Liv Bliksrud (red.)

Gjenlyd af min SangEn antologi om Johan Sebastian Welhaven

Unipub2009

Arnfinn Åslund

Bjørnsons kritikk av Welhaven

Den 13. mars 1857 sitter den 24 år gamle Bjørnstjerne Bjørnson på HotellPhønix i København og skriver til Paul Botten-Hansen i Christiania. Hanhar akkurat Mtt trykket fortellingen «Thrond» i avisen Fædrelandet og vilgjerne at Botten-Hansen presenterer den i Illustreret Nyhedsblad. Dessutenhar han forhåpninger om at Mellem Slagene, hans første drama, snart skalbli oppført ved Christiania Teater. Men den nye dramatiker og novellist harogså litt å melde om sine kolleger. Med en viss glede kan han informereom at Andreas Munchs siste drama (Salornon de Caus) «har gjort komplettFiasco» (Bjørnson 1912a, 4) i København. Så kommer noen megetsigendelinjer om Welhaven. Det går hardt ut over «En Sjel i Vildmarken» (1856),som Bjørnson regner som et mislykket forsøk i novellesjangeren, noe vikommer tilbake til, men han gir også uttrykk for en viss anerkjennelse avsin eldre kollega. Disse vurderingene er så interessante at de egner seg sominngang til en undersøkelse av den unge Bjørnsons Welhaven-kritikk. Hanrefiekterer over hva som er den rette oppfatningen av det norske:

Vi maa faa frem noget af den [oppfatningenl, som Welhaven tydelig

kan tale om, men blot uklart famle efter i «En Sjæl i Vildmarken» f. Ex.

Naaet det har han i «Dyre Vaa» eller, hva Navnet lyder; men der bærer jo

Eventyret ham, ligesaanieget som han det.(Bjørnson 1912a, 4)

Her settes Welhaven som eksempel, ikke nødvendigvis til etterfølgelse, meni alle fall til å lære av. Welhaven innrømmes en viss forståelse av det nasjonale, han kan «tale om’> det, men er bare delvis i stand til å fremstille det litterært. Vi vet at Bjørnson ble begeistret da han hørte Welhavens taler under

103

den nordiske studentferden i juni 1856. Både han selv og Botten-Hansenhadde referert fra denne reisen. I Uppsala talte Welhaven slik:

Nordmanden elsker Minderne. Han er stolt ved Bevidstheden om at dergives en uovertræffelig Sagaskrift af Gammelnorsk Rod og Aand, og hanerkjender, hva han skylder den: vækkende Selvbetragtning, Kraft til nyForhaabning.

(Welhaven 1990—92, 4:354)

På tidstypisk vis manes til respekt for sagaminnene. De forplikter og inspirerer. Ved siden av det håpefiille fremtidsperspektivet fremheves også den«vækkende Selvbetragtning», som dreier seg om de intellektuelles økendeinteresse for folkets tradisjonelle levevis. I flukt med dette siste momentet kan vi forstå Bjørnsons anerkjennende ord om Welhavens «Dyre Vaa»(1846). Diktet bygger på et sagn fra Telemark om hvordan bondekjempenDyre Vaa bevarte sinnsroen i møte med trollet. Det er lett å forstå hvorforBjørnson liker dette diktet. Selv om det dreier seg om en transformasjon,føyer det seg likevel etter det folkloristiske stoffet, det har en effektiv og stil-sikker bruk av replikker, det er konkret og handlingsorientert uten de fortolkende abstrakter som kan svekke uttrykkskraften i andre av Welhavensdikt. Bjørnson skulle selv bli kjent for en objektiv stil, og vi finner noe avdet samme i «Dyre Vaa». Like viktig er nok freidigheten og humøret sompreger diktet. Det representerer en kontrast til «den evige Lamenteren overVerdens ogTidernes Pinagtighed» (Bjørnson 1912b, 44), som Bjørnson kritiserte Welhaven for i sin artikkel om En Nytaarsbog i januar 1854. Dennenyttårsboka er en antologi med bidrag fra den etablerte forfattergenerasjon(Asbjørnsen 1854), og Welhaven er representert med tre dikt, alle gjenopptrykt i En Digtsamling. Bjørnsons omfangsrike anmeldelse betegner hansgjennombrudd som kritiker. Det er noe med Welhavens melankoli han ikkehelt tror på. For Bjørnson har den preg av en litterær mote som beror på enmisforståelse av det norske:

Den muntre, troende, med sin Stilling og sit Liv meget tilfredse Professor[Welhaven] har en ganske anden gemytlig Mening. — Og spørger man,hvorfor ikke han alene, men ogsaa flere andre afvore Digtere med saamegetVelbehag bærer denne Tungsindighed til Skue, saa svarer vi, at det er, fordi

Arnfinn Aslund: Bjørnsons kritikk av Welhaven

de tror, det er karakteristisk for Nordboen, eller maaske bare Nordmanden.Det maa være saa, ellers bliver det ikke norsk, — hvorfor alle ... kappes om

at tilaffektere sig denne sukkende Gravgang, hvori Digttankerne skal in~dekserceres. Men det tusindstemmige glade ja, som Wergelands bjergf~iske,freidige Sange modtog, maatte dog overbevise om, at sygelig Sentimentalitetikke har hjemme her. Og denne vor mest norske Digter skrev saa trods denhundredefold større Modgang som trykkede hans Liv.

(Bjørnson 1912b, 44—45)

Tungsinnets litterære uttrykk virker ikke oppriktig. Først og fremst dreierdette seg om manglende troverdighet, men tendensielt er det en kritikk avlitterær melankoli som sådan. Bjørnson foretrekker Wergelands «glade ja»fremfor Welhavens affekterte nei. Dermed er det et affirmativt element i denunge Bjørnsons poetildc. Når Bjørnson roser Welhaven i brevet til BottenHansen, henger det sammen med at diktet om Dyre Vaa på en befriendemåte avstår fra det motepregede tungsinn. I et samtidig brev (til HjalmarKjerulf) er Welhaven selv inne på at diktet anslår en ny tone i forhold tilhans øvrige produksjon (Welhaven 1990—92, 5:258).

Imidlertid er ikke rosen udelt, Bjørnson bemerker at det episke sagnstoffet bærer dikteren like mye som han bærer det. I anmeldelsen fra 1854 finner vi noe av bakgrunnen for en slik vurdering. Her hevder Bjørnson at detikke er særlig styrke i Welhavensfantasi. Han er best når han kunne støtteseg til et episk forelegg. Og faktisk ligger diktet tett opp til sagnet om DyreVaa slik det er gjengitt av Andreas Faye.

Bjørnson kan ytre anerkjennende ord om Welhavens diktning: «Hans[Welhavens] store Færdighed i Sprogbehandlingen og hans sikre Forstandgiver ham naturligvis Plads øverst oppe mellem Nordens Epikere» (Bjørnson1912b, 46).

Men egentlig er Bjørnson ute etter å trekke en grense for Welhavens lyriske evner. Når fantasien svikter, må han kompensere med noe annet. Deter i kraft av den møysommelige utformingen, særlig «Sprogbehandlingen»,Welhaven kan få til et brukbart resultat. Slik bygger hans dikt mer på studium enn på talent. Bjørnson hevder at Welhaven overkompenserer medsitt spraklige mesterskap og utroper ham syrlig til «denne Gigant udi alSprogbehandling» (Bjørnson 1912b, 39). Når Bjørnson også roserWelhavens«sikre Forstand», antyder han at Welhaven er usikker som lyriker: «Lyriken

Del II: Litteraturkritikk

104 105

Del II~ Litteraturkritikk Arnfinn Aslund: Biømsons kritikk av Welhaven

er Følelsens Felt i Ordets ædleste Betydning, og alt tilstelt — det være saakunstigt det vil — bliver hæst og klangløst, naar det skal forsøge at tale tilHjertet fra dette» (Bjørnson 1912b, 39). Rosen av forstand og språklig mesterskap innebærer langt på vei at Welhaven frakjennes diktertalent. Dettekan den 21 år gamle kritiker uttrykke svært så direkte: «Welhaven er etMønster paa, hvad en tarvelig udstyret Digtersjæl kan tilvinde sig ved kjærlig Omsorg for sine Toner» (Bjørnson 1912b, 45).

«Mit Skib pløier Havet» er ifølge Bjørnson det beste av de tre diktene.Her viser Welhaven at han kan nå et godt stykke med sin kjærlige omsorg.Diktet bygger på den forslitte metaforen om livets seilas og forventningenom den himmelske strand, men leseren «vil forundre sig over, hvor vekslende og interessant han har forstaaet at behandle et ganske almindeligtThema, ved at laane tarvelige Tanker en yndig Omskrivning» (ibid.). Mensom vi kan vente, er det en betinget ros Bjørnson kommer med, for denyndige omskrivning makter ikke å heve diktet til stor poesi. Det svikter somtenkning, og det virker uklart konsipert, «ikke høit oppe i Tankeregionen,ikke engang af digterisk Styrke nok i Anlægget til overalt at blive tydeligt»(ibid.). Her underkjennes ikke bare Welhavens diktertalent, men også hanstankekraft. Det samme kan vel sies om kritikken av «Et Sommersyn», menher mangler den betingede rosen, «da det baade i lndhold og Behandlinger en Bagatel» (ibid.).

Ettersom så mye avhenger av den kjærlige omsorgen, kan resultatet blilite tiltalende om omsorgen svikter. I En Nytaarsbog har Welhaven tatt med«Det runde Bord og Stenen», et episk dikt som bygger på kjent sagnstoff,men her finner Bjørnson lite som tyder på «fortsat øvelse og Studiumsiden sidst». I stedet «glider den fortællende Traad gjennem de gamleOrdforbindelser» (Bjørnson 1912b, 46). Bjørnson er rimelig treffsikker i sinkritikk, sammen med avslutningen er det særlig utgangene han finner svake. Han peker på nødrim og uelegante figurer. For eksempel bemerker hanat «‘En god Kopi af Frelserens Blod’ er en kunstig Omskrivning af Kalken»(Bjørnson 1912b, 47). Resultatet er at den dristige tenkning dikteren harforsøkt å formidle, ender i «fiau eller mat Hverdagslidhed» (ibid.).

Men selv om diktene behandles temmelig nådeløst, fremstår bemerkningene om Welhavens talent, «en tarvelig udstyret Digtersjæl», som anmeldelsens dristigste parti. Bjørnson har en interesse for Welhavens mentalekonstitusjon som i dag ville vært helt på siden i en litteraturkritikk. Han gir

inntrykk av å ha gjennomskuet den eldre dikter. Vel er det slik at poesien harsine subjektive forutsetninger, og det er ikke urimelig at en kritiker interesserer seg for disse. Men det er nærliggende å tenke at denne interessen hosBjørnson bunner i en undring over hva som konstituerer en dikter — medmulig referanse til ham selv. For et menneske som selv har dikterplaner, erdenne problematikken påtrengende. Har han selv de forutsetninger som skaltil? I samme artikkel som Welhaven Par gjennomgå, bebuder unge Bjørnsonat «en ny Digterslegt» snart vil gjøre seg gjeldende (Bjørnson 1912b, 34).

Et par år senere, i mars 1856, har Bjørnson en nesten påfallende langanmeldelse av «En Sjel i Vildmarken» i Morgenbladet. Welhaven lot denne fortellingen innlede Christiania—Postens nye litterære søndagsbilag.Anmeldelsen ~‘ller ti moderne boksider, og i ettertid virker det merkeligat Bjørnson finner det bryet verdt. Welhaven-biografen Arne Løchen skriver at fortellingen «har sin interesse» (Løchen 1900, 403), men det er velomtrent det lengste noen har strukket seg i velvillig retning. «Harmonienog forsoningsestetikken reddes med et gjesp,» konkluderer Anne-Lise Seipi sin nylig utkomne biografi (Seip 2008, 358). Omfanget på kritikken begrunner Bjørnson med Welhavens betydning. Det er lenge siden han harpublisert noe større. Dessuten har Welhaven selv, ved å velge det nye søndagsbilaget som publiseringskanal, valgt å gi fortellingen en fremskutt plassi offentligheten.

På grunn av sitt programmatiske forord til bilaget (Welhaven 1990—92,4:318—320), hvor Welhaven blant annet greier ut om sitt syn på roman- ognovellesjangeren, kommer «En Sjel i Vildmarken» til å fungere som eksempel. Forordet var underskrevet «Redaktionen», men Bjørnson har formodentlig forstått hvem som sto bak. Welhaven diskuterer hva slags litteratursom for fremtiden bør presenteres i bilaget. I den utenlandske litteraturer det særlig i den engelske at Welhaven finner romaner av brukbar kvalitet, men han tror at «Deres Skildringer af et stort Folks eiendommelige,forviklede Samfundsforholde netop vil betragtes som vidtløftige Indlæg iSpørgsmaal, der kun af de færreste norske Læsere kan omfattes med denfornødne Indsigt og Interesse» (Welhaven 1990—92, 4:3 19). Her virker detsom om han vil beskytte norske lesere mot den forvirrende moderniteten.Derfor håper han det vil komme norske bidrag som med utgangspunkt i«de enkle Forholde» og med «de simpleste Midler» vil kunne oppnå (<denstørste Virkning» (Welhaven 1990—92, 4:320).

106 107

Del II: litteraturkritikk Arnflnn Åslund: Bjørnsons kritikk av Welhaven

Det er nærliggende å lese (<En Sjel i Vildmarken» i lys av dette. I fortellingen møter vi den fromme Sara som utvikler sitt troskyldige livssyn fjerntfra den moderne sivilisasjonens «forviklede Samfundsforholde». Hun lekermed fosterbroren Alf, og med årene vokser forholdet til kjærlighet. Haner imidlertid en eventyrer som havner på ville veier. Da han etter noen årvender hjem, innhentes han snart av sitt tvilsomme bekjentskap, og på jul-aften blir han overfalt og skadet stygt av «Hallingjens» (Welhaven 1990—92,4:330). Det ser ut til at det står om livet. Sara setter sin lit til den gamle skikkmed å brenne lys i kirkeruinen. Hun strever seg frem i vinterstormen, ogsom ved et under treffer hun ved ruinen et følge, hvor en lege er med. Slikreddes Alf, men han forlater den lille hjemgården enda en gang, og «Sarasidder atter alene hos de hvide Gjeder ... med sit rene, glade Hjerte og sitklare henskuende Blilc» (Welhaven 1990—92, 4:335). Innledningsvis fortelles det utførlig om kirkeruinen hvor hun søker hjelp. Den fungerer sombilde på den tradisjonelle meningssammenheng som den moderne samfiinnsutvilclingen har ødelagt. <(En Sjel, som hendes», heter det om Sara,«saa enfoldig og i Stilheden samlet, har noget Uudgrundeligt for den somhar fundet Aandsnæring, men ogsaa Selvbedøvelsens lønlige Gift, blandtVerdens Herligheder’> (Welhaven 1990—92, 4:335).

I tråd med forordet handler fortellingen riktig nok om «enkle forhold»,men Bjørnson kunne ikke se at Welhaven hadde lykkes med å «oppnå denstørste virkning» med <(de simpleste midler». Tidlig i anmeldelsen er dettydelig at han vender tommelen ned. Når han fortsetter, er det fordi han viloverbevise Welhaven en gang for alle om at han ikke egner seg som forteller: «Naar nemlig Lyrikeren A. Munch er kommen md paa Scenen og J.Welhaven staar i Novellens (eller Eventyrets?) Forgemak, saa tror jeg, mani al Venskabelighed bør varsku om, at de ikke staar paa sin rette Plads»(Bjørnson 1999, 50—51).

Dette kan være viktig nok, men man bør ta i betraktning at Bjørnsonselv forberedte sin debut som forteller. Bare en drøy uke etter anmeldelsenforelå første del av «Aanun» i Illustreret Folkeblad. Dette er dristig gjort aven ung forfatterspire: først slakte autoriteten og dernest vise hvordan detskal gjøres. Det ligner litt på det Hamsun gjorde noen tiår senere. Indirektekan anmeldelsen leses som en forstudie til egen skriving. I et slikt perspektivblir novellen et nyttig eksempel på hva som ikke duger, når det skal fortellesom norske bønder, og derfor fortjener den oppmerksomhet.

Imidlertid er det først et godt stykke ut i artikkelen at Bjørnson garinn på selve novelleteksten. Før han kommer så langt, vender han tilbake til spørsmålet om hva en dikter er. Nå videreutvilder han teorien omWelhavens mangelfulle diktertalent og forklarer fortellingens svakheter idette perspektivet. Påstanden om Welhavens uskilckethet til å dikte oppveies ved en god porsjon ros av hans talent som kritiker. Anmeldelsen heter jo«Enhver paa sin Plads», og perspektivet er det sokratiske «kjenn deg selv».Men mens Sokrates brukte muntlig dialog, bør Welhaven heller bli «kritiskveiet i en offentlig Skriftvexel» (Bjørnson 1999, 51), som Bjørnson uttrykkerdet. I et dialogisk perspektiv peker tittelens krav om selverkjennelse ogsåmot Bjørnson selv. I ettertidens lys kan vi ane et eksistensielt spørsmål omhvorvidt Bjørnson selv var skikket til å bli dikter, eller om også han burdeforbli kritiker.

Bjørnson minner om at Welhaven innledet sitt forfatterskap med kritikkog polemikk.

Man saa i hine Arbeider en sjelden kritisk Aand, altid vaagen og paafærde;man anede det og saa det i Produktets Fuldendthed, med hvilken Styrkeden havde vendt sig imod ham selv, for den nu kunde gaa saa mandhaftigtilværks mod andre. Vel var der ogsaa en Finhed i Anskuelsen, en Loftningi de udkastede Malerier, en ømhed i Følenerverne, som robede Digteren.Men hvor det refiekterende Element er san avgjort Styresmand for hineEgenskaber, der synes de at maatte arbeide for denne Kritikkens Tjeneste.

(Bjørnson 1999, 52)

Her ser vi hvordan den kritiske ånd er nært knyttet til selvkritikk. Detteer viktig for Bjørnson. For her fornemmes en mulig fare for den som selvønsker å være dikter. Selvkritikken kan bli så sterk at den forstyrrer og iverste fall lammer den dikteriske prosessen. Ellers innrømmes Welhavenet visst underordnet dikterisk talent, akkurat nok til at han kan forsynesitt kritiske forfatterskap med det lille ekstra. Ikke minst Welhavens polemikk vinner på dette. Bjørnson synes å inkludere Norges Dæniring her(Bjørnson 1999, 51).

Det skal være på grunn av en slags tomgang at kritikeren slår over idiktning: Når det verken finnes produkter til å bære den, eller fremtidshåpsom kan begeistre den, slås den tilbake til egne drømmerier. Her foregir

108 109

De! II~ Litteraturkrltikk Arntinn Åslund: Bjørnsons kritikk av Welhaven

Bjørnson liksom å unnskylde Welhaven for at han lot seg friste til å bli dikter. Omstendighetene må ta litt av skylden. Men den talentfulle kritiker børhelst ikke la seg friste på denne måten. For å begrunne dette må Bjørnson fåfrem forskjellen på en dikter og en kritiker. Den typologien han presenterer,bygger på forestillinger som er kjent fra geniestetikken, slik den ble grunnlagt på 1700-tallet og utfoldet under romantikken, men formuleringene haren intensitet som viser temaets aktualitet.

For dikteren er refleksjonen integrert i skaperakten og gjør seg spontant gjeldende som en nærmest intuitiv fornemmelse for hva som er riktig.For kritikeren er refieksjonen utvendig i forhold til skaperakten. Forholdeter ufritt:

Hos Digteren er nemlig Reflexionen optagen i den skabende Naturdrift,er indforlivet i dens Væsen som en skjult og dog evig virkende Lov. Dener virksom i Skaberagten uden at han selv føler dens Tilstedeværelse; hanhengiver sig ganske til sin Gjenstand, og ingen Magt staar imellem ham ogdenne — og dog er der en tilstede, som begrændser hans Følelse, holder detForstyrrende borte og siger: saa, og ikke annerledes~

(Bjørnson 1999, 52)

Dette blirvel en slags utopi om dikterisk inspirasjon og produksjon. Bjørnsonforetar også en vertikal gradering. Dikteren står høyere enn kritikeren:

Hos Kritikeren er endnu ikke dette høiere Stadium nnaet; Reflexionen staar endnu udenfor det digteriske Syn, skyggende og skræmmende. Det haraltid sine Mindelser, sine Hensyn, sine Advarsler, og Forholdet bliver ufrit.Dette vil ogsaa det han skaber bære Mærke af. Den anskuede Gjenstander ikke grebet med Raskhed og holdt fast med Fyrrighed; den er blot stykkevis forfulgt, retsom om en den hele Vei var gaaen rettende imellem.

(Bjørnson 1999, 52—53)

I et dikterisk perspektiv er det noe engstelig og tvungent over den kritiskebegavelsen. Den utvendige refieksjonen omtales som noe destruktivt: Dener skyggende og skremmende. Et sted i gjennomgangen forsterker han dettepoenget ved å snakke om «den kritiske Dæmon». Denne melder seg akkurat da Welhaven er i ferd med å skape litt mer liv i fremstillingen, «dette

Forsæt svinder ganske md under Behandlingen, fordi den kritiske Dæmonligesom gaar i ham og holder hans Haand tilbage, netop som den frit vildefare hen ledet af en digterisk Indskytelse» (Bjørnson 1999, 54). Langt på veihar han altså satt sin kritikk av Welhaven på formel: Han er en kritiker somforsøker å være dikter. Forklaringen har et ledd til. Det er jo ikke slik at detkritiske helt ekskluderer det dikteriske, det er bare underordnet. Kritilcerenhar del i «Skjønhedstrangen», han finner den tilfredstillet i andres verker,og han kan til en viss grad gjøre den gjeldende i egen produksjon. Men detkritiske talent bør begrense seg til arbeider som ikke krever «egne BilledersVæxt i det bevidste og ubevidste Liv» (Bjørnson 1999, 53).

Igjen viser Bjørnson til eposet som den sjangeren hvor «en kritiskAand» kan lykkes, dersom han forsøker seg som dikter. Denne formen gir«ofte Stoffet gratis, kræver Alt af en mesterlig Form, ligesom den frembyder Reflexionen og den anskuende Ro de fleste Fordele» (ibid.). Selv omWelhavens produksjon kan vise eksempler på glimrende form, fører mangelen på stofflig originalitet til at denne vil «stivne i frosne Fraser og enfast Maneer» (ibid.), og som sådan er den «aldeles ubevægelig» (Bjørnson1999, 54). Mangelen på genuint stoff fører altså i lengden til en stivnet form.Dette er et kjernepunkt i Bjørnsons kritikk av Welhaven. Det er vel ikkevanskelig å se at det etter hvert utvilder seg en viss poetisk sjargong hosWelhaven, som man gjerne kan kalle «stivnet». Man bør merke seg detteutgangspunktet når man skal vurdere Bjørnsons tidstypiske åndstypologi.Om ikke forldaringskraften er den sterkeste, gjør den det mulig å verdsetteWelhaven som kritiker samtidig som han kritiseres som dikter.

I sin kritiklchistorie skriver Arild Linneberg at Bjørnsons kritikker betegner en retorikkens retrett (Linneberg 1992, 121—129). Dette finner vi eksemplifisert i anmeldelsen av Welhaven gjennom kritikken av den poetiskefraseologien og i kravet om oppriktighet i uttrykket, men også i hans aktualisering av geniestetikken. For Bjørnson dreier det seg i utgangspunktetom litterær kvalitet. Det gjelder å forstå hvorfor et sett med tekster ikkeholder mål. Det litteratursynet han utvilder til dette bruk, innebærer enposisjonering ikke bare i forhold til Welhavens diktning, men og i forholdtil hans poetikk. Selv om man også kan finne formuleringer i Welhavenskritiske forfatterskap som ligner dem Bjørnson gjør gjeldende mot ham,er det en forskjell i synet på refieksjonens rolle i diktningen. Ingard Haugegjetter på at Welhavens «Epistel til en uerfaren Digter» (datert 1855) er

110 111

Del II: Litteraturkritikk Arnfinn Åslund: Bjørnsons kritikk av Welhaven

«et svar på Bjørnsons anmeldelse av En Nytaarsbog» (Welhaven 1990—92,2:492). Welhavens «Epistel» er en versifisert poetikk hvor han særlig vekt-legger «Tankens Arbeid» (Welhaven 1990—92, 2:390) og appellerer til en«Opfatningskreds ... der ei blot griber til en Text I for Rørelser, som netop kræve Mæle, / men og begjerer tankefuld at dvæle/ved Digtets indreSpiregrund og Væxt» (Welhaven 1990—92, 2:388). Hartvig Lassen finner(<den Welhavenske Æsthetik in nuce» (Lassen 1877, 137) i denne «Epistel»og trekker linjer til oppgjøret med Wergeland. Lassen setter Welhavens p0-etikk i sammenheng med hans diktning og bemerker at hans motvilje mot(<at nyde Fænomenet raat», som det heter i Norges Dæm ring, «maa siges atbelemre Welhavens Lyrik med en trykkende Reflexion» (Lassen 1877, 130).

For å psykologisere kan man si at hver søker den poetikk som passerens eget gemytt, ens egen måte å dikte på. Men i et historisk perspektiv måman vektlegge forbindelsen til saxntidens kulturelle situasjon. Insisteringenpå det dikteriske talent underbygger dilctningens særpreg og dermed dendifferensiering som skjer med utvfldingen av litteraturens autonomi.

Vi har sett Bjørnson snakke generelt om den stivnede form og det ubevegelige. Dette gjør han gjeldende i gjennomgangen av «En Sjel i Vildmarken”.Han insisterer på hvor stillestående den er. I stedet for å vise hvordan karakterene utvikler seg gjennom handling, blir de fortolket som personer i etbilde. Nettopp slik Welhaven ville og burde gjort om han var kritiker, sierBjørnson. Leserne av fortellingen opplyses for eksempel om at hovedpersonen Sara er from, efter langt og lenge kommer så en handling som bevis fordet vi alt vet. Bjørnson parodierer dette med et tenkt eksempel, en forfatterpresenterer i vakre vendinger en gudfryktig pike som vokser opp i kloster.Den konkrete handlingen består så i at denne gudfryktighet demonstreres ved at ((hun en Nat bad troende til Gud. Mer er der dog virkelig ikke iWelhavens Fortælling!» sier Bjørnson (Bjørnson 1999, 55). Han hevder athele fortellingen bare består av en fire-fem tablåer som Welhaven skildrerog fortoilcer på leserens vegne. Fremstillingen får et distansert preg. I stedetfor naturen, får leseren et lerret.

Men netop denne maner skal være saare betegnende for W. Han nyder

ikke Naturen, men han studerer Virkningerne af dens forskjellige Midler,staar over den med Seglas og Kritikk som over et Maleri, og alle termini

technici herfra, som «Forgrund og Baggrund», «Tone» og «Konturer» fin-

des her igjen.

(Bjørnson 1999, 55)

Bjørnson kunne forsterket sitt poeng ved å vise til Welhavens forhold tilbilledkunsten.

Egentlig er det Welhavens idealisering som angripes. Bjørnson søker livets nærvær, «jo større Virksomheden er i Digterens Nærhed» (Bjørnson1999, 53), desto bedre er det for hans verk, sier han. For Welhaven vil dette være å nyte fenomenet rått. Det blir for mye virkelighet, for tett på. Enslik kritikk kan synes lite presis, men allerede et flyktig blikk på «En Sjel iVildmarken» og Bjørnsons egen «Aanun», som han arbeidet med på dennetiden, viser at det dreier seg om litterære realiteter. Det er snakk om forskjellig grunnholdning. Slik er det en lang vei fra den idealiserte gjeterpiken Sara, som brenner lys ved kirkeruinen, og til «Stygaanun», som hovedpersonen kalles i Bjørnsons fortelling. Ved konfirmasjonen bryter Aanunsammen i en skremmende latter, som deretter blir hans viktigste kommunikasjonsmodus. Han befinner seg fjernt fra Saras fromme forsoning.

Vi har nevnt Wergeland, og han spiller nok en stor rolle for det Bjørnsonskriver om Welhaven. Når han minner om Welhaven som kritiker, minnerhan også om hans strid med Wergeland. Det er påfallende at Wergelandstilhengeren Bjørnson roser Welhaven nettopp når han er på det mest antiwergelandske. Kan det være at han vil minne Welhaven på at han selv harvært en ganske brutal kritiker? Kanskje er Bjørnsons typologi med dikterenog kritikeren også en fortsettelse av striden mellom de to. Noe av det første Welhaven skriver i striden med Wergeland, er at han i alle fall ikke hargitt seg ut for å være dikter. På grunn av sine vers i stumpefeiden ble hananklaget for at han «ville glimre med en Aandsretning, der ikke var miggiven» (Welhaven 1990—92, 3:90). Til dette svarer han at «Enhver der kjender mig, veed hvorlidet jeg har søgt at gjøre noget Digtertalent gjeldende»(Welhaven 1990—92, 3:90). Bjørnson har kanskje tenkt han skulle ta polemikeren Welhaven på ordet. Vi kan driste oss til å se dikotomien mellomdikteren og kritikeren som en figurasjon av forholdet mellom de to rivaler,slik at dikteren er Wergeland, mens kritikeren er Welhaven. Da husker viogså at dikotomien innebærer en rangering.

113

Del II: Litteraturkritikk Arnflnn Åslund: Bjømsons kritikk avWelhaven

I forordet til søndagsbilaget er Welhaven kritisk til deler av den nyere,utenlandske roman- og novellelitteratur, men han gjør visse innrømmelseroverfor den idébevegelsen som ligger til grunn for utvildingen innenfor moderne prosa. Denne bevegelsen innebærer en utvidelse både av stofftilfangog leserkrets. Avstanden mellom skjønnlitteratur og bruksprosa er blitt mindre. Han kobler dette til økonomien og utvidelsen av det litterære markedet: «Heraf har en overordentlig Bogindustri udvildet sig, og i samme Gradsom de rent æsthetiske Fordringer til Komposition, Stil og Afrunding hartabt i Anseelse, er Antallet af Arbeidere i denne Industri tiltaget» (Welhaven1990—92, 4:318). Utfordringen blir å anerkjenne sannheten i denne utviklingen, vi kunne vel kalle det dens moment av demokratisk folkeopplysning,samtidig som den begrenses, slik at den litterære kvaliteten ikke lider formye. Man fornemmer en distanse hos Welhaven når han omtaler <(Tidensoverordentlige Idebevægelse, der vil allesteds hen og udbrede, meddele sigtil Alle» (ibid.). Selv om han må innrømme den en viss legitimitet, som hanforsøker å etterkomme, betegner denne bevegelsen en trussel mot «æsthetiske Fordringer». Den synes å være den ekte diktekunsten fremmed.Welhavens distanserte omtale av tidens idébevegelse kan leses som et svarpå Bjørnsons diktum i artikkelen om En Nytaarsbog «Den store Digtersjæler produktiv, den maa tale den, tale altid og til alle» (Bjørnson 1912b, 34).

Om vi samleser forordet med Welhavens egen fortelling, blir det tydelig at han representerer et konservativt standpunkt i forhold til Bjørnson.Når han krever «Virkelighedspræg» (Welhaven 1990—92, 4:319) i fremstillingen, legger han en type idealitet i begrepet. Bjørnson svarer med å vendelignende krav mot Welhaven selv, men med en annen tolkning av begrepene: «Natur! raaber Tiden, Sandhed og Natur!» (Bjørnson 1999, 56). Meddenne fortolkning av tidens krav, og med sin tilslutning til dem, følger hanopp synspunkter fra en teaterartikkel som han skrev i desember 1855. Herheter det at «i Kunsten viser denne Tidsaandens Naturalismus sig den, atman stræber mere efter Sandhed end Skjønhed» (Bjørnson 1912b, 94). Medandre ord tar han eksplisitt partifor den samtiden som Welhaven misliker.De stillestående og distanserende tablåer formidler ikke den natur Bjørnsonetterlyser. Den «Liniepuds», som Welhaven bedriver, ((er saa aldeles modden Aand, Tiden ellers bærer i sig, at Enhver maaske endog af sig selv bliveropmærksom på Forvildelsen» (ibid.). Fortellingen er preget av en formviljesom må forstås som en streben etter å oppfylle «æsthetiske Fordringer»,

men Bjørnson lar seg ikke overbevise av Welhavens stil: «Jeg synes den ereensformig indtil Søvn» (ibid.). Welhaven og Bjørnson henviser begge tilsamtiden, men med omvendt fortegn. Mens Welhaven er dens konservativekritiker, fremstår Bjørnson som dens tolk. Motsetningen mellom de to beløper seg til en strid i modernitetens tegn.

Når Bjørnson gir dikteren primærstatus i forhold til kritikeren, er velikke det særlig originalt, men han understreker betydningen av dette påen måte som kan lede tankene hen på den situasjon han er i som vordendedikter. Knut Imerslund mener dette kan ses som en legitimeringsstrategi:

Hvis kritikeren ut fra estetiske normer med allmenn og tidløs gyldighetkan slå ned på alle avvik fra disse normene, blir det naturligvis lite romfor utvikling, nyskaping, nye former. For Bjørnson, som nettopp skullekjempe fram noe nytt, var det derfor viktig at det var dikteren som skaptenormen, ikke kritikeren.

(Imerslund 1999b, 40—4 I)

Med den vekt Imerslund her legger på det nye, blir Bjørnsons rangering entypisk moderne måte å tenke om litteratur på, med røtter i romantikkensbrudd med klassisismen. Kunstneren skaper sitt verk ut fra lover som blir tilmed verket selv. De foreligger ikke på forhånd. Det forutsettes en norm omlitterært fremskritt. Imerslunds henvisning til Bjørnsons egen situasjon erinteressant. Selv om Bjørnson ikke kunne kalle seg en dikter når han skriversin anmeldelse, har han vel hatt på følelsen at de tekster han aktet å skrive,kunne bryte med de normer som en del kritikere la til grunn, og som hankunne lese ut av Welhavens forord.

Bjørnson går radikalt til verks. Det er vel ille nok å konkludere medat Welhaven ikke er dikter, men preget av personangrep forsterkes av bemerkningen om hans kritiske demon. Imidlertid kan vi gjette på at dettelike mye gjelder Bjørnson selv og hans tvil på eget talent. Welhaven kunnehan heller ikke ramme særlig dypt. Riktig nok kunne han nok bringes til åinnse at hans fortelling neppe var blant de beste, og faktisk publiserer hanikke flere arbeider i denne sjangeren. Ved et senere tilfelle antyder han vagtat Bjørnson har rett i at hans naturskildringer kan minne om malerkunsten,men mener dette er legitimt ut fra utviklingen mellom de to kunstarter,og at det dermed ikke kan gjelde som en innvending (Welhaven 1990—92,

114 115

Del Il: Litteraturkritikk Arnflnn Åslund: Bjørnsons kritikk av Welhaven

4:574). Men på det prinsipielle plan sto nok Welhaven fast på sin egen poetikk, som ikke anerkjente det strenge skillet Bjørnson etablerte mellomdikter og kritiker.

Kanskje var det heller Bjørnson som satte opp et begrepsfengsel for segselv? Han var på spranget til å prøve seg. Men var han virkelig dikter? Hanhadde gjort noen forsøk som ikke helt slo til. Kanskje dugde han bare somjournalist og kritiker? I flere av Bjørnsons tekster fra disse årene tematiseres det problematiske ved diktereksistensen i mer eller mindre omskrevetform. I det nevnte brevet til Botten-Hansen kommer han inn på fortellingen «lhrond». Det blir nærliggende å oppfatte den som et svar på (<EnSjel i Vildmarken», han får frem det mangelfulle ved de «enkle forhold’>,og i denne sammenheng er det viktig hvordan den problematiserer det åvære kunstner. Vi har nevnt «Aanun» som er en misforstått bygdekunster.Aanuns mesterskap viser seg også i diktning. Snart kommer «En munter Mand» som er første versjon av visedikteren Arne Kampens historie.Artikkelen om Welhaven, «Enhver paa sin Plads», er en søstertekst til dissefortellingene. Samtidig som dette blir en personlig problemstilling for denferske forfatter, henger det også sammen med det problematiske og uavklarte ved litteraturens stilling. Alt lenge hadde den idealistiske filosofiensgrunnleggelse av det estetiske feltets autonomi vært kjent i Norge. Men detvar først på 1850-tallet at det materielle grunnlaget var tilstrekkelig utviklettil at man kunne ane muligheten for en selvstendig forfatterprofesjon. Dettetiåret betegner derfor en avgjørende periode i utviklingen av litteraturensautonomi. Når Bjørnson krever «enhver på sin plass», betyr det at han skjer-per kravet til differensiering. Diktningen kunne ikke inngå i udifferensiertsymbiose med annen skrivende virksomhet. Den skulle ikke være en hobbyfor de dannede — som en av mange muligheter for utfoldelse av et allsidigkultivert talent. Når Bjørnson aktualiserer tankene om det dikteriske talent,viser han at han er på høyde med situasjonen. Diktning og kritikk er beggeprofesjonelle aktiviteter med forskjellige krav til sine utøvere.

Denne differensieringen slår tilbake på Bjørnson selv og lar oss ane enkrise i hans identitet som skriftprodusent. Dersom Bjørnson har rett i sinkritikk, så har han rett i kraft av å være kritiker. Det betyr at han har etkritisk talent som i følge ham selv ikke kan konverteres til dikterisk talent.Samtidig sitter han og dikter en ny fortelling. Talende er anekdoten somPer Amdam gjengir om Ibsen som roser Bjørnsons artikler om Gildet på

Solhaug: «Nu har vi da endelig faat en Kritiker», hvorpå Bjørnson utbryter:«Ja, men jeg vil ikke være Kritiker!» (Amdam 1993, 131). Bjørnson omtalergjerne journalistikken som en forbannelse han må flykte fra. I en begeistretstund under studentferden sommeren 1856 ga han seg selv et løfte: «naarjeg kom hjem, vilde jeg hive alle Aviser over bord og atter prøve, om jegikke var Digter» (Bjørnson 1912b, 139). Han dro til København for å slippeunna avisene, vi kunne like gjerne si at han flykter fra kritikeren Bjørnsonfor å finne dikteren. Den noe opprømte tonen i brevet til Botten-Hansentyder på at han i alle fall i skrivesituasjonen opplevde at han hadde lykkesi dette. «Saa ved du altså, at jeg er bleven Digter hernede,» skriver han tilAnna Cathrine Spindler i januar 1857. Hun Par også en morsom utlegningav skillet mellom diktning og kritikk:

Men enten er jeg Kritiker og lever forat sige Folk Sandheden, d.v.s. leverforat gjøre mig Uvenner med dem, eller jeg er Forfatter og lever af at gjøremig Go’venner med dem. Det gaar ikke an at blande de to Ting sammen,trods al den Lyst min stridbare Natur har dertil. Nu trænger jeg andethvert Menneske hernede og deroppe, dvs. andet hvert Menneske, somder er noget ved. Nu er jeg i den beklagelige Nødvendighed at tie stille.Ogsaa en anden Grund har jeg. Som Forfatter gjælder det at lade sin egentlige Mening om Kunst og deslige Ting skinne frem af Arbejdet selv, detgjelder at lade Andre som da faar Kritikens Rolle, nøjsommelig pille denud deraf. Jeg bør ikke lade den gaa splitternøgen ved Siden af og vise sig i

sin oprindelige Skikkelse, «det sølle Skrog».(Bjørnson 1970,2—3)

Welhavens fortelling blir en anledning til å formulere problemet på en måtesom gjør det mulig å komme videre. Samtidig som det er noe tvangsnevrotisk over den essensialismen Bjørnson prediker, er det samtidig noe betryggende ved den. Dersom man først kan overbevise seg om at man er dikter, såer det ens natur, det kan ikke trues av tilfeldighetenes spill. Man har en metafysisk garanti. Likevel tyder vel en slik besvergelse på en grunnleggende tvil— noe man finner bekreftet opp gjennom Bjørnsons forfatterskap. Imidlertidblir han faktisk dikter. Mens Welhavens forståelse av forholdet mellom diktning og tenkning beskytter ham mot Bjørnsons strenge dikotomi mellomdiktning og kritikk, så frigjør Bjørnson seg rett og slett i kraft av sin egen

116 117

Del II: Litteraturkritlkk Arnhnn Åslund: Bjørnsons kritikk av Welbaven

skrivepraksis. Slik bekrefter han et poeng i sin definisjon av dikteren, han erfri i sin skapen. Hans egen skrift er det som leder ham på tvers av alle prinsipielle motsigelser vedrørende arten av hans talent.

Vi skal ikke underkjenne den anerkjennelsen som tross alt ligger iBjørnsons kritikk, ikke bare som taler og kritiker, men også som episk dikter har Welhaven nådd store høyder. Vi husker rosen av «Dyre Vaa» i brevettil Botten-Hansen. Bjørnsons forhold til Welhaven avsluttes ikke med hanskritiske artilder på 1850-tallet. Som en positiv motpol til ungdomskritikkene finner vi hans kjente hyldningsdikt fra 1868 (<(De norske studentershilsen til Professor Welhaven’>). Om man skulle ta opp forholdet i full bredde, måtte man gå grundig inn på Bjørnsons lyrikk. All Wergeland-dyrkningtil tross, Bjørnson studerte også Welhaven når han skulle lære seg lyrikkensfag. Noe slikt har ikke vært mitt anliggende i denne omgang, og selv om enslik undersøkelse ville gi et mer ut~’llende og nyansert bilde, står det fast atmotsetningen på 1850-tallet er både reell og betydningsfull.

Litteratur

Imerslund, Knut. 1999b. «~.. fordi jeg sommetider fik slig fortvivletFingerklø .i Om Bjørnstjerne Bjørnsons litterære artikler». IImerslund 1999a.

Lassen, Hartvig. 1870. Avhandlinger til Literaturhistorien. Christiania: P. T.Mallings Boghandel.

Linneberg, Arild. 1992. Norsk litteraturkritikks historie. 1770—1 940. Bd. 2:1848—1870. Oslo: Gyldendal.

Løchen, Arne. 1900. IS. Welhaven :11v og skrifter. Kristiania: Aschehoug.

Seip, Anne-Lise. 2008. Demringstid : Johan Sebastian Welhaven ognasjonen. Oslo: Aschehoug.

Welhaven, Johan Sebastian. 1990—92. Samlede verker. 5 bd. Utgittmed innledning og kommentarer av Ingard Hauge. Oslo:lJniversitetsforlaget.

Amdam, Per. 1993. Bjørnstjerne Bjørnson : Kunstneren ogsamfunnsmennesket, 1832—1880. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Asbjørnsen, Peter Chrstian et al. 1854. En Nytaarsbog. Christiania. Trykthos Werner & Comp. Digitalutgave www.nb.no

Bjørnson, Bjørnstjerne. 1854. «En Nytaarsbog’>. Morgenbladet 15. januar1854. Det digitale avisbibliotek www.nb.no

—— 1856. «Enhver paa sin Plads». Morgenbladet 3. mars 1856. Det digitaleavisbibliotek www.nb.no

—— 1912a. Gro-Tid. Bd. 1. Kristiania: Gyldendalske Boghandel NordiskForlag.

—— 1912b. Artikler og taler. Bd. 1. Kristiania: Gyldendalske BoghandelNordisk Forlag.

—— 1970. Bjørnstjerne Bjørnsons brevveksling med danske, 1854—1874. Bd.1, København og Oslo: Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag ogGyldendal Norsk Forlag.

Bjørnson, Bjørnstjerne. 1999. «Enhver paa sin Plads». I Imerslund 1999a,49—58, (opptrykk av Bjørnson 1856).

Imerslund, Knut, red. 1999a. Bjørnson-årbok. Bd. 2 Fred er ei det beste.Aulestad: Aulestad forlag

118