Den ukjente siden av turistparadiset Ko Lanta i Thailand

Temanummer urfolk

Kunnskap og VennskapNYHETSBREV 2 - 2009 www.namibiaforeningen.no

22

Namibia er et land i det sørlige Afrika, og grenser til Angola, Zambia, Botswana og Sør-Afrika. Landet har en lang og ugjestmild kyst til Sør-Atlanteren.

Styreform: RepublikkHovedstad: WindoekFolketall: ca 2 millionerAreal: 825 418 km2 (ca 2,5 x Norge)Off. språk: EngelskValuta: Namibiske dollar (1 N$ = ca 0,78 NOK)



Leder Namibiaforeningen arrangerer sitt års-møte midt i juni. Jeg regner med at kur-sen videreføres av styret også neste år med satsing på urfolksprogrammene og utdanningsprosjekter med entreprenør-skapsprofil.

Namibiaforeningen har vært optimistisk med tanke på å inngå en utvidet avtale-periode med Norad fra tre år til fem år fra 2009, og samtidig sett muligheter for å få økt rammen for bistandsmidlene vi forvalter. Etter at dette ikke gikk i orden, er det nå skapt litt usikkerhet i rekkene våre om hvordan det fremtidige samar-beidet vil utvikle seg. Jeg håper og tror at vi kan videreutvikle samarbeidet med Norad gjennom god innsats og gjennom gode resultater av foreningens arbeid fremover.

Namibiaforeningen nærmer seg sitt 30 års jubileum og forberedelsene for å markere dette er godt i gang. Solidari-tetsaksjonen i 1980 der store deler av be-folkningen i Elverum engasjerte seg for et folk fra det sørlige Afrika som levde i flyktningleirer og som ble undertrykket gjennom okkupasjon av en aperteid-stat, var starten på et eventyr som har foku-sert på samarbeid og bistand. Gjennom snart 30 år har Namibiaforeningen og alle dens støttespillere bidratt på ulike måter for Namibia.

Tenk om det er mulig å skape litt av den samme gnisten 30 år etter! En arbeids-gruppe jobber i regi av Namibiaforenin-gen med å legge planer for jubileet og tar gjerne imot ideer og innspill til hva vi kan gjøre i 2010. Gruppa ønsker også å øke medlemstallet slik at vi kan syn-liggjøre den brede støtten foreningens arbeid har, spesielt i Elverum kommune og i Hedmark fylke.

Petter Lexander

Forsidefoto: Aud Ingebjørg Heldaas

InnholdsfortegnelseLeder side 2Nytt utseende og temanummer side 2Namibiaforeningens arbeid med urfiolk fra 1997 til 2009 side 3Utdanning, identitet og samfunn i endring side 4Turistindustriens brød, havnomadenes død side 8HIPO side 10Vinnere i dag - hva med fremtiden? side 11Nyae Nyae landsbyskolene side12Ulovlig bosetting og beiting i Nyae nyae allmenning side 13 Namibia setter spor side 14Nytt samarbeid med Oppland Fylkeskommune side 15

2

Nytt utseende og temanummerNamibiaforeningens nyhetsbrev har fått nytt navn og utseende. Kunnskap og Vennskap viser til to kjerneområder i organisasjonen som vi ønsker å sette fokus på i informasjons-arbeidet. Utgaven du nå sitter med i hånden omhandler hovedsakelig urfolk og har flere sider enn tidligere.

Namibiaforeningen har jobbet med to av urfolksgruppene i Namibia, san og himba i mange år. Vi har opparbeidet oss nyttig kunnskap og ønsker nå at medlemme i større grad skal få innsikt i denne delen av arbeidet. I tillegg vet vi at mange av utfordringene vi møter i Namibia har likhetstrekk med utfordringer urbefolkning møter verden over. I følge Norad passer betegnelsen urfolk på 300 000 millioner mennesker fordelt på 70 land. ILO-konvensjon nr. 169 definerer urfolk som: ”folk som har bevart, helt eller delvis, sin tradisjonelle kultur, verdier og institusjoner, og som levde i et visst landområde før stor-samfunnet overtok det eller staten ble etablert”.

I mange land er urfolk utsatt for menneskerettighetsbrudd og regnes blant de fattigste i sine land og områder. En vanlig utfordring for mange urfolksgrupper er knyttet til uav-klarte rettigheter i forhold til naturressurser og landområder, områder som er av tradisjo-nell og kulturell viktighet for disse gruppene. Urfolk regnes også blant gruppene som har stor risiko for å rammes hardt av klimaendringene. De lever ofte i marginaliserte områder og vil bli utsatt for det største presset samtidig som de ofte har minst ressurser til å tilpasse seg nye forhold og et nytt klima.

I dette nummeret av Kunnskap og Vennskap kan du lese om urfolk i Namibia, Indre Mongolia og !ailand og vi håper at vi kan bidra til økt kunnskap om de utfordringer de står ovenfor. I tillegg presenterer vi noen resultater fra en undersøkelse vi har gjort blant alle studentene som har reist til Namibia i samarbeid med Namibiaforeningen de siste ti årene og et nytt samarbeid, denne gang med Oppland Fylkeskommune.

Jeg håper det nye designet faller i smak og at dere vil kose dere med innholdet. God som-mer!

Hilsen Kirsten. Ansvarlig redaktør

3333

Namibiaforeningens arbeid med urfolk fra 1997 til 2009Namibiaforeningen vil i størst mulig grad å basere vårt urfolksengasjement på samarbeid med organisasjoner hvor vi forholder oss di-rekte til urfolksrepresentanter, ikke de som snakker på vegne av dem. Dette har ført til at vår kontakt med sivilt samfunn er blitt en viktigere del av vårt arbeid de siste årene. I arbeidet knyttet til Kunene regionen tyde-liggjøres dette ved at vi nå har trappet ned støtten til myndighetene og har hovedfokus på støtten til HIZETJITWA Indigenoues Peoples Organisation (HIPO) Vi har også utvidet det geografiske området for vårt en-gasjement til å omfatte deler av det sørvest-lige Angola hvor de samme urfolksgruppene som vi kjenner fra Namibia bor.

Namibiaforeningen har siden vi startet opp aktiviteter knyttet til Ondao skolen i 1997 ar-beidet med spørsmål knyttet til urfolk. Mål-gruppa for Ondaoskolen i Kunene Namibia, er himba folket og, ble vi etter hvert blitt klar over, representanter fra zemba, themba og twa familier. Dette mangfoldet viste seg bl.a. i forskjellige holdninger til utdanning, forskjellig livs runnlag og forskjellige kultur utrykk. Himbafolket sin delvis nomadiske livsstil, knyttet tett opp mot hva som gir det beste grunnlaget til å drive med kveg på tra-disjonelt vis, er under stadig større press fra storsamfunnet både økonomisk og kulturelt. Dette virker også inn på de andre folkegrup-pene som er tett knyttet opp til himbafolket sin verdiskaping og de felles resursene dette gir alle i Kunene. Også grupper som sikrer sitt livsopphold som jegere og sankere er un-der strekt press for å endre livsstil.

Det er klart at et engasjement mot urfolk

krever et bredere fokus en bare skole. Dette var også utgangspunktet da vi startet vårt ar-beid knyttet til san-folket i Tsumkwe i 2003. Rettigheter knyttet til økonomi, likeverd i forhold til myndighetsrepresentanter, og kul-turelle rettigheter er sentrale temaer

Som jeger og sankerfolk med svært lang his-torie i det sørlige Afrika har san-folket sett på seg selv og blitt oppfattet av andre som urfolk i mange tiår. De har etablerte organer og in-stitusjoner som skal ivareta deres rettigheter som urfolk og som taler deres sak i forhold til storsamfunnet og det internasjonale sam-funn. Vi jobber sammen med et mangfold av lokale og nasjonale organisasjoner med god san -representasjon.

I Kunene er urfolk et nytt begrep for mange av de det angår og arbeidet med bevisstgjø-ring og informasjon knyttet til dette er viktig. HIPO ble etablert i 2007 og kan bli en vik-tig ngo som har som målsetting å løfte fram medlemsgruppenes behov og rettigheter.

Arbeidet med urfolks rettigheter er sam-mensatt og utfordrende. Det er klare interes-sekonflikter mellom hva som er namibiske myndigheters politikk og det som målbæres som urfolksgruppenes interesse. En aktuell sak nå er jordspørsmålet i Tsumkwe hvor myndighetene ønsker å åpne for etablering av mange små kvegfarmer i områder som san folket både tradisjonelt og gjennom nyeta-blerte ”allmenninger” har interesse av å opp-rettholde uten vesentlige innslag av beitedyr. De vil opprettholde et artsmangfold som går sammen med deres jeger og sanker kultur og de vil ivareta sine økonomiske interesser i

forhold til turisme og muligheter knyttet til dette.En ser også konfliktområder mellom gene-rasjonene når det gjelder utdanning (se egen artikkel) som har vært et viktig arbeidsom-råde for Namibiaforeningen

Sentrale områder som vi skal arbeide med fremmover er:

utvikle urfolkenes egne organisasjoner på en måte som sikrer forankring i de tradisjonelle ledelsesstrukturene sam-tidig som de kan nyttiggjøre seg andre organisasjoner og institusjoner utdanning med styrking av mulighet til å bruke lokal kultur og eget språk i skolenglobale klimaendringene fører til en-drede livsvilkår for urfolk og styrking av tradisjonell kunnskap koblet sammen med endringskompetanse og erfaring er avgjørende for deres muligheter til å si-kre urfolkgruppenes interesser urfolksorganisasjoner utenfor Namibia har erfaringer knyttet til internasjonale organer og påvirkningsarbeid i forhold til nasjonale myndigheter som er svært nyttig også for namibiske organisasjoner, nettverksbygging er derfor sentralt.

Tekst: Svein Ørsnes

FNs erklæring for urfolks rettigheter

Vedtatt i FNs generalforsamling 13. september 2007.Erklæringen legger viktige føringer i arbeidet for å forstå hvilke rettigheter urfolk har, men er ikke et folkerettslig bindende dokumentInneholder bestemmelser både når det gjelder grunnleggende behov som mat, helse og utdanning, i tillegg til bruk av tradisjonelle ressurser og landområder. Norske myndigheter har i nært samarbeid med Samtinget, deltatt aktivt i arbeidet med urfolkserklæringen siden dette startet i 1984.

ILO-konvensjon nr. 169

Omhandler urfolk og stammefolkHovedprinsippet er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kul-tur og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet. Anerkjenner urfolks ønsker om og behov for kontroll over egne institu-sjoner, sin egen livsform og økono-miske utvikling.har videre bestemmelser om blant annet landrettigheter, sysselsetting og arbeidsliv, opplæring, trygd og helse.Ratifisert av Norge, som første land, i 1990.urfolks rett til selv å bestemme over sin kulturelle utvikling, til å lære å bruke eget språk og til å opprette egne institusjoner til å representere seg overfor myndighetene.

3

4ELVERUMm a g i s k e4

Lene Markussen studerer ut-viklingsstudier ved University of Melbourne i Australia. Hun skriver for tiden masteroppga-ven sin som omhandler lokal identitet og sosiale effekter av utdanning i Opuwo, Namibia.

I januar 2009 dro jeg til Opuwo i det nord-vestlige Namibia for å gjøre feltarbeid til mas-teroppgaven min “Utdanning, identitet og so-

sial endring”. Jeg ville forske på hvilke sosiale e"ekter utdanning kan ha i et samfunn som Opuwo og omegn, der skole og utdanning er en ny institusjon for mange. Mitt første møte med Namibia og Opuwo var i juli 2008. Da hadde jeg et internship med Namibiafore-ningen og var med daglig leder Svein Ørsnes og, den da nytilsatte prosjektkoordinatoren i Kunene-prosjektet, Harald Ekker til blant annet Opuwo og områdene nord for Opuwo. Jeg fikk på denne turen verdifull innføring i lokale forhold og jeg fikk også ska"et meg noen bekjentskaper i Opuwo. Disse tok godt

imot meg da jeg dro tilbake på egen hånd for å gjøre feltarbeid til oppgaven min seks måneder senere. Jeg bodde i lokalsamfunnet i seks uker i mitt eget lille hus og fikk oppleve livet i Opuwo på nært hold. Her intervjuet jeg ulike folk fra forskjellige aldersgrupper, både folk som var bosatt i Opuwo og folk fra omlandet som var på gjennomreise.

Opuwo var et spennede sted å utforske. Mens de fleste studenter og forskere kom-mer til Opuwo for å studere livet i Himba-landsbyene som ligger utenfor byen valgte

Utdanning, identitet og samfunn i endring - livet mellom det tradisjonelle og det moderneTeskt og foto: Lene Markussen

Lene Markussen med hererodamer og barn i Opuwo i 2009. Lene bodde i Opuwo i forbindelse med feltarbeidet til sin masteroppgave hun skriver ved University of Melbourne i Australia.

4

5555

jeg å fokusere på livet og befolkningen i byen Opuwo. Opuwo har utviklet seg til å bli et sammensatt samfunn med innbyggere fra forskjellige etniske grupper. Flertallet som bor her er Himba eller Herero, men jeg møt-te også personer fra folkegruppene Zemba, Dimba (!imba) og Ovambo, samt personer opprinnelig fra Angola eller fra andre land i det sørlige Afrika. Jeg fokuserte ikke på en bestemt folkegruppe i feltarbeidet mitt, men har sett på hva de fleste i Opuwo har til felles, nemlig at de tilhører en lokal urbefolknings-gruppe, har en tradisjonell familiebakgrunn som kvegbønder etc. og nå lever et moderne liv i byen. Jeg har sett nærmere på hvilken rolle skole og utdanning har hatt i denne so-siale endringsprosessen og på hvilken måte utdanning har påvirket den lokale identiteten deres.

Regionen Opuwo og omegn har historisk sett vært ganske isolert og ligget etter i utvik-lingen i forhold til resten av landet. Ikke før Namibia ble en selvstendig nasjon i 1990 ble det satset storstilt på utdanning også i denne regionen. Ondao Mobile School, som Nami-biaforeningen har vært en pådriver for, er et eksempel på dette. Gjennom den mobile sko-len har også urbefolkningsgruppene i denne regionen fått muligheten til å ta grunnsko-leutdanning. Forbedret tilgang til skole har sammen med økt bevissthet om viktigheten av utdanning ført til at Opuwo og omegn nå opplever et stort sosialt skille mellom genera-sjonene. Mange av dagens unge (omtrentlig alder 20-40) har full eller delvis videregående utdanning og kan lese og skrive og snakke engelsk, mens foreldregenerasjonen knapt har noe skolegang. Noen av foreldrene jeg snak-ket med hadde gått noen år i grunnskolen, men i et annet skolesystem enn dagens. Da Namibia ble selvstending skiftet regjeringen ut det gamle Sør-Afrikanske skolesystemet som hovedsakelig var basert på teknisk lære, med en ny nasjonal læreplan som fokuserte på verdier og ferdigheter for et demokratisk samfunn. I dagens skole blir elevene trent i kritisk tenkning og sosialiseres inn i demo-kratiske og moderne verdier.

Det var derfor ingen overraskelse at utdan-ning har hatt en moderniserende e"ekt på de lokale kulturtradisjonene i området. In-gen Himbaer eller ungdommer fra andre urbefolkningsgrupper som tok utdanning i Opuwo gikk tradisjonelt kledd, og de fleste med utdanning valgte å leve et moderne byliv fremfor å videreføre de lokale tradisjonene som kvegbønder i landsbyen. De unge med utdanning var tross alt sosialisert inn i et ur-bant liv, i og med at de hadde gått på skole i byen. Et markant trekk ved dette stedet var at de unge med utdanning bosetter seg i byen

mens foreldrene deres bor i landsbyer uten-for. Opuwo har derfor en relativt ung befolk-ning, men siden familier er splittet mellom by og landsby reiser familiemedlemmene mye imellom og mange kommer til Opuwo på besøk eller for å gjøre ærend i byen. Det er derfor svært vanlig å se tradisjonelt kledde Himbaer i byen, selv om de per definisjon ikke er bosatt der.

De aller fleste jeg intervjuet i Opuwo var posi-tive til skole og utdanning. Jeg hadde kanskje trodd at noen ville være negative pga e"ekten utdanning så ut til å ha på den lokale kultu-ren, men folket jeg møtte så ingen motset-ninger mellom kultur og utdanning så lenge tilstrekkelige ressurser ble satt av til å bevare de lokale tradisjonene. Med det mente de at familiemedlemmene måtte dele seg mellom tradisjonelt liv og utdanning; noen fikk an-svaret for å føre tradisjonene videre og gjete familiens kveg, produsere mat etc, mens noen ble sendt på skole. De fleste ungdommer med utdanning jeg møtte i Opuwo hadde derfor søsken som var hjemme i landsbyen og hjalp

foreldrene med kvegdriften. Jo flere søsken du hadde, jo større var sjansen for å bli sendt på skole. De som ble sendt på skole var like-vel ikke helt ekskludert fra det lokale lands-bylivet, for familien i landsbyen forventet at de hjalp til med oppgavene i husholdet når de kom hjem på ferie. Det var viktig for for-eldrene at barna som gikk på skole også lærte å leve som familien. Kultur og tradisjon var viktig for de aller fleste. Jeg fikk høre historier om foreldre som var negative til utdanning av frykt for at det ville utvanne den lokale kul-turen, men jeg møtte ikke denne holdningen i Opuwo, verken blant de som bodde der eller de gjennomreisende. Noen av de eldre inn-rømmet faktisk at utdanning kunne være et positivt bidrag til den lokale kulturen, for de hadde opplevd at ungdommene med utdan-ning lettere kunne se om kyrne var syke og på den måten bidro utdanning til å styrke kveg-bestanden deres.

Utdanning var sett på som en investering. Det var derimot stor forskjell mellom generasjo-nene i hvordan de betraktet denne investe-

5

Fra venstre: West, tradisjonelt kledd himbadame og Jimmy. Bak: Steven. Alle tre guttene er i begynnelsenav, eller midten av 20-årene og jobber freelance som tourguider, tolker og lignende. Personene på bildene ikke er representative for oppgaven, men viser samspillet mellom det tradisjonelle og moderne liv i Opuwo.


ringen. Foreldrene jeg intervjuet så på barnas utdanning som en kollektiv investering for hele familien. De sendte barna sine på skolen slik at barna kunne kvalifisere seg til en betalt jobb og hjelpe familien med penger. “I want my children when they finish education to get a job, to have money so they can help me” (oversatt fra Otjiherero) var en vanlig respons jeg fikk på spørsmålet om hvorfor de inves-terte i utdanning for barna sine. Ungdommen selv var derimot mer tilbøyelig til å betrakte utdanning som en personlig investering. Ut-danning hadde gitt dem mulighet til å velge hvilket liv de ville leve og utdanning var for dem nøkkelen til et bedre liv. Ungdommen fremhevet ofte at forskjellen mellom dem selv og foreldrene var utdanning, og fordi de

hadde utdanning var de i stand til å planlegge sitt eget liv slik de ville ha det, en mulighet foreldrene eller søsknene uten utdanning ikke hadde. De uten utdanning måtte bli kvegbønder og føre tradisjonen videre, men ungdommene mente at samfunnet nå aksep-terte at de med utdanning ikke skulle drive med kveg, de kunne velge hva de ville gjøre bare de fikk seg en betalt jobb.

Noen av foreldrene, spesielt de som levde i fattige kår i byen, klaget imidlertid på at utdanning hadde skjemt bort ungdommen. Satsingen på utdanning hadde ikke gitt den utellingen de hadde håpet på, for ungdom-men var bare blitt ulydige og nektet å hjelpe til hjemme. De mente ungdommen var veldig

opptatt av penger, ville reise og oppleve nye steder og ikke ville hjelpe til med familiens kveg i landsbyen selv om de gikk arbeidsle-dige i byen. Denne holdningen til e"ekten av utdanning stemmer overens med mye littera-tur som er skrevet om vestligbasert utdanning og dens e"ekt på afrikansk kultur. Mens det tradisjonelle afrikanske læresystemet, der tra-disjonelle ferdigheter blir lært bort fra far til sønn og fra mor til datter, har fungert som et instrument for samhold og kommunikasjon mellom generasjonene, har introduksjonen av det vestligbaserte skolesystemet ført til at denne kommuniksjonen mellom genera-sjonene har blitt brutt. Flertallet av dagens foreldre i Opuwo og i landsbyene rundt har ikke vært i stand til å for eksempel hjelpe barna sine med lekser fordi de aldri selv har gått på skole. Når generasjonene er vokst opp i to forskjellige sosialiseringssystemer er det naturlig at de utvikler forskjellige verdier som ofte kan være motstridende. Mange av kritikerne til vestligbasert utdanning i Afrika mener at de verdiene dagens ungdom lærer i skolen undergraver den afrikanske identi-teten. Individuelle verdier, som læres i den moderne skolen, sies å være i direkte konflikt med de afrikanske kollektivistiske familie-verdiene. Denne verdikonflikten vil i ytterste konsekvens bryte ned den sosiale kapitalen i samfunnet, dvs ressursene som ligger i bån-dene mellom mennesker, og derfor hindre en kollektiv utvikling av samfunnet. Kritikerne mener at vestligbasert utdanning kan være bra for individuell utvikling men ikke nød-vendigvis for samfunnsutviklingen generelt, mye pga at av at de med utdanning oppfø-rer seg som samfunnets elite og ikke evner å inkludere de uten utdanning i utviklingen av sitt eget samfunn.

Jeg opplevde tendeser til denne holdningen også i Opuwo. Noen hevdet at folk med ut-danning så ned på de uten utdanning, og også at de uten utdanning hadde et mindreverdig-hetskompleks som gjorde at de ikke ville ta inn over seg kunnskap som de med utdan-ning prøvde å dele med dem. Dette var likevel ingen dominerende tendens. Ungdommen selv var ikke negative til den lokale kulturen selv om de hadde fått utdanning og innsikt i en annen ”verden”. De respekterte fortsatt foreldrenes levesett, og fremhevet at de uten utdanning også hadde en viktig oppgave i samfunnet- nemlig å føre tradisjonene videre. ”We also need people to keep the traditions”.

Mange unge med Himba bakgrunn var vel-dig opptatt med å forklare at de var Himba selv om de levde et moderne liv i byen og for eksempel hadde en kontorjobb. De mente at den lokale kulturen var en viktig del av deres identitet. Noen syntes å fremheve dette fordi

Kvinner og barn i en tradisjonell himbalandsby i Kunene, Namibia. Foto: Aud Ingebjørg Heldaas

6

7777

de hadde erfart at utlendinger som meg likte Himbaer. ”Everyone likes Himba people”. Hvorfor kommer det ellers busslaster med turister, forskere og studenter som meg lang-veisfra for å møte Himbafolket? Den økende turistindustrien i Opuwo så derfor ut til å ha en forsterkende e"ekt på formingen av identiteten hos den utdannede ungdommen. Siden de kunne snakke engelsk kunne de jobbe som guider, oversettere, forskningsas-sistenter etc, og i slike jobber var også kjenn-skap til den lokale kulturen viktig. Men også utdannet ungdom som ikke var involvert i turistindustrien var opptatt av sin kulturelle bakgrunn. Alle jeg snakket med forsikret meg om at ja, de kunne gjete og melke kyr, slakte ei geit og leve på landsbygda som ekte urfolk gjør, selv om de nå levde et moderne liv i byen. Ungdommen med utdanning viste seg å være veldig tilpasningsdyktige. De synes å ha utviklet evnen til å inneha situasjonsbe-stemte identiteter, der hvem de var og hvor-dan de oppførte seg var avhengig av hvor de befant seg. Når de dro hjem til foreldrene i landsbyen oppførte de seg ikke som om de var utdannet eller annerledes enn de andre hjemme. Hjemme i landsbyen måtte de ut-føre de samme pliktene som søsknene og se til buskapen og de andre dyrene.

Ungdommens evne til å tilpasse seg forskjelli-ge miljø gjorde at mange uten skolegang ikke synes å merke noen spesiell forskjell på en ut-dannet og en ikke utdannet person. Noen av de som ikke hadde gått på skole selv hevdet at den eneste forskjellen mellom dem selv og de med skolegang var at de med skolegang kunne lese og skrive og snakke engelsk, el-lers var de like. Den utdannede ungdommen så det ikke situasjonen helt på den samme måten. De mente at de uten utdanning var veldig forskjellig fra dem selv, de hadde for eksempel ikke evnen til å tenke kritisk og å planlegge fremtiden. Den utdannede ung-dommen dro likevel ikke denne problema-tikken inn i ”landsbysfæren” eller i sosiale lag med de uten utdanning. De løste dette med å legge seg på ”et annet nivå” når de snakket med de som ikke hadde noen skolebakgrunn, da snakket de om de ting som hadde med det tradisjonelle livet å gjøre. Livet hjemme fikk være som det var, og så kunne de leve det moderne livet de egentlig ville leve når de var i byen. Begge livsformer var en del av deres identitet, men de var ikke i direkte kon-flikt så lenge de kunne holde disse to livsfor-mene adskilt. Muligens var det muligheten til å holde disse livene adskilt som gjorde at ungdommen i byen ikke kom i direkte verdi-konflikt med foreldrene hjemme i landsbyen. Foreldrene som bodde i byen og i samme miljø som barna sine hadde derimot opplevd denne verdikonflikten og klaget på at den ut-

dannede ungdommen hadde blitt bortskjemt og ulydig. Foreldrene bosatt i landsbyen kom også på besøk til Opuwo, men da godtok de at barna deres oppførte seg annerledes siden dette var byen, ikke hjemme. Verdikonflikter mellom generasjoner er na-turlig i den sosiale endringsprossessen som Opuwo og regionen forøvrig er inne i nå. Verdikonflikter kan være et nødvendig onde for sosial endring og utvikling. Opuwosam-funnet ser ut til å ha fått til en fungerende balansegang mellom satsing på utdanning og satsing på viderføring av lokale tradisjo-ner. Denne balansegangen kan være et godt utgangspunkt for en utviklingsprosess som legger til rette for bevaring av kulturelle tra-disjoner samtidig som samfunnet får tilført ny kunnskap. Men på den andre siden, hvis ungdommen med utdanning er så tilpas-ningsdyktige at de legger vekk all skolekunn-skap når de skal hjem til landsbyen, hvordan skal da samfunnet som helhet oppleve utvik-ling? Dette bildet er selvsagt ikke svart-hvitt. Noen av de jeg snakket med innrømmet jo nettopp at utdanning hadde bidratt med po-sitive innspill til for eksempel hvordan å drive kvegdrift på en bedre måte. Det vil si at de måtte ha lært dette av noen med skolegang i familien. Likevel så tendensen ut til å være at den utdannede ungdommen ikke utfordret lokale tradisjoner, heller ikke de deler av tra-disjonen som bidrar til dårlige levekår, dårlig helse etc, og som er viktig å endre.

Den utdannede ungdommens tendens til å knytte skolekunnskap kun til livet i byen kan vitne om at delingen av familiens barn mel-lom skole og tradisjon gir en todelt utvikling mellom by og landsby. De utdannede bosette seg i byen og brukte kunnskapen sin på utvik-ling av bysamfunnet mens landsbysamfunnet ikke ble tilgodesett i like stor grad. Søsknene og familien til den utdannede ungdommen ble hjemme i landsbyen og førte tradisjonene som urbefolkning videre, og noen av disse dro nytte av kunnskap fra den mobile sko-lens lavere grader. Kunnskap forbundet med videregående utdanning så derimot ut til å forbli et individuelt gode for den utdannede ungdommen.

Omfanget av masteroppgaven min er for li-ten til å dekke hele bildet av det som utgjør de sosiale e"ektene av utdanning i Opuwo og omegn. Jeg skulle veldig gjerne vært ute i noen av landsbyene og forsket på hvordan møtet mellom den utdannede ungdommen og foreldrene hjemme i landsbyen egentlig fortonet seg. Isteden har oppgaven min ho-vedsakelig blitt til på bakgrunn av beretnin-ger fra de som var bosatt i byen, noe som er interssant nok i seg selv, men som ikke gir et

fullstendig bilde. Jeg synes likevel at oppga-ven tar opp et tema som det er viktig å forske videre på for å få til en bærekraftig utvikling av samfunn som Opuwo og omegn.

Utfra funnene i oppgaven min har jeg kun-net oppdage at satsing på formell utdanning alene ikke er nok for å inkludere alle sam-funnsmedlemmer i samfunnsutviklingen. Utdanning som institusjon trenger tid til å innarbeides, og slik situasjonen er i Opuwo og omegn i dag når ikke utdanning ut til alle. Andre midler, som styrking av sivilsamfunnet gjennom mobiliserende samfunnsprosjekter er også viktig, og jeg ønsker derfor Namibia-foreningen lykke til i arbeidet med organi-sasjonen HIPO som jobber nettopp med å øke bevissthet og styrke sivilsamfunnet blant urbefolkningsgruppene i denne regionen.

Til slutt vil jeg takke alle de hyggelige men-neskene i Namibiaforeningen som gjorde studieoppholdet mitt i Namibia mulig. Jeg hadde ikke engang visst om Opuwo hvis det ikke var for dere! Jeg har blitt kjent med en nytt land, møtt mange interessante mennes-ker og fått utforske interessante tema i en spennende region. Det har vært en berikelse for livet, tusen takk skal dere ha!

HimbaUrfolk som holder til i Kunene nordvest i Namibia og sør i Angola. Området ligger avsidesliggende til og er et tørt fjellom-råde. Semi-arid….Migrerte fra The Great Lakes området i det 16 århundreDet bor ca 25.000 himba i Namibia.Et nomadisk kvegfolk som livnærer seg av kvegdrift og småfe. De flytter etter kveget og migrasjonen bestemmes etter årstid og beitetilgang. Både rikdom, sosial status, kulturelle og religiøse seremonier er knyttet til kveget. Har samme opprinnelse som hereroene, et kvegfolk som holder til i det sentrale og østlige Namibia.En meldemsorganisasjon for Himba, Zemba, Tjimba and Twa folket, HIPO ble etablert i ???? og jobber for å bedre livs-kvaliteten og den kulturelle samhørighe-ten til urfolk i det nordvestlige Namibia og sørvestlige Angola.

Kilder: www.culturalsurvival.org www.wikipedia.org IWGIA 2008: The indigenous world 2008

7




Den ukjente siden av turist-paradiset Ko Lanta i Thailand

På kort har øya Ko Lanta utviklet seg til det stedet i Thailand med flest svensker. Etter tsunami katastrofen i desember 2004 har utviklingen gått fort og migrasjon til øya har blitt veldig populært av ulike grunner. Lokalsamfunnene og områdene som tidligere var bebodd av havnomader og fattige muslimske fiskere er nå i ferd med å bli fortrengt av skan-dinaver som bygger hus og hytter. Framfor alt brer svenskene om seg. Man kan ofte lese glade solskinns-historier om svensker som har brutt opp fra en trist hverdag til fordel for paradiset Ko Lanta – men hvordan opplever egentlig lokalbefolkningen denne utviklingen?

Tsunamien har gitt myndighetene i !ailand en ”lovlig” grunn til å forflytte havnomader fra kysten, på noen øyer i Andaman Sea, opptil flere kilometer. Da jeg sommeren 2006 besøkte medisinmannen Sicken i byen San-ga-U på Ko Lanta fortalte han at også han skulle tvangsflyttes fra sin hjemplass ved ha-vet. Når jeg spør om han ønsker å flytte svarer han opprørt: - Har jeg noe valg? Jeg eier ikke land. Like før flytting skal iverksettes dør medisinmannen Sicken på Ko Lanta.

Jeg reiser tilbake til byen Sanga-U i mai

2009 og møter medisinmannens datter Jindii som flyttet til en av stedene som ble bygget til havnomadene etter katastrofen. Livet har ikke blitt lettere for henne forteller hun: - mannen min døde etter at vi flyttet hit og jeg savner nærheten til havet. Det er vanske-lig med all myggen her og det er tungt å bære vann.

Det har gått fire og et halvt år siden tsuna-mien og fortsatt er verken vann eller elek-trisitet tilkoblet de nye hjemmene deres. Av 96 steder som ble bygget til havnomadene i Sanga-U står nå mange av dem tomme. Det er vanskelig å bo langt fra naturlige vass-drag. Samtidig bygges det attraktive hus og rom ved kysten beregnet på vestlige turister. Elektrisitet og vann skal rekke til mange med det økende antallet innbyggere på øya. Prio-riteringene blir gjort til fordel for turistanlegg og husbyggere med bekvemmeligheter som svømmebasseng og muligheten til å duske flere ganger om dagen.

I tilknytning til Klong Dau Beach-stranden på øya, hvor havnomadene tidligere hadde en av sine største bosettinger, ligger tre svenske skoler. I dag bor det ingen havnomader der , lokalbefolkningen flytter til mindre attraktive områder. I følge antropologen Arporn U-krit har Krabi Culture Center dokumenter som viser at havnomadenes landrettigheter har

”forsvunnet” etter tsunamien.

Livssituasjonen på Ko Lanta har forandrer seg mye på kort tid. Billig arbeidskraft kom-mer fra det nordlige !ailand, flyktninger an-kommer fra Burma eller det urolige, sørlige !ailand. De lever under veldig enkle forhold og større nød enn lokalbefolkningen på Ko Lanta.

Bakarni, en flyktning fra Burma bor under en vanncisterne. Han har vært heldig som har fått jobb på en internettkafé hvor han tjener ca. 4000 Bath (ca. 725 NOK) i måneden. I lavsesongen har han ingen inntekt, men Bak-arni klager ikke over situasjonen. Han har en lavmelt framtoning, men for en skandinav kan det virke som en umenneskelig måte å leve på. Når jeg klatrer inn i Bakarnis ”bun-ker” til hjem er det bløtt på gulvet der vannet pipler inn. Unnskyldende forklarer han: -det er noe feil med systemet. Under regntiden kan vannet stå høyt. Men Bakarni beklager seg ikke over situasjonen og uttrykker seg i stedet i positive ordelag: - Vannet når ikke helt opp til sengekanten. Han peker på tre-stammen som forestiller en seng. Han har ingen madrass å ligge på i det fuktige betong-rommet uten vindu som har være hjemmet hans de siste fire årene. De ødelagte tennene vises da han sier leende: - Jeg har en drøm. En dag håper jeg at jeg kan oppholde meg og

Tekst og foto: Ann-Charlotte ”Lotta” GranbomOversettelse fra svensk: Kirsten Bjerkestrand

8

9999

jobbe lovlig i !ailand. Da skal jeg åpne en bankkonto. I dag sender Bakarni det meste av lønnen sin til søsknene i Burma. - det er van-skelig å spare penger her sier Bakarni og ser plutselig bekymret ut; Det er bedre at fami-lien min i Burma får pengene om det skulle skje noe med meg her i !ailand.

Politimannen Red forteller om en razzia de utførte i april 2009 mot burmesiske flyktnin-ger på øya Ko High utenfor Ko Lanta. De jobbet uten arbeidstillatelse innenfor bygge-bransjen. - vi pågrep elleve personer, men de var sikkert tretti totalt. Noen svømte til havs, andre gjemte seg bak berget. Vi sender alltid ut en spion i sivil før vi slår til. De skjønner alltid at vi kommer for å pågripe dem siden vi bærer våpen. - Hva gjør dere med de på-grepne flyktningene? Spør jeg. - De sender vi tilbake til Burma , svarer Red.

Lokalbefolkningen på Ko Lanta består i vir-keligheten av tre ulike etniske grupper – ur-folket havnomader Urak awoi, thai muslimer og thai kinerese. I følge antropolog Arporn U-krit har de tre kulturene levd sammen i fred og harmoni i generasjoner. De siste årenes turismeutbygging har allikevel påvir-ket livssituasjonen deres. Som Ya Sat, iman i moskeen Klong Top forteller: - Når turistene kom til øye splittet det lokalbefolkningen i to grupper: de rike ble rikere og de fattige fati-gere. De som eier bungalower og jord har det litt bedre, men de fattigstes lønninger holder ikke til å forsørge seg med siden alt har blitt dyrere.

Havnomaden Pon som bor i Saladan, den mest utbygde delen av øya forteller om indre splittinger, ikke mellom gruppene, men innad i de etniske gruppene eller familier. I følge Pon bidro tsunamien til økt splitting. - Korrupsjon var veldig utbredt etter tsu-namien. De som krevde mye, fikk også mye mens de som forholdt seg i ro ikke fikk hjelp i det hele tatt. Noen familier har begynt å feire de samme seremoniene på ulike dager siden de ikke lenger er på talefot. Iman Ya Sat legger til: - alt som har skjedd har forandret hjertet til folk. Hver og en tenker på seg selv for å overleve og det kommer til å bli vanske-lig for mange å bo og leve på Ko Lanta om de ikke får hjelp.

En av de lokale innbyggerne som er positiv til utviklingen på Ko Lanta er resort-eieren Don som eier mye jord. Han ler og sier: - Si til flere faranger (folk fra vesten) at de m komme hit. Om de er interessert i å kjøpe jord kan de få kjøpe av meg. På spørsmålet om hva han tror om Ko lantas utvikling i de neste ti årene svarer Don: - Turister fra ves-ten har kjøpt opp store deler av Ko Lanta,

bygger hus og selger de videre til andre fra vesten. I fremtiden består befolkningen av 50 % folk fra vesten og 50% lokale. (Det virker ikke som Don regner utenforstående som lytter til øya som arbeidskraft eller for å jobbe med turisme som bofaste). Don tror at lokal-befolkningen som ikke eier jord på Ko Lanta vil flytte inn til fastlandet. De rike blir boende og de fattige forsvinner herfra, sier Don.

Den politiske makten holder på å bli tatt over av utenforstående som opprinnelig kommer fra fastlandet. Selv en av de lokale lederne, Gamnan Sun er positiv til at utenforstående ønsker å satse på Ko Lanta, men er av den oppfatningen at de lokale må beholde kon-trollen over utviklingen. - I dag går utvik-lingen for fort, sier han. Det blir for dyrt for lokalbefolkningen å bo her og for å klare seg begynner å selge jord ettersom alt må kjøpes for penger. Prisene stiger med økt turisme og det skaper et problem for lokalbefolkningen som ikke klarer å følge med den raske ut-viklingen. Gamnan Sun mener at langsiktig planlagt utvikling er positivt, men at for hur-tig utbygging ikke er bra. Også han frykter at lokalbefolkningen som ikke eier jord på sikt må flytte fra Ko Lanta. Det har allerede skjedd med lokalbefolkningen på blant annet Pattaya og Pattong Beach forteller Gamnan Sun.

Det er spesielt tre problemer som uroer Gam-nan Sun på Ko Lanta. Vi har store problemer med søppel og vann. Resortene og turistene som kommer hit produserer mer søppel en vi har mulighet og kapasitet til å håndtere og vi har med forurenset vann. Utviklingen går altfor fort til at vi rekker å bygge opp et fun-gerende rensesystem for å ta hånd om disse problemene. Det er allikevel endringer i den lokale kulturen som bekymrer Gmnan Sun mest: Kulturen endres på en negativ måte. Tidligere hadde vi til å prate og omgås hver-andre, nå må alle jobbe og vi har fått proble-mer med at barna våre drikker.

Jeg har på nært hold fulgt ”markedsførings-krigen” mellom ulike religioner på øyene, og den har skapt store spenninger i området. Muslimske Dawah-grupper fra provinsen Yala isøndre del av !ailand oppsøker det turistiske paradiset Ko Lanta, hvor 90% av lokalbefolkningen er muslimer. Det kan være opp til hundre dawah-personer som besøker øya samtidig for å minne de lokale muslime-ne på deres tro. Krsitne misjonærer har også kommet til øya i etterkant av tsunamien. Ma-wee i byen Sanga-U forteller at misjonærene lokket havnomader til å konvertere mot nye båter, båtmotorer eller hus. Han mener at de som konverte ikke forstod konsekvensen av det de gjorde. - Vi vil beholde kulturen vår sier Mawee, og det går ikke om vi blir kristne. Vi kan ikke feire seremoniene våre og hel-ler ikke begrave de døde på våre tradisjonelle gravplasser.

Nå kjemper havnomadene mot at det bygges en kirke i byen deres Sanga-U. En kirke er allerede bygget etter katastrofen, i tilknytning til havnomadenes by Ban Klong Dau på Ko Lanta. Også et buddisttempel er satt opp etter tsunamien. Nå for tiden tilbyr vestlige foretak i samarbeid med buddistiske munker kurs for interesserte i retreat. Buddistmunker var sjel-den å se på Ko Lanta før tsunami katastrofen. Att øyas befolkning består av 90 % muslimer markedsføres sjelden i turistbrosjyrene.

Vestlige turister kommer til Ko Lanta for å finne ro og harmoni og samtidig forsvinner sinnsroen for lokalbefolkningen….- nå for tiden blir man stresset av å bo og forsøke å overleve på Ko Lanta, sier iman Ya Sat. Fiskeren Musa forteller vad som skjedde da en områdene som grnser til nyen hans ble kjøpt opp av en person fra vesten: - Geiten vår som ikke kjenner eiendomsgrenser løp over til den nye naboen. Det viste seg at han hadde aversjoner mot geiter og kjørte geita rett til nærmeste politistasjon. Da vi hentet geiten ut av arresten fortalte politiet at de al-dri hadde vært med på noe lignende.

9




HIPO (Hizetjitwa Indigenous Peoples Organization) be-gynner nå å bli en vel etablert organisasjon med systemer som fungerer. De har etablert 40 lokale komiteer og har nå 700 betalende medlemmer. HIPO-kontoret i Opuwo har utviklet seg til en møteplass for medlemmer og ledere fra både himba-, zemba-, tjimba- og twafolket.

Nytt fra HIPOStyret har nettopp ansatt ny direktør i HIPO, Mr. Tjinezuma Kavari. Denne ansettelsen er et skritt mot bedre organisering da det så langt har vært få ansatte og noe uklar ar-beidsfordeling. Det er også ansatt 14 feltar-beidere på deltid. Å ha nok ansatte i felt, altså ute blant medlemmene er viktig for å sikre medlemsmedvirkning og å implementere prosjekter i landsbyene.

Andre saker det jobbes med nå er å etablere en vei som kan brukes året rundt for flere av landsbyene i området rundt Epupa. Veien blir ca 10 km lang og HIPO samarbeider med kontoret for bygdeutvikling i gjennomførin-gen av prosjektet. Det andre prosjektet er å rense og deretter gjerde inn en brønn og en demning for å sikre rent vann til 28 hus-stander og Røde Kors bistår med transport og teknisk kompetanse. Begge prosjektene er såkalte ”Food for work”. Det vil si at HIPO og samarbeidspartene bidrar med verktøy, materialer og mat mens landsbyboerne utfø-rer selve arbeidet.

Styret vedtok nylig flere små prosjekter som har kommet inn fra de lokale komiteene som sammen med en oppussing av HIPOs kon-torlokale i Opuwo vil holde de ansatte travelt opptatt i lang tid fremover.

HIPO i AngolaNår det gjelder etableringen av HIPO i An-gola kan man vise til fremskritt. Det ble holdt et seminar i siste halvdel av 2008 og de siste månedene har det vært flere møter med kon-taktpersoner på Angolansk side. Det er alli-kevel en del utfordringer som for eksempel at

de ikke har mobildekning de fleste steder og at transport er vanskelig å oppdrive. Når de lokale lederne skal være involvert i hele pro-sessen gjør det også at fremdriften ikke er all-tid er optimal. Det er allikevel planen å sende over feltarbeidere for å informere, bidra i prosessen med etablere et interimstyre og re-kruttere medlemmer i løpet av få måneder. På angolansk side har det vært gjort lite i forhold til å sikre utdannelse for de urfolksgruppene HIPO representerer. Det er ikke produsert lærebøker på Otjiherero, verken for å utvikle skrive- og leseferdighetene eller i andre fag, og kun få av lærerne snakker språket. Namibiaforeningens prosjektkoordinator i Kunene, Harald Ekker, besøkte Angola i april for å etablere kontakter med potensielt viktige samarbeidpartnere. Han møtte repre-sentanter fra utdanningsdepartementet for å sondere terrenget for videre samarbeid og fikk tilbakemelding på at dette området skulle få høyere prioritet. Grunnen til lite var gjort var manglende kompetanse på Otjiherero og urfolksgruppene generelt, og dette hadde sinket arbeidet. Med dette som bakgrunn ble erfaring og kompetanse fra Namibia ønsket velkommen i det videre arbeidet og HIPO arbeider videre med å etablere HIPO i An-gola.

10

11111111

Vinnere i dag -hva med fremtiden?Hehe Zang er fra Kina og fullførte våren 2009 en mastergrad i Internasjonale Miljø-studier ved Universitetet for Miljø- og Bio-vitenskap på Ås. Hun har lang erfaring fra arbeid i en kinesisk miljørganisasjon, Friends of Nature. I 2008/2009 oppholdt hun seg i Indre Mongolia for feltarbeid til sin master-oppgave om landrettigheter og miljøproble-mer. 26. Mai 2009 presenterte hun sitt arbeid i Internasjonalt INFOsenter på Elverum og artikkelen er et kort sammendrag av hennes arbeid.

På tross av Kinas økonomiske vekst ser man en økende uro for at den samme veksten kan føre til miljøødeleggelser. I den selvstendige regionen Indre Mongolia ser man en utvik-ling hvor det sårbare miljøet stadig må lide under introduksjon av storskala, mekanisert landbruk og industriell forurensing idet ur-baniseringen og industrialiseringen brer om seg.Utviklingen i Indre Mongolia har påført en

befolkning som lider under fattigdom og sult store endringer, som blant annet privatisering av de store gresslettene tradisjonelt brukt til beite for de store kvegflokkene. Å overføre beitemark til jordbruksareal er en gammel metode for å utnytte ressursene bedre, men den har gang på gang vist seg å være ødeleg-gende for miljøet. Både den kinesiske stat og det mongolske selvstyret er klar over verdi-ene knyttet til gresslettene, allikevel forsetter utviklingen med modernisering og urbanise-ring.Indre Mongolia var tradisjonelt benyttet som beiteområde og leveområde for bønder som stammer fra de ulike mongolske grup-pene. Med introduksjonen av kommersielt landbruk og overgangen fra felleseid land til statseid og gruppeeid land har de store gress-slettene brukt til beiting blitt fragmentert og forstyrret den tidligere, bærekraftige bruken av området. Store deler av befolkningen i Indre Mongolia er bønder som driver med hester, småfe og

storfe. De levde tidligere som nomader, men er i dag mer å regne som bofaste. De store gresslettene, en av innbyggernes viktigste res-surser, blir utnyttet av personer og bedrifter utenfra med mye kapital som kun er inter-essert i kortsiktig profitt. Få har utdannelse, noe som i tillegg til andre kulturelle og sam-funnsmessige grunner gjør de å regne som marginaliserte og de har lite å stille opp mot kapitalismens krefter og en mer moderne verden. Utdanning, tap av deres nomadiske tradisjo-ner og en økende tilgang til penger har skapt et generasjonsgap blant innbyggerne i Indre Mongolia. Det er knyttet stor usikkerhet til hva slags forvaltning av Indre Mongolias gressletter som vil gi de beste vilkårene for innbyggerne i fremtiden siden man allerede ser visse signaler på at moderne bønder eks-kluderer de andre.

Ved ønske om å lese oppgaven i sin helhet vil den bli å finne ved Universitetsbiblioteket på Ås.

Tekst: Kirsten Bjerkestrand

11




Nyae Nyae landsbyskolene- 15 år med morsmålsopplæring i et urfolkssamfunnTekst: Cwisa CwiOversatt fra engelsk av Svein Ørsnes

Rektor Cwisa Cwi var i desember 2008 på en konferanse i Australia hvor temaet var utdan-ning knyttet til urfolk. Han presenterte der noen av de erfaringene som er gjort i Nyae Nyae landsby skolen , som er en del av det utdanningsprogrammet Namibiaforeningen støtter i Tsumkwe, Namibia. Cwisa Cwi er Ju|’hoansi san. Han er den første kvalifiserte læreren fra denne folkegruppa og har vært rektor ved Nyae Nyae landsbyskole siden 2006

Nedenfor er et kort sammendrag av det innlegget han holdt på konferansen. Hele innlegget samt et bidrag fra Jennifer Hays vedrørende den samme skolen vil snart være tilgjengelig på vår hjemmeside.

Skolen ble startet i begynnelsen av 1990 årene og var resultatet av en samlet innsats fra lokale ngo’er, antropologer, internasjonal donorer og det namibiske utdanningsdepar-tementet. Utgangspunktet var at namibiske

Cwisa Cwi, rektor ved Nyae Nyae landsbyskolene foran skiltet til en av sine skoler, Nhoma landbyskole. Foto: Kirsten Bjerkestrand

myndigheter tillot ukvalifiserte lærere med tilhørighet til Jua|’hoansi. I dag har skolen 174 elever, noe som er mer enn en fordobling siden 2003. Skolen, som består av 6 enheter har som målsetting å tilby utdanning i de tre første årene av barneskolen så tett til barnas bosettinger som mulig. Skolene ligger mel-lom 40 og 60 km fra landsbyen Tsumkwe.

Hovedmålene ved skolen er:Å undervise på morsmålet Ju|’hoansiÅ utdanne Ju|’hoansi lærere slik at de kan skolere sitt eget folkÅ utvikle relevante fagplaner og mate-riell i samarbeid med de lokale boset-tingeneDer det er ønsket, etablere nye skoler slik at barna kan bo og leve i sitt eget lokalsamfunnÅ gi Ju|’hoansi barn muligheten til å fortsette utdanningen sin i 4 klasse som trygge og kritisk tenkende elever.

Enhetene ligger langt fra allfarvei, noen kan bare bli nådd med firehjulstrekker. Skolen er nå en del av myndighetenes skolestruktur og rektor har anledning til å besøke enhetene minst en gang i mnd. I dag er det 11 lærere ved skolen, ikke alle er Ju|’hoansi men alle er san og alle er vokst opp i området og snakker det lokale språket.

Mange er i ferd med å ta utdanning som læ-rere, Basic Education Teachers Diploma, an-dre gjennomfører grunnleggende Instructio-nal Skills Certificate. De må bruke feriene sine til å følge disse etterutdanningstilbudene siden de også fungerer som full tids lærere.

Myndighetene har gitt disse lærerne opptak på spesielle vilkår for å sikre at noen med de-res bakgrunn får lærerutdanning.

Skolen har flere utfrodringer, en er matsitua-sjonen. Elevene får maisgrøt en gang om da-gen sponset av myndighetene, foreldrene må imidlertid ut av bosettingen for å sanke mat og da tar de gjerne barna med.

Det er vanskelig å sikre vanntilførselen, ele-fanter bryter i sund pumper eller ødelegger vannhull og grønnsakshager. Transport for elever som ikke bor i de bosetningene som skolen ligger i har vanskelig for å komme til skolen, det er både avstand og ville dyr som gjør det vanskelig. Lærerne har også proble-mer med å sikre seg forsyninger både til sko-

12

13131313

Ulovlig bosetting og beiting i Nyae Nyae allmenningTekst: Kirsten Bjerkestrand

len og til seg selv.

Mange foreldre prioriterer ikke skolen, og er ikke interessert i å bidra med sin kunnskap om lokale tradisjoner og egen kunnskap. Det jobbes kontinuerlig med foreldrenes hold-ning til skolen.

Målsettingen om å få elevene til å fortsette skolegangen utenfor bosettingene har vist seg vanskelig å nå, men de siste årene har vist en positiv utvikling det er nå 3 elever i sjette klasse 6 i femte og 21 i #erde klasse Dette er kanskje ikke store tall men for lokalsam-funnene er de viktige. Vi har ansatt en ung Ju|’hoansi San som bor sammen med barna i Tsumkwe og fungerer som motivator og om-sorgsperson.

Nyae Nyae allmenning var den første allmen-ning som ble opprettet i Namibia og har len-ge blitt sett på som det opprinnelige området for Ju/´hoansi san som utgjør majoriteten av befolkningen i allmenningen og som fortsatt lever delvis tradisjonelt. Ju/´hoansi i Nyae Nyae allmenning drar mange fordeler av at de stor medbestemmelse og er fortsatt i stor grad avhengig av naturressursene i området. Den tradisjonelle bruken av området baserer seg på sanfolkets livsstil og har derfor bevart mye av artsmangfoldet i allmenningen, blant annet mange av Namibias viktige ville dy-rearter. Ju/´hoansi bruker ressursene til mat, medisiner og til å generere inntekt. Dette gjør de på en bærekraftig måte, noe som må ta æren for at området ikke har vært utsatt for miljøødeleggelser. Et gjerde som markerer den sørlige grensen til allmenningen markerer også ”the red line” som skal skille det nordlige Namibia fra det sentrale og sørlige Namibia. Den ble eta-blert i 1960-årene for å begrense spredning

a sykdommer på husdyr, spesielt munn og klovsyke. De siste ukene har det vært flere oppslag i media om ulovlige ødeleggelser av dette gjerdet og både buskap og mennesker fra Gam-området har flyttet inn og bosatt seg ulovlig i allmenningen. Dette er åpenbare brudd på Namibias lover som gjelder landret-tigheter, bosetting, beskyttelse av dyrelivet og naturressursene. Situasjonen truer levebrødet til Ju/´hoansi og det rike artsmanfoldet i om-rådet. Den ulovlige innflyttingen øker også risikoen for utbrudd av munn og klovsyke i området og kan virke ødeleggende på Nami-bias eksport av storfekjøtt. Sanfolket i Namibia er en marginalisert fol-kegruppe som ofte blir utfordret av andre folkegrupper, som i denne saken. Situasjonen som nå har oppstått viser tydelig en mangel på forståelse for sanfolkets livsstil og hvor-dan de er avhengige av naturen. En vanlig oppfatning er at siden sanfolket ikke utnyt-ter landet til storskala landbruk er det ikke utnyttet maksimalt og bør gjøres tilgjengelig

for andre driftsmåter. Beiting i stor skala og rydding av krattskog vil påføre naturressurse-ne store skader og medføre en økt risiko når det gjelder økonomisk sikkerhet og matsik-kerhet for Ju/´hoansi. I tillegg vil det føre til nedgang i viltpopulasjonen som igjen vil føre til nedgang i turisme og jegere som kommer for å jakte. Begge disse elementene er viktige inntekstkilder for allmenningen.Dagens situasjon har utviklet seg til et sta-dium hvor det vil ta flere år å rette det opp igjen. Mangel på innblanding fra myndighe-tens side er en av årsakene til at situasjonen har oppstått og de oppfordres nå på det ster-keste til å rette opp sine feil og sørge for at de som har begått ulovlige handlinger får merke konsekvensene.

Artikkelen er basert på en pressemelding fra Working Group of Indigenous Minorities in Southern Africa (WIMSA), Legal Assistance Centre (LAC) og Nyae Nyae Development Fo-undation of Namibia.

San

Urfolk som holder til i Sør-Afrika, Botswana, Angola og Namibia.I Namibia bor de i dag spredt over hele landet med den største konsentrasjonen i Tsumkwe i Otjo-zondjupa regionen og utgjør ca 38 000 mennesker. Opprinnelig et jeger- og samlerfolk som fortsatt delvis lever tradisjonelt, andre jobber i dag som gårdarbeidere eller lever av jorbruk. Namibiaforeningen er i samarbeid med namibiske myndigheter involvert i å bedre skolesituasjo-nen og morsmålsopplæringen i Tsumkwe. En av de fattigste og mest marginalisert gruppene i Namibia i dagOver 80% av sanfolket er fratatt deres forferdes land og områderI 2005 vedtok Statsministerens kontor San Development Program for å hjelpe sanfolket ut av fattigdom.WIMSA, Working Group for Indigenous Minorities in Southern Africa, jobber for sanfolkets rettighe-ter på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå.

Kilder: WIMSA, og IWGIA 2008: The indigenous world 2008

13




Namibia setter spor

BakgrunnPer i dag har Namibiaforeningen samarbeid med sju norske høgskoler: Gjøvik, Hedmark, Lillehammer, Oslo, Sør-Trøndelag, Volda og Østfold, og i 2008 sendte vi i alt 86 studenter til Namibia på praksis eller feltarbeid. Et-ter som rundt 700 norske studenter har hatt praksis eller feltarbeid i Namibia siden 1996, søkte vi i #or Norad om midler til å foreta en spørreundersøkelse om betydningen av stu-dentenes opphold i Namibia.

Til å begynne med dreide oppholdet seg om fire til seks uker, men nå er det mest vanlig at studentene er i Namibia i tre måneder. Foreningen har avtaler med høgskolene og får kompenasjon for arbeidet det innebærer å legge til rette for og følge opp studentene. Dessuten holder vi et dagskurs for samtlige studenter som skal av sted. Kurset innehol-der forelesninger om blant annet namibisk historie og sosiale forhold samt praktiske og etiske problemstillinger i møte med en frem-med kultur.

Studentene har praksis på ulike steder i Na-mibia. I hovedstaden Windhoek er alle syke-pleier-, ergoterapi- og radiografstudentene samlet på byens sykehus, etter bestemmelse fra namibiske myndigheter. Der er også grup-per av barnevernstudenter og sosionomer på en skole for døve, et rehabiliteringssted for førstegangskriminelle og et prosjekter for ga-tebarn og andre utsatte barn. I Otjiwarongo er førskole- og allmennlærerstudenter fra Høgskolen i Oslo. Elverums vennskapsby, Tsumeb, tar imot førskolelærer- og allmenn-lærerstudenter fra Høgskolen i Hedmark samt sosionomstudenter fra Høgskolen i Lillehammer. Til Oshakati/Ongwediva drar ergoterapistudenter fra Høgskolen i Oslo til en bedrift/verksted ledet og drevet av fysisk funksjonshemmede, og barnevern/sosionom-studenter fra Høgskolen i Lillehammer til en skole for døve og blinde.

Det er Namibiaforeningens oppgave å finne egnede praksisplasser i Namibia og etablere kontakten mellom institusjonene og hver en-kelt avdeling på høgskolene samt sørge for at de skriver og undertegner avtaler. Slike av-taler må begge parter kunne vise til overfor namibiske myndigheter.

Sammendrag av undersøkelsenVi valgte å sende spørreskjemaet til studenter som var i Namibia i tidsrommet 1998 – 2008. Av 540 utsendte skjemaer fikk vi 86 svar. 22 studenter svarer ja på at oppholdet i Namibia har påvirket videre utdanningsvalg, mens 60 svarer nei. Når det spørres om oppholdet i Namibia har påvirket deres yrkesvalg, svarer 25 ja og 58 nei.

På spørsmålet om oppholdet i Namibia hadde en verdi utover det en praksisperiode i Norge ville ha gitt, svarer 84 ja og ingen nei. 39 sva-rer for eksempel at de har fått et nytt per-spektiv på ting og økt kulturforståelse, mens 16 understreker at de lærte mye om seg selv, om sterke og svake sider og at de vokste både faglig og personlig under oppholdet.

Hele 77 svarte ja på om oppholdet har hatt betydning for engasjement, verdisyn og even-tuelle handlinger i etterkant, mens 6 svarte nei. Av de seks var det én som begrunnet det med at vedkommende var engasjert på for-hånd.

KonklusjonVurdert ut fra svarene på spørreundersøkel-

sen, kan en slå fast at studentenes opplevelse og erfaring med praksis/feltarbeid i Namibia er altoverveiende positiv. Den er en klar indi-kasjon på at hvor viktig det er å fortsette å gi norske studenter mulighet for å bli eksponert for namibisk arbeidsliv og kultur. Det at de tilbringer store deler av oppholdet i samspill med kolleger i samme fagfelt, men med til dels andre sosiale og etiske koder enn de er vant til, utvikler studentene i stor grad på det personlige plan, i variert grad på det faglige.

Uttalelsene fra studentene viser at mange ble inspirert til videre utdanning for å kvalifisere seg for arbeid i en bistandsorganisasjon med mulighet for å gjøre en innsats andre steder i verden, arbeide med innvandrere eller andre flerkulturelle i Norge. Mange skriver også at de er blitt mer tolerante, imøtekommende, nysgjerrige og åpne overfor nye landsmenn og bruker erfaringene fra Namibia aktivt i sitt nåværende yrke.

I nært samarbeid med høgskolene og deres partnere i Namibia vil Namibiaforeningen fortsette å utvikle og perfeksjonere forbere-delser og tilrettelegging også for framtidige studenter.

Tekst: Birgit Andresen

Ann-Therese Dalbakk og Hans Ulberg hadde praksis ved St. Andrews Primary School i Windhoek i 2006.Foto: Ann-Therese Dalbakk

14

15151515

Bli medlem i NamibiaforeningenNavnAdresse

Ja, jeg ønsker å motta nyhetsbrevet elektronisk

E-post adresse

Skjemaet sendes Namibiaforeningen, Sven Morens veg 7, postboks 369, 2403 Elverum.

Oppland fylkeskommune gjorde i forkant av vedtaket et grundig arbeid med å kartlegge eksisterende samarbeid med kommuner i Oppland og regioner i Sør. Alternativene ble presentert for internasjonal komité som en-stemmig vedtok å arbeide videre med Nami-biaforeningen og Otjozondjupa.

Det er flere områder hvor Oppland Fylkes-kommune og Otjozondjupa kan utvikle et samarbeid. I Otjozondjupa, og da spesielt i Tsumkwe, er miljøutfordringene store. På området klima- og miljøhensyn kan Oppland fylkeskommune bidra på området informa-sjonsinnhenting og spredning av kunnskap i tillegg til hvordan sikre målgruppens medvir-king til, og medbestemmelse over tiltak som

Nytt samarbeid med Oppland Fylkeskommune

vil berøre dem direkte eller indirekte.

Et annet sentralt område er demokratibyg-ging. Oppland ha rlang erfaring innen natur-forvaltning og kan bidra med viktig kompe-tanse innen dette feltet, mens Otjozondjupa kan bidra med sin erfaring knyttet til ledelse og administrasjon av nasjonalparkene.

Både Oppland Fylkeskommune og Namibia-foreningen er opptatt av at dette blir et sam-arbeid mellom to likeverdige parter med en toveis strøm av kunnskap, kulturforståelse og erfaring. I den første perioden vil Namibia-foreningen være et veldig viktig mellomledd i arbeidet med å stable på beina et samarbeid som fungerer. Namibiaforeningen vil bidra med kompetanse på Namibia og Nord/Sør-spørsmål generelt, praktisk tilrettelegging og rådgivning samt å bruke sine kontakter i Na-mibia for å få samarbeidet i gang. Det er ikke bare i Namibia Namibiaforenin-gen vil bidra til samarbeidet. Vi har allerede

gode kontakter mot Oppland gjennom sam-arbeid med Høgskolen i Gjøvik og Høgsko-len i Lillehammer. Hvert år er studenter fra begge høgskolene i Namibia i praksis og i den forbindelse gjennomfører de et femtimers kurs i Namibiahuset. I tillegg samarbeider vi tett med Forut, bistandsorganisasjon som holder til på Gjøvik, om Skoleløpet. Målet er at elever gjennom informasjon og en utesko-ledag får økt innsikt i og forståelse for hvor-dan bistandsorganisasjoner arbeider konkret med FNs tusenårsmål.

Hedmark Fylkeskommune har samarbeidet med Namibiaforeningen gjennom flere år og har allerede politiske og administrative kontakter i Namibia. Å bruke erfaringen fra Hedmark vil være nyttig for Oppland i arbei-det med å etablere kontakter i Otjozondjupa i tillegg til at det kan være områder hvor de to fylkeskommune kan samarbeide i det in-ternasjonale arbeidet.

Tekst: Kirsten Bjerkestrand

Fylkesutvalget vedtok 21. april at Oppland fylkeskommune skal en-gasjere seg i et internasjonalt sam-arbeid med regionen Otjozondjupa i Namibia.

15

Ja, jeg ønsker å bli medlem av Namibiaforeningen for kr. 250 i året

Adresse

www.namibiaforeningen.no «KUNNSKAP OG VENNSKAP»

Kontaktinformasjon:Postadresse: Pb 369, 2403 ElverumBesøksadresse: Sven Morensv 7, 2408 ElverumTelefon 62 41 36 [email protected]

Svein Ørsnes, daglig leder Tlf 934 85 814 - [email protected] Bjerkestrand, info- og markedsansvarlig Tlf 934 85 813 - [email protected] Østlie, økonomiansvarlig Tlf 934 85 812 - [email protected]

Kontor/gjestehus i Windhoek:[email protected] 00264 61 220082

Du kan gi Namibiaforeningen spillemidlerNå kan du støtte Namibiaforeningen samtidig som du spil-ler hos Norsk Tipping. Ordningen kalles Grasrotandelen og gir deg mulighet til å velge ett lag eller én forening som får fem prosent av beløpet du spiller for. Namibiaforeningen er registrert i frivillighetsregisteret.

Det eneste som kreves er at du er registrert spiller. For å lese mer om grasrotandelen og hvordan du kan reigistrere deg, gå inn på www.grasrotandelen.no eller oppsøke en av landets mange kommisjonærer for Norsk Tipping.

Namibiaforeningens organisasjonsnr. er 970345205

Handle gavene dine i Namibiabutikken på ElverumNamibiabutikken drives etter et ønske om en verden hvor godene er mer rettferdig fordelt. Handel er viktig i denne sammenhengen, og-butikken selger varer fra den tredje verden i tråd med konseptet rettferdig handel, inklu-

dert varer fra Max Havelar.

Namibiabutikken har klare retningslinjer mot barnearbeid og mener at etikk og butikk kan forenes.

Åpningstider:mandag-fredag 11.00-16.00lørdag 11.00-14.00

Velkommen til en hyggelig handel!

Den ukjente siden av turistparadiset Ko Lanta i Thailand

Documents

Transcript of Den ukjente siden av turistparadiset Ko Lanta i Thailand