Protest, pragmatisme eller revansj? Russiske tilnærminger til latvisk minoritetspolitikk, Nordisk...

Nordisk Østforum | 28 [4] 2014: 301–328 | ISSN 0801–7220

Nordisk Østforum | nr. 4 2014

Protest, pragmatisme eller revansj? Russiske tilnær-minger til latvisk minori-tetspolitikk

Aadne

Aasland

Ph.d., seniorfor-

sker, Norsk institutt

for by- og region-

forskning,

aadne.aas-

[email protected]

Jørn

Holm-Hansen

Dr.polit., seniorfor-

sker, Norsk institutt

for by- og region-

forskning,

jorn.holm-han-

[email protected]

Abstract: Protest, Pragmatism or Revenge? Russian Approaches to Latvian Policies towards its Russian-Speaking MinoritiesThe most controversial issue affecting bilateral relations between Russia and Latviasince the early 1990s has been Latvia’s policies towards its Russian-speaking minorities.Even though Russian elites as a rule are critical of Latvian ethnopolitics, they hold diffe-rent views as to what the consequences should be for their policies towards Latvia. Wehave identified three prominent Russian approaches: protest, geopolitical pragmatismand historical revanchism. While pragmatism has dominated in the economic sphere, amix of protest and pragmatism has prevailed in politics. Similar tension between prag-matism and intransigence is found in Latvia’s policies towards Russia. Different histo-rical orientations and views on the situation of Russian-speakers in Latvia make it verylikely that tensions will continue to disturb relations between the two states.

Keywords: Russia, Latvia, foreign policy, international relations, minorities

Da Putin i sin tale i forbindelse med annekteringen av Krim den18. mars 2014 for første gang åpent erklærte at Russland ikke barevil forsvare rettighetene til russere og russiskspråklige over heleverden, men også antydet at militære virkemidler vil kunne tas ibruk med dette for øye, utløste dette kraftige reaksjoner i flereland med store russiskspråklige minoriteter. Dette gjaldt også iLatvia, der russiskspråklige (personer med russisk som morsmål)utgjør omkring 34 prosent av befolkningen, og 27 prosent define-rer seg som etniske russere. Rettighetene til denne minoriteten,hvorav en betydelig andel fortsatt mangler latvisk statsborgerskap,har vært det viktigste stridsspørsmålet i de russisk-latviske bilate-

Forsvarsdepartementet har finansiert prosjektet denne artikkelen inngår som en del av.Forfatterne ønsker å takke Irina Busygina, Aleksandr Novikov og Martiņš Vargulis fororganisering av og deltakelse i feltarbeid og innsamling av datamateriale.

nof-2014-4.book Page 301 Tuesday, December 16, 2014 2:51 PM

Aadne Aasland og Jørn Holm-Hansen302


rale forbindelsene siden 1990-tallet. Russland har i denne perio-den med jevne mellomrom kritisert Latvias minoritetspolitikk iFN og andre internasjonale fora (Muižnieks 2011). Med Russlandsnye «doktrine» anser nå flere kommentatorer det som mer sann-synlig at Russland vil kunne finne egnede påskudd til å presse Lat-via og blande seg inn i interne latviske forhold og at risikoen fordestabilisering i landet vil kunne øke (se f.eks. Sullivan 2014).

Forholdet mellom de to landene er naturlig nok i stor grad pre-get av asymmetri. Både de enorme forskjellene i landenes størrelseog historiske forhold gjør at Russland for Latvia er mye viktigereenn Latvia er for Russland. Men Latvia er lenger fremme i russeresbevissthet enn landets størrelse og de seneste årenes regionale sta-bilitet skulle tilsi. Latvia representerer for mange russere et land dehar et personlig forhold til, der de har feriert eller har slektningerog kjente. På 1700-tallet ble de områdene som senere skulle bli Lat-via, en del av Tsar-Russland, hvor Riga skulle bli en viktig by. Rus-sere har utgjort en betydelig minoritet i Latvia i mange generasjo-ner. De kom likevel aldri i flertall selv om andelen russisk-talendeikke-latviere økte kraftig etter at landet ble en del av Sovjetunionen(Misiunas & Taagepera 1993; Aasland 1994). Om Latvia ikke opp-fattes som en trussel i seg selv, ser mange russere Latvia som etpotensielt fiendtlig NATO-land som bringer alliansen ubehageligtett innpå Russland. Mange russere er også opptatt av den russisk-språklige minoritetens rettigheter og levevilkår i nabolandet.

Det hersker imidlertid ulike oppfatninger i Russland om hvil-ken utenrikspolitikk landet bør føre overfor Latvia. Dette ertemaet for denne artikkelen. Særlig ser vi på hvordan ulike opini-onsdannere i Russland uttaler seg om hvilke konsekvenser latviskminoritetspolitikk bør ha for Russlands utenrikspolitikk overforLatvia. Vi har identifisert tre hovedtilnærminger som vil bli pre-sentert i artikkelen: protest, geopolitisk pragmatisme og historiskrevansjisme. Så diskuterer vi i hvilken grad disse tilnærmingenehar gjenspeilet seg i den praktiske politikken som Russland harført overfor Latvia siden 1991 og ser på forskjeller mellom detpolitiske og økonomiske området. Latviske reaksjoner på den rus-siske latviapolitikken og dynamikken mellom Russland og Latviablir videre kort drøftet. Til slutt spekulerer vi rundt hvordan mino-ritetsspørsmålet kan tenkes å påvirke Russlands politikk overforLatvia de neste årene.


Protest, pragmatisme eller revansj? 303


Identitet som faktor i mellomstatlige forbindelserDenne artikkelen tar opp hvordan kampen om hva som skal værerådende oppfatninger om et fenomen virker inn på forholdet mel-lom to stater. Denne dragkampen foregår ikke bare mellom de tostatene, men også innad i dem. Konstruktivistiske tilnærminger erderfor nærliggende. Disse legger vekt på at strukturer og aktørerkonstituerer hverandre gjensidig og at idémessige faktorer virkerinn på mellomstatlige forhold. Dermed bidrar diskursive praksisertil å forme nasjonale identiteter (Berg & Ehin 2009). De bidrarogså til å forme staters oppfatninger av verden rundt seg og der-med hvordan disse statene forholder seg til omverdenen.

En verdi av den konstruktivistiske tilnærmingen er at den pro-blematiserer hvorvidt staters interesser kan tas for gitt, og at denviser hvordan nasjonal identitet er med på å påvirke hvordan lan-dets interesser oppfattes. I vår kontekst vil det si at Russlandsinteresser og atferd blir skapt gjennom sosial interaksjon, bådemellom aktører i Russland og innenfor den internasjonale struk-turen der Russland opptrer.

Mens noen er mest opptatt av de internasjonale strukturene nårde skal forklare hvordan nasjonale identiteter blir formet (Wendt,Guzzini et al. 2006), legger andre mer vekt på å belyse innenlandskeforhold (Katzenstein 1996). Hall argumenterer for at endringer i detinternasjonale systemet skjer i sammenheng med endringer i denkollektive identiteten til viktige samfunnsaktører (Hall 1999). Nasjo-nal identitet er stadig i endring og påvirkes både av eksterne oginterne hendelser. Identitet kan også manipuleres gjennom påvirk-ning av den kollektive hukommelsen i et samfunn. Dermed kansamspillet mellom de fortellingene som råder om et fenomen i etsamfunn og landets utenrikspolitikk få stor betydning (Prizel 1998).I denne artikkelen ønsker vi først og fremst å belyse de diskursivepraksiser innad i Russland når det gjelder forståelsen av Russlandsforhold til Latvia generelt og latvisk minoritetspolitikk spesielt.

Berg og Ehin (2009: 9) forklarer de kjølige politiske forholdenemellom Russland og Latvia (og de andre baltiske statene) meduforenlige og antagonistiske sosialt konstruerte nasjonale identite-ter. Etter at de baltiske landene på nytt ble selvstendige stater i1991, har de nasjonale identitetene ifølge Berg og Ehin blitt konso-lidert og institusjonalisert både i Russland og de baltiske land, noesom har medført at de er blitt ytterligere befestet og styrket. Dettevanskeliggjør en tilnærming og forsoning mellom landene.

nof-2014-4.book 03 Tuesday, December 16, 2014 2:51 PM



Data og metodeData til denne artikkelen er innhentet gjennom to feltarbeid høsten2012 i Moskva og Riga. Til sammen 15 semi-strukturerte intervjuer(sju i Moskva, åtte i Riga) er blitt gjennomført med sentrale politi-kere, journalister, utenrikspolitiske eksperter og forskere. Informan-tene er valgt med henblikk på at de skal dekke et bredt spekter avposisjoner.1 I tillegg har vi søkt på relevante nøkkelord i russiske oglatviske (både latvisk- og russiskspråklige) aviser med ulike politiskeståsteder i perioden 2010–2012.2 De valgte russiske avisenes profilervarierer mellom regjeringsorgan, konservativ-nasjonal, næringslivs-orientert og kritisk. I Latvia er begge de latviskspråklige avisenepolitisk uavhengige; én med hovedsakelig urban og den andre medrural lesekrets som også reflekteres i deres politiske profil. Begge derussiske avisene er regjeringskritiske. Nøkkelordene ble valgt utmed henblikk på å finne artikler som belyser russisk-latviske for-bindelser og russiske tilnærminger til latvisk minoritetspolitikk.Artikler som ansees som spesielt relevante for artikkelens problem-stillinger, er blitt analysert mer inngående. Vi har også lest akade-miske artikler i russiske og latviske tidsskrifter som omhandler rus-sisk-latviske relasjoner og minoritetspolitikken i Latvia.

Basert på denne datainnsamlingen har vi søkt å identifisereulike posisjoner og tilnærminger i russiske syn på hvordan Russ-land bør forholde seg til Latvia som følge av Latvias politikk over-for den russiskspråklige minoriteten i landet. Disse tilnærmingeneer basert på det samlede inntrykk av fremstillinger som har frem-kommet gjennom informantintervjuer, aviser og tidsskrifter. Hen-sikten med datatilfanget i Latvia har først og fremst vært å belysehvordan latviske aktører ser på og analyserer den russiske politik-ken. Ved å se på både russiske og latviske kilder kan vi også si noeom dynamikken mellom de to landene og hvordan viktige hendel-ser blir vurdert av ulike aktører i begge land.

1. Intervjuene ble foretatt under løfte om anonymitet, og vi navngir derfor verken perso-ner eller institusjoner i artikkelen. Informantene ble ikke valgt med tanke på at deskulle representere det offisielle syn men heller gjenspeile en bredde i synspunkter. Defleste er eksperter på eller spesielt opptatt av russisk baltikumspolitikk.

2. Nøkkelordene som ble brukt var ulike kombinasjoner av den russisk(språklige) befolknin-gen i Latvia, Latvias folkeavstemning 2012, russisk-latviske forbindelser, den russisk-lat-viske historiekommisjonen. De er basert på eksplorativ gjennomgang av nyhetsmedienefor å avdekke hvilke spørsmål som debatteres både i Russland og Latvia med hensyn tilden russiske politikken overfor Latvia. Russiske aviser som ble gjennomgått var følgende:Izvestia, Kommersant, Rossiiskaja gazeta, Novaja gazeta. I Latvia ble de latviskspråkligeavisene Diena og Latvijas avīze og de russiskspråklige Tsjas og Telegraf gjennomgått.




De russiskspråklige i Latvia – kontroversiell minori-tetspolitikkDa Latvia ble gjenopprettet som selvstendig stat i 1991, ble bare desom hadde statsborgerskap i den første latviske republikken i mel-lomkrigstiden og deres direkte etterkommere anerkjent som stats-borgere. Dette medførte at hundretusener (mer enn 700 000 i1991) av de hovedsakelig russiskspråklige innflytterne til Latviaunder sovjettiden plutselig var blitt statsløse. Deres offisielle statuser «ikke-statsborgere» med mindre de er statsborgere i andre land– noe som bare gjelder et lite mindretall. Test i latvisk språk oghistorie, fem års botid i Latvia, samt erklæring om lojalitet til denlatviske stat er krav for å oppnå latvisk statsborgerskap. Foruten at«ikke-statsborgerne» har egne pass, mangler de stemmerett ilokale og nasjonale valg og har ikke anledning til å få visse spesifi-serte stillinger både i offentlig og privat sektor, for eksempel sominspektør i arbeidstilsynet, brannmann eller flykaptein. For øvrighar de i all hovedsak samme rettigheter som latviske statsborgereog har visumfri adgang til både Schengen-området og Russland.Det siste har ikke latviske statsborgere. Latviske myndigheteriverksatte etter uavhengigheten en omfattende nasjonaliserings-politikk med betydning for de russiskspråklige minoritetene. Foreksempel ble det innført strenge språkkrav i latvisk for mange stil-lingskategorier i samfunnet, og russisk er ikke lenger undervis-ningsspråk ved mange utdanningsinstitusjoner.

Selv om tempoet har vært forholdsvis langsomt, har en god delrussere og andre russiskspråklige blitt naturalisert som statsbor-gere etter 1991, mens andre har flyttet til Russland eller emigrerttil andre land.3 Ifølge folkeregisteret av 2014 er omkring to tredje-deler av de etniske russerne som er registrert og har oppholdstilla-telse i Latvia statsborgere. Resten har status som «ikke-statsbor-gere» eller – og dette utgjør en liten andel – har statsborgerskap iRussland. Blant etniske hviterussere og ukrainere er andelen«ikke-statsborgere» enda høyere, omkring halvparten, ettersomdisse var langt mindre representert blant statsborgerne i mellom-

3. Når Russland uttaler seg om russerne og de russiskspråklige i Latvia, innbefatter devanligvis hele den russiskspråklige befolkningen, det vil si både etniske russere ogandre etniske grupper såfremt de bruker russisk som førstespråk og har en russisk kul-turell identitet. Det offisielle russiske synet er at både russere og andre russisktalende iLatvia er «landsmenn i utlandet» (sootetsjestvenniki za rubezjom). En konstruktivistisktilnærming til etnisitet tilsier at det kan være glidende overganger mellom grupper.Kategorier og statistikk gir dermed ikke et fullgodt bilde over et mangfoldig etnisklandskap.




krigstidens republikk.4 Riktignok er den russiskspråklige befolk-ningen registrert med noe høyere arbeidsledighetstall enn etniskelatviere, men det er ikke avdekket spesielt store forskjeller i mate-rielle levekår mellom de største gruppene (Aasland 2008;Muižnieks, Rozenvalds & Birka 2013) selv om systematiske studierer mangelvare. De fleste russerne bor i byene der levekårene erbetydelig bedre enn på landsbygda, som er dominert av etniskelatviere. Det at mange latviske byer av noen størrelse har ikke-lat-visk, russisktalende flertall, gir ytterligere næring til krav fra lat-visk nasjonalt hold om kompensatoriske tiltak for å styrke latviskspråk og kultur.

Partimønsteret i latvisk politikk har etnisitet som konstitue-rende skillelinje, men hvor høyre-venstreskillet i økonomisk poli-tikk faller sammen med etnisitet. Sentrum-høyrepartiene, somhar hatt regjeringsmakt siden selvstendigheten, representererinteressene til de etniske latvierne, er ledet av etniske latviere oghar stort sett oppslutning fra disse. Sentrum-venstrepartiene tar tilorde for rettighetene til ikke-latvierne og ikke-statsborgerne. Dehar en stor andel russiskspråklige i ledende posisjoner og får defleste stemmene fra russere og andre etniske minoriteter i landet.Det klart største av disse partiene, Saskaņas Centrs (Harmonisen-teret), fikk størst oppslutning av alle latviske partier under valgettil nasjonalforsamlingen Saeima 2011. Likevel ble partiet holdtutenfor forhandlingene om å danne en ny regjering etter valget.Dette skyldes at de andre partiene er skeptiske til partiets syn påstatsborgerskapsspørsmålet og manglende vilje til å definere inn-lemmelsen av Latvia i Sovjetunionen som en okkupasjon. Det atHarmonisenteret har et institusjonalisert samarbeid med det stats-bærende russiske partiet Edinaja Rossija gjør partiet enda mindreaktuelt som deltaker i en regjeringskoalisjon. På lokalt nivå harimidlertid Harmonisenteret hatt stor suksess i større byer, og blantannet Rigas ordfører Nil Usjakov representerer partiet.

Den sentrum-høyredominerte politiske alliansen i Latvia hargjennomført politikk som har vært upopulær blant den russisk-språklige minoriteten i landet, men som i stor grad har oppslut-ning blant etniske latviere. Statsborgerskapspolitikken og følgeneav denne er kanskje den viktigste skillelinjen. Her har partienedominert av de russiskspråklige gått inn for den såkalte null-vari-

4. Tallene er basert på offisiell latvisk statistikk, som kan lastes ned fra www.pmlp.gov.lv/lv/assets/01072013/01.01.2014/ISVN_Latvija_pec_TTB_VPD.pdf (lesedato 24. juni2014).




anten, som ville gitt alle som var registrerte innbyggere i Latviaved uavhengigheten i 1991 automatisk statsborgerskap. Andrekontroversielle spørsmål har vært knyttet til språkpolitikken. Lat-visk er i dag landets eneste offisielle språk, mens russisk har statussom fremmedspråk til tross for at omkring én av tre innbyggereregner russisk som sitt førstespråk.

En rekke ikke-statlige organisasjoner som har som formål åbeskytte rettighetene til den russiskspråklige befolkningen, fikksamlet nok underskrifter til å gjennomføre en folkeavstemning ifebruar 2012. Der var spørsmålet om russisk skal ha status somLatvias andre offisielle språk. Med en valgdeltakelse på 71 prosentvar det bare 25 prosent av de stemmeberettigede som stemte for åinnføre en slik status for russisk. Kun latviske statsborgere fikkstemme. Avstemningen bidro til en ny tilspissing av forholdetmellom de ulike etniske gruppene i landet. Senere samme år komdet initiativ til en folkeavstemning om automatisk innvilging avstatsborgerskap til latviske «ikke-statsborgere», og også dette initi-ativet samlet nok underskrifter til å kvalifisere til krav om en fol-keavstemning. Både blant latviere og russere var det imidlertidmange som advarte mot å gjennomføre en slik avstemning, sidendet etter deres syn kunne bidra til å forverre forholdene mellom deetniske gruppene i landet. I november 2012 avviste Den latviskesentrale valgkomitéen initiativet med tre mot to stemmer. Argu-mentene som ble brukt var at en utvidelse av statsborgerskapetangivelig ville stride imot kontinuitetsprinsippet som er nedfelt iden latviske grunnloven og videre at innvilgelse av statsborgerskaptil personer som ikke har bedt om det, ville vært et brudd på inter-nasjonale rettsprinsipper (RT 2012).

Ulike historiesyn gir ulik oppfatning om de russisk-språkliges stillingEn grunnleggende motsetning mellom de offisielle historiesyn iRussland og Latvia gjelder forståelsen av hvordan Latvia ble enuavhengig stat. Dette har betydning for hvordan latvisk minori-tetspolitikk blir oppfattet i de to landene. I Latvia vant synspunktetom at Latvia er den samme staten som den som ble opprettet i1919 fram. I følge et slikt historiesyn ble Latvia okkupert av Sov-jetunionen i 1940 mot viljen til innbyggerne i landet, og tidenfram til gjenopprettelsen av selvstendigheten i 1991 blir sett påsom en fortsettelse av denne sovjetiske okkupasjonen. Derav føl-




ger at det store antallet innbyggere som slo seg ned i Latvia underokkupasjonen ikke automatisk skulle betraktes som statsborgere iden latviske staten. Med en andel etniske latviere på kun 52 pro-sent i 1989 mente latviske myndigheter at landet hadde behov forå beskytte sin etnisk definerte stat, sitt språk og sin kultur. De hev-det således at statsborgerskapslovgivningen ikke er restriktiv, mentvert imot må kunne ansees å være liberal, i og med at relativt kortbotid i landet på fem år og en nokså elementær språkeksamen erde viktigste kriteriene for å få innvilget statsborgerskap. Latvia serRusslands manglende vilje til å anerkjenne innlemmelsen i Sovjet-unionen som en okkupasjon som et uttrykk for at landet harbeholdt sine imperialistiske ambisjoner, at russisk politikk påområdet ikke har endret seg siden Sovjet-tiden, og at landet ikkeer til å stole på (Furman 2012).

I Russland, og blant flertallet av de russiskspråklige innbyg-gerne i Latvia, hersker en annen oppfatning av historien. Russlandanerkjenner ikke Latvias innlemmelse i Sovjetunionen som enokkupasjon. Sovjetunionens heroiske innsats under den 2. ver-denskrig er et viktig formende element i Russlands selvforståelse,og russiske politikere opplever at Latvia gjennom sin retorikk dis-krediterer denne innsatsen. Russland viser også til at Latvia haddeen privilegert stilling i Sovjetunionen ved at mye avansert produk-sjon ble lagt dit. Dermed fikk innbyggerne i den latviske sovjetre-publikken nyte godt av en høyere levestandard enn den folk iRussland og andre sovjetrepublikker hadde (Savelyev 2011).

Det offisielle russiske synet, som også trolig deles av flertalletav de russiskspråklige i Latvia, er at Latvia er en ny stat som bleetablert da republikken gikk ut av Sovjetunionen etter det mislyk-kede kuppet mot Gorbatsjov i august 1991. Latvia blir dermedbeskyldt for å benytte omstridte historiske fakta til å diskriminereden store russiskspråklige minoriteten. Ved å frata dem sitt lov-messige statsborgerskap har de mistet stemmeretten og mulighe-tene til å innta viktige stillinger i samfunnet.

Latviske og russiske eliter har således en fundamentalt ulik his-torieforståelse som er tett knyttet til egen identitet og selvforstå-else. Dette kan ha bidratt til liten evne eller vilje til å forsøke å for-stå motpartens synspunkter. Den ulike forståelsen av historien,herunder Latvias status, ligger under de viktigste politiske motset-ningene mellom de to landene. Ytterpunktene i debatten vil ståsteilt mot hverandre. Det ene synet vil være at ikke-latvierne, deri-blant russerne, som bosatte seg i det sovjetiske Latvia kan betrak-tes som tidligere «okkupanter». Den andre leiren vil se dem pri-




mært som «undertrykket minoritet». Fortsatt er det mange latvi-ere som mener landet og individuelle innbyggere har rett på kom-pensasjon fra Russland, som Sovjetunionens arvtaker, for skaderde ble påført under sovjetisk okkupasjon. Ulike historiesyn er ogsåen medvirkende årsak til uenigheten mellom Russland og Latviaom Latvia er å betrakte som et tospråklig samfunn eller ikke. Detene synet er at det russiske språket bør likestilles med det latviske.Det andre synet går ut på at den latviske staten er tuftet på den lat-viske nasjonen (etnisk definert). Dermed har denne staten en spe-siell plikt til å beskytte latvisk språk, blant annet ved å gjøre det tildet eneste administrasjonsspråket. De ulike synene på historienfår også følger for russiske og latviske reaksjoner på begivenhetersom angår de russiskspråklige minoritetene i Latvia, som innfø-ringen av statsborgerskapslovgivning og folkeavstemning om sta-tusen til det russiske språk i Latvia.

Et eksempel på forskjellig historieforståelse i Russland og Lat-via er den russisk-latvisk historiske kommisjonen som ble oppret-tet i forbindelse med det første offisielle møtet mellom de to lan-denes presidenter, Medvedev og Zatlers, i 2010. Kommisjonensoppgave skulle være å analysere kontroversielle historiske forholdsom de to landene ser ulikt på, og avtalen åpnet for gjensidig til-gang til historiske arkiver. Det viste seg raskt at kommisjonen ikkeskulle bli noen stor suksess.5 De to partene var uenige om hvilkespørsmål som skulle analyseres, hvordan man skulle omtale Lat-vias innlemmelse i Sovjetunionen, arbeidsmetode for kommisjo-nen og andre vesentlige spørsmål.

Tre russiske tilnærminger til latvisk minoritetspoli-tikkRussland nasjonale identitet og ideologiske fundament er omstridt(Lukyanov 2013), noe som påvirker oppfatninger om hvilkenutenrikspolitikk landet skal føre. Mange har påpekt spenningenemellom en eurasiatisk og en vestlig orientering mot utenverdenen.Mens noen observatører har funnet økende isolasjonistiske trekk iRusslands utenrikspolitikk, ser andre en mye mer aktiv utenriks-politisk aktør (Monaghan 2013). Det er vanlig å dele russisk uten-rikspolitisk orientering inn i tre hovedretninger: vestlig/demokra-tisk; statssentrert/rasjonell; og ekspansiv/imperialistisk (Tsyg-

5. Vi intervjuet både latviske og russiske kommisjonsmedlemmer, som alle hadde enhovedsakelig negativ vurdering av kommisjonens arbeid.




ankov 2013). Mens den vestlige orienteringen dominerte russiskutenrikspolitikk på tidlig 1990-tall, overtok en mer statssentrertog pragmatisk orientering allerede fra midten av 1990-tallet.Imperialistiske og ekspansjonistiske oppfatninger var lenge forbe-holdt mer marginale nasjonalistisk orienterte partier og skriben-ter, men har fått mye sterkere fotfeste de senere årene, og særligsiden Putin kom tilbake som president i 2012. Samtidig har vi setten forskyvning fra pragmatisk orientert utenrikspolitikk somfokuserer på russiske interesser, til en politikk der sterkere vektlegges på ideologi, identitet og følelser (Smith 2014). Dette harsærlig gjort seg gjeldende i Russlands politikk overfor tidligeresovjetrepublikker. Spenningene med hensyn til Russlands oriente-ring mot utenverdenen finner vi også i russiske tilnærminger tillatvisk minoritetspolitikk.

Basert på avis- og tidsskriftsartikler og informantintervjuer harvi identifisert tre ulike tilnærminger som langt på vei, men ikkefullt ut, sammenfaller med de tre over. Først vil vi presentere dissei idealisert form. Forskjellene går først og fremst på i hvilken gradde russiskspråklige minoritetenes stilling i Latvia og øvrig latviskpolitikk som Russland er uenig i skal være avgjørende for hvorvidtman kan utvikle om ikke varme, så i hvert fall konstruktive forbin-delser mellom statene. De tre tilnærmingene har vi kalt protest,geopolitisk pragmatisme og historisk revansjisme. For analytikereog politikere er det ikke nødvendigvis tette skott mellom de tre til-nærmingene, som dermed ofte kombineres i én og samme aktørsargumentasjon. For å tydeliggjøre forskjellene finner vi det likevelhensiktsmessig å presentere dem som motsetninger.

Både våre informanter blant den utenrikspolitiske eliten i Mos-kva og innsamlede artikler om temaet i russiske aviser og tids-skrifter kritiserte så å si unisont latvisk minoritetspolitikk. De allerfleste pekte på det uholdbare i at denne politikken gjør en storgruppe russiskspråklige innbyggere i Latvia statsløse uten formellmulighet til å innvirke på Latvias politiske framtid. Dette blir settpå som diskriminering og menneskerettighetsbrudd. Selv om detstore flertallet i vårt datamateriale er kritiske, er det likevel betyde-lige forskjeller når det gjelder styrken i kritikken. Her møter manargumenter som befinner seg på en skala fra at de russiskspråkligeminoritetene burde vært gitt flere rettigheter til at Latvia er å ansesom en apartheid-stat. Det vi skal analysere her, er imidlertidhvilke oppfatninger russiske aktører har om hvilke konsekvenserlatvisk minoritetspolitikk bør få for Russlands politikk overforLatvia.




Tilnærmingen som vi har kalt protest går ut på at Russland erforpliktet til å forsvare rettighetene til russiskspråklige «lands-menn» som befant seg utenfor Russlands kjerneområde da Sovjet-unionen ble oppløst og Latvia ble selvstendig. Disse minoritetene,som i dag lider under mangelfulle politiske og sosiale rettigheter,bør ha høyeste prioritet i Russlands politikk overfor Latvia. Russ-land bør bruke ulike virkemidler til å protestere mot latviske myn-digheter som ikke anerkjenner det man anser å være de russisk-språkliges legitime menneskerettigheter. Det manglende engasje-mentet til europeiske staters og internasjonale menneskerettig-hets-NGOer blir kraftig kritisert. De blir betegnet som hyklerskenår de kritiserer russiske menneskerettighetsbrudd, men ser gjen-nom fingrene med Latvias behandling av sine russiskspråkligeminoriteter. Samtidig fører mangelen på vestlig engasjement forde russiskspråkliges situasjon i tidligere sovjetrepublikker til atRussland får mer tyngde og armslag enn landet ellers ville hattblant de russiskspråklige i land som Latvia. Slik blir det mulig forRussland å fremstille Latvia som udemokratisk mens Russland blirvokter av den europeiske menneskerettighetstradisjonen og der-med forpliktet til å protestere mot menneskerettighetsbrudd.

Protest-tilnærmingen går inn for å bruke alle tilgjengelige legi-time virkemidler for å protestere mot Latvias minoritetspolitikkog gi aktiv støtte til den befolkningen man hevder mangler legi-time rettigheter. Dette betyr at saken bør løftes i internasjonalefora og sanksjoner eventuelt innføres. Meningene om nytten avslike sanksjoner kan imidlertid være delte innenfor denne tilnær-mingen, all den tid den russiskspråklige befolkningen selv kankomme til å lide under økonomiske sanksjoner mot Latvia. Dethører jo med til bildet at de innbyggerne i Latvia som er mestinvolvert i næringslivssamarbeidet med partnere i Russland nett-opp er de som har russisk som hjemmespråk og som Russlandneppe har som mål å ramme.

Tilnærmingen er svært vanlig å finne i uttalelser fra russiskepolitikere og i russiske avisers fremstilling av situasjonen i Latvia,og vi fant også protest-argumenter i flere russiske vitenskapeligetidsskrift. Ofte fremvises et stort engasjement. Fremstillingenetenderer imidlertid til å være unyanserte når det gjelder russernesøkonomiske situasjon og levekår i Latvia. På den ene side pekesdet ganske riktig på at russisk er fjernet som skriftspråk i offentligsektor. På den annen side nevnes det for eksempel ikke at det storeflertallet av ikke-statsborgerne i Latvia har rett og mulighet til åtilegne seg statsborgerskap gjennom en naturaliseringsprosess, at




et flertall av de russiskspråklige i dag er latviske statsborgere og atfå har ønske om å flytte til Russland.

Den neste tilnærmingen er geopolitisk pragmatisme. Den går utpå å la materielle russiske interesser styre politikken overfor Lat-via. Russland må utnytte mulighetene det internasjonale samfunngir til å fremme sine egne økonomiske interesser. Da Latvia fikksin selvstendighet i forbindelse med Sovjetunionens oppløsningvar, ifølge denne tilnærmingen, Russland svakt og ikke i stand til åforsvare sine interesser. Et sterkere Russland ville ikke nødvendig-vis motsatt seg latvisk selvstendighet, men ville vært tydeligere påat diskriminerende behandling av russiskspråklige er uakseptabeltog stilt strengere betingelser for selvstendigheten. Tilnærmingentar imidlertid først og fremst utgangspunkt i dagens situasjon, ogmener Russland er bedre tjent med å styrke de bilaterale forbin-delsene enn å dvele ved fortiden.

Grunntanken i tilnærmingen om geopolitisk pragmatisme erat Russland i dag har mye å tjene på konstruktive økonomiske for-bindelser med Latvia. Latvia kan utnyttes som et transittland til åbringe varer til og fra EU, og Latvia utgjør også et betydelig mar-ked for russisk energi, spesielt gass. Russere synes ofte det er let-tere å gjøre forretninger i Latvia enn i andre europeiske land, sidenlandene deler en del viktige historiske erfaringer. Den russisk-språklige befolkningen blir i denne tilnærmingen sett på som enbro som kan fremme økonomiske kontakter. Den geopolitiskepragmatismen er nyansert med hensyn til russernes stilling og serat en del russere også har fordeler av å bo i Latvia. Tilnærmingener mindre tilbøyelig til å se på russerne som «våre landsmenn» ogmener minoritetenes stilling snarere bedres gjennom økonomisksamkvem enn sanksjoner og steile fronter. Her anerkjennes ogsåat den latviske stat kan ha og har andre interesser enn den rus-siske, og at interessemotsetninger er et spørsmål om hvordan mankan skaffe seg makt og innflytelse for å fremme egne interesser.Selv om geopolitisk pragmatisme kan framstå som den «myke» til-nærmingen, er den således i likhet med de to andre tilnærmin-gene basert på ideen om at Russland må være sterkt for å nå sinemål.

Vi fant geopolitisk pragmatisme uttrykt blant enkelte akademi-kere som forsker på russisk-latviske forbindelser, i noen av de rus-siske avisene som regnes å være mer liberale, samt i utenrikspoli-tiske miljøer med utstrakte nettverk og kontakter mot EU og Ves-ten. Flere av dem som understreket en pragmatisk tilnærming oget ønske om konstruktive forbindelser med Latvia uttalte samtidig




at Russland bør gjøre mer for den russiskspråklige minoriteten iLatvia. Informantene var imidlertid lite konkrete når de ble bedtom å angi hvilke tiltak Russland kan iverksette for å bedre situa-sjonen for denne befolkningen. De fleste pekte på støtte til å opp-rettholde russisk kultur og russisk språk, mens enkelte mente manbør gjøre det enklere for de russiskspråklige minoritetene i Latviaå etablere seg i Russland. Andre uttrykte mer pessimisme medhensyn til effekten av en aktiv politikk overfor «landsmenn iutlandet». Enkelte informanter mente sågar at slike tiltak som pro-tester i internasjonale fora og støtte til russisk kultur i Latvia kanvirke mot sin hensikt. Slike tiltak utnyttes bare av latviske myndig-heter som et «bevis» på innblanding i det de ser på som indre lat-viske anliggender. En informant hevdet at tiltakene kan være mermotivert av å vise opinionen i Russland at man bryr seg enn av entro på at de faktisk kan føre til forbedringer for minoritetene.

Den tredje tilnærmingen har vi kalt historisk revansjisme. Denspiller på at Latvias statsdannelse er illegitim og at landet naturlighører inn under Russlands (i en eller annen form) innflytel-sessfære. Latvia blir sett på som en kvasi-demokratisk stat som ivirkeligheten er en marionett for amerikansk innflytelse i regio-nen. I henhold til denne tilnærmingen domineres latvisk politikkav eksil-latviske politikere med en anti-russisk og pro-amerikanskdagsorden. Det trekkes en linje mellom det autoritære regimetunder Kārlis Ulmanis på 1930-tallet, latviske nazi-sympatier ogdeltakelse i tyske SS-styrker under den 2. verdenskrig og dagensregime. Russerne (et begrep som gjerne omfatter alle med russisksom morsmål) er dermed ofre for nasjonal-radikal politikk. Debetraktes som en undertrykt minoritet som behandles somannenrangs borgere av en latvisk etnisk elite. Russlands historiskviktige posisjon i området som i dag er Latvia blir fremhevet. Etunderforstått mål for russisk Latvia-politikk er i følge denne til-nærmingen å bringe Latvia inn i folden til sin naturlige plass somen del av den russiske innflytelsessfæren, selv om dette sjelden bliruttrykt eksplisitt. Som en minimumsløsning må det utvikles etsamfunn i Latvia med to likestilte befolkningsgrupper, der russiskog latvisk språk har lik status. Det har også vært fremført forslagom autonomi for den østlige delen av Latvia, Latgale, der flertalletav innbyggerne er russiskspråklige.

Geopolitikk blir sett som et nullsum-spill, der stormakter stårmot hverandre, og det den ene vinner, taper den andre. Det lat-viske territoriet er i denne sammenheng betraktet kun som enbrikke i et større spill mellom stormaktene. Målet er å gjenvinne




en tapt balanse mellom stormaktene etter den kalde krigen derVesten utnyttet Russlands svake stilling til egen geopolitisk fordel,blant annet med NATOs utvidelse. Strategisk kontroll over post-sovjetiske områder er avgjørende. Blant forfektere av historiskrevansjisme finnes både nyimperialister («Russland bør dominerepå postsovjetisk territorium»), etniske nasjonalister («alle russere/øst-slavere bør bo i samme stat») og representanter for «det nyehøyre» i Russland (høyreekstreme anti-amerikanske antiglobalis-ter).

I våre informantintervjuer, samt vår gjennomgang av uttalelserfra russiske politikere om Latvia og russisk Latvia-politikk i derussiske avisene vi analyserte i perioden fram til slutten av 2012, erdenne tilnærmingen ikke svært fremtredende. Den gjenfinnesførst og fremst i nisjepregede nasjonal-konservative aviser og hospolitikere på ytterste høyre og venstre fløy. Med konflikten rundtKrim og øst-Ukraina har imidlertid historisk revansjisme blitt enmer legitim tilnærming og gjenfinnes oftere i toneangivende rus-siske medier. Vi har ikke funnet eksplisitt henvisning til at Russ-land bør gå militært inn i Latvia for å støtte den russiskspråkligebefolkningen i landet. Den nye Putin-doktrinen gir imidlertidindirekte en rett og forpliktelse for Russland til å gripe inn, ogsåmilitært, dersom russeres rettigheter blir undertrykket. Og vi vetat i tilfellet Latvia har russerne mange slike rettighetsbrudd åanføre.

Russisk politikk overfor Latvia: hvilken tilnærming dominerer?I hvilken grad har så de tre idealiserte tilnærmingene vi har pre-sentert over blitt gjenspeilet i faktisk russisk politikk overfor Lat-via? Her er det viktig å skille mellom det politiske samarbeidetmellom landene, som for tiden tilsynelatende går på sparebluss, ogde økonomiske forbindelsene, som har vært inne i en positiv utvik-ling.

Politiske forholdI perioden fra latvisk medlemskap i EU og NATO fram til 2011 såman en pragmatisering av de bilaterale forholdene mellom Russ-land og Latvia. Det ble sågar snakket om et tøvær i de russisk-lat-viske forbindelsene (Muižnieks 2011).




I perioden 2009–2012 inneholdt den offisielle russiske uten-rikspolitiske linjen overfor Latvia elementer av de første to tilnær-mingene presentert i forrige avsnitt, mens det er lite som kunneknyttes til historisk revansjisme. I «Den russiske føderasjonensutenrikspolitiske program» i 2008 er Latvia bare nevnt én gang, ogda sammen med Estland og Litauen. I den relevante passasjenuttrykkes både en pragmatisk tilnærming basert på Russlandsinteresser samtidig som situasjonen for de russiskspråklige mino-riteter står høyt på dagsorden:

Den russiske føderasjon er villig til å samhandle med Latvia, Litauen ogEstland i ånden av godt naboskap og basert på gjensidige vurderinger avinteresser. Av fundamental viktighet for Russland er spørsmål knyttet tilrettighetene til den russiskspråklige befolkningen i samsvar med prinsip-per og normer i europeisk og internasjonal rett (…) (Prezident Rossii2008).

På den annen side er Latvia indirekte til stede i en passasje sombeskriver viktigheten for Russland av å motvirke «forsøk på åomskrive historien, bruke denne til å fremkalle konfrontasjon ogrevansjisme i verdenspolitikken, og revidere resultatet av Denandre verdenskrig». Latvia ble ikke engang nevnt i tilsvarendeprogram for 2013. Imidlertid ble forsvaret av rettighetene tillandsmenn og russiske statsborgere i utlandet fremhevet også idette programmet (Ministerstvo inostrannykh del 2013).

Russland har de seneste årene tatt nye skritt for å styrke kon-takten med og støtte russiskspråklige landsmenn i utlandet. Dettearbeidet skjer blant annet gjennom en visjon om å opprettholde en«Russisk verden» (Russkij mir) også utenfor Russlands grenser,inspirert av lignende praksis i blant annet Polen, Ungarn, Tysk-land og Israel. Begrepet har ulike betydninger i den russiske dis-kursen (Menkiszak 2014). Det blir imidlertid vanligvis brukt omsamfunnet av russiskspråklige som har en tilknytning til Russland,identifiserer seg med den ortodokse kristne religionen og kulturenog som deler de «samme verdier» uavhengig av deres etniske bak-grunn. Således blir en betydelig del av den russiskspråklige befolk-ningen i Latvia ansett å være en del av dette åndelige og sivilisato-riske fellesskapet. I følge Putin er den russiske nasjon den mestoppsplittede i verden (med henvisning til den store russiske dias-poraen), og Russkij mir kan bidra til å styrke fellesskapet mellomrussere. Det er videre etablert et eget direktorat, Rossotrudnitsje-stvo, for samarbeid med SUS-landene, landsmenn i utlandet og




humanitært samarbeid. Selv om støtte til russiske landsmenn iutlandet er blitt prioritert også tidligere, er innsatsen blitt mer sys-tematisk og institusjonalisert de senere årene.

Arbeidet har imidlertid så langt kun i begrenset grad påvirketde russiskspråkliges organisasjonsliv i Latvia. En rekke organisa-sjoner, dominert av russiskspråklige innbyggere – både politiske,kulturelle og sosiale – er gått sammen under paraplyen Russiskelandsmenns koordinasjonsråd med støtte av Russlands ambassade iLatvia. Flere av organisasjonene får også enkeltvis noe økonomiskstøtte fra Russland. Videre er det opprettet et Senter for kultur ognæringsliv ved Moskva-huset. Moskva-huset ble etablert i 2001 påinitiativ av bymyndighetene i Moskva for å styrke samarbeidetmellom de to byene. Videre blir Russisk senter ved Universitetet iDaugavpils og Baltisk internasjonalt akademi ansett å være viktigefor koordineringen av den delen av NGO-sektoren som får støttefra Russland (Pelnēns 2010). Ved siden av å gi støtte til NGO-erbidrar Russland til å opprettholde kontakten med «landsmenn» iLatvia gjennom å tilby stipender til studenter for å studere vedledende universiteter i Russland, de organiserer seminarer forlærere og sender lærebøker til russiskspråklige skoler (Muižnieks2011). Slike lærebøker har ofte en helt annen fremstilling av histo-riske spørsmål enn lærebøker utgitt i Latvia. Russlands utenriks-minister Sergej Lavrov uttrykte nylig også et ønske om at Russlandskulle opprette og drive egne russiske skoler i Latvia. Initiativet bleimidlertid erklært å være helt uaktuelt av latviske myndigheter(Musch 2014a).

Til tross for økt oppmerksomhet fra russisk hold er det lite somtyder på at russiskspråklige innbyggere i Latvia først og fremst sertil Russland for moralsk og politisk støtte. De baserer seg i allhovedsak på interne krefter og fremmer sine interesser innenfordet latviske politiske systemet, samt i noen grad innenfor EU(Cheskin 2010).

Russland har kommet hyppigere med utfall mot latvisk mino-ritetspolitikk etter at Putin ble gjenvalgt som president i 2012. Noeskyldes nok maktskiftet i Kreml og utviklingen i den russiskeutenrikspolitikken generelt. Utfallene mot Latvia faller sammenmed mye mer omfattende og hyppig anti-vestlig retorikk blantrussiske politikere og i russiske medier. En medvirkende årsak tiløkt Latvia-kritikk er nok også at spørsmål om de russiskspråkligesstilling har stått høyere på dagsorden igjen i Latvia i og med folke-avstemningen om russisk som offisielt språk og initiativ om folke-avstemning om statsborgerskapsspørsmålet (Bukovskis 2012b).




Etter folkeavstemningen om å gi russisk status som offisieltspråk i Latvia, erklærte det russiske utenriksdepartementet MIDat «den høye valgdeltakelsen blant statsborgere med russisk mors-mål vitner om deres misbilligelse med kursen som er satt mot åbygge et monoetnisk samfunn». MID understreket videre at«resultatet av folkeavstemningen på ingen måte gjenspeiler folke-meningen, siden 319 000 såkalte ‘ikke-statsborgere’ er fratatt ret-ten til å uttrykke sin mening. Dette til tross for at mange av dem erfødt i Latvia eller har bodd der over lengre tid». Konklusjonen erat Latvia ignorerer sine internasjonale forpliktelser (Regnum 19.februar 2012). Også i den russiske Dumaen kom en lignende utta-lelse fra viseformann i utenrikskomitéen Konstantin Kosatsjovsom også la vekt på de mange statsløse som «på en kunstig måte»var fratatt muligheten til å delta i avstemningen. Kosatsjov mentefor øvrig at resultatet ikke kan bli en varig løsning. Om ikke rus-sisk blir et offisielt statsspråk i hele landet, må det i hvert fall bli etoffisielt språk i byer og kommuner der russiskspråklige utgjør enbetydelig andel av befolkningen (Delfi 2012).

Protester mot latvisk minoritetspolitikk fra russiske myndighe-ter har gått i bølger. En nærmere analyse viser at det særlig harvært ved tre typer tilfeller at det er kommet russiske protesteroverfor Latvia i tilknytning til minoritetspolitikken. Den første erat det har vært et hensiktsmessig kort å spille ut når Russland erblitt kritisert for menneskerettighetsbrudd eller negative demo-kratiske utviklingstrekk i eget land. I perioder da Vesten har værtspesielt aktiv med å kritisere russisk maktutøvelse i Tsjetsjenia, harRussland benyttet baltisk minoritetspolitikk til å veie opp fordenne kritikken. Den andre var situasjonsbetinget og knyttet segtil den massive kampanjen rettet mot Latvia og latvisk minoritets-politikk ved spørsmål om landets innmelding i NATO. Russlandvar klar over at NATO ikke tar opp stater som har store menneske-rettighetsproblemer. Ved å vinne internasjonal anerkjennelse forat det eksisterer slike i Latvia, trodde man tilsynelatende at en slikinnmelding kunne forsinkes eller forhindres. Den tredje, som dethar vært flere eksempler på det siste året, er i forbindelse medbegivenheter i Latvia der minoritetsspørsmålet har vært aktuali-sert og politisk betent i latvisk innenrikspolitikk.

Russiske politikere ser ut til å ha lite å tape i hjemlig opinion påå opptre tøft overfor Latvia, heller tvert i mot. Levadasenteret iMoskva gjennomfører fra tid til annen meningsmålinger der de deblant annet spør om hvilke land russere mener er mest fiendtliginnstilt til Russland (Vorotnikov 2012). Latvia kom i 2013 på




tredje plass på listen med 21 prosent, etter USA (38 %) og Georgia(31 %) (Levada 2013). Det er imidlertid viktig å påpeke at prosent-andelen som nevner Latvia som en av de mest fiendtlig innstiltestatene har gått ned fra nær halvparten (46 %) av respondentene i2005, da Latvia kom dårligst ut av alle landene i undersøkelsen.Dette kan skyldes en viss normalisering av forbindelsene mellomlandene, men like gjerne at Latvia i flere år har vært mindre synligi nyhetsbildet i Russland enn det landet var midt på 2000-tallet.

Det er verdt å merke seg at når det oppstår konflikter medandre land, har opinionen en tendens til å støtte opp om sinemakthavere. Det vil derfor være andre forhold enn frykt for ågjøre seg upopulære i befolkningen som skulle tilsi at man ønskerå unngå en konfronterende linje. Trolig kan heller det motsattevære tilfelle; ved å spille på situasjonen til «landsmenn» som blirundertrykket, vinner man tilhengere. Dette er et eksempel somviser hvordan russiske myndigheter vil ta hensyn til hjemlige sosi-ale og politiske forhold når landet utvikler sin Latvia-politikk, sliken konstruktivistisk tilnærming – redegjort for i innledningen avartikkelen – legger vekt på.

En kan derfor konkludere at pragmatisme og protest har domi-nert Russlands politikk overfor Latvia. Det er imidlertid tydelig atden russiske retorikken er blitt skjerpet etter at latvisk minoritets-politikk igjen er blitt politisert i Latvia, samtidig som en mer anti-vestlig russisk retorikk har gjort seg gjeldende etter Putins gjen-innsettelse som president. Offisiell russisk politikk som kan knyt-tet til historisk revansjisme overfor Latvia fant vi imidlertid ikke ivårt materiale.

Økonomiske forholdNår det gjelder de økonomiske forbindelsene mellom de to sta-tene, har det vært en helt annen utvikling enn på det politiskeområdet, og her kan man tydelig se at en pragmatisk tilnærmingdominerer. Flere forhold har hatt betydning for de økonomiskeforbindelsene mellom de to statene. Av de viktigste kan nevnes detdramatiske fallet i latvisk industriproduksjon på 1990-tallet, ogden bevisste dreiningen av handel bort fra Russland til EU-landsom gjorde at de økonomiske forbindelsene ble mindre viktige forbegge land. Videre har den latviske bankkrisen midt på 1990-tal-let, den russiske finanskrisen i 1998, samt latvisk innmelding iWTO i 1999 og EU i 2004 hatt betydning for omfanget av de øko-nomiske forbindelsene. I og med den strategiske geografiske plas-




seringen og betydningen av Latvia som et transittland for russiskeråvarer, har det hele tiden vært utstrakt økonomisk samkvem mel-lom landene.

Det kan synes som om de kjølige politiske forholdene mellomde to landene kun i begrenset grad har påvirket det økonomiskesamarbeidet. Russland var i 2012 Latvias nest viktigste handels-partner (BNN 2013), etter Litauen, og handel med Russlandutgjorde 10 prosent av total utenlandshandel (LIAA 2014). Volu-met i det økonomiske samkvemmet mellom Russland og Latviasank riktignok dramatisk etter uavhengigheten i 1991. Andelen avlatvisk eksport til Russland var 30 prosent i 1993 og kun 8 prosenti 2005. Tilsvarende sank andelen av den latviske importen fraRussland fra 28 til 9 prosent (Dombrovsky & Vanags 2006). Rus-siske investeringer er tradisjonelt konsentrert innenfor tre sekto-rer: energi, transitt og logistikk. På energifeltet er Latvia i litengrad selvforsynt; kun drøyt en tredel av energiforsyningen kom-mer fra egne kilder mens mer enn 40 prosent av energien impor-teres fra Russland og andre SUS-land. Naturgass brukt i Latviakommer utelukkende fra Russland. Dette er et ømt punkt for lat-viske myndigheter, og politikere som er redde for at Russland kanbruke denne avhengigheten til å yte press på Latvia ønsker ster-kere grad av diversifisering av gassforsyningene, samt energiøko-nomisering.

Fra 2002 startet Russland transitt av olje gjennom en egen rør-ledning i Primorsk på russisk territorium. Transitt av olje via rør-ledningen til den latviske havnebyen Ventspils ble trappet ned ogstanset helt opp i 2007. Latvia kompenserte imidlertid gjennom åknytte seg sterkere opp til andre EU-land økonomisk. Selv ommye av varetransporten mellom Russland og EU går gjennom Lat-via, må Latvia konkurrere med Polen, Estland og Litauen somtransittland. De senere år har russiske næringslivsaktører vist øktinteresse for latvisk tømmerindustri, matvareindustri og eien-domsmarked. Økt økonomisk samkvem med Russland har bidratttil å dempe de negative effektene av finanskrisen, som rammetLatvia hardere enn noe annet EU-land.

Lider så de russisk-latviske økonomiske forbindelsene underdet kjølige politiske forholdet mellom de to landene? Eller, mot-satt, er de økte russiske investeringene i Latvia som vi har sett deseneste årene, kun et uttrykk for jakten på høyest mulig profitt,eller er det også en måte for Russland å søke økt innflytelse i Lat-via? Det er selvfølgelig vanskelig å påvise direkte sammenhengermellom handel og investeringer på den ene siden og politiske for-




hold på den annen. De latviske forskerne Dombrovsky og Vanags(2006) har anvendt en såkalt «gravitasjons-modell» for å se om detkunne avdekkes en korrelasjon mellom økonomiske og politiskeforhold mellom de to landene. Prinsippet er at de tar utgangs-punkt i den geografiske nærheten mellom land og ser om landenehar mer eller mindre økonomisk kontakt enn det nærheten oglandenes inntektsnivå ellers burde tilsi. I tilfellet Latvia og Russ-land finner de ikke at politiske forhold har påvirket de økono-miske forbindelsene mellom landene. De konkluderer såledesmed at økonomisk samkvem har vært styrt av pragmatiske hensyntil tross for til dels store politiske spenninger. Det er heller ikkenoe som skulle tilsi at det har funnet sted store endringer i dettebildet etter at denne analysen ble gjennomført (Jakobsons 2012).

Reaksjon: Latvisk russlandspolitikkPå samme måte som man i Russland har politikere som forfekteren steil linje overfor Latvia mens andre går inn for en mer prag-matisk tilnærming, hersker det også i Latvia delte meninger omhva som bør være Latvias russlandspolitikk. Den offisielle latviskelinjen har ligget fast og har hatt to kjennetegn: For det første harman ikke villet inngå kompromisser med Russland når det gjelderdet man regner som fundamentale spørsmål knyttet til statsbor-gerskap eller offisiell status for det russiske språket i Latvia, ogpolitikere har systematisk tatt til motmæle mot russisk kritikk idenne sammenheng. For det andre har Latvia samtidig værtatskillig mindre innstilt på konfrontasjoner med Russland i sinrusslandspolitikk enn sine baltiske naboland Estland og Litauen.Dette viste seg allerede i 2005 da Latvias president Vaira Viķe-Freiberga til tross for motstand i hjemlig opinion valgte å reise tilMoskva for å delta på 60-årsmarkeringen for seieren over Nazi-Tyskland mens hennes estiske og litauiske kolleger holdt seghjemme.

I motsetning til enkelte andre EU-land har Latvia heller ikkegått inn for å bruke veto til å blokkere EU-forhandlinger medRussland, og ikke vært blant de mest høylytte i å kritisere Russlandverken i eller utenfor EU-sammenheng. I en analyse utført av Leo-nard og Popescu (2007) ble Latvia gruppert sammen med Europas«kjølige pragmatikere» når det gjelder landets forhold til Russland.Denne betegnelsen beskriver land som ønsker å opprettholde øko-nomiske forbindelser med Russland men som heller ikke unngår åkritisere landet når de anser at dette er betimelig. De mest kritiske




EU-landene ble betegnet som «nye kalde krigere» i denne analy-sen. Det er verdt å merke seg at Latvia ikke ble gruppert blantdisse selv om landet er et av landene som har fått mest kritikk fraMoskva. Med unntak av reaksjoner når Russland uttaler seg kri-tisk om Latvias minoritetspolitikk, har Latvia stort sett passet på åuttrykke kritikk overfor Russland innenfor en EU-ramme, og denbilaterale kritikken er tonet ned (Bukovskis 2012a). En kan hevdeat latvisk russlandspolitikk er reaktiv heller enn proaktiv (ibid.).

Latviske politikere har også de senere årene aktivt lagt til rettefor å styrke de økonomiske forbindelsene mellom de to landene.Russland er, som vist over, igjen blitt en viktigere handelspartnerfor Latvia. Latviske myndigheter har lagt til rette for dette i og medat Russland i flere år opplevde sterkere vekst enn Latvias handels-partnere i EU. Russlands innmelding i WTO, som Latvia aktivtstøttet, blir også vurdert å gi mer forutsigbarhet i de økonomiskeforbindelsene. Latvia har også arbeidet for visumfrihet mellomRussland og EU. Et tegn på pragmatisme i forholdet til Russland erogså en endring i immigrasjonsloven (2010) om innvilgelse avoppholdstillatelse for utlendinger som investerer betydelige beløpi Latvia i form av investeringer i næringslivet, gjennom kjøp aveiendom eller opptak av lån i en latvisk bank. Slik oppholdstilla-telse blir for eksempel gitt dersom man investerer minimum 142300 euro i Riga og Rigas omland eller 71 150 euro i andre deler avlandet. Det er først og fremst russiske statsborgere som har skaffetseg oppholdstillatelse i Latvia på denne måten. Med oppholdstilla-telse og fem års botid i Latvia kan man søke om latvisk statsbor-gerskap.

Den offisielle latviske linjen møter kritikk fra to kanter. Demest nasjonalt eller nasjonalistisk orienterte latviske partiene ogmedia uttrykker jevnlig bekymring for storstilte russiske oppkjøp iden latviske økonomien. De ser dette som en måte for Russland åkjøpe seg innflytelse i Latvia. De gikk for eksempel sterkt imot lov-endringen som gjorde det mulig for utlendinger å kjøpe seg opp-holdstillatelse i Latvia. De samme kreftene er også kritiske tilandre former for bruk av russisk «myk makt» i Latvia og kreverstrengere reguleringer av russiskspråkliges organisasjoner, sommange mener Russland både står bak og kontrollerer. Også noenav våre nasjonalt orienterte informanter i Riga så denne virksom-heten fra russisk side som utilbørlig innblanding i Latvias indreanliggender. Flere mente det var bevisste russiske forsøk på å infil-trere latvisk samfunnsliv. De så også slik virksomhet som en platt-form for Russland i Latvia som kan brukes til å påvirke latviske




valg, slik de mente det var blitt gjort for eksempel under folkeav-stemningen om russisk som offisielt språk i Latvia i mars 2012. Denasjonalistiske partiene ønsker videre en steilere og mindre etter-givende politikk overfor Russland.

Man har også kunnet observere visse antydninger til en steilerelinje overfor Russland fra offisielt latvisk hold de siste par årene.Russiske diplomater er blitt utvist fra den russiske ambassaden, torussiske historikere er blitt erklært persona non grata og den lat-viske forsvarsministeren Artis Pabriks har uttalt seg om russiskemyndigheters forsøk på å infiltrere russisk organisasjonsliv i Lat-via.

Flere av våre informanter i Latvia mente Georgia-krigen virketsom en påminnelse om at Russland kan komme til å operere mili-tært i sitt nærområde med påskudd om å støtte den russiskebefolkningen, denne gangen i Abkhasia og Sør-Ossetia, mot over-grep. Det ble hevdet at dette har gjort latviske politikere mer påvakt og gjør dem enda mer opptatt av å trygge sin sikkerhet innen-for rammene av NATO og EU. Våre russiske informanter var høs-ten 2012 helt klare på at russiske militære aksjoner i Latvia er heltuaktuelt. De brukte argumenter om at Latvia er et «sivilisert» landog landets NATO-tilknytning mot at dette kunne skje. Etter hen-delsene på Krim og i Øst-Ukraina vinteren og våren 2014 er lat-viske politikere enda sterkere i sin anti-russiske retorikk, og flerepeker på faren for russisk militær inngripen i Latvia, i hvert fall påsikt. De fleste ser nok slik innblanding som lite trolig, men er like-vel opptatt av det betydelige presset Russland kan legge på latviskpolitikk nettopp ved at det hele tiden vil være en potensiell fare forslik inngripen. Både frykt for at latviske politikere vil tilpasse sinpolitikk til et mer selvhevdende Russland og for at krefter i Russ-land kan oppildne til uro blant russiskspråklige minoriteter for åha et påskudd til å gripe inn militært overfor Latvia, har værtframme i den latviske diskursen.

Fra den politiske venstresiden og russiskspråklig presse harmyndighetene imidlertid fått kritikk for ikke å være pragmatiskenok i sin tilnærming til Russland. Geografisk beliggenhet og sam-menfallende interesser gjør etter deres mening at Latvia burde ori-entere seg tettere og søke ytterligere økonomisk samkvem og sam-arbeid med Russland. Dette synet faller gjerne sammen med kri-tikk av Latvias minoritetspolitikk, mens organiseringen blant derussiskspråklige minoriteter eller Russlands økte vekt på å støtte«landsmenn» i utlandet ikke blir sett som uttrykk for forsøk fraRussland på å påvirke latvisk politikk.




KonklusjonInnledningsvis identifiserte vi tre hovedtilnærmingsmåter i denrussiske politikken overfor Latvia. Vi har valgt å kalle dem protest,geopolitisk pragmatisme og historisk revansjisme. Historiskrevansjisme, der Latvia framstilles som en illegitim stat, har værtlite framtredende, og er representert mest i ytterkantene av debat-ten. Innslag både av protest mot den latviske minoritetspolitikkenog pragmatisme med vekt på økonomisk gevinst har dominertRusslands politikk overfor Latvia siden landet gjenvant sin selv-stendighet. I den russiske politiske retorikken og i utviklingen avde politiske bilaterale forbindelsene mellom landene har protestnok vært det russiske hovedsporet. På det økonomiske områdethar imidlertid en interessebasert pragmatisme i forbausende litengrad blitt skadelidende under det periodevis kjølige politiske kli-maet.

Idémessige forhold har likevel spilt en viktig rolle i de politiskeforbindelsene mellom de to statene. Noen av de politiske utspil-lene i begge land kan synes å være rettet mot hjemlig politikk ogopinion snarere enn ment å påvirke motparten. Det har vært enopphopning av utspill og protester rundt viktige hendelser som isærlig grad vedrører Latvias russiskspråklige minoriteter, deri-blant følger av statsborgerskapslovgivningen, skolepolitikken ogstatusen til det russiske språket. Når slike saker kommer på dags-orden i Latvia, ser vi gjerne høylytte politiske protester fra russiskside, med påfølgende svar og gjensvar. Dette gjelder nettopp påområder der oppfatninger om historiske forhold og grunnlaget forden latviske staten kolliderer. Den foreløpig siste protestaksjonensom har fått omtale i russiske media, retter seg mot den nye lat-viske regjeringens politikk som går ut på at det fra 2018 med unn-tak av opplæring i fremmedspråk kun skal gis undervisning på lat-visk, også i russiske skoler (Musch 2014a).

Spørsmålet om russiske og russiskspråklige «landsmenns» stil-ling utenfor Russlands statsgrenser er kommet høyt på dagsordeni den russiske debatten de siste årene, men brukes nå også somlegitimering av russisk innblanding i andre stater. Dette kan skapeen ny dynamikk i forholdet mellom de to statene. Med russiskkrigføring i Georgia og på Krim og innblanding i utviklingen iØst-Ukraina har Russland tydelig vist at de endog er villige til åbruke militærmakt for å forsvare russiskspråkliges rettigheter. Deimplisitte forutsetningene som blir gitt for at militærmakt skalkunne anvendes, er at det oppstår en alvorlig trussel mot russisk-




språklige minoriteters sikkerhet, og at disse minoritetene ber omhjelp fra Russland. Videre må slik inngripen vurderes opp mot hvasom vil være i Russlands interesse. Hvorvidt forsvaret av russisk-språkliges rettigheter skal ha forrang foran internasjonal rett, erforeløpig uklart, men deler av Putins tale den 18. mars 2014 anty-der at det kan være slik.

Selv om Russland nok vil kunne finne situasjoner der de anserat russiskspråklige minoriteters rettigheter i Latvia er alvorlig truet– det gjør de også i dag fortløpende – er det i dag ikke mye somtyder på at en stor andel russere ønsker slik innblanding og hjelpfra Russland. Det er spredte grupper blant minoritetene som kanpiske opp stemningen, men i det store og hele ser de russiskspråk-lige i Latvia ikke sin fremtid som medborgere av Den russiskeføderasjon. Med unntak av russiske statsborgere ønsker russere iLatvia flest å løse sine utfordringer innenfor en latvisk politiskkontekst og har ingen sterk identitet med Russland som stat ellermed russiske myndigheter, selv om mange kan ha en sterk russiskkulturell identitet. Dersom Russland skulle ha et ønske om åutnytte de russiskspråklige minoritetene til å påvirke latvisk poli-tikk, er det høyst usikkert om de vil finne tilstrekkelig resonans tilat det får noen reell betydning. Mye avhenger sannsynligvis avhvilke åpninger for reell integrasjon det latvisk-nasjonale politiskeflertallet kommer til å gi i den nære framtiden. Til nå har deresbotemiddel mot russisk press gått mer ut på å demme opp forminoritetenes muligheter til å påvirke politikken enn å fremmederes integrering i det latviske samfunnet.

Likevel kan man ikke se bort fra at situasjonen kan endre seg.Skulle de russiskspråklige ikke-statsborgerne bli tvunget til å tastilling i en opphetet situasjon, for eksempel om de anser at deresegen sikkerhet, levestandard eller grunnleggende rettigheter ertruet, er det ikke gitt hvem som har deres lojalitet. Det er imidler-tid lite trolig at Russland vil anse det å være i sin egen interesse ågripe inn med militærmakt i Latvia. Latvia er medlem av NATOog EU, og en militær inngripen vil være svært kostbar og ha ufor-utsigbare konsekvenser. Det er derimot mye mer sannsynlig atRussland vil søke å påvirke latvisk politikk gjennom henvisningentil deres ansvar for russiskspråklige «landsmenn» og ved direkteog indirekte støtte til krefter i Latvia som står for en uforsonliglinje overfor latviske myndigheter. Nettopp dette er hva latviskemyndigheter frykter.

Den generelle utviklingen i russisk utenrikspolitikk vil blisvært viktig for hvordan de bilaterale forbindelsene mellom Russ-




land og Latvia vil utvikle seg. Hvis en mer ekspansjonistisk poli-tikk fra russisk side vil overta for den mer pragmatiske og interes-sebaserte politikken som har vært ført fram til nå, kan dette fåbetydning for forholdene mellom de to statene, selv om ikkeønskene om ekspansjon og innflytelse nødvendigvis retter segdirekte mot Latvia. Det blir da viktig hvordan Latvia vil forholdeseg til et mer selvhevdende og ekspansivt Russland. Vi ser alleredeen tendens til at mer nasjonalistisk innstilte politikere i Latvia vin-ner nytt fotfeste, og at anti-russiske holdninger brer om seg i opi-nionen. Det kan fort utvikle seg til en spiral der det blir truffet til-tak og mottiltak som skaper en stadig mer spent situasjon. Lat-viske myndigheter stengte tidligere i år en russisk statlig TV-kanal,Rossija RTR, i første omgang i tre måneder, angivelig fordi denoppfordrer til krigshandlinger. En lokal russisk kanal ble også sattunder etterforskning med trussel om å bli stengt. Dette kan føre tilreaksjoner fra de russiskspråklige i Latvia som ikke bare brukerdisse kanalene til å se russiske nyheter men også underholdning,filmer og kultur (Musch 2014b).

En annen faktor som vil påvirke forholdene mellom de to sta-tene, er den internasjonale utviklingen i det postsovjetiske områ-det. Her er det særlig tre spørsmål som vil få betydning: Krisen iUkraina, Russlands forhold til andre områder som var del av dettidligere Sovjetunionen og relasjonene mellom EU og Russland.Latvia vil trolig fortsatt se seg best tjent med å samordne sin poli-tikk overfor Russland med de vestlige institusjonene, særlig EU ogNATO, og unngå soloutspill som kan provosere russerne. Påområder som blir ansett å være vitale interesser for Latvia, derpolitikken overfor minoritetene er et av de viktigste, kan manimidlertid vente at Latvia vil føre en mer selvstendig linje. Det erderfor svært sannsynlig at perioder med isfront vil oppstå nårspørsmål rundt den russiskspråklige minoriteten i Latvia bliraktualisert. Inntil nylig var etnisk og kulturelt definert nasjona-lisme et marginalt fenomen i Russland. Det uheldige er at beggeland nå kan score poeng i hjemlig opinion på å fremme en hard oguforsonlig linje basert på etnisk fundert nasjonalisme. En merpragmatisk politikk som legger vekt på økonomisk samkvem ogpolitisk dialog om vanskelige spørsmål ser ut til å være på vikendefront. Så vil fremtiden vise hvor mye som er symbolpolitikk mentfor et hjemlig publikum og i hvilken grad denne vil skape en egen-dynamikk som vil påvirke de politiske og økonomiske forbindel-sene mellom de to nabostatene.




LitteraturAasland, Aadne (1994) Russians in Latvia: Ethnic Identity and Ethnopolitical

Change. Glasgow: University of Glasgow.Aasland, Aadne (2008) «Russians and the Economy» i Nils Muižnieks (red.)

Latvian-Russian Relations: Domestic and International Dimensions. Riga: LU Akadēmiskajs apgāds (53–63).

Berg, Eiki & Piret Ehin (red.) (2009) Identity and Foreign Policy: Baltic-Rus-sian Relations and European Integration. Surrey: Ashgate.

BNN (2013) Latvia's Largest Foreign Trade Partners – Russia and Belarus. BNN 12. november. Tilgjengelig på http://bnn-news.com/latvias-largest-foreign-trade-partners-russia-belarus-105841 (lesedato 7. september 2014).

Bukovskis, Karlis (2012a) «Latvia» i Ahto Lobjakas & Martin Mölder (red.) EU-Russia Watch 2012. Tartu: University of Tartu (77–84).

Bukovskis, Karlis (2012b). Will Vladimir Putin's Return De-Pragmatize Lat-vian-Russian Relations? Riga: Latvian Institute for International Affairs/Friedrich-Ebert-Stiftung.

Cheskin, Ammon (2010) The Successes and Failures of Russian Foreign Policy Towards the «Russian Diaspora»: Soft Power and the Baltic States. Konferansepaper fra konferansen Russia in 2010: Sources of Stability and Change, University of Bath.

Delfi (2012) Kosatsjev: resultaty referenduma – eto uspekh. Delfi 19. februar 2012. Tilgjengelig på http://rus.delfi.lv/news/daily/politics/kosachev-rezultaty-referenduma-eto-uspeh.d?id=42143126 (lesedato 7. september 2014).

Dombrovsky, Vyacheslav & Alf Vanags (2006) «Latvian-Russian Economic Relations» i Nils Muižnieks (red.) Latvian-Russian Relations: Domestic and International Dimensions. Riga: LU Akadēmiskajs apgāds (98–109).

Furman, Jekaterina D. (2012) Rossijsko-latvijskie otnosjenija. Vostotsjnaja Jevropa. Perspektivy. 1–2: 48–65.

Hall, Rodney Bruce (1999) National Collective Identity: Social Constructs and International Systems. New York, NY: Columbia University Press.

Jakobsons, Andrejs (2012) «The Economic Dimension of Bilateral Relations-hips between Latvia, Russia and Belarus – Past and Present» i Andrej Sprūds (red.) The Economic Presence of Russia and Belarus in the Baltic States: Risks and Opportunities. Riga: SIA Apgads Mantojums (11–33).

Katzenstein, Peter (red.) (1996) The Culture of National Security: Norms and Identity in World Politics. New York, NY: Columbia University Press.

Leonard, Mark & Nico Popescu (2007) A Power Audit of EU-Russia Rela-tions. London: European Council on Foreign Relations.

Levada (2013) Vnesjnepolititsjeskie vragi i druzja Rossii. Tilgjengelig på www.levada.ru/18-06-2013/vneshnepoliticheskie-vragi-i-druzya-rossii (lesedato 9. juli 2014).

LIAA (2014) Foreign Trade Statistics. Tilgjengelig på www.liaa.gov.lv/trade-latvia/foreign-trade-statistics (lesedato 9. juli 2014).




Lukyanov, Fyodor (2013) Why Russia's Soft Power is Too Soft. Russia in Glo-bal Affairs 1. februar. Tilgjengelig på http://eng.globalaffairs.ru/redcol/Why-Russias-Soft-Power-Is-Too-Soft-15845 (lesedato 9. juli 2014).

Menkiszak, M. (2014) The Putin Doctrine: The Formation of a Conceptual Framework for Russian Dominance in the Post-Soviet Area. OSW Com-mentary 27. mars. Tilgjengelig på www.osw.waw.pl/en/publikacje/osw-commentary/2014-03-27/putin-doctrine-formation-a-conceptual-fram-ework-russian (lesedato 9. juli 2014).

Ministerstvo inostrannykh del Rossijskoj Federatsii (2013) Kontseptsija vnesjnej politiki Rossijskoj Federatsii. Tilgjengelig på www.mid.ru/brp_4.nsf/0/6D84DDEDEDBF7DA644257B160051BF7F (lesedato 9. juli 2014).

Misiunas, Romuald & Rein Taagepera (1993) The Baltic States: Years of Dependence, 1940–1990. Berkeley & Los Angeles, CA: University of Cali-fornia Press.

Monaghan, Andrew (2013) The New Russian Foreign Policy Concept: Evol-ving Continuity. London: Chatham House.

Muižnieks, Nils (2011) Latvian-Russian Relations: Dynamics Since Latvia's Accession to the EU and NATO. Riga: University of Latvia Press.

Muiznieks, Nils, Juris Rozenvalds & Ieva Birka (2013) Ethnicity and Social Cohesion in the Post-Soviet Baltic states. Patterns of Prejudice 47 (3): 288–308.

Musch, Steven (2014a) Russian Speakers Protest in Riga for Preservation of Their Language. Euroviews 13. april. Tilgjengelig på http://www.eurovi-ews.eu/2014/04/13/russian-speakers-protest-in-riga-for-preservation-of-their-language/ (lesedato 9. juli 2014).

Musch, Steven (2014b) Latvians Divided between Russia and EU. Euroviews 30. april. Tilgjengelig på www.euroviews.eu/2014/04/30/latvians-divi-ded-between-russia-and-eu/ (lesedato 9. juli 2014).

Pelnēns, Gatis (red.) (2010) The «Humanitarian Dimension» of Russian For-eign Policy Toward Georgia, Moldova, Ukraine, and the Baltic States. Riga: Centre for East European Policy Studies.

Prezident Rossii (2008) Kontseptsija vnesjnej politiki Rossijskoj Federatsii. Tilgjengelig på http://kremlin.ru/acts/785 (lesedato 9. juli 2014).

Prizel, Ilya (1998) National Identity and Foreign Policy: Nationalism and Lea-dership in Poland, Russia and Ukraine. Cambridge: Cambridge Univer-sity Press.

RT (2012) Latvia Bans Referendum on Russian Speakers’ Citizenship. RT 2. november. Tilgjengelig på http://rt.com/politics/latvia-referendum-rus-sian-citizenship-802/ (lesedato 7. september 2014).

Savelyev, Ivan (2011) «‘Baltic Tigers’: Can They Make it without Russia?» RIA Novosti 10. februar. Tilgjengelig på http://en.ria.ru/analysis/20110210/162540610.html (lesedato 25. august 2014).

Smith, Nicholas Ross (2014) Russia’s Unpragmatic Turn in its Near Abroad: Is Putin’s Insecurity Handicapping Russia’s Foreign Policy in Ukraine?




New Eastern Europe 3. januar. Tilgjengelig på www.neweasterneu-rope.eu/interviews/1076-russia-s-unpragmatic-turn-in-its-near-abroad-is-putin-s-insecurity-handicapping-russia-s-foreign-policy-in-ukraine (lesedato 9. juli 2014).

Sullivan, Ed (2014) Latvia Defense Minister Accuses Russia of Destabilizing Through «Professional Provocateurs» Hot Air 26. april. Tilgjengelig på http://hotair.com/archives/2014/04/26/latvia-defense-minister-accuses-russia-of-destabilizing-through-professional-provocateurs/ (lesedato 9. juli 2014).

Tsygankov, Andrei P. (2013) Russia's Foreign Policy Plymouth: Rowman and Littlefield Publishers.

Vorotnikov, Vladislav V. (2012) Obraz pribaltijskogo edinstva i Latvija. Vos-totsjnaja Evropa: Perspektivy (1–2): 141–151.

Wendt, Alexander, Stefano Guzzini & Anna Leander (2006) Constructivism and International Relations: Alexander Wendt and His Critics. London: Routledge.


Protest, pragmatisme eller revansj? Russiske tilnærminger til latvisk minoritetspolitikk, Nordisk...

Documents

Transcript of Protest, pragmatisme eller revansj? Russiske tilnærminger til latvisk minoritetspolitikk, Nordisk...