår egen verden. Det er heller

ikke tilfeldig at det er barn som styrer i den fantastiske verden. Astrid Lindgren har en

enorm tro på barn og deres evner. Man må begynne fra grunnen av, med barna, dersom

man vil ha en forandring i samfunnet. Måten å gjøre dette på, er å gi barn en

antiautoritær oppdragelse, sier Astrid Lindgren:

Om en antiauktoritär uppfostran är något förkastligt? Det är den bara om

den blir missförstådd. En antiauktoritär uppfostran betyder inte att barn

skall lämnas vind för våg och få göra precis vad de vill. Det betyder inte

att de skall växa upp utan normer, det vill de förresten inte. Normer för

sitt handlande behöver både barn och vuxna, och barn lär sig mer av

föräldrarnas exempel än av något annat. Visst skal barn ha respekt för

sina föräldrar, men sannerligen - föräldrar skall också ha respekt för sina

barn och inte missbruka sitt naturliga övertag över dem. En ömsesidig

kärleksfull respekt, det ville man önska alla föräldrar och alla barn.54

54 Lindgren, Astrid: "Aldrig våld!", en tale ved mottakelsen av den

Tyske Bokhandelens Fredspris i Frankfurt, 22. oktober 1978. Trykket i

95

Astrid Lindgren har ikke dermed ment at Pippi eller Pippis samfunn skulle være noen

mal for oss selv eller for vår egen verden. Til dette er både Pippi og hennes verden for

uvirkelig og for lite overensstemmende med det realistiske. Pippi-bøkene blir dermed

en satire med en sterk humoristisk grunntone. Man kan velge å lese bøkene kun med

tanke for deres underholdningsverdi, eller man kan velge å se dem som en kritikk av

vårt eget samfunn. Dersom vi velger den siste muligheten, er det naturlig å ha i tankene

at vi kanskje har noe å lære av denne lille jenta som takler både seg selv og sin egen

verden så mye bedre enn oss i den faktiske verden.

1.2. Ronja og realismen

I Ronja rövardotter er det også en hovedperson som bryter med realismen, men

på en helt annen måte enn i Pippi-bøkene. Mens vi i Pippi-bøkene langt på vei har å

gjøre med en fantastisk skikkelse i en realistisk verden, møter vi i Ronja en realistisk

jenteskikkelse i en verden med klare fantastiske trekk. Mens Pippi er en tvers igjennom

fantastisk skikkelse, er Ronja en realistisk tegnet skikkelse med noen få mer eller

mindre fantastiske egenskaper. Som hos Pippi er det også Ronjas styrke som gjør henne

delvis uvirkelig. Mens Pippi er sterk fysisk, er Ronja nesten usannsynlig sterk psykisk.

Hun tar valg som ingen virkelige barn på hennes alder under normale omstendigheter

vil være i stand til å ta. Hun forlater et trygt hjem for å vise sine meninger om Mattis’

livsførsel, og hun viker ikke fra dette valget trass i hjemlengsel og problemer som

oppstår.

1.2.1. Bruddet med den realistiske foreldrerollen

Mer enn Ronjas viljestyrke og evne til å ta valg, er det likevel foreldrenes

reaksjoner som står for det virkelige bruddet med realismen. Som leser kan det være

vanskelig å forstå at Lovis og Mattis lar Ronja få flytte hjemmefra i en alder av ti-elleve

år. Men Mattis og Lovis er ikke noen vanlige foreldre, og de har forskjellige motiver for

ikke å tvinge Ronja til å vende hjem. Mattis er for opptatt av sin egen sorg over å ha

Duvdrottningen. En bok till Astrid Lindgren. Red.: Ørvig, Eriksson,

Sjöquist, Rabén & Sjögren, Stockholm 1987, s. 25.

96

mistet sitt barn til å kunne se utover seg selv. Før han selv har gjennomgått en

forandring som åpner øynene hans for hvor stor plass Ronja har i livet hans, er han

dessuten for stolt og selvopptatt til å be henne komme hjem. Lovis, som den

forståelsesfulle mor hun er, kjenner Ronja så godt at hun vet at datteren vil klare seg i

skogen sammen med Birk. Hun viser stor forståelse for at denne konflikten er noe Ronja

må ordne opp i på egen hånd. Helt fra første gang Ronja får slippe ut av "stora

stensalen", gjør Lovis det klart at hun mener Mattis har ventet for lenge med å slippe

Ronja fri.

"Lovis", sa han till sin hustru. "Vårt barn måste lära sej hur det är att leva

i Mattisskogen. Släpp henne lös!"

"Jaså, du har äntligen förstått det", sa Lovis. "Det skulle ha skett för

länge sen, om jag hade fått råda." (s. 17)

Mens Mattis har en farskjærlighet til Ronja som gjør at han vil holde henne fast slik at

hun for alltid vil bli hans lille datter, er Lovis’ kjærlighet annerledes. Hun har en evne til

å se Ronjas behov, og dette innebærer å elske Ronja på hennes egne premisser. Hun er

hele tiden på Ronjas side, og trass i at hun synes det er vondt å se Mattis lide, viser hun

forståelse for at Ronja ikke kan komme tilbake til en far som har fornektet henne. Mattis

må utvikle en kjærlighet til Ronja som gir henne frihet og rom for egenutvikling.

1.2.2. Bruk av det fantastiske i Ronjas identitetsutvikling

Mens det fantastiske i Pippi-bøkene blir brukt både satirisk og utopisk, er det

fantastiske i Ronja rövardotter først og fremst til stede for å belyse eksistensielle

problemer. Ronja må finne seg selv. Hun må finne egenskaper som barnet Ronja aldri

tidligere har hatt behov for, nemlig de mer voksne og selvstendige sidene ved sin

person. Denne bevisstgjøringen på egen identitet innebærer for Ronjas del en overgang

fra uskyld og uvitenhet til erfaring og innsikt i møtet med den store Mattisskogen og alt

den bærer i seg av fantastiske elementer. Når det gjelder de fantastiske skikkelsene i

Mattisskogen, er Astrid Lindgren relativt nyskapende. Her finner vi ikke eventyrets

tradisjonelle tusser og troll, men varianter som farlige "vildvittror", skumle

"grådvärgar", lysskye "skumtroll" og komiske "rumpnissar". Bare "de underjordiska"

kjenner vi igjen fra annen litteratur. På samme måte som i folkeeventyret, utgjør ikke

97

disse skikkelsene noe uforklarlig for personene i fiksjonsuniverset. Det er først for

leseren at de blir fantastiske karakterer. Felles for alle disse skikkelsene, er at de i tillegg

til å ha en underholdnings- og spenningsverdi, også har en funksjon i Ronjas utvikling.

De første fantastiske skikkelsene Ronja møter på, er grådvergene. Dette første

møtet med skogens mer onde side, blir for Ronja et dramatisk møte med sin egen redsel:

Snart skulle hon ha dem över sej, och de skulle bita ihjäl henne, det

visste hon. Hennes första dag i skogen skulle bli hennes sista.

Men just i den stunden hörde hon ett vrål, och så ursinnigt kunde bara

Mattis ryta. Ja, där kom han, hennes Mattis, med alla sina rövare, deras

bloss lyste mellan träden och Mattis vrål ekade i skogen:

"Försvinn, grådvärgar! Far åt pipsvängen, innan jag dräper er!" (s. 24)

I dette første møtet med grådvergene, er det barnet Ronja vi ser, og barnet Ronja er

verken i stand til å takle grådvergene eller sin egen redsel. Til dette trenger hun hjelp, og

Mattis er den selvsagte redningsmannen. Ronja mangler erfaring til å takle denne

situasjonen. Møtet mellom Ronja og grådvergene representerer dermed et viktig trinn i

Ronjas utvikling, og får karakter av en innvielsesrite. Hun er blitt innviet i det som ikke

bare er godt i Mattisskogen, og fra nå av er hennes forhold til skogen og dens farer mer

bevisst. Også forholdet til hennes egne følelser blir gradvis mer bevisst, og i seinere

møter med grådvergene har hun ingen problemer med å takle verken dem eller sin egen

redsel. Hun har lært at hun ikke må være redd i Mattisskogen, en erfaring som også

kommer til nytte i møtet med skogens andre fantastiske skikkelser.

Redd behøver Ronja derimot ikke å være for de komiske rumpnissene. Disse

små skikkelsene som framtrer som relativt dumme, har valgt å holde seg mest mulig

unna menneskene. De lever sitt eget lille liv i huler under jorda, og har ingen forståelse

for menneskenes handlinger. "Voffor då då?", sier de ustanselig, ord som siden har blitt

allemannseie både i Norge og Sverige og sikkert også i andre land. Dette "Voffor då

då?" hørte Astrid Lindgren av en kvinne som, mens hun var på sykehuset, så for seg at

noen brente opp barna hennes. Det eneste hun gjorde var å gråte mens hun sa disse

ordene, noe Astrid Lindgren aldri siden har kunnet glemme.55

55 Här kommer Astrid Lindgren: TV-program der Torsten Jungstedt

samtaler med Astrid Lindgren om hennes viser og kompositører. Del 2 av

en serie i 3 deler, Barn & Ungdom, Sveriges Television 1993.

98

I tillegg til å være et komisk og svært underholdende innslag, kan disse

rumpnissene også ses som et symbol på menneskers selvopptatthet og mangel på vilje

til å hjelpe andre. Da Ronja sitter fast i rumpenissenes hule, er de overhodet ikke

interessert i å hjelpe henne. De er bare opptatt av at hun har laget hull i taket, og dermed

ødelagt hulen deres. Først da de oppdager at de kan bruke Ronja til fordel for seg selv,

blir hun interessant for dem. Ronjas bein blir brukt som vugge for "lelle gossen", og

hennes rop om hjelp fungerer som voggesang. Gjennom omkvedet sitt "Voffor då då?

Voffor gör ho på detta viset?", blir rumpnissene også et symbol på menneskets, og

kanskje spesielt barnets, undring over alt det uforklarlige i livet. Jeg mener derfor at

rumpnissene representerer det stadiet som Ronja er på idet hun blir sittende fast. Hun

har akkurat selv tilbrakt flere måneder på oppdagelsesferd i skogen, og på barns vis har

sikkert også Ronja undret seg over mange ting i naturen. Forskjellen mellom Ronja og

rumpnissene, er at Ronja ikke er villig til å stagnere på dette stadiet. Hun vil videre,

men til det trenger hun hjelp. Redningsmannen denne gangen, er Birk, og mens Ronja

kommer seg videre sammen med sin redningsmann, blir rumpnissene værende i hulen

sin.

Mens rumpnissene er komiske, er skumtrollene mer vemodige. Begge er

harmløse skapninger, men mens rumpnissene er naive, synes skumtrollene å ha en

innsikt i selve livshemmeligheten. Det virker som de har forstått den store

sammenhengen i livet som menneskene bare såvidt aner begynnelsen til. Første gang

Ronja ser skumtroll, er den vårnatta hun er på vei til Björngrottan. Hun blir vitne til det

jeg ser som skumtrollenes hyllingsrituale til våren:

Hon såg skumtroll dansa i månskenet uppe på en bergknalle. [...] Hon

stannade en stund och kikade på dem utan att de märkte henne. En

underlig dans var det de höll på med. Mycket stillsamt och klumpigt

vaggade de runt, och de brummade också så underligt. Det var deras

vårsång hade Skalle-Per sagt. (s. 142)

Det er ikke tilfeldig at dette møtet med skumtrollene inntreffer akkurat denne natta.

Ronja har akkurat tatt sin beslutning om å forlate Lovis og Mattis, og hun er dermed på

vei bort fra sitt barneliv og på vei til å bli et menneske med erfaring og innsikt. Men

99

ennå betrakter Ronja skumtrollene på trygg avstand, noe som understreker at hun

fortsatt bare er i begynnerfasen i sin utviklingsprosess til å bli et erfarent menneske.

Villvettene, disse fantastiske skikkelsene med fuglekropp og menneskeansikt,

har Ronja både sett og hørt flere ganger. De er vakre, men tvers igjennom onde, og

ligger dermed som en konstant trussel over Mattisskogen. I rein lyst skremmer og truer

de med sine skrik om å "klösa" de "små vackra människorna". Villvettene symboliserer

det ville og onde i menneskene både i Mattisskogen og i den faktiske verden. Den første

sommeren Ronja ferdes i skogen, utgjør villvettene likevel aldri noen virkelig trussel:

"Men inga vildvittror kunde skrämma bort Ronja från hennes stigar och ställen, där hon

levde sitt ensamma skogsliv." (s. 30) Det er ikke før vinteren kommer, og Ronja setter

seg fast i rumpnissehulen at det oppstår en situasjon der villvettene blir direkte

livstruende for Ronja. Hele tiden har de ligget i bakgrunnen og bygget opp en stemning

av spenning og uhygge, og når de nå slår til, blir situasjonen direkte skummel og nesten

uutholdelig spennende. Ronja har nådd et stadium i sin utviklingsprosess der hun har

fått delvis innblikk i hva røveryrket egentlig går ut på. I tillegg har hun såvidt begynt å

lure på om Mattis har rett når han sier at hele Borkaætten bare er "ormyngel" og

"skitstövlar": "Birk syntes aldrig till i hennes skog. Och det var hon ju bara glad för.

Eller var hon det? Ibland visste hon inte själv hur det var med den saken." (s. 70) Ronja

har begynt å få egne meninger, et skritt i riktig retning mot innsikt og erfaring. Når

villvettene nå dukker opp, understreker de Ronjas oppdagelse av at ikke alt er slik som

det først kan synes i Mattisskogen. Ronja har nok en gang fått møte det onde i skogen,

men fordi Birk dukker opp, ender møtet med villvettene godt, og Birk og Ronja blir

"bror og søster". Møtet med villvettene har fått Ronja til å innse at hun trenger andre

mennesker. Hun har opplevd redselen for å miste sitt eget liv, og innser at hun er

tryggere dersom hun ikke er aleine. Også seinere utgjør villvettene en reell trussel

overfor Ronja og Birk, men nå står de sammen, og selv om de ikke klarer å overvinne

de onde villvettene, klarer heller ikke villvettene å overvinne dem.

De onde villvettene har dessuten en annen interessant funksjon. Ved siden av å

symbolisere det ville og utemmede i mennesker generelt, er de også med på å

understreke den villskapen som bor i Ronja. Ronja blir ofte sammenliknet med dyr og

fugler, men enda oftere blir hun sammenliknet med villvettene. Hun kalles, for å trekke

100

fram noen eksempler: "vittrenattsbarn" (s. 29), "en liten vittra" (s. 99) "Mattis’ vildvittra

till dotter" (s. 128). Selv om Ronja er en sammensatt karakter med mange kvaliteter, har

hun likevel det ville til felles med de onde villvettene. Med Ronjas ville egenskaper

tenker jeg ikke minst på det gnistrende temperamentet hennes, men også på hennes

behov for å være fri og for stadig å møte nye utfordringer i naturen. Slik villvettene

jakter på mennesker, er Ronja på stadig jakt etter noe nytt å prøve seg selv på.

De underjordiske dukker opp ved to forskjellige anledninger, og har også to

forskjellige funksjoner i Ronjas identitetsutvikling. Det første møtet Ronja har med de

underjordiske er, som jeg så vidt har vært inne på tidligere (Kap. III, punkt 2.2.1.), et

symbol på Ronjas ønske om å forbli i en barnlig verden. Hun lar seg lokke, men reddes

av Birk. I møtet med de underjordiske minner Ronja om Demeters og Zevs datter

Persefone i gresk mytologi. Persefone gikk en vårdag og plukket blomster da hun ble

røvet til underverdenen av dødsfyrsten Hades. Hun ble omsider reddet av moren

Demeter, liksom Ronja blir reddet av vennen Birk. Andre gang Ronja og Birk møter de

underjordiske, lar hun seg derimot ikke lokke, og dette møtet tydeliggjør derfor den

utviklingen som har skjedd med Ronja. Etter sitt første møte med de underjordiske, har

Ronja gjennomgått en prosess som har gjort henne sterkere og mer bevisst på seg selv

og sine ønsker. De underjordiske, og dermed også drømmen om barndommen som de

symboliserer, innebærer ikke lenger noen trussel for Ronja.

De fantastiske skikkelsene i Mattisskogen er, som jeg nå har vist, med på å gjøre

både Ronja selv og oss som lesere mer bevisst på den utviklingen hun går gjennom. Jeg

mener også at bruddet med realismen i Ronja rövardotter er med på å understreke

Ronjas stilling som sterk jente. Ved stadig å utsette henne for farer og utfordringer, er

de fantastiske skikkelsene med på å understreke Ronjas evne til å takle press og

utfordringer. Gang på gang blir hun satt på prøve, og hver gang klarer hun å komme seg

i trygghet. At også andre mennesker griper inn og hjelper Ronja, ser jeg ikke som et

svakhetstegn, snarere tvert imot. Svak ville Ronja først vært dersom hun hadde vært for

stolt til å ta imot hjelp, og insistert på å klare seg aleine i verden. Selv om det i Ronja

rövardotter er flere brudd med virkeligheten, har vi som lesere ingen, eller i hvert fall

svært få, problemer med å godta Ronja som en troverdig skikkelse. Barn som leser

Ronja rövardotter vil oppfatte Ronja som en skikkelse som minner om dem selv, og

101

som kunne ha eksistert i virkeligheten. Dersom vi ser bort fra hennes enorme psykiske

styrke, er Ronja framstilt både som en realistisk og rund karakter. Det at vi hele tiden

har innsikt i hennes tankegang, gjør at vi til enhver tid forstår hennes valg. Denne

realistiske skildringen av Ronja gjør henne derimot til en mindre overraskende figur enn

Pippi. Mens Pippi-skikkelsen skaper spenning fordi vi aldri vet hva hun er i stand til å

finne på, og fordi vi ikke har innsikt i tankene hennes, er det de fantastiske skikkelsene,

den mystiske naturen og selve handlinga som står for spenningen i Ronja rövardotter.

102

VI. KONKLUSJON

I denne studien av Pippi og Ronja har jeg blant annet villet vise hvordan disse

skikkelsene på ulike måter er framstilt som sterke jenter. Ulikhetene mellom Pippi og

Ronja har ikke minst å gjøre med den tiden de er blitt til i, og det miljøet de er skrevet

inn i. Pippi er den av skikkelsene som er plassert i det mest realistiske og lettest

gjenkjennelige miljøet. Den lille, småborgerlige byen er godt gjenkjennelig som

skandinavisk 40- og 50-tall. Det er likevel vanskelig å registrere at dette "historiske"

miljøet skaper vanskeligheter for barns innlevelse når de leser. Dette skyldes trolig at

elementer i bøkene, som de tidlige leserne oppfattet som realistiske, for nåtidige lesere

blir en del av Pippis fiktive verden, og dermed ikke oppleves som problematiske. De

største problemene møter trolig leseren med den tredje Pippi-boka, Pippi Långstrump i

Söderhavet. Forestillingen om Pappa Efraim som negerkonge og Pippi som

negerprinsesse og den generelle presentasjonen av den tredje verden, støter nok an både

mot vår større kunnskap og vår bevissthet om den industrialiserte verdens tradisjonelle

holdninger. Denne Pippi-boka kommer kanskje slik sett i en særstilling.

Fortellingen om Ronja ligger nærmere dagens lesere i tid, men Ronjas verden er

samtidig fjern fra det unge lesere vil oppfatte som realistisk. Den umiddelbare

opplevelsen vil dermed neppe bli påvirket av historiske samfunnsendringer. Dersom

man velger å fortolke deler av historien som spesifikk politisk allegori, for eksempel

som et bilde på forholdet mellom USA og Sovjet under den kalde krigen, kan nok

seinere hendelser få framstillingen til å virke foreldet, men dette viser jo bare hvor

begrenset og begrensende en slik fortolkning er. Menneskenes evne til å skape splid og

strid er vel til alle tider en uforanderlig del av den menneskelige naturen. Den sentrale

konflikten i boka, Ronjas kamp for å finne seg selv og sin egen identitet i møtet med

samfunnets mange rolleforventninger, er en konflikt som alle lesere vil kunne kjenne

seg igjen i.

Et spørsmål jeg må la stå litt åpent, er hvorvidt Pippis styrke, på den tiden hun

ble til, var en styrke som var uhørt, en styrke som måtte skjules? På grunn av sin styrke,

økonomisk så vel som fysisk, kan ikke Pippi, selv om hun er jente og barn, tvinges til

handlinger og holdninger som hun ikke selv samtykker i. Måtte kvinnestyrke holdes

isolert fra samfunnet? Mens mannlig styrke både i skikkelse av Starke Adolf og

103

politimennene har klare roller og funksjoner i samfunnet, holder Pippi seg stort sett til

sin egen lille verden. Er dette fordi hun er jente, fordi hun er barn, eller er det andre

grunner til dette? I Ronja rövardotter forholder dette seg annerledes. I motsetning til

Pippi er Ronja, som ble til nesten 40 år seinere, integrert i et samfunn, og det viser seg

til og med at nettopp fordi hun er ei sterk jente har hun til og med stor innflytelse i dette

samfunnet.

I et mannsdominert samfunn er det kanskje slik at mennene har påtatt seg sin

tradisjonelle lederrolle og sin selvsikkerhet i denne rollen ut fra en biologisk betinget,

fysisk styrke. Det er neppe tvil om at når Astrid Lindgren tildeler Pippi en slik

overlegen fysisk styrke, er det medvirkende til å gi henne trygghet og selvsikkerhet i

forhold til egne reaksjoner og vurderinger. Selv om Ronja er et på alle måter normalt

barn, også når det gjelder fysisk styrke, er det kanskje betegnende at det aldri henvises

til noen form for kjønnsbestemt mangel på fysisk styrke eller ferdighet. Tvert imot

presenteres Ronja som et barn med stor selvtillit når det gjelder å klare seg i et miljø

som stiller store krav til nettopp fysisk evne.

Det viktigste trekket ved Astrid Lindgrens sterke jenter blir likevel deres frie

holdning til roller og konvensjoner. Tvers igjennom bøkene går en optimistisk tro på at

kjønnsroller og konvensjoner kan endres slik at de gir personligheten mulighet til en

friere og mer tilfredsstillende utvikling. Denne optimistiske holdningen har vel igjen sitt

grunnlag i Astrid Lindgrens overbevisning om barna som representanter for den

opprinnelige og uforvanskete menneskeligheten.

Når Astrid Lindgren skriver, kan vi være sikre på at hun har noe på hjertet som

hun synes det er verdt å formidle videre. Bengt Göransson, tidligere svensk

udanningsminister, har sagt om Astrid Lindgren at: "Hon säjer sånt som hon tycker är

viktigt, och säjer det när hon tycker det är viktigt att säja just det!"56

Fordi det hun har å

si er viktig, og fordi hun også stiller store krav til sine lesere, er hun stadig like aktuell

for barn i alle aldre og i alle land. Hun formidler et stadig ønske om at voksne må forstå

at det er barna som er viktigst, for det er barna som er de virkelige menneskene i Astrid

Lindgrens verden.

56 Göransson, Bengt: "Astrid Lindgren och politiken", i "Söndag med

Astrid Lindgren", et Tv-program som hedret Astrid Lindgren og den

104

Helt til slutt har jeg lyst til å komme med et sitat fra ei annen Astrid Lindgren-

bok, nemlig Bröderna Lejonhjärta. Dette sitatet er en nøkkelpassasje i Astrid Lindgrens

forfatterskap, og det passer like godt til de modige jentene, Pippi og Ronja, som til den

engstelige Skorpan, som disse ordene opprinnelig er tiltenkt. Formuleringen inneholder

alt det Astrid Lindgren formidler av dyd, uselviskhet, mot, offervilje og plikt, og den

formidler samtidig, på en humoristisk måte, det viktige budskapet om å tørre å ta

sjanser, om å tørre å være seg selv:

[...] då sa Jonatan, att det fanns saker som man måste göra, även om det

var farligt.

"Varför då", undrade jag.

"Annars är man ingen människa utan bara en liten lort", sa Jonatan.

(Bröderna Lejonhjärta, s. 56)

innsatsen hun har gjort for barnekulturen i Sverige. Svensk

Television, Kanal 1, 1995.

105

106

V. BIBLIOGRAFI

1. PRIMÆRLITTERATUR

Lindgren, Astrid: Pippi Långstrump, faksimileutgave av det første opplaget som kom

ut i Stockholm i 1945. Trykt i Norge i 1992.

Lindgren, Astrid: Pippi Långstrump går om bord, faksimileutgave av det første

opplaget som kom ut i Stockholm i 1946. Trykt i Norge i 1992.

Lindgren, Astrid: Pippi Långstrump i Söderhavet, faksimileutgave av det første

opplaget som kom ut i Stockholm i 1948. Trykt i Norge i 1992.

Lindgren, Astrid: Ronja rövardotter, Rabén & Sjögren, Stockholm 1981. Min utgave

er trykt i Danmark i 1993.

2. SEKUNDÆRLITTERATUR

2.1. Bøker og artikler som er direkte brukt eller sitert

Ahlgren, Stig: "Blåkulla tur och retur", Svenska Dagbladet, 27. mars 1975.

Andersen, Helge: "Det nye menneskepar", i Aftenposten, oktober 1981.

Beer, Drude: "‘Ronja røverdatter’, uhyggelig og vakker", i Nationen, 4. desember

1981.

Bergom-Larsson, Maria: "Astrid Lindgren-En kärleksförklaring", i Kvinnornas

Litteratur Historia, Del 2/1900-talet, (red.: Ingrid Holmquist og Ebba Witt-

Brattström), Författarförlaget, Stockholm 1983.

Bjerregaard, Poul: "Pippi Langstrømpe og den omvendte verden", i Weekend Avisen,

nr. 19, 25. februar 1993.

Bonde, Maggin og Collsiöö, Jan: "Hele verdens super-mamma", i Verdens Gang, 30.

september 1989.

Buttenschøn, Ellen: Historien om et "påhit", København 1975.

Chodorow, Nancy: "Being and Doing: A Cross-Cultural Examination of the

Socialization of Males and Females", i Vivian Gornick og Barbara K. Moran

(red.): Woman in Sexist Society. Studies in Power and Powerlessness, Basic

Books, New York 1971, ss. 259-291.

Chodorow, Nancy: "Family Structure and Feminine Personality", i Michelle Zimbalist

107

Rosaldo og Louise Lamphere (red.): Woman, Culture, and Society, Stanford

University Press, Stanford, California 1974.

Chodorow, Nancy: The Reproduction of Mothering. Psychoanalysis and the Sociology

of Gender, Berkeley 1978.

Dalby, Åge: "Verdens beste Astrid", "Visst lever Pippi", "Till alla norska barn" og

"Hvor mange millioner?", i Verdens Gang, 31. desember 1987.

Doderer, Klaus: "Medmänsklighet i en tröstlös värld", i Duvdrottningen. En bok till

Astrid Lindgren. (Red.: Mary Örvig, Marianne Eriksson, Birgitta Sjöquist),

Rabén & Sjögren, Stockholm 1987.

Edström, Vivi: Astrid Lindgren. Vildtoring och lägereld, Stockholm 1992.

Edström, Vivi: Barnbokens form, Edström & Stegelands Förlag, Göteborg 1980.

Hagen, Ingrid: "Astrid Lindgren om sin nye bok: - Barn klarer det utroligste", i

Aftenposten, 9. oktober 1981.

Lena Fridell (red.): Barnbok och barnboksforskning, Almqvist & Wiksell, Stockholm

1972.

Hirsch, Marianne: The Mother/Daughter Plot: Narrative, Psychoanalysis, Feminism,

Indiana University Press, Bloomington 1989.

Holte, Elisabeth: "Pippi i overgangsalderen", Aftenposten, 18. februar 1995.

Holter, Harriet: Kvinners liv og arbeid, Universitetsforlaget 1974.

Hovland, Kirsti: Intervju med Astrid Lindgren, i Verdens Gang, 16. januar 1992. (Fra

Norsk barnebokinstitutts arkiver)

Höste, Maud: "Astrid Lindgrens plan för att göra barnen lyckligare", i Barnkultur 16.

juni-august 1975 og i Aftonbladet, 22. juni 1975.

Jor, Finn: "Barn den beste idéen Vårherre hadde", i Aftenposten, 24. oktober 1987.

Kats, Madeleine: "Vårt behov av Pippi Långstrump", i Damernas Värld, nr. 32, 1968.

108

Klingberg, Göte: Barn- och ungdomsboken förr och nu, Natur & Kultur, Stockholm

1968.

Koch, Ruth von: Phantastische Erzählungen für Kinder, i Studien zur Jugendlitteratur,

hefte 5, Ratingen 1959.

Kohlberg, L.: "Analyse der Geschlechtsrollen-Konzepte und - attitüden bei Kindern

unter dem Aspekt der kognitiven Entwicklung", ss. 334-461 i Kohlberg, L.: Zur

kognitiven Entwicklung des Kindes, Frankfurt 1974.

Krüger, Anna: Das fantastische Buch, i "Jugendlitteratur", München 1960.

Kundera, Milan: Romankonsten: essä. Stockholm 1988.

Kümmerling-Meibauer, Bettina: "Det främmande barnet. En intertextuell analys av

Peter Pohls Janne, min vän, trykt i Barnboken (Svenska barnboksinstitutets

tidsskrift), nr. 2, 1994.

Larsen, Turid: "Råsterk, steinrik 50-åring", 1992. (Fra Damms arkiver).

Lindgren, Astrid: "Aldrig våld!", en tale ved mottakelsen av den Tyske Bokhandelens

Fredspris i Frankfurt, 22. oktober 1978. Trykket i Duvdrottningen. En bok till

Astrid Lindgren. (Red.: Örvig, Eriksson, Sjöquist, Rabén & Sjögren,

Stockholm 1987.

"Lindgren slåss for Pippi", i Arbeiderbladet, 19. mai 1993.

Lindgren, Astrid: Bröderna Lejonhjärta, Rabén & Sjögren, Stockholm 1973.

Lindgren, Astrid: Lotta på Bråkmakargatan, Rabén & Sjögren, Stockholm 1961.

Lindgren, Astrid: Madicken, Rabén & Sjögren, Stockholm 1960.

Lindgren, Astrid: Madicken och Junibackens Pims, Rabén & Sjögren, Stockholm 1976.

Lindgren, Astrid: Mio, min Mio, Rabén & Sjögren, Stockholm 1954.

Lindgren, Astrid: Mitt småland, Rabén & Sjögren, Stockholm 1987.

Lindgren, Astrid: Nils Karlsson-Pyssling, Rabén & Sjögren, Stockholm 1949.

Lindgren, Astrid: Sunnanäng, Rabén & Sjögren, Stockholm 1959.

Lundqvist, Ulla: Århundradets barn. Fenomenet Pippi Långstrump och dess

förutsättningar, Stockholm 1979.

Mikkelsen, Arild: "Jeg skled på glattisen og ble forfatter", 2. del av et intervju i tre

deler, i Hjemmet, nr. 14, 1994.

Møhl, Bo og Schack, May: Når børn læser-Litteraturoplevelse og fantasi, Gyldendal,

109

København 1980.

Oakley, A.: Sex, gender, and Society, New York 1972.

Russell, Bertrand: Uppfostran för livet, Stockholm 1951. (Originaltittel: On

Education)

Skotheim, Kjersti: "Astrid Lindgrens barn: Slik ble de til" og "... og så var eventyret

slutt", i Dagbladet, april 1992. (Fra Damm forlags arkiver)

Solberg, Oona: "Alle barnas venn", i Redd Barna Avisa, oktober 1995, ss. 12-14.

Stewart, Susan: Nonsense. Aspects of Intertextuality in Folklore and Literature, New

York 1978.

Strömstedt, Margareta: Astrid Lindgren-En levnadsteckning, Rabén & Sjögren,

Stockholm 1977.

Svensen, Åsfrid: "Synspunkter på fantastisk diktning", i Den fantastiske

barnelitteraturen, av Svensen, Jenssen, Risa og Romøren, Oslo 1982, og i

Litteratur for barn. Artiklar om barns bøker og lesing, (Red.: Tone Birkeland

og Gunvor Risa), LNU/Cappelen, Oslo 1990.

Toft, Herdis: Pigen i historien - historien i pigebogen, Kongarslev 1980.

Veeser, H. Aram (red.): The New Historicism, Routledge, New York og London, 1989.

Zimbalist Rosaldo, Michelle: "Woman, Culture, and Society: A Theoretical

Overview", i Zimbalist Rosaldo og Lamphere (red.): Woman, Culture and

Society, Stanford University Press, Stanford, California 1974.

Zimmermann, Gunilla: Astrid Lindgren. En studiebok, Vimmerby 1989.

Zweigberg, Eva von: Barnboken i Sverige 1750-1950, Rabén & Sjögren, Stockholm

1965.

Zweigbergk, Eva von: Vänkritik: 22 samtal om dikt tillägnade Olle Holmberg,

Stockholm 1959.

Örvig, Mary: En bok om Astrid Lindgren, Stockholm 1977.

110

2.2. Tv-programmer om og med Astrid Lindgren

2.2.1. Programmer som er sitert i oppgaven

"Här kommer Astrid Lindgren", Program i tre deler om Astrid Lindgren, hennes viser

og kompositører, Sveriges Television, Kanal 1, 1993.

"Söndag med Astrid Lindgren". Tv-program om Astrid Lindgrens innsats for svensk

barnekultur. Produsert av Sveriges Television, Kanal 1, 1995.

2.2.2. Progammer som er sett i forbindelse med oppgaven, men ikke sitert

"Ja takk, begge deler", Spørreprogram der Astrid Lindgren og hennes forfatterskap var

tema, NRK, Troms 1995.

2.3. Litteratur som er lest i forbindelse med oppgaven, men ikke sitert

2.3.1. Bøker og artikler

Ambjörnsson og Strömstedt (red.): Läsning för barn. Orientering i dagens

barnlitteratur, Bonniers, Stockholm 1971.

Aurmo, Marit: Person- og miljøskildring i Astrid Lindgrens Barnebøker 1945-49,

Hovedoppgave ved Universitetet i Oslo, Nordisk Institutt, Våren 1976.

Bolin, Zweigbergk, Örvig: Barn och böcker. En orientering, Stockholm 1974.

Buttenschøn, Ellen: Smålandsk fortæller, København 1977.

Cramer, Inge/Jakobsen, Gunnar/Klingberg, Göte: Litteratur for børn og unge. Børne-

og ungdomslitteraturen før og nu, København 1973.

Danielson, Tage: När Ronja rövardotter blev film, Uppsala 1984.

Doderer, Klaus (red.): Lexikon der Kinder - und Jugendliteratur, Zweiter Band: I - O,

Beltz Verlag, Weinheim und Basel 1977.

Ericsson, Lindgren, Hergin og Lindström: Fyra syskon berättar, BOA i Näs, 1992.

Furuland, Lindberger og Örvig (red.): Barnlitteratur i Sverige. Läsning för barn och

barnboksprogram i urval, Stockholm 1970.

Heidtmann, Horst: "Aktuelle prob|lemer med den fantastiske litteratur", i Den

fantastiske fortælling, Barlby og Gormsen (red.), Rødebro 1989.

Hellsing, Lennart: Tankar om barnlitteraturen, Rabén & Sjögren, Stockholm 1963.

Holm, Annika og Widerberg, Siv (red.): Barndomens böcker. Barnbokförfattarnas

111

Litteraturhistoria, Stockholm 1984.

Hurwitz, Johanna: Astrid Lindgren. Storyteller to the world. (I serien "Women of our

time"), USA 1991.

Johansen, Arvid Benn: Fra Tegnérlunden til "Gröna ängars ö", Hovedoppgave i

Nordisk ved Universitetet i Oslo, høsten 1976.

Klingberg, Göte: Barn- och ungdomslitteraturen, Natur & Kultur, Stockholm 1970.

Klingberg, Göte: Barnlitteraturforskning-en introduktion, Almqvist & Wiksell,

Stockholm 1972.

Kristensen, Sven Møller og Ramløv, Preben (red.): Børne- og ungdomsbøger.

Problemer og analyser, 2. opplag, Gyldendals Pædagogiske Bibliotek,

København 1970.

Kristensen, Sven Møller: "Om kvalitet i børnebøger", i Aspekter af børnebøger idag,

Olsen og Schei (red.), Borgens Forlag, København 1974.

Krüger, Anna: "Bausteine des Erzählens", i Zeitschrift für Jugendliteratur, 1967:4. (s.

207)

Lindgren, Astrid: "Astrid Lindgren berättar om sig själv", Rabén & Sjögren,

Stockholm 1977.

Lindgren, Astrid: "Astrid Lindgren berättar i brevform om sig själv och svarar på

frågor om sitt författarskap", Utgitt av Postens Frimärksavdelning i forbindelse

med 80-års dagen, Stockholm 1987.

Lindgren, Astrid: Samuel August fra Sevedstorp og Hanna i Hult, oversatt av Jo

Tenfjord, Oslo 1976. (Originaltittel: Samuel August från Sevedstorp och

Hanna i Hult, Stockholm1975).

Ljunggren, Kerstin: Läs om Astrid Lindgren, AB Rabén & Sjögren Bokförlag,

Stockholm 1992.

Rönnberg, Margareta: En lek för ögat-28 filmberättelser av Astrid Lindgren, Uppsala

1987.

Skjønsberg, Kari: Hvem forteller? Om adaptasjoner i barnelitteraturen, Tiden norsk

forlag, Oslo 1979.

Strömstedt, Bo (red.): Min väg till barnboken. 21 barnboksförfattare berättar, Albert

Bonniers Förlag, Stockholm 1964.

112

Stybe, Vibeke: Fra Askepot til Anders And, 2. utgave, København 1970.

Svensen, Åsfrid: Orden og kaos. Virkelighet og uvirkelighet i fantastisk litteratur,

Aschehoug, Oslo 1991.

Sønsthagen og Weinreich: Børnebogsnøglen. Et leksikon om børnelitteratur, Høst og

Søns forlag, København 1988.

Tucker, Nicholas (red.): Suitable for Children? Controversies in children’s literature,

University of California Press, Berkeley and Los Angeles 1976.

Tucker, Nicholas: The Child and the Book: a psychological and literary exploration,

Cambridge University Press, Cambridge 1981.

Weinreich, Torben: Askepots sko, Danmarks Lærerhøjskole, København 1992.

Ørjasæter, Tordis: Barn og bøker, Oslo 1978.

2.2.2. Utklipp fra aviser, tidsskrifter og blader

(Artiklene er ordnet etter utgivelsesdato.)

Vikdal, Berit: "Astrid Lindgren er gjev som selveste kongen", i Aftenposten, 1978.

Vikdal, Berit: "En lykkelig barndom", i Aftenposten, 25. november 1978.

Bech, Toppen: "Hun er mamma til Pippi og Tjorven", i Aftenposten, 1979.

Bonde, Maggin: "Astrid Lindgren i barneåret: ‘Drep ikke et barns fantasi’", i Verdens

Gang, 6. februar 1979.

Jor, Finn: "Nobelprisen til Astrid Lindgren?", i Aftenposten, 7. februar 1979.

"Bøker skal få folk til å le", i Stavanger Aftenblad, 8. februar 1979.

Røneid, Ingrid: "Barnebokforfatteren Astrid Lindgren: ‘Barn er så flinke til å oppleve

bøker’", i Nationen, 8. februar 1979.

"Astrid er i byen", i Norges Handel og Sjøfarts Tidende, 8. februar 1979.

"Nobels fredspris til Astrid Lindgren? - Trygghet er det viktigste for barn", i

Agderposten, 8. februar 1979.

"‘Pippi’, ‘Karlsson på taket’ og ‘Emil’: Nobelpris til Astrid Lindgren?", i Varden, 8.

februar 1979.

Reistad, Gunnhild Ramm: "Astrid Lindgren og Pippi på Oslo-besøk", i Drammens

Tidende og Buskerud Blad, 8. februar 1979.

"Lindgren: Fri og bevare meg for å få neste års Nobelpris i litteratur", i Lofotposten, 9.

113

februar 1979.

"Foreslått til ‘Fredsprisen’", i Sandefjords Blad, 9. februar 1979.

Nilsen, Åse: "Astrid Lindgren: - Jeg skriver for barna. Ikke for å belære voksne", i

Vestfold Fremtid, 9. februar 1979.

Jor, Finn: "Bestemor til allverdens barn", i Aftenposten 10. februar 1979.

Malgefors, Lars: "Astrid Lindgren - den verdensberømte eventyrtanten ...", i Harstad

Tidende, 10. februar 1979.

Solberg, Tone: "Barnesinnet kjenner ingen landegrenser", i Dagbladet, 10. februar

1979.

Wulff, Anjo: "Her kommer Astrid Lindgren", i Adresseavisen, 10. februar 1979.

Nilsen, Åse: "Astrid Lindgren: -Jeg skriver for barn, ikke for å belære voksne", i

Fremover, 12. februar 1979.

Malgefors, Lars: "Astrid Lindgren-eventyrtanten for allverdens barn. En heldig

forstuelse ga oss Pippi, Emil og de andre", i Sandefjord Blad, 17. februar 1979.

"Barn er gode lesarar", i Vårt blad, 21. februar 1979.

Hangeraas, Ann Brit: "Vi mennesker må ikke være så redde for hverandre", i

Hjemmet nr. 9, 1979.

"Astrid Lindgren: ‘Jeg skriver for barnet i meg selv’", i Kvinner og Klær nr. 16, 1979.

"Astrid Lindgren på Norgesbesøk 8. oktober 1981 for å presentere sin nye bok, Ronja

røverdatter", pressemelding fra Damm & Søn Forlag, 8. oktober 1981.

Solberg, Tone: "-Vi lever på galskapens bristepunkt", i Dagbladet, 9. oktober 1981.

Bjørhovde, Hilde: "Barn skaper fantastiske ting på mine fattige ord", i Aftenposten, 11.

november 1983.

Andersen, Helge: "Astrid Lindgren 75 år. Vi hopper rennesten for henne", i

Aftenposten 13. november 1982.

Bonde, Maggin: "Verdens meste, VERDENS BESTE ...", i Verdens Gang, 15.

desember 1984.

Richvoldsen, Tor: "Pippi Langstrømpe 40 år. Gjorde Astrid Lindgren kjent og

populær", i Norpress, 1985.

Hagen, Ingvild: "Pippi ble til ved tilfeldigheter", i Haugesunds Avis", 9. november

1985.

114

Berg, Øivind: "Astrid Lindgren skriver - Ilon og Bjørn tegner", i Agderposten, 15.

september 1986.

Wilhelmsen, Ellen: "Bakkebygrenda", i Programbladet nr. 44, 1986.

Lystrup, Marianne: "Pippi en hjertevarm 40-åring", i Vårt Land, 28. november 1986.

Gåsvatn, Kari: "Mammaen til Pippi og Emil", i Dagbladet Rogaland, 17. januar 1987.

Nyman, Krister: "Astrid Lindgren fyller 80 år-La meg få ro!", i Rogalands Avis, 7.

mars 1987.

Botnen, Bjarte: "Pippi og Emils mor blir åtti år i høst, og ny bok kommer ...", 1987.

(Fra Damms arkiver).

"Pippi Langstrømpe", i Vårt Land, 6. november 1987.

Carlsen, Terje: "Alles Astrid fyller 80 år", i Bergens Tidende, 12. november 1987.

Johannessen, Gitte: "Hver nordmann sin Pippi Langstrømpe", i Ringerikes Blad, 12.

november 1987, og i Østlands Posten, 25. november 1987.

"Fra en husmor i Dalagatan", (Gjengivelse av korrespondansen som foregikk mellom

Astrid Lindgren og Bonnier Forlag da Bonnier refuserte manuskriptet om Pippi

Långstrump i 1944), i Aftenposten, 13. november 1987.

Owing, Nina: "Astrid Lindgren fyller 80 år", i Glåmdalen, 13. november 1987.

Sørbø, Jan Inge: "-Her kommer Astrid Lindgren", i Stavanger Aftenblad, 14. november

1987.

Johannesen, Gitte: "Opprøreren som treffer oss i hjertet", i Dagen, 27. november 1987.

Fjeldstad, Kjersti: "Lindgrens glade grøss", i Akershus Arbeiderblad, 18. oktober 1988.

Enger, Ruth Krefting: "Astrid Lindgren skriver med varme, håp og kjærlighet ...".

(Skrevet i forbindelse med at Astrid Lindgren var månedens navn i P1). I

Aftenposten, 1. november 1988.

Månsson, Karin: "Bra barndom blev böcker - tilsammans minns systrarna sina lyckliga

år", i Kultur, 12. mai 1989.

Westrheim, Karin: "Herskerinnen over barndommens riker", i Dagbladet, 24. juni

1989.

Salvesen, Elisabeth: "Ronja Røverdatter", i Redd Barna-avisen, nr. 10, 1989.

Andreassen, Liv H.: "Fødselsdagsbarnet Astrid Lindgren", i Friheten, 17. november

1989.

115

Strömstedt, Margareta: "Astrid Lindgren. Forever Pippi", i Scanorama, desember

1989/januar 1990.

Bistrup, Rie: "Astrid Lindgren. I barndommens rike", i Aftenposten, 9. februar 1991.

Omtale angående 85-års dagen og feiringen av denne i bokhandler rundt om i

landet, i Verdens Gang, 14. november 1992.

Transworld: "Astrid Lindgren (84) om Pippi Langstrømpe: Verdens beste Pippi er

norsk", i Norsk Ukeblad, nr.11, 10. mars 1992.

Skillestad, Tor: "Astrid Lindgren (84) har skrevet sin siste bok: Er redd for å bli

blind!", i Se og Hør, nr. 12, 1992.

Skråmestø, Børge: "Mamma Mio! Astrid Lindgren fyller 85 år i dag", i

Arbeiderbladet, 14. november 1992.

Schützer, Kia: "Astrid Lindgrens egen kulturpark", i Aftenposten, 13. mai 1992.

Tenfjord, Jo: "Nordens eventyrlige ambassadør 85 år", i Aftenposten, 15. november

1992.

"Lindgren slåss for Pippi", i Arbeiderbladet, 19. mai 1993.

Botnen, Bjarte: "Hos Astrid i Vimmerby og Emil i Katthult", i Vårt Land, 23.

september 1993.

Grindaker, Siw: "Astrid (85) tok Cannes med storm og Pippi (45) blir tegnefilm", i

Dagbladet, 11. oktober 1993.

Holte, Elisabeth: "Pippi får eventyrhus i 1995", i Aftenposten, 6. april 1994.

"Jeg hadde verdens vakreste barndom", 1. del av et intervju i tre deler, i Hjemmet, nr.

12-13, 1994.

"Slik ble alle mine figurer født", 3. og siste del av et intervju med Astrid Lindgren, i

Hjemmet, nr. 15, 1994.

"Pippi reddet Suzanne", om Suzanne Brøgger, i Aftenposten, 7. mai 1994.

Elisabeth, Holte: "Pippi i overgangsalderen", i Aftenposten, 18. februar 1995.

Lindgren, Astrid: "Här blir sagorna verklighet ...", i program for "Astrid Lindgrens

värld", Vimmerby, sommeren 1995.

Diverse artikler i Tidningen om Vimmerby. Astrid Lindgrens Stad, sommeren 1995.

Diverse artikler i Astrid Lindgrens Småland. Vimmerby Tidning/Kinda Postens

sommartidning 1995.

116

2.4. Litteratur benyttet til utarbeidelsen av leseundersøkelsen

Borgen, Anne-Mari Hole: Synspunkter på vurderingskriterier, og en gruppe 9.

klassingers vurdering av ei ungdomsbok, Hovedoppgave ved pedagogisk

Forskningsinstitutt, Oslo 1972.

Eriksen, Ove André: Undersøkelse omkring barn og ungdoms lesevaner, Etter oppdrag

fra Den norske forleggerforeningen, Oslo, april 1979.

Gjengset, Gunnar: Barn. Nytt fra forskning om barn i Norge, Nr. 1, Trondheim 1987.

Gjengset, Gunnar: Barns lesevaner. En prosjektrapport, Rapport nr. 9, Trondheim

1986.

Smedmark, Boel: Mellanstadiebarns reaktion på två litterära texter. En

läserundersökning. Nr. 3, Uppsala 1975.

Sandhaugen, Eva og Østmo, Ingjerd: Lesing og bibliotekbruk hos ungdomsskoleelever

på Holmlia, Hovedoppgave ved Statens bibliotekhøgskole, Oslo 1988.

117

VEDLEGG 1

1. LESEUNDERSØKELSE 4. KL. ROM SKOLE, ASKIM.

PIPPI LANGSTRØMPE OG RONJA RØVERDATTER

AV ASTRID LINDGREN

1. 1. GENERELLE LESEVANER

1. Er du gutt ___ eller jente___ ?

2. Er norsk ditt morsmål? Ja ___ Nei ___ Mitt morsmål er _________________

3. Liker du å lese?

___ Det beste jeg vet

___ Ganske morsomt

___ Sånn passe

___ Helst ikke

___ Det verste jeg vet

4. Liker du å bli lest for?

___ Det beste jeg vet

___ Ganske morsomt

___ Sånn passe

___ Helst ikke

___ Det verste jeg vet

118

5. Hvor ofte leser du bøker eller blader på fritiden?

___ Hver dag

___ Nesten hver dag

___ 2-3 ganger i uka

___ Sjelden

___ Aldri

6. Hva slags bøker liker du best å lese eller bli lest for? Husker du noen bøker eller

forfattere som du har likt spesielt godt? (Både norske og utenlandske)

7. Er du medlem av en bokklubb?

___ Ja ___ Nei ___ Har vært

Hvilken bokklubb?

______________________________________________________________________

119

8. Hvor får du bøkene dine fra?

___ Jeg leser ikke bøker

___ Kjøker i kiosk

___ Kjøper i bokhandelen

___ Låner på skolebiblioteket

___ Låner på folkebiblioteket

___ Låner av venner

___ Fra bokklubb

___ Får i presang

___ Arver fra eldre søsken eller andre

9. Hvilken bok leste du sist på fritiden din?

________________________________________________________________

10. Hva slags bøker vil du helst at dere skal lese på skolen?

120

1.2. OM PIPPI-BØKENE OG RONJA RØVERDATTER

1. Hvem av disse liker du best å lese om?

___ Pippi ___ Ronja

2. Hvorfor liker du best ___________________?

___ Det skjer mer i denne boka

___ Den er skumlere

___ Den er gladere

___ Den slutter fint

___ Den handler om slike ting som jeg vil være med på

___ Den likner mest på sånn som jeg har det

___ Jeg liker personene i denne boka best

___ Hovedpersonen får gjøre som hun vil

Andre grunner til at jeg liker denne boka best:

121

3. Er det noe i disse bøkene som du liker eller husker spesielt godt?

4. Hvordan vil du beskrive Pippi?

122

5. Hvordan vil du beskrive Ronja?

6. Synes du det er noen likheter mellom Pippi og Ronja?

123

7. Hvem av disse personene synes du likner mest på deg?

___ Tommy ___ Birk

___ Annika ___ Ronja

___ Pippi ___ Ingen av disse

Hvorfor? Hva er det du liker eller ikke liker ved denne personen?

8. Hvem av disse personene synes du likner minst på deg selv?

___ Tommy ___ Birk

___ Annika ___ Ronja

___ Pippi

Hvorfor? Hva er det du liker eller ikke liker ved denne personen?

124

9. Hva synes du om de voksne i Pippi-bøkene?

Du kan gjerne skrive litt om for eksempel foreldrene til Tommy og Annika, Pappa’n

til Pippi, skolefrøkenen og damene i kaffeselskapet.

10. Hva synes du om de voksne i Ronja røverdatter?

Du kan gjerne skrive litt om for eksempel Mattis, Lovis, Skalle-Per, Borka og

Undis.

125

11. Hvor store barn synes du Pippi-bøkene passer for?

___ 5-6 år

___ 7-8 år

___ 9-10 år

___ 11-12 år

___ 13-14 år

12. Hvor store barn synes du Ronja røverdatter passer for?

___ 5-6 år

___ 7-8 år

___ 9-10 år

___ 11-12 år

___ 13-14 år

126

13. Har du lest noen andre bøker av Astrid Lindgren?

___ Mesterdetektiven Blomkvist

___ Alle vi barna i Bakkebygrenda

___ Per pusling

___ Mio, min Mio

___ Lillebror og Karlson på taket

___ Rasmus på loffen

___ Lotta fra Bråkmakergata

___ Marikken

___ Emil fra Lønneberget

___ Vi på Saltkråkan

___ Brødrene Løvehjerte

14. Har du sett noe av Astrid Lindgren på Tv, video, kino eller teater?

___ Pippi

___ Ronja røverdatter

___ Emil

___ Mesterdetektiven Blomkvist

___ Rasmus på loffen

___ Alle vi barna i Bakkebygrenda

___ Vi på Saltkråkan

___ Marikken

___ Mio, min Mio

___ Lotta fra Bråkmakergata

___ Karlson på taket

___ Per pusling

127

15. Vet du noe mer om Astrid Lindgren?

16. Synes du Astrid Lindgren er flink til å skrive bøker for barn?

TUSEN TAKK FOR HJELPEN!

HILSEN AGNES

128

VEDLEGG 2

1. KOMMENTARER TIL LESEUNDERSØKELSEN

1.1. Forord

Denne leseundersøkelsen ble gjennomført tirsdag 14. april 1994 i 4. klasse ved

Rom skole i Askim. Undersøkelsen består av to deler: Den første omhandler mer

generelle lesevaner hos barn i 10-års alderen, mens den andre fokuserer på Astrid

Lindgren og hennes bøker om Pippi Langstrømpe og Ronja røverdatter.

1.2. Målet med undersøkelsen

Målet med denne undersøkelsen var først og fremst å finne ut noe mer om Astrid

Lindgren som barnebokforfatter; hennes effekt på barn som lesere og publikum. Hva er

da mer naturlig enn å spørre ekspertene på området, nemlig barna selv?

Noe av det jeg ville vite, var om barn i denne aldersgruppen tydelig foretrekker

den ene jenteskikkelsen framfor den andre. Jeg ville for eksempel vite om Pippi er blitt

"foreldet". Har samfunnet rundt oss forandret seg så mye siden 1945 at Pippi ikke lenger

står fram som den "gale" jenta hun en gang var?

Jeg var interessert i å finne ut hvordan barna så på Pippi og Ronja, og om de

klarte å se noen likheter mellom disse tilsynelatende så forskjellige skikkelsene.

Videre ville jeg at barna selv skulle prøve å bestemme hvilken aldersgruppe de

syntes disse bøkene passet best for.

Jeg var også interessert i å se eventuelle forskjeller på gutter og jenter som lesere

av disse bøkene.

1.3. Forberedelsene

Jeg var vikar i denne klassen i seks dager. I denne perioden hadde vi "Prosjekt

Astrid Lindgren". Vi leste høyt fra Ronja røverdatter og de tre Pippi-bøkene. Alle

bøkene ble lest på norsk. På grunn av omfanget av Pippi-bøkene, og fordi barna kjente

disse ganske godt fra før av, måtte jeg velge ut en del kapitler. Disse var: "Pippi flytter

inn i Villa Utsikten", "Pippi begynner på skolen", "Pippi som livredder" (alle fra Pippi

Langstrømpe), "Pippi holder avskjedsselskap", "Pippi går ombord" (begge fra Pippi går

129

ombord) og "Pippi ordner spørrelek", "Pippi får et brev", "Pippi snakker fornuft med en

hai" og "Pippi Langstrømpe vil ikke bli stor" (alle fra Pippi til sjøs).

For å få litt avveksling, samt for ikke å komme i tidsnød, benyttet vi oss også av

en del video. Vi så deler av filmen om Ronja, samt et par avsnitt av Pippi-

filmatiseringen. ("Pippi går på kafferep", fra Pippi Langstrømpe, og "Pippi går i affärer"

fra Pippi går ombord).

Foruten at vi leste og så på video, tegnet barna fra fortellingene og hadde med

bilder av Astrid Lindgren fra ukeblader.

Fordi et av spørsmålene i leseundersøkelsen lød "Vet du noe mer om Astrid

Lindgren?", unnlot jeg å fortelle noe om henne som person før undersøkelsen fant sted.

Dette var derimot noe vi snakket en del om dagen etter undersøkelsen. Det eneste barna

fikk vite før leseundersøkelsen, var Astrid Lindgrens alder, siden noen av barna var

veldig nysgjerrige på dette etter å ha sett bilder av henne.

1.4. Gjennomføringen av leseundersøkelsen

Selve gjennomføringen fant som sagt sted tirsdag 12. april 1994. Den strakk seg

over en periode på to skoletimer. 17 av de 18 elevene satt sammen med meg i

klasserommet, mens én elev satt i et annet rom sammen med en hjelpelærer. Så langt

det var mulig gikk vi gjennom undersøkelsen sammen spørsmål for spørsmål. Jeg leste

spørsmålet høyt for dem, og ga dem så tid til å svare. Dette fungerte stort sett bra, men

noen av elevene ville gjerne bli fort ferdig, noe som kanskje kunne vært forhindret ved å

dele ut ett og ett ark av gangen i stedet for hele undersøkelsen. Ett minus ved å dele ut

ett og ett ark, er at det da ville blitt vanskeligere å se sammenhengen i besvarelsen til én

og samme person.

130

2. KOMMENTARER TIL BESVARELSENE

2.1. Resultatet av undersøkelsens del I: Elevenes generelle lesevaner

Spørsmål 1.

Klassen består av 18 elever: 8 gutter og 10 jenter.

Spørsmål 2.

17 av elevene har norsk som sitt morsmål. Én elev har vietnamesisk som

morsmål. Denne eleven har bodd hele sitt liv i Norge. Han snakker norsk på

skolen, men bare vietnamesisk i hjemmet.

Spørsmål 3.

På spørsmål om de liker å lese, svarer:

4 elever: "Det beste jeg vet" (1 gutt, 3 jenter)

7 elever: "Ganske morsomt" (4 gutter, 3 jenter)

7 elever: "Sånn passe" (3 gutter, 4 jenter)

0 elever: "Helst ikke"

0 elever: "Det verste jeg vet"

Fordelingen av gutter og jenter på de forskjellige svarene er ganske jevn.

Spørsmål 4.

På spørsmål om de liker å bli lest for, svarer:

5 elever: "Det beste jeg vet" (2 gutter, 3 jenter)

4 elever: "Ganske morsomt" (2 gutter, 2 jenter)

7 elever: "Sånn passe" (3 gutter, 4 jenter)

2 elever: " Helst ikke" (1 gutt, 1 jente)

0 elever: "Det verste jeg vet"

131

Fortsatt jevn fordeling av gutter og jenter på de forskjellige besvarelsene.

Spørsmål 5.

På spørsmål om hvor ofte de leser bøker eller blader, svarer:

6 elever: "Hver dag" ( 2 gutter, 4 jenter)

5 elever: "Nesten hver dag" (4 gutter, 1 jente)

4 elever: "2-3 ganger i uka" (4 jenter)

3 elever: "Sjelden" (2 gutter, 1 jente)

0 elever: "Aldri"

Også her er fordelingen av gutter og jenter ganske jevn tatt i betraktning at svarene

"Nesten hver dag" og "2-3 ganger i uka" kan ha tilnærmet samme betydning.

Spørsmål 6.

På spørsmål om hva slags bøker de best liker å lese/bli lest for, kommer det første store

skillet mellom gutter og jenters lesevaner:

Guttene: 3 elever svarer "Donald Duck & Co."

2 elever svarer "Donald Duck & Co." og "Astrid Lindgren-bøker"

eller "Stompa-bøker".

3 elever nevner Roald Dahl-bøker, bøker av Astrid Lindgren og bøker

om Troll-gjengen.

Jentene: 8 elever nevner bøker som Frøken Detektiv eller andre

spenningsbøker (Roald Dahl, Linda og Diamanttyvene,

spøkelseshistorier).

4 elever nevner Astrid Lindgren-bøker.

132

2 elever svarer "Donald Duck & Co., men begge disse jentene nevner

også andre bøker. (Se ovenfor)

1 elev svarer bare TOPP (popblad)

Spørsmål 7.

Også når det gjelder medlemsskap i bokklubber er det en tilsynelatende stor forskjell

mellom gutter og jenter:

Gutter: 4 elever har aldri vært medlem av en bokklubb

4 elever har vært medlem, men bare én av dem husker i hvilken

bokklubb ("Donalds bokklubb")

Ingen av guttene er lenger medlem i en bokklubb.

Jenter: 1 elev har aldri vært medlem i en bokklubb

6 elever har vært medlem av en eller flere bokklubber, men har meldt

seg ut.

3 elever er fortsatt medlemmer av en bokklubb (2 i "Penny-

klubben", 1 i "Tuppen og Lillemor-klubben")

Bare 2 av jentene som har vært medlem av en bokklubb har vært i en av de mer

"seriøse" bokklubbene. ("Barnas bokklubb" og "Barnas beste")

Spørsmål 8.

Når det gjelder tilgangen på bøker, evt. blader, svarer:

0 elever "Jeg leser ikke bøker"

4 elever "Kjøper i kiosk" (1 gutt, 3 jenter)

9 elever "Kjøper i bokhandelen", evt. i butikken (6 gutter, 3 jenter)

9 elever "Låner på skolebiblioteket" (5 gutter, 4 jenter)

133

8 elever "Låner på folkebiblioteket" (3 gutter, 5 jenter)

3 elever "Låner av venner" (3 jenter)

8 elever "Fra bokklubb" (2 gutter, 6 jenter)

9 elever "Får i presang" (4 gutter, 5 jenter)

5 elever "Arver fra eldre søsken", evt. fra andre (2 gutter, 3 jenter)

Guttene og jentene har forholdsvis like måter å skaffe seg litteratur på. De eneste

avvikene som er verdt å merke seg, er at det er flere jenter enn det er gutter som får

bøker fra bokklubber, samt at det i denne klassen bare er jentene som låner lesestoff fra

venner. Dette kan kanskje ha noe å gjøre med at så mange av guttene leser blader eller

tegneserie-bøker, og at de stort sett har de samme bladene eller bøkene slik at det ikke

er noen hensikt å låne av hverandre.

Spørsmål 9.

På spørsmål om hvilken bok de sist leste på fritiden, svarer:

Guttene: 4 elever "Donald Duck"

1 elev "Sprint" (Et annet tegneserieblad)

1 elev Ronja røverdatter

1 elev OL-Ekstra

1 elev Stompa skriver dagbok

Jentene: 2 elever Frøken Detektiv

1 elev Linda og diamanttyvene

1 elev Bobsey-barna

1 elev Han sa ja

1 elev Sofie og pytondagen

1 elev Skinnet bedrar

1 elev Du er jo bare tretten

1 elev "Donald Duck"

1 elev har ikke lest noen bok på fritiden

134

Det er ingen tvil om at mens det blant guttene er mest "in" å lese blader, er det

spenningsbøker, hestebøker og såkalte "jentebøker" som går igjen blant jentene.

Spørsmål 10.

Når det gjelder bøker elevene helst vil lese på skolen, svarer:

Guttene: 3 elever ønsket "Spennende bøker"

1 elev ønsket "Eventyrbøker"

4 elever ønsket Astrid Lindgren-bøker eller Roald Dahls

Charlie og den store glassheisen.

Jentene: 7 elever ønsket "Astrid Lindgren-bøker"

2 elever ønsket "Frøken Detektiv-bøker"

4 elever ønsket "Spøkelseshistorier"

Jentene kom ellers med mer generelle forslag som "morsomme bøker", "blader",

"detektivhistorier", "krim og grøssere" og "komiske bøker".

Valget av bøker å lese på skolen var ganske likt blant guttene og jentene. Den tydeligste

forskjellen var at nesten alle jentene hadde flere forslag til bøker, mens de fleste guttene

bare kom med ett forslag.

135

2.2. Resultatet av undersøkelsens del II: Om Pippi-bøkene og Ronja røverdatter

Spørsmål 1.

På spørsmål om hvem de liker best å lese om, Pippi eller Ronja, svarer:

8 elever "Pippi" (2 gutter, 6 jenter)

10 elever "Ronja" (6 gutter, 4 jenter)

Antallet elever er dessverre for lite til å kunne si noe sikkert om denne preferansen på

grunnlag av hvilket kjønn eleven er. Det som kan være verdt å merke seg, er at mens

jentene er omtrent jevnt fordelt på de to skikkelsene, foretrekker hele 75% av guttene

Ronja framfor Pippi.

Spørsmål 2.

På spørsmål om hvorfor de liker best Pippi eller Ronja, svarer:

De som har valgt Pippi: "Det skjer mer i denne boka" (3 jenter)

"Den er mer spennende" (1 jente)

"Den er gladere" (1 gutt, 3 jenter)

"Den slutter fint" (2 jenter)

"Den handler om slike ting jeg vil være med på" (2 jenter)

"Den likner mest på sånn som jeg har det" (1 jente)

"Jeg liker personen i denne boka best" (2 jenter)

"Hovedpersonen får gjøre som hun vil" (2 gutter, 5 jenter)

Begge gutten oppgir også andre grunner til at de liker denne boka best. Den ene gutten

synes at boka er "morsom og rar", og den andre sier at "Pippi er så morsom".

Bare to av jentene oppgir andre grunner til at de liker Pippi-bøkene best. Den ene jenta

liker historien om Pippi fordi "den er gøy", og den andre "fordi da jeg var liten så jeg

alltid på Pippi". Dette siste svaret er dessuten mer eller mindre strøket over i

besvarelsen.

136

Verdt å merke seg, er at begge guttene oppga egne grunner til at de liker Pippi best,

mens bare en liten del av jentene gjorde det samme. På den annen side krysset jentene

av på mange flere av de allerede oppgitte grunnene enn det guttene gjorde. Guttene satte

bare henholdsvis ett og to kryss.

Når det gjelder avkrysningen har hele 7 av de 8 elevene oppgitt at en av grunnene til at

de liker Pippi, er at "Hovedpersonen får gjøre som hun vil". Dette var også noe som

kom fram i samtaler om Pippi-bøkene etter undersøkelsen. På spørsmål fra meg om de

kunne tenke seg å ha det som Pippi, svarte likevel alle sammen "nei". "Det ville blitt for

mye rot". Ei jente foreslo at "det kunne jo vært kjekt å bare ha foreldre annenhver uke,

eller noe sånt!"

De som har valgt Ronja: "Det skjer mer i denne boka" (3 gutter, 3 jenter)

"Den er skumlere" (1 gutt, 1 jente)

"Den er mer spennende" (5 gutter, 3 jenter)

"Den slutter fint" (1 gutt, 2 jenter)

"Den handler om slike ting som jeg vil være med på" (1 gutt,

3 jenter)

"Jeg liker personene i denne boka best" (1 gutt, 1 jente)

"Hovedpersonen får gjøre som hun vil" (1 gutt, 1 jente)

3 av de 6 guttene gir også andre grunner til at de liker boka om Ronja best. Én sier at

"den er fin å lese i", en annen synes at "den slutter fint" (denne gutten krysset også av på

dette svaret) og én liker den fordi "den er spennende". (Også denne gutten hadde

allerede krysset av på dette svaret).

2 av de 4 jentene gir andre grunner til at de liker boka om Ronja best. Ei jente sier at

"den er mest troverdig". Den andre jenta liker boka "fordi det skjer så mye spennende".

(Denne jenta har ikke krysset av på dette svaret tidligere).

137

De viktigste grunnene for å like Ronja røverdatter, er altså at boka er spennende og at

det hele tiden skjer mye. Dette var også inntrykket jeg fikk da vi så på video av Ronja.

Nesten alle satt musestille under filmen, gjerne med hendene opp i ansiktet når det ble

litt for spennende. Pippi, derimot, kunne til tider gjøre at enkelte ble litt rastløse foran

Tv-skjermen.

Spørsmål 3.

På spørsmål om det er noe i Pippi-bøkene eller Ronja røverdatter som de husker

spesielt godt nevner 4 av guttene personer eller episoder fra Ronja røverdatter:

"Da Ronja og Birk datt i elva"

"Villvetter som leter etter mennesker"

"Ronja og Birk. Mattis og Borka"

"Birk"

2 av guttene nevner episoder fra Pippi-bøkene:

"Da Pippi var på Kurrekurreduttøya"

"At Pippi heiv Benka opp i en buske"

1 av guttene benytter sjansen til å si at han "liker begge bøkene like bra", mens den

siste av guttene gir et kort "nei" på dette spørsmålet.

I jentenes besvarelser blir personer eller episoder fra Ronja røverdatter nevnt hos 6 av

jentene:

"Da Ronja og Birk fanget villhester første gang. Og når huldretusser

[rumpnisser] er med!"

"Ronja og Birk, huldretusser, villvettene, grådvergene, Lovis, Undis, Borka,

Mattis, Skalle-Per"

"At de rømte, og så møtte huldretusser"

138

"Ronja, huldretusser, villvettene, Borka, Mattis, Lovis, Undis"

"Da Birk datt ned i helvetesgapet, huldretussene og Skalle-Per"

"Ronja, huldretusser, villvettene, Borka, Mattis, Lovis, Undis"

Personer eller episoder fra Pippi-bøkene blir også nevnt hos 6 av jentene:

"Når Pippi vasker gulvet, og kjøper godis"

"Pippi, Annika, Tommy"

"Pippi, Tommy og Annika, Herr Nilson, hesten til Pippi"

"Jeg synes Pippi er morsom"

"Det er en spesiell film jeg liker veldig godt, og den heter: ‘Pippi drar til sjøs’"

"Da Pippi, Tommy og Annika var på Kurrekurreduttøya"

Stort sett virker det som om jentene gir fyldigere svar enn guttene. 3 av jentene har også

nevnt episoder eller personer fra både Pippi-bøkene og Ronja røverdatter. Som hos

guttene, er det også ei av jentene som har valgt å ikke svare.

Spørsmål 4.

På spørsmål om hvordan de vil beskrive Pippi, er det hele 9 av elevene som sier noe om

Pippis utseende (3 gutter, 6 jenter). En av elevene, ei jente, skriver kun om utseendet,

mens de andre 8, i likhet med resten av klassen, også kommenterer andre sider ved

Pippi:

7 elever skriver at Pippi er "sterk, rik" og/eller "modig" (4 gutter, 3 jenter)

9 elever synes at hun er "morsom" og/eller "rar" (5 gutter, 4 jenter)

4 elever har merket seg at Pippi er "snill" (2 gutter, 2 jenter)

4 elever synes hun er "rampete" eller "en urokråke" (1 gutt, 3 jenter)

4 elever forteller at "Pippi bor alene" (4 jenter)

4 elever forteller at "Pippi får gjøre som hun vil (4 jenter)

I de tre siste kommentarene finner vi et skille mellom guttenes og jentenes besvarelser.

139

Bare jenter har kommentert at Pippi bor aleine og er fri til å gjøre som hun vil. Det er

dessuten flere jenter, mens det bare er én gutt, som har oppfattet Pippi som rampete.

Dette kan selvsagt være tilfeldig, og elevtallet i leseundersøkelsen er altfor lavt til å

kunne si noe sikkert, men dersom man skal gi seg lov til å spekulere litt i dette, er det

nærliggende å tenke på de ulike konvensjonene som møter gutter og jenter under

oppveksten. Tradisjonelt sett minner Pippi mer om en gutt enn om ei jente. Gutter har

lov til å være litt mer rampete enn jenter, før de blir sett på som uhøflige og uten

oppdragelse.

Spørsmål 5.

På spørsmål om hvordan de vil beskrive Ronja, er ikke utseendet fullt så flittig

kommentert som hos Pippi:

3 elever nevner at "hun har sort hår" (1 gutt, 2 jenter)

3 elever skriver at hun er "pen" eller "søt" (3 jenter)

Av de åtte guttene blir Ronja beskrevet slik:

"Selvstendig"

"Hun er flink i skogen"

"Hun er sur og er ikke redd for noe bortsett fra villvetter"

"Hun er venner med Birk"

"Hun er mer spennende og mye tøffere enn Pippi. Hun gjør mye mer enn

Pippi"

"Hun er veldig modig"

"Ei vill jente"

"Røverdatter og smart og snill"

I tillegg til kommentarer om utseendet, blir Ronja beskrevet av de ti jentene som:

"Morsom og viljesterk"

140

"Litt rar"

"Kul"

"Får en borkarøver til bror"

"Ho er flink. Ho er tøff"

"Hun er pen, og hun tør å sette seg ut for farer"

"Alvorlig og innesluttet. Redd for å fortelle gale ting. Bestemt"

"Pen, søt, kul"

2 av jentene bemerker dessuten også her at "Ronja gjør som hun vil".

Spørsmål 7.

På spørsmål om de syntes at de selv liknet på noen av personene i bøkene var det 8 av

de 18 elevene som så likheter med sin egen person. Dette gjaldt bare 2 av guttene,

mens 6 av jentene så likheter. Noen av jentene så også likheter med flere av personene.

Den ene av guttene så likhet med Tommy. Dette begrunnet han med at "han er snill, og

en fin gutt". Den andre gutten så likheter med både Tommy og Birk, men skrev ikke

hvorfor.

Ei av jentene syntes hun liknet mest på Annika.

Ei av jentene syntes hun liknet på både Pippi og Ronja. Hun begrunnet det slik: "Jeg

er nesten like rampete som hu [Pippi]", og "Ronja likner jeg mest i oppførsel

(ikke utseende)".

Ei jente syntes hun liknet Pippi fordi: "Hun har fregner, og det har jeg. Hun er

rampete, og det er jeg".

Den tredje jenta som syntes hun liknet Pippi, sier at hun liker Pippi fordi "Pippi er

sterk".

Ei av jentene syntes hun liknet Birk, men sier ikke noe mer om hvorfor. Denne jenta

syntes også at hun liknet på Ronja. Om Ronja skriver hun at "hun er søt".

To andre jenter syntes også at de liknet på Ronja. Den ene sier at hun "pleier å gå i

skogen som Ronja", og den andre sier at "vi er like til sinns, og begge liker

141

naturen, og vi vil bestemme".

Spørsmål 8.

Når det gjelder hvilke personer elevene syntes liknet minst på seg selv, svarte:

4 elever "Tommy" (1 gutt, 3 jenter)

4 elever "Annika" (2 gutter, 2 jenter)

6 elever "Pippi" (2 gutter, 4 jenter)

8 elever "Birk" (3 gutter, 5 jenter)

3 elever "Ronja" (3 jenter)

Igjen har jentene krysset av ved flere navn, mens guttene har holdt seg til ett. Denne

gangen har bare 5 av de 10 jentene begrunnet valget sitt.

Guttene: Likner minst på Tommy fordi: "Vet ikke hvorfor"

Likner minst på Annika fordi: "Hun er jente"

Likner minst på Pippi fordi: "Hun gjør ugagn"

Likner minst på Birk fordi: "Han liker jeg, men han er litt annerledes", "Han

er bustete på håret", "Han er helt annerledes".

Jentenes: Likner minst på Tommy: ingen begrunnelser.

Likner minst på Annika fordi: "Hun er så jålete og forsiktig", "Hun er jålete

og barnslig".

Likner minst på Pippi fordi: "Jeg har ikke rødt hår", "Flettene som står rett

ut".

Likner minst på Birk fordi: "Birk er altfor staselig".

Likner minst på Ronja: ingen begrunnelser.

Som i beskrivelsen av Pippi-skikkelsen, har også her veldig mange av jentene

kommentert personenes utseende. Guttene gir kommentarer som går mer på oppførsel

eller atferd.

142

Vi vet at barn lett putter de fiktive personene i båser som "snill", "slem", "stygg", "pen"

osv. Det er derfor interessant å se at det muligens er en forskjell mellom typer båser som

gutter og jenter benytter seg av. Mens jentene er opptatt av utseende, er guttene mest

opptatt av oppførsel.

Spørsmål 9.

På spørsmål om hva de synes om de voksne i Pippi-bøkene, deler svarene seg tydelig inn

i minst tre kategorier:

1. De som beskriver de voksne i bøkene generelt.

2. De som beskriver enkeltpersoner.

3. De som er mer fortellende enn beskrivende. Jeg har valgt å putte også de

svarene som bare ramser opp navn i denne kategorien.

Kategori 1: 6 elever har avgitt generelle svar (4 gutter, 2 jenter).

Guttene: De voksne er "dumme"

De voksne er "kjedelige"

De voksne er "dumme"

De voksne er "både snille og slemme"

Jentene: "De er litt strenge, synes jeg"

De voksne er "rare"

Kategori 2: 9 av elevene sier noe beskrivende om de voksne som enkeltpersoner (2

gutter, 7 jenter: Ei av disse jentene var også representert i den første

kategorien).

Gutter: "Pappa’n til Pippi er sterk og tykk og snill."

"Foreldrene til Tommy og Annika er så snille."

143

Jentene: "Prusseluskan [fra filmen] er veldig staselig og jålete. Skolefrøkenen

er snill."

"Mamma’n og Pappa’n til Tommy og Annika er litt gammeldagse."

"Foreldrene til Tommy og Annika er som gammeldagse folk.

Pappa’n til Pippi er snill. Skolefrøkenen er litt jålete. Damene

driver og baksnakker Pippi. De synes Pippi er dumme." [Denne

siste setningen kan ha minst to betydninger: 1. Adjektivet kan

ha blitt bøyd feil, slik at betydningen er: "Damene i selskapet

synes av Pippi er dum". 2. Dersom Pippi er det egentlige

subjektet, blir betydningen at det er: "Pippi som synes at

damene i selskapet er dumme". A-M.B.]

"De er jålete alle sammen, og hun Prusseluskan burde skjerpe seg

litt." [Jeg går ut fra at "De" er damene i kaffeselskapet.

Prusseluskan er deres "hovedrepresentant" i Pippi-

filmatiseringen, men bare én av mange i bøkene. A-M.B.]

"Mamma’n til Tommy og Annika er veldig snill."

"Foreldrene til Tommy og Annika og damene i kaffeselskapet er alle

jålete og gammeldagse. Pappa’n til Pippi er ekte sjøulk.

Skolefrøkenen er altfor snill."

"Prusseluskan er fjollete."

Kategori 3: 4 av elevene har gitt svar som kan karakteriseres som mer eller mindre

fortellende eller oppramsende (2 gutter, 2 jenter).

Guttene: "Mamma’n og Pappa’n til Tommy og Annika."

"Pappa’n til Pippi er negerkonge. Han er også rik."

Jentene: "Prusseluskan"

"Pappa’n til Pippi er negerkonge."

144

Jeg synes det er ganske påfallende at det er så mange jenter som har sagt noe om de

voksne som enkeltpersoner. Det kan være flere grunner til dette. For det første

oppfordrer jeg direkte til dette i en kommentar til spørsmålet. (Se Del II, Spørsmål 9.)

At bare to av guttene fulgte denne oppfordringen, kan skyldes at guttene stort sett hadde

det mer travelt med å bli ferdige med undersøkelsen enn det jentene hadde. De kan

kanskje av den grunn ha unnlatt å lese kommentaren til spørsmålet, eller valgt å ikke

bruke så mye tid på svaret. En annen grunn til at jentene har kommentert de voksne som

enkeltpersoner, kan ganske enkelt være at de nå har fått en sjanse til å plassere de

voksne litt i båser. I motsetning til de fleste guttene, er jentenes omtale av de voksne

kritisk og negativ. Det er riktig at også guttene gir de voksne negativ omtale, men dette

gjelder da de voksne som gruppe, ikke som enkeltpersoner. Guttenes kommentarer går

dessuten ikke direkte på utseendet slik som jentenes kommentarer gjør.

Spørsmål 10.

På samme måte som i forrige spørsmål, kan også besvarelsene angående synspunkter på

de voksne i Ronja røverdatter deles inn i de tre kategoriene:

Kategori 1: 6 av elevene har sagt noe generelt beskrivende om de voksne (3 gutter, 3

jenter).

Guttene: "Dumme og rare"

"De er rare og morsomme"

"De er både snille og slemme"

Jentene: "De er litt strenge, synes jeg."

"De er litt like."

"De er strenge."

Kategori 2: 10 av elevene sier noe om de voksne som enkeltpersoner (3 gutter, 7

jenter).

145

Guttene: "Mattis kan ikke leve når Ronja er borte. Lovis er flink til å lage

mat. Borka har mye bart. Undis er tynn."

"Skalle-Per er morsom. Jeg liker at han har godt humør og ler

morsomt så jeg ler når jeg ser på det."

"Skalle-Per er så morsom."

Jentene: "Mattis er snill, men grådig. Lovis er veldig snill."

"Skalle-Per er kul, Lovis er ‘vaskete’. Det er hun som vasker

gulvet."

"Skalle-Per er morsom, og særlig når Borka og Mattis sloss"

"Mattis og Lovis lar Ronja gjøre alt hva hun vil"

"Skalle-Per er fin, for han tuller hele tiden. Lovis er snill. Mattis

tenker bare på seg selv"

"Skalle-Per er rar, morsom og grov i munnen. Undis er stor i munn."

"Mattis er litt dum. Lovis er snill. Skalle-Per er rar. Borka er rar.

Undis er rar."

Flere av elevene har her gitt svar ut fra filmversjonen av Ronja røverdatter, ikke selve

boka.

Kategori 3: 3 av elevene (3 gutter) ga svar som kan karakteriseres som fortellende

eller oppramsende. Én av disse guttene ga også svar som passer inn i kategori

2 (allerede nevnt ovenfor).

Guttene: "Skalle-Per døde til slutt."

"Borka og Undis."

"Mattis og Lovis er kjærester. Skalle-Per. Borka og Undis er

kjærester."

Som på forrige spørsmål er det også her flest jenter som har beskrevet enkeltpersoner.

Guttene er temmelig jevnt fordelt på de tre kategoriene.

146

Spørsmål 11.

På spørsmål om hvor store barn Pippi-bøkene passer for, svarer:

2 elever "5-6 år" (2 jenter)

9 elever "7-8 år" (4 gutter, 5 jenter)

11 elever "9-10 år" (4 gutter, 7 jenter)

1 elev "11-12 år" (1 jente)

0 elever "13-14 år"

Mens guttene bare har satt ett kryss hver, har flere av jentene satt to eller tre kryss. Ei

jente mente dermed at Pippi-bøkene passer for barn i aldersgruppen 5-10 år, ei at de

passer for barn fra 7-10 år og ei at de passer for barn fra 9-12 år.

Mens begge guttene som likte Pippi-bøkene bedre enn Ronja røverdatter, har sagt at

disse bøkene passer best for barn på 9-10 år (altså deres egen aldersgruppe), har flere av

jentene som likte Pippi-bøkene best plassert den som passende for barn yngre enn dem

selv. Ei av jentene som likte Pippi-bøkene best har sagt at de bare passer for barn på 5-6

år, ei har sagt at de passer for barn fra 5-10 år, ei har sagt 7-10 år, mens resten har

plassert Pippi-bøkene kun i sin egen aldersgruppe, 9-10 år.

Spørsmål 12.

Når det gjelder hvilken aldersgruppe Ronja røverdatter passer best for, svarer:

0 elever "5-6 år"

2 elever "7-8 år" (1 gutt, 1 jente; ingen av disse har selv valgt boka som

den de liker best.)

12 elever "9-10 år" (4 gutter, 8 jenter)

10 elever "11-12 år" (5 gutter, 5 jenter)

0 elever "13-14 år"

147

Her har også et par av guttene satt mer enn ett kryss. Disse to guttene, som selv har

valgt Ronja røverdatter som den boka de liker best, har plassert den i aldersgruppa 9-12

år. Resten av guttene som tidligere har valgt Ronja røverdatter, har plassert den i

aldersgruppa 11-12 år, altså barn som er eldre enn dem selv.

Det samme finner vi hos jentene som har valgt Ronja røverdatter som den boka de liker

best. Ei av de fire jentene har plassert den i aldersgruppa 9-10 år, mens de tre andre har

plassert den i aldersgruppa 11-12 år.

Uten å kunne si noe sikkert, synes det å være en klar tendens til å plassere bøker man

liker som passende for eldre barn. En enkel grunn til dette, kan vel være at de fleste barn

ser på seg selv som, eller ønsker å være, eldre enn de egentlig er.

Når vi sammenlikner aldersplasseringen av Pippi-bøkene med aldersplasseringen av

Ronja røverdatter, er det klart at barna mener at Ronja passer bedre for et litt eldre

publikum enn det Pippi gjør.

Spørsmål 13.

Foruten Pippi-bøkene og Ronja røverdatter, har alle elevene lest minst én Astrid

Lindgren-bok:

2 elever har lest Mesterdetektiven Blomkvist (1 gutt, 1 jente)

10 elever har lest Alle vi barna i Bakkebygrenda (1 gutt, 9 jenter)

4 elever har lest Per Pusling (3 gutter, 1 jente)

6 elever har lest Mio, min Mio (2 gutter, 4 jenter)

8 elever har lest Lillebror og Karlson på taket (3 gutter, 5 jenter)

6 elever har lest Rasmus på loffen (3 gutter, 3 jenter)

6 elever har lest Lotta fra Bråkmakergata (1 gutt, 5 jenter)

6 elever har lest Marikken (1 gutt, 5 jenter)

14 elever har lest Emil fra Lønneberget (4 gutter, 10 jenter)

9 elever har lest Vi på Saltkråkan (2 gutter, 7 jenter)

148

7 elever har lest Brødrene Løvehjerte (2 gutter, 5 jenter)

Blant guttene er Emil den mest leste boka. Blant jentene er det Alle vi barna i

Bakkebygrenda, Emil fra Lønneberget og Vi på Saltkråkan som skiller seg ut.

I gjennomsnitt har guttene lest i underkant av 3 Astrid Lindgren-bøker (2,875), mens

jentene har lest i gjennomsnitt 5,5 av hennes bøker; altså nesten dobbelt så mye som

guttene.

149

Spørsmål 14.

Alle elevene var velkjent med Astrid Lindgrens historier fra Tv, video, kino eller teater.

Foruten Pippi og Ronja røverdatter, som alle hadde sett, eller så store deler av under

"Astrid Lindgren prosjektet", hadde alle elevene sett minst én annen filmatisering eller

dramatisering:

18 elever har sett Emil (alle guttene, alle jentene)

0 elever har sett Mesterdetektiven Blomkvist

4 elever har sett Rasmus på loffen (1 gutt, 3 jenter)

9 elever har sett Alle vi barna i Bakkebygrenda (3 gutter, 6 jenter)

13 elever har sett Vi på Saltkråkan (4 gutter, 9 jenter)

8 elever har sett Marikken (1 gutt, 7 jenter)

2 elever har sett Mio, min Mio (2 jenter)

6 elever har sett Lotta fra Bråkmakergata (1 gutt, 5 jenter)

11 elever har sett Karlson på taket (3 gutter, 8 jenter)

Brødrene Løvehjerte har dessverre falt ut som en av alternativene. Jeg vet likevel at

store deler av klassen enten hadde sett filmen før undersøkelsen, eller var i ferd med å

se den som serie på NRK-fjernsynet. (NRK sendte filmen som en serie i fem deler i

april/mai 1994.)

Ikke overraskende har alle elevene sett Emil. Når det gjelder Marikken og Lotta fra

Bråkmakergata, er dette tydeligvis filmer som er mer populære blant jentene enn blant

guttene.

I gjennomsnitt har guttene sett i underkant av 5 Astrid Lindgren-filmatiseringer eller

dramatiseringer (4,625), mens jentene har sett 7.

Disse tallene, både fra hvilke bøker elevene har lest og hvilke filmer/teateroppsetninger

de har sett, må nok tas med "en klype salt". Det kan ofte være vanskelig å huske om

man har lest boka, sett filmen eller eventuelt begge deler. At elevene er kjent med de

150

titlene de har krysset av ved, er det imidlertid liten tvil om, og det er også dette som har

vært det viktigste for meg å finne ut.

Spørsmål 15.

På spørsmål om de vet noe mer om Astrid Lindgren, svarer:

9 elever "Nei" eller "Nei, jeg vet ikke noe mer om Astrid Lindgren" (5 gutter, 4

jenter; 3 av disse jentene legger likevel til at "hun er svensk".)

5 elever vet litt om Astrid Lindgren (3 gutter, 2 jenter)

Guttene: "Hun er 87 år"

"Hun er gammel og flink til å skrive"

"Hun er gammel, men klar i hodet"

Jentene: "Hun er gammel"

"Hun er klok og gammel"

Det er nok ikke så lett å si noe om Astrid Lindgren uten å ha lært det på forhånd. Tross

alt er det bøkene hennes som barna kjenner til, ikke personen Astrid Lindgren.

Spørsmål 16.

På spørsmål om elevene synes Astrid Lindgren er flink til å skrive bøker for barn, er

svarene ganske entydige:

16 elever sier at hun er "flink", "kjempeflink", "veldig flink" osv. (8 gutter, 8

jenter)

2 elever svarer "Ja, sånn passe" og "Ja, men jeg synes vi har vokst fra dem." (2

jenter)

I tillegg til å svare "Ja", sier én av guttene at "Hun er altfor flink til det." Bedre

komplement kan vel neppe gis!

151

3. KONKLUSJON

Denne leseundersøkelsen skulle helst ha vært utført på et betydelig større antall elever.

Det ville vært interessant å se om ting jeg ser antydninger til i denne undersøkelsen,

virkelig stemmer. Jeg tenker da spesielt på forskjellen mellom gutter og jenter som

lesere, og barnas tendens til å plassere karakterene i båser. (Forskjellen på gutter og

jenter på dette siste punktet, er også interessant).

Noe som ikke kom fram under besvarelsene om elevenes lesevaner, er guttenes

interesse for å lese i leksikon og atlas. Dette var delvis min feil, siden jeg ikke hadde

ført dette opp som et alternativ. (Kanskje fordi jeg selv er jente?)

Jeg har med stor glede fått avsannet mistanken jeg på forhånd hadde om at Pippi er

"foreldet". Kanskje ser barn litt annerledes på Pippi i dag enn for 50 år siden, men det er

ingen tvil om at hun fortsatt oppfattes som en fantastisk og sprø karakter som barna

liker å lese om.

Noe jeg har lyst til å nevne, er den begeistringen barna viste over å få jobbe med Astrid

Lindgren. Hennes bøker virket på en måte som et fristed for dem. Her kunne de få lov

til å drømme seg bort til verdener der barn får lov til å være barn på sine egne premisser.