I opplysningens og patriotismens ånd

i opplysningens og patriotismens ånd 21

Lise Emilie Talleraas

I opplysningens og patriotismens ånd Universalmuseene i Vestfold og den kulturpolitiske konteksten

Museene slik vi kjenner dem i vår tid, som offentlig tilgjengelige samlinger, er for en stor del resultat av 1800-tallets bearbeiding og videreføring av opplysningstidens ideer.1 Opprettelsen av museer i den selvstendige staten Norge var både et folkeopplysende og nasjonsbyggende prosjekt. Museene skulle formidle kunnskap og bidra til allmenn dannelse. De skulle også være oppdragende i vid forstand, «folkeoppdragelse» var et honnørord i samtiden. 1800- tallets museer var i hovedsak det vi i dag kaller for universalmuseer, det vil si museer hvor målet var å skape samlinger som kunne gi en bredest mulig representasjon av verden. Samlingenes gjenstander var gjerne en kombinasjon av «antikviteter», oldtidsminner så vel som kultur-historiske gjenstander fra etter reformasjonen. I tillegg inneholdt samlingene bøker og manu-skripter, mynter, medaljer og objekter hentet fra naturens tre riker: mineralriket, dyreriket og planteriket. I Vestfold finnes det fremdeles gjenstander som i sin tid inngikk i det som langt på vei kan beskrives som universalmuseer; Klincks samlinger gitt i gave til marinekommandoen i 1853 som grunnlag for et norsk marinemuseum, og Tønsberg Museum, etablert 1894. Driv-kraften bak begge museene var enkeltpersoners interesser, visjoner og antakelig også forbin-delser. En politikk på museumsområdet i moderne forstand var ennå i sin gryning, ikke desto mindre gjorde staten – det vil si Stortinget og departementene – seg toneangivende for deres utvikling. Bakgrunnen for disse to museene, deres samlinger og hvordan myndighetenes be-stemmelser kom til å prege utviklingen fram til mellomkrigstiden, er tema for denne artikkelen.

Marinemuseet i Horten og Tønsberg Museum fikk en ulik skjebne. Utviklingen illustrerer noen særtrekk ved norsk museumshistorie. Klincks egen samling og samlingen av etnografiske gjenstander som etter hans død ble gitt til museet, vises fremdeles for publikum, men framstår i dag som løsrevet fra de øvrige utstillingene. De er blitt en beretning om museets historie, og om marineoffiserenes tjenestegjøring i «fremmede farvann». Museet viser i dag utstillingene om storhetstiden til den dansk-norske marine, kanonbåtkrigen 1807–14, oppbygningen av en egen norsk marine etter 1814, unionsoppløsningen i 1905, utviklingen før, under og etter de to verdenskrigene, og dagens sjøforsvar og deltakelse i internasjonale operasjoner.

Vestfoldminner.indd 21 07.10.14 14:50

lise emilie talleraas 22

Tønsberg Museum er i dag en del av Vestfold Fylkesmuseums historie, og samlingene forval-tes av Vestfoldmuseene IKS. Sammen med samlinger fra Tønsberg Sjøfartsmuseum, etablert i 1928, Tjøme Kirkesamlinger og samlinger fra Andebu fortidslag, dannet museets gjenstander grunnstammen i Vestfold Fylkesmuseum da det ble stiftet i 1939.2 Virksomheten ved museet hadde siden 1920-tallet ligget nede, og antikvitetssamlingen var lagret på ulike steder i byen. Den arktiske avdelingen fortsatte imidlertid sin virksomhet fram til samlingen ble innlemmet i fylkesmuseet.

Museer i opplysningstidens åndGrunnlaget for et norsk marinemuseum ble lagt ved kaptein Klincks gavebrev i 1853, hvor han overdro hele sin samling til marinekommandoen for et «vordende norsk marinemuseum».3 Tønsberg Museum ble etablert førti år senere, i 1894, etter initiativ fra en gruppe historie-interesserte borgere.

Avstand i tid og opprinnelse gjør disse to museene forskjellige. Klinck var en privatsamler som klarte å gjøre sin egen samling til en offentlig institusjon ved overdragelsen av samlingen, på linje med senere museumsgrunnleggere som Anders Sandvig på Lillehammer og Gert Falch Heiberg i Sogn. Tønsberg Museum hadde i utgangspunktet ingen samling, men ble skapt av medlemmer av byens lokale elite. Samlingen tilkom gjennom gaver og avertissementer i Vestfolds aviser.

Ambisjonsnivået til de to museene utgjør en annen forskjell. Klinck hadde et uttalt ønske om et nasjonalt marinemuseum. Dette framgår av gavebrevet:

I lighet med hvad der findes ved andre Nationers Orloge Mariner, agter undertegnede, safremt hans Majestæt Kongen dertil vil give sin Naadigste, og den høye Commando sit velvillige Samtykke, at skjænke, uden nogen Godtgjørelse, som Grundlag til et vordende Marine Museum, alle mine Samlinger side 24.4

Tønsberg Museums ambisjon var på sin side lokal og regional:

Bestyrelsen har sat sig som mål at søge samlet og bevaret gjenstander, som kan tjene til belysning af Tønsberg- og omegns historie fra den ældste tid indtil nutiden. Dernæst tænker (sic) samlet af naturgjenstander særlig sådanne, som har interesse for Tønsberg og omegns næringsliv.5

Til tross for ulike ambisjoner og ulik opprinnelse hadde de to museene flere sammenfallende likheter. Ikke minst med tanke på hva slags gjenstandstyper man mente det var viktig å inn-lemme i samlingene, oppfatningen av hva et museum skulle være og hva det skulle tilby sitt publikum. Inspirasjon til dette hentet de begge fra Bergen Museum, etablert i 1825. I begge museenes samlinger lå vekten på oldsaker, naturalia – både mineraler, dyr og fugler – mynter og medaljer samt etnografi, foruten bøker og manuskripter. Et fellestrekk er også betydningen av at museene skulle være offentlige, og at samlingene skulle være tilgjengelig for et større publikum.Offentlighetsbegrepet er imidlertid i seg selv historisk skiftende og har, ifølge professor Anne Eriksen, vært gitt et ulikt innhold til ulike tider.6 Klincks samling var i prinsippet åpent for



publikum, men fram til hans død i 1860 ble de oppbevart i hans hjem på Sollie i Horten. Muligheten for å se samlingen var derfor trolig begrenset. Tønsberg Museum hadde en uttalt offentlighet i sine vedtekter, men også her var besøk satt til bestemte tider og etter avtale.7 Bestyrelsens tilbud til byens skoler om gratis adgang til samlingene for lærere og elever – «I tilfælder, da det måtte være hensigtsmæssigt for undervisningen»8 – viser også en ambisjon om at museet skulle betraktes som en undervisningsinstitusjon. Initiativet til opprettelsen av museet viser også til en annen side av offentligheten: ideen om et samfunn bygget på assossiasjons-offentlighet. Tanken var at allmenninteresser skulle ivaretas gjennom organisering i frivillige sammenslutninger, som derved ble bærende samfunnsaktører. Forståelsen av offentlighet som noe mer enn åpningstider og tilgjengelighet synes de to museene også å ha til felles. Samlingene skulle være en kunnskapsbank og museet et sted for læring. På den måten skulle museene tjene en mer overordnet allmennyttig oppgave.

Kaptein Klinck og hans samlingChristen Frederik Klinck ble født i Vordingborg på Syd-Sjælland 20. mars 1787. Han var sønn av skipsfører Christian Frederik Klinck og hustru Christence Cathrine. Allerede i 1799, da han var tolv år gammel, ble han antatt som «volonteur cadet» ved Søecadetinstitutet i København, men han måtte vente i fire år før det ble ledig nummer som kadett og han fikk ansettelse.

Ved krigsutbruddet i 1807 ble den unge kadetten offiser med grad av «maanedslieutenant», og allerede i 1808 fikk han sin første kommando, kanonsjaluppen «Præstø», stasjonert i flotiljen ved Fredrikstad. Året etter, i 1809, fikk han sekondløytnants grad, og i resten av Napoleonskrigen utmerket Klinck seg som en meget aktiv fartøys- og divisjonssjef for kanonbåtene. Etter Kiel-freden i januar 1814 ble sekondløytnanten værende i Norge, noe han ikke var alene om. Flere danske offiserer og mannskaper valgte å gå inn i den nye, nasjonale marinen for å støtte Norge mot det man oppfattet som en trussel fra svensk side. Som takk for sin lojalitet til Norge ble Klinck tpremierløytnant 25. mai 1814. Han steg i gradene og ble utnevnt til kapteinløytnant i 1822, kaptein i 1826 og kommandørkaptein i 1854. I sin norske tjeneste var han blant annet adjutant for kong Karl Johan, og fra 1851 var han sjef for Værftskorpset på Horten, en stilling han hadde fram til sin avskjed i 1857.9

Klinck ble født inn i en tid med store samfunnsendringer, men også i en tid med vekt på opplysning, dannelse og vitenskap i studiet av så vel natur som mennesket. Ifølge ham selv begynte samlerinteressen i årene rundt 1814, da han var 27 år gammel, og parallelt med hans militære karriere. Hans samlerinteresse har i vår tid vært beskrevet med ord som «samledilla», og at han viste interesse for alt «mellom himmel og jord».10 Ser man nærmere på samlingen, blir det klart at han på mange felt tenkte tradisjonelt og fulgte de større museenes innsamlings-paradigme, både når det gjaldt interessefelt og ordningssystematikk.

Klinck var kjent som en lidenskapelig samler i hele sitt voksne liv. I samlingen fantes gjenstander fra hans egne reiser, og fra kollegaer fra deres opphold i utlandet. Samlervirksomheten hadde dermed et dannende aspekt, ikke bare for Klinck selv, men også for hans kollegaer – gjennom å skape en forståelse for hvilke gjenstander som skulle inngå i en museumssamling. I forteg-nelsen over Marinemuseets samlinger, ført i tidsrommet 1861–1902 framgår det at Klincks samling i 1861 besto av 112 løpenummer.11 Antall objekter var 1321 med smått og stort, men



Maleri av C.F. Klinck, Signert av Rudolf Berntzen 1959. Marinemuseet, Horten



samlingen var likevel ikke større enn at den kunne oppbevares i Klincks eget hjem. I fortegn-elsen ble gjenstandene rubrisert i følgende kategorier: «Statuer og Büster», «Bøger m.m.», «Sager fra Pompei», «Sager fra Ægypten», «Forskjellige slags Dyr, Planter, Stener m.m.», «Medaillons, Mynter og Papirpenge», «Vaaben» og «Forskjellige Sager».12

Hoveddelen av gjenstandene var steiner av ulik herkomst, utstoppede fugler samt mynter og medaljer. Samlingen av steiner og mineraler kom fra forskjellige steder ved Middelhavet og fra vulkanen Vesuv, men det inngikk også koboltstufer fra Blåfarveverket ved Modum og sølvstuffer fra Kongsberg Sølvverk. De utstoppede fuglene kom fra Brasil og De baleariske øyer i Middelhavet. I tillegg inneholdt denne delen av samlingen to glassmontre med insekter og biller fra Egypt samt konkylier fra Filippinene og Ceylon. Blant myntene fantes skivemynter, tyrkiske gullmynter, antikke fønikiske, kartagiske, egyptiske, romerske, arabiske, tyrkiske og mauriske mynter, hinduistiske mynter fra Maratfyrstene samt spanske, maltetiske og pave-lige mynter. To kasser med portrettmedaljer av de fleste franske konger og regenter fra kong Pharamond i år 420 og fram til 1860, lagt i kronologisk orden, var å finne blant medaljene. Samlingen besto også av et betydelig antall bøker og manuskripter, både norske så vel som arabiske og hinduistiske, samt gipsavstøpninger og byster av forfattere som Voltaire, Schiller og Shakespare. Alt dette var klassiske gjenstander som inngikk i enhver samling på 1700- og tidlig 1800-tall, og Klincks samling var på den måten i «tidens ånd».

Et visst antall våpen og militærhistoriske gjenstander fantes også, som et brett med forskjellige saker funnet på slagmarken ved Waterloo 18. juni 1815, en del saker fra det engelske bombardementet av København i 1807 og en jernkule fra slaget på København red 2. april 1801. Gjenstander som ikke hadde noen naturlig plass i kategoriene, ble opprettet som en egen rubrikk under «Forskjellige Sage». Dette var personbiografiske gjenstander som Tordenskjolds drikkebeger og spisebestikk, og etnografiske gjenstander som de 36 indiske figurene Klinck i sin tid kjøpte i Paris.13 I tillegg var det gjenstander som i samtiden kunne oppfattes som merkverdige, som en bit av Tsar Peter den Stores hytte i Zaardam, et fragment av Gottfred av Bouillons korstogsfane fra 1097 og en tøybit fra omhenget på Voltaires seng.14 Samlet sett bidro disse til at samlingen fikk et variert innhold, med en kjerne av naturalia, antikke funn, numismatiske gjenstander og etnografika fra fremmede strøk. Kulturhistoriske gjenstander med norsk proveniens var på nærmeste ikke-eksisterende i samlingen, om man ser bort fra en ølbolle i tre fra slutten av 1500-tallet og alterkalken fra kapellet på Løvøya.

Et vordende marinemuseum Klincks samling var i utgangspunktet en privat samling – og ved det ment for samleren selv og hans egen bekjentskapskrets. Overdragelsen av innsamlingen i 1853 og Klincks nære sam-arbeid med andre marineoffiserer om den tyder likevel på at han hadde større ambisjoner. Over dragelsen ble mottatt ved kongelig resolusjon av 5. oktober 1853 hvor «… Hans Majestet med nådigst Velbehag har antaget hans Tilbud om til det offentlige, at skjienke en samling av Antikvitets (er), Kunst- og naturalfrembringelser m.m. til begyndelse av et Marinemuseum.»15 Som forutsetningen var i gavebrevet, ble gjenstandene værende i Klincks hjem med ham selv som bestyrer. I kraft av denne rollen fikk han også i oppgave å utarbeide nærmere bestemmelser for samlingens forvaltning. Samlingen ble værende i huset på Sollistrand til Klincks død i 1860.



På dette tidspunktet kan det imidlertid virke som om marinens ledelse ikke var seg bevisst at det formelt var opprettet et marinemuseum. Museets framtid syntes noe uklar, noe enken så det nødvendig å underrette verftet om:

Fra Enkefru Klinck har Værftet erholdt Underretning om at flere av hendes afdøde mands Kommandørkaptein Klinck til Marinen forærede Gaver ønskes aflevertede i løbet af næste Foraar. Hensigten med disse Gaver skal have været hermed at pryde er vordende Marine-Museum, forøvrigt er Værftet ubekjendt med hvad der i denne Anledning i sin Tid er passeret. – Værftet skal imidlertid herved utbede sig det høie departements Bemyndigelse til at modtage formeldte Gaver, efter den af Enkefru Klinck afgivne Fortegnelse, samt at lade samme midertidigen opstille i et af de ved Værftets Indhegningsmur opførte Skurbygninger, hvor tillige antages at burde samle de faa ved Værftet havende Modeller af forskjellige Sager henhørende til Skibsbygningsvæsenet.16

Marinedepartementet ga i desember 1860 Karljohansvern verft myndighet til å ta imot samlingen, og:

... la den opstille i et av de ved verftets innhegningsmurer oppførte skurbygninger, liksom det overlates til verftets sjef å fastsette de nærmere regler for dens oppbevaring og vedlikeholdelse samt forevisning for de personer, der måtte ønske å bese samme, dog således, at utgiften i anledning av sådan fremvisning ikke må pådras det offentlige.17

Samlingen ble deretter plassert i de tidligere sparebanklokalene i sykehuset på verftet og åpnet for publikum på kongens fødselsdag 3. mai 1861. Denne lokaliseringen ble av kort varighet, og allerede i 1864 ble samlingen overflyttet til den eldste magasinbygningen på verftet, magasin A. I årene 1860–69 blir det så tilført rundt to hundre gjenstander med direkte til knytning til verftet og marinen.18 I fortegnelsen over museets gjenstander ble de katalogisert som «Modelsamling a-d» med «skibsbygnings-sager», «maskin- og mekaniske sager», «artellerisager og takkelvæsens sager».19

Museet var nå å betrakte som en avdeling under verftet. Hvem som førte tilsyn med museet, er usikkert, men sannsynligvis var det Karljohansverns brann- og politikorps som hadde ansvar for samlingsfortegnelser og «regnskap». Ansvaret for utstillingen lå hos den eldste av arbeiderne ved marinens utrustningskai (Bradbenken) som en tilleggsoppgave, etter all sannsynlighet ikke ekstra lønnet. Etter en omorganisering i 1901 ble en sivil verftsjef ansatt, og ansvaret for museet ble flyttet over til den militære distriktssjefen. Omtrent samtidig ble det opprettet en egen stilling som «oppsynsmann» for Marinemuseet.20

Åpningen av museet for et større publikum må ha skapt stor interesse, også utenfor verftet og marinen. I årene fram mot 1874 tilføres samlingen en rekke gjenstander gitt av marineoffiserer og sivilt ansatte ved verftet, men også av privatpersoner utenfor marinen. Disse gjenstandene bidro imidlertid til å opprettholde inntrykket av Marinemuseet som et universalmuseum. I fortegnelsen over museets gjenstander ble gavene katalogisert som «Kunst og forskjellige Sager 2den Afdeling» (F) med 351 nummer og rundt 816 gjenstander. Gavene utgjorde en sammensatt gjenstandsmasse. Alt fra en del av en søyle fra Korint,21 etnografiske gjenstander



fra Asia og Stillehavet, ulike musikkinstrumenter, forstenede trestykker, planter og blomster, koraller, konkylier og skjell, steiner fra berømte steder, malmer og steiner, samt «Finnesaker» og «Eskimosaker». To hodeskaller funnet på Martinique etter vulkanutbruddet 1902, to hodeskaller av isbjørn samt en hodeskalle av elg ble også innlemmet i samlingene.

Tønsberg Museum – et eldre altomfattende museumBetegnelsen «eldre altomfattende museer» ble lansert av Haakon Shetelig boken Norske museers historie i 1944.22 Til denne kategorien regnet han Bergens Museum (1825), Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs/Trondheims Museum (1760/1874), Tromsø Museum (1874), Stavanger Museum (1877) og kystbyenes lokale museer, deriblant Tønsberg Museum. Disse ga Shetelig undertittelen «Bymuseer av gammel type».

Tanken om å opprette et museum i Tønsberg ble drøftet på lederplass i Tønsbergs Blad i 1893.23 Lederen henviste til at den såkalte «tårnkomité» som hadde ansvaret for Slottsfjells-tårnet, hadde holdt møte om saken. Komiteens medlemmer – inkludert formannen, Gustav Conrad Hansen – besto av byens redere og kjøpmenn.24 Dens oppgave var å «tage sig af samling af oldsager som var kommet for dagen» sommeren 1898 under utgravningen av ruinen

Marinemuseets utstilling 1908. Fotografiet viser at monterne i bakgrunnen var der også den gang, og således kan være fra museet flyttet inn i 1864. Det samme gjelder for hyllene rundt søylene Foto: Marinemuseet, Horten (952821-048)



av Håkon Håkonsens Bredestue på Slottsfjellet. Her ble det gjort interessante funn av forskjellige husgeråd- og bruksgjenstander fra middelalderen samt et større funn av hundre brakteater fra første halvdel av 1300-tallet. Komiteen var også opptatt av at det i byen og i bygdene fremdeles fantes antikviteter «af forskjellige sorter, skikkede til at opbevare i Tønsberg Museum», men i lang tid hadde oppkjøpere reist omkring og «skilt bygderne af med de gamle ting, som vistnok ofte sælges til utlandet». Imidlertid var det ennå tid til få tak i mange ting «som vilde have værdi for herværende samling».25

Den 22. juni 1894 holdt komiteen møte i Slottsfjellstårnet, og Tønsberg Museum ble etablert. Sommeren 1895 begynte innredningen av tårnet som museum, og 22. august kunne komiteen notere i sin protokoll: «Samlingene toges i øiesyn og udviste en god begyndelse.»26 Fra 1899 fortsatte komiteen å virke som «Tønsbergs Museums bestyrelse», med dr. Christiansen som formann fram til han døde i 1906. Komiteens medlemmer hadde det til felles at de var høyt på den sosiale rangstigen, samt at de delte engasjementet for å ta vare på byens kulturarv til kommende generasjoner. Gjennom sin posisjon og sine kontakter hadde de mulighet til å styrke kulturarbeidet i byen. Tønsberg Museum var på denne måten et privat tiltak, på linje med de øvrige museumsetableringene før 1900.

Hval- og selfangst representerte viktige næringer i Tønsberg, og museets hovedattraksjon var skjeletter av storhval, utstilt utendørs blant ruinene av Tønsberghus festning. Denne plasseringen bidro imidlertid til at de sto i fare for å bli ødelagt. Allerede i 1895 startet arbeidet for en arktisk avdeling, et «hvalmuseum». Etableringen av slike spesialavdelinger knyttet til viktige næringsveier var i tråd med samtidens interesser. Museumsbygningen ble tegnet av arkitekt O. Eckmann, og i 1899 inngikk museet kontrakt med byggmesterne Svendsen og Kjeldsen som fikk i oppdrag å reise den. Den nye museumsbygningen skulle, ifølge samtidige avisbeskrivelser, bli «en liden, vakker Bygning i Villastil». Etter utvidelsen av inneholdt museet tre avdelinger:

Slottsfjellstårnet og ruiner av «Tunsberghus» Foto: Olafsens Bokhandel, Tønsberg/Slottsfjellsmuseet



Den antikvariske avdeling i tårnet, den arktiske avdeling i den nye museumsbygningen, foruten en etnografisk avdeling som ble samlokalisert med den arktiske.

I de påfølgende årene økte museets samlinger jevnt og trutt, og tiden fram til utbruddet av første verdenskrig var på mange måter museets glanstid. Samlingene ble betraktet med stor interesse, ikke bare av byens befolkning, men også av andre museer. Spesielt populære var de arkeologiske funnene fra Vestfold og den arktiske samlingen. I 1901 var det løst over seks tusen adgangstegn, og museets konservator kunne meddele:

Her er interesse for byens og omegnens historiske minder og her råder et alment ønske om at det værnes om disse minder. Besøget i samlingen har tiltaget og er nu ca. 6000 om året. Skolen her i byen og på omkringliggende bygder besøger jevnlig samlingen, så vel dens historiske som den naturhistoriske del og får altid fri adgang. Hver søndag hele sommeren igjennem besøges samlingen af lystreisende fra nabobyerne på begge sider af Christianiafjorden.27

Museumsdriften var likevel ikke uten utfordringer. Styreprotokollen beskriver inngående problemer med utstillingslokalene for antikivitetssamlingen i tårnet. Det viste seg å være lite egnet på grunn av stor fuktighet. En rekke løsninger ble drøftet allerede fra 1912, deriblant lokal-isering til Teie hovedgård.28 Økonomien var også krevende. Å erverve gjenstander til samlingen var ikke vanskelig, men midler til å bevare dem på rett måte og formidle den til publikum var vanskelig å skaffe. Museet hadde allerede fra 1899 et lite statsbidrag, men myndighetenes krav til hvordan bidraget skulle benyttes, var vanskelig å oppfylle. Av den grunn opphørte det i 1926. Da konservatoren for antikivitetsavdelingen etter hvert også flyttet fra byen, lyktes man ikke med å få noen til å overta dette arbeidet. I 1931 ble gjenstandene som fremdeles var i tårnet, fjernet, og Universitetets Oldsakssamling fikk utført nødvendige konserveringsarbeider og pakket dem for lagring.29 I tårnet ble deretter kun steinfunnene fra Slottsfjellet oppbevart. Den arktiske avdelingen hadde langt bedre oppbevaringsforhold, og gjenstandene i trebygningen på Slottsfjellplatået var lagret der i hele mellomkrigstiden.

En samling antikviteter, naturalia og etnografiTønsberg Museum startet med en liten kulturhistorisk samling bestående av oldtidsminner fra Slottsfjellet, byen og omegn samt gjenstander fra Tønsberg og bygdene omkring. Gjennom et aktivt innsamlingsarbeid, hvor bestyrelsen gjennom Vestfold-avisene aktivt gikk ut med henstilling til publikum om å bidra med gjenstander, økte samlingene betraktelig de første årene. Museets første katalog forelå i 1909,30 og ble året etter supplert med en tilvekstkatalog.31 Katalogen var på 26 sider og inneholdt oversikt over samlingene i Slottfjellstårnet og de som var overført til Tønsberg høiere almenskole. Antallet gjenstander i samlingen var oppført med 837 nummer, rubrisert under: «Antikvitetssamlingen», «Broderier», «Bøker m.m.» samt «Tegninger, fotografier, etc.» I denne siste kategorien var det også registrert en rekke gjenstander som egentlig hørte inn under de foregående.32 I tilvekstkatalogen fra 1910 var antallet nye gjenstander 21. Museets samling fra arktiske strøk og Stillehavet ble – uvisst av hvilken grunn – ikke ført opp i denne katalogen, til tross for at oppbyggingen av disse samlingene tok til kort tid etter museets etablering. I tilvekstkatalogen fra 1910 er det imidlertid gjort en tilføyelse:



Tønsberg Museums arktiske avdeling har i 1910 indkjøbt skelettet av en ved Torgersøen indbjerget delfin (Lagenor-hynchus albirostris) og overdraget hr. Verksmester Henriksen at opstille skelettet. Museet lot den indbjergede delfin fotografere i forskjellige stillinger, før den blev ituskaaret og nyttiggjort av finderen, saa paalitelige fotografier kan ophænges i museet. Museets ethnografiske avdeling har i 1910 mottat en av frugttjerner forarbeidet pung fra St. Vincent, som gave fra Einar Bruu.33

Museets katalog fra 1919 er mer fyllestgjørende, og samlingen var nå på rundt 1200 gjen - stander. Her gis det en oversikt over både antikvitetssamlingen i Slottsfjelltårnet, den arktiske samlingen og den etnografiske samlingen i museumsbygningen. Det fantes også en liten sam-ling med «Diverse naturalier fra fremmede lande» på 41 nummer.34 Antikvitetssamlingen, nå på 845 nummer, besto i alt vesentlig av de samme gjenstandene som i katalogen fra 1909. Den arktiske samlingen var på 197 nummer, fordelt på underkategorier som «hvalskeletter», «skeletdeler m.m.», «gruppe av arktiske sjøfugler», «Svend Foyns samling av kanoner og har-puner for hvalfangst».35 Det fantes skjeletter og skjelettdeler av en rekke ulike hvaltyper, som finnhval, blåhval og bottlenose-hval. Blant samlingens utstoppede dyr kunne man se moskus-

Tønsberg Museums arktiske avdeling, «Hvalmuseet», ca. 1905. Foto: Th. Larsen/Slottsfjellsmuseet



okse, isbjørn, sjøelefant og kobbeunger samt en stor samling utstoppede fugler fra Antarktis, Arktis, New Zealand og Norge.

Museets etnografiske samling var registrert med 119 nummer, dels rubrisert etter givere, som «Morten Waldes samling fra Tonga» og «Kapt. Kristian Gulliksens samling fra Leuka, Sydhavs-øene» og dels etter geografisk opprinnelse.36 Størsteparten av de etnografiske gjenstandene kom fra ulike øyer i Stillehavet. Dette må sees i sammenheng med Tønsberg som sjøfartsby. Tønsberg Museum hadde her mye til felles med andre museer i kystbyer, som Skien, Arendal og Kristiansand, som også hadde samlinger med tilsvarende gjenstander. Fra midten av 1850-årene fikk norsk sjøfart et voldsomt oppsving på grunn av stillehavsfarten. Etter hvert tok de store nasjonene over frakten på de lange rutene med sine større og hurtigere skip, mens norske redere omdirigerte trafikken til de mindre rutene innenfor Stillehavet. Fremdeles gikk norske skip med tømmer til Australia, og derfra gikk de til mindre havner. Disse mindre fartøyene egnet seg godt til å anløpe små øyer uten kaianlegg. De norske sjøfolkene kom ofte i direkte kontakt med lokalbefolkningen, som bidro til å sette sitt preg på hvilke gjenstander sjøfolkene tok med seg hjem og senere ga til museene.37 Katalogen fra 1919 viser da også at de ulike giverne gjerne hadde med seg gjenstander fra øyer de besøkte. En stor del av gavene til museet var ulike våpen, smykker og husgeråd, men også enkelte rituelle gjenstander og suvenirer. Gaveutveksling mellom sjøfolkene og lokalbefolkningen bidro til kunnskap om kulturen og menneskene i Stillehavet.

Siden samlingene hovedsakelig ble bygget opp av gaver, kunne det oppstå et gap mellom museumsetablerernes intensjon og samlingens faktiske innhold. Gavene bidro til å øke samling-ene, og museet ble formet i møtet mellom museumsledelsens og publikums forståelse av institusjonen. Publikums forståelse øvet et betydelig press på samlingens sammensetning – og ved det på museet som helhet. Utviklingen av museet kan på den måten sees på som en prosess av kontinuerlig forhandling mellom ulike aktører, både interne og eksterne.38

Patriotiske universalmuseer I 1853, da Klinck overdro samlingen sin, fantes det foruten museer i Trondheim, Kristiania og Bergen, to lokale museer. Dette var Kristiansand Museum, grunnlagt i 1828, og Arendals Skoles offentlige Bibliothek og Museum, grunnlagt i 1832. I Kristiansand var museet nært knyttet til Katedralskolen, og i Arendal var museet, som navnet tilsa, å regne som en del av byens offentlige skole. Anne Eriksen har lansert begrepet «patriotiske universalmuseer» om disse.39 Universalmuseer i kraft av deres samlinger, patriotiske i forståelsen av deres lokale for-ankring og posisjon som lokale aktører i markeringen av vertsbyens betydning. Det handlet i begrenset grad å framheve lokalt særpreg, viktigere var det at ens eget sted kunne hevde seg i forhold til en norm som var satt av andre, det være seg nasjonalt eller internasjonalt. Det lokale museet skulle dermed først og fremst gi bidrag til en større kunnskapstradisjon ved å gjøre den tilgjengelig lokalt.40 Naturaliasamlingene og de etnografiske gjenstandene passet godt inn i dette bildet. Oldsakene på sin side ble heller ikke oppfattet som lokale, de var først og fremst knyttet til en nasjonal fortid. Mye tyder likevel på at de lokale museene ikke primært anså seg som sentralmuseenes lokale samarbeidspartnere.

Sosiologen Rune Slagstad41 karakteriserer den nasjonale konsolideringen og folkeopplysnings-prosjektet som fulgte, som en hegemonikamp mellom to nærmest likeverdige konkurrerende



eliter. Det dreide seg om egenartede dannelsesprosjekter i en moderne nasjonsbygging, hvor det pågikk en strid mellom det politiske og kulturelle hegemoniet i landet. Både kaptein Klincks ambisjon om et marinemuseum i Horten og arbeidet med et Tønsberg Museum kan forstå i lys av dette perspektivet. Klincks karriere kulminerte med graden kaptein, og han hadde nære forbindelser til den svensk-norske kongen. Initiativtakerne til Tønsberg Museum hørte til blant byens redere og akademikere. Museene hadde med det både en lokal og en nasjonal dimensjon. For selv om de handlet om byenes posisjonering vis-à-vis landets hovedstad, inngikk de også i byggingen av en nasjonal offentlighet hvor de lokale aktørene bidro til det nasjonale prosjektet ved å ta ansvar for å bygge de aktuelle institusjonene på sitt sted.

Den lokale patriotismen handlet også om å posisjonere seg, og det å mobilisere byenes innbyggere til aktive medborgere og «sette sitt eget sted» på kartet, handlet om makt. I denne bestrebelsen måtte museene «lämna kulturens rike og träda in på den politiska arenan», for å sitere Anthony D. Smith.42 Å gjøre en kobling mellom stedegen kultur, historie og politikk var viktig, for selv om den lokale patriotismen hadde mange fellestrekk med den nasjonale, var orienteringen rettet mot den «egne» byen eller stedet. Målet var å skape oppslutning om byens eller stedets betydning og posisjon. Museene framsto i denne sammenheng som en kanal for spredning av stedets betydning – knyttet opp mot historiebevissthet og samfunnsoppdragelse. Gjennom offentlig tilgang for publikum, tilbud til skolene og et godt fundert opplysnings arbeid skulle Vestfolds innbyggere, ansatte på Marinens Hovedverft og i marinen samt tilreisende introduseres for en felles kulturell og historisk arv med utgangspunkt i museenes samlinger. For Marinemuseets vedkommende kom dette til å bli en bevegelse fra 1700-tallets opplysnings-paradigme om «naturens tre riker og antikkens historie» til bevissthet om marinens betydning og historie. For Tønsberg Museum var budskapet allerede klart fra starten: Her dreide det seg om Tønsberg og Vestfolds oldtid, hval- og selfangstens betydning og Tønsberg som sjøfartsby på «de syv hav», da i særdeleshet i Stillehavet. Felles for begge museene var at de – i kraft av interessante samlinger og gode samarbeidsrelasjoner på nasjonalt plan – skulle bidra til byenes promotering langt utover det kulturhistoriske. I dag benyttes gjerne et moteord som «by-branding» på denne virksomheten, dvs. å posisjonere byen i den hensikt å gjøre den attraktiv for alt fra investorer til innbyggere.

Universalmuseene i kulturpolitisk perspektiv Offentlig støtte av museer i Norge kan spores tilbake til 1814, og viser gjennom dette en historisk kontinuitet som statlig kulturpolitisk innsatsfelt. I løpet av 1800-tallet skjedde også en gradvis endring fra museene som et utelukkende privat interessefelt til et område som i økende grad ble gjenstand for Stortingets engasjement og en statlig politikk, en utvikling som utover på 1900-tallet økte i omfang og hastighet.43

Ifølge sosiologen Mie Berg Simonsen var 1800-tallets strategi for nasjonsbygging representert ved en blanding av tradisjonsfokusering og moderniseringsbestrebelser.44 Ikke minst er dette synlig innenfor museumsvirksomheten Denne moderniseringen bygget på to hovedlinjer: utili tarisme og romantikk.45 Vernet av kulturminner forbindes gjerne med romantikkens idé-grunnlag, men nyttehensyn ble også tillagt stor vekt. Det å ta vare på fortidens levninger og bringe dem fram i folks bevissthet, var et ledd i et betydelig dannelsesprosjekt og inngikk som



en del av en omfattende modernisering av det norske samfunnet. Kunnskap om fortiden, så vel som om naturen, skulle tjene til opplysning og som grunnlag for vitenskap og vitenskape-lige tenkemåter.

Myndighetenes politikk på museumsområdet synes likevel å ha vært mest orientert mot hvilke prinsipper som skulle gjelde i forvaltningen av museene. De økonomiske midlene var begrenset, og de måtte brukes på en – etter myndighetenes oppfatning – fornuftig måte. Allerede i 1885 uttalte stortingskomiteen:

Der har forøvrig inden Komiteen været reist Spørgsmaal, om det ikke ogsaa fortjente en nærmere Overvejelse, om der, førend Antallet Musæer, der understøttes ved Statsbidrag, yderligere forøges, ikke skulde være Grund til at søge disse Bidrag begrændset til færre Musæer, som maatte have særlige Betingelser for at udvikle sig til noget af større Betydning. Og fremdeles, i Tilfælde af, at man finder, at der bør fortsættes med Statsbidrag til nye Musæer i det hele taget, hvorvidt saadanne Bidrag fremtidig da ikke heller hovedsagelig burde ydes f. Ex. Til Musæer, der har mer interesse i teknisk Henseende, som industrimusæer, eller ogsaa som mer direkte sigter paa Ophjælp af vore Næringsveie.46

I debattinnlegget fornemmes både en bekymring for bruken av statens midler til museer, samtidig som komiteen også bringer på bane et viktig moment: Hva slags museer staten skal støtte. Det stilles spørsmål om ikke museumsvirksomheten like mye burde innrettes etter gjenstander og forhold knyttet til næring som til generell kulturhistorie. Komiteen synes her å ha lagt til grunn en nyttebetraktning med utspring i samtidens moderniseringsprosesser og industriutvikling, slik den ble gjenspeilt i landets ulike næringer. Det ser imidlertid ikke ut til at departementet fulgte opp komiteens hentydninger, for allerede året etter ble Arendals Skoles offentlige Bibliothek og Museum gitt en bevilgning, begrunnet i proposisjonen ut fra en «rimelighetshetsbetraktning» i forhold til de øvrige museene som mottok statsbidrag.47

Utviklingen ved Marinemuseet og Tønsberg Museum gikk etter 1900 i ulike retninger. Klincks ambisjon om et nasjonalt marinemuseum ble gradvis realisert, selv om samlingen fram til første verdenskrig hadde et sterkt preg av universalmuseum. I 1918, muligens påvirket av marinens betydelige innsats i nøytralitetsvernet under første verdenskrig, ble det fra Forsvars-departementets side bestemt at det skulle satses mer på Marinemuseet med det uttrykte mål «å gi et så vidt mulig fyldig bilde av marinens utvikling». Etter dette begynte en mer systematisk oppbygging av marinehistoriske og marinetekniske samlinger. Museet fikk nå sine økonomiske bidrag fra Marinedepartementet48. I 1918 var museet også med i stiftelsen av Norske Museers Landsforbund. Det var meningen at det skulle få en egen konservator, men den midlertidige løsningen ble at man opprettet en bistilling for en av de tjenestegjørende offiserene ved distriktet som «tilsynshavende», normalt kalt bestyrer. Bestyreren hadde altså en annen primær jobb, men ble i praksis også sjef for Marinemuseet.49

I likhet med landets øvrige museer var Tønsberg Museum å finne på Kirke- og under-visningsdepartementets budsjett. For deres vedkommende ble det ført en lang og prinsipiell debatt når det gjaldt statsbidraget. De lokale museene var i seg selv et resultat av privat interesse og initiativ. Det virker også som om deres inntog på statsbudsjettet også bunnet i «private forslag», det vil si forslag som ble behandlet i stortingskomiteen direkte, uten først å ha vært



vurdert av departementet. Tønsberg Museums første statsbidrag lå nært opp til dette, med den forskjell at departementet hadde hatt søknaden til behandling, men avslått den.50 Da søknaden ble behandlet i budsjettkomiteen, gikk også flertallet her imot, men mindretallet, Viggo Ullmann fra Bratsberg amt (Venstre) og grosserer Anders Larsen fra Tønsberg (Høyre), fikk gehør for sin positive innstilling i Stortinget. Begrunnelsen var museenes sterke lokale oppslutning og samlingenes betydning. Resultatet ble en tildeling til museet i Tønsberg på 400 kroner mot at det selv kunne stille det dobbelte i lokal finansiering.

De statlige bidragene til museumsvirksomheten var imidlertid et knapt gode, det kunne både departementet og Stortinget enes om. Stortinget etterlyste derfor, år om annet, prinsipper for statens bidrag. Prinsippene kom i hovedsak til å dreie seg om to forhold: Det ene var hva slags innflytelse staten skulle ha over driften ved de museene som fikk støtte, og dernest hvilke retningslinjer som burde følges av departementet i dets prinsipper og av Stortinget i dets innstillinger, når støtte skulle innvilges.51

Stortinget ønsket imidlertid en debatt om de ulike museenes mulige, ønskelige og forventede arbeidsområder, helst med en klassifisering av det enkelte museum (sentralt – lokalt, viten-skapelig – populært).52 Ettersom hvert museum hadde «sine» talsmenn, uteble konklusjonen. Under budsjettforhandlingene i 1903 ble spørsmålet reist av representanten J. Brunchorst, som selv hadde en nær museumstilknytning. Han tok til orde for å dele museene inn i tre grupper – og statsbidrag i henhold til det: For det første de vitenskapelige, der staten burde gi et betydelig bidrag, dernest de større «populære», som Norsk Folkemuseum og deretter de «mindre populære», det vil si lokalmuseene, hvor hovedansvaret for økonomien burde ligge lokalt.53 Hensikten var å «… trække bestemte grænser for de enkelte museers virksomhed for at forhindre utidig konkurrence og for at fruktbargjøre hvert enkelt af smaamuseernes virksomhed bedre».54 De gamle kuriosapregede kabinetter, som Brunchorst fant at mange ennå minnet om, burde være et tilbakelagt stadium:

Det er en del af disse smaamuseer, som nærmest maa siges at være kommen paa afveie i denne retning. Der er et museum med statsbidrag af kr. 600 – bare for at tage et eksempel – som samler paa udenlandske etnografiske ting, fra Sydhavsøerne og andensteds, paa bondesager her fra vort land, paa udenlandske of indenlandske fugle, fiske, mollusker, paa gamle og moderne fiskeredsakber, og midt i museet som dets clou, staar en stoppet flodhest nede fra Afrika.55

Flodhesten gjør at det nok ikke var Tønsberg Museum Brunchorst beskrev, men sammen-ligningen syntes likevel påfallende. En rekke politiske beslutninger etter 1900 bidro på denne måten til at Tønsberg Museum, som de øvrige, lokale universalmuseene i landet, vanskelig kunne videreføres i sin opprinnelige form. Hovedårsaken til universalmuseenes endelikt lå imidlertid i en radikal endring i museumsfeltet selv. Mot slutten av 1800-tallet kom museumslandskapet til å preges av en ny kategori museer, nærmere bestemt folke- og friluftsmuseene. Sammenliknet med de tidligere universalmuseene sto disse for nye tilnærminger til museumskonseptet med sine tilflyttede bygninger og gjenstander som naturlig hørte til. Et annet særtrekk var deres vektlegging av opplevelse og formidling. Museets betydning som lokal identitetsbygger var også et viktig argument i utviklingen av dette konseptet.



Bestemmelser knyttet til fortidsminner, kirkeinventar og statsbidragenes innretning bidro samtidig til universalmuseenes endelikt. I 1905 kom den første, norske fredningsloven, lov om fredning av og bevaring av fortidsminner. Den omfattet forhistoriske og middelalderske monumenter, gjenstander og bygninger, og muligheten til å erverve oldtidsminner til samlingene opphørte.56 Med bakgrunn i de rike arkeologiske funnene som var gjort i Vestfold, var det et nært samarbeid mellom Universitetets Oldsakssamling og Tønsberg Museum. Det lå imidlertid spenninger innbakt ettersom museet i samlingene hadde en rekke funn som Oldsakssamlingen mente burde oppbevares der, blant annet to viktige jernalderfunn, hvorav det ene fra Gjerløv i Stokke.57 Før loven av 1905 trådte i kraft, hadde det foregått en «byttehandel» mellom de to museene, men etter 1905 var alle før-reformatoriske gjenstander statens eiendom. Diskusjonen rundt utgravningen av Osebergskipet og overføringen av funnene til Universitetets Oldsakssamling – i stedet for at funnet skulle bevares i Vestfold – synliggjør også det spennings-forholdet som rådet.58 Til dette kom et statlig sirkulære til landets stiftsdireksjoner initiert av Foreningen til Norske Fortidsminners Bevaring, hvor man henstilte til landets sogneprester om at kirkeinventar som ikke lenger var i bruk, kunne overdras til «de af staten opretholdte museer» som gave, eller at de under alle omstendigheter først ble tilbudt disse museene før de eventuelt ble tilbudt lokale museer.59 Om ikke dette var nok, bidro også departementets framlegg i budsjettproposisjon for 1914 til at lokalmuseene ble pålagt å avvikle kombinasjonen av historiske, etnografiske og naturhistoriske samlinger. De skulle heller konsentrere seg om sin kulturhistoriske oppgave, «å belyse landets kulturutvikling». Bestemmelsen ble imidlertid noe moderert når det gjaldt Tønsberg Museum, ved at departementet hadde forståelse for berettigelsen av en arktisk avdeling i en by som Tønsberg.60

*****

Marinemuseet i Horten og Tønsberg Museum illustrerer på denne måten hvordan skiftende museumsidealer samt endrede samfunnsmessige og politiske forhold har påvirket museums-utviklingen i Norge. De gamle universalmuseene er i dag forlatt, men deres samlinger er til en viss grad bevart. Dette åpner for nye tolkninger og forståelser av deres idégrunnlag. Kulturpoli-tisk reiste 1800-tallets museer og den etter hvert akselererende lokale museumsetableringen en rekke problemstillinger om det offentliges ansvar, prinsipper for statsbidragene, ansvarsfordeling museene imellom, ansvaret for landets arkeologiske kulturminner og kulturhistoriske museers arbeidsfelt versus spesialmuseer. Dette kulminerte med den statlige museumsreformen i 2000.

Noter 1 Ingeborg Glambek, «Kunstindustrimuseer og den kunstindustrielle bevegelse», I Bjarne Rogan og Arne Bugge

Amundsen (red.) Samling og museum. Kapitler av museenes historie, praksis og ideologi. (Novus forlag, Oslo 2010), 95. 2 Overdragelsesdokument, Tønsberg Museums samlinger overdras til Vestfold Fylkesmuseum, 29. januar 1940, Arkiv

Tønsberg Museum E-003, Slottsfjellsmuseet, Tønsberg. 3 Kaptein Christen Fredreik Klincks gavebrev til marinekommandoen, datert 24.8.1853, Marinemuseets arkiv,

Horten. 4 Kaptein Christen Frederik Klincks gavebrev.



5 Referat fra møte i Tønsberg Museums bestyrelse, 29.mai 1899, Tønsberg Museums forhandlingsprotokoll, Arkiv Tønsberg Museum E-001, Slottsfjellsmuseet, Tønsberg.

6 Anne Eriksen, Museum. En kulturhistorie (Pax forlag, Oslo 2009), 52. 7 Referat fra møte i Tønsberg Museums bestyrelse, 7. mai 1897, Tønsberg Museums forhandlingsprotokoll, Arkiv

Tønsberg Museum E-001, Slottsfjellsmuseet, Tønsberg. 8 Referat fra møte i Tønsberg Museums bestyrelse. 9 De personbiografiske opplysningene er hentet fra: Ukjent forfatter: «Med Kartagos søyler og mumieføtter i lasten»,

I Borreminne 1992, Borre historielag Borreminne: http://borreminne.hive.no/aargangene/1992/04-klinck.htm (4.7.2014).

10 Avskrift av artikkelen «Samlermanien som skapte Marinemuseet», i avisen «Gjengangeren», 16.3.1935. Lørdagstillegget, Marinemuseets arkiv, Horten.

11 Klink viser i sitt gavebrev til marinekommandoen til en oversikt over samlingen. Denne er etter alt å dømme gått tapt. Ved overføring av samlingen til verftet i 1861 ble den imidlertid katalogisert under initialen K i «Fortegnelse over Marinemuseets Samlinger 1864» (1861–1902), Marinemuseets arkiv, Horten.

12 I fortegnelsen over Marinemuseets samlinger er Klincks samling delt inn i åtte undergrupper. Den prosentvise fordelingen er beregnet ut fra antall gjenstander: Statuer og byster (14 objekter/1 %), bøker og manuskripter (158/12 %), saker fra Pompei (23/2 %), saker fra Egypt (16/2 %), forskjellige slags dyr, planter, stener m.m. (524/40 %), medaljer, mynter og papirpenger (485/37 %), våpen (19/1 %), forskjellige «sager» (82/6 %). Kilde: Fortegnelse over «Marinemuseets Samlinger 1864» (1861–1902), Marinemuseets arkiv, Horten.

13 Samlingen utgjør et slags nasjonsgalleri over alle hindustammene på Malabarkysten i ulike drakter. 14 I 1833 publiserte Johan Sebastian Welhaven sitt skrift Norske Musæer. Her beskrives både et slags «status quo» for de

tre–fire museene som da fantes i Norge og en strategi for fremtidige museer. Om Welhaven kjente til Klincks samling er uvisst, men i hans øyne var den nok sannsynligvis å regne til de han betegnet som «reliquievæsen» og som han rettet sterk kritikk mot: «Det hele reliquievæsen er udgaaet af denne Kilde, derfor eier den nyere Tid, der ikke troer på Underværker, ogsaa sine reliquier, derfor har Voltaires Ben, Kants Paryk m.m. faaet et høiere Værd end Guld og Ædelstene.» Johan Sebastian Welhaven 1833/1991, I: Samlede Verker, bd. 3. Universitetsforlaget, Oslo, s. 181–192. Opprinnelig trykt i Vidar, oktober 1833.

15 Gjenpart av Kongelig Resolusjon av 5. oktober 1853, avskrift i Marinemuseets arkiv, Horten.16 Afskrift af en Skrivelse fra Carljohansværns Værft til Marine- og Post-Departementet, dateret 27de November 1860.

Marinemuseets arkiv, Horten.17 Afskrift af en Skrivelse fra Carljohansværns Værft til Marine- og Post-Departementet.18 2.12.1862 skriver Marinedepartementet til verftet at de ikke har noe imot at samlingen økes med diverse gjenstander

fra takkelloftet – eller at gjenstander fra magasinene oppstilles i museet – så lenge de inngår midlertidig i museets regnskap slik at de kan tilbakeføres verftet om nødvendig. Brev fra Den Kongelige Norske Regjerings Marine- og Postdepartement, datert 2.12.1862. Marinemuseets arkiv, Horten.

19 I «Fortegnelsen over Marinemuseets samlinger 1864» (1861–1902) ble i tillegg til Klincks samling nye tilvekster ført fra 1861. De nye aksesjonene ble ført opp under initialene F (Kunst og forskjelligartede sager 2den Afdeling), S (Model-samlinger 1ste Afdeling – Skibsbygnigssager), M (Modelsamlinger 2den Afdeling – Maskin og mekaniske sager), A (Modelsamlinger 3de Afdeling – Artellerisager), T (Modelsamlinger 4de Afdeling – Takkelvæsens og andre Sager), Kilde: Fortegnelse over Marinemuseets Samlinger 1864 (1861–1902), Marinemuseets arkiv, Horten.

20 Jan Ingar Hansen, 2013, Litt om Marinemuseets historie http://www.forsvaretsmuseer.no/Marinemuseet/Om-Marinemuseet/Museets-historie-og-opprinnelse/MARINEMUSEETS-HISTORIE (1.7.2014).

21 Søylen ble ført inn i samlingsfortegnelsen 28.8.1865 med løpenummer 146 og fikk benevnelsen «Marmorsöile fra Karthagos Ruiner, avlevert av kaptein Lorange». Sammen med søylen fikk museet også noen marmorstykker fra samme sted, disse gitt av en løytnant Rieck. Kilde: Fortegnelse over Marinemuseets Samlinger 1864 (1861–1902), Marinemuseets arkiv, Horten.

22 Haakon Shetelig, Norske museers historie (J.W.Cappelens Forlag, Oslo 1944), 38.23 Erling Eriksen, 1971/1998, Fjellet og museet http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/slottsfjellet/slott5.html

(6.7.2014).24 Den opprinnelige «taarnkomite» besto foruten av formannen kjøpmann og reder xxx, apoteker A. Schive, E.C.

kjøpmann Sahlqvist, T. Wessel og A. Monsen. Det ble ved oppstarten av museumsetableringen besluttet å supplere komiteen med to representanter til, legen Victor Christiansen og reder Lars Dahl jr. Oscar Albert Johansen; Tønsbergs historie, bind 3, 1131.

25 Brev til Kirke- og undervisningsdepartementet, 5. august 1899, Arkiv Tønsberg Museum E-001, Slottsfjellsmuseet, Tønsberg.

26 Eriksen, Erling, 1971/1998.27 Tønsbergs Blad, torsdag 23. januar 1902, Slottsfjellsmuseets klipparkiv, Tønsberg.28 I 1912 ble det forhandlet med Teie hovedgård om museumslokale, men dette ga ikke noe resultat. Museets styre



våget ikke – med de sparsomme inntektene man hadde – å gå inn i en handel som ville gi en utgift til lokaler på 4000–5000 kroner årlig for den antikvariske avdelingen. Eriksen 1971/1998 http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/slottsfjellet/slott5.html (30.5.2014).

29 Tønsbergs Blad, Museet som forsvant, 2. mai 1952, Slottsfjellsmuseets klipp arkiv, Tønsberg.30 Katalog over samlingerne i Tønsberg museum, optat april 1909 ved konservatorerne, Arkiv Tønsberg Museum E-002,

Slottsfjellsmuseet, Tønsberg.31 Tønsberg museums tilvekst i 1910, Arkiv Tønsberg Museum E-002, Slottsfjellsmuseet, Tønsberg.32 Flere av gjenstandene som er registrert i Tønsberg museums katalog 1909 under rubrikken Tegninger, fotografier,

etc. hører egentlig hjemme i katalogens øvrige kategorier. De fordeler seg på følgene hovedgrupper, foruten foto/kart og malerier (131 nummer): mynter og medaljer (41), gjenstander av samme type som registrert under Antikvitetssamlingen (253), bøker og manuskripter (26).

33 Tønsberg Museums tilvekst 1910, Arkiv Tønsberg Museum E-002, Slottsfjellsmuseet, Tønsberg. 34 Katalog over samlingerne i Tønsberg museum, optat i april 1919 av konservatorene 3die oplag, Tønsberg 1919,

Tønsberg Museums arkiv, Slottsfjellsmuseet, Tønsberg.35 I katalogen fra 1919 er den arktiske avdelingen rubrisert under: Hvalskeletter (6 nummer), Billeder av hval (7),

Skeletdeler, m.m. (17), Utstoppede dyr (20), gruppe fra de antarktiske land syd for Australien (14), Ny-Zealandske fugler (ikke arktiske) (5), Gruppe av arktiske sjøfugler (44), Svend Foyns samling av kanoner og harpuner for hvalfangst (55). Gruppe fra heien (21), spirituspræparater (25).

36 Den etnografiske samlingen er i katalogen fra 1919 rubrisert under: Morten Waldes samling fra Tonga (22 nummer), Kapt. Kristian Gulliksens samling fra Leuka, Sydhavsøene (4), Ritmester Baumann’s samling (30) med både inuitgjenstander, kinesiske og arabiske gjenstander, samt «Samling fra Fidjiøene» (44), hvor det også var registrert inn gjenstander med annet geografisk opprinnelse, så som en «gammel japansk rustning», dekorerte kobberkar fra Gangesdalen og et stykke av en atlantisk telegrafkabel og en liten samling med inuittgjenstander, både gravfunn og draktdeler (19).

37 Knut Mikjel Rio,Oceania gjenoppdaget i Bergen. Reiser i Bergen Museums samlinger fra Stillehavet, (Bergen Museums Skrifter Kultur 3, Bergen 1999), 10.

38 Eriksen (2009), 57.39 Betegnelsen er benyttet som overskrift til kapittel 2, i Eriksen (2009).40 Eriksen, 2009, 65.41 Rune Slagstad, De nasjonale strateger (Pax forlag 1998), 130.42 Anthony D. Smith, 2001, «Från folk till nation» i Sverker Sörlin (red.), Nationens röst – texter om nationalismens teori

och praktik (SNS forlag, Stockholm 2001), 16.43 Lise Emilie Talleraas, Et uregjerlig mangfold. Lokale og regionale museer i norsk kulturpolitikk (Avhandling i

museologi, Umeå Universitet 2009).44 Mie Berg Simonsen, Historiens levninger. Om utviklingen av kulturminnevernet i norsk kulturpolitikk 1814–2000

(Unipub, Oslo 2005), 10.45 Rune Slagstad (1998), 130. 46 Indstilling. S. Nr. 159, 1885, 481.47 St.Prp. Nr. 1, Hovedpost IV,1886, 7.48 Forsvarsdepartementet ble opprettet i 1884 da Armédepartementet (1814) og Marinedepartementet (1815) ble slått

sammen. Kilde: Store Norske Leksikon (2005–07) http://snl.no/Forsvarsdepartementet (9.7.2014).49 Jan Ingar Hansen, Litt fra museets historie. http://forsvaretsmuseer.no/nor/Marinemuseet/Om-Marinemuseet/

Museets-historie-og-opprinnelse/MARINEMUSEETS-HISTORIE (4.7.2014).50 Tønsberg Museum søkte i 1899 Kirke- og undervisningsdepartementet om 500 kroner i statlig bidrag. Dette ville

gjøre det mulig å ansette konservator og forvalte museet og samlingene på en bedre måte. I tillegg ville et statlig tilskudd gi museet anerkjennelse i museumskretser. I søknaden ble det gjort rede for museets finansiering. Denne ble: «skaffet tilveie dels ved bidrag af byens borgere, dels ved festlige tilstelninger, dels ved bidrag af Tønsberg sparebank og Tønsberg samlag for øl- og vinhandel.» Bidragene fra Tønsberg Sparebank og byens og samlag (øl- og brennevinsamlag) var årlig på til sammen kr. 500. Gjenstandene i museets samling var assurert til kr. 11 800. Brev til Kirke- og undervisningsdepartementet 5. august 1899. Arkiv Tønsberg Museum E-001, Slottsfjellsmuseet, Tønsberg. Se også: Elin Halvorsen, Etableringen av Vestfold Fylkesmuseum – Museumshistorie fra 1890-årene og fram til første spadestikket i 1939 (Mastergradsoppgave i historie, Universitetet i Oslo 2011).

51 Berg Simonsen, 2005, 18.52 Berg Simonsen 2005, 21.53 Stortingsforhandlinger 1903–04, 27. februar, 1579.54 Stortingsforhandlinger, 1582.55 Stortingsforhandlinger, 152.56 I 1897 ble det første forslaget til lov om bevaring av minnesmerker fra fortiden fremmet i Stortinget, og i 1905

ble «Lov om fredning av og bevaring av fortidsminner» vedtatt. Loven ga et automatisk vern for alle kulturminner



fra tiden før reformasjonen 1537, og sikre oldsaker og fornminner gjennom å regulere hvem som hadde lov til å grave ut fornminner og hvem som hadde eiendomsrett til oldsaker. De arkeologiske landsmuseene fikk ansvaret for forvaltningen av de arkeologiske kulturminnene.

57 Funnene er omtalt i henholdsvis brev fra Gabriel Gustafson til Kirke- og undervisningsdepartementet, 6.9.1901. Kirke- og undervisningsdepartementets arkiv Eav 0070, Riksarkivet, Oslo og brev fra Universitetets Oldsakssamling til Tønsberg Museum, 14.12.1918. Arkiv Tønsberg Museum E-003, Slottsfjellsmuseet, Tønsberg.

58 Tønsberg Museums forhandlingsprotokoll, møtene 27.9.1904, 4.1.1905. Arkiv Tønsberg Museum E-003, Slotts-fjellsmuseet, Tønsberg.

59 Sirkulæret ble utstedt 15.4.1899, S: Stortingsforhandlinger 7d 1899–1900, representanten Knudsen. 60 Fra departementets side ville det derfor ikke bli ført opp statsbidrag til disse museene før de innskrenket seg til å være

lokale etnografiske samlinger. Deres berettigelse lå i at de inngikk i et nært samarbeid med lokale skoleboksamlinger og skoler, slik som var tilfelle ved Arendals Skoles offentlige Bibliothek og Museum. De kunne også settes inn i en sammenheng med Arbeiderakademiene. Kilde: Budsjettframlegg 1914, Kirke- og undervisningsdepartementets arkiv, Statsarkivet, Oslo.

LitteraturBroch, Theodor og Erling Eriksen (red.).1971. Slottsfjellet, hefte nr. 4 i serien Gamle Tønsberg. Vev-utgave, mars 1998:

http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/slottsfjellet/ 6.7.2014. Eriksen, Anne. 2009. Museum. En kulturhistorie, Oslo.Glambek, Ingeborg. 2010: «Kunstindustrimuseer og den kunstindustrielle bevegelse». I Bjarne Rogan og Arne Bugge

Amundsen (red.) Samling og museum. Kapitler av museenes historie, praksis og ideologi. Oslo.Halvorsen, Elin. 2011. Etableringen av Vestfold Fylkesmuseum – Museumshistorie fra 1890-årene og fram til første

spadestikket i 1939. Mastergradsoppgave i historie. Oslo.Hansen, Jan Ingar. 2013. Marinemuseets grunnlegger Christen Frederik Klinck http://forsvaretsmuseer.no/nor/Marine-

museet/Om-Marinemuseet/Museets-historie-og-opprinnelse/Marinemuseets-grunnlegger.Hansen, Jan Ingar. 2013. Litt om Marinemuseets historie http://www.forsvaretsmuseer.no/Marinemuseet/Om-Marine-

museet/Museets-historie-og-opprinnelse/MARINEMUSEETS-HISTORIE 1.7.2014Johansen, Oscar Albert. 1954. Tønsbergs historie, bind 3, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.Rio, Knut Mikjel. 1999. Oceania gjenoppdaget i Bergen. Reiser i Bergen Museums samlinger fra Stillehavet, I Bergen Museums

Skrifter Kultur 3. Bergen.Shetelig, Haakon. 1944. Norske museers historie. Oslo.Slagstad, Rune. 1998. De nasjonale strateger. Oslo.Smith, Anthony D. 2001. «Från folk till nation» i Sverker Sörlin (red.), Nationens röst – texter om nationalismens teori

och praktik. Stockholm. Talleraas, Lise Emilie. 2009. Et uregjerlig mangfold, Papers in museology 7, Museologi, Institutionen för kultur- och

medievetenskaper, Umeå universitet.Ukjent forfatter. Med Kartagos søyler og mumieføtter i lasten. I Borreminne 1992, Borre historielag http://borreminne.

hive.no/aargangene/1992/04-klinck.htm 4.7.2014.Welhaven, Johan Sebastian. 1833/1991. I: Samlede Verker, bd. 3. Oslo..


I opplysningens og patriotismens ånd

Documents

Transcript of I opplysningens og patriotismens ånd