Primitive t ide r

Digitalt særtrykk av artikkel

”Kunnskaper i grenseland? Elvemøtet i Åmot (Hedmark) som arena for råstoff- og

teknologiske strategier i sen steinbrukende tid”

Hege DamlienPrimitive tider 2011 13. årgang

Ved referanse til artikkelen skal originale sidenummer og trykkeår oppgis. Eks: Damlien, H. 2011: Kunnskaper i grenseland? Elvemøtet i Åmot (Hedmark) som arena for råstoff- og teknologiske strategier i sen

steinbrukende tid. Primitive tider 2011 13. årgang, side 31-46.

13

Primitive t ide r2011 13. årgang

31

Kunnskaper i grenseland ?Elvemøtet i Åmot (Hedmark) som arena for råstoff- og teknologiske strategier i sen steinbrukende tid

Hege DamlienKulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

I perioden 2004 til 2007 undersøkte Kultur- historisk museum 24 lokaliteter fra steinbrukende tid langs Rena elv (figur 1) i Åmot kommune, Hedmark (Stene 2010). I forbindelse med utgravningen av lokaliteten Rødstanda fremkom den største konsentrasjonen av flateretusjerte bladformete pilspisser av kvartsitt og flint som hittil er kjent fra denne delen av Hedmark. Deler av lokaliteten er tolket som en produksjonsplass for denne typen pilspisser (Damlien 2010a). Det flateretusjerte funnmaterialet av flint og kvartsitt synes å være ujevnt distribuert i Hedmark fylke. Funnmaterialet fra den nordre og østre delen domineres av kvartsitt, og er i hovedsak funnet på typiske fangstlokaliteter langs de sentrale elvene og innsjøene (Bolstad 1980; H. R. Amundsen 2006). Funnmaterialet fra den søndre delen av fylket domineres imidlertid av flint, og er hovedsakelig funnet i dagens jordbruksbygder. Flateretusjert materiale av kvartsitt dominerer også i Åmot og Trysil, men her forekommer det også flateretusjert flint på flere lokaliteter. Den uensartede funnfordelingen i Hedmark ble tidlig tillagt kulturhistorisk betydning i norsk arkeologi, og har av flere blitt satt i sammenheng med en kulturgrense som delte regionen (Bjørn 1934; Brøgger 1942; Hagen 1946). I denne artik-kelen vil jeg diskutere den konstruerte kultur-grensen som er antatt å gå gjennom Hedmark i sen steinbrukende tid, det vil si bronsealder og førromersk jernalder (ca. BC 1800-0).

Konstruksjonen av en kulturgrense

Geografisk er Hedmark fylke grovt sett delt i to: Hedmarken, øst for Mjøsa og Østerdalen, nord for Elverum. Ved Elverum begynner det store barskogbeltet, taigaen, som strekker seg gjennom Nord-Skandinavia og Russland, og terrenget i Østerdalen skiller seg dermed fra flatbygdene på Hedmarken. Den antatte kultur-grensen er på mange måter blitt sammenfallende med den geografiske og økologiske todelingen av Hedmark. Ved å definere distribusjonen av arkeologiske gjenstandskategorier som materielle uttrykk for en slik grense, har den også blitt tilskrevet forhistorisk relevans. Tanken om kulturdualisme, det vil si en inndeling i to distinkte kulturtradisjoner på grunnlag av etnisk differensiering, er gjerne brukt som forklarings-modell. Den regionale variasjonen i det arkeo-logiske materialet fra sen steinbrukende tid har på bakgrunn av dette blitt satt i sammenheng med tilstedeværelsen av en østlig fangstkultur i Østerdalen og en vestlig jordbrukskultur på Hedmarken (Hagen 1946; Mikkelsen og Nybruget 1975; Bakka 1976; H. R. Amundsen 2006). Den vestlige kulturtradisjonen har blitt tilknyttet de sørskandinaviske jordbruks-gruppene, mens den østlige har blitt knyttet til fangstgrupper som inngikk i kontaktnett med likeartete grupper østover og nordover i Sverige, og videre til Finland og Russland (Bakka 1976).

Primitive t ider

32

2011 13. årgang

Figur 1. Hedmark fylke, med undersøkelsesområdet langs Rena elv (OVAS), Rødsmoen og Gråfjellområdet (etter Stene 2010)

Kunnskaper i grenseland ?

33

Hege Damlien

Hedmark har slik blitt ansett som et grense-område mellom de nord- og sørskandinaviske kulturområdene (Hagen 1946:66; Narmo 2000; H. R. Amundsen 2006). Elvemøtet ved Åmot, hvor Glomma og Rena elv møtes, er på grunn av den komplekse sammensetningen av gjenstands-typer, teknologiske strategier og råstoffbruk hevdet å være et møtepunkt for ulike kultur-grupper (Narmo 2000; H. R. Amundsen 2006). I tillegg til at en dualistisk modell er lagt til grunn kan man også si at det empiriske grunnlaget for disse slutningene er fragmentert, da dette i stor grad har utgangspunkt i makroanalyser av distribusjonen av storredskaper og løsfunn av gjenstandstyper oppfattet som kulturspesifikke ledetyper.

Stor arkeologisk utgravningsvirksomhet i løpet av de siste tiårene har bidratt til økt kilde-tilfang og kunnskap om regionen. Her står Åmot i en særstilling, siden det i de senere årene har vært gjennomført flere store registrerings- og utgravningsprosjekter i kommunen (Boaz 1997; Bergstøl 1997; Risbøl et al. 2002a, 2002b; T. Amundsen 2006; Stene 2010). Til tross for stor utgravningsvirksomhet og kritikk av den dualistiske modellen i forhold til forskning på eldre steinalder, har nyere arkeologiske studier omkring sen steinbrukende tid i Hedmark vært begrenset og i hovedsak bidratt til å bekrefte og opprettholde idéen om en kulturgrense som delte regionen. Forskningen har, med få unntak (Helstad 2008), tatt utgangspunkt i distribu-sjonen av gjenstander som er oppfattet som spesifikke for ulike etniske grupper eller kultur-grupper (f.eks. H. R. Amundsen 2005, 2006). Gjenstander vurdert som idiomatiske for etnisk identitet er, med referanse til Fredrik Barth (1969), ansett som del av interaksjonen mellom grupper (H. R. Amundsen 2005:70-73).

Det ligger etter min mening en fare i at kompleks variasjon i et arkeologisk materiale blir lest inn i en mer generell kulturell sammenheng av etnisk interaksjon. Et analytisk rammeverk som tar utgangspunkt i og kun fokuserer på makroskala vil nødvendigvis være bundet til et makroskala nivå (Jones 2002:71-72). Kulturelle konstruksjoner blir slik underliggende premisser

som lett kan bli selvoppfyllende. Med utgangs-punkt i et nytt kildemateriale og en alternativ tilnærming til materialitet ønsker jeg derfor å ta et kritisk blikk på den arkeologisk konstruerte kulturgrensen som er antatt å gå gjennom Hedmark.

Nye funn - nye perspektiver

Tanken om at kulturell praksis kan være knyttet til bestemte regioner er et tradisjonelt premiss i studier av spredningen av teknologisk kunnskap og andre former for kommunikasjon i for- historien (Sindbæk 2010:263). Som påpekt over har arkeologiske studier omkring sen stein- brukende tid i Hedmark er regionale distribusjonsmønstre tradisjonelt diskutert i sammenheng med kulturelle identiteter og grenser. Kommunikasjon foregikk imidlertid ikke mellom abstrakte grupper i abstrakte regioner, men på de konkrete stedene mennesker bodde og besøkte. Studier av regionale mønstre bør derfor heller dreie fokuset over på den kommunikasjonen som ledet frem mot de aktuelle mønstrene, samt stedene og hendelsene hvor kommunikasjonen fant sted (jf. Ojala 2009; Sindbæk 2010). En nettverkstilnærming poengterer at vi verken bør betrakte grupper eller regioner som absolutte og statiske enheter. Regionale likheter og forskjeller i materiell kultur må heller oppfattes som resultater av dynamiske og komplekse prosesser, der inter- aksjonen mellom flere ulike aktører har vært sentral. Ved å anvende en slik tilnærming til etnisitet og identitet, kan man unngå å ta utgangspunkt i dualistiske og statiske enheter i diskusjonen av regionale mønstre i det arkeo- logiske materialet (jf. Ojala 2006, 2009:47-57).

Tidligere studier av sen steinbrukende tid i Hedmark har i stor grad fokusert på tanken om møter mellom kulturtradisjoner som opphav til etniske relasjoner og etnisitet, samt på grensene, møtepunktene og på samhandling over slike grenser (Amundsen 2005:70-73, 98). En nettverkstilnærming fremhever heller at de aktuelle sosiale relasjonene kan ha inkludert gruppeidentitet og aktiviteter som har opprett-

Primitive t ider

34

2011 13. årgang

holdt slike, men bare som en av mange praksiser. Substansen av ulike nettverk kan beskrives gjennom tradisjonelle studier av spredningen av utvalgte teknologier, gjenstandstyper og råstoff, og slik dokumentere relasjoner mellom mennesker i ulike områder. Samtidig bør andre relasjoner som tingene har inngått i vektlegges. Det mest sentrale ved et nettverksperspektiv er at verden er konstituert av sosiale nettverk som omfatter forbindelser og relasjoner mellom ulike aktører, både mennesker og ikke-mennesker. Disse relasjonene skaper heterogene nettverk som involverer mennesker, materiell kultur og natur (Latour 2005; Damm 2007:149-150; Olaja 2009:53). Identitet blir dermed ikke bare skapt i relasjonen mellom mennesker, men spiller en viktig rolle i samhandlingen mellom de ulike aktørene (Damm 2007:149-150; Olaja 2009:53). Det som er i fokus er selve relasjonene og det relasjonene skaper, med andre ord er det tilblivelsen eller prosessen fremfor det ferdige produktet som vektlegges. Slike relasjoner blir bekreftet for eksempel gjennom arbeidsprosesser og gjøres bestandige gjennom materiell kultur. Relasjonene kan imidlertid endres over tid og i ulike sammenhenger, og disse endringene kan bli oppfattet og uttrykt forskjellig av ulike individer. Det spesielt interessante med nettverk som en konseptuel ramme for forståelse av samfunn er at det har utgangspunkt i interaksjon som en særskilt form for praksis. Dette hjelper oss å komme frem til en klarere forståelse av de til enhver tid relevante relasjoner mellom grupper av mennesker som materiell kultur har inngått i (se f. eks. Sindbæk 2010).

Hva kan et slikt perspektiv tilføre vår forståelse av et komplekst arkeologisk materiale? Den viktigste implikasjonen for den følgende analysen er at det muliggjør et alternativt utgangspunkt til tidligere teorier. Istedenfor å fokusere på antatte grenser mellom på forhånd definerte kulturelle enheter på makroskalanivå, vil fokuset være på mikroskalanivå og samvariasjonen mellom materiell kultur, steder og landskap for konstruk-sjonen av identitet og for kommunikasjonen av kunnskap. Om vi retter den analytiske opp- merksomheten mot et mikroskalanivå, åpner vi

også for å kunne si noe som potensielt medfører ny og relevant innsikt også i et makroskala-perspektiv (Jones 2002:72). For å belyse dette er det viktig å fokusere på boplasser i områder som tradisjonelt har vært ansett som kontakt-soner eller grenser for kulturgrupper (Glørstad 2006:102). Lokaliteten Rødstranda er dermed, på grunn av sin beliggenhet og komplekse funnsammensetning, et potensielt godt studie-objekt for å oppnå ny forståelse av interaksjonen mellom ulike aktører i Åmot i sen steinbrukende tid. Utgangspunktet for diskusjonen vil være de flateretusjerte pilspissene som ble funnet på lokaliteten, nettopp en gjenstandstype som tradisjonelt har blitt oppfattet som spesifikk for enkelte kulturgrupper. Det flateretusjerte kvartsittmaterialet har blitt ansett som spesifikt for den østlige kulturgruppen, mens materiale av flint har blitt sett på som spesifikt for den vestlige gruppen (H.R. Amundsen 2006).

Kommunikasjon av teknologisk kunnskap

For å forstå de sentrale aspektene i produksjonen av flateretusjerte pilspisser, samt de mange relasjonene de inngår i, kan chaîne opéra-toire (den operasjonelle kjede) være et nyttig rammeverk (Pelegrin 1990). Bakgrunnen for dette er at gjenstander kan bli tillagt et bredt spekter av mening, gjennom produksjonen og ulike stadier i deres syklus, ettersom de kommer i hendene på ulike mennesker og blir integrert i ulike sosiale strategier og nettverk (Fredriksen 2009:86-87). Jeg vil understreke at de sosiale og kulturelle påtrykkene også inkluderer relasjoner utover de mellommenneskelige. Hovedpoenget ved en slik analyse er å beskrive samspillet mellom de kognitive og de teknologiske aspektene i redskapsproduksjon. Nøkkelen til vår forståelse av det kognitive aspektet ligger i den kjensgjerning at teknisk adferd er en tillært ferdighet. I produksjonen av flateretusjerte pilspisser kan man innenfor chaîne opératoire skille mellom teoretisk og praktisk kunnskap (knowledge og know-how) (Apel 2001), som reflekterer ulike aspekter ved det å mestre en teknologi. Et aspekt er å vite teoretisk hvilke

Kunnskaper i grenseland ?

35

Hege Damlien

steg som må tas, et annet er å praktisk kunne utføre de nødvendige handlingene. Teoretisk kunnskap (knowledge) kan slik oppfattes som en viten som læres gjennom språk og observasjon, altså en kommuniserende form for kunnskap. Praktisk kunnskap (know-how) er kunnen som derimot læres gjennom praktisk og kroppslig erfaring, altså en ubevisst og intuitiv kunnskap (Apel og Darmark 2007:37). Et tredje element som må fremheves er den preferansen en person har for å gjøre tingene på en bestemt måte. Den måten kunnskap, erfaring og kunnen blir brukt til å kontrollere redskapsproduksjonen styres av bakenforliggende intensjoner, som kan være individuelt eller kulturelt betinget (Eriksen 2000:78-79).

Selv om chaîne opératoire i hovedsak har vært viet detaljerte intra-site studier, kan den som påpekt av Knut Andreas Bergsvik (2010:110) også være et viktig metodisk bidrag til forståelsen av distribusjonen av arkeologisk materiale i større regioner fordi den kan avdekke

komplekse regionale mønstre. Metoden gjør det mulig å stille detaljerte spørsmål om hvordan og hvor de ulike produksjonsprosessene fant sted og i hvilken tilstand gjenstandene ble spredd. I tillegg gjør den det mulig å gjennomskue falsk morfologi og dermed bidra til å justere tolkninger av gjenstander som tradisjonelt har blitt oppfattet som kulturelle eller etniske markører. Eksempelvis kan en tilsynelatende klar typologisk eller morfologisk underinndeling av flateretusjerte pilspisser være uttrykk for individuelle forskjeller mellom ulike huggere, som i utgangspunktet har hatt samme intensjoner, men hvor forskjellige teknikker, metoder, evner eller råmateriale har påvirket det tiltenkte resul-tatet (Eriksen 2000:85-86).

Ved å analysere den operasjonelle prosessen i tilvirkningen av de flateretusjerte pilspissene, fra anskaffelse av råstoff til ferdig produkt, kan de kognitive og praktiske aspektene ved produksjonen, reproduksjonen og spredningen av teknologisk kunnskap i forhistoriske

Figur 2. Lokaliteten Rødstranda i forbindelse med utgravningen (etter Stene 2010). Foto: Kulturhistorisk museum.

Primitive t ider

36

2011 13. årgang

samfunn fremtre klarere. Målet for den følgende analysen er derfor, med inspirasjon fra chaîne opératoire, å gå i dybden av den teknologiske produksjonsprosessen for å forsøke å supplere tidligere tolkninger av de kognitive aspektene ved produksjonen av spissene.

Flateretusjerte pilsisser fra Rødstranda

De flateretusjerte pilspissene som danner grunnlag for analysen er funnet på Rødstranda på østsiden av Rena elv (figur 2). Utgravningen av lokaliteten avdekket et komplekst funnma-teriale med ca. 8800 enkeltgjenstander, flere kokegroper, ildsteder og store avfallslag med skjørbrent stein. Artefaktmaterialet er dominert av avfallsmateriale av kvartsitt (jf. Damlien 2010a:410). Trekk ved funnmaterialet, sammen med dateringene peker mot gjentatte opphold fra senmesolitikum til merovingertid (BC 4685-AD 790). Lokaliteten omfatter dermed et blandet materiale fra flere perioder. Opprettingen av et referansesystem for råstoff som alle de littiske funnene er katalogisert under, har likevel lagt grunnlaget for å kunne utføre detaljerte spredningsanalyser av råstoff på lokaliteten, samt skille ut bestemte aktiviteter og bruks-faser (Damlien 2010b:65). Det mest spesielle med lokaliteten er den høye forekomsten av flateretusjerte pilspisser og ikke minst produksjonsavfall fra tilvirkningen av slike spisser. Pilspissene er funnet innenfor tre funnkonsentrasjoner som er tolket som aktivi-tetsområder, og det foreligger dateringer av ildsteder/kokegroper fra samtlige. Få av de radiologiske dateringene ga resultater innenfor tidsrommet hvor spissene er antatt å ha vært i bruk, men dateringer fra optisk stimulert luminescence (OSL) av skjørbrent stein fra samme kontekst, falt innenfor tidsrommet fra senneolitikum til overgangen yngre bronsealder/førromersk jernalder (BC 2310-550) (jf. Damlien 2010a:436-438). Et kildekritisk spørsmål er hvorvidt de tre funnområdene er samtidige eller resultat av flere ulike opphold. Funn av produksjonsavfall etter flateretusjering av både kvartsitt og flint innenfor enkelte av funn-

områdene gjør at materialet likevel egner seg til å belyse de aktuelle problemstillingene.

Det flateretusjerte materialet omfatter tolv hele og fire fragmenter av flateretusjerte pilspisser (figur 3). Av pilspisser av flint ble det funnet to hele spisser og to fragmenter som begge synes å være oddpartiene av spisser. Videre foreligger det fem hele, tre som mangler basis og fire fragmenterte pilspisser av kvartsitt. De hele spissene varierer i lengde fra 2,1 cm til 3,4 cm og i bredde fra 1,4 cm til 2,2 cm (Damlien 2010a:418-419). Flateretusjerte pilspisser deles inn etter utforming av basis og blad, håndverks-messig dyktighet og skjeftingsforberedelser (Prescott 1986). De flateretusjerte pilspissene fra lokaliteten har stor variasjon i retusjtype, og til en viss grad også i formen på basis som kan være både konveks, konkav og rett. Flere av spissene ligger i grensesonen mellom bladformete og triangulære (Helskog et al. 1976). Spisser med slike morfologiske trekk plasseres innenfor tidsrommet fra eldre bronsealder til førromersk jernalder. OSL-dateringene fra Rødstranda kan underbygge en slik dateringsramme. Selv om det er allment godtatt at omfattende flateretusjering med kontrollerte slag og trykkretusj for alvor slår igjennom i senneolitikum og varer ut i bronse-alder/førromersk jernalder (Prescott 1991:44), er det vanskelig å vurdere de flateretusjerte spissenes nøyaktige kronologiske plassering. Dette gjelder spesielt for den kronologiske plasseringen opp i tid, mot eller inn i jernalder. En inndeling av spissene på bakgrunn av morfologi kan dessuten være problematisk. Den formelle variasjonen innenfor en gjenstandskategori som flateretusjerte pilspisser behøver ikke nød- vendigvis å være resultat av kulturelle påtrykk. Den kan også avspeile hvor spissen befinner seg i sin livssyklus (Apel og Darmark 2007:33). Spissene kan slik representere ulike steg i til- virkningsprosessen, noe som synes å være tilfellet for spissene fra Rødstranda. Spesielt for funnmaterialet er at man kan spore en rekke trinn i den operasjonelle prosessen, fra tilhugging av emner ved hjelp av direkte slagteknikk til utforming av spissene ved trykkteknikk. Mange spisser av lokal kvartsitt er forkastet i produk-

Kunnskaper i grenseland ?

37

Hege Damlien

sjonen og aldri blitt benyttet, og flere må oppfattes som forarbeider. Disse er imidlertid relativt små og synes å være kassert i et forholdsvis sent trinn i produksjonsprosessen (Damlien 2010a).

Chaîne opératoire-analysen indikerte at ingen av råstoffene som var anvendt kunne karakteriseres som primærutnyttet på lokaliteten. Det forekommer eksempelvis ikke avfalls- materiale med naturlig overflate eller primær-avslag. Dette impliserer at råstoffene er brakt med til plassen i form av kjerner, emner, forarbeid eller ferdige redskap. Spissene er tilvirket av tre ulike typer kvartsitt av høy kvalitet og to typer flint. Ringsakerkvartsitt, en hvit kvartsittype som hovedvekten av spissene er produsert av, forekommer naturlig som istransporterte blokker i morenemassen langs Rena elv (Damlien 2010b: 54). Den høye konsentrasjonen av avfalls- materiale og forarbeider til spisser av denne typen kvartsitt indikerer en lokal anskaffelse av råstoffet. Den relativt steinfrie sandundergrunnen på lokaliteten har trolig ført til at råstoffet har blitt anskaffet og primærbearbeidet langs den mer steinrike terrassen over elvebredden. Det er her påvist flere lokaliteter med primær- produksjon av lokale råstoff. Ringsakerkvart-sitten som forekommer i flere ulike farger og kvaliteter er geologisk utbredt i Hedmark fylke, og er vanlig på arkeologiske lokaliteter i området. Eksperimenter viser at råstofftypen har mange av de sammen egenskapene som flint, og er like teknologisk effektiv (Eigeland 2006:57-58). Råstoffet var trolig godt egnet for produksjon av flateretusjerte redskaper. Det synes som om hovedformålet med bruken av ringsakerkvartsitt på lokaliteten har vært produksjon av flateretu-sjerte pilspisser. Pilspissene av flint er produsert av materiale av høy kvalitet, trolig med sørskandinavisk opphav. Det forekommer ingen emner eller forarbeid av flint. Materialet består av ferdige spisser, ødelagte pilspissfragmenter samt store mengder mikroavslag etter trykkteknikk. Analysen av det flateretusjerte materialet fra Rødstranda vitner om en kvalitetsbevissthet i forhold til råstoff, der man har brukt importert råstoff av høy kvalitet samtidig som man har tatt

seg tid til å finne og utnytte kvalitetene til den lokale kvartsitten.

Flere forskere har fremhevet to ulike typer reduksjonsteknikker for flateretusjerte gjenstander (Apel 2001; Forsberg 2010). Den første metoden innebærer en kombinasjon av direkte teknikk og trykkteknikk. Emnet tynnes først ned ved hjelp av direkte slagteknikk og blir deretter formet med trykkteknikk. Den andre innebærer produksjon på biprodukter fra annen redskapsproduksjon der eksempelvis tynne avslag brukes som emne som så formes ved hjelp av enkel trykkteknikk. De ulike teknikkene er antatt å ha utgangspunkt i tilgangen til råstoff. En foreløpig analyse av pilspissene og avfallsmaterialet fra Rødstranda viser at begge teknikkene er representert på lokaliteten. Spissene av lokal kvartsitt er bearbeidet med en kombinasjon av direkte teknikk og trykkteknikk, mens de av flint har kun blitt bearbeidet med trykkteknikk (Damlien 2010a:419).

Teknologiske strategier og råstoffvalg som kilde til det praktiske og kognitive

Et viktig moment er at de to produksjonsformene for flateretusjerte pilspisser krever ulik grad av praktisk kunnskap. Flateretusjering med direkte slagteknikk er relativt avansert og krever tilgang på store mengder egnet materiale for å reprodusere teknologien. Flateretusjering ved hjelp av trykkteknikk er på sin side mindre kunnskaps- og råstoffkrevende (Apel et al.

Figur 3. Et utvalg av de flateretusjerte pilspissene fra Rødstranda. Foto: Kulturhistorisk museum.

Primitive t ider

38

2011 13. årgang

2005). Den siste metoden medfører imidlertid at pilspissene har en tendens til å bli mindre og i større grad irregulære (Forsberg 2010:129). Eksperimenter med ringsakerkvartsitt har vist at en viss kjennskap og erfaring med kvartsittypen er påkrevd for å håndtere råstoffet på best mulig måte. En erfaren flintsmed har problemer med umiddelbart å tilpasse seg råstoffet (Eigeland 2006:49-58). Valg av en teknikk som krever høyere grad av praktisk kunnskap på lokale råstoff antyder god tilgang og kjennskap til råstoffet. Samlet sett vitner valg av råstoff og teknologiske strategier på Rødstranda om en inngående kompetanse og kjennskap til ulike råstoff og hvordan disse best kan utnyttes.

Paralleller til dette fenomenet er observert i østre del av Midt-Sverige, der flateretusjerte pilspisser av kvartsitt og flint også er produsert med ulike tilvirkningsteknikker. De ulike teknikkene er representert både i form av pilspisser og produksjonsavfall på enkelte boplasser (Apel et al. 2005:64). Forskjeller i tilvirknings-strategiene av flateretusjerte pilspisser mellom skogs- og fjellområdene i Tärnaområdet i vestre del av Lappland, indikerer at man i områder med god råstofftilgang har benyttet en kombinasjon av direkte teknikk og trykkteknikk. I områder med dårligere tilgang på egnet råmateriale har man anvendt trykkteknikk på det som trolig er medbrakte emner (Forsberg 2010). I likhet med Rødstranda indikerer disse eksemplene en enklere teknikk for råstoffene som ble importert inn i området, der huggeren ikke ville begå feil. Eksemplene viser at tilgangen på råstoffet har vært avgjørende for valg av teknologisk strategi i produksjonen av flateretusjerte pilspisser. Det er de samme teknologiske strategiene som har blitt valgt med hensyn til de foretrukne råstoffenes tilgjengelighet, og valg av teknologisk strategi kan derfor trolig oppfattes som et interregionalt fenomen.

Dersom ringsakerkvartsitt, som finnes lett tilgjengelig i området, er like teknologisk effektiv som flint, kan man spørre seg hvorfor man da har valgt å importere flint og i hvilken forbindelse den ble anskaffet. Ringsakerkvartsittens høye kvalitet innebærer at man i utgangspunktet har

kunnet bytte ut hele redskapsinventaret med dette råstoffet så snart man har tilpasset seg råstoffet (Eigeland 2006:138). Dette viser at det også ligger andre vurderinger til grunn for råstoffvalg enn tilgjengelighet. I tillegg til funksjonalitet synes råstoffets symbolske og estetiske verdi å ha vært av betydning. Inkorporering av materialer med et bestemt opprinnelsessted kan ha vært viktig for å uttrykke tilhørighet eller relasjoner til den bestemte plassen råstoffet kommer fra (Tilley 1999; Bergsvik 2010). Jan Apel (2001) forklarer importen av emner av flint ved at man har delt kulturelle verdier med Sør-Skandinavia, der flintavslagene inngikk i et nettverk med utveksling av prestisjevarer som flintdolker og bronseøkser. Det ideelle emnet for produksjon av pilspisser var tynningsavslag fra produksjonen av flintdolker, og Apel (2001:327) fremhever den symbolske verdien disse emnene må ha hatt, spesielt i områder langt fra dolkenes opp- rinnelige produksjonssted. Den lave forekomsten av flint kan indikere en begrenset tilstede- værelse av slike nettverksforbindelser i Åmot, eller at slike relasjoner var av symbolsk art og forbeholdt enkeltindivider eller mindre grupperinger.

Jakt som kontekstuell ramme for produksjon av flateretusjerte pilspisser?

Ved å studere den kontekstuelle rammen som de flateretusjerte spissene var en del av, kan vi få indikasjoner på hvor og hvordan teknologisk kunnskap blir produsert og reprodusert. Dette er viktig for å forstå de kognitive aspektene ved produksjonen av spissene. Flere har fremhevet husets og husholdets betydning for produksjonen og reproduksjon av jaktutstyr (f. eks Forsberg 2010; Glørstad 2010). Det er ikke erkjent rester etter hus eller hyttekonstruksjoner på Rødstranda, og lokaliteten er tolket som en midlertidig åpen boplass som har blitt besøkt gjentatte ganger i forbindelse med jakt og fangst. Pilspiss- produksjonen her synes å ha direkte forbindelse med jakt. Flateretusjerte pilspisser settes normalt i forbindelse med storviltjakt (Gustafson 1990), og ved Rena elv var elg et sannsynlig byttedyr.

Kunnskaper i grenseland ?

39

Hege Damlien

Det øvrige funnmaterialet fra Rødstranda antyder sammen med kokegroper og ildsteder også andre aktiviteter som kan knyttes til jakt og fangst, som produksjon av redskaper, utskifting av brukte pilspisser og dessuten trolig bearbeiding av bytte ved slakting og konservering av kjøtt og skinn. Det er dermed sannsynlig at jegerne produserte og reparerte sine egne pilspisser, og det sannsynlige stedet for overføring av praktisk kunnskap om produksjonsprosessen av spissene var de midlertidige jaktboplassene.

Eksperimenter viser at de ulike trinnene i tilvirkningen av spissene har krevd ulik grad av teoretisk og praktisk kunnskap. Anskaffelse av råstoff og tilvirking av råemner er basert på enkel teoretisk kunnskap, og en lav grad av praktisk kunnskap. Forming og tynning av spissen krever derimot en relativt høy grad av teoretisk kunnskap og mye praktisk kunnskap (Apel 2001:325). På Rødstranda er råstoffene brakt med til plassen i form av kjerner eller emner. Analysen viser at det forekommer en relativ høy andel ødelagte forarbeider. Disse synes imidlertid å ha blitt ødelagt i et relativt sent stadium av den operasjonelle prosessen i forbin-delse med tynningsfasen. Dette indikerer at det er de kunnskapskrevende stegene av produksjonen som har blitt utført på lokaliteten, noe som viser en viss grad av spesialisering. Dersom individer med ulike ferdigheter og erfaring hadde deltatt i produksjonen av pilspisser skulle man forvente en høyere forekomst av ødelagte forarbeider i et tidligere stadium av den operasjonelle prosessen (Forsberg 2010:141). På grunn av den relativt krevende produksjonsprosessen er det videre sannsynlig at den praktiske kunnskapen krevde en stabil og konstant ramme for å kunne reproduseres, og derfor foregikk mellom jegere innenfor samme slektskapsgruppe eller hushold. Viljen og kunnskapen til å finne og utnytte kvalitetene til den lokale kvartsitten er videre et argument for at gruppen har hatt til- hørighet i området. Apel poengterer at de trinn i produksjonen som krever en høy grad av praktisk kunnskap ofte praktiseres i det offentlige, mens trinn som krever høy grad av teoretisk kunnskap blir utført mer i det skjulte (Apel 2001:326). Den

mest praktisk krevende delen av produksjonen av spissene fra Rødstanda synes å ha blitt praktisert i forbindelse med jaktekspedisjoner. På bakgrunn av etnografiske eksempler er det sannsynliggjort at storviltjakt i hovedsak har vært tilknyttet den mannlige sfære (Bergsvik 2010:120). Overføring av praktisk kunnskap om produksjonen av flate-retusjerte pilspisser kan dermed ha tilhørt den mannlige sfære, og ha inngått som elementer i konstruksjonen av identitet. Relasjoner mellom menneske og landskap ser her ut til å være konkretisert i materiell kultur. Stedet, hendelsene og gjenstandmaterialet som var i bruk kan sammen ha bidratt til konstruksjon og manifestering av en bestemt identitet. Dette antyder videre at de midlertidige jaktboplassene kan ha vært viktige arenaer for sosial repro-duksjon. Et aspekt i denne sammenheng er at utformingen av selve spissen bare er en av mange praksiser i produksjonen av pilene. Ferdig- stillelse av en pil krevde en rekke produkter, trolig anskaffet fra ulike steder og personer, og som har fordret forskjellig grad av kunnskap (Apel et al. 2005; Damm 2007). Arbeidsprosessene impli-serer en arbeidsdeling der de ulike praksisene kan ha utspilt seg i ulike kontekstuelle rammer hvor også resten av husholdet har vært involvert.

Landskapet som identitetsskaper

Hvordan kan vi knytte den foregående disku-sjonen om materialitet mer direkte og konkret til nettverk og til samfunnsutviklingen i sen steinbrukende tid i Hedmark? Funnmaterialet og tettheten av boplasser langs Rena elv viser en mer eller mindre kontinuerlig bruk av dette landskapet fra mellommesolitikum. Rødstranda er med sine mange bruksfaser et viktig eksempel på den landskapsmessige forankringen til dette bestemte området. Utviklingen gjennom eldre steinalder kan oppfattes som en prosess der samfunnene går fra å være mobile og hvor gjenstandsinventaret har likhetstrekk over store områder, til større grad av bofasthet med økende forskjeller mellom regioner i både utvikling av lokale teknologiske tradisjoner og i forståelse av materialitet. Denne prosessen

Primitive t ider

40

2011 13. årgang

kan ha sammenheng med en økt forankring til et spesifikt landskap, der historien til den sosiale gruppen i større grad er knyttet til mindre og mer avgrensede områder (Glørstad 2006:104-107). Denne tendensen er tydelig også i det arkeo- logiske materialet fra Rena elv. Ser man på den generelle bruken av råstoff er denne preget av variasjon og endring. Store deler av mesoli-tikum er kjennetegnet av en høy grad av råstoff- variasjon i produksjonen av steinredskaper (Stene et al. 2010:500-508). Det forekommer både en høy grad av utnyttelse av lokal kvartsitt, men også av medbrakte råstoff med østlig opprinnelse, som for eksempel jaspis, mostein og kinnekulleflint, i tillegg til strandflint. Tekno-logien i denne perioden, eksempelvis knyttet til produksjonen av mikroflekker på håndtak-skjerner, må oppfattes som lik uavhengig av råstoff (Holm 2009:395; Glørstad 2010; Stene et al. 2010). Dette har blitt tatt til inntekt for en mobil livsstil der likhet i teknologisk strategi kan oppfattes som en del av et nettverk med markante overregionale trekk, men også med regionale og lokale variasjoner. Lotte Eigeland (2006:139) tolker bruken av flint i innlandet i eldre steinalder som en form for konservatisme og tradisjons-bundenhet knyttet til dette råstoffet som også har sosiale og symbolske årsaker. Et generelt trekk ved Rena elv er at bruken av råstoff synes å endres i overgangen mellom senmesolitikum og tidlig-neolitikum til en økning i bruken av flint (Stene 2010). Råstoffsammensetningen tyder imidlertid igjen på en økt utnyttelse av lokale råstoff, og spesielt ringsakerkvartsitt, trolig fra bronsealder (Damlien 2010a:454). Det er imidlertid ikke funnet gjenstander av råstoff med kjent østlig opprinnelse fra sen steinbrukende tid. Funn av artefakter av flint i høy kvalitet, viser imidlertid at også flint har hatt betydning for redskapspro-duksjonen i denne perioden. Bruken av flint kan dermed oppfattes som en form for tradisjons-bundenhet knyttet til dette råstoffet, også i sen steinbrukende tid. De teknologiske strategiene er i motsetning til tidligere perioder i større grad tilpasset ulike råstoff. Variasjonene i tekno- logiske strategier og råstoffbruk kan dermed

speile forekomsten av lokale teknologiske tradi-sjoner.

Sporene etter bosetning fra sen stein- brukende tid i Åmot er spredte og diffuse. Repre-sentativiteten i funnbildet er dermed et viktig kildekritisk spørsmål. Det er grunn til å anta de fleste boplassene fra denne perioden foreløpig i liten grad er funnet og erkjent, spesielt sammen-lignet med de mesolittiske boplassene (H. R. Amundsen 2005:82-83). Den høye forekomsten av lokale råstoff på lokalitetene langs Rena elv fra denne perioden antyder, sammen med viljen og kunnskapen til å utnytte kvalitetene til lokale råstoff, en tilhørighet til området. Ut ifra det foreliggende funnmaterialet er det mye som tyder på at jakt og fangst har vært viktige erverv. De eldste sikre dateringene av fangstgropene for elg på Rødsmoen er datert nettopp til eldre bronsealder (Bergstøl 1997:59-62). Fangstgropene kan vitne om et organisert samfunn av en viss størrelse (Rønne 2003:33; Bergstøl 2008:137). Pollenanalyser indikerer dessuten samtidig tegn på beiting og sporadisk jordbruk (Høeg 1996:143). Funn av deler av en flintsigd på Rødstranda antyder indirekte relasjoner til jordbruk. Brukssporanalyse viste at sigden er brukt til å skjære korn (jf. Damlien 2010a:428). Sigden er imidlertid tolket å være brukt som emne for videre redskapsproduksjon på Rødstranda, kanskje nettopp til flateretu-sjerte pilspisser. I hele Østerdalsregionen er det hittil kun kjent ett funn av en flintsigd. Det foreligger flere eksemplarer fra den sørlige delen av Hedmark (Hagen 1946:29), et område hvor pollenanalysene antyder mer intensiv dyrkning (Høeg 2002). På Rødstranda er det gjort funn som viser tilknytning både til fangst og til jordbruk. Paralleller til dette fenomenet har vi fra en fangstlokalitet ved Rotbergsjøen i Finnskogen, Hedmark. I forbindelse med utgravning av deler av lokaliteten høsten 2010 ble det gjort funn av et større fragment av en flateretusjert flintsigd. Dette behøver likevel ikke å bety at ulike grupper med ulik form for erverv har oppholdt seg på plassen. Ulike ervervsformer utelukker ikke hverandre, og samme gruppe kan ha drevet med både jordbruk og fangst (jf. Bergstøl 2008:120).

Kunnskaper i grenseland ?

41

Hege Damlien

Bruken av flint i produksjonen av pilspissene kan dermed ha hatt en symbolsk betydning for en lokal gruppe som kombinerte jakt, fangst og enkelt jordbruk. Både fangstgropene og de sporadiske jordbrukssporene kan indikere et nytt syn på naturomgivelsene (Svensson 1998:167), samt en økt tilhørighet til landskapet. Fangstgropene viser dessuten en ny måte å jakte på (Svensson 1998:167). Dette indikerer en sedentær bosetningsform i området. Det kan dermed sies å ha blitt dannet en ny sammen-kobling mellom mennesker og landskap, en ny hybrid relasjon. En konsekvens av den økte forankringen til landskapet var større forskjeller i materialitet mellom regionene og en utvikling av lokale teknologiske tradisjoner. Denne tendensen er tydelig til stede i materialet fra Rena elv. En endring i tilhørighet til landskapet og i bosetningsmønsteret må ha medført andre muligheter og arenaer for interaksjon og kommunikasjon av teknologisk kunnskap. En mer sedentær bosetningsform kan videre ha ført til at elvesystemene har blitt utnyttet på en ny måte og at kontaktveiene har blitt endret. Fraværet av gjenstander av råstoff med en kjent østlig opprinnelse fra denne perioden kan underbygge dette. Slike endringer kan dermed ha medført et skifte i eksisterende nettverksrelasjoner, samt metoder for å opprettholde relasjonene. Etter hvert vil det ha blitt skapt rutiner, tradisjoner eller en sosial orden for hvordan relasjonene mellom grupper foregikk. For at det skal etableres stabile nettverk må relasjonene gjøres varige gjennom materiell kultur (Damm 2007:151). En mer sedentær bosetningsform og en ny måte å jakte på kan ha ført til at produksjonen og reproduksjon av teknologisk kunnskap om jaktredskap ble kommunisert på nye arenaer og at husholdet som enhet fikk en ny rolle i denne kommunikasjonen. Analysene av materialet fra Rødstranda antyder at det mest sannsynlige stedet for tilegning og overføring av praktisk kunnskap i tilvirkning av de flateretusjerte spissene var de midlertidige jaktboplassene langs elva. Som den foregående analysen på mikroskalanivå indikerer, ser det ut til at denne kommunikasjonen var forbeholdt deler av husholdet eller den lokale gruppen. Produk-

sjonen av spissene kan ha inngått i et system av teknologisk kunnskap der praktisk kommu- nikasjon var et viktig element i konstruksjon og materiell manifestering av identitet. Landskapet og samfunnet medvirket slik til dannelsen av nye hybride relasjoner og til å elte sammen et nytt sosiomaterielt hele. Produksjonen av spissene, distribusjonen i landskapet og utvekslingen av ferdige spisser viser dermed at teknologien ikke bare kan bli sett som en del av en kulturtradisjon, men at den bærer med seg en mengde aspekter både ved samfunnet og naturen rundt.

Der mer enn elver møtes

Hva tilfører så perspektivet jeg her har argumentert for av ny forståelse for under- søkelsesområdet i den gjeldende perioden? Et grunnleggende trekk ved nettverkstilnærmingen er den kritiske vurderingen av hva som menes med begrepet sosial. Materielle aktører blir tilskrevet en mer aktiv rolle i konstitusjonen av det sosiale, på måter som er viktige for å forstå sosiale relasjoner mellom mennesker (se f.eks. Latour 2005). Et konstituerende element som har blitt lite vektlagt i tidligere tolkninger av det arkeologiske materialet fra Hedmark er vannets rolle som kommunikativt formidlende element. Rena elv og Glommavassdraget kan som kommunikasjonsårer, og som bindeledd mellom flere større vannsystemer, oppfattes som et sted med potensial for sammensmeltning mellom ulike nettverk og kunnskaper om den materielle verden. Elvas betydning er slik skapt av bestemte situasjoner med interaksjon mellom ulike aktører. En endring i relasjonene kan bidra til at kommunikasjonen blir mer eller mindre intensiv, noe som igjen vil føre til endringer i det materielle uttrykket. Betydningen av bruken av landskapet er også viktig å fremheve i denne sammenheng. Den kontinuerlige prosessen ved etableringen av nye relasjoner omfatter en mengde forskyvninger i småskala og forandring av etablert praksis. En endring i tilknytningen til et sted kan slik over tid føre til egne kultu-relle uttrykk. Etter min mening er det i lys av et slikt perspektiv vi bør forstå de flateretusjerte

Primitive t ider

42

2011 13. årgang

pilspissene. Ved å anvende chaîne opératoire er det mulig å fange opp samspillet mellom de teknologiske aspektene i redskapsproduksjon og dens sosiale relasjoner.

Råstoffbruken indikerer sammen med de teknologiske strategiene en bevissthet på egen identitet og en økt tilhørighet til stedet. Prosessen kan også sees i forhold til det øvrige materialet fra samme periode. Fangstgropene kan reflektere en endring i forholdet mellom mennesker og dyr, og kan sammen med de sporadiske jordbruks-sporene signalisere et nytt forhold til naturen og landskapet. Et slikt nytt sett av forbindelser mellom mennesker, materiell kultur og natur kan ha dannet et nytt stabilisert nettverk. Pilspissene kan slik ha opphav i hybride relasjoner, og speiler således et gjenstandskompleks som indikerer at menneskers oppfattelse av egen identitet er en prosess i konstant utvikling. Disse hybride relasjonene er manifestert i et, for oss arkeologer, sammensatt materielt uttrykk. I tidligere studier er slike komplekse materielle utrykk i stor grad ansett som idiomatiske for relasjoner mellom etniske identiteter, og dermed som et resultat av møter mellom to, på forhånd, antatte, kultur-grupper. Et nettverksperspektiv synliggjør at det er lite fruktbart å ha som utgangspunkt at Åmot var et statisk grenseområde mellom ulike etniske eller kulturelle grupper. Vi bør i stedet rette oppmerksomheten mot hvordan menneskers forhold til konkrete steder og landskapet konstant skaper og gjenskaper identitet, og studere hvordan mikro- og makroskala hele tiden gjensidig informerer hverandre. Identitet er ingen konstant, abstrakt størrelse, men tvert imot noe omskiftelig som kontinuerlig blir uttrykt gjennom konkret materiell kultur. Og når det materielle utrykket varierer eller endres bør vi rette vår oppmerksomhet mot variasjoner og endringer i menneskers forhold til sine daglige omgivelser og relasjoner – uavhengig om disse relasjonene er til andre mennesker eller til ikke-menneskelige aktører.

Summary

Knowledges in between? The river confluence of Åmot, Hedmark as an arena for choices of raw material and technological strategies in the Late Lithic Period. The regional variation in the archaeological assemblages of Hedmark from the Bronze Age and Early Iron Age has in several studies been associated with the presence of a cultural boundary dividing the region. Traditionally, archaeological research on the prehistory of Hedmark has largely contributed to confirm and perpetuate the idea of a cultural divide, perhaps in particular for the distribution of bifacial points. Due to its geographical location and the complexity of its archaeological record, the Hedmark region, and especially the river confluence at Åmot (Åmøtet) is often viewed as a borderland between southern and northern Scandinavian cultural areas. Drawing attention to an approach to materiality which is alternative to the focus on large-scale ethnic interaction, my principal aim is to critically assess the construction of such cultural boundaries in prehistory, and especially to emphasise the possible dangers involved when such constructions become underlying premises which may be self-fulfilling. By exploring a network approach for analysis of interaction between humans and material culture, in combination with the insight of the chaîne opératoire approach, I argue that we may potentially overcome the dual cultural hypothesis as a binary opposition underlying our analysis of difference. The main implication of this approach is that it enables analysis that not only attends to a macroscale level. Instead of assuming large-scale ethnic and/or cultural identities from the outset, I focus attention on a combination of microscale studies and the importance of waterways for transporting knowledge, with the intention of providing alternative insights to our existing understanding of the macroscale. By studying choices of raw material, and technological strategies and cognitive aspects involved in production of bifacial retouched points from one particular site, and by placing the site in a regional framework, I hope to contribute to new understandings of the archaeological record of the Bronze Age and Early Iron Age in Hedmark. Among the possibilities for future research, I regard the influence of places, landscapes and waterways to be significant in the construction of identity.

Litteratur

Amundsen, H. R. 1999 Fra streiftokt til vinterbolig- Hedmarks steinalder gjennom tidene. I Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, I. Fuglestvedt, T. Gansum og A. Opedal (red.), s. 31-42. AmS-Rapport 11A, Bind A, Stavanger.

–2005 Åmot i neolitikum og bronsealder – i lys av store kulturtradisjoner, regionale kulturmøter og etniske relatsjoner. I “Utmarkens grøde”. Mellom registrering og utgraving i Gråfjellsområdet, Østerdalen, K. Stene, T. Amundsen og K. Skare (red.), s. 67-105. Varia

Kunnskaper i grenseland ?

43

Hege Damlien

59. Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen. Universitetet i Oslo, Oslo.

–2006 Materiell kultur fra senneolitikum/bronsealder- av forskjellig karakter i ulike landskap? En drøftning med utgangspunkt i enkekltfunn og boplasser fra Hedmark fylke i det østnorske innlandet. I People, material culture and enviroment in the north. Proceedings of the 22nd Nordic Archaeological Conference, University of Oulu, 18-23 August 2004, V.P Herva (red.) s. 257-264. Studia humaniora ouluensia 1, Gummerus Kirjapaino Oy.

Amundsen, T. 2007 Elgfangst og bosetning i Gråfjellområdet. Gråfjellprosjektet. Bind II. Varia 64. Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen. Universitetet i Oslo, Oslo.

Apel, J. 2001 Daggers, Knowledge and Power. Coast to coast-book 3. Coast to coast project, Uppsala.

Apel, J. og K. Darmark 2007 Den flathuggna pilspetsens fylogeni. Mellansvenskt stenhandverk ur ett kulturevolusjonistisk perspektiv. I Stenålderen i Uppland: uppdragsarkeologi og eftertanke, Niklas Stenbäck (red.), s. 31-65. Arkeologi E4 Uppland- studier. Vol.1, Uppsala.

Apel. J., K. Darmark og L. Sundström 2005 Handverkstraditioner som möts. Flatehuggna pilspetsar i Uppland. Uppland 2005. Årbok for medlemmarna i Upplands fornminnesförening och hembygdsförbund, s. 60-68.

Bakka, E. 1976 Arktisk og nordisk i bronsealderen i Nordskandinavia. Miscellania 25, Trondheim.

Barth, F. 1969 Ethnic groups and boundaries: the social organization of culture difference. Universitetsforlaget, Bergen.

Bergstøl, J. 1997 Fangstfolk og bønder i Østerdalen. Rapport fra Rødsmoprosjektets delprosjekt Marginal bosetning. Varia 42. Universitetets Oldsakssamling. Universitetet i Oslo, Oslo.

–2003. Gravene i fangstmarka- hvem ligger der og hvorfor? I På vandring i fortiden. Mennesker og landskap i Gråfjell gjennom 10 000 år. NIKU Tema 7, H.R. Amundsen, O. Risbøl og K. Skare (red.), s. 53-57. Oslo.

–2008 Samer i Østerdalen? En studie av etnisitet i jernalderen og middelalderen i det nordøstre Hedmark. Acta Humaniora. Det humanistiske fakultet. Universitetet i Oslo, Oslo.

Bergsvik, K.A. 2010 Marrying the enemy: Technology and regions in Early Neolithic Norway. I The Archaeology of Regional Technologies. Case Studies from the

Palaeolithic to the Age of the Vikings, R. Barndon, A. Engevik og I. Øye (red.), s. 107-125. The Edwin Mellen Press, New York.

Bjørn, A. 1934 Hedmarks steinalder. Universitetets Oldsaksamling Skrifter 1931-32, Oslo.

Boaz, J. 1997 Steinalderundersøkelsene på Rødsmoen. Varia 41. Universitetets Oldsaksamling, Universitetet i Oslo, Oslo.

Bolstad, G. 1980 Femunden. Utnyttelsen av naturgrunnlaget i steinalder og eldre jernalder.

Upublisert magistergradsavhandling, Universitetet i Bergen.

Brøgger A.W. 1942 Glåmdalen i oldtiden. Norske bygder, bind V: Glåmdal, s 16-26. John Griegs forlag, Bergen.

Damlien, H. 2010a. Kap. 3.6.1 Rødstranda. En lokalitet med funn og strukturer fra senmesolitikum til merovingertid. I Steinalderundersøkelser ved Rena elv. Gråfjellprosjektet bind III. K. Stene (red.), s 405-456, Varia 76, Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen. Oslo, Oslo.

–2010b. kap. 2.5 Referansesystem for littiske råstoff. I Steinalderundersøkelser ved Rena elv. Gråfjellprosjektet bind III. K. Stene (red.), s 50-66, Varia 76, Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen. Oslo, Oslo.

Damm, C. 2007 Fra form og stil til situert materialitet: Arkeologenes dans med materiell kultur. Primitive tider 10:145-155.

Eigeland, L. 2006 Blod fra stein. En eksperimentell tilnærming til råstoffstrategier og teknologiske tradisjoner i sørøst-norsk senmesolitikum. Upublisert hovedfagsoppgave ved IAKH, Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Eriksen, B. 2000 ”Chaîne opératoire”– den operative proces og kunsten at tænke som en flinthugger. I Flintstudier. En håndbog i systematiske analyser af flintinnventarer, B. V. Eriksen (red.), s. 75-100. Århus Universitetsforlag, Århus.

Forsberg, L. 2010 A consideration of the role of the bifacial lithic technology in northern Scandinavia. I The Archaeology of Regional Technologies. Case Studies from the Palaeolithic to the Age of the Vikings, R. Barndon, A. Engevik og I. Øye (red.), s. 127-148. The Edwin Mellen Press, New York.

Fredriksen, P. D. 2009. Transformation in Clay. Material Knowledes, Thermodynamic Spaces and the Moloko Sequence of the Late Iron Age (AD 1300-1840) in

Primitive t ider

44

2011 13. årgang

Southern Africa. Unpublished dissertation for the degree of philosophiae doctor (PhD). University of Bergen, Norway.

Glørstad, H. 2006 Faglig program. Bind 1. Steinalderundersøkelser. Varia 61. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Fornminneseksjonen, Oslo.

–2010 Housing and hunting. Technological reproduction in the Late Mesolithic Nøstvet region of eastern Norway and western Sweden. I The Archaeology of Regional Technologies. Case Studies from the Palaeolithic to the Age of the Vikings, R. Barndon, A. Engevik og I. Øye (red.), s. 89-107. The Edwin Mellen Press, New York.

Gustafson, L. 1990 Bukkehammeren, en beverfangstplass i Innerdalen, Kvikne. Viking 53, s. 21-49.

Hagen, A. 1946 Frå innlandets steinalder. Hedmark fylke. Viking X:1-93.

Helskog. K., S. Indrelid og E. Mikkelsen 1976 Morfologisk klassifisering av slåtte steinartefakter. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1972/1974, s. 9-40. Oslo.

Helstad, M. 2008 Skaftfurekøller i Hedmark - et multiredskap. Upublisert masteroppgave i arkeologi. Institutt for arkeologi, konservering og historie. Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Holm, J. 2009 In the middle, not in between: Svärdbäraren in its regional context. I Mesolithic horizons. Papers presented at the Seventh International Conference on the Mesolithic In Europe, Belfast 2005, Volume 1, S. McCartan, R. Schulting, G. Warren og P. Woodman (red.), s. 392-396. Oxbow books, Oxford.

Høeg, H. 1996 Pollenanalystiske undersøkelser i “Østerdalsområdet” med hovedvekt på Rødsmoen, Åmot I Hedmark. Varia 39. Universitetets Oldsaksamling, Oslo.

–2002 Pollenanalystiske undersøkelser i Hamar, Hedmark. I Bosted-urgård-enkeltgård. En anayse av premissene i den norske bosetningshistoriske forskningstradisjonen på bakgrunn av bebyggelsearkeologisk feltarbeid på Hedmarken. Avhandling for Dr.Art graden ved Universitetet i Oslo, L. Pilø (red.), s. 373-419. Universitetet i Oslo, Oslo.

Jones, A. 2002 Archaological Theory and Scientific Practice. Cambridge University Press, Cambridge.

Latour, B. 2005 Reassembling the Social. An Introduction to Actor-Network-Theory. Oxford University Press, Oxford.

Mikkelsen, E. og P. O Nybruget 1975 Jakt og fiske i steinbrukende tid i Hedmark. Norsk Skogbruksmuseums

Årbok. Skogbruk, jakt og fiske 7 (1972-1975), s. 87-100. Elverum.

Narmo, L.E. 2000 Oldtid ved Åmøtet. Østerdalens tidlige historie belyst av arkeologiske utgravinger på Rødsmoen i Åmot. Åmot historielag, Rena.

Ojala, C-G. 2006 Saami archaeology in Sweden and Swedish archaeology in Sápmi: boundaries and networks in archaeological research. I People, material culture and enviroment in the north. Proceedings of the 22nd Nordic Archaeological Conference, University of Oulu, 18-23 August 2004, V.P Herva (red.), s. 33-41. Studia humaniora ouluensia 1, Gummerus Kirjapaino Oy.

–2009 Sámi Prehistories. The Politics of Archaeology and Identity in Nothernmost Europe. Uppsala Universitet, Uppsala.

Pelegrin, J. 1990 Prehistoric lithic technology. Some aspects of research. Archaeological Review from Cambridge 9:116-125.

Prescott, C. 1986 Chronological, typological and contextual aspects of the Late Lithic Period. A study based on sites excavated in the Nyset-Steggje Mountain Valleys, Årdal, Sogn, Norway. Upublisert hovedfagsavhandling Historisk Museum. Universitetet i Bergen.

– 1991 Kulturhistoriske undersøkelseser i Skrivarhelleren. Arkeologiske rapporter 14. Historisk museum. Universitetet i Bergen, Bergen.

Risbøl, O., T. Risan, M. Bugge Kræmer, I. Paulsen, K-E. Sønsterud, G. Swensen og T. Solem 2002a Kulturminner og kulturmiljø i Gråfjell Regionfelt Østlandet, Åmot kommune i Hedmark. Arkeologiske registreringer 2001, fase 3. NIKU publikasjoner 116, Oslo.

Risbøl, O., T. Risan, R. Bjørnstad, S. Fretheim og B-H. Eketuft Rygh. 2002b Kulturminner og kulturmiljø i Gråfjell Regionfelt Østlandet, Åmot kommune i Hedmark. Arkeologiske registreringer 2002, fase 4. NIKU publikasjoner 125, Oslo.

Rønne, O. 2003 Jakten på jegerne- jakt, fangst og forestillinger i forhistorien. I På vandring i fortiden. Mennesker og landskap i Gråfjell gjennom 10 000 år. NIKU Tema 7, H. R. Amundsen, O. Risbøl, O og K. Skare (red.), s. 33-36. Oslo.

Sindbæk, S. M. 2010 Re-assembling regions. The social occasions and technological exchange in Viking Age Scandinavia. I The Archaeology of Regional Technologies. Case Studies from the Palaeolithic to the Age of the Vikings, R. Barndon, A. Engevik og I. Øye (red.), s. 263-287. The Edwin Mellen Press, New York.

Kunnskaper i grenseland ?

45

Hege Damlien

Stene, K, P. Persson, H. Damlien og S. Melvold 2010. Kap. 4. Steinbrukende tid ved Rena elv. I Steinalderundersøkelser ved Rena elv. Gråfjellprosjektet bind III. K. Stene (red.), s 457-520, Varia 76, Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen, Oslo.

Stene, K. (red.) 2010 Steinalderundersøkelser ved Rena elv. Gråfjellprosjektet bind III. Varia 76, Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen, Oslo.

Svensson, E. 1998 Människor i utmark. Lund studies in medieval archaeology 21. Almqvist og Wiksell International, Lund.

Tilley, C. 1999 Metaphor and material culture. Blackwell, Oxford.

Primitive t ider

46

2011 13. årgang

Primitive tider er et uavhengig arkeologisk tidsskrift som selges gjennom abonnement. Primitive tider er et nivå 1 tidsskriftet som kommer ut med ett nummer i året.Spesialutgaver forekommer.

Prisen er kr. 175,- for personlig abonnement, kr. 300,- for institusjoner.

Artiklene er på ett av de skandinaviske hovedspråkene; norsk, svensk eller dansk.

ISSN 1501-0430

Postadresse:Primitive tider Postboks 7009, St. Olavs plass 0130 Oslo

E-post: kontakt@primitive-tider.com / abonnement@primitive-tider.com Internett: www.primitive-tider.com

©Primitive tider. Ettertrykk for mangfoldiggjøring kun etter avtale med redaksjonen.