1

Pantheon fra visjon til virkelighet

Materialbruk og byggeteknikk i keisertidens Roma

Jan Ingar Thon

2

1. Pantheon

«Pantheon fortjener navnet ‘Sfinksen på Marsmarken.’ Til tross for den gode bevaringen,

forblir bygningen på mange måter uforklarlig» (Lanciani 1979:474).

Pantheon er Romas best bevarte antikke tempel. Bevaringstilstanden skyldes til dels

bygningens kontinuerlige bruk og gjenbruk gjennom 1900 år. I år 609 ble tempelet konvertert

til den kristne kirken Santa Maria ad Martyres. I nyere tid har Pantheon blitt brukt til

offentlige funksjoner som statsbegravelser. Her ligger blant annet to konger av det moderne

Italia begravet (Jones 2000:187; Coulston og Dodge 2000:346-347).

Pantheon består av tre hoveddeler: En portiko med søylerad og fronton eller pediment, en

mellomblokk og en rotunde med kuppel (Figur 1). De monolittiske eller massive søylene er

laget av egyptisk granitt og frontonen av marmor. Mellomblokken og rotunden er laget av

teglstein med en kjerne av betong. Kuppelen består av betong. Med en diameter på noe over

43 meter, var den verdens bredeste kuppel frem til 1400-tallet (Jones 2000:188).

Figur 1. Pantheon, fasade og profil (Jones 2000).

Både bakgrunnen for tempelets navn og opprinnelige funksjon er ukjent (Jones 2000:177-

184). Lenge var tempelets datering omdiskutert, men nyere forskning har langt på vei besvart

dette. Den allmenne konsensus er at det opprinnelige Pantheon ble påbegynt under Marcus

Agrippas tredje periode som konsul omkring år 27 fvt. Denne bygningen brant ned omkring år

80 evt. og ble gjenoppbygget i keiser Domitians regjeringstid fra 81 til 96 evt. Også denne

3

bygningen brant ned etter et lynnedslag i år 110 evt. (Jones 2000:177-178; Ward-Perkins

1981:111). Nyere forskning, basert på datering av teglsteinen, antyder at et tredje Pantheon

kan ha blitt planlagt under Trajans regjeringstid fra 98 til 117 evt. (Alcock og Osborne

2012:329-330). Det Pantheon vi ser i dag er i all hovedsak bygget under keiser Hadrians

regjeringstid fra117 til 138 evt. (Jones 2000:177-178; Ward-Perkins 1981:111).

2. Ubesvarte spørsmål

Fortsatt er det mange ubesvarte spørsmål knyttet til Pantheon. Disse knytter seg særlig til

bygningens konstruksjon, utførelse og dimensjoner. Mange har påpekt bygningens

uharmoniske og oppbrutte preg. Dette sees særlig på overgangen mellom de forskjellige

bygningsdelene, som fra portikoen med søylegang til rotunden. Bygningen bærer preg av å

ha gjennomgått store og dramatiske endringer midt under selve byggeprosessen. Endringer

som resulterte i en bygning som var adskillig mindre harmonisk og regelmessig enn det som

var planlagt (Lanciani 1979:473; Jones 2000:172; Ward-Perkins 1981:112)

I min oppgave vil jeg ta for meg ulike forklaringer på disse forholdene. Jeg vil forsøke å

besvare spørsmålet: Hvilke problemer og utfordringer kan ha tvunget byggherrene til å foreta

omfattende endringer midt under oppføringen av et av Romas store prestisjebygg?

Jeg vil argumentere for at forklaringen er at Pantheon var det første monumentalbygget hvor

man forsøkte å kombinere velkjente materialer som marmor og granitt, med nyere materialer

som teglstein og betong. Disse materialene krevde forskjellig teknologi og byggemetoder som

det viste seg vanskelig å forene. Jeg vil også argumentere for at den viktigste enkeltårsaken til

endringene var utfordringer knyttet til de massive granittsøylene i Pantheons portiko. Det kan

virke som arkitektene under byggingen, måtte endre dimensjonene på søylene, noe som også

påvirket resten av konstruksjonen.

3. Kritiske blikk

Pantheon ble lenge ansett for å være antikkens mest fullendte og perfekte byggverk (Jones

2000:177) Da keiser Konstantius II besøkte Roma for første gang i 357 ble han slått av

Pantheons skjønnhet: «Pantheon er liksom en bydel, perfekt avrundet og vakker med sin høye

kuppel.» (Coulston og Dodge 2000:119)

4

Da arkitekten Donato Bramante ankom Roma på slutten av 1400-tallet, brukte han mye av

sin tid på å tegne Pantheon, som et eksempel på arkitektonisk fullkommenhet (Scotti

2006:52). Da han i 1505 fikk i oppdrag av pave Julius II å konstruere Peterskirken, var

Bramantes uttalte mål å «plassere Pantheons kuppel på skuldrene av Maxentius basilika»

(Scotti 2006:77). Senere på 1500-tallet uttalte kunstneren og arkitekten Michelangelo at

«Pantheon må være tegnet av engler, ikke mennesker» (Lanciani 1979:478)

Italias gjenforening i 1870 skapte en økt interesse for romersk arkeologi. I 1881 foretok

italiensk arkeologer arbeider som «befridde Pantheon fra de uverdige omgivelsene som omga

den» (Lanciani 1979:474) Nå kom bygningselementer til syne som tidligere hadde vært

oversett Enkelte av disse hadde vært overbygget eller tildekket. Andre hadde vært usynlige

eller lite iøynefallende på grunn av antikkens lavere bakkenivå (Ward-Perkins 1981, 111-

112).

Det mest iøynefallende, var sporene etter en andre fronton i mursteins- og betongarbeidene på

rotunden, over den eksisterende frontonen (Figur 2). Dette ble forsøkt forklart med at det

stammet fra en tidligere versjon av Pantheon (Jones 2000:200-201). Moderne dateringer taler

mot dette. Selv om de nøyaktige årstallene fortsatt er omdiskutert, viser dateringen av

teglsteinen som ble brukt at hele tempelet stammer fra én byggefase. (Ward-Perkins

1981:111-112; Alcock og Osborne 2012:329-330).

Figur 2. Pantheons fasade med profil av uferdig fronton (Eget foto).

5

De forskjellige delene av Pantheon ser heller ikke ut til å stemme overens. Det synes særlig i

overgangen mellom portiko og rotunde. John Ward-Perkins hevdet at

«the junction of the two elements is in detail so clumsily contrived that it is not surprising that

scholars have been tempted to see in them a work of two different periods. In reality,

however, the difference is one of function, not of date» (Ward-Perkins 1981:112).

Mark Wilson Jones peker på hvordan entablatuert på portikoen ikke overensstemmer med

gesimsen på rotunden (Jones 2000:203-204). Det er lavere og stopper i stedet abrupt i

rotundenes teglsteinsvegg (Figur 3). Dersom portikoen hadde vært høyere, ville de to

gesimsene harmonert med hverandre. Profilen på den andre, ufullendte frontonen stemmer

derimot overens med gesimsen på rotunden.

Figur 3. Overgang mellom portiko og rotunde (Jones 2000).

Jones konkluderer med at den øvre, ufullendte frontonen var det som opprinnelig var planlagt.

Om det vi ser er rester etter en påbegynt fronton, en form for arbeidstegning i steinsettingen

eller noe annet er uvisst (Jones 2000:204). Den opprinnelige frontonen skulle bæres av

monolittiske 50-fots søyler. Uventede problemer førte til at man måtte bruke 40-fots søyler.

6

Dette medførte også at portikoen måtte senkes (Figur 4, 5). De manglende ti fot eller tre meter

utgjorde forskjellen på en harmonisk og velproporsjonert bygning, og det uharmoniske

resultatet (Jones 2000:208).

Figur 4. Det planlagte Pantheon (Jones 2000).

Figur 5. Det ferdigstilte Pantheon (Jones 2000).

7

Jones argumentasjon blir underbygget av funnet av en plantegning i full størrelse på fortauet

foran Augustus mausoleum i Roma. Tegningene viser trolig det planlagte Pantheon med en

portiko beregnet 50-fots søyler (Jones 2000:206-207; Oleson 2008:259). Spørsmålet blir da

hvorfor byggherrene valgte å endre dimensjonene på søylene. Dette var en dramatisk endring

som trolig skyldtes uforutsette problemer under selve byggefasen.

4. Pantheon i betong og granitt

Jones og Rabun Taylor argumenterer for at bygningsdelene av betong og teglstein ble bygget

først. Dette er en naturlig sekvens, da disse materialene er raskere å arbeide med. Særlig

betong krever dessuten hurtighet, da materialet stivner (Jones 2000:201-203; Taylor 2003:6-7,

39). Massiv stein som marmor og granitt er mye langsommere å arbeide med. Dette var særlig

tilfelle med monolittiske søyler som de foran Pantheon. Først må materialene hugges ut, noe

som i seg selv er tidkrevende. Deretter må de ferdige bygningselementene fraktes fra

steinhuggeriet til byggeplassen. Betong blir derimot støpt på stedet. Teglsteinen vil som regel

være forhåndsprodusert og kan raskt fraktes til og monteres på byggeplassen (Taylor 2003:6-

7, 18-20).

Jones har også vist at rotunden med kuppelen ble bygget først. Deretter bygget man

mellomblokken. Dette er synlig ved at kun den nedre delen av blokken er murt sammen med

rotunden, mens den øvre delen kun støttes mot rotunden (Jones 2000:203). Den siste delen av

Pantheon som ble oppført var portikoen med søyler av granitt og fronton av marmor. Profilen

av den planlagte, men aldri anvendte, frontonen viser at mellomblokken var på plass da man

begynte arbeidet med portikoen.

Vi må konkludere med at bygningsdelene av betong og teglstein var påbegynt eller allerede

ferdige, da arbeidet med søylene begynte. Det var på dette stadiet byggherrene oppdaget at de

planlagte 50-fots søylene ikke kunne brukes. Taylor og Jones deler begge dette synet. Men de

fremsetter forskjellige teorier om hva problemene skyldtes. Jones hevder problemet bestod i

logistikken ved å fremskaffe søyler av slike dimensjoner (Jones 2000:208-210). Taylor hevder

derimot at problemet lå i konstruksjonen og teknologien (Taylor 2003:129-132).

8

5. Produksjon og transport av søyler

Monolittiske romerske søyler ble produsert i standardiserte høyder. Vanlige lengder var 20,

30 og 40 romerske fot. 50 romerske fot, eller omkring 15 meter, ble regnet som den

maksimale lengden. Det finnes dessuten noen få eksempler på 55-fots søyler, blant annet fra

tempelkomplekset ved Baalbek i Libanon (Jones 2000:208; Adam 2001:29).. Fra samme

område finnes også eksempler på monolitter med en lengde på 20 meter og en vekt på 800

tonn (Figur 6). Til sammenligning veide søylene som var planlagt brukt ved Pantheon

omkring 100 tonn. Romerne hadde med andre ord teknologien til å produsere søyler av den

størrelsen som skulle brukes i Pantheons portiko (Jones 2000:208; Adam 2001:27-29).

Figur 6. Uferdig monolitt fra steinbrudd i Baalbek, Libanon (Oregon State University/Public domain).

Monolittene til Baalbek ble produsert i et lokalt steinbrudd omkring 1 kilometer unna (Adam

2001:29). Granitten som skulle brukes til Pantheons søyler ble hugget i Mons Claudianus i

Egypt. Dette var et av de mest avsidesliggende steinbrudd i Romerriket. Til sammenligning

var avstanden fra Mons Claudianus til Roma lenger enn fra Roma til Hadrians mur, som ble

regnet som Romerrikets yttergrense (Jones 2000:209).

Det fantes steinbrudd betraktelig nærmere Roma, også i Italia, så valget av Mons Claudianus

kan virke ulogisk. Men det var nettopp det arbeidskrevende, tidskrevende og kostbare med å

bruke stein fra Egypt som var hensikten. Det var kun keiseren som hadde midler og mulighet

9

til å bruke slike stein. Det ble derfor et symbol på keiserens verdighet og makt (Jones

2000:208; Alcock og Osbourne 2012:33-34).

De ferdighuggede søylene måtte først fraktes 100 kilometer gjennom ørkenen til Nilen.

Deretter transporteres på 600 til 800 kilometer på skip langs Nilen til en havneby ved

Middelhavet. (Jones 2000: 209) Den siste etappen over Middelhavet til en Romas havnebyer,

var på minst 2000 kilometer.

Det har vært tvil om romerne hadde teknologi til å transportere søyler av denne størrelsen fra

Egypt til Roma. Under arbeidet med San Lorenzo-kirken i Firenze på 1520-tallet hadde

arkitekten Michelangelo store problemer med å transportere tolv massive marmorsøyler fra

steinbruddene i Carrara til Firenze. Dette er en avstand på omkring 100 kilometer- en brøkdel

av avstanden dra Mons Claudianus til Roma (Jones 2000:209).

Det er likevel åpenbart at romerne fraktet store søyler fra Egypt til Roma. Det er blant annet

søylene foran Pantheon et bevis på. Likevel var de planlagte søylene adskillig tyngre enn de

som ble brukt. Vektforskjellen på bare én søyle, kunne være 50 tonn (Jones 2000:170-172;

Oleson 2008:259). Det reiser spørsmålet om romerne hadde skip som kunne håndtere denne

transporten.

Før 1900-tallet var kunnskapene om romernes skip begrenset. Antikke kilder som Plinius den

Eldre nevner store skip som ble brukt til frakt av stein fra Egypt, men skildringene ble trukket

i tvil (Scotti 2006:203-204). På 1900-tallet ble det gjort funn av store romerske skipsvrak i

Nemi-sjøen sør for Roma, under byggingen av Romas hovedflyplass Leonardo da Vinci og

ved Marseilles i Frankrike. Analyser av antikke skipsvrak antyder at romerske skip kunne ha

en lastekapasitet på 600 tonn (Oleson 2008:623, 640).

Romerne hadde med andre ord teknologien som krevdes til å produsere og transportere søyler

av den dimensjonen som var planlagt brukt ved Pantheon. Funn av en 50-fots søyle av

egyptisk granitt i Roma viser at slike transporter også ble foretatt Søylen befinner seg på

Trajans forum og antas å stamme fra et annet av Hadrians byggeprosjekter- tempelet til den

guddommelige Trajan (Taylor 2003:129). Ytterligere dokumentasjon finnes i et

papyrusmanuskript datert til 118-119 evt. Det beskriver transporten av en 50-fots søyle fra

Mons Claudianus til Nilen. Teksten inneholder en oppfordring om forsendelser av byggkorn

til de mange trekkdyrene som ble brukt til transporten. Det er svært sannsynlig av søylen var

beregnet på Pantheon eller Trajans tempel i Roma (Jones 2000:210; Oleson 2008:259).

10

6. Plassering av søylene

Dersom produksjonen og transporten av søylene ikke var problemet, må forklaringen ligge et

annet sted. Rabun Taylor argumentere for at plasseringen av søylene skapte problemet (Taylor

2003:129-132). I likhet med grekerne, brukte også romerne søyler som var hugget ut i

tromler eller sylindre som ble montert oppå hverandre. Men til store prestisjebygg som

Pantheon foretrakk romerne massive søyler. Det ga romerne en utfordring grekerne ikke

hadde: å heve tunge og massive bygningselementer fra horisontal til vertikal stilling (Taylor

2003:118).

Den vanlige forklaringen har vært at prosessen foregikk flere stadier. Først ble søylene fraktet

til byggeplassen i horisontal stilling. Deretter ble søylene reist i vertikal stilling med rep,

taljer og vinsjer. Til sist ble søylene løftet klar av bakken ved hjelp av kraner. I denne

stillingen ble søylene så svingt eller manøvrert på plass i søylebasene. Slik kunne søylene

plasseres presist i søylebasene uten å risikere skade hverken søyler eller søylebaser. Metoden

hadde også den fordelen at den krevde relativt liten klaring rundt kranene. Dette var en stor

fordel på en byggeplass med stillaser og andre bygningselementer (Taylor 2003:118)

Relieffer fra Roma og Capua viser store heisekraner som manøvrer søyler og andre

bygningsdeler på plass (Figur 7, 8). Det blir likevel reist tvil om kraner kunne brukes til å

plassere de største søylene på denne måten (Taylor 2003:117, 129; Jones 2000:172; Adam

2001:43-51). Heisekraner kunne trolig brukes til å løfte store horisontale bygningselementer.

For eksempel blir det antatt at entablaturblokkene i Caracallas termer i Roma veier 60 tonn.

Disse har utvilsom blitt løftet på plass (Taylor 2003:120). De er likevel adskillig lettere enn

søylene som skulle brukes foran Pantheon. Enda viktigere var forskjellen mellom horisontale

og vertikale bygningselementer. Horisontale elementer som entablaturer kunne heves ved å

bruke mange løftepunkter og flere kraner. Slik ble belastningen og presset fordelt på flere

punkter, både på steinen, repene og løfteanordningen (Taylor 2003:118). Dette var ikke

tilfelle med søylene. Så snart disse var reist i vertikal stilling, var det kun mulig å feste repene

i noen få punkter. Disse ville befinne seg øverst på søylen, slik som på relieffet fra Capua.

Trolig kunne man heller ikke bruke mer en eller to kraner (Taylor 2003:122).

11

Figur 7. Romersk tredemøllekran. Relieff fra Hateriernes grav, Roma (Vatikanmuseet/Jones 2000).

Figur 8. Romersk tredemøllekran. Relieff fra teateret i Capua (Adam 2001).

12

Dagens arkitekter betviler hvorvidt søyler kunne løftes på denne måten (Taylor 2003:120;

Jones 2000:172 ). Presset på hvert enkelt festepunkt ville bli for stort. Det kunne resultere i at

repene brast eller løsnet, kranene ble ødelagt eller at søylene brakk (Taylor 2003, 118-122).

Et annet argument mot bruk av kraner, er det det ikke er funnet spor etter festeanordninger for

heisekraner som kramper og kiler, i søyler av større lengder enn 36 romerske fot (Taylor

2003:122-124). Det finnes derimot en rekke slike på blokker fra entablaturer og frontoner

blant annet fra Jupiter-tempelet i Baalbek i Libanon. Vekten på disse er trolig enda større enn

entablaturblokkene fra Caracallas bad som veide 60 tonn.(Taylor 2003:124) Dette antyder

igjen at kraner kunne brukes til å heise svært tunge horisontale bygningselementer på plass,

men ikke de vertikale. Til disse måtte man bruke en annen løfteteknikk.

7. En ny forklaring

Jean-Pierre Adam har foreslått en forklaring. Han hevder at søylene ble transportert liggende

og deretter vippet i posisjon direkte inn i søylebasen Slik unngikk man stadiet hvor vertikalt

hengende søyler ble heist på plass (Adam 2001:47-48). Lignende metoder ble brukt ved

senere prosjekter, som da Domenico Fontana reiste en 320 tonn tung obelisk på Petersplassen

i Roma i 1586 (Figur 9) (Jones 2000:172; Scotti 2006:204-206; Adam 2001:47).

Figur 9. Reisingen av obelisken på Petersplassen i Roma, 1586 (Domenico Fontana/Jones 2000).

13

Basert på dette har Adam laget en konstruksjonstegning av en mulig løftemekanisme. Adams

innretning er basert på vekstangprinsippet og har form som de to katetene i en rettvinklet

trekant (Figur 10). Søylen ble plassert på den ene kateten, mens den andre fungerte som feste

for tauverk og løfteanordninger (Adam 2001:47-48). Et trolig scenario er at søylene ble

fraktet til byggeplassen på kjerrer. Deretter ble flere kraner brukt til å løfte søylene liggende

fra kjerrene over til løftemekanismen som var plassert tett inntil søylebasene. Slik unngikk

man problemene med å løfte søylene vertikalt. Deretter ble det boret festehull for festestenger

i kontaktflatene på søylene og søylebasene. Disse var nøyaktig kalibrert trolig ved å bruke

samme sjablong både for søyle og base. Til sist ble hele løftemekanismen med den fastspente

søylene pivotert rundt et hengsel eller nav slik at søylen ble plasser i basen (Taylor 2003:124-

126).

Figur 10. Hypotetisk løftemaskin for store søyler (Adam 2001).

På denne måten forgikk det meste av arbeidet med søylene liggende horisontalt. Det førte til

mindre press på festepunkter, tauverk og selve søylen. Adams forklaring er hypotetisk, men

basert på kjennskapen til romersk ingeniørkunst og fysiske lover, er det tvilsomt om det kunne

foregått på noen annen måte (Taylor 2003:120-129).

En ulempe ved metoden var at den krevde større plass på begge sider av søylebasen. Det ville

kreve minst 50 fot klaring på søylesiden og adskillig mer på den andre, til rep, taljer, vinsjer

samt menn eller trekkdyr (Taylor 2003:119-120; Jones 2000:172). Dette ville begrense

plassen til å arbeide, særlig ved en bygning som Pantheon hvor betong- og

teglsteinsstrukturene allerede var påbegynt eller ferdigstilt. I følge Rabun Taylor kan dette ha

vært kjernen i problemet med Pantheons søyler (Taylor 2003:129-130)

14

8.Problemets kjerne og en mulig løsning

Taylor hevder at byggmesterne oppdaget at de planlagte søylene på 50 var fot lange til å

plasseres. Problemet var ikke høyden på portikoen, men det bakkearealet man hadde å arbeide

på. I motsetning til heisekraner krevde en løftemekanisme av typen som Adam beskriver, stor

klaring på begge sider. Både på den siden søylen befant seg og ikke minst på den siden der

arbeidet skulle foregå (Taylor 2003:129-130). Problemet var særlig stort med de innerste fire

søylene. Rotunden og mellomblokken i teglstein og betong var allerede påbegynt eller

ferdigbygget i sør. Dette forhindret arbeiderne i å arbeide i en nord-sør retning. Uansett

hvilken retning de forsøkte fra, ville de ferdigbygde betong- og teglstrukturene stå i veien for

enten de liggende søylene eller løftemekanismen. Dersom man forsøkte å reise søylene

parallelt med fasaden, ville søylene komme i veien for hverandre og løftemekanismen.

Søylene kunne heller ikke reises diagonalt. På grunn av lengden på søylene og den korte

avstanden til fasaden, ville de støte mot de ferdige bygningselementene (Taylor 2003:130).

Figur 11. Hypotetiske faser i plassering av 40-fots søyler (Taylor 2003).

Arkitektene hadde intet annet valg enn å bruke kortere søyler. Med 40-fots søyler, lot planen

seg gjennomføre (Figur 11). Søylene ble plassert diagonalt på bakken. Dette ga ubegrenset

15

klaring mot nord der løftearbeidene skulle foregå. Samtidig ga den kortere lengden akkurat

nok klaring mellom de liggende søylene og de ferdigstilte bygningsdelene i teglstein og

betong (Taylor 2003:130-132).

En alternativ løsning for byggherrene kunne være å utvide portikoen i bredde og dybde. Dette

kan virke som en logisk løsning da betong og murstein var enklere og raskere å arbeide med

enn massiv stein (Taylor 2003:6-7, 18-20). Men en dypere portiko ville innebære en ekstra

søylerad. Som vi har sett var 50-fots søyler en sjeldenhet. Dersom man måtte hugge ut og

transportere flere slike, ville dette trolig forsinke prosjektet betraktelig (Jones 2000:212).

En bredere portiko ville medføre en utvidelse av både mellomblokken, rotunden og kuppelen.

I praksis måtte arbeidet begynne på nytt. Med tanke på at betongkuppelen trolig var tenkt som

Pantheons hovedattraksjon var dette hverken ønskelig eller mulig. Av flere onder valgte

derfor byggherrene det minste- å redusere høyden på søylen (Jones 2000:212-213). Dette kan

ha utgjort et mindre problem enn det kan virke som.

I motsetning til greske templer, var romerske templer bygget for å betraktes forfra og

nedenfra. Sporene etter den andre frontonen samt den lite elegante overgangen fra portiko til

rotunde ville ikke ha vært så iøynefallende som i dag (Ward-Perkins 1981:111-112).

Dessuten var deler av Pantheon som i dag er synlig, dekket av andre bygninger (Lanciani

1979:475-476). Spor etter fester i rotunden, tyder også på at fronten, og dermed den andre

frontonen, var dekket av fasadekledning. Det kan være forklaringene på at byggmesterne ikke

fjernet restene etter den planlagte frontonen.

Med tanke på at romerske bygningselementer var standardiserte og 40 fots søyler var en

vanligere lengde, trenger ikke endringen ha medført ekstra arbeid eller tid for prosjektet.

Hypotetisk sett kan søyler på 40 fot allerede ha vært tilgengelige. I de større havnebyene i

Italia fantes ofte depoter av søyler av de mest brukte dimensjonene. Dette kan i så fall å gjort

arbeidet lettere og byggetiden kortere (Jones 2000:212).

10. Konklusjon

Taylors teori besvarer ikke alle spørsmålene rundt Pantheon. Den sier for eksempel ikke på

hvilket tidspunkt det ble oppdaget at 50-fots søyler ikke kunne brukes. Det finnes også andre

mulige forklaringer på endringen av søyledimensjonene. Produksjonen av søylene kan ha blitt

16

forsinket, noe som fikk Hadrian til å velge kortere søyler som allerede var tilgjengelige.

Mulige forklaringer på forsinkelsene er defekter i søylene som allerede var blitt hugget ut.

Granitt fra Mons Claudianus var av jevn kvalitet og sterkere en for eksempel marmor. Det

forhindret likevel ikke svakheter i steinen som kunne gjøre søyler ubrukelig (Jones 2000:210).

En annen mulig forklaring er skipsforlis. Det er funnet vrak av romerske lasteskip med

ferdighuggede søyler på bunnen av Middelhavet (Jones 2000:209).

Jones fremsetter en annen mulig forklaring. 50-fots søyler ble trolig brukt i tempelet til den

guddommelige Trajan og disse kan opprinnelig ha vært tiltenkt Pantheon. Hadrian var

byggherre for begge templene og et tempel til en guddommelig keiser hadde forrangen

fremfor Pantheon. Dersom søylene ble brukt til Trajans tempel, kan dette ha tvunget Hadrians

byggmestre til å endre konstruksjonen (Jones 2000:210).

Likevel fremstår Taylors teori som den mest overbevisende. I hvert fall frem til det blir gjort

nye funn eller oppdagelser som bekrefter teoriene om at fremstillingen eller transporten av

søylene var problemet. Taylor tar utgangspunkt i faktiske kunnskaper om fysikk, romersk

teknologi og byggekunst. Han forklarer også de tilsynelatende uforklarlige feilene i Pantheons

konstruksjon. Per i dag synes Taylors forklaring som den mest komplette og logiske.

Pantheon kan stå som eksempel på romerske arkitekters evne til å gjøre kompromisser, løse

uventede problemer og foreta omfattende endringer midt under store byggeprosjekter (Jones

2000:210-212, Taylor 2003:134-135). De konstruksjonsmessige utfordringene påvirket i liten

grad det visuelle og estetiske helhetsinntrykket. Med typisk romersk pragmatisme ble

bygningen tilpasset de endrede omstendighetene. Sluttresultatet regnes fortsatt som et

arkitektonisk mesterverk. Mark Wilson Jones skriver poetisk at dersom man hadde brukt 50-

fots søyler som planlagt, ville Pantheon kanskje vært en fullkommen bygning. Men den ville

ikke vært like fascinerende eller gåtefull som det Pantheon vi kjenner (Jones 2000:212).

17

Litteraturliste

Adam, Jean-Pierre. 2001. Roman building. Materials and techniques. Routledge, London.

Alcock, Susan A. og Robin Osborne (red.). 2012. Classical archaeology. Wiley-Blackwell,

Oxford.

Coulston, Jon og Hazel Dodge (red.). 2000. Ancient Rome: The archeology of the eternal city.

Oxford University School of archaeology, Oxford.

Jones, Mark Wilson. 2000. Principles of Roman architecture. Yale University Press, New

Haven.

Lanciani, Rodolfo. 1979. The ruins and excavations of ancient Rome. Bell Publishing

Company, New York.

Oleson, John Peter (red.). 2008. The Oxford handbook of engineering and technology in the

classical world. Oxford University Press, Oxford.

Scotti, Rita Angelica. 2006. Basilica. The splendor and the scandal: Building St. Peter’s.

Viking, New York.

Taylor, Rabun. 2003. Roman builders. A study in architectural process. Cambridge

University Press, Cambridge.

Ward-Perkins, John Bryan. 1981. Roman imperial architecture. Penguin Books,

Harmondsworth,