Å nærme seg Francis Bacon

AGORAJOURNAL for METAFYSISK SPEKULASJON

Nr.2/95 13.årgang

Redaksjon:Espen Hammer, Frode Helland, Egil Hjelmervik, Terje Kvilhaug,

Ingeborg W. Owesen, Geir 0. Rønning,Thor Inge RØrvik (ansv.), Espen Søbye, Arnflnn Aslund

Redaksjonsråd:Åge Wifstad, Viggo Rossvær (Tromsø)

Olav Gundersen , Truls Wyller (Trondheim)Georg Johannesen, Arild Utaker (Bergen)

BjØrn Qviller, Arne Melberg, Dag østerberg (Oslo)

Redaksjonens adresse:AGORA, H.Aschehoug & Co, Postboks 363 Sentrum, 0102 Oslo

Abonnement:Abonnementspris: Årsabonnement: kr. 150,- Institusjoner kr. 200,-Alle henvendelser og forespørsler om abonnement, enten det gjelder bestilling, adresseforandring, klager eller andre ting, rettes til:

Forlagssentralen, Tidsskriftavd., ER. 150, 1001 Oslo.(For bestilling av abonnement og gamle nummer se siste side)

Utgitt med støtte fra: Norges Forskningsråd

Forside: Studie av Paul van Somer(National Portrait Gallery)

Sats: typer & tall asPrinted in Norway

ISSN 0800 7136ISBN 82-03-17603-8

Agora nr. 2-1995

Innhold:

Christopher Norris: Hulens nye idoler: ontologisk relativisme,anti-realisme og fortolkningsteori 3

Amfihn Åslund: Å nærme seg Francis Bacon 72Franeis Bacon: Essays 111Francis Bacon: Hulens idoler (fra Novum Organum) 124

Debatt:

Frode Bjørdal: Kontra Asheim om vaghet 140Olav Asheim: Vage objekter enda en gang 144

Bokanmeldelser:

Jørgen Sandemose: Trond Berg Eriksen, Undringens labyrinterTore Ferner: Ernst Cassirer, Kutturvitenskapenes logikk 189Ståle R.S.Finke: Maurice Merlean-Ponty, Kroppens fenomenologiTorstein Nilsen: Jean-François Lyotard,

Lessons on the Analytie of ihe Sublime 195Erik Bjerck Hagen: Arild Linneberg, BastardforsØk 201Kamilla Aslaksen: Toril Hansen og Anne Holden Rønning (red.),

Tekster av Mary Wollstonecraft mil. 206Stein SundstØl Eriksen: øyvind Østerud, Hva er nasjonalisme? 217

151

192

AGORANR2195 1

Arnfinn Åslund

Å nærme seg Francis Bacon

I

Georg Johannesen har et sted skrevet at kampen mot Bacons fire idoler alltider nødvendig og forgjeves. Romslig tolket kan den tesen sta som motto fortidsskriftet Agoras samlede utgivelser. Alt der har vi en tilstrekkelig grunn til ata foross Francis Bacon (1561-1626)1 alminnelighet og hans idollære i særdeleshet.

Under forberedelsene til dette nummeret dukket det opp enda en grunn: FraChristopher Norris fikk vi en artikkel til oversettelse som pa engelsk hadde tittelen New idols of ihe Cave. En slik tittel bringer tankene hen til Platon oghans hulelignelse, men ogsa til Francis Bacon som fremstiller sin erkjennelseskritikk i form av en lære om fire typer idoler hvorav «the idols of the cave»er den ene typen.

Platon har allerede fått en viss oppmerksomhet i Agora, men Francis Baconer knapt blitt nevnt pa tross av at alle er enige om at han er en viktig figur badei filosofi- og litteraturhistorien. Redaksjonen fant tiden inne til a besinne segen smule pa Bacons bidrag til menneskehetens fremgang. Selv om Bacon ikkenevnes i selve artikkelen til Norris, er Bacon-avdelingen i dette nummeretogsa ment som et apropos til den. Tittelen alene New Idols of ihe Cave kanforsavidt like gjerne henspille pa Platon som pa Bacon, men Bacon forsøkerfaktisk a inkorporere Platon i sin idollære. Derfor slar vi to fluer i en smekknar vi trekker fram Bacon til fordel for Platon.

Vi skal se et eksempel pa hvordan Bacon relaterer sin tenkning til Platon. Isin Narural aud Experimenral History for the Foundation of Philosophy fra1622 kritiserer Bacon filosofene pa en mate som tangerer den berømte fremstillingen av idollæren i Novum Organum ‘fra 1620. Selv om Bacon uttrykkelig tar avstand fra Platon flere steder, trekker han i dette arbeidet frem Platonshulelignelse for a understreke sitt eget poeng. Ved sin filosofiske rev.italisering

72 AGORANR.2/95

Å NÆRME SEG FRANcI5 BACON

av hulemetaforen plasserer Norris seg i en sterk tradisjon som bade teller Platon og Bacon. ‘La oss se hva Bacon skriver i 1622. Etter a ha beklaget seg overalle de vidt forskjellige filosofiske retninger (*sects’) som alle er gale, fortsetter han slik (kursiveringen er min):

Men er dette egentlig noe å undre seg over, som om det ikke alltid vilvære utallige sekter og meninger av denne ty,pen? Det er ennå ikkeog vil heller aldri bli satt sluttstrek for dette. En fanges av én ting enannen av noe annet, hver har sitt favorittpåfunn. Av rent og åpent lysfinnes det ingenting, hver og en filosoferer utfra de sma avlukkene isin egen innbildning, som utfra Platons hule.

Dette er tragisk. «Teorimangfoldet» representerer et vanvittig slØseri. Det erbortkastet arbeid. Bacon var overbevist om at det fantes én sikker vei a gå,nemlig hans egen. I teoretiske spørsmål er han antipluralist. Bare forskningenheretter vil følge hans metode, vil menneskene til slutt erhverve seg viten omalt det er mulig å vite noe om. Filosofene har vært opptatt av å besverge sineegne tilfeldige og konkurrerende projeksjoner framfor å åpne seg for hvordanvirkeligheten faktisk er. Disse filosofiske feiltagelsene bunner i idolene.2

Med menneskesinnets idoler (lat. idola mentis, eng. idols of the mmd)mener Bacon det samme som menneskenes vrangforestillinger. De vanskelig-gjør en korrekt erkjennelse av virkeligheten og rammer ikke bare den hverdagslige og omtrentlige tenkningen, men ogsa vitenskap og filosofi. For akunne etablere en sikker vitenskap ma først idolene ryddes av veien. Hvordandette skal skje forklarer Bacon i Novum Organum fra 1620. Dette kommer vitilbake til.

I Dette verket er sentralt i den foreliggende fremstilling. Det finnes i en rekke utgaver.Jeg har brukt Fulton H. Andersons utgave som baserer seg på standard-utgaven tilSpedding, Ellis og Heath fra 1863: Francis Bacon: The New Organon and RelatedWritings, Indianapolis 1960. Henvisninger i teksten blir gitt bare til nummeret på aforismene.

2 I dette nummeret presenterer vi et utvalg Bacon-tekster, hvor vi foruten noen av hans

essays også tar med en ny oversettelse av hans lære om de fire idoler.

AGORANR.2/95 73

T.

r

:1:1

ARNFINN ÅSLUND Å NÆRME SEG FRANCIS BACON

II

I dag er Francis Bacon en av de mindre kjente filosofer. Det er på sin plass atrekke frem noen opplysninger om hans liv. Francis Bacon ble født i Londonden 22.~ januar 1561 av velhavende foreldre. Faren, Sir Nicholas Bacon, varLord Keeper of the Great Seal. Det vil si at han hadde det kongelige rikssegl iSin forvaring. Dette seglet ble brukt til a besegle alle statsakter, og med tittelenfulgte politisk innflytelse. Han var en av Elizabeths nære rådgivere4 og haddeofte dronningen pa besøk i sitt hjem. Dette betyr ikke at familien var av gammel høyadel: Selv om Francis fikk hoffetiketten inn med morsmelken, haddehan særlig i yngre ar noe av oppkomlingens umodne preg. Han forventet athan skulle få lønn og forfremmelse etter evner og fortjeneste, han forsto ikketil fulle at det var like viktig å væie av edel byrd.

Moren var lady Anne Cooke, datter av en høyt ansett lærer ved hoffet. Hunvar selv en lærd dame som ved siden av a beherske modeme språk som tysk,fransk og spansk, brevvekslet med biskopen på latin, og hun skrev deler av sinprivate korrespondanse på gresk slik at nysgjerrige postmenn ikke skulle forstå hva brevene handlet om. Litteraturhistorien kjenner et par oversettelser frahennes hand.

Francis utmerket seg tidlig som et godt hode. 12 ar gammel ble han sendt tilTrinity College ved universitetet i Cambridge. Etter bare tre år ble han tatt utav Universitetet for å arbeide ved den engelske ambassaden Frankrike. Detteoppholdet ved Cambridge var egentlig hele Bacons akademiske karriere. Veduniversitetet lærte han a få avsmak for den skolastiske tradisjonen i alminnelighet og for kronidioten Aristoteles i særdeleshet. Selv om universitetene var iendring på grunn av reformasjonen, var de altfor konservative til at de kunneha plass for en egensidig mann som ville tenke nytt. Oppholdet i Frankrikevarte i tre ar (1576-79). Ved siden av a lære det franske hoffet a kjenne, varhan stadig på reisefot i et Frankrike som var herjet av religionskriger.

Francis var 19 ar da faren døde 70 ar gammel av forkjølelse. Testamentetvar så ufordelaktig for Francis sitt vedkommende at han med farens død nærmest ble satt på bar bakke. Han begynte en lang og ærgjerrig kamp for a fa et

Noen kilder oppgir2l.For å få et visst inntrykk av hvor viktig dette embete var, kan vi nevne at mange årsenere, da Francis selv var blitt Lord Keeper, ble han betrodd ansvaret for de løpendeforretninger mens kongen var borte på reise i Skotland.

embete som kunne sikre ham et godt utkomme. I sin unge alder hadde han altrukket å legge seg til dyre vaner. Han bestemte seg også tidlig for at hansegentlige livsinnhold måtte ligge i filosofien. Hans kall var å reformere vitenskapen. Det var avgjørende at han fikk en stilling som både ga høy inntekt ogsamtidig fristilte ham mest mulig til teoretisk arbeid. Dette siste gjorde at hanetterhvert kunne være litt halvhjertet i forhold til sine embetsplikter.

Likevel steg han i gradene. Først skaffet han seg en juridisk utdannelse. I1583 ble han 22 år gammel valgt inn i pariamentet hvor han ifølge Ben Jonson«hersket når han talte’>, og Jonson fortsetter: «Intet menneske besatt i høyeregrad sine tilhøreres velvilje’>. Etter Bacons smak gikk det ikke fort nok oppover, men til slutt nådde han toppen da han 57 år gammel ble utnevnt til Lord•Chancellor 11618. Det var statens høyeste sivile embete og ga en årsinntekt på16.000 pund. Dette ga Bacon råd til å ha 74 mannlige tjenere (kvalerer, kammerherrer, pager, prester, skrivere, kusker, lakejer osv.). I tillegg hadde fruenen egen tjenerstab. Snart fikk han nå tittelen baron av Verulam og deretter viscount av St. Albans.

Personlig økonomi var ikke lordkanslerens sterkeste side — i 1598 haddehan faktisk blitt arrestert og satt i gjeldsfengsel — og han var vant til å leve flerear på forskudd. Dette var en av årsakene til hans fall. På den tiden var det vanlig at embetsmenn mottok «gaver’> fra folk som hadde saker på gang. Baconvar muligens litt ivrigere enn sine kolleger til å motta slike «gaver’>. Dessutenhadde han skaffet seg mange fiender. I rettssalen og andre steder utøvet Baconen effektiv talekunst, som han pa tross av advarsler ikke klarte a mildne. Mektige menn ventet på et paskudd til å ramme ham. Det endte med at han bleanklaget for korrupsjon. Han mistet sitt embete og ble dessuten dømt til bøter(40.000 pund) og fengselsstraff «så lenge det behaget kongen». Etter to døgn iTower ble han imidlertid sluppet fri og pengene ble aldri innkrevd.

I 1621 var han som sekstiaring «fritatt» for sine embetsplikter, og selv omhan na måtte venne seg til en lavere levestandard, kunne han konsentrere segom sitt filosofiske forfatterskap. Han levde enda fem ar og disse var megetproduktive. Det knytter seg en anekdote til hans død. Han forsøkte a finne utom kjøtt kunne konserveres ved hjelp av snø. Under dette eksperimentet pådrohan seg en sterk influensa som han ikke kom levende fra. I sine Kalenderhistoner har Brecht gitt en vakker utforming av denne anekdoten om Bacons sisteeksperiment, som ifølge Bacons egen nedtegnelse «var vellykket’>. Ved sindød 9. april 1626 hadde han en gjeld på 20.000 pund. Det hører vel ogsa medtil historien at hans enke giftet seg med en av tjeneme mindre enn tre uker etter

74 AGORANR.2/95 AGORA N1t2195 75

ARNFINN ÅSLIJNO Å NÆRME SEG FRANCIS BACON

dødsfallet. Ekteskapet hadde i sin tid gitt Bacon en liten medgift, men dethadde ikke gitt ham noen barn. Ekteskapelig elskverdighet skal ikke ha værthans sterke side.

På grunn av korrupsjonssaken — men ikke bare den — har Bacons ettermælevært noe tvetydig. Hans streben etter makt og luksus, hans blendende begavelse og store produktivitet, hans litt tvilsomme moral — disse egenskapene hargjort at det i ettertiden har heftet noe nesten demonisk eller faustisk til hansnavn. Typisk er Alexander Popes karakteristikk av Bacon som «the brightest,wisest, meanest of mankind’>.

BerØmt er diskusjonen i forrige århundre om hvorvidt det var FrancisBacon som skrev Shakespeares skuespill. Den mest bisarre av debattantenevar formodentlig Delia Bacon.5 En natt ble hun avbrutt av vaktmenn under etangrep på Shakespeares grav. 11857 ga hun ut et verk med tittelen The Phi!osophy of Shakespeare ‘s Plays Unfolded. FØr hun døde to år senere hevdet hun

å nedstamme fra Francis Bacon. Bacon skrev som ung en tekst om kodespråk.Med bakgrunn i dette har man forsøkt å dechiffrere et skjult budskap i Shakespeares verker.6 At denne debatten faktisk fikk et stort omfang sier noe omBacons stilling i engelsk historie.

Ekskurs: Regenter og hekser

Hegel regner Bacon som en av portene til den nyere tids filsofi. I et slikt perspektiv er det lett å legge for mye vekt på det som peker fremover mot vår tid.Det blir tydelig når man begynner å lese Bacon at det finnes ingen snarvei tilhans verden. Jeg vil gi noen få glimt fra hans intellektuelle miljø for å gi enviss pekepinn om den sammenheng han tenkte ut fra og ytret seg innenfor.

Umiddelbart er det nærliggende å trekke frem forfattere som Shakespeare,Sidney og Marlowe7 og vitenskapsmenn som Harvey og Gilbert. Men vikti

Se f.eks. 5. Schoenbaum: Shakespeare, ihe Globe and ihe World, Washington, DC.s183 og 187.

6 Debatten om dette kode-aspektet ved Bacon-Shalcespeare-problematikken rekapituleres av Graham Philips og Martin Keatman i The Shakes}’eare conspiracy , London1995. Se s50-63.Christopher Marlowe, forfatteren til Doctor Faustus, ble stukket ned med kniv i etverishus etter at man hadde funnet bevis for at han var med i en fritenkerklubb hvormedlemmene, ifølge jesuitten Robert Parsons, moret seg med å skrive det engelskeordet «God» bakvendt.

gere var kanskje geistligheten og hoffet. Vi vet at Elizabeth var en språkmektig kvinne som talte med utenlandske sendebud uten tolk og som oversatteBoethius fra latin og Euripides fra gresk. Men selv om dronningen nærmestvar en krypto-ateist uten religiøse anlegg som mente at det teologiske grunnlaget for tidens religionskriger dreide seg om bagateller, så var ikke tiden pregetav åpen debatt om religiøse spørsmål. Selv om Elizabeth ga pokker i teologien, visste hun meget godt at religion er politikk. Religionen ble behandletsom et viktig politisk spørsmål, dvs, med blodig alvor. Den forrige dronningen, «bloody» Mary Tudor, tok livet av flere hundre geistlige. Elizabethsstyre var mildere, men det tilspisset seg da pave Pius V ekskommunisertehenne i 1570. Fra katolsk hold ble det erklært at dronningens styre var imotGuds lov. Paven forbød undersåttene å adlyde hennes lover.

I 1581 erklære parlamentet at konvertering til katolisismen var å betraktesom høyforræderi. Jesuittene drev undergrunnsmisjon i England, og mangeble tatt og straffet med døden. Bacon skrev en pamfiett om en jesuittisk sammensvergelse niot dronningen. Striden mellom protestantisme og katolisismevar medvirkende til at den spanske armada ble sendt mot England. Religionvar både innenriks- og storpolitikk.

Bacon var hele livet en lojal prostestant. Hans mor var puritaner, og selv omhan ikke levde som puritaner selv, satte puritanismen preg på hans filosofi.Dronningen hadde forøvrig liten sans for puritanismen. Under Bacons studie-tid i Cambridge var hugenotten Peter Bare professor ved universitetet.

I 1587 ga Elizabeth ordre om henrettelsen av den katolske Mary Stuart,«Queen of Scots». Bacon hadde året før skrevet et brev til dronningen der hananbefalte en mer tolerant religionsprolitikk. Elizabeth dør i 1603. Under Elizabeths regjeringstid kommer det flere skrifter tilegnet henne fra Bacons hånd.Viktigst er kanskje minneskriftet etter hennes død. Elizabeth kunne ikke utståtanken på at hun skulle etterfølges av James Stuart, sønnen til Mary. Men detvar det som skjedde.

James var konge av Skotland fra han var 13 måneder gammel og regjertefra han var 17. Da han var 27 ble han også konge av England. Bacon forsøktestraks å innynde seg hos den nye kongen, av forskjellige grunner lyktes ikkedette i første omgang. For det første likte vel ikke kongen en mann som hylletden dronningen som hadde drept hans mor, selv om James ikke hadde noeegentlig personlig forhold til sin mor. Han var heller ikke katolikk slik hunvar. For det andre var kongen vennlig innstilt overfor Essex, som Bacon formelt sett hadde vært med på å sende i døden. Imidlertid ble Bacon, sammen

76 AGORANR.2J’95 AGORA NR.2)95 77

ARP4FINN ÅSLUNDÅ NÆRME SEG FRANCIS BACON

med tre hundre andre, slått til ridder av den nye kongen. Og det var James somtil slutt gjorde Bacon til Lord Chancellor.

På det personlige plan ble det aldri noe nært forhold mellom dem, slikBacon neppe hadde noe nært forhold til noen. Blant annet skyldtes dette at

ongen betraktet seg som en lærd mann. Denne lærdom ville han gjerne hanerkjennelse for. Han så seg selv som en konge etter gammeltestamentlig

mØnster. Bacon lot det vel skinne igjennom hva han mente om kongens lærdom.

Kongen skrev selv bøker og blant de mest særpregede var to han skrevunder sin regjeringstid i Skotland, dvs, før han arvet den engelske tronen etterElizabeth i 1603. Dette er Basilikon Doron, som er formet som en slags politisk handbok for hans sønn, og Dae~nonologie. Denne siste var ment som enhandbok for heksejegere, og slik ble den ogsa brukt. Boken kom ut i 1597,dvs, samme året som Bacons essays, og seks ar før kongen slo Bacon til ridder.

Denne kongelige Demonologien utgjør en del av konteksten for Bacons forfatterskap. James oppfattet det som sin hellige plikt å utrydde hekseriet, ikkebare heksene selv, men også deres kunder. Hans kamp mot hekseriet sto påsom verst da han var konge i Skotland. Mellom 1560 og 1600 ble det i Skotland brent 8000 hekser av en befolkning på ca. én million. Til sammenligningtok Elizabeth «bare» livet av 81. På en sjØreise holdt kongen på a forlise pågrunn av uvær8, han fikk det for seg at sjøen var forhekset. Fire mistenkte bletortureri så lenge og så grusomt at de til slutt tilsto. Den mest kjente var «troll-mannen» John Fain som ble brent i 1590 etter fryktelige pinsler. Det er rapportett fra en annen sak at kongen «satte stor pris på a være til stede ved forhørene». Dette var den regjeringssjef Bacon var henvist til.

I Denionologien skriver James bl.a. om heksenes evne til å forfiytte seg tildjevelens ønskede møtested:

En mate er den naturlige som er a ride, gå eller seile på naturlig vispå den tid da deres Mester kommer og kaller på dem. Og dennemåten er lett å tro på. En annen måte er noe mer merkelig, og alikevel kan den godt være sann: Det er ved å bli båret av kraften til den

Dette var i 1589da den 24-årige kongen var på vei hjem med sin 15-årige brud, prinsesse Anne av Danmark, søster til Kristian IV. Paret hadde faktisk to vielsesseremonier, en presbyteriansk i Oslo (~) den 23. november og deretter en luthersk i København.

Ånden som er deres fører, enten over jorden eller over vann til detstedet hvor de skal møtes. Jeg er overbevist om at dette også ermulig.9

Der han reserverer seg mot overtroen, fremgar det tydelig at dette skyldesmotvilje mot katolisismen og ikke rasjonalistiske tilbøyeligheter. Han viser til«the time of blinde Papistrie» og «the times of Papistrie and blindness». Hankan f.eks. ikke tro at djevelen kan få en gjenstand til a forsvinne, for det kunnemuliggjøre at den katolske læren om nattverden var gyldig. Ifølge det katolsketranssubstansiasjonsdogmet skulle forandringen av brød og vin til Jesu kjøttog blod skje på den maten at selve substansen faktisk endret seg mens aksidensene, dvs, de sansbare kvalitetene, forble de samme. Atomismens fremvekstpå femtenhundretallet, henger sammen med at den var en effektiv tilbakevisning av dette skolastiske hokus-pokus. Atomene kan ikke forsvinne. Slik tilbakeviser James djevelsens evne til å trylle bort gjenstander:

I thinke that this is contrarie to the qualitie of a natural bodie, and solike to the little transsubstantiat god in Papistes Masse, that I cannever believe it.

III

Selv om Bacon i dag ikke rager så høyt i filosofihistorien som den 25 ar yngreDescartes (1596-165i), er han like viktig. Moderne empiristisk vitenskapsteori ligger nærmere Bacon enn hans yngre franske kollega. Bacons filosofiskebetydning ligger ikke bare i hans voldsomme fremtidsoptimisme på vitenskapens vegne han oppfattet seg som «fremskrittets herold». I vitenskapsfilosofien huskes han for sin preliminære versjon av det som i ettertid har fått navnethypotetisk-deduktiv metode (HDM). Tanken om at kunnskap om naturenbaserer seg på en systematisk variert rekke av enkeltobservasjoner går tilbaketil Bacon. Vi kan også si at hans idollære er det første systematiske forsøk pa åkritisere tenkningen ved å tilbakeføre den til skjulte motiver og funksjoner ibevisstheten. Den ideologikritiske tradisjonen i europeisk filosofi har forsavidtsin første store representant i Bacon.

Sitatene fra Dernonologien er oversatt fra David Matthews biografi om James I, London 1967

78 AGORANR 2195AGORANR.2/95 79

ARNFINN ÅSLUND Å NÆRME SEG FRANcT5 BACON

Det er forøvrig en klar parallellitet mellom de to: Deseartes innførte en radikal tvil for å rydde av veien alt som ikke var sikker viten. Deretter bygde hanopp sitt nye filosofiske system bygd pa intuisjon. Bacon pa sin side bruktelæren om idolene til å rydde av veien overleverte meninger. Deretter la han enplan for hvordan et system av sikker viten kunne bygges opp ved hjelp avobservasjon. De avløste skolastikkens tro på læresystemets autoritet, med kritisk utprøving basert henholdsvis på intuisjon og observasjon. Mens rasjonalisnien gar tilbake til Descartes, går empirismen tilbake til Bacon. I ettertid harde blitt kritisert for å legge henholdsvis for stor og for liten vekt på matematikken. Bacons empirisme har forøvrig en meget sterk teologisk komponent somvi skal komme tilbake til.

Ettersom Bacon innleder en rekke med engelske filosofer der utviklingengår i retning av en utpreget empirisme, er det i ettertid lett å legge for stor vektnettopp på hans empirisme. For å balansere dette ensidige bildet, skal vi se littpå forholdet mellom Bacon og en tysk filosof: Det kan faktisk synes som omBacons skygge hviler over Kants Kritikk av den rene fornuft. Kant henter sittmotto til B-utgaven fra Bacons forord til The Great Instauration (det staregentlig som innledning til Novum organurn). Det er lett å forsta at Kant kanidentifisere seg med dette sitatet. Vi tar med avsnittet her, for det sier ikke barenoe om Kant, det sier ogsa noe vesentlig om Bacons selvforstaelse som filosof.Kant siterer fra den latinske teksten, men i den engelske versjonen lyder denslik:

Of myself L say nothing; but in behalf of the business which is inhand I entreat men to believe that it is not an opinion to be held, but awork to be done; and to be well assured that I am laboring to lay thefoundation, not of any sect or doctrine, but of human utility andpower. Next, I ask them to deal fairly by their own interests, and laying aside all emulations and prejudices in favor of this or that opinion, to join in consultation for the common good; and being nowfreed and guarded by the securities and helps which I offer from theerrors and impediments of the way, to come forward themselves totake part in that which remains to be done. Moreover, to be of goodhope, nor to imagine that this Instauration of mine is a thing infiniteand beyond the power of man, when it is in fact the true end and termination of infinite error.

Leseren forventes ikke a la seg overbevise til bestemte meninger, han inviterestil å ta del i et nødvendig arbeid. Det dreier seg ikke om a grunnlegge noen ny

filosofi, men om å forene kreftene til det felles beste. Vi mennesker lider undervare feiltagelser, og Bacon tilbyr oss et middel til a bli kvitt dem. På sammematen vil ikke Kant formidle bestemte meninger, han vil lære oss å filosofere,og hans «traktat om metoden» er nettopp et middel til a unnga misforstaelserog bortkastet arbeid. I samme grad som Bacon legger han til grunn at menneskenes beste og menneskehetens fremskritt star pa spill.

Vi finner ogsa en klar parallellitet i deres tenkning: Begge forsøker a finneen middelvei mellom to farer, dvs, to tenkemater som hver for seg er for ensidige. Eller for a si det mer dialektisk: De vil skape en syntese mellom to motsetninger som begge er feilaktige. De to feilene består i overdreven tro entenpa fomuftens spekulasjoner eller på observasjoner av sansbare fenomener. ForKant dreier dette seg som kjent om rasjonalisme versus empirisme. Bacon sierdet slik:

De som har holdt pa med vitenskap, har enten vært eksperimentetsmenn eller menn av dogmer. Eksperimentets menn er som maur, debare samler og bruker; tenkeme (the reasoners) ligner på edderkoppene som spinner nett ut av seg selv. Men bien tar middelveien: Densamler sitt materiale fra blomstene i hagen og på marken, men transformerer og fordøyer det med en evne som som er dens egen. Dette erikke ulikt fremgangsmaten til den sanne filosofien; for den basererseg verken utelukkende eller hovedsaklig pa sinnets egne krefter, ogheller ikke tar den det materiale den samler fra naturhistorien ogmekaniske eksperimenter og lagrer det i hukommelsen slik den finnerdet. I stedet tar den det opp i forstaelsen og endrer og fordøyer det.Derfor kan vi ha store forhåpninger til en nærmere og renere forbindelse mellom disse to evner (en slik som hittil aldri har blitt gjort).

(Novurn Organum, 1, XCV)

Det er en lignende visjon vi finner hos Kant, der han skriver om fomuften somma gå til naturen med sine prinsipper i den ene hånden og med eksperimentet iden andre (Kritik der reinen Vernunft, B, sXIV). Bacon skriver, rett etter detavsnittet Kant bruker som motto, at han ikke regner med at «the work can bealtogether completed within one generation, but provides for its being takenup by another». Langt på vei oppfattet Kant seg formodentlig som arvtaker avBacon i den forstand det er ment her.

Kants Bacon dyrking er en kulminasjon av opplysningstidens Bacon-kult.Voltaire egner et av sine Filosofiske brev til «kansler Bacon». Her omtales han

80 AGORANR.2195 AGORANR2)95 81

ARNFINN ÅSLUND Å NÆRME SEG FRANcI5 BACON

som «den eksperimentelle filosofis far».’0 Noen ar senere, i 1751, ble de franske filosofenes Ensyklopedi tilegnet Bacon. Her skrev Diderot innledende omprosjektet at

Hvis det lykkes for oss, skylder vi kansler Bacon det meste av æren,han som gjorde utkast til en plan for et universelt leksikon om viten-skap og kunst, og det i en tid da så å si verken kunst eller vitenskapeksisterte. Dette usedvanlige geni skrev, i en epoke da det var umuliga skrive om hva man visste, en bok om hva man burde vite.

Jfølge d’Alembert var Bacon «den stØrste, mest universelle og mest veltalendeav alle filosofer».

Iv

Bacon skisserte et filosofisk system som både inneholdt en inndeling av vitenskapen og et program for hans eget forfatterskap. Hans eget filosofiske hovedprosjekt var å fremstille et opplegg for vitenskapenes fornyelse som han kalte«The Great Instauration» (lat. lnstauratio Magna). Han viser selv til de storeoppdagelsene i sin samtid og oppfatter seg som den store oppdagelsesreisendepa vitenskapens område. Det han skriver er gjennomsyret av en grenseløs tropa at menneskelig fremgang vil følge av den type empirisk og praktisk orientert kunnskap han legger grunlaget for. Denne vitenskapens fornyelse ellergjenoppbygning skulle foregå i seks skritt:

1. Vitenskapenes inndeling2. Novum organum, eller retningslinjer angående fortolkning av naturen3. Universets fenomener, eller naturlig og eksperimentell historie for

grunnleggelse av filosofien4. Intellektets stige5. Forløperne, eller foregripelser av den nye filosofien6. Den nye filosofien, eller aktiv vitenskap

Det andre skritt er altså metodedelen som utgjøres av Novurn Organum. Dette

‘° Voltaire: Filosofiske brev, Oslo 4990

verket kom ut i 1620. I det følgende skal vi konsentrere oss om denne boken. Ihenhold til Bacons inndeling av vitenskapen, hØrer verket inn under ars myeniendi, dvs, kunsten a finne kunnskap. Novu,n organum består av to deler derførste del hovedsaklig er kritisk, mens andre del presenterer en induktivmetode som skal vise veien til sikker viten om naturen. Teksten er delt inn i enrekke aforismer, de varierer i lengde fra noen få linjer til noen sider. Baconsier han har valgt denne formen for å få leseren til å tenke selv. Hensikten erikke å formidle bestemte meninger, men å vise hvordan han har gått frem, slikat de som vil kan gå veien etter.

Den induktive metode som fremstilles i verkets andre del, kan vi godt reformulere pa en slik mate at den fremstår som en tidlig versjon av hypotetiskdeduktiv metode. Dette fremgår tydelig av Bacons eget eksempel der han forsøker å finne varmens form. Først stiller han opp «hypoteser» om hva som ervarmens «True Form’>. Disse forkastes etter tur etter at han har testet dem oppimot faktiske forekomster av varme. Så langt er dette HDM. Til slutt slutterhan seg induktivt til at varme er bevegelse. Pa den tid var det i seg selv et stortfremskritt, for det var fortsatt vanlig å mene at varme (eller ild) var et eget eiement med tilhold i en egen sfære. Bacons formbegrep kan forlede noen til a troat han var aristoteliker, men hos Bacon er formen den empirisk påvisbareårsaken til et fenomen forsavidt ikke hvilken som helst tilfeldig arsak, menden lovmessige arsaken, den som alltid frembringer et fenomen, og som alltider til stede nar fenomenet inntreffer. Bacon bruker også uttrykket tingens«lov». Det dreier seg med andre ord om tilstrekkelige og nødvendige betingelser. Formbegrepet i metafysikken til Aristoteles kan ikke testes empirisk.

I verkets kritiske del foregriper han også HDM og popperiansk falsifikasjonsteori når han kommenterer tidligere naturforskning. I den grad dennehadde vært opptatt av observasjoner, var den bare ute etter positive tilfeller,dvs, slike som bekreftet hypotesen, mens i virkeligheten har negative tilfeller,dvs, slike som avkrefter hypotesen stØrre vekt enn positive: «Indeed, in theestablishment of any true axiom, the negative instance is the more forcible ofthe two» (aforisme 46 i første del). Når menneskene vanligvis legger størrevekt på positive enn negative tilfeller, skyldes det en slags Ønsketenknig ellertrang til å få bekreftet sine antagelser. Denne type ønsketenkning forklarerBacon med idollæren. Den inngår i verkets første dele I. Bacon regner med firetyper idoler: stammens, hulens, torgets og teaterets idoler. Det er en slags hie

De viktigste afonsmene om idollæren er oversatt i dette nummeret av Agora.

82 AGORANR.2/95 AGORA NR.2I95 83


rarkisk logikk i fremstillingen som gar fra biologi (stammens idoler) til filosofi(teaterets idoler).

Stammens idoler er de kilder til feiltenkning som ligger i selve den menneskelige natur, det er sa a si artens begrensninger. Ifølge Bacon er det en grunnleggende uoverensstemmelse mellom tingenes natur og menneskets oppfattelsesevner, både sansene og bevisstheten (NO 141). Den menneskelige forståelsen er som et falskt speil som forvrenger tingenes natur og blander sin egenegen natur med tingenes. Under dette punktet går Bacon imot Homo mensurasatsen til Protagoras, dvs, at mennesket er alle tings mai. Bacons posisjon er enradikal objektivisme som synes å sette meget strenge krav til den som vil bryteut av den medfødte, sa a si naturnødvendige, subjektivisme.

Han går gjennom noen artsegne egenskaper ved menneskets forstand, ogsom det er nødvendig a kjenne til om man ikke vil bedra seg selv eller andre.For det første er forstanden tilbøyelig til a anta mer orden og regularitet i naturen enn den faktisk kan observere. Vår tenkemåte er altså slik at vi uavhengigav vår egen vilje forsØker a konstruere verden som et velordnet hele (I, 45).For det andre er forstanden slik at når den en gang har tilegnet seg et standpunkt, uansett om det bare er den gjengse mening eller det passer sammenmed forstandens andre tanker, sa vil den trekke til seg andre standpunkter somstemmer overens med dette og stØte bort de som ikke gjør det. Dette vil ogsastyre observasjonene av naturen slik at alt som bekrefter dette standpunktet vilbli vektlagt, og de som kunne avkreftet det blir avvist (1, 46).

For det tredje blir forstanden beveget av det som slår den umiddelbart. Denslutter fra det nære til det fjerne og antar at alt stemmer overens med de fa iakttagelser den gjør til vanlig (I, 47). I forlengelsen av dette antar forstanden atdet finnes formålsårsaker for tingene i naturen, for mennesket søker alltid etterhensikten, og når det synes å være stilt overfor uendelighetens ubegripelighet,tar det tilfiukt til den type formålsårsaker det kjenner fra sin egen dagligeomgang med redskaper. Bacon sier at formålsårsaker har «relation clearly tothe nature of man rather than to the nature of the universe» (I, 48).

Så kommer Bacon til viljen og følelsene som preger forstanden pa en utilbørlig måte. De resulterer bl.a. i det vi kunne kalle «ønskeviten>’: «For what aman had rather were true he more readily believes» (1, 49). Forholdet mellomaffekter og erkjennelse er i det hele tatt meget problematisk og uhyre komplisert og uoversiktlig. Det er umulig å komme pa spor av de utallige påvirkning-ene følelsene utøver på forstanden.

De to siste kildene til falske forestillinger ligg~r henholdsvis i sansenes

unøyaktighet (I, 50) og i forstandens tilbøyelighet til å selvstendiggjøre sine

egne abstraksjoner (I, SI). Sansenes unøyaktighet er kanskje den stØrste hindringen for erkjennelsen. Redskaper til å skjerpe sansenene kan heller ikke væretil vesentlig hjelp. Det som kan avhjelpe denne svakheten er bare eksperimentet. Eksperimentet skal være en formidling mellom mennesket og naturen:

Sansene er i seg selv ustabile og feilbarlige, og heller ikke kan instrumenter for a forstØrre og skjerpe sanseinntrykkene gjøre mye, men allsann form for naturfortolkning tar utgangspunkt i enkelttilfeller slikde fremkommer i egnede og presise eksperimenter. I slike eksperimenter er sansene kun innstilt pa a komme i berøring med eksperimentet, og eksperimentet berører punktet i naturen og tingen selv.

Forstandens dyrkelse av egne abstraksjoner har en annen kilde, den skyldesifølge Bacon rett og slett «dens egen natur» (1,51), men han antyder at den eren reaksjon på at alt flyter, og at forstanden trenger faste størrelser å arbeidemed. Når forstanden danner abstraksjoner og gir disse substans og realitet, trerdisse gjerne i stedet for naturen selv. Dette er å oppløse naturen i abstraksjoner(«resolve nature into abstractions»), og det er nettopp det Platon og Aristotelesgjør med sine begrep om ideer og former. «Formene er menneskesinnets oppspinn» («forms are figments of the human mmd»).

Under dette punktet trekker Bacon frem Demokrit og hans atomteori. Det erriktigere a dele naturen opp i minste bestanddeler, enn a abstrahere seg frem tilformale årsaker. Bacon definerer seg her som materialist:

Materie heller enn former burde være gjenstanden for var oppmerksomhet, materiens konfigurasjoner og endringer i konfigurasjon, ogenkel kausalitet, og byene for kausalitet og bevegelse.

Mens stammens idoler er felles for alle mennesker, er hulens do/er individuelle. Menneskene vokser opp i hver sin hule. Dette er de varierende misoppfatninger som skyldes forskjeller i erkjennelsesevne og miljøpåvirkning. Baconkonsentrerer seg om de særinteresser og individuelle tilbøyeligheter som errelevante for vitenskapelig forskning.

En type feil består i å generalisere på grunnlag av fremgangsmåter og resultater fra enkeltdisipliner og enkelte retninger innen vitenskapen. Av forskjellige grunner kan man ha blitt knyttet til et spesielt emne som ikke egner segsom referanse når man går over til filosofi og betraktninger av mer generell

84 AGORANR.2/95 AGORA NR.2195 85

ARNFINN ÅSLUND Å NÆRME SEG FRANcI5 BACON

karakter. Bacon mener at naturfilosofien til Aristoteles bare er en tjener som erbundet til hans logikk. Gilbert oppdaget magneten, og han bygde et helt filosofisk system på en stein. Alkemistene utviklet en fantastisk filosofi på grunnlagav noen få eksperimenter i smelteovnen. Som et apropos til alkymistene kanvi skyte inn at Bacon faktisk regnet med at det var iallfall teoretisk mulig afrembringe gull. Ved et tilfelle bruker han gull som eksempel: Hvis man kjenner gullets «form», dvs, de nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at gullskal oppsta, så kjenner man til hvordan en type materie kan transformeres tilen annen, i dette tilfelle gull (sml. NO, II, 5).

Det er hovedskille mellom de som legger best merke til forskjeller og desom helst ser likheter. Evnen til å skille og sammenligne er ulikt til stede. Vedovedrivelse fører begge til feil (I, 56). Det er ogsa et viktig skille mellom desom er tiltrukket av antikken og de som er fascinert av det nyeste. Få er de somholder hodet kaldt nok til a kunne anerkjenne antikken etter fortjeneste, ogsom samtidig ser det som er verdifullt i det nye. Forelskelse i en bestemt periode er en kilde til feiltenkning som skygger for naturens og erfaringens lys(1,57).

Ved betraktning av naturen og av legemer slik de er oppdelt i de enkeltebestanddeler, kan også forstanden brytes opp slik at den mister helhetensstruktur av syne. Her nevner Bacon atomistene Leukipp og Demokrit. Denmotsatte feilen skjer når forstanden overveldes av den sammensatte helhetenslik at den ikke trenger inn i det sammensatte legemets enkeltheter.

Hulens idoler består altså i fire par motsetninger der feilen bestar i for myeeller for lite av det ene på bekostning av det andre. Mer moderne uttrykt kunnevi si at det å ligge under for hulens idoler er å tenke udialektisk.

Torgets idoler er den tredje typen — «the most troublesome of all» (I, 59).Her presenterer Bacon sin språkkritikk. Menneskene er henvist til språket, for«det er ved talen at menneskene forbindes med hverandre» (1,18). Men språketer ikke til å stole pa. Bacon tar utgangspunkt i en avvisning av den instrumentelle språkmodellen der fornuften suverent former språket til sitt bruk. Det erlike mye språket som former tanken: «Menneskene tror at fornuften styrerordene, men det er også sant at ordene virker tilbake pa forstanden, og det erdette som har gjort filosofien og vitenskapene sofistiske og ineffektive» (I, 59).Og han går enda hardere til verks: «Ordene betvinger og behersker forstanden» (1,18). Dette poenget finner vi også i essayet om «Religionens enhet». IJohn Hazelands oversettelse lyder dette slik:

Menneskene finder paa mange Modsigelser og ifører dem nye, forsamme afpassede Talemaader, saaat skjønt Indholdet skulde herskeover Udtrykket, er det som oftest Udtrykket, der hersker over lndholdet.

Språket har utviklet seg i hverdagslig omgang mellom vanlige mennesker. Dethar blitt utformet på den maten som umiddelbart virket mest naturlig for denvulgære forstand. Hvis man på basis av en mer presis innsikt forsøkte å bringemenneskenes tenkemåte mer i overensstemmelse med naturen, sa ville ordenestå i veien og motsette seg en forandring. Det er heller ingen løsning åbegynne med strenge definisjoner og ordne disse, for «definisjonene bestårselv av ord, og disse ordene avler flere» (ibid.).

Det botemidlet han anbefaler er å gå til «de individuelle tilfeller» og byggeinduktivt på disse etter et bestemt skjema slik at man kan danne forestillingerog aksiomer. Karikaturen synes ikke langt unna: Man ser for seg tause forskere som holder pa med sine eksperimenter i henhold til de baconske skjemaer og kommuniserer vitenskapelig ved hjelp av disse. Men da ma vi huskeat det nettopp ville være en karikatur. Bacon vil ikke avskaffe språket, han vilgjøre vitenskapen mest mulig uavhengig av språklige misforståelser. Slikantyder han en empirisk sprakteori. Kritikken hans i aforisme nr 60 gir klarbeskjed om dette. Han går ut ifra en nominalisme som gjør ord fra metafysikken meningsløse:

De idolene som ordene påtvinger forstanden er av to typer. De erenten navn pa ting som ikke eksisterer (...), eller de er navn pa tingsom eksisterer, men de er forvirrede og darlig definerte, og avledetfra virkeligheten pa en slurvete og tilfeldig måte.

Idoler som skyldes den første typen ord, dvs, slike som er navn på ting somikke finnes, er lette a bli kvitt. «Det er bare nødvendig å forkaste alle teorier padet mest bestemte og avvise dem som foreldet.» Dette skulle være greit nok.Det erjo bare å gjøre reint bord! Idoler som springer ut av dårlige abstraksjoner er mer problematiske. Disse har en viss rot i virkeligheten, og det kan værevanskelig a gjennomskue dem. Med Bacons ord er de «intricate and deeplyrooted». Som eksempel velger Bacon det engelske ordet «humid» og finner atdette brukes i en rekke avvikende betydninger i forskjellige sammenhenger.Det viser at dagligspråkets ord er altfor upresise til å kunne formidle presis

86 AGORANR.2)95 AGORANR.2/95 87


kunnskap. Alle ord er imidlertid ikke like ille. Det finnes grader, og navn påkonkrete ting er de minst bedragerske. Her nevner han «kritt» (chalk) og«gjØrme» (mud) som eksempler. Navn på handlinger er mer upresise.

Den siste type av de fire idoler er teaterets idoler. Dette er filosofiens misforståelser. Figuren trenger vel en forklaring:

Jeg kaller dem teaterets idoler for etter min mening er alle de over-leverte filosofiske systemer bare en samling skuespill, de fremstilteroppdiktede verdener på en uvirkelig og teatralsk måte. (1, 44)

Dette gjelder ikke bare de systemer som allerede finnes: <Many more plays ofthe same kind may yet be composed and in like artificial manner set forth».Han presiserer at det ikke bare dreier seg om hele systemer, men også omsystemenes byggesteiner: de forskjellige prinsipper. aksiomer og slutningsregler. Bacon sier at det ville være selvmotsigende av ham a forsØke a gjendrive disse systemene. Siden de verken er enige om prinsipper eller bevisførsel, er det ikke mulig a argumentere pa en mate som kan anerkjennes av beggeparter (1, 61). Men selv om han ikke vil argumentere, er han nødt til a dvele littved disse systemene, og derved vil han ogsa «berøre de ytre tegn som viser atde er usunne» (ibid.). Han vil ikke gå inn pa systemenes premisser, men hanvil forklare dem ved å finne årsakene til deres store ulykke og til den vedvarende og overveldende enighet om grunnleggende feiltagelser.

Vi kan ikke i detalj forfølge Bacons diagnostiske kommentarer til filosofihistorien,’2 men vi tar med hans inndeling av filosofiske systemer i tre hovedtyper: den rasjonalistiske, den empiriske og den overtroiske. Den rasjonalistiske retningen innen filosofien (the Rationa! School) omtaler han negativt somden sofistiske. Den bygger på noen tilfeldige observasjoner uten a undersøkedisse nøye og overlater resten, dv.s nesten alt, til «meditation and agitation ofwit» (I, 62). Den mest markante representant for denne retningen er Aristoteles. Bacon hevder at Aristoteles Ødela naturfilosofien med sin logikk og kategorilære. Tankebygningen selvstendiggjør seg i forhold til virkeligheten ogdikterer var opfattelse av tingene og ikke omvendt. Aristoteles trekker bare innerfaringen i etterkant for a bekrefte sine påstander. Slik forlener han filosofienmed en falsk bekreftelse som ifølge Bacon gjør ham endog verre ennskolastikerne som ganske enkelt ser bort fra erfaringen.

Vi viser til Bacons egen tekst i dette nummeret av Agora.

Den empiriske skolen gir opphav til dogmer som er enda mer umulige ennden rasjonalistiske skolen. Rasjonalismen tar utgangspunkt i vanlige begrepersom tross alt har en viss sannhet og universalitet i seg, men empirismen tarutgangspunkt <(in the narrowness and darkness of a few experiments» (I, 64).De verste utslagene finner han hos alkymistene og i Gilberts filosofiske system.

Bacon finner imidlertid at den største faren for tenkningen er den type filosofi som trekker inn overtroiske og teologiske elementer. Forstanden er ambisiøs og vil gjerne kunne forklare alt. Derfor lar den seg smigre og forføre avinnbildningen som inspirerer til halvpoetiske spekulasjoner langt utover deterfaringen tillater. Bacon anfører Platon som det viktigste eksemplet. Den teologiske filosofien er dobbelt ille, for den fører ikke bare til en fantastisk filosofi, men ogsa til heretisk religion. Vi må gi troen det som er troens alene.Som vi skal komme tilbake til, er imidlertid Bacons egen filosofi teologiskfundert pa en mate som også gir selve filosofien et teologisk preg.

vIkke alt Bacon skrev har en systematisk definert plass innenfor prosjektet om ågjenreise vitenskapen. Dette gjelder f.eks. hans meget originale, mytografiskeessays som ble utgitt under tittelen The Wisdom of ilie Ancients. Forsåvidtgjelder det ogsa hans moralske og politiske Essays. Men ut fra tematikken larde seg iallfall plassere innenfor Bacons inndeling av vitenskapen. De omhandler forhold som faller inn under den tredje hovedkategorien av viten, det vil sifilosolien om mennesket. For å presisere dreier de seg bade om philosophiahumanitatis, nemlig den del som omhandler begge hovedformene av etikk, ogphilosophia civilis med de tre kategoriene av viten om samfunnet som bl.a.innbefatter det vi i dag vil kalle politisk filosofi. Det er mye machiavellismehos Bacon.

Det ry Bacon har som essayist, skyldes denne samlingen. Da Essayes første

gang kom ut i 1597 inneholdt den bare ti essays. Det var første gang ordet«essays» forekom i tittelen pa en engelsk bok. For den 36 ar gamle forfatterenvar dette verket hans gjennombrudd som forfatter. Nye og utvidede utgaverkom i 1612 og 1625. Den siste utgaven inneholdt 58 essays. Før Bacon haddeMontaigne i 1580 brukt tittelen Essais pa sin samling med sakprosatekster.

88 AGORANR.2/95 AGORA NR.2s’95 89

ARNFINN ÅSUIND Å NÆRME SEG FRANCIS BACON

Man er usikker pa hvorvidt Bacon 11597 hadde foretatt noe grundig studiumav Montaignes verk. Iallfall minner ikke Bacons essays fra 1597 påfallendeom Montaigne. Da han i 1612 kommenterer sjangerbenevnelsen «essay’>, viserhan ikke til Montaigne, men til Seneca. Berømt er sjangerdefinisjonen avessay som «dispersed meditations>’:

The word (essay) is late, but the thing is ancient. For Seneca s epistles to Lucilius, If one mark them well, are but Essays, that is, dispersed meditations, though conveyed in the form of epistles.

De to essayistene er sa forskjellige at det med utgangspunkt i dem er blitt vanlig a skille mellom to typer essays, det informale (Montaigne) og det formale(Bacon). Man har trukket frem Bacons vitenskapelige legning som forklaringpa hans knappe og objektive stil, han er forsiktig med den type subjektivt utenomsnaldc som hos enkelte informale essayister blir selve hovedsaken. Særligser man dette i de korte og tidlige tekstene. De beste er bare pa en drØy side.Men selv om han dermed på en måte peker frem mot dagens normalprosa slikvi ser det i artikler og i akademiske sammenhenger, betyr ikke det at hansessays kan forveksles med en «stilløs» artikkel fra 1995:

Ingen anden skribent i engelsk litteratur er til den grad rig pa træffende og levende sammenligninger. Den Ødsle brug af dem er deneneste skavank ved Bacons stil: den uendelige række af metaforer,allegorier og hentydninger falder som piskeslag pa vore nerver ogudmatter oss til sidst. Essayeme er som kraftig og tung føde, somman ikke på een gang kan fordøje store mængder af. Men tager manfire-fem stykker ad gangen, er de den bedste åndelige næring pa detengelske sprog.

(WiIl Durant)’3

I den siste utgaven av Bacons essays (1625) er Montaigne blitt en av Baconssitatleverandører. De senere essayene er heller ikke så typisk baconske somessayene i utgaven fra 1597. Likheter i tematikk, enkelte synspunkter og formuleringer, titler osv. ~ør det nærliggende å spekulere over pavirkning frafranskmannen, noe vi ikke kan gå inn på her. Selv om Bacon behersket fransk,og på ingen måte var avhengig av oversettelser, kan det være verdt å merke

13 Will Durant: Store rænkere, København 1973, s77

seg at Montaignes essays er oversatt til engelsk alt i 1604. Oversetteren JohnFlorio begynte a offentliggjøre smakebiter alt i 1596.

Innenfor den engelskspraklige litteraturen har Bacon æren for å ha grunnlagt essay-sjangeren, og han regnes i det hele tatt som den første store forfatterinnenfor engelsk sakprosa. Selv var han ikke særlig framsynt på det engelskesprakets vegne. Noen av hans verker ble opprinnelig skrevet pa latin, og desom var skrevet pa engelsk ivret han etter å få oversatt. Det engelske spraketvar ingen trygg investering. Blant andre den unge Thomas Hobbes tok del idette oversettelsesarbeidet. Pa latin, som ifølge Bacon var «universalspraket>’,tror han at essaysamlingen «vil leve så lenge bøker lever».

Essaysamlingen hadde den fulle tittel «Essayes or Counsels, Civil andMoral>’. Den betydning Bacon la i ordet «essay» må søkes i den alternativeundertittelen. «Counsel», eller rad som vi måtte si på norsk, foregir en autoritet og nadd innsikt eller ervervet erfaring som skal formidles. Det er ikke somhos Montaigne en mening som skal overveies eller en søken etter sannhet somskal demonstreres, med vekt på ordet søken. Ifølge Bacons egen erklæringbestår det essayistiske snarere i den «uferdige» eller forsøksvise framstillingen, ikke i innholdsmessig skepsis. Det han sier er «sant», men hva han sier,kan som vi skal se nedenfor — være uklart.

En slik sjangerforståelse kan man lese ut av Bacons egen tilegnelse til bro-ren Anthony i 1597-utgaven: «Jeg er nu at sammenligne med én, der har enFrugthave i daarligt Naboskab og derfor høster Frugten umoden, for at denikke skal stjæles.»’4 Utformingen er ufullstendig og uferdig, men stoffets viktighet ikke bare rettferdiggjør, men krever en publisering. Her bruker Bacon etklassisk retorisk grep (captatio benevolentiae): Han unnskylder seg for at haner en dårlig taler, men det han har å si er til gjengjeld sant og av stor viktighet.Slik appellerer han både til leserens sympati og til hans interesse. Det dreierseg om kunnskap som bør formidles fortest mulig selv om den litterære utformingen har svakheter.

Hvorvidt tekstene faktisk har så store svakheter som han antyder, er selvfølgelig en helt annen sak: I tilegnelsen bedriver Bacon glimrende innledningsretorikk, han bearbeider leseren. Han dømmer ikke sine tekster. Riktignok erBacon kjent for å være unøyaktig med sitater, hukommelsen var ikke alltid a

4 De danskklingende sitatene fra Bacons essays er hentet fra John Hazelands norskeoversettelse som ble utgitt av Mallings Boghandel i Kristiania i 1876. Utgaven inneholder alle essayene og en biografisk innledning på 85 sider. I dette nummeret avAgora bringer vi noen oversettelser fra denne boken.

90 AGORANR2/95 AGORANR2195 91

ARNFINN ÅSLUND A NÆRME SEG FRANCIS BACON

stole pa, men mange av essayene er små perler. De er stramt komponert, og demotsigelsene vi finner er en del av budskapet. Hans arrogante omgang medsitater er vel ogsa indirekte uttrykk for et praktisk «rad»: Det finnes viktigereting a bruke tiden pa enn a gå pa leting i biblioteker for å yte døde forfatteresmålig rettferdighet. Mange gode, men unøyaktige sitater taper seg nar de blirrettet. Bacon har vært stor nok til å la sammenhengen være avgjørende forutformingen av «sitatet>.

Nar Bacon kaller tekstene for «råd» signaliserer han også at dette er kunnskap som er relatert til det praktiske liv. Det grunnleggende spørsmalet erhvordan vi bør handle i fremtiden. I retorikkens forstand dreier det seg altsåom radstaler, men boken har innslag av lovtaler og rettstaler. Poenget er atkunnskap om menneskelig handlingsliv aldri kan være sikker i den forstandsom vitenskapen pretenderer å være. Av prinsipielle grunner vil det alltid dreieseg om sannsynlighet.

Kunnskapen skal kunne være til hjelp i leserens liv. Og dette er en leserdet forstar vi av temakretsen som enten allerede besitter eller som er i ferdmed å skaffe seg politisk makt. Idealleseren er en eneveldig konge sekundært en politiker på hvilket som helst trinn av karrierestigen. I siste instans kandet også være en leser som i likhet med den 64-arige forfatteren til tredjeutgaven i 1625 har «trukket seg tilbake» fra aktiv politikk til fordel for et meditativt liv i en skjermet hage (sml. «Of Gardens»).

I undertittelen karakteriseres rådene som «civil and moral». «Civil» gar papolitikk og samfunnsliv, og «moral» går på personlig livsførsel. Forfatteren vilaltsa selge gode rad om personlig og politisk atferd til overklassen i et Englandanno 1597 et samfunn i ferd med a gjennomgå store forandringer: «Børserog essays oppstod omtrent samtidig ut fra samme historiske behov for hurtigog abstrakt utveksling av tanker, ord og gjerninger» (Georg Johannesen’5).Forsåvidt er boka i slekt med et vidt spekter skrifter fra vår egen tid: fra selvhøytidelige lærebøker i statsvitenskap til en moderne klassiker som How towin friends and infiuence people.

Sa langt har vi muligens truffet idealleseren, men det er vel nettopp en idealisert leser. Det er et forenklet bilde. Leseren er kanskje ikke først og fremstden som gar til essayene for å få råd i sin karriere eller i sitt privatliv, foreksempel om hvilke knep som egner seg best til å få spredd dårlige rykter eller

Georg Johannesen: Moralske tekster, Oslo 1994. s57. Forøvrig er dette muligens dennorske bok, iallfall fra vårt arhundre, som minner mest om Prancis Bacons Essays.

hvorvidt han bør få barn som ifølge Bacon er «a gi gisler til skjebnen». Leseren er vel først og fremst en som liker a lese praktiske rad fordi de er godt formulert. Boken er dermed like mye et surrogat for handling som en anvisningfor praksis. Selv om mange av radene apenbart bygger pa Bacons egne erfaringer fra et aktivt liv ved domstolene og i politikken. Man har blant hansetterlatte papirer funnet små huskelapper som er i råds form: «Hold opp med åpuste for fort når du sitter i rådsmøter ved kongens bord’>. Slike paminnelserkan ha vært byggesteiner for essayene. Noen av huskelappene er riktignok forpersonlige til offentlig bruk: «Få gravet en kunstig sjø med en øy i som modellfor en stor hage, og imponer Lord Salisbury med den».

Den praktiske dimensjonen ved boken ligger mer pa det spraklig-retoriskeplan enn pa mottakerens handlingsliv. Den er et reservoar av argumenter tilbruk i offentlig og privat tale. Slik er den i slekt med kompilasjoner bestaendeav ordtak, sitater og sentenser. Bacon publiserte selv slike samlinger: Apophtheg~nes new and old (1625) og den som er mest interessant for essayene: Antitheses of Things fra 1623. Her har han samlet argumenter for og imot i tokolonner under 47 forskjellige temaer. Under overskriften «Grusomhet» finnervi pa den ene siden f.eks. «Den som er nådig overfor sine fiender, er ikke nådigoverfor seg selv» og «Årelating’6 er ikke oftere pakrevet i medisinen enn henrettelser i staten». På den andre siden: «For et godt menneske synes alltid grusomhet utrolig og som en tragisk fiksjon». Ideen til verket hadde Bacon fått fraCicero som anbefaler taleren å ha et reservoar av topoi klar til bruk på beggesider i en sak. Mens Cicero begrenset seg til rettssalen, ville Bacon gjerne hamed sa mye som mulig. Det gjaldt a være beredt til a kunne angripe eller forsvare hva som helst. Som blant andre Walter i. Ong har vist, er dette antitetiskeog agonistiske grunnleggende for tradisjonell retorisk tenkemåte:

With its agonistic heritage, rhetorical teaching assumed that the aimof more or less all discourse was to prove or disprove a point, againstsome opposition. (...) Rhetoric of course is essentially anti-thetical,for the orator speaks in the face of at least implied adversaries. (...)

The development of the vast rhetorical tradition was distinctive ofthe west and was related, wether as cause or effect or both, to the tendency among the Greeks and their cultural epigoni to maximizeoppositions, in the mental as in the extramental world.’7

6 Som kjent var dette en hyppig brukt behandlingsform i medisinen.~ WalterJ. Ong: Orality and Lireracy, London/New York 198211990, si 10-111

92 AGORANR.2/95 AGORA NR.2)95 93

ARNFiNN ASLUND Å NÆRME SEG FRANCIS BACON

Ongs formulering «to maximize opposistions» treffer i høy grad Bacon. Hanhadde sans for Demokrits lære om atomene og det tomme rom, kanskje er det iforlengelsen av dette at han betrakter sentensene som kunnskapens minstebestanddeler. Det tomme rom blir da rommet mellom antitesene. Slik tingeneer konfigurasjoner av atomene, er essayene konfigurasjoner av ekstremer.Bacon sier at sannheten ikke finnes pa noen av ytterpunktene i sin oppstillingav argumenter for og imot. Uavhengig av sannhetsverdi kan de selvsagt værenyttige som overtalelsesmidler i en gitt situasjon, men for en mann som hargjort kunnskap til sin lidenskap, er nok utgangspunktet like mye heuristisk:Det er nærmest en mate a apne opp det praktiske feltet på. Selv om det dreierseg om livsviktige forhold, har man jo bare sannsynlighet å bygge pa, for atden skal være stØrst mulig kreves en metode som bringer mest mulig frem idagen. Listene over antiteser er ikke bare Bacons <chemmelige våpen’> forsavidt er det naturlig at han først offentliggjør dem etter at han er ferdig sompolitiker de utgjør ogsa en metode for praktisk erkjennelse.

Denne apningen av feltet er en invitasjon til debatt eller rådslagning.«Counsel» har også betydningen radsiagning. Som Bacon sier, bør saken«overdrives mest mulig i begge retninger ved hjelp av intellektets fulle kraft,og den bør presses ut i det urimelige og langt hinsides sannheten». Enkeltargumentene kan altsa hver for seg fungere effektivt i en retorisk sammenheng,men sannheten finnes ikke i dem. Dette bør man ha in mente under lesningenav Bacons essays. Etymologisk henger essay sammen med det latinske exogere, og på engelsk betyr verbet exaggeraie som kjent a overdrive. På grunnlag av etymologien kan vi delinere essayet som forsØksvis overdrivelse. Nardet gjelder «counsel», spiller Bacon pa dobbeltbetydningen av rad og radslagning, og han dyrker bevisst ekstremene og ser sannheten snarere i denapningen som ekstemenes konfigurasjon apner opp, enn i enkeltformuleringer.I innledningen til en utgave av essayene peker John Pitcher på at argumentrekkene fra .4nritheses of ihings gjenfinnes i essays over de samme temaer

For at strukturen skal ha tilstrekkelig spenn og vidde, kreves det at enkeltformuleringene er pregnante og poengterte. Dette er desto viktigere ettersomden rent logiske argumentasjon spiller en underordnet rolle i Bacons essays.Av og til ser vi et enthymem, men strukturen er overveiende parataktisk i denforstand at synspunkter presenteres som likestilte i forhold til hverandre, de er

IS Dette er «Penguin»-utgaven. Francis Bacon: The Essays, London 1985 og senere. Påflere punkter er min egen fremstilling inspirert av Pitcher.

gjerne innbyrdes ekskluderende, for Bacon tror ikke at vi kan dedusere ossfrem til fremtiden. Essayet er et raster som holder alle muligheter åpne. Klassiske sitater og folkelige ordtak er et viktig reservoar. Disse er ogsa forbilledlige for Bacons egne formuleringer. Sentensene er de knagger som alt hengerpa.

Aristoteles kaller retorikkens argumentasjonsform for enrhymem.Det ervanlig a oversette dette med «sannsynlighetsslutning». Og enthymemetsbyggesteiner er det han enkeltvis kaller gnorne19. Dette er det jeg har kalt sentenser. La oss se på et eksempel fra Aristoteles. Han nevner en gnome somtypisk er holdt i en kategorisk og konkluderende form: «Folk med sunn fornuftbør aldri la barn få lov til å lære mer enn litt til husbruk»20. Hvis man føyer tilbegrunnelsen, får man et enthymem. Ved hjelp av de premissene Aristotelesoppgir, kan vi rekonstruere enthymemet slik: Hvis man lar barna lære for mye,blir de uglesett av byens borgere og de gjør ikke nytte for seg hjemme. Derforbør ikke folk med sunn fornuft la barna lære mer enn det de trenger til husbruk. Innholdsmessig er vel dette i nærheten av Bacons gnome: Den som studerer for mye, er like lat som den som studerer for lite.

Aristoteles sier at gnomen er en universell erklæring om alt som er gjenstand for menneskets handlinger. «Sa da enthymemet er slutningen om sliketing, kan man si at enthymemenes konklusjoner og premisser, uten slutningenselv, er gnomer» (ibid.). Fra gammel tid er altså sentensen eller gnomen grunnenheten for praktisk kunnskap.

Bacon står i en gnomisk tradisjon, også hvor han syr gnomene sammen i entekstur, som i essayene og i de metodiske eller veivisende aforismene i Novumorganum. Thure Hastrup prøver seg med oversettelsen «maksime» som kanskje ikke hØres riktig ut i våre post-kantianske ører, men etymologisk kommer«maksime» fra middelalderuttrykket maxima sentenlia, dvs, den største ellerviktigste leveregel2t. I romersk retorikk brukes «sententia». Det dreier seg omslående utsagn i generell form som er satt frem på en måte som inngir autoritet. Salomos ordsprak og Hava,nal er klassikere innen den gnomiske diktning. Man har forsøkt a skille mellom forskjellige typer pa grunnlag av avsender og form22. Vi kan bruke sentens som samlebetegnelse. De vellykkede sentenser har estetiske kvaliteter pa linje med gode dikt. For at noe skal feste seg

‘~ Aristoteles: Retorikk, 8 XXI,l. Jeg siterer fra Thure Hastrup s utgave, Viborg 1983.20 Sitatene fra Aristoteles gjengis «fornorsket» etter l-lastrups utgave (op.cit.).21 Tormod Eide: Rerorisk leksikon, Oslo 1990, s10522 Se f.eks. Gisle Selnes: «Aforismen og dens slekt», i Agora, nr4191, sl48-l54.

94 AGORANR.2/95 AGORA NR.2/95 95

ARNFTNN ÅSLUND Å NÆRME SEG FRANCIS BAcoN

som minneverdig ma det markere et brudd i forhold til «vanlig>’ tale. Dunkelhet er bedre enn klarhet. Med Roman Jakobson kan vi si at den poetiske funksjonen faktisk er like viktig som den kognitive funksjonen i en god sentens.

Vi har sett at sentensene har en erkjennelsesfunksjon. I retorikken har deogså en prydfunksjon: Særlig i lovtaler og festtaler bidrar de effektivt til dennødvendige elegansen. De brukes ogsa mnemoteknisk for å oppsummeremomenter eller for a påminne publikum om et prinsipp. Dette siste er ogsaviktig for å forstå at den gnomiske tenkematen star sterkt i samfunn hvor skriften er lite utbredt. Nar man ikke har huskelapper a hjelpe seg med, ma den viktige kunnskapen uttrykkes i minneverdige formuleringer. Aristoteles nevner atsentensene er effektive overtalesesmidler pa den maten at de kan bekrefte mottagerens fordommer og hans tilfeldige erfaringer pa en universell og autoritærmåte:

En mann som f.eks. er sa uheldig a ha darlige naboer eller mislykkede barn, ~il være enig med den som sier at «ingenting er verre ennnaboer» eller «ingenting er dummere enn a sette barn til verden».Derfor ma taleren forsøke å gjette hvilke forutfattede meninger tilhØrerne har, og sa tale om disse i generelle vendinger.

Det er spekulert i de skriftlige påvirkningskildene til Bacons stil. Like viktig erdet nok å ta i betraktning hvordan han fikk sin spraklige fremstillingsevneutviklet i muntlige fora. Han var aktiv i parlamentet og i rettssalen fra han varførst i 20-arene. Etterhvert fikk han plass i kongens rad. Fra samtidige kildervet vi at han behersket bade den juridiske og den politiske tale. Han var del aven retorisk kultur der det gjaldt a overbevise hverandre om spørsmal som gjadtliv og død, krig og fred. Hans forfatterskap har preg av denne muntlige kulturen, og den er ikke folkelig, men aristokratisk. På tross av dette aristokratiskekan den virke grov. Ong sier at muntlige kulturer blir oppfattet som unødigagonistiske av dem som er integrerte i skriftstyrte samfunn. Bacons retoriskeerfaring representerer en sprakkultur som nok er temmelig fjern for modemeforfattere som i høyden driver det til a holde et foredrag eller en uforpliktendeappell — fjernt fra all alvorlig realpolitikk:

Many, if not all, oral or residually oral cultures strike literates asextraordinarily agonistic in their verbal performance and indeed intheir lifestyle. Writing fosters abstractions that disengage knowledgefrom the arena where human beings struggle with one another. It

separates the knower from the known. By keeping knowledgeembedded in the human lifeworld, orality situates knowledge withina context of struggle. Proverbs and riddles are not used simply tostore knowledge but to engage others in verbal and intellectual combat: utterance of one proverb or riddle challenges hearers to top itwith a more apposite or a contradictory one.23

Men hvordan forholder det seg med den praktisk-moralske dimensjonen somessayene unektelig ogsa har: Hvordan skal de «anvendes>’? Hva er deres funksjon utover det retorisk nyttige og det teoretisk åpnende? Montaigne har somerklært prosjekt å overveie meninger. Hos Bacon ligger det utprøvende pamottagersiden. Bacon kommer med sine påstander som leseren oppfordres til åprøve ut i tale, i tenkning eller i det praktiske liv.

En slik utprøving henger sammen med etymologien til ordet essay. Dethenger sammen eksperiment. Men ikke slik å forstå at eksperimentet, som joer sentralt i Bacons vitenskapsfilosofi, er nØkkelen til hans egen essayform.Mottageren skal være den utprøvende, ikke avsenderen. Avsenderen levererpåstander eller hypoteser. Utprøvningen paligger leseren: «Man læse ikke forat modsige og gjendrive, ei heller for at tro og tage for givet, men for nøie atgrandske og prøve» (Essay nr 50, «Om studier»).

Det autoritative ved Bacons essays har vært sammenlignet med traktaten(Gerhard Haas m.fl.74). Tekstene hans, særlig de tidlige, er sma traktater meden autoritativ, didaktisk og anti-ciceroniansk stil. De er mer middelalderskeenn Montaignes essays, men i sin objektivisme også mer i slekt med modemeartikler. De minner om traktaten ved at de er framført i en belærende tone medkategoriske pastander der klassiske sitater og spredte eksempler fungerer somtilstrekkelig bevis. Og i overensstemmelse med det Walter Benjamin sier omtraktaten,25 viser de til teologien som sin gjenstand, og ikke bare potensielt,men flere ganger i høy grad eksplisitt: Til og med det epikureiske essayet «Omhager» begynner med «God Almighty first planted a Garden». John Pitcherskriver i sin innledning til en utgave av The Essays at vi ma søke deres opprinnelse «in the mental world which Bacon inherited from medieval book learning, disputation and jurisprudence».

En slik skrivemåte er imidlertid ikke så autoritær som moderne lesere kanfå inntrykk av. Dette skyldes først og fremst at de enkelte gnomene tenderer

‘1Walter i. Ong: op.cit. 543-4424 Gerhard Haas: Essay, Stuttgart I969, s.I4-I725 Walter Benjamin: Det tyske sørsespillets opprinnelse , Oslo 1994, s29

96 AGORANR.2/95 AGORA NR.2195 97


mot tomhet. Heldigvis er det mottageren. dvs. brukeren, som fyller dem medinnhold. Tekstene presenterer seg som råd fra en som vet, men de er ikkedetaljforskrifter av den moderne, byråkratiske typen. Radene er ofte så allmenne og gjerne innbyrdes motsigende at mottageren innvilges et stort kreativt rom i den tillempningen som må skje ut fra hans egen situasjon:

Den best sammensatte karakteren og det beste temperamentet harden som har skapt seg et rykte for a være åpenhjertig, men som i virkeligheten har vennet seg til hemmelighold, han forstiller seg bareIeilighetsvis, men kan lure folk hvis han er nødt. (Essay nr6)

Ingen kan vel egentlig være uenig i dette, men det er vel fordi teksten ikke siernoe man kan være uenig i. Den tenderer mot å si at det som er bra er bra, ogdet som ikke er bra, er ikke så bra, men det er av og til uungaelig. Den girf.eks. ingen praktisk anvendbar målestokk for nar det er rett å forstille seg ellerlure folk. Men leseren får en anvendbar typologi til bruk i en talesituasjon. oghan kan fa et mer refiektert forhold til sitt eget liv. Det er han selv som måfinne ut hva formuleringen innebærer in conereto. Anvendelsen må han selvstå inne for, han kan ikke skylde på dårlig regelverk. I det angjeldende essayetkommer Bacon med mange argumenter imot forstillelse, samtidig som han girgode anvisninger på hvordan en taler kan føre sin tilhører bak lyset ved hjelpav forstillelse. I det siterte avsnittet sier han at forstillelse bade er en god tingog en darlig ting. Det er jo åpenhjertighet som er normen. Samtidig er detteåpenhjertighet som rykte, dvs, at det gjerne kan være enforstilt apenhjertighet.Teksten skal ikke framstille en konsistent teori, den skal hjelpe leseren til å se.John Pitcher får frem dette motsigelsesfylte hos Bacon med utgangspunkt iPopper:

When he was most closed (if we whish to read him in Karl Popper’sterms), Bacon was an enemy of the Open Society: yet when fullydilated, no mmd could have been freer than his. In one place he wanted the arts repressed; in another, music and painting were to beespecially honoured in his ideal state.

Derfor er det viktig at de enkelte synspunkter framsettes på en slaende, menlite konkret måte: «Fyrster bør kjenne sine rådgivere like godt som radgivemekjenner fyrsten» (Essays nr2O). De bør være av den typen abstrakte regler somHegel gjorde narr av som ubestemte og tomme. Den belærende tonen kandekke over den tematiske apenhet, men den har sin berettigelse som middel til

å få leseren til a ta teksten pa alvor. «Enkelte BØger er til at Smage paa, andretil at sluges og nogle ganske faa til at drøvtygges og fordøies» (Essays nr5O).Formen er bestemt, innholdet er ubestemt. Rådet må fremsettes med en myndig mine for at mottageren skal tro på det. Hvordan han konkret tolker det, blirhans egen sak.

Denne skrivematen forutsetter et retorisk rom der den dannede leseren hardistanse til teksten. Bacons myndige belæringer er mindre autoritære og kontrollerende enn moderne inderlighet. Den sentimentale kvasi-intime, kvasidemokratiske og kvasi-saklige skrivemåten vi er vant til smisker seg inn påleseren med falskt føleri slik at leseren lar seg innbille hva som helst. Teknologiseringen av etikken har gjort at man forventer at et godt utbygd regelverk tilenhver tid skal kunne føre en trygt ved hånden. Den samfunnsmessige helhet-en brutaliseres stadig mer, mens løsningen som tilbys er sentimental individetikk.

Som eksempel på Bacons skrivemåte kan vi se litt på hans essay om kirkensenhet Q<Of Unity in Religion»). På bakgrunn av tidens religionskriger vardette et viktig politisk spørsmal. Som et middel til å nå fred anbefaler han middelveien mellom to ytterpunkter et greit, men selvfølgelig altfor generelt ogtomt råd men, sier han så, det å følge middelveien er i seg selv et av de ytterpunkter som bør unngås! Med andre ord klarer han samtidig å anbefale detekskluderende «Den som ikke er med oss er mot oss» og det mildt inkluderende «den som ikke mot oss er med oss». Han leverer topoi for begge sidene idebatten. Videre papeker han at man både kan strides og slutte fred pa feilaktig grunnlag, misforståelser kan føre både til det bedre og til det verre. Badeskinnenighet og skinnuenighet gjøt seg gjeldende i diskusjon. Og Bacon skriver at begge deler er like ille — selv om han i teksten har erklært at fred er detoverordnede mål. Skulle ikke en spinkel fred være å foretrekke for en bunn-solid, men ødeleggende krig? Med basis i Bacons tekst kan vi svare både ja ognei på dette spørsmålet. Både de som vil ha religonskrig og de som vil ha fred,kan med samme rett finne belegg hos Bacon.

Det er mange andre eksempler på en slik moden mangel på logisk struktur.I essayet om list, får vi selvfølgelig flere argumenter mot bruk av list, mensamtidig får vi gode anvisninger for hvordan vi kan utøve list i forskjelligesammenhenger. I essayet om sinne (nr57) fremstilles sinne selvfølgelig somnoe man bør unngå både hos seg selv og andre, men han har gode råd for hvordan man får en person sintest mulig:

98 AGORANR.2195 AGORA NR.2/95 99

ARNFINN ÅSLUND Å NÆRME SEG FRANC1S BACON

Hvad det angaaer at opvække (...) Vrede hos en anden, vil det (...)

lettest kunne ske ved, at man vælger en Tid, da Folk er ærgerlige ogforstemte: endvidere, som før er bleven antydet, ved at man sankersammen alt, hvad der kan gjøre foragt mere bitter og knusende.

Dette er styrken ved Bacons skrivemåte: Vurderingen og bruken av poengeneoverlates til leseren som selv må utvise skjønn overfor den situasjon han står i.Denne mangel pa formidling mellom teori og praksis i moralske og politiskespørsmal er et førmodeme trekk ved Bacons skrivemate. Og all fremskrittspathos til tross: Dette er ikke det eneste fØrmodeme hos ham.

Selv om Bacon oppfattes som den naive kontrolltenkningens far, var han pådette punktet mindre naiv enn moderne kontrollører. Om sine «råd>’ sierBacon klogt at «de lærer ikke selv sin egen Brug, den rette Brug er en udenforog ovenfor dem liggende Visdom, som kun Erfaring skjænker» (Essays nr5O).Han kommuniserer indirekte, han «viser» ved sin skrivemåte at han vet at altikke kan kontrolleres og at det alltid vil være et kvalitativt sprang fra regel tilanvendelse, fra en god tanke til fremtidens mangfoldig spredte muligheter.Hvert tilfelle er unikt. Det nalve er å tro at man kan gardere seg mot misforståelser ved å detaljregulere fremtiden, ved å lage regler for reglene. Men slikeforsøk pa a lage nye regler for anvendelsen av reglene kan aldri bygge bro fradet allmenne til det enkelte.

Dette er vel en av de store filosofiske feilgrep i det vi her til lands kallersosialdemokratiet, men som vi like gjerne kunne kalle moderniteten eller byrakratismen. Idealet blir en type «social engineering» der man bygger opp heleprofesjoner og fag pa filosofiske misforståelser: Man holder ikke ut tanken påat det finnes situasjoner hvor man ikke kan utlede korrekt atferd ut fra reglersom er gitt på forhånd, situasjoner hvor man rett og slett ma bruke sitt skjønn,situasjoner som innebærer en risiko. Man holder ikke ut tanken på at det alltidvil finnes en rest av frihet. «Helt og holdent at rette sig efter deres Regler erPedanteri» (Essays nr5O). Utfra Bacons tenkemåte måtte en mann apenlystgripe etter makten hvis han ville ha den, og han måtte stå for den bruk hangjorde av den.

Kontrolltenkningens kolonisasjon av det etiske feltet viser seg i trangen til åutlede detaljforskrifter ut fra grunnleggende preferanser. Man gremmes over atetikken ikke er endelig teknologisert slik at den etisk korrekte aktØr bare behøver å legge inn en fil passende til situasjonen så man slipper å velge selv.Bacon visste at han befant seg i fritt svev over en kvgrunn, avgrunnnen mellom de gode bud og den mangslungne virkeligheten der valg må treffes i øye-

blikket. Ingen kan fjerne denne avgrunnen uten å erstatte menneskene meddatamaskiner. Den som pga. sin «dårlige tro» (Sartre) ikke utholder denne risikoen bør heller overlate ansvaret til regenten og selv trekke seg tilbake til slaveriet. Vi gjenkjenner denne dårlige tro i pratet om demokratiets «krise» ogrop etter den sterke mann.

Denne eksistensfilosofiske innsikt er i virkeligheten identisk med retorikkens innsikt: Den situasjon vi til enhver tid star i mangler absolutte referanser.Bacon visste dette. Hans essays kjennetegnes ved at de har mange utveierførst og fremst ved at de har mange utveier. Mangler denne innsikt, ender mani terrorvelde pga. frustrasjon overfor virkeligheten eller i et skjemavelde somvedblir a regulere reguleringene. Med andre ord ender man enten i fascismesom er den slette endelighet eller i en parodi på sosialdemokratiet som er denslette uendelighet. Sosialdemokratiets utfordring er å anerkjenne ingenium,dvs, den enkeltes kreative og vurderende bruk av fomuften. Alternativet til enslik selvbesinnelse er at man fremprovoserer en voksende nyliberalistisk reaksjon eller en fascistisk reaksjon, forskjellen er ikke avgjØrende. Hayek var radgiver for Pinochet.

Retorikken har begrepet «kairos» som gar pa talens forhold til tid og sted.Idealet er det passende: «aptum». Den anvendelse av retorikkens kunnskapsom egner seg best i en gitt situasjon. Det dreier seg altsa om forholdet mellomregel og anvendelse: Ved hjelp av ingenium har mennesket en mulighet forgripe situasjonen og til a være pa høyden i øyeblikket, rett tid og rett sted.Aptum beror alltid pa skjønn og kan aldri byråkratiseres fram.

Bacon setter denne regel fram i en form som selv overlater nesten alt tilleseren: «Større visdom kan vel ikke gives, end til rette tid at tage fat pa ensak» (Essays 21). Dette kan sammenlignes med maksimer som «grip øyeblikket!», «alltid beredt!>’ osv, eller som hos Shakespeare: «Readiness isttll!» —

Dette er råd som ikke kan sikres ved ledsagende forskrifter, men de kan styrkemottageren om de ledsages av talent, øvelse, erfaring og fiaks. Dette gjør faktisk at skriftlige råd har en styrke framfor venners og særlig undemordnedekollegaers rad. Det å være tett på situasjonen kan føre til blindhet og unnfallenhet. I en vanskelig situasjon trenger man ikke rådgivere som snakker enetter munnen, og som ser alt i samme lys som en selv. Den distansen som ligger i skriften niuliggjØr en fruktbar hensynsløshet. Blikket hos mottageren kanslik styres i riktig retning der kollegaer kunne ødelagt med falsk smiger. Detvil selvfølgelig være en forutsetning for den autoritet som tillegges teksten atden har en troverdig avsender:

100 AGORANR.2195 AGORANR.2195 101


De dØde Raadgivere er de bedste; Bøger siger sandt, naar Raadgivere blegner. Derfor er det godt at være bevandret i dem, især saadanne, hvis Forfattere selv har vært handlende paa Verdens Skueplads.» (XX Om Rand)

Det Bacon her skriver kan ogsa leses pa metaplanet. Bacon fremsetter selvdette i en bok med råd. Det han her og andre steder skriver om rad er bidrag tilen essayteori. Han skriver om konger og ledende politikere, men i våre egneliv er vi alle konger. Selv om vi ikke er allmektige; hvilken konge har værtdet? Slik konger bØr behandle Bacons råd, slik bør leseren behandle Baconsessays.

v’Av Bacons essays vil vi se nærmere på det som star først i tredjeutgaven fra1625 og som omhandler sannhet («OfTruth»). Forsavidt er essayet et av hansmest filosofiske, men perspektivet er mer moralfilosofisk enn erkjennelsesteoretisk. Først ser vi på den filosofiske konteksten for Bacons sannhetsproblematikk: Essayet «Of Truth» har et skeptisistisk anslag: «Whcst is truth? saidjesting Pilate, and would not stay for an answer>’. Pilatus mente ifølge Baconat det er tvilsomt om det finnes noe slik som sannhet. Teksten viser at Baconpa sin side forutsetter at sannhet er mulig. Her følger han ikke Montaigne sompåvirket av Sextus Empiricus26 ble filosofisk skeptiker.

Skeptisismen var en motefilosofi pa denne tiden pga. av sterke og dramatiske stridigheter omkring teologiske og filosofiske lærespørsmål, det var stridmellom gammelt og nytt, mellom tro og viten osv. For tenkende menneskervar det bade vanskelig og risikabelt a ta stilling; kanskje var det prinsipieltumulig å vite hva som egentlig var sant? I Novu,n Organum forkaster Baconalle eksisterende forsøk på å nå sannheten, men insisterer likevel pa muligheten for a na den, nemlig ved hjelp av hans egen metode. Dette fremgår tydeligav hans kritikk av skeptikerne i aforisme 37:

26 Hans Grunn riss av den pyrrhoneiske skepsis ble utgitt i latinsk oversettelse av Renn

Estienne i 1562.

The doctrine of those who have denied that certainty could be attained at all has some agreement with my way of proceeding at the firstsetting out; but they end in being infinitely separated and opposed.For the holders of that doctrine assert simply that nothing can beknown in nature by the way which is now in use. But then they go onto destroy the authority of the senses and understanding; whereas Iproceed to devise and supply helps for the same.

Religionens sannheter tviler ikke Bacon pa, de hører med til den åpenbaredekunnskapens område og faller således utenfor den vitenskapskritikken hanbedriver i Novum Organum. (De utgjør snarere forutsetningen for den.) I sinerkjennelsesteori hører Bacon med til den brede strømning i renessansen somforskyver tyngdepunktet i sannhetsbegrepet. Den deduktive sammenhengeninnenfor det skolastiske læresystemet tones ned til fordel for overensstemmelse med naturen. Naturen blir filosofiens dommer formidlet av den induktivt-eksperimentelle metode som får naturen i tale. Observasjonen avgjør, ikkeAristoteles.

I essayet «Of Truth» dreier det seg mer om sannferdighet i tanke og tale ennom vitenskapelig sannhet. Bacons utgangspunkt er det han kaller «delight ingiddiness», dvs, gleden ved intellektuell ustadighet. Denne gleden kan dyrkesi en slik grad at sannheten oppleves som et fengsel for den frie tanke. Baconforsøker å forstå lystløgnens radikalitet. Vi lyver ikke bare for å oppna en ellerannen fordel; løgnen eller usannheten er i seg selv forlokkende, den gir ossglede. Bacon forklarte denne perverse gleden ut fra sin protestantistiske innsikt i menneskenaturens elendighet. Samtidig har han vel lært både av Epikurog fra personlig legning at livets gleder må tas alvorlig: «A mixture of a liedoth ever add pleasure’>. Han har kloke betraktninger om livsløgnens verdi:

Ingen er vel i tvil om at hvis menneskene ble fratatt deres fåfengtemeninger, falske forhapninger, uriktige vurderinger, naive innbildninger og så videre, så ville sinnet hos mange mennesker skrumpeinn og bli stakkarslig, fullt av melankoli, utilpassethet og selvforakt.

I sin vitenskapelige metodelære legger Bacon opp til et storstilt desillusjonsprosjekt. Men mens bade protestantiske og motreformatoriske teologer nettopp la vekt på a skrelle av livets illusjoner slik at jordelivets forgjengelighetble tydelig kontrastert til den himmelske salighet, virker det i dette essayetsom om Bacon ser det skadelige og usunne i slike prosjekter, iallfall innenfordet praktiske livets omrade. Det psykologisk kloke kan avvike fra det viten-

102 AGORANR.2/95 AGORANR.2/95 103


skapelig holdbare og det teologisk korrekte. Bacon advarer mot desillusjonensmelankoli.

Menneskene foretrekker løgnen i sa stor grad at de er avhengige av den.Sannheten kan være ødeleggende. Bacon grunngir dette med mennesketsnatur, «a natural though corrupt love of the lie itself». Mennesket har altså enforkjærlighet for løgnen som bunner i dets natur, en natur som er fordervet,«corrupt «. Her er det tale om den fordervelsen av menneskenaturen somskjedde med syndefallet. Det teologiske perspektivet styrer resten av fremstillingen på tross av en avstikker til Lukrets.

Bacon ville ikke vært seg selv lik hvis han ikke også hevdet det motsatte avdet vi her har sett. Ovenfor har vi sett at han pa det nærmeste gir oss beleggbåde for å være sannferdige og løgnaktige. Lenger ned i teksten forstar vi likevel at sannferdighet i stort og smatt selvfølgelig er det rette, og han finner ogsaepikureiske argumenter for sannferdigheten: Sannheten gir mest «pleasure’>,og det a betrakte sannheten er en nytelse (<cenjoying of truth»).

Sansen for sannhet er imidlertid ikke et allmennmenneskelig trekk. Det eren egenskap som bare tilkommer Guds utvalgte: «...he breatheth and inspirethlight into the face of his chosen». Disse utvalgte som kan oppleve sannhetensnådegave, vil ogsa ha evne til a glede seg over den, til å føle lyst. Erkjennelsesteorien er med andre ord underlagt predestinasjonslæren. Lukrets-sitatethan anfører, eksemplifiserer den nytelse de utvalgte opplever nar de betrakterdumhetene og feiltagelsene til alle de andre:

...but no pleasure is comparable to the standing upon the vantageground of truth (...), and to see the errors, and wanderings, and mists,and tempests, in the vale belotO.

Det teologiske perspektivet tar helt overhånd mot slutten av essayet. Løgnaktighet er en kvinnelig egenskap som går tilbake pa slangens atferd i paradiset.Sannferdighet er å ga den rette linje, mens løgnaktighet er a gå krokveier slikslangen bukter seg fremover i kroker. Dette moralske sannhetsbegrepet harogså en retorisk komponent. Sannferdighet tjener en mann til ære og gjør ham,naturlig nok, troverdig. Det å være kjent som notorisk løgner er vel det størsteretoriske handikap man kan ha. Men den retoriske troverdighet kan selvfølgelig være det gunstige resultatet av en vellykket taktikk. Det er et rykte forsannferdighet som kan hvile på løgn.

Fra det moralske og retoriske sannhetsbegrepet er veien kort over til en rentteologisk utlegning der usannferdighet tolkes som vantro. Her setter Bacon

inn med apokalyptiske betraktninger. Menneskenes vantro skal være det somtil syvende og sist fremkaller dommedag:

lt shall be the last peal to call the judgements of God upon the generations of men, it being foretold that when Christ cometh, He shallnot find faith upon the earth.

Dette essayet star dermed som et ironisk og anakronistisk dementi av Adomosdiktum om essayets fragmentkarakter: Han sier at et essay <(tar ikkje til medAdam og Eva»27 og underforstatt: det slutter ikke med dommedag. Det nøyerseg med et utsnitt, med ikke a si alt. Bacon trekker derimot linjen fra Adam ogEva (arvesynden og den fordervede menneskenaturen) og helt frem til verdensslutt (dommedag). Innenfor disse definitive punkter finner han også plass til enantydning av den jordiske utopisme som er så grunnleggende i hans «storegjenoppbygning». Han apner muligheten for «heaven upon earth>’: (<Det erhimmelen på jorden når menneskesinnet rører seg i kjærlighet, hviler i for-synet og retter seg etter sannhetens pol.»

v’Na har vi beveget oss et godt stykke inn i Bacons teologi. Den teologisketematikken vi finner hos Bacon, er en del av det landskapet Bjøm Qviller pa eninspirerende mate har vist vei inn i, bl.a. gjennom artikler her i Agora.28Resten av denne fremstillingen vil befinne seg innenfor dette landskapet.Bacon er jo allment kjent som «fremskrittets herold>’, som banebryter formoderne vitenskap og som kritiker av foreldede forestillinger. En slik oppfatning av Bacon fortrenger viktige sider ved hans verk. Nettopp der hvor han ermest scientistisk, er han også ofte mest teologisk. Som vi har sett ovenfor,mener Bacon at filosofene ukritisk har utfoldet sine spekulasjoner om naturen.Dette betyr imidlertid ikke bare at de har vært darlige empirikere: De har ogsåsyndet. De har lidd av den form for hybris som var årsaken til den aller førstesynd. Dette overmot er den gift som kommer fra slangen i paradiset. Baconhaper at...

2728 Theodor Adorno: Notar til litteraturen, Oslo 1992, s72

104 AGORANR 2195 AGORANR2a5 105


...kunnskapen nå kan slippe ut den giften som slangen sprøytet inn iden, og som får menneskets sinn til å svulme. Slik at vi ikke lar varvisdom overstige det rette mål og den edruelige nøkternhet, men heller dyrker sannheten i kjærlighet.29

Filosofien har ikke villet bøye seg ydmykt for skaperverket. Den har ikke forsøkt å gjenkjenne Gud i naturen som er Guds eget verk. I stedet har filosofeneforsøkt a prege sitt eget bilde pa naturen og pa Guds verk (*c. impress thestamp of our own image on the creatures and works of God,..»). Baconbegrunner teorimangfoldets uomgjegelige galskap i to bibelske myter, mytenom syndefallet og i myten om Babels tåm. Syndefallsmyten først:

Vi gjentar synden til våre første foreldre samtidig som vi lider underden. De ønsket å være som Gud, men ettertiden ønsker å være endastørre. For vi skaper verdner, vi dirigerer og dominerer over naturen,vi vil ha det til at alle ting er slik vii var galskap synes de skullevære, ikke slik det passer med den guddommelige visdom eller medslik tingene er i virkeligheten.30

Samtidig som vi lider under syndefallet, reproduserer filosofene hele tidendenne opprinnelige ugjemingen gjennom sitt metafysiske overmot. Filosofenvil selv være Gud og bestemme hvordan virkeligheten skal være. Tanken omat menneskene med nødvendighet gjentar syndefallets overmot viser arvesyndsdogmets grunnleggende stilling i Bacons filosofi. Han bruker ogsa denbeslektede myten om Babels tårn. Det filosofiske overmotet har resultert i atfilosofene taler hvert sitt språk. Filosofenes triumf over naturen, betyr egentligat de har «triumphed over the works of God». De spotter herren selv. Hverfilosof tror seg allmektig ogsa overfor de andre. Ingen vil underkaste sin tenkning noe kriterium utenfor seg selv. De sitter i hver sin hule med hver sinegenradige filosofi.

I mangel av et felles kriterium blir det etterhvert et forvirrende mangfold avfilosofier og filosofiske sekter. Bacon etterlyser det felles sprak som gikk taptunder den babelske forvirring. Bacon føler at han star overfor et lilosofisk

29 Se f.eks. følgende artikler av Qviller: «Machiavell som politisk realist» (skrevet sammen med Bjørn Thommesen) i Agora 1/88 s4-44; «Hobbes, Augustin og den augustinske tradisjon» i Agora 2-3191 s59-l3l og hans bidrag i to nylig utkomne antologier: Malmanger (red.): Barokkens verden, Oslo 1994 og Arisholm og Laugerud(red.): Myten om det moderne, Oslo 1995.

30Novum Organum. op.cit. sI 5

Babel. Det trengs en «purification of the understanding», en renselse av forstanden som er infisert med falske og syndige forestillinger. Bare med «mindswashed clean from opinions» blir vii stand til å nærme oss skaperverket «withhumility and veneration» og studere det «in purity». Vi må komme oss ut avmenneskesprakets falske fordommer for å kunne lese Guds språk slik dette erpreget inn i naturens egen bok, «the volume of Creation».

I strid med visse former for kristen puritanisme som hevder at ikke baremenneskenaturen, men også naturen som helhet er ond, mener Bacon at naturens sprak ikke ble berørt av den babelske forvirringen. Det er bare menneskespraket som ble forvirret, og forvirringen besto i en slags glemsel der det somble glemt var det opprinnelige, naturlige språket. Men denne glemsel trengerikke vare evig. Bacons metode er i virkeligheten en mnemoteknikk, det er ethjelpemiddel til a huske et glemt språk. Naturens språk er på det nærmesteGuds eget språk og er en snarvei til den uskylden som ellers er tapt for ossmennesker:

For dette er den lyd og det sprak (that sound and language) som varfremherskende i alle land, og som ikke ble berørt av den babelskeforvirringen. Dette spraket bør menneskene studere og perfeksjonereseg i, og på nytt bli som små barn knelende ned for a gripe tak i detsalfabetet med sine hender. De bør ikke sky noen anstrengelser for autforske og greie ut fortolkningen av dette språket, men standhaftigforfølge sitt forehavende og holde ut inntil døden.3’

Bacons idollære er en lære om hvordan feilaktige forestillinger oppstår og holdes ved like. Hans forsøk på å memorere naturens eget språk har som forutsetning at idolene avlæres. I lys av den teologiske argumentasjonen fremstårdette erkjennelseskritiske prosjektet som en renselse, en utdrivelse av syndigetanker, av et infisert språk. Den anti-spekulative induksjonen hans er en slagsfilosofisk asketisme, en nødvendig botsøvelse for å komme inn i paradiset.

Nar Bacon kaller sitt store prosjekt for Instaurario Magna eller The GreatInstauration, så brukes ordet «instauratio» i betydningen gjenoppbygningProsjektet er å gjenreise menneskehetens viten til den tapte tilstanden fra førBabels forvirring, I dette perspektiv må vi tolke Bacons diktum om at kunnskap er makt. Vi leser i Novum Organum at «Nature to be commanded must beobeyed» (1,3). Dvs, at menneskenes makt over naturen er en belønning for at

~ Novutn Organum, op.cit. sXIV-XV

106 AGORANR.2)95 AGORANR.2195 107

ARNFINN ÅSLUND A NÆRME SEG FRANCIS BACON

vi har underordnet oss naturen, dvs. Guds skaperverk. Den fetisjeringen avempiri som er så typisk for moderne ~cientisme bygger altså på teologiske forutsetninger som i dag er fortrengt, men likevel fremdeles virksomme. Dette erforutsetninger som selvfølgelig er dypt problematiske og som bør trekkes fremi lyset. Fakta er rene, mens tenkningen er syndig.

For Gud forbyr oss a utgi en drøm fra vår egen innbildning for etmØnster av verden. Heller vil han nadig innrømme oss å skrive enapokalypse eller en sann visjon av Skaperens fotavtrykk pa sineskapninger.32

En naturforskning etter Bacons modell kan gi menneskene tilbake den tapteuskyld. Noe av problemet er at den synes a forutsette uskylden alt i utgangspunktet for å kunne bli vellykket. Derfor er idollæren en slags propedeutiskeksorsisme. Forskningen er en botsØvelse som letter oss fra var skyld. Denmenneskehetens tilværelse som bygger pa sikker kunnskap om naturen vilikke skille seg mye fra den himmelske tilværelse. Tesen om at kunnskap ermakt betyr noe sa radikalt som makt til å gjenopprette paradiset, menneskenestilstand før syndefallet. Denne utopismen står hos Bacon i skarp kontrast tilhans politiske filosofi slik den uttrykkes i essayene. Der ser han ikke utover detmonarkistiske standssamfunnet han selv er en del av. De undertrykte klassersopprør er bare sand i maskineriet som den kloke hersker riktignok bør vite åunngå, men som må slas hardt ned dersom de inntreffer, I sin ufullf~rte romanom Det nye Atlantis skildrer han en utopi hvor vitenskapen har fatt optimalevilkår i «Salomos hus». Men hans utopisme i Novum Organum (1,68) synes aforegripe et i alle henseende perfekt samfunn:

Det får være nok om de forskjellige klassene av idoler og det somhØrer til dem. Alle disse ting må avsverges og vises vekk ved en fastog alvorlig beslutning, og forstanden må bli grundig renset ogbefridd fra dem. Inngangen til det menneskeheteirs kongerike som ergrunnlagt på vitenskapene, er ikke mye annerledes enn inngangen tilhimmelens kongerike, hvor ingen kan komme inn uten at han blirsom et lite barn igjen.

Bacons mor var puritaner. Den puritanske retningen inspirert av Calvin stosterkt innenfor den protestantiske bevegelse i England. Det er ikke lett a fore

stille seg Bacon som puritaner. Men det er puritanske motiver i hans filosofi.ldollæren er en filosofisk variant av det calvinske bildeforbudet. Sinnet må«renses» for idoler. Bacon samstemmer med Calvin i den sterke vektleggingenav forsynet og arvesyndsdogmet. Bacons eget prosjekt støter pa noen problemer av teologisk art som han løser på en bokstavelig talt lekende måte.

For det første kan man lure på hvordan Bacons innsikt i menneskelivetstomhet passer sammen med hans jordiske utopisme. Han sier (<at flar mennesket vendte seg om for å betrakte det arbeid hans hender hadde gjort, så han atalt var tomhet og andelig rastløshet, og han kunne ikke finne fred i det arbeidehan hadde gjort». Denne «vanitas» gjelder jo alt jordisk, men også jorden kanaltså pa nytt bli velsignet ved hjelp av Bacons metode. Hvis mennesket gjennom naturforskningen lærer å adlyde naturen, så vil han også kunne dirigereden. Slik Adam kunne gi ordre til skapningene fordi han visste deres rettenavn, slik skal ogsa vi mennesker i fremtiden kunne bruke naturen til våre formål hvis vi kan lære oss å henvende oss til naturen pa den rette maten.

Forholdet mellom menneske og natur er ikke bare et mekanisk, verdinøytralt forhold mellom mennesket, som den redskapsmanipulerende aktØren, ognaturen, som det nøytrale redskapet. Det er ogsa et forhold mellom mennesketog Gud: Naturforskningen er en botshandling som mennesket utfører «i sittansikts sved». På dette punktet er det hos Bacon en grunnleggende tillit tilGuds nåde, en tillit til at Guds nåde også vil vise seg i form av en jordisk«belønning». Han henvender seg til Gud med bønn om at nåden må følge dersom hans prosjekt realiseres: «If we labor in thy works with the sweat of ourbrows, thou wilt make us partakers of thy vision and thy sabbath’>.

Bacon ber om at Gud skal «endow the human family with new mercies».Nåden som «belønning» for gode gjerninger er dårlig protestantisme, menBacon løser det ved å få frem at det er Gud som på forhånd har gitt de utvalgtemenneskene den ånd som gjør dem i stand til den type vitenskapelig aktivitetdet er snakk om. BelØnningen i form av et jordisk paradis er dermed bare enbekreftelse på predestinasjonen.

For det andre kan man lure pa om ikke Bacons eget prosjekt er et utslag avden hybris han påviser hos den Øvrige menneskeheten. Kanskje er det mest ioverensstemmelse å forlate seg pa troen alene uten å skjele til kunnskapen idet hele tatt? Dette var som kjent den veien enkelte puritanske grupperingerfulgte. Det var jo kunnskapens tre som var forbudt menneskene i paradiset.

32 ibid. «...others to whom thou shalt give the same spirit». ibid. s29

108 AGORANR.2195 AGORANR.2/95 109

ARNFINN ASLUND

Bacon gar mot denne absoluttering av troen. For ogsa i paradiset tillot Gudkunnskap. Det var en form for kunnskap nar Adam ga navn til alle skapningene. Denne «navngivning» av skapningene er forbilde og bibelsk belegg forBacons «rene’> naturvitenskap. Syndefallet dreide seg om moralsk kunnskap.Bacon hevder syndefallet besto i at menneskene ville gi seg selv egne lover:

For it was not that pure and uncorrupted natural knowledge wherebyAdam gave names to the creatures according to their properly, whichgave occasion to the fall. It was the ambitious and proud desire ofmoral knowledge to judge of good and evil, to the end that man mayrevolt from God and ~ive laws to himself, which was the form andmanner of temptation.34

Naturvitenskap er altså en adamittisk aktivitet der naturbeherskelse følger avkjenskapet til tingenes navn. Dette er det samme som Bacon andre stederomtaler som kjenskap til tingenes «true Form» eller «the Law of the Thing».Men hvorfor er denne kunnskapen skjult hvis Gud vil at vi skal få tilgang tilden? Følger det ikke av straffen for syndefaliet at den paradisiske kunnskapdekkes til for oss? Vi har ovenfor sett hvordan Bacon mener at naturens språkikke ble besmittet av den babelske forvirring som rammet de menneskeligesprak. Men hvorfor er denne kunnskapen så godt skjult hvis det er meningen atvi skal kunne benytte oss av den, og hvis det dessuten er den viktigste kunnskapen som finnes?

Svaret er at Gud leker gjemsel med oss. Vi er hans lekekameEater. Når vibedriver naturforskning er vi med på en uskyldig lek:

Whereas of the sciences which regard nature, the divine philosopherdeclares that «it is the glory of God to conceal a thing, but it is theglory of the King to find out». Even as though the divine nature tookpleasure in the innocent and kindly sport of children playing at hideand seek, and vouchsafed of his kindness and goodness to admit thehuman spirit for his playfellow at that game.35

Det er noe storslått over dette naivistiske bilde av Gud og mennesket somlekekamerater. Denne leken blir da Bacons historiefilosofi. Vi ma bare ikkeprøve å lage våre egne regler, for da vil ikke Gud være med å leke.

~ ibid.~ ibid. s15

Francis Bacon

Essays

Bacons essaysamling bærer den fulle tittel The Essayes or Counsels, civill andmorall. Bacon ga ut sin første samling i 1597 Den inneholdt den gang bare tiessays. Nye og utvidede utgaver kom i 1612 og 1625. Utgaven fra 1625 inneholdt 58 essays. Senere utgaver byggerpa den fra 1625, gjerne med tillegg avet halvferdig essay om rykte (c<Of Fame»), som første gang ble trykt i 1657Her har vi valgt ut noen av de kortere tekstene. De gir et godt inntrykk avBacons fremstillingsform, men gir kanskje et skjevt bilde av tematikken: Hanhar gode essays om politikk som ikke er tatt med her fordi de er for lange.Politikken er dessuten ingenlunde fra værende fra disse tekster Dette er veltydelig nok hva angår essayene oinforstillelse og list, men essayet «Om Maskerader og Pragtoptog» er i høyeste grad politisk i en tid som preges av det1-labermas kaller «representativ offentlighet». Bacon regisserte kongeligebryllup. Essayet «Om Vanskabthed» er et skjult angrep på Bacons politiskerival, den pukkelryggede Lord Salisbury. Tekstene er tatt fra John Hazelandsfullstendige oversettelse til norsk fra 1876. Hazeland var visstnok en førstegenerajons engelsk inn vandrer. Til sin utgave har han skrevet en innledning paover 80 sider som har et påfallende apologetisk preg. Det var åpenbart om agjøre for Hazeland a renvaske Bacon for alle beskyldninger om tvilsom moral.Hazelands rettskrivning er beholdt, men en og annen endring i oversettelsener foretatt for å unngå de unødvendige mnisforstaelser som en gammel språkform av og til kan føre tiL Noen av Hazelands noter er også tatt ut. Engelskeutgaver av Bacons essays finnes i rikt monn. Forlaget Daidalos har trykt oppen eldre svensk oversettelse.

110 AOORANR.2195AGORA NR 2)95 I I I

Å nærme seg Francis Bacon

Documents

Transcript of Å nærme seg Francis Bacon