Byens teologi. Et møte med teologen og musikeren Harvey Cox

KIRKE & KULTUR 3 · 2004

CARL PETTER OPSAHL

Byens teologi. Et møte med teologen og musikeren Harvey Cox

Overrasket av et voldsomt regnskyll, søker jeg ly i et lite bakeri i Bronx, New York.Min seks år gamle sønn spiller sjakk og prater iherdig med to eldre mennesker somogså har søkt beskyttelse for regnet. Hun fra Tyskland, han fra England, beggebosatt i USA over 50 år. Vi har aldri truffet dem før. Det fikk meg til å tenke pånoe Harvey Cox hadde sagt en tid i forveien med et Aristoteles-sitat: «byen er etsted der fremmede møtes.»

Med boken The Secular City, som første gang kom ut i 1965, ga Harvey Cox(f 1929) en fortolkning av moderne urbaniserings- og sekulariseringsproses-ser befriende fri for kulturpessimisme som fortsatt preger teologisk tenkningom livet i storbyen. Tvertimot skildres byen som det primære sted for møtermellom mennesker og Gud. Slik skilte han seg også ut fra samtidens «Guder død»-teologer. Boken ble en banebrytende bestselger som sikret Cox enplass i moderne teologihistorie.

Siden begynnelsen av 1960-tallet har Cox vært tilknyttet Harvard Uni-versity. Han har også virket som baptistprest og har i alle år vært en skikkelsesom ikke har vært redd for å delta i offentlig debatt. Han har vært en tydeligkritiker av Bush-regjeringen, og i forbindelse med årets presidentvalg i USAjobbet han i apparatet rundt tidligere kandidat Howard Dean. I undervis-ning og skrifter har religionsdialog og forholdet mellom kristendom og ulikekulturelle strømninger vært særlige interesseområder. Han er gift med rus-sisk-jødiske Nina Tumarkin og sammen har de gitt sin sønn en jødisk opp-dragelse, noe som er bakgrunne for hans foreløpig siste bok Common Prayers:Faith, Family and a Christian’s Journey Through the Jewish Year (2001).

I begynnelsen av juni var Harvey Cox i Oslo, som hovedinnleder vedkonferansen «Spirits of Globalization» arrangert av Det teologiske fakultet.Dette intervjuet fant etter en overveldende økt med Arild Edvardsen.

174 Opsahl.fm Page 455 Wednesday, September 15, 2004 6:36 PM

CARL PETTER OPSAHL456


Byen, fellesskap og konfliktVi sitter på en liten fiskerstaurant med påtrengende støy fra veiarbeidetutenfor og snakker om universitetsbyen Harvard. Egentlig et nokså landligsted, grønt og fredelig, som med sine rene og velorganiserte småhus lignermer på en engelsk småby enn amerikansk storbyjungel. Når jeg spør Coxom hvorfor han er så opptatt av byer, er svaret egentlig ikke overraskende:

– Jeg vokste opp i en liten by. I en småby kjenner alle hverandre, det erliten plass for individualitet. Storbyen er et sted for frigjøring. Men stedetjeg vokste opp lå ikke langt unna Philadelphia, som jo for såvidt er noksåironisk. Philadelphia regnes egentlig ikke som by blant amerikanere flest.Komikeren W. C. Fields sa en gang «jeg tilbragte to uker i Philadelphia sisthelg.» Men for meg som tenåring og ung mann ga denne byen meg enfølelse av endeløse muligheter, her var det mange ulike områder å utforske,mennesker som var forskjellige fra meg, forskjellige nabolag, alle de etniskenabolagene. Her var det forskjellige typer musikk, forskjellige kirker. Somgutt gikk jeg mye i kirken. Når jeg gikk på college, Penn University i Phila-delphia, oppsøkte jeg forskjellige kirker hver søndag. Alle typer kirker –svarte baptistkirker, polske katolske kirker, presbyterianske fundamentalist-kirker. Jeg så etter i avisen og oppsøkte alle sammen. Jeg var svært fascinertav forskjellene og likhetene mellom dem. Men dette var bare en av sideneved byen som mulighetenes sted. Senere så jeg også at byen var et sterktbegrensende sted, til og med undertrykkende sted, for mennesker som ikkekunne velge den slik som meg. Jeg var en priviligert hvit ung mann fra mid-delklassen som nøt byen. Andre hadde blitt tvunget dit, mange maktet ikkelivet der, hadde ikke samme økonomiske sikkerhet. Det er et annet av byensansikter. Men alt i alt ser jeg fortsatt byen som et av de fremste uttrykk formenneskehetens egenart, som et sted for både felleskap og konflikt. I desiste par årene har jeg holdt et kurs på Harvard om Jerusalem, den eksem-plariske byen, selve byen, den himmelske og jordiske byen, idealbyen somnå både er full av løfter, men også konflikt, kaos, blodsutgytelser og trage-die. Alt sammen er der, i byen. Likevel har jeg fortsatt å være en «by-elsker».Det var tydelig allerede i min første bok. Faktisk husker jeg at en anmelderskrev om The Secular City at bare en gutt fra landet kunne være så positiv tilbyen.

– The Secular City ble skrevet i en tid da mange kirker, særlig de protes-tantiske, var kritiske til storbyene. De flyttet ut til forstedene, til steder detvar tryggere, renere, fredeligere. De flyttet så langt bort de kunne og la byen



BYENS TEOLOGI. ET MØTE MED TEOLOGEN OG MUSIKEREN HARVEY COX 457

bak seg. Jeg ville skrive en bok som var positiv og håpefull. Selv i fremmed-gjøringen og tragedien i byen er Gud nærværende. Gud finnes ikke bare ivakre solnedganger på landet – i panteismen, kanskje, men ikke i kristen-dommen, ikke i Bibelen. Der er byen er det viktigste sted for møte medGuds ånd. Jeg ville få frem det.

Harvey Cox gir også en positiv fortolkning av sekularisering i The Secu-lar City, ikke som en avkristningsprosess, men som en prosess som gir kirkennye muligheter.– Sekulariseringen frigjør kirken fra mange ting den ikkebehøver å være, så den kan utfylle en distinkt rolle, som profet, som en kri-tisk stemme, som fellesskapsbygger, og ikke måtte gjøre alt dette andre. Åstyre en regjering er for eksempel ikke nødvendigvis del av hva den kristnekirke må gjøre.

Noen år etter utgivelsen av The Secular City, opplevde mange av USAsstorbyer voldsomme raseopptøyer, blant annet i Harlem, New York, ogWatts i Los Angeles. I senere tid har det kommet flere bøker som skildrer enøkende segregering innenfor storbyene. I boka Dual City peker John H.Mellenkopf på en utvikling i storbyer som New York der skillene mellomsosiale lag og etniske grupper er blitt stadig sterkere. På den ene siden høye,prestisjetunge skyskrapere i Manhattans pulserende finansdistrikt. På denandre siden forfalne områder der nye, stadig fattigere imigrantgrupper flyt-ter inn. I andre storbyer, som for eksempel Los Angeles, ligner boligkom-plekser og finansinstitusjoner mer og mer på uigjennomtrengelige festnin-ger, med bevæpnete sikkerhetsvakter som patruljerer inngangene, slik MikeDavis beskriver det i City Of Quartz. Jeg lurer på hvordan disse utviklings-trekkene påvirker visjonen av byen som møtested.

– Jeg tror denne beskrivelsen er riktig, og jeg tror det er noe som reduse-rer kvaliteten ved en by når du har disse segregerte områdene. Aristoteles haren fantastisk passasje i Politikken, der han strever med å finne ut hva en byer, hva en polis er: «Er det et område som har murer rundt seg?» «Nei,» sva-rer han. «Du kan ha murer, men det gjør ikke noe til en by.» «Er byenbestemt av et visst antall mennesker?» Nei, for du kan ha en hel nasjon, mendet er ikke noen by. Tilslutt sier han, i en flott setning: «En by er et stedhvor fremmede møtes.» Hvor et uventet møte kan skje. Du kan møte men-nesker som normalt ikke er en del av din omgangskrets. Det er en storartetinnsikt. Selv om Aristoteles er før-kristen, er det noe kristent ved det hansier. I det uventede, i møtet med den utstøtte, den fremmede kan du opp-leve åndens nærvær. Men når byen blir en serie med segmenterte, mer ellermindre avstengte områder, ghettoer eller «gated communities» som de kaller




det i California, daer det ikke lenger en by. Det har blitt noe annet, en«post-by,» kanskje, eller en «ikke-by.»

40 år etter The Secular City kom ut, står Harvey Cox fortsatt ved degrunnleggende argumentene i boken. – Da jeg skrev den, var jeg svært influ-ert av Bonhoeffer. Det ser ut som om Bonhoeffer virkelig trodde at vi stodforan en post-religiøs tid, en post-religiøs æra, slik at vi trengte en ikke-reli-giøs fortolkning av evangeliet. Slik har det jo ikke blitt. Vi har, om noe,opplevd en gjenopplivning av alle slags religiøse energier. Noe bra, noe dår-lig, for det meste en blanding av begge deler. Så jeg ville vært veldig forsiktigmed å skrive langs de tankebanene i dag. Men «the secular city» som meta-for for den moderne eller post-moderne verden, hovedsakelig et produkt avmenneskelig arbeid og fantasi, utgjør våre omgivelser nå og vil fortsatt gjøredet. Denne underliggende tesen vil jeg fortsatt holde ved. Vi ligger virkeligikke lenger i «grønne enger.» Vi trenger en oversettelse mellom overgangenfra den perioden i menneskets historie hvor vi levde blant ting vi ikke haddeskapt selv, til denne perioden hvor nærmest alt rundt oss er et produkt avmenneskelig arbeid, det være seg til det bedre eller det værre. Det er ikkenødvendigvis et fremskritt. The Secular City er overhode ikke en bok omfremskritt. det er en bok om utfordringen i en ny situasjon som kan gåbegge veier.

Da Jesus kom til HarvardI disse dager kommer Harvey Cox med en helt ny bok, om Jesus, inspirertav et kurs han har holdt gjennom flere år ved Harvard. Det var et kurs han iutgangspunktet ikke hadde spesielt lyst til å gå igang med.

– Jeg ble spurt om å holde et kurs om Jesus ved Harvard. Det var en vik-tig erfaring for meg. Kollegiet ved Harvard hadde kommet til den innsikt atvi ikke lærte våre studenter noe om moral og verdier – vi utdannet dem tileksperter på ulike felt som historie, kjemi, fysikk og så videre, men forbe-redte dem ikke til å anvende sin utdannelse på moralsk forsvarlige måter. Såde innførte et nytt krav, at alle studenter som gikk ut av Harvard Collegemåtte ta et kurs i moralsk tenkning. Studentene kunne velge et av mangeulike kurs. Så, plutselig måtte de finne lærere som kunne undervise i dissekursene. Jeg ble spurt om å holde et kurs om Jesus, om Jesus som morallærerog forbilde. For meg, som har blitt skolert i en neo- ortodoks, Karl Barth-,Bonhoeffer-tradisjon, var dette vanskelig å gjøre. Du kan ikke bare gjøreJesus om til en moralsk forbilde, det er ikke riktig i forhold til kildene. Du

174 Opsahl.fm 58 Wednesday, September 15, 2004 6:36 PM



kan ikke skille Jesus fra hvem han selv hevdet å være og fra visjonen omGuds rike. Til slutt fikk de overtalt meg, og jeg forsøkte å få igang dette kur-set. I løpet av to–tre år, til alles enorme overraskelse, ble kurset overveldendepopulært. Tre, fire, opptil seks hundre studenter tar dette kurset hvert år.Harvard har jo et rykte for å være veldig moderne, forskningsrettet og seku-lært, og presidenten spurte meg hva dette kunne være for noe. Vel, Jesus ertydeligvis fortsatt svært populær.

Det ble klart for meg at studentene som tok dette kurset – noen kom frakristne familier og andre religiøse bakgrunner – mange gjorde slett ikke det.Men alle syntes å ha denne holdningen at, vel, skal jeg ta ett kurs i moralsktenkning, er kanskje Jesus en person å resonnere med. Vi har også mangemuslimske studenter, fra Saudi-Arabia, Irak, Libanon og Pakistan, og mangemuslimske studenter tok dette kurset. Jeg hadde regelmessige møter med demuslimske studentene, som var intenst opptatt av Jesus. Ikke på en teolo-gisk måte, i forhold til inkarnasjonen, oppstandelsen og så videre. Men Jesussom Guds profet var svært, svært respektert. Noen sa til meg. Profeten, erselvfølgelig, vår profet, Muhammed, den siste profet som Gud ga Koranen.Men den som virkelig levde etter Guds lov, mer enn noen annen, var Jesus.Med ett lærte jeg noe jeg aldri trodde jeg skulle lære. For selv om vi sier teo-logisk at det er umulig å skille Jesus fra læremessige formuleringer, så gjørmillioner av mennesker faktisk det: buddhister, Ghandi og alle disse andre.Så empirisk kan man ikke benekte at dette skjer. De fleste teologiske retnin-ger har energisk benektet ideen om at man kan representere Jesus adskilt frahistorsk kristendom. Jeg oppdaget at, vel, det er faktisk mulig. Det er jo detfascinerende ved for eksempel Arild Edvardsen, selv om jeg ble nokså usik-ker på mye av presentasjonen hans, at han fokuserer så mye på personenJesus og ikke doktrinene. Dette kan kanskje en eller annen gang bli det før-ste skritt til å finne andre fasetter ved Jesus, men Jesus som et moralsk for-bilde og etisk inspirasjon er et godt sted å begynne. Så, etter nesten 20 årmed dette kurset, bestemte jeg meg for at dette kunne det være vel verd åskrive noe om. Jeg hadde utførlige notater og nå har jeg holdt på med denneboken de siste par årene. Det er ingen lærd bok, den skal hete When JesusCame to Harvard. Som jeg skriver i introduksjonen, vi har alle disse bøkeneom søken etter den historiske Jesus. Dette er på ingen måte en av dem. Deter heller en søken etter samtidens Jesus, om denne skikkelsen fra det førsteårhundre har noe som helst å si til det 21. århundre.

Det er mennesker som tror på oppstandelsen og Kristi nærvær i kirkenog de som ikke gjør det, men som likevel kjenner en dragning mot Jesus,




uansett hvordan han er fremstilt. De sistnevnte er ikke spesielt opptatt avden «historiske Jesus»-forskningen, som virker litt livløst for dem. Men enting de er opptatt av, er hvordan Jesus har influert mennesker i vår tid; Bon-hoeffer, Gandhi, Martin Luther King, mennesker som har uttrykt at Jesushar vært en grunnleggende inspirasjon og forbilde i deres arbeid.

Jazz, improvisasjon og pinsebevegelseI Fire From Heaven er det et kapittel, «Music Brought Me to Jesus,» somsærlig ser på sammenhengen mellom jazz og pentekostal kristendom. Har-vey Cox er lidenskapelig opptatt av jazz og spiller selv saxofon. Som så ofteskjer når to musikere møtes, blir det snakk om utøvere, forbilder, MilesDavis, Charlie Parker, Stan Getz. Magiske navn som vekker minner av klan-ger og melodilinjer lagret et eller annet sted i kroppen. Men vi har gått for-skjellige veier når det gjelder å forene jazz og teologi. Mens jeg nærmest komtil teologien via musikken, forteller Harvey Cox i boken hvordan han lengeopplevde dette som to forskjellige verdener. Saksofon og jazz var ikke noesom passet i kirken, han måtte holde kirke og musikk var to adskilte deler avhans liv. Inntil han en dag fikk spille i en pinsemenighet og senere oppdagetat dette var et kirkesamfunn åpent for de fleste musikalske stilarter.




– Det har skjedd mye siden jeg vokste opp. Mange kirkesamfunn haridag omfavnet jazzen og bragt den inn i gudstjenesten på en eller annenmåte. Flere menigheter har idag spesialkomponerte jazzliturgier. Mer kon-troversiell er den kristne rocken. Den er svært populær, også blant de evan-gelikale. Det er flere kristne rockeband som har hatt stor suksess også i detsekulære markedet og fremhever det som en form for evangelisering. For åvære helt ærlig, er jeg ingen stor rockefan. Kanskje har det noe med genera-sjon å gjøre. Men jeg jeg synes at rocken virker nokså overflatisk teknisk sett.En kan gå å kjøpe seg en gitar og lære seg en åtte-ti akkorder – la meg si tolvfor å være generøs – og det er alt man trenger i tillegg til et stort lydanlegg.Musikken virker repeterende og ikke spesielt utfordrende musikalsk sett,selv om mange av tekstene kan være interessante. Jeg liker gregorianskmusikk, Mozart, Charlie Parker, til og med hiphop, men altså ikke rock.

– Når det gjelder dette med jazz og pinsemenighetene, er det likhets-trekk på flere nivåer. Først og fremst er det dette med improvisasjon over enakkordstruktur. Hvis du ikke har en akkordstruktur, blir det kakofoni. Menhvis du bare spiller melodien, blir det kjedelig. Hvis du derimot improvise-rer og forholder deg nært til akkordstrukturen og melodien – du kan vendetilbake til den og forlate den – så skjer det noe interessant. Og jeg mener vir-kelig at pentekostale prekener i pentekostale gudstjenester ligner veldig pådet. Du har fastlagt en fundamental akkordstruktur, en bibeltekst, en fortel-ling og som du begynner med, men du slutter ikke der. Du vil at noe spen-nende skal skje. Og kanskje gjør de feil noen ganger. Mange av de størstejazzmusikerne gjør også feil, men det er mulighet for å vende tilbake tilutgangspunktet igjen. dette er vanskelig å forklare til mennesker som ikke ermusikere. Jeg prøvde i Fire From Heaven men er ikke sikker på om jeg greidedet. Noen vet ikke helt hva de skal gjøre med det kapitlet.

– Jeg vil hevde at kanskje den mest interessante veksten, utvidelsen avpentekostal kristendom de siste årene har skjedd utenfor pinsemenighetene,hos lutheranere, baptistene, presbyterianerne, de romersk katolske. I hvertfall erdet slik i Nord Amerika, og ikke minst i Sør Amerika. Du har romersk katolskemenigheter i Nord-Amerika hvor de taler i tunger, spiller gitar og så videre.

Få dager etter intervjuet, ved avslutningen av konferansen «Spirits of Glo-balization,» fikk vi så oppleve musikeren Harvey Cox, i jazzens og improvisa-sjonens ånd, og helt sikkert i nærvær av Den Hellige Ånd. I en improvisertblues møttes tre teologer, to generasjoner fra to kontinenter, to jazzmusikereog en rocker. Tre musikere som aldri hadde spilt med hverandre før.

Musikken, som byen, er et sted der fremmede møtes.




Carl Petter Opsahl (f 1964) musiker og prest, arbeider for tiden med en doktorgradsav-handling om religiøse strømninger i hiphop kulturen. Frilans-journalist i VG medmusikk som spesialfelt.

LITTERATURLISTE Cox, Harvey: When Jesus Came To Har-vard: Making Moral Choices Today. Houghton Mifflin Company, Boston 2004

– Common Prayers: Faith, Family and a Christian’s Journey Through the Jewish Year. Houghton Mifflin Company, Boston 2001

– Fire From Heaven. The Rise of Pentecostal Spirituality and the Reshaping of Reli-gion in the Twenty-First Century. Per-seus Books, Reading 1995

– The Secular City. Secularization and Urbanization in Theological Perspec-tive. MacMillan Company, New York 1965

Davis, Mike: City of Quartz. Vintage Books, New York 1990

Mollenkopf John H.and Castells, Manuel, ed.: Dual City. Restructuring New York. Russel Sage, New York 1991

Alt. bruke dette bildet i art.?


Byens teologi. Et møte med teologen og musikeren Harvey Cox

Documents

Transcript of Byens teologi. Et møte med teologen og musikeren Harvey Cox