Stadsbygge i bondeland – ett forskningsfält med teoretiska och metodiska implikationer

Den urbane underskog


Strandsteder, utvekslingssteder og småbyer ivikingtid, middelalder og tidlig nytid

Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen & Terje Gansum (red.).

ISBN 978-82-7099-520-2

Omslag: Geir RøssetOmslagsbilde:

Trykk: Interface Media AS, Oslo.

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverk loven eller avtaler omkopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Innholdsfortegnelse

Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7(Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen, Terje Gansum)

Rurale strukturer, urbane funksjoner og definisjonsdiskurser . . . . . . . . . . . . . . . . . 19(Terje Gansum)

Stadsarkeologiska trender och tendenser i Sverige – en personlig synvinkel . . . . . . 41(Mathias Bäck)

Kaupangs omland og urbaniseringstendenser i norsk vikingtid . . . . . . . . . . . . . . . 67(Frans-Arne Stylegar)

Marginale steder eller marginale kilder?Undervannsarkeologisk blikk på små handelshavner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93(Pål Nymoen)

Ladesteder og strandsteder: Havner, husklynger – og byer?Skiftende realiteter fra middelalderen til 1800-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133(Finn-Einar Eliassen)

I gråsonen mellom gården og byen.Et kildeproblem eller et definisjonsspørsmål? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147(Jan Brendalsmo)

Stadsbygge i bondeland– ett forskningsfält med teoretiska och metodiska implikationer . . . . . . . . . . . . . . 185(Sven Olofsson)

Vágar, en kortlevd by eller et urbant fiskevær? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199(Reidar Bertelsen)

Iceland’s medieval coastal market places:Dögurðarnes in its economic, social and political context . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213(Chris Callow)

Medieval Norway’s urbanization in a European perspective . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231(Richard Holt)

Etterord: Underskogen i samlende perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247(Knut Helle)

Forfatterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 259

6


Introduksjon

Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen og Terje Gansum

Norsk og nordisk byhistorie i middelalder og tidlig nytid har blitt relativt godt dekketav en rekke viktige publikasjoner de siste 10-15 årene. Gjennom disse arbeidene,som i europeisk byhistorie for øvrig, har småbyenes rolle og betydning iurbaniseringsprosesser kommet klarere til syne. Det er ingen tvil om at det storeflertallet av byer i Norge, Norden og det øvrige Europa var små, og at de små byeneutgjorde en vesentlig del av urbaniseringsprosessen fram til industrialiseringen.1 Menunder og ved siden av småbyene har det eksistert et ukjent antall enda mindre stederdelvis utenfor bondesamfunnet; det er markeder og utvekslingssteder, havner oganløpssteder, strandsteder og andre tettsteder av ulik karakter. Disse er lite utforsketog fraværende i fagdebatten. Mange av dem går mye lengre tilbake i tid enn denegentlige bydannelsen i Norge og Norden for øvrig. Men mange av dem har oppståttog eksistert ved siden av byene, og har supplert, komplementert og til dels konkurrertmed disse i middelalder og tidlig nytid. Det er denne ”urbane underskogen” som ertema for denne boka, som innenfor dette feltet er den første i sitt slag.

De moderne små tettstedene har blitt tatt langt mer på alvor av den norskeurbaniseringsforskningen. Dette skyldes dels Statistisk Sentralbyrå, som gjennomsin tettstedsdefinisjon fanget opp mange av de minste tettbebyggelsene på 18- og1900-tallet. Og dels kan vi takke kulturgeografene, med Hallstein Myklebost ispissen, som har utnyttet det statistiske materialet til å følge helheten i tettsteds-veksten i Norge gjennom industrialiseringen og fram mot vår egen tid.2 For ene-

1. K. Helle, F.-E. Eliassen, J.E. Myhre, O.S. Stugu, Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år.Oslo 2006. S. Bitsch Christensen, Middelalderbyen. Danske Bystudier, bd.1. Århus 2004; Den klass-iske købstad. Danske bystudier, bd.2. Århus 2005. A. Andrén, Den urbana scenen. Städer ochSamhälle i det medeltida Danmark. Malmö 1985. L. Nilsson & S. Lilja, The emergence of towns.Archaeology and early urbanization in non-Roman, North-West Europe. Stockholm 1994. A. M�czakund C. Smout, Gründung und Bedeutung kleinerer Städte im nördlichen Europa der frühen Neuzeit.Wolfenbütteler Forschungen, Bd.47. Wiesbaden 1991. P. Clark, Small towns in early modern Europe.Cambridge 1995. H. Gräf, Kleine Städte im neuzeitlichen Europa. Berlin 1997. O. Zeller, Petitesvilles d’Europe, Cahiers d’histoire XLIII, No.3-4, Lyon 1998. P. Hohenberg and L. Hollen Lees, Themaking of urban Europe 1000-1994. Cambridge, Mass./London 1995. P. Clark, European cities andtowns 400-2000. Oxford 2009.

2. H. Myklebost, Norges tettbygde steder 1875-1950. Oslo 1960; Bosetningsutviklingen i Norge 1950-1975. Oslo 1978; Norges tettsteder: Folketall og næringsstruktur. Oslo 1979.

voldstida (1660-1814) har vi god oversikt over kjøpstedene, bergstedene og destørre ladestedene, men vi har mangelfulle kunnskaper om andre permanente ellersesongmessige tettsteder og utvekslingssteder.3 I tiden før 1500 er våre kunnskaperom ”den urbane underskogen” enda mer fragmentariske og våre forestillingermindre klare. Ofte blir ikke småstedene en gang tematisert når det norskesamfunnet i disse periodene blir beskrevet og drøftet. Vi savner en oversikt overdet vi mener å vite om slike steder og en sammenliknende drøfting av deres opp-komst, form, funksjon og historie.

For å ta fatt i dette temaet ble det arrangert et symposium på Midgard historisksenter i Borre i februar 2007. Der ble en rekke framtredende historikere, arkeologerog andre med fagkunnskaper om tettsteder og utvekslingssteder fra jernalder tiltidlig 1800-tall bedt om å reflektere over fenomenene ut fra sine ulike ståsteder.Det ble tatt sikte på å utforske tverrfaglige og tverrperiodiske muligheter for kom-parasjon, overføring, metode- og teoriutvikling og syntese. I de to årene som ergått siden symposiet har de fleste av innleggene blitt omarbeidet og utvidet tilartikler i dialog med og under ledelse av initiativtakerne, organisatorene ogredaktørene Jan Brendalsmo (arkeolog ved Norsk institutt for kulturminneforsk-ning), Finn-Einar Eliassen (historiker ved Høgskolen i Vestfold) og Terje Gansum(arkeolog, Vestfold fylkeskommune og vert for symposiet). De fleste av foredrags-holderne og kommentatorene på symposiet, og artikkelforfatterne i denne boka,representerer norske forsknings- og fagmiljøer, men det nordiske perspektivet erivaretatt av tre av artikkelforfatterne (Mathias Bäck, Sven Olofsson og ChrisCallow) og en av de frie kommentatorene på symposiet, nemlig Søren Bitsch Chris-tiensen (Dansk Center for Byhistorie, Århus universitet). Både han og de to andrefrie kommentatorene, Knut Sprauten (Norsk lokalhistorisk institutt) og HansSevatdal (Universitetet for miljø og biovitenskap) bidro med kommentarer og inn-spill som både er kommet enkelte av artiklene og denne innledningen til gode. Toav forfatterne – Chris Callow og Richard Holt – representerer dessuten et europeiskforskningsmiljø, der også flere av de norske og nordiske bidragsyterne deltar.

Vi takker Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Vest-Agder fylkes-kommune, Vestfold fylkeskommune og Norsk Sjøfartsmuseum for økonomiskstøtte til utgivelsen. De har gjort det mulig å presentere artiklene i den form ogmed det utstyr som de trenger og leserne fortjener.

Artiklene

De to første artiklene i denne boka gir bakgrunn og innspill til debatten om denførindustrielle urbaniseringen i Norge, Norden og Nord-Europa. Arkeologen Terje

8

3. Helle et al. 2006. F.-E. Eliassen, Norsk småbyføydalisme. Grunneiere, huseiere og husleiere i norskesmåbyer ca.1650-1800. Oslo 1999.

Gansum åpner med en invitasjon til å tenke nytt, både om periodisering, urbanefenomener og de begrepene vi bruker for å fange og beskrive dem. Han stillergrunnleggende spørsmål om definisjonsmakt – om hvem som har makt til å avgjørehva som er en by, og med hvilke konsekvenser. Mye ny kunnskap og ny empiri harblitt tilgjengelig i løpet av de siste par tiårene ikke minst ved avansert bruk avarkeologisk metode kombinert med naturvitenskap. Ny empiri er tilgjengelig, ogGansum drøfter om denne empirien skal tolkes inn i ferdig definerte kategoriereller om tiden er moden for at empirien også bør påvirke definisjonene. Han trekkerspesielt fram hvordan empirien knyttet til jernalderens aristokrati, sentralsteder,sentralgårder, kongsgårder og hallbygninger fra 600 til 1000 e.Kr. har påvirket synetpå urbanitetens fremvekst i Skandinavia. En fruktbar vei videre i urbaniseringsdis-kursen vil etter Gansums syn være å kombinere mange kilder for å stille opp kom-plekse tolkninger av fortiden, og at forskere aktivt deltar i hverandres grunnarbeidog blir kjent med det teoretiske og metodiske rammeverket og går sammen om åutvikle definisjonene.

Gansums svenske kollega Mathias Bäck spenner deretter opp det store lerretetog betrakter tettsteder og urbanisering i et langtidsperspektiv, med referanser tilmye av den nyeste litteraturen på områdene stads- eller byarkeologi, urbaniserings-historie og bykultur.

Bäck tar opp viktige erfaringer med svensk stadsarkeologi gjennom de sistetiårene og viser til at det har skjedd store endringer med hensyn til metodikk ogperspektiv. Det metodiske arbeidet med GIS-basert dokumentasjon og tverrfagligsamarbeid i feltfasen endrer synet på hva slags informasjon som ligger i kulturlageneog på hva stadsarkeologi kan dreie seg om.

Bäck gjennomgår storsatsingen Medeltidsstaden og målsetningene med pro-sjektet drøftes mot de utfordringene samfunnet og forvaltningen står overfor i dag.Han viser at utviklingen har gått i retning av syntesekunnskap hvor historiske kilder,arkeologiske metoder og moderne teknologi og naturvitenskap synes å peke ut enny retning for forskningen. Om denne skal lykkes, mener Bäck at forskere fra deulike disiplinene bør ut og delta i feltarbeidet, da det er her diskusjonen omempirien og synet på den står. Både Gansum og Bäck er dermed sterke advokaterfor tverrfaglighet – helt ned i utgravningsgrøftene.

Den andre artikkelbolken gir overblikk over arkeologiske funn som kan knyttestil handel til lands og langs vann og vassdrag, og begge artiklene demonstrerer ver-dien av kartografiske metoder for å identifisere handelsplasser og handelsveier.Arkeologen Frans-Arne Stylegar gjør i sitt bidrag en gjennomgang av utvalgte funn-grupper fra vikingtiden i Norge – gravfunn og skattefunn, som kan være indikatorerpå samtidens emporier eller sesongvise markedsplasser. Disse funntypene gruppererseg i visse områder, som ikke alltid er sammenfallende med steder der middelalder-byer seinere blir anlagt. Stylegar mener derfor at forklaringen på etableringen avbyene må finnes i andre samfunnsmessige sammenhenger enn de som gjorde seg

9

gjeldende for emporiene, og at det ikke er tale om en utvikling fra det ene til detandre. I en viss utstrekning finner han et sammenfall mellom arkeologiske og skrift-lige kilder når det gjelder urbaniseringen i tidlig- og høymiddelalder, da særlig forVest- og Nord-Norge.

Marinarkeologen Pål Nymoen bringer inn et, for de fleste arkeologer og his-torikere helt nytt, marinarkeologisk kildemateriale for å diskutere begrepenesentrumsfunksjoner, tettsteder og urbanisering. Han viser at det finnes et stort ogubenyttet materiale av denne typen fra hele landet, og at mer overgripende forsk-ning på dette trolig vil gi en helt annen og mer nyansert forståelse av begrepetsentralitet. Samtidig introduserer Nymoen begrepet nettverksteder for å kunnefange opp det mylder av større og mindre havner som fungerte innenfor et systemav stadig omskiftende lokaliteter for utveksling. Konkret viser han dette ved å tafor seg spredningen av marint deponert brynestein fra hele Skiensvassdraget og uti Langesundsfjorden. Produksjonen av brynestein pågikk sammenhengende fra800-tallet og fram til forrige århundre. Resultatet er påvisningen av en langt meromfattende og avansert kommunikasjonslinje for transporten av brynestein, og aven annen type havner enn de en kjenner fra skriftlige og landarkeologiske kilder.Både Nymoen og Stylegar bringer inn en type empiri og en type diskusjon somhittil har vært fraværende i urbaniseringsdebatten, men som vil kunne sette dennei et mer mangfoldig perspektiv.

Deretter gjør vi et sprang i tid. Ved å se nærmere på ulike typer tettsteder ognye byer i tidlig nytid (ca.1500-1800), da det også finnes et ganske rikt materialeav historiske (skriftlige) kilder, vil vi presentere en del funn som kan ha relevansfor identifisering og analyse også av tettsteder fra tidligere, kildefattigere perioder.I tidlig nytid fantes det i Norge et stadig økende antall tettsteder utenforbondesamfunnet. Historikeren Finn-Einar Eliassen gir en gjennomgang av togrupper av slike steder, i samtiden kalt ladesteder og strandsteder, for å se om og ihvilken grad de var tettsteder, sentralsteder og kanskje byer. Han viser at det iperioder har vært stor dynamikk i utviklingen av handelssteder, tettsteder og byeri Norge, og glidende overganger mellom ”land” og ”by” – spredtbygd og tettbygd– med mange overgangsformer. Vi fanger mer av virkeligheten ved å snakke ommer eller mindre urbane fenomener. Eliassen advarer også mot å stirre oss blindepå termer og formaliteter. Det har eksistert reelle byer – vurdert ut fra størrelse,struktur og funksjoner – uten eller med bare begrensede formelle rettigheter ogegne styringsorganer, og under flere ulike betegnelser. Dessuten forandret begreperinnhold over tid, samme begrep kunne til dels ha ulike betydninger på samme tid.Endelig poengterer Eliassen eiendomsforholdenes grunnleggende betydning i byerog tettsteder.

Arkeologen Jan Brendalsmo går mer detaljert til verks i en regional studie av engruppe strandsteder ved Trondheimsfjorden fra vikingtid fram til slutten av 1800-tallet. De syv stedene viser seg å ha svært forskjellige historier, selv om utgangs-

10

punktet er temmelig identisk ved at de var gamle og store gårder, alle lå ved godehavner, og nær samtlige lå ved munningen av et større dalføre. Noen av stedeneble med tiden mindre tettsteder, kjøpsteder og så byer, mens andre – etter kortereperioder med tettsteds- og utvekslingsfunksjoner – igjen ble regulære gårdsbruk.En sannsynlig forklaring er at når et sted for utveksling etableres, er prosessenavhengig av naturmessige, topografiske og kommunikasjonsmessige forutsetninger,men vel så mye av sosioøkonomiske og andre samfunnsmessige forhold.Brendalsmo mener at bybegrepet på én måte blir uinteressant i en generell diskusjonom tettsteder og utveksling, men at det blir relevant så snart en blir tids- og funk-sjonsspesifikk. Men at aktørene og deres valghorisonter bør være det viktigste.

Til slutt i denne bolken viser historikeren Sven Olofsson, gjennom en detaljertundersøkelse av den anlagte byen Östersund omkring 1800, hvor komplisert,mangefasettert og motsetningsfylt en bygrunningsprosess kunne være i tidlig nytid– og utvilsomt også i tidligere, mer kildefattige perioder. I Sverige anla kongemakteni tidlig nytid et svært stort antall nye köpstäder, ikke minst i de nordlige delene avriket, som tidligere hadde manglet byer. En av de siste anlagte byene i denneperioden var Östersund. Ved å ta utgangspunkt i situasjonen før 1786, ”den fasnär staden icke fanns”, er Olofsson i stand til å studere både hvordan selve anleggetav byen foregikk og hvilke interesser og reaksjoner byanlegget mobiliserte.Östersunds eksistens og suksess berodde i avgjørende grad på om myndigheteneog de borgerne som støttet opp om byanlegget, maktet å gi den nye byen sentralfuk-sjoner som den i utgangspunktet manglet, men som til dels fantes i landdistriktetomkring. Olofssons studie er viktig ikke minst ved å vise hvor mange og til delsmotstridende krefter og interesser som gjorde seg gjeldende ved grunnleggelsen aven ny by.

Den siste hovedbolken handler om handelssteder, tettsteder og byer i middel-alderen. Arkeologen Reidar Bertelsen diskuterer Vågar i Lofoten i skiftende rollersom fiskevær, handelssted og kanskje by – og tilbake igjen, gjennom en periode påtre-fire hundreår.

I en kort historisk periode kan Vágar oppfattes som noe tilnærmet et urbantsamfunn. Bertelsen finner forklaringen i at overregionale krefter på et gitt tidspunkthadde behov for å tilføre dette senteret et sett sentrumsfunksjoner de selv haddenytte av, slik at den regionale økonomi og kultur på denne måten ble trukket inni den overregionale. Da riksmakten på et tidspunkt hadde fått etablert andre måterå hevde sine interesser på, endret Vágar karakter og ble igjen et sentralt fiskeværder de regionale interesser var de dominerende. Bertelsen ser, som Brendalsmo, denlokale og regionale situasjon i forhold til overregionale interesser, og på den måtenfår de vist den dynamiske siden ved etablering og nedlegging av tettsteds- og utveks-lingssteder.

Bertelsens kollega Chris Callow bruker en nærstudie av Dögurðarnes på Islandtil å diskutere de islandske handelsplassenes eller utvekslingsstedenes rolle i middel-

11

alderen. Hans konklusjon er at de synes å ha hatt mange ulike og tildels uklare funk-sjoner, som havn, men kanskje vel så mye som møtested og som et sentralt sted forkommunikasjon. I motstening til hva mange har ment om slike små knutepunkter,har Dögurðarnes ikke bare tjent eliten, men også en videre, lokal befolkning utenforstorgården som stedet tilhørte. Dermed setter Callow de islandske utvekslingsstedeneinn i større debatter, om de såkalte emporiene i Nordvest-Europa i tidlig middelalder,og om elitenes rolle og mulige kontroll over slike steder. Artikkelen blir enda etteksempel på komparasjon på tvers av perioder og geografiske regioner, og på ”detsamtidiges usamtidighet” – at samme eller parallelle fenomener kan opptre i liknendeutviklingsfaser, men i ulike kronologiske perioder.

I den siste enkeltartikkelen i denne samlingen gir Callows tidligere kollega iBirmingham, historikeren Richard Holt sitt syn på norsk urbanisering i middel-alderen sett i relasjon til urbaniseringen i det øvrige Europa. Han hevder at den lavegraden av urbanisering i Norge i middelalderen ikke bare kan forklares med vans-kelige geografiske forhold og en liten befolkning, men at forskjellen i første rekke erå finne i en økt sosial kompleksitet og en større interessespredning og spesialiseringsørover i Europa. Fraværet av disse strukturelle betingelser i Norge medførte atproduksjon og utveksling i de norske middelalderbyene i mye mindre utstrekningenn i det sørligere Europa ble kommersialisert, og at omlandet i liten eller kun ube-tydelig grad ble trukket inn i byenes spede vareøkonomi. Denne situasjonen menerhan bekreftes ved det faktum at en lang rekke av de norske middelalderbyene fikket økonomisk og befolkningsmessig tilbakeslag i senmiddelalderen. Holts tolkningavviker blant annet fra den som Knut Helle har presentert i standardverket NorskByhistorie, men kan sees som et makroøkonomisk bidrag til å belyse eksemplene fraVágar (Bertelsen) og Trondheimsfjorden (Brendalsmo) fra et europeisk synspunkt.

Norsk byhistories nestor, professor emeritus Knut Helle opptrådte som hoved-kommentator under symposiet og har skrevet konklusjonskapittelet. Der samlerhan trådene fra de enkelte artiklene og gir en helhetstolkning av de funn, konklu-sjoner og teorier som de 10 artikkelforfatterne har presentert.

Denne artikkelsamlingen kan ikke fylle hele behovet for innsikt i ”den urbaneunderskogen”, men den er et første forsøk på å bringe sammen mye av den kunn-skap som finnes om temaet, og en drøfting av innfallsvinkler, kilder, metoder ogteorier som kan bringe forskningen videre. På denne måten håper vi både å skapeen bevissthet om disse fenomenene og problemstillingene og å bidra til videre ogmer reflektert og målrettet forskning på området.

Definisjoner og kategorier

Stedene som behandles i denne boka, er av mange forskjellige typer. Felles for defleste er at de har relasjoner og sammenhenger med agrarsamfunnet, samtidig som

12

det er bånd og nettverk knyttet til en økonomisk og administrativ maktsfære somkan gå langt ut over lokalsamfunnet. Utveksling mellom ulike sfærer synes dissestedene å ha til felles, og nettopp det gjør dem ekstra interessante å studere.

Byer defineres gjerne ut fra en kombinasjon av strukturelle og funksjonellekriterier. En by har en permanent, relativt tett bebyggelse og en bofast befolkning aven viss størrelse. Den vil ha en økonomisk struktur preget av spesialisering og virk-somheter utenom primærnæringene, en sosial struktur preget av arbeidsdeling ogspesialisering, og ofte (men ikke alltid) en egen rettslig-administrativ struktur, atskiltfra omlandets. Videre er byen kjennetegnet av en allminnelig, flersidig sentralfunk-sjon. Endelig vil de aller fleste byer inngå i nettverk med andre byer.4 Ulike steder viloppfylle disse kravene i større eller mindre grad, og det vil i alle samfunn med urbanefenomener være en gråsone mellom ”byer” og ”ikke-byer”.

De stedene som drøftes i denne boka, kan defineres som steder som ikke fullt ut,eller bare på ett eller noen få områder, oppfyller kriteriene for å kunne regnes sombyer. I litteraturen har det tradisjonelt vært regnet med tre hovedkategorier av slikesteder, selv om de fleste stedene vi er opptatt av, tilhører mer enn én av dissekategoriene:

For det første har vi det vi med et generelt begrep kan kalle utvekslingssteder –handelsplasser og handelssteder, markeder, kaupanger, men også omlastingssteder.Disse er oftest sesongpreget, enten i kontinuerlig eller regelmessig funksjon, somregel i bruk i sommersesongen, men kanskje bare på ett bestemt eller enkelte fastetidspunkt i året.5 De kan være meget gamle, men kan også ha oppstått på et bestemttidspunkt i nyere tid. Og de kan ha fungert langt opp mot eller t.o.m. i vår tid,eller ha blitt nedlagt eller relokalisert av ulike grunner – endrede naturforhold, nyehandelsruter, endrede maktforhold, politiske vedtak.

Den andre kategorien kan betegnes anløpssteder.6 De er eller har vært havner,egnede steder langs kysten eller ved større innsjøer, der skip eller båter kunne finnely mot uvær og grov sjø, eller også mot fiender og konkurrenter. Det kunne dreieseg om bukter og fjorder, elvemunninger og strender. Oftest var det i hvert fall iutgangspunktet naturlige havner, men de kunne også være anlagt eller forbedretved bygging av moloer, forsvarsanlegg, brygger, båtopptrekk, naust og sjøbuer.7

Også anløpsstedene kan være gamle eller unge, stabile over lange perioder eller tatti bruk og oppgitt igjen. Tilsanding og oppgrunning, landhevning og erosjon kunneskape eller ødelegge et anløpssted, noen ganger på kort tid, men det samme kunneendringer i bosetting, handelsmønster, skipsteknologi eller navigasjon.8

13

4. Helle et al. 2006: 11-19.5. S.M. Sindbæk, Ruter og rutinisering. Vikingetidens fjernhandel i Nordeuropa. København 2005.6. J. Ulriksen, Anløbspladser. Besejling og bebyggelse i Danmark mellem 200 og 1100 e.Kr. Roskilde 1998.7. E. Elvestad, Skjulte havner – Førreformatoriske havner i Rogaland. Stavanger Museums årbok, årg.110(2000). Stavanger 2001: 5-40. Jfr. Ulriksen 1998.

8. H. Berg, L. Bender Jørgensen og O. Mortensen, Sandhagen: Et langelandsk fiskerleje fra renaissancen.Rudkøbing 1981.

For det tredje kan vi snakke om tettsteder: konsentrasjoner av hus og beboere iform av husklynger, strandsteder, småbyer og liknende. De kan finnes som – i hvertfall tilsynelatende – rent agrare miljøer som klyngetun og landsbyer, som fiskeværeller fangstboplasser, eller som ensidige produksjonssteder, som jernverks- eller sag-brukssamfunn. Men de mer interessante ut fra vårt perspektiv er steder som harhatt sentrumsfunksjoner av ulike slag, som kirkesteder, kongsgårder, ladesteder,handels- og gjestgiversteder og andre ”servicesentra” for et distrikt eller et omland.Slike steder er knutepunkter i landskaper, som både er integrert i agrarsamfunnet,men som utøver funksjoner ut over det samme.

De fleste av stedene som behandles i denne boka vil i hvert fall ha to av dissekjennetegnene. De kan også betegne stadier i en funksjonell og/eller strukturellutvikling, slik vi ser det på flere av vikingtidens og middelalderens kaupanger ogpå mange av ladestedene i tidlig nytid: Ved en god havn kunne det oppstå etsesongmarked som etter hvert kunne få mer permanent bebyggelse og bli til et litetettsted eller til og med en by.9

Om vi ser nøye på de tre hovedkategoriene og konkretisering og eksemplifi -sering av dem, er det noe flyktig og dynamisk over disse fenomenene. De lar segikke fange i fastsatte modeller som fungerer løsrevet fra tid og rom, uten at det måopprettes unntak eller mange kategorier. De ulike kategoriseringene fungererkanskje best om de settes inn i en sosiopolitisk kontekstuell ramme. Det kan hendeat ønske om kategoriseringer og definisjoner gjør arbeidet vanskelig om målet er ågi treffende analyser og utsagn om et fenomen i et langtidsperspektiv. Det kan ogsåvære et spørsmål om det er ett eller flere fenomen som studeres.

Funksjoner, strukturer og grader av urbanisering

Som vi har sett, ville en by normalt være et sentralsted på ett eller helst flere områder– økonomisk, politisk/administrativt, kulturelt – for et større eller mindre omlandeller oppland. Samtidig kunne byen være et knutepunkt for ulike strømmer – avfolk, varer, betalingsmidler, impulser og informasjon. Det vil også ha vært tilfellemed de stedene vi fokuserer på i denne boka. De utgjør strukturer og innehar funk-sjoner som skiller dem fra omgivelsene de ligger i. Dette gjør at de stedene som tasopp i denne boka, hører med i debatten om urbaniseringen. De har ikke utgjort etkjernemateriale i debatten, men nettopp derfor vil et fokus på disse fenomenenekunne bidra til å belyse urbaniseringsprosessene på måter som kan gi diskursen nynæring og forhåpentlig nye perspektiver.

Mange av eksemplene i boka viser at steder har hatt urbane funksjoner somhar vært spredt på forskjellige lokaliteter innenfor et relativt begrenset område. Slikesteder kan ha hatt havn, marked, håndverksproduksjon og maktutøvelse på ulike

14

9. Se artiklene av Bertelsen, Brendalsmo og Eliassen i denne boka.

lokaliteter, men med en geografisk nærhet som likevel indikerer en sammenhengmellom dem. I slike tilfeller kan vi snakke om sentralområder10 eller former fordesentralisert urbanisering. I visse tilfeller ble en av disse funksjonene viktigere ennde andre, og et reelt sentrum ble bygd ut til by. Hvis prosessen fant sted på en heltny lokalitet i nærheten av de gamle, kan det være rimelig å behandle fenomenetsom del av en kontinuitet eller en suksesjon.

”Protourbanisering” er blitt brukt som betegnelse på et forstadium til den”egentlige” urbaniseringen, dannelsen av byer i høymiddelalderen og seinere. Menbegrepet kan ofte være misvisende. Mye av ”Den urbane underskogen” som vi eropptatt av, besto av steder som aldri utviklet seg til byer, og som ikke kan forståssom kimer eller anløp til byer. Da mister vi blikket for deres egenart og står i farefor å forstå dem som mislykkede eller ”aborterte” byforsøk. Dette yter ikke varia-sjonsbredden og den fascinerende empirien rettferdighet.

Sentrale steder hvor mange av maktens funksjoner er lokalisert, kan i enkeltetilfeller ha vært levninger av tidligere byer, som har blitt nedlagt, relokalisert ellersom av en annen grunn har opphørt å fungere som by. Det gjelder mange av desmå kaupangene fra middelalderen, som Steinkjer, Levanger, Veøy, Borgund ogLusa-kaupangen i Sogn, men også viktige (men ikke store) byer som Hamar ogBorg (Sarpsborg) i tidlig nytid.

I den andre enden av skalaen har vi formelle byer, det vil si steder som har hattformelle kjennetegn på å være byer med særskilte byprivilegier eller som har værtomtalt med formelle bybetegnelser som kjøpstad eller liknende. Disse formellebyene behøver ikke i starten å ha bystruktur, byfunksjoner eller den befolkning(størrelse og sammensetning) som vi forventer av reelle byer. I mange tilfeller harslike formelle byer med tiden utviklet seg til reelle byer i tråd med de kriterienesom er nevnt ovenfor. Det skjedde for eksempel med de nordnorske stedene somfikk formell kjøpstadsstatus fra slutten av 1700-tallet (Hammerfest, Vardø, Tromsøog Bodø). Det politiske siktemålet var at de skulle utvikle seg til byer, hvilket ogsåskjedde, men først et godt stykke ut på 1800-tallet. Noen formelle byer maktetaldri å utvikle seg til bysamfunn, fordi forholdene (befolkningsgrunnlag, produk-sjon, handelsmønster, politiske forhold) ikke lå til rette for det. Også reelle byerkunne gå til grunne etter en blomstringsperiode, slik vi alt har sett.

Tilnærminger, kilder og metoder

Tre viktige metodiske og teoretiske tilnærminger ligger til grunn for denneartikkelsamlingen og har vært den viktigste drivkraften bak både symposiet og boka. Den første er tverrfaglighet: Forholdet mellom arkeologer og historikere som hararbeidet med førmoderne urbanisering har ofte vært preget av avstand, revirkamp,

15

10. Helle m.fl. 2006: 37, 40.

manglende dialog og av og til direkte fiendskap. Selv om det finnes eksempler pådet motsatte, er det dessverre mer typisk at middelalderhistorien for noen av vårestørste byer har vært skrevet separat av historikere og arkeologer, med hovedvektpå ulikt kildemateriale (gjenstander kontra tekst) og munnende ut i omtrentsamtidige, parallelle publikasjoner i Oslo (1991) og Trondheim (1994/1997).11

Dessuten har det vært en klar tendens til at den tidligste urbaniseringshistorien (foreksempel for Kaupang) har vært helt overlatt til arkeologene, mens disse har værtnesten totalt fraværende i de etterreformatoriske byhistoriene. Skal vi komme videre– i hele den førmoderne urbaniseringshistorien – må alle kilder, alle metoder ogalle teorier tas i bruk. Og da er tverrfaglig åpenhet, dialog, kunnskap og samarbeidhelt avgjørende. Heldigvis ser vi nå flere eksempler på dette. Knut Helle har lengevært en foregangsmann, en historiker som har satt seg grundig inn i og utnyttetarkeologisk kildemateriale og arkeologisk innsikt i sitt arbeid med middelalder-byenes historie gjennom en mannsalder. Det nystartede og flerfaglige forsknings-prosjektet om etterreformatorisk byarkeologi i NIKUs regi er også et lovende signal.

For det andre har vi stor tro på en tverrperiodisk tilnærming, ved at urbaniseringi yngre, mer kilderike og bedre dokumenterte perioder kan kaste lys over fenomenersom vi bare har bruddstykker eller aner omrisset av i eldre perioder. Men mer enndet: Godt dokumenterte omstendigheter omkring for eksempel anlegget av en nyby i et jordbruksområde på 1700-tallet, slik Sven Olofsson viser i sin artikkel omÖstersunds grunnleggelse, kan hjelpe oss til å forstå hvilke prosesser – og ulikeinteresser – som kan ha vært i spill også ved eldre byanlegg, der slike forhold ikkekan dokumenteres direkte. Slik sett blir den tverrperiodiske tilnærmingen etgrunnlag for å videreutvikle en hevdvunnen praksis som retrospeksjon som historiskog arkeologisk metode. Men det er viktig å unngå en entydig evolusjonistisk tenk-ning som eneste retningsgiver i vår tilnærming. Tvert imot bør aktørperspektivetkomme sterkere inn i diskusjonen av sentrumsdannelser i førreformatorisk tidgjennom velargumenterte analogier. Samtidig kan søkelyset rettes sterkere mot detmangfold av aktører som nødvendigvis må ha vært involvert i slike prosesser også idenne perioden.

Men tverrperiodisk tenkning kan også anvendes i omvendt retning: Teorier ogmetoder fra forskningen om de eldste bydannelsene kan, ved å anvendes på 15-,16- og 1700-tallets nye byer, kaste nytt lys over disse, samtidig som en sammenlik-ning mellom ny urbanisering i to ulike perioder kan gi ny innsikt i begge, og enmulighet for å utvikle, prøve ut og kontrollere metoder og teorier på et mye bredere

16

11. E. Schia, Oslo innerst i Viken. Oslo 1991. A. Nedkvitne og P.G. Norseng, Middelalderbyen vedBjørvika. Oslo 1000-1536. Oslo 2000 (originalutgave som Bind 1 av Oslo bys historie. Oslo 1991).A. Christophersen og S.W. Nordeide, Kaupangen ved Nidelvea: 1000 års byhistorie belyst gjennomde arkeologiske undersøkelsene på folkebibliotekstomten i Trondheim 1973-1985. Oslo 1994. G.Authén Blom, Hellig Olavs by 997-1537. Trondheims historie, bd.1. Trondheim 1997. K.Helle,Kongssete og kjøpstad.- fra opphavet til 1536, Bergen bys historie, bd.1. Bergen 1982 er et hederligunntak.

og mer variert kildemateriale. Spesielt er dette viktig i forskning på et fenomen som”den urbane underskog”, som har etterlatt seg færre spor, har fått mindre opp-merksomhet, både i samtidspolitikk og i forskning. ”Den urbane underskog” har imye mindre grad enn byene vært gjenstand for metodeutvikling og teoridannelse.Derfor – og helt selvsagt – er komparasjon det tredje hovedelementet i vårtilnærming og et helt grunnleggende metodisk fundament. Vi må sammenlikne påtvers av landegrenser, fag og perioder. Men komparasjonen må ha en solid faglig(det vil si tverrfaglig) og metodisk-teoretisk basis, slik at vi unngår å sammenliknedet usammenliknbare. Dette er et hovedanliggende med utgivelsen av denneartikkelsamlingen. Formålet med komparasjon må være å vinne ny innsikt gjennomå sammenlikne beslektede fenomener – eller ulike fenomener som har visse fellestrekk i seg selv eller i sin bakgrunn. Dermed kan det være fruktbart å sammenliknefenomener som i utgangspunktet ligger langt fra hverandre i tid, rom og framtreden– bare man passer på at ikke alt er forskjellig! På det punktet kan urbaniseringshis-torien som et velutviklet fagområde være oss til stor hjelp. Ulike fenomener somalle kan oppfattes som uttrykk for noe urbant, kan fruktbart sammenliknes og inn-passes i større metodiske og teoretiske byggverk. Den tidligere omtalte åpenhetenmå også gjelde overfor ulike former for urbanitet.12 Som den svenske økonomenUlf Jonsson har uttrykt det: ”Bakom denna jämförande strategi ligger den bestemdaföreställningen, att sociala strukturer och prosesser aldrig uppträder i exakt sammaform, men att det bakom dem kan finnas en likartad uppsättning av orsaker.”13

Det endelige kravet er derfor at forskningen må være kontekstuell: de fenomenenevi er opptatt av, må ikke studeres isolert, men i sine fysiske, økonomiske, sosiale,politiske og kulturelle sammenhenger. Bare slik kan vi håpe at nye tilnærmingerikke bare vil gi oss nye kunnskaper, men ny forståelse.

Veiene videre

Dette arbeidet ønsker vi å se like mye som en ny start som en fortsettelse av debattenom utvikling av urbanitet. Det er behov for nye perspektiv, kanskje også nyebegrepsdefinisjoner og presiseringer av hva som er mulig og ønskelig å sammen-ligne. Det er en erkjennelse i de ulike fagleirene av at proteksjonisme og fagligegrensetrekking ikke er veien å gå i framtiden. Bidragene i boka understreker detteentydig, og det er dermed håp om nye konstellasjoner av fagfolk, i felt som påsymposier, kort sagt der kunnskapen skapes, der kunnskaper, metoder og teorier

17

12. Et ferskt norsk innspill i debatten om komparasjon som metode er Leidulf Melve, Komparativ historie:ei utfordring for historiefaget? (Norsk) Historisk Tidsskrift, bd.88, 2009: 61-80. Eliassen 1999eksemplifiserer flere ulike former for komparasjon, se spesielt s.37-40. Se også Matthias Bäcks artikkeli denne boka.

13. U. Jonsson: Komparation: en strategi för att fånga breda samhälleliga förändringsmönster och pro-cesser, i Från vida Fält. Festskrift til Rolf Adamson. Stockholm 1987: 125-143.

møtes og brytes. Der kan tverrfaglighet, kildekritikk og forståelse utvikles i et klimasom er preget av gjensidig respekt, noe som i sin tur vil kunne skape en åpnere ogmer ydmyk form for diskurs.

Vi ønsker og håper at denne boka vil bli lest ikke bare av de som allerede ervelorientert i fagfeltet, men også av yngre forskere som kan bringe med seg nyeinnfallsvinkler og er mindre fanget av faglige fordommer enn sine forgjengere.Bokas form og temaer skulle være velegnet både for undervisning på universiteterog høgskoler og som grunnlag for faglige og mer allmenne debatter.

English summary

Jan Brendalsmo, Finn-Einar Eliassen, Terje Gansum: The urban undergrowth. Introduction

This book is the outcome of a symposium at Midgard Historical Centre in Vestfold,Norway, in 2007. The purpose of the symposium, and of this book, has been tobring together historians, archeologists and others with expertise in the field, tocompare notes and ideas about the smaller urban or semi-urban places in the urban-rural continuum – markets and other places of exchange, harbours and ports,coastal villages and micro or embryonic towns. These have been partly neglected,and partly poorly understood by scholars, and a fresh impetus for research andinterpretation is required. This we aim to provide by editing this cross-disciplinary,cross-period collection of studies, written by leading scholars – archaeologists andhistorians – on such places in Norway and in a wider Nordic context, from theViking Age to the eve of industrialization. The cross-disciplinary approach, fromthe “dirty work” in the trenches to the formulation of new concepts and grand the-ories, is required to bring together all sorts of expertise to bear on all kinds of sourcesand phenomena in an effort to provide as “total” and many-facetted interpretationsas possible. The cross-period format has been designed to allow cross-fertilizationbetween research in different pre-industrial periods, and specifically to see how andto what extent results and interpretations from later periods with a broader, richer,and more “complete” source material can throw light on or provide theories andmodels for earlier, less well-endowed periods. Finally, it is our view that futureresearch, like the best examples from the past, must be contextual – bringing in thephysical, economic, social, political and cultural background to provide not onlynew knowledge, but a new understanding as well.

18

Rurale strukturer, urbane funksjonerog definisjonsdiskurser

Terje Gansum

Hvem kan avgjøre hva som er en by? Med dette utgangspunktet har jeg forsøkt årette oppmerksomheten mot hvordan diskursen om emnet må ses i sammenhengmed hvem som har definisjonsmakt. De med definisjonsmakt avgjør hva som ansessom relevant empiri. Med dette som et utgangspunkt rettes fokus mot aristokratietstilholdssteder i perioden 600-1000 e.Kr. Hvilke strukturelle og funksjonelleaspekter er å finne på disse plassene? Målsetningen er å undersøke gråsoner og ana-lysere den akademiske diskursen om urbanisering fra mange posisjoner.

Hva definerer en by (sv. stad)?

Spørsmålet blir ofte stilt, og svarene som avgis, henviser de søkende til et settbegreper og kriterier, som har gått igjen i flere tiår.1 En by innehar visse kjennetegnhvor sentralitet er et nøkkelord. Videre utgjør stedet et historisk administrativt ogreligiøst styringssentrum, som i vår tid kan suppleres med kulturelle sentralfunk-sjoner.2 For å presisere kriterier som legges til grunn for å definere noe som en by,tar jeg utgangspunkt i Knut Helles oversikt fra 2006, side 17:

1) Byer har fysisk struktur med tettere bebyggelse enn landet rundt.2) Byer har økonomisk struktur i form av spesialisering i handel, håndverk, industri

og tjenesteyting i forhold til den mer primære næringsdriften i landdistriktene.3) Byer har sosial struktur, hvor forskjellige grupper av spesialister har bodd tettere

sammen og dannet mer sammensatte og dynamiske miljøer.4) Byene har ofte egen rettslig- administrativ struktur med egne styringsorganer,

administrasjon og domstoler.

1. K. Helle og A. Nedkvitne, Sentrumsdannelser og byutvikling i norsk middelalder. i G. Authen Blom(red.), Urbaniseringsprosessen i Norden. Del. 1,Oslo 1982, 37-134; B. Solli, Norske middelalderbyerog bydannelse. Et arkeologisk utsyn. Viking 1989, LII: 133-143; B. Ambrosiani & H. Clarke, Vikinga -städer. Höganäs 1993.

2. K. Helle, Innledning. Byen som historisk fenomen. i Norsk byhistorie, Oslo 2006: 9-19.

Helle peker på et springende punkt i argumentasjonen:

Til hvilket nivå må den urbane strukturen være utviklet for at vi skal regne medvirkelige byer? Hvor tett og omfattende bebyggelseskonsentrasjon, hvor storbefolkning, og hvor høy grad av økonomisk spesialisering, og hvor stort innslagav spesialgrupper i den sosiale strukturen?3

Hva er nødvendig å kreve av et kildemateriale for å kalle det for en by? Hvilketnivå eller standard skal kildene samles på og hvem skal svare på spørsmålene? I følgeHelle skal spørsmål besvares av et ”vi”, som kan skille ut virkelige byer. Retoriskdukker spørsmålet om mindre virkelige byer er en mulig kategori? Det er på dettenivået nødvendig å bringe inn vitenskapsteori i analysen av hvordan en kategoriblir etablert fremfor en annen. Hvem har den nødvendige definisjonsmakt til åbestemme mellom by og ikke-by? Denne artikkelen opererer innenfor et rasjoneltvestlig forskningsparadigme, og jeg gjør ikke noe krav på at diskursen skal bevegeseg mot en ytre grense for normalvitenskap. Det blir med andre ord en analyse avmakten som står bak valg, og bortvalg, av kriterier, i produksjonen av kategorier.

Med nye undersøkelser av Kaupang i Vestfold4, lå det til rette for interessantediskusjoner av tidlig urbanitet, også innenfor det som ble Norge. Empirien bleframlagt, og det i en monumental form som i seg selv var et argument i det politisk-økonomiske ordskiftet om by og identitet.5 Definisjonen av hva som må til for åvære en by lå klar og ventet på de nye kildene. Ville Kaupang regnes som en vik-ingtids by etter de siste utgravningene? Tema var satt på dagsorden allerede vedpubliseringsfeiringen av bind 1. Der trakk Knut Helle slutningen at Kaupang ikkevar en by.6

Hva er det som gjør denne diskursen så lite tilfredsstillende? Nettopp det skaljeg søke etter i denne artikkelen. Stefan Larsson har stilt spørsmålet om vårestivnede administrative definisjoner først og fremst favner eldre problemstillingersom ser byen ovenfra i et fugleperspektiv.7 Det kan neppe være tvil om at det varvesensforskjellig å bo, arbeide og leve tett på hverandre i en by, enn på bondegårderpå landsbygda. Det bør være mulig å stille spørsmål om ikke hele livsformen,urbanismen, er vesensforskjellige fra gårdslivet, for det kan da ikke være deadministrative funksjonsområder som utgjør forskjellen mellom ruralt og urbantlevesett?8 Men hvorfor er dette så lite framme i diskursen om urbanitet?

20

3. Ibid: 17.4. D. Skre, Kaupang in Skiringssal. Kaupang Excavation Project Publication Series, Volume 1. Aarhus,Oslo 2007.

5. Sindbæk 2007:331 (anmeldelse av Skre 2007). KUML, Kaupang i Skiringssal: 329–331.6. K. Helle, Kaupang i Skiringssal. Historisk tidsskrift 2007 bind 86: 630 ff.7. S. Larsson, Den mänskliga staden? i S. Larsson (red.), Nya stadsarkeologiska horisonter, Lund 2006: 47.8. Ibid: 48; K. Helle, Fra opphavet til omkring 1500. i Norsk byhistorie, Oslo 2006: 119.

Her står vi ovenfor en problemstilling som har mange innganger og ikke rentfå utganger. For hvilke diskurser føres? Er det diskursen om livsform, analytiskstrukturert bebyggelse eller summen av administrative funksjoner og definertegrader av sentralitet? Hva er det som utgjør kjernen i, og grensene for, det videfinerer som stad/by og eller urbanitet? Hvorfor er det knyttet så mye følelser tilnettopp denne diskursen i norsk forskningssammenheng?

Alternative teorier om byenes tilblivelse har vært et sentralt tema i diskursen.Historikerne i middelalder valgte å peke ut den kongen som skulle ha anlagt byen,om de hadde behov for en forklaring på byens oppkomst. Det var kanskje enpragmatisk løsning som pekte på aristokratiet og hvor de valgte å personifisere dette.Konger ledet samfunnene i Skandinavia lenge før de hadde byer, og kongens leder-skap betinget at de utøvde mange av de maktfunksjonene som kreves for å definereen by9. Kirken ble også tildelt en sentral rolle i bygging av byer10, men de stedenesom først ble byer, ble det hevdet, hadde grodd opp av bønders, stormenns og fjern-handelsmenns behov for vareutveksling, den såkalte strandstedsteorien11. Teorieneer applisert på de norske middelalderbyene og ingen teori har hittil inntatt endominerende rolle.

Kongsgårder; sentrale steder i et begrepsmessig grenseland

I arbeid med byer og urbanitet dukker det opp spørsmål om hvem som behøver,og kan, anlegge en by? Mye tyder på at det er aristokratiet som har nødvendigemotiv og ressurser. Hvordan var deres rolle i samfunnet og hvor fikk de sine ideeri fra? I denne artikkelen skal jeg peke på noen aspekter ved kongsgårdenes strukturerog funksjoner. De befinner seg, slik jeg ser det, i et klassifikatorisk grenseland.

Struktur og funksjon er to helt sentrale begreper som utgjør hver sin akse somurbaniseringsdiskursen har kretset omkring12. Mye av definisjonsarbeidet har tattutgangspunkt i disse begrepene. Struktur og funksjon er gjort til akser som harrammet inn tankefigurene, som har strukturert kildetilfang og kildeutvalg. Valg avnettopp disse begrepene har språklig vært med å forme grensene for debatten.

Struktur kommer av latinske struere som betyr å bygge eller ordne. Det er måtersom noe er satt sammen på, gjerne i form av et repetitivt mønster. I urbaniserings-diskursen knyttes strukturbegrepet gjerne til ordnet og tett bebyggelse. Funksjoner også et latinsk ord; fungere, som betyr virksomhet, gjøremål, tjeneste eller opp-gave. I urbaniseringssammenheng knyttes funksjon til maktens virksomhetsfelt;

21

9. G. Storm, De kongelige byanlæg i Norge i middelalderen. Samfunnsmaktene brytes. Oslo 1969: 389-392.

10. E. Bull, Om oprindelsen til Oslo og de andre gamle norske byene. St. Halvard 4, Oslo 1920: 65-80.11. P. S. Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet 800-1130. Oslo 1977. 12. Helle 2006: 18.

militært herredømme som ivaretar innbyggere og besøkende, utøvelse av jurisdik-sjon, ansvar for offentlig kult og innkreving av skatter.

Sosiale strukturer med slike funksjoner skal være i helårs drift, med annerledesproduksjon og konsumpsjon, og de skal være avgrensbare overfor andre sosialestrukturer i en samfunnsanalyse for å regnes som en by, dvs. en urban struktur13.Det er et spørsmål om 8 eller 9 måneders aktivitet per år er mulig å skille fra helårsdrift med det kildemateriale forskerne besitter? Hvilke operasjonelle kriterier velgesut som kategoriserende for helårs drift? Er det ildsted i hvert hus eller produksjons-avfall som kan relateres til ulike sesonger? Er det de naturvitenskaplige analyser avinsektfauna? Det er åpenbart at det innenfor det fysiske strukturbegrepet finnesvage grenser for kategori inndeling.

Hva da med rurale strukturer som rommer funksjoner som inngår i definisjons-grunnlaget for begrepsdannelse som har preget urbaniseringsdiskursen i Skandinavia?Utgangspunktet er jernalderens aristokratiske residenser i yngre jernalder14.Arkeologien på disse sentalgårdene speiler aktører som har de nødvendige ressurseneog behovene for å skape og bygge de sosiale strukturene som vi kjenner fra byene.Det er vanskelig å se bort fra at aristokratene har mye med den gryendeurbaniseringen å gjøre15. Da er vi over på det sosiale strukturbegrepets definisjons-

22

13. Helle og Nedkvitne 198214. J. Callmer, Aristokratisk präglade residens från yngre järnåldern i forskningshistorien och deras pro-

blematik. i J. Callmer, E. Rosengren, (red.), ”Gick Grendel att söka det höga huset” Arkeologiskakällor till aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder, Göteborg 1997: 11-18; J.Callmer, Extinguished solar systems and black holes: traces of estates in the Scandinavian Late IronAge. i B. Hårdh (red.), Uppåkra. Centrum och sammanhang. Lund 2001: 109-138.

15. Callmer 1997; A. Andrén, ”Från antiken till antiken: Stadsvisioner i Skandinavien före 1700”. iStaden, himmel eller helvete: tankar om menniskan i staden, Stockholm 1998: 142-93.

Figur 1. En grafisk utforming av det teoretiske rammeverket for urbaniseringsbegrepet. Etter Helle2006:18.

innehold. Hvilke kriterier skal få råde grunnen her? For å belyse tema har jeg valgtå se nærmere på de skandinaviske aristokratenes sentalgårder, for det synes å værenoen interessante sammenhenger mellom dem og de urbane strukturene.

Etter min mening er en fruktbar inngang i dette materialet å ta utgangspunkti tiårene mellom 550 og 600 e.Kr. i Skandinavia16. I denne korte perioden skjer detstore endringer i materiell kultur og mye tyder på at det foregår en samfunnstrans-formasjon17. Makt ble konsentrert gjennom sentralisering av ressurser18. Aris-tokratiet definerer et organisatorisk selvbilde og plasserer seg selv i forhold til ære,minner og monumenter19. Haller blir reist på stormannsgårder mange steder iSkandinavia, og det etter ganske fastlagte mønstre, og i denne sammenheng kan vigjerne bruke begrepet struktur for å tydeliggjøre temaet20. Utviklingen fortsetter på700 og 800-tallet og sentralgårder og store jordegods utgjør maktens knutepunkteri landskapet21.

Aristokratiske miljøer og storgårder har vært gjenstand for omfattende forsk-ning de siste 15 årene. Begreper som sentralsteder og sentralgårder er blitt brukt,og hallene inngår som komponenter i analysene av den yngre jernalderens makteliteog deres rolle i samfunnsorganiseringen22. I Danmark er det påvist slike miljøer påSjælland for eksempel på Tissø23, Gamle Lejre24 og Toftegård25. I Sverige er Slöinge26,Uppåkra27, Järrestad28, Fornsigtuna29, Helgö30, Lunda31, Huseby32 og Gamla Upp-

23

16. B. Solberg, Jernalderen i Norge. Oslo 2003: 197; B. Söderberg, Järnålderns Järrestad. Bebyggelse,kronologi, tolkningsperspektiv. i B. Söderberg (red.), Järrestad, Göteborg 2003: 127.

17. G. Helgen, ODD og EGG. Bergen 1980; Solberg 2003.18. L. Hedeager, Danernnes land. Gyldendal og Politikens Danmarks historie Bd 2. København 1988.19. F. Herschend, The idea of good. Uppsala 1998; F. Hersend, Journey of Civilisation. Uppsala 2001.20. Callmer 1997; Skre 200721. M. Riddersporre, Large farms and ordinary villages. Perspectives on Uppåkra. i L. Larsson, & B.

Hårdh (red), Centrality – Regionality. Lund 2002: 139-156. 22. F. Hersend, The Origin of the Hall in Southern Scandinavia. TOR 1993, 25: 175-199; F. Herschend,

Livet i hallen. Uppsala 1997; Knut Helle 2007:632 påpeker at den arkeologiske bruken av begrepetsentralsted ikke overnesstemmer med Christallers “knesatte” definisjoner fra 1930-tallet. Jeg velger åbruke sentralgård som begrep.

23. L. Jørgensen, Kongsgård – kultsted – marked. Overvejelser omkring Tissøkompleksets struktur ogfunktion. i K. Jennbert, A. Andrén, C. Raudevere (red.), Plats och praxis – studier i nordis förkristenritual. Lund 2002: 215-247.

24. T. Christensen, Hallen i Lejre. i J. Callmer, E. Rosengren, (red.), ”Gick Grendel att söka det högahuset” Arkeologiska källor till aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder, Göteborg1997: 47-54.

25. S.Å. Tornbjerg, Toftegård – en fundrig gård fra sen jernalder og vikingetid. i L. Larsson, & B. Hårdh(red.), Centrala platser. Centrala frågor. Samhällsstrukturen under järnåldern. Lund 1998: 217-232.

26. L. Lundqvist, Slöinge – en stormannsgård från järnåldern. i L. Lundqviskt, K. Lindblad, A-L, Nielsen,L. Ersgård (red.), Slöinge og Borg. Stormannsgårdar i öst och väst, Linköping 1996: 9-52; L.Lundqvist, Järnålderns centra – exempel från Halland och Västgötland. Göteborg 2000; L. Lundqvist,Slöinge 1992-96. Undersökningar av en boplats från yngre järnålder. Göteborg 2003.

27. L. Larsson, & B. Hårdh, Kulthuset i Uppåkra. i A. Andrén, & P. Carelli (red.), Odens öga – mellanmänniskor och makter i det förkristna Norden. Helsingborg 2006: 176-182; L. Larsson, Ritual buil-ding and ritual space. i A. Andrén, K. Jennbert, C. Raudevere (red.), Old Norse religion in long-termperspective. Lund 2006: 248-253; L. Larsson, The Iron Age ritual building at Uppåkra, SothernSweden. Antiquity 2007, 81: 11-25.

sala33, steder hvor det er påvist miljøer med funn som klart peker på aristokrati34.Også miljøer i Norge er undersøkt blant annet Borg i Lofoten35, og hallen på gårdenHuseby i Tjølling i Vestfold36. Borre har ved sine storhauger og funn vært et stedsom har innehatt en rolle i østnorsk sammenheng. Plassen er blitt framstilt somnekropol for et senter med sete ca 20 km vest og inn i landet fra Borre37. Det blehøsten 2007 påvist to hallbygninger på Borre38. Det betyr at bebyggelsen nå er plas-sert på Borre og at stedet stiller i en særlig posisjon i østnorsk sammenheng sommaktsenter i over 300 år39.

Makt er metaforisk, og disse sentralgårdene framstår som steder hvor den aris-tokratiske makten utkrystalliseres og vises. Det jordeiende aristokratiets selv-bevissthet, ligger som en forutsetning for vikingtidens ekspansjon, og deresresidenser speiler viktige strukturer og funksjoner:

Det skulle till exempel kunne röra sig om stora kungsgårdar där livet underlånga perioder verkligen var livet i ett residens med representativa byggnader,iögonfallande konsumption, specialiserad produktion av skickliga smeder ochväverskor och med ett särskildt ceremoniell med både värdsligt och religiöst

24

28. Söderberg 200329. A. Hedman, Platåhusen. i B. Andersson, D. Damell, J. Norrman (red.), Fornsigtuna. En kungsgårds

historia, Uppland 1991: 58-74. 30. W. Holmqvist, Helgö – den gåtfulla ön. Stockholm 1969; W. Holmqvist, Vikingar på Helgö och

Birka. Stockholm 1980.31. G. Andersson, J. Dunér, S. Fritsch, L. Beronius Jörpeland, E. Skyllberg, Att föra gudarnas talan. Riks-

antikvarieämbetet Arkeologiska Undersökningar Skrifter 55. Stockholm 2004; E. Skyllberg, Gudaroch glasbägare – Järnåldersgården i Lunda. i G. Andersson, & E. Skyllberg (red.), Gestalter och gestalt-ningar. Stockholm 2008: 11-63.

32. T. Ekman, Item Husaby in Niericia. i M. Olausson, (red.), En bok om Husbyar. Stockholm 2000:9-38.

33. W. Duczko, Arkeologi och miljögeologi i Gamla Uppsala. Uppsala 1993; W. Duczko, Arkeologi ochmiljögeologi i Gamla Uppsala. Volum II. Uppsala 1996; E. Nordahl, …templum quod Ubsoladicitur… i arkeologisk belysning. Uppsala 1996.

34. O. Kyhlberg, Epilog og vision. i H. Göthberg, O. Kyhlberg, A. Vinberg (red.), Hus & gård.Artikkeldel. Stockholm 1995: 179-191. Callmer 1997, 2001

35. G.S. Munch, O.S. Johansen, E. Roesdahl, Borg in Lofoten. A Chieftain’s farm in North Norway.Lofotr, Vikingmuseet i Borg, Trondheim 2003.

36. Skre 2007: 231-24237. D. Skre og F.A. Stylegar, Kaupang vikingenes by. Kulturhistorisk museum. Oslo 2004.38. I. Trinks, P. Karlsson, A. Eder-Hinterleitner, K. Lund, L-I. Larsson, Archaeological prospection -

October 2007. Borreparken. Rapport. UV Teknik. Swedish National Heritage Board. ArchaeologicalExcavations Department; T. Gansum, Hallene og stavkirkene – kultbygninger i en overgangstid. i L.Melheim, J. Lund, C. Prescott (red.), Facets of Archaeolgy. Essays in honour of lotte Hedeager on her60th Birthday. Oslo 2008: 199-213.

39. B. Myhre, Borre - et merovingertidssenter i Norge. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter. Oslo 1992:155-180; B. Myhre, Undersøkelser av storhauger på Borre i Vestfold. i J.H. Larsen, & P. Rolfsen(red.), Halvdanshaugen – arkeologi, historie og naturvitenskap. Universitetets kulturhistoriske museer,Skrifter 3, Oslo 2003: 203-226; B. Myhre, Borregravfeltet som historisk arena. Viking 2003: 49-77;B. Myhre, Vikinger i austerveg, Karavanserai. i E.S. Pedersen (red.), Aserbajdsjan – ildens rike. Sta-vanger 2006: 57-74.

innehåll. Det skulle ochså kunna innebära att ett residens faktisk under speciellaförhållanden kunde vara en stor, central boplats som en tydlig demografisktyngdpunkt för en region. Här låg tanken på urbana element i preurbana miljöernära40.

Hva er det Callmer sikter til med sin beskrivelse? Det kan oppsummeres gjennomen omtale av hva som kjennetegner byene, men med kongsgården som lokasjon:Kongsgården var en avgrenset konverteringsplass. Her ble det konsumert store res-surser, og det ble fattet beslutninger, rettslige forhandlinger fant sted, offentlig kultble utøvd, det ble gjennomført transaksjoner, inngått avtaler, og varer og produkterskiftet eiere.

Landsbygdas befolkning var beordret til å supplere byen med førdevarer, brenselog andre daglige nødvendigheter, men selv om det var mulig å få brakt varer til segvar det en institusjon at kongen reiste rundt i veitsle. Han spiste og drakk seg rundti riket. Ressursene ble da brakt til kongsgårdene for konsumpsjon.

Kongedømmets veitsleordning sørget for mobil konsumpsjon. Kongsgårdene iyngre jernalder utgjorde sentrale strukturer i et ruralt fysisk og sosialt landskap,hvor makt ble utøvet. Funksjonene som var knyttet til disse gårdene vitnet ganskeklart om hvem som kom til å tilrettelegge byer.

Tissø som tankevekker

Tissø er en sentralgård på Skjælland som kan illustrere funksjoner og fysiske ogsosiale strukturer på en tankevekkende måte. Stedet er ikke nevnt i skriftlige kildersom kongsgård verken av Snorre eller Saxo. For en forsker som forholder seg tilfysiske funn og tekst, føles det både underlig og tankevekkende. For det kan neppeherske tvil om at denne gården har vært sentral som aristokratisk residens.

Gården Tissø ble først interessant for arkeologene som et historisk sted i ogmed at det stadig ble gjort funn på de pløyde jordene41. Etter systematiske søk medmetalldetektor gjennom flere år ble arkeologene klar over at det måtte ligge en gårdher, med ganske spesiell historie42. To henrettede menn var funnet ved et brohodelike ved43. Utgravninger kom først i gang i 1995, og store arealer ble avdekket, oget stort og komplisert bosetningsområde ble dokumentert. Anlegget på Tissø i Sjæl-

25

40. Callmer 1997:1341. L. Jørgensen, Manor and Market at Lake Tissø in the Sixth to Eleventh centuries: The Danish ”Pro-

ductive Sites”. i T. Pestrell, & K. Ulhschneider (red.), Markets in Medieval Europe. Trading and“Productive” Sites, 650-850. Windgather Press 2003: 184.

42. L. Jørgensen, Storgården ved Tissø. Tolkning af aktivitetsområder og anlæg på grundlag af detektor-fundene fra pløjelaget. i M.B. Henrisken (red.), Detektorfund – hvad skal vi med dem? Skrifter fraOdense bys museer 2000, 5: 61-67.

43. M.S. Jørgensen, & P. Poulsen, Arkæologiske udgravninger omkring en vejforlægning ved Halleby å.Antikvariske studier 3, 1979: 224-225.

land har spor etter mange håndverksaktiviteter, tusenvis av stolpehull og hundrevisav grophus er knyttet til markedsområdet ved kongsgården44. Sannsynligvis hardette aristokratiske anlegget vært samlingssted for mange mennesker i perioder avåret45. Grophus, markedsplass, verksteder, hus og haller er dokumentert og daterttil perioden 600-1100 e.Kr.46. Hva var dette for et sted?

Hallene som er undersøkt på Tissø har planløsning som de deler med andrehaller i Skandinavia, men med 3 meter dype stolpehull, vil det si at disse status-bygningene må ha vært høye. De dype stolpehullene er og å regne som del av for-ankringen av taket som vil bli utsatt for sterke krefter som vil trekke oppover, mendet er også slik at de dype stolpehullene med de kraftige dimensjonene vitner omat bygget bør ha vært gangske høyt. Bebyggelsen med haller inndeles i fire faser. Itre av fasene har det vært gjerdet inn et område ved hallen som har rommet mindrebygninger. I to av fasene har inngjerdingen vært fysisk knyttet til hallbygningen.

Funnene innenfor palisaden på Tissø er spesielle og viser trolig kultiskeaktiviteter47. Palisadegjerdet har skjult hva som har foregått innenfor, og det ertydelig at bevegelsesmønsteret utenfra og inn har vært sosialt strukturerende ogklassifiserende48. Først ledes den innvidde inn i hallens forrom, dernest inn i hall-rommet, dernest ut i et annet rom før man kunne entre det inngjerdede områdetmed de spesielle bygningene. Denne veien inn har mange innlagte terskler som kanstratifisere nivå og verdighet til den ankommende. Denne måten vise makt på kankjennes igjen i kongsgårder i øvrige Europa49. Det er ikke den eneste parallellen tilslike miljøer som er dokumentert på Tissø.

I analysen av Tissø trekker Lars Jørgensen fram strukturelle likhetstrekk mellomTissø og Karl den Stores kongelige anlegg i Aachen. Følgende strukturelle trekk tar

26

44. Jørgensen 2002, L.G. Thomsen, Grubehuse på Sjælland i yngre jernadler og vikingetid – medudgangspunkt i materialet fra Tissø-udgravningerne. Specialer i forhistorisk arkæologi 2004-2005,Købehavn 2007: 81-95.

45. Jørgensen 2003:203-20746. L. Jørgensen, En storgård fra vikingetid ved Tissø, Sjælland – en foreløpig præsentation. i L. Larsson.

& B. Hårdh (red.), Centrala Platser. Centrala frågor. Samhällsstrukturen under Järnåldern. Lund1998: 233-248. Jørgensen 2002, 2003, Thomsen 2007

47. Jørgensen 2002:232-235; L. Jørgensen, J.F. Brican, L.G. Thomsen, X.P. Jensen, Stormænd, købmændog håndværkere ved Tissø i det 6.-11. årh. i L. Pedersen (red.), Tissø og Åmoserne – kulturhistorie ognatur, Kalundborg 2004: 58 ff.

48. Jfr. J. Thomasson, Private Life Made Public. One Aspect of the Emergence of the Burghers in MedievalDenmark. i H. Andersson, P. Carelli, L. Ersgård (red.), Visions of the Past. Trends and Traditions inSwedish Medieval Archaeology. Lund 1997: 697-728; G. Andersson. 1997: A struggle for control.Reflections on the change of religion in a rural context in the eastern Mälaren vally. i H. Andersson,P. Carelli, L. Ersgård (red.), Visions of the Past. Trends and Traditions in Swedish Medieval Archae-ology. Lund 1997: 353-372; K.S. Sabo, Vem behöver en by? Kyrkheddinge, struktur och strategiunder tusen år. Lund 2001.

49. H. Andersson, Urbanization, Not Just a Matter of Towns. i R. Hedvall, (red.), Urban Diversity, Stock-holm 2002: 112-114.

Jørgensen fram for å vise at aristokratene i Skandinavia organiserte sine residensersom gode europeiske aristokrater:50

Tissø Tolkning Karolingisk pfalzMonumentale haller Representasjon Aula RegiaSærområde med bygninger Kult Atrium og PfalzkirkeOfferlund, sjø Kulthandlinger Viktige kirkehandlingerVåpen/hester Hirdfolk GefolgschaftHenrettede menn Jurisdiksjon/rettssaker Jurisdiksjon/rettssakerGrophus/verksteder Markeder Markeder

Det er en kombinasjon av det fysiske og det strukturelle strukturbegrepet somJørgensen trekker fram, og som han mener vitner om at aristokratiet i Skandinaviavar orientert om og forholdt seg til europeiske normer. Skal Tissø komplekset for-ståes kan vi kort sagt påpeke at det var det ærefulle som fant sted i hallene. Hallenvar lokaliteten hvor det ærefulle stod på spill, og det var intet i den norrøne kulturensom stod høyere enn ære51.

I 1977 fant bonden på Tissø en halsring av gull som veide 1,8 kilo på gårds-komplekset52. Tanken fører hen til beskrivelser i Øyrbyggesaga, som trekker framforhold som har paralleller i det arkeologiske materialet fra flere aristokratiske anleggfra yngre jernalder:

Ved Hovsvåg bygde Torolf seg ein stor gard som han kalla Hovstad. Der let hanreise eit hov, og det var eit stort hus. Det hadde dør på langveggen nær ved deneine tverrveggen, og innanfor stod høgsetestolpane, og i dei var det nokre naglar;dei heitte gudenaglane. Der inne var det fredlyst. Lenger inne i hovet var det eittilbygg som liknar på koret i kyrkjene no, og der stod det ein stall midt på golvetliksom eit altar, og på denne stallen låg det ein heilsmidd ring som vog tjueøyrar. Til denne ringen skulle dei sverje alle eidane sine, og hovgoden skulle hahan på armen sin på alle folkestemner. På stallen skulle og blotbollen stå, ogoppi han blotteinen, som var ein skvettekost til å skvette offerblodet, som varkalla laut, or bollen med. Det var slikt blod som dei tok av dyra som var ofra tilgudane53.

Forholdene som er dokumentert på Tissø har bemerkelsesverdig mange parallellertil beskrivelsen i den langt senere sagaen. Dette er også tilfellet med Lunda vedSträngnes54. Jurisdiksjon, kult og politisk maktutøvning er sentrale funksjoner som

27

50. Jørgensen 2002:244–24551. P. Meulengracht Sørensen, Fortælling og ære. Studier i islændingesagaene. Oslo1995.52. Jørgensen 2002:22153. Soga om øyrbyggere, Omsett av J. Høgetveit revidert av E. Mundal. Oslo 1979: kapittel 4.54. Andersson et al 2004:15

er knyttet til hallen og dens eier. Kongsgården på Tissø ligger i et ruralt landskap,men den fysiske strukturen skiller den fra omgivelsene gjennom det som er tolketå være en sesongmessig markedsplass, i tillegg tyder alt på at den sosiale strukturenskiller seg klart fra omlandet, med påviselig administrative funksjoner knyttet tilmaktutøvelse. Eksempelet med funn av ofrede våpen nært knyttet til hallene skullebelegge dette.

Materialet fra Tissø setter vante forestillinger på spissen; sesongmessig sentralitetog sesongmessig periferi i ett, hvilket betinger stor grad av mobilitet for de somaktiverer dette komplekset. Sammenhengen mellom makt og kult gjenfinner vitydelig på de aristokratiske residensene, især i hallbygningene. Materialet fra Tissøviser en aristokratisk residens uten ordinær gårdsdrift samt sesongmessig markedog en kultplass. Livsformen er ikke urban, men materialet vitner tydelig ommaktens tilstedeværelse og en sentralitet som lar seg beskrive på samme måte somforskerne prøver å fange det urbane55.

28

55. Se for eksempel Skre 2007: 48-50, 431-443; Helle 2007: 632

Figur 2. Plantegning og funksjonstolkning av hallen med kulthus på Lunda. Etter Skyllberg 2008:21.

Kult og makt

I det følgende skal jeg konsentrere meg mer om det funksjonelle ved hallenes miljøi relasjon til urbane strukturer for på den måten å undersøke om, og eventuelthvilke funksjoner som kan knyttes til sentralgårdene og de urbane stedene. Det vilimidlertid være nødvendig å komme tilbake til fysisk og sosial struktur i utdypingav strukturbegrepet som brukes i diskursen om urbanitet.

Flere forhold omkring disse kongsgårdene vitner om offentlig religiøs administ-rasjon, og selv om eldre framstillinger av den norrøne forestillingsverdenen ikkeåpner for rituelle spesialister56, er det grunn til å legge merke til at den kultiskesfæren og offentlig kultutøvelse nettopp ble gjennomført på disse sentralgårdene. Ibeskrivelsen av blotet på Lade, i Håkon den godes saga kapittel 14, får vi, om ennet begrenset, innsyn i den offentlige kulten og dens ritualer. Rituell spising av hes-tekjøtt samt skåler til norrøne guder og makter inngikk i blotet. Lokaliseringen avkulten til maktens midte, hovet, forsterker og underbygger våre forventinger om

29

56. For et annet syn se: J. Goldhahn, Dödens hand – en ässä om brons- och hällsmed. Rituelle spesialisteri bronse- og jernalderen. Götebeorg 2007; T. Østigård, Transformatøren – ildens mester i jernalderen.Rituelle spesialister i bronse- og jernalderen. Götebeorg 2007.

Figur 3. Tissø hallen med palisade. Etter Jørgensen 2002:228.

sentralitet i forhold til omverdenen, les gjerne omkringliggende områder ”omlandet,opplandet” som er de adekvate termene i denne sammenhengen. Hvordan kandenne sentraliteten ha kommet til uttrykk?

La meg begynne med å omtale aristokratiske sentralgårder ved å beskrive eninstitusjonell bygning som har vært svært utbredt, nemlig hallene, som iSkandinavia også kan omtales som saler. Disse bygningene hadde en rekkespesialfunksjoner som ivaretok aristokratenes plikter og rettigheter i samfunnet57.I skriftlige kilder finnes det opplysninger om haller, og litteraturviter Lars Lönnrothgir følgende utgreiing:

Observeras bör för övrigt att ordet ”hall” (höll) i norröna sagor endast användsom en kunglig festlokal av anständiga dimentioner, medan däremot ”skåle”(skáli) eller ”långhus” (langhús) normalt används om motsvarande (sannoliktnågot mindre) lokal hos hövdingar och storbönder på lägre nivå58.

Hallene var store og høyreiste bygninger. Aristokratiet gjorde seg synlige i land-skapet, ikke bare ved store gravhauger, men særskilt ved store og høye bygninger.Navnet Uppsala består av to ledd, nemlig salr som betegner stort hus og upp somviser til at salen lå høyt og dominerende i landskapet59. Haugene i Gamla Uppsalaer store, men bygningene har vært større og mer prangende! I Adam av Bremensbeskrivelse av det sagnomsuste blotet i Gamla Uppsala benytter han ordettriclinium, som Sune Lindqvist koblet til skildringer av Hrodgards hall i Beowolf-kvadet, som igjen viser til de store nordiske hallene60, hvilket vi i dag kan konstatereat absolutt har dekning i arkeologiske undersøkelser på stedet61. Det samme næreforholdet mellom hall og haug er avdekket på Borre i Vestfold62.

Det som skiller en hall fra et langhus er formen og innredningen av husets romsamt spesielle funn som plasserer bruken av bygningen i et aristokratisk miljø63.Drikkeglassfragmenter, ulike perler og edelstener, gullgubber og sølvfunn liggerikke spredt på enhver gård. Den aristokratiske drikkekulturen er godt beskrevet iskriftlige kilder og representerer gjestebudets rangordnende og sosialt definerende

30

57. jfr. D. Skre, Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romeriket 200-1350 e.Kr. Oslo. 1998; B.Qviller, Patron-klientforhold. i A. Eidfeldtet al (red.), Holmgang. Om førmoderne samfunn. Festskrifttil Kåre Lunden, Oslo 2000: 133-144.

58. L. Lönnroth, Hövdingahallen i Fornnordisk myt och saga. i J. Callmer, E. Rosengren, (red.), ”GickGrendel att söka det höga huset” Arkeologiska källor till aristokratiska miljöer i Skandinavien underyngre järnålder, Göteborg 1997: 33 ff.

59. W. Duczko, Gamla Uppsala – svearnas maktcentrum i äldre och nyare forskning. i J. Callmer, E.Rosengren, (red.), ”Gick Grendel att söka det höga huset” Arkeologiska källor till aristokratiska miljöeri Skandinavien under yngre järnålder, Göteborg 1997: 71-82.

60. S. Lindqvist, Hednatemplet i Uppsala. Fornvännen 1923, 18. Nordahl 1996:6161. Duczko 1993, 199662. Trinks et al 2007; Gansum 200863. Larsson 2007; Skre 2007

praksis64. Det sosiale spillet i hallen/salen var avgjørende for maktutøvingen ogavfall fra slike fester skiller seg fra avfall fra daglig virksomhet. Frans Herschend hararbeidet inngående med hallene og deres funksjoner og han har stilt opp følgendekarakteristika (Herschend 1998:16):

1) They belong to big farms.2) Originally they consisted of one room with a minimum of posts.3) They are singled out by their position on the farm.4) Their hearths were not used for cooking or for handicraft.5) The artefacts found in the houses are different from those found in the

dwelling part of the main house on the farm.

Hallene/salene er ikke ordinære bolighus, de er bygg som skal imponere med stors-lagent ytre og et indre preget av et stort åpent rom. Hallen er bygget som rommerfest, kult og forhandlinger. Det er aristokratiets festsal. Her utøvde stormennene

31

64. Jørgensen 2003:181; B. Qviller, Bottles and battles : the rise and fall of the dionysian mode of culturalproduction : a study in political anthropology and institutions in Greece and Western Europe . Oslo2004.

Figur 4. Georadarscanning på Borre hvor hallene er markert sammen med de monumentale haugene.Illustrasjon: Immo Trinks.

sin makt gjennom forlening av jord, gavegiving og de styrket alliansebyggingen vedoppfostringsavtaler og ekteskapsinngåelser65. Trofaste menn fikk jordegods i for-lening av kongen, som bekreftelse på tilhørighet, lojalitet og plikter knyttet tilkongen, men også kongens rettighet over sine menn og deres undergitte66. Makt-utøvelsen var knyttet til kongens gård, hvor gitte bygninger rommet definerte funk-sjoner og institusjoner. Det er mulig å se de store sentralgårdene i Skandinaviskjernalder som en strukturell speiling av kongenes residenser i det samtidigeEuropa67.

I perioden omkring 1050 e.Kr. materialiseres flere urbane sentra samtidig som flereav de undersøkte sentralstedene mister sin betydning68. Spørsmålet som melder seger om, og eventuelt på hvilken måte, kristningsprosessen er å finne på disse stedene?Er det kontinuitet i kultutøvelse etter kristendommens innføring på disse stedeneeller er det et brudd? Sikre svar på spørsmålet er vanskelig å gi, men på 1000-talletvar aristokratene i Syd-Skandinavia og i Viken kristne, og de fleste hadde vært deti flere tiår.

32

65. Gansum 200866. Skre 1998; F. Iversen, Eiendom, makt og statsdannelse : kongsgårder og gods i Hordaland i yngre

jernalder og middelalder. Avhandling for dr. art. Bergen 2004.67. L. Hedeager, & H. Tvarnø, Tusen års Europa-historie. Romere, germanere og nordboere. Oslo 2001:

144 ff.; L. Hedeager, Scandinavian ‘Central Places’ in a Cosmological Setting. i B. Hårdh, & L.Larsson (red.), Central Places in the Migration and Merovingan Periods, Lund 2002: 6. Jørgensen2002:218; Iversen 2004

68. Jørgensen 2002; Söderberg 2003

Figur 5. Forslag til rekonstruert hallbygning (ArkIkon AS). Slike høyreiste bygninger gir fornuftigforklaring på de kraftige dimensjonerte stolpene, som stolpehullene vitner om, ble gravd dypt ned iundergrunnen.

Helt inntil hallen på Husby i Glanshammar er det gravd fram 13 skjelettgraveruten gravgaver, og Thomas Ekman reiser spørsmålet om dette er den førstekirkegården i området fra 1000-tallet69. Dette kan underbygge at hallen der blebrukt som kirke og plassen utenfor som kirkegård. Hvor vanlig dette kan ha værtvet jeg ikke, men behovet for gravplass, før krikegården etableres, har nok vært til-stede i noen tiår70. Det er realistisk å forvente at den nye kultutøvelsen ble praktiserti disse residensene, inntil de mistet sin maktposisjon til fordel for nye multifunk-sjonelle urbane sentra, med spesialbygde kulthus; kirker71. Noen av dem utvikletseg til å bli byer, etter våre definisjoner. Forflytning av maktens funksjoner skjersom følge av rikssamlingsprosessene, kristningen og den begynnende statsdann-elsen. Makten kom da på færre hender og ble uttrykt gjennom konge og kirkemaktsom etablerte byer på 1000-tallet72. I byene økte antall funksjoner og slik sett blemaktens landskap lokalisert innenfor konsentrerte bykjerner. Avmakten lå igjen utei landskapet hvor de hallene som ikke ble demontert, ble liggende som reliktemonumenter73. Fraværet av makt ute på landsbygda var nok ikke ensbetydendemed maktskifte, men mer uttrykk for flytting av funksjoner i rommet.

Tilbake i grenseland

Behovet for urbane sentra, kan vi kanskje finne i de strategiene som aristokratenebrukte for å endre og forsterke sin stilling i samfunnet. De løftet fram egen posisjonog transformerte samfunnet gjennom konsumpsjon og produksjon som ledd i åkreere og forsterke sitt selvbilde. De satte inn store økonomiske ressurser, for å nåstore ærefulle mål74. Dette lykkes de med og de så også behovet for andre arenaer,i tillegg til den aristokratiske residensen75. I sin maktutøvelse så de nytten avavgrensete utvekslingssteder, og det er trolig det jordeiende aristokratiet som skaperen urban hybrid i vikingtid; tilpasset skandinaviske forhold. Ideene og modellene

33

69. Ekman 2000:3470. Andersson 1997; G. Andersson, Gravspråk som religiös strategi: Valsta och Skälby i Attunaland under

vikingatid och tidig medeltid. Stockholm 2005; L. Grundberg, A, Göterström, B. Harding, Björned:benanalyser och kulturhistoriska tolkningar: Undersökningar kring en nordsvensk begravningsplatsfrån tidig medeltid. Hikuin 2000: 219-232.

71. Herschend 1998; T. Zachrisson, Gård, gräns, gravfält. Sammanhang kring ädelmetalldepåer och runs-tenar från vikingatid och medeltid i Uppland och Gästrikland. Stockholm 1998.

72. Helle 200673. Jfr. L. Hedager, Sacred topography. Depositions of wealth in the cultural landscape. i A. Gustafsson,

& H. Karlsson (red.), Glyfer och arkeologiska rum – en vänbok till Jarl Nordbladh, Göteborg 1999b:242 f.

74. Meulengracht-Sørensen 199575. Jfr. D. Harrison, Centralorter i historisk forskning om tidig medeltid. i J. Callmer, E. Rosengren,

(red.), ”Gick Grendel att söka det höga huset” Arkeologiska källor till aristokratiska miljöer i Skandi-navien under yngre järnålder, Göteborg 1997: 26.

hentet de fra sine forbundsfellers byer i Nord-Europa76. Det er altså aristokratietsom fra sine residenser initierer og bereder grunnen for de urbane strukturene. Tett-heten av mennesker skilte slike storgårder fra bebyggelsen i det omkringliggendeområdet, men dette skjedde kun over kortere tidsrom og var ikke en varig livsform.Temporære demografiske forskjeller bør ha vært påtakelige77. Det kan innvendesat gateløp og tett husbebyggelse på parseller ikke forekommer på sentralgårdene,noe som skiller aristokratiske residenser fra å bli omtalt som byer78, men midt isavnet av slike fysiske strukturer, er det verd å tenke gjennom hva som fanges oppog defineres som byer og hva som ikke gjør det. Det er verd å reflektere over hvade her omtalte forholdene har hatt å si for de som bodde og virket der.

Jeg har trukket fram sentralgårder, haller, kultaktivitet og markeder. Det erimidlertid flere trekk ved de aristokratiske miljøene i yngre jernalder som delervesentlige funksjonelle og strukturelle komponenter med byer: Handling finnersted innenfor et regulert område, hvor utøvelse av jurisdiksjon blir håndhevet.Innenfor gitte, gjentatte tidsrom, er det på flere av sentralgårdene belegg for til-stedeværelse av spesialisert kompetanse; det være seg i form av krigere, skalder ellerhåndverkere som produserte tjenester eller gjenstander på et høyt kvalitativt nivå.Især intrikate metallurgiske prosesser skiller slikt håndverket fra gårdshåndverk somkan belegges i de omkringliggende bygdene79. Produksjonen følger andre mønstreenn den vi møter på vanlige gårder. Konsumpsjon av ressurser skiller seg også frade omkringliggende gårdene. Et konkret eksempel på dette er aristokratietsdrikkekultur som det finnes klare arkeologiske spor i hallbygningene. Under dissebetingelsene, blir det truffet beslutninger som får følger for hele samfunnet, det vilsi at det blir utøvd administrativ strukturell makt, og det med rekkevidde langt utover den avgrensede lokaliteten. Disse karakteristiske trekkene gjenfinner vi i defini-sjonene av hva som administrativt kjennetegner byer80. Disse observasjonene erneppe kontroversielle og kan belegges godt gjennom arkeologiske og skriftligekilder81.

Kongsgårdene har i liten grad blitt trukket inn i analyser av urbanisering iSkandinavia. Det kan være som følge av faglig deling mellom historikere ogarkeologer som igjen kan ha blitt forsterket gjennom spesialisering innenarkeologifaget ved middelalderarkeologi med hovedvekt på urbanarkeologi og kirke-forskning og mer tradisjonell bebyggelsesarkeologisk retning med analyser av graver

34

76. Andrén 199877. Jørgensen 2003:20378. Helle 2006:3079. E. Hjärthner-Holdar, K. Lamm, & L. Grandin, Järn- och metallhandtering vid en stormannagård

under yngre järnålder och tidlig medeltid. i M. Olausson (red.), En bok om Husbyar. Stockholm2000; E. Hjärthner-Holdar, K. Lamm, B. Magnus, Metalworking and Central Places. i B. Hårdh, &L. Larsson (red.), Central Places in the Migration and Merovingan Periods, Lund 2002.

80. Callmer 199781. Harrison 1997; Helle 2006; Skre 2007

og bisetning på landsbygda. Hva er det som gjør den norske diskursen omurbanisering særegen framfor for eksempel den svenske og danske?

Diskursenes fagpolitiske skygger

• Det er flere diskurser som løper parallelt og som griper i hverandre i minframstilling, og de henger sammen.

• Det dreier seg om definisjoner og hvem som til enhver tid har makten til ådefinere, relevant empiri.

• Det dreier seg om hvilke kriterier og kategorier som legges på empirien. • Disse emnene avgjøres i den tid diskursen finner sted. • Dermed blir en analyse av disse forholdene også en analyse av makt og

hvordan makt er relatert til alle disse emnene.

Urbanisering i Skandinavia har ikke vært noe storskala fenomen før på 1100-tallet,om empirien sammenlignes med områder i Europa. Selv om flere steder med mangeav de samme funksjonene og kriteriene anlegges på 700- og 800-tallet blir de sjeldenregnet som byer. Fokuset på tidlig middelalder kan være en konsekvens av kildevalgi urbaniseringsdiskursens tidlige fase82. Om det er slik, er det interessant å senærmere på hvorfor interessen for de tidlige sentrumsdannelsene er så stor. Er detslik at oppmerksomheten rundt de første urbane sentraene i Skandinavia er av merprestisjemessig art? Mye kan tyde på det og dette gir diskursene en symbolsk lad-ning, som trolig har brakt følelsene langt utenfor det som burde være akademiasfokusområde. Dette feltet ønsker jeg å trenge litt dypere inn i.

Et underliggende, a priori premiss, i den nordiske urbaniseringsdiskursen, erat fenomenet by, vil la seg fiksere til en gitt situasjon ved et hypotetisk gitt tids-punkt. Da kan fenomenet begrepsmessig erkjennes som en by. Det er en kullsviertropå at en slik angivelse og avgrensning i tid og rom, klargjør en vesentlig kjerne itemaet diskursen omhandler. Enhver historisk urban struktur med ønske om å blisett i samtiden, gjennomfører denne øvelsen; å isolere urbanitet i tid og rom; enteni form av en fagbok og/eller et byjubileum83. En del av det definerte kjernearbeidetblir da å fiksere de nødvendige funksjoner og strukturer og etablere tidsrommet foren definitiv urbanitet. Dette er nåtidige behov, skapt og vedlikeholdt av politikereog forskere i en felles kamp om oppmerksomhet, prestisje og penger. Hvorfor skulleikke politikk og penger være av interesse for akademia? Dette er tross alt et felt hvorfag og politikk har felles interesser overfor samfunnet. Det er ikke nye perspektiver

35

82. Andersen 1977: 222-23383. G. Ficher 1950, Oslo under Eikaberg 1050-1624-1950. Oslo 1950; Autén Blom 1977; A. Nedkvitne,

& P.G. Norseng, Oslo bys historie Bind 1. Byen under Eikaberg. Fra byens oppkomst til 1536. Oslo1991; E. Schia, Oslo, innerst i Viken. Oslo 1991; A. Christophersen & S. Noreide Walaker, Kaupagenved Nidelva. Trondheim 1994.

som etterspørres, og det av relativt åpenbare grunner. Jeg tror mye av årsaken tilden noe særegne urbanitetsdiskursen i Norge er å finne nettopp i disse temaene.

Spørsmålet som ikke besvares ad denne veien er hvorfor urbaniseringsdiskursenkommer såpass dårlig ut med hensyn til offentlig oppmerksomhet i Norge? For åforsøke å komme med svar vil jeg først peke på at den norske offentlighet har etlokalt eller i beste fall regionalt kompetitivt perspektiv: ”Hvilken by er eldst, hvemhadde by først, og når skal vi feire jubileum?” Slike perspektiver skaper grobunnfor finansiering, men vil i liten grad klare å fornye perspektivene eller problemstil-linger som bevilgende myndigheter forholder seg til. Det som kjennetegner his-torisk forskning som blir etterspurt i den norske politiske offentligheten, er influertav konkurranse fra andre samfunnsinteresser. Det skal være nyttig, målbart,instrumentelt og helst presist. Ikke nok med konkurrerende interesser om politiskoppmerksomhet og økonomi, så er det også konkurranse om oppmerksomhetinnad i akademia og faglige interesser knyttet til hvilke temaer som er vesentlige åbelyse.

Urbaniseringsdiskursen kan ha kommet i skyggen av andre diskursive felt; somrikssamlingsprosess, statsdannelse og kristningsprosess. De nevnte temaene over-lapper, infiltrer og dominerer diskursen om urbanitet. I disse diskursene er kon-gemakt og kirkemakt gjenstand for analyse og tolket som motorer i utviklingen.Hver bygd og region i Norge har sine helter knyttet til disse diskursene, og de føresfram med samme kompetitive mål: ”Han var her først, det var her han vant heleNorge, han kom herfra, det var her det hele startet”. Her finnes prestisjen og herfinnes også de økonomiske midlene til å svare på slike problemstillinger som kanutløse midlene. Oppdraget for store byhistorier blir initiert av forskere, transformertav politikere og besvart av forskerne. På den måten blir diskursene konfirmert avetablert akademisk makt, som i Norge oftest har bestått av historikere.

Disse temaenes diskursive maktfelt har overlappet urbaniseringsdiskursengjennom definisjonsmaktens valg, og bortvalg, av kilder. Nettopp bortvelgelsensynliggjør den ordnende maktens valg av hvilke kilder som ble lagt til grunn fordefinisjoner og kriterier. Den skriftelige kilden Ordericus Vitalis nevner syv byer iNorge i 113084. Denne kilden har blitt tildelt en normgivende verdi som kilde.Den er skrevet ned og gjengir et utsagn fra et gitt år. På grunn av sin form og sittmedium har den fungert som en dateringsmessig godkjenningsinstans. Aksiometblir som følger: Før denne tid eksisterte ikke mer enn dette antall byer i Norge.Vender vi på kildeperspektivet vil det si at kunnskapen om disse syv byenes tilstandomkring 1130 blir normgivende for hvilke struktur forskerne må kunne forventeå finne i en norsk tidlig middelalderby. Tilsynelatende er en slik tilnærming tilfor-latelig, men like fullt problematisk. Alt forut for 1130 blir svært kritisk vurdert, ogmå gjennomgå en omfattende sjekkliste av definisjoner, senest kodifisert for norske

36

84. Helle 2006:42.

forhold av Helle og Nedkvitne i 1982, og eksemplifisert med tilfellet Tønsberg iAschehougs Norgeshistorie fra 199585.

La meg returnere til spørsmålet om hva en by er i en skandinavisk kontekst.Kan da svaret ses i et annet lys enn definisjonsmaktens kriterier?86 Hva skal til forå kunne bevege posisjonene med ny empiri?87 For ett kan alle enes om: Det kanikke være noe i veien med empirien, men den vesentlige uenigheten består i hvordanvi tolker den. Kaupangs empiri er utvidet gjennom nye undersøkelser, dearkeologiske tolkningene har måttet revideres88. Tross arkeologisk omvurderinger,blir evalueringen og målestokkene empirien blir holdt opp i mot, holdt fast. Vi erdermed godt inne i vitenskapsteoretiske spørsmål om grensene for kunnskapinnenfor en normalvitenskap. I og med at det er knyttet prestisje og symbolskbetydning til urbaniseringens innledende fase i Skandinavia, er det nødvendig å senærmere på noen vitenskapsteoretiske posisjoner i denne diskursen.

Symbolske diskurser

Diskurser avgrenses innenfor et vitensregime eller paradigme. Alle utsagn blir ikketatt opp til vurdering, noen faller innenfor normene, andre faller utenfor.Sorteringen reflekterer ikke med nødvendighet utsagnenes kvaliteter eller grad avinnovative perspektiver. Ofte blir helt nyskapende tanker sortert bort innenfornormalvitenskapens rammer89. Innenfor normalvitenskapelig praksis styres dis-kursene i stor grad gjennom definerte begreper90. Språket er bærer av mening. Deter ingen objektiv logikk eller mening i språket, det er mer å betrakte som mediumtenkningen formes av og i. Språket er resultat av kulturhistoriske kontekstuelle pro-

37

85. C. Krag, Vikingtid og rikssamling 800–1130. Norges Historie bind 2. Oslo 199586. K. Helle, Kongssete og kjøpstad. Fra opphavet til 1536. Bergen bys historie, Bind I, Bergen 1982: 3-

70; K. Helle, Bergen blir by. i I. Øye (red.), Middelalderbyen, Bergen 1985: 7-23; K. Helle, Tidligbyutvikling i Vestnorge. i I. Øye (red.), Våre første byer, Bergen 1992: 7-30.

87. A. Christophersen, Den urbane vareproduksjonens oppkomst og betydning for den tidligmiddelal-derske byutviklingen. Bebyggelseshistorisk tidsskrift nr. 3, 1982: 104-122; A. Christophersen, Drengs,Thengs, Landmen and Kings. Some aspects on the forms of social relations in the viking society duringthe transition to historic times. MLUHM 1981-1982. Lund 1982; A. Christophersen, Kjøpe, selge,bytte, gi. Vareutveksling og byoppkomst i Norge ca 800-1100: En modell. i A. Andrén, (red.), Medelti-dens Födelse, Lund 1989: 109-145; A. Christophersen, A. 1991: Ports and trade in Norway duringthe transition to historical time. I O. Crumelin-Pedersen (red.), Aspects of maritime Scandinavia AD200-1200, Roskilde 1991: 159-170; A. Christophersen, Noen tanker om forholdet by-omland i mid-delalderen - et diskusjonsinnlegg. NUB 3, Bergen 1992a: 219-226. A. Christophersen, ”For der lålandets makt og styrke...” Trondheims byoppkomst i regionalt og maktpolitisk perspektiv. i I. Øye(red.), Våre første byer, Bergen 1992b: 59-83.

88. C. Blindheim, Kaupangundersøkelsen avsluttet. Viking 1969; 5-40. Skre 200789. T. Kuhn, The structure of scientific revolutions, Chicago 1970.90. M. Foucault, Power/knowledge. New York 1980; M. Foucault, Seksualitetens historie I, Vilje til viten.

Gjøvik 1995.

sesser, og meningen like så91. Arbeid med definisjoner av begreper, gagner de sombesitter makten til å definere92.

Det jeg kommer tilbake til gjennom artikkelen, er problemstillinger medreferanser til sentrale tenkerne, for de kan tross sitt utradisjonelle språk, få oss til åtenke. Michel Foucault og Ludwig Wittgenstein har formuleringsevner, som tiltross for motstand, og kanskje nettopp derfor, utfordrer vanetenkning. Ved å ta etskritt til siden, å følge et vitenskapsteoretisk perspektiv, gjør jeg følgenderesonnement:

Grensedragnings logos stiller ikke opp motbilder. Konsekvensen av deling, erkategorier. Kategorienes begrunnelse ligger i formålet og forventingen omavklaring93. Argumentasjonens tautologiske struktur fastholdes i en logos-betingettankefigur hvor motsatser ikke defineres. Mot dette definerte, prøves det ikkedefinerte, ved bruk av definerte begreper, som er skapt av aktører med definisjons-makt. Analysen av maktforholdene peker i retning av ringslutning94. Det følgendesitatet som handler om definisjon av galskap, mener jeg, kan, tross kun enmetaforisk analogi, brukes til å tenke med i diskursen om urbanisering:

Grensestillingen var både symbolisert og realisert ved den særstilling som blegitt den gale ved at han var sperret inne ved byportene, eksklusjonen skulle inn-gjerde ham; når han verken kunne eller burde ha noe annet fengsel enn selveterskelen, ble han holdt på overgangens sted. Han ble satt i det indre av det ytreog omvendt. – En symbolsk stilling som utvilsomt er til stede helt fram til våredager, om vi er villige til å innrømme at det som før var en synlig ordnendeinstans, nå er avleiret dypt i vår bevissthet95.

Foucaults analyse av hvordan galskap ble definert og avgrenset gir innsikt i hvordanden ordnede instansen, som skaper skillene, ikke blir del av analysen, mensorteringen blir inkorporert i språk og fag som del av en ikke-formulerbar del avfagets selvbevissthet.

Etableringen av slike språklige termers fastlagte meningsinnhold i definisjoner,preger etter hvert også diskursen på en slik måte at begrepene, blir dypt avleiret ivår urbanitetsfaglige bevissthet. Glemmer vi å stille grunnleggende spørsmålinnenfor vår syssel med normalvitenskap?

38

91. L. Wittgenstein, Filosofiske undersøkelser. Oslo 2003.92. M. Foucault, Diskursens orden. Oslo 1999.93. Wittgenstein 2003: §46594. Foucault 199595. M. Foucault, Galskapens historie. I opplysningens tidsalder. Oslo 1999: 27

Oppsummering

Det har vært flere mål med artikkelen: Hvem kan avgjøre hva som er en by? Med dette utgangspunktet har jeg forsøkt

å rette oppmerksomheten mot hvordan diskursen om emnet må ses i sammenhengmed hvem som har definisjonsmakt. De med definisjonsmakt avgjør hva som ansessom relevant empiri. Det er dermed samtidens maktutøvelse som definerer ogkategoriserer fortiden. Det må være noe ved vår samtid som gjør arbeidet medurbanisering særs aktuelt. Det faktum at jordas befolkning i større og større gradlever sine liv i byer aktualiserer analyser av livsformens opprinnelse og historie.

Hvorfor er det knyttet prestisje til tidlig urbane sentra? Tema er gjenstand forpolitisk oppmerksomhet, især i forbindelse med jubileer. Dette kan utløse øko-nomiske midler, oppmerksomhet og prestisje. Da kan definisjonsmakten være denavgjørende tungen på vektskålen som avgjør hvem som blir tildelt økonomi, opp-merksomhet og arbeid.

Mye kunnskap om de kategoriene som innenfor normalvitenskap konstituererdiskursen om hva en by må være er brakt tilveie de siste 20 år, ikke minst ved avan-sert bruk av arkeologisk metode kombinert med naturvitenskap. Ny empiri er til-gjengelig, og et av mine mål har vært å drøfte hvordan denne empirien kanhåndteres. Skal den inn i ferdig definerte kategorier eller skal empirien også påvirkedefinisjonene? Mitt forsøk på å klargjøre de bakenforliggende mekanismene harvært å trekke fram residenser og aristokratiets sentrale steders utforming, funksjonerog strukturer fra 600 til 1000 e.Kr. Har empirien knyttet til sentralsteder,sentralgårder, kongsgårder og hallbygninger, kort sagt jernalderens aristokrati,påvirket synet på urbanitetens fremvekst i Skandinavia? Kan hende er tiden modenfor det nå.

Arkeologisk materiale blir hvert år, omdannet til nye kilder, og gir stadig innsiktsom lar seg tolke i relasjon til og sammenheng med historiske kilder ogantropologiske modeller. Kombinert med lingvistiske analyser av begrepenesspråkhistoriske utvikling, vil dette revitalisere forskningens møte med nyarkeologisk empiri. Denne positive, og kanskje noe naive tilnærmingen, burdevunnet fram96, om det ikke lå hindringer i veien for en rasjonell empiristisk analyse.Hvilket det som oftest gjør i akademiske diskurser, enten på grunn av prestisje ogøkonomi eller begge deler97. En fruktbar vei videre i urbaniseringsdiskursen vil ettermitt syn være å kombinere mange kilder for å stille opp komplekse tolkninger avfortiden. Kanskje ikke et politisk drømmescenario, men trolig den mest farbare vei.Måten det kan bli mer enn fagre ord, er nok at forskere aktivt deltar i hverandres

39

96. Se M. Bäck, Stadsarkeologiska trender och tendenser i Sverige - en personlig synsvinkel i Den urbaneunderskog 2009, for en konstruktiv tilnærming i framtidig forskning.

97. P. Feyerabend, Against method. London, New York 1991: 199

grunnarbeid og blir kjent med det teoretiske og metodiske rammeverket og ersammen om å definere de minste byggeklossene, sammen.

Summary

Who decides what constitutes a city? Based on this I would like to direct your atten-tion to how the discussion of the subject is seen in the context of who has the powerof definition. It’s the people with the power of definition that decide what areregarded as relevant empirical data. Thus present day people in power also categorisethe past. There must be something about our present day situation that makes theprocess of urbanization very central. The fact that the earth’s population to a largedegree live their lives in a city has made analyses of this life form and history moresignificant.

Why are early urban centres regarded as especially prestigious? This topic issubject to a lot of political attention, especially in connection with anniversaries,and may result in extra funding, attention and prestige. The power of definitionmay be the final straw that decides who gets funding, attention and work.

A lot of knowledge of the categories that form the discussion of what a cityreally is has been bought forth the last 20 years, not least with the means ofadvanced archaeological methods combined with natural sciences. Will this be putin the already defined categories or will new empirical data have an impact on thedefinitions? My empirical data are accessible and one of my goals has been to discusshow they can be treated. Attempts to clarify the underlying mechanisms have beenmade to bring forth residences and the design, function and structures of aristoc-racy’s central places from 600 AD to 1000 AD. Have the empirical facts regardingthese central places, farms, royal palaces and great halls, in short the aristocracy ofthe Iron Ages, had an influence on how we view the development of urbanisationin Scandinavia? Perhaps the time is ripe to study this now.

Every year, archaeological material, with new sources, provides more insight thatcan be analysed in relation to and with historical sources and anthropological models.Combined with linguistic analyses of the developments in language history, this mayrevitalise the meeting of science with new archaeological evidence. This positive, if abit naive, approach should gain a foothold, if there weren’t any barriers for a rationalempirical analysis. Which there often are in academic discussions, either because ofprestige or finances, or both. I believe a fruitful path to follow in the urbanisationdiscussion is to combine many sources in order to arrange complex analyses of thepast. Perhaps not the most politically expedient dream scenario, but workable. Theway to make this worth more than fancy words is for the scientists to take an activepart in each others basic work and to become acquainted with the theoretical andmethodical framework, and together define the smallest building bricks.

40

Stadsarkeologiska trender och tendenser i Sverige– en personlig synvinkel

Mathias Bäck

Sammanfattning

Denna artikel diskuterar, utifrån ett personligt perspektiv och ett liv med stadsarkeo-logi i akademi och i fält, tendenser inom svensk stadsarkeologi under de senaste 25åren. Här presenteras ett axplock av olika riktningar inom arbetsfältet och många avde verk som nämns kan betraktas som antingen ledande eller representanter för skildatrender. Det finns naturligtvis många andra forskare och texter som bidragit till dennaström som förvisso har många förgreningar. Den förda diskussionen har, med all rätt,en intim koppling till och präglas av fältarkeologin som ju är den verklighet där detnya källmaterialet möter tolkaren/forskaren för första gången – kort sagt ett kritisktläge för utveckling av metoder och i förlängningen paradigmförskjutningar.

Inledning

Den föredömliga idén att sammanföra historiker och arkeologer för att diskuteraskilda typer av stadsbildningar under lång tid och definitionerna av dessa, resulte-rade för min del i en summering av vad jag ser som trender och metodologiska ten-denser inom svensk stadsarkeologisk verksamhet. Glädjande är det faktum att bådeforskarvärlden och den kulturmiljöanknutna exploateringsarkeologin har bidragittill viktiga framsteg. Syftet med mitt föredrag är inte att sammanfatta den svenskastadsarkeologins historia. Detta har under de senaste drygt 25 åren gjorts i någraarbeten.1 Det bör även understrykas att flertalet av de sammanfattande diskussio-

1. Se till exempel H. Andersson, Städer i öst och väst – regional stadsutveckling under medeltiden. Bebyg-gelsehistorisk tidskrift Nr 3, 1982; L. Redin, Stadsarkeologi – perfektum, i viss mån presens och någotfuturum. Bebyggelsehistorisk tidskrift Nr 3, 1982; H. Andersson, Sjuttiosex medeltidsstäder – aspekterpå stadsarkeologi och medeltida urbaniseringsprocess i Sverige och Finland. Medeltidsstaden 73 Riks-antikvarieämbetet och Statens Historiska Museer Rapport 1990; B. Broberg & M. Hasselmo, UrbanArchaeology in Sweden – Yesterday and Today. i L. Ersgård, M. Holmström & K. Lamm (red.), Rescueand Research. Reflections of Society in Sweden 700 – 1700 A.D. Stockholm 1992: 13-31; L. Redin,Some remarks on historical archaeology in Sweden between 1986 and 1990. Current Swedish archae-ology, vol 3 1995: 85-95; S. Larsson, Stadens dolda kulturskikt. Lundaarkeologins förutsättningar ochförståelsehorisonter uttryckt genom praxis för källmaterialsproduktion 1890-1990. Lund 2000.

nerna som rör stadsarkeologi faktiskt i första hand behandlar det medeltida Dan-mark. Jag vill peka på några arbetsfält där det fortfarande finns mycket kvar attgöra och där det sedan länge finns djupt rotade föreställningar om städernas his-toria. Problemet är att tiden i sig kan omvandla föreställningar till vanföreställningarom och när det sker metodologiska- och mentalitetsförändringar inom ett ämnes-område. Jag kommer att lyfta fram projekt och enskilda arbeten som haft betydelseför hur svensk stadsarkeologisk verksamhet ter sig idag. Detta innebär inte att alltsom skrivits om svensk stadsarkeologi kommer att beröras utan detta är endast minpersonliga uppfattning om var avgörande förändringar ägt rum och även var för-ändringar inte skett i tillräcklig omfattning.

Fokus har inte ändrats så mycket vad gäller frågeställningarna som rör de äldrestäderna, observera de äldre städerna, utan det är snarare det metodologiska tillvä-gagångssättet som förändrats. En koncentration på den arkeologiska metoden sna-rare än de övergripande frågorna har medfört att utgångspunkten för att besvarafrågor om det urbana och urbaniseringen har skiftat. En övergripande och avgö-rande förändring är att det finns ett större ämnesbaserat självförtroende hos arkeo-loger som arbetar med städer idag. Vad som skett är att utvecklade metoder medförtatt djupdykningar ända ner på mikronivå i våra stadsjordar har fått utgöra start-punkten för tolkningar av vad som skett på en plats. Förhållningssättet skiljer sigfrån tidigare forsknings större tyngdpunkt på institutioner och monument av olikaslag. Det så kallade underifrånperspektivet, kulturlageranalysen, är metodologisktett tveeggat svärd. Dels innebär detaljnivån av grävmetod och dokumentation attett på många sätt mer nyanserat källmaterial skapas, för till viss del formar ochskapar eller påverkar vi källmaterialet själva. Dels innebär metoden en mer ellermindre uttalad möjlighet att sätta mer fokus på och studera den lilla människan isamhället. Detta nygamla källmaterialvärde, skulle jag vilja påstå, har ökat infor-mationsmängden avsevärt under de senaste 15 åren. Jag ser två avgörande förkla-ringar till detta. Dels finns det idag en teoretisk diskussion med mer uttalad arkeo-logisk utgångspunkt som behandlar städerna, dels har det sedan ungefär 20 år skettett successivt uppvaknande vad gäller de fältarkeologiska gräv- och dokumenta-tionsmetoderna.

Därmed inte sagt att vi på något sätt har nått ett slutmål. Som jag förhopp-ningsvis kommer att kunna visa har det skett en relativt snabb utveckling inomämnesområdet. En förutsättning för detta är givetvis att de människor som arbetarmed dessa frågor är metodologiskt aktiva och själva öppna för nya synsätt. Arkeologiär inte som man kanske kan tro ett statiskt ämne. Faktum är att forskningstrendernaibland förändras anmärkningsvärt fort, vilket kan resultera i att forskningsarbetenoch metodologiska grepp utsätts för en ”föråldringsprocess”. Denna process innebärinte per definition att det arbete som gjorts är sämre eller ”fel” tänkt utan kanskeoftare att den inomdisciplinära metodutvecklingen går snabbt. Dessa brasklapparkan låta som ett försök att inte skriva någon på näsan. Det är inte helt sant. Jag

42

kommer även att ta upp svagheter eller tidsspecifika problem inom den stadsar-keologiska forskningen.

Den tidiga urbaniseringsprocessens konsekvenser för nutidaplanering (1976)2

Ingen idag verksam stadsarkeolog kan ha undgått att förhålla sig till detta projektsom i folkmun kom att gå under benämningen ”Medeltidsstaden”. De rapportersom producerades under 15 års tid har varit en ovärderlig hjälp för oss som arbetarantikvariskt med stadsarkeologi. Dessa är alltså fortfarande grundläggande doku-ment inom kulturmiljövården inför stadsarkeologiska undersökningar. Projektetföddes efter en tid under 1970-talets första år då den stadsarkeologiska undersök-ningsverksamheten tog trevande steg mot en, i förhållande till tidigare, mer regel-mässig hantering.3 Situationen var den att de historiska städernas kärnor omvand-lades i snabb takt och man insåg att ett ovärderligt arkeologisk källmaterial var påväg att försvinna med en på många platser endast sporadisk och kvalitativt ojämndokumentation. Ett av projektets viktigaste bidrag var en belysning av det arkeo-logiska källmaterialets betydelse i förhållande till det skriftliga materialet.4 Manskulle kunna säga att medeltidsstadsprojektet utgör grunden för den arkeologiskaurbaniseringsdiskussionen i Sverige i modern tid. Projektet var från början tänktatt sträcka sig över fyra års tid och skulle;5

• Kartlägga och analysera den stadsarkeologiska situationen på de orter, som undermedeltid var städer i juridisk mening

• Bearbeta materialet fr.a. med hänsyn till övergripande frågeställningar• Skapa enhetlighet i dokumentation och redovisningar• Föreslå riktlinjer för den fortsatta verksamheten

Målsättningen var att projektet skulle resultera i följande;

• Väsentligt bättre möjligheter att utnyttja redan befintligt men nu ej överblickbartmaterial, inte minst för komparativa urbaniseringsstudier

43

2. H. Andersson, Projektprogram. Den tidiga urbaniseringsprocessens konsekvenser för nutida planering.Medeltidsstaden 1. Riksantikvarieämbetet och Statens Historiska Museer Rapport. 1976.

3. Jämför M. Forsström, Fornvännen 2, 1974: 78-88; H. Andersson, Urbaniseringsprocesser i det medel-tida Sverige. Medeltidsstaden 7. Riksantikvarieämbetet och Statens Historiska Museer Rapport. 1979;H. Andersson, & L. Redin, Stadsarkeologi i Mellansverige. Läge, problem, möjligheter. Medeltids-staden 19. Riksantikvarieämbetet och Statens Historiska Museer Rapport. 1980.

4. Andersson 1979: 6.5. Enligt Andersson ibid: 5.

Detta kan väl sägas ha uppfyllts till viss del om man tänker på strukturella ana-lyser inför stadsarkeologiska undersökningar av de städer som omfattades av pro-jektet. Utifrån kvalitativa aspekter på dokumentation av kulturlager och fyndma-terialbearbetning är situationen emellertid inte tillfredställande i syfte att uppfyllakrav på kvalificerade urbaniseringsstudier utifrån arkeologiskt källmaterial. Dettahar till viss del att göra med att kvalitetsaspekten, d.v.s. kraven på detaljnivå skärpts,men det hänger också samman med ett förändrat arbetsklimat vad gäller stadsar-keologiska undersökningar.

• Skapa förutsättningar för mera problemorienterade undersökningar än tidigare

Det är inte helt enkelt att avgöra detta utan en fördjupad studie av planering aväldre undersökningar. Man kan dock tänka sig att överblickbarheten säkerligenpåverkats i positivt hänseende.

• Erbjuda ett genomarbetat vetenskapligt underlag för den antikvariska bedöm-ningen och därmed

• Underlätta för Riksantikvarieämbetet att på ett tidigt stadium kunna ge kom-munerna planeringsförutsättningar med bedömning av de stadsarkeologiska läm-ningarna

Här kan vi nästan utbrista i ett samfällt ja! Som jag redan tidigare nämnt är pro-jektrapporterna för de medeltida städerna ännu idag det huvudsakliga underlagetinför en stadsexploatering. Med tanke på att de första rapporterna från relativt storastäder som Uppsala och Västerås idag är runt 30 år gamla behöver uppgifternagivetvis kompletteras med senare tiders undersökningar. Vad som emellertid i dags-läget behövs för att projektets rapporter skall fortsätta att fylla denna funktion äratt det för samtliga städer skapas ett GIS så att materialet fullt ut transformeras tillen uppdaterad digital version.

• Medverka till att den kraftiga ökningen av undersökningskostnaderna hos insti-tutioner begränsas samt

• Öka medvetandet hos institutioner, kommuner och allmänhet om det stadsar-keologiska materialet som en väsentlig faktor för den historiska kunskap som ärett nödvändigt underlag för planering av en levande miljö

Kostnadsfrågan idag måste ses i ett helt annat ljus då vi har en delvis avregleradmarknad för exploateringsarkeologin. Man skulle väl kunna sammanfatta situa-tionen utifrån hittillsvarande erfarenheter att målsättningen att begränsa kostna-derna för stadsarkeologin har slagit in. Vad gäller den sista punkten finns nog enmycket stor variation över landet i fråga om medvetande och värdering av det stads-

44

arkeologiska källmaterialets värde som underlag för stadsplanering. Denna frågahänger också delvis samman med den om vilka delar av historien som anses värde-fulla att undersöka arkeologiskt.

Tolkningsramen inom vilken projektrapporterna strukturerades byggde på dengamla ståndsindelningen översatt till fysiska uttryck, det vill säga städer, kyrkor,borgar och landsortsbebyggelse. En gentemot idag grundläggande skillnad var före-ställningarna om vilka kriterier som var avgörande för samhällets strukturering.6

Denna formade det vetenskapliga förhållningssättet till det stadsarkeologiska mate-rialet och därmed dess tolkningsvägar. Metoden gick ut på att urbaniseringskriteriersöktes med utgångspunkt i ståndsstrukturen. Man tog fasta på uppgifter om ortermed målsättningen att se hur de kunde skilja sig från landsbygden i funktionellt,topografiskt och/eller rättsligt - administrativt hänseende. Definitionen lutar trotsden arkeologiska betoningen emellertid tungt mot skriftligt källmaterial samt vadAnders Andrén senare kom att benämna manifesta spår. En annan svaghet i arbets-metoden var att det inte gjordes kvalitativa skillnader mellan de undersökta stä-derna, det är stor skillnad på Hedemora och Visby under medeltiden! Detta trotsatt fokus fanns på uppdelningen mellan centralort, tätort och stad. Ett annat pro-blem är att städerna nästan utan undantag beskrevs utan befolkning. Å andra sidanvar det inte projektets uttalade mening att befolka städerna.

Ytterligare en aspekt som måste kommenteras kort är förhållningssättet till ettav de centrala arkeologiska källmaterialen, fynden. Man har redan i projektpro-grammet givit uttryck för att det inte finns utrymme för att bearbeta eller skapa enstrategi för de omfattande fyndmaterialen från städerna. Detta är förståeligt utifråntidens förutsättningar, det vill säga att man saknade datorer för hantering av storadatamängder och att den institutionaliserade stadsarkeologin var mycket ung. Detmåste emellertid påpekas att Margit Forsströms avhandling om keramiken frånVisby från samma år som medeltidsstadens projektprogram faktiskt är ett förstaförsök att just hantera stora mängder information med hjälp av datorer. Det börockså sägas att en rapport (nr 30) av medeltidsstaden behandlar daterande fynd-material. Problemet var att ambitionsnivån var begränsad vad gäller fyndens utsa-govärde och den allmänna kunskapsnivån, liksom avsaknaden av etablerade arbets-metoder. Det senare kan möjligen ha haft effekt på den relativt låga prioritetfyndmaterialbearbetningar har haft under lång tid inom de kulturmiljövårdandeinstitutionernas arbeten.

45

6. Representativa exempel på nya sätt att analysera stadssamhällens struktur, inte minst i relation tillandra europeiska städer, kan ses i J. Anund, The Curses and Possibilities of Wooden Architecture.Domestic buildings in Medieval Uppsala. Der Hausbau. Lübecker Kolloquium zur Stadtarchäologieim Hanseraum III. i Dahmen, B., Gläser, M., Oltmanns, U. & Schindel, S. (red), Lübeck. 2001:635-657; J. Anund, Interaction, conventions and regulations. Infrastructure in medieval Uppsala. iR. Dunkel (red), Die Infrastruktur. Lübecker Kolloquium zur Stadtarchäologie im Hanseraum IV.Lübeck. 2004: 437-454.

Medeltidsstaden Falun

Allt bra med projektet medeltidsstaden kan ställas mot de sämre konsekvensernasom upplägget har medfört för nutidens stadsarkeologiska kulturmiljövårdarbeteoch dagens frågeställningar och historiesyn. Låt oss titta litet närmare på en rapporti serien medeltidsstaden, nämligen Falun. Ja, men… säger nog flera arkeologer nu(efter mer eller mindre lång betänketid) – det finns väl ingen rapport om medel-tidsstaden Falun, det är ju ingen medeltidsstad! Just precis och häri ligger kärnantill ett primärt antikvariskt men i förlängningen även forskningsrelaterat problemmed projektets upplägg. Genom att exkludera de städer som utifrån projektets defi-nition inte var städer under den svenska medeltiden har grunden lagts för en snävbild av det svenska stadsväsendet och städernas roll under olika tider. Det börpåpekas att ett diakront perspektiv inom den medeltida perioden är uttalad och attproblemen kring en gräns framåt i tiden diskuterades.7 Hans Andersson som varprojektledare för Medeltidsstaden har också fört kronologidiskussionen vidaregenom att i en artikel behandla de norrländska städerna vilka, med undantag förGävle, är grundade efter medeltiden.8 Ett annat avgränsningsproblem som var aktu-ellt gällde orter med igångsatt men avbruten urbanisering. Ett resultat av dessaavgränsningar är att tyngdpunkten ligger på de nuvarande, på svensk mark, belagda70 medeltida städerna.9 Därtill bör också fogas de sex städer som idag ligger i Fin-land och Ryssland (Åbo, Nådendal, Raumo, Borgå, Ulfsby och Viborg). Sverigehar idag 133 städer från olika tidsperioder. Till detta kommer ett litet antal för-svunna och som stad aldrig definierade stadsbildningar (till exempel kyrkstäder ochså kallade fläckar). Det innebär att antalet städer i landet i princip fördubblats eftermedeltiden. Ett resultat av fokuseringen på medeltida städer är att majoriteten avde antikvariska myndigheterna fortfarande idag diskriminerar de medeltida stä-dernas yngre historia och kanske framförallt att de efterreformatoriska städernabehandlas än mer nonchalant.10 Detta är i mina ögon mycket mer allvarligt än detförst kan förefalla. Genom myndighetsbeslut att vissa tiders, platsers och därmedvissa människors historia skall tillvaratas och dokumenteras och andras inte harman tagit sig en roll som på ett anmärkningsvärt sätt utmanar ett demokratisktsynsätt. Hur avgör man vilka delar av en stads historia som är värda att undersöka?Vilka människors liv som är värda att dokumentera? Och framförallt hur motiverarman och argumenterar för att vissa liv inte skall ha en plats i historien? Nu börjarisen bli tunn, eller hur? Det skall sägas i sammanhanget att det finns undantag därmyndigheterna tillåter regelrätta arkeologiska undersökningar av senare perioder

46

7. Andersson 1976: 10, 15 f.8. H. Andersson, Projektet Medeltidsstaden och Norrland. Arkiv i Norrland 8, 1986: 38-60; L. Grund-berg, Medeltid i centrum. Europeisering, historieskrivning och kulturarvsbruk i norrländska kultur-miljöer. Umeå 2006: 129, kommentar om att Gävle hörde till Uppland under medeltiden.

9. Andersson 1990.10. Jämför C. Mc Clees, Kulturlag, kunnskap og vern,. Den etterreformatoriske byen som forsknings- og

forvaltningsobjekt. i I-M. Egenberg, B. Skar, G. Swensen (red.), Kultur – Minner – Miljøer. Strategiskeinstituttprogrammer 2001-2005. NIKU. Oslo 2006.

än medeltiden. Goda exempel finns från bland annat Norrköping och Västerås11

Genom lång erfarenhet av undersökningar som faktiskt berört efterreformatoriskadelar av städer eller städer grundade efter medeltiden kan jag konstatera, i motsattstill vad många fortfarande verkar tro, att det skriftliga källmaterialet inte ens under1800- och ibland 1900-talet är tillfredsställande när det gäller att reda ut vad somhänt på en plats över tid. Dessvärre går det idag inte att se en antikvarisk trend sompekar mot att fler undersökningar av de eftermedeltida delarna av våra städerkommer att ske, kanske är det snarare tvärtom.

Den urbana scenen 198512

Nästa stora steg mot en fokusering på det stadshistoriska fältet kommer i och medAnders Andréns avhandling Den urbana scenen från 1985. Detta arbete kan sägasbana vägen för ett nytt ämnesdisciplinärt förhållningssätt i det att det sker en meto-dologiskt färgad förskjutning från stadsmonografier via historiska översikter ochsammanfattningar av urbaniseringen mot en på arkeologisk grund tolkning av den-samma. Man skulle kunna säga att det är ett steg mot en mer självsäker arkeologidär ämnets tillit till sitt källmaterial i förhållande till andra problematiseras och dis-kuteras. Relationen mellan historia (eg. historiska källor) och arkeologi (eg. arkeo-logiska källor) är den centrala utgångspunkten i arbetet och utgör det vetenskaps-teoretiska bränslet i diskussionen. Detta avhandlingsarbete har skett parallellt medprojektet medeltidsstaden vilket till viss del inneburit att fokusering på urbanise-ring/periodisering – fortfarande dock i den anda som präglade projektet medel-tidsstaden i och med den kronologiskt snäva ramen vilket kommit att få till följdatt hela floran av olika urbaniseringar före och framförallt efter den skandinaviskamedeltida perioden inte belysts arkeologiskt lika ingående eller snarare knappastalls. Detta illustreras tydligast när Andrén talar om en urbaniseringslakun frånmedeltiden till 1800-talets slut. I och med detta ignoreras helt den omfattandeurbanisering som sker i Norrland men även andra delar av Sverige under 1600-talet. Man kan i sammanhanget påminna om att närmare hälften av Sveriges 133städer är grundade efter medeltiden och att ett 30-tal städer grundläggs underperioden från 1500-talets slut och 1600-talet.13 Jag återkommer till andra ideolo-giskt viktiga konsekvenser av detta senare, apropå vems historia som är viktig.

Arbetet representerar ett viktigt brott från den gamla lundaarkeologin och etttypologiskt synsätt på stratigrafin som en okomplicerad linjär framställning, motett problematiserande av kulturlagren och dess innehåll genom att bland annatinföra de därefter inom arkeologin mycket nyttjade begreppen latent – manifest

47

11. P. Karlsson & G. Tagesson (red.), I Tyskebacken. Hus, människor och industri i stormaktstidens Norr-köping. Riksantikvarieämbetet, Arkeologiska undersökningar, Skrifter 47. 2003; H. Bergold & M.Bäck, Grytgjutare i Västerås – Fragment av kvarteret Kleopatras historia. 2008.

12. A. Andrén, Den urbana scenen. Städer och samhälle i det medeltida Danmark. Lund 1985.13. N. Ahlberg & L. Redin, Städerna. i K.- G. Selinge (red.), Kulturminnen och kulturmiljövård. Sveriges

nationalatlas, SNA. 1994.

(lånat från samma begrepp inom ideologidiskussionen). Fortfarande kan vi dockana en passivisering av kulturlagrens kunskapsinnehåll genom att fokus i analysenändå ligger på de manifesta spåren, som t.ex. kyrkor vilka fick utgöra grunden förden vidare förståelsen av de latenta spåren, d.v.s. kulturlagren. Framställningen ochanalysen går medvetet runt problematiken att bearbeta massmaterialet, oftast lik-tydigt med det latenta materialet, d.v.s. det huvudsakliga arkeologiska källmaterialeti form av föremålsfynd. Syftet är istället att skapa kunskapsteoretiska tolkningsramarför massmaterialen. En ganska dyster underton kan emellanåt anas; ”Den empiriskagrunden för arkeologernas stadshistoriska intresse kanske inte är möjlig att direktutnyttja i stadshistoriska undersökningar”.14 Vi måste ändå komma ihåg att dettapå många sätt är ett pionjärarbete när det gäller att förflytta perspektiven från storttill smått och inte minst att öppna dörrar för att blanda dessa perspektiv i sammaanalyser. Frågan om vad den arkeologiska empirin innebär lyfts fram som kun-skapsteoretiskt central. På vilket sätta kan vi egentligen jämföra det konkreta (medsina källkritiska aspekter givetvis) innehållet i det arkeologiska materialet med detmer abstrakta (andra källkritiska aspekter) historiska källornas utsagor? Detta äringet jag ska diskutera här utan bara poängtera att problematiseringen av dessafrågor lyfts fram i och med den kunskapsteoretiska diskussionen i Den urbanascenen.

Mellan ting och text 199715

Drygt tio år efter den avhandling som behandlas ovan ger Anders Andrén ut enbok som fått stort genomslag (kanske borde det ha blivit ännu större?) inom arkeo-logiämnet, och kanske främst inom den historiska arkeologin. Man kan i dennatext egentligen se en fortsättning och renodling av de kunskapsteoretiska frågornakring det arkeologiska ämnets relation till andra discipliner, vilket delvis berörs iavhandlingen. De historiska arkeologiernas centrala kunskapsteoretiska problem-komplex rör ju frågan om arkeologins roll och den materiella kulturens betydelse irelation till befintliga texter från de perioder som undersöks arkeologiskt. Eller kortsagt – vad tillför arkeologin det skriftliga källmaterialet. Boken tar utgångspunkt idenna fråga och leder till en global översikt över vad som benämns de historiskaarkeologierna. Gemensamt för dessa arkeologier är det multipla källmaterialet. Viska inte här gå närmare in på de olika exemplen som framförs från skilda delar avvärlden annat än att konstatera den geografiskt lyfta blicken som involverar enstörre omvärld i den skandinaviska diskussionen. Vi uppehåller oss dock litet kringnågra begrepp som är av mer allmänteoretisk karaktär och som utgör destillatet avden genomförda analysen. Andrén registrerar fem gränsöverskridande traditioner

50

14. Andrén 1985: 11.15. A. Andrén, Mellan ting och text. En introduktion till de historiska arkeologierna. 1997.

inom det historisk-arkeologiska fältet, nämligen;16 Den estetiska traditionen (Attiscensätta det förflutna), Den filologiska traditionen (Att ge skriften mening), Denhistoriska traditionen (Att utvidga texten), Den kulturhistoriska traditionen (Att skrivatingens historia), Den arkeologiska traditionen (Att söka efter analogier). Arbete ären strukturering och definiering av oftast underförstådda och outtalade metodolo-giska förhållningssätt inom den historiska arkeologin. Boken fyller därmed etttomrum i förståelsen av den historiska arkeologins forskningsplattform, inte minstför oss som är aktiva inom detta fält. Eftersom det är grundläggande för förståelsenav den historiska arkeologins förutsättningar kommer jag att dröja lite längre viden del av denna text. Vi ska uppehålla oss vid frågan om hur ting och text kommu-nicerar inom de ovan angivna traditionerna och hur källmaterial kontextualiseras.Detta kan sammanfattas i vad Andrén kallar den historisk-arkeologiska dialogendär han presenterar fem olika typer av kontexter inom vilka kommunikationenmellan ting och text äger rum.17

Sökandet efter korrespondens eller överensstämmelsen mellan ting och text kangöras på tre nivåer. Klassificeringens problematik består för de historiska arkeologi-erna i huvudsak i att det finns tillgång till dåtida föregående klassificeringar. Detblir således en fråga om man i klassificeringen ska utnyttja den befintliga defini-tionen av föremål eller att genom nya klassificeringar söka mönster som samtideninte uppfattade. Vi närmar oss därmed en sorts arkeologisk socialpsykologi somskulle motverka en textberoende analys. Detta scenario är däremot inte fallet dåman t.ex. skapar en typologi för yxor från neolitikum i den förhistoriska arkeologin.Jämförbarheten mellan ting och text har, vad gäller identifieringen av ett eller fleraklassificerade objekt, här kanske sin viktigaste funktion inom metoden. Frågan ärom identifieringen i sig är ett mål – är en lyckad arkeologisk identifiering detsammasom att man i den arkeologiska kontexten hittat t.ex. en text där det står vad det ärför föremål eller byggnad man hittat och när det är tillverkat? Knappast någonskulle väl svara ja på den frågan. Korrespondensens, i det här fallet genom identi-fiering, syfte måste vara att öppna för möjligheten till ny kunskap omföremål/plats/byggnad o.s.v. utifrån dialogen mellan ting och text. En identifieringär i sig inte nödvändig för att öka kunskapen om ett fenomen, plats, föremålskate-gori, materiellt kulturellt mönster m.m. Vad jag ovan kallade en arkeologisk soci-alpsykologi är egentligen detsamma som den tredje korrespondensnivån – korrela-tion. Istället för att kompensera för en brist av arkeologiska ting med text och viceversa, söker man med korrelation finna (underliggande?) samband mellan de olikakällkategoriernas utsagor. Därför måste sådana analyser i högre utsträckning baseraspå graden av rimlighet i tolkningen. Korrelation framstår som en mer analytisk delav korrespondensen mellan ting och text. En framgångsrik korrelationsanalys bordegenerera nya mönster och sammanhang, vilket i sin tur kräver nya tolkningar o.s.v.

51

16. Ibid: 114.17. Ibid: 150 ff.

Det centrala med begreppet association är öppenhet och fantasi. Detta kantyckas flummigt men associationsredskapet innebär en bred öppning för så mångasammanhang som möjligt. Antropologen Claude Lévi-Strauss har vid något tillfällesvarat på frågan om hans metod och har då bland annat svarat att han lät sig inspi-reras av allt. Detta skulle kunna tyckas märkligt ovetenskapligt men är enligt minmening tvärtom. Vad det innebär är egentligen bara att forskningsarbetet initialtmåste innefatta en källkritisk behandling av ett stort och komplext material innanen fortsatt analys i ett strikt vetenskapligt sammanhang. Association eller anknyt-ning mellan olika kategorier av text och ting kräver rimlighetsanalyser och ställerstora krav på källkritisk stringens, liksom för övrigt alla delar av en historisk arkeo-logi. Andrén tar speciellt fasta vid exempel på association som behandlar skriftensfysiska kontext, d.v.s. inskrifter som finns på arkeologiskt funna föremål eller bygg-nader.18 Det speciella med ett sådant fyndsammanhang är att fyndkontexten perdefinition kommer att tillföra nya infallsvinklar i tolkningen. Som ett exempel påskriftens fysiska kontext vill jag nämna ett fynd från en stadsundersökning i centralaKarlstad. I stengrunden till en byggnad hade ett antal trycktyper deponerats.19 Idetta fall var det med andra ord en textkategori som inte kunde knytas till ett viktigtföremål eller monument i sig och inte heller text anträffad på föremål specielltavsedda för att presentera text. Här ryms den oskrivna texten och tinget i sammaobjekt – en ny källkritisk aspekt då vi inte har en skriven text att förhålla oss tillutan endast möjligheten att formulera en text. Genom att provtrycka typerna kundenågra olika typsnitt dokumenteras och sedan jämföras med typsnittslexikon för attgenom detta få en övergripande datering av typerna (inom tidsspannet från 1600-talets slut till cirka 1740) och därmed även ett terminus post quem för murensanläggningstid. Det finns flera fyndkategorier vilka kan tolkas som grundläggnings-offer vid husbyggande i efterreformatorisk tid men mig veterligen är just trycktyperinte känt som husoffer. Detta är ett exempel på hur kombinationen av ting, textoch sammanhang öppnar för nya associationer och tolkningsmöjligheter.

Slutligen är kontrasten enligt Andréns definition närmast att betrakta som ennegativ korrespondens.20 Den kontrasterande korrespondensen är för arkeologenen metod att medvetet undvika ett textberoende i analysen av ett historiskt - arkeo-logiskt material. Genom en kontrasterande analys kan man understryka komplex-iteten i de samhällen vi studerar men kanske framförallt fånga diskrepanser mellantextens respektive tingen utsago om en plats, en kulturell företeelse, kronologiskaaspekter eller olika föremålskategoriers användningsområde för att nämna någraexempel. Sökandet efter skillnader mellan text och ting ställer höga krav på en”medvetenhet om begreppsbildning, metoder och källäge för såväl materiell kultur

52

18. Ibid: 173.19. M. Bäck, Vyer från det äldsta Karlstad - a, e, l, m, n, r, s och – eller hur man daterar arkeologiska

lämningar kontextuellt. Blick för Bergslagen. UV Bergslagen, Årsbok 2002: 45 f.20. Andrén 1997: 176.

som skrift”.21 Som ett talande exempel på kontrast mellan ting och text kan förasfram ett svenskt exempel från ostindiska kompaniets tid. Det handlar om skillnadenmellan uppgifterna i fartygens materiallistor om mängden importerat porslin i rela-tion till de arkeologiska fynden av porslin från olika delar av landet.22 Enligt listornafrån ostindiefararna som återkom från Kina har mycket stora mängder porslinimporterats under 1700-talet. Det rör sig om hundratusentals kärl. I kontrast tilldessa uppgifter kan ställas resultaten från ett stort antal arkeologiska undersökningarsom representerar olika sociala, ekonomiska och fysiska miljöer från samma tids-period.23 Det visar sig att mängden porslin på dessa platser, med undantag för Göte-borg, i stort sett alltid motsvara några få procent av den totala keramikmängden.Även i faktiska siffror rör det sig vanligen om mycket små mängder. Frågan måstedå resas varför vi inte finner något av de enorma mängder som enligt de skriftligakällorna fördes in till landet. Vart har det tagit vägen? En hypotetisk förklaring äratt porslinet i huvudsak har hamnat på slott och större gårdar vilka finns kvar änidag och där porslinssamlingarna återfinns i en kontext som inte i nämnvärdutsträckning berörts av arkeologiska undersökningar. Texterna och tingen ger i dethär fallet nästan diametrala resultat om man inte problematiserar frågeställningarnautifrån kunskap om det spektrum av källor som måste beaktas i sammanhanget.

Anledningen till att så mycket utrymme ägnats åt vissa verk såhär långt berorpå deras programmatiska karaktär och det faktum att de är grundläggande för enfortsatt förståelse av de tendenser och trender inom stadsarkeologin som jag disku-terar här. De är naturligtvis själva en del av processen. Det var inte retrospektivt dådet skrevs.

Det Nordiska Stratigrafimötet 1996

I april 1996 hölls det första Nordiska stratigrafimötet i Riksantikvarieämbetet, UVMitts regi i Stockholm. Detta möte var från början tänkt att fungera som ett arbets-möte, som möjligen inte skulle få någon uppföljning annat än att kontakt skapatsmellan arkeologer som arbetade med metodologiska problem. Det åttonde Nor-diska Stratigrafimötet avhölls i Åbo i februari 2008 år och detta faktum kan intetolkas på något annat vis än att denna konferensserie fyller en stor funktion. Dettavar från början ett forum för i huvudsak fältarkeologiska metodfrågor men medtiden har det kommit att bli en alltmer blandad publik på mötena. Faktum är attseminariet idag nästan kan betraktas som det största, regelmässigt återkommande

53

21. Ibid: 180.22. G. Nilsson Schönborg, Kinesiskt importporslin i Göteborg sett ur ett arkeologiskt perspektiv. Urba-

niseringsprocesser i Västsverige. Göteborg 2000; H. Bergold & M. Bäck, ”Vi hör att de har fint porslini Karlstad…?” Keramik från centrala Karlstad under 1600- och 1700-talet. i M. Karlsson (red.), Dendolda staden. Arkeologiska undersökningar i kvarteret Druvan, Karlstad. 2006

23. Bergold & Bäck ibid: 93.

samnordiska mötesplatsen för, i första hand, historiska arkeologer. Glädjande äremellertid att fler och fler arkeologer som arbetar med icke skriftliga perioder söktsig till mötena.

Till seminarieseriens viktigaste bidrag och som gör att den tar plats i detta sam-manhang är en uttalad strävan efter att diskutera och formulera utvecklingen av enkontextorienterad fältarkeologi i Norden. Bland de viktigaste frågorna rör metod-valets konsekvenser för synsättet på det kulturhistoriska innehållet i kulturlagrenoch därmed källmaterialets potential och i förlängningen källmaterialproduktion.Som exempel kan nämnas att vi måste gå från en situation där konstruktioner (t.ex.trä och sten) diskuteras och analyseras utifrån hur de ser ut i plan medan lager(jord) och analyseras utifrån en tolkning i sektion.

Sammantaget representerade Det Nordiska Stratigrafimötet från början ettförsök till ett medvetandelyft så att potentialen i den komplexa stratigrafin i förstahand i städerna skulle kunna nyttjas bättre och verkligen kunna utgöra ett källma-terial för att skriva stadshistorier utifrån ett arkeologiskt perspektiv. Detta motsvararen situation vilken inom det historiska arkeologiska fältet kan sägas ligga i linjemed den ovan refererade kulturhistoriska traditionen.

Under de senaste åren har flera nätverk som även genererat seminarieserier skapatsjust för att utveckla synen på städerna. Som exempel kan nämnas ”Urbaniserings-processer i Västsverige”,24 ”Stadsarkeologiskt Forum”25 i Mellansverige (se också nedan”Nya stadsarkeologiska horisonter”). De relaterar alla till Projekt Medeltidsstaden.

Stadens dolda kulturskikt 200026

Städernas kulturlager har, i nära anslutning till den stratigrafiska diskursen, struk-turerats i en avhandling som utifrån Lundaarkeologin analyserar praxis för källma-terialproduktion inom svensk stadsarkeologi. Som framskymtat tidigare måste Lundbetraktas som en av de viktigaste platserna vad gäller utvecklingen av stadsarkeolo-gisk tradition i Sverige. Det är i ljuset av stadens historia naturligtvis inte en slumpatt det etablerades en medeltidsarkeologisk institution vid detta universitet så tidigtsom 1962 (observera relationen mellan historia och arkeologi). I staden fanns dåsedan länge en antikvarisk tradition. Om boken Mellan ting och text kan sägas varaviktig för medvetandegörandet av den historiska arkeologins vetenskapliga positionoch praxis i en humanistisk tradition av källkritik, så är Stefan Larssons avhandling

54

24. J.- E. Augustsson, Urbaniseringsprocesser i Västsverige. Ett nystartat forskningsprojekt vid institu-tionen för arkeologi i Göteborg. Arkeologen - nyhetsbrev från Institutionen för arkeologi, Göteborgsuniversitet 2:4, 1996: 4-13. Se särskilt volymen, Andersson, S. & Schedin, P. Den värmländska urba-niseringen, Urbaniseringsprocesser i Västsverige, 2001, som i princip behandlar ett eftermedeltidastadslandskap.

25. J. Anund & M. Bäck, Att samla till en ny giv i Mellansveriges städer. Nätverket StadsarkeologisktForum har skapats. META Nr 3 2002: 46–49.

26. Larsson 2000.

Stadens dolda kulturskikt (2000) ett avgörande steg mot ett nytt förhållningssätt tilldet arkeologiska källmaterialet genom att strukturera, identifiera och definiera stads-arkeologins minsta beståndsdelar. Resultatet av detta arbete innebär ytterligare ettsteg mot att underbygga en utifrån arkeologiskt perspektiv baserad tolkning av his-toriska handlingar. Bokens övergripande tema kan sägas bestå i en fördjupad analysoch aktivering av kulturlager som kunskapsobjekt inom svensk stadsarkeologi.Larsson gör bland annat en kritisk syntes av ett betraktelsesätt och analysgrund därkulturlager reducerats till medium, d.v.s. behållare för fynd och därmed kronologi(vilket är ett synsätt som innebär att kulturlagren framställs som passiva) till attbehandla kulturlagren som resultat av aktiva handlingar och beslut, d.v.s. kultur-lagren/jorden som kulturhistoriska källor i sig själv.27 Avhandlingens kärna är enredogörelse för när och hur ”kulturlager och stratigrafi framställdes och gavs meninggenom social praxis för omvandling av densamma till arkeologiska källmaterial”.28

I analysen av hur svensk stadsarkeologi formats isolerar Larsson sex samverkandetraditioner. Dessa �associationsfält� är geologi, historia, estetik, nationalism/identi-tetsskrivning, typologi och en förvaltningstradition.29

Att lyfta fram ett arbete som fokuserar på källmaterialet jord kan verka väl snävti detta sammanhang men är av helt avgörande betydelse för arkeologins möjligheteratt bidra till nya vägar inom det stadshistoriska forskningsfältet. Det kulturhisto-riska utsagovärdet av det arkeologiska källmaterial som ’produceras’ i fält är direktberoende av de gräv- och dokumentationsmetoder som använts. Precisionen ochmöjligheterna att i analysskedet lösa upp källmaterialet i minsta beståndsdelar kanaldrig bli större än motsvarande ambition vad gäller kontextualiseringen av käll-materialet vid undersökningstillfället. För att återknyta bakåt i denna text kan virekapitulera källkategoriproblematiken i distinktionen mellan latenta och manifestaspår. I detta sammanhang har t.ex. Andrén30 problem i sin analys av urbaniseringeni Danmark p.g.a. vad han kallar de ”vaga arkeologiska dateringarna”. Detta är ettexempel på svårigheter som är nära knutna till vilka gräv- och dokumentationsme-toder som använts vid �källmaterialproduktionen. Naturligtvis är bevarandeförhål-landen och andra omständigheter viktiga faktorer för hur mycket kunskap mankan hämta i ett arkeologiskt källmaterial. Men ett förändrat synsätt på kulturlagrenspotential har visat sig förbättra möjligheterna för oss att inte bara fånga tidshori-sonter men även händelsehorisonter på ett sätt som endast kunnat göras i undan-tagsfall tidigare. Kärnan i detta är en bättre kontextualisering av det arkeologiskakällmaterialet som helhet, inte bara fynden relaterade till en stratigrafisk sekvens.

55

27. Se även bland annat A. Andrén, I städernas undre värld. Medeltiden och arkeologin. Festskrift tillErik Cinthio. Lund Studies in Medieval Archaeology 1. 1986: 259-269; A. Andrén, Kunskapspoten-tialen i stadsarkeologi. META 2, 1993: 41-43; S. Wellinder, Människor och artefaktmönster. Occa-sional Papers in Archaeology 5. 1992

28. Larsson 2000: 322.29. Ibid: 322 ff.30. Andrén 1985.

En faktor som sällan noteras i sammanhanget är att detta ställer stora krav på degrävande arkeologernas individuella skicklighet. En ofta underskattad och dåligtvärderad del i den arkeologiska �källmaterialproduktionen� är det fältarkeologiskahantverket – för att sammanfatta det kort kan vi säga att lång erfarenhet görskillnad.

Urbanised nature in the past 200531

I och med Larssons avhandling Stadens dolda kulturskikt har ribban så att säga sänktsså att även de små elementen i det arkeologiska källmaterialet ska kunna kravla sigöver denna och in i debatten om tolkningen av arkeologiska lämningar. När mantrodde att det inte gick att krypa längre in i detalj, ända in i jordens �celler� omman så vill, publicerades en kvartärgeologisk avhandling som behandlar forme-ringsprocesser och miljö i svenska städer. Detta arbete av Jens Heimdahl är närarelaterat till Larssons analys av synen på kulturlager och sänker ytterligare ribbanför oss stadsarkeologer, i och med att vi måste tillåta ännu mindre element att taplats i våra tolkningar av en plats kulturhistoriska innehåll. Arkeologer har arbetattillsammans med geologer och biologer under relativt lång tid. Skillnaden och detsom på ett nytt sätt påverkar den svenska stadsarkeologin är att praxis i samarbetetmellan arkeolog och geolog har förändrats i och med Heimdahls arbete, eller snararearbetsmetod. Det nya ligger egentligen i dialogen mellan arkeolog och geolog därgeologen har en stor kunskap om och insikt i arkeologisk metod och teori. Dettaställer naturligtvis mycket höga krav på naturvetarens vetenskapliga bredd menkanske framförallt analytiska intresse. Ett nära (med betoning på nära) samarbetemed arkeologen är naturligtvis en grundförutsättning och kan till viss del kompen-sera för olika vetenskaplig spännvidd. Stadsarkeologiska lämningar är med sin kom-plexitet och koncentration det tydligaste exemplet, enligt Heimdahl, på att arkeo-login måste arbeta med en bred disciplinär ingång.

Tillåt och kräv att alla medverkande från olika discipliner blir ”arkeologer” ochtänker på materialet som en helhet – ett holistiskt synsätt (arkeolog – här i vidaremening alla som arbetar med det arkeologiska materialet).32

Som vi sett ovan finns sedan länge en multidisciplinär tradition i arkeologin, entradition som har varit så stark att arkeologin delvis förpassats till att bli en hjälp-vetenskap till andra ämne. Eftersom synen på kulturlager/jord och dess källvärdeunder senare tid förändrats har det också, som en effekt, skett en förskjutning irelationen till andra vetenskapliga discipliner som arkeologin samarbetar med. En

56

31. J. Heimdahl, Urbanised nature in the past – Site formation and environmental developement in twoSwedish towns, AD 1200-1800. Stockholm 2005.

32. J. Heimdahl, epost 070207

process som när den väl kommit igång givetvis är ömsesidig. Erfarenheterna av attarbeta på detta sätt med Jens Heimdahl som jag själv gjort, har inte bara skapat ettvassare tolkningsinstrument utan också, och inte minst, ett kraftfullt redskap förbedömningar av prioriteringar i fältsituationen. I enlighet med min egen uppfatt-ning anser Heimdahl att vi måste tillåta och kräva att alla medverkande disciplinerblir fältdiscipliner, eller åtminstone tillbringar så mycket tid i fält att källkritiskaaspekter som rör olika inblandade discipliner är tillfredsställande behandlade. Kortsagt; brister i kritisk analys av källmaterialinsamlingen i fält kan få förödande kon-sekvenser för den fortsatta tolkningen av ett arkeologiskt material.

GIS (Geografiska informationssystem)

En trend inom fältarkeologin (liksom inom många andra områden i samhället därman på något sätt arbetar med geografiska data) har under de senaste 15-20 årenvarit ett allt mer omfattande utnyttjande av GIS, geografiska informationssystem.Som en del av de för arkeologins bidrag till stadshistorieskrivningen så avgörandegräv- och dokumentationsmetoderna har s.k. historiska stads - GIS kommit attbörja aktiveras efter att ha funnits som tillgänglig metod i över 10 år. GIS-instru-mentet är ett kraftfullt redskap för att tolka städers fysiska uttryck och planering,och att analysera förändringar över tid i stadsrummet.33 Med en kvalitativ bakgrundoch drivande frågeställningar kan ett GIS vara mycket användbart i arbetet medatt undersöka städernas karaktärer, där de olika eller lika fysiska uttrycken i stads-planeringen kan bidra till analysen av när och varför städerna utvecklar de olikakaraktärer vi kan uppleva i dem idag. En grundförutsättning när man arbetar medgeografiska data är tillgång till ett bra kartmaterial. Här är det på sin plats attpåminna om den tidigare diskussionen om olika källmaterials relation till arkeo-login och hur vi kommunicerar med andra källkategorier. I analysen av kartor harman att ta källkritiska hänsyn till både text och bild på samma gång, vilket kangöra kartor till mycket komplexa källor. I sammanhanget är vi i Sverige oförskämtväl försedda med äldre kartmaterial. Från 1500-talet mitt till 1700-talets förstadecennier bedrevs i det svenska riket en stadsplanering som i omfattning saknademotstycke i dåtidens Europa. Enda motsvarigheterna återfinner man i de europeiskakolonierna i Sydamerika och Asien.34

57

33. Idag finns GIS-projekt för åtminstone tre historiska städer i mellersta Sverige; M. Bäck, Stadsarkeo-logiskt register för Strängnäs stad. GIS-modell för ajourhållning och antikvarisk bedömning av arkeo-logisk ärenden i Strängnäs, Riksantikvarieämbetet UV Mitt, otryckt rapport 2003; B. Pettersson, Sta-darkeologiskt register. Medeltid – nyare tid. RAÄ 231, Nicolai socken, Nyköpings kommun,Södermanlands län. Södermanlands museum arkeologi, Arkeologiska meddelanden 2004:05, A. Wik-ström, Sigtuna StadsGIS rapport utvecklingsprojekt Meddelanden och rapporter från Sigtunamuseer 23. 2005.

34. N. Ahlberg, Stadsgrundningar och planförändringar. Svensk stadsplanering 1521-1721. Acta Univer-sitatis Agriculturae Sueciae. Agraria 94, 2005: 13.

Breda perspektiv – ämnesförskjutningar under 2000-talet

Det har under 2000-talet kommit en rad arbeten som på ett eller annat sätt berörstäder och stadsproblematik. Jag kommer inte att i detalj diskutera dessa här mendet kan vara på sin plats att nämna dem med vissa kommentarer. År 2001 publi-cerades en festskrift till den då avgående professorn i medeltidsarkeologi i Lund,Hans Andersson.35 Titeln på denna bok, Från stad till land ger en antydan om attmedeltidsarkeologin till viss del är på väg att lämna den gamla ståndsindelningenav verkligheten, även om innehållet i denna bok även omfattar artiklar som är base-rade på just denna strukturering av världen. En tendens är att det skrivs kulturhis-toriskt breda arbeten som på olika sätt nyanserar bilden av staden i relation till enstörre verklighet och som tar stora grepp om historiska skeenden över storaområden. Exempel på sådana arbeten är Peter Carellis avhandling från 2001, Enkapitalistisk anda. Kulturella förändringar i 1100-talets Danmark,36 Leif Grundbergsavhandling, Medeltid i centrum. Europeisering, historieskrivning och kulturarvsbruki norrländska kulturmiljöer,37 från 2006 som diskuterar centralplatsernas roll i mel-lersta Norrlands historia i ett Nordeuropeiskt perspektiv och vidare samlingsvo-lymen Ett annat 1100-tal38 från 2004 som behandlar Danmark under en formativperiod i landets historia. Den senare är faktiskt ett av ganska få bokverk där bådehistoriker och arkeologer skriver inom samma pärmar. Ett annat fenomen underdet senaste decenniet är fyndens återkomst som betydelsebärande källmaterial. Ettfärskt exempel på arbetsmetoder där fyndkategorier aktiveras i diskussionen urba-nitet i förhållande till det rurala är Christina Roséns avhandling Stadsbor och bönderfrån 2004.39 I sammanhanget kan vi notera att arbetet berör frågan om den efter-medeltida periodens status inom arkeologiämnet. Vi har tidigare diskuterat omprojektet Medeltidsstaden har varit så inflytelserikt att det kan ha påverkat bådeforskarvärldens och den antikvariska arkeologins syn på historieskrivning. Det harfunnits, och finns fortfarande, en mer eller mindre uttalad uppfattning att medel-tida lämningar är motiverat att undersöka arkeologiskt medan det inte alls är själv-klart att eftermedeltida lämningar lämpar sig för arkeologens redskap. Detta skaparen på många plan märklig situation och avslöjar en mycket tveksam historiesyn.Genom att det inom historieämnet inte råder någon tvekan om att det ska bedrivasforskning på 1600- och 1700-talsmaterial men inte inom arkeologin, kan vi ana

58

35. A. Andrén, L. Ersgård & J. Wienberg (red.), Från stad till land. En medeltidsarkeologisk resa tillägnadHans Andersson. Lund 2001.

36. P. Carelli, En kapitalistisk anda. Kulturella förändringar i 1100-talets Danmark. Lund 2001.37. L. Grundberg, Medeltid i centrum. Europeisering, historieskrivning och kulturarvsbruk i norrländska

kulturmiljöer. Umeå 2006.38. P. Carelli, L. Hermansson & H. Sanders (red.), Ett annat 1100-tal. Individ, kollektiv och kulturella

mönster i medeltidens Danmark. 2004.39. C. Rosén, Stadsbor och bönder. Materiell kultur och social status i Halland från medeltid till 1700-

tal. Riksantikvarieämbetet arkeologiska undersökningar Skrifter 53. Lund 2004.

en underförstådd institutionaliserad uppfattning att arkeologin inte kan tillföra detextbärande delarna av vår historia något nytt. Ett tecken på att arkeologisamfundetär på väg åt rätt håll vad gäller denna fråga, är det faktum att man på den medel-tidsarkeologiska institutionen i Lund numera kan välja att bli doktor i medeltids-arkeologi eller historisk arkeologi.

En annan tendens som vi kan se under 2000-talet är att den publika inrikt-ningen (museerna undantaget förstås) har kommit att betonas kraftfullt (kanskefrämst inom kulturmiljövårdens arkeologi), vilket har genererat flera i mina ögonviktiga och positiva effekter för stadsarkeologin; 1) Uttalat samarbete mellan flerainomvetenskapliga discipliner, byggnadshistoriker, etnologer, arkeobotaniker, osteo-loger m.fl., 2) Arkeologerna tvingas tänka och uttrycka sig klarare, 3) Samarbetetmed exploatörer, i detta fall byggföretag som ju faktiskt är dem som omformarstadsrummet nu. Utvecklade sådana samarbeten är visserligen i sin linda menkommer att vara en ytterst viktig kommunikativ länk mellan oss som skriver stä-dernas äldre historia och de som �skriver� städernas framtida historia. Ett relativtfärskt exempel på en publikt inriktad bok är en samlingsvolym byggd kring enstörre arkeologisk undersökning av ett kvarter i Karlstad, Den dolda staden40 somkom år 2006. Ett annat arbete som knyter an till punkt tre ovan är en nyligen(2008) utkommen bok om grytgjutare i Västerås under 1600-talet, Grytgjutare iVästerås – Fragment av kvarteret Kleopatras historia,41 vilken givits ut på förfråganfrån och frivillig bekostnad av det exploaterande byggföretaget i syfte att ge de somflyttar in i bostäderna en förankring i sitt närområde. Ett mer renodlat arkeologisktexempel på samma tendens är boken Centraliteter42 från 2006. I denna diskuterarett antal arkeologer, för en vidare läsekrets, hur vi idag betraktar våra städer ochderas historia utifrån senare tiders arkeologiska undersökningar. Framträdande i deolika bidragen är att begreppet centralitet inte är liktydigt med stad. Det centrali-tetsbegrepp som diskuteras utifrån skilda exempel kan sägas beteckna den nya synenpå urbanitet och kanske i första hand urbanisering. Som ett exempel på en urbani-seringsdiskussion utifrån nya centralitetsperspektivet kan Göran Tagessons avhand-ling Biskop och stad – aspekter av urbanisering och sociala rum i medeltidens Linköpingfrån 2002 och samlingsvolymen Urban Diversity. Archaeology in the Swedish Provinceof Östergötland43 lyftas fram. Jag vill påpeka att en landsbebyggelse i mellersta ellernorra Sverige, med vissa undantag, inte är att betrakta som urban i fysiskt hänseendemen mycket väl kan hysa för samhället centrala funktioner. Ett fenomen som fallerväl in i diskussionen om centralitetsbegreppet är kyrkstäderna i Norrland, vilka ju

59

40. M. Karlsson (red.), Den dolda staden. Arkeologiska undersökningar i kvarteret Druvan, Karlstad.2006.

41. Bergold & Bäck 2008.42. S. Larsson (red.), Centraliteter. Människor, strategier och landskap. 2006a.43. G. Tagesson, Biskop och stad – aspekter av urbanisering och sociala rum i medeltidens Linköping.

Lund 2002; R. Hedvall (red.), Urban Diversity. Archaeology in the Swedish Province of Östergötland.Riksantikvarieämbetet, Arkeologiska undersökningar, Skrifter 45. 2002.

inte klassificerats som städer men inte heller kan sägas vara landbygd.44 Egentligenär det ingen ny tanke att städerna uppfattas som en del av hela samhället utannyheten ligger i det nya perspektivet, d.v.s. att stå utanför staden och se in i denistället för att sitta i domkyrkans torn och betrakta omlandets betydelse för staden.Sociologi och antropologi är viktiga discipliner för att höja den teoretiska medve-tenheten om stadssamhällena som organismer bestående av individer (med mycketolika individualitet under olika tider och på olika platser) i konstant interaktionmed varandra. Interaktion är på många sätt ett nyckelord när man arbetar medmänskliga samhällen för ett samhälle kan inte existera utan kommunikation – manskulle kunna uttrycka det som att kommunikation är ett samhällets blodomlopp.Kommunikationen kan inte bara bli något vi studerar i förfluten tid utan är någotsom vi själva måste vara mycket aktiva med, särskilt med tanke på det ansvar somvilar på oss utifrån de utsagor vi gör om det arkeologiska källmaterialets potential.Man skulle kunna kalla det historieberättande. Hur vi går tillväga för att kunnakoppla materiella spår och skapat källmaterial till en �känd� historia är i högsta gradberoende av vilka ramverk för förståelse vi skapat oss genom våra teoretiskamodeller. Arkeologen gräver alltså inte upp historien. Vad vi gräver fram är oav-siktliga spår och avsiktliga lämningar efter människors handlingar.

Nya stadsarkeologiska horisonter 200645

De relativt, med betoning på relativt, omfattande stadsarkeologiska undersökning-arna under den senaste 10-årsperioden har lett till en nytänd diskussion om desvenska städernas historia. Boken Nya stadsarkeologiska horisonter som publicerades2006 och som föregicks av en pilotstudie 2004,46 speglar förhoppningsvis rikt-ningen för stadsarkeologin i den närmaste framtiden och skulle egentligen hakunnat refereras till i ett annat kapitel i denna artikel bland annat för ett brett disci-plinärt perspektiv där författarna är arkeologer, etnologer, kulturgeografer och his-toriker. Det finurliga med det breda upplägget är att man samtidigt vill att textenkommer till bruk i förvaltningsmiljö genom att den är ”riktad till alla som är intres-serade av hur historia är en resurs i planeringen av framtidens stad”.47 Jag är noginte ensam att förtvivla över att det aldrig finns en stadsarkeolog med när det ärdebatter på TV och i tidningar om våra städer som livsrum för den största delen avbefolkningen. Genom att aldrig låta någon arkeolog, med ett stort tidsdjup i sittperspektiv på staden, delge sina åsikter om städerna som fenomen missar man enväsentlig del i karakteriseringen av våra städer. Utan denna dimension är det svårt

60

44. M. Bäck, Prästgården och staden. Tidiga urbaniseringstendenser i Luleå. 2008.45. S. Larsson (red.), Nya stadsarkeologiska horisonter. 2006b.46. M. Anglert & K. Lindeblad, Nya stadsarkeologiska horisonter. Pilotstudie.Riksantikvarieämbetet, UV

Syd, rapport 2004:4.47. Larsson 2006b ibid.

att diskutera varför och på vilket sätt våra städer har olika karaktär. Sådan kunskapkan säkerligen leda till underlag för att diskutera och problematisera nutida sam-hällsproblem som finns i enskilda städer.

Bokens avsikt är att skapa ett nytt förhållningssätt till städer och centrala ortergenom att betrakta urbaniseringen utifrån tre perspektiv.48 Perspektiven skullekunna beskrivas som nygamla:

1) Underifrånperspektivet har funnits på agendan tidigare men vikten av det kaninte nog understrykas. Synsättet innebär att alla olika grupper av människori olika sociala nivåer har varit med och format den urbana kulturen. Utanvardagsliv har inte urbaniteten kunnat reproduceras.

2) Att söka variationer i urbaniseringen innebär att vara öppen för andra formerav urbanitet (centralort/tätort, till exempel s.k. fläckar, kyrkstäder, ellerbycentrum av annat slag) än bara nu existerande städer. Arkeologiska under-sökningar visar i flera fall en helt annan dynamik i en orts rumslighet än denstatiska bild som t.ex. en karta kan ge. Genom en kontextuell arkeologiskapar man också ett underlag för en bättre kronologisk upplösning i struk-turella och mentala förändringar i stadens olika delar. Vi måste återigenunderstryka att stadsarkeologin måste nyansera urbaniseringens olikaansikten – det är inte bara under medeltiden det sker en urbanisering i Sve-rige!

3) Vi måste öppna för landskapets urbanitet. Utgångspunkten kanske ska varaomgivningen/omlandet istället för staden. Tidigare har man ofta definieratomlandet utifrån staden, som om det vore ett passivt resursområde och inteen del av urbaniseringen. Tanken om en linjär utveckling nedtonas, iställetsöks förståelse för urbanisering i ett område utifrån landskapets temporalitet.Det finns i vissa delar av landet exempel på närhet mellan äldre centralp-latser/storgårdar/gods och senare grundade städer. Man har tidigare jämförtstadens kommunikativa aspekter utifrån ekonomi/handel/försörjning, menhur är det med den materiella kulturens uttryck för mentala skillnader/lik-heter mellan stad och land – sådant som berör socialisering och gemenskaps-skapande? Stadsarkeologiska undersökningar ses idag som en del av en störreforskningsuppgift vilka syftar till att belysa urbaniseringen i ett socialhisto-riskt långtidsperspektiv och därigenom bidra till både en nationell och inter-nationell kunskapsuppbyggnad.49

61

48. Ibid.49. M. Bäck, A.- M. Hållans Stenholm, L. Norberg, B. Pettersson, med bidrag av M. Anglert, J. Anund,

och S. Larsson, Undersökningsplan inför särskild undersökning av kulturlager inom RAÄ 231:1 ikvarteret Åkroken 3, Nyköpings stad, Södermanlands län. Otryckt manuskript 090319.

De nya stadsarkeologiska horisonterna innebär att fokus ska riktas mot en radkunskapsområden som t.ex.;

• Långt tidsperspektiv• Samarbete över disciplingränser• Lyft blick, internationell kontext vid jämförelser• Olika individers roll i staden• Rörelser i landskapet – kommunikation• Relationen mellan stad och landsbygd• Det arkeologiska källmaterialet• Samarbete mellan forskning och stadsplanering

Efter att denna artikel färdigställts har en samlingsvolym från ett seminarium viduniversitetet i Bergen publicerats.50 Delvis i samma anda som projektet nya stads-arkeologiska horisonterna, kan man säga att denna publikation understryker viljanatt driva diskussionen om städerna vidare från att behandla deras kronologiska his-toria till att istället omfatta de olika platsernas särdrag och urbanitetens uttryck.

Reflektion

Som läsaren nog noterat vid det här laget finns en tyngdpunkt i framställningenpå fältarkeologiska arbeten eller åtminstone fältarkeologiska problemställningar.Detta är både medvetet och undermedvetet då jag först efter att artikeln var skriveninsåg detta. Det medvetna i sammanhanget har att göra med att fältsituationen ärkritiskt viktig eftersom det är i detta skede som den arkeologiska källmaterialpro-duktionen sker! Om man skulle skärskåda ett stort antal arkeologiska arbeten sompublicerats i Sverige med utgångspunkt i, inte förhållningssättet till den inomve-tenskapliga källkritiken, utan snarare källkritisk praxis skulle man upptäcka svag-heter som inte vore gynnsamma för ämnets trovärdighet som instrument för kul-turhistorisk tolkning. Kort sagt finns en stor brist i kunskapen och rutinen attkällkritiskt granska hur datainsamlingen av källmaterialet gått till. Det kan varamaterial som används för att göra långt gående analyser av förhistoriska/historiskaskeenden. Utan en tillräcklig kunskap om hur fältsituationen sett ut där källmate-rialet �skapats�, står sådana arbeten på källkritiskt rangliga konstruktioner ochunderminerar trovärdigheten av resultatet.

62

50. H. Andersson, G. Hansen, I. Öye, (red.), De förste 200 årene – nytt blik på 27 skandinaviske mid-delalderbyer. UBAS Nordisk 5, Bergen 2008.

Staden kan aldrig �fångas� av individen eftersom individens eget sökande efterden, förändrar den.51 Detta uttalande i Giddens anda är kanske det som är mesttypiskt för städer. De synbara förändringarna i en stad kan upplevas som mer påtag-liga genom att stadens bebyggelse är koncentrerad, folkmängden på en liten yta ärrelativt stor, liksom förslitningen och föroreningen. En stad skulle nästan kunnadefinieras som en plats som inte ser likadan ut från en dag till nästa. En sådan insiktmåste få konsekvenser för mentaliteten hos dem som bor i staden. Många frågorom städernas människor återstår att söka svar på. Var folk medvetna om att detlevde mitt i en pågående urbanisering? Vad kände de till om staden som organisa-tionsform att leva sitt liv i? Hur skiljer sig denna folkets bild av staden under olikatider av urbaniseringen av Sverige?

Slutligen vill jag knyta diskussionen närmare samtidens samhällsdebatt ocharkeologins plats i den stadshistoriska forskningen. Om vi ska komma åt arkeolo-gins dilemma att inte vara synlig i stadssamhällets diskussion om sig själv är enligtmin uppfattning av socialpsykologisk art. Problemet att nå ut med arkeologisk kun-skap om våra städers (och för övrigt de flesta arkeologiska platsers) historia hängerdelvis samman med det faktum att vi inte har namn på de människor vi börjatbefolka våra platser med under senare tid. Historieämnet har den stora fördelen attkunna tala om namnsatta individer vilket gör den berättade historien mer levandeför betraktaren. Det finns ju inget som aktiverar folks intresse som när man visaren bilderbok med fotografier från sekelskiftet från deras hemstad. Kommer du ihågden där hattaffären, med hattar från stadens egen rikskända fabrik! Och den därgatan, att den hade en böj där, titta är det inte mormors farbror där, - han som gåröver gatan? Detta skulle vara en bra utgångspunkt för att fånga människors intressepå riktigt för staden under äldre tider än den namnsatta och personkända. Ettdilemma som jag berört många gånger är hur den arkeologi som bedrivs i städernaidag ser ut. Vems historia skriver vi, vill vi skriva och får vi skriva? Bilden är mycketdisparat. Som exempel kan vi lyfta fram det faktum att städernas historia eftermedeltiden mycket ofta blir styvmoderligt behandlad, om ens behandlad överhuvud taget. Som om historien, och det som är viktigt med historia, upphör eftermedeltiden! Observera att det finns en viktig disciplinär skillnad här – påståendetär endast giltigt för arkeologin, inte historieämnet. Om man ser över hela Sverigekan vi konstatera att det produceras helt olika arkeologiskt källmaterial i olika delarav landet. Detta kommer så småningom att få konsekvenser då man vill forskaarkeologiskt på stadsutvecklingen i olika delar av landet. En annan effekt av attvissa tiders lämningar och därmed de då levande människornas historia kan väljasbort är allvarligare än så. Vem avgör att de människor som levde i en stad från 1760till 1830 inte ska få sitt bidrag till hur vårt samhälle ser ut idag dokumenterat påsamma sätt som de som levde på medeltiden? Är deras liv mindre värda? Är deras

63

51. M. Azar, (Stor)stadens libidinala ekonomi. i T. Johansson & O. Sernhede (red.), Urbanitetens omvand-lingar. Kultur och identitet i den postindustriella staden. 2004: 222.

historia mindre viktig? Vi hamnar här i ett delikat demokratiskt dilemma – vembestämmer vilka människors historia som ska undersökas, dokumenteras och pre-senteras för eftervärlden? Smaka på det!

Som framgår genom flera av de här refererade verken finns det en vilja inomdet stadsarkeologiska fältet idag att vara delaktig, vi tycker nog att vi har något attbidra med. Konsekvenserna av en sådan ståndpunkt blir att alla möjligheter till enbred förankring i en större diskussion om staden som fenomen är av betydelse.Centrum för kulturstudier vid Göteborgs universitet har givit ut en antologi sombehandlar den postindustriella staden.52 Bokens baksida introducerar läsaren;

Under de två senaste decennierna har det växt fram en omfattande socialveten-skaplig forskning om marginalisering och ”social exclusion” som är relevant fördiskussionen om den samtida staden. Mycket av denna litteratur är präglad aveländesbeskrivningar. Men också i de områden där den nya fattigdomen är loka-liserad utvecklas förvärvs- och identitetsstrategier som tar utgångspunkt i ochbetonar den egna stadsdelens specifika förutsättningar och livsvillkor. Nyamönster för symbolisk laddning av det egna ”territoriet” är också skönjbara ide svenska storstädernas förortsområden.

Detta långa citat har ett syfte. Vad som lyfts fram i denna är samma fenomen i sam-hället som arkeologin visat att den kan bidra med, nämligen historien om de små,om vardagsliv, om de marginaliserade, om rumsliga aspekter av staden m.m. I dettasammanhang är arkeologer den bäst rustade yrkesgruppen att, likt en rättstekniker,analysera sådana fenomen i en modern stad likväl som i en medeltida (observeraatt dessa städer i väldigt många fall har samma namn och finns på samma plats!).Hur teoretiskt nära varandra den moderna stadsarkeologins inriktning och densamtidsorienterade kulturforskningen är, illustreras bäst genom skriftserien Studierav Samtidskulturs programmatiska upplägg och vad som där anses vara viktigt förtolkningen av samtiden. ”Kulturforskningens uppgift är att �läsa� (dessa) samhälls-förändringar via analysen av kulturella uttryck”:53

1. Det interdisciplinära perspektivet. En förutsättning för studiet av samtidskulturär att problemställningar, forskningsansatser och teoretiska angreppssättutvecklas genom möten mellan olika discipliner och vetenskapstraditioner.

2. Det kulturteoretiska perspektivet. Att lyfta fram den semiotiskt inspirerade kul-turteori som vuxit fram inom ramen för ’cultural-studies’-traditionen.

64

52. T. Johansson & O. Sernhede (red.), Urbanitetens omvandlingar – Kultur och identitet i den postin-dustriella staden 2004.

53. Sammanfattande syfte för skriftserien Studier av samtidskultur på försättsbladet till T. Johansson &O. Sernhede 2004.

3. Det socialpsykologiska perspektivet. Ambitionen är att relatera kultur och sam-hällsförändringar till omvandlingen av människor subjektiva behov och iden-titetsmönster.

4. Det kritiska samhällsperspektivet. Ett annat syfte är att studera och analyseramakt- och dominansmönster i samhället; i detta sammanhang utgör moder-nitetsteori såväl som diskursanalys viktiga utgångspunkter.

5. Metodologisk pluralism. Ytterligare en utgångspunkt för en kreativ forsknings-verksamhet är ett mångfacetterat användande av olika vetenskapliga disci-pliners metoder.

Stadsarkeologin handlar idag alltmer om städernas karaktärer och stadsbornas iden-titeter.

Det är bra.

Summary

Trends and tendencies in Swedish town archaeology – A personal viewpoint

The unquestionably good idea to bring together archaeologists and historians in aseminar is the perfect base for a discussion on the clash of sources, materials andinterpretative trends and traditions. I will, through here selected works, show theimportance of joint theory and praxis in future town archaeology. Together theyreflect tendencies of the last three decades. The purpose of this paper is not to writethe complete history of Swedish town archaeology. I will rather pinpoint somefields and research areas where we in the last 25 years have seen decisive progress.Of central importance is the trend towards a more subject governed self-confidence.This means that interpretations of history from an archaeological viewpoint is morebased on archaeological material – we allow ourselves to use the archaeologicalrecord in a deepened analysis for courses of events in the past. Compared to earliercomprehensive research agendas, now the perspective has clearly changed toward astarting point from below, looking up. The change in methodology partly meansthat the level of detail in excavation and documentation has refined the resolutionof available source material and as a result of this, partly puts focus on the smallevents and the history of everyday life and everyday people. An example can illus-trate the importance of archaeology as a discipline in writing history. The historicaltowns of Sweden are treated very unequal in the sense of evaluating post-medievalcultural layers, hence the lives of people living in the post medieval period. Deci-sions from the local governments, who have executive responsibility for contractarchaeology regionally, are often to the detriment of post-medieval archaeology.The factual result of this is an incommensurable archaeological knowledge of the

65

post-medieval towns in different parts of Sweden. Varying knowledge effect therelevance of research, but more importantly to point out is the democratic ambi-guity signaled by making decisions of whose history is worth documenting andwho’s not!

66

Kaupangs omland og urbaniseringstendenseri norsk vikingtid

Frans-Arne Stylegar

Innledning

Fra og med 600-årene blir det anlagt et betydelig antall større og mindre bysamfunnog markedsplasser – emporier – ved Nordsjøens og Østersjøens kyster. For en stordel er disse plassene virksomme gjennom det meste av vikingtiden. Et fåtallemporier er urbane samfunn med en tydelig handels- og håndverkskomponent –Ribe, Birka, Hedeby og Kaupang er av denne typen. Langt større utbredelse harde emporiene som er sesongvise markedsplasser. Det er i løpet av de siste 20-25 årpåvist en hel rekke av disse mindre emporiene, først og fremst i Storbritannia og iden vestlige delen av Østersjøen. I det nåværende Norge er imidlertid Kaupangfremdeles for en enslig svale å regne. Med utgangspunkt i det særegne funnbildetrundt Kaupang i Vestfold, skal jeg i denne artikkelen se nærmere på enkelte trekkved det norske arkeologiske vikingtidsmaterialet og undersøke om det finnes andreområder med et lignende funnbilde, og om vi i disse i så fall har å gjøre med stederder utveksling og spesialisert håndverksproduksjon foregikk i perioden.

Videre vil jeg spesielt vurdere det arkeologiske materialet fra vikingtiden iomlandet til de byer og bylignende sentra som etter dagens kunnskap først bliretablert i slutten av vikingtiden eller i tidlig-/høymiddelalder, undersøke om detkan påvises forskjeller i så måte mellom middelalderbyene og se på en mulig for-klaring på hva dette – hvis så er tilfelle – kommer av.

Det arkeologiske materialet som utgjør det empiriske grunnlaget for herværendeartikkel, består av gravfunn og skattefunn. Dette er gjort for å få et mest muligenhetlig materiale, og bare et fåtall bosetninger fra perioden er undersøkt så langt.

Urbanisering i jernalder og vikingtid

Det er flere måter å tilnærme seg urbaniseringsproblematikken på. Fra etarkeologisk ståsted kan det være nærliggende å anlegge et langtidsperspektiv.Dersom vi vektlegger forekomsten av lokaliteter der det foregår håndverksproduk-sjon og/eller utveksling, men ikke stiller de samme krav til permanens og stedskon-

tinuitet som man gjør til de senere bysamfunnene, kan vi følge denne formen forurbanisering tilbake til romersk jernalder i Skandinavia.1 Fra da av opptrer i detarkeologiske materialet et betydelig antall lokaliteter som utmerker seg med funnav vekter, mynter, importsaker og verkstedavfall. Innenfor det lange tidsspennet frayngre romertid til tidlig middelalder dreier det seg om lokaliteter av svært varierendedignitet – fra en rik bondegård der det foregikk utveksling, via en naturhavn til etregionalt eller overregionalt senter med handel og håndverksproduksjon eller enemporie kjennetegnet av fjernhandel.2 Det er grunn til å trekke opp dette langtids-perspektivet innledningsvis, for flere av de geografiske miljøene vi skal se nærmerepå i herværende artikkel, kan i realiteten følges tilbake til romersk jernalder.

I eldre jernalder var eksempelvis kam- og smykkehåndverket i stor grad knyttettil stormannsbosetninger som de som er påvist og undersøkt blant annet i Uppåkra

68

1. S. Nielsen, Urban economy in Southern Scandinavia in the second half of the first millennium AD,i J. Jesch (red.), The Scandinavians from the Vendel period to the tenth century, an ethnographic per-spective, Woodbridge 2002.

2. Anf. arb.: 183.

Figur 1. På Kaupang i Larvik lå på 800- og 900-tallet den eneste emporien som så langt er påvistpå norsk område. Mange av de gravfunnene som er utgangspunkt for artikkelen, skriver seg fra detomfattende flatmarksfeltet på Bikjholberget, den lave bergryggen et stykke innenfor den innerste delenav Kaupangkilen (foto: Vestfold fylkeskommune).

i Skåne og ved Tissø på Sjælland. Det meste som ble produsert på slike steder, varbestillingsprodukter for stormannen og hans hushold. Men samtidig fantes detmarkedsplasser med serieproduksjon av enklere gjenstander som for det meste harvært avsatt innenfor den egne regionen. På den eldste markedsplassen vi kjenner,Lundeborg på Fyn, startet virksomheten på 200-tallet, i yngre romertid.

Men det er først og fremst urbaniseringen i 800- og 900-årene som er vårt temaher. Denne urbaniseringen er i stor grad knyttet til utviklingen langs det MichaelMcCormick3 kaller The ’Northern Arc’, og der det fra og med andre halvdel av600-årene anlegges emporier som Dorestad ( Holland) og Quentovic (Frankrike)nordvest på Kontinentet, Hamwic (nåværende Southampton) og Lundunwic(nåværende London) i det nåværende England og etter hvert Hedeby, Ribe ogKaupang i Norden. De første av disse plassene ser ut til å bli etablert omtrentsamtidig med at de siste arkeologiske spor etter kommersiell virksomhet forsvinnerfra de største av de gamle romerske havnene ved Middelhavet. Emporiene ble ofteanlagt i grenseområder, der de var sentrale støttepunkter for produksjon og utveks-ling av prestisjeprodukter mellom stormenn og konger på tvers av Nordsjøen. Enav forutsetningene for at dette utvekslingsnettverket kunne oppstå og vedvare, varfrankerrikets stabilitet. Richard Hodges’ klassifisering av emporiene i yngrejernalder som henholdsvis A- og B-emporier har fremdeles gyldighet.4 B-emporieneer urbane samfunn med en tydelig handels- og håndverkskomponent, slike somDorestad, Hamwic, Ribe, Birka og Kaupang. A-emporiene er sesongvise markeds-plasser, hvis faste installasjoner av og til kun består av et bryggeanlegg og en håndfulllagerbygninger. Mens B-emporiene ser ut til å ha vært et relativt eksklusivt fenomen,har metalldetektorsøk og arkeologiske utgravninger avdekket en hel rekke A-emporier, ikke minst i Storbritannia og i den vestlige delen av Østersjøen. Mange,kanskje alle, B-emporier var kongelige anlegg. Ribe skal for eksempel ha blitt grunn-lagt av en danekonge, av misjonæren Willibrord kalt Ongendus (Angantyr), mensHedeby og kan hende Kaupang skyldte en annen danekonge, Godfred, sin eks-istens.5

Emporiene gjennomlevde en vekstperiode ca. 670-725, fulgt av tiår med til-bakegang og deretter en ”boom” i forbindelse med at Karl den store knyttet Kon-tinentets regioner sammen i et nytt imperium. Etter ca. 820 var tiden ute for defleste av emporiene, slik dendrokronologien viser for Dorestad, Hedeby og Ribesdel. I første halvdel av 800-årene ble det skapt nye innenlandsmarkeder blant anneti Karolingerriket, og de kystbaserte emporiene som lenge hadde vært enerådendesom knutepunkter for Nordsjøhandelen, mistet gradvis sin betydning idet de ble

69

3. M. McCormick 2001, Origins of the European economy, communication and commerce AD 300-900, Cambridge 2001: 606.

4. R. Hodges 1982, Dark age economics, the origins of towns and trade A.D. 600-1000, London 1982,jf. samme, Goodbye to the Vikings? London 2006.

5. D. Skre, Towns and Markets, Kings and Central Places in South-western Scandinavia c AD 800-950,i D. Skre (red.), Kaupang in Skiringssal, Århus 2007: 466 ff.

erstattet av regionale markedsbyer (portus) av middelaldertype. I samtidskildene erdet gjerne først i denne perioden, i den egentlige vikingtiden, at emporiene omtales.Som marginale fenomener, både i økonomisk og topografisk forstand, varemporiene nå blitt et relativt lett bytte for nordiske vikinger.

Når det gjelder handelen i emporiene, mener Søren Sindbæk at den yngre jern-alderens fjernhandelsnettverk var forbundet gjennom et fåtall knutepunkter somRibe, Hedeby, Kaupang, Birka, Åhus, Gross Strömkendorf og Truso.6 Disseemporiene skiller seg ut ved mengden importert keramikk, ikke minst den såkalteBadorf-keramikken, men også Tating-keramikk. Spor etter bronsestøping og glass-fremstilling finnes med få unntak bare i emporiene, og da først og fremst iknutepunktene. Råstoffet til disse produktene måtte importeres. Ved siden avknutepunktsemporiene finner vi det langt større antallet mindre emporier av merlokal og regional betydning. Disse stod i forbindelse med knutepunktene, men ikkemed den fjernhandelen som foregikk mellom disse.7

I større emporier som Ribe og Birka og på sesongvise markedsplasser som Seb-bersund ved Limfjorden og Fröjel på Gotland foregikk masseproduksjon av relativtenkle produkter som smykker og kammer, og disse fikk en langt mer omfattendedistribusjon enn tidligere. Det man fremstilte der, var masseprodukter for etmarked, ikke bestillingsvarer for den lokale stormannen. De såkalte Berdals-spennene fra Ribe finner vi for eksempel igjen i mange graver på norskekysten.8

Utover i 700-årene finner stadig større deler av produksjonen sted i emporiene,og omkring år 800 har de regionale gjenstandstypene forsvunnet i Sør-Skandinavia.I løpet av vikingtiden økte typestandardiseringen ytterligere, og produksjonen blei enda større grad konsentrert til de større handelsplassene. I 900-årene er smykke-og kammaterialet nesten helt dominert av standardtyper med overregional spred-ning. Ser vi på en B-type emporie som Kaupang, viser det seg at handelsindikerendegjenstandskategorier som bruddsølv og vektlodd, forekommer fra og med annenfjerdedel av 800-årene, mens islamsk mynt først kommer til i de senere årtier av800-årene.9 Betydningen av sølv og veieredskaper understrekes av Christoph Kilger,når han skriver om de store emporiene som Birka og Kaupang, at de

var mötesplatser inte bara för olika varor från olika områden i Europa, menockså för olika idéer och konventioner om hur man skulle bedriva varuutbyten.Här kunde man neutralisera föremål som användes utanför bosättningen somgåvor och statussymboler som t.ex. silverarmringar. Man styckade de upp, vägde

70

6. S. M. Sindbæk. Networks and nodal points, the emergence of towns in early Viking age Scandinavia,Antiquity 2007, 81: 119, jf. samme, Ruter og rutinisering, vikingetidens fjernhandel i Nordeuropa,København 2005.

7. Sindbæk 2007: 127.8. H. Brinch Madsen, Metal-casting, Ribe Excavations 1970-76, bd. 2, Esbjerg 1984.9. C. Kilger, Varuutbyte i vikingatid och tidig medeltid, några reflektioner kring hur antropologiskaidéer påverkar arkeologiska tolkningar, i Stein som handelsvare, Hyllestad 2006: 50.

de och bedömde silvret efter metallvärdet. Vägningsredskap som t.ex viktlodhade ett standardiserat formspråk som man lätt kände igjen och som man varberedd att acceptera när man handlade med främmande köpmän som man intekände personligen.10

I de sørlige deler av Nordsjøområdet fantes en egentlig pengeøkonomi gjennomhele vikingtiden. I Østersjøområdet var vareutvekslingen basert på sølv somverdimetall, og man hadde en vektbasert økonomi med normerte vektsatser. Nord-England, Skottland, Vest-Norge og Jylland utgjorde i denne forstand en egen øko-nomisk region, der veid sølv var betalingsmiddel, men der vektsatsene ikke ser uttil å ha vært normerte i samme omfang som lenger øst. I dette mellomområdet bliret myntvesen forsøkt innført flere ganger, i Hedeby alt i 820-årene og midt på 900-tallet også i York, men i Norge og Danmark er det først fra og med årtusenskiftetat mynt blir betalingsmiddel.11 Det østlige vektpengeområdet vises i detarkeologiske materialet gjennom edelmetalldepoter bestående av arabisk mynt somsølvråstoff, mens det mellomområdet som det meste av det norske kystområdetinngår i, kjennetegnes av tallrike gravfunn med insulære metallsmykker (ibid.).

Bare et fåtall emporier eksisterte etter vikingtidens slutt. Hedeby ble plyndretog brent av Harald Hardråde i 1050, og seksten år senere var det vendernes tur tilå herje byen. Kort tid deretter flyttes byfunksjonene, trolig også innbyggerne, tilSchleswig på nordsiden av Sliensfjorden. Birka synes på sin side å ha blomstret tilomkring 970, da den ser ut til å bli erstattet av Sigtuna. På Kaupang tyderresultatene fra arkeologiske utgravninger gjennom mange år på at den bymessigebebyggelsen forsvinner senest omkring 950. I begynnelsen av 1000-årene inntrefferimidlertid en ny fase i urbaniseringen i Norden. Flere av de byene som kjennes framiddelalderen og senere, viser seg å ha blitt anlagt nettopp omkring år 1000. Detgjelder Trondheim, der utparselleringen synes å skje omtrent da, og, trolig, Oslo.12

De tidlige byene viser seg i flere tilfeller å ha vært kongelige initiativer, og de kanav og til synes å være anlagt i områder som kongemakten ennå ikke hadde full kon-troll over. Likeledes kan det se ut til at handel og håndverk til å begynne med spiltemindre rolle i disse byene.13 Det er antagelig først senere, kanskje i løpet av 1100-

71

10. Anf. arb.: 61.11. H. Steuer, Der Handel der Wikingerzeit zwischen Nord- und Westeuropa auf grund archäologischer

Zeugnisse, i K. Düwel (red.), Untersuchungen zu Handel und Verkehr der vor- und frühgeschicht-lichen Zeit in Mittel- und Nordeuropa, Göttingen 1987: 129.

12. A. Christophersen 1992. ”For der lå landets makt og styrke...”, Trondheims byoppkomst i regionaltog maktpolitisk perspektiv, i I. Øye (red.), Våre første byer, Bergen 1992; A. Christophersen & S.Walaker Nordeide, Kaupangen ved Nidelva, Trondheim 1994; E. Schia, Oslo innerst i Viken, Oslo1991; samme, Den første urbaniseringen i Oslofjord-regionen, i I. Øye (red.), Våre første byer, Bergen1992.

13. A. Christophersen, Den urbane vareproduksjonens oppkomst og betydning for den tidligmiddel-alderske byutviklingen, Bebyggelsehistorisk tidskrift 1982, 3; P. Carelli, En kapitalistisk anda. kulturellaförändringar i 1100-talets Danmark, Stockholm 2001; I. Gustin, Mellan gåva och marknad, handel,tillit och materiell kultur under vikingatid, Stockholm 2004.

årene, at disse nye byene blir tillagt funksjoner knyttet til kongemaktens og denorganiserte kirkens nærvær, og at de kommer til å spille viktige roller i utviklingenav den norske middelalderstaten.

Hva med Norge?

Det anlegges altså et betydelig antall emporier av ulik dignitet ved Nordsjøens ogØstersjøens kyster i yngre jernalder, og for en stor del er de er virksomme gjennomdet meste av vikingtiden. Likevel er det i det nåværende Norge kun én slik lokalitetsom er påvist og undersøkt arkeologisk, nemlig Kaupang, som med basis i DagfinnSkres undersøkelser på 2000-tallet nå fremstår som en klasse B-emporie. Men varvirkelig Kaupang den eneste? Har ikke de samme urbaniseringstendensene som iSør-Skandinavia i noen grad gjort seg gjeldende også på norskekysten? Finnes detikke overhodet ikke A-emporier her?

Det tror jeg det gjør. Og jeg tror videre at disse plassene et stykke på vei kansirkles inn, i den forstand at det lar seg gjøre å peke på et antall avgrensede regionerder yngre jernalders handelsplasser trolig skal søkes. Argumentet hviler på to for-utsetninger: Ettersom det hittil bare er undersøkt et meget begrenset antall viking-tidsbebyggelser her i landet, er det i stedet det rikholdige gravmaterialet fra periodensom vil bli tillagt utsagnskraft. På samme måte krever de manglende bebyggelses-undersøkelsene på mulige markedsplasser at vi nærmer oss disse plassene gjennomderes omland. Konkret vil jeg dermed med utgangspunkt i handels- og håndverks-aktivitetene på Kaupang peke på noen av de forbindelsene som finnes i detarkeologiske materialet mellom kaupangen og dens omland, slik de fremstår igravmaterialet fra søndre Vestfold. Dersom det kan vises at nærheten til Kaupanghar ført til trekk ved det arkeologiske materialet som gjør at søndre Vestfold skillerseg fra andre deler av Oslofjordområdet, og dersom de samme trekkene forekommeri avgrensede områder andre steder i Norge, er det sannsynlig at vi er på sporet etterhittil ikke påviste lokaliteter der det foregikk lignende aktiviteter som på Kaupangi vikingtiden. Det er med andre ord markedsplassenes omland som kan antas åvære synlige i gravmaterialet, mens selve markedsplassene fremstår som ”sorte hull”.

Mot en slik betraktningsmåte kan det innvendes at eventuelle særtrekk ved detarkeologiske materialet fra søndre Vestfold kan skyldes andre faktorer enn Kaupangsnærvær. Det er riktig nok, men bare dersom funnbildet rundt Kaupang ikke harparalleller i nærområdet til andre emporier. La oss derfor fortsette med å se på for-holdet mellom noen emporier og deres omland, før vi ser nærmere på søndreVestfold.

Mens det tidligere var en klar tendens til å oppfatte vikingtidens urbanesamfunn og sesongmessige markedsplasser som isolerte ”ports of trade”, fokuseresdet nå i sterkere grad på forbindelsene også med omlandet. Disse store bebyggelses-

72

kompleksene - det er anslått at Kaupang på det meste hadde et innbyggertall på200-800 mennesker14 – trengte forsyninger i form av matvarer, brensel ogråmaterialer.15 I et større perspektiv står dette nye fokuset i gjeld til tradisjonen etterWalther Christaller og dennes teoretisering rundt fenomenet zentrale Orte.16 Næresammenhenger mellom vikingtidens urbane samfunn og deres respektive omlander vist for Dorestad,17 Hedeby, Ribe og Gross Strömkendorf,18 samt for Truso.19

Gjenstandstyper som skattefunn, vekter og vektlodd finnes ikke bare iemporiene, men forekommer også i klare konsentrasjoner i deres respektive nær-områder, i tilknytning til agrare bebyggelser.20 Utenfor emporiene og deres nær-områder er utvekslingsredskapene langt mer sjeldne. Når det gjelder skattefunnene,tegnes et lignende bilde for Dublin, der særlig de funnene som utelukkende bestårav utmyntet sølv, har et klart tyngdepunkt i landskapene nærmest Dublin.21

Også når man ser på andre gjenstandskategorier enn utvekslingsredskaper, kandet spores forbindelser mellom handelsplass og omland. I Birkas tilfelle ser det foreksempel ut til at stedet forsynte et stort oppland med enklere håndverksproduktersom kniver, kammer, nåler og perler, og muligens også salt og tekstiler. Insulæreimportfunn og karolingiske metallarbeider med planteornamentikk er i høy gradkonsentrert til Birka i det østskandinaviske området, og det samme gjelder Tatinger-og Badorfkeramikk.22 Det har vært foreslått at gjenstandstyper som visse varianterav skålformede spenner viser Birkas kontaktnett (”down-the-line trade”).23

Kan Kaupangs nærområde oppvise noe lignende?

73

14. F.-A. Stylegar, The Kaupang Cemeteries Revisited, i D. Skre (red.), Kaupang in Skiringssal, Århus2007.

15. Se f. eks. når det gjelder Birka: B. Wigh, Animal Husbandry in the Viking Age Town of Birka and itsHinterland, Birka Studies 7, Stockholm 2001; E. Andersson, Tools for Textile Production from Birkaand Hedeby, Birka Studies 8, Stockholm 2003.

16. K. Helle, Norsk byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 12 f.17. W. A. van Es, Dorestad centred, i J. C. Besteman, J. M. Bos & H. A. Heidinga (red.), Medieval

archaeology in the Netherlands, studies presented to H. H. van Regteren Altena, Assen/Maastricht1990.

18. M. Müller-Wille, Frühstädtische Zentren der Wikingerzeit und ihr Hinterland, die Beispiele Ribe,Hedeby und Reric, Mainz 2002.

19. M. F. Jagodzinski, Wikingowie i Truso, i J. Trupinda (red.), Pacifica terra, Prusowie-Słowianie-Wikingowie u uj�cia Wisły, Malbork 2004.

20. R. Weichman, Edelmetalldepots der Wikingerzeit in Schleswig-Holstein, vom ”Ringbrecher” zurMünzwirtschaft, Neumünster 1996; S. Brather, Frühmittelalterliche Dirham-Schatz- und Einzelfundeim südlichen Ostseeraum, die Anfänge der Gewichtsgeldwirtschaft bei den Westslawen, i S. Brather,C. Bücker & M. Hoeper (red.), Archäologie als Sozialgeschichte, Festschrift für Heiko Steuer zum60. Geburtstag, Rahden 1999.

21. M. A. Valante, Dublin’s economic relations with hinterland and periphery in the later Viking Age, iS. Duffy (red.), Medieval Dublin I, Proceedings of the Friends of Medieval Dublin Symposium 1999,Dublin 2000.

22. M. Bäck, Mötets dynamik, tröghets- och motståndsfaktorer i mellansvensk vikingatid, i J. Anund(red.), Gården, tingen, graven, arkeologiska perspektiv på Mälardalen, Stockholm, 2007.

23. M. Bäck, No Island is a Society, i H. Andersson, P. Carelli & L. Ersgård (red.), Visions of the Past,trends and Traditions in Swedish Medieval Archaeology, Stockholm 1997.

Kaupangs omland

Faktum er at Kaupangområdet og søndre Vestfold som helhet kan oppvise et funn-bilde som klart skiller seg fra tilgrensende områder. Ikke minst karakteristisk i såmåte er de gravfeltene som kan knyttes til Kaupang og vikingtidsvirksomhetender.24 Gjenstandstyper fra disse gravplassene finnes igjen i gravene i søndre Vestfoldfor øvrig (Larvik og Sandefjord kommuner), mens de i hovedsak er fraværende itilgrensende områder lenger nord i Vestfold og i Grenland. Hvilke gjenstandstyperdreier det seg så om? Jo, delvis det vi kan betegne som utvekslingsredskaper i formav vekter/vektlodd, i noen grad også mynter og umyntet sølv, og delvis utstyr tilmetallbearbeiding, dvs. støpeformer, digler, smedutstyr osv. Det er med andre ordtale om gjenstander som kan knyttes – praktisk eller ideologisk – til de to sentralevirksomhetene i kaupangen, nemlig produksjon og utveksling. Videre er det enkelteprodukter som vi vet ble fremstilt på Kaupang, som viser seg å ha en distribusjonsom likeledes er konsentrert til Søndre Vestfold. I særlig grad gjelder det glass ograv, stort sett – men ikke utelukkende – i form av perler.

Det finnes også andre særtrekk ved gravmaterialet i dette området, klarestuttrykt i forekomsten av kammergraver. Disse trekkene viser forbindelsen mellomKaupang og nærområdets aristokrati, men de skal ikke diskuteres nærmere her.25

Det er vanskelig å tenke seg noen annen forklaring på dette spredningsbildet ennnærheten til Kaupang. Særtrekkene ved gravmaterialet fra søndre Vestfold kan bestforklares ved at aktiviteten i porten i Viksfjorden i stor grad også involverte stormenni den egne regionen, og ikke kun de tilreisende kjøpmennene.

Utvekslingsredskaper

Fra Kaupang-gravplassene kjenner vi 7 gravfunn som inneholder ett eller flerevektlodd. 2 av disse funnene inneholder dessuten en skålvekt. Utenom Kaupanghar man 10 funn fra Vestfold, og ikke mindre enn 8 av dem kommer fra Larvikkommune. Det dreier seg i hovedsak om funn fra de deler av Hedrum som liggernærmest Tjølling.26 De to funnene som ikke er fra Larvik, er fremkommet i nåvær-ende Tønsberg kommune.27

Det er neppe riktig å koble forekomsten av vekter og vektlodd i gravene ensidigtil handelsmenn. I Birka-gravene forekommer vektlodd i hele 148 graver, også i

74

24. Stylegar anf. arb.25. Se dog F.-A. Stylegar, Kammergraver fra vikingtiden i Vestfold, Fornvännen 2005, 100.26. C5046-49 fra Dolven, Brunlanes; C11790 fra Nanset, Hedrum; C14130-83 fra Roligheten, Hedrum;

C20133B fra Bergan, Hedrum; C1480-82 fra Nes, Hedrum; C12501-12 fra Nes, Hedrum; C5305-06, 5357-59 fra Haugen, Hedrum.

27. C53315 fra Gulli, Sem; C10775 fra Tjøme kirke, Tjøme.

kvinne- og barnegraver.28 Til sammenligning finnes skålvekter kun i 4 graver.29 SomHeiko Steuer peker på:

Jeder beim Handels- und Zahlungsgeschäft Beteiligte – nicht nur der Kaufmann– hatte eine Waage und solche Gewichte.30

75

28. O. Kyhlberg, Die Gewichte in den Gräbern von Birka, i G. Arwidsson (red.), Birka II: 2, SystematischeAnalysen der Gräberfunde, Stockholm 1986.

29. Ibid.30. H. Steuer, Die Ostsee als Kernraum des 10. Jahrhunderts und ihre Peripherien, Siedlungsforschung

2004, 22; jf. Steuer 1987.

Figur 2. Skålvekter opptrer i mange gravfunn fra vikingtiden, og ikke bare i tilknytning til påvisteemporier. Illustrasjonsfoto: Eirik Irgens Johnsen, Kulturhistorisk museum.

Utstyr til metallbearbeiding

Hvordan stiller det seg da med utstyr til metallbearbeiding, smedutstyr av forskjelligslag? Holder vi oss til de gravfunnene som inneholder 2 eller flere gjenstander, viserdet seg at 9 av de 14 funnene som er gjort utenfor selve Kaupang, skriver seg fra

76

Figur 3. Byglandsfunnet fra Morgedal i Telemark inneholder blant annet et rikt utvalg av redskapertil metallbearbeiding. Foto: Eirik Irgens Johnsen, Kulturhistorisk museum.

Larvik kommune.31 Det kan være grunn til å trekke frem de fire funnene fra Tjøl-ling, ettersom Grønneberg- og Hybbestad-gravene er blant de best utstyrte smed-gravene i landet. Det tilfeldig innkomne funnet fra Hybbestad inneholder bl. a.hammer, ambolt, smedsaks og støpeform til sølvbarrer. Grønneberg med tre smed-graver inntar en særstilling i det norske vikingtidsmaterialet. Disse gårdene liggerhenholdsvis 2 km (Grønneberg) og 10 km fra kaupangen.

Ravsmedens produkter

Produkter av rav ble fremstilt på Kaupang, slik utgravningene de senere år haravdekket. Ser vi først på spillebrikker og dyrefigurer av rav, viser det seg at Vestfoldsto eneste funn er fra Tjølling. Dette er også i landet som helhet sjeldne funntyper. Etsett med spillebrikker av rav (12 stykker) er fremkommet på Østby,32 en kilometersvei fra Kaupang, mens vi har en dyrefigur (som R419) funnet på Løve33 – 4 km unna.

Når det gjelder perler av rav, er 12 av 16 Vestfoldfunn fra Larvik kommune.De øvrige funn er fra nærliggende områder i Søndre Vestfold.34

Perlemakerens produkter

Glassperler ble likeledes produsert på Kaupang. Jeg har kartlagt utbredelsen avstørre perleoppsetninger (flere enn 10 perler) i Vestfold. Funnbildet er det nå vante:Av til sammen 19 funn, er 15 fra Larvik. To av funnene, fra Virik i Sandar og Skalle-berg i Tjølling, er uten sammenligning de betydeligste perlegravene på Østlandet.Virikfunnet inneholder flere enn 175 perler, mens funnet fra Skalleberg har 173.Virik ligger 15 km fra Kaupang og Skalleberg 9 km fra.35

77

31. C24454 fra Halle, Brunlanes; C12659-68 fra Aske, Brunlanes; C26739 fra Berven, Brunlanes;C20566 fra Neslunden, Nøtterøy; C15040 fra Vestgården, Nøtterøy; C6461-93 fra Fevang, Sandar;Grav K 117 fra Olavsklosteret, Tønsberg; C5251 fra Elgesem, Sandar; C16477-82 fra Grønneberg,Tjølling; C16483-92 fra Grønneberg, Tjølling; C22649 fra Grønneberg, Tjølling; C24338 fra Hyb-bestad, Tjølling; C38334 fra Melau søndre, Hedrum; C15104-20 fra Nordkvelde, Hedrum.

32. C11772-74.33. C24019.34. C7528 fra Fuglevik, Brunlanes; C21363 fra Helgeroa, Brunlanes; C31493 fra Hovland, Hedrum;

C11175-81 fra Nanset, Hedrum; C2497-2501 fra Bjørke, Hedrum; C19091-92 fra Prestegården,Hedrum; C18007-08 fra Åserum, Hedrum; C11876-81 fra Melau, Hedrum; C38334 fra Melau,Hedrum; C27433 fra Breidablikk, Sandar; C17307-13, 17337-40 fra Virik, Sandar; C16181-83 fraØstby, Tjølling; C19333 fra Klåstad, Tjølling; C970-71 fra Brensrød, Stokke; C5929 fra Langlo,Stokke; C6031-34 fra Kongsteig, Stokke.

35. C31491 fra Hovland, Hedrum; C31493 fra Hovland, Hedrum; C19918-24 fra Gjønnes, Hedrum;C19925-29 fra Gjønnes, Hedrum; C20160 fra Gjønnes, Hedrum; C20316 fra Prestegården, Hedrum;SM 2914 fra Prestegården, Hedrum; C18007-08 fra Åserum, Hedrum; SM 4543 fra Bergene,Hedrum; C12516-20 fra Nes, Hedrum; C22441 fra Sem, Sem; C6428 fra Fevang nordre, Sandar;C6880 fra Fevang, Sandar; C17307 etc. fra Virik, Sandar; C2318-20 fra Skalleberg nordre, Tjølling;C3658-59 fra Huseby, Tjølling; C10031-33 fra Sandnes store, Tjølling; C5509 fra Gjerstad, Tjølling;C6040-42 fra Kongsteig, Stokke.

Irske beslagstykker

Omformede insulære eller irske beslagstykker av bronse utgjør en ikke ubetydeligfunngruppe i Kaupanggravene. Slike gjenstander er funnet i 10 av gravene der, ogdet er mulig at dette som opprinnelig trolig var røvet gods, ble omsatt på stedet. Ito andre graver på Kaupang er det dessuten funnet andre insulære gjenstandstyperav bronse – nærmere bestemt drikkehornbeslag og boller/kar. Av de 12 øvrigeinsulære funnene fra Vestfold, er åtte fra nåværende Larvik kommune.36

Sverd av H-typen

Irmelin Martens foreslår at sverd av Petersens H-type kan være produsert i viking-tidsbyer som Kaupang, Hedeby og Birka.37 Sverdtypen ble produsert gjennom hele800-tallet og et stykke inn på 900-tallet og er opprinnelig kontinental. Martensmener at den spesialiserte teknologien som disse våpnene er et produkt av, ble tattopp av et lite antall skandinaviske våpensmeder i 800-årene, og at disse sannsyn-ligvis arbeidet på kongsgårder og kanskje også i byene.38

H-sverdene er med 14 eksemplarer den vanligste sverdtypen på Kaupang.39

Vestfold for øvrig har også et betydelig antall H-sverd; hele 35 eksemplarer.40 Avdisse er 17 funnet i Larvik kommune.

78

36. C38836 fra Melau, Hedrum; C20133 fra Bergan, Hedrum; C19670 fra Nordrum, Hedrum; C19919fra Gjønnes, Hedrum; C20163 fra Gjønnes, Hedrum; C13590 fra Farmen, Hedrum; C13600 fraFarmen, Hedrum; C17494 fra Klåstad, Tjølling; C18641 fra Kamfjord, Sandar; C20716 fra Var,Stokke; Oseberg 106 h-i fra Oseberg, Slagen; C6069 fra Lund, Stokke.

37. I. Martens, Indigenous and imported Viking Age weapons in Norway, a problem with Europeanimplications, Journal of Nordic Archaeological Science 2004, 14; jf. J. Petersen, De norske vikinges-verd, Kristiania 1919.

38. Ibid.39. Det er interessant at dette er den mest utbredte sverdtypen også i Birkamaterialet, med 15 av 35

eksemplarer, jf. L. Thalin-Bergman, Übersicht über die Schwerter von Birka, i G. Arwidsson (red.),Birka II: 2, Systematische Analysen der Gräberfunde, Stockholm 1986.

40. C34245 fra Manvik, Brunlanes; B883 fra Frostvet, Hedrum; C30018 fra Nordby, Hedrum; C4839fra Damsbakken, Hedrum; C14130-38 fra Roligheten, Hedrum; C14139-44 fra Roligheten, Hedrum;C31056 fra Roligheten, Hedrum; C19718-20 fra Prestegården, Hedrum; C12046-59 fra Allum,Hedrum; C38334 fra Melau, Hedrum; C13646-48 fra Vestrum, Hedrum; C5368 fra Holm, Hedrum;C12462-75 fra Nes, Hedrum; C13572-83 fra Farmen, Hedrum; C12009-19 fra Rimstad, Hedrum;C15104-20 fra Nordkvelde, Hedrum; C32023 fra Gjone, Hedrum; C14335 fra Fokstad, Hof;C35640 fra Rønneberg, Hof; C12076-83 fra Vestgården, Nøtterøy; C22473 fra Munkerekka,Nøtterøy; C35064 fra Løver, Lardal; C11634 fra Styrmo, Lardal; C11631-33 fra Tveiten, Lardal;C28181 fra Berg, Sem; C14149-50 fra Bolstad, Sande; C5837-38 fra Hjelmby, Sandar; C30214 fraHuseby, Sandar; C22117 fra Kamfjord, Sandar; C20184 fra Prestegården, Våle; C23407 fra Bakstvål,Våle; C22364 fra Råstad, Stokke; C8748 fra Melsom, Stokke; C22472 fra Råberg, Stokke; C27490fra Rørkoll, Stokke.

Edelmetalldepoter

De såkalte ”skattefunnene” eller edelmetalldepotene utgjør en viktig kildekategorii vikingtid. Som betegnelsen viser, dreier det seg om gjenstander av edelmetall somer gravd ned eller gjemt unna på annen måte. Skattefunnene består i hovedsak avsølv,41 men med spektakulære unntak som gullskatten fra Slemmedal i Grimstad,Aust-Agder, som består av både gull- og sølvsaker.42 Barrer, ringer, stenger, hals- ogarmringer og mynter (arabiske, tyske eller angelsaksiske) er vanlige gjenstandstyperi skattefunnene, og ofte er gjenstandene kuttet opp i mindre biter (brudd- ellerhakkesølv). De yngre funnene fra 1000-årene inneholder ofte kun mynter, vanligvistyske eller angelsaksiske. I herværende sammenheng har jeg utelatt funn som sikkerttilhører 1000-årene, og kun tatt med dels de myntdaterte skattefunnene somutvilsomt tilhører den egentlige vikingtiden, og dels de funn som ikke kan dateresnærmere enn til vikingtid.

Depotfunnet fra Rauan i Tjølling, som består av 6 halsringer og 2 armbånd avsølv, har av forskere som A. W. Brøgger og Sigurd Grieg blitt satt i sammenheng medKaupang og virksomheten der.43 Det er 4 km i luftlinje mellom Rauan og Kaupang.Charlotte Blindheim kobler dessuten et tapt funn fra Gjerstad i Tjølling tilkaupangen.44 Også funnet fra Grimestad i Stokke, som inneholder 77 kufiske dirhemersamt umyntet sølv og er datert til etter 921, er det mulig å se i forbindelse medKaupang. Av de 4 øvrige funnene fra Vestfold, er ytterligere ett gjort i Larvik, nærmerebestemt i Hedrum. Funnene som helhet er konsentrert til søndre deler av regionen.

For samtlige funnkategorier gjelder det at søndre Vestfold generelt, og Kaupangsnærmeste omland spesielt, står i en tydelig særstilling. Funnene ”sprer seg somringer i vannet rundt Kaupang og oppover langs Lågen,” som Charlotte Blindheimi sin tid pekte på.45 Det er vanskelig å tenke seg andre rimelige forklaringer på dettefunnbildet enn at det skyldes kaupangens eksistens. Spørsmålet blir da omeventuelle lignende fortetninger andre steder i landet kan vise vei til flere, hittilukjente markedsplasser fra vikingtid.

Produktive regioner

Jeg henviser leseren til fig. 4-10, som viser distribusjonen av de samme utvalgtegjenstandstypene i resten av det landområdet som omfattes av dagens Norge.

79

41. S. Grieg, Vikingetidens skattefunn, Universitetets oldsaksamlings skrifter bd. I, Oslo 1929.42. C. Blindheim, Slemmedal-skatten, en liten orientering om et stort funn, Viking bd. 45, 1982.43. C. Blindheim, Kaupangen på Kaupang, i J. W. Krohn-Holm (red.), Tjølling bygdebok bd. 1, Tjølling

1974: 101 ff.44. Anf. arb.: 103f.45. C. Blindheim, Vikinger – pirater eller handelsmenn, noen refleksjoner over importmaterialet fra

markedsplassen på Kaupang, Det norske videnskabsakademis årbok 1977, Oslo 1978: 21.

80

Figur 4. Utbredelsen av edelmetalldepoter. Kart: Frans-Arne Stylegar.

Flertallet av spredningskartene viser en funnfordeling som er utpreget ujevn, ogder de respektive forekomstene opptrer i klart adskilte konsentrasjoner. Ta nå foreksempel edelmetalldepotene (fig. 4).46 Det finnes en klar fortetning rundt ytreOslofjord – ikke bare i Vestfold, men også i søndre Østfold. Videre vestover langskysten er det funntomt frem til kysten av Aust-Agder, der det igjen finnes enmarkant fortetning av skattefunn med tyngdepunkt i nåværende Grimstad kom-mune. Lignende fortetninger viser seg på Nord-Jæren og rundt Boknafjorden iRogaland, på Sunnmøre og i de indre deler av Trondheimsfjorden, samt i mindregrad i Nord-Hordaland og i Lofoten/Vesterålen.

Skålvekter og vektlodd (fig. 5)47 har en distribusjon som ikke er ulikskattefunnenes. Det er de samme områdene som utmerker seg med funnfortet-ninger. Ved Oslofjorden ligger imidlertid tyngdepunktet tydeligere i søndreVestfold. De sørlige delene av Opplandene er kommet med, og med bygdene påMjøsas østre bredd som sentrum. På Vestlandet er det nå funn også i indre Sogn.

Graver med utstyr til metallbearbeiding er vist på kartet, fig. 6.48 Jeg har kunregnet med ”egentlige” smedgraver, dvs. graver med tre eller flere redskaper somkan knyttes til metallbearbeiding: tenger, ambolter, støpeformer, digler m.v. Forutenden kraftige konsentrasjonen i søndre Vestfold, finner vi igjen fortetninger på kystenav Aust-Agder, ved Boknafjorden, i indre deler av Sognefjorden, på Sunnmøre medNordfjord og i Lofoten/Vesterålen. Trøndelag har derimot få graver med redskaperav denne typen. To innlandsdistrikter fremhever seg også: Voss og øvre Telemark.

Fordelingen av insulære metallsaker (fig. 7)49 H-sverd (fig. 8),50 ravperler (fig.9)51 og glassperler (fig. 10)52 bryter ikke nevneverdig med dette mønsteret.

Jeg henleder nå leserens oppmerksomhet til fig. 11. Kartet viser samtlige utvalgtegjenstandstyper. Fortetningene fremstår tydelig, selv om det er et nokså bredt spekterav gjenstandstyper hvis fordeling er fremstilt på kartet. De tydeligste fortetningenefinnes i søndre Vestfold, vestre Aust-Agder, Nord-Rogaland, indre Sogn,Nordfjord/Sunnmøre, Trondheimsfjorden og Lofoten/Vesterålen. Mindre tydeligefortetninger har vi på vestsiden av Mjøsa og i Nord-Hordaland. Likeledes forekommerdet mindre distrikter som er godt representert med én eller to gjenstandstyper. Det

81

46. Funnopplysninger hentet fra Grieg, anf. arb., K. Skaare, Coins and Coinage in Viking-age Norway,Oslo 1976, samt fra de arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger.

47. Funnopplysninger hentet fra E. Jondell, Vikingatidens balansvågar i Norge, C-l uppsats i arkeologi,Uppsala vår 1974, samt fra de arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger.

48. Funnopplysinger hentet fra S. Grieg, Smedverktøi i norske gravfund, Oldtiden bd. 9; J. Petersen, Vik-ingetidens redskaper, Oslo 1951; J. Bøckmann, ”Smedverktøy” fra norske jernaldergraver, en bruks-analyse av redskapene i Jan Petersens oversikt over smedgraver, hovedoppgave i arkeologi, Universiteteti Oslo 2007, samt fra de arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger.

49. Funnopplysninger fra E. Wamers, Insularer Metallschmuck in wikingerzeitlichen Gräbern Nord-europas, Untersuchungen zur skandinavischen Westexpansion, Neumünster 1985, samt fra dearkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger.

50. Funnopplysninger fra de arkeologiske museenes trykte tilvekstkataloger.51. Ibid.52. Ibid. Jeg har kartert de funn som inneholder 10 eller flere perler.

82

Figur 5. Utbredelsen av gravfunn med vekter og vektlodd. Kart: Frans-Arne Stylegar.

83

Figur 6. Utbredelsen av gravfunn med utstyr til metallbearbeiding. Stjernene markerer funn medtre eller flere slike gjenstander, prikkene funn med én eller to. Kart: Frans-Arne Stylegar.

84

Figur 7. Utbredelsen av gravfunn med insulære metallbeslag. Kart: Frans-Arne Stylegar.

85

Figur 8. Utbredelsen av gravfunn med H-sverd. Kart: Frans-Arne Stylegar.

86

Figur 9. Utbredelsen av gravfunn med perler og andre gjenstander av rav. Kart: Frans-Arne Stylegar.

87

Figur 10. Utbredelsen av gravfunn med flere enn 10 glassperler. Kart: Frans-Arne Stylegar.

gjelder for eksempel Valle i Setesdal og Namdalen for skålvektenes del og øvreTelemark og Voss når det gjelder smedgravene. Det er et poeng å skille mellom slikemer begrensede funnkonsentrasjoner (som dessuten i realiteten omfatter en enkeltgårdeller en begrenset krets av gårder) og slike som faktisk preger det arkeologiskematerialet i en mindre eller større region. Det er de siste, som jeg vil kalle ”produktiveregioner”, som i særlig grad interesserer oss i denne sammenheng.

Noen områder er etter min oppfatning påfallende fraværende på kartene, fig.4-10. Det er tilfellet med Agder utenom kystbygdene i den vestre delen av Aust-Agder, og ikke minst med Grenland/Telemark. Sistnevnte område har mange ogrike vikingtidsfunn, men scorer lavt innenfor de gjenstandstypene som her er tema.Også sentrale vikingtidsområder som de store innlandsdalførene i Buskerud,Oppland og Hedmark er særdeles anonyme i denne sammenhengen.

Fortetningene i vestre Aust-Agder, Nord-Rogaland, indre Sogn, Nordfjord/Sunnmøre, Trondheimsfjorden og Lofoten/Vesterålen kan oppvise et funnbildesom ligner det man finner i Kaupangs umiddelbare omland, dvs. søndre Vestfold.Det klyngevise spredningsbildet gjør, sammen med parallellen til søndre Vestfoldmed Kaupang, en sammenheng med lokalisert utveksling og produksjon rimelig.Disse fortetningene viser oss trolig miljøer der vektbasert utveksling og spesielthåndverksproduksjon foregikk i vikingtiden. Dette er ingen ny tanke, men den harsjeldent vært fremført i et overregionalt perspektiv.53 Ser vi på den enkelteproduktive region, har det imidlertid gjerne fra arkeologisk hold vært fremmethypoteser som er i overensstemmelse med hovedideene i herværende undersøkelse.54

En alternativ tolkning kunne være at fortetningene markerer periodens stormanns-miljøer, dvs. politiske sentralområder. At det faktisk er en sammenheng mellom deproduktive regionene som diskuteres her, og stormannsmiljøer, er svært sannsynlig,og forholdet ville komme ganske klart til uttrykk dersom man sammenholdt spred-ningen av de ovenfor diskuterte gjenstandstypene med utbredelsen av f. eks.kammergraver. Men sammenhengen er ikke entydig, og selv om man kan sann-synliggjøre at det befinner seg politiske maktsentra innenfor hver fortetning, finnesdet like eller mer sannsynlige politiske maktkonsentrasjoner som ikke kommer tiluttrykk gjennom gjenstandstyper som vitner om utveksling og håndverksproduk-sjon. Tenk bare på Avaldsnes på Karmøy eller Borre i Vestfold, som i beste fall kansies å ligge helt i periferien av slike fortetninger.

Selv om det er søndre Vestfold med B-emporien Kaupang som er modell-området i vår sammenheng, så er det kun gjenstandstyper som forekommer på så

88

53. Se imidlertid C. Blindheim et al., Kaupang-funnene II, Gravplassene i Bikjholbergene/Lamøya,Norske Oldfunn XIX, Oslo 1999: 29 f., som viser til at utbredelsen av Berdalspenner i Norge tyderpå distribusjon langs visse kystruter, én av dem til Vestfold og muligens også til et senter påStavangerkanten og et i Sognefjorden.

54. Se f. eks. G. Gjessing, Noen nordnorske handelsproblemer i jernalderen, Viking bd. 3, 1939: J. H.Larsen, En mulig handelsplass i Grimstadområdet i vikingtiden, Universitetets oldsaksamlings årbok1984/1985.

89

Figur 11. Den samlede utbredelsen av gravfunn som kan knyttes til handels- eller håndverksaktivitet.Kart: Frans-Arne Stylegar.

vel A- som B-emporier, som er vurdert i det foregående. Felles for de gjenstands-typene som utelukkende forekommer på B-emporiene, er at de så å si uten unntakikke finnes i de samtidige gravene. Rent empirisk kan man derfor ikke avgjøre omdet er A- eller B-emporier som skjuler seg innenfor de produktive regionene. B-emporiene er imidlertid et relativt eksklusivt fenomen i vikingtiden, og sannsyn-ligheten taler for at det er sesongvise markedsplasser vi har med å gjøre. Det kanogså være grunn til å påpeke at herværende undersøkelse heller ikke er egnet til åklarlegge om hver produktiv region omfatter én eller flere av disse plassene.Likeledes er det mulig og sannsynlig at det også har eksistert plasser der det harforegått enklere utvekslingsformer uten bruk av verdimetall som vareekvivalent, ogsom dermed heller ikke har satt de samme arkeologiske spor som de lokaliteter somer vårt tema her. Det kan for eksempel dreie seg om steder med spesielle forutset-ninger innenfor råvareleveranser (kleber, jern, brynestein, kvernstein osv.). Til sistvil jeg nevne at det også er påvist strandbundne svartjordsområder flere steder ilandet, der det er gjort gjenstandsfunn med vikingtidsdateringer. Det finnes flereav disse svartjordsområdene på Vestlandet, og også ett i Rygge i Østfold. Felles fordisse lokalitetene er at de ikke har vært gjenstand for nærmere undersøkelser, ogdet er uklart hva slags status de har hatt i vikingtiden.

Ad arkeologisk vei kan det på generelt grunnlag og gjennom å studeregravmateriale være mulig å antyde noe nærmere om graden av bofasthet ogpermanens på de plassene som vi trolig har med å gjøre flere steder på norskekysten.B-emporier (”byer”) som Hedeby, Birka og Kaupang har generelt store gravplasser,mens de sesongbaserte markedsplassene vanligvis ikke har det. Sebbersund ved Lim-fjorden, som ser ut til å ha spilt en viktig regional rolle fra ca. år 700, har en storgravplass, men ingen av de undersøkte gravene kan dateres til forut for ca. år 1000.55

Åhus i Skåne ser ikke ut til å ha hatt noen gravplass, og de gjorde heller ikke mindreemporier som Löddeköpinge eller Paviken.56 Bare Fröjel og enkelte andrehavnelokaliteter på Gotland med begrenset håndverks- og utvekslingsaktivitet i vik-ingtid ser ut til å ha hatt gravplasser.57 Forekomsten av spesielt store, kystnære ogikke åpenbart gårdstilknyttede gravplasser innenfor den enkelte produktive regionkan med andre ord vise vei til større emporier. Gravplasser med stor samtidigvariasjon i gravskikken kan likeledes peke mot besøk av fremmede.58 Jeg vil ikkeforfølge denne problemstillingen nærmere i denne sammenheng.

90

55. P. Birkedahl Christensen & E. Johansen, En handelsplads fra yngre jernalder og vikingetid ved Seb-bersund, Aarbøger for nordisk oldkyndighed og historie 1991.

56. B. Ambrosiani & H. Clarke, Towns in the Viking age, Leicester 1995: 54, 64, 85.57. Anf. arb.: 85.58. H. Steuer, Zur ethnischen Gliederung der Bevölkerung von Haithabu anhand der Gräberfelder, Offa

bd. 41, 1984; samme, Die Ostsee als Kernraum des 10. Jahrhunderts und ihre Peripherien, Siedlungs-forschung bd. 22, 2004.

Arkeologien og de skriftlige kildene

Dersom vi ser på de produktive regionene i lys av det de skriftlige kildene fortellerom urbanisering i tidlig- og høymiddelalder,59 er det stor grad av sammenfall.Holder vi oss til områdene i vest og nord, er det en rimelig klar sammenhengmellom flertallet av de stedene som betegnes med bytermer i middelalderkildene –Stavanger, Kaupanger, Borgund, Trondheim, Steinkjer og Vågan – og dearkeologisk definerte regionene. Det er bare for Bergens og Veøys del atsammenhengen er mindre klar. Fra et arkeologisk ståsted er det fristende å se kon-tinuitet i dette bildet. Men i den grad vi har å gjøre med kontinuitet fraurbaniseringstendensene i vikingtid til bydannelser i 1000- og 1100-årene, skaldenne søkes på et overordnet, regionalt nivå. Noen direkte slutning fra forholdenei middelalderen og tilbake til vikingtiden – i den forstand at f. eks. et middel-alderfenomen som byen Stavanger skulle ha en stedlig forløper i en emporie knyttettil den produktive regionen Nord-Jæren/Boknafjorden – kan det heller ikke væresnakk om. Spørsmålet om middelalderbyenes opprinnelse må løses empirisk ogkonkret, dvs. arkeologisk.

Faren ved å knytte en middelalderby direkte til en produktiv region i vik-ingtiden, vises best med Vestfold som eksempel: Hadde det ikke vært for atarkeologiske undersøkelser har avdekket Kaupang og virksomheten der, kunne manlett ha koblet middelalderbyen Tønsberg (direkte) til det særpregede vikingtids-funnbildet i søndre Vestfold, som altså faktisk skyldes Kaupang.

Det er ellers på Vestlandet og i områdene lenger nord at sammenhengen mellomvikingtidsurbaniseringen og de senere middelalderbyene synes klarest. I de sørøstligedelene av landet er bildet mer sammensatt. Det er i dette området vi finner deneneste av de større produktive regionene i vikingtiden der det ikke også anleggesnoen by i sen vikingtid eller tidlig middelalder, nemlig kysten av Aust-Agder.Karakteristisk nok har funnbildet nettopp i sistnevnte område ledet til konkreteforslag fra arkeologisk hold om at det her kan ha ligget en vikingtidsmarkedsplass,forslagsvis lokalisert til Fjære i nåværende Grimstad kommune.60 Herværendeundersøkelse gir for så vidt støtte til denne tanken.

I det hele tatt kan se ut til at det er i Viken det er størst divergens mellom vik-ingtidsurbanisering og middelalderbyer. Området innerst i Oslofjorden og vedutløpet av Skiensvassdraget er så å si ”usynlige” i det arkeologiske vikingtids-materialet. Dersom det har foregått økonomiske aktiviteter i form av håndverk ellerutveksling på de stedene der middelalderbyene Oslo og Skien senere kom til å ligge,har denne aktiviteten i så fall vært av en helt annen karakter enn i de produktiveregionene som vi har diskutert her. I mindre grad kan det samme sies om Borg vedGlommamunningen. Disse middelalderbyene ble på ingen måte anlagt i funn-

91

59. Helle 2006: 44 ff.60. Larsen 1984/1985.

tomme områder – vi har rike vikingtidsfunn f. eks. fra Oslo, men mangler klarelokale forutsetninger for bydannelsen i form av handels- og håndverksindikerendefunn fra vikingtiden. Knut Helle knytter det særpregede urbaniseringsmønsteret iViken på overgangen mellom vikingtid og middelalder – med relativt bred bydann-else med nokså uklare lokale forutsetninger – blant annet til regionens rolle som etomstridt grenseområde mellom danske overherrer og norske rikssamlingskonger.61

Summary

Kaupang in a regional perspective and tendencies toward urbanisation inNorway’s Viking Age

From the 7th century onwards a large number of urban societies and trading places– emporia – were established in coastal areas in the North Sea and Baltic regions.Many of these places were still active throughout the Viking Age. While a fewemporia were urban societies with a pronounced trading and craft production com-ponent, like Ribe, Birka, Hedeby, and Kaupang, most of the were seasonal tradingsites. Over the last few decades many of these lesser emporia have been located andpartially excavated, first and foremost in Great Britain and in the Western Baltic.In Norway, Kaupang in Vestfold remains the only known emporium from thisperiod. Starting from the archaeological characteristics of the Viking Age burialsassociated with Kaupang and its close vicinity, this article discusses a number ofother regions in Norway with similar characteristics, i. e. areas where burials fur-nished with scales, smith’s tools and other artefacts are clustered. The author sug-gests that these other find complexes – in 1) Aust-Agder, 2) North Rogaland, 3)the inner part of Sogn, 4) Nordfjord/Sunnmøre, 5) Trøndelag and 6)Lofoten/Vesterålen – are associated with ’productive regions’, environments wheretrading and specialist craft production took places during the Viking Age.

92

61. K. Helle, anf. arb.: 54 ff.

Marginale steder eller marginale kilder?

Undervannsarkeologisk blikk på små handelshavner1

Pål Nymoen

Etablert kunnskap om utvekslingssteder i Norge perioden 800 -1800 sier atmajoriteten av slike steder er lokalisert i nærheten av vann. I denne artikkelenpåpekes det at mange utvekslingssteder kan være vanskelig å identifisere i de kildenesom vanligvis benyttes til å forske på temaet handel. Et hovedspørsmål somproblematiseres og diskuteres er om det kan være slik at det er kildene som ermarginale – ikke stedene. Arkeologisk kildemateriale deponert under vannintroduseres og empirien som benyttes er dels last fra skipsvrak, dels gjenstands-materiale fra steder oftest definert som naturhavner. Begrepet nettverkstedintroduseres i et forsøk på å beskrive hvordan en havn kan være mer enn en geo-grafisk størrelse.

Innledning

Hvis du interesserer deg for utvekslingssteder du bare aner har eksistert men hvorkildene er vanskelig å få øye på, blir det å finne noe som visualiserer det du tror duer på sporet av en forløsning. Jeg har funnet en slik visuell kilde, og kan dermed gideg en smak av denne artikkelens hovedpoeng med en gang, det er scenen fangetpå et fotografi vist i figur 1. Bildet er tatt ca 1880 på en markedsplass vedStokmarknes i Nordland, og viser folk som bor under båtene sine mens de er påhandelsstevne. Mange steder langs kysten brukes fortsatt uttrykket å tjelde båten.Et tjeld kan være det å bruke seglet som telt over båten mens den lå fortøyd påvannet. En annen måte å tjelde på er å bo under båthvelvet med seglet som forteltpå land, eller også å spenne seilet over et rammeverk av mast og årer satt opp ikryss.2 På bildet ser vi begge sistnevnte boformer i bruk. Vi aner også at fortøyde

1. Takk til Brit Solli, Jan Brendalsmo, Linda Marie Rustad, Lisa Benson, Morten Sylvester og Tori Falckfor lesing og kommentarer.

2. Stedsnavnet Tjeldsundet i Troms er eksempel på havnelokalitet der navngivingen trolig skriver seg frabruken av slike Tjeld.

båter og tjeld på land var eneste bebyggelse, at varene medbringes i skipskister ogat ildstedet i forgrunnen er det eneste som blir tilbake når utvekslingen er gjen-nomført. Slike steders materielle, geografiske og øvrige strukturtrekk er vanskeligå spore i kildene. Det er ikke boformen tjeld men det temporære ved dennesituasjonen, at havna på bildet var et sted bare mens markedet varte, som er mitthovedpoeng.

Båter av samme type som dem vi gjenkjenner på bildet fra Stokmarknesrepresenterer en lang tradisjon i Norge, og de viktigste trekkene ved deres form ogbruksegenskaper kjennes tydelig igjen i båtfunn tilbake til jernalder. Det er derforgrunn til å anta at bildet gjengir en scene som kan ha fortonet seg noenlunde likeensved temporære utvekslingssteder i hele perioden 800-1800. Med utgangspunkt idet visuelle inntrykket som gis av handelsplassen på Stokmarknes blir det, trossmanglende fysiske konstruksjoner, misvisende å kalle dette for en naturhavn. Jegvil videre hevde at den utvekslingen som foregår her har en usynlig struktur fordiden er bestemt av handlinger, eller praksis. Praksisteori er instrumentert av blantandre Anthony Giddens,3 og i hans terminologi er ikke institusjoner de fysiske

94

3. A. Giddens, The Construction of Society, Cambridge 1984.

1. ”Parti af en markedsplass i Nordland (Stokmarknæs)”. K Knudsen samlingen UB/UIB. Medtillatelse.

anlegg men handlinger som over tid og rom etablerer rutiniserte sosiale praksiser.4

Praksisteorien gir grunn til å spørre om det fenomen vi her gjenkjenner som enhavn alltid er en sosial konstruksjon, selv om den altså vil være nær sagt usynlig nården ikke er i bruk. Spørsmålet er; hvordan identifisere, beskrive og forstå sliketemporære steder? Er et slikt sted alltid en lokal handelsplass eller bør de (også)sees innenfor en større ramme — som del av andre utvekslingssteder?

Mye av den empirien jeg skal presentere er marginal i betydningen vanskelig åoppdage. Likevel, til tross for at den er lite synlig både i skriftkilder og detarkeologiske materialet viser det seg at det finnes spor men at de er skjult, bok-stavelig talt, fordi de ligger under vann. Et blikk på norgeskartet, der steder omtaltsom marked og handelsplasser i vikingtid og tidlig middelalder er markert, viser atbeliggenhet ved sjø og vannveier er sentrale lokaliseringsfaktorer. Gitt forholdetmellom utvekslingssted og vannvei vil jeg hevde at én mulig ramme for tolkningav deres betydning består av strukturelle aspekter ved sjøfart. Dette kan være bådei form av seilleder og ruter langs kyst og vassdrag og i bredere forstand organiseringav produksjon, og strukturelle rammer for transport av varer.

I denne artikkelen har jeg to ærender. For det første ønsker jeg å rette fokusmot småhavnermed indikasjon på handel i perioden 800 - 1800. Det er grensefeltetmellom småsteder og by eller bylignende steder som skal tematiseres. Det empiriskeutgangspunktet er dels last fra skipsvrak, dels gjenstandsmateriale funnet undervann ved lokaliteter oftest definert som naturhavner. Bortsett fra undervanns-arkeologiske registreringer og utgravninger i byhavner som Tønsberg, Oslo ogBergen, og hvor kildematerialet kan studeres i sammenheng med et omfattendehistorisk/arkeologisk materiale fra land, viser det seg at det ved hoveddelen av desmåhavnene jeg referer til her ikke er gjort kombinerte land- og undervanns-arkeologiske undersøkelser.

For det andre ønsker jeg å vise at det i mer forskningssamarbeid mellomundervannsarkeologi, øvrig arkeologi og historie ligger et stort potensial til nyles-ning av både skriftlige og materielle kilder. Med nylesning mener jeg at et bredtsammensatt forskningsperspektiv, der også undervannsarkeologiske metoder ogperspektiv tas med, er egnet til å bringe inn ny kunnskap om utvekslingssteder. Forå tilgjengeliggjøre resultater fra undervannsarkeologiske prosjekt, og gi en smakebitpå omfanget av lokaliteter der kildematerialet antyder små handelshavner har jegutarbeidet et appendiks.5

95

4. Ibid: 130.5. Takk til kolleger ved landsdels- og sjøfartsmuseene i Tromsø, Trondheim, Bergen og Stavanger forbistand med å samle opplysningene om undervannsarkeologiske registreringer ved steder med indika-sjon på handel.

Undervannsarkeologi

Arkeologi under vann assosieres med begrepene marin eller maritim arkeologi. Deter gjort flere forsøk på å konstruere en egen epistemologisk plattform, og å avgrenseempiri relevant for en våt arkeologisk sub-disiplin.6 Likevel, tross mye iver etter ådefinere et eget forskningsfelt om mennesker og saltvann, er det mye konsistens ikritikken fremført av eksempelvis Jesse Ransley som hevder at marin eller maritimarkeologi har et meget konservativt fokus med overvekt på konstruksjon (båter ogskip), og ikke minst en sterkt teknologifokusert metodikk.7

Etter hvert har det maritime fokuset også blitt rettet mot ferskvann, og for såvidt også mot landjorda uten at det er det vi vanligvis omtaler som ”kystkultur”som studeres.8 Jeg anser derfor arkeologi under vann som et mer presist begrep, herforstått som en metode for å bringe inn ny empiri. Samtidig utgjør metoden etståsted som etter min erfaring kan forme fokus og synsmåter på landskap, iden-tifisering og ny forståelse av steder. Dette svarer i flere henseende til en landskaps-arkeologi introdusert av Christer Westerdahl som maritimt kulturlandskapsper-spektiv.9 Det undervannsarkeologiske ståstedet har slik jeg ser det med båt å gjøre,men det er ikke nødvendigvis båters konstruksjon, typologi og tradisjon som er ifokus. Det handler mer om det å være i båt, og om å se landskap, ressursutnyttelseog vareutveksling i sammenheng med bruk av vannveier, enten det er langsNumedalslågen forbi Kaupmannsnes, eller forbi Viksfjord og Kaupang motSkagerrak. Stedene jeg har vært med å undersøke med undervannsarkeologiskmetode, er båt en del av feltutstyret, metodikken, og ikke minst forskningsper-spektivet. Båten inngår med andre ord i en hermeneutisk erkjennelse som er liteartikulert i arkeologien. Ved flere av de lokalitetene vi finner som kan kalles ”små-steder”, er det ofte spor en kan sette i sammenheng med handel. Dette kan væresteder som i dag, og kanskje også historisk, har vært naturhavner, det vil si verkenstrandsted, småbyer, eller urbane havner.

En oversikt som viser tilgjengelig kunnskap om lokalisering av omlastnings-steder, markedsplasser og byer i Norge i perioden 800 – 1130 er vist i figur 2. Over-sikten er dels basert på en kombinasjon av skriftlige og arkeologiske kilder og delspå tolkning av stedsnavn.10 Vi kan lett se det faktum at beliggenheten ved vann er

96

6. Se særlig K. Muckelroy, Maritime Archaeology, Cambridge University Press 1978. S. Mc Grail, Mar-itime archaeology - Present and future, i S. Mc. Grail (red.), Aspects of maritime archaeology andethnography, National maritime museum, London 1984. M. E. Jasinski, Maritim arkeologi - Genesis,definisjon og kunnskapsbehov, Norges forskningsråd, 1994: 103-127. – med flere senere forsøk.

7. J. Ransley, Boats are for boys: qeering maritime archaeology, World Archaeology Vol 37(4) Debatesin World Archaeology 2005: 621-629.

8. F. eks. C. Westerdahl, Vänern: landskap-människa-skepp: om en maritim innlandskultur vid Väneren,Båtdokgruppen. Skänørhamn 2003.

9. C. Westerdahl, Norrlandsleden I - Källor till det maritima kulturlandskapet, Länsmuseet Murberget 1989.10. P. Sveaas Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet 800-1130 - Håndbok i Norges his-

torie, Vol II, Oslo, Bergen, Tromsø 1977: 228.

97

2. Steder med indikasjon på- eller belegg for vareutveksling og handel perioden 800 – 1130. (PNymoen/J Gundersen, etter Sveaas Andersen 1995:228).

sentral lokaliseringsfaktor for de aller fleste stedene. I denne artikkelen skiller jegikke mellom innland og kyst; jeg ser sjø, vassdrag og innsjøer som veier; vannveier.Et fellestrekk ved utvekslingsstedene kan dermed sammenfattes som sentralitet iforhold til kommunikasjon både på land og på vann/til sjøs. Alt tyder på at detteresonnementet er gyldig for hele perioden 800 – 1800.

Som nevnt tror jeg at det forhold at jeg som undervannsarkeolog oftest arbeiderfra båt, påvirker mitt forskningsperspektiv, for eksempel i hvordan jeg gjenkjenneren havn som sted. I så måte blir det å være i båt en del av den metode jeg somforsker utøver. Dette har i videre forstand gitt meg en klar mistanke om at enproduktiv innfallsvinkel for å studere forholdet mellom urbaniserte sentralhavnerog underskogen av formelle, uformelle og temporære utvekslingssteder, er å under-søke sammenhenger mellom produksjonssteder og sjøfart. Sagt med andre ord, detdreier seg om å klargjøre transportens struktur og forholdet mellom små og storehandelshavner. Store handelshavner defineres i denne sammenhengen som sentral-sted, med funksjonelle og strukturelle by-kjennetegn.11 Helle påpeker at prosessenesom resulterte i tilblivelsen av disse sentralhavnene også bidro til å forme andresamfunnsenheter, slike som markedsplasser og havneplasser.12 Det er nettopp slikehavneplasser og temporære steder som er fokus for meg her. Jeg ønsker imidlertidå gå videre enn det Helle gjorde ved å se om det i tillegg er andre rammer ennurbaniseringsprosesser å forstå slike småhavner innenfor.

Flere arkeologer har fokusert på sjøfart som et sentralt aspekt for uvekslings-steders tilblivelse og lokalisering. Eksempelvis fremstiller Callmer oppkomst avhandelsplasser som utvikling fra ett til flere anløpssteder.13 Dette kan tolkes dit henat det er behovet for havner langs skipsleia — og (økt) bruk av enkelte av dem,som fører til framvekst av vareutveksling mellom land/sjøtransport.

Tidligere undersøkelser

Generelt har hovedvekten av havnearkeologien i Norge fokusert på såkalte water-front-undersøkelser i de større byhavnene og det mest kjente sentralsted i jernalder,kaupangen i Skiringssal i Vestfold. Det finnes unntak, men det maritime per-spektivet i disse undersøkelsene er for det meste begrenset til deskriptive utlegningerom tekniske forhold som kaienes størrelse og båtenes dyptgående, og hvor gjen-

98

11. K. Helle, Innledning, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O. S. Stugu (red.), Norsk Byhistorie,urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 18.

12. Ibid: 11.13. J. Callmer, Platser med anknytning till handel och hantverk i yngre järnålder - Exempel från södra

Sverige, i P. Mortensen og B. M. Rasmussen (red.), Fra stamme til stat i Danmark 2 - høvdingesamfundog kongemakt, Jysk arkæologisk selskabs skrifter XXII bd. 2, Århus1991: 29-46.

standene blir bilde på en sjøvei som har to kontaktpunkter.14 Det er på høy tid åfornye diskusjonene om disse sentralhavnenes betydning som havner og hoved-anløpssted innenfor vannveibasert kommunikasjon, utveksling og transportnett-verk. Det finnes spor etter utveksling ved en lang rekke små steder utenforsentralhavnene. Jeg tror at det å innreflektere og å stille nye spørsmål til dettekildematerialet, eksempelvis ved å undersøke hvorvidt det går an å nyansere små-stedenes funksjon og betydning, er egnet til å utfordre etablerte definisjoner og åbringe inn ny kunnskap både om forholdet mellom det perifere og det sentrale vedfenomenet utveksling, og ulike definisjoner av utvekslingssted.

Fra etterreformatorisk tid finnes det noen ganske få og spredte eksempler pågenerelle kulturhistoriske oversikter over det vi kan kalle handelsplasser/handels-og gjestgiveristeder i Norge. Her kan nevnes Wikander om gamle havner ved Grim-stad,15 Woxeng om Namdalske handelssteder,16 og Yttreberg om Nordlandskehandelssteder.17 Munksgaard sine registreringer på Vestlandet er ytterligere eteksempel som også gjelder nyere tid.18 Uten at det på noen måte er tale om noensamlede oversikter, finnes det enkelte regionale studier av mulige utvekslingsstederfra perioden vikingtid og tidlig middelalder langs kysten,19 tilsvarende langs vann-veier i innlandet.20

Ei heller når det gjelder småhavner i Norge med spor etter utveksling og somer undersøkt med undervannsarkeologisk metode, finnes noen samlet oversikt.Listen over undersøkelser som presenteres i et appendiks til denne artikkelen er pålangt nær uttømmende, men det er en begynnelse. Disse undersøkelsene er litekjent, sjelden bredt publisert og oftest er de ledd i forvaltningsarkeologiske pro-sjekter. I beste fall finnes enkelte hovedfagsoppgaver, samt noen ganske få artiklerfra slike undersøkelser. Ut over det kan de kun spores som rapporter, oftest bare

99

14. Se publikasjoner fra såkalte Waterfront konferanser, eksempelvis A. Herteig (red.), Conference onWaterfront Archaeology in North European Towns No.2, Bergen 1983. J. Bill og B. L. Clausen (red.),Maritime Topography and the Medieval Town, København 1999.

15. J. A. Wikander, Gamle havner ved Grimstad, Selskapet for Grimstad Bys Vel 1989. 16. P. Woxeng, Handel og handelssteder i Ytter Namdalen, i S Krekling (red.), Årbok for Namdalen 1973:

42-64.17. N. A. Yttreberg, Nordlandske handelssteder, Trondheim 1941.18. J. H. Munksgaard, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 1. Ytre Hordaland, Regist-

reringsrapport, Fylkeskonservatoren i Hordaland - Historisk museum, Bergen1973. J. H. Munksgaard,Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 2. Midtre og indre Hordaland, Registrerings-rapport, Fylkeskonservatoren i Hordaland - Historisk museum, Bergen 1975. J. H. Munksgaard,Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 3. Sogn og Fjordane, Registreringsrapport,Kystmuseet i Sogn og Fjordane - Historisk museum, Bergen 1980.

19. S. Grieg, Lahellnavnet i arkeologisk og kulturhistorisk lys, Universitetets Oldsakssamlings Årbok 1969,Oslo 1972: 5-66. K Sognnes, Arkeologiske modeller for Vestlandets vikingtid, Gunneria 34,Trondheim 1979. L. I. Hansen, Samisk fangstsamfunn og norsk høvdingeøkonomi, Oslo 1990.

20. J. H. Larsen, Vikingtids handelsplass i Valle, Setesdal, Unversitetets Olsdakssamlings Skrifter, Nyrekke Nr 3, Oslo 1980:143-148. S. Sørensen, Om kaupanger i innlandet, Nicolay 1975, 20: 40-47.I. Martens, Jernvinna på Møsstrond i Telemark. En studie i teknikk, bosetning og økonomi. Norskeoldfunn XIII, Universitetets oldsakssamling, Oslo 1988: 128-138.

som saksmapper i de respektive topografisk arkeologiske arkivene ved de fem lands-delsmuseene. For nærmere kildehenvisning til det jeg har funnet av opplysningerom undervannsarkeologiske havneundersøkelser i Norge se appendikset.

Funnregistret ved Norsk Sjøfartsmuseum dekker landets ti sørligste fylker ogomfatter pr mars 2009 informasjon om 1657 lokaliteter under vann, og av disse er153 rubrisert som havnefunn. Begrepet brukes gjerne for å beskrive et arkeologiskmateriale tolket som spor etter handel, omlastning, eller ankring. Således kan enlokalitet beskrevet som havnefunn bestå av alt fra ballasthauger og enkelte løse gjen-stander, kastet eller mistet fra oppankrede eller fortøyde båter og skip, til størreområder med tykke kulturlag ikke ulike de som er akkumulert i gårdshauger og imiddelalderbyene. Jeg foretok en gjennomgang av de 153 havnefunnene i NorskSjøfartsmuseums funnregister og skilte ut 67 lokaliteter, se figur 3. Som kriteriumfor utvalget brukte jeg beskrivelsene i feltrapporter og opplysninger om sammenset-ningen i funnmaterialet. Det er særlig konsentrasjoner av gjenstander tolket sombrekkasje av handelsvarer, konsentrasjoner av ballast, mynter og kulturlag jeg haransett som relevant, illustrert i figur 4. Samme framgangsmåte ble brukt da jeghenvendte meg til de fire andre landsdelsmuseene for å innhente tilsvarende infor-masjon fra deres registre. Lokalitetene som er listet opp i appendikset utgjør såledesalle havner, der funnmaterialet tilsier handel, utveksling, eller sted for varer i transitti en eller annen form. Dette er foreløpig veldig grovkornet, men oversikten viser til

100

3. Kart som viser lokalisering av 67 lokaliteter skilt ut etter en gjennomgang av de 153”havnefunnene” i Norsk Sjøfartsmuseums register. P Nymoen/K Løseth.

et omfattende arkivmateriale som ligger bak hver enkelt lokalitet. Det er påfallendeat bildet av lokalisering og antall utvekslingssted som kan spores blir langt mernyansert når denne undervannsarkeologiske empirien medtas. Det presiseres atappendikset på ingen måte kan sies å være noen fullstendig oversikt, eller at det giret representativt bilde av hvor mange små utvekslingssteder det er tale om. Fordi detaldri har vært gjennomført systematiske kulturminneregistreringer under vann iNorge, understreker jeg at det hefter store feilkilder til det utvalget som er presentertmed hensyn til representativitet. Blant annet henger antallet påviste lokaliteter mersammen med hvor undervannsarkeologi har vært drevet lengst, hvor det har værtdykket mest, og ikke minst med hvor det har vært gjennomført flest forvaltnings-arkeologiske registreringer utløst av bestemmelsene i kulturminnelovens §9.21

101

21. Kulturminneloven §9 fastsetter at det ved planlegging av offentlige og større private tiltak hefter enplikt til å undersøke om tiltaket kan virke inn på automatisk fredete kulturminner. Flesteparten avhavneundersøkelsene nevnt i appendikset er utløst av denne bestemmelsen, det vil si at samme lovs§14 som beskytter mer enn 100 år gamle ”skipsfunn”, samt ”last og annet som har vært om bord”utløser krav til forundersøkelse etter § 9. Etablert forvaltningspraksis behandler såkalte ”havnefunn”,slikt som typisk kan være gjenstander kastet eller mistet fra fartøy, som omfattet av loven. 100 årsregelen etter §14 har dermed i praksis fått den kanskje utilsiktede følge at arkeologisk kildematerialefra etterreformatorisk tid er beskyttet av kulturminneloven dersom det ligger under vann – men ikkepå land.

4. Inntrykk av gjenstandsmaterialet i såkalte ”havnefunn”, typisk; brekkasje av handelsvarer:blyplomber ballast og mynter. P Nymoen.

Det er tidligere hevdet at et tettere samarbeid mellom land- og undervanns-arkeologi vil være en god metode for å kunne påvise flere markedsplasser langskysten.22 Hypotesen har bare i liten grad blitt testet ut i praksis, for som nevnt inn-ledningsvis er bredt anlagte undersøkelser av denne typen mangelvare i Norge.

102

22. A. Christophersen, Ports of trade in Norway during the transition to historical time, i O Crumlin-Pedersen (red.), Aspects of maritime Scandinavia, Roskilde 1991: 159-170. P. Nymoen, Arkeologimed dykkemaske. Erfaringer fra en havnegravning og synspunkt på samarbeidsprosjekt som forsk-ningsstrategi, H Sørheim (red.), Arkeologi og Kystkultur, Ålesund 1997: 114-126.

5 Undersøkelse av havnen Hella på Nøtterøy i Vestfold. Lokalisering, oppmålingstegning avkulturmiljø på land og eksempler på funn fra sjøbunnen. T Gansum/P Nymoen.

Potensialet for økt kildebredde i det arkeologiske materialet, dersom undersøk-elsene foregår både på land og under vann, er kjent. En undersøkelse av lokalitetenHella på Nøtterøy i Vestfold er et eksempel på en relativt sjeldent bredt sammensattundersøkelse, om enn i veldig liten skala og i begrenset omfang (figur 5). Stedetble undersøkt med tre arkeologers blikk.23 Vi fant at Hella må ha vært et sted i heleperioden 800 – 1800, der betydningen sted kan ha vært havn med flere innhold:Et havnegravfelt i jernalder? Et knutepunkt som fergested i en lokal korridor forferdsel? En liten ladeplass ved hulveienes ende og sjøveiens begynnelse, et produk-sjonsområde og et tilbydersted for produkter laget på stedet? Eller et transittområdei nær forbindelse med andre små havner? Spørsmålene var mange og mulige svarsynes sammensatte. Noe av det mest spennende vi fant da vi undersøkte havnenHella og området rundt, var tilstedeværelse av arkeologiske kilder fra en periode,og om et tema, man normalt skulle vente at det burde finnes skriftlige kilder om,men der disse mangler. Sett i 1500 - 1600 – talls kontekst, og sammen med andresmå handelshavner rundt Tønsberg, utgjør Hella sin lokale struktur bare en litendel av en større cirkumferens. I et slikt bilde er Hella ett av mange mulige stoppe-steder i et konglomerat av små tilbyderhavner som er kjedet sammen slik at hvertenkelt sted ikke kan sees isolert fra det neste (figur 6). Jeg vil kalle en slik kjede avutvekslingshavner for nettverkshavner. Kjennetegn ved nettverkhavnenes strukturer at de er særlig orientert mot det flytende markedet, at den reelle avstandenmellom dem egentlig er veldig kort, og at de strukturelt henger sammen med vare-flyten på sjøen. Andre eksempler på havneundersøkelser der land og vann-arkeologien har samarbeidet ganske tett er ved Avaldsnes på Karmøy,24 og Vågan iLofoten.25

103

23. T. Gansum, Trådene samles i Hella, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift 2001: 30-40. E. Ulriksen,Hella: Havn og produksjonsområde, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift 2002: 65-73. P. Nymoen,Hella – et sted å hlaða ? —3 arkeologiske blikk, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift 2006: 34-48.

24. P. Nymoen, Mellom hav og land. Om havner marinarkeologi og kulturlag under vann, i Havn oghandel i 1000 år, Stavanger 1997: 80 -95. E. Elvestad og A. Opedal, Maritim-arkeologiske undersøk-elser av middelalderhavna på Avaldsnes, Karmøy, Arkeologisk museum i Stavanger, AmS-Rapport 18,2001.

25. M. E. Jasinski og R. Jørgensen, Marinarkeologiske undersøkelser i Storvågan – feltarbeid 1987, i E.Engelstad og I. M. Holm-Olsen (red.), Tromura Kulturhistorie, Arkeologisk feltarbeid i Nord-Norgeog på Svalbard 1987, Tromsø 1990: 79 – 88. P. Nymoen, Marinarkeologi i Vågan - Prøvegravningeri sjøen - Rekøykjegla og Alterosen - Storvågan, Vågan Kommune, Rapport Norsk Sjøfartsmuseum1999. S Wickler, Interpreting the maritime landscape of Vågan, Paper presented at the session:Medieval Rural Settlement and Land Use, European Association of Archaeologists Annual Meeting(EAA99) Sept. 1999, University of Bournemouth, UK

104

6. Lokaliteten Hella sett i en kjede av små utvekslingshavner (nettverkhavner).P Nymoen/J Gundersen.

Undervannsarkeologiske fremgangsmåter

Studien av lokaliteten Hella har, sammen med bildet jeg sitter igjen med etter andreundervannsarkeologiske havneundersøkelser, ledet til følgende spørsmål: Kan detvære at vi i noen tilfeller misforstår både skriftlige og arkeologiske kilder hva angården romlige utstrekningen av en havn? Kan det være at deres struktur og funksjonhar mer å gjøre med produksjonssteder og sjøfartens dynamikk i skiftende tider,enn med byer og bylignende steder? Og, kan det være at vi for ofte ser dem fraland, som små avgrensede gårdshavner, utskipningshavner, lahell- og labergstederved bygdeveiens ende? Kan det være at denne synsvinkelen skygger for mulighetenav å se dem i sammenheng, som et sammenvevd nett av utvekslingshavner?

Maleriet vist i figur 7 illustrerer en lastescene fra kysten av Norge fra førstehalvdel av 1600-tallet. Vi ser folk, flåter, småbåter og flere store handelsskip.Skipene er av en type man først og fremst tenker på som byskip, en bit av de brederutene mellom de store havnebyene. Dette er fartøytyper som ofte settes isammenheng med utvidelse av kaikonstruksjoner og infrastruktur i byhavnene.Det dreier seg om skipstyper vi vet måtte til for å bygge byene. Når vi ser nøyeetter, fremgår det av scenen som er avbildet at disse skipene også er spesialbyggetfor å kunne ta inn last uten å gå til kai. Motivet viser at lastingen foregår i åpentvann, varer utprammes fra en elvemunning, fra et laberg, eller en strand. Scenenforestiller kort og godt utveksling der mennesker, båter, skip og varer er involvert,tilsynelatende på et sted uten andre fysiske strukturer. Det er lett å forestille seg atsporene etter de virksomhetene maleriet framstiller forsvinner i det skipene seilervidere, og nettopp det er et viktig poeng. Bildet gir nemlig forklaring på mye avdet vi ser i undervannsarkeologiske registreringer, det visualiserer og gir mening tilmange av de observasjonene som gjøres. Hva vi oftest finner er nemlig kulturlag inaturhavner, i havnebassengene, på steder uten kaier og på steder som ikke ser utsom verken ladested, strandsted eller by. Det er tale om lokaliteter som gjerne blirregistrert i forbindelse med forvaltningsarkeologiske prosjekter, og som oftest tolkessom stoppesteder, ankringsplasser, ballastplasser eller roskift fordi det ikke er noendirekte romlig forbindelse til en (kjent) handelshavn.

Med bakgrunn i observasjoner nevnt over finner jeg grunn til å hevde atmaleriet (figur 7) viser til et stort hull i både det skriftlige og det arkeologiske kilde-grunnlaget. Glimt av disse hullene finnes kanskje indirekte i administrative forord-ninger og pålegg som dreier seg om å styre handelen, forby handel ute i fjordene,eller som vi skal se i eksemplet senere —der ovenfor, i vassdraget milevis inn i landet,langs vannveiene på Telemarkvassdraget nordvest for byen Skien.

105

Et havnenettverk for munningen av Skiensvassdraget

Med utgangspunkt i tre ulike studier fra Telemarksområdet skal jeg nå gi et innblikki hvordan undervannsarkeologisk kildemateriale kan anvendes for å gi ny innsiktog å nyansere bildet av utvekslingssteder ved å rette fokus mot småhavner og skips-laster. Reisen begynner ved Langesund og Grenland, gjør så en sving til noen for-lissteder i Østersjøen og Skagerrak, før den vender tilbake til Skiensvassdraget ogslutter ved Kauphamar i Kviteseid ovenfor Skien.

7. Hollandske skip henter trelast i Norge, og oljemaleri av Andries van Eertvelt (1590-1652),National Maritime Museum, Greenwich. Med tillatelse.

Figur 8 viser et utsnitt av Lucas Jans Waghenaer�s første sjøkartatlas fra 1584,26

og hvor havnen ved den ytre munningen av Skiensvassdraget er markert. Langesunder et eksempel på at romlig utstrekning av en havn som sted kan forstås på fleremåter. For Wagheneaer blir Skien og Langesund (Lange Sundt De Buy) det samme,og på denne tiden omfattet da også Langesund tolldistrikt hele dette sjøområdet.27

26. L. J. Waghenaer, Spieghel der Zeevaerdt - De Custe van Noorweghen, met dat landt van NoordtOosten, Leyden 1584-85.

27. F. -E. Eliassen, Småbyenes storhetstid, ca 1500 – 1830, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O.S. Stugu (red.), Norsk Byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 163.

Langesund nevnes i flere middelalderkilder, blant annet i forbindelse med utførselav brynestein.28 Det er mulig disse opplysningene handler om dagens Langesund,men det er også rimelig å anta at de viser til et større område som rommer strek-ningen fra innseilingen til Grenland, fjordarmene og vannspeilet helt opp til byenSkien. For som Peder Claussøn Friis skrev i 1576: ”[…] den merkeligste og navn-kundigste ladested i norrig, kaldis Langesund, i huilken hvert år ladis noenhundrede skip [Varene]. Udføris fra Skien oc andre stader, langt ouffen aff landet,som der sellis i havnen”.29 Dette området representerer således et nettverkssted, etsammenhengende sted for sjøfarten, for munningen av et vassdrag med forgrein-inger langt inn i landet.

108

28. A. Nedkvitne, Utenrikshandelen fra det vestafjelske Norge 1100-1600, doktoravhandling, Uni-versitetet i Bergen 1983: 54.

29. P. C. Friis Samlede skrifter, G. Storm (red.), Kristiania, 1877: 296.

8 Illustrert versjon av sjøveien til Skien, anno 1584. Utsnitt av Lucas Janz Waghenaer�s førstesjøkartatlas. Riksarkivet.

Hvilke kilder kan undervannsarkeologien vise til, hva er det vi finner under vannher? Figur 9 viser et kart over elv og fjordområdene fra Skien til havet vedLangesund. I avsnittet under følger en summarisk gjennomgang av steder innenfordette området som er undersøkt med undervannsarkeologiske metoder, og derfunnmaterialet tilsier omlasting og utveksling (hvert nummer henviser til markeringi figur 9).

I Skienselva (1) er det i løpet av siste tiår funnet mer enn et 30 talls småbåter,prammer, lektere og større skipsvrak datert innenfor perioden ca 1380 – 1900. Deter karakteristisk for disse funnene at de med noen få unntak utelukkende er båttyperkonstruert for bruk i elven, kanskje også et lite stykke ut i fjorden. Langs land ned-

109

9. Elv og fjordområdene ved Skien til havet ved Langesund med funnsted nevnt i teksten markert 1- 10.

over elva i en flere kilometer lang strekning mellom stedene Gråten og Lahell (2) iSkiens- og Porsgrunnselva er det registrert kulturlag i elvebunnen ved steder tolketsom lasteplasser.30 I kulturlagene er det blant annet synlig store mengder brekkasjeav skiferstein. Foruten enkelte prøvestikk er disse kulturlagene foreløpig ikkenærmere undersøkt. Registreringene som er gjort hittil, sammenholdt med ruterover land fra omastningsplasser ved Norsjø lenger opp i vassdraget, tilsier imidlertidat dette er havneområder/utskipningssteder for blant annet brynesteinsemner ogat de kan dateres til perioden vikingtid frem til 1850, da vassdraget ble kanalisert. I Porsgrunnselva er det i et avgrenset område gjennomført en større arkeologiskregistrering og utgravning foran Helleberget (3), der det blant annet ble påvist flerebåtvrak, lasteprammer, ballast samt kulturlag som dateres innenfor perioden 1300– 1900.31 Et lite stykke utenfor munningen av Porsgrunnselva, ved Balsøya i Volds-fjorden finner vi en liten bukt kalt Torskeholet (4). I denne lille bukten er det regist-rert rester av til sammen 12 fartøyer, og funnene er datert til perioden 1500 til1900-tallet.32 Til tross for at det ikke er registrert spor på land, eller strukturer somgjør stedet til en formell havn tolkes funnene dit hen at stedet har vært nyttet somhavn, opplag og trolig omlastingssted. Dels er det lasteprammer og lektere knyttettil transport på elvene og til omlasting i fjorden, dels også klinkbygde sjøbåter. Deter ingen skriftlige kilder som omtaler lokaliteten som utvekslingssted, men i 1784skrev Bartholomeus Herman Løvenskiold:

[…] Volds fjorden forbi Balsar- Øen og Røra eyendeler på den ene side, derlosses alleene malm som med samme skuder dertil indføres fra de VesterlendskeGruber og derfra udprammes kull og jern til Herre-hamrene fra Volds mars-ovn, der ligger til vands en halv mil fra hamrene (…) Skipe med svære ladningerkan ei seile forbi Torsbierget, men der nedenfor må indtage den endelige lad-ning.33

Kilden viser at omlastning av varer fra lektere og prammer til havgående handels-fartøy ute i fjorden mest sannsynlig har vært vanlig foreteelse. Maleriet i figur 10viser et parti av Voldsfjorden der en flatbunnet farkost beregnet for omlasting iåpent vann er gjengitt. Scenen utspiller seg like ved Balsøya, der flere lignendepramtyper er funnet.

110

30. P. Nymoen, Kulturhistorie i strie strømmer – om Porsgrunn og Skienselvas arkeologi, Glimt 1932 -2007, Skien Historielag, Skien 2007. P. Nymoen, Miljøovervåking Telemarkvassdraget, Årsrapportfor 2007, Rapportserie arkeologi, Norsk Sjøfartsmuseum 2008.

31. P. Nymoen, Man kan derfor andse Skeen og Porsgrund som et forenet handelssted... – arkeologiskeundersøkelser ved Helleberget og Bratsberg bruk, Porsgrunn, i arbeid.

32. P. Nymoen, Torskeholet, Balsøya i Voldsfjorden, B. Kolltveit (red.) Norsk Sjøfartsmuseums årbok,Oslo 2001: 146-147.

33. B. H. Løvenskiold, Beskrivelse over Bratsberg Amt, Christiania 1784, sitert etter oversatt versjon: K.Bogen, forlaget Grenland 1998: 144-145.

Lenger ut i Frierfjorden kommer vi til Skjerkøya i Bamble (5), der det også erregistrert kulturminner under vann. Gjenstandsmaterialet består hovedsakelig avmassive hauger av flint og brekkasje av keramikk, ankre, vrakrester, hauger medomsettelig ballast som teglstein og takstein. Funnene antyder ankring og omlastningog dateringene spenner over tidsrommet 1500 – 1900. Videre utover fjorden erdet gjort en rekke funn som antyder handel og omlastning i samme periode, særligi havnene rundt Brevik (6). Også i Eidangerfjorden (7) har registreringer på sjø-bunnen avdekket kulturlag, enorme mengder flintballast, brekkasje, tegl og handels-varer. Deler av Langesund – Kongshavn området (8) er også undersøkt medundervannsarkeologiske metoder og funnmaterialet oppviser også her storemengder ballast i flere havneområder der det også finnes blant annet keramikk,tegl, bein, glass og lignende i slike mengder at det best kan beskrives som kulturlag.Det er ikke gjennomført arkeologiske utgravninger av disse lagene, men materialehentet opp i forbindelse med forvaltningsarkeologiske registreringer tilsierdateringer innenfor perioden 1600 – 1900. Øst for Langesund, ved Arøy og Mølen(9) er det nylig oppdaget store mengder skiferbryner over et større område på sjø-bunnen. Lokaliteten kan tolkes som et mulig forlissted, og brynesteinenes typologiindikerer at det kan dateres til vikingtid – middelalder. I Åbyfjord i Bamble (10) erdet avdekket kulturlag i sjøbunnen i tilknytning til havn for utskipning av is, og ito andre havner like i nærheten er det registrert to klinkbyggede fraktefartøy daterthhv 1250 og 1350e Kr.34

Sammen med andre havner som ikke er undersøkt utgjør de ovenfor omtaltelokaliteter et regionalt nettverk av havner. Det kan være innbyrdes spesialiseringmellom havnene i forhold til handel med for eksempel is, tømmer og stein-produkter. Lokalt kan de også sees avgrenset som en rekke transittsteder mellomgårder, bygder og veiende. I et maritimt strukturert havneområde kan de samtidighevdes å utgjøre et muliti-sted — eller et nettverk av småhavner ved vassdragetsende. Satt litt på spissen kan materialet fra undervannsarkeologien tolkes somuttrykk for at et nettverk av utvekslingshavner ute i fjorden og rundt munningenav Skiensvassdraget til sammen har utgjort et tettsted, og at i noen områder av dettestedet var båter og skip eneste bebyggelse. Havnevirksomhet i den formen som visti eksemplet med lasting og lossing i åpent vann fra prammer og flåter, illustrererdette poenget, og det er bilde på en stedsstruktur som forsvinner med båtene, ogder de arkeologiske kildene kun finnes under vann.

Mesteparten av det dokumenterte funnmaterialet nevnt i listen ovenforstammer fra perioden ca 1350-1800. Sannsynligvis finnes det også havner frajernalder og tidlig middelalder innenfor dette området. Noen av dem, indikertgjennom stedsnavn som Lahell i Skienselva og Bjerkøya i Porsgrunn, er ifølge SvaasAndersen kvalifisert til å være med på en oversikt over handelssteder i perioden 800

111

34. P. Nymoen, Vannspeilet er et viskelær, Kysten No 3 2002:15-18. A. Daly, Two ships, Åbyfjord, BambleTelemark, Dendro.dk rapport 6: 2007.

– 1130,35 se figur 2. Andre stedsnavn som også gir antydning om havner og muligeutvekslingssteder ved munningen av vassdraget er Knarrdalsstrand og Hellebergeti Porsgrunn, og Grøtvik og Gråten i Skien.

Grøtvik ligger i Voldsfjorden innerst i Frierfjorden og er i følge Rygh avledetav Grjót som betyr stein.36 Oftest anses grøt-navnet å henspeile på steinsorten kleber,men Grøtvik er i dette tilfellet tolket som utskipningssted for brynestein.37 Steds-navnet Gråten finner vi langs Skienselvas vestre bredd mellom Lahell og Skien havn.Her ble det i 2009, ved en undervannsarkeologisk registrering på elvebunnen, påvisttykke lag med brynesteinsemner.

Det er kjent at eksport av råemner til brynesteinsproduksjon fra Telemarks-området er en virksomhet som har foregått sammenhengende i mer enn 1000 år.Brynesteinsbruddene ligger på fjellryggen mellom Lårdal og Eidsborg sogn. I 1900ble de eiet av 18 gårder, og hele terrenget rundt Eidsborg stavkirke var da avskogetslik at de bratte fjellskrentene rundt framsto som et stort sammenhengende dag-

112

35. P. Sveaas Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet 800-1130 - Håndbok i Norges his-torie, Vol II, Oslo, Bergen, Tromsø 1977: 228.

36. O. Rygh, Norske Gaardnavne bd. 7, 1914: 149. Jf J Sandnes og O Stemshaug, Norsk Stad-namnleksikon, Oslo 1976: 133.

37. M. Tveitane, Kviteseid – Eidsborg. Om namn, eigedomsforhold og samferdsel i Vest Telemark i eldretid, Heimen 1981 XVIII: 649. S. Myrvoll, Brynesteinshandelen på Telemarkskanalene i tidlig mid-delalder, Tidsskrift for Telemark Historielag, nr 13, Skien 1992: 169.

10 Sene fra Voldsfjorden ca 1880. Helt til venstre i motivet sees en kasseformet farkost, det er enlekter beregnet for omlasting i åpent vann. Scenen utspiller seg like ved Balsøya, der flere lignendepramtyper er funnet. Maleri av Paul Linaae. Porsgrund Historielag, med tillatelse.

brudd.38 Gamle og nye bruddsteder utgjør i realiteten et meget stort geografiskområde, også utenfor Eidsborg. Når steinbrytning i skiferforekomstene i Eidsborg-området tok til i et slikt omfang at det kan karakteriseres som noe mer enn uttakav bryner til eget gårdsbehov er foreløpig vanskelig å gi noe entydig svar på. Imid-lertid tilsier funn fra England,39 Tyskland, Polen, Sverige og Danmark,40 at det altpå 900 tallet ble fraktet betydelige mengder brynestein fra Eidsborg og ut til kystenfor videre eksport.

I de følgende to eksemplene vil jeg fokusere på brynestein som handelsvare.Først fra et båt-perspektiv ved å se nærmere på noen skipsforlis med denne varensom del av lasten. Dernest fra en lokalitet med stedsnavnet Kauphamar der bry-nesteinshandel og eksport synes å ha vært en viktig geskjeft.

Skip, båt, last

Skien fikk status som kjøpstad ved privilegiebrev fra kongen i 1358,41 der det blantannet heter at alle borgere i Skien og Skienssyssel kan kjøpe og selge brynestein ogandre ting som de har gjort fra gammel tid. Omlag 40 år senere, midt i Skienselva,bare noen hundre meter nedenfor lasteplassene ved Gråten, gikk det helt galt foren bredbuket, klinkbygget omlag 20 meter lang frakteskute. Dette fartøyet, ogsåomtalt som Bøleskipet, forliste tungt lastet med brynestein.42 En dendrokronologiskstudie av eiketømmer fra skroget viste at fartøyet mest sannsynlig var bygget iområdet ved Gdansk i Polen.43

Til tross for brynesteinsindustriens meget lange eksporthistorie, og det forholdat så og si all transport fra Norge må ha gått sjøveien, kjente man frem til ganskenylig til kun to skipsfunn med brynesteinslast fra Telemark: Klåstadskipet datert

113

38. R. Falck-Muus, Brynesteinsindustrien i Telemarken, Norges Geologiske Undersøkelser Årbok 1920:1-179.

39. S. E. Ellis, The petography and provenniance of Anglo –Saxon and Medieval English Honestones,with Notes on Some Other Hones, Bulletin of the British Museum (Nat.Hist) Mineralogy, London1969: 9-187. D. T. Moore, The Petrography and Archaeology of English Honestones, Journal ofArchaeological Science, Vol 5 no 1, 1978: 61-73.

40. J.G Mitchell, H, Askvik, H. G. Resi, Potassium-argon ages of schist honestones from the Viking Agesites at Kaupang (Norway), Aggersborg (Denmark), Hedeby (WestGermany) and Wolin (Poland),and their archaeological implications, Journal ofArchaeological Science Vol 11 1984: 171-176. H. G.Resi, Die Wetz Und Shleifesteine aus Haithabu, Berichte über die Ausgrabungen in Haithabu, bd.28, Neumünster 1990: 9-34. S. Myrvoll, The hones, i Bencard M (red.) Ribe excavations 1970 -1976Vol 3, Esbjerg 1991.

41. I. Seierstad, Skiens Historie bd. 1, Skien 1958: 36ff.42. P. Nymoen, Bølevraket i Skienselva i Telemark — Foran en ny undersøkelse av et gammelt skipsfunn,

Norsk Sjøfartsmuseums årbok 2004, Oslo 2005: 45-76. P. Nymoen, Bøleskipet og brynesteinseksportfra Norge, i L Appell (red.), Ressourcer og kulturkontakter, Arkæologi rundt om Skagerrak og Kattegat,Gilleleje 2009.

43. A. Daly, og P. Nymoen, The Bøle ship, Skien, Norway—Research history, dendrochronology andprovenance, International Journal of Nautical Archaeology, 37.1, 2008: 153-170.

til ca. 990 e Kr,44 og Bøleskipet fra rundt 1380. Listen over skipsvrak med norskbrynestein som del av varesortimentet ser nå ut til å bli betydelig lenger. I enpågående studie arbeides det med å proveniensbestemme brynestein fra ytterligere10 skipsvrak og forlissteder i Nord-Europa. Dateringene er spredt fra 900 – 1800tallet, og brynene i disse skipslastene er svært forskjellige både hva gjelder form,størrelse og kvanta.45

Et skipsforlis med en brynesteinslast utgjør på flere måter et særegentkildemateriale. Det åpner for andre spørsmål, og for andre svar enn hva man van-ligvis kan håpe å få ut av det samme type gjenstandsmateriale dersom det er funnetsom enkeltgjenstander i for eksempel graver eller kulturlag. For det første er detsnakk om en ensartet, større samling varer, for det andre er det råmateriale mentfor videre bearbeiding av mottaker dersom leveransen hadde kommet fram. Somkilde til å belyse forholdet mellom små og store handelshavner anser jeg disse funn-kontekstene som særlig spennende. I de tilfellene det er snakk om sammensattelaster med varesorter som lar seg proveniensbestemme, ligger det åpenbartmuligheter for å bringe inn ny kunnskap om hvilke utvekslingssteder som varinvolvert i et og samme handelstokt. Her er et eksempel:

Ved Darss, munningen av Perrowstrom, en nå gjengrodd naturlig kanal inn tilBarter Brodden i Tyskland, ligger vraket av en ca. 23 meter lang, eikbygget kogg.Undersøkelsene av vraket ble innledet i 2001 med dendroanalyser som viste at far-tøyet mest sannsynlig er bygget i området nær Weichsel sent på 1200-tallet. Iforeløpige publikasjoner fra utgravningen av vraket opplyses det at lasten ser ut tilå ha bestått av svovel i tretønner, reinsdyrhorn, takstein, kalkmørtel, bygnings-tømmer samt brynesteinsemner fra Norge.46 Varesortimentet i Darsskoggen viserat fartøyet kan ha vært på en omlaster rute da det forliste. Svovel er kjent fra mid-delaldertekster som brennistein fra Island og ble brukt blant annet til å steriliseretønner brukt til oppbevaring av mat og øl. Øvrig last ser ut til å være fra nordvest-Europa, og varebeholdningen gir dermed et bilde på vidtrekkende handelstokt derdet ved anløp til en rekke havner ble handlet med variert stykkgods. Flere avvareslagene kan godt ha vært tatt inn i småhavner, og fartøyene kan således ha værtomlastere, det vil si at de (også) tok inn sin last ved elvemunningen, ved iskanteneller i/ved småhavnene.

Darsskoggen og Bøleskipet er fartøytyper som representerer de store endringersom skjedde i fartøytyper i høy- og senmiddelalder. Endringene involverte stadigstørre tonnasje og mer spesialiserte fraktefartøy. Et maskineri som må ha krevd et

114

44. A. E. Christensen, Klåstadskipet, Tjølling Bygdebok bd. 1, 1974: 542-546. O. Hylleberg-Eriksen,Dendokronologisk undersøgelse af skibsvrag fra Klåstad, Norge, NNU rapport, Nationalmuseetsnaturvidenskabelige undersøgelser - Nr 21, København 1993.

45. P. Nymoen, Fatal feilnavigering med tung last ? Om en samling brynesteinsemner i Kvåsefjorden,Kristiansand, 2009 (i trykk), P. Nymoen, Whetstones from Norway?, in prep.

46. T. Förster og H. Jöns, Cargo and personal equipment, the find-material from the Darss Cog, MoSSProject Newsletters 2.2003, Culture 2000.

uttall komponenter for å fungere, blant annet økt profesjonalisering i skips-byggeriene. Det er sannsynlig at skipsdeler blir en vare i denne perioden,47 noe somigjen kan ha gitt økt grunnlag for detaljhandel i småhavner utenfor byene. Dettegir et bilde av et transportnettverk som er langt mer nyansert enn de brede sjøveienetur/retur de store sentralhavnene. Forslagsvis kan den tidligere nevnte lokalitetenHella på Nøtterøy leses inn i dette bildet, her ble det funnet spor som tyder påbearbeiding av eiketre og produksjon av jernsaum.48 Man kan ane at småhavnenesbetydning i et slikt transportog handelsnettverk er undervurdert. Rederiene, skips-maskineriene i seg selv, gir grunnlag for småsteder. Trolig ser vi her et trans-portsystem som gir rammer til å forklare småhavnenes struktur.

Kauphamar, Kviteseid, Telemark

I de skipslastene jeg har nevnt finnes en forbindelse både til havnenettverket i Gren-land og til øvre Telemark via Skiensvassdraget. Brynesteinene er et innlandsprodukt,og fra området der steinbruddene ligger 600 m.o.h. og til nærmeste utskipnings-havn for sjøveien er det en 12 mil lang vannvei av innsjøer, elver og eid. Ettersombryner som del av varesortimentet i disse skipslastene lar seg proveniensbestemme,utgjør de en usedvanlig direkte kilde til kunnskap om flere etapper i en maritimhandelsvei med forgreininger langs vannveier langt inn i landet.

Det er funnet flere båter og båtlaster som kan knyttes direkte til frakt av bry-nestein langs denne strekningen. Også småbåter datert til vikingtid og tidlig mid-delalder er kjent fra Telemarksområdet. Jeg har undersøkt noen av disse båtenesbruksområder ved å se dem både som lokalt tilpasset en bruk i små innsjøer, menogså som tilhørende en transportstruktur med retning fra høyfjellet ut til kysten.49

De kan ha blitt brukt til å transportere for eksempel jern, kleber, bryner og vilt nedvassdraget. Båtene er lette, bygget i eik, en av dem har sågar håndtak, og de ermuligens bygget for å kunne gå like godt til lands som til vanns,50 kanskje spesialtil-passet en bruk over de mange eidene. Andre båttyper som er registrert i vassdragetsynes å være spesielt tilpasset en bruk innenfor avgrensede partier i vassdraget, slikesom større innsjøer adskilt mot den neste av eid og stryk. Både transportstrukturog båttypene som har inngått i slike avgrensede soner av en større sammenhengende

115

47. A. Daly, Timber, Trade an Tree-rings. PhD avhandling, 2007b, Århus.48. P. Nymoen, Hella – et sted å hlaða ? — 3 arkeologiske blikk, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årsskrift

2006: 34-48. E. Ulriksen, Hella: Havn og produksjonsområde, Njotarøy Nøtterøy Historielag Års-skrift 2002: 65-73.

49. P. Nymoen, Boats for Rivers and Mountains: Sources for New Narratives about River Travel?, Inter-national Journal of Nautical Archaeology, Vol 37.1 2008: 3-16.

50. P. Nymoen, Like godt til vanns som til lands ? – En stokkebåt fra Siljan i Telemark, T. Arisholm og P.Nymoen (red.), Stokkebåter – Nytt om Sørumbåten og andre sørnorske stokkebåtfunn. NorskSjøfartsmuseum Skrift 49, Oslo 2005: 61-72.

vannvei har endret seg over tid, og i det arkeologiske materialet fra historisk tid erdet særlig vi ulike prammer, lektere og flåter vi finner her. 51

Kirkesteder og gårder med navn på Eið blir knutepunkt i slike transportsonerinnenfor vassdraget. Ved et av disse, Kviteseid, er det mye som tyder på at det ogsålå en handelshavn. Fokuset mitt på brynestein som handelsvare har sammenhengmed undersøkelsen av Bøleskipet. I jakten på omlastningssteder for brynesteins-eksporten oppover i Telemarkvassdraget fra Gråten og Lahell ved Skienselva tilhavnen Lastein ved Bandak, ble jeg oppmerksom på stedsnavnet Kauphamar vedeidet mellom Bandak og Kviteseidvann (figur 11). Det er en liten naturhavn meden odde som ut fra beliggenheten må tolkes som havnen til kirkestedsgårdenKviteseid. På eidet og rundt Sundekilen finnes en konsentrasjon av store gravfunnfra jernalder. Jeg bruker i første omgang stedsnavn, kjent arkeologi og topografisom utgangspunkt for å undersøke hva slags sted eidet kan ha vært. Dette utsnittetav Telemarkvassdraget er egnet til å undersøke forhold ved et mulig utvekslingsstedsett i sammenheng med en by, i dette tilfellet Skien. Det er tale om et dalførekarakterisert av et vassdrag som viktigste vei for handelen. Flere stedsnavn rundtKviteseid tyder på direkte handel langt opp i vassdraget, Hollenderodden, Hollandog Lastein en noen eksempler, se figur 12. Hvilken sammenheng er det mellomKviteseid og ressursene i Eidsborg?

Flere har sett for seg en mulig økonomisk og administrativ sammenhengmellom kirkestedet og steinbruddene,52 men det er først og fremst Tveitane sommed en diskusjon om stedsnavn, eiendomsforhold og samferdsel i Vest Telemark ieldre tid har bidratt med momenter som kan brukes som utgangspunkt for å belysespørsmålet. Med utgangspunkt i skriftlige kilder fra middelalderen ser han for segen mulig økonomisk og administrativ sammenheng mellom stedet Kviteseid ogbruddene i Eidsborg. Det er særlig to brev fra henholdsvis 1386, og 1395,53

angående et skatteoppgjør, og der en mann fra Kviteseid kalt Grjotgard blir dømttil å innfri skatt som er unndratt biskopen og sysselmannen over flere år. I det førstebrevet pålegges mannen å betale bøter og skyldig biskopsskatt med bl.a. 1,5 tonnbrynestein. Ut fra mannens eiendommer og økonomiske kraft anser Tveitene detsom sannsynlig at han hadde til oppgave å forpakte blant annet biskopens tiende-

116

51. Båttyper innenfor slike soner er tidligere beskrevet som særlig tilpasset naturforhold og klima, menssonene avgrenses av topografi og strekninger av vassdraget båtene kan brukes i, se C. WesterdahlTraditional zones of transport geography in relation to ship types, i O.Olsen et.al (red.) Shipshape.Essays for Ole Crumlin – Pedersen Roskilde 1995: 213-230 og C. Westerdahl, From Land to Sea,from Sea to Land. On the transport zones, borders, and human space, i Litwin, J (red.) Down theRiver to the Sea Proceedings of the 8th ISBSA, Gdansk 2000: 14ff.

52. M. Tveitane, Kviteseid – Eidsborg. Om namn, eigedomsforhold og samferdsel i Vest Telemark i eldretid, Heimen 1981, XVIII: 635-650. A. Olsnes, Kviteseid bygdesoge bd. III, Kviteseid Kommune1987. H. Braathen, Et vikingtids og mellomaldersk maktsentrum i ei sørnorsk dalbygd, i H. Glørstad,B. Skar og D. Skre (red.), Historien i forhistorien: Festskrift til Einar Østmo på 60 års dagen,Kulturhistorisk museum Skrifter 4 Oslo 2006: 299-307.

53. DN, IV: 534 hhv. DN, IV: 651.

innkreving i regionen, og at bakgrunnen for skattekravet var at mannen over enårrekke hadde unndratt verdier i stort omfang. I det andre brevet dømmes mannentil å betale 9 tonn brynestein til henholdsvis biskopen og sysselmannen. Tveitaneser kilden som en indikasjon på at mannen hadde eierinteresser i brynesteins-bruddet.54

117

54. M. Tveitane, Kviteseid - Eidsborg. Om namn, eigedomsforhold og samferdsel i Vest Telemark i eldretid, Heimen 1981, XVIII: 635-650.

11. Utsnitt av ØK kart over Kviteseid gård og kirke med Kauphamar ved eidet mellom Bandak ogKviteseidvann. Nederst: havn og kirkestedet sett fra Kviteseidvann.

I et brev (s. k hyrdebrev) datert 1395, angir biskop Øystein hvordan folk i Vest-Telemark skulle svare ham visse avgifter, nemlig ved å levere disse til kirkevergersom skulle samle det i garden nærmest kirken.55 Tveitane argumenterte for at denfør nevnte Grjotgard kanskje kan ha hatt en slik rolle ved Kviteseid fordi han troligeide, eller hadde eierinteresser i Kviteseid gård, kanskje også i kirken, og at handerigjennom har hatt makt som biskopens forlengede arm for å innkreve skatt.

Det er imidlertid en annen mulig sammenheng mellom Kviteseid og ulikeråvarer, produksjonssteder og transport og som er av særlig interesse her, nemligdet forhold at stedet utgjør et naturlig knutepunkt for ferdselen til vanns og overisen ned mot Skiensområdet og fjorden. Dersom navnet Kviteseid skriver seg fraen gård som opprinnelig har hatt det usammensatte gårdsnavnet Eið, kan dette havært en svært gammel gård og et mulig sete for kontroll og makt over vassdraget iførhistorisk og historisk tid. Stedets funksjon som knutepunkt for kommunikasjoner antagelig gammel, foreløpig er det et helt åpent spørsmål om det var et utveks-lingssted lenger tilbake enn middelalder. Men det er først og fremst beliggenheteni et veikryss som gjør navnet Kauphamar interessant. Stedet utgjør et topografisktransport- og ferdselsstrategisk knutepunkt i Vest- Telemarkvassdraget, ikke barefor strekningen fra Bandak til Skien men også fra Kviteseid vestover til Eidsto ogNisservann og sørover mot Kragerøområdet.

118

55. DN, IX: 186

12. Stedsnavn, høydeforskjeller og eid langs vannveien på strekningen mellom Lastein i Bandak ogLahell i Skienselva. P. Nymoen/T.L. Wahl.

Steinkirken på Kviteseid er fra midten av 1100 tallet og ligger øverst i etsammenhengende bånd av tidligmiddelalderske kirkesteder langs vannveien fraBamble ved Skagerrak via Skien.56 Ved Kviteseidet ender den naturlige veien overland fra Bandak til Kviteseidvann, så og si midt i gårdstunet til Kviteseid prestegård.Det lokale navnet på den framstikkende odden som går ut fra gården er Kaupham-arodden, et stedsnavn som i denne sammenhengen er særlig interessant. Hvorgammelt er navnet Kauphamar ved Kviteseid, har det samme betydning her somandre steder hvor det har foregått handel? Befaring på eidet og ved havneområdeti sør ved Kauphamar førte til registreringer som tyder på havnefunksjon. SelveKauphamaren er en liten odde som stikker ut fra østsiden av stranden med tilst-rekkelig dybde til fortøyning helt innved land, se figur 11. Langs den langgrunnestranden ligger også rester av to steinpakninger som stikker 4 – 5 meter ut i vannet,muligens rester av brygger eller moloer. Jeg har bare gjort noen få prøvestikk undervann, og disse viser gode bevaringsforhold, noe som gjør det interessant med hensyntil videre undersøkelser. Prøvestikkene inneholdt bryner, både råemner, slipte ogvarmebehandlede, samt fragmenter av keramikk og jern. På Kauphamarens vestsidesitter en bolt med smidd jernring kilet fast i en fjellsprekk med en jernnagle. Detteer samme type fortøyningsring som de varpe- og fortøyningsringer man finner uteved kysten. Vi er midt i Telemark, midt i bondelandet, og likevel er det noen klarebindeledd til kysten. De synlige er i første rekke havnen, men også kirken, da deti koret her er malt seks skip på veggen: en kogg og fire andre mer stiliserte,havgående skip (figur 13). Skipsbildene på den kalkede korveggen er ikke datertmen de fremstiller fartøy som hører hjemme i høymiddelalder.

Det er om lag 8 mil mellom kirkestedet Kviteseid og Skien by. Likevel er for-bindelsene mellom Kauphamar/Kviteseidet og Skien åpenbare i det henseende atdet har gått en sammenhengende strøm av varer herfra. Et privilegiebrev fra 1473,og som forbyr folk i Skien oc ther owen fore å handle med hollendere i strid medSkiens handelsprivilegier, sier noe om regulering av handel i Skiens cirkumference.57

Kilden kan kanskje sees i sammenheng med stedsnavnene Hollenderodden og Hol-land ved Kviteseidvann, og i så fall kan denne navngivingen stamme fradirektehandel helt oppe ved Kauphamarodden før andre halvdel av 1400-tallet.

Innlandshavnen Kauphamar er på et vis grunnleggende forskjellig frakysthavnene. Her er lokaliseringen i betydelig større grad diktert av topografi ogklare fysisk-geografiske rammer for ferdselen. Sett i lys av kombinasjonen trans-portåre, gravsted og kirkestedsgård er Kviteseid et sentralt sted både i vikingtid ogfram til ca. 1915, da kirkestedet ble flyttet. Det har mest sannsynlig vært etknutepunkt-sted og et omlastingssted hele denne perioden. Det er også mulig at

119

56. Se E. M. Nygaard, De romanske steinkirkene i Telemark: beskrivelse, analyse og tolkning, magister-gradsavhandling, Universitetet i Oslo, 1996 og Ø. Dalland, Telemark i lys av vannet, Fagernes,2001:36.

57. K. Helle, Folketap og urbane endringer, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O. S. Stugu (red.),Norsk Byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 128ff

Kviteseid var et utvekslingssted58 i hele perioden, men dette er fortsatt uvisst. Deinnledende arkeologiske undersøkelsene som så langt er gjort på bunnen av havnaved Kauphamaren virker lovende, og de vil kombinert med tolkning av skriftligekilder og undersøkelser på land være et godt metodisk utgangspunkt for å kunnebringe mer lys over dette spørsmålet.

Marginale steder eller marginale kilder?

Jeg har allerede stilt spørsmålet: Kan det være at vi i enkelte tilfeller misforstår bådeskriftlige og arkeologiske kilder hva angår den romlige utstrekningen av en havn?Spørsmålet berører kriterier for å avgrense et sted og således oppfattelsen av det. Idenne artikkelen har jeg argumentert for at i enkelte tilfeller blir et sted førstdefinerbart når det strukturelt og funksjonelt relateres til et annet — som i en kjede

120

58. Omlastingssted – utvekslingssted, disse begrepene inneholder interessante muligheter til å kunneutvide etablerte forestillinger om handelens struktur relatert til nettverkshavnene.

13 Historier om transport og handel er en viktig del av kulturlandskapet på Kviteseid. Øverst: Kirkenmed utsyn mot Kauphamarbukti, havnen ved Kviteseidvann, samt avtegning av noen av skipsbildenefra koret i kirken. Nederst et vrak med brynesteinslast funnet ved nærmeste odde på sydsiden avvannet. P Nymoen.

av nettverkssteder. Flere av de havnene jeg har brukt som eksempler er nettoppslike nettverkssteder. Begrepet nettverksted er et forsøk på å beskrive hvordan enhavn kan være mer enn en geografisk størrelse: sett fra båt kan det også være et hav-stykke, en fjord, eller et dalføre. En havn kan dermed også leses som et stedstrukturert ut fra farmannens handel og varedistribusjon. Handelsskip fra hele denperioden vi har sett på her har hatt behov for ballast, enten naturstein — eller ”vare-stein” og annen tyngre last for å oppnå nødvendig stabilitet i seilas. En sjøreise somden nordnorske handelshøvdingen Ottar foretok,59 krever derfor innsikt i hvordanvarer settes sammen, det går ikke å seile bare med huder og pels fra Nord Norge. Itillegg til maritime kunnskaper om leder og havner, må derfor varesammensetningha vært en av disse handelsfolkenes viktigste kunnskaper. Sammensetningen måogså være kostnadseffektiv, og kombinert av både tyngre og lettere varer somgjennom avstand kan gi varene merverdi.60 Eksempler på slike ballastvarer kan værekleberstein og bryneemner. De har liten verdi som råemner der de er produsert,men høy verdi ved lang transport til havner som etterspør slike varer. FarmannenOttar må derfor ha visst hvor han kunne ta inn slike varer. Også varesammensetningi skipsfunn fra middelalder viser som jeg har nevnt at varene er hentet i mange for-skjellige havner, hvilket tilsier at et handelstokt kunne bestå i omlasterfart mellomen rekke havner. Lignende forhold kan gjelde varedistribusjonen og kontaktenmellom innland og kyst. Et eksempel er stokkebåtene fra vikingtid. De kan isolertsees som småbåter brukt i et lite vann, men de kan også sees som del av et trans-portsystem over store avstander.61 I videre forstand sier funnene også noe omstruktur, organisering og følger av vannveisystemene.

Konklusjon

Det er historisk relative svar på når et sted er en by.62 Det samme kan vi anta ergjeldende for havner innenfor kategorien små utvekslingssteder. Jeg vil legge til atnår det gjelder naturhavner kan den struktur som gjør at de (av noen) oppfattessom sted ligge vel så mye i ikke-materielle faktorer. Falck formulerer det slik: ”[…] med andre ord er ikke havna i landskapet der ”for alle”, bare for de som kan drakjensel på den gjennom sin virksomhet, gjennom erfaring og kunnskap”.63 I en dis-

121

59. N. Lund, Ottar og Wulfstan, To rejsebeskrivelser fra vikingetiden, Roskilde 1983 og J. Bately og A.Englert, (red.), Ohthere�s Voyages, Maritime Culture of the North, Roskilde 2007.

60. K. Helle, Innledning, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O. S. Stugu (red.), Norsk Byhistorie,urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 27ff.

61. Jf også S. M Sindbæk, Ruter og rutinisering - Vkingetidens fjernhandel i Nordeuropa, København2005: 246.

62. K. Helle, Innledning, i K. Helle, F. -E Eliassen, J. E. Myhre og O. S. Stugu (red.), Norsk Byhistorie,urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 11.

63. T. Falck, Havna som sted. En diskusjon om hybriditet og mobilitet i arkeologi, Upublisert hoved-fagsavhandling i arkeologi, Universitetet i Tromsø 2000: 35.

kusjon om såkalte ulovlige havner formulerte Bill en teori som etter mitt syn er entreffende beskrivelse av problemet med å definere og avgrense småhavner:

[…] Ikke overraskende er en del af forbuddene givet for kyststrækninger, ikkefor lokaliteter; man må her tænke på distinktionen mellem begreberne at gjørehavn og havn. Under tilstrækkeligt gunstige vejrforhold har de fleste kyster budtpå en mulighed for kommunikation mellem fartøj og land, og lokalisasjonen afudskibningssteder, der alene fungerede under sådanne betingelser, er for-modentlig næsten umulig; der behøver ikke at have været noget klart udfæld-ningspunkt for denne aktivitet, måske bare en fælles erindring hos søfolk oglandboer om, at her mødtes man sidste år og året før ved denne tid.”64

Denne felles erindring som Bill nevner her tror jeg er en viktig påpekning for å forståsteder av den type som er avbildet i figur 1 og 7, og det gjør at fenomenet, ellerfunksjonen havn, i visse tilfeller snarere kan beskrives som en praksis enn som etgeografisk avgrenset, fysisk sted. Forbindelsene mellom disse stedene kan leses isammenheng med sjøfart og ruter, og slik sett utgjør den rutiniserte sosiale praksisbruken av dem innebærer et viktig strukturelt element i det jeg kalte nettverkssteder.Sindbæk finner at en rute ikke er en topografisk struktur men isteden ”[…] ensocial institusjon, et udtryk for, at udveksling mellem områder er blevet rutiniseret.Den består i de rejsendes tilbagevendende praksis og i den viden, den samme praksisskaber og opprettholder.65

Jeg har fokusert på empiri knyttet til transport langs vannveier for å si noe omsmåsteder og småhavner. Jeg har forsøkt å vise at innenfor den kulturhistoriskeforskningen har undervannsarkeologien potensial til å bidra med så velkildemateriale som metode egnet til å se landskap, havner og steder fra en annenvinkel. Jeg har også vist at det er fruktbart å utfordre, og å øve seg i å løse opp i dekriterier vi vanligvis legger til grunn for å skille ut lokaliteter av mengden småstedersom verken ble til strandsteder, småbyer eller urbaniserte havner. I en slik øvelsekan det i flere tilfeller være problematisk å operere med en geografisk stedsdefini-sjon. Delvis fordi en del varehandel ikke lar seg sentralisere, og delvis fordi transportog sjøfartsstrukturer er helt annerledes i åpent vann og langs kysten og langt merdynamisk enn ferdsel langs veier og elver.

Lastesteder kan være usynlige havner, men de kan også bli høyst synlige og sågarsentrale steder over natta, ved at de skifter karakter fra å være naturhavn til å blihandelshavn idet omlasting skjer. Dette er i stor grad tilsvarende for hva som skjermed sesongvise markedsplasser slik jeg viste eksempel på med fotografiet i figur 1.

122

64. J. Bill, Skib og havn i middelalderen. En transportarkæologisk studie. Upublisert cand. phil. speciale,Institutt for forhistorisk arkeologi, klassisk arkeologi og etnologi, Københavns Universitet 1993:12.

65. S. M Sindbæk, Ruter og rutinisering - Vikingetidens fjernhandel i Nordeuropa, København 2005:268

Den beste illustrasjonen er kanskje maleriet av de av hollandske handelsfartøyenesom ligger og laster i åpent vann. Det viser et eksempel på steder som er ekstremtvaskelig å spore fordi de bokstavelig talt forsvinner med båtene.

Ved å utvide kunnskapen om transport og handelsveier til et større område kanden maritime handelen også beskrives som en del av innlandets økonomi. I lys avbegrepet transportsoner blir stedene jeg har fokusert på møtesteder mellom land-og vannveier. Lokaliseringen av disse stedene tilsier at de ikke kun skal undersøkespå eller langs land. Her spiller bruken av vannet en så sentral rolle at vi i langt størregrad blir nødt til å fokusere på spor under vann, og jeg mener å ha vist at detteinnebærer et nytt og betydelig kildetilfang.

Appendiks

Undervannsarkeologiske registreringer i havneområder, der funnmaterialet indikerer handel. Gjen-nomgangen er inndelt etter fylker og de fem landsdelsmuseenes forvaltningsdistrikt.66

Østfold

1. 01110010.67 Fæstningholmen 1 Festningsholmen Akerøy Hvaler Østfold. Havnefunn, ballast,brekkasje av keramikk mm 01110042, Utgårdskilen 1 Hvaler. Havnefunn, ballast, brekkasje68.

2. 01330001, Arisholmen Kråkerøy Østfold, Havnefunn, brekkasje ballast ca 95 gjenstander. 3. 01340003, Strømtangen lykt Leira Torgauten. Havneundersøkelse med omfattende funnmateriale(B J Ludvigsen).

4. 01340017. Smaustangen 1 Smaugshavna Rauøfjorden Hankø Onsøy. Havnefunn, havneunder-søkelse stort gjenstandsmateriale dateringer 1300 – 1800. 01360011, Kollen 2 KollesundetLarkollen Rygge. Havnefunn.

Oslo

5. OSLO havn, 03010013, Havnefunn i Bjørvika ved Krankaia, Operaen:03010017, Bjørvikahavnefunn, 03010057 Filipstadkaia 5 Ballasthauger, spredte, og en del antatt dumpet teglstein.Senketunnelprosjektet, omfattende havnemateriale.69

Buskerud

6. 06280014, Sætrepollen 2,Håøyfjord Sætre Hurum. Flere avgrensede ballasthauger vesentlig flint-knoller, brekkasje av keramikk samt tegl mur og takstein (munker og nonner).

7. 06280015. Sætrepollen 3 Havnefunn, ballast, brekkasje. Omlastningssteder, tømmerhandel ?

123

66. Forvaltningsdistriktene avgrenses slik: Norsk Sjøfartsmuseum; strekningen Svinesund – Åna Sira,Stavanger Sjøfartsmuseum; Rogaland, Bergens Sjøfartsmuseum; Hordaland nord til Midtsund i Møreog Romsdal, NTNU Vitenskapsmuseet; Midtsund i Møre og Romsdal nord til Mo i Rana, UITTromsø Museum; fra Mo i Rana til og med Finmark.

67. Nummerserien brukt i de 7 sørligste fylkene tilsvarer arkivnummeret i Norsk Sjøfartsmuseums funn-register. Opplysninger fra dette registret legges nå inn i den nasjonale kulturminnebasen Askeladden,et arbeid som bare så vidt er påbegynt, derfor brukes interne arkivnumre her.

68. P. Nymoen, Reguleringsplan for havneområdet i Utgårdskilen, Hvaler, Befaringsrapport vedr. under-sjøiske kulturminner, Rapport, Norsk Sjøfartsmuseum, 2000.

69. J. Gundersen J, Arkeologiske havneundersøkelser i Oslo – senketunnelprosjektet i Bjørvika, NorskSjøfartsmuseums årbok 2006, Oslo 2007: 88-106.

Vestfold

8. HOLMESTRAND havn 07020002 Konsentrasjon av løsfunn/typiske havnefunn krittpiper, flint-knoller, gul teglstein, div skår av rød og svartgods keramikk brekkasje, skår av fajanse porselenglass etc.

9. TØNSBERG havn 07050003 (Havneundersøkelse 2001)10. STAVERN havn 07080003, Citadelløya. 07080004, Stavern havn. 07080009, Risøya Stavern

havn. 07080021 Stavern havn. 07080025. Kulorten, Torkelsøya, Stavernsøya, Stavern.11. LARVIK havn 07090001. Omfatter et større område med kulturlag mellom Østre brygge og

Skottebrygga.70 07090005 og 07090006: to fraktefartøy hhv klink og kravellbygde, forlist ca1730 på Larvik�s red, lastet med jernmalm funnet og gravet ut 2007.71

12. SVELVIK havn, 07110001 Kulturlagområde registrert i forbindelse med forundersøkelse vedrør-ende søknad om utdyping av farled.

13. 07220012 Hella Nøtterøy Tønsbergfjorden. Havnefunn.72

14. 07230019 Uleholmen, Vasser Tjøme Kløvningen. Havnefunn.

Telemark

15. PORSGRUNN havn, 08050007 kulturlag, havnefunn ved Helleberget 1300 – 1800.73

16. 08140024 Skjerkøya Bamble, Havnefunn, stort gjenstandsmateriale ballast, brekkasje 1600 –1800.74

17. 08140016 Elvik Ankersholmen Åbyfjorden Bamble Telemark. Havnefunn, ballast, brekkasje.Trolig ishavn/utskipning av is.

18. 08150008 Stusholmen 1. Oterøy Kragerø. Havnefunn, stort gjenstandsmateriale, datering 1400– 1800. Karantenestasjon og vertshus ved Kreierholmen. 08150010, Stusholmen 2. Havnefunn,skipsvrak, ballast (flint).

19. 08150011 Skåtøyroa 1.Skaatøroa Kragerø. Havnefunn, ballast, brekkasje.20. 08150043 Kirkeholmen 4 Lille Kirkholmen Kilsfjorden Kragerø. Havneundersøkelse, mengder

med ballast, mye tegl, ubrukt keramikk – brekkasje og lignende 1600 – 1800.21. KRAGERØ havn, kulturlag 08150047

Aust Agder

22. RISØR havn, 09010010 23. 09010032 Ranvik 3. Randevik Ranvik Østre Risør. Havnefunn.24. 09040011 Homborsund havn. Vertshus ? Havnefunn, havneundersøkelse 1970, store mengder

keramikk og ballast, blysegl (udatert) 09040065 Homborsund 2. Havnefunn, løsfunn. 25. 09040067 Alshavn 2 Strandfjorden, Grimstad. Havnefunn, mye ballast Hollandsk delft andre

løsfunn antatt datering 1600 – 1800. 26. 09040074 Holvigen Holvika (Holvigholmen ), Groosefjorden, Grosfjorden Grimstad.

Havnefunn, 1600 – 1700. 27. 09140040 Skipperheia Sagesund, Oksefjorden, Tvedestrand. Havnefunn, ballast og treflis.

124

70. P. Nymoen, Larvik indre havn - konsekvensutredning for kulturminner - arkeologiske undersøkelserunder vann, Rapport Norsk Sjøfartsmuseum / Larvik Kommune, 1998.

71. P. Nymoen, Prosjektbeskrivelse - søknad om dispensasjon fra kml § 14 for to skipsvrak på lokalitetenBatteristranda, Larvik, Vestfold, askeladden ID 110401 og 110402, . Norsk Sjøfartsmuseum02.09.2007 og P. Nymoen og C. Melsom, To skipsvrak i Larvik havn, Norsk Sjøfartsmuseum årbok2007. Oslo 2008: 166-171.

72. P. Nymoen, Hella – et sted å hlaða ? - 3 arkeologiske blikk, Njotarøy Nøtterøy Historielag Årskrift2006: 34 – 48.

73. P. Nymoen, Arkeologiske undersøkelser i Porsgrunnselva. Bratsberg Bruk, Rapport Norsk Sjøfarts-museum, 2001.

74. P Nymoen P, Marinarkeologiske undersøkelser ved Skjerkøya, Bamble Kommune, Rapport. NorskSjøfartsmuseum, 1999.

28. 09180021 Dybevig 3 Dypvika Dyviga Moland Tromøsund Tromøysund. Havnefunn, ballast –mulig sammenheng m kjølhalingsplass.

29. 09180023 Trollenes Trollnes Dybevig Moland Tromøsund Tromøysund Arendal. Havnefunn.30. 09180030 RørvikMoland Tromøysund. Havnefunn, laftekasser/vorr (udatert).31. 09210034 Hastensund Tromøya Tromøysund. Havnefunn.32. 09260022 Ulvøysund 1. Havnefunn, vertshus.33. 09260023 Gamle Hellesund 1, 09260071 Gamle Hellesund 3, 09260072, Gamle Hellesund 4

Helleøya, 09260073, Steinsøy Gamle Hellesund. Havnefunn, kulturlag.34. 09260048 Brekkestø 2. Havnefunn, 1700 tallet.35. LILLESAND havn, 09260068, 09260077, Kokkenes Bergstø Kirkeheia Lillesand

Vest Agder

36. 10010003 Møvig 1, Flekerøy, Kristiansand. Havneundersøkelse 1971. Omfattende gjenstands-materiale mye ballast dateringer 1500 – 1800,75 10010004 Kjerregårdsbukta 1, Kristiansand.Havnefunn. 10010060 Kroodden 4, Kristiansand. Havnefunn, ballast gjenstandsmateriale 1550– 1900.

37. Kristiansand Østre Havn 10010032, havnefunn, kulturlag.38. 10010039 Vige ,Vigebukta Topdalsfjorden Kristiansand. Havnefunn, ballast gjenstandsmateriale

1600 – 1800.76

39. 10010064 Gammeløya Flekkerøy Vestergabet Møvik. Havnefunn, ballast, teglstein datert mid-delalder.

40. 10020010 Kleven 1, Kleven havn, Gismerø, Mandal. Havnefunn (udatert)10020011 Gismerø 2,Kleven. Havnefunn, ballast, båtvrak (udatert)

41. 10020044 Tregde 1. Havnefunn 1600 tall. 10020062 Tregde 2. Havnefunn ballast keramikk(1800 tall).

42. 10020047 Hillesund Nakkø Hille. Havnefunn, ballast, brekkasje (1600 – 1800).43. 10030006 Skarvøy havn 3. Havneundersøkelse 1982 – 1984. Meget omfattende gjenstands-

materiale, ikke publisert, udatert; antatt periode 1500 – 1800.44. Farsund havneområde, 10030014, 10030084, Gåsholmen 3 Farsund søndre havn, 10030086,

Farsund Vestersiden 2, omfattende havneundersøkelser, store områder med kulturlag og skips-vrak.

45. 10030046 Birkenesbukta 1, Indre Spindsfjorden Farsund. Havnefunn, ballast, skifer og hvit kalk-stein.

46. 10030053 Krossnes 1, Farsund. Havnefunn, gjenstandsmateriale, tegl, dyrebein udatert. 47. 10030079 Loshavn 1, Lista, Farsund. Havneundersøkelse, kulturlag ballast omfattende funn-

materiale 1600 – 1800, 10030132 Loshavn 3, Farsund. Havnefunn, til sammen et omfattendefunnmateriale, kun delvis publisert.77

48. 10030099 Grønsletta 2, Vågen, Eikvåg, Bjørnsund. Diverse ballastrøyser, brekkasje av keramikk,udatert.

49. 10030102 Brattebrokka 2, Langøy øst, Farsund. Havnefunn, ballast, keramikk, udatert men antasstamme fra perioden 1500 - 1700.

50. 10030103 Hovdeodden, Sjøbuvika, Langøy øst Farsund. Havnefunn, bryggeanlegg antatt fra”vertshus” 1500 – 1600.

51. 10030104 Guleholmen, Langøy øst Farsund. Havnefunn, ballast, keramikk tegl, udatert.52. 10030105 Kjeholmen, Langøy øst Farsund. Havnefunn, ballast, tegl, kompassrose. 53. 10030123 Homsundø 2, Homsundøy, Rundholmen, Oftefjorden. Havnefunn ballast

kalkstein/flint, antatt å samme fra tømmerhandel perioden 1500 – 1600.54. 10030131 Persholmen 2, Eikvåg. Havnefunn ballast, kalkstein/flint, tømmerhandel 1500 – 1600?

125

75. K Keller, The underwater excavations at Møvik 1971 – A technical report, Norsk Sjøfartsmuseum,Årsberetning, Oslo 1971: 22 – 74.

76. P. Nymoen, Marinarkeologiske undersøkelser i Vigebukta, Kristiansand, Rapport, Norsk Sjøfarts-museum, 1999.

77. K. Ludviksen, Tobakkspiper fra Loshavn, Fylkeskonservatoren i Vest Agder, Kristiansand 1982.

55. 10040022 Sletta, Vollesfjord Flekkefjord. Havnefunn, ballast, tegl kulturlag, mynt Mexikanskreal. Dateringer 1600 – 1800.

56. FLEKKEFJORD 10040024 Grisefjorden 2 Flikkestø Hollenderbyen, 10040025, TjørsvågbuktaFlekkefjord havn 1 Flekkefjord Eschebrygga Tollbodkaia, 10040026 Grisefjorden 3 Flikkestø.Havnefunn, kulturlag.

57. 10040041 Skutevikodden, Vollesfjorden, Stolsfjorden, Flekkefjord. Havnefunn omfatende funn-materiale, ballast, tegl, keramiske fliser, udatert.

58. 10040042 Ståbystrand 1, Grunnevika, Stolsfjorden, Flekkefjord. Havnefunn, omfattende funn-materiale, skiferheller, udatert.

59. 10040043 Espholmene 1, Abelnes, Flekkefjord. Havnefunn, ballast, udatert, klinkbygget båt AD1520 – 1655, ikke publisert, 10040056 Abelnes 2 Abelnes havn, Flekkefjord. Havnefunn.

60. 10040046 Kongshamn, Kirkehavn Hidra. Havnefunn, kulturlag, ballast, udatert.61. 10290007 Snig, Naversund, Lindesnes. Havnefunn, last av tilhugget eiketømmer i store dimen-

sjoner, udatert.62. 10290012 Svinør 1, Svinør havn, Lindesnes. Havnefunn. 10290020 Svinør 3, Lindesnes. Havne-

undersøkelse, kulturlag antatt 1600 – 1800.63. 10290016 Ramslandsvågen 3. Havnefunn, ballast (flint). Klinkbygget båt 1435 – 1470 i samme

område, ikke publisert.64. 10290017 Tartholmen 1, Saltvaag, Juvika, Lindesnes. Havnefunn, ballast 1700 – 1800 tall.65. 10320002 Røsvig, Kjepsø, Korshavn, Lindesnes. Havnefunn, gjenstandsmateriale 1700 tall.66. 10320013 Selør 5, Våge. Havnefunn, havneundersøkales 1993, omfattende gjenstandsmateriale,

ballast, keramiske gulvflis, udatert men sannsynligvis middelalder – 1800?67. 10320024 Austad Rosfjorden Lyngdal. Havnefunn 1600 – 1800 tall.

Rogaland78

1. Skipenes, Utstein. Mulig seilsperring, stedsnavnet Skipenes antyder en gammel ankringsplass. Muligstapelplass for tyngre varer ved innløpet til Klosterhavnen. Flere ballastrøyser sammensatt av flintog kalkstein, store mengder dyrebein og keramikk. Keramikken dateres fra ca. 1500 til 1850.(Selsing et al 2005).79

2. Gammelhavn, Ølen. Stort område med ballast, hovedsakelig av flintstein og fragmenter av tegl,både murstein og takstein. Ballastområdet ligger ca. 60 meter fra land på begge sider og er sann-synligvis dumpet fra fartøyer som lå for anker i havnen. I følge tollregnskaper ble det i 1610 lastettømmer på Romsa i en havn som ble kalt Tollesund.80

3. Nedstrand, Amdalsholmen og Roseberget Tysvær. Havneundersøkelse. Flere ballastrøyser, Neder-landsk, Tysk og trolig Skotsk opphav (flint og skifer). Kalkstein (ballast) Siegburg keramikk, teglmed mere. Oppkomsten av handelsstedet på Nedstrand knyttes gjerne til tømmereksporten sombegynte på 1500-tallet og varte fram til slutten av 1600-tallet. Imidlertid viser tollister i engelskehavnebyer at det foruten fiskeprodukter ble skipet ut tømmer fra Bergen allerede på 1300-tallet.81

4. Fogn, Finnøy. Langgrunn ”jernalderhavn”, smal innseiling omkranset av gravrøyser. Funn av godtbevart skipsvrak datert ca 1250. Fartøyet har flere likhetstrekk med Sjøvollenskipet. I tilknytningtil skipet ble det funnet steinlegging med trestokker tolket som brygge.82

5. Avaldsnes,Gloppe, Karmøy: Gloppehavn kjent som handelssted i etterreformatorisk tid, også steds-navnet Lahamaren. Marinarkeologiske undersøkelser i havneområdet avdekket større områdermed kulturlag og løsfunn av ballast og handelsvarer med dateringer fra 1300 – 1900. Deler av

126

78. Arkivopplysninger og muntlige meddelelser fra arkeolog Endre Elvestad, Stavanger Sjøfartsmuseum.79. L Selsing, E. Elvestad, H. Hamre, J. F. Krøger, A Midtrød og A. J. Nærøy (red.), Fra Galta til

Geitungen: Kystkultur og fjæresteinsarkeologi i Sørvest-Norge. AmS-NETT 7, Stavanger 2005 og EElvestad, Utstein, Innberetning fra befaring på 10 lokaliteter. Stavanger Sjøfartsmuseum, (uå).

80. E. Elvestad, Tømmerutskipningen på Romsa Innberetning fra befaring i Gammelhamn ogHerøyvadet, Stavanger Sjøfartsmuseum, (uå).

81. E Elvestad, Marinarkeologisk befaring på Nedstrand 12.12 - 13.12. 2000, Stavanger Sjøfartsmuseum.82. Muntlig meddelelse fra Endre Elvestad, Stavanger Sjøfartsmuseum den 19.12.2006.

funnmaterialet knyttet til Hanseatenes handelsvirksomhet på havnen Nothaw.83 Skipsfunn ihavneområdet, handelsfartøy datert ca 1400, sannsynlig byggested Polen.84

6. Ottøy, Suldal.Handelssted, tømmerhandel særlig med Skottland 1500 – 1600. Havneundersøkelse1983. Omfattende funnmateriale, ballasthauger med mer.85

Hordaland86

De opplysninger om undervannsarkeologiske registreringer ved mulige handelshavner i Bergens Sjøfarts-museums distrikt som foreligger, er i det vesentligste lagt opp etter Jan Henrik Munksgaards registreringerav nyere tids handels og gjestgiveristeder.87 Ett av funnene når vi ser på Bergens Sjøfartsmuseums under-søkelser, er at det ofte er påfallende parallellitet i lokalisering av eldre handelshavner/ladested og de Munks-gaardske Landhandelstedene.88 Det finnes opplysninger om flere lokaliteter som er undersøkt, men dethar ikke vært mulig å få med disse her.

1. Valevåg, handels og gjestgiveri. Havnefunn. 2. Spissøyhavn, Bømlo. Handels og gjestgiveri. Havnefunn datering 1600-1900.3. Foldrøyhavn, Bømlo. Store mengder keramikk, ballast etc. Kompassrose i fjellet, tidl. tollvakt-stasjon på Foldrøya. Middelalder skipsfunn ca 1450.89

4. Klostervågen, Halsnøy,. Løsfunn, havnefunn. 5. Øklandsvåg, Bømlo handels og gjestgiveri, registrert skipsfunn, havnefunn.6. Jondal havn, Jondal. Havnefunn.7. Herandsholmen, Jondal. Løsfunn Kreffeld-keramikk. Havnefunn.8. Stekka, Kvam. Havnefunn, ballast, Lastehavn? 9. Snilstveitøy – Kalvsundet, Kvinnherad. Ballast, havnefunn. Tømmerhavn 1610 – 1630.10. Gjermundshavn, Kvinnherad. Handels og gjestgiveri. Skipsfunn i vik ved handelsstedet.11. Kvalesund, Os. Handels og gjestgiveri. Løsfunn, havnefunn 12. Berge, Fusa. Ballastfunn, tømmereksporthavn.13. Bakkasund, Austevoll. Havnefunn, Holandsk, skipsdeler. Gammelt Handels og gjestgiveri sted.14. Hummelsund, Sund. Handels og gjestgiveri. Havnefunn/løsfunn, jernalder fiskevær. 15. Bukken, Sund. Handels og gjestgiveri mange funn både ved handelsstedet og i området rundt. 16. Strusshavn, Askøy. Handels og gjestgiveri og karantenehavn. Havnefunn17. Kleppestø, Askøy. ”Ventehavn”, middelalder løsfunn.18. Kilstrømmen, Austrheim Havnefunn.

127

83. J. Flemming Krøger, Sammenfatning av hva som har vært gjort av - og funnet ut ved maritim-arkeologiske undersøkelser i Avaldsnesområdet, Upublisert arbeidsnotat 1996. P. Nymoen, Mellomhav og land. Om havner marinarkeologi og kulturlag under vann, Havn og handel i 1000 år,Stavanger.1997: 80-95. E. Elvestad og A. Opedal, Maritim-arkeologiske undersøkelser av middel-alderhavna på Avaldsnes, Karmøy. AmS-Rapport 18, Stavanger 2001.

84. H. Alopaeus og E. Elvestad, Avaldsnesskipet- et ”nordisk” skip fra Polen?, Stavanger SjøfartsmuseumsÅrbok 2004.

85. H. Hamre, Ottøy-undersøkelsen- Marinarkeologi i lokalhistorisk perspektiv, Rapport, StavangerMuseum, Sjøfartsmuseet, Stavanger 1983.

86. Bergens Sjøfartsmuseums forvaltningsdistrikt dekker strekningen Hordaland til Midsund i Møre ogRomsdal.

87. Muntlig meddelelse fra Arild Marøy Hansen, Bergens Sjøfartsmuseum den12.01.2007. 88. Se J. H. Munksgaard og N G Brekke, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 1. Ytre

Hordaland, Registreringsrapport, Fylkeskonservatoren i Hordaland - Historisk museum Bergen1973.J. H. Munksgaard, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 2. Midtre og indre Horda-land, Registreringsrapport Fylkeskonservatoren i Hordaland - Historisk museum Bergen 1975. J. H.Munksgaard, Gamle handels- og gjestgiversteder på Vestlandet, Del 3. Sogn og Fjordane, Regist-reringsrapport, Kystmuseet i Sogn og Fjordane - Historisk museum, Bergen 1980.

89. L. Pettersen, Et vrakfunn i Folderøyhavn, Bømlo, Sunnhordland, Sjøfartshistorisk Årbok, BergensSjøfartsmuseum, 1965.

Sogn og Fjordane

19. Børholmen, Gulen. Havnefunn.20. Sogndal. Sogndal. Havnefunn.21. Leikanger, Leikanger. Havnefunn.22. Steinsund, Gulen. Havnefunn23. Sauesund, Askvoll. Havnefunn.24. Kalvåg, Bremanger. Havnefunn.25. Raudeberg, Vågsøy. Løsfunn/havnefunn.26. Silda, Sørehavn, Vågsøy. Kirkehavn, middelalderskip.

Møre og Romsdal (til Vestnes)

27. Borgarøya, Håkonsholmen, Ulstein Handels og gjestgiveri Havnefunn.28. Sæbø, Hjørundfjorden, Ørsta. Havnefunn.29. Eiksund, Ulstein. Havnefunn.30. Skodjestraumen, Skodje. Havnefunn.31. Flåværhavna, Herøy. Havnefunn, værhavn/ventehavn før Stadt

Møre og Romsdal, fra Midsund, og Sør Trøndelag90

1. Molde lufthavn, Årø, Molde. Ballastrøyser (flint) antatt datering 1600-1700 tallet, troligsammenheng med trelasthandel

2. Kristiansund havn. Flere havneundersøkelser, store områder med kulturlag påvist i vågen,Sørsundet og Marcussundet. 91

3. Hamnaholmen, Storøya, Solskjeløy, Litlhamna, Aure. Løsfunn/havnefunn.92

4. Edøy, Korsvoll, Smøla. Løsfunn/havnefunn, antatt datering 1600 – 1800.93

5. Skiphamnbukt, Aure. Havnefunn, store ansamlinger med ballast, vesentlig flint – og brekkasje,sannsynlig kontekst; tømmerhandel 1500 – 1700.94

6. Hopsjøen, Hitra. Handels og gjestgiveri. Havnefunn, kulturlag 1600 – 1900.95

7. Aunøya, Hitra. Handles og gjestgiveri. Havnefunn, kulturlag datering 1600 – 1900.96

128

90. NTNU Vitenskapsmuseets forvaltningsdistrikt dekker strekningen Vestnes i Møre & Romsdal – Moi Rana i Nordland.

91. T Wenaas, Rapport angående marinarkeologiske undersøkelser i Vågen ved Devoldholmen i Kris-tiansund 19-30.10.1990. NTNU VM Top ark, upublisert innberetning, 1991. P Nymoen, Marin-arkeologiske undersøkelser i Sørsundet, Markussundet, Grunden, Teistholmen og indre havn, Kris-tiansund N, 5 rapporter, UNIT Vitenskapsmuseet, Fakultet for arkeologi og kulturhistorie 1995.

92. NTNU VM arkivnummer 1573009, Rapport nr 199807593. NTNU VM arkivnummer 1572002. Rapport nr 199807594. P. Nymoen, Aursundprosjektet - Marinarkeologiske undersøkelser, RV 680 HP 13b - Parsell Giset –

Kjelklia, UNIT Vitenskapsmuseet, Fakultet for arkeologi og kulturhistorie, Rapport 1993.95. P. Nymoen, Marinarkeologiske undersøkelser i Hopsjøvågen, Hitra Kommune, 25 juni – 01 juli 1992,

Rapport NTNU Vitenskapsmuseet 1992. M. E. Jasinski, Marinarkeologi i Hopsjøvågen, Spor Nr 2Trondheim 1992.

96. P. Nymoen, Notat fra marinarkeologisk befaring ved handelsstedet på Aunøya, Hitra i Sør Trøndelag,Innberetning til top. ark. NTNU Vitenskapsmuseet 1993.

8. Valan, Hitra. Handelssted, havneundersøkelse, stort gjenstandsmateriale 1600 – 1800 tallet.97

9. Kommersøya, Kråkvåg, Trondheimsleia98

10. Kjørsvikbugen, Aure, havnefunn ballast, anker, tømmerhandel ? 1500 – 1700.99

Nord Trøndelag

11. Fånes, Frosta. Ballastrøyser, bryggeanlegg – tremolo, foreløpig datert 1173-1174 e.Kr. (T-23393).Ligger i nærheten av Laberget, Frosta.100

12. Martnasundet, Nærøy. Handlesplass, kirkested. Havneundersøkelse, kulturlag. Stort funnmaterialemed dateringer perioden 1300 - 1900.101

Nordland, (nord til Mo i Rana)

13. Hamnsundet, Hamnøya, Esøya, Vevelstad. Kleberbrudd, Havnefunn (klebersteinsemne). Skipsvrakv Hamnsundet.102(Nymoen 1993c).

Nordland (fra Mo i Rana)

UIT Tromsø Museum (fra Mo i Rana i Nordland til og med Finmark) 103

Det er generelt gjennomført få undervannsarkeologiske registreringer ved mulige handels- og omlastings-steder i Nordland, Troms og Finmark. Eksempelvis er det ikke dykket ved noen av Laberg stedene somfinnes flere steder inne i fjordbunnene i Troms og Nordland.

14. Bø, Steinesjøen, havneundersøkelse, udatert.15. Røst, havneundersøkelse, udatert.

129

97. K. Sognnes, Notat. Ad undersøkelse av gammelt handelssted. 26.12.1982. Top ark. NTNU VM1982. K Sognnes, Notat. Ad handelssted på Valøya. 16.08.1983. Top ark. NTNU VM, 1983. K.Sognnes, Gransking av handelsstad, Upublisert rapport av 17 juni 1985, Top ark. NTNU VM 1885.K. Sognnes, Handelsstedene og gjestgiveriene på Valan ved Dolmøya, Årbok for Fosen 1993. J.Fastner, Marinarkeologisk undersøkelse ved Valen, Hitra, Sør Trøndelag, Upublisert rapport top.arkNTNU VM 1985. L. S Strøm, Valan – et etterreformatorisk handelssted i det gamle Fosen,Upublisert hovedoppgave i arkeologi, NTNU høsten 2004.

98. K. Sognnes, Gamle havner på Trøndelagskysten, Spor nr 1, 3 årgang hefte 5, 1988: 24-27. M.Sylvester, Sjømannens gjestebok, Spor nr 2, 2005: 18-21.

99. P. Nymoen, Marinarkeologiske undersøkelser i havneområdet Kjørsvikbugen, Aure kommune,Rapport UNIT Vitenskapsmuseet, Fakultet for arkeologi og kulturhistorie, 1994.

100. Pm Øyvind Ødegård, NTNU Vitenskapsmuseet 11.11.07101. J. Fastner, Marinarkeologi i Martnasundet, Sportsdykker kontakt nr.4, årg. 3, Nord Trøndelag dykk-

erkrets 1984. P. Søholt, Martnasundet - ei marinarkeologisk undersøkelse av den gamle markeds-plassen på Nærøya, i J. A. Andersen (red.), Årbok for Namdalen Nr 27, Namsos 1985. P. Nymoen,Handelsplasser på kysten - Maritimarkeologisk perspektiv på vareutveksling i senmiddelalder. Eteksempel fra Midt-Norge, Hovedfagsoppgave i arkeologi, institutt for samfunnsvitenskap, Uni-versitetet i Tromsø, 1994. E. Følstad, Martnadsplassen på Nærøya. Ei arkeologisk undersøkelse aven handelsplass fra nyere tid, Upublisert hovedfagsoppgave i arkeologi, NTNU Institutt for arkeologiog kulturhistorie, 2000 .

102. P. Nymoen, Notat om befaring på forlisstedet etter skonnert Cecilia ved Hamnøy i Nordland, Inn-beretning til top. ark. NTNU Vitenskapsmuseet, 1993.

103. Pm fra Stephen Wickler, Tromsø Museum 20.12.2006, vedlagt notatet: Marinarkeologisk feltarbeidved TMU, 1997-2005, utvalgte lokaliteter med spor etter handelssteder, fiskeværsutvikling, ol. SWickler, Undersøkelser av havner i Nord Norge, i årsrapport for den marinarkeologiske virksomheten,Tromsø Museum, fagenhet for arkeologi, 1998: 12 – 13.

16. Rekøykjegla, Vågan Storvågan, sjø/landavsatte kulturlag under vann datert middelalder – 1900.102

17. Hovden havn, Bø, kaianlegg.18. Nykvåg havn, Bø, se Hovden.19. Stamsund havn, Vestvågøy. Løsfunn keramikk, havnefunn.20. Hopen og Kalle, Vågan, løsfunn, keramikk, stokkanker, havnefunn.21. Inndyr havn, Gildeskål, løsfunn, havnefunn.22. Børøya syd, Stokmarknes, Hadsel. Handelssted, havneundersøkelse, mye løsfunn fra 1700-tallet

og seinere tid, keramikk, krittpiper og ballast.103

Troms

23. Karlsøy, Torsvåg havn, Vannøya, båtstøer, fortøyningsbolter.

Summary

Marginal places or marginal sources?An underwater archaeological view of small trading harbours

A photograph from 1880 shows people camping under their boats while they areat market day – it appears that the boats were the only shelter and that the harbourwas a place only for as long as the market lasted. Based on this photo, I proposethat temporary trading places of this kind may have been quite similar during theperiod 800-1800 CE. At the same time, it is pointed out that the physical charac-teristics and structure of such places is difficult to trace in the sources.

Scholarship on trading places in Norway during the period 800-1800 CE showsthat the majority of such places are located near water. In this article, I points outthat many trading places can be difficult to identify based on the sources that arenormally used to study trading and exchange centers. A central focus is to addressthe question of whether the places themselves are marginal or the sources. I proposethat material uncovered as a result of underwater archaeological excavation is usefulin this context and that the methods of underwater archaeology as well as archae-ology and history are productive in the study of exchange places.

It is the established opinion that the same processes that resulted in the devel-opment of central harbours with structural and functional town characteristics atthe transition to the historical period also contributed to the development of smaller

130

102.M. E. Jasinski og R. Jørgensen, Marinarkeologiske undersøkelser i Storvågan – feltarbeid 1987, i E.Engelstad og I. M. Holm-Olsen (red.), Tromura Kulturhistorie, Arkeologisk feltarbeid i Nord-Norgeog på Svalbard 1987, Tromsø 1990: 79 – 88. P. Nymoen, Marinarkeologi i Vågan - Prøvegravningeri sjøen - Rekøykjegla og Alterosen - Storvågan, Vågan Kommune, Rapport Norsk Sjøfartsmuseum1999. S Wickler, Interpreting the maritime landscape of Vågan, Paper presented at the session:Medieval Rural Settlement and Land Use, European Association of Archaeologists Annual Meeting(EAA99) Sept. 1999, University of Bournemouth, UK

103.T Falck, Marinarkeologisk befaring, Børøya Hadsel kommune, Nordland fylke. Rapport. Top.ark,Tromsø Museum, 2002.

societal units, such as marketplaces and trading ports. The article contributes a newargument to this line of reasoning – that the very structures of seafaring and thesocial practices connected to sailing routes contributed to the formation of smallharbours. It is argued that small trading ports outside of settled areas existed inde-pendently of settlements and towns in the period 800-1800. The term “networkharbour” is introduced to describe how a harbour can be more than a geographicaldescription. With a basis in practical theory and empirical examples, I argue thatthe concept of exchange places should be extended to include a coastline, a fjordor a waterway.

131

Ladesteder og strandsteder: Havner, husklynger – og byer?

Skiftende realiteter fra middelalderen til 1800-tallet.

Finn-Einar Eliassen

Innledning

I perioder har det vært stor dynamikk i utviklingen av handelssteder, tettsteder ogbyer i Norge, og glidende overganger mellom ”land” og ”by” – spredtbygd og tett-bygd – med mange overgangsformer. Artikkelen tar for seg de to stedsbetegnelseneladested og strandsted og viser hvordan disse begrepene forandret innhold over tidfra 1500-tallet til 1800-tallet, og til dels hadde ulike betydninger på samme tid.Studien demonstrerer at vi ikke skal stirre oss blinde på termer og formaliteter. Vifanger mer av virkeligheten ved å snakke om mer eller mindre urbane fenomener,ut fra ulike parametere – sentralfunksjoner; fysisk, økonomisk og sosial struktur;formell status og selvstyre.

I tidlig nytid fantes det i Norge et stadig økende antall tettsteder utenforbondesamfunnet. Disse gikk under ulike betegnelser: Kjøpsteder, ladesteder, strand-steder, bergsteder, forsteder, uthavner, fiskevær, (militær-)leire, verk og bruk. Kjøp-stedene og bergstedene var nesten alltid byer, unntakene var først og fremst de nord-norske kjøpstedene rundt år 1800: Hammerfest, Tromsø, Vardø og Bodø – da deennå hadde mindre enn 200 innbyggere hver og manglet de fleste strukturelle ogfunksjonelle kjennetegn på byer.1 Forstedene var funksjonelt sett bydeler utenforde juridiske og administrative bygrensene.2 Uthavnene kunne nok ha små klyngerav ”byhus”, men de var små, og selv om de var ”nettverkssteder”, kunne de ikkebetraktes som ”sentralsteder” for et omland.3 Fiskeværene kunne være store, menvar som regel sesongboplasser.4 I likhet med militærleire, bruks- og verkssamfunn

1. K. Helle, F.-E. Eliassen, J.E. Myhre, O.S. Stugu, Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år.Oslo 2006: 202,243, 244. F.-E. Eliassen, Norsk småbyføydalisme. Grunneiere, huseiere og husleierei norske småbyer ca.1650-1800. Oslo 1999: 293.

2. Helle m.fl. 2006: 207. Eliassen 1999: 294-298.3. D. Hundstad, Sørlandske uthavnssamfunn: fra maritime monokulturer til fritidssamfunn. Upubliserthovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen 2004.

(hvorav de største kunne ha like mange beboere som en liten by) var de dessutenfor ensidige til å kunne betraktes som urbane.5

Når det gjelder ladesteder og strandsteder, var imidlertid realitetene merblandet. Til gjengjeld har vi, spesielt fra enevoldstida (1660-1814), et ganske riktkildemateriale til å belyse disse stedenes eventuelle urbane karakter: Kart og bilder,manntall og folketellinger, rettsprotokoller og skifter, reiseberetninger og topo-grafiske skildringer, reskripter og forordninger. En kritisk undersøkelse av strand-og ladestedene vil ikke bare kaste lys over tettstedsdannelser i tidlig nytid, men kanogså vise seg å ha overføringsverdi til tidligere, kildefattigere perioder.6

Ladesteder – fra havner til byer

Betegnelsen ladested var i bruk hovedsaklig i en periode på ca 400 år, fra 1500-tallet til inn på 1900-tallet. Men i løpet av denne lange perioden fikk begrepet nyttinnhold flere ganger, og ordet kunne bli brukt i ulike betydninger på samme tid.Ordet er sammensatt av to ledd, som begge kommer fra norrønt: Verbet hlaða, sombetyr å lø(de), stable eller å lade, laste; og substantivet staðr, som betyr sted.7 Etladested var altså et sted der noe ble stablet, lagt opp eller lastet, ladet, f.eks. påskip, eller begge deler: Lagt opp og så lastet ombord på skip. At det virkelig varskip som ble lastet der, framgår av det faktum at alle kjente ladesteder lå ved kysten.Det samme gjør samtlige stedsnavn som er sammensatt med hlaða, som Laberg,Lahell, Lahelle, Lastein – og Larkollen, som kanskje har samme rot.8 Felles for alleladestedene var at de hadde en havn der skip kunne ligge, en strand eller et tils-varende åpent område ved havnen, der varer kunne legges opp før de ble lastetombord på skipene, og noen ganger også et anleggested for skip. Disse elementenetilsammen utgjorde opprinnelig selve ladestedet. I mange tilfeller er ordet ladeplassbrukt, ofte helt synonymt med ladested.

134

4. Eliassen 1999: 304. E. Bjørkvik, Bjugn og Stjørna under sildefisket på 1600-tallet, Årbok for Fosen1972: 94-108. J.E. Pedersen, Det private eierforholdet til fiskeværet Grip. Upublisert hovedoppgavei historie, Universitetet i Oslo 1965. R. Aarsæter, Værmenn, fiskere, bønder og fiskebønder, HeimenXXVIII, 1980: 406-426.

5. Eliassen 1999: 300-305. Spesielt om jernverkssamfunnene finnes det en rik litteratur.6. Denne artikkelen er basert på min prøveforelesning til dr.philos.-graden ved Universitetet i Oslo,1.3.1996 og seinere undersøkelser, samt lokalhistorisk litteratur. Hovedpoengene har jeg tidligerepublisert i S. Imsen og H. Winge (red.), Norsk Historisk Leksikon, 2. utg. 1999: 233-235, 430(artiklene ”ladested” og ”strandsted”), samt i Helle m.fl. 2006.

7. L. Heggstad, F. Hødnebø, E. Simensen, Norrøn Ordbok, 3.utg., Oslo 1975: 190, 406.8. S. Grieg, Lahellenavnet i arkeologisk og kulturhistorisk lys, Årbok for Universitetets Oldsaksamling,1969: 5-66. O. Rygh, Norske Gaardnavne. Forord og Indledning, Kristiania 1898: 63. J. Sandnes,O. Stemshaug (red.), Norsk Stadnamnleksikon, Oslo 1976: 198, jfr. 201 (Larkollen), 202 (Lavik).

Bøndenes ladesteder

I denne betydningen kan ladestedene selvsagt ha vært svært gamle. Mange fjorder,viker og bukter langs kysten har utvilsomt vært brukt som havner av skippere somhandlet med bønder og andre folk. I utgangspunktet – i seinmiddelalderen og framtil 1500-tallet – var trelasthandelen ekstremt desentralisert, og foregikk somdirektehandel mellom bønder med skoggårder og tilreisende skippere, i nær sagthver eneste bukt og vik langs kysten, der skogen ennå vokste ned mot sjøkanten.Men i skriftlige kilder opptrer ladesteder først fra 1500-tallet av, og da som det vikan kalle bøndenes ladesteder. Det kan ha vært mer enn hundre slike steder langskysten av Sør-Norge i reformasjonshundreåret.9 Bare Båhuslen og de sentrale deleneav Vestlandet var helt uten ladesteder.10

De fleste ladestedene lå på grunn som tilhørte ulike gårder, som regel kystgårder.Fra enkelte steder, bl.a. Holmestrand og Sandefjord, vet vi at stranden ved slikehavner ble oppfattet som allmenning av bøndene i distriktet, som brukte den til ålegge opp tømmer og trelast for utskipning.11 En rekke ladesteder har da også (ihvert fall opprinnelig) hatt navn som slutter på -strand, som Åsgårdstrand i Borre,Holmestrand i Botne, Hvitstenstrand (seinere: Hvitsten) i Vestby, alle med gårds-navn som første ledd. I noen tilfeller er dette gårder som i dag ligger et godt stykkefra kysten, som Holme i Våle og Hvitsten i Vestby, men de må opprinnelig hastrukket seg ned til kysten, eller i det minste hatt strandrett (det vil også si fiskerettmed landnot) der.

Det var kystskogene som først ble utnyttet, siden de sto lageligst til for eksport.Fram til omkring 1660 var trelasthandelen fri, og den ble på 1500-tallet i storutstrekning drevet av bønder, som leverte tømmer og trelast direkte til skipene påhavnene – det vil si på ladestedene – der innen- og utenlandske kjøpmenn ogskippere kom for å kjøpe trelast og selge korn, jern, tekstiler og andre varer sombøndene trengte.12 Selv om bøndenes handel og rettigheter på ladestedene komunder økende press, spesielt fra borgerskapet i kjøpstedene, overlevde en del avbøndenes ladesteder også etter at trelasthandelen var blitt et borgerlig monopol i1662. Det var et uttrykk for dette når bonden Torsten Kolbjørnsen i Råde så seintsom i 1675 kunne hevde at Krogstad hadde vært et ”bondeladested ... fra arilds

135

9. Smålenene hadde således 15-20, Brunla og Tønsberg len (våre dagers Vestfold) omtrent like mange,og Follo mellom 5 og 10 ladesteder rundt år 1600. Oslofjordområdet kan da ha hatt nesten 50 ladest-eder. F.-E. Eliassen, Ladestedene i Follo – hva var de egentlig?, Follominne 1999b: 21-34. F.-E.Eliassen, Ladestedene i Smålenene, Østfoldarv 2008: 71-78. P. Nymoen, Hella – et sted å hlaða? – 3arkeologiske blikk, Njotarøy Årbok for Nøtterøy Historielag, 2005: 34-48.

10. Om Båhuslen, se Aktstykker til de norske stendermøters historie, Bd.1: 638-639, 644, 647 (1647).11. Eliassen 1999: 60-61.12. S. Tveite, Skogbrukshistorie, særtrykk av Skogbruksboka, bd.4, Oslo 1964. S. Dyrvik m.fl., Norsk

økonomisk historie 1500-1970, bd.1, Bergen 1975. F.-E. Eliassen, Mandal bys historie, bd.1, Mandal1995: 33-40.

tid”.13 Utenfor trelasthandelens kjerneområde på Østlandet og Sørlandet bestobøndenes ladesteder enkelte steder helt til midten av 1700-tallet.

Enkelte ladesteder, særlig i Smålenene (våre dagers Østfold), lå på adeligesetegårders grunn, og var primært utskipningshavner for godsets trelast. Det gjaldtf.eks. Krokstad (under Tomb) og Elinkilen (under Elingård).

Selv om trelasthandelen var grunnlaget for de fleste og viktigste ladestedeneseksistens, var enkelte av dem, spesielt på Sørvestlandet, basert på utførsel av andrevarer, som kjøtt og fetevarer (smør, talg), fisk og hummer, eller kalk (fra Slependenved Christiania). Helt på slutten av 1700-tallet, i 1799, fikk Stavern ladesteds-rettigheter, men bare til handel med innenlandske varer.

Bebyggelse

Kjernen i et ladested var, som vi har forstått, en havn, og en opplagsplass. På 1500-tallet var det vanligvis ingen permanent bebyggelse på ladestedene. På de mestsentrale stedene må det ha dannet seg nærmest faste markeder i sommerhalvåret,og i hvert fall i Son var det et viktig marked i første halvdel av 1500-tallet.14

Bøndene f.eks. i Tønsberg og Brunla len (dagens Vestfold) forutsatte så seint sompå midten av 1600-tallet at det ikke skulle stå hus på deres ladesteder, og den førstebebyggelsen i Holmestrand og Sandefjord ble sett på som en krenking av bøndenesladesteder.15

Alt fra 1500-tallet og i økende grad utover 1600-tallet kom bøndenes handelog rettigheter på ladestedene under stadig sterkere press, først og fremst fra borger-skapet i kjøpstedene. Etterhvert som tømmeret matte hentes stadig lenger inne ilandet på Østlandet og Sørlandet, ble utførselen sentralisert til havner – ladesteder– ved elvemunningene. Det var først og fremst mangel på et stort omland (somigjen var avhengig av gode kommunikasjoner, først og fremst i form av vassdrag)som knekket mange av de gamle ladestedene. Samtidig kom de økende kravene tiltransport, organisering og kapital til å favorisere borgerne på bekostning avbøndene.

Fastboende mellommenn slo seg ned ved havnene – med grunneiernes tillatelse,og mot å betale en årlig grunnleie til disse.16 Det var handelsmenn med og utenborgerskap, som kjøpte opp trelast av bøndene og solgte videre til fremmede

136

13. K. Dørum og P.G. Norseng, Rådes historie 1000-1837, bd.2, … vendt mot kontinentet, Råde 2005:200.

14. Diplomatarium Norvegicum, bd.III, nr.1166 (21.7.1548). Eliassen 1995, Bd.I: 33-40. Eliassen1999b:23.

15. Eliassen 1999: 60-61.16. Å slå seg ned på annen manns grunn uten tillatelse, ble kalt jordran, og ble sett på som en alvorlig

forbrytelse. At selv små tettsteder skulle kunne ”vokse fram” uten grunneieres tillatelse og medvirkning,er derfor helt urealistisk. Eliassen 1999: 52-60.

skippere, og kjøpte importvarer til bøndene av de samme. En sjelden gang kan viidentifisere den første bofaste mellommannen – som Morten Baad i Mandal i 1560-årene.17 Etterhvert kom det også andre bofaste til: håndverkere, kroholdere og t.o.m.myndighetspersoner – først og fremst tilknyttet tollvesenet. Dermed oppsto detgradvis små tettbebyggelser på de viktigste ladestedene. Foruten Mandal gjaldt detrundt 1600 Arendal og Grimstad, men alle disse forble lenge svært små.18 Unntaketlå lengre nord, ved Oslofjorden.

I Smålenene oppsto det allerede tidlig på 1500-tallet et tettsted ved Mos-sesundet, omtrent på samme tid og med samme slags beligghet som den nye kjøp-staden Oddevald (Uddevalla) lenger sør: ved en elvemunning med sagfoss, tett veden havn. Ved Moss ble noen av de første oppgangssagene i Norge satt opp rett etterårhundreskiftet 1500, og der oppsto det tidlig en by, som hadde omkring 700 inn-byggere i 1660-årene.19

På flere ladesteder kan det påvises tydelig tettstedsvekst fra ca. 1620, ved hjelpav så ulike kilder som skattelister, gjestgiver- og andre privilegier, bestallinger (utnev-ningsbrev) til tollere og dendrokronologiske dateringer av stedenes eldste ståendehus. Det gjaldt bl.a. Bragernes, Sandefjord, Porsgrunn, Kragerø, Risør og Molde.I 1660-årene hadde ni ladesteder tilstrekkelig størrelse og funksjoner til å regnessom virkelige byer: Bragernes og Strømsø (som med nærmere 2500 innbyggere varpå størrelse med de fleste kjøpstedene), Moss, Halden, Larvik, Porsgrunn, Kragerø,Risør og Molde.20

Privilegier

Da det norske tollvesenet ble organisert fra 1630-årene av, og i enhetlig form undereneveldet i 1662, ble mange gamle ladesteder gjort til tollsteder. ”Ladested” ble daen egen kategori av eksporthavner, der det bare var tillatt å utføre trelast (og fiskfra en del av de vestlandske), og der bare dansk korn, men ingen ”fremmede” (dvs.utenlandske) varer ble tillatt importert.21 En kjøpstad var et sted (fram til sluttenav 1700-tallet alltid en by) med rett til inn- og utførsel av alle tillatte varer, og somregel (men ikke alltid) med egne styringsorganer.22

I utgangspunktet var ladestedene ikke underlagt bestemte kjøpsteder. Det førtetil konkurranse mellom hele fem byer (Landskrone, Helsingør, Stavanger, Skien og

137

17. Eliassen 1995, bd.I: 40-41.18. Eliassen 1999: 61-62.19. Helle m.fl. 2006: 160-161, 163. L.T. Andressen, Moss bys historie, Bd.1, Moss 1984: 100-145.20. Helle m.fl. 2006: 160-163, med fotnoter. 21. H.-J. Jørgensen, Det Norske Tollvesens historie fra middelalderen til 1814, Oslo 1969: 68-69, 113-

117.22. Imsen og Winge 1999: 203 (art. ”kjøpstad”). Noen kjøpsteder fikk (i praksis for noen tiår) felles

byfogd/magistrat med en naboby: Risør med Arendal, Kragerø med Skien.

Oslo/Christiania) om handelen i Mandal fram til grunnleggelsen av Christiansand(1641). I Moss knivet tre kjøpsteder om kontrollen: Tønsberg, Oslo/Christianiaog Fredrikstad, inntil Fredrikstad trakk det lengste strået i 1662.

Ved kjøpstadsprivilegiene av 1662 ble en rekke ladesteder nedlagt, og de somfikk bestå, ble underordnet hver sin kjøpstad – Molde og Lille-Fosen underTrondheim; Arendal, Risør og Kleven (Mandal) under Kristiansand; Kragerø,Langesund, Brevik og Porsgrunn under Skien; Larvik, Holmestrand og Strømsøunder Tønsberg; Bragernes, Drøbak, Son og Hølen under Christiania; og Moss ogHalden under Fredrikstad. Hensikten var å sentralisere handelen – og spesielttrelasthandelen – til de eksisterende kjøpstedene. Men allerede i det første årtietetter 1662 fikk fire av disse ladestedene (Bragernes, Halden, Kragerø og Larvik)egne kjøpstadsrettigheter, fulgt av ytterligere tre (Moss, Arendal og Risør) rundt1720 og Holmestrand i 1752.23

Bestemmelsene om ladestedene var dels å finne i tollrullene, dels i privilegie-brevene til de kjøpstedene som ladestedene hørte inn under, og i noen tilfeller iandre privilegiebrev, som grevskapsprivilegiene for Jarlsberg og Larvik, ellerprivilegier til enkeltindivider, som kjøpmenn på ladestedene. Dette førte tidvis tiluklare tilstander, med motstridende bestemmelser i ulike dokumenter. F.eks. kunneen by som Kragerø bli regnet som ladested i tollrullen lenge etter at den hadde fåttprivilegiebrev som kjøpstad.24 Og fram til oppryddingen i 1797 (se nedenfor)skapte det en broket flora av ulike typer ladesteder med mer og mindre omfattenderettigheter. For det første ble det gitt eksportrettigheter til en rekke steder, institu-sjoner og individer – havner, verk, bruk, gods, proprietærer og kjøpmenn, slik atdet oppsto et differensiert og stadig mer uoverskuelig sett av lokale, institusjonelleog personlige ”ladestedsrettigheter”, av forskjellig innhold og rekkevidde: Fra inn-skiping av proviant og utskiping av produktene fra et verk, bruk eller gods, tilutførsel til norske, dansk-norske eller også utenlandske havner, fra steder med elleruten eget tolloppsyn. Det ble til og med gitt individuelle ”kjøpstadsrettigheter” tilto kjøpmenn i ladestedet Drøbak, Niels Carlsen og Ulrich Bugge, som i 1785 fikkpersonlig rett til å handle direkte med utlandet, noe som var forbudt for Drøbaksøvrige borgere!

Det hendte også en enkelt gang at en kjøpstad ble degradert til ladested – detskjedde med Stavanger i 1686, men allerede fire år seinere fikk byen tilbake sinekjøpstadsrettigheter.25

Mot slutten av 1700-tallet ble de formelle forskjellene mellom kjøpsteder ogladesteder mer og mer utvisket, ved at stadig flere ladesteder – først Porsgrunn(1765), seinere Mandal og Flekkefjord (1779/80) fikk de samme rettighetene tilutenrikshandel som kjøpstedene hadde. Og med den liberale tolrullen av 1797 ble

138

23. Helle m.fl. 2006: 202-206.24. Helle m.fl. 2006: 20525. Helle m.fl. 2006: 205.

disse rettighetene utvidet til alle de da eksisterende, tillatte ladestedene.26 Helt påslutten av århundret ble det også for første gang utstedt egne ladestedsprivilegier– til de tidligere strandstedene Grimstad, Farsund, Egersund og Stavern.

I løpet av 1700-tallet fikk også de fleste av de ladestedene som var blitt reellebyer i kraft av innbyggertall og sentralfunksjoner,27 egne styringsorganer ogoffentlige tjenester, som havnefogd og havnekommisjon, eget politi- og brannvesen,vektere, skorsteinfeiere, og et rudimentært helsevesen. Flere av ladestedene fikk ogsåen borgerrepresentant eller to, og de største fikk også egne forlikskommisjoner i1797.28Dermed kan vi – heller enn å skille skarpt mellom kjøpsteder og ladesteder– snakke om et 30-tall byer omkring år 1800, med stort sett de samme handels-rettighetene og med større eller mindre grad av selvstyre.

”Kandidatbyer”

I 1841 skrev Anton Martin Schweigaard en utredning om norsk handelsrett.29

Denne betenkningen ble det viktigste forarbeidet til den liberale Handelsloven av1842. Det Schweigaard skrev, kom til å farge synet på ladestedene, ikke bare i denvidere saksgangen, men også i ettertid. ”Oprindeligvis”, skrev han, ”vare alle Lade-steder et Slags Byer af anden Rang, hvori Handelsnæringen var underkastet særdelesIndgribende Indskrænkninger”. Videre påpekte han at de aller fleste ladestedenehadde oppnådd samme rett til utenrikshandel som kjøpstedene, og konkludertemed at ”Ladestederne, med Undtagelse af enkelte mindre, have en ligesaa udstraktog fuldkommen Handelsret, som de egentlige Kjøbstæder” – hvilket vi også harkunnet konstatere.

Handelen ble, som kjent, frigitt i 1842. Mer vesentlig fra vårt perspektiv erdet imidlertid at Schweigaards oppfatning av ladesteder som et slags andrerangsbyer også festet seg og ble til politikk. Finansdepartementet fastslo at forskjellene ihandelsrettigheter mellom kjøpsteder og ladesteder stort sett var bortfalt, og athovedforskjellen nå var at kjøpstedene hadde flere offentlige tjeneester enn lade-stedene, noe som også påla kjøpstadsboerne større utgifter. Derfor haddedepartementet ”fundet det hensigtsmæssigt, at nys oprettende Handelssteder fordet förste (= i første omgang) giöres til Ladesteder og ikke til Kjöbstæder, hvorvedde forskaanes for alle de större Afgivter, som Kjöbstadskommuner have at bære,men hvorved de ogsaa tillige maa undvære de Fordele, som disse större Afgivtermedföre for Byerne. ... Naar Anleggene imidlertid efter Haanden have naaet ensaadan Betydenhed, at de kunne taale at bære de med en Kjöbstad uadskillelige

139

26. Helle m.fl. 2006: 206.27. Se innledningen til dette bindet.28. Helle m.fl. 2006: 206, 213-214.29. A.M. Schweigaard, Den Norske Handelsret, Christiania 1841.

Byrder, ville formentl(ig) ogsaa deres Indvaanere finde sig vel tjente med at paatagesig de tilsvarende Fordele.” Finansdepartementet mente likevel ”at der ikke kanblive Tale om at forandre et Ladested til en Kjöbstad, saafremt Stedets Indvaanereikke önske at underkaste sig de forögede Udgivter.” Av sistnevnte grunn ble Flekke-fjord kjøpstad i 1842, men ikke Mandal og Farsund.30

Dermed var en ny bypolitikk lansert, og ladestedsbegrepet hadde fått et nytt,offisielt innhold. Et ladested var fra da av en ”kandidatby” som aspirerte til fullbystatus som kjøpsteder, men som (ennå) ikke oppfylte de funksjonelle ogstrukturelle krav til fullverdige byer, og/eller ikke ville påta seg de økonomiske for-pliktelsene forbundet med disse. Det dreide seg først og fremst om utgiftene tilkjøpstedenes administrasjon (magistrat, kemner, dommer), samt til enkelte andreoffentlige tjenester som stadslege og borgervæpning. Men på det tidspunktet varkjøpstadsstatusen mer et spørsmål om nettopp det – status. Merutgiftene var små,sammenliknet med de raskt økende kommunale utgiftene fra 1840-årene av.31

Strandsteder – bygdebyer eller bygdeslum?

Mens betegnelsene kjøpsteder og ladesteder var knyttet til stedenes funksjoner, førstog fremst i forbindelse med handel og skipsfart, var betegnelsen strandsted énsidigknyttet til bebyggelsen: Et strandsted var en husklynge, et lite tettsted, ved kysten,uten noen formelle rettigheter eller privilegier. Betegnelsen er kjent seinest fra 1700-tallet, men fenomenet har eksistert i hvert fall fra begynnelsen av 1600-tallet, ogkanskje tidligere.32 Begrepet er også blitt brukt om en tidlig fase i de norske mid-delalderbyenes utvikling („strandstedsfasen”),33 men her skal vi holde oss til stedersom bar betegnelsen i sin samtid, det vil fra 1700-tallet og framover.

Det er helst strandstedene på Vestlandet som er blitt studert og beskrevet.34

Strandstedene i Rogaland, og særlig i Ryfylke og på Karmøy, er spesielt godtdokumentert, også i tida før 1800.35 I andre studier har strandstedene blitt sett på

140

30. Riksarkivet, Finansdepartementet, Kopibok D, nr.224, 1842, nr.94 (8.2.1842), jfr. Justis-departementet, kopibok C, nr.121, 1842, nr.337 (28.2.1842). Eliassen 1995, bd.II: 219-224.

31. Helle m.fl. 2006: 281. Eliassen 1995,bd. II: 220, jfr. 205-224.32. Imsen og Winge 1999: 430.33. P.A. Munch, Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge i Middelalderen. Moss 1849.

Jfr. Helle m.fl. 2006: 43.34. K. Helle (hovedred.), Vestlandets Historie, Bergen 2006, bd.2: 145-147, 174, 210, 216, 227. 35. R. Høibo (red.), Strandstader i Ryfylke. Folk i Ryfylke – Årbok for Ryfylkemuseet, 1995, Sand 1995.

N. Tjeltveit, Strandstader i Ryfylke, Ætt og Heim 1993, Stavanger 1993: 111-134. F. Fyllingsnes,Karmøys historie – furet, værbitt over vannet. Bind III, fra reformasjonen til 1800, Karmøy 2004:94-109, 301-312. R. Svendsen, Fra husklynge til by. Skudeneshavn 1835-1875. Aksdal 1996. E.H.Grude, Hus og innbyggere i gamle Skudeneshavn. Skudeneshavn 1975. E.H. Grude, To strandsteder.Sogndalstrand og Egersund før 1800, Sjøfartshistorisk Årbok 1978, Bergen 1979: 261-289. E.H.Grude: Egersund fram til 1880. Strandsted og ladested, Egersund 1996.

først og fremst som 1800-tallsfenomener.36 Men fra Trøndelag finnes det en hoved-oppgave om Orkdalsøra på 16- og 1700-tallet.37 Også på Sunnmøre stammet deeldste strandstedene fra tidlig nytid.38

Strandstedene lå oftest ved kommunikasjonsknutepunkter, der det var myeferdsel – der dal møtte fjord, der fjorder støtte sammen, der veier nådde sjøen.Mange strandsteder lå ved et kirkested, der folk møttes. På 1700-tallet lå det oftegjestgiverier i strandstedene, enten disse var et av opphavene til tettbebyggelseneller ble etablert på steder der det alt bodde en del folk, og bidro til stedets viderevekst.39 I strandstedene foregikk det en del lokal handel, håndverk, og det ble drevetnoe sjøfart, spesielt fraktefart, og fiske. Strandstedene er blitt kalt ”tette byg-desamfunn med variert næringsaktivitet” og ”som små landsbyer, skilt frabondesamfunnet omkring”.

Strandstedene har mange steder ligget på ulike gårders grunn, i likhet med lade-stedene. Det var tilfelle både på Østlandet, Sørlandet, sør på Vestlandet og iTrøndelag. Men i Sogn og Fjordane og på Sunnmøre lå flere av strandstedene ihvert fall delvis på allmenningsgrunn, flere steder slik at stranden med buer ognaust var allmenning, mens grunnen innenfor tilhørte de nærmestliggende gårdene.I prinsippet ble allmenninger betraktet som kongens eiendom, mens all annengrunn lå til ulike gårder og dermed tilhørte eierne av disse. Ofte var det imidlertidstrid om eiendomsretten til grunnen i strandstedene på det sentrale og nordre Vest-landet.40

Det lå i selve begrepet at strandstedene var bebygd, og som regel også bebodd.Men de fleste var svært små, med bare en håndfull bolighus, de fleste små og enkle,med fra noen titalls til et par hundre innbyggere i siste halvdel av 1700-tallet ogomkring 1800. Men enkelte strandsteder var større, og noen få var i realiteten småbyer. Det gjaldt Egersund, Farsund, Grimstad og Stavern, som hadde 300-600 inn-byggere før de fikk ladestedsrettigheter i 1790-årene.41 Av ca.10 angitte strandstederi Rogaland i 1758 og 1801 hadde ingen over 200 innbyggere, og halvparten bareomkring 50.42

141

36. E. Grytli, Strandstedet Surnadalsøra 1850-1980. En bygnings- og bebyggelseshistorisk analyse av etstrandsted på Nordmøre. Dr.avhandling, NTH 1993. E. Grytli, Strandstedene, våre besteforeldresbygdebyer, Fortidsminneforeningens årbok 1994: 183-202. E. Grytli, Strandstadomgrepet, i Høibo(red.) 1995: 16-27. Aa. Engesæter, Sogndalsfjøra 1801-1875. Trekk av den sosiale og økonomiskehistoria i ein strandstad. Upublisert hovudoppgåve i historie, Universitetet i Bergen 1976. Se ogsånote 18.

37. B. Olsen, Befolkning og økonomi – en studie av strandsitterstedene Nerviksøra og Hovsøra 1665-1801. Upublisert hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1982.

38. H. Vreim, Buer og naust.Særtrykk av Fortidsminneforeningens årbok 1933.39. A. Lillehammer, Framveksten av dei eldste strandstadene i Ryfylke, i Høibo (red.) 1995: 9-15.40. Eliassen 1999: 299-300. Jfr. Vreim 1933: 3-4, 8-9, 11-12 og Engesæter 1976: 14-15, 19-20.41. Helle m.fl. 2006: 146.42. Folketelling 1801 Rogaland. Rogaland Historie- og Ættesogelag, Stavanger 1994: 19, 83, 128, 230,

244, 253, 317, 330, 345. Se også Sjæleregister for Rogaland 1758. Rogaland Historie- og Ættesogelag,Stavanger 2000: 24, 41-46, 51, 89, 129-130, 137, 144, 188-189, 203, 207.

På 1700-tallet forekom betegnelsen ”strandsittersted” synonymt med strand-sted, siden de fleste innbyggerne gjerne ble kalt strandsittere. Dette var en ”sekke-betegnelse” på en restkategori utenfor embets-, borger- og bondestanden, somomfattet bygdehåndverkere, småhandlere, kroholdere, fiskere, fraktemenn, dagleiereog andre som normalt eide sine hus selv, men leide grunn – eller bodde på allmenn-ingsgrunn (se ovenfor).43 På 1700-tallet var den sosiale sammensetningen avstrandsittersamfunnene nokså varierende. De få som utviklet seg til byer (Egersund,Farsund, Grimstad, Stavern) hadde samme sosiale struktur som andre byer, meden liten overklasse av lokale embetsmenn og storkjøpmenn, en noe større middel-klasse av tjenestemenn, småkjøpmenn, håndverksmestere og noen folk i ”frie yrker”.Orkdalsørene hadde mange innbyggere som var knyttet til Løkken kobberverk, ogStavern hadde mange militære, knyttet til flåtebasen Fredriksvern. Befolkningen ide øvrige strandstedene besto ellers av noen få småkjøpmenn og gjestgivere og endel sjøfolk, militære og fattige.44 Enkelte av dem, som Sogndalsfjøra, ble oppsam-lingsplasser for fattige og marginaliserte individer i bygdesamfunnet – det AageEngesæter har kalt ”bygdeslum”.45

På 1800-tallet oppsto det en rekke nye strandsteder langs kysten, spesielt påVestlandet, og de gamle gikk gjennom et ”hamskifte”, i likhet med byg-desamfunnene omkring, og heller litt tidligere enn det er vanlig å datere hamskifteti bondesamfunnet. 1800-tallets strandsteder fikk klarere sentrumsfunksjoner i sinedistrikter, ofte med offentlige institusjoner (kommunale tjenester, lensmann, skole),bank, handelsbedrifter, transportanlegg (dampskipskai, fergeleie) og fabrikker(meieri, mølle, verft m.m.). Da ble mange strandsteder til små ”bygdebyer”, oglevekårene ble bedre, slik at f.eks. Sogndalsfjøra mistet sin karakter av bygdeslum.46

Også på 1800-tallet vokste de største og mest dynamiske strandstedene, somÅlesund, Haugesund og Skudeneshavn, fikk ladestedsrettigheter og ble virkeligebyer. Etter hvert fikk både de to førstnevnte og enkelte eldre ”kolleger”, som Grim-stad, kjøpstadsrettigheter.47 Men både før og etter 1800 var det bare ytterst sjeldenat strandsteder utviklet seg til byer.

142

43. Imsen og Winge 1999: 430. R. Hutchison, De små hjulene. En artikkel om strandsitterens betydningfor utviklingen av lokale økonomier langs Agder- og Telemarkskysten på 1600-tallet, Heimen 2005:275-290. Hutchison går imidlertid altfor langt i retning av å betrakte strandsitterne som en homogensamfunnsgruppe.

44. O.A. Abrahamsen, Farsund bys historie, Bd.1. En by blir til. Fra stedets oppkomst til 1850. Farsund1997: 161-171. Grude 1996: 59-68, 144-157. Olsen 1982. Engesæther 1976. Lillehammer i Høibo1995: 13-14.

45. Engesæter 1976: 37-42, 55.46. Helle (hovedred.) 2006, bd.2. Grytli 1993, 1994. Tjeltveit 1993. Høibo (red.) 1995. Engesæter 1976:

207-210.47. R. Østensjø, Haugesund, Bind 1, 1835-1895, Haugesund 1958. J. Anderssen, Aalesund og omegns

historie i ældre og nyere tid, Ålesunds Museums Akademi skrift nr.IV, Kristiania 1904, nytt opptrykkFørde 1973. B. Ebbell i Grimstad bys historie, Grimstad 1923: 184-235. Svendsen 1996: 124-137.

Konklusjon

De aller fleste strandstedene og mange ladesteder utviklet seg aldri til byer, mentilhørte den voksende underskogen av tettsteder som verken befolkningsmessig,funksjonelt, strukturelt, eller formelt kan regnes som byer. Men noen få strandstedermaktet dette spranget, enkelte av dem ble reelle byer allerede mens de formelt varstrandsteder, noen avanserte til ladesteder, og tre-fire klatret helt til topps i 1800-tallets formelle byherarki, og ble kjøpsteder. De få strandstedene som ble byer, varde største og hadde tidlig flersidige sentralfunkjsoner i sitt distrikt.

Blant ladestedene var det flere som ble byer i perioden 1500-1840. Etter dettetidspunktet ble ”ladested” en egen bykategori, samtidig som nesten alle ladestedeneble egne kommuner. I tillegg rykket et ganske stort antall ladesteder opp i kjøp-stedenes rekker fra 1660-årene og framover, slik at et stort flertall av alle norskebyer rundt 1800 hadde en bakgrunn som ladesteder, i fortid og/eller samtid.

Modeller for urbanisering?

I hvilken grad kan det vi vet om ladesteder og strandsteder fra den relativt kilderikeperioden etter ca. 1600 kaste lys over norsk urbanisering i tidligere, kildefattigetider fra jernalder til og med middelalder?

For det første virker det ganske klart at svært få om noen ladesteder eller strand-steder som er kjent fra tidlig nytid, har – etter det vi kjenner til i dag – hatt en tett-bebyggelse i seinmiddelalderen eller enda tidligere. Som havner og opplagsstederhar mange ladesteder utvilsomt eksistert lenge før år 1500, og vi kan ikke utelukkeat det har stått ett og annet hus på enkelte av dem. Men at de skal ha vært byereller tettsteder av noen størrelse på et så tidlig tidspunkt, har vi ingen holdepunkterfor å hevde. Det ville for det første, som vi har sett, stride mot selve idéen om”bøndenes ladesteder”. Strandstedene var pr. definisjon små tettsteder med vissesentrumsfunkjoner i sine distrikter. Men knapt noe strandsted kan spores lengrebakover i tid enn til1600-tallet, og de få som eksisterte da, var svært små ogåpenbart i første fase av sin framvekst. Et mulig unntak var Levanger, med visseurbane trekk i middelalderen, men det var neppe noe mer enn et marked, og ikkenoe egentlig strandsted, i tidlig nytid.48 Samtidig må vi være åpne for at steder harskiftet funksjon og struktur over tid, og at enkelte kan ha gått inn og ut av byrolleni ulike perioder.

På et slikt mer generelt og prinsipielt nivå lar det seg gjøre å trekke noen flerekonklusjoner med mulig overføringsverdi til tidligere perioder. For det første ser viat det i perioder har vært stor dynamikk i utviklingen av handelssteder, tettsteder

143

48. Se Jan Brendalsmos artikkel i denne boka.

og byer i Norge, og glidende overganger mellom ”land” og ”by” – spredtbygd ogtettbygd – med mange overgangsformer. Vi fanger mer av virkeligheten ved åsnakke om mer eller mindre urbane fenomener, ut fra ulike parametere –sentralfunksjoner; fysisk, økonomisk og sosial struktur; formell status og selvstyre.49

For det andre kan vi lære at vi ikke må stirre oss blinde på termer og for-maliteter. Det har eksistert reelle byer – vurdert ut fra størrelse, struktur og funk-sjoner – uten eller med bare begrensede formelle rettigheter og egne styringsorganer.Og de har gått under flere ulike betegnelser: I tidlig nytid kjent som kjøpsteder(nesten alle), bergsteder (begge de norske), ladesteder (mange) og strandsteder(noen få). Derfor er det liten grunn til å tro at alle middelalderbyer ble betegnetmed same term, som kaupstad eller civitas, eller at de alle hadde samme politisk-juridiske status.

Dessuten ser vi at begreper forandret innhold over tid, og til dels hadde ulikebetydninger på samme tid. Når dette var tilfelle i enevoldstida, en periode medsterk kongemakt og en sentralisert privilegiepolitikk, er det all grunn til å tro at detsamme – og trolig i enda større grad – var tilfelle i tidligere perioder.

Endelig er det grunn til å understreke eiendomsforholdenes betydning i byerog tettsteder. Riktignok var det ingen entydig sammenheng mellom eiendomsrettentil hus og grunn, men ingen bebyggelse kunne anlegges uten tillatelse og troliganvisning fra en eller flere grunneiere. Det er derfor all mulig grunn til å se nærmerepå grunneierne der byer og utvekslingssteder ”oppsto” i vikingtid og middelalder.Mye taler for at ulike konger kan ha grunnlagt Trondheim, Sarpsborg, Oslo,Bergen, Hamar og Stavanger som grunneiere og ikke bare som fyrster.50 Og kon-trollen over markedsplasser og anløpssteder i århundrene før var ganske sikkertknyttet til eiendomsretten til grunnen, slik også flere av de andre artiklene i denneboka indikerer.

Summary

Export ports and coastal villages: Ladesteder and strandsteder in Norway fromthe Middle Ages to the nineteenth century

The article analyses the shifting and often ambiguous realities behind the termsladested (“lading-place”, export port) and strandsted (“beach settlement”, coastal

144

49. Det finnes flere avanserte modeller for å identifisere og gradere urbane steder, som regel basert på etantall kriterier, der de største, mest sentrale og ofte eldste byene skårer høyt på alle, mens mindre,mindre sentrale steder skårer lavt og ofte ujevnt på ulike kriterier, slik at noen av dem framstår somfor ensidige til å bli klassifisert som reelle byer, mens andre befinner seg nær ”den urbane terskelen”og noen faller utenfor bydefinisjonen ut fra en helhetsvurdering basert på alle kriteriene. Se også inn-ledningen til denne boka.

50. Eliassen 1999: 42-44.

village) from the late Middle Ages till the industrial age. Ladested was originally adescriptive term for a harbour without a permanent settlement, where ships wereladen with goods for export. In the seventeenth century, it became a formal fiscalcategory, a privileged export port for timber or fish, and in the mid-nineteenthcentury a “candidate town” with limited urban status. A strandsted was simply asettlement on the coast without any formal status or privileges, in the early modernperiod sometimes a small central place for a local community, sometimes a “ruralslum”, in the nineteenth century often metamorphosed into a “rural town” withadministrative and industrial functions. The study brings out the dynamic devel-opment of trading places, population clusters and small towns in the period, anddemonstrates the fluid and changeable character of the urban-rural border zone.This find has wider implications, showing that formal terms and categories cancover widely different realities, with changeable contents over time, and places withsimilar structures and functions may appear under different labels. Often it wouldmake more sense to speak about degrees of urbanity on the basis of different criteria– central functions, population size, economic and social structure, and differentforms and degrees of self-government.

145

I gråsonen mellom gården og byen.

Et kildeproblem eller et definisjonsspørsmål?*

Jan Brendalsmo

Innledning

Hva skiller en gård fra en by – hva karakteriserer disse diffuse ”mellomting” somkan observeres ”å komme og gå”: hvorfor blir noen av disse byer mens andre etteren tid blir regulære gårder igjen? I artikkelen oppsummeres og diskuteres his-torikken for syv gårder i Trøndelag ved skriftlige og arkeologiske kilder, gårder somi 1661 hadde det fellestrekk at det der bodde et større antall husmenn ogstrandsittere og at flere av disse var utøvere av et handverk. Perioden som under-søkes er ca. 800-1900. Undersøkelser av denne typen vil kunne bidra til diskusjonenav fenomenet tettsteder i en større sammenheng.

Skattematrikkelen 1661

En gjennomgang av skattematrikkelen 1661 for Trøndelag1 viser at det i noen sværtfå tilfeller da fantes gårder som skilte seg fra den jevne masse av gårder i de tofylkene. I 1661 eksisterte det i alt 4265 gårder i Trøndelag, oppdelt i 6250 bruk ogsom samlet hadde 6830 oppsittere (husmenn og strandsittere ikke medregnet).2 Påsyv av de 4265 gårdene ble det ført opp et større antall strandsittere og/eller hus-menn. Matrikkelen har nok av eksempler på gårder med husmannsplasser ogstrandsitterboliger, men aldri i slikt antall som på disse syv gårdene. Flere av hus-mennene/strandsitterne på de syv gårdene ble dessuten ført med yrkesbetegnelsesom viste at de drev et handverk, alt fra gullsmed til skomaker (tab. 1).

* Takk til Carsten Paludan-Müller for kommentarer og innspill til sluttmanus.1. Skattematrikkelen 1661, Skrifter utgitt av Samnemnda for lokalhistorisk gransking i Nidaros Bis-pedøme, bind 6-11, Trondheim 1973-1995.

2. A. Dybdahl, Jordeiendomsforhold og godseiere i Trøndelag, Steinkjer 1989: 44 ff, 51.

Tabell 1. Gårder i Trøndelag 1661 der det i skattematrikkelen blir ført et langt høyere antall hus-menn/strandsittere enn på de øvrige gårdene, og der det blant disse finnes et antall handverkere.

Av de syv gårdene ligger Uthaug på utsiden av Fosenhalvøya i munningen avTrondheimsfjorden. De øvrige seks ligger spredt langs Trondheimsfjorden formunningen av hvert sitt dalføre: Steinkjer innerst og deretter Voll, Levanger,Værnes, Øy, og Hov/Gjølme/Nærvik ytterst mot fjordmunningen (fig. 1).

Hvilken karakter hadde disse syv bosetningskonsentrasjonene i 1661? Var denyetablerte, eller representerer de spor av tidligere tettsteder fra middelalder ellervikingtid? I dag er fem av disse syv stedene moderne tettsteder eller byer. Hvilkedrivkrefter ligger bak de endringer som finner sted på den enkelte gård i løpet avde siste ca. 1000 år?

Før 1661 finnes det svært få skriftlige kilder til disse gårdenes historie, unntaketer sparsomme opplysninger for Steinkjer og Levanger i sagaene hhv. desentralkirkelige jordebøker. Kun for Uthaug finnes det et begrenset arkeologiskmateriale, men ingen av stedene er arkeologisk undersøkt. På Værnes er flere avgårdens gravhauger fagmessig utgravd, men funnene fra disse gir ingen direkteinformasjon om bosetningen på stedet. Etter 1661 lar det seg gjøre i grove trekk åfølge samtlige lokaliteter fram til ca. 1900 ved hjelp av skriftlige kilder.

148

3. Opplysninger om grunneiere i seinmiddelalder etter A. Dybdahl, Matrikkel over sentraleid jordegodsi Trøndelag på reformasjonstiden, Senter for middelalderstudier, Skrifter nr. 13, Tapir forlag 1996.

Landskyld 1661

(spann)

Antall husmenn/

strandsittere

1661

Derunder

handverkere

Ved munningen

av

Grunneier i

seinmiddelalder3

Steinkjer

1

19 2 skreddere,

tønnemaker,

skomaker

Byaelva Erkesetet

Voll 12 12 maler,

skomaker, smed

Verdalselva Kronen +

erkesetet +

sentralkirke

Levanger 4 ! 22 4 skomakere,

kjøpmann,

gjestegiver

Levangerelva Erkesetet + litt

lokalkirke

Værnes 8 14 fergemann,

snekker

Stjørdalselva Kronen

Øy 4 6 - Gaula Erkesetet

Orkdalsøra

(Gjølme + Hov

+ Nervik)

3 + 2! + 2! 3 + 15 + 24 maler, baker,

gullsmed,

skomaker

2 smeder,

2 skreddere

Orkla Kronen +

kloster + kloster

Uthaug 9 ! 15 - - Adel

3

149

Fig. 1.Figuren viser beliggenheten av de syv gårdene som diskuteres i artikkelen, samt gården Nidarnes derkaupstedet og seinere byen Nidaros ble etablert. Heltrukken linje mot øst er grensen mot Sverige/Jemt-land. Mot vest Nordsjøen. Stiplede linjer viser grensene for de gamle trønderske fylkene. Tegner: ElinJensen.

De enkelte gårdene fram til 1661

Steinkjer

På Steinkjer i det gamle trønderske Sparbyggjafylke (fig. 2) skal Ladejarlene ha opp-rettet en kaupstad tidlig på 1000-tallet (”[…] let hæfia kaupstað i Stæinkerum”).Bruken av preposisjonen ”i” og ikke ”på” antyder at stedet ble oppfattet å være noeannet og mer enn en regulær gård. Jarlene hadde sitt hovedsete på gården Ladelenger ut langs Trondheimsfjorden, tvers av Nidelva for den da allerede eksisterendekaupstaden Nidaros (det seinere Trondheim). Periodevis skal de ha bodd i Steinkjerog fikk da ført dit ”[…] bæðe skatta oc skylldir”. Ved ett tilfelle omtales Svein jarlsjulegilde på stedet, og skipene skal ved den anledning ha ligget utenfor ellernedenfor stedet (”[…] tjaldat fyrir býnum”). I Fagrskinna og hos Snorre gis det klartinntrykk av at Eirik og Svein jarler bevisst satset på Steinkjer som sentrum i kon-kurranse med kong Olav Haraldssons Nidaros.4 Også i de yngre ættesagaene finnesomtale av at den øverste samfunnseliten forholdt seg til Steinkjer, men som detgjerne påpekes faller det vanskelig å se disse kildene som uavhengige og pålitelige.5

Nilsen mener det ”[…] høyst trolig har foregått handel og varebytte på stedet bådefør Eirik jarls tid og etter at Olav Haraldsson hadde vunnet makten”.6 Både Ladeog Steinkjer kan således, i følge Nilsen, betraktes som ”[…] Jarlenes forvaltnings-sentra”.7

Steinkjer ligger ved munningen av Byaelva på begge sider av denne, på de flatestrandbreddene. Steinkjer som gård er først nevnt i Aslak Bolts jordebok på 1430-tallet da den lå fullt ut til erkesetet8 med rundt 1 spann i skyld. Også i 1559 lågården med sitt ene spann til erkesetet,9 og i 1570 ble den lagt under kronen.10

Navnet Steinkjer synes opprinnelig å ha betegnet enten brokar eller en type fis-keinnretning, og først seinere har det glidd over på en mindre gård ved munningenav Byaelva.11 Noe mer bestemt om på hvilket tidspunkt opprettelsen av dennegården fant sted lar seg ikke si for sikkert. Det er likevel mulig at gården i 1661representerte en rest av den bosetning som ladejarlene hadde der tidlig på 1000-tallet.

150

4. H. Nilsen, Norrøne historieskriveres syn på de eldste norske byenes oppkomst og utvikling, Bergen1976: 105, 157 ff.

5. O. Skevik, Folk og fylker i fjerne tider — Inntrøndelags historie før 1600, utgitt av Nord-Trøndelagsfylkeskommune 1997: 145 ff. Det er her snakk om Grettesaga og Kjalnesingasaga.

6. Nilsen op.cit.: 351. 7. Ibid: 159. 8. O. Rygh, Norske Gaardnavne, bind XV, Kristiania 1903: 225.9. Dybdahl 1996 op.cit.: 75.10. J.W. Pedersen, Steinkjer 100 år, Steinkjer 1957: 37.11. Rygh op.cit. Trolig er sistnevnte tolkning (fiskeinnretning) den rette, i og med at det fra 1699 er

dokumentert fergemenn i Steinkjer.

På eller i Steinkjer i 1661 ble det registrert 19 husmenn. Da lå området på nord-siden av Byaelva til gården Egge (”Huussmender paa Eege grund ved Steenkier”). Dehusmenn som bodde på sørsiden av elva, på gården Steinkjers grunn, ble kun omtaltsom ”Huussmend wed Steenkier”.

151

Fig. 2.Figuren viser landskapet rundt Steinkjer i vikingtid/tidlig middelalder. Gårder som var i drift vedhøymiddelalderens maksimum, er avmerket. Middelalderske kirkesteder er markert med liggendekors. Vannstanden er justert etter landhevingen og strandkanten er identisk med dagens 5 m kote.Tegner: Elin Jensen.

Voll

Gården Voll ligger ved munningen av Verdalselva i Verdølafylke, på et områdebestående av store flater med sandavleiringer. På et tidspunkt mellom 1313 og 1430ble gården delt i 4 bruk,12 i 1661 benevnt Maritvoll, Mikvoll, Nestvoll og Østvoll,og ved reformasjonen satt kronen og erkesetet med 9 av gårdens 12 spann. De res-terende 3 spann var fordelt på sentral- og lokalkirkelige institusjoner. I 1661 ble detregistrert 3 handverkere (maler, skomaker, smed) og ytterligere 9 husmenn på Voll.

Levanger

Det nåværende tettstedet Levanger dekker ei lita halvøy der Levangerelva munnerut i Trondheimsfjorden (fig. 3). For Levanger i Skaunafylke finnes det et noefyldigere skriftlig kildemateriale.13 I Soga om Gunnlaug Ormstunge14 fortelles detom da Gunnlaug jaget etter Ravn for å hevne sin sak. Ravn dro over til Norge, tilTrondheimen, og oppholdt seg et par år “[…] der det heiter Levanger” (þar semheitir i Lifángri). Gunnlaug satte over til Norge og dro inn til Levanger etter Ravn.De kjempet på en plass oppe i fjellene mot Jemtland, og Gunnlaug ble dødeligsåret av et hugg i hodet. Videre heter det: “Sidan stelte dei med dei døde og setteGunnlaug på hesten hans etterpå og kom heilt ned til Levanger med han. Der låghan i tre dagar og fekk all teneste av ein prest. Etter det døydde han, og vart jordader ved kyrkja” (ok var þar iarðadr at kirkiu). I en av avskriftene av denne soga skalifølge Hallan begrepet kaupang på ett sted være benyttet som synonym for steds-navnet Levanger.15 De omtalte hendelsene skal ha funnet sted rundt 1008. Framtil 1868 sto det en steinkirke fra første halvdel av 1100-tallet i Levanger, så saga-omtalen av en kirke må i så fall gjelde en eldre trekirke på stedet. Bruken av preposi-sjonen ”i” og ikke ”på” antyder, her som også for Steinkjer, at stedet ble oppfattetå være noe annet og mer enn en regulær gård. Uavhengig av hvorvidt sagaen gjengirfaktiske, historiske hendelser, er det tydelig at det i alle fall på sagaens nedskriv-ningstidspunkt fantes en oppfatning av at området ved kirken hadde (hatt) entettere og større bebyggelse enn et regulært gårdstun.

152

12. Ibid: 120 ff. 13. E. Sandvik (Levangsmartnan i gammelti’n, Hovudoppgåve i historie, UiT, hausten 1980) har bl.a.

gjort en sammenstilling av hva som er skrevet om Levangsmartnan og dens forhold til jemtene, medhovedvekt på 1700-tallet. For den eldre perioden når det gjelder Levangers historie baserer han seg istor grad på N. Hallan, Skogn historie, Band IVa, Ålmenn bygdesoge for Skogn, Frol og Levanger,Verdal 1964.

14. Gunnlaugs Saga Ormstungu, udgiven for Samfund til Udgivelse af Gammel Nordisk Litteratur vedFinnur Jónsson, København 1916: kap. 12; Soga om Gunnlaug Ormstunge, omsett av Ivar Eskelandmed innleiing av Hallvard Magerøy, Oslo 1963.

15. Hallan op.cit.: 233. Dette mener O. Rygh likevel er uriktig, ”[…] da det beror paa en feilskrift i noglegamle haandskrifter af sagaen, og det er derfor i sidste udgave af denne rettet til Lifangr” (sitert etterR. Strømsøe, Levanger by`s historie, Tidsrommet 1836-1918, Verdal 1967: 22).

Videre skal det i en papiravskrift av en islandsk annal finnes en bemerkning om atda kong Magnus Lagabøter i juni 1274 hadde fått vedtatt landsloven på Fro-statinget, gjorde han en tur inn til Levanger — unevnt hvorfor.16 Det er rimelig åanta, i og med at kongens besøk på stedet er nevnt i samme åndedrag som nylandslov vedtas av landsdelens tingmenn, at Levanger da var av tilstrekkelig

153

16. A. Vestrum et al., Festskrift til Levangers 100-årsjubileum 18. mai 1936, Levanger 1936: 3.

Fig. 3.Figuren viser landskapet rundt Levanger i vikingtid/tidlig middelalder. Gårder som var i drift vedhøymiddelalderens maksimum, er avmerket. Middelalderske kirkesteder er markert med liggende kors.Vannstanden er justert etter landhevingen og strandkanten er identisk med dagens 5 m kote. Elveløpetved Levanger er justert etter eldre kart. Tegner: Elin Jensen.

viktighet for kongen til at han dro dit. Ikke eide han gården,17 så trolig var detandre funksjoner på stedet som gjorde besøket nødvendig.

Det neste skriftlige belegg for gården er i 1432-34, da Levanger nylig var blittgjort til erkebiskopens avlsgård (grangia Curie).18 Aslak Bolt hadde da skaffet segkontroll med det meste av gården og dermed bygselen, og denne ble beholdt framtil reformasjonen. I tillegg eide erkesetet andre rettigheter j Liffuangre:

Nota at stadheren j Nidros agher allan Sperdzgardhen j Liffuangre oc alla Skeggiabrekko sunnan at kirkionne nædhan at almana weginom nidher till ana vtanBakka klauster a ther j ij heldaland. Jtem nordan fire Lewangre, hart widhalmeningen, ligger mykin aker som heither Skyrta, oc ther jamsidis vidh j land-nordre annar aker som heither Nala kyta, en nidher fra mot annæ ligger godheraker som heither Langateigher

Om en ser den refererte innførselen i forhold til begrepsbruken for de samtidigebyene er det flere fellestrekk. Sperdzgardhen j Liffuangre kan uten problemer tolkessom navnet på en bygård. Når det gjelder Skeggia brekko sør for kirken, og somnevnes sammen med Sperdzgardhen, er det ut fra denne sammenhengen rimelig åoppfatte den som en langstrakt bygårdsparsell, da den skal ligge mellom almanaweginom og elva.19 Det andre strukturelle likhetstrekket er åkerstykker med egen-navn: Skyrta, Nala kyta og Langateigher. Karakteristisk nok er det nær ingen andresteder i denne jordeboka der åkerstykker blir referert til ved egennavn, og aldri såmange som tre samlet.20 Slik navngiving finner vi derimot innenfor middelalder-byenes takmark. Det tredje og siste trekket som skiller Levanger på 1430-tallet fraannen regulær gårdsbebyggelse er omtalen av almeningen, rimeligvis å tolke som etpassasjeområde alle kunne benytte. I tillegg skal nok skillet i innførselen mellomen allmenning og almana weginom leses som forskjellen mellom stedets allmenninghhv. en gammel hovedvei utviklet til strete. Forekomsten av bygårder viser troligtil at de største bøndene i området hadde etablert seg der for konvertering av sinelandskyldprodukter. Dersom en skulle feste lit til den lokale tradisjon som Schøningrefererer i 1774 om at det på Levanger ”[…] en Kiøbstad skal have staaet, som kunde

154

17. På dette tidspunkt lå Levanger trolig med bygsel til cistercienserne på Tautra (jf AB: 111), for det varkun klostrene på Rein og Bakke som hadde skyldparter i gården i 1661.

18. Aslak Bolts Jordebog (AB), Udgivet af P.A. Munch, Christiania 1852: 20, 111.19. Et kart fra 1846 viser bebyggelsen i Levanger før bybrannen og før middelalderkirken ble revet. Sør

for kirken og almana weginom (på kartet kalt Kongsgaden og som ledet Til Trondhjem) er et dyrkings-område som lengst i sør skråner bratt ned mot det eldre elveløpet – ei brekke. Kartet finnes i dag hosfagansvarlig Per Arne Kolberg ved avdeling for Plan, byggesak, oppmåling og miljø-organisering iInnherred samkommune. Takk til Kolberg for å ha fått skannet/digitalisert kartet.

20. Det norske systemet med eierskap til ideelle parter, skyldeiesystemet, altså kun til en gitt del av gårdensavkastning og ikke avkastningen fra en fysisk avgrenset del av gården, vedvarte som hovedprinsippfram til 1764. Da ble Forordning af 18 Dec. 1764 Ang. hvorledes Land-Eiendommene i Norge maaadskilles, publisert i København.

tælle 7 Kirker”,21 vil stedet klart ha skilt seg ut i forhold til omgivelsene også dersomflertallet av kirkene skulle ha vært små, private kapeller eller bønnehus for eliten.

Det gamle gårdstunet for Levanger gård skal ha ligget rett ved kirken ”inntilkirkeplanken” (på kirkens vest- eller sørvestside),22 et trekk vi også finner for dettidlige Nidaros (Trondheim) der arkeologisk materiale gjør det rimelig å tolke denseinere erkebispegården som en fortsettelse av et eldre gårdstun på gården Nidarnes

155

21. G. Schøning, Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans MajestætKongens Bekostning er giort og beskreven, Udgivet af Det Kgl. Videnskabers Selskab i Trondhjem iAnledning af dets 150-Aars Jubilæum, Bind I-II, Ved Karl Rygh, Trondhjem 1910: 56.

22. A. Vestrum, Skogns historie, Annet bind, første halvbind, Levanger 1932: 293 ff. Nåværende kirke erbygd på tuftene av middelalderkirken som ble revet i 1868.

Fig. 4.Utsnitt av kart over Levanger 1846. De rosa linjene med tynn strek (rektangler) viser den da planlagteorganisering av byens kvartaler etter brannen. De fylte rosa figurene er bygninger eldre enn brannen.Figurens ”A” (til venstre i utsnittet) viser den middelalderske steinkirken, orientert VNV-ØSØ. Rettnord for denne (litt på skrå mot høyre) er en åpning mellom sjøbodene, hvorfra det gikk ferge tversover Levangersundet til Staup og de andre gårdene ute på Nesset (Færgested). Tallet ”1” på gateløpetsør for kirken mot VSV viser til Kongsgaden, trolig identisk med den middelalderske hovedveienlangs fjorden sørover til Trondheim. Tallet ”5” viser til gateløpet nordøstover fra kirken, kaltKirkegaden. ”4” er Krambodgaden og ”6” er Strandgaden. Fra krysset mellom Kongsgaden ogKirkegaden, ved kirkegårdens sørhjørne, løper Brogaden (”2”) videre mot SSØ til broen overLevangerelva og deretter ”Til Nordlandene og Sverige”. Tallet ”9”, plassert mellom Torv ogAlmening til høyre i utsnittet, viser hvor stedets torv lå før brannen. Gjengivelse av kartet med tillat-else fra Innherred samkommune.

der kaupstaden ble etablert.23 På det nevnte kartet fra 1846 (fig. 4) er det avmerketet fergested over Levangersundet rett nord/ned for kirken. 250 meter nord for kirkenligger det som var Torvet både før og etter brannen, og rett ned for dette mot Sundetfinnes navnet Almening for en gatestump ned til sjøen fra Torvet. Den eldre bebygg-elsens struktur på kartet fra 1846 tatt i betraktning, er det ikke usannsynlig at plas-seringen av så vel Torvet som Almening kan ha røtter tilbake til seinmiddelalder.Den gamle markedsplassen på Levanger lå opprinnelig like nordøst for kirken, ogførst tidlig på 1800-tallet ble den flyttet til et da nyopprettet torv.24

Fra 1473 finnes det et brev om salg av en skyldpart i en gård i Näs sogn i Jemt-land.25 Interessant ved dette brevet er at det ble utferdiget j Løffwanger, at de åttesom bevitnet handelen var jemter, samt at dato er 2. mars. Levangsmarknaden blefra gammelt av holdt i månedsskiftet februar-mars, og det var koblet til et markedpå Frøsø i Jemtland i midten av mars, hvilket kan forklare hvorfor så mange jemterbefant seg i Levanger da jordehandelen fant sted.26 I 1530 skrev fogden i Jemtlandtil erkebiskop Olav i Nidaros at prosten og prestene i dette landskapet manglet vintil messefeiringen, og i bytte for vinen ville de gi jern, og dette skulle leveres paLeuangh mercken j Leuang.27 Dette er den eldste sikre omtale av et marked iLevanger. Skevik har en referanse til bøteregisteret i 1548, hvor en jemte, en fraBergen, en fra Trondheim og en fra traktene ved Levanger var blitt ført opp medbøter for slåssing og hærverk på Løffanggerenns marcknnetth.28 Han argumenterervidere — for øvrig i tråd med Hallan som benytter begreper som kaupang ellerkaupsted om det eldste Levanger29 — for at Levangsmarknaden har røtter tilbaketil vikingtid, blant annet med at Frøsømarknaden er omtalt i Frostatingslova rundt1260,30 og at alt peker i retning av at de to markedene er tilpasset hverandre. I Sogaom Olav den heilage nevnes kjøpmenn på vei til Jemtland vinterstid med varenesine,31 så et caupstemne på Frøsø i vikingtid/tidlig middelalder synes godt belagt.Forfatteren av Ágrip lar det være kong Øystein som i første fjerdedel av 1100-talletvar den som på fredelig vis fikk overbevist jemtene om at de hadde størst fordel avå være knytt til Norgesriket,32 mens Snorre hevder at det var kong Håkon den gode

156

23. J. Brendalsmo, Kirkebygg og kirkebyggere, Byggherrer i Trøndelag ca. 1000-1600, Oslo 2006: 94 ffm/ref.

24. Sandvik op.cit.: 16.25. DN XIV: nr 117.26. Skevik op.cit.: 143 ff. 27. DN XIV: nr 676.28. Skevik op.cit.: 143 ff.29. Hallan op.cit.: 209-247. 30. Frostatingslova (F), Omsett av J. R. Hagland & J. Sandnes, Oslo, 1994 (F VII:27, jf NGL I: 204:

”En ef menn fara til Fræseyiar eða i aðrar caupstemnur af konungs leyfi”).31. Noregs kongesoger 1-4, F. Hødnebø & H. Magerøy (red.), Oslo 1979, Soga om Olav den heilage

kap. 141.32. Ågrip or Norges kongesoger, omsett av G. Indrebø, revidert av A. Løftingsmo, innleiing og merknader

av B. Fidjestøl, Oslo 1973: kap. 55b. Kapitlet om Øysteins forhandlinger med jemtene mangler i denoverleverte versjon av Ágrip, men siden forfatteren av Morkinskinna regnes å ha hatt Ágrip som kildeer det dennes tekst som gjerne benyttes i utgaver av Ágrip (jf Fidjestøl op.cit.: 88).

som på slutten av 900-tallet fikk i stand kjøpferdene mellom Trøndelag og Jemt-land.33

Levanger gård gikk ved reformasjonen over til kronen og ble bygslet bort. Dengamle skylden på 4 ½ spann i 1432 ble tilnærmet opprettholdt. Tidlig på 1600-tallet får vi opplysninger om husmenn på gårdens grunn. I 1618 ble det registrerti alt syv, derunder to jemter, og der Syver Block ble oppført som barbér og sårlege(badskjær). I 1645 var antallet registrerte husmenn steget til 16, derunder en bakerog en smed, til sammen 39 voksne. Rundt 1650 var det registrert om lag 50mennesker på stedet; de leide tomt hos de to gårdbrukerne og livnærte seg somhandverkere og fiskere, dels med litt handel og dels med å holde gjestgiveri. Tilgården hørte også inntektene av markedsplassen Levanger, en ”kjendelse” til gård-eieren for opphold og innlosjering i markedstiden samt tomteleie for de markeds-boder som borgere i Trondheim hadde der. I 1670 svarte de to brukene av Levangeren samlet landskyld til kronen på 511 riksdaler, mens inntektene av markedsplassenvar på 300 riksdaler. Mens det i 1661 ble registrert 22 husmenn på Levangersgrunn, derunder fire skomakere, en kjøpmann og en gjestegiver, var det i 1666 ialt 29 husmenn og 22 husmannssønner — en samlet befolkningsmengde på trolignoe over 100 mennesker.34 Det er ikke nevnt fergemenn i Levanger i tidlig nytid,og en sannsynlig forklaring kan være at det seinest i middelalderen var blitt bygdbro over Levangerelva,35 slik vi kjenner det fra Nidaros.

Levanger kan således med sikkerhet belegges med et årlig marked i seinmid-delalder og trolig også i vikingtid, med en tettstedsbebyggelse i seinmiddelalder avsamme karakter som i byene, og muligens også med kaupstedsfunksjon i vikingtid.

Værnes

Værnes lå i middelalderen på ei halvøy temmelig identisk med situasjonen forNidaros (fig. 5). Gården blir av Snorre omtalt som sete for høvdinger på 900-tallet,36 den var krongods gjennom hele middelalderen, og fylkeskirken forStjórdølafylke ble bygd her i stein i løpet av 1100-tallet. Gården svarte i 1661 enskyld på 8 spann, og den ene halvparten lå da som prestegård og den andre somfogdegård. I matrikkelen ble det dette året ført i alt 14 husmenn og strandsitterepå Værnes, derunder en fergemann og en snekker.

157

33. Noregs kongesoger op.cit.: Soga om Håkon den gode kap. 12. 34. A. Vestrum, Skogns historie, første bind, Levanger 1926: 191 ff.35. A. Vestrum et al. op.cit.: 2, som hevder at Brusvebrua over Levangerelva har røtter tilbake til middel-

alderen som brosted. Denne broa var del av den gamle hovedveien langs Trondheimsfjorden – almanaweginom.

36. Noregs kongesoger op.cit.: Soga om Håkon den gode kap. 18; Soga om Olav Tryggvason kap. 67.

Øy

Gården ligger ved munningen av Gaula der denne møter Gaulosen, en sidearm tilTrondheimsfjorden. Landskapet her ved fjordbunnen består av store dyrknings-arealer på elveavleiringer. Historikken for Øy i Gauldølafylke er like lite kjent i vik-ingtid og middelalder som for ovennevnte Voll. Gården svarte 4 spann i landskyld

158

Fig. 5. Figuren viser landskapet rundt Værnes i vikingtid/tidlig middelalder. Gårder som var i drift vedhøymiddelalderens maksimum, er avmerket. Middelalderske kirkesteder er markert med liggendekors. Vannstanden er justert etter landhevingen og strandkanten er identisk med dagens 5 m kote.Elveløpet ved Værnes er justert etter H. Sveian & A. Solli, Fra hav til høgfjell— landskapet, i: Nord-Trøndelag og Fosen, Geologi og landskap, R. Dahl, H. Sveian & M.K. Thoresen (red.), Trondheim1997. Tegner: Elin Jensen.

i 1661, og den lå udelt til erkesetet i seinmiddelalderen. Trolig er 4 spann i skylden rimelig skatt for Øy også i seinmiddelalder, for på 1430-tallet ble det svart 9spann i samlet skyld av Øy og den underliggende avlsgården Harixstad, ogsistnevnte gård er seinere gått inn under Øy igjen. I fjellsida sør for gårdstunet bledet i seinmiddelalderen brutt kleberstein i stor stil til bl.a. domkirken i Nidaros.37

Ved reformasjonen kom gården under kronen, og den ble vekselvis bygslet borteller forlent kongelige embetsmenn før den i 1663 ble solgt til futen i Strinda. Imiddelalderen var den samlede gården med sine 9 spann blant de største i hele detnedre dalføret. Fylkeskirken fra 1100-tallet på gården Melhus ligger kun fåkilometer sør/opp i Gauldalen for Øy.

Fra gammelt av gikk en hovedferdselsåre fra Orkdal over Skaun og Buvika tilNidaros over Gaulosen ved Øy, ved et sted kalt Laberget.38 Ved Laberget ble dettidlig anlagt husmannsplasser. Delvis fordi det herfra ble drevet fergetrafikk overfjorden, og delvis pga. fjordfisket, derunder laksefisket. Antallet husmenn knyttettil annen næring enn jordbruk og fiske ble likevel ikke stort. Orkdalsøra (senedenfor) tok det som kom ut og inn av Orkdalen i vest, og fra Gauldalen i sør ogRøros i øst var det andre og enklere veier ned til Nidaros enn over Øy.

Første omtale av en husmann på Øyøra er trolig på slutten av 1550-tallet. I1645 ble det betalt skatt for 15 husmenn på Øy, men det er likevel klart at flere avdisse da bodde på husmannsplasser oppe i gårdens utmark på tidligere ødegårder,mens enkelte holdt til nede ”paa Øye grund Ner wed Stranden”. 16 år seinere bledet registrert 6 skattepliktige husmenn på Øy, ingen av dem er ført med yrkes-betegnelse, trolig fordi samtlige var bosatt på bruk i utmarka og således hadde etkarrig jordbruk som hovederverv.39

Hov/Nervik/Gjølme

Ved Orklas munning for enden av Orkdalen i Orkdølafylke ligger i dag de tregårdene Hov, Gjølme og Nervik. Gårdene ligger i de lett skrånende slettene på hversin side av elvemunningen ved fjordbunnen, der strandsonen utgjøres av store flatermed elveavleiringer. Gjølme ligger på vestsida, mens Hov og Nervik er nabogårderpå østsida av fjorden. Samlet svarte disse gårdene 8 spann i skyld (2½ hhv. 2½ hhv.3 spann). Nervik og Hov lå begge i seinmiddelalderen fullt ut til Bakke kloster,mens Gjølme var udelt krongods. Gården Gryting, der fylkeskirken forOrkdølafylke ble bygd rundt midten av 1100-tallet, ligger noen kilometer lengeropp i dalen.

159

37. Ø. Ekroll, Med kleber og kalk, Norsk steinbygging i mellomalderen, Oslo 1997: 68.38. Navnet Laberget kan muligens i dette tilfellet også referere til det sted der bygningssteinen ble skipet

ut.39. P.O. Rød, Melhusboka, bind 1, Trondhjem 1975: 7 ff.

I 1661 ble det samlet registrert 42 strandsittere og husmenn her, det langthøyeste antallet for noen gård i Trøndelag, derunder maler, baker, gullsmed,skomaker, 2 smeder og 2 skreddere. Samtlige handverkere betalte grunnleie til entenNervik eller Hov, og det var området under disse gårdene som etter hvert fikknavnet Orkdalsøra. Gullsmeder var lovpålagt fra 1608 å oppholde seg kun i byene,men som på så mange områder var lov og virkelighet to forskjellige saker. Gjennomhele 1600-tallet forsøkte statsmakten å regulere forholdet mellom byhandverkerneog de handverkere som hadde tillatelse til å utøve sitt yrke på bygdene, og de sistesantall ble forsøkt redusert til et absolutt nødvendig minimum.40

En nøyere gjennomgang av kildematerialet viser at antallet beboere påOrkdalsøra i 1661 var betydelig høyere enn hva skattematrikkelen oppgir,41 hvilketmå ha vært tilfellet også for de seks andre lokalitetene som diskuteres her. 1661-matrikkelen førte kun opp menn med skattebyrde, mens andre og supplerendekilder viser at det samlede antall individer på stedet i 1661 var om lag 190 – kvinnerog barn inkludert. Gruvedriften ved Løkken et stykke opp i Orkdalen kom ikke igang før i 1656, så den store strandbaserte bosetningen på Orkdalsøra kan ikkeforklares med at den var etablert som følge av Løkken verk. Ervervslivet påOrkdalsøra hadde gjennom hele 1600- og 1700 tallet et maritimt preg med fisketsom en hjørnestein, og sjøtransport, handel, krodrift, handverk og lønnsarbeid somtilleggsnæringer.42

Uthaug

Uthaug ligger på utsiden av Ørlandet, mot nordvest. Ørlandet er i sin helhettemmelig flatt, og inne mellom de lave moreneryggene var landskapet opprinneligdekket av store myrer. De gamle gårdene lå oppe på disse ryggene, Uthaug istrandsonen ut mot Bjugnfjorden. Gården var, som også Levanger og Værnes, kirke-stedsgård i middelalderen, men kirken ser ut til å ha blitt lagt ned mot slutten av1500-tallet. Gården lå i seinmiddelalderen under adelen på Austrått. I 1661 bledet svart 9 ½ spann i landskyld for Uthaug, og det var da 15 husmenn ogstrandsittere der. Antallet har variert noe opp gjennom årene med hensyn til så velantall bruk av gården som antall husmenn og strandsittere (tab. 2):43

160

40. R. Kjelleberg & H. Stigum, Det norske håndverks historie II, H. Grevenor (red.), Oslo 1936: 55 ff.41. B. Olsen, Befolkning og økonomi, En studie av strandsitterstedene Nerviksøra og Hovsøra 1665-

1801, Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1982.42. Olsen (Ibid: 10) definerer strandsittere på Orkdalsøra som en fellesbetegnelse på personer som bodde

under gårdene og som eide hus på leid tomt, men ikke jord, og de personer som bodde hos dem. Iperioden 1665-1801 kunne dette inkludere militære, borgere, høkere, kjøpmenn, fiskere, fraktere,kroholdere, arbeidere, dagleiere, handverkere, inderster, tjenere, offentlige tjenestemenn, pensjonister,fattigfolk og legde-lemmer – i det hele tatt et samfunn som økonomisk og ressursmessig lå ”på siden”av jordbrukssamfunnet.

43. I. Rian, Ørlandsboka III, Orkanger 1972: 45.

1521 6 brukere 0 husmenn 0 strandsittere1558 6 2 01645 7 7 01657 10 7 01665 7 6 31701 3 2 01711 6 1 01726 10 1 01755 13 8 01801 5 11 1

Tab. 2. Tabellen viser fordeling over tid mellom brukere, husmenn og strandsittere på gården Uthaug.

En sannsynlig forklaring på fraværet av yrkesbetegnelser på Uthaug i 1661 er at dealle var fiskere, eller i alle fall knyttet nær utelukkende til sjøen i ervervs-sammenheng. Det går laks langs landet, det er svært kort vei over til de rike fis-keriene rundt Hitra og Frøya i vest og til vinterfisket i Lofoten, så muligheten forat vi her har å gjøre med en fiskerlandsby eller fiskerleie er stor.44 Uthaug har des-suten brukbare havneforhold for mindre båter når en ser Ørlandets utside underett.

Under husbygging og gravearbeider for grøfter er det gjort flere vikingtidsgravfunn på gården, to av dem i et område kalt Kirkebakken. En av gravene var ensmedgrav, tre andre var meget velutstyrte kvinnegraver og der den ene var blittgravlagt med en hund. I tillegg er det gjort enkelte funn av bruksgjenstander frafiske og hushold, daterbare til middelalder og tidlig nyere tid.45 Samlet er det rimeligå se disse funnene som uttrykk for at det har vært en stabil tunbebyggelse ved elleri nærheten av Kirkebakken gjennom lengre tid, idet intet ved dette materialet girgrunnlag for å tolke det i retning av at Uthaug har hatt tettstedsfunksjoner utoveren begrenset bebyggelse knyttet til havnemuligheter og sjøen som næringsvei.

Oppsummering for gårdene fram til og med 1661

På grunnlag av det foreliggende kildematerialet lar det seg gjøre å dele de syvgårdene inn i to grupper. Samtlige kan i 1661 beskrives som en form for tettbebygg-else i forhold til den omkringliggende, regulære gårdsbebyggelse, men i varierendegrad og i en helt annen og mindre skala enn Nidaros. Funksjonelt er det forskjeller,primært mht. typer funksjoner. Uthaug lar seg trolig best beskrive som tilnærmetet helårsvær, en ansamling husmannsplasser der fiske er kombinert med et

161

44. Ibid: 40.45. Ibid: 40 ff; Brendalsmo op.cit.: 430 ff.

beskjedent jordbruk. Stedet har ingen sentrumsfunksjoner i forhold til omlandetda det mangler innslag av handverkere. De øvrige gårdene har et varierende antallhandverkere, mens Levanger i tillegg har et årlig marked av regional og overregionalkarakter. Levanger og Værnes var i tillegg kirkesteder, men kirkene hadde på dettetidspunkt kun funksjon som regulære sognekirker.

Dersom det med utgangspunkt i Olsens undersøkelse skulle gjøres en mekaniskoverføring fra Orkdalsøra til de seks andre Trøndergårdene mht. det samlede antallbeboere på stedet, ville tallene bli som følger (1661-matrikkelens tall x 4,75): Stein-kjer om lag 90 personer, Levanger om lag 105, Voll om lag 60, Værnes om lag 65,Øy nærmere 30 og Uthaug om lag 70. Trolig er ikke disse tallene så mye misvisende,da det for Levanger sin del er beregnet at det i 1666 bodde noe over 100 menneskerpå stedet. Bebyggelsen på disse stedene i 1661 må ha bestått av en lang rekke byg-ninger, orientert trolig etter et passasjeområde som løp parallelt med stranden bakbebyggelsen. Det kunne være nærliggende å sammenligne et slikt organiserings-mønster med middelalderbyenes utparsellering på 1000-tallet, men det ville væreen overfladisk betraktning som så bort fra de to bebyggelsenes vidt forskjellige øko-nomiske og sosiale forutsetninger. Også med hensyn til størrelsen på arealet ogantallet bygninger er det store forskjeller i 1661 mellom Trondheim og disse boset-ningene.

I tidsrommet før 1661 blir forskjellene mer påfallende. Vi har ingen kilder somgir grunnlag for å karakterisere Voll, Værnes, Øy, Gjølme/Hov/Nervik eller Uthaugsom annet enn regulære gårdsbruk gjennom middelalderen. Rett nok kan Værnesi tidlig middelalder sies å ha hatt sentrumsfunksjon for Stjórdølafylke i kraft av atfylkeskirken sto på gården, og i og med at gården var krongods er det ikke usann-synlig at gården i alle fall i den tidlige middelalder huset en lokal representant forden verdslige sentraladministrasjonen. Dette siste må likevel kun bli en spekulasjon,da det ikke finnes kildebelegg for denne type funksjon på Værnes før i 1661 dafogden hadde halve gården. For Steinkjer og særlig Levanger har vi derimot sterkeindikasjoner på kaupstedsfunksjoner. For Steinkjer sin del ser denne funksjonen uttil å ha vært kun et kort intermesso rundt år 1000. Levanger har sannsynligvis værtsted for et vintermarked knyttet til et tilsvarende marked i Jemtland allerede i vik-ingtid, men det er først på 1400-tallet at stedet framstår som tettsted med hva somkan forstås som en tradisjonell bymessig bebyggelsesstruktur med bygårder, gaterog individuelle åkerstykker for fastboende som ikke var primært gårdbrukere.Gården lå til erkebiskopen og var i 1432 hans nyopprettede avlsgård, hvilket måbety at han oppfattet Levanger på denne tiden som et velegnet sted for oppbevaringog ikke minst konvertering av biskopstienden og andre landskyldprodukter fra etstørre område. Erkebiskopen var i seinmiddelalderen en meget stor eiendoms-besitter nettopp i denne indre del av Trondheimsfjorden.46

162

46. Dybdahl 1989 op.cit.: 308 ff, 319.

De enkelte gårdene etter 1661

Steinkjer

Helt fram til 1860-åra lå tunet for Steinkjer gård der Steinkjer kirke står i dag, påsørsida av elva men helt nord ved elvebredden. Gården ser videre ut til å ha værttingsted for Sparbu gjennom det meste av etterreformatorisk tid.47

Folketellinga i 1701 viser at det var kun den 90 år gamle gårdeieren med tretjenestefolk som da bodde på selve gården Steinkjer. I tillegg bodde det på gårdensgrunn 10 husmenn hvorav de fleste levde av fisket, mens en enke ”holdt øltapp”og de ene sønnen hennes drev litt fiske samt ”liten handel” og hadde borgerseddelfra Trondheim. En av husmennene var fergemann. 12 år seinere ble det registrert21 mennesker på gården, hvorav 8 husmenn, og under gården hørte det 13 hus-mannsstuer og 15 naust.48 Det er ikke omtalt noen fergemann i kildene før i 1669,men her ved elvemunningen og den gamle hovedfartsåren gjennom Inn-Trøndelagmå det ha vært overfartsmuligheter til alle tider.

Peder Pedersen var ifølge et arveskifte fra 1690 Nordlandshandler men bosatti Steinkjer. Her hadde han stue, stabbur og naust, og i Nordland hadde han ”1Huus udi sit Handelsleie”. Peder var tydeligvis en ”tremånedersborger” i Nordlandog som i tillegg må antas å ha drevet litt handel i Steinkjer — privilegiene imot.Etter andre kilder skal han dessuten ha drevet gjestgiveri på stedet, og det nevnesder et par andre personer som også drev ”Øltap og Kiøbmandsskab” men utenborgerseddel. Den tilårskomne fruen til Steinkjer gård hadde på denne tiden flyttethjem fra Trondheim og tatt med seg sin handelsvirksomhet, og hun representertesåledes som utliggerborger den legale del av stedets handel.49

Etter folketellinga i 1801 var det 14 familier på Steinkjergårdens grunn, totalt57 individer.50

Noe av det som skapte aktivitet på Steinkjer var sagene i andre halvdel av 1600-tallet,51 da ørene ved Steinkjer gård ble benyttet til opplag av bord og plank. Tidligpå 1700-tallet ble det dessuten opprettet fast ekserserplass på Steinkjersannan forOverhaldske, Fosenske og Nærøiske kompanier. Rundt midten av 1700-tallethadde flere av husmennene etablert seg som handverkere, og det fantes da gjestgiveri

163

47. K. Saxvik, Handel, handverk og industri, Bygdebok for Sparbu og Ogndal, bind I allmenhistorie,Steinkjer 1983: 407, 431.

48. Pedersen op.cit.: 37 ff.49. Saxvik op.cit.: 407 ff. Den 60 år gamle Sabina von Graboe Bie klaget således i 1708 til stiftsamts-

mannen over at “[…] een og anden upriviligeret løsse Folck understaar sig nu ydermeere end nogenTiid tilforn at indtrænge sig og søge Tilhold paa min Odelsgrund Steenkier ved at udsælge Øll, Tobak,Brændevin og andet saadant”.

50. Pedersen op.cit.: 37 ff.51. Disse hadde likevel gjennom hele 1600-tallet et svært beskjedent omfang i forhold til i de ytre

fogderiene som Fosen, Orkdal og Gauldal, og Trøndelag lå hele tiden langt tilbake for Nordmøre mht.antall sager (J. Sandnes, Ødetid og gjenreisning, Oslo-Bergen-Tromsø 1971: 327).

og fergemann på begge sider av Byaelva.52 I en lengre periode fra slutten av 1600-tallet og fram til rundt 1900 hadde Steinkjer konkurranse fra Kvitvangsvågen, ethandelssted på Inderøy tvers av fjorden i sør. Dette til tross for at det i 1770 het atdet da allerede fantes et privilegert handelssted på Steinkjer.53

I 1866 kom loven om handelsfrihet på bygdene. Få år seinere var jernbanenetablert innover Innherredsbygdene, dampskipstrafikken på det indre fjordstykketvar nedlagt, og Steinkjer ved den gamle hovedfartsåren ble det naturlige sentrum iInntrøndelag. På midten av 1800-tallet var det blitt atskillig folksomt på stedet,bro over elva var bygd i 1800, og i 1857 ble strandstedet Steinkjer bykommune.54

Handelsstanden i Steinkjer gjorde i 1859 et forsøk på å konkurrere med Levangerved å opprette et vintermarked tre dager i slutten av februar måned, men alleredei 1870 måtte markedet oppgis.55

Voll

Rundt 1700 ble det registrert langt flere handverkere enn på Vollgårdene i 1661.På Mikvoll: Gunder Smed, Erik Hanskemaker, Ole Hanskemaker, TørrisSkomaker; seks strandsittere på Maritvoll som drev fiske; på Østvoll seks husmennhvorav en smed, to fiskere, en hanskemaker og en som drev ”litt handel”.56 Allebodde de på det som da ble kalt Øra eller Verdalsøra, et område som til størstedellå under Maritvoll.

Et eksempel på en driftig entreprenør på slutten av 1600-tallet er Trondhjems-borgeren Rasmus Ågesen Hagen. Han var født og oppvokst i Verdalen, og rundt1680 bygslet han Maritvoll. Han bodde på gården men drev handel på Verdalsøra,og i tillegg hadde han gård i Trondheim og flere hus i Levanger. Han drev forretningpå Titran, det sentrale fiskeværet på Frøya utenfor Trondheimsfjorden, og hvor hansolgte kramvarer og tok fisk i bytte. Fisken førte han til Verdalsøra, hvor det i detider foregikk en betydelig handel med fiskevarer, og solgte der. Han forsøkte i1689 å kjøpe Verdalsøra, og han søkte løyve for å drive som gjestegiver samme sted.

164

52. Pedersen op.cit.: 37 ff.53. Saxvik op.cit.: 420 ff. Søkerne på Korsen i Kvitvangsvågen fikk i 1779 ved bevilling lov å handle med

”[…] Salt, Rug, Bygg, Malt, Erter, Gryn, Meel, Humle, Tobac, Hamp, Lin eller Hør, Taugværk afIler eller Snorer, Seglgarn, alle Slags Fiskeredskaber, Jern, Staal, Messing, Jern- eller Staaltraad, Sirup,Slibestene, Blækpulver, Pennefiedre og Papir, Øll, alle slag Brød, finere og grovere Kamme, groveLærreder, grove Hatte, Vadmel, Segl- og Klaver Dug, Læder, Hægter, uldne Luer, Gryder av Jern,Sæbe, Angler, Krudt, Skydegeværer, Bøyler til Fiskestene og andet brug, Hagl, Karder til Uld, Sageog Knive, Kride eller Rasper, Bord, Syle, Spidt, Butillier, Fladsker og Glas, Hevler og Huggjern, Spiigereller Søm, Mølle stene, Brynestene eller Flindtstene, Lier og andre Skjæreredskaber, Krukker, Kruuse,Fader, Talerkener og Skaaler af indenrigs Steentøi, Tobacspiber, Almanakker og Bøger, Compasser ogLandkort, Bræder og Træmaterialer til Huus og Baadbygning, samt Tønder og Stamper som holdedet anbefalede Mærke”. Med andre ord en for samtiden typisk ”kræmmer-handel”.

54. Ibid: 407 ff.55. Ibid: 95.56. E. Musum, Verdalsboka, bind III, Trondhjem 1930: 139 ff.

På det første fikk han avslag av fogden (i og med at Øra lå på gårder som var ioffentlig eie), da denne mente tilbudet var for dårlig. Gjestegiver kunne han barebli dersom han sa fra seg borgerskap som handelsmann. Det gjorde han ikke, ogskiftet etter Hagen viser at han i tillegg til krambodhandel og et betydelig sjøbrukogså drev handel med skåret trelast – men ikke utlån av penger.57

I 1774 beskrev G. Schøning stedet som følger:

Paa [Verdalselvas] nordre Siide, og ved dens Udløb ligger forbenævnte Værdals-Øren, under Gaarden Mo [skal være Maritvoll], som ligger strax hos. Værdals-Øren er et Slags Lade-Plads. Der staaer en temmelig Samling af Huuse. Stedethar 2de Lang-Gader og et Par Tvær-Gader; der boe 3de Kiøbmænd og endeelandre Familier, men Stedet har ei den Anseelse som Levanger. Man kunde hertilforn lægge til eller gaae op i Elven med store Fartøier: men nu er Indløbetmeget vanskelig, formedelst de Sandbanker, som have samlet sig, der uden for,og giøre, at Stedet ei saa ofte besøges, som vel ellers skeede.58

Mellom bøndene i Verdal og fiskerne på øyene utenfor Trondhjemsfjorden ble detårlig drevet regulær byttehandel på seinhøsten: sommerens fangst av sei og uer saltapå tønner, mot korn og andre jordbruksprodukter. Denne direktehandelen bledrevet til godt inn på 1900-tallet.59

Da det for strandstedet Levanger i 1833 for annen gang ble søkt om kjøpstads-rett, var en taktikk å desavuere mulige rivaler – Verdalsøra, Stjørdalshalsen (Værnes)og Steinkjer:

[…] thi Størdalshalsen og Steenkjær ligge for langt borte fra den for den vord-ende Kjøbstad [Levanger] saa vigtige Jæmtlandsvei og tillige har en slet Havn,vanskeliggjort paa det ene Sted ved Størdalselvens særegne Beskaffenhed, og paadet sidste fornemmelig derved at Bedstadfjorden sædvanlig tilfryser hver Vinter,og Værdalsøren kan det heller ikke blive Tale om at ophøie til Kjøbstad daIndløbet til samme er saa besværlig, at end ikke ladede Baade af Middel-Størrelsei Ebbetiden kan flyde ind til Lossestedet.

Disse påstandene var på ingen måter uten forankring i virkeligheten, da brann-direktør og rådmann i Trondheim Mons Lie allerede i 1813 i sin utredning til Sel-skapet for Norges Vel hadde påpekt nettopp disse typer problemer for de nevnteladesteder. For Værdalsøra besto hovedaktiviteten i lagring og utskiping av ”[…]den temmelig betydelige Trælast, som fra Værdahlen og dertil grænsende

165

57. Ibid: 184 ff. 58. Schøning op.cit.: II:83 ff. 59. H. Grønskag, Byttehandelen mellom sjødistriktene og de indre bygder i Trøndelag i gammel tid,

Verdal historielag, Årbok for 1950: 56-59.

Fjeldbøjder”. I tillegg ”[…] giver dette Stæd, saavel fra Land, som Søesiden, nogenanledning til Handel”. For Verdalsøra var det havneproblemet som trakk i negativretning: elvas tilmudring av innløpet, farlige og stadig skiftende grunner vedelvemunningen som følge av strømmer og avleiringer, samt en stor og åpen fjordutenfor som medførte kraftig sjøgang ved de fleste vindretninger.60

I andre halvdel av 1800-tallet var det rundt 20 ”handelshus”, en rekke bryggerog boder, fisker- og handverkerboliger og en allmenning i Verdalsøra. Den førstebrua over Verdalselva sto ferdig i 1860, og stedet fikk jernbaneforbindelse i 1904.61

Likevel, fram til rundt 1970 forble Verdalsøra i all hovedsak et bygdesentrum medlokale funksjoner, i en skog- og landbrukskommune der den stedlige industri bestoav en kassefabrikk, ei kornmølle, et spinneri og et meieri. Da ble det etablert etskipsverft på stedet og den lokale økonomi fikk en internasjonal forbindelse.62

Levanger

Etter midten av 1600-tallet falt antallet husmenn på Levanger noe. I 1718 ble detregistrert 13 husmenn som drev selvstendig næring, landbruk, sjødrift og annet.En av disse var velholden og drev større forretning. Etter de svenske soldatenes herj-inger førte han opp følgende tap: 1 nytt naust, 1 stabbur, 6 småfe, 3 svin, 1 jektmed anker, tau og annen redskap, gårdsredskap og klær samt læret av noen russ-lærsstoler. Blant husmennene var det også folk som drev gjestgiveri for veifarendeog markedsgjester. Markedet må ha trukket mye folk, for i 1708 klaget Jelstrup påLevanger gård — som selv gjorde ”[…] en ringe fortjeneste” på gjestegivervirk-somhet — over at det innenfor en halv mil omkrets var ”[…] vel over 20 ølkroersom holder til like brændevin og tobak”. I 1719 oppga han at svenske tropperhadde brent markedsboder for ham til en verdi av 300 riksdaler, samt ”gjes-tegivergården” verdt 50 riksdaler, og som følge av dette hadde han gått glipp av 60riksdaler i husleie.63 Markedsbodene var delvis satt opp av grunneieren på Levangerfor utleie, og delvis var det kjøpmenn fra Trondheim og utliggerborgere med basei Nord-Norge som fra 1660-årene begynte å bygge sine egne. Nettopp utvekslingenav jern og fisk mellom Jemtland og Nordland ble i Trondheims privilegiebrev av1682 understreket som svært viktig og nyttig for Nord-Norge sin del.64

Levangsmartnan i skiftet februar/mars var et kjøpstevne for hele Trøndelag, forJemtland samt for sjøbygdene utenfor Trondheimsfjorden så langt nord somHålogaland. I nyere tid kan det belegges at også kjøpmenn fra Trondheim ogutliggerborgere med handel på Nord-Norge deltok. På markedet foregikk såledesbåde lokalhandel og fjernhandel. De viktigste vareslag som gikk østover var salt og

166

60. Strømsøe op.cit.: 33, 42 ff.61. S. Ness, Litt mere fra Øra (1865-1900), Verdal Historielag`s skrifter 3, Årsskrift 1978: 182-194.62. H. Ness, Da storindustrien kom til Verdal, Verdal Historielag`s skrifter 34, Årbok 2006: 183-202. 63. Vestrum 1932 op.cit.: 198 ff64. Sandvik op.cit.: 25

fisk, mens jemtenes viktigste handelsvare ser ut til å ha vært skinn av vilt, lerret,husflidsvarer, jern og seinere kobber. Den jevne trønderske handlende ser ut til åha brakt med seg smør, mel og korn i bytte for penger, sølv og fisk.65 I 1744 boddedet 54 familier i Levanger. I 1813 fantes det på ”[…] markedsstædet Levanger 109Huse eller Gaarde og 30 gode Søebrygger eller Pakhuuse”. Ved folketellingen i 1835var det 639 innbyggere i Levanger ”[…] med 166 husholdninger i 132 Huse, encivil Embedsmand, 2 Pensjonister, 18 Handelsmænd, 40 Haandværkere, 22Søefarende og Fiskere, 83 Daglønnere, 100 Tjenestefolk og 12 Fattige”. Av hand-verkere var det kobberslager, jektebygger, urmaker, gullsmed, maler, pottemaker,hattemaker, stolmaker, to glassmestere, to garvere, to smeder, fire bakere, fireskreddere, ni snekkere og ni skomakere.66 Argumentasjonen i første halvdel av1800-tallet, da gårdeiende embetsmenn og storbønder på bygdene rundt ladestedetLevanger søkte om status som kjøpstad, var bl.a. at nordmennene tjente mest påsamhandelen med svenskene: fra Jemtland fikk man nødvendighetsartikler, mensnordmennene fikk solgt sine egne lokale produkter så vel som importerte varer —dessuten var ny og bedre veiforbindelsen med Jemtland åpnet i 1835.67 Søknadenom kjøpstadsstatus ble til slutt innvilget i 1836.

Ifølge en militær beskrivelse i 1706 kom det til vanlig, bare fra Jemtland,mellom 1800 og 2000 besøkende,68 mens det i 1835 skal ha vært samlet ”[…] fleretusen mennesker” under markedsdagene. Med andre ord holdt markedet seg påsamme måte og i omtrent samme omfang gjennom 1800-tallet som i de foregåendeto århundrer. Mot slutten av 1800-tallet medførte den nye jernbaneforbindelsenmellom Østersund og resten av Sverige og med Trondheim at jemtene uteble framarkedet, og fram mot 1940 døde det mer eller mindre ut. Overgangen til penge-husholdning på bygdene, bedrede kommunikasjoner og etableringen av landhand-lerier reduserte den tidligere så viktige Levangsmartnan til et beskjedent hes-temarked.69

Værnes

Utover på 17- og 1800 tallet økete antallet strandsittere og husmenn på Værnes`grunn. Vi finner de fleste som ”husmenn med jord”, fiskere, en rekke innerstersamt tjenere ved ”generalgarden Værnes” eller andre større gårder i nærheten, menogså menn med yrker som smed, militært befal, slakter, skredder, fergemann,snekker, kroholder, seglmaker, sjømann, skomaker og skinnfellmaker.70 Fram mot

167

65. Ibid: 14ff66. Strømsøe op.cit.: 55 ff.67. Ibid: 33 ff.68. Vestrum 1932 op.cit.: 202.69. Sandvik op.cit.: 57, 77, 14970. Stjørdalsboka, band II del II, utgjeve av Stjørdal, Skatval, Lånke, Hegra og Meråker herad, Trondheim

1950: 41ff.

1900 ser det ut til at disse bosetningene ble sterkt redusert i antall som følge av aten lang rekke husmenn og strandsittere dro til Amerika.

Som for Verdalsøra i 1813 var det også på Stjørdalshalsen lagring og utskipingav trelast fra bygdene innenfor som var den viktigste aktiviteten. Rent bortsett fraat stedet ble oppfattet å ligge for nær Trondheim til å kunne komme med ivurderingen om hvilket av ladestedene langs Trondheimsfjorden som burde blikjøpstad, var det havneforholdene som trakk ned: ”[…] for øvrig gjælder her ihenseende Elveudløbets Tilmuddring, Havnen og Handelen, næsten alt, hva somer sagt om Værdahlsøren”.71 Med andre ord et visst volum på lokal handel menvanskelige og ustabile havneforhold.

Etter at Værnes flyplass ble anlagt i 1940-45 er det blitt utviklet et størresentrum knyttet opp mot denne, og bebyggelsen er dermed flyttet vekk frastrandkanten og opp i de tidligere åkerarealene vest for gårdstunet og kirken.

Øy

Antallet husmenn og strandsittere på Øy økte markant utover 17- og 1800 tallet. I1801 var det i alt 33 mannfolk regnet under gårdbrukerne på Øy72 i tillegg til femtjenere, 31 innerster og 95 husmannsfolk. 100 år seinere var proporsjonene omvendt:98 gårdmannsfolk, 21 tjenere, 22 innerster og 62 husmannsfolk. Samlet antall hus-mannsplasser under Øy holdt seg mellom 10 og 20 i tidsrommet 1700-1900, noesom gjør at antallet husmenn nede på Øyøra trolig aldri var større enn antallet hus-menn på plasser i utmarka. Rundt 1800 ble det opprettet eksersisplass på Øy, ogenkelte av befalet bosatte seg på husmannsplasser under gården. På selve Øyøra bledet som følge av det store jordskiftet i 1897-1900 opprettet ett selvstendig bruk.Sønnen til bureiseren fikk i 1936 utskilt denne plassen og ble selveier.73

Hov/Nervik

Mens bosettingen på Hov/Nervik fortsatte å vokse utover 1700-tallet, var Gjølmei 1865 er helt regulær gård. Da bodde det 33 mennesker der fordelt på tre hushold,og av beboerne var åtte tjenestekarer, fire tjenestejenter, tre kårfolk og seks somlosjerte og som selv hadde to tjenestejenter.74 Nervik ble lagt under kronen vedreformasjonen, for deretter å bli byborgergods, så bondegods og fra slutten av 1800-tallet ble gården i det store og hele stykkevis omdannet til havneanlegg forindustrien. Hov fikk om lag samme skjebne som Nervik, bortsett fra at gården ikkeble stykket opp til industri og boliger.75

168

71. Strømsøe op.cit.: 45.72. Gården var på dette tidspunkt sterkt bruksdelt.73. Rød op.cit.74. Gardtales i Orkdal, bind 2, Utgjeve av ei nemnd, Orkanger 1979: 501.75. H. Hoff, Orkanger-boka, Orkanger 1945: 184 ff.

I 1650-åra fikk Løkken Verk lenger opp i Orkdal eneretten på alt skogsvirke itre mils omkrets, og omtrent samtidig fikk handelsborgerne i Trondheim kongebrevpå at all trelasthandel innenfor Agdenes skulle føres over Trondheim. En samletkonsekvens av dette var at all trelastutskiping fra Orkdalsøra for ei tid tok slutt.Rundt midten av 1700-tallet kom en rekke små bekkesager i drift, og fra da av ogfram til anlegget av det første industrielle sagbruket i 1869 var skjæring og utskipingav plank den sentrale arbeidsplassen på Øra. Trelastindustri og gruvedrift ble detsom på 1800-tallet for alvor omdannet Orkdalsøra fra strandsted og ladested til ensmåby tidlig på 1900-tallet. Gruvedrifta fra andre halvdel av 1600-tallet og sag-bruksvirksomheten 200 år seinere kom til å omgjøre de langt fleste fiskerne ogandre med sjøbasert erverv til gruve- eller bruksarbeidere.76

Uthaug

På 1900-tallet er det blitt bygd kraftige moloer ved det gamle havneområdet ogUthaug er blitt ei god og moderne havn for fiskefartøyer. Rundt havna er detutviklet en større bosetning. Men det er Brekstad på sørsiden av halvøya som erkommunesenteret, mye på grunn av fergeforbindelsen herfra tvers over fjorden tilAgdenes.

Oppsummering for gårdene etter 1661

Rundt 1520 hadde folketallet i Norge stabilisert seg etter Svartedauden. Deretterøkte folketallet i det store og hele utover 1500-tallet og inn på 1600-tallet, selv omdet også fantes store lokale og regionale forskjeller. Størst var veksten jevnt over ide fjernere bygdene, minst i de sentrale kystbygdene.77 Olsens undersøkelse avbosetningen i Orkdalsøra 1665-1801 viser at det i periodene før 1711 og etter 1762var kun mindre endringer i folketallet på stedet. Derimot fant det sted en befolk-ningsøkning på 50 % i tiden 1711-1762. Hans forklaring på denne markanteøkningen, og som ikke gjenspeiles i en tilsvarende befolkningsøkning i jordbruks-samfunnet, er beboernes mobilitet i forhold til å utnytte et mangfold av ressurserog muligheter. Det mest karakteristiske trekk ved strandsitternes økonomi var atde integrerte utnytting av et flertall økonomiske ressurser i sin årssyklus, der basisvar en maritim levevei med fisket som den dominerende aktivitet. I tider med labertfiske drev de fraktefart, lønnsarbeid, tuskhandel, kro og losji ved siden av enbeskjeden jordvei. Også stedets mange handverkere og militære fulgte sammestrategi. De konkrete forutsetninger for befolkningsøkningen 1711-1762 menerhan således kan ha vært det gode sildefisket 1730-1760, en kraftig økning i sag-

169

76. Ibid: 83 ff.77. R. Fladby, Gjenreisning, K. Mykland (red.), Norges historie, bind 6, Oslo 1977: 112 ff.

bruksaktiviteten på Øra fra 1751 og tilsvarende for gruvedriften ved Løkken verkfra 1753. Ingen av innsatsområdene forutsatte store kapitalinvesteringer, og grunn-eierne i Orkdalsøra la til rette for at folk kunne slå seg ned på et for slike tiltakegnet sted.78

Ifølge 1661-kommisjonens kunngjøring skulle handverkerne utenfor byeneskattemessig sidestilles med husmenn og strandsittere, noe Kjelleberg forklarer medat bygdehandverkerne i løpet av 1600-tallet var blitt en så stor gruppe at den varblitt deklassert. Ved mer inngående gransking av forholdene viser det seg da ogsåat det i de forskjellige matriklene i andre halvdel av 1600-tallet og inn på 1700-tallet eksplisitt skilles mellom husmenn med og uten jord, selv om det på den annenside ikke nødvendigvis var slik at alle husmenn uten jord var handverkere, eller atalle handverkere var jordløse husmenn.79 I 1711 ble derimot strandsitterne iOrkdalsøra skattelagt på samme måte som innbyggerne i byer og ladesteder,80

hvilket forteller oss noe om hvordan samtiden oppfattet denne type steder. Tett-stedsbebyggelsen i Orkdalsøra var formelt verken by eller ladested, men inn-byggerne utførte oppgaver som gjorde om ikke bosetningen så i alle fall stedetsfunksjon sammenlignbar med byer og ladesteder. Stedet hadde likevel ingen formellstatus som kunne skille det ut fra jordbrukssamfunnet på samme måte som byeneog ladestedene.

De totalt 23 handverkerne i 1661 på de trøndergårdene som her diskuteresutgjorde likevel et beskjedent antall i forhold til handverkerne i Trondheim påslutten av middelalderen og i tidlig nytid. Ved midten av 1500-tallet hadde byenrundt 50 handverkere fordelt på 17-18 fag, og i 1679 utgjorde de skattebetalendehandverkere 20-25% av folketallet i Trondheim.81 Det eksisterte i tiden 1560-1825en lang rekke steder rundt om i Norge, og som kan sammenlignes med de omtaltetrøndergårdene, og der mange av disse stedene ble betegnet ladesteder. Eliassen giri Norsk Byhistorie en tabellarisk oversikt over det virvar av små sentra som fantes pådenne tiden (se også hans artikkel i denne publikasjonen).82

På 1700-tallet satt det fortsatt husmenn og strandsittere på de syv gårdene. Pådenne tiden hadde sagbruk for alvor blitt et innsatsområde i det indre Trøndelag,og mange av oppsitterne jobbet enten i skogen, på sagbrukene eller på opplageneved elvemunningene der trelasten ble skipet ut. Trelasthandel som fenomen var iliten grad et innslag i Trøndelag i seinmiddelalder og tidlig nytid, selv om hol-landske skip begynte å vise seg innenfor Agdenes etter ca. 1600. Antallet oppgangs-sager i hele Trøndelag økte jevnt fra 29 i 1610 til 92 i 1655, men det var kun deytre bygder samt de helt bynære dalførene som tok del i denne økonomien.83 I

170

78. Olsen op.cit.: 140 ff.79. Kjelleberg & Stigum op.cit.: 79.80. Olsen op.cit.: 28.81. Kjelleberg & Stigum op.cit.: 73 ff. 82. F.-E. Eliassen, Småbyenes storhetstid, ca. 1500-1830, Norsk byhistorie, Oslo 2006: 148.83. Sandnes 1971, op.cit.: 325 ff; Hoff op.cit.: 102 ff.

1638 var det 25 sager i kystbygdene i Fosen, 38 i Orkdal/Gauldal, 18 i Strinda,syv i Stjørdal og to i Inderøy.84 Men selv ikke for Orkdalen, som var det fogderisom nest etter Fosen hadde det høyeste antall sager gjennom første halvdel av 1600-tallet, kan dette ha vært tilstrekkelig til alene å forklare de 190 menneskene iOrkdalsøra i 1661. Delvis fordi de langt fleste sagene da blir oppført som drevet til”huus fornødenhed”, og delvis fordi det var få store aktører som opererte i dettedalføret.85 I Verdal før krigsperioden 1657-60 fantes det bare noen få flomsager.Da solgte kronen store skogseiendommer i bygda, og disse ble kjøpt opp av penge-sterke proprietærer. Således ble det skattet av kun to sager i 1657, i 1660 var antalletøkt til seks, i 1662 til 10 og i 1682 fantes det 16 sager som samlet skar 113 820bord årlig.86

I tiden 1661-1900 forsvinner samtlige husmenn og strandsittere på de syvgårdene. Øy blir en regulær gård. Uthaug får molo og det etableres tettere bebygg-else i form av boligfelt i området, men det er Brekstad som blir utviklet til kom-munesentrum. De øvrige fem stedene blir tettsteder og får seg tillagt forskjelligetyper og grader av sentrumsfunksjoner. Dette skjer likevel til høyst forskjellige tids-punkt, og ut fra forskjeller årsaker, selv om utgangspunktet i 1661 med et størreeller mindre antall handverkere i en viss grad av tettbebyggelse er et fellestrekk forsamtlige fem steder. Da loven om handelsfrihet på bygdene kom i 1866 varLevanger og Steinkjer allerede etablert som kjøpsteder, i 1836 hhv. 1857.

Diskusjon

I 1661 sto alle de syv gårdene i en identisk situasjon, idet de skilte seg ut fra denøvrige bestand av trøndergårder med sine mange strandsittere, husmenn og hand-verkere. To av gårdene ”sank” deretter sakte tilbake til igjen å være rene landsbruks-enheter. De fem øvrige gårdene gjennomgikk i løpet av ca. 1000 år, til forskjelligtidspunkt, en endring fra gård til moderne tettsted eller by. Hvilken var denviktigste drivkraft i denne prosessen? Utgangspunktet for en slik analyse i før-industriell tid må være gården, den fysiske og mentale virkelighet for rundt 95 %av befolkningen. Det var ikke før i siste halvdel av 1700-tallet at det skjedde enmarkant vekst i byenes innbyggertall, da befolkningen der økte til 10-12 % av detsamlede folketallet.87

171

84. A. Dybdahl & I. Bull, Trøndelags historie, bind 2, Trondheim 2005: 172 ff. 85. Skattematrikkelen 1661, op.cit.: 98. For gården Ry i Orkdal heter det: ”[…] 1 saug Casper

Chrstophersøn tilhorrig huor paa Aarlig til heel eller half stabel bord, kand skierris”. Samme Casperhadde enda en sag i Orkdal, men de øvrige sagene var flomsager og kun til gårdsbruk. Med andre ordikke det helt store volumet for eksport (jf også Sandnes 1971, op.cit.: 330 ff ). Borger av TrondheimCasper Christoffersen (Schøller) var en av de største sagbruks- og jordegodseiere i Trøndelag da handøde i 1661.

86. Ø. Walberg, Verdalsboka, bind VI B, Verdal 1983: 49 ff. 87. Eliassen op.cit., s. 147.

Gårdene langs fjorden var gamle storgårder,88 eller også knyttet opp til engammel storgård. Eksistensen av kirke på gården i middelalderen ser ikke ut til åha vært en avgjørende faktor for hvorvidt en tettbebyggelse ble etablert. Ei hellerdet forhold at Steinkjer gård var tingsted for det gamle Sparbu fylke gjennom detmeste av etterreformatorisk tid var til hinder for at en nyetablert handelsplass tversav fjorden på et tidspunkt var nær ved å utkonkurrere Steinkjer som handelssted.Både på Steinkjer og Øy ble det opprettet ekserserplass, men dette var en periodiskaktivitet og ble aldri av større viktighet for stedene som sentrum.

De topografiske forhold var for alle de seks gårdene langs Trondheimsfjordentemmelig ensartet, idet de lå ved hver sin elvemunning i hvert sitt dalføre, og såledesved gamle hovedferdselsårer for kommunikasjon både ned dalførene til fjorden,langs fjorden, og sjøveien ut fjorden. De var kommunikasjonsmessige knutepunkter(nodal points). Da jernbaneforbindelse til Sverige og til Trondheim ble opprettet påslutten av 1800-tallet, førte det til en styrking av sentrumsfunksjonen for tettstedeneinnover i fjorden (Værnes, Verdalsøra, Levanger, Steinkjer). Verken Øy ellerOrkdalsøra i den ytre delen av fjorden fikk del i dette fortrinnet. Også havnefor-holdene fikk på et tidspunkt avgjørende betydning for hvilket av ladestedene inn-over i fjorden som skulle få formell status som kjøpstad. Levanger ble i 1836 vurdertå ha best tilgjengelighet sjøveien. På samtlige av disse indre stedene var det storutskiping av trelast, og økt tonnasje på skipene forutsatte gode og stabile innseil-ings- og havneforhold.

På den annen side kunne nærhet til et etablert sentralsted i visse sammenhengerslå negativt ut for tettstedene langs fjorden. Ladejarlenes etablering av kaupsted påSteinkjer tidlig på 1000-tallet var uttrykk for et ønske om eller behov for å ha enviss avstand til Nidaros. Tilsvarende var Øys beliggenhet i kort avstand fraTrondheim tydeligvis til hinder for utvikling av sentrumsfunksjonene på Øy på17- og 1800 tallet. Trondheimsborgernes kongebrev rundt 1650 på at alltrelasthandel i Trondheimsfjorden skulle føres over Trondheim medførte i enperiode problemer for samtlige seks tettsteder. Selv om sagbruksvirksomheten ikkepå langt nær fikk den økonomiske betydningen i Trøndelag som den hadde i deytre kystbygdene eller sørover langs kysten, dro alle de fire indre stedene samtOrkdalsøra nytte av denne. For Øy var likevel nærheten til Trondheim en avgjør-ende årsak til at dette stedet ikke ble trukket inn i sagbruksvirksomheten, og i entidlig fase gjaldt dette også for Orkdalsøra, i tillegg til at gruveindustrien på Løkkenogså for en periode forhindret at saging og utskiping av trelast ble en viktig inn-tektskilde ved Orklas munning. Dette er en problemstilling å følge videre: i hvorstor grad og under hvilke omstendigheter kan det observeres samspill mellom

172

88. Dybdahl 1989, op.cit.: 223 ff; J. Sandnes, Fylkeskirkene i Trøndelag i middelalderen, Årbok forTrøndelag, nr. 3 1969: 116-136. En gjennomsnittsgård i Trøndelag i middelalderen svarte 1 ½ - 2spann i landskyld, litt avhengig av hvor i landskapet den befant seg; om den lå i bredbygdene, i fjell-bygdene eller ved kysten. Historikere som Sandnes og Dybdahl karakteriserer en trøndergård med 3spann eller mer som storgård eller ”høvdinggård”.

sentrale og lokale aktører, og under hvilke forhold oppstår det motsetninger? Og:er det under omstendigheter med samspill eller motsetninger at den lokale eliteoppstår?

Utover på 1800- og på 1900-tallet ble industri den viktigste drivkraft for øko-nomisk ekspansjon på Orkdalsøra, på samme måte som verftsindustrien rundt 1970var med på å føre Verdalsøra inn i det moderne samfunn. Med unntak for Øy bledet på samtlige av stedene langs fjorden i denne perioden etablert mindre industri-foretak, som på Verdalsøra med sin kassefabrikk, ei kornmølle, et spinneri og etmeieri. Denne type industri hadde likevel begrenset betydning i forhold til øko-nomisk ekspansjon, for produksjonen var i stor utstrekning beregnet på lokaltkonsum.

Samlet viser historikken for de seks tettstedene langs fjorden at det ikke er denaturgitte eller teknologiske betingelser som er avgjørende, de kun styrket ellersvekket mulighetene for lokal produksjon og utveksling. Ytre forhold som kongeligeller statlig inngripen i handelen, på linje med reguleringer av vareproduksjonen,viser seg heller å ikke være avgjørende for eksistensen av lokal produksjon og utveks-ling. Lokale entreprenører som handelsmannen på Kvitvangsvågen tvers av fjordenfor Steinkjer kunne drive sin kramhandel, og det var kun vareutvalget — ikkevolumet — som satte begrensninger. Det bildet som tegner seg er at det var denøkonomisk og sosialt viktige produksjonen og utvekslingen man ønsket å kon-trollere, ikke den lokale småhandel eller småproduksjon. Dette gjelder for hele tids-rommet. At det var kongene som fikk i stand kjøpferdene mellom Trøndelag ogJemtland i sein vikingtid eller tidlig middelalder, kan kun bety at det var de sammesom i utgangspunktet rådet Levangermarkedet og tok inn avgifter på den utveks-lingen som skjedde der. Deres stedlige representant hadde trolig også forkjøpsrettav mårskinn og lignende viktige produkter for kongen. På samme vis hadde kon-gene sentralisert føring og redistribuering av landskyldprodukter og skatteinntektertil Nidaros for der å kunne kontrollere og skattlegge denne utvekslingen. At erke-biskop Aslak rundt 1430 valgte å kjøpe Levanger gård og etablere denne som sinavlsgård, kan neppe bety annet enn at han vurderte deltagelse i Levangermarkedetsom svært viktig.

Det vi ser er lokal produksjon men en todelt utveksling. Et begrenset volumutveksles til enhver tid lokalt, mens store volumer og sosialt viktige produktertrekkes ut av lokalsamfunnet og utveksles i regionale sentra. Den lokal produksjoninnenfor jordbruk, fiske, fangst og annet utmarksvirke besto av det den jevne bondeeller fisker produserte enten for eget og eventuelt den sosiale enhetens livsopphold,for å kunne svare skatter og avgifter, samt for å kunne skaffe seg livsnødvendigheterut over hva vedkommende ikke selv hadde forutsetninger for å produsere. Dennesiste del av produksjonen var begrenset og den ble utvekslet lokalt, mens denaturalier som gikk til skatter og avgifter ble ført ut av området og utvekslet i detregionale senter. Handverkerne vi møter på de seks gårdene i 1661, eller også de

173

som var bosatt i Nidaros/Trondheim, fulgte det samme produksjonsmønsteret. Deneneste forskjellen lå i at det meste av produksjonen her ikke gikk til eget konsum,men til utveksling for å skaffe seg livsnødvendigheter samt nye råvarer for å kunneopprettholde produksjonen. Den delen av produksjonen som ikke gikk til eget livs-opphold eller for utveksling i andre typer livsnødvendigheter, ble levert de personereller institusjoner som hadde krav på den. Disse personer eller institusjoner entenkonsumerte disse produktene selv, eller de utvekslet dem. Og det er denne utveks-lingen i dens forskjellige framtredelsesformer som trolig er nøkkelen til å kunnediskutere karakteren av de seks stedene gjennom historien og hvilke drivkrefter somvar sentrale i deres etablering.

Den lokale utveksling av lokal produksjon for lokalt konsum var noe eliten iNidaros i utgangspunktet trolig ikke så behov for, eller var i stand til, å kontrollereog skattlegge (se Holts artikkel i denne publikasjonen). Kun dersom volumet påutvekslingen ble stort, eller eksterne utvekslere med eksterne produkter deltok, såden seg økonomisk tjent med å gripe inn for å skattlegge samt regulere hvem somskulle få tilgang til hvilke produkter — som tilfellet var med Levangermarkedet.Alternativt kunne eliten ta direkte kontroll over produksjonen av sosialt og øko-nomisk viktige produkter, og disse ble ført direkte til områdets sentrale økonomiskesenter og konsumert eller konvertert og eventuelt skattlagt der. Kontroll med fangstog redistribusjon av jaktfugler er et godt eksempel på hvordan eliten beholdt ensosialt viktig form for conspicuous leisure-aktivitet for seg selv. Kronen hadde iNorgesriket i middelalderen monopol på fangst og salg av falk og hauk men haddeinnrømmet erkebiskopen visse privilegier.89 Den lokale produksjon innen landbruk,fangst og fiske var uhyre viktig å få kontroll over pga. dennes store volum, men herhadde den øverste elite konkurrenter. Kirken tok rett nok sin del gjennom tienden,men kronen måtte dele med andre større og mindre jordeiere. Løsningen for kronenvar å forsøke å få sentralisert de øvrige jordeieres konvertering til byene og skattleggeutvekslingen der. Fiskeriene var også vanskelige å kontrollere fullt ut, men en avgiftkalt landvorde ble krevd inn i de viktigste fiskeværene.90 I Midt-Norge haddekongen sin mann på ”Gården” i disse værene, en posisjon som etter reformasjonengikk over til lensmannen,91 og biskopen i Nidaros og hans kanniker hadde i sein-middelalderen sine setesveiner rundt om også i de sentrale fiskeridistriktene.92

I perioden ca. 1000-1900 kan vi regne med tre hovedtyper utveksling eller kon-vertering: direkte bytte, gavegiving, og kaup som seinere glir over i den rene

174

89. O. Olafsen, Falkefangsten i Norge, (N)HT 5. Række, 3. Bind, 1916: 337-364; O. Bø, Falkefangst iNoreg i nyare tid, Norsk Skogbruksmuseums Årbok, Nr. 3, 1961-62: 68-121; A. Stalsberg, Hvermann har ei hauk på hånd… - ei heller falk på sverd, DKNVS Rapport, Arkeologisk Serie, 1982:8,Trondheim 1982: 46-65.

90. J.G. Foss, Studiar i Frøyas eldste historie, Upublisert hovedoppgave i historie, Trondheim 1979; O.Olafsen, De ’ytre’ almenninger, (N)HT, 5. Rekke, 5. Bind, 1924: 313-345.

91. Foss op.cit.92. L. Daae, Den Throndhjemske Erkestols Sædesvende og Frimænd, (N)HT, 3de Række, 1ste Bind,

1890: 1-27.

varehandel.93 Chapman har i en lengre artikkel analysert forholdet mellom direktebytte (barter) og andre former for utveksling (modes of exchange). Direkte bytte(tuskhandel) skiller seg fra de andre formene ved at det i prinsippet ikkeintroduseres et mellomliggende objekt i transaksjonen, som for eksempel penger,samt at de to aktørene begge opptrer som både selger og kjøper. Et tredje kjennetegnved direkte bytte er at det er en rent økonomisk transaksjon ved at ingen tvangeller gjensidig forpliktelse eksisterer mellom de to partene, bortsett fra den inn-ledende enighet om å foreta direkte bytte. Dessuten står begge parter fritt til å avståfra å gjennomføre transaksjonen. Eksempler fra de forskjellige kulturer viser likevelat direkte bytte mellom to personer eller grupper alltid skjer i en sosial og psyko-logisk setting, men at denne konteksten i praksis ikke fordreier eller forstyrrerutgangspunktet for de to parter i utvekslingen: å gjennomføre en utveksling avobjekter. Det som således karakteriserer direkte bytte er at det utelukker utvekslingav objekter som oppfattes som gaver eller som symboler på oppfyllelse av sosialeeller seremonielle forpliktelser, på bekreftelser av politiske eller slektskapsmessigebånd osv. Fenomenet direkte bytte kan forekomme i sammenheng med, men utenå være del av, en seremoniell eller politisk kontekst, eller være underordnet i forholdtil en tradisjonell utveksling på basis av sosiale mønstre, eller den kan opptre alene.Den er heller ikke, som kaupet, avhengig av vitner for at transaksjonen skal væregyldig. Viktig å merke seg er at samtlige av disse varierte former for utveksling serut til å kunne opptre samlet eller hver for seg, men at det alltid er én form som erden dominerende i et gitt samfunn. Tilsvarende viser eksempler at de objekter somutveksles ved direkte bytte i det store og hele er dagliglivets bruksgjenstander, menssjeldne saker utveksles gjennom gavegiving, og kaup er gjerne typisk for utvekslingav større kvanta.94

Utveksling generelt forutsetter at deltagerne kan samles på et sted hvor de vetat deres liv, deres utvekslingsobjekter og deres aktivitet er beskyttet. Fysisk motplyndring og vold, og juridisk ved en felles forståelse mellom deltagerne om atstedet er ”satt av” til nettopp dette formålet for kortere eller lengre tid. Det betyr

175

93. Mht. gavegiving og kaup, se f.eks. T. Saunders, Early Medieval Emporia and the Tributary SocialFunction, i D. Hill & R. Cowie (eds.), Wicks: The Early Medieval Trading Centres of Europe,Sheffield Archaeological Monographs 14, Sheffield 2001-; E. Nosov, The problems of EuropeanUrbanism: a view from the East, upublisert hovedforedrag på konferansen Medieval Europe 1992,York; P. Carelli, En kapitalistisk anda, Lund Studies in Medieval Archaeology 26, Stockholm 2001(spes. s. 188 ff ); P.H. Sawyer, Kings and Merchants, i P. Sawyer & I. Wood (eds.), Early medievalkingship, Leeds 1977: 139-158; W.I. Miller, Bloodtaking and peacemaking, Feud, law and society insaga Iceland, Chicago and London 1991. Se også A.-J. Bijsterveld, The medieval gift as agent of socialbonding and political power: a comparative approach, i E. Cohen & M. B. de Jong (eds.), Medievaltransformations, Text, Power, and Gifts in Context, Leiden-Boston-Köln 2001: 123-156. Selv omdenne sistnevnte undersøkelsen konkret tar for seg fromme gaver, gir det mening å gå ut fra at kon-klusjonen har gyldighet også når det gjelder gavegiving generelt med tanke på de store konsekvensersom utviklingen av de tidlige stater hadde for endringen av sosiale relasjoner.

94. A. Chapman, Barter as a universal mode of exchange, L�Homme, Revy francaise d/anthropologie,Juillet-septembre 1980: 33-83.

at den som råder for stedet må ha en militær og politisk posisjon sterk nok til å gideltagerne slike garantier. Kan respektive eiere av de seks gårdene langs fjorden havært i en slik posisjon? En av de seks gårdene langs fjorden og hvor det i 1661 eks-isterte en tettbebyggelse, men som ikke var storgård, er Steinkjer. Likevel var dether Ladejarlene valgte å etablere sin kaupstad i tidlig vikingtid. Det har derfor værtvanlig å anta at dette området ved munningen av Byaelva historisk lå under dennærliggende gården Egge, et velkjent høvdingsete i vikingtid.95 En tilsvarende rela-sjon har vært påpekt for kaupstedet Nidaros og høvdingsetet og kirkestedsgårdenLade (fig. 6).96 En slik oppfatning om underordning betyr i sin tur at det forutsettesen organisasjon i vikingtid der en rekke gårder ikke var selvstendige enheter juridiskeller økonomisk, men bosetninger eller områder underlagt eieren av et gods.97 Idenne sammenheng, der de seks gårdene i Trondheimsfjorden alle lå i dalmunn-ingen for hvert sitt forhistoriske fylke, er det nærliggende å antyde at de kan havært deler av et gods under de gårder hvor de respektive fylkeskirker ble reist i tidligmiddelalder. For Værnes blir dette uproblematisk, da det var her fylkeskirken forStjórdølafylke ble bygd. For Voll (Verdalsøra) blir hypotesen at denne gården låunder gården Haug kort vei opp den fullt seilbare Verdalselva; for Levanger gårdenAlstahaug på andre siden av pollen Eidsbotten;98 for Øy gården Melhus kort veiopp Gauldalen men ikke mulig å seile med båt; for Hov/Nervik/Gjølme gårdenGryting kort vei opp Orkla som her er seilbar. Egge, Lade, Værnes, Haug, Als-tahaug, Melhus og Gryting var alle krongods gjennom hele eller nesten hele mid-delalderen, og ifølge sagatradisjonen var de konfiskasjonsgods fra rikssamlingstidaog således hovedgårder i høvdingedømmer. Egge var ikke sted for en fylkeskirke,og gården ble tidlig forlent en av kongens støttespillere.

En slik godsorganisasjon kan likevel ha eksistert kun kort tid inn i middel-alderen, for det er få om noen spor etter den i Trøndelag i de skriftlige kilder.99 PåSteinkjer fant det sted utveksling i en kortere periode i sein vikingtid da Ladejarlenerådet stedet, mens Nidaroskaupangen ble utviklet videre til å bli en middelalderby.Likevel gir det god mening å anta at var det først etablert tradisjon for utveksling

176

95. Skevik op.cit.: 146.96. N. Hallan, Nidarnes og Nidaros, Sagakristiske og toponymiske bemerkninger til Trondheims eldste

historie, Trondhjemske Samlinger Bind 10, hefte 1, 1976: 24-51. Gården der kaupstedet ble etablerthet Nidarnes. Nidaros og seinere Trondheim var kun navnet på selve tettbebyggelsen på gården.

97. For eksempel F. Iversen, Den nyere norske forskningen om jordegods i vikingtid og tidlig middelalder,En sammenligning med undersøkelsene av manor- og Grundherrschaft-systemer i Vest-Europa, i Dentapte middelalder?, J. Martens, V.V. Martens & K. Stene (red.), Varia 71, Oslo 2009: 69-80.

98. En situasjon nær identisk med kongsgården Alrekstad og byen Bergen, der pollen Lungegårdsvannetskilte de to.

99. Et sannsynlig gods viser seg i den gårdmasse som lå til Holm kloster og som ble gitt dette da lend-mannen Sigurd Ullstreng på gården Viggja etablerte klosteret rundt 1105-10. Et klart flertall avgårdene i det dalføret der Viggja lå som hovedgård i sjøkanten, inngikk i klosterets godsmasse (Dybdahl1989, op.cit.: 228). Ved arkeologiske undersøkelser på Viggja er det påvist opp mot 1 m tykkekulturlag etter gårdsbebyggelse, med eldstedatering til 1000-tallet (Brendalsmo 2006, op.cit.: 511 ffm/ref.). Det er likevel ingen kilder så langt som antyder et kaupsted på gården.

også på de øvrige fem gårdene langs fjorden, kan dette sannsynliggjøre at utveks-lingen i 1661 skjedde på bakgrunn av denne tradisjonen. At Steinkjer gård var ting-sted for det gamle Sparbu fylke gjennom det meste av etterreformatorisk tid kanogså vise tilbake på en lang tradisjon for Steinkjer som sentralsted. At utvekslingikke er belagt i skriftlige kilder kan ikke være et avgjørende argument.100

177

100. Jf også Frostatingslova, op.cit.: II: nr 45, der forskriftene om hvor jernbyrd skulle utføres gir åpningfor å oppfatte det slik at det i alle fall i høymiddelalderen eksisterte flere kaupanger (”[…] i kaupangehuerium” ) i Trøndelag (evt. Frostatings lovområde) enn kun Nidaros.

Fig. 6.Figuren viser landskapet rundt Nidarnes/Nidaros i vikingtid/tidlig middelalder. Gårder som var idrift ved høymiddelalderens maksimum, er avmerket. Middelalderske kirkesteder er markert medliggende kors. Vannstanden er justert etter landhevingen og strandkanten er identisk med dagens 5m kote. Tegner: Elin Jensen.

Flere forhold taler for at det i vikingtid og middelalder eksisterte langt flereutvekslingssteder i Norgesriket, av varierende dignitet og varighet,101 enn hva vikjenner til fra de skriftlige kilder eller arkeologisk materiale så langt. I Danmark erdet i de seinere år oppdaget stadig flere emporia eller fjernhandelssentra, og der deeldste er blitt anlagt rundt 700 e.Kr. Disse ligger, i motsetning til de byer som bleetablert fra 1000-tallet av, uten den ringeste samhandling med sitt agrare omland.102

Tilsvarende er dokumentert i Finland, og her kom i tillegg etableringen av nye byerogså i forbindelse med Hansaekspansjonen i seinmiddelalderen.103 I Danmark erdet i tillegg til de nevnte fjernhandelssentra også dokumentert en rekke mindresentra. Disse stedene var verken fjernhandelssentra eller strandmarkeder, men småstrandbaserte produksjons- og landingssteder, etablert av lokal elite som ønsket åfå del i fjernhandelen.104 Et tilsvarende komplekst nettverk av typer utvekslings-steder er også dokumentert på begge sider av den engelske kanal i tidsrommet ca.600-1000.105 Som i kanalområdet ble samtlige av de danske småstedene og fjern-handelssentra oppgitt i forbindelse med urbaniseringen på 1000-tallet, og en rekkeav småstedene ”gled tilbake” til å bli regulære gårdsbruk — enkelte av dem meden herregård og kirke. Kaupsteder kan dokumenteres ved hjelp av stedsnavn somantyder slik funksjon,106 ved hjelp av arkeologisk materiale (se Stylegars artikkel idenne publikasjonen)107 eller også med språket som kilde.108

178

101. Jf J.Ulriksen, Anløbspladser, Besejling og bebyggelse i Danmark mellem 200 og 1100 e.Kr., Vik-ingeskibshallen i Roskilde 1998: 212 ff (”Det ligger fast, at overførsel af genstande fra en part til enanden kan være sket på flere forskellige måder og med vidt forskellige motiver. På den baggrund erdet naturlig, at også skuepladsen for disse transaktioner har været av varierende karakter, ligesomdet konkrete arkæeologiske fundmateriale på sådanne lokaliteter nødvendigvis udviser en storspændvidde”).

102. L. S. Madsen, De middelalderlige købstæder i Nordslesvig, i S. B. Christensen (red.), Middelalder-byen, Danske Bystudier 1, Aarhus Universitetsforlag 2004: 97-112.

103. C. J. Gardberg, Stadsväsendets uppkomst i Finland, i P. Tommila (red.), Stadsväsendets historia iFinland, Kunnallispaino Vanda 1987: 10 ff.

104. J. Ulriksen, Danish Coastal Landing Places and their Relation to Navigation and Trade, i J. Hines,A. Lane & M. Redknap (eds.), Land, Sea and Home, Maney 2004: 7-26.

105. C. Loveluck & D. Tys, Coastal societies, exchange and identity along the Channel and southernNorth Sea shores of Europe, AD 600-1000, Journal of Marine Archaeology 1/2006: 140-169.

106. P. S. Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet, Oslo 1977 (1995): 228 ff. En nøyeregjennomgang av verket Norske Gaardnavne vil gi en rekke flere eksempler på stedsnavn av typenLahell-, Torg-, Bjarkøy- og Kaupang enn hva Andersen nevner.

107. K. Sognnes, Arkeologiske modeller for Vestlandets vikingtid, Trondheim, 1979. Resultatene fradenne undersøkelser peker ut Etne, Vik, Eidfjord, Giske, Gloppen og Stryn som mulige økonomiskesentra på Vestlandet i vikingtid. Interessant nok er det ingen av disse lokalitetene som overens-stemmer med de som er nevnt hos Sveaas Andersen (op.cit.). Jf også K. Sognnes, Sentrumsdannelseri Trøndelag, Fortiden i Trondheim bygrunn: Folkebibliotekstomten, Meddelelser nr. 12, Trondheim1988 mht. vikingtidens mulige sentra i Trøndelag. Sognnes` analysemetoder gir ikke anledning tilå gå inn på gårdsnivå, men uansett peker gravmaterialet ut området ved Verdalselvas munning (hvorbl.a. gården Voll ligger) og nedre del av Stjørdal nær elvemunningen (hvor bl.a. gården Værnes ligger)som sentralsteder. J. H. Larsen (En mulig handelsplass i Grimstadområdet i vikingtiden, Universite-tets Oldsaksamlings Årbok 1984/85, Oslo 1985: 111-120) antyder ved hjelp av samme type kildermuligheten av et kaupsted på Sørlandet (Fjærekilen) i vikingtid.

108. K. G. Johansson, Birka-Hedeby tur och retur, Svenska språkets historia I, Östersjöområdet, i S.Lagman, S. Ø. Ohlsson & V. Voodla (utg.), Nordistica Tartuensia No. 7, Studier i svenska språketshistoria 7, Tartu 2002: 13-24.

Videre vet vi at samfunnets øverste elite av forskjellige årsaker verken i vikingtid,middelalder eller tidlig nytid ikke alltid verken maktet eller ønsket å sentralisere allutveksling av verdier til noen få steder, eller kunne forhindre at andre innenforeliten evnet å etablere konkurrerende utvekslingssteder. Sagaene framstiller etab-leringen av Steinkjer som kaupsted som et uttrykk for maktkampen mellomLadejarlene og kong Olav, hvilket viser hvor viktig kontroll med utveksling avsentrale produkter var for den øverste elite. Kong Magnus Lagabøters bylov av 1276omfattet byene Bergen, Nidaros, Oslo og Tunsberg. Disse fire benevnes ”Vore byer”(bø varom),109 hvilket bør kunne forstås som de byene kongen da selv rådet. I tilleggkjenner vi til en rekke andre byer, av hvilke flere lå som forleninger til biskopereller klostre, som Sarpsborg, Hamar eller Stavanger.110

I tillegg til utveksling gjennom gave, kaup eller handel har det til alle tider værtet behov i lokalsamfunnene for utveksling av dagliglivets bruksgjenstander gjennomdirekte bytte. For entreprenører eller regulære handelsfolk kunne slike lokale utveks-lingsplasser være en god mulighet til økt fortjeneste — lovlig eller ikke. I 1490 for-nyet Riksrådet de eldre forbud mot bøndenes utenrikshandel med den begrunnelseat landbruket ble forsømt, hvorfor bøndene kun skulle benytte små skuter forinnenriksfart. Samtidig ble forbudet mot utlendingenes handel med bøndene ogannen ulovlig omsetning utenfor byene gjentatt.111 I 1384 hadde kongen, mht. desom bodde nord for Stadt, merket seg at kjøpstedene Bergen, Trondheim, Vågan(koupstader vor Berguinn, och Thrundhiem och Voga) og andre små kjøpsteder (adratheir smaar koupstader) som fra gammelt av hadde hatt takmark ”[…] ble fordervetog lagt øde”, fordi sjøfarende ikke seilte med sine handelsvarer til de kjøpstevner(koupsteffnu) som hadde vært fra gammelt av.112 Men én ting er lover og regler, forsom O.A. Johnsen beskriver den eldgamle konflikten i Sandefjord mellom sog-nepresten og bøndene ca 1600 mht. de sistnevntes transport og lagring av handels-tømmer på prestegårdens grunn: ”Men tingene går sin gang tross alle klager og allekongebud”.113 Eliassen skiller således i andre halvdel av 1600-tallet mellom tillatteog faktiske ladesteder i Norge,114 og der det langs Oslofjorden på denne tiden vardobbelt så mange av det siste slaget115 (se også Nymoens og Eliassens artikler i dennepublikasjonen).

179

109. NGL II, f.eks. VI: nr 8, 9, 10 (s. 245-247)110. Sarpsborg ble forlent så vel verdslige stormenn som Varne kloster (DN III: nr 97, stadfestet 1447,

DN III: nr 794 og 1470, DN III: nr 886, Reg. nr 507, 1413, DN X: nr 583, 1523); Hamar skal havært krongods (A. Holmsen, Nye studier i gammel historie, Oslo 1976: 132 ff ) overlatt biskopenved opprettelsen av bispesetet der i 1152/53; Stavanger ble forlent den stedlige biskopen av kongMagnus Erlingsson (jf DN I: nr 51).

111. DN II: nr 963.112. NGL III nr 121 (s. 222f ). Kaupstemne, slik det er nevnt i både Frostatingslova i andre halvdel av

1200-tallet mht. Frøsø (F VII: nr 27) og her i en retterbot fra 1384, kan ifølge NGL V: 338 (kaup-stefna) oversettes med ”[…] kjøpstævne, marked; vel ogsaa handelssted i almindelighed”.

113. O.A. Johnsen, Tønsbergs historie bind II, Tidsrummet 1536-1814, Oslo 1934: 86. 114. F.-A. Eliassen, op.cit.: 146 ff.115. Ladested, R. Fladeby & S. Imsen (red.), Norsk historisk leksikon, Oslo 1999.

Denne for eliten ukontrollerbare eksistens av små og til dels sesongmessigeutvekslingssteder, skapt ut fra lokale produksjonsbetingelser, kan muligens knyttestil det fenomen som i Danmark kalles birker. Ordet birk betegnet i Danmark på1100-tallet en handelsplass, et selvstendig rettsområde som ikke var underlagt detlokale herredstinget. Ofte var denne birkeretten knyttet til lokaliteter hvor detforegikk større fiskerier, og som følgelig var basis for handel og utveksling. I sein-middelalderen ble birkene nærmest forfulgt av byenes handelsborgere for å få demnedlagt – ”af og til endda med vold og magt”.116 Parallellen kan ligge i den norskeBjarkøyretten, hvor det heter at ”[…] Bjarkøyretten gjeld på kvart eit fiskenes ogsildevær og på kjøpferder”.117 I oversetternes innledning tolkes dette å gjelde forfiskesesongen og for lengre kjøpferder, og nettopp ikke slik at ”[…] det i Norge på11-1200-talet var ei mengd byliknande fiskevær og strandstader som allment varunderlagde bjarkøyrett (…) Det handlar her om gammal sjørett”.118 Utgivernestolkning baserer seg trolig på det vi vet fra skriftlige kilder om mangfoldigheten avutvekslingssteder i Norgesriket i vikingtid og middelalder – hvilket er sværtbegrenset. Trolig kan det gi bedre mening å oppfatte B 64 slik at det dreier seg omet sett rettsregler for utveksling både ved konstante og temporære utvekslingssteder,da arkeologiske observasjoner i bl.a. Danmark og langs den engelske kanal – somvist ovenfor – gir støtte til en slik tolkning. ”I vikingetiden synes det sikkert, at dereksisterede et ganske tæt net af handelspladser ikke blot på Fyn. De fleste har næppeforsynet mer end det nærmeste oplands landsbyer og stormænd med varer, og måskehavde hver stormand sin handelsplads […] Handel blev dog først i 900-tallet såvæsentlig for det hastig ekspanderende samfund, at byerne opstod som de øko-nomiske – og administrative – centre, vi kender fra middelalderen, men det må sessom en logisk konsekvens af den udvidelse af søfarten, som fandt sted i løbet afgermansk jernalder”.119

De seks tettstedene langs Trondheimsfjorden– et hypotetisk hendelsesforløp

Tidlig på 1000-tallet kjenner vi til to kaupsteder langs Trondheimsfjorden: Nidarosog Steinkjer. Førstnevnte er grundig belagt ved så vel arkeologiske som skriftligekilder, sistnevnte kun ved sagaomtale. At det i Steinkjer så langt ved grunnarbeiderikke er kommet for dagen gjenstander fra 1000-tallet, eller er gjort observasjoner

180

116. H.Thrane & E.Porsmose, Handelspladser og købstæder, i O.Crumlin-Pedersen, E.Porsmose &H.Thrane (red.), Atlas over Fyns kyst i jernalder, vikingetid og middelalder, Odense Universitets-forlag 1966: 197.

117. Bjarkøyretten, Omsett av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, Det Norske Samlaget, Oslo 1997:Bj nr 64 (”Biarkeyiarréttr er á fisknesi ok i sildveri ok i kaupförum”).

118. Op.cit.:XVI ff. 119. H.Thrane & E.Porsmose op.cit.: 196 ff.

av kulturlag, bør kunne tolkes i den retning at Ladejarlenes tiltak ble hellerkortvarig. Derimot er det ikke usannsynlig at området ved Byaelvas munning bådefør og etter tidlig 1000-tallet kan ha fungert som sted for lokalbefolkningens direktebytte av livsnødvendigheter. Stedet er sentralt både langs landeveien og til sjøs oghar rimelig god havn, hvilket også kan ha vært en av grunnene til at Ladejarlenevalgte seg dette området. De samme argumenter kan brukes for Voll, Levanger,Værnes, Øy og gårdene på Orkdalsøra, selv om det for disse ikke finnes belegg forverken elitens utveksling eller primærprodusentenes direkte bytte i de eldste tider(se likevel fig. 11 i Stylegars artikkel, der det gis sterke indikasjoner på sentralstederlangs Trondheimsfjorden). Ingen av de seks gårdene er belagt med sentrumsfunk-sjoner i denne perioden, med mindre det satt en mann på Værnes med ansvar forkronens administrative oppgaver i fylket.

I middelalderen er det kun Levanger som sikkert kan belegges som utvekslings-sted. Det årlige markedet kan ha eksistert allerede i vikingtid, og den bymessigebebyggelsen på 1400-tallet kan med stor grad av sannsynlighet tolkes som uttrykkfor at stedet var lager- og utvekslingssted for flere store jordeiere inklusive erkebis-kopen. Fra den eldste tiden er det ikke usannsynlig at det under markedstiden harfunnet sted både gaveutveksling, kaup og direkte bytte, men at gaveutvekslingenover tid ble borte og kaupet gled over i varehandel. Hvorvidt det på de fem øvrigegårdene i middelalderen fant sted direkte bytte eller annen form for utveksling erdet ikke kildegrunnlag for å si noe sikkert om, men deres sentrale plassering erlikevel et argument for dem som sted for i det minste de lokale bøndenes direktebytte. Det er likeledes kun for Levanger at administrative sentrumsfunksjoner kanspores, om enn ikke hele året, men enten kronen eller erkebiskopen må ha hatt sinrepresentant til stede under markedet for å kreve inn avgifter. Kun arkeologiskeundersøkelser kan endelig avgjøre hvorvidt Levanger var en ”virkelig by” eller ikkei middelalderen.120

I 1661 finner vi på alle seks gårdene langs fjorden en viss form for tettbebyggelseog en stedlig produksjon og utveksling av handverksprodukter. Steinkjer var i tilleggtingsted. Trolig tok utvekslingen form av både direkte bytte og handel med pengersom mellomlegg. På det årlige Levangermarkedet er det rimlig å gå ut fra at båderegulær handel og direkte bytte fant sted, da direkte bytte mellom bønder fra egnenog fiskere fra ytterkysten ble drevet på Verdalsøra til godt inn på 1900-tallet.Bortsett fra Levanger i markedstiden kan ingen av de fem gårdene belegges medsentrumsfunksjoner ut over det helt lokale.

I tiden etter 1661 skjer en rivende utvikling gjennom introduksjonen av de tid-lige industriforetak: sagbruksdriften fra ca. 1600, Ytterøy kobberverk utenforLevanger før 1643, Røros kobberverk opp for Gauldal i 1644 og Løkken kobber-verk i Orkdal i 1656 var med på å ta opp i seg et arbeidskraftoverskudd iprimærnæringene, men også på å introdusere en mer utstrakt pengeøkonomi i

181

120. For nærmere presisering av bybegrepet, se K. Helle, Innledning, i Norsk byhistorie, op.cit.: 9-19.

Trøndelag. Antallet kremmere og etter hvert handelsmenn på landsbygda økte,likeså antallet utliggerborgere som drev langtransport av varer fra ytterkysten ogNord-Norge. Trondheimskjøpmenn etablerte egne handelsboder til bruk underLevangermarkedet. Skattetrykket økte og med det primærprodusentenes cash-cropping. På 17- og 1800 tallet ble kommunikasjonene utbedret med bedre og flereveiforbindelser, dampbåt og etter hvert jernbane. Som følge av alt dette ble også detidligere administrative sentrumsfunksjoner sakte men sikkert etablert i de voksendetettstedene. Aktørene var ikke lenger de samme, for utvekslingen var til slutt enrendyrket varehandel i hendene på et voksende sjikt av profesjonelle handelsfolkmed kompetanse på de forskjellige vareslag.

Konklusjon

Det kan på denne bakgrunn skisseres en konklusjon for et delvis hypotetisk his-torisk forløp som følger. Behovet for forskjellige typer utveksling med forskjelligformål har til enhver tid medført etablering av egnede konverteringssteder.Hvorvidt det på et gitt sted og over tid har eksistert flere typer utveksling samtidig,og med deltagelse fra både primærprodusenter, profesjonelle utvekslere ogsamfunnseliten, vil være avhengig av i hvilken utstrekning utvekslingen har værtunderlagt samfunnsmessige restriksjoner i forhold til volum og objektenes sosialeverdi. Det er sannsynlig at det gjennom hele perioden ca. 1000-1900, på samtligeseks gårder langs Trondheimsfjorden, har funnet sted direkte bytte mellomprimærprodusenter av produkter fra jordbruk, fiske, fangst og annet utmarksvirke.Denne form for utveksling er kildebelagt kun i etterreformatorisk tid. Det erargumentert for, men ikke kildebelagt, at den øverste elite i vikingtid og et stykkeinn i middelalderen utøvet gaveutveksling på samtlige seks gårder. Det er belagtat eliten utøvet kaup på den ene av de seks gårdene i sein vikingtid, og det erargumentert for – men ikke kildebelagt – at det samme var tilfellet på de øvrigefem gårdene. På 1400-tallet er det belagt bl.a. hva som må ha vært regulærvarehandel på en av gårdene, men det kan vanskelig argumenteres for at noe tils-varende har eksistert på de øvrige fem. Gjennom nyere tid kan hendelsesforløpetpå de seks gårdene følges med større grad av sikkerhet, og det blir da tydelig atdet er vekselvirkningen mellom lokalt entreprenørskap og sentral kontroll medutvekslingen som er utgangspunktet for hvorvidt et sted skifter karakter fra gårdtil by – eller noe der imellom.

Interessant nok er det trolig i prinsippet et parallelt hendelsesforløp til det vikan observere for Vágar i Lofoften (se Bertelsens artikkel i denne publikasjonen): iet gammelt fiskevær som Vágar ble det i en periode i middelalderen etablert vissesentralfunksjoner som tjente rikskongedømmet. Da disse ble fjernet fortsatte likevelVágar å være et sentralsted for fisket.

182

Dette arbeidet er likevel kun ett innlegg i diskusjonen om den type lokalitetersom til vanlig havner ”mellom gården og byen”. Til dels er de et kildeproblem, idetskriftlig omtale i eldre tid er fraværende eller i beste fall uklar. Arkeologiske utgrav-ninger eller registreringer er så langt svært få, men om slike ble gjennomført vil dekunne gi større klarhet. I tillegg er det et spørsmål om i større grad å definere dissefenomenene inn i en generell debatt om drivkreftene bak etablering av sentrums-funksjoner til de forskjellige tider. Det behøves derfor flere detaljstudier av dentypen Olsen har gjennomført for Orkdalsøra. En kan trolig med stort utbytteinkorporere den type empiri som Nymoen har presentert (se denne publikasjonen),og i det videre sammenholde resultater fra disse studiene med tilsvarende studierfra det øvrige Nord-Europa (se Holt, Callow og Christensen i denne publika-sjonen). Olofssons bidrag til denne publikasjonen er en presentasjon av en studiei etableringen av byer i et bondesamfunn, og det er liten tvil om at hans resultatervil kunne ha stor overføringsverdi for nordisk vikingtid og middelalder på detprinsipielle plan.

Summary

In the grey zone between farm and town: a source-related problem or a questionof definition?

What is the central explanation as to why a farm radically changes its function? Ofthe 4,265 farms recorded in the county of Trøndelag in 1661, seven are distin-guished by the presence in them of large numbers of resident tenant farmers and“strandsittere” - smallholders who leased land beside the sea, and who derived theirincome from petty trade and fishing. Many of these tenants were also craftsmen.Of the seven farms, one lay on the outer coastline, while the rest were located atthe points where major river valleys meet the Trondheim Fjord. Each of these valleysconstituted a county during the medieval period. In terms of size, six of the farmswere well over the average for Trøndelag, and each of the six formed an ancientnodal point. There are few historical references to these farms prior to 1661; how-ever, the establishment of a trading centre (kaupang) at Steinkjer early in the 10th

century is mentioned in the medieval sagas. A cadaster (tax register) from 1430mentions a contemporary town-like settlement at Levanger, and saga referencesand late medieval letters mention the existence of a winter market at Levangerwhich probably has its origins in the Viking period. Apart from information in thecentral ecclesiastical authority’s cadasters regarding circumstances of ownershipduring the late medieval period, there are no historical references to the other fivefarms prior to the 17th century. In contrast to the identical circumstances pertainingto the seven farms in 1661, the sources reveal a very varied history for the same

183

farms during the subsequent centuries. One of the farms is today a regular agricul-tural holding, another has been developed for housing, while the other five are thesites of either larger rural communities or towns. As proposed in this article, theexplanation for these differences is that trade was the primary driving force behindthe transformation of these farms into something other than units of agriculture,while administrative and religious functions were secondary reasons for central-place formation in this instance. The combination of natural geographical condi-tions, overarching social conditions for trade, as well as private and institutionaleconomic enterprise within these frameworks created the individual histories ofeach of the seven farms. The period under discussion extends from ca 800 to 1900.

184

Stadsbygge i bondeland

– ett forskningsfält med teoretiska och metodiska implikationer

Sven Olofsson

Att studera anläggandet av en ny stad innebär, under gynnsamma omständigheter,att man kan ta sats i den fas när staden inte fanns. Det exempel som här lyfts framhandlar om staden Östersunds tillblivelse, varför staden anlades, vilka människorsom hörsammade nyheten och vilka som slutligen gav sig hän åt att bygga stadenpå en plats där få centrala funktioner fanns. Genom att studera den tänkta stadensomland, näringsstrukturen i Jämtland, de burskapssökandes yrkesbakgrund, inten-tionen bakom deras inflyttning och hur lyckosamma de blev, kan kvalitativa kun-skaper ge generella idéer om processen bakom arbetet med att etablera den verkligastaden.

Inledning

Vanligtvis är det svårt att komma åt städernas tidigaste historia. Många anlades förlänge sedan och källor från grundläggningstiden saknas eller är mer eller mindrefragmentariskt bevarade. Syftet med denna text är att diskutera möjligheter användastadsbildningar där förloppet kan följas för att därigenom kunna skapa en teoretiskbild av hur stadsbildning i ett bondeland gick till. Frågan är hur sådana studier kangå till, om processer i och omkring städers tillblivelse äger generell giltighet ochvilka generella kunskaper som studier av nyare städer kan ge för förståelsen av andraäldre städers tillblivelse.

Med bondeland avses här en region eller ett geografiskt område som huvud-sakligen bestod av landsbygd och som inte var tydligt underordnad någon viss stadshandelsomland. Det specifika är att regionen låg eller ligger i gränslandet mellanflera mer eller mindre avlägsna städers inflytelsefält. Avståndet till en dominerandestad innebar att centrala funktioner som marknadsplats, religionsutövning, lokaloch statlig administration och annan myndighetsutövning organiserades i denagrara kontexten. Där en adekvat jordbruksregion existerade och där centrala funk-tioner var lokaliserade fanns också teoretiska möjligheter till koncentration av män-niskor i tätare stadsliknande bebyggelse. Detta anses vara grunden för många äldre

stadsbildningar, men också för stadsbygge i nutida agrara områden på olika platserrunt om i världen. 1

För att kunna analysera den process som leder fram till att en stad blir till ärdet näst intill nödvändigt att anlägga ett omland-stadperspektiv. Det är de struk-turella förutsättningarna i den obyggda stadens omland som till en början är detsom mest påverkar hur staden kom att utvecklas. Precis som bristen på källmaterialgör det svårt att fånga stadens tidigaste historia är det nästan lika svårt att studeradet geografiska område där staden skulle anläggas. Möjligheterna för sådana studierökar för svenskt vidkommande under 1700-talet i och med Tabellverkets tillkomstoch prästerskapets ökade engagemang att demografiskt dokumentera sina försam-lingar.

Det exempel som jag valt att pröva dessa tankar mot är staden Östersund somfick sina stadsprivilegier i oktober 1786. Den utförligaste beskrivningen av stadensäldre historia skrevs av författaren Janrik Bromé i samband med Östersunds 150-års jubileum. I övrigt har intresset varit relativt litet för staden äldsta historia. Detsom gör Östersund till ett bra exempel är dels dess läge i ett svagt urbaniseratområde, dels den goda källsituationen som både möjliggör studier av omlandet ochstadens tillblivelse. 2

De centrala arkiven som berör själva stadsbildningen är framförallt handlingarsom finns bevarade efter lantmätare Törnsten som hade till uppdrag att förfärdigaÖstersunds stadsplan, staka ut den och tillse att de nya stadsborna började bebyggasina tomter, dels det välbevarade stadsarkivet som innehåller handlingar från ochmed den stund staden började befolkas. För studier av det tänkta omlandet kanman generellt säga att källorna flödar ymnigt med välbevarade kyrko- och dom-stolsarkiv. På högre administrativ nivå finns det också gott om källmaterial på läns-styrelsen och landskanslier, såväl som ännu högre upp i statsapparaten. Från ochmed 1810 blir också Östersund residensstad vilket ytterligare stärker källsitua-tionen. 3

Den förhållandevis rika tillgången på källmaterial innebär naturligtvis att dethär inte är möjligt att beröra alla de problemområden som man kan studera i ochomkring stadens tillblivelse. Av utrymmesskäl väljer jag att diskutera käll- ochmetodfrågor i fyra nivåer som tentativt syftar till att identifiera och följa de första

186

1. H. Andersson, Sverige – En forskningsöversikt, i Urbaniseringsprocessen i Norden del 1, Oslo, BergenTromsø 1977:105. För stadsbygge i Afrika, se olika bidrag i J. Baker (ed), Small Town Africa, Semi-narierapport 23, Uddevalla 1990.

2. J. Bromé, Östersunds historia del I, Östersund 1936. Se också H. Wichman, Jämtland och Härjedalenshistoria, bd IV, Östersund 1962. För nyare forskning se S. Olofsson, När Jämtland fick Östersund –en studie av stadsbildning i ett bondesamhälle ur ett stad-omlandsperspektiv, opublicerad d-uppsatsvid Institutionen för Humaniora, Mittuniversitetet Vt 1998, samt S. Olofsson, Ett centrum för Jämt-lands handel? Östersund och kampen om det jämtländska handelsomlandet 1786-1809, i C. Kjellson,S. Olofsson och P. Sörlin (red) Blickar bakåt – Elva uppsatser om ett förgånget nu, Institutionen förHumaniora rapport nr 15, Mitthögskolan, Umeå 2004.

3. Olofsson 1998; Se Jämtlands läns lantmäteri arkiv (JLM) och Östersunds Landsarkiv (ÖLA).

stadierna i stadens historia. Jag har valt att formulera dessa nivåer som Vägen framtill fundationsbrevet, Stadens tänkta omland, Staden som tankekonstruktion ochslutligen Staden tar form. Avslutningsvis diskuterar jag några aspekter kring utma-ningen att studera stadsbildning utifrån exempel från en annan tid.

Vägen fram till fundationsbrevet

Det första problemområdet som kan studeras med exemplet Östersund är hur stads-byggnadsprocessen generellt sett tog sin början. Vägen fram till det formella anlägg-andet av en stad i Jämtland var relativt lång och krokig. Författaren Janrik Bromélyfter fram ett tio tal händelser, skrivelser och myndighetsbeslut som mellan 1758och 1785 berörde planer på en stad i Jämtland. Frågan är vilka som drev fråganom att anlägga en stad, vid vilka tidpunkter de framträdde och varför de ansåg detsom angeläget att anlägga en stad i Jämtland?

Först gången frågan lyftes upp till debatt verkar ha varit i StockholmsbladetLärda tidningar där framför allt ekonomidirektören Per Schissler från Hälsinglandhade flera inlägg. Förespråkarna pläderade för en stad i Jämtland bland annat medförhoppningen om att stävja den florerande bondehandeln. Tanken återfinns ocksåi slutändan av själva fundationsbrevet. Att böndernas egen handel, det så kalladelandsköpet, av många ansågs som förkastlig och ett hinder för landskapets ekono-miska utveckling är långt ifrån ett nytt argument i samband med planerade stads-bildningar. Det som vore intressant är möjligheten att undersöka relevansen i dettapåstående. 4

Att en stad i Jämtland inte bara sågs som önskvärd för utomstående och per-soner utanför bondeståndet visar den skrivelse som en stor grupp bönder från olikadelar av Jämtland lämnade in till landshövding Örnsköld 1768. Skrivelsen förfat-tades under landstingsmötet då representanter från hela Jämtland hade samlats förden årliga överläggningen om gemensamma angelägenheter, till exempel gästgiverieroch skjutsning. Alla bönder tycks dock inte ha stått som medförfattare till skrivelsenoch kanske kan ytterligare studier sprida ljus över om och hur debatten gick kringdenna fråga i lokalsamhället.

Bara några år efter böndernas skrivelse fick lantmätare Törnsten uppdrag attgöra uppmätningar av potentiella platser för en stad, först i Revsunds socken ochdärefter vid det så kallade Östra sundet i Brunflo socken. Här följer en lång ochintressant process där ärendet fördes mellan olika nivåer i statsapparaten. År 1784hade processen nått dithän att stadsbygget tillstyrktes och i början av 1785 löstekronan in marken där staden skulle byggas. Den 23 oktober 1786 stadfäste GustavIII grundläggningen av Östersund.

187

4. Å. Sandström, Plöjande borgare och handlande bönder – mötet mellan den europeiska urbana eko-nomin och vasatidens Sverige, Studier i Stads- och kommunhistoria 15, Stockholm 1996.

Även om staden i slutändan växte fram som ett myndighetsbeslut – det fannsju ingen stadsliknande bebyggelse på platsen – var det långt ifrån bara myndighe-terna som agerade i frågan. Som processen tog fart, från de första offentliga debat-tinläggen 1758, via böndernas skrivelse till myndigheternas arbete på olika nivåer,är frågan vilka som drev frågan vidare och om temporaliteten i stadens tillblivelse.De händelser som här anförts avtecknar sig som regel i myndigheternas arkiv, mendet är uppenbart att processen också pågick på lokal nivå, i det geografiska områdedär staden till slut byggdes.

Stadens tänkta omland

Under resans gång fanns således flera platser som anfördes som lämpliga för enstads anläggande. En viktig fråga är naturligtvis varför myndigheterna till slut valdeatt anlägga staden vid östra sundet mellan fastlandet och Frösön. I hög grad kanvalet av plats analyseras i termer av centralitet. Marken var belägen i landskapetsmitt och en knutpunkt där flera vägar möttes. Där fanns också en bro strategisktbelägen för överfart till Frösön. På denna ö, visserligen på motsatta sidan ön frånden nya staden sett, låg några centrala funktioner som marknadsplats, kungsgård,trivialskola, apotek samt en militär övningsplats. Trots dessa företräden valde myn-digheterna att lägga staden på fastlandet norr därom. Ett viktigt skäl var att kronanhade mark som lätt kunde lösas in.5

Någon självklar plats för staden hade som sagt inte funnits men däremot fannsen uppfattning om hur den nya stadens omland såg ut och vilken roll staden skullespela i detta tänkta omland. Här kan vi se en ideologisk linje från Schisslers förstainlägg fram till fundationsbrevets formuleringar: en stad skulle underlätta avsätt-ningen av länets produkter och utveckla den inskränkta handelsgemenskap som manansåg prägla landsbygden i Jämtland. Vi kan alltså utläsa mer eller mindre norma-tiva uttalanden om hur näringslivet såg ut i Jämtland och frågan är naturligtvis ivilken grad dessa uttalanden ägde riktighet. Behövdes egentligen staden för attuppnå de syften myndigheterna hade eller fanns det redan urbana strukturer somuppfyllde de uppgifter en stad skulle lösa? Detta är givetvis frågor som behöverbesvaras med kvalitativa studier av såväl den agrara regionen som befolkningen sombodde i området innan staden byggdes och hur deras liv eventuellt förändrades itakt med att staden utvecklades.

En aspekt av detta är frågan huruvida svårigheterna att få staden att växa tillberodde på att de funktioner som staden skulle vara lösningen på redan fungeradei den agrara kontexten. Böndernas handel är särskilt intressant att titta på eftersomhandel generellt sett hör till de funktioner som mest rationellt bedrevs i städerna.I Jämtland hade det stora avståndet till städerna och regionens geografiska position

188

5. Bromé 1936 passim.

mellan komplementära produktions- och avsättningsområden, som Tröndelag iNorge och Bergslagen i Sverige, gjort att bönderna tidigt etablerat sig som han-delsmän och varutransportörer. Nils Hallan har i flera arbeten visat på de jämt-ländska böndernas närvaro i och omkring Levangers marknad redan under 1500-och 1600-talet. Kontinuiteten i handelskontakterna mellan Jämtland och Tröndelaghar först och främst sin förklaring i det korta avståndet över fjället och närhetentill öppna hamnar i Trondheimsfjorden. En annan förklaring är att Jämtland hördetill Norge fram till 1645, vilket gör det för troligt att det fanns en tradition och ettsystem av sociala relationer som gjorde det svårt för nyinflyttade handelsmän iÖstersund att konkurrera på denna marknad.6

En funktion som i allmänhet hör till städernas fördel men som troligen löstesväl så effektivt i byarna omkring Storsjön var förmedlingen av information. Tillgångtill information är a och o för alla former av näringsutövning och ju tätare socialastrukturer det är desto effektivare kan information förmedlas. Här är det rimligtatt tänka sig att en stad kunde vara önskad i ett agrart område där befolkningenbodde glest. Betraktar vi byarnas lokalisering runt den nya staden Östersund finnervi emellertid att det på flera platser fanns byar som var tätt koncentrerade gruppvis.I flera fall rörde det sig om lokala befolkningskoncentrationer som länge överstegantalet invånare i Östersund (se figur 1).7

189

6. N. Hallan, Skogn historie, bd IV, Verdal 1964 och N. Hallan, Jemter på Levangsmarknaden i 1680-årene, Trondheim 1966. Motsvarande studier saknas om jämtarnas handel mot de svenskamarknaderna. För en senare period se E. Sandvik, Levangermarknaden, Fornvårdaren nr 21, Uddevalla1987.

7. För en redogörelse om Storsjöbygden kontra andra delar av Jämtland se, H. Salvesen, Jord i Jemtland,Östersund 1979. S. Åkerman och L. Rumar, Jämtlandsfamiljen historiskt sett, Jämten 1979:133-149.

Figur 1 Byarna kring Storsjöns utlopp, 15 km väster om Östersund. Källa: Generalstabens karta nr66 från 1903. Utsnitt av orginalet i skala 1:200 000.

Med facit på hand kom staden så småningom att växa till sig och frågan är vilkafaktorer som, så att säga, plötsligt stod på stadens sida i utvecklingen gentemot denomgivande landsbygden. Ett sätt att studera detta är att analysera vilka människorsom sökte sig till staden, vilka tankar de hade om möjligheterna att finna försörjningoch vad som i slutändan hände med dem i jämförelse med den befolkning sombodde kvar i omlandet.

Staden som tankekonstruktion

De källor som framför allt kan bidra med upplysningar om de nya stadsborna ärförst och främst deras burskapsansökningar och de uppgifter som så småningomframkommer när staden började bli en realitet – i lantmätarens handlingar och iden nya stadens arkiv. Burskapsansökningarna ställdes inledningsvis till landshöv-dingen i Västernorrlands län och hamnade i landskansliets serie Försvarshandlingarangående yrken. Akterna som ligger uppblandade med andra yrkeskategorier inne-håller spridda uppgifter om de burskapssökande, personliga brev och intyg fråntidigare arbetsgivare. Med ledning av dessa handlingar får vi veta vilka personernavar, var de kom ifrån, när de sökte om burskap, vad de avsåg att livnära sig på ochvilka urbana erfarenheter de hade. 8

Den 2 mars 1787 sände landshövding Carl Bunge ett cirkulär i fem exemplartill magistraterna och häradsfogdarna i Västernorrlands län där han lät kungöra omfundationsbrevet till nya staden Östersund.9 Redan i mitten av april började deförsta burskapsansökningarna komma in till landskansliet och de första som söktevar handlare och hantverkargesäller från städerna vid kusten. Hur informationenfördes vidare är inte lätt att veta, men utifrån de datum som ansökningarna diarie-fördes är det uppenbart att informationen snabbt nådde till ett mycket stort geo-grafiskt område, från Trondheim i nordväst till Öregrund i sydöst (se figur 2).

Ser vi till de burskapssökandes ursprungliga hemvist, såsom den preciseras iburskapsansökningarna, visar det sig att huvuddelen kom från Storsjöområdet ochfrån Sundsvall. Från det närmaste omlandet kom manliga och kvinnliga hantver-kare, timmermän, skräddare, arbetskarlar och spinnerskor men också ett par avtraktens ståndspersoner, exempelvis prästen i Brunflo socken. Från kuststädernakom huvudsakligen handelsbetjänter och gesäller som önskade att bli sina egna.Vad som kan tyckas förvånande är att det inledningsvis var så få handelsmän i detomgivande bondesamhället som hörsammade uppmaningen att flytta till Öster-sund. Det rimliga är att dessa inte såg någon egentlig fördel att flytta till den

190

8. Härnösands Landsarkiv (HLA), Västernorrlands län landskansli, Försvarshandlingar angående yrken,D IV c:4; samt ÖLA, Östersunds stadsarkiv, Stadens äldstes protokoll A I:1 och Inkomna handlingaroch skrivelser E:1.

9. HLA, Konceptbrevbok, A IV:25 nr 596.

obyggda staden och det fanns heller inga medel att tvinga dem att flytta. Såsomvarandes en stad i tanken fanns inte de fysiska rekvisiten för det rationella urbanalivet som exempelvis levdes i Trondheim, Sundsvall, Uppsala eller Stockholm.10

En viktig drivkraft för en stads tillväxt är förmågan hos de enskilda borgarnaatt skapa sin försörjning på den nya platsen. Här menar till exempel Arnved Ned-kvitne att det ekonomiska grundlaget för en stad, ”… skapes ved at det der bosetterseg folk som er i stand til å trekker økonomiske ressurser til byen utenfra.”11 Dettaär naturligtvis en tidlös kvalitet hos alla de individer som flyttar till en ny plats,men det är särskilt intressant när förväntningarna måste baseras på en tankekon-struktion, om en plats där situationen i nuet avvek stort mot de förväntningar somfanns om framtiden.

Burskapsansökningarna innehåller uppgifter om erfarenheter och kunskaperom platsen, och framför allt om det tänkta omlandet som skulle utgöra det ekono-miska grundlaget för den nya staden. Både när det gällde handel och hantverk iJämtland spelade den i marsmånad varje år återkommande Gregoriemarknaden påFrösön en viktig roll. Det är troligtvis den som Johan Säterholm nämner när han

191

10. Olofsson 1998; K. Mykland, Trondheims stads historie, bd 3, Trondheim 1955: passim.11. A. Nedkvitne, �konomisk modernisering og urbanisering i Nordnorge 1500-1789, Historisk tidskrift

(i Norge) 1991:4.

�

� � �

� � � � � � � � � � � � � � � � � � �

�

Figur 2 De burskapssökandes ursprungliga hemvist. Källa: HLA, D IV c:4, A V:26-28 ochBromé1936:84f och Olofsson1998:26.

beskriver hur han fått erfarenhet av ”Jämtlands marknad” genom sina resor somhandelsbetjänt för Säterbornas räkning. En annan, Widric Ström uppger att hansom handelsbetjänt för Gustavsbergs räkning ”… i Jämtland gjort mig känd …”12

Det är också troligt att handelsmän och handelsbetjänter från de norrländska kust-städerna hade erfarenhet av det jämtländska handelsomlandet eftersom det ocksåvar en del av kuststädernas, framför allt Sundsvalls handelsområde. Flera av han-delshusen vid kusten hade till exempel fasta bodar på marknadsplatsen på Frösön.

De som rimligen hade störst erfarenhet av omlandet Jämtland – bönderna själva– saknas i stort sett bland de burskapssökande. Den kanske mest aktive bonde-handlaren vid denna tid, Zacharias Wiklund från byn Vik i Åre socken finns dockmed, vilket visar att informationen hade nått fram till de som myndigheterna villakomma åt med stadsbildningen. De fåtal personer som kan antas höra till kategorinhandelsbönder bland de burskapssökande är bara en handfull i proportion till denmängd bönder som bedrev långväga distanshandel. Det är först ett årtionde in på1800-talet som intresset bland allmogen i Jämtland började vakna för sin lilla stad.Kanske kan detta förklaras med att det var först då som böndernas uppfattning omstadens företräden motsvarade deras reella urbana erfarenheter.13

Min uppfattning är att man kan tolka de burskapssökandes förväntningar omframtiden utifrån en både bred och djup tolkningsram som bör innefatta faktorersom erfarenhet av den nya platsen och dess omland, ursprunglig hemvist och flytt-ningsdistans, generell urban erfarenhet, ursprungligt yrke och social status. Häri-genom kan vi på individnivå närma oss frågan om vad som förklarar individersintentioner att lämna sina invanda miljöer till platser som bara var en stad på pap-peret. Eller, vilket också var vanligt, att man inte fullföljde de intentioner man hademed sina ansökningar om burskap.

Staden tar form

Redan 1787 inkom nitton burskapsansökningar till landskansliet i Härnösand ochfram till 16 juli 1791 hade ytterligare 37 personer anhållit om att få burskap. Närlandshövding Bunge började utfärda burbrev hösten 1788 angav han att de sökandeskulle få en tomt ”… så snart stadsplanen … blivit på marken utstakad.”14 Lands-hövdingen särbehandlade somliga burskapssökande genom att låta vissa få burskaptidigare än andra, men under den tidigaste perioden fick alla som ville sitt burskap.Från hösten 1788 och fram till 1791 påbörjade lantmätare Törnsten att mäta utsin stadsplan med hjälp av bönder från tre byar på Frösön. Det var ett tidsödandearbete att staka ut tomter, kålhagar och vägar och framförallt tillse att människorna

192

12. HLA, Västernorrlands landskansli, D IV c:4 ärendena inkommit 26 mars 1791.13. Olofsson 1998 och Olofsson 2004.14. HLA, Västernorrlands landskansli, Resolutionsbok, A V:26.

började röja och bebygga sina tomter.15 I ett antal dokument, protokoll och tomt-förteckningar kan vi följa hur staden tog form och vilka av de burskapssökandesom verkligen flyttade till platsen. Framför allt burskapsansökningarna och de olikatomtlistorna, från början i koncept och så småningom formaliserade i officiellaskattelängder, medger jämförelser. Listorna visar progressionen i utvecklingen ochflera innehåller också randanmärkningar som visar hur olika engagerade individernavar att ta sina tomter i besittning och bygga staden.16

Granskar vi lantmätare Törnstens tomtlista från mars 1794 finner vi att detåterstod 31 personer från tiden före 16 juli 1791. Av dessa hade 23 bosatt sig istaden, sex hade börjat bygga sina hus och två hade kört fram timmer till sinatomter. Granskar vi var dessa människor hade sin ursprungliga hemvist finner viatt nitton kom från Jämtland och tolv från andra håll, därav sju från Sundsvall. Avde yrken som representerade gruppen från Jämtland återstod generellt sett den fat-tigare delen, de enklare hantverkarna, undantaget hattmakaren, kopparslagaren,guldsmeden och urmakaren samt krögerskorna, spinnerskorna och arbetskarlarna.Av de fyra jämtländska handlarna hade två uteblivit helt, apotekare Perman boddekvar på Frösön och Zacharias Wiklund hade kört fram timmer till sin tomt. Igruppen från Sundsvall och övriga orter var fem handlare kvar, varav bara en hadebörjat bebygga sin tomt. Kvar fanns också tre stycken karduansmakare (garvare)samt en kopparslagare.17

Den inflyttande befolkningen kan sägas ha varit en katalysator för de ekono-miska strukturer som var rådande i Jämtland. Ser vi till antalet handelsmän i Öster-sund hade det procentuella antalet ökat från omkring 20 procent till 30 procentav alla invånare. Drygt hälften av dessa kom från Sundsvall. Det är en betydligthögre procentuell andel än vad som var vanligt i andra städer vid denna tid. Det ärtroligt att de många kopparslagarna och garvarna är ett tecken på vilken produktionsom snabbt fann avsättning i det jämtländska handelsomlandet. Bland de som verk-ligen flyttade in finner vi också i hög grad den fattigare delen av de burskapssökandesom även de kom från närområdet.18

De yrkesgrupper som successivt lyckades etablera sig antyder vilka näringarsom initialt var möjliga att försörja sig på. I några fall ser vi hur vissa senare kom-pletterade sina burskapsansökningar därför att andra näringar förmodligen ansågsmera lönsamma. En sådan näring var krögeri och utskänkning av starka drycker,

193

15. Bromé 1936:81f.16. JLM, Östersund 1a – Handlingar rörande Östersunds stads grundläggning. I Bromé 1936 går dessa

handlingar under beteckningen Törnstenska samlingen. 17. Bromé 1936:86ff; Olofsson 1998:32f.18. Som jämförelse kan anföras Kekke Stadins studie av Arboga, Enköping och Västervik där antalet han-

delsmän varierade mellan tre och fjorton procent. I Stadins studie utgjorde hantverkarna mellan 35och 45 procent av befolkningen. I Östersund var motsvarande straxt över 50 procent både 1791 och1794, se K. Stadin, Småstäder, småborgare och stora samhällsförändringar – Borgarnas sociala strukturi Arboga, Enköping och Västervik under perioden efter 1680, Uppsala 1979:36-67 och Olofsson1998 passim.

något som också idkades av flera kvinnor. Ett konkret exempel på kompletterandeansökningar är skräddaren Nils Sjölund som den 12 december 1791 skriver att haninte kan bärga sig och de sina i staden och önskar få tillåtelse att sälja ”… vanligalikörer såsom brännvin, dricka, vin, caffe och annat dylikt … ty här i landsortenfinns allt för många skräddare.”19

Ett grundproblem med staden Östersunds lokalisering var bristen på centralafunktioner. Redan från allra första början arbetade lantmätare Törnsten för att ökaplatsens centralitet, bland annat genom att förmå myndigheterna att flytta mark-nadsplatsen från Frösön in till staden. När borgerskapet började formera sig komäven de att verka för att öka stadens centralitet, bland annat i skrivelser till myn-digheterna där de argumenterade för betydelsen av att flytta in de urbana funktio-nerna från landsbygden till staden.

Hur stadens betydelse successivt ökade, dels i Jämtland och dels i det nationellastadssystemet, är en fråga som återstår att besvara. Vägar att studera detta är framförallt att analysera kontakterna mellan det nya borgerskapet och det omgivande sam-hället. En viktig del i detta är handelskontakterna och kreditrelationerna mellandet nya borgerskapet och aktörer i stadens vidsträckta handelsomland. En annanär att studera hur stadens politiska kultur växte fram och i vilken utsträckning denhade sitt ursprung i de sociala kontexter varifrån de tongivande personerna i stadenkom. En tredje är att jämföra de olika hushållen i staden och på landsbygden för

194

19. HLA, Västernorrlands läns landskansli, D IV c:4. Bland de kvinnliga näringsidkarna finner vi exem-pelvis lantmätarens syster Margareta Kristina Törnsten och Kristina Christoffersdotter Dretz.

Figur 3 Östersund 1856. Källa: Bromé 1936: 153.

att se hur deras materiella standard förändras i takt med att staden utvecklas ochsuccessivt befäster sin ställning som centralort.

En försöksstudie av konkursakter i Sundsvall omkring 1800 visar att flera bor-gare i Östersund hade kreditrelationer med köpmän i Sundsvall. Möjligen kan dettaha sin grund i den ursprungliga rekryteringen av handelsmän till den nya staden.Med perspektivet ställt från Sundsvall råder det ingen tvekan om att handeln motÖstersund var marginell i jämförelse med den man hade mot bönderna i framförallt östra Jämtland. Vänder vi på perspektivet så måste ändå Östersundsborgarnasnärvaro i sundsvallsköpmännens bokföring vara ett tecken på att handeln var viktig.Ett fåtal handelsmän, däribland apotekare Perman bedrev mera omfattande handel,vilket också avspeglar sig i bevillningslängderna där det framgår att han betalademer skatt än sina grannar. Majoriteten av borgarna i Östersund ansågs dock så fat-tiga att de inte behövde betala någon skatt alls.

Med vetskap om hur geografiskt omfattande den jämtländska handeln var ärdet viktigt att inte bara titta på kontakterna mellan Östersund och Sundsvall. Enutökad studie av konkursakter och bouppteckningar i de andra städerna i regionensåväl som bondehushållen i det nära omlandet kommer att ytterligare ge perspektivpå Östersunds plats i sitt omland. En annan tänkbar undersökning rör etablerandetav närmare sociala relationer som fadderskap och äktenskap. Här visar stickprovatt det nya borgerskapet i hög grad var faddrar till varandra men att det helt visstförekom exempel på sociala relationer med bondehushåll, vanligtvis de förnämarehandelsbönderna i regionen.20

Avslutning

I vilken utsträckning kan vi då dra generella lärdomar av exemplet Östersund ochgår dessa att överföra på andra empiriska exempel vid andra tidpunkter och påandra platser i världen? Ambitionen med föreliggande text har bland annat varitatt presentera ett omland-stadperspektiv som syftar till att fånga sådana tankar,händelser och strukturer som på ett eller annat sätt påverkade utvecklingen av denvalda staden. Här rör det sig om existerande strukturer i den obygda stadens tänktaomland, samt strukturer som skapades i samband med att tanken om anläggandetav en stad började materialiseras. Frågan är vilka strukturer i regionen som möjlig-gjorde för staden att etableras men också vilka strukturer som bidrog till att stadenhade svårt att få fotfäste.

Det är enligt mitt förmenande viktigt att diskutera unga städers tillväxtprobleminte bara i relation till övriga städer i termer av stadssystem utan också utifrån derasutvecklingspotential mitt i sina tänkta omland. Varför det dröjde så länge innandet blev en stad i Jämtland kan dels handla om tröghet eller motstånd i det tänkta

195

20. Olofsson 2004 och Olofssons kommande avhandling.

handelsomlandet och dels om svårigheten att harmoniera stadens rekryteringsfältmed det tänkta omlandet.

Ett motstånd kan i Östersunds fall ha funnits i konkurrensen från strukturerpå den omgivande landsbygden. En faktor var att det på flera håll på landsbygdenexisterade en förtätad bondebebyggelse där en materiellt välbärgad befolkning fram-gångsrikt utövade både handel och hantverk. Det goda livet levdes redan blandbondeeliten som inte saknade mycket av det som den lilla outvecklade staden hadeatt erbjuda. En tröghet fanns också i det faktum att de centrala funktionerna varså utspridda att de inte räckte som generator till en stadsbildning. Marknadsplatsenoch angränsande militära övningsfält befolkades bara under några få veckor per år,vilket förmodligen inte räckte för att det skulle uppkomma spontana förtätningarav människor och bebyggelse. En förklaringar till denna tröghet kan ligga i detfaktum att flera centrala funktioner hade mognat i sin agrara kontext. Säkertinnebar blotta tanken på förändring, till exempel en förflyttning av trivialskolanfrån Frösön in till staden, att vissa aktörer bjöd motstånd. Arbetet med att öka sta-dens centralitet i omlandet Jämtland kröntes dock successivt med framgång vart-efter de olika funktionerna flyttades in till staden.21

Ser vi till utvecklingen av stadens rekryteringsfält, varifrån stadens invånarekom, är det teoretiskt viktigt att koppla den nya stadens presumtiva och reella invå-nare till en tolkningsram som på mikronivå närmar sig de faktorer som varje individbyggde sina beslut omkring. Empiriskt visar exemplet Östersund en potential tillatt vara ett socialt och ekonomiskt laboratorium där människor från när och fjärranbörjade samverka för att skapa något nytt och fungerande i en främmande miljö.Vägen till framgång var inte rak och många människor valde att helt utebli ellersenare avbryta sitt engagemang. Andra tillkom dock och med dessa tillfördes sta-dens befolkning nya visioner och erfarenheter av vad som borde vara stadensomland.

Summary

Establishing cities in rural areas– a scientific field with theoretical and methodological implications?

Under certain conditions, studying the establishment of a new town, can be con-ducted from the point when the town were mere a political desicion. This paperdeals with Östersund, a town established in the county of Jämtland, a sparselypopulated area in the north of Sweden, in the end of the 18th century. By studyingthe hinter land of the imagined town, the sources of living in the county of Jämt-land, together with the people who migrated to the area, their vocational

196

21. G. Hasselberg, Frösö trivialskola, Östersund 1935:179ff och 251ff.

background and their intentions for being burghers, shows that many applicantshad reasonable skills to build the materialised town.

Of those who really started to build on their plots, half came from Jämtlandand half from the towns nearby. Many challenges were facing the settlers. One hugeproblem was the lack of central functions. In the very beginning a group of burghersfought for moving functions as the market place, the post office and the schoolfrom their original sites on the country side into the town. Another problem wason individual level, for each burgher to have a vocation adapted to the economicstructure in the hinter land. Especially some crafts men suffered from small incomesand therefor complemented their burghership applications with requests for rightsto serve liquer or coffee at fair-days.

Most of the people who came from different parts of Jämtland attempted towork with craft or unskilled labour. Some of them were also professional tradesmen,but not as many as expected, though many peasant households in Jämtland weredoing business or acted as peddlars on the swedish and norwegian markets. If notso attractive for the local elite, the pre-mature city of Östersund were inhabited bylots of young tradesmen from towns like Härnösand and Sundsvall, many withexperiences of doing business as shop-assistants on fairs in Jämtland. In percent,Östersund seems in the beginning to have had more tradesmen than similar townsin southern Sweden. But the local peasant businessmen, who were the reason forestablishing Östersund, did not find the town attractive until a couple of decadeslater, when the imagined town had become a materialised town.

197

Vágar, en kortlevd by eller et urbant fiskevær?

Reidar Bertelsen

Innledning

Lofotens sentrale sted i mellomalderen, Vágar, blir vanligvis sett på som et urbantsamfunn som ikke ble til noen egentlig by i nordeuropeisk forstand. Her drøftesde urbane trekkene ved Vágar som karakteristiske trekk for en fase i et historiskendringsforløp for et stort og viktig fiskevær.

Det som hittil er skrevet om Vágar1 i Lofoten har kretset om kring tre per-spektiver. Først det paradokset at et urbant mellomaldersamfunn kom til så langtnord i verden og så langt vekk fra alle andre fenomen knyttet til det konvensjonellebildet av et urbant europeisk mellomaldersamfunn. Komplementært til dette syns-punktet er den lokalhistorisk forankrede insisteringen på at et bysamfunn i Lofotenikke krever noen særskilt forklaring, intet kunne være mer naturlig. Det tredje per-spektivet er et mer formalt og analyttisk forankret perspektiv der Vágar blir sett påsom et mislykket forstadium til en by, et forstadium som manglet forutsetningertil å bli en egentlig by. Her er det ei tydelig forankring i ei evolusjonistisk kultur-og samfunnsoppfatning.

Uansett hvilken synsvinkel en velger, så finnes det ikke indikasjoner på at Vágarsom urbant samfunn kom til spesielt tidlig sammenlignet med urbaniseringsprosessenellers i Norge. Det er århundreskiftet mellom 11- og 12-hundretallet som er den fasenda urbane trekk ved Vágarsamfunnet ble tydelige. Først og fremst fikk vi da enomfattende utvidelse av bebygd areal på utfylt masse i havnebassenget, materiell kulturi sin alminnelighet viste et differensiert samfunn med nære kontakter til størreeuropeiske byer og det skrevne kildematerialet viser sentralfunksjoner knyttet til bådekirkelig og verdslig makt. Stedet ble aldri stort, sammenlignet med mellomalderensbyer i Europa og stedet har ei endringshistorie som sett fra et konvensjonelt stedshis-torisk perspektiv er preget av diskontinuitet. Det urbane Vágar er i beste fall enbetegnelse vi kan bruke på en avgrenset periode av denne endringshistoria.2

1. Jeg anvender her en av navneformene som ble brukt i mellomalderen for å unngå forveksling med deulike moderne betydningene av ”Vågan”.

2. Bertelsen, R. 2008. Vágar i de første to hundreårene – en annerledes bydannelse. Andersson, Øye ogHansen (red): De første 200 årene - nytt blikk på 27 skandinaviske middelalderbyer. Universitetet iBergen Arkeologiske Skrifter Nordisk Volum 5. Bergen. 125-134.

200

Fig 1. Havner og kulturlagsområde i Storvågan sett fra sør. Til venstre Altervågosen, til høgreRekøykeila. Midt mellom ligger ca 20.000 m2 kulturlag, opp til 2m tjukt. På nordsiden av Rekøykeilaskimtes tingstedet Brurberget. Foto R.Bertelsen 2007.

Fig 2. Innseilinga til Rekøykeila er trang og farefull, men havna er godt skjermet. Sett fra nordøst.Foto R.Bertelsen 2006.

Knut Helle har formulert en generell refleksjon omkring denne problematikkenslik: ”Spørsmålet blir med andre ord hvordan vi mer generelt kan beskrive ogkarakterisere både byer og andre lokaliteter og samfunn som gjennom tidene harvært urbanisert i forskjellige grader. Det dreier seg om å finne en teoretisk rammefor den mer tidsspesifikke behandlingen av urbaniseringsprosessen i de hovedfasenevår fremstilling samler seg om”.3

Et lignende synspunkt er, og har vært et viktig utgangspunkt for min refleksjonover hvordan Vágar skal forstås og om denne forståelsen kan bidra til å skjerpe våreforestillinger om urbanisering og urbanitet.

For å tilnærme meg dette, tar jeg utgangspunkt i den omtalen og devurderingene Knut Helle har gitt av Vágar i kapitlene 2-4 i ”Norsk byhistorie”.Grunnen til at jeg velger denne framgangsmåten er at jeg anser det Helle har skrevetå være representativt for det jeg mener er ei dominant oppfatning av Vágar, und-ringen over det paradoksale samtidig som han også stiller seg kritisk til å gi Vágarstatus som ”egentlig by”. Det bidraget jeg vil søke å gi her, er å sette dette”urbaniseingstilløpet” inn i en mer nærsynt romlig og kronologsk kontekst enn detsom må være mønsteret i en nasjonal oversikt som ”Norsk byhistorie”.

Sentrale krefters inngripen

Helle mener at kong Øystein Magnussons inngripen i første fjerdedel av 1100-tallet var et avgjørende trekk i utviklingen som førte til det han kaller flersidigsentralitet og som på 12- og 1300-tallet ble omtalt som en av ”de små kjøpsteder”.Sammenhengen er at tørrfiskeksporten, slik vi kan se den i skrevne kilder, skapteselve det økonomiske nettverket som knyttet Vágar til to av de store urbanesamfunnene i samtidens Norge, Nidaros og Bergen. Tørrfisken var av avgjørendebetydning for den posisjonen Bergen fikk og den utgjorde en viktig inntekstkildefor erkebispesetet. Dette er altså selve grunnstrukturen i det nettverket Vágar settesinn i og det er denne forståelsen av hva som er interessant ved Vágar som fører ossinn i diskusjonen om dette var et sted som ”fortjente å kalles en by”. Det er altsåkronens og kirkens interesser som oppfattes som utløsende faktorer for Vágarsurbanitet og som så konstituerte og vedlikeholdt ”det urbane” gjennom 2-300 år.Endelig var det de samme kreftene som tok vekk ”det urbane” da politiske,administrative, teknologiske og ikke minst økonomiske hensyn gjorde dette øns-kelig og mulig.

Den best dokumenterte sentralmaktsinngripen i Vágar var Øystein Magnussonskirkegrunnleggelse i andre tiår av 1100-tallet. Dette kjenner vi gjennom Heimsk-ringla, Morkenskinna, Fagrskinna og Ågrip. Hans økonomisk/sekulære tiltak,

201

3. Helle, K. 2006. Fra opphavet til omkring 1500. Norsk byhistorie: urbanisering gjennom 1300 år.Oslo:Pax. S. 11.

rorbuer for fattige fiskere er bare rapportert i Morkenskinna. Jeg vil seinere kommetilbake til noen synspunkter på hvor avgjørende kongens inngripen kan ha vært.

Det er først og fremst diplommaterialet som gir oss informasjon om hva ”denflersidige sentralitet” innebar. Fra ca 1220 hadde sysselmannsinstitusjonen forHálogaland i alle fall tidvis vært knyttet til Vágar og lagmannssetet lå her før detble flyttet til Steigen på 1300-tallet.4 Vágar var et sentralt tingsted for Hálogaland,kanskje så tidlig som begynnelsen av 1000-tallet. Dette tinget omtales også sommót, tidligst nevnt 1282.5 Det er også interessant at det i 1291 ble referert til eiegen lovsamling, Vågaboka, som ble erstattet av Landsloven i 1282 på mót i Vágar.Enten dette var ei lovsamling med gyldighet for heile Hálogaland, men med etnavn som refererte til Vágar eller det var en lov med gyldighet bare for Vágar, såligger det en indikasjon om sentralitet i denne betegnelsen og i at det var på enlovgivende, dømmende og utøvende myndighet på stedet som foretok denneavgjørelsen. Tingstedet Bruðarberg er antatt å være identisk med bergknausen Brur-berget.6

Bjørgo nevner i tillegg to andre forhold. Partikulærsynode (prestestevne) forden nordlige delen av bispedømmet (tidligst nevnt 1321) og at vi samtidig finneromtalen av en kjøpmannsgård (Oddshus). Endelig kan vi ikke unngå å legge enviss vekt på at Vágar i 1384 ble omtalt som ”en av de små kjøpsteder”.7

Urbane kulturtrekk i Vágar

Det arkeologiske materialet som er samlet gjennom en serie små utgravninger i detsentrale havneområdet fra mellomalderen, har gitt oss kunnskap om tettbebyggelsei Storvågan fra ca 1000 til 1800-tallet. Tidligere bebyggelse er også funnet, menden har betydelig mindre omfang. I en større sammenheng kan en selvsagt diskutereom et bebygd areal på ca 20 000 m2 er å forstå som et kriterium for urbanitet. Omvi ser dette i relasjon til hva en ellers finner i Nord-Norge, er dette definitivt detstørste kjente sammenhengende kulturlaget. Det er i tillegg slik at bygninger i detsentrale havneområdet har fast lokalisering i tidsrommet etter ca 1200 og så lengefysiske spor av bygningsstrukturen er bevart (1600-tallet). Dette kan enten skyldesat plassen fysisk sett var trang eller at det fans en eiendomsstruktur som blevedlikeholdt over flere århundrer. Det sier oss i alle fall at bebyggelsen har værtorganisert slik at det ikke forelå alternativer for lokalisering når ei forfallen bygningskulle erstattes.8

202

4. Bjørgo, N. 1982. Vågastemna i mellomalderen. Hamarspor, eit festskrift til Lars Hamre. Oslo, Bergen,Tromsø. S. 45-60. Bertelsen 1985. Lofoten og Vesterålens historie, bind 1. Svolvær.

5. Bjørgo op.cit. 6. Bertelsen, R. 1985:172.7. Ibid:174.8. Bertelsen 2008.

Gjenstandsfunn fra 1200-1400-tallet vitner om tett kontakt med et vest-europeisk nettverk. Dette gjelder særlig materialgrupper som var sensitive for stil-endringer som keramikk og sko.9 I all hovedsak ligner dette materialet fra kulturlagi Trondheim og Bergen og det er verdt å legge merke til at de nevnte aspektene avden materielle kulturen ser ut til å ha vært reservert for Vágar inntil de kulturelleomveltningene i renessansen endret den materielle kulturen i hele det nordnorskekystlandskapet.

Konsentrasjonen av funn tilknyttet lærhandverk leder oss til en mer detaljert dis-kusjon av spesialisert handverk. Store mengder av utgått skotøy, reparasjonsavkutt,produksjonsavkutt og finkuttede neverbiter ble funnet innenfor og utenfor byg-ninger som sto på samme sted i tidsrommet fra 1300-tallet til 1500-tallet.10 Det eraltså ikke en enkelt episode, men en kontinuerlig virksomhet som strakte seg over

203

9. Brun, T.A. 1996. Mellomalderkeramikk. Et perifert materiale i det sentrale Nord-Norge. Hovedfags-avhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø. Lind, K. 1991. Sko som materiell kultur, Vágarsam-funnet i middelalderen. Magistergradsavhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø. Pöche, A. 1997.Mittelalterliche Keramik im nördlichen Norwegen. Magisteravhandling. Christian-Albrechts-Uni-versität. Kiel.

10. Lind op.cit.

Fig 5. Et eksempel på funn fra den “urbane fasen”: potteskår fra Midtøsten, antattdatering er 1200-tallet. Foto R.Bertelsen 2001.

flere bygningsgenerasjoner. Helle11 legger vekt på at det kan se ut som om det er etsmåbyfenomen at skomaker- og lærhandverk er plassert sentralt i bybildet, mensdet er plassert i utkanten av større byer. Det er god grunn til å se på dette som etinteressant spor. Her dreier det seg om et sentralt sted i havneområdet, men det ermer problematisk å si om stedet ligger sentralt i det landskapet som bar navnetVágar. Forekomst og eventuell lokalisering av andre handverk som det åpenbartmå ha vært behov for, som bøkker og smed, er det ikke mulig å uttale seg om utfra det materialet som til nå er framkommet ved utgraving.

Helårs- eller sesongbosetting?

Helle12 reiser i tillegg et gammelt problem som også har opptatt andre som harskrevet om Vágar: Lar det seg gjøre å skille mellom sesongmessig opphold ogpermanent bosetting? Dette er et svært komplisert spørsmål som det ikke er lett åfinne empiri til å belyse. Det er av interesse å legge merke til at diplomer som erskrevet i Vágar på 1200 og 1300-tallet eller som refererer til begivenheter der, utenunntak er datert til perioden juni-august. Det er åpenbart at dette er relevant for åkunne gi et helhetsbilde av den totale virksomheten. Vi kan anta at skriveføre stortsett var der i sommersesongen, men det er ikke lett å si noe om den økonomiskevirksomheten ut fra dette. De dokumentene vi kjenner, relaterer seg åpenbart tilvirksomhet som må ha foregått om sommeren under de naturforhold som råder iLofoten. Hva som ellers foregikk, er vi henvist til å utrede gjennom andre kilder.

Det arkeologiske materialet gir er nokså sammensatt bilde og det er også grunntil å være forsiktig fordi vi kun kjenner det som stammer fra undersøkelser i detsentrale havneområdet.

Det materialet vi har til rådighet er:

• Husholdningsrelatert materiell kultur• Sko og læravfall samt slagg• Husruiner og tjukke kulturlag • Osteologisk materiale som skriver seg fra konsumet på stedet og som kan

avsløre årsrytmen i konsumet.

De stratigrafiske forholdene gir ikke helt gode betingelser for å rekonstruere enentydig funnkontekst for de påviste bygningene. Dette kunne gitt oss mulighet tilå bedømme om et hus hadde hatt en virksomhet knyttet til husholdning som pektei retning av langvarig eller kortvarig opphold. De typene av husholdning som kantenkes i et samfunn som Vágar, varierer over et stort register. Historiske analogier er

204

11. Helle op.cit.:101.12. Ibid:73-74.

det viktigste metodiske hjelpemidlet vi har. Vi kan tenke oss helårs bosatte familiersom drev med fiske og småskala gårdsdrift og vi kan tenke oss menn fra andre stederpå kysten som hadde felles hushold i tre-fire vintermåneder. Kjøpmenn kan tenkeså ha hatt fast boplass her hele året eller de kan ha hatt noen ukers sommeropphold.Handverkere og andre grupper av aktører kan også ha hatt helårs- eller sesongopp-hold i Vágar. En kontekstrekonstruksjon kunne si oss om husholdningene besto avmenn, kvinner og barn eller for eksempel bare menn. På grunn av nedbrytingsgradenog det faktum at de fleste kulturlag har blitt ”gjenbrukt” en eller flere ganger, må viavstå fra slike rekonstruksjoner. Uten en fullstendig funnoversikt, kan jeg barerapportere et grovt hovedinntrykk. Husholdninger med kvinner, menn og barn eret tydelig trekk ved funnmaterialet fra ca 1200 til i alle fall 1600-tallet. Begrunnelsenfor dette er at det er funnet både leker og redskap til tekstilframstilling. Lind kanogså vise til at sko for kvinner, menn og barn finnes i det undersøkte skomaterialet.13

Kulturlagenes karakter understøtter dette inntrykket, men ingen av de påpekteobservasjonene utelukker muligheten for at også sesongbosetning var et viktig trekkved Vágar i det aktuelle tidsrommet i tillegg. Vi bør likevel kunne si at det må havært et betydelig innsalg av langvarig bosetning i det sentrale havneområdet.

Osteologisk material fra deler av de utgravde områdene er analysert av SophiaPerdikaris.14 Hennes oppsummering er at materialet inntil 1200-tallet og fra 1800-tallet viser et konsum basert på selvbergingshushold og helårsbosetning. Fra 1200-tallet viser konsumet imidlertid i all hovedsak en konsentrasjon om torsk, antakeligen indikasjon på at vinterfisket var den dominerende fangstaktiviteten.15 Dette ute-lukker imidlertid ikke at tørrfisken ble konsumert til andre årstider og vi må ta ibetraktning at det sentrale havneområdet ikke nødvendigvis er representativt forhele Vágar.

Et samlet inntrykk fra dette området i det aktuelle tidsrommet, kan opp-summeres slik:

De tjukke kulturlagene vitner i seg selv om et samfunn med betydelig innslagav permanent bosetting, eller i alle fall vinteropphold. Et stort antall enkelt-liggende husrester på flere lokaliteter kan antas å henge sammen med merkortvarig nærvær. Det er grunn til å anta at forholdet mellom fast ogsesongbosetting har variert over tid, men jeg antar at hovedtendensen var at inn-slaget av sesongbosetting har økt med tiden.

Dette er et inntrykk som også rimer godt med vegetasjonshistoriske analyser.16

205

13. Lind op.cit.14. Perdikaris, S. 1998. From Chiefly Provisioning to State Capital ventures: The transition from Natural

to Market Economy and commercialization of cod fisheries in Medieval Arctic Norway. Dissertaiton.In Anthropology. City University of New York.

15. Ibid 1998:126.16. Tveraabak, L.U. 1995. Utvikling av lavlandsheier i Storvågan og på Ørsnes, Lofoten. Hovedfagsav-

handling i botanikk. Universitetet i Tromsø.

I stort viser det arkeologiske materialet, særlig gjenstandene, et bilde likt detHelle gir av Vágar og som jeg vil si gjelder den urbane fasen. Men, det er i alle fallpå tre punkter at dette bildet må justeres: Det er påvist spor av tettbebyggelse førca 1200, men dette bildet er fragmentarisk og det er uvisst hvordan denne bebygg-elsen kan karakteriseres ut over at det dreier seg om tettliggende strandnære hussom har vært brukt til boliger. Dette kan godt ha vært en helt annen form forsamfunn, uten sterke urbane trekk, men innrettet på fiskeri. For ordens skyld viljeg peke på at dette er i motstrid til synspunkter jeg selv har hevdet før.17

Bebyggelsen i den urbane fasen var ikke utelukkende konsentrert til det sentralehavneområdet i Storvågan. Spor finnes på i alt 7-10 lokaliteter i våger og bukter.Dette bryter med dominante modeller for hvordan et urbant samfunn tok seg ut,men dette gjenspeiler at all virksomhet i Vágar var avhengig av havn og ferdsel påhavet. Dette gjelder både den primære produksjonen, fiskeriet, og det gjelder handelog ferdsel forøvrig.

Antakelig er 14- og 1500-tallet det tidsrommet da det var tettest bebyggelse ihavneområdet. I denne perioden er det indikasjoner (om enn svake) på at bebygg-elsen i det øvrige Vágar-området ikke er like omfattende som i den foregåendeperioden. Bebyggelsen tok seg imidlertid kraftig opp igjen på 1600-tallet.

”Etterhistorisk tid”

Et fristende tema å ta opp til nærmere drøfting, er hvordan det arkeologiskematerialet kan lede til et nytt perspektiv på det manglende skrevne kildematerialetetter ca 1400. De fysiske spor av aktivitet og bosetning var fortsatt der. Her skaljeg nøye meg med å peke på et spesielt trekk ved det som skjedde. I løpet av tids-rommet fra 1600- til 1800-tallet ble hovedhavna gradvis forflyttet fra Storvågan tilKabelvåg, men den lå fremdeles innenfor det området som hørte til det geografiskeVágar-begrepet i mellomalderen. Med dette fulgte også befolkningstyngden. Fraslutten av 1800-tallet fortsatte bevegelsen mot øst og Svolvær overtok gradvissentrumsfunksjonene fra Kabelvåg. Denne forflytningen må forklares med end-ringene i skipstyper og endrede krav til dybde og manøvreringsrom i havnebas-sengene. Men, det er grunn til å betrakte dette samfunnet på vandring mot øst somen helhet på tross av at lokaliseringa på land ble endret. Virksomheten og fiskefeltetvar det samme.

206

17. Bertelsen, R., A.Buko, A.Fossnes, J.Hood, Z.Kobylinski, K.Lind & P.Urbanczyk 1987. The StorvåganProject 1985-86. Norwegian Archeological Review Vol 20 No 1. 1987. 51-55. Bertelsen, R. & P.Urbanczyk 1988. Two Perspectives on Vågan in Lofoten. Acta Borealia 1-2.1988. 98-110. Bertelsen,R. 1994. Helgelendingene og Vågan i Lofoten. I B. Berglund (red): Helgeland historie, Bind 2.Mosjøen 1994. 113-132.

207

Fig 4. Kart over dagens Kabelvåg og Svolvær. De viktigste geografiske navnene i Vágars endringsforløper markert. Mellomalderens Vágar omfattet Storvågan, Kabelvåg og Kjerkvågen. Kartets basislinjeer 10km og nord er opp. Kartet er produsert av R.Bertelsen pa grunnlag av data fra Statens kartverk(M7 11).

De lokale og regionale forutsetningene for urbanisering

Helle skriver følgende om dette: ”De nordligste delene av Skandinavia var for tyntfolkesatt til at den urbane ekspansjonen i høymiddelalderen kunne føre til klarbydannelse”.18

Dette er et perspektiv jeg deler når det gjelder makronivået, men ut fra etnærsynt blikk på Lofoten er jeg noe i tvil. Det kan i denne sammenhengen være etpoeng å se på hva som for øvrig skiller den regionen Vágar ligger i fra andre regioneri Norge der det vokste fram urbane samfunn av ”høg eller lav orden”. Den mestiøynefallende kontrasten er at nærområdet mangler et norrøntsentralsted/maktsentrum fra yngre jernalder. Avstanden til sentra som Borg, Steigeneller Hadsel var i alle fall en dagsseilas. Johansen19 har imidlertid pekt på at Lofoten(Vestvågøy) kan oppvise en betydelig folketetthet i vikingtid.

Fiske og fangst ser ut til å ha vært viktigere enn jordbruk for Vágars tilkomstog videre utvikling. Ester Boserup har, klarere enn andre, formulert den oppfatningat jordbruksproduksjon og transport av argrarprodukter fra omlandet til var eiviktig forutsetning for de europeiske mellomalderbyenes tilkomst.20 Dette er ei opp-fatning som er dominant i europeisk byhistorisk forskning. Selv om vi kjennerbydannelser som har store fiskerier som økonomisk basis, som for eksempel Skanørog Falsterbo,21 er disse alltid satt inn i bytterelasjonen mellom korn og fisk. Spørs-målet om et samfunn som bygde sin sosiale og økonomiske struktur på fiske ogfangst kunne skape forutsetninger for urbanisering, er ikke drøftet i full bredde. Itilfellet Vágar er spørsmålet om drivkreftene bak tørrfiskhandelens opphav avgjør-ende for hvordan vi skal se på dette spørsmålet. En nylig avsluttet undersøkelseåpner for at dette spørsmålet ikke nødvendigvis kan vurderes utelukkende ut fradet historiske forløpet i Lofoten. Mye taler for at hele det nordatlantiske områdetmå trekkes inn.22

Det har ikke vært rom for å gå nærmere inn på at Aust-Lofoten var en fleretniskregion både i yngre jernalder og i mellomalderen. Jeg må her nøye meg med denanalysen som Alf Ragnar Nielssen har lagt fram. der han også presenterer det somtidligere er skrevet om Kabelvågområdet.23 Det samiske innslaget i denne regionenbesto både av en lokal sjøsamisk befolkning, reindriftssamer som brukte fjellene tilbeite og ikke minst tilreisende samer som deltok i vinterfisket.

208

18. Helle op.cit.:73.19. Johansen, O.S. 1982. Viking Age Farms: Estimating the Number and Population Size. A Case Study

from Vestvågøy, North Norway. Norwegian Archeological Review Vol 15 No 1-2 1982. 43-69.20. Boserup, E. 1981. Population and technology. Oxford. 21. Ersgård, L. 1988. ”Vår marknad i Skåne”: bebyggelse, handel och urbanisering i Skanör och Falsterbo

under medeltiden. Lund studies in medieval archaeology Vol 4. Stockholm.22. Mook, R, R.Bertelsen & A.R.Nielssen. 2008. Om vilkårene for tørrfiskproduksjon. I Paulsen og

Michelsen (red): Simunarbok. Thorshavn: Fródskapur - Faroe University Press. 151-165.23. Nielssen, A.R. 2008. Samisk historie i Lofoten – ei flerfaglig utfordring. I B. Evjen & L.I. Hansen

(red). Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv. Oslo:Pax .195-235.

209

Fig 3. Lokalitet med gammelignende hustufter og antatt samisk offersted like ved innseilinga tilRekøykeila. Sett fra nordvest. Foto R.Bertelsen 2001.

Austvågøya og sørvestre del av Hinnøya utgjør en region der norrøn ogsjøsamisk befolkning har kommet til uten at den ene fikk en dominerende posisjonfør det kom ytre inngripen fra kirke og krone, sannsynligvis på 1100-tallet. Aust-Lofoten ligger også plassert inn i et geografisk triangel mellom norrøne maktsentrai jernalderen, Vestvågøya, Hadsel og kanskje først og fremst Steigen. I tillegg liggerikke Andøy, Bjarkøy/Trondenes og Saltenmunningen mange dagsreiser unna.

Det viktigste særtrekket er likevel at Aust-Lofoten har spesielle naturgitte for-hold. Dette er del av det bassenget der hoveddelen av den norsk-atlantiske tors-kestammen kommer inn for å gyte like etter nyttår og der den oppholder seg tillangt ut over våren. Aust-Lofotens fortrinn innenfor dette området er at dette erden delen av Vestfjordsbassenget der torskeinnsiget har vært mest stabilt og ikkeminst der det er mer beskyttede farvatn og roligere klimatiske forhold sammenlignetmed det vi finner lenger ut, mot sørvest. I tillegg er havet uvanlig rikt på andre res-surser som kan gi livsgrunnlag på helårsbasis også uten tørrfiskhandelen.24

Det ”unormale” ved Vágar

Det er nærliggende å forestille seg at Aust-Lofoten var et viktig ressursområde derfangstmenn fra store deler av den nordnorske kysten søkte sammen på ettervinterenfor å høste havet sammen med lokalbefolkningen. Dette må ha skjedd også i langtid før Øystein Magnusson fattet interesse for fiskeriet og slik sett har dette områdetinngått i den komplekse økonomien vi har vent oss til å kalle fiskerbondeøko-nomien. Det som karakteriserte dette levesettet var et klart kjønnsdelt arbeidslivog en ulik livsverden for menn og kvinner. Bøndene var i all hovedsak kvinner ogmennene var fangstfolk og fiskere. Vágar som samlingssted for fangstfolk og fiskerehar neppe sin opprinnelse som følge av introduksjonen av markedsfisket, men denhar sine røtter tilbake til førhistorisk tid, kanskje allerede yngre steinalder.

Et regionalt sentrum av en helt annen art enn det vi finner andre steder i Norge,ble tatt i bruk av kirke og krone og søkt strukturert inn i en modell tilpasset sørligereforhold eller i alle fall med slikt resultat at man i samtida fant grunnlag for å omtaledet som ”liten kjøpstad”. Dette fører til at det fiskeværet som fortsetter å eksistereetter den urbane fasen, var et viktig sentralsted i den regionale sammenhengen,men nå sammen med en serie andre fiskevær som også har røtter tilbake til førhis-torisk tid, men som ikke ble arena for den virksomheten som fant sted i Vágar ihøgmellomalderen.

Som sentralsted har Vágar ei interessevekkende historie før den første urbanefasen og ei ikke mindre interessant historie etter at den var over. Summen av dissebetraktningene leder til den konklusjonen at den urbane fasen i Vágar ikke kanbetraktes som et stadium i ei utviklingsrekke fra marked til by. I dette tilfellet står

210

24 Mook e.a op.cit.

vi foran et fiskevær som i en fase av sin endringshistorie også hadde urbane funk-sjoner og som av den grunn ble sett på som by i sin samtid på 1200- og 1300-tallet. I 1918 gjenoppsto bystatusen i Svolvær og i dagligtale finner vi at bådeKabelvåg og Svolvær omtales som ”byen”.

Summary

Vágar, a short-lived town or an urban fishing village?

Vágar on the eastern of the Lofoten islands has been mentioned as one of the smallMedieval towns (kaupstaðir) of the Norwegian coast that never developed to aproper town compared to northern European standard. In this article, Vágar is dis-cussed as an urban phase in the development of a fishery settlement (fiskevær).Vágar seems to have its roots in the prehistoric period and existed until the end ofthe 19th Century. It was the 13th and the 14th Centuries that had an urban characteras can be read from both archaeological data and written records. New ship typesrequired other harbours and because of that the main harbour of the Lofoten islandsmoved from Storvågan via Kabelvåg to the present Svolvær in the course of oneMillennium.

211

Iceland’s medieval coastal market places:

Dögurðarnes in its economic, social and political context1

Chris Callow

Introduction

In the Middle Ages Iceland occupied a peripheral position within a Europeanexchange network but a more important one within a North Atlantic one. For theperiod of its history for which we have the earliest contemporary written records –the twelfth and thirteenth centuries – Iceland looks politically and economicallyunsophisticated, resembling some parts of north-western Europe many centuriesearlier. This is why Iceland has sometimes been discussed in the context of debatesabout the nature and development of coastal market places and manufacturing cen-tres in the early medieval west, so-called emporia.2 Yet the Icelandic evidence stillhas much to tell us in relation to Iceland itself (where economic history has beenrelatively understudied); for the operation of the North Atlantic region; and forparallels for medieval northern Europe more broadly.

Emporia is a term coined by archaeologists and historians to cover new coastal set-tlements often built on greenfield sites in the seventh and eighth centuries AD inthe North Sea and Baltic regions. Debates have centred on the nature of the eco-nomic system into which they fitted and wider theories about the nature of thenorth-western European economy in the centuries after the collapse of the RomanEmpire. Broadly speaking there have been two models of exchange system, one ofwhich was restricted, involving the control of manufacturing by the political elite

1. I am grateful to Orri Vésteinsson, for commenting on an earlier draft of this paper, saving me from anumber of errors and for clarifying my thought and expression on a number of issues, and to MarkGardiner and Natascha Mehler for discussion of their research. Mark supplied me with a report onthe placenames of Purkey. Mjöll Snæsdóttir kindly supplied me with details of the brief report on the1980s trial trenches at Dögurðarnes (modern Dagverðarnes). All errors of fact and interpretationremain my own.

2. The debate on ‘ports of trade’ in Norwegian Archaeological Review 11, 1978, including discussionof Scandinavia and especially Helgi Þorláksson’s contribution, pp.112-114, helps situate the workwhich has stimulated debate more than any other, R. Hodges, Dark Age Economics, London 1982.

where exchange amounted to gift-giving rather than commerce. The other extremesees exchange networks being more akin to a coin-using, widely accessible, com-mercial economy. The extent to which these systems might have existed in pureforms, or the former evolved into the other, has really been at the heart of attemptsto explain what emporia were for. Given the large number of emporia acting asports, of housing manufacturing workshops for higher-value goods, but at the sametime showing little evidence of high status dwellings within them, there is contra-dictory evidence for elite involvement with their operation. They have also beenhighly archaeologically – and historically, to some extent – visible so that their typ-icality or otherwise has been an issue. It now seems that inland manufacturing sitesand wealthy, specialist settlements such as monasteries or other religious centres,or secular estates, could also fulfil some of the same functions, if not as internationaldepots, as the coastal emporia.3

As we shall see, the well-known early medieval emporia were clearly larger thanany coastal market places in Iceland a few centuries later and were located in a moredensely-populated and wealthier landscape. Whereas there have been debates aboutwhether or not we can consider eighth and ninth-century emporia to have beenurban, in Anglo-Saxon England, Frankia and Scandinavia, there can be now con-tention about the non-urban status of all settlements in medieval Iceland.4 Thatsaid, early medieval kingdoms in north-western Europe and Scandinavia were rel-atively weak with poorer elites than came before them, in the case of the formerRoman provinces, or after them. As for Iceland, the debates about the economyhave been connected with ideas about political centralisation of state formation.They, too, have been the subject of debates and so it makes sense to use studies ofthese societies to ‘think with’.

While making some meaningful connections between the Icelandic situationand elsewhere forms part of the purpose of this discussion, we do have to acceptthat Iceland was unusual in other respects. Most obviously, Iceland was colonisedfrom scratch in the ninth century by a predominantly Norwegian population.Regardless of the precise ethnic make-up of the population – and recent research

214

3. See generally Hodges 1982 and a collective critique of his theories, M. Anderton (ed.), Anglo-SaxonTrading Centres, Glasgow 1999. T. Pestell & K. Ulmschneider (eds), Markets in Early MedievalEurope. Trading and ‘Productive’ Sites, 650-850, Macclesfield 2003; C. Loveluck and D. Tys, CoastalSocieties, exchange and identity along the Channel and southern North Sea shores of Europe, AD600-1000’, Journal of Maritime Archaeology, 1, 2006: 140-169; S. Sindbæk, Networks and nodalpoints: the emergence of towns in early Viking Age Scandinavia, Antiquity 81, 2007: 119-32; C.Wickham, Framing the Early Middle Ages, Oxford, 2005; M. McCormick, Origins of the Europeaneconomy: Communications and Commerce AD300-900, Cambridge 2001 for important overviews;H. Clarke & B. Ambrosiani, Towns in the Viking Age, 2nd edition, London, 1995.

4. P. Urbancyzk, What was ‘Kaupang in Skiringssal’? Comments on Dagfinn Skre (ed.): Kaupang inSkiringssal. Kaupang Excavation Project Publication Series, Vol. 1, Aarhus University Press, Århus(2007), Norwegian Archaeological Review 41, 2008: 176-194 and Skre’s response, pp.194-212.

has tended to emphasise greater diversity at the expense of Norwegian ancestry5 –an entire society evolved which owed a lot to social and economic practices inNorway but evolved from the Norwegian ‘blueprint’. Colonisation is no longerseen in simplistic terms as a movement by relatively independent farmers who, asthe later Icelandic narratives suggest, were fleeing the tyranny of the Norwegianking. That this myth is common to so many texts might suggest it had some basisin truth but it still seems more likely that the migration had more complex anddiverse causes and took place in a piecemeal fashion. The sagas also glamorise thestatus of the putative first colonists in a way which the archaeological evidencecannot support. Current thinking maintains that there was an initial phase in whichlarge areas of land were settled and then subdivided to allow late-comers smaller,poorer and often dependent farms.6 Thus some colonists were markedly richer andmore influential than others but none of them were likely to have been aristocratsof a kind recognisable in Western Europe.

Iceland’s early political set up also looks especially unusual before its formalacceptance of Norwegian royal rule in the 1260s. Political leaders were usuallyknown as höfðingjar, chieftains (literally something like ‘head men’), who formedthe uppermost socio-political tier in the absence of a central authority. The narrativesources recalling Icelandic events of the twelfth and thirteenth centuries, the so-called samtíðarsögur, give the impression that fewer and fewer höfðingjar increasinglywielded more and more power. Certainly by the middle third of the thirteenth cen-tury only a handful of höfðingjar owned chieftaincies (goðorð) and can be seen dealingwith the Norwegian king. The true extent of this process, however, is difficult togauge because we do not have comparable narratives for the period before 1100.7

Regardless of the political changes in Iceland, the economic realities behind thepower of the höfðingjar probably did not change much. Like elites elsewhere innorthern and Western Europe, their power ultimately derived from their ownershipof significant amounts of land and natural resources. Höfðingjar seem to have hadtenants and they received rents in kind; they expected clients’ loyalty at local assem-blies and the annual island-wide assembly, the Allþing. Iceland’s tenurial set-up isless obvious than for other parts of Western Europe because, predominantly, we

215

5. See, for example, Agnar Helgason et al., Estimating Scandinavian and Gaelic Ancestry in the MaleSettlers of Iceland, American Journal of Human Genetics 67, 2000: 697-717.

6. Orri Vésteinsson, Archaeology of Economy and Society in Rory McTurk (ed.) A Companion to Old-Norse-Icelandic Literature and Culture. London 2005: 7-26. For more detail, his ‘Patterns of settle-ment in Iceland: A study in prehistory’, Saga-Book 25, 1998: 1-29; Orri Vésteinsson, Thomas H.McGovern and Christian Keller, Enduring Impacts: Social and Environmental Aspects of Viking AgeSettlement in Iceland and Greenland, Archaeologia Islandica 2, 2002: 98-136.

7. For a brief review of many of the key issues see Jón Viðar Sigurðsson, Noen hovedtrekk i diskusjonenom det islandske middelaldersamfunnet etter 1970, Collegium Medievale 2005: 106-43. For gooddiscussions of the literary qualities of the Sturlunga saga compilation see generally the works of ÚlfarBragason and his overview with bibliography, Sagas of Contemporary History (Sturlunga saga): Textsand Research in R. McTurk (ed.), A Companion to Old Norse-Icelandic Literature and Culture,Oxford 2005: 427-446

have narrative evidence rather than, say, charters, but there are glimpses of fairlyconventional landlord-tenant relationships.8 Some peasants did own their ownproperties but these were still counted among the þingmenn who were expected toattend assemblies and to fund the attendance of their local legal representative (goði)who was usually one and the same as their höfðingi.9 Church structures also servedthe needs of some of Iceland’s secular elite as they established the first bishopricsin the later eleventh and early twelfth centuries and largely controlled episcopalappointments. Church property largely stayed in the control of its secular donorsand their descendants.10

The context in which we need to see the operation of coastal markets, then, isone in which political power was very decentralised in comparison to medievalWestern Europe. This can be explained through a number of inter-related causes.It must be seen as at least partly the product of Iceland’s late colonisation and itsremoteness from other parts of Western Europe. It had a low population too andmostly had only relatively low value, bulky goods (domestically-produced woollencloth, dairy products) to export. As highlighted for later medieval Norway elsewherein this volume,11 a lack of a genuine medium of exchange is often linked to a weakelite and this must have been for the case for Iceland too. Iceland also supplied furs,skins as well as some sulphur and the occasional gyrfalcon to the wider world12 butnone of these items can have been supplied in very large quantities, certainly notto the extent that the process required a medium of exchange beyond that ofwoollen cloth. Precious metals were hard to obtain, there was no use for a coinageand, had anyone had the bright idea to introduce a new medium of exchange, it isdoubtful it could have been effectively imposed. New archaeological research intofishing stations, fishing being the industry with which Iceland has been synony-mous since the later middle ages, may go on to disprove the traditional idea thatthere was no commercial production before the fourteenth century.13 But, if so, the

216

8. See, for example, Jón Jóhannesson, Íslendinga saga, 2 vols, 1956-58, I 411-12; J. Byock, Viking AgeIceland, London & New York 2001: 269-71

9. Gunnar Karlsson, Goðamenning. Staða og áhríf goðorðsmanna í þjóðveldi Íslendinga, Reykjavík 2004provides the most detailed overview of the debates concerning the status of goðar and þingmenn,especially pp.147-202. A more recent view is Orri Vésteinsson, A divided society. Peasants and thearistocracy in medieval Iceland. Viking and Medieval Scandinavia 3, 2007: 117-139

10. Orri Vésteinsson, The Christianization of Iceland. Priests, Power, and Social Change 1000-1300,Oxford 2000: 112-132

11. Holt, this volume.12. B. Gelsinger, Icelandic Enterprise. Commerce and Economy in the Middle Ages. University of South

Carolina Press 1981: 12-14. For archaeological evidence of sulphur refining at Gásir see W.P. Adderley,I. A. Simpson, R. Barrett, H. M. Roberts, and T. Wess, Gásir and early sulphur trade in northernEurope: Analyses of processing practices and trade in H.M. Roberts (ed.), Gásir: An Interim Report.Fornleifastofnun Íslands FS238-01075. Reykjavík 2004: 60–61.

13. C.P. Amundsen et al., Fishing booths and fishing strategies in medieval Iceland: an archaeofauna fromAkurvík, North-West Iceland, Environmental Archaeology 10, 2005: 221–43; Stuart Morrison perscomm. in relation to his ongoing PhD research at the University of Stirling on fishing stations in theWest Fjords.

wealth generated did not produce a notably rich elite. Again, generally small-scaleproduction and consumption seem to have been the cause and effect of the rela-tively impoverished elite.

A large number of places have conventionally been identified by historians assignificant landing and trading sites in the Commonwealth period given Iceland’ssize, its medieval population, and the patchiness of our written sources. In sum-marising the evidence historians often provide a list of ten or so such sites whichcan be seen to have been active in the thirteenth century (see Figure 1): in theSouthern Quarter, Eyrar and Hvítárvellir; Straumsfjörðr, Dögurðarnes and Vaðill(Western Quarter); Borðeyri, Blönduóss, Kolbeinsáróss and Gásir (NorthernQuarter); and Krossavík, Gautavík and Hornafjörðr (Eastern Quarter).14 From theÍslendingasögur we get a larger number of sites, over twenty. This perhaps reflectsin part a more diverse, detailed and competing series of images of the past across

217

14. Gelsinger 1981: 214 note 36; Jón Jóhannesson, Íslendinga Saga, Reykjavík 1956-58, 2 vols. I: 384;Helgi Þorláksson, ‘Urbaniseringstendenser på Island i middelalderen’ in Grethe Authén Blom (ed.),Middelaldersteder. Urbaniseringsprosessen i Norden 1. Det XVII. nordiske historikermøtet, Trond-heim 1977. Universitetsforlaget 1977: 165. These two lists only differ over locations in the east ofIceland; Jón Jóhannesson included Hraunhöfn in Melrakkaslétta and was uncertain about the statusof Gautavík; Helgi Þorláksson includes Búðareyri in place of the former and lists Gautavík withoutany qualification.

this group of texts, and in part the reduction in the number of coastal market siteswhich were important to elites by the thirteenth century.15 While it may occasion-ally have been the case that “markets might materialize whenever and wherever atrading ship landed”16 there were clearly a large number of accepted meeting placeswhere exchange regularly took place. Occasionally the narratives also use termi-nology which identifies them as places where goods were bought and sold (kaup-stefna, kaupangr, kaupstaðr) as opposed to merely exchanged.17

There has been a limited amount of debate about the nature of such sites but,as we shall see, new evidence from elsewhere in medieval Europe should make usreconsider the Icelandic coastal market sites and their economic context. As willhopefully have already become clear, there is perhaps tacit agreement that thesesites operated in the same or similar ways and served similar functions, but no sig-nificant attempt has been made to evaluate any of them except Gásir. OrriVésteinsson has recently re-characterized Iceland’s inland rural settlement pattern– he rightly dismisses the notion of the ‘isolated farmstead’ – and we need to thinkmore subtly about how we treat those coastal places which acted as nodes in theexchange network that linked medieval Iceland to northern Europe. Ongoingresearch on north-western European sites has changed the nature of the debate; theIcelandic evidence warrants further investigation in light of it and new archaeolog-ical excavations in Iceland. The initial phases of a new study of late medieval tradingsites has demonstrated how little we really understand about the operation of suchsites at any point in the middle ages.18

Recent archaeological investigations at Gásir in northern Iceland (2001-6)mean, however, that we now have a clearer sense of the importance of this keymedieval site.19 Gásir is generally recognised as one of the most important siteswhich foreign traders visited, along with Hvítarvellir and Eyrar.20 Written referencesmake it clear that Gásir was visited by foreign merchants in the summer and thatIcelanders used it as a departure point for visits to Norway. The samtíðarsögur men-tion it several times, beginning with events associated with the 1160s, while it islast mentioned in an annal entry for 1391. Íslendingasögur also refer to it fairly fre-quently. None of these accounts, however, really gives us a sense of what went on

218

15. J. Byock, Viking Age Iceland. London 2001: 257, 259.16. W.I. Miller, Gift, Sale, Payment, Raid: Case Studies in the Negotiation and Classification of Exchange

in Medieval Iceland, Speculum 61, 1986: 21.17. Jón Jóhannesson, Magnús Finnbogason & Kristján Eldjárn (eds), Sturlunga saga, 2 vols, Reykjavík

1946: kaupstefna - I: 174, 177, 408, II: 4; kaupstaðr – I: 523.18. M. Gardiner & N. Mehler, English and Hanseatic Trading and Fishing Sites in Medieval Iceland:

Report on Initial Fieldwork, Germania 85, 2007: 385-42719. The last major publication on the site was A. Christophersen & A. Dybdahl (eds), Gásir – en interna-

sjonal handelsplass i Nord-Atlanteren, Trondheim 1999. The last summary archaeological report wasH. Roberts with Guðrún Alda Gisladóttir and Orri Vésteinsson, Excavations at Gásir 2001-2006. APreliminary Report. FS335-01079. Reykjavík 2006. The Gásir Hinterlands project has already begun,involving a wider archaeological and historical investigation of sites within the region around Gásir.

20. Helgi Þorláksson 1977: 172; Gelsinger 1981: 32.

at the site, for how long it operated, for example, or what was exchanged there orhow many people were there or for how long. Gásir would seem to have beenbusiest in summer – sailing to and from Iceland outside the summer was very rare– although, a few hundred metres away the more conventional farm called Gásircould have operated all year round as it did in later centuries. The most recentarchaeological excavations have not examined areas of the site dating to before 1300but for the fourteenth century they have revealed numerous “exceptionally complex[turf-built] structural remains – temporary structures that had been used for briefperiods, abandoned, re-used, repaired, and repeatedly modified, in good accordancewith the interpretation of these structures as seasonal shelters.”21 The other recent,major target of excavation was the church and churchyard on the site. This tookthe form a small church which had been built and rebuilt in three phases, at leastone of these before c.1300, inside a circular turf-built boundary wall. In its last andlargest phase, the church measured 16m by 6m at its maximum extent.22 Zooar-chaeological data from the excavation suggests that the occupants of the site gen-erally ate better cuts of meat than was eaten on run-of-the-mill Icelandic farms.23

The artefactual evidence is useful for confirming that this site was distinctive inas-much as there were a significant number of fragments of imported ceramic vesselsfrom Germany, Denmark and eastern England. These have been dated to the thir-teenth and fourteenth centuries and therefore confirm at the very least that peoplewith connections to international exchange networks visited Gásir. The generalabsence of imported ceramics outside of Gásir might suggest that they were for theuse of merchants and/or their business partners at the site rather than for widerdistribution.24 Nevertheless, the very limited archaeological excavation of the sitehas already made it clear that Gásir was at least as important as a coastal tradingsite as the written evidence suggests, as a centre of import and export activity anda small manufacturing centre.

Gásir, however, can sometimes dominate perceptions of medieval Icelandictrading places because it is so well-known and, now, because it is the only such siteto have been excavated so extensively. This article therefore examines the operationof Dögurðarnes in western Iceland because it was no doubt less important on a

219

21. Roberts 2006: 922. Orri Vésteinsson, Area B – The church in H. Roberts et al 2006: 16-17.23. R. Harrison, H.M. Roberts, W.P. Adderley, ‘Gásir in Eyjafjörður: International Exchange and Local

Economy in Medieval Iceland’, Journal of the North Atlantic 1, 2008: 106-11024. Guðrún Sveinbjarnardóttir, Leirker á Íslandi. Pottery found in excavations in Iceland. Rit Hins íslenska

fornleifafélags og Þjóðminjasafns Íslands 3. Reykjavík 1996: 28-34; Harrison, Roberts & Adderley2008: 102

countrywide basis and the exact location of the landing site has not been discoveredlet alone excavated.25

Dögurðarnes

Dögurðarnes (modern Dagverðanes) provides a good case study of how an Icelandiccoastal market site is portrayed in literature and might have operated in the twelfthand thirteenth centuries. Despite the vagaries of the lists referred to above,Dögurðarnes appears in all of them because it appears in both the Íslendingasögurand samtíðarsögur. Dögurðarnes was clearly sufficiently important in the minds ofmedieval writers that they should refer to it relatively regularly. Nevertheless weshould also bear in mind that because Dögurðarnes lay in the west of the country– home to the successful Sturlungar family who were responsible for writing someof the key narratives – it gets more attention than it might otherwise have done.

In general the references to Dögurðarnes in the samtíðarsögur give a shaky senseof how the place operated but we can still infer something meaningful from them.Events of the 1240s provide the best sense of control of Dögurðarnes. They doconfirm that there was a harbour, that ships moored there and that höfðingjar (e.g.Þórðr kakali Sighvatsson, 1210-56) went there when they heard that ships hadarrived, although they never say precisely where from. One instance exists, in thesamtíðarsaga depicting earliest events (1117-21), of a local man of fairly middlingimportance owning a ship moored at Dögurðarnes. This could be read as confirma-tion of the generally-held view that Icelanders ceased to own ships or act as merc-hants relatively early on.26 The Íslendingasögur which mention Dögurðarnes do sobecause of their general geographical focus; the two texts which deal with areasaround Dögurðarnes – Laxdæla saga and Eyrbyggja saga – mention it most but eventhey tend to say no more than that ships arrived there. It is these two sagas, however,which mention Icelandic ownership of seagoing vessels.27 Perhaps they do so becausethey were written down earlier than samtíðarsögur, when it was not outlandish tothink of Icelandic ownership, or else because storytellers wished to portray the ance-stors of höfðingar in the image of their wealthy Norwegian contemporaries.

Given the limited saga evidence, we might speculate about what was physicallyat Dögurðarnes in the twelfth and thirteenth centuries via different sources. This

220

25. The region in which Dögurðarnes sits is the focus of a proposed large-scale archaeological surveywhich should illuminate longer-term trends in land use and economic activity. Recent excavations atthe coastal site at Kolkuós in Skagafjörður (northern Iceland) have yet to be published so far as I amaware. Maríuhöfn, a site in the south-west, has been discussed in Magnús Þorkelsson, Í HvalfirðiMiðaldahöfn og hlutverk hennar, MA Thesis, Dept of History, University of Iceland, 2004. Availableat: www.flensborg.is/maggi/allursandur.doc. Gautavik, in the east of Iceland, has also been excavated,see Guðmundur Ólafsson with Guðrún Larsen, Verslunarstaðurinn í Gautavík. Rannsókn á rust I.Rannsóknarskýrslur Þjóðminjasafns 1979, published 2005. Available at:http://www.natmus.is/media/rannsoknir/1979_2_Verslunarstadur_i_Gautavik.pdf.

might be easier if we had any significant archaeological investigation of the likelysite or any medieval description of Dögurðarnes or other coastal market places. Inthe 1920s there were visible surface remains of three buildings and a boathouse onthe farm.28 Limited excavations of a site on part of the coast of the peninsula in the1980s may have revealed some evidence of medieval activity in the vicinity of thesuggestive placename Höfn although we still do not know the exact location of thelanding site, just that it was ‘Dögurðarnes’.29

The name Dögurðarnes (literally ‘breakfast-ness’) itself pertains to a farm whichwas continuously occupied until the relatively recent past which in turn derivesfrom the low-lying promontory on which it sits. It had a chapel by the thirteenthcentury which marks it out as a place of local significance. In the very early eigh-teenth century the property had dependent cottages, as recorded in the first com-prehensive survey of Iceland.30 Given what we know about assembly sites and theexcavated evidence from the site at Gásir for a slightly later period, there may havebeen booths or tents of some kind. There was perhaps some accommodation forvisiting traders which was separate from the main farm building although theymight have stayed in the farm itself or elsewhere for short periods of time. On occa-sion narratives say that ships’ captains are recorded as staying with höfðingjar overthe winter but only once in connection with Dögurðarnes.31 Thus whileDögurðarnes did have a church it is more likely that it was there to serve the farmitself and neighbouring farms (providing pastoral care and as a graveyard) ratherthan the church at Gásir which seems solely to have served the needs of a commu-nity of merchants and their trading partners over the summer.32 Very few ships everseem to have been at Dögurðarnes at any one time; numbers of ships are nevermentioned by the narratives even if the texts sometimes give the impression thatsome leading men from the region owned a ship or a part-ownership of one. Infact, the only time more than one ship is mentioned in relation to Breiðafjörður isin a story where two ships arrive in the west, one going to Dögurðarnes, one to the

221

26. Jón Jóhannesson 1956-58 I: 119-20; Helgi Þorláksson 1977: 165; Byock 2001: 44, 260.27. Saga characters from Iceland, as opposed to Norwegians, own either whole or half-shares of sea-going

ships. Eyrbyggja saga chs 3, 22, 29; Laxdæla saga chs 7, 11, 16, 19, 29, 38, 40, 70, 72. Saga chapternumbers refer to those in the Íslenzkt fornrit series and which are usually followed in English trans-lations.

28. Helgi Þorláksson 1977: 170.29. Þór Magnússon, Skýrsla um Þjóðminjasafnið, Árbók Hins íslenzka fornleifafélags 1985 (publ. 1986):

202.30. Jarðabók Árna Magnússonar og Páls Vídalíns, 13 vols. Copenhagen VI: 121-12331. Bolla þáttr ch. 5 preserves the only reference I have seen to merchants or Norwegians arriving at

Dögurðarnes and then staying with a local leader. For a samtíðarsaga example see Sturlunga saga I:311 (Íslendinga saga chapter 58).

32. Orri Vésteinsson, ’Area B – The church’ in H. Roberts with Guðrún Alda Gisladóttir and OrriVésteinsson, Excavations at Gásir 2001-2006. A Preliminary Report. FS335-01079. Reykjavík 2006:15-19.

south coast of Snæfellsnes.33 Annalistic sources give a similar impression of the smallnumber of ships which usually reached Iceland from elsewhere.34

We can say more about the kind of farm Dögurðarnes was in or by the thir-teenth century. The only surviving charter which records the boundaries of thefarm survives in an eighteenth-century copy but probably represents a genuine thir-teenth-century text.35 The charter suggests that the farm covered a very large area,certainly by medieval western Icelandic standards. It accounted for about two-thirdsof a peninsular which measures about five kilometres long and is on average aboutone kilometre wide, so amounted to an area in excess of three square kilometres.The farm also owned the sizeable island of Skáley immediately to its south.36 A sep-arate – but possibly contemporary – list of the rights of the church at Dögurðarnesin effect extends the property to the north-east; the church has rights to variouskinds of grazing on two neighbouring properties and a separate one further northalong the coast of Skarðsströnd, in Búðardalur. These kinds of rights seem inkeeping with the status of the church as a hálfkirkja, an annex-church within theparish of Skarð, on a large farm.

Dögurðarnes’ appearance in the early eighteenth-century survey alluded toabove, the Jarðabók of Árni Magnússon and Páll Vídalín, confirms that the farmwas most likely rich in the middle ages. It had a high value according to the systemof land values used throughout Iceland’s pre-industrial past. Its value, 60 hundreds,made it the joint second largest farm in the parish of Skarð along with the adjacentfarm which shared Dögurðarnes’ peninsula, Arnarbæli, which also had a hálfkirkja.To put this in perspective, most farms in the parish of Skarð and in Breiðafjörðurand beyond were valued at 16, 20 or 24 hundreds. Thus not only was Dögurðarnesa significant property within its region but, together with Arnarbæli, it representeda local concentration of valuable properties; to either side of these two farms wereclusters of smaller properties.

Why was there a harbour at Dögurðarnes?

Clearly at a basic level Iceland’s elite and anyone else who could do, would mostlikely have sought to obtain foreign luxuries. Beyond this basic desire, though, wemight ask questions about Dögurðarnes’ site and situation, to use geographers’labels. We need to explain how and why Dögurðarnes served as a coastal marketsite within Breiðafjörður and then more specifically why at Dögurðarnes and notat a neighbouring farm or district.

222

33. Eyrbyggja saga, ch. 42. This reference is to Hraunhafnarós or Hraunhöfn near modern Búðir, a coastalsite which, interestingly, is only mentioned in Íslendingasögur and not in the samtíðarsögur.

34. G. Storm, Islandske Annaler indtil 1578. Christiania 1888.35. Diplomatarium Islandicum. Íslenskt fornbréfasafn 834-1600, 16 vols. Copenhagen & Reykjavík

1857-1972. VI: 1-236. Diplomatarium Islandicum VI: 3

If we consider a map of just the bay of Breiðafjörður Dögurðarnes looks to behighly central for that wide region (see Figure 2). The literary sources do indeedsuggest that the farm was at a junction of land and sea routes; communicationacross Breiðafjörður by a combination of the two was very common. 37 This on itsown does not explain why Dögurðarnes became such an important node and notsome other farm. Again, at a general level, an argument could be made for thesouthern end of the parish of Skarð, in which Dögurðarnes sat, as being a betterplace for a port than further inland, given the obstacle posed by shallow waters andthe islands in outer Hvammsfjörður. Given that we do not know the precise loca-tion of the landing site an argument based on physical geography can only bepushed so far.

More significant perhaps is the kind of traditionally-defined explanation of a localmarket’s location, namely that it sits on the boundary of regions which have dif-ferent economic specialisations and so each produce different surpluses to exchange.For Iceland, where most farms produced the same broad range of pastoral products,we ought perhaps not to push this argument too far either. However, the Jarðabóksurvey does make it clear that most districts around Breiðafjörður have differing

223

37. Sverrir Jakobsson, Braudel í Breiðafirði? Breiðafjörðurinn og hinn breiðfirski heimur á öld Sturlunga,Saga 40, 2002: 150-179, especially 157-159.

levels of dependence on cattle or sheep rearing, on fishing and on other resources.38

Inland, around Hvammsfjörður, was most dependent on pastoral farming, espe-cially of sheep, and especially wethers. The district to the south of Dögurðarnes,around Helgafell, was notable for maintaining high numbers of cattle. West of Hel-gafell and on the islands in outer Breiðafjörður fishing was very important.Skarðsströnd and Saurbær had a more balanced economy.

The more specific issue of location must have some connection with the parishboundary. It seems to me difficult to decide which came first, the boundary or thecoastal market site. On the one hand, it might make sense for this whole peninsula,that is the combined farms of Dögurðarnes and Arnarbæli, to be one resource whichwas peacefully divided up and shared from the beginning of Iceland’s colonisation.Other limited resources were often divided in Iceland (such as the rights to goodbeaches for driftwood or to seaweed) but it still seems that Dögurðarnes, on onelevel, was not like other such resources or sites. It was clearly owned as a singleproperty by a local leader, even if we cannot see access to it being limited. But, atthe same time, we cannot see Arnarbæli also acting as a landing site on its own andDögurðarnes sits completely within Skarð’s parish; it is not easy to see that onelanding site/property has obviously been split into two by the boundary.Dögurðarnes was also ‘contested’ in the sense that it is recorded as a property withinthe control of the first settler of Hvammr, the home of Sturla, the twelfth-centuryhöfðingi after whom the Sturlungar are identified. The ancestor, Auðr, was also seenby the writer of Laxdæla saga as an ancestor of other leading families aroundHvammsfjörður but not of those from Skarðsströnd or further north.39 In this lightit looks almost as if Dögurðarnes was on the boundary between two communities.As with the other suggestions above, on its own, this explanation does not fullyexplain why this one rich coastal farm should become so focal but a combinationof its centrality and marginality might be at the root of its distinctiveness.40

Who controlled Dögurðarnes?

We can get a sense sometimes of who owned and/or controlled Dögurðarnes. Thisis suggested by both the thirteenth-century charter mentioned above and thesamtíðarsögur. The (undated) charter states that Dögurðarnes was owned by a mancalled Lambkárr, whose patronymic is not provided in the text. Lambkárr is analmost unique name so that this almost certainly was the so-called ‘abbot’ Lambkárr

224

38. Jarðabók V & VI passim.39. C. Callow, Reconstructing the past in Medieval Iceland, Early Medieval Europe 14, 2006: 297-32440. Dögurðarnes is unusual among other Icelandic coastal market places in being a relatively large farm.

This might simply be the result of a combination of its situation and the wealthy peninsula on whichit sits.

Þorgilsson (d.1249) who came from a Breiðafjörður family of high standing.41 Lam-bkárr seems not to have been a consecrated abbot of any particular religious estab-lishment but to have been a priest in the retinues of leading political figures and tohave somehow acquired a kind of honorary title. He had been a member of thehousehold of the bishop of Hólar as early as c.1200 but only reappears in thesamtíðarsögur in the 1240s. By this time he was an associate of the höfðingi SturlaÞórðarson (d.1284) who was based at Staðarhóll in the district of Saurbær (to thenorth of Skarðsströnd). Lambkárr was also seen as being the right person to obtainoaths of allegiance or neutrality towards one of Sturla’s enemies from the people ofFellsströnd, Skarðsströnd and Saurbær.42 Indeed the second, related (but alsoundated) document listing rights associated with the farm effectively names SturlaÞórðarson as the one-time owner.43 Lambkárr’s control of Dögurðarnes related asmuch to his good relations with Sturla as it did with his wealth. Other referencesto Dögurðarnes in the samtíðarsögur confirm the impression that the Sturlungarcontrolled the farm in the 1240s even if they do not mention ownership per se. Aspart of the countrywide political events, Sturla Þórðarson is said to meet two ofhis kinsmen there in 1243. One of these kinsmen, Þórðr kakali Sighvatsson, leavesthis meeting to visit various locations around the northern half of Breiðafjörðurbut then returns to Dögurðarnes before going south to the wealthy farm of Hel-gafell.44 Either way, directly or indirectly, it looks as if Sturla, as a leading höfðingiin Breiðafjörður in the 1240s, had a strong influence on Dögurðarnes. This influ-ence may have continued because, supposedly in 1263, Sturla met a political rivalthere to conclude a peace agreement.45

A further way to get at issues of control, especially for other parts of thesamtíðarsögur accounts of the thirteenth century, is to examine the career of a Nor-wegian figure – Eyvindr brattr – who was active mostly in Iceland but may alsohave always been in the service of the Norwegian king. The intermittent accountof Eyvindr brattr’s career helps to illuminate how Dögurðarnes was used byhöfðingjar in the west of Iceland. Eyvindr brattr is someone who appears in variousevents recalled in the samtíðarsögur over the course of over twenty-five years. Ononly two occasions – in 1243 and 1244 – is it explicitly said that Eyvindr went toor from Dögurðarnes46 but his apparently regular trips home and his long associa-tion with a succession of western leaders make it likely that this was his mainlanding place.

225

41. The association with Lambkárr is the best evidence for a thirteenth-century date for the document.See Sturlunga saga II: 345, 22. ættskrá for Lambkárr’s family.

42. Orri Vésteinsson 2001: 215-17, 21843. See above p. 1144. Sturlunga saga II: 25-2645. Sturlunga saga II: 23046. Sturlunga saga II: 34, 68

Eyvindr appears first in 1228 when he is a guest or inhabitant at the main farmof the höfðingi Sturla Sighvatsson in Dalir during a raid by some of Sturla’s ene-mies;47 he is last mentioned as being given compensation by another höfðingi aspart of the settlement of a wider Icelandic dispute in 1254.48 In 1236 when Eyvindris next mentioned he is still a member of Sturla Sighvatsson’s retinue.49 Sturla waskilled in 1238 but Eyvindr continued to be associated with western leaders (SturlaÞórðarson and Þorgils skarði Böðvarsson). In 1240 he was one of two Norwegianswho arrived back in Iceland with an important bréf (letter or decree) from KingHákon Hákonarson which implies that he was perhaps already Hákon’s retainer,something made explicit for a later date.50 Either way, while it is not unheard offor people to use harbours distant from their home, the absence of references toEyvindr or other important Norwegians arriving at other places is strongly sugges-tive of Eyvindr’s and others’ use of Dögurðarnes.

Two other brief references to accounts of events and people connected with theareas closest to Dögurðarnes are also useful for understanding its significance orlack of it in the twelfth and thirteenth centuries. For the twelfth century we havean account which suggests that a smart local höfðingi would choose to try to controlthe area around Dögurðarnes if they could. In Sturlu saga the main höfðingi pro-tagonist, Sturla í Hvammi (d.1183), uses a dispute to extract ten hundreds’ worthof land at Langeyjarnes which was most likely the whole farm.51 While it is con-ceivable that this story tells us nothing about the period for which we can seeDögurðarnes as a key local central place, i.e. the 1240s, it is more likely that thestory is only recalled so as to explain how the property had come into Sturlungarownership.

The other story which is worth mentioning is one in the Sturlunga saga com-pilation which give the impression that the area52 around Dögurðarnes was onewhich was never strongly under the control of one particular höfðingi. The generalnarrative for Icelandic politics in the twelfth and thirteenth centuries is one of polit-ical centralisation with Dalir being one of the last areas to be controlled by a smallnumber of höfðingjar. Arguably, though, Dalir was still politically fragmented inthe mid-thirteenth century and Dögurðarnes was in the centre of an area whichwas a long way from where local leaders lived. In 1235 a dispute arose between twomen who both lived immediately inland of Dögurðarnes at the farm of Kven-nahváll. Each of them turned for support to a different local höfðingi, one to the

226

47. Eyvindr brattr was apparently staying at Sauðafell when it was raided, Sturlunga saga I: 32748. Eyvindr was on the side of the Sturlungar höfingjar Þorgils skarði Böðvarsson (d.1258) and Sturla

Þórðarson in opposition to Hrafn Oddsson (d.1289) who it was who paid Eyvindr compensation,Sturlunga saga II: 135, 161.

49. Sturlunga saga I: 393.50. Sturlunga saga I: 447, 453; II: 122.51. Sturlunga saga I: 100. The farm is valued at eight hundreds in Jarðabók VI: 12852. I am using this word in a general sense and as distinct from ’district’ which has been used as a trans-

lation of the Icelandic hreppur which refers to a secular territorial unit.

occupant of Skarð on Skarðsströnd, the other to the Sturlungar at Hvammr whohad as their sidekick the occupant of the large farm at Fell on Fellsströnd, midwaybetween Dögurðarnes and Hvammr. What is significant is not just the result ofthe dispute – the Sturlungar supporter kills his rival and leaves the district – butthe fact that it is reported at all when so few such local-scale disputes are recordedfor the thirteenth century. As for the dispute above, we see an emphasis on thefarms around Dögurðarnes and the fact that the Sturlungar had rivals there forthose farms’ support but were keen to maintain a presence there.53

One last point needs to be made about ‘control’ of Dögurðarnes but it is animportant one. It was once the case in studies of trading sites in early medievalWestern Europe, what archaeologists have grouped together as emporia or wics,that these were seen to be places which were so strongly controlled by a local polit-ical leader that no one else was allowed direct access to the goods imported at suchsites. This argument was particularly pushed for very simple sites of a kind whichin many ways were even more complex than Dögurðarnes appears to have been.And we have already seen that there was a close relationship between Icelandichöfðingjar and Norwegian merchants in the thirteenth century; Eyvindr brattr (andmany others) spent both short and long stays at the homes of höfðingjar. Icelandiclaws also suggest a role for local leaders in setting prices (even if this sometimesbrought them into conflict with merchants).54 Despite this, there is reason to believethat both for the earlier medieval west and for twelfth and thirteenth century Ice-land, local leaders were not interested (or perhaps able) to control the flow ofimported goods. Chris Loveluck and Dries Tys have recently demonstrated thatearly medieval coastal market places along the English Channel and North Sea didnot serve only the local elites. Increased excavation of rural settlement sites in coastalareas for the period 600 to 1000 has shown more imported products reaching morepeople than had previously been thought possible.55 By analogy, with more (or evenany) further excavation of Icelandic sites for the period c.1100-c.1400 we mightbegin to find the same kind of pattern.

Notwithstanding the archaeological possibilities, it is perhaps possible toglimpse the wider distribution of ‘luxury’ imports in the region aroundDögurðarnes in one episode in Sturlu saga. The story is another which shows Sturlaí Hvammi imposing his will on local farmers. In this case Sturla’s son is said tohave bought flour (keypti mjöl) from a farmer living on the island of Eskigrasey,an island to the south of Dögurðarnes at the mouth of Hvammsfjörður.56 Sturla isable to accuse the farmer of selling him defective flour and to use this for his polit-ical gain. The pertinent point, though, is simply that this farmer, on a small farm

227

53. Sturlunga saga I: 384-8654. Jón Jóhannesson 1956-58 I: 380-381; for disputes between Norwegian merchants and Icelandic

höfðingjar see, for example, Gelsinger 1981: 169-180;55. Loveluck and Tys 200656. Sturlunga saga I: 98

close to Dögurðarnes, is identified as having a rare (and probably) imported productand possibly having a surplus he was willing to part with, even if we might suspecthe had no choice in the matter. Although this is just a single example of an ordinaryfarmer probably having imported goods from Dögurðarnes, if so it is suggestive ofsome kind of distribution of system outside the control of any one höfðingi, evenif only for the 1170s and for an area where political control could have been weakeven by Icelandic standards.

Conclusions

The aim of this article has been to set out the limited evidence for the nature ofthe coastal market site at Dögurðarnes in Breiðafjörður. The site is well-known tostudents of Iceland’s middle ages but has rarely been given extended discussion. Itis hoped that the information and arguments presented above, in the light of theongoing discussion of the medieval economy of Iceland and Northern and WesternEurope more generally, has presented a better but perhaps not clearer understandingof what Dögurðarnes was and how it worked.

Precise nomenclature has not been attempted for explaining what kind of asettlement was at Dögurðarnes; ‘coastal market place’ may have been used too cons-istently. This term along with harbour, market, ‘trading centre’, ‘trading site’,57

‘port of trade’ and emporium all fail to capture what the place was probably like.Perhaps the Norwegian terms which are used in the title of this volume are as usefulas any of the above; medieval Icelanders never felt the need for a term for a parti-cular class of site which attracted foreign merchants. It was a farm, a meeting placefor local populations using it as a church, a meeting place for Western Iceland’sregional elite, as well as a place well-known to foreign merchants who habituallylay anchor there. Its location probably owed a lot to Icelandic economic geographyand I would see it as a meeting place because of a multitude of local and regionalfactors rather than because it was a good harbour. Local elite families probablycame to own the farm relatively early in Iceland’s history – it was too good a farmnot to either produce a relatively rich occupant or for ambitious local people notto try to get possession of it. It is interesting that they do not seem to have livedthere, though, which also suggests that local population distributions and comm-unication with the rest of the country were more important to höfðingjar than influ-encing seasonal imports and exports.58 At the same time, our only evidence suggestsit seems to have served a wider, public role rather than only serving the elite; local

228

57. Roberts 2006: 3; Guðrún Alda Gísladóttir in Roberts 2006: 2058. Helgi Þorláksson, Sauðafell. Um leiðir og völd í Dölum við lok þjóðveldis. In Yfir Íslandsála. Reykjavík

1991: 95-109.

höfðingjar must always have been merchants’ best customers and probably evenhad a major role in price-setting but nowhere do we get the sense that Dögurðarnesworked solely for the benefit of that farm’s owners or the major regional landow-ners. This may be a naïve reading of the evidence but new research elsewhere sug-gests that north-western European elites taxed demand for imports rather thanblocking access too them; they did not have the power to do otherwise.

Future archaeological research, both at Dögurðarnes and at other similar coastaland ‘ordinary’ farm sites should be able to help us better understand what the truesignificance of the site was. It would be a surprise if Dögurðarnes turned out to beas large and as sophisticated – by the standards of central places in medieval Iceland– as Gásir but we should be able to better test the limited sense of the site’s signi-ficance as we understand it now. While this paper has sided with those who havedismissed the models proposed over twenty years ago for how western Europeannon-monetary economies operated, it is has also been written in the hope that morearchaeological data will be gathered and the textual evidence reinvestigated in thelight of that new data so that new models can be developed.

229

Medieval Norway’s urbanizationin a European perspective*

Richard Holt

Introduction

Compared with other parts of Europe, medieval Norway experienced only limitedurbanization. The reasons were not simply geographical, or the result of a low pop-ulation density. As elsewhere, the development of towns was an expression ofgrowing social complexity and economic diversification and specialization; the pat-tern of Norway’s urbanization confirms that systems of local exchange and pro-duction remained less commercialized than became usual elsewhere – a conclusionreinforced by the failure to develop a functioning monetary economy. The socialstresses of the late middle ages saw most of Norway’s towns go into severe decline,a confirmation that they had never developed significantly beyond being aristocraticcentral places.

European urbanisation

Urbanization was a common experience of the European Middle Ages, that more-over was occurring – broadly speaking – during the same short period. The twocenturies between 1000 and 1200 saw the greatest urban growth in WesternEurope, and there was little significant divergence from that pattern. Of course,there was variety within the forms and progress of urbanization, a fact which initself encourages the historian of urbanization to take a comparative approach tounderstanding the social and economic forces behind the establishment of towns.In studying the differences, we can come to a better appreciation of the overallprocess. As a region that saw very little urban growth, northern Scandinavia pro-vides a useful study against which we can test our understanding of the urbanizationof other parts of Europe; and, conversely, underlying factors limiting the extent of

* In this article I go deeper into the theme of Norwegian urbanization which I considered on a largelytheoretical level in What if the sea were different? Urbanization in medieval Norway, Past & Present,Supplement 2, 2007: 132-47.

urbanization in the north will be better understood if examined against the back-ground of the wider pattern.

Needless to say, to place Norwegian towns into a wider European context isnot to subject them to rigorous definitions of urbanity determined by social situa-tions and conditions elsewhere. The historian of medieval Western Europe seeseverywhere diversity and difference, and this is apparent not least in urban society.Whilst we will probably accept both Rodney Hilton’s and Philip Abrams’ separatedismissals of Braudel’s rash statement that ‘A town is a town wherever it is’ mostof us will nevertheless agree that with their great variety of possible functionsmedieval towns could show many forms, and yet still be usefully discussed collec-tively as urban communities.1 The character of medieval urbanism defies precisedefinition. We accept the town’s ‘relatively dense and permanent concentration ofresidents engaged in a multiplicity of activities, a substantial proportion of whichare non-agrarian’, and that it was ‘the heterogeneity of its composition, rather thanthe sheer weight of human numbers, that produced the distinctively urban char-acter of the medieval town’.2 But these parameters are of course deliberately drawnto be as all-embracing as possible – the medieval town refuses to be confined withinnarrow limits. That Norwegian towns displayed a high degree of individuality isnot in itself, therefore, surprising, nor does that individuality implicitly cast doubton their urban character.

Nevertheless, in placing medieval Norway’s towns within the European spec-trum, their very different nature is not thus to be accepted as little more than acuriosity, of little importance in understanding their functions and meaning. Wecannot, for instance, accept medieval Norway’s meagre level of urbanization as theinevitable consequence of a difficult geography – as if geography was a crucial factordetermining the character of urbanization elsewhere in Europe. Many factors con-tributed to the size of towns, their distribution, their economy and the politicalroles they played, and doubtless geographical factors are to be taken into consider-ation. But just as no single factor was responsible for the distinct character of thenorth Italian towns both as communities embracing the complete social spectrumand as political actors, or of the military-colonial Anglo-Norman urban foundationsin Ireland and Wales – to take but two very different examples – so we must assumethat the character of Norway’s towns reflected a range of fundamental social andeconomic realities within Norwegian society.3 Among those realities, we might

232

1. F. Braudel, Capitalism and Material Life, New York 1974: 373. R.H. Hilton, English and FrenchTowns in Feudal Society, Cambridge 1992: 7-8. P. Abrams, Towns and economic growth: some the-ories and problems, in P. Abrams and E.A. Wrigley (eds.), Towns in Societies, Cambridge 1978: 9-33.

2. R.A. Holt and G. Rosser, The English town in the middle ages, in R.A. Holt and G. Rosser (eds),The Medieval Town 1200-1540, London 1990: 4.

3. W.C. Jordan, Europe in the High Middle Ages, London 2001: 167-9. R. Bartlett, The Making ofEurope: conquest, colonization and cultural change, London 1993: 170-2, 181-2, 234, 238-9.

suppose that a pattern of unique possibilities and difficulties of transport, and anuneven settlement pattern, will have had their effect. To take a more nuanced posi-tion, however, the essential effect of geographical factors should be seen in the wayNorwegian society had developed prior to the emergence of the towns. Within thephysical frame of Norway an economic and a social geography developed inresponse to a series of conflicting pressures, influences and opportunities. Pas-toralism characterized agriculture, whilst the coastal areas practised fishing. Exten-sive inland areas were populated by Sami hunters. 4 Overland transport in a moun-tainous terrain essentially without roads was never easy, but with sledge and ski wasfar easier in winter than in summer. Most importantly, the ease of transport alongthe indented and sheltered coast or the many fjords gave a substantial proportionof the population a degree of mobility unparalleled in Europe. These are factors tobe taken account of in any analysis of how Norway’s economy and society devel-oped during the middle ages.

Urban origins

To approach the process of urbanization as one aspect of the wider picture of socialdevelopment is the crucial first step in any constructive discussion of the roles townscame to play, and thus of the nature and character of towns. Towns were not astrange intrusion whose existence can only be accounted for by means of elaboratetheorizing. Europe’s urban places sprang out of society’s growing need for specialistfunctions and places. They were, in the first place and virtually everywhere, thelocation of major churches and monasteries. They were administrative centres forstate-building monarchies, and they became the focus for the social, political andreligious activities of developing local aristocracies (both lay and ecclesiastical).They were distribution centres within long-distance trade networks, as well as localmarketing centres, and manufacturing centres. Which of these functions – andindeed others – were characteristic of any particular town in any particular periodcan be taken as one measure of the level of sophistication of the surrounding society,and the complexity of its needs, demands and ambitions.

In discussing the urban expansion we observe as beginning broadly around theyear 1000, it is necessary to stress that this was essentially a new phenomenon. Weknow that many and indeed most of the new urban communities grew up in estab-lished central places of one sort or another, and a continuity of certain functions isfrequently to be seen. Northern Italy provides the best example, where some three-quarters of the medieval cities occupied the same sites as their Roman predecessors,

233

4. K. Helle, Down to 1536, in R. Danielsen, S. Dyrvik, T. Grønlie, K. Helle and E. Hovland, Norway:a history from the Vikings to our own times, Oslo 1995: 3-12. L.I. Hansen and B. Olsen, SamenesHistorie fram til 1750, Oslo 2004: 52-233.

sites that in the intervening centuries had had little more than religious and rudi-mentary state functions.5 But that does not mean that the process of urbanizationin Italy or elsewhere built more than incidentally on that foundation – nobodywould suggest that these cities’ early medieval functions caused the economicexpansion and urban growth of the high middle ages. In searching for the originsof towns, historians have all too often treated the earlier prominence of particularplaces or types of place as somehow determining the course of later growth. Thetrap is an easy one to fall into, and the effect has been a clear trend in historicalresearch and writing to place stress on urban antecedents and beginnings whilstignoring contemporary reasons for the subsequent growth and development offunctions.

Likewise, we should not search for the ‘origins’ of medieval towns in the estab-lishment of a chain of coastal trading places in north-western Europe during theearly middle ages. The chronology of that phenomenon varied, although the periodfrom 700 to 900 saw the greatest activity and number of settlements or marketplaces involved. Whilst some of these places – and particularly the larger – showeda physical form similar to that of the later towns and certainly for a period accom-modated permanent populations engaging in commercial and manufacturing activ-ities, they lacked the complex heterogeneity of functions that was so characteristicof towns by 1200 and which made those places indispensable to the lower levels ofsociety as much as the higher. Thus resemblances between the wics or emporia andthe towns of feudal Europe were at best superficial, as the early coastal tradingplaces (we now understand) arose out of very different social and political condi-tions. Their apparent dependence on the emerging kingdoms of the early middleages, and their function within an international trade network that served exclu-sively the interests of an aristocratic society of a very different character, led to theirdisappearance with the political and social changes of the tenth and eleventh cen-turies. The fact that a few of these places survived the social transformation tobecome urban communities of the medieval type – though only a handful such asLondon or Ribe with any notable success – simply highlights the transient impor-tance and ultimate total eclipse of Quentovic, Dorestad, Kaupang and others. Todescribe these settlements as ‘towns’ – as Dagfinn Skre does in his published workon Kaupang and its context – is to introduce a note of confusion that most histo-rians and archaeologists working on the early middle ages have tried to avoid. Ofcourse, there is no copyright on the word ‘town’, or its equivalents in other lan-guages, and these words will be used as the individual writer wishes. But the dis-tinction between the early-medieval trading places and the later medieval townsseems a crucial one to maintain – just as it seems crucial to maintain a conceptualdistinction between the ecclesiastical and royal cities of the more southerly parts ofEurope and the complex urban societies they would become in later centuries. A

234

5. C.J. Wickham, Early Medieval Italy: central power and local society 400-1000, London 1981: 80-92.

transformation in the nature of central places was just one of the linked far-reachingchanges that characterized western European society from the tenth centuryonwards; to keep a clear awareness, therefore, of changes in settlement types andfunctions is a prerequisite to appreciating the overall pattern of change, and theforces that drove it on. Nor is it helpful, incidentally, to call the early coastal tradingplaces ‘proto-towns’. That is a meaningless expression, implying that they wereessentially a preparation for something else. The wics were a most important phe-nomenon within the context of their period, and deserve to be studied for whatthey were and what they meant to their own time. They and their significance lieoutside the scope of this paper.6

Levels of urbanization in Europe

A discussion of medieval Norway’s towns ought to begin with the fact thatNorway’s level of urbanization was clearly well below that of most other parts ofWestern Europe. Can we determine just how different Norway was? Without thebetter sources that allow medieval population levels for other parts of Europe to becalculated, often with reasonable precision, we have only estimates of Norway’spopulation during the Middle Ages; albeit estimates grounded in a long traditionof sound historical and archaeological research on both a national and a local level.Knut Helle’s estimate – surely as reliable as such figures can be – is that of a likelyNorwegian population (at its medieval height) of between 350,000 and 550,000.Of that population, Helle has also calculated that no more than 20,000 lived inthe 14 communities reckoned to have been towns during the thirteenth and four-teenth centuries, or some 5 per cent at most.7 Probably it was northern Italy thatcould claim the distinction of being the most urbanized part of Europe. The uniqueFlorentine catasto or taxation census of 1427 presents data of the highest quality,allowing as it does precise calculations of Tuscany’s urban and rural population.The total population of the contado of Florence was 260,000 (nearly all identifiedby name, age and sex), and the property and possessions of the 60,000 householdswere listed. The city of Florence itself had 38,000 inhabitants, or 14 per cent ofthe total; six smaller towns, each with 3000 or more inhabitants, possessed 26,000people, or a further 12 per cent of the total. Thus over a quarter of the populationlived in major urban communities, and followed urban professions – a pattern thathad been established by at least the thirteenth century. But the urban sector of the

235

6. See, for instance, T. Saunders, Early medieval emporia and the tributary social function, in D. Hilland R. Cowie (eds.), Wics: the early medieval trading centres of northern Europe, Sheffield Archae-ological Monographs, Sheffield 2001: 7-14, and the other papers in that volume. D. Skre and F-A.Stylegar, Kaupang: vikingbyen, Universitetet i Oslo, Universitetets Kusturhistoriske Museer 2004.

7. K. Helle, F-E. Eliasson, J. E. Myrhe and O.S. Stugu, Norsk Byhistorie: Urbanisering gjennom 1300år, Oslo 2006: 66, 110.

population was actually greater than that, as a further 25,000 people – 10 per centof the total – lived in 15 smaller centres described by David Herlihy as having amixed urban and rural character. No more than two-thirds of the total population,in fact, worked as agriculturalists. Behind these population figures lay a deeper eco-nomic reality, the even more intense concentration of wealth into the cities. Personalwealth increased as one climbed the urban hierarchy, with the people of Florenceindividually worth on average twenty times the peasant average of 14 florins perhead. Landed wealth was relatively evenly spread, whereas liquid wealth was mas-sively concentrated into the cities, and especially Florence. The rural people werestarved of capital, as public taxes, private rents and commercial profits constantlydrained money from the countryside to the cities. On the one side there was indebt-edness and proletarianization of the rural population, on the other massive urbanfortunes. In a highly developed pyramid of economic activity and function all ofthe towns served as markets and centres of simple commodity manufacturing fortheir rural surroundings; meanwhile, the larger the town, the more specialized andhigh-value were the functions to be found, with Florence virtually monopolizingthe most valuable crafts and services.8

Other parts of Europe clearly did not approach that advanced level of economicspecialism and polarization. Economic power continued to lie with a rural-based,landed aristocracy, headed by a monarchy drawing its income from traditionalsources. In particular the massive public debt of Florence, almost wholly ownedand controlled by the great magnate families, gave them an economic dominanceunequalled in other parts of Europe, and acted as a mechanism giving them controlof the state and its activities.9 Towns generally were more clearly subordinate to thedemands of a rural-based economy, and an essentially rural population. Neverthe-less, the urban sector was large, and specialized. Modern studies of European urbanfunctions and populations have been uneven, with much of the most intensivework having been carried out on English towns. The medieval volume of the Cam-bridge Urban History of Britain published in 2000 10 was essentially a summary ofrecent research, and runs to 30 chapters (by 25 authors, each eminent in their fieldof research) with 744 pages of text, together with a further 24 pages devoted toAlan Dyer’s most important appendices tabulating British towns by populationand wealth at a range of different dates.11 The scope of the volume demonstrateswell how far this wholly unexceptional part of Europe developed an urban sector.Both the extensive urban archaeology that has been carried out in British towns inthe last generation, and the excellent surviving sources from the English statearchive, local government archives, and the extensive archives of the medieval aris-

236

8. D. Herlihy, The distribution of wealth in a renaissance community: Florence 1427, in Abrams andWrigley 1978: 131-58. J.C. Russell, Medieval Regions and their Cities, Newton Abbot 1972: 40-51.

9. Herlihy 1978: 131-58.10. D.M. Palliser (ed.), The Cambridge Urban History of Britain, vol. 1, 600-1540, Cambridge 2000. 11. ibid: 747-70.

tocracy – both lay and ecclesiastical – have informed this research to an extent asyet impossible for most other parts of Europe. National, regional and urban pop-ulation statistics have been compiled from a wide variety of sources, including themassive Domesday Book survey of 1086 (unique in Europe), the comprehensivenational taxation records from 1327 and 1334, and the poll taxes of 1377-81 which(at least in theory) counted the entire population over 14 years of age, communityby community. Local records provide a control of sometimes extraordinary quality,beginning in the twelfth century, such as the surveys of the householders in Win-chester from 1110 and 1148, or the complete lists of houses and householders pre-pared for Southampton in 1454 and Gloucester in 1455.12 The populations of themany small market towns are accessible through rent lists compiled for the singlelandowner, or through continuous series of town court records which at best allowthe identification of every family over a period of time and record the name ofevery newcomer (as well, incidentally, as providing a comprehensive picture of theeconomic activities of the inhabitants). Rodney Hilton’s analysis of the three-weeklycourt records for Halesowen between the town’s foundation in the 1270s and the1340s stands as the model for this sort of study.13 The results of the many modernstudies of population are unequivocal: already in 1086 the 112 communities iden-tified by Domesday Book as cities or boroughs or market places contained almost10 per cent of the English population, a figure which by 1300 had risen to at least20 per cent.14 Given the massive, three-fold population rise for England as a wholeduring that period – from one-and-a-half or two millions to between four-and-a-half and six millions – this represented at least a six-fold increase in the total urbanpopulation, which in 1300 was now to be found in some 600 towns of all sizes,most of them small marketing centres with between 500 and 2000 inhabitants.15

It is these figures for England that allow a useful comparison with Norway. Notonly were the major English towns appreciably larger than the Norwegian towns,there were far more towns of all sizes. In proportion to the total population of eachcountry, English town-dwellers outnumbered their Norwegian counterparts by fourto one. That alone ought to suggest to us that Norwegian urbanization was sub-

237

12. M. Biddle (ed.), Winchester in the Early Middle Ages: an edition and discussion of the WintonDomesday, Winchester Studies I, Oxford 1976. L.A. Burgess (ed.), The Southampton Terrier of1454, Historical Manuscripts Commission, Joint Publication 21, London 1976. W.H. Stevenson(ed.), Rental of all the Houses in Gloucester AD 1455, Gloucester 1890. For a discussion of theextent and sophistication of urban record-keeping, see G.H. Martin, The English borough in the thir-teenth century, in Holt and Rosser 1990: 29-48.

13. R.H. Hilton, Small town society in England before the Black Death, in Holt and Rosser 1990: 71-9614. R. Holt, Society and population 600-1300, in Palliser 2000: 82-3, 103-4. C.C. Dyer, How urbanized

was medieval England?, in J-M. Duvosquel and E. Thoen (eds), Peasants and Townsmen in MedievalEurope: studia in honorem Adriaan Verhulst, Gent 1995: 173-4, 179.

15. E. Miller and J. Hatcher, Medieval England: rural society and economic change 1086-1348, London1978: 28-33. J. Hatcher, Plague, Population and the English Economy 1348-1530, London 1977:71. M. Beresford and H.P.R. Finberg, English Medieval Boroughs: a handlist, Newton Abbot 1973.C.C. Dyer, Small towns 1270-1540, in Palliser 2000: 505-37.

stantially different from the English experience. Yet we must not be distracted bythis simple question of the size of the Norwegian urban sector. Underlying it is amore important question, that of function. It is quite clear that towns in Norwaydid not fulfil the same economic functions that we observe as the central charac-teristic of towns elsewhere. It is that important difference we should concentrateon.

Urban economies

We can now see that by 1100 the common characteristic of the European townswas manufacturing and providing services for the local market. In the larger towns,the richer families were occupied with supplying or buying-in high value goods, finewoollen cloth, or other quality products. Not just trading in such wares, but moreimportantly organizing their production. This activity generally brought them intoa complex network of long-distance trading links. But wherever we can analyse thecommercial profile of both large and small towns we see that most townspeoplemade and sold simple products to the local, peasant market. The effect was that by1300 a large proportion of that 20 per cent or so of the population living in townswas supplying the countryside with its everyday manufactured wares – its tools, itsclothes and its shoes, and its simple consumer needs.16 The larger towns, as weshould expect, showed a greater tendency to make more sophisticated, higher-valuewares; but even in those places with a European reputation for luxury production,still much of their population was occupied with making and selling simpler goods.Lucca was renowned for its silk industry, but nevertheless most of its industrialworkers were concerned with the woollen industry and other less prestigious man-ufactures.17 And at the same time, even small towns could show a sophisticated man-ufacturing structure. We see that most of all in the cloth industry, which everywhereinvolved a range of processes and thus needed a relatively complex structure to co-ordinate the work of a number of separate crafts or skills, from the spinning process,through weaving, fulling and finishing, to the final dyeing of the cloth and its mar-keting. Eleanora Carus-Wilson’s classic, pioneering study of an English small townidentified these specialist trades already present in mid-thirteenth century Stratfordupon Avon, despite its recent foundation, only some 50 years before, in 1196.18

238

16. R. Britnell, The economy of British towns 600-1300, in Palliser 2000: 121-2; R. Holt, Gloucesterin the century after the Black Death, in Holt and Rosser 1990: 147-8; R. Holt, The medieval markettown, in P. Clark and L. Murfin, The History of Maidstone: the making of a modern county town,Stroud 1995: 28-31.

17. C. Meek, The trade and industry of Lucca in the fourteenth century, in T.W. Moody (ed.), HistoricalStudies 6, London 1968: 39-58

18. E.M. Carus-Wilson, The first half-century of the borough of Stratford-upon-Avon, in Holt andRosser 1990: 49-70

And it is a Europe-wide pattern, to be seen both in the more heavily-populatedareas and in what might be considered more peripheral areas.19 In Scotland, forexample, where there are only very thin records for towns before 1400 or so, archae-ological work provides evidence for a range of commercial crafts based on simpleraw materials. The evidence unequivocally establishes the position of the smallScottish towns as an essential element in the conversion of an agricultural surplusinto the tools and necessities of daily life, as well as into luxury products that pointto consumption both for pleasure and as an element in asserting a degree of socialstatus.20 From the thirteenth century we have statements of the privileges of thelarger towns which show us a Scottish urban cloth-making industry importantenough to generate the same conflicts of interest between employers and employeesto be observed in English towns of the same period.21 Scotland’s urbanization wasat a relatively low level, with at most 10 per cent of its population living in towns,but there is no doubt of the commercial and above all industrial character of thetowns.22

It is the functions of towns we need to concentrate on, if we are to understandthe economic and social processes leading to and sustaining urbanization. The ques-tion of town origins, how towns arose, has been an obsession of historians for avery long time. And whilst the circumstances of a town’s initial appearance are ofcourse important, we have to acknowledge that much of the discussion has failedto address the central question of why medieval society needed towns, and whytowns developed as they did. It is significant if towns owed their origins to initiativesby kings, nobles or the Church, or where and when they came into being. But thediversity of urban origins did not determine their later functions – functions thatmany of their founders could neither have predicted nor even, perhaps, have under-stood. Certainly that was true of the larger towns, the towns that emerged first.The subsequent wave of town foundations, of the small market towns, was largelyan aristocratic initiative taken by people who clearly did understand what they weredoing. Yet much of the historical debate around Norwegian towns has tended toconcentrate on their origins. An exception has been work by Tom Saunders, a con-sidered attempt to relate medieval towns to the prevailing class relationships infeudal society.23 Saunders succeeded in drawing attention to fruitful directions ofresearch, and posed crucial questions – not least those concerning the failure of

239

19. See, for instance, Hilton 1992: 53-86. F.L. Carsten, Medieval democracy in the Brandenburg townsand its defeat in the fifteenth century, in S. Thrupp (ed.), Change in Medieval Society, Toronto 1964:297-313.

20. R.M. Spearman, Workshops, materials and debris – evidence of early industries, in M. Lynch, R.M.Spearman and G. Stell (eds), The Scottish Medieval Town, Edinburgh 1988: 36.

21. Holt 2000: 91. A. Ballard (ed.), British Borough Charters 1042-1216, Cambridge 1913: 205, 210-11. A. Ballard and J. Tait (eds.), British Borough Charters 1216-1307, Cambridge 1923: 278, 285

22. E.P. Dennison and G.G. Simpson, Scotland, in Palliser 2000: 73123. T. Saunders, Trade, towns and states: a reconsideration of early medieval economics, Norwegian

Archaeological Review 28, 1995: 31-53.

local towns to develop in Norway. But those questions have not been followed upas they should have been.

In discussing Norway’s towns, I want to move away from questions of origins,and to concentrate on what these towns did. To understand urban functions is tounderstand much more about the society that demanded those functions. Townsrepresented economic diversification and specialization, and in their very existencedemonstrate a division of labour, and a level of commercialization. And the moststriking aspect of Norwegian towns is the apparent absence of commercial manu-facturing for the rural hinterland. The written evidence we have is not good, butthere is a substantial body of archaeological evidence which is surely showing usthat even in Norway’s major towns all or most urban manufacturing was for con-sumption within the town, and often for household use rather than for sale. Totake one example: loom weights remain a constant feature in Norwegian towns(for example in Bergen),24 evidence of the survival of an early-medieval technologythat professional weavers elsewhere abandoned around 1000 in favour of the ver-tical beam loom and after 1100 the horizontal loom that were so much quicker,made much better cloth, and made it in the long lengths that customersdemanded.25 Another example is the shoemaking craft in Bergen, relatively well-recorded and also prominent in the archaeological record. Jón Viðar Sigurðsson,in an important study, concluded that the shoemakers of late medieval Bergen,numerous though they were, were producing their quality wares only for theirfellow-townsmen.26 Given their numbers and the quantity of their production, theysimply could not have supplied any substantial rural market, and indeed the qualityof the shoes they produced points to a wealthy urban market rather than poorerrural customers. A striking aspect of Norwegian towns is the failure anywhere todevelop a pottery industry – and yet pottery production was one of the first urbanactivities to be seen elsewhere.27 Even the leading central places of the church andthe monarchy such as Trondheim and Oslo continued, it seems, to be essentiallycentres of consumption. Production was for household use, as the archaeologicalevidence from Trondheim clearly demonstrates, in the judgement of SæbjørgNordeide.28 These were important places, situated in relatively rich farming areas,whose economy one might expect to have been stimulated by the presence of majorchurches and their personnel, and the frequent presence of lay aristocrats. And yet

240

24. I. Øye, Textile Equipment and its Working Environment, Bryggen in Bergen c.1150-1500, TheBryggen Papers, Main Series vol.2, Norwegian University Press 1988: 119-26

25. J.H. Munro, Textile technology in the middle ages, in J.H. Munro, Textiles, Towns and Trade, Alder-shot 1994: 1-27.

26. J.V. Sigurðsson, Skomakerne i Vågsbotn-gård, Bergens historiske forening 89, 1993: 23-5427. G. Astill, Towns and town hierarchies in Saxon England, Oxford Journal of Archaeology 10, 1991:

104, 112.28. S.W. Nordeide, Activity in an urban community: functional aspects of artefact material in Trondheim

from c.AD 1000 to AD 1600, Acta Archaeologica 60, 1989: 130-50. A. Nedkvitne and P.G. Norseng,Byen under Eikaberg: fra byens oppkomst til 1536, Oslo 1991: 153-79, 190.

their commercial functions remained undeveloped, and they did not grow as townsgenerally did elsewhere. The decline of Trondheim seems to have begun as early as1275, an ominous sign that this was a community without a strong foundation inthe local or regional economy.29

The most weighty evidence for the absence of commercial urban manufacturingis the absence from Norway of local market towns. The initial period of Europeanurbanization gave birth to the larger towns, regional centres which attracted tothemselves a range of central functions, and were generally administrative centresand ecclesiastical centres as well as the location for a range of economic functions.But as we have already seen, urbanization continued as an active process right upto 1300, with a flood of small, market towns, the intensely local commercial centreswhere peasants sold their produce and bought the goods they needed. That secondphase was a wave of urbanization occurring mainly in the period between 1150and 1300, and significantly it did not happen in Norway. Small as these townswere, collectively they contained perhaps as much as half of Europe’s urban popu-lation by 1300, if the situation in France and England was at all typical.30

Monetization and class relationships

And that leads us into another crucial difference between medieval Norway andother parts of Europe, which is inextricably tied in with the nature and level ofurbanization. That is the extent to which a cash economy developed in Norway,and in Norwegian rural society. There is clearly a degree of disagreement withregard to this question, between positions outlined by Kåre Lunden and Svein Gull-bekk. Against Lunden’s view that Norwegian medieval society was never ade-quately monetized, Gullbekk argues that in fact Norway did have quite an appre-ciable money supply during the middle ages. It may be, however, that the differencebetween them is slight, as Gullbekk himself presents evidence that it was mainlythe towns that used money, and indeed says that no money economy developed inthe countryside. For instance, from a sample of 276 sales of land, the urban landwas bought with cash in 78 per cent of the cases, and rural land with cash in 14per cent of cases.31 Knut Helle, too, has pointed to the evidence that coinage wasin use in at least some urban contexts.32 But there is no convincing evidence for

241

29. A. Christopherson, Dwelling houses, workshops and storehouses: functional aspects of the develop-ment of wooden urban buildings in Trondheim from c.AD 1000 to AD 1400, Acta Archaeologica60, 1989: 101-29.

30. Hilton 1992: 33-9. R.H. Hilton, Towns in English medieval society, in Holt and Rosser 1990: 2231. K. Lunden, Money economy in medieval Norway, Scandinavian Journal of History 24, 1999: 245-

65. S. Gullbekk, Natural and money economy in medieval Norway, Scandinavian Journal of History30, 2005: 3-19.

32. Helle et al. 2006: 103

Norway of the enormous growth in the money supply that occurred elsewhere, andcertainly we do not see the use of money at all social levels and in all economic andsocial contexts. The single surviving returns from a medieval Norwegian tax onmovables, the tenth of 1520-21, tiendpengeskatten, which cover much of westernNorway, Trøndelag and northern Norway, provide emphatic illustration. None ofthe districts paid the majority of their tax in money, as opposed to bullion and nat-uralia. The 183 taxpayers of the city of Trondheim paid the largest proportion oftheir tax – though only some 44-46 per cent – in coin.33 But the use of money intowns proves nothing; it is the use of money in the countryside that is the measureof how far an economy is commercialized, and in Norway land rents and otherdues continued in to the modern period to be paid in foodstuffs and raw materials– a situation that elsewhere we associate with the broadly non-commercializedeconomy of the early middle ages. By the thirteenth century peasants in many partsof Europe were paying rents in whole or in part in money, paying taxes and courtfines in money, and using money to buy urban products.

So why did such a local cash economy develop elsewhere, but not in Norway?This is a complex question which is not easily answered – any explanation must asyet lie on a very hypothetical level, although we can perhaps at least rule out aninherent shortage of bullion in the Norwegian economy, given the size of the exporttrade in fish and other primary products. In relation to commercialization in Eng-land, a strong argument has developed that the use of money in the countrysidewas a development driven by seigneurial demands for cash rents, and royal demandsfor taxation in cash – both of which forced the peasant farmer to the market, tosell a proportion of his crop. Such commercialization can only have gone hand-in-hand with urbanization: it was the growing urban population that provided a readymarket for rural produce, both foodstuffs and industrial raw materials.34 In otherwords, if we follow that line of reasoning we will see that the levels both of com-mercialization and urbanization were inextricably linked to the authority of thefeudal aristocracy – an aristocracy we are now seeing as a new and dynamic factorin social relationships in the tenth and eleventh centuries.35 The ability of the aris-tocracy to extract higher levels of rent from their tenants was crucial in bringingan agricultural surplus to the market; and the increasing demand for rent to bepaid in cash, furthermore, brought the process of marketing into the countryside.Money rents forced the peasant farmer into the market, and forced him to partic-

242

33. P. Spufford, Money and its Use in Medieval Europe, Cambridge 1988: 109-31, 240-63. A. Dybdahl,Tiendpengeskatten som Kilde til Folk og Samfunn ca.1520, Senter for Middelalderstudier, skrifter18, Trondheim 2005: 45, 56, 213.

34. Hilton 1990: 21. R.H. Britnell, The Commercialisation of English Society, 1000-1500, Cambridge1993: 36-47.

35. G. Duby, The Early Growth of the European Economy, London 1974: 211-56. G. Bois, The Trans-formation of the Year One Thousand, Manchester 1992: 135-53, and passim.

ipate in an exchange economy that hitherto had been dominated by aristocraticdemand and aristocratic patterns of consumption.

What was the situation in Norway? There, by contrast, the aristocracy was his-torically weak in relationship to the peasants. It was perhaps the geographical con-straints already discussed that contributed to the Norwegian aristocracy’s failure totriumph over the terms of production. The combination of large-scale, centralizedproduction and a largely dependent peasantry, under the effective control of alandowning class, so typical of other parts of northern Europe, did not develop inNorway – where agriculture continued to be dominated by legally-free peasantsowning their land or renting it on relatively favourable terms.The aristocracy neverdeveloped a seigneurie, the systematic exercise of legal rights over its tenants whichwas crucial to the social dominance of the aristocracy in France or England. Mostprobably as a result, rents remained low in Norway, relative to the level elsewhere,and the aristocracy never managed – if it ever tried – to take its rents in cash, ratherthan in kind.36 The pattern the Norwegian aristocracy came into, of directlyexporting an agricultural and fishing surplus and in return importing all its man-ufactured goods, left little or no room for native industries to develop, whilst theability of the peasantry to stay out of the commercial economy allowed them – orforced them, if we prefer to put it that way – to maintain a pattern of non-com-mercial commodity production in the countryside. Home-woven cloth, home-pro-duced leather and wooden articles – those went along with the failure to develop anetwork of local towns.

Norway’s towns in the later middle ages

The final difference to highlight is the situation after 1350. Historians of Norwayhave always held to the belief that the country had an especially severe late-medievalcrisis, a disastrous depopulation as a consequence of the Black Death, which hadfar-reaching adverse effects on the economy. That is clearly a major issue quitebeyond the scope of this present work, though the point needs to be made thatdepopulation elsewhere – it has been argued – was associated with economic andsocial change (rather than necessarily ‘decline’), and indeed that social and eco-nomic factors, other than plague, were in play during the fourteenth and fifteenthcenturies. These were issues aired in the course of the Brenner Debate between1976 and 1982.37 The late medieval population was falling all over Europe, butchange was not necessarily crisis, and the question of what was happening in the

243

36. G. Duby, Rural Economy and Country Life in the Medieval West, London 1968: 169-231. E.Orrman, Rural conditions, in K. Helle (ed.), The Cambridge History of Scandinavia, vol.1, Prehistoryto 1520, Cambridge 2003: 299-303.

37. T.H. Aston and C.H.E. Philpin (eds.), The Brenner Debate: agrarian class structure and economicdevelopment in pre-industrial Europe, Cambridge 1985.

Norwegian economy during this period calls out for new research and newapproaches. The larger English towns went through moderately difficult timesduring the fifteenth century, experiencing their worst period as a result of thedepression around the middle of the century,38 and a few of them saw traditionalmarkets disappear as a result of new industrialization elsewhere.39 But clearly theNorwegian towns – most of them – suffered far more severely, to the point of dis-appearing altogether.40 If the late medieval crisis was essentially a crisis of aristocraticincomes, as it was elsewhere, then the disappearance of Hamar, and almost of Sta-vanger, and the massive decline of both Oslo and Trondheim, are understandable– but again, this forces us to question the nature of the earlier urbanization, thefailure of these places to develop from their primary roles as centres of aristocraticconsumption. The fifteenth century saw the small English market towns not onlysurviving but in some (and perhaps many) cases prospering, apparently as a resultof their role in catering as they did for a peasant class now with greater spendingpower than it had had before 1350.41 But such places did not have their counter-parts in Norway. Vágar’s collapse back into a fiskevær – a fishing village – 42 tells ussomething about the fifteenth century, but it also tells us about how marginalVágar’s earlier urbanization had been, how dependent it had been on one particularset of economic circumstances that had prevailed during the thirteenth and four-teenth centuries. The small town of Veøy fell into decay after 1350 and was sooncompletely abandoned, a fate probably shared by Borgund and by Kaupanger inSogn.43 As a gateway port exporting foodstuffs and raw materials to foreign markets,we might expect Bergen to have been less affected by the Norwegian crisis, andsuch does indeed seem to have been the case.44

244

38. J. Hatcher, The great slump of the mid-fifteenth century, in R. Britnell and J. Hatcher (eds.), Progressand Problems in Medieval England: essays in honour of Edward Miller, Cambridge 1996: 237-72.R.B. Dobson, Urban decline in late medieval England, in Holt and Rosser 1990: 265-86. D.M. Pal-liser, Urban decay revisited, in J.A.F. Thomson (ed.), Towns and Townspeople in the Fifteenth Century,Gloucester 1988: 1-21.

39. For instance Gloucester, where the cloth industry was in decline whilst the nearby newly-emergingtowns of the Cotswolds experienced rapid growth in the late fifteenth century, R. Holt 1990: 158.E.M. Carus-Wilson, Evidences of industrial growth on some fifteenth-century manors, in E.M. Carus-Wilson (ed.), Essays in Economic History, vol.2, London 1962: 151-67.

40. Helle et al. 2006: 123-42.41. Dyer 2000: 534-7. 42. R. Bertelsen, this volume. R. Bertelsen, Vágar i de første to hundreårene – en annerledes bydannelse,

in H. Andersson, G. Hansen and I. Øye (eds.), De Første 200 Årene – nytt blikk på 27 skandinaviskemiddelalderbyer, Universitetet i Bergen arkeologiske skrifter, Nordisk 5, Bergen 2008: 125-134.

43. B. Solli, Kjøpstedet på Veøya i Romsdal, in Andersson et al. 2008: 109-24. Helle et al. 2006: 125.44. Helle et al. 2006: 127-8.

Conclusion

A tradition of solid research into medieval Norwegian towns has demonstrated thatNorwegian urbanization was very different from the process observed in much ofWestern Europe. A more thinly-populated landscape does not adequately explainwhy Norway had so few towns, why Norwegian towns were so reliant on overseastrade, why the urban population was such a low proportion of the total, why townswent into a general decline in the late Middle Ages – in short, why medieval Nor-wegian society was not permeated by the highly-developed commercial relationsthat were so characteristic of Western Europe by 1300. A comparison of Norwegianurbanization with the situation elsewhere in Europe highlights the differences, andraises the question of how these differences came about.

But if Norwegian urbanization needs to be studied within a wider, Europeancontext, so European urbanization also needs to be placed in a context of greatersocial, economic and indeed political change. That is: European urbanizationshould be understood within the context of the radical changes associated with therise both of a dominant aristocracy and a largely dependent peasantry. Whether ornot we choose to call this a ‘feudal revolution’, few historians would now deny thatthe tenth and eleventh centuries saw the beginning of a period when the landedaristocracy developed a new identity, and a new vigour. New cultural patternsreflected and strengthened a new social dominance far greater than any the localaristocracy had had before, at the expense of the peasantry – and indeed of kings,in some areas. Old economic patterns changed accordingly, and part of the newpattern was commercialization and a genuine urbanization.

The question as to how Norway shared in this new feudal society is an olddebate: Norwegian historians have always known that Norwegian society followedits own path – that the relationship between king and aristocracy, aristocracy andpeasants, was unlike that of France or England, for example.45 But not all the con-sequences of that have been explored; the extent to which Norway really was dif-ferent remains undefined. And whilst the implications for the commercializationof Norwegian medieval society have not been properly addressed, we need to con-sider the proposition that it was Norway’s weak aristocracy and relatively strongpeasant class that combined to hinder economic growth by retarding the develop-ment of sophisticated commercial relations, industrial growth and urbanization.And it is the markedly special character of medieval Norway’s urbanization that isthe clearest sign of that different course of development.

245

45. Summed-up for instance by O.G. Moseng, E. Opsahl, G.I. Pettersen and E. Sandmo, Norsk Historie,vol. 1, Oslo, 2nd ed., 2007: 198.

Summary

Medieval Norway’s urbanization in a European perspective

As an integral feature of medieval society, towns cannot be studied or understoodin isolation; nor should medieval society be studied without taking account of itstowns. Urbanization was a common European experience in the period 1000-1300,an expression of the widespread social changes associated with the rise of a newly-assertive aristocracy. European towns shared a range of important characteristics,but their specific nature reflected the economic diversity and sophistication of thesocieties in which they arose, as well as the underlying pattern of local needs andopportunities. Originating to satisfy the political, religious and social requirementsof kings and aristocracies, towns generally experienced a broadening of their func-tions to accommodate the commercialization of the lower reaches of society – acommercialization driven on by the ability of a dominant feudal aristocracy to takerents and other dues in cash. Medieval Norway did not experience this develop-ment, and its towns remained centres of aristocratic consumption; where they hadwider economic functions, it was as gateway cities exporting an agricultural orfishing surplus. The failure to develop a commercial economy is also to be seen inthe restricted use of money, and it is suggested that the reason for this particularcourse of development was the relative weakness of the aristocracy and its conse-quent inability to bring about the economic changes which generally benefited aris-tocracies elsewhere in Europe. As a measure of the marginal role towns played inNorway, they experienced a severe decline in the late Middle Ages, with perhapsonly Bergen – the principal exporting centre – remaining unaffected.

246

Underskogen i samlende perspektiv

Knut Helle

De fleste bidragene til denne boken underbygger og videreutvikler et hovedpoengi den oversikten over Norsk byhistorie som kom ut i 2006, nemlig at ”urbaniseringer noe mer enn byutvikling i snever forstand”.1 Det dreier seg om en prosess somved siden av byene har formet slike utvekslingssteder, anløpssteder og andre tett-steder som utgjør bokens ”urbane underskog”.

Definitoriske begreper og kriterier

Jeg har selv karakterisert utviklingen av underskogen som ”urbaniseringstendenser”,nærmere bestemt en ”sentrums- og/eller tettstedsdannelse som ikke resulterer ivirkelige byer, men som skyldes de samme drivkrefter som skapte byer”.2 Bak dennetankegangen ligger den historiske bydefinisjonen eller bymodellen redaktørenelegger til grunn i innledningen til denne boken: Historisk er byen et sted som kom-binerer en alminnelig, flersidig funksjon som sentrum i et større område og/ellerknutepunkt i et mer omfattende urbant nettverk med et strukturelt særpreg somskiller stedet ut fra omlandet. Strukturen har flere aspekter, der den fysiske tett-stedsstrukturen er særlig iøynefallende.3 Slik sett står urbaniseringstendenser forutvikling av sentral- og nettverksfunksjoner og strukturtrekk som ikke når detomfang og er kombinert i den grad som karakteriserer byer etter den nevnte defini-sjonen.

Det problematiske ved betegnelsen urbaniseringstendenser er at den umid-delbart fører tanken mot at det dreier seg om et forstadium i utviklingen av byerog at slike byer var urbaniseringens egentlige resultat. Det gir god mening å skriveom slike tendenser når en drøfter utviklingen av det som til slutt ble byer, sliktilfellet er i bymonografier og bredere byhistoriske oversikter. Men betegnelsen blir

1. K. Helle, Innledning, i Helle m.fl., Norsk byhistorie, Urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006: 11,jf. 17–18. Se også F.-E. Eliassen, Småbyenes storhetstid, ca. 1500–1830, ibid, del 2: 145–146; J.E.Myhre, Den eksplosive byutviklingen 1830–1920, ibid, del 3: 249, 254, 268–269; O.S. Stugu, Motet urbanisert land?, 1920–2000, ibid, del 4: 386–387.

2. Helle og A. Nedkvitne, Sentrumsdannelser og byutvikling i norsk middelalder, i G.A. Blom (red.),Middelaldersteder (Urbaniseringsprosessen i Norden, del 1), Oslo 1977: 192.

3. Definisjonen har fått sin seneste utforming i Helle 2006: 11–18.

straks mindre tilfredsstillende når vi samler oss om de lokalitetene som står i fokusi denne boken. Noen av dem var nok forstadier i den historiske utviklingen av byer.De fleste bør likevel forstås og behandles som stedstyper som oppfylte viktigesamfunnsbehov slik de var, ikke som ufullkomne og utilstrekkelige i forhold til detvi oppfatter som byer.

I stedet for å tale om urbaniseringstendenser eller en urban underskog burdevi derfor kanskje heller tenke i retning av et historisk urbaniseringsbegrep derbydannelse utgjør en viktig del, men likevel bare en del, slik at også andre og for-skjellige stedstyper blir betraktet som nødvendige innslag i en bredere urbaniserings-prosess? Kriteriene i den nevnte bydefinisjonen kan tilpasses en slik prosess. Daslik at vi generelt søker å kartlegge sentralfunksjoner, knutepunktfunksjoner i nett-verk og urbane strukturtrekk hver for seg og i forskjellige kombinasjoner med siktepå å skille ut stedstyper som ivaretar behovene for urbanitet i forskjellige tidsromog samfunnsformasjoner. I stedet for å rangordne de stedskategoriene vi kommerfram til, med byene på toppen, bør vi legge vekt på å vise hvordan de hver for seghenger sammen med samfunnsforholdene i forskjellige perioder og oppfyllersamfunnsmessige behov.

Ut fra den bymodellen innledningen betoner, lar det seg ikke trekke noe skarptskille mellom byer og andre urbaniserte steder. Det dreier seg om en analysestrategider den enkelte forsker tar stilling til det forskjellige kilder kan opplyse om stedersfunksjoner innenfor større områder og deres interne struktur. Dermed blir skilletmellom byer og andre mer eller mindre urbaniserte steder i noen grad flytende ogdiskutabelt, likevel etter min mening såpass tydelig at det gir mening. Det er barerent formelle bykriterier – for eksempel norsk kjøpstadsstatus etter privilegiene av1662 – som tillater helt skarp grensedragning mellom byer og andre steder. Men,som Finn-Einar Eliassen viser i sitt bidrag om ladesteder og strandsteder, er slikekriterier lite dekkende for den reelle bydannelsen, hvordan en nå velger å forstådenne.

Terje Gansum problematiserer i sin artikkel den valgte bymodellen på et megetviktig punkt. Han spør tvilende om den er egnet til å fange inn selve den urbanelivsformen til forskjell fra landlivet. Jeg har selv stilt det samme spørsmålet. Mittsvar var og er fortsatt at det sosiale strukturaspektet ved modellen, som betoner deforskjellige spesialistgruppene som lever sammen og skaper et dynamisk miljø ibyene, kan tjene som innfallsvinkel til den urbane livsformen, til det ”å leve blantmange”. Men fokuseringen på sentralfunksjoner og strukturtrekk kan samtidig lettføre til at det urbane samfunn blir sett ensidig ovenfra og at menneskene i dettesamfunnet forsvinner i drøftingen av mer eller mindre abstrakte kollektive faktorersbetydning for urbaniseringen.4 Dette må bevisst motvirkes, slik at det urbanesamfunn blir sett både ovenfra og nedenfra.

248

4. Ibid: 18–19.

Det store og stadig økende kildematerialet som arkeologene har brakt for dageni de senere årtiene, tvinger fram et nedenfra-perspektiv på urbanitet. Mathias Bäckviser konkret hvordan svensk byarkeologi har utviklet sin metodikk og frembraktet kildemateriale som øker muligheten for å ”sätta mer fokus på och studera denlilla människan i samhället”. Bäck legger vekt på betydningen av å studere hver-dagsliv og ta inn over seg at mennesker på forskjellige sosiale nivåer har vært medå forme den urbane kulturen. Han understreker også betydningen av å søkevariasjoner i urbaniseringen og være åpen for andre former for urbanitet enn denbyene representerer.

Spørsmålet er til syvende og sist om det er ønskelig å typologisere byer og andresteder som har vært urbanisert i vekslende grad fra periode til periode. Om svaretpå dette spørsmålet er ja, som det bør være ut fra alminnelige kriterier for viten-skapelig virksomhet, kommer en ikke utenom byer som en av kategoriene. Bidrags-yterne til denne boken er da også i praksis opptatt av typologisering; de fleste sersine mer eller mindre urbaniserte stedstyper i forhold til bykategorien. Her viserkartleggingen av funksjonelle og strukturelle trekk seg å være nyttig, slik den blantannet er i den utviklingslinjen Gansum trekker fra de sentralgårdene han regnerfor en viktig opptakt til nordisk urbanisering i yngre jernalder, til de kongelig-kirkelige bydannelsene på 1000-tallet (se nedenfor).

Norske og europeiske middelalderbyer

Richard Holts redegjørelse for hvordan norsk urbanisering i middelalderen fortonerseg i hans europeiske perspektiv, er – ved siden av Sven Olofssons interessante rede-gjørelse for grunnleggingen og den tidlige utviklingen av Östersund i Jämtland –det eneste bidraget til boken som konsentrerer seg om bydannelse i seg selv. Holtsetter fingeren på to hovedtrekk. For det første understreker han det utvilsommefaktum at den norske urbaniseringsgraden i middelalderen lå klart og godt underden som preget de fleste andre delene av Vesteuropa. Anslagsvis kom norske mid-delalderbyer aldri til å omfatte mer enn i underkant av 5 prosent av den samledebefolkningen. I England kan byboere derimot ha utgjort 20 prosent og selv i detsvakt urbaniserte Skottland 10 prosent av befolkningen.

For det annet mener Holt at norske middelalderbyer fungerte økonomisk påen helt annen måte enn de europeiske. Det mest slående er for ham fraværet avkommersiell håndverksproduksjon for omlandet og den svake utviklingen av penge-økonomi i form av myntbruk. Til sammenligning legger han hovedvekten på detallrike mindre markedsbyene som utgjorde en bred urbaniseringsbølge i Vesteuropai tidsrommet 1150–1300. Å dømme etter engelske og franske forhold kan de hautgjort halvparten av den samlede bybefolkningen omkring 1300, og de forsyntesine oppland med produkter og varer som landbefolkningen betalte med mynt.

249

Holt forklarer den lave urbaniseringsgraden og det lave urbaniseringsnivået i mid-delalderens Norge med at byene her ikke hadde denne funksjonen.

Økonomisk mener Holt at de norske middelalderbyene ikke utviklet segsynderlig utover sin opprinnelige funksjon som kongelige og aristokratiske kon-sumpsjonssentre. Dette hang sammen med en sosial situasjon der aristokratiet varsvakt i forhold til det europeiske føydalaristokratiet og bondeklassen forholdsvissterk. Folk i bygdene kunne ikke tvinges å betale offentlige og private ytelser ipenger, slik at de ble deltakere i utviklingen av en virkelig pengeøkonomi der deselv kjøpte byenes produkter for mynt. Økonomisk vekst i form av utviklede kom-mersielle forhold, håndverksproduksjon og urbanisering ble hemmet av at kom-mersialiseringen ikke nådde de bredere lag av befolkningen.

Holts argumentasjon står på enkelte punkter i motstrid med det andre bidrags-ytere til denne boken mener å kunne fastslå eller sannsynliggjøre. Frans-ArneStylegar legger vekt på at det i vikingtidens nordiske emporier eller wic-steder komtil å foregå masseproduksjon av forholdsvis enkle håndverksprodukter som smykkerog kammer med sikte på en friere, anonym avsetning over et større geografiskområde. På 900-tallet var smykke- og kammaterialet helt dominert av standardtypermed vid spredning. De viktigste emporiene kom på den måten til å forsyneomlandet med håndverksprodukter og ble dermed økonomiske sentralsteder,samtidig som de var knutepunkter i et fjernhandelsnettverk.5

Nordiske emporier som Ribe, Hedeby og Birka kan kalles byer etter denbydefinisjonen som er diskutert ovenfor.6 Derimot er jeg i motsetning til Stylegari tvil om det samme gjelder Kaupang, fordi denne handels- og håndverksplassenikke påviselig hadde noen annen sentralfunksjon enn den økonomiske. Andresentralfunksjoner ble øyensynlig utøvd på forskjellige andre steder i Skiringssal-området, der kaupangen lå – i det jeg kaller et videre ”sentralområde”, en term somredaktørene slutter seg til i innledningen og alternativt kaller ”desentraliserturbanisering”. Dessuten peker det funnmaterialet som hittil er publisert, ikke heltentydig mot helårsbosetning i Kaupang over lengre tid.7 Terje Gansum har selvsagtrett i at det arkeologisk kan være problematisk å skille mellom sesong- og helårs-bosetning, men bidragsytere til det første bindet av publikasjonsserien fra Kaupang-

250

5. Jf. J. Callmer, Hantverksproduktion, samhällsförändringar och bebyggelse: Iaktagelser från östra Syd-Skandinavien ca. 600–1100 e.Kr., i H.Gjøstein Resi (red.), Produksjon og samfunn, Om erverv,spesialisering og bosetning i Norden i 1. årtusen e.Kr. (Varia, 30), Oslo 1995: 39–72; D. Skre, Dealingwith Silver: Economic Agency in South-Western Scandinavia AD 600–1000, i Skre (red), Means ofExchange, Dealing with Silver in the Viking Age (Kaupang Excavation Project, Publication Series,bd. 2), Århus 2008: 346–347; Helle, Den primitivistiske vendingen i norsk historisk middelalder-forskning, Historisk tidsskrift, 88, 2009, under utgivelse.

6. Helle, Fra opphavet til omkring 1500, i Helle m.fl. 2006: 32–35.7. Helle, Kaupang i Skiringssal, Historisk tidsskrift, 86, 2007: 630–633. Termen ”sentralområde” erknesatt i Helle 2006: 37–40, og svarer til den eldre betegnelsen ”sentrumsområde” i Helle og Ned-kvitne 1977: 199, 205–205. Jeg finner det mindre presist når det i arkeologisk litteratur er blitt vanligå kalle slike videre områder for ”sentralplasser” (central places). Denne termen passer bedre foravgrensede steder som de nevnte emporiene.

prosjektet er opptatt av dette skillet, og realhistorisk er det så viktig at det bør dis-kuteres.8 Det rår ikke i noe fall tvil om at Kaupang var et viktig urbant tilsprang ivikingtiden og at stedet i sin økonomiske funksjon kan sammenlignes med Ribe,Hedeby og Birka.

Jeg følger ikke Holt når han avviser all dypere likhet mellom de nordvest-europeiske emporiene fra tidsrommet ca. 600–1000 og de senere middelalderbyenei Europa, fordi de første ikke oppfylte økonomiske behov i bredere lag. Nyere forsk-ning tyder, slik Stylegar viser, på at håndverksproduksjonen i emporiene nettoppkom til å gjøre dette i noen grad, ved å bevege seg fra mer eksklusive bestillings-produkter for samfunnseliten mot masseproduserte standardvarer. Det sammegjaldt den bredere utvekslingen av innførte nyttevarer. Det var heller ikke noe skarptkontinuitetsbrudd i utviklingen fra emporiene til de senere middelalderbyene.Enkelte av dem utviklet seg videre som byer, andre lå i områder der nye byer inærheten overtok de samme funksjonene, og det er grunn til å regne med at deurbane erfaringene fra emporiene i sin alminnelighet preget den videreurbaniseringen i regionene der de lå.9

Jan Brendalsmos bidrag viser at det i 1661 var bosatt håndverkere på de seksstedene han undersøker ved dalmunninger langs Trondheimsfjorden (Steinkjer,Voll, Levanger, Værnes, Øy, Orkdalsøra), og at disse håndverkerne produserte varerog ytte tjenester for folk i omlandet. Det lar seg ikke direkte påvise at det sammevar tilfellet i middelalderen, men det ligger nær å regne med at i det minste vinter-markedet på Levanger tjente en vareutveksling som sosialt grep bredt og omfattethåndverksprodukter.

Holt har utvilsomt rett i at en så gjennomgripende kommersialisering av deøkonomiske forbindelsene mellom by og land som han forbinder med de typiskevesteuropeiske markedsbyene, ikke preget de norske høymiddelalderbyenes forholdtil sitt omland. Men det var tross alt en del mynt i omløp også i bygdene, og dendaglige omsetningen på byenes torg og gater og ved bryggene hadde utvilsomt etkommersielt preg som bidrar til å forklare dette. Det ville også være underlig omikke bønder og fiskere fra omlandet skaffet seg noen av byenes håndverksprodukterog importvarer gjennom det de fikk betalt for sine egne produkter i mynt ellerandre varer. I den retning peker et byhåndverk som å dømme etter skriftlige kilderog arkeologisk materiale var mangeartet og til dels ganske omfattende.10 Ikke minsttyder den betydelige skomakervirksomheten Reidar Berthelsen sporer i detarkeologiske materialet fra Vågan, på at det fantes et kundegrunnlag blant de mangesom strømmet til for å delta i det rike vinterfisket i Lofoten.

251

8. D. Skre (red.), Kaupang in Skiringssal (Kaupang Excavation Project, Publication Series, bd. 1), Århus2007: 192–200, 302–303, 310.

9. Jf. Helle 2006: 28–29, 39–40.10. Ibid: 86–87. Se ellers Helle 2009 om myntbruk og markedsøkonomiske trekk i den norske viking-

tids- og middelalderøkonomien.

Forskjellen mellom norske byer og vesteuropeiske markedsbyer var nok stornår det gjaldt graden av kommersiell utveksling med omlandet. Men det var neppebare samfunnseliten som konsumerte de norske byenes håndverksprodukter ogimportvarer. Den økende innførselen i høymiddelalderen av nyttevarer, særligkornvarer, og rimeligere prestisjevarer innebar også avsetning i bredere lag i byeneog deres omland. Og en del av byenes egne håndverksprodukter fant nok veien tilbønder og fiskere i omlandet. Forskjellen fra de vesteuropeiske markedsbyene varderfor neppe fullt så stor som Holt gir uttrykk for. Dessuten fantes det ute i Europaandre bytyper som hadde mer felles med norske byer. Jeg oppfatter derfor ikkenorske middelalderbyer som en så utpreget urban særkategori som Holt gjør.

Urbanitet før og ved siden av byene

De fleste bidragene i boken handler likevel om steder som ikke var byer. Noen avdem ble det etter hvert, slike som en rekke av Eliassens ladesteder i tidsrommet fra1600-tallet og fram til omkring 1840, og noen få av hans strandsteder på 1700- og1800-tallet. Men Eliassen konkluderer med at de aller fleste strandstedene og mangeladesteder aldri utviklet seg til byer. Det gjorde heller ikke flertallet av de eldre mereller mindre urbaniserte stedene som blir drøftet i boken.

I innledningen karakteriserer redaktørene urbaniserte steder utenom byene somutvekslingssteder, anløpssteder og (andre) tettsteder. Et sted kan falle inn under enenkelt av disse hovedkategoriene, men også tilhøre to av dem eller alle tre. I sistefall dreier det seg altså om forskjellige aspekter ved ett og samme sted. Redaktørenepeker her på viktige generelle og tidløse trekk ved de stedene det er tale om. I minegen drøfting av bidragene til boken vil jeg søke å supplere disse kategoriene medå typologisere de stedene bidragsyterne behandler, over tid, likevel slik at sammestedstype kan gå igjen gjennom flere perioder.

I Norsk byhistorie blir de tidligste nordiske urbaniseringstendensene knyttet tilenkelte kystnære og trolig sterkt sesongpregede handels- og håndverksplasser i detettest befolkede delene av Sør-Skandinavia, forbundet med nærliggende politiskeog religiøse sentre for høvding- eller småkongemakt. De er kjent fra sen romertidog utover, og det første klare og store eksemplet er Gudme-Lundeborg på Fyn, derden økonomiske virksomheten øyensynlig var mest omfattende fra 300- til 500-tallet. Ut gjennom yngre jernalder og vikingtiden er slike lokaliteter kjent i økendeantall.11

Gansum samler sitt bidrag om steder innenfor denne gruppen, nærmere bestemtom det han oppfatter som aristokratiske storgårdsmiljøer der kongsgårdene var særligviktige. Slike miljøer var kjennetegnet av monumentale hallbygninger som demonst-rerte makt og høyhet og tjente en aristokratisk livsførsel. Storgårdsmiljøet omfattet

252

11. Helle 2006: 29–30.

spesialister som krigere, skalder og håndverkere, og hadde sesongpregede sentralfunk-sjoner. I hallen ble kultiske, politiske, jurisdiksjonelle og administrative funksjonerivaretatt, og vareutveksling fant sted på den tilknyttede markedsplassen.

Funksjonelt og strukturelt mener Gansum at disse aristokratisk/kongeligemaktsentrene dannet en viktig opptakt til utviklingen av nordisk urbanitet. Deoppsto for alvor på overgangen mellom folkevandringstid og merovingertid (550–600) og preget samfunnsforholdene gjennom merovingertiden og inn i vikingtiden,under påvirkning fra europeiske maktsentre som de frankiske pfalzanleggene.Gansums kroneksempel på et slikt nordisk maktsentrum er Tissø på Sjælland, derdet er dokumentert virksomhet i tidsrommet 600–1100. I Norge nevner han Borgi Lofoten, Huseby i Sør-Vestfold (i det gamle Skiringssal-området) og fremfor altBorre i Nord-Vestfold. Klassifikatorisk plasserer Gansum disse maktsentrene i gren-seområdet mellom land og by. Slik han beskriver dem, høver den typebetegnelsenhan bruker: sentralgårder. Ved siden av de mer konsentrerte gårdsmiljøene kan detvære grunn til å regne med litt mer spredte urbaniseringstilløp i sentralområder, slikde er definert ovenfor. Dette gjelder fra og med den yngre romertidens ogfolkevandringstidens Gudme-Lundeborg til og med Huseby-Kaupang-Tjøl-lingvollen i vikingtidens Skiringssal.

Gansum mener sentralgårdene tapte betydning på 1000-tallet, til fordel for demultifunksjonelle urbane sentrene som aristokratiet med kongemakten i spissennå stilte seg bak. Her ble makten samlet på færre hender gjennom rikssamling ogkristningsprosess. Noen av disse sentrene var byer, andre ikke, uten at Gansumkarakteriserer de siste nærmere.

Stylegar er i sin artikkel opptatt av de økonomiske konverteringsplassene frayngre romertid og utover, i første rekke i merovingertid–vikingtid. I likhet medflere andre forskere karakteriserer han dem som emporier, en betegnelse som i bådeklassisk latin og middelalderlatin (emporium) står for en handelsplass. Menemporiene var fra 600-tallet til 900-tallet langt fra noen enhetlig gruppe, og Stylegarslutter seg til den innflytelsesrike arkeologen Richard Hodges’ inndeling i sesongviseA-emporier med få faste installasjoner og langt mer utbygde B-emporier medhelårlig økonomisk virksomhet. De første var tallrike, mens de siste øyensynlig varet forholdsvis sjeldent fenomen; de var urbane samfunn med handel og håndverksom primære funksjoner, og skilte seg ut gjennom sin funksjon som knutepunkteri et fjernhandelsnettverk. I Norden gjaldt dette som nevnt Ribe, Hedeby, Birka ogKaupang. Andre emporier hadde bare regional eller lokal betydning. Også blantdisse fantes steder med permanent bosetning og helårlig økonomisk virksomhet,uten at Stylegar går nærmere inn på dem. Det lar seg diskutere om de fire nevntestedene var så eksklusive i sin fjernhandelsfunksjon at de skilte seg helt skarpt frade permanent bosatte regionale og lokale emporiene.

Typologisk ligger det da til rette for et skille mellom mellom sesongvise og helår-lige markedsplasser, og blant de siste kan enkelte kalles byer etter innledningens

253

bydefinisjon. Stylegar mener som nevnt at dette gjelder Kaupang i tillegg til Ribe,Hedeby og Birka, men her er jeg altså personlig mer i tvil. Jeg heller mot å seKaupang som en viktig markedsplass der andre urbane funksjoner ble ivaretattannensteds i Skiringssal, i et sentralområde.

Stylegar rydder ny grunn ved å gå empirisk inn i spørsmålet om Kaupang vardet eneste emporium i Norge i vikingtiden. Ut fra de likhetstrekkene han registrereri det arkeologiske materialet fra Kaupang og det nære omlandet i Sør-Vestfold, for-skjellige fra funnbildet i de tilstøtende områdene, stiller han spørsmålet om detogså annensteds i landet fantes tilsvarende ”produktive regioner” i vikingtiden. Meddette mener han områder der funnmaterialet har innslag av utvekslingsredskaper(vektlodd og skålvekter), utstyr til metallbearbeiding, ravprodukter, glassperler,skattefunn og annet. Slikt funnmateriale registrerer han også i vestre Aust-Agder,Nord-Rogaland, indre Sogn, Nordfjord/Sunnmøre, Trondheimsfjorden ogLofoten/Vesterålen, mindre tydelig i Nordhordland og på vestsiden av Mjøsa.Følgelig regner han med muligheten for emporier også i disse områdene, men dahelst sesongvise markedsplasser (A-emporier) og ikke permanent bosatte utveks-lingssteder (B-emporier) som Kaupang.

Fra slike markedsplasser trekker Stylegar en linje til steder i de samme regionenesom senere er omtalt som middelalderbyer – Stavanger, Kaupanger, Borgund,Trondheim, Steinkjer og Vågan. Her regner han med en overordnet regional kon-tinuitet, ikke strikt stedskontinuitet. Det siste kan bare stadfestes gjennomarkeologisk empiri. At den senere middelalderbyen i Vestfold var Tønsberg og ikkeKaupang er en advarsel mot uten videre å regne med stedskontinuitet. En klarsammenheng mellom produktive regioner i vikingtiden og senere middelalderbyermangler i det hele i Viken. Verken Skien eller Oslo kom opp i slike regioner, ogdet samme gjaldt i mindre grad Borg. Det er fra Vestlandet og nordover atsammenhengen er klarest mellom urbane trekk i vikingtiden og de senere middel-alderbyene. I den produktive regionen i vestre Aust-Agder fantes ikke senere noenmiddelalderby, men det arkeologiske materialet kan tyde på at det i Fjære i nåvær-ende Grimstad kommune lå en markedsplass i vikingtiden.

Brendalsmos analyse av de seks tidligere nevnte stedene ved dalmunninger motTrondheimsfjorden peker i samme retning som Stylegars undersøkelse: Det fantesi vikingtid og tidlig middelalder flere norske emporier eller markedsplasser ennforskerne til nå har regnet med. Brendalsmo understreker dette generelt, ogargumenterer godt for at ikke bare Levanger med sitt marked, men også de femandre stedene ved Trondheimsfjorden var slike utvekslingssteder. Her foregikk detsannsynligvis direkte varebytte mellom primærprodusenter i jordbruk, fiske, fangstog annet utmarksvirke, og eliten kan i tillegg ha utøvd kaup der. Brendalsmo tenkerseg at gårdene på disse stedene kan ha vært deler av jordegods under de gamle høv -dinggårdene der de trønderske fylkeskirkene ble reist. Værnes var i seg selv en slikstorgård, der den middelalderlige fylkeskirken for Stjórdœlafylki ennå står.

254

Blant de senere middelalderbyene som Stylegar nevner, ser Reidar Berthelsennærmere på Vågan, omtalt som ”småkjøpstad” i senmiddelalderen. Han kommertil at vågene i området (Vágar) sannsynligvis samlet fangstfolk og fiskere fra langttilbake i forhistorisk tid. Fra omkring 1100 utviklet bosetningen i Storvågan urbanetrekk gjennom kongelig inngripen. På 1200- og 1300-tallet hadde stedet en flersidigkongelig og kirkelig sentralitet ved siden av den økonomiske. Her fantes en fastereorganisert tettbebyggelse i det sentrale havneområdet, der det holdt til hushold-ninger med kvinner og barn. Fra 1200- til 1400-tallet vitner gjenstandsfunn, særligkeramikk og sko, om at Vågan var knyttet opp mot et vesteuropeisk økonomisknettverk, og funnbildet er beslektet med materialet fra kulturlag i Trondheim ogBergen.

På dette grunnlaget regner Bertelsen med en urban fase i Storvågan i høy- ogsenmiddelalderen. Ved side av en fastboende befolkningskjerne tyder spredte hus-rester på sesongtilhold i både Storvågan og våger og bukter i nærheten, og sesongtil-strømningen økte trolig over tid. Med middelalderen var den urbane fasen ute, ogVågan ble på ny fiskevær og et sentrum av lokal og regional betydning. Fra 1600-tallet ble hovedhavnen gradvis flyttet til Kabelvåg, og forskyvningen fortsatte på1800-tallet videre østover til Svolvær, som fikk bystatus i 1918.

Storvågan var med andre ord ikke endepunkt i en utvikling mot bystatus. Deter tale om et fiskevær som under innflytelse av kongemakt og kirke også haddeurbane funksjoner i høy- og senmiddelalderen, og senere ble fiskevær på ny, menda slik at hovedbosetningen etter hvert ble forskjøvet østover. Vågans historieaktualiserer fiskevær som en nord- og vestnorsk stedstype med visse urbane trekk. Isenmiddelalder og tidlig middelalder ble det utviklet en betydelig værbosetning idisse delene av landet. Skattemanntall fra 1520 viser en rekke konsentrasjoner avskatteytere på slike steder.12 Brendalsmo viser i lys av skattematrikkelen fra 1661 atUthaug på utsiden av Fosenhalvøya var et permanent bosatt fiskevær, et stykke påvei sammenlignbart med Vågan.

Emporier eller markedsplasser er ut gjennom middelalderen fortsatt en aktuellkategori på Island, der det ikke kom opp byer før i nyere tid. De viktigste kon-verteringsplassene var markedsplasser ved kysten, steder som var noe mer ennhavner for enkeltgårder. Det dreide seg om faste møteplasser der det regelmessigforegikk vareutveksling. Chris Callow regner i sin artikkel med til sammen ettjuetall slike steder.

Særlig godt kjent er Gásar ved Eyjafjörður på Nord-Island, omtalt ikke bare iskriftlige kilder, men også arkeologisk undersøkt. Stedet ble gjestet av utenlandskekjøpmenn i seilingssesongen om sommeren og brukt som avreisested av islendingersom skulle til Norge. De siste utgravningene har avdekket flere komplekse torv-strukturer fra 1300-tallet, tydeligvis rester av buer som det ble lagt tjald over undersesongopphold. Stedet hadde en kirke og gravplass som ser ut til å være brukt av

255

12. Ibid: 128.

tilreisende. Zooarkeologiske data tyder på at det ble spist bedre kjøtt på stedet ennpå vanlige islandske gårder, og keramikkfunn fra 1200- og 1300-tallet vitner omoppkobling mot et nordeuropeisk handelsnettverk. Gásar var da etter alt å dømmeen sesongmarkedsplass. Samtidig kan det ha vært drevet gård på stedet året rundt,slik tilfellet var senere.

Fordi Gásar er såpass godt kjent, kan stedet etter Callows mening dominereoppfatningen av islandske kystmarkedsplasser for sterkt. Han velger derfor i stedetå se nærmere på et langt dårligere kjent sted, Dögurðarnes på sørsiden avBreiðafjörður på Nordvest-Island. Mesteparten av neset tilhørte en storgård avsamme navn. Skip la til der på 1200-tallet, og høvdinger drog dit når de hørte atskip var ankommet. Stedet lå i maktområdet til den ledende sturlungeætten, somtrolig hadde en viss kontroll over det. Men Callow regner med at Dögurðarnes iførste rekke var et møtested som tjente den lokale og regionale befolkingens behov.Det lå i et knutepunkt mellom land- og sjøveier, der folk søkte kirke og kunneutveksle overskudd av kvegdrift, sauehold og fiske i forskjellige næringsområder.På denne måten bryter Callow med den tradisjonelle oppfatning om helt dominer-ende elitekontroll over både de islandske kystmarkedsplassene og de tidligere nord-europeiske og nordiske emporiene.

En merker seg ellers at helårlig gårdsdrift innebar en kjerne av permanent boset-ning på Dögurðarnes og trolig også på Gásar. Det svarer til den situasjonenBrendalsmo klarlegger på de seks undersøkte stedene ved Trondheimsfjorden. Ogsåder tjente vareutvekslingen etter Brendalsmos oppfatning behov hos den brederelokale og regionale befolkningen.

I granskingen av utvekslingssteder fanger Pål Nymoen inn nye og viktigemomenter. Han viser hvordan det ved hjelp av marin arkeologi er mulig å utvidekunnskapene om slike steder langs norskekysten og innlandsvannveier i tidsrommet800–1800. Han samler seg om småhavner som fungerte som knutepunkter i ettettmasket nettverk av vannveier som var knyttet opp mot de store sentralhavneneog trafikken mellom dem, og klassifiserer slike havner som nettverkshavner.

Nymoen konkretiserer sine synspunkter med beskrivelsen av et havnenettverkder Skiensfjorden munner ut. Mellom fjordmunningen ved det nåværendeLangesund og Skien finnes en rekke steder der det undervannsarkeologisk erpåvist omlasting og utveksling fra vikingtiden til midten av 1800-tallet, daTelemarksvassdraget innenfor ble kanalisert, uten at virksomheten har satt segspor i landbaserte anlegg. Det dreide seg om utskiping av brynesteinsemner,trelast og andre varer. Slike varer ble tatt om bord på havgående skip fra laberg,strand eller elvemunning ved hjelp av lektere og prammer, eller fra iskanten. Deter gjort noen få funn av forliste skip på vei ut med brynesteinsemner i lasten.Dette forutsetter transport fra steinbruddene 12 mil inne i landet, med lettefartøyer langs en ferskvannsvei over innsjøer, elver og eid. I nettverk som dettekonkluderer Nymoen med at fenomenet eller funksjonen havn mer kan beskrives

256

som en praksis i Anthony Giddens’ forstand enn som et geografisk avgrenset,fysisk sted.

Med Brendalsmos artikkel beveger stedsanalysen seg opp i tid. Ut fraskattematrikkelen i 1661 viser han at de seks stedene han undersøker vedTrondheimsfjorden, nå befant seg i en gråsone mellom gård og by. De var alle gårdermed en underliggende tettbebyggelse i en rekke langs stranden, der det bodde etstørre antall husmenn og strandsittere som flere av dem utøvde et håndverk. Dettegav stedene en sentralfunksjon. Grove befolkningsoverslag varierer mellom 190 forOrkdalsøra og 30 for Øy. Fiske var trolig en økonomisk hjørnestein, og i tillegg tilhåndverk kom sjøtransport, handel, krodrift og lønnsarbeid. Levanger skilte seg utmed sitt årlige marked av regional og overregional karakter. Levanger og Værnesvar dessuten kirkesteder.

I løpet av perioden 1661–1900 forsvinner de husmennene og strandsitternesom er registrert i det første året. Øy ble en regulær gård, mens de fem andre stedenetil forskjellige tider ble tettsteder med forskjellige typer og grader av sentralfunk-sjoner. Levanger og Steinkjer fikk kjøpstadsstatus, henholdsvis i 1836 og 1857.

Slik stedene ved Trondheimsfjorden trer fram i 1661, blir de i redaktørenesinnledning karakterisert som strandsteder, i samsvar med Eliassens fremstilling avdenne stedstypen i sin artikkel. Strandstedene var små tettsteder ved kysten, oftestbare med innbyggertall fra noen få titall til et par hundre, og de manglet formellerettigheter eller privilegier. Slike husklynger fantes senest fra begynnelsen av 1600-tallet, men er først omtalt som strandsteder fra 1700-tallet. De dannet ramme omen del handel, håndverksvirksomhet og sjøfart. Noen ganske få av strandstedenehadde på 1700-tallet innbyggertall på 300–700 og var i realiteten små byer før defikk ladestedsrettigheter i 1790-årene – Egersund, Farsund, Grimstad og Stavern.

På 1800-tallet oppstod det en rekke nye strandsteder, særlig på Vestlandet, ogde gamle gikk gjennom et hamskifte. De fikk klarere sentralfunksjoner i sine dis-trikter og ble bygdebyer med bedre økonomiske vilkår. Som på 1700-tallet voksteenkelte av dem inn i ladestedenes rekker og ble virkelige byer, som Ålesund,Haugesund og Skudeneshavn. Men både før og etter 1800 var det ytterst sjeldenat strandsteder utviklet seg til byer. De oppfylte et varig behov for urbaniserte sentreav mindre størrelse i et folkefattig land av stor geografisk utstrekning og varierendenaturvilkår, der beliggenhet i kommunikasjonsknutepunkter ved sjø eller fjordgenerelt fremmet tettere bosetning og bebyggelse.

Strandstedsbetegnelsen var ensidig knyttet til bebyggelse, mens ladestedene, somEliassen også behandler, var kjennetegnet av sin funksjon. De var i utgangspunktetlasteplasser langs kysten av Sør-Norge der i første rekke trelast, men også enkelteandre varer, ble samlet og lagt opp for å lastes om bord i skip. De fleste, kanskje etgodt hundretall, var ifølge Eliassen på 1500-tallet bondeladesteder på grunn somtilhørte gårder eller i noen tilfelle ble betraktet som allmenning av bøndene, og dehadde normalt ingen permanent bebyggelse på denne tiden. Her bør det tilføyes

257

at noen slike lasteplasser er omtalt like fra 1200-tallet og ut gjennom senmiddel-alderen, og at det ikke kan utelukkes at enkelte av dem – som Langesund vedmunningen av Skiensfjorden, Koppervik, Bragernes og Strømsø ved munningenav Drammenselva, Son og Drøbak på Follo – fikk ansatser til permanent bebyggelsei løpet av 1300- og 1400-tallet.13

Det var ikke minst til slike havner ved elve- og fjordmunninger at trelast-utførselen i stigende grad ble sentralisert etter hver som kystskogene ble uthogd ogtømmeret måtte hentes lenger innenfra. Til sentraliseringen bidrog det også attrelasthandelen etter hvert ble mer kapitalkrevende og til slutt gjort til et borgerligmonopol i 1662. Som følge av denne utviklingen tapte etter hvert de fleste av 1500-tallets lasteplasser sin funksjon. Men på de viktigste av dem ble det fra omkring1600 gradvis utviklet små tettbebyggelser der innbyggerne hadde forskjelligespesialiserte erverv, og gjennom den kompliserte reelle og formelle utviklingen somEliassen utreder, ble de etter hvert byer etter de kriteriene som er lagt til grunn idenne boken.

Som nevnt konkluderer Eliassen med at de aller fleste strandstedene og mangeladesteder aldri utviklet seg til byer. De tilhørte den underskogen av tettsteder somverken befolkningsmessig, funksjonelt, strukturelt eller formelt kan regnes for byer.I tråd med mine innledende betraktninger vil jeg understreke at de hører med i enbredere urbaniseringsprosess, der de oppfylte behov som sprang ut av samfunns-forholdene fra periode til periode.

Her bør det skytes inn at strandstedene og ladestedene i utgangspunktet haddemye felles med markedsplassene i tidligere perioder. Det er i det hele flere mer ellermindre tidløse trekk i den prøvende og grovt kronologiske typologiseringen jeg harforetatt på grunnlag av de forskjellige bidragene til boken: sentralgårder og sentral -områder i eldste tid, sesongvise og helårlig bosatte markedsplasser (emporier, utveks-lingssteder), nettverkshavner og fiskevær gjennom flere perioder, og i nyere tidstrandsteder og ladesteder. De generelle trekkene ved mer eller mindre urbanisertesteder trer fram når vi anvender en kombinert funksjonell og strukturell ana-lysestrategi.

258

13. Ibid: 128–129.

Forfatterne

Jan Brendalsmo, 1951, seniorforsker, Dr.Philos., NIKU, postboks 736 Sentrum,0105 Oslo.E-post: [email protected]

Finn-Einar Eliassen, 1948, Professor i historie, Høgskolen i Vestfold, adjungeretprofessor i byhistorie, �rhus Universitet, Dr. Philos., medlem av Norsk komité forbyhistorie og Den internasjonale kommisjon for byhistorie, Gaupestien 3 A, 3188Horten.E-post: [email protected]

Terje Gansum, 1967, Leder for Kulturarv i Vestfold fylkeskommune, Fil.Dr., SvendFoynsgate 9, 3126 Tønsberg.E-post: [email protected]

Mathias Bäck, f. 1963. Filosofie kandidat i medeltidsarkeologi. Dotorand i medel-tidsarkeologi vid Lunds universitet. Arkeolog och projektledare på Riks-antikvarieämbetet, Avdelningen för arkeologiska undersökningar, UV Mitt.Instrumentvägen 19, 126 53 Hägersten. E-post: [email protected]

Frans-Arne Stylegar, cand. philol., fylkeskonservator i Vest-AgderVest-Agder fylkeskommune, Serviceboks 517, N-4605 Kristiansand.E-post: [email protected]

Pål Nymoen, 1966, forsker, Cand Philol, Norsk Sjøfartsmuseum, Bygdøynesveien37 0286 Oslo.E-post: [email protected]

Finn-Einar Eliassen, 1948, Professor i historie, Høgskolen i Vestfold, adjungeretprofessor i byhistorie, �rhus Universitet, Dr. Philos., medlem av Norsk komité forbyhistorie og Den internasjonale kommisjon for byhistorie, Gaupestien 3 A, 3188Horten.E-post: [email protected]

Sven Olofsson, 1967, Fil Mag, Doktorand i Historia, Strömgatan 30, 856 43Sundsvall, Sverige.E-post: [email protected]

Reidar Bertelsen, 1946, professor i arkeologi, Universitetet i Tromsø, Institutt forarkeologi, 9037 Tromsø.E-post: [email protected]

Chris Callow, Lecturer in Medieval History, School of History and Cultures, Uni-versity of Birmingham, Edgbaston, Birmingham B15 2TT. E-post: [email protected].

Richard Holt, 1948, Professor i middelalderens historie, Ph.D, Institutt for historie,Universitetet i Tromsø, N-9037 Tromsø.E-post: [email protected]

Knut Helle, 1930, historiker, professor emeritus, Tartargaten 23, 5034 Bergen.E-post: [email protected]

260

Stadsbygge i bondeland – ett forskningsfält med teoretiska och metodiska implikationer

Documents

Transcript of Stadsbygge i bondeland – ett forskningsfält med teoretiska och metodiska implikationer