Trykket i Acta Masonica Scandinavica 17. København/Uppsala & Oslo 2014; 294-321. Denne versjonen er korrigert/utvidet januar 2016.

Frimureriske høygrader – myter og fakta

Leif Endre Grutle

Vi vet ikke sikkert når, hvor, hvordan og hvorfor frimureriet oppsto, på tross av store anstrengelser for å finne svar på disse spørsmålene. Denne usikkerheten gjelder også spørsmål om ritualer, spesielt i tiden før de første storlogene ble dannet. Så langt har kildene vært for sprikende og ufullstendige til at noen av de mange teoriene om frimureriets opprinnelige form har kunnet bevises fullt ut. Mye peker imidlertid i retning av at ulike ritualelementer ble utviklet parallelt i henholdsvis England, Skottland, og kanskje også Irland, og at man i alle fall de to førstnevnte stedene hadde et todelt gradssystem på begynnelsen av 1700-tallet.1 Det fantes imidlertid et ritualmangfold regionalt, men rundt 1725 hadde det utviklet seg et tregradssystem i London som ble så dominerende at andre tradisjoner ble skjøvet til side.2

Fantasifull forskning

Tredjegraden kan dermed sies å være det organiserte frimureriets første høygrad3, men den skulle langt fra bli den siste, noe mangfoldet innen dagens frimureri er et synlig uttrykk for. Utarbeidelsen av nye frimurerseremonier har krevd kreativitet og evne til å lage troverdige legender, men ofte kan man mistenke at livlig fantasi også var til stede hos dem som i ettertid har prøvd å beskrive slike rituelle utviklingsprosesser. Det følgende sitatet illustrerer noen av utfordringene dette gir dagens historikere:

[…] historians can be very keen on writing papers and books with little more

material than what they borrow from the printed works of their predecessors, which they then dilute with comments of their own. Thanks to the use of this homoeopathic

technique, legends turn into trustworthy facts through the magic effect of

repetition.4

1 En kortfattet oppsummering av kilder og hypoteser finnes i Snoek, J. A. M.: ”The earliest development of masonic degrees and rituals: Hamill versus Stevenson”, i: Scanlan, Matthew (red.): The Social Impact of Freemasonry on the Moderen Western World (The Canonbury Papers vol. 1). London 2002; 1-19), jfr. Hamill, John: The Craft. A History of English Freemasonry. London 1986; 11-40 og Stevenson, David: The Origins of

Freemasonry. Cambridge 1988; 125-233. 2 Bernheim, Alain: ”Did Early ”High” or Écossais Degrees Originate in France?”, i: Heredom vol. 5. Washington D.C. 1996; 87-96 og Bettag, Klaus / Snoek, Jan A. M.: Quellen der Eckleff’scen Andreas-Acten. Flensburg 2012; 123-124. 3 Begrepet ”høygrader” og lignende vil i fortsettelsen bli benyttet om frimurergrader som for opptagelse forutsetter at man først har blitt Mester ved å gjennomgå de tre første gradene i en ordinær loge. Begrepet er kontroversielt, og det vil fra flere hold bli hevdet at det ikke finnes noen høyere grad enn den grunnleggende mestergraden. ”Tilleggsgrader”, ”sidegrader” og lignende blir i slike tilfeller foreslått som alternative begreper, men denne artikkelen vil altså ikke følge en slik praksis. Se for eksempel Hamill 1986; 115-116. 4 Bernheim, Alain: ”Notes on Early Freemasonry in Bordeaux (1732-1769)”, i: Ars Quatuor Coronatorum

vol. 101. London 1988; 130.

Denne kraftsalven kommer fra Alain Bernheim, en frimurerhistoriker som gjennom de siste tiårene har lagt ned mye arbeid i å avdekke tilfeller der udokumenterte påstander har blitt opphøyd til etablerte ”sannheter” gjennom nye forskeres ukritiske repetering. Et av områdene som i særlig grad har blitt utsatt for slik fantasifull forskning, er dannelsen av nye grader i løpet av det moderne frimureriets første tid.

I denne artikkelen skal vi derfor se nærmere på en del påstander knyttet til den generelle utviklingen av ritualer som går utover frimureriets tre grunnleggende grader. Gjennom å gjøre bruk av nyoppdaget kildemateriale og senere tids forskning, vil man kanskje kunne oppdage nyanser og nye sider ved det som lenge har vært etablerte sannheter, og se andre måter å forstå historiske hendelser. Etter den generelle gjennomgangen vil artikkelen spesielt ta for seg tilblivelsen av frimurergrader med motiv hentet fra korsfarertidens tempelridderorden, da dette kanskje er et av de mest myteomspunne områdene innen den frimureriske historieforskningen.

Skottegradene – de første høygradene

I to tidlige engelske lister beskrives logen som møttes på Devils Tavern i London i 1733 og 1734 som henholdsvis ”a Scotch Masons’ Lodge” og ”Scott’s Masons Lodge”. Videre har man originale protokoller som viser at ti brødre ble gjort til ”Scots Mastr Masons” på et logemøte i Bath i 1735, og noe tilsvarende er dokumentert i London og Bristol i 1740. Protokollene forteller at man måtte ha den ”engelske” mestergraden (tredje grad) for å få skottegraden, og at tre embetsmenn deltok i opptagelsen. Videre må man anta at graden må ha hatt beskjedent innhold og omfang; både på grunn av lav pris og at man kunne tildele den til mange samtidig.5 Likevel antydes det at Scots Masters etter hvert fikk en privilegert posisjon, både innen de ordinære logene, og innen frimureriet generelt.6

De første kildene som forteller om høyere grader hører vi altså om i England, men innen få år finner vi tilsvarende på kontinentet. Det første kjente tilfellet er fra Berlin, der seks frimurere fra logen Aux Trois Globes opprettet skottelogen De l’Union 30. november 1742. Logens første leder, Jacopo Fabris, hadde blitt opptatt i logen Union i London7, og da denne logen delte møtelokaler med den tidligere omtalte skottelogen på Devils Tavern, er det rimelig å anta at det var Fabris som brakte denne høyere graden til Berlin og de tyske statene.8 O logens protokoll for året etter ser vi en spennende utvikling. Denne viser at under møtet på Andreasdagen 1743, slo 12 av medlemmene hverandre til riddere av ”den skotske orden”. Dette ser ikke ut til å ha vært en egen grad med ritualinnhold utover selve tildelingen av sverdslag og en prydelse, og det er usikkert om praksisen har blitt videreført i de mange skottelogene som ble opprettet med utgangspunkt i De l’Union i årene som fulgte9. Vi vet heller ikke hvor brødrene i Berlin

5 Ward, Eric: ”Early Masters’ Lodges and their Relation to Degrees”; i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 75. London 1962; 156 og Bernheim 1996; 97-100. 6 Cryer, Neville Barker: ”A Fresh Look at the Harodim”; i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 91. London 1979 123. 7 Bugge, K. L.: Det danske frimureries historie indtil aar 1765. København 1910; 47. 8 Bettag / Snoek 2012; 130. 9 Leipzig 1743, Hamburg 1744, Frankfurt, Jena og Erfurt 1745, København 1747 og Altenburg 1751. Frederik Dahl, som stod bak det første forsøket på å opprette skotteloge i København, var gjort til

fikk impulsene til dette fra, men dette viser at ideen om å knytte frimureri og ridderskap sammen eksisterte så tidlig som 1743, og vi skal senere se hvordan dette utviklet seg videre.10

Det var lenge en rådende oppfatning blant frimurerhistorikere at høyere grader innen frimureriet oppsto i Frankrike, men først i 1743 kjenner vi til at slike grader er omtalt i et fransk dokument. I desember dette året var den franske storlogen samlet i Paris i anledning stormesterens død, og valgte da Louis de Bourbon-Condé, greve av Clermont, til ny leder. I siste paragraf i de generelle vedtektene for storlogen som ble fastsatt samme dag, blir det vist til at noen brødre kort tid før hadde presentert seg som skotske mestre (mâitres Eccossois), og krevd privilegier på grunnlag av dette. Det går ikke tydelig frem av teksten om mâitres Eccossois er en egen grad, eller om det er en verdighet oppnådd på annen måte, men storlogen tok uansett avstand fra at disse brødrene skulle ha noen fortrinn i logene.11

Carl Fredrik Scheffer

Det finnes andre hentydninger til tidlige høygrader i Frankrike, og en av disse kan ha særlig interesse for skandinaviske lesere. Den er knyttet til Carl Fredrik Scheffer (1715-1786) som i 1737 mottok fullmakt til å opprette loger av den franske stormester Charles

Radclyffe. Dokumentene som Scheffer brakte hjem til Sverige utgjør i dag et svært verdifullt historisk kildemateriale, men Scheffer har også blitt knyttet til tidlige skottegrader. Så langt jeg kjenner til er Thulstrup i 1892 den første som omtaler dette:

[…] den 10 september 1737, opptogs friherre Carl Fredrik Scheffer til frimurare uti

Prins Clermonts loge i Paris, der han senermera erhöll såväl de öfriga S:t Johannes-

som de skotska graderna.12

Tre år senere suppleres disse opplysningene i Handbok för frimurare. Underlig nok står ikke det følgende under Scheffers eget oppslag, men under oppslaget ”Clermonts (Prins) loge”, der vi blant annet kan lese:

Uti denna i Paris arbetande loge, som uttdelade såväl de 3 första som ävfen de skotska graderna, inntogs några av de första svenska frimurare. Bland dessa kan

nämnas friherre Carl Fredrik Scheffer (sedermera grefve ock riksråd) hvilken den 10

Chevalier de St. André i Hamburg 2. oktober 1747. Han kan dermed ha videreført denne praksisen i sin egen loge. Bugge 1910; 319-321. 10 Mollier, Pierre: ”L’Ordre Éccossais” à Berlin de 1742 à 1751”, i: Renaissance Traditionelle 131-132. Clichy 2002; 217-227. Ritualet for skottegraden i Berlin ble nylig oppdaget, kfr. Noël, Pierre: ”Le plus ancien rituel connu de Maître Ecossais? Le rituel de la Loge écossaise L’Union dans les années 1740”, i: Renaissance Traditionnelle nr. 170-171. Clichy 2013. 11 Bernheim 1996; 101-102 kfr. Bernheim 1988; 130. Andre eksempler på tilleggsgrader har vi fra 1738 i Lisboa. Da var den irske frimureren Hugo O’Kelly leder for en loge i byen. Dette året sendte paven for første gang ut en bulle mot frimureriet, og i forbindelse med dette ble O’Kelly avhørt av inkvisisjonen. Han fortalte da om de tre ”klassene” som frimurerne var inndelt i, men kunne videre fortelte om ytterligere to grupper som han kalte ”Excellent mason” og ”Grand Mason”. Bernheim 1996; 96. Cryer 1979 antyder at ”Excellent Mason” kan være et annet navn på ”Scots Master”, og særlig etter det skotske opprøret i 1745 ble det nødvendig å endre navnet. 12 [Thulstrup, C. L. H.]: Antecningar til svenska frimureriets historia. Stockholm 1892; 11. Kilden for dette ser ut til å være et notat i matrikkelen for den svenske logen S.t Jean Auxilliare, utarbeidet i 1758, jfr. Berg, Lars Otto: ”En tulpan ympad på en tistel. Vem var Chevalier Andrew Michael Ramsay?”, i: Acta Masonica

Scandinavica 11. København, Uppsala & Oslo 2008; 156.

september 1737 antogs til frimurare i nämnda loge, dar han den 6 augusti i 1739

ävfen erhöll de skotska graderna.13

Svært lite av denne informasjonen medfører riktighet, men likevel har disse påstandene om Scheffer ukritisk blitt gjentatt i historiske fremstillinger helt opp til vår tid.14 ”Prins Clermont” sikter til greven av Clermont som ble valgt til fransk stormester i 1743, selv om korrekte titler enten er Prince Louis de Bourbon, eller Comte de Clermont15. Greven var utvilsomt frimurer, men det er ikke kjent når og hvor han ble innviet, og det finnes heller ikke spor av at han skal ha ledet noen loge i Paris i 1737. Tvert i mot har det lenge vært kjent at Scheffer ble opptatt i logen som gjerne kalles Coustos-Villeroy. Logen ble etter alt å dømme opprettet av den sveitsisk-engelske John Coustos 18. desember 1736, og han var også logens leder frem til hertug Villeroy sluttet seg til logen i 17. februar 1737, og da overtok ledervervet.

Logen møttes i Ville de Tonnere i Paris, og koblingen til greven av Clermont kan kanskje finnes her. Flere skandinaviske kilder omtaler nemlig greven som Clermont-Tonnere, og selv om dette er navnet på en fransk adelsslekt er det ikke kjent at ”vår” greve noen gang brukte denne tittelen. Misforståelsen og sammenfall av navnet ”Tonnere” kan imidlertid ha ført til en forhastet kobling mellom greven og logen, men selv opptrer han hverken i medlemsliste eller protokoll for Coustos-Villeroy. Det gjør derimot Scheffer, men selv om det går frem at han ble opptatt i 1737, så skjedde ikke dette 10. september som Thulstrup m.fl. hevder. Derimot viser medlemslisten at han ble innviet 9. mai, fikk andre grad 14. mai, og ble mester 24. mai.16 I selve protokollen blir det imidlertid oppgitt at han fikk begge de to første gradene 14. mai, og mestergraden 21. mai. Sannsynligvis er det siste riktig.17

Når det gjelder påstanden om opptagelse i skottegrad(er) 6. august 1739, så kom Scheffer tilbake til Paris 29. juli dette året (og ble til 1741). Vi kan dermed ikke helt utelukke slik oppdagelse denne datoen, selv om det er vanskelig å tro at dette kan ha skjedd så raskt etter ankomsten18. Når de andre opplysninger som presenteres sammen med påstanden dessuten i stor grad er ukorrekte, og øvrige kilder peker mot at skottegrader ikke kom til Paris før nærmere 1743, er det rimelig å konkludere med at Carl Fredrik Scheffer først ble opptatt i skottegrader på et senere tidspunkt.

13 Handbok för frimurare. Första bandet A-I. Stockholm 1895; 298. Oppføringen er også beholdt i den reviderte og forkortede utgaven Vägledning för frimurare. Stockholm 1906; 79. 14 Se for eksempel Svensson, Sven: ”Den Svenska Riten grundas”, i; Hertig Carl och det svenska frimureriet. Uppsala 2010; 45, Tuckett, J. E. S.: ”The Origin of Additional Degrees”, i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 32. London 1919; 7, S:t Andreas frimureriet i Sverige 200 år. Stockholm 1956; 35, og Reimer, J. M.: ”How Did Christian Masonry Get To Sweden?”, i; Ars Quatuor Coronatorum vol. 115. London 2002; 253. De to siste forteller at skottegraden Scheffer mottok het ”St. Andreas Mester av Tistelen”, men uten å oppgi kilde, og sannsynligvis finnes ikke slik dokumentasjon, jfr. Bernheim, Alain: ”Jacob’s and other Ladders in Masonic Iconography” i; Ars Quatuor Coronatorum vol. 103. London 1991; 242. 15 Jackson, A. C. F.: Rose Croix. The History of the Ancient and Accepted Rite for England and Wales. London 1980; 96. 16 McLeod, Wallace: ”John Coustos: His Lodges and his Book”, i; Ars Quatuor Coronatorum vol. 92. London 1979; 116-118, jfr. de Robelin, Roger: ”Johannesfrimureriet i Sverige under 1700-talet”, i; Kultaa ja

taivaansinistä/I guld och himmelsblått. Turku/Åbo 1992; 40. 17 Beaurepaire, Pierre-Yves: L’Autre et le Frère. Paris 1998; 292. 18 ”Carl Fredrik Scheffer”, i: Svenskt biografiskt lexikon: http://sok.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=6374, besøkt 16.03.14.

Ecossisme-bevegelsen videre

Vi står dermed igjen med året 1743 som første gang høyere grader omtales i franske kilder. I vår sammenheng er dette interessant ved at når den første franske hentydningen til høyere grader dateres ti år senere enn den tilsvarende engelske, samt at dette i Frankrike omtales som et nytt fenomen, så er det vanskelig å fastholde teorien om at frimureriets tilleggsgrader først oppstod i Frankrike. Når tanken om nyere grader først var innført tok det imidlertid ikke lang tid før de franske brødrene begynte å videreutvikle konseptet. I logen St. Jean de Jérusalem i Paris kjente man i 1745 til minst fire grader i tillegg til de tre grunnleggende, og logens lover stadfestet utvidede rettigheter for ”de skotske”, som var måten man omtalte brødrene i den høyeste graden. Den før omtalte greven av Clermont var medlem av denne logen, så det er mulig det er her Scheffer fikk sine skottegrader mens han oppholdt seg i Paris i årene 1743-1751.19

I papirene fra St. Jean de Jérusalem ser vi starten på en fransk ”ecossisme-bevegelse”, altså frimureri hvor man gjennom utvikling av nye grader utvidet legendestoffet fra tredje grad. Det vi har av relevante dokumenter tyder på at en Loge d’Elus parfaits i Bordeaux har blitt førende i dette arbeidet. Dette forklarer at en viss De Boulard, sannsynligvis leder for en tilsvarende skotteloge i Paris, 16. mai 1750 skriver et brev til høygradsbrødrene i Bordeaux for å fortelle om en ny grad han har fått kjennskap til i byen. Han understreker at etter hans mening går veien til skottegraden (Elu Parfait) gjennom ni foregående grader, og først deretter er man kvalifisert for den nye graden som De Boulard kaller Chevalier de l’Orient, eller Ridder av Østen.20

Det vi har av tilgjengelig dokumentasjon tegner dermed et bilde av at ideen om nye trinn over de tre grunnleggende frimurergradene oppstod i England på 1730-tallet. I løpet av 1740-tallet kommer fenomenet til kontinentet og videreutvikles der. Det oppstår her en praksis for å arbeide i høyere grader i egne, separate loger, de nye gradene som utvikles organiseres i serier med fast rekkefølge, og mot slutten av perioden introduseres ridderelementer i noen av høygradene.

Det vil bli for omfattende å forfølge alle slike tidlige høygrader gjennom historien, og vise hvor legendestoff og andre ritualelementer fra disse kan gjenfinnes i grader og systemer som praktiseres i vår tid. Frimureriet innen den angloamerikanske sfære har kanskje utviklet og tatt vare på størst variasjon når det gjelder slike grader. På de britiske øyer er dette organisert i en rekke selvstendige organisasjoner som tilbyr ulike grader ”beyond the Craft”, mens man i USA kan finne igjen mange av disse gradene organisert i to løp; Ancient and Accepted (Scottish) Rite og York Rite.21

19 Désaguliers, Rene / Dachez, Roger: ”Chinese Thought and Freemasonry in the 18th Century. The Degree of irish Master, Provost and Judge”, i: Heredom vol. 3. Washington D.C. 1994; 19-21 og Jackson 1980; 35-37. Se for øvrig Bernheim, Alain: ”That ’Strict Observance’ Paper”; i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 110. London 1998; 195-196, for fyldig oversikt over kjente tilfeller av ulike høyere grader i løpet av 1700-tallet. 20 Bernheim 1988; 79-87. En frimurersammenslutning som kan knyttes til en grad med et slikt navn er kjent fra Paris i april 1748. Bernheim, Alain / de Hoyos, Arturo: ”Introduction to the Rituals of the Rite of Strict Observance”, i; Heredom vol. 14. Washington D.C. 2006; 49. Se også Prinsen, Gerry / Guerillot, Claude: ”An Introduction to the Sharp Dokuments”, i; Ars Quatuor Coronatorum vol. 107. London 1994; 155-178. 21 For gjennomgang av gradssystemer og internasjonal organisering, se for eksempel Jackson, Keith B.: Beyond the Craft. London 1994, MacNulty, W. Kirk: Frimureri. Historie, ritualer og mysterier. Oslo 2006, Cryer, Revd Neville Barker: Delving Further Beyond the Craft. Hersham 2009, og de Hoyos, Arthuro: The

Scottish Rite Ritual Monitor and Guide. Washington D.C. 2008. En oversikt som plasserer historisk

Som lovet skal vi imidlertid se nærmere på videreutviklingen av riddergradene, men før vi kommer så langt må vi imidlertid stanse opp ved en mann som mange mener spilte en avgjørende rolle for utviklingen av høygradsfrimureriet.

Chevalier Ramsay og talene hans

Dersom man prøver å sette seg inn i tidlig europeisk frimureri, og da særlig utviklingen av høygrader generelt, og ridderfrimureri spesielt, vil man ganske snart støte på navnet Andrew Michael Ramsay. Dette er ikke stedet for en fullstendig oversikt over Ramsays livsløp, og for interesserte finnes det utførlige biografier flere steder22. Noen momenter fra livet hans må imidlertid nevnes. Ramsay kom fra Ayrshire i Skottland, og på tross av beskjeden familiebakgrunn fullførte han universitetsutdannelse i Edinburgh. Han fikk sin første post som huslærer i en adelsfamilie i 1708, og slike stillinger skulle i hovedsak bli levebrødet hans resten av livet. Rundt 1710 forlot han hjemlandet, kom via Nederland til Frankrike, og endte opp i Paris hvor han med få opphold ble boende frem til han døde i 1743.

Få måneder etter at han kom til Frankrike konverterte han til katolisismen, og fra 1717 til 1722 var han igjen i tjeneste som huslærer, denne gangen i Paris. Arbeidsgiveren hans var en av den franske regentens nærmeste rådgivere, og det er grunn til å anta at denne har vært medvirkende til at Ramsay 20. mai 1723 ble slått til ridder av L’ordre de Saint-Lazare de Jérusalem, og dermed fikk rett til å sette tittelen chevalier foran navnet sitt23. Ramsay aspirerte imidlertid høyere, og etter at han i Paris hadde kommet i kontakt med høytstående jakobitter24 i eksil, gav han ved flere anledninger uttrykk for lojalitet mot

legendemateriale fra en rekke frimurergrader kronologisk, finnes i Neville, Mike: Sacred Secrets.

Freemasonry, the Bible and the Christian Faith. Glouchestershire 2012; 14-16. Neville tar utgangspunkt i 27 grader med en vis utbredelse i England og viser at gammeltestamentlig tid er bakteppe for 17 av disse, 3 plasseres i nytestamentlig tid, 4 til de første kristne århundrene, mens de resterende 3 er lagt til korstogstiden. For å gjøre bildet fullstendig bør det imidlertid også nevnes at Northern Masonic Jursidiction av Ancient and Accepted Scottish Rite i USA har tradisjon for regelmessig revidering og oppdatering av sine ritualer, og at dette har ført til introduksjon av legendestoff lagt til nyere tid. Blant annet brukes hendelser fra borgerkrigen og annen senere amerikansk historie, og lengst går man i den 23. graden, som nå er basert på en episode under andre verdenskrig. Se Trexler, C. DeForrest: ”The Degree Rituals of the Northern Masonic Jurisdiction”, i; Heredom vol. 17. Washington D.C. 2009; 159-220. 22 For eksempel Berg 2008, Batham, C. N.: ”Chevalier Ramsay. A New Appreciation”, i: Ars Quatuor

Coronatorum vol. 81. London 1968, og Kahler, Lisa: ”Andrew Michael Ramsay and his Masonic Oration”, i: Heredom vol. 1. Washington D.C. 1992. 23 Bernheim, Alain: ”Ramsay and his Discours revisited”, i: Acta Macionica, vol. 14. Brussel 2004. Artikkelen ble senere utvidet og utgitt i bokform på fransk: Bernheim, Alain: Ramsay et ses deux discours. Paris 2011. Ordo Militaris et Hospitalis Sancti Lazari Hierosolymitani var en av korstogtidens ridderordener, stiftet med omsorg for spedalske som hovedoppgave. Ordenen hadde få ressurser, og var i ferd med å gå i oppløsning etter korsfarernes endelige nederlag i det hellige land i 1291. Kong Filip av Frankrike tok imidlertid ordenen under sin beskyttelse i 1308, ironisk nok året etter at han satte i gang forfølgelsene av Tempelridderordenen. På Ramsays tid var dermed Lazarusordenen en kongelig fransk orden, som dessuten hadde apostolisk autorisasjon fra paven. 24 Da dronning Elisabeth I av huset Tudor døde barnløs i 1603 etter over 40 år på den engelske tronen, lå veien til kongsmakt i England åpen for den skotske kongen James VI. Han var direkte etterkommer fra Henry VII, var protestant, og hadde formelt vært engelsk tronarving helt siden 1567. Han ble dermed som James I den første konge over Storbritannia, og grunnla huset Stuart. Stuartene skulle imidlertid bare ha betinget suksess i England. Da James I døde i 1625 ble hans sønn kronet som Charles I. Charles la seg raskt ut med parlamentet, og den tilspissede situasjonen førte til borgerkrig i 1642. Uroen endte med at Charles ble henrettet i 1647. Parlamentet styrte deretter uten konge en periode, men etter Lord Protector Oliver

tronpretendenten James Edward Stuart (James III) som Storbritannias rettmessige konge. Det er uklart om Ramsay var en overbevist tilhenger av Stuart-saken, eller om han bare fant det opportunt å utnytte omstendighetene, men James Edward ser ut til å ha hatt høye tanker om ham. Fire dager etter den franske ordenstildelingen mottok dermed Ramsay bekreftelse fra tronpretendenten på at han var av adelig skotsk familie, og i 1724 ble han kalt til Stuartenes hoff i Roma for undervise James Edwards sønn, Charles Edvard, som da var omkring fire år. Dette var ikke vellykket, og Ramsay reiste tilbake til Paris innen få måneder. Han opprettholdt likevel kontakten med det jakobittiske miljøet, og i 1735 opphøyde James Edward ham til skotsk baronet. Ramsay fikk dessuten tilbringe sitt siste leveår på Saint-Germain-en-Laye, stuartenes slott ved Paris.

I 1727 utga Ramsay romanen Les Voyages de Cyrus, som ble en stor suksess. I midten av 1729 reiste han til England i forbindelse med utgivelsen av denne boken på engelsk, og ble i landet omkring et år. I løpet av denne tiden ble han både kreert til doktor i jus ved Oxford, og 11. desember 1729 ble han innvalgt som Fellow i The Royal Society. I begynnelsen av mars 1730 ble han også opptatt til frimurer. Dette skjedde i Horn Lodge, Londons kanskje mest prestisjefylte loge, hvor blant andre Desaguliers og andre sentrale personer innen The Royal Society var medlemmer.25

Etter at Ramsay kom tilbake til Paris har vi bare indirekte kjennskap til aktiviteten hans som frimurer. På biblioteket i den lille franske byen Epernay er det bevart et håndskrevet manuskript med overskriften 1736 Discours de M Le Cher de Ramsay

Cromwells død, ble Charles Is sønn i 1660 invitert til å innta tronen som Charles II. Da Charles døde i 1685 uten legitime arvinger, gikk kronen videre til hans bror. Dette var katolikken James II, og han satte i gang en prosess for å gjenopprette katolisismens plass i landet. Dette var lite populært, og tre år senere ble han tvunget i landflyktighet. Hans protestantiske døtre Mary og Anne regjerte deretter frem til 1714 da Georg I overtok som den første britiske konge av huset Hannover. James II hevdet imidlertid hele livet at han var den rettmessige kongen, og da han døde i 1701 overtok hans sønn James Edward (”the Old Prestender”) dette kravet som James III. Stuartene og deres tilhengere benevnes ofte jakobitter, og hadde politisk og økonomisk støtte fra Vatikanet, Frankrike, og andre katolske stater i Europa. Stuartene hadde også mange tilhengere i Skottland, og i 1715 samlet jarlen av Mar klanene til et opprør til støtte for Stuartene, men oppstanden var alt slått ned før James Edward selv kom frem for å delta. Dette førte til at en rekke skotske og engelske adelsmenn også havnet i landflyktighet, og det var etter 1715 jakobittiske miljøer flere steder på kontinentet. Det viktigste tyngdepunktet var rundt James Edwards hoff i Roma, men også Paris var et viktig jakobittisk sentrum. Mye av den tidligst registrerte frimureraktiviteten i Italia og Frankrike ser ut til å ha oppstått blant jakobitter i eksil, og det spekuleres på om logene ble brukt for å verve tilhengere og skaffe økonomi til den videre motstandskampen. Sannsynligvis har dette i liten grad vært tilfelle, da jakobittene må ha hatt enklere og mer effektive måter å organisere arbeidet, og en komplisert logestruktur som dessuten ble sett på med mistenksomhet fra de viktigste politiske støttespillerne, neppe var gunstig. I 1720 fikk James Edward en sønn, Charles (”the Young Pretender”), og i 1745 stod han som ”Bonnie Prince Charlie” for det siste jakobittiske forsøket på invasjon. Han fikk med seg skottene og invaderte England, men den forventede engelske støtten uteble. Oppstanden ble knust i slaget ved Culloden, Charles kom seg med nød og neppe unna, og resultatet av det hele ble en brutal engelsk undertrykking av Skottland de følgende tiårene. Stuartslekten holder for øvrig fortsatt rede på arverekkefølgen, selv om det ikke er reist formelt krav på den engelske tronen siden 1807. 25 Logens fremstående medlemmer gjorde at logens aktiviteter ble referert i pressen, og det er nettopp en avisnotis som gjør at vi kjenner til Ramsays opptagelse. Se Batham 1968; 285 og Cooper, Robert L. D.: The

Rosslyn Hoax?. Hersham 2006; 39-43. Logen møttes opprinnelig på vertshuset Rummer and Grapes i Channel Row i Westminster, og var den fjerde av de fire som gikk sammen om å danne den første storlogen i 1717. Logen er fortsatt nummer 4 på United Grand Lodge of Englands liste, og heter i dag Royal

Somerset House and Inverness Lodge. Batham, C. N.: ”The Grand Lodge of England (1717) and its Founding Lodges”, i; AQC vol. 103. London 1991; 30-32, jfr. Berman, Ric: Schism. The Battle that Forged Freemasonry. Brighton 2013; 124-125.

Prononcé a la Loge de St jean le 26 Xbre. I et brev datert 2. august 1737 forteller Ramsay at han hadde vært Orateur (taler) ved flere frimureropptagelser i Paris, og en av hans samtidige bekrefter at Ramsay var kjent for å holde en tale ved slike anledninger. Man går ut fra at innholdet i dokumentet fra Epernay er denne talen til nye brødre, og at den har vært holdt flere ganger. Vi vet imidlertid ingenting om hvor, og hvor ofte, dette har skjedd, utover 26. desember 1736 som angis i dokumentets overskrift.26

Det finnes imidlertid et lignende dokument i Bibliothéque municipale de Toulouse. Her er tittelen discours prononcé à la réception des francs-maçons, par M. de Ramsay, grand orateur de l’ordre. Fremstillingen i dette dokumentet følger samme disposisjon som Epernay-dokumentet, men versjonen fra Toulouse er omtrent 20 % lengre, og i tillegg er noen deler utvidet mens andre er redusert. Denne lengre tekstversjonen er også kjent fra to andre håndskrifter, samt minst fire trykte versjoner fra perioden 1738 til 1743.27 Av årsaker vi skal komme tilbake til trakk Ramsay seg ut av frimureriet i løpet av våren 1737, og siden den lengste teksten er den som ble distribuert for trykking, er det rimelig å anta at den ble til sist av de to versjonene. Ramsay har i så tilfelle bearbeidet teksten sin i løpet av de første månedene av 1737. Batham mener at dette skjedde fordi Ramsay ble invitert til å tale på et planlagt storlogemøte 21. mars dette året28, men det kan tenkes andre grunner.

Omkring denne tiden begynte nemlig offentligheten i Paris å bli oppmerksom på frimureriet. Vi har flere vitnesbyrd om at kong Ludvig XV mislikte den nye bevegelsen, og det at en rekke yngre adelsmenn deltok i en sammenslutning som arrangerte hemmelige, og dermed ukontrollerbare, møter. Trykket fra myndighetene var dermed økende, og Ludvigs minister, kardinal Fleury, samt Lieutenant General de Police Hérault i Paris, begynte å lete etter mottiltak. Den anti-masoniske kampanjen kan se ut til å ha startet med at Hérault offentliggjorde teksten Reception d’un frey-maçon, der det som ble påstått å være frimurernes ritualer ble avslørt i den hensikt å latterliggjøre bevegelsen29. Fra 17. mars ble det straffbart å tilby frimurerne lokaler. I mai havnet noen brødre i fengsel, selv om mange franske medlemmer var beskyttet mot rettsforfølgelse ved høy sosial status. Politiet gjennomførte likevel flere raid mot loger i arbeid, og blant andre fikk den før nevnte Coustos-Villeroy-logen, ubudne gjester sommeren 1737, og i september samme år ble en vertshuseier bøtelagt for å traktere en loge. Først etter kardinal Fleurys død i 1743 bedret forholdene seg30

Personlig tror jeg derfor at Ramsay bearbeidet talen sin i et forsøk på å avverge motstanden han må ha forstått var under oppseiling31. Mens den første versjonen kan beskrives som en fantasifull fremstilling av ordenens historie, supplert med opplysningsfilosofi og understrekning av de kvaliteter som ble forventet av brødrene, er

26 Batham 1968; 291 og Bernheim 2011; 17-23. 27 Lamoine, Georges: ”The Chevallier de Ramsay’s Oration, 1736-37: Early masonry in France”, i: Ars

Quatuor Coronatorum vol. 114. London 2002 og Bernheim 2011; 23-33. 28 Batham 1968; 288. 29 Milborne, A. J. B.: ”The Early Continental Exposures and their Relationship to Contenporary English Texts”, i; Ars Quatuor Coronatorum vol. 78. London 1965, jfr. Carr, Harry (red.): The Early French

Exposures. London 1971; 1-8. 30 Batham 1968; 305, McLeod 1979; 116, Mandleberg, John: Rose Croix Essays. Hersham 2004; 26. 31 Jeg er ikke den første til å antyde dette. Se for eksempel Berg 2008; 151 og Andresen, Arne Hilmar: ”Forhistorien – en kort, og sterkt forenklet, presentasjon”, i; Vange, Torgeir / Selstad Harald A.: St. Andreas

Logen Akershus 75 år. Oslo 1999; 75.

den bearbeidede versjonen spisset i en annen retning. Her understrekes det at frimurere er lojale mot samfunnet de er en del av, at de prøver å forbedre skikkene og gjøre nyttig kunnskap kjent. Dessuten knytter Ramsay frimureriet til middelalderens korsfarere. Dette temaet ble berørt i første versjon, men nå utbygges fremstillingen på en måte som kan gi inntrykk av at datidens frimurere så seg selv som arvtagere til fortidens stridsmenn i kirkens tjeneste. Til sist avslutter Ramsay med det som godt kan oppfattes som en oppfordring til kongen selv om å slutte seg til frimurerne og bli deres leder.32 I et brev senere samme år avslører Ramsay at det var dette han hadde til hensikt å oppnå.33

Om talen faktisk skulle holdes var dermed uvesentlig, meningen var å nå frem til kongen med et budskap. Når Ramsay sender manuskriptet sitt til Fleury 20. mars 1737 bruker han imidlertid storlogemøtet dagen etter som påskudd for å sikre seg rask saksbehandling, idet han ber kardinalen om å bearbeide teksten slik han ønsker, og på den måten stille seg bak virksomheten. Ramsay har åpenbart ikke vært klar over forbudet som rammet frimureriet tre dager tidligere, for selv om vi ikke kjenner Fleurys svar har det neppe vært positivt. To dager etter sitt første brev skriver derfor Ramsay på ny til kardinalen, bedyrer at han nettopp har blitt klar over myndighetenes uvilje mot frimureriet, og ber om råd om hvordan han skal forholde seg videre. Etter dette kjenner vi ikke til at Ramsay besøkte noe logemøte igjen, og sannsynligvis har han tatt konsekvensene av myndighetens uvilje. Det varslede storlogemøtet der Ramsays ”Oration” skulle vært holdt, ble først utsatt fra 21. til 24. mars, men på grunn av den vanskelige situasjonen ble møtet avlyst, og det er ikke kjent at det ble hold noe møte i storlogen senere det året. Den bearbeidede talen ble dermed sannsynligvis aldri fremført.34

Likevel blir det hevdet at Ramsays tekst fikk stor (noen vil si avgjørende) betydning for utviklingen av høyere grader og ridderlegender innen frimureriet. Dette skyldes selvsagt at Ramsay beskriver korsfarerne som frimureriets forløpere, og at de første logene ble opprettet av hjemvendte deltagere fra korstogene. Som vi har sett ble teksten trykket opp flere ganger allerede mens Ramsay var i live, så innholdet har utvilsomt vært kjent. Ramsays kobling til middelalderens ridderordener var imidlertid lite tydelig, og han nevner ikke tempelridderordenen i det hele tatt. Det er dessuten verdt å ta i betraktning at legendestoffet i de første høygradene primært bygget videre på de tre første gradene gjennom beretninger om hvordan tempelbyggingen i Jerusalem fortsatte etter byggmesterens død. Først nærmere 1750 begynte grader med ridderlegender å dukke opp, så trolig er Ramsays betydning overdrevet, selv om en viss innflytelse nok kan ha vært til stede35.

32 De to versjonene er oppstilt parallelt på fransk i Bernheim 2011; 67-91 og i engelsk iversettelse hos Batham 1968; 298-304 (gjenopptrykk i Heredom vol 1; 49-59). Kommenterte oversettelser finnes i Lamoine 2002.

33 Batham 1968; 291. Det kan imidlertid tenkes at Ramsays initiativ hadde motsatt effekt, og det spekuleres i om innholdet i dokumentet som ble sendt til Fleury satte i gang prosessen som endte opp med pavens bulle mot frimureriet i 1738. Piatigorsky, Alexander: Who’s Afraid of Freemasons? London 1997; 116. 34 Bernheim 2011; 33. 35 F.eks. har Les Plus Secrets Mystéries des Hauts Grades de la Maçonnerie Dévoilés, den første kjente avsløringen av høygrader utgitt i 1766, en historisk innledning med trekk som minner om Ramsays tekster. Se de Hoyos, Arthuro / Morris, S. Brent (red. og overs.): The Most Secret Mysteries of the High

Degrees of Masonry Unveiled. Washibgton D.C. 2011. Samtlige av de syv gradene som gjengis i denne boken knytter imidlertid sitt legendestoff til det gamle testamentet.

Man kan dermed spørre seg om hvordan og hvorfor Ramsay og hans ”oration/discourse” opprinnelig ble tillagt så stor betydning for utviklingen av de høyere gradene. Det er da viktig å huske at håndskriftene og brevene omtalt tidligere hovedsakelig ble oppdaget i nyere tid (fra 1960-tallet og fremover). Det samme gjelder mange av dokumentene fra Bordeaux og Berlin, og delvis også de engelske opplysningene. De første historikerne som beskjeftiget seg med utviklingen av høygradene hadde dermed lite dokumentasjon å holde seg til, og en lett tilgjengelig tekst som de trykte utgavene av Ramsays tale må dermed ha vært en svært viktig premissleverandør, og flere falt nok for fristelsen til å overtolke innholdet.36 Trolig er også dette bakgrunnen for teorien om at høygradene oppstod i Frankrike.

På 1800-tallet ser vi også at flere forfattere er sterkt kritiske til høygrader i sin alminnelighet, og det har dermed vært greit å ha Ramsay å skylde på for at uvesenet oppstod. I dag gir imidlertid flere kilder oss mulighet til å se et mer nyansert bilde, men likevel fremholder fortsatt majoriteten av forskere Ramsays store betydning37. Det blir imidlertid sjelden argumentert for påstanden. Vanligvis blir denne bare presentert som et opplagt premiss, og forsøk på dokumentasjon er som oftest bare referanser til forfattere som skrev om Ramsay før de overnevnte dokumentene ble allment tilgjengelige. Jeg vil i fortsettelsen derfor tillegge Ramsay og hans tekster liten betydning som utgangspunkt for frimureriets høygrader, når vi nå fortsetter beskrivelsen av etableringen av tempelridderfirmureri.

400 år med mytedannelse og romantisering

Begynnelsen av 1700-tallet var en gunstig tid for tilblivelse av frimureriske riddergrader. I forbindelse med prosessen mot tempelridderordenen ble de arresterte brødrene hovedsakelig anklaget for blasfemi, vranglære og umoralsk oppførsel. I tillegg kom beskyldninger om forrederi og kriminelle handlinger.38 Påstander om at angrepene mot ordenen var politisk eller økonomisk motivert ble fremsatt allerede mens rettssakene pågikk, men det er også samtidige kilder som viser at man innen andre miljøer mente at tempelridderne fikk som fortjent. Oppmerksomheten rundt saken avtok i århundrene som fulgte etter ordenens oppløsning, og de fleste som overhodet kjente til denne episoden fra korstogtiden, betraktet nok stort sett skyldspørsmålet med likegyldighet. I løpet av 1500-tallet ser det imidlertid ut til at de opprinnelige anklagene har blitt supplert med en forestilling om at tempelridderne dessuten satt på hemmelig magisk kunnskap, og spesielt gjennom Agrippas De occulta philosophia fikk denne ideen stor utbredelse.

36 I rettferdighetens navn må det imidlertid nevnes at ideen om Ramsays store betydning for høygrader generelt, og riddergrader spesielt, også tidlig fikk kritikere blant sentrale frimurerhistorikere. Se Chetwode Crawley, W. J.: ”The Templar Legends in Freemasonry”, i; Ars Quatuor Coronatorum vol. 26. London 1913; 61-63. 37 For eksempel Batham 1968; 280, Mandleberg 2005; 17, Bogdan, Henrik: Western Esotericism and

Rituals of Initiation. New York 2007; 96, Dafoe, Stephen: The Compasses and the Cross. Hersham 2008; 74, Jensen, Per Thykjær: Den kongelige kunst. København 2008; 11, 74, Cornell, Erik: ”Från murare till frimurare – om frimureriets framväxt”, i; Eklund, Dan/Svenson, Sven/Berg, Hans: Hertig Carl och det

svenska frimureriet. Uppsala 2010; 34. 38 Hooker, Alan H.: ”The Knights Templar – Fact & Fantasy”, i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 96. London 1984; 207. Se også Barber, Malcolm / Bate, Keith: The Templars. Manchester 2002, som gjengir en rekke dokumenter fra prosessen, blant annet forhørsprotokoller, brev og rapporter.

I renessansen kunne dermed tempelridderne enten bli betraktet som uskyldige ofre i et politisk maktspill, eller som trollmenn med store hemmeligheter. Samtidig ser vi de første eksemplene på romantisering av middelalderens dydige riddere, og beundring av korstogsbevegelsens selvoppofrelse for Kristi sak. Opplysningstidens anstrengelser for kritisk fornyelse av menneskelig viten, og det tilhørende oppgjøret med kirkens mangeårige kunnskapsmonopol, kan ha medvirket til en rehabilitering av tempelridderne. Samtidig ser man en nostalgisk interesse for middelalderens ridderordener i litteraturen, og utviklingen mot at belønning gjennom fyrstelige fortjenesteordener ble tilgjengelig for større deler av befolkningen, gjorde også sitt til at fenomenet fikk økt oppmerksomhet. Dette var konteksten og den herskende kulturelle mentalitet da de frimureriske riddergradene ble til.39

Ridderperspektivet utvikles

I gjennomgangen av den tidlige eccosisme-bevegelsen i Frankrike, ble det vist til at det mot slutten av 1740-årene er kjent grader med chevalier, altså ridder, som del av tittelen. Vi kan imidlertid ikke uten videre gå ut fra at det er riddere med forbilde i europeisk middelalder eller korstog som er utgangspunktet for disse gradene, da riddermotivet også finnes i tilknytning til senere eccosais-grader med tema fra arbeid med å gjenoppbygge Jerusalems tempel og bymur etter jødenes fangenskap i Babylon.40

I det påfølgende tiåret dukker imidlertid de første frimurergradene med tydelige referanser til tempelridderordenen opp. I 1748 ble baron Friedrich von Vegesack frimurer i Hamburg, og i et brev skrevet nesten 20 år senere forteller han at han i 1749 ble opptatt i en tempelriddergrad av en Count de la Tour du Pin. Denne påstanden har blitt avvist av historikere frem til 1997 da det ble oppdaget et dokument som viste at en grad ved navn Chevalier Elu ble praktisert i Quimper i Bretagne lengst vest i Frankrike i 1750. Lederen for kapitlet som administrerte graden var den før omtalte de la Tour de Pin, og Vegesack er med på dokumentets medlemsliste. Grev de la Tour de Pin var ellers leder for en ambulerende regimentsloge, så det er usikkert om han bare har arbeidet i Quimper, eller om graden har blitt holdt flere steder. Vegesack selv fikk 4. august 1749 fullmakt til å åpne kapitler for slike ”utvalgte riddere” i Hamburg, Lübeck og Schwerin. Det mest interessante er imidlertid gradslegenden som vi også har bevart i manuskriptet fra Quimper. Her føres historien helt fra Adonirams begravelse frem til tempelridderne i Jerusalem, til Skottland etter ordenens oppløsning, og tilbake til Frankrike derfra, hele tiden med fokus på en selvrekrutterende gruppe ”utvalgte”.41

Tre andre dokumenter viser at tempelridderfrimureri også var til stede i Lyon, sydøst i Frankrike så tidlig som 1752, men her har vi lite informasjon om ritualenes innhold.42 Vi kan imidlertid gjette oss til noe på grunnlag av et eksepsjonelt dokument fra 1761. Dette er et brev fra høygradsbrødre i byen Metz nordøst i Frankrike til brødrene i Lyon, der de

39 Partner, Peter: The Murdered Magicians. Oxford 1981; 89-101. 40 Bernheim, Alain: ”Avatars of the Knight Kadosh in France and in Charleston”, i; Heredom vol. 6. Washington D.C. 1997; 156, jfr. de Hoyos / Morris 2011; 109-140. Bakgrunnen for dette ser ut til å være beskrivelsen i Nehemja 4,18, der det fortelles at bygningsmennene ”arbeidet med sverd ved lend”. En tilsvarende henvisning er registrert brukt i en engelsk loge allerede i 1735, så det er ikke sikkert at dette frimureriske motivet er av fransk opprinnelse. Cryer 1979; 116. 41 Bernheim 1997; 162-165, og Bernheim / de Hoyos 2006; 65-66. 42 Bernheim 1997; 165-167

i tabellform forsøker å sammenligne høygradene praktisert i de to byene, og slik identifisere grader med likt innhold, grader med ulikt innhold, og grader som er like men plassert på forskjellig sted i de respektive systemene. De fleste gradene som beskrives er fra ecossais-tradisjonen, men minst én av dem fremstår som riddergrader av typen vi er på jakt etter.43 Det kan også se ut til at tempelridderfrimureriet nesten hadde forsvunnet i Frankrike som følge av uroen syvårskrigen førte med seg, og at tempelriddergraden nylig var (gjen)innført da brødrene i Metz skrev brevet sitt. Fra Metz fant senere graden veien til Paris.44

Det er verdt å merke seg at både Fredrik Horn og Knut Carlson Posse, som begge brakte med seg samlinger med frimurerdokumenter til Sverige på 1750-tallet, også hadde frimurerisk tilknytning til Metz.45 Ekstra interessant er det at brevet fra høygradsbrødrene i Metz antyder en forbindelse til Sverige i beskrivelsen av systemets 20. grad (Royal Arche). Forbindelsen kan være en fransk feltloge som var i Gøteborgområdet i 1759. Løytnant Jean-Baptiste de Barailh (Thulstrup kaller ham ”Baraith”), som var leder for denne logen, skal da ha gitt den svenske fenriken Carl Björnberg myndighet til å utdele frimureriets grader til og med ”chevalier d’occident et Royal arche, dernier Grade de la maçonnerie Suèdoise” (”ridder av østen og den kongelige bue, svensk frimureris siste grad”). Det virker underlig at en franskmann skulle gi en svenske tillatelse til å arbeide i det som omtales som en svensk grad, og Bernheim mistenker at det er det motsatte som har skjedd, altså at det er Björnberg som har gitt de Barailh fullmakter. Slik har i alle fall den franske løytnanten selv fremstilt saken da han kom til Metz tidlig i 1761, og kunne vise frem en ny grad. Graden Barailh hadde med seg var tempelriddergraden nevnt i forrige avsnitt, og man kan lure på om den kom fra Sverige.46 Etter at Eckleff hadde etablert Chapitre Illuminé de Stockholm i 1759, hadde det begynt å ryktes at man i Sverige satt med kunnskaper som var ukjente på kontinentet. Ritualer fra Sverige må dermed både ha vært ettertraktede og ha fremstått som eksotiske, og utveksling av ritualer, kunnskaper og fullmakter kan dermed ha gått begge veier.47

Det vi har bevart av dokumentasjon antyder en utvikling fra en praksis med tildeling av frimureriske riddertitler, samt ridderhøygrader med legendarisk rot i gammeltestamentlig tid i 1740-årene, til grader med tydeligere tempelridderinspirasjon gjennom 1750-årene. Utviklingen har foregått flere steder i Europa, med til dels store geografiske avstander, men gjennom enkeltpersoner, kanskje først og fremst frimurere knyttet til franske militære regimenter, har det vært kontakt og utveksling av ideer, kunnskaper og ritualer.

43 Bernheim 1997; 152-161, kfr. Bernheim 1991; 241. 44 Bernheim, Alain: ”Johann August Starck: The Templar Legend and the Clerics?”, i: Heredom vol. 9. Washington D.C. 2001; 262. 45 S:t Andreas frimureriet i Sverige 200 år; 37-40. 46 Bernheim 1997; 161 og Thulstrup 1892; 49 jfr. Bernheim 2001; 262. 47 Önnerfors, Andreas: ”Frimureri i Svenska Pommern (II)”, i: Acta Masonica Scandinavica 6. København, Uppsala & Oslo 2003; 149. Allerede i 1765 ble Eckleffs ritualer overført til Berlin, og i 1767 viser et brev sendt fra Wismar at det var kjent i tyske frimurerkretser at de svenske ritualene inneholdt tempelridderelementer. Bernheim 1991; 198, og Bernheim 2001; 286 (note 16).

En parallell tradisjon – Stricte Observanz

Den tidligere nevnte tildelingen av graduavhengige frimureriske riddertitler i Berlin høsten 1743 kan se ut til å tilhøre en annen tradisjon enn den vi ser i Frankrike, selv om også dette skjedde innen rammen av en skotteloge. Litt lenger sør, i Sachsens hovedstad Dresden, ser vi på samme tid at noe liknende som i skottelogen L’Union i Berlin ble gjort innen ordinære loger. Dette skjedde i de to logene Aux trois Cygnes og Aux trois Glaves d’or, hvor det fortelles at alle medlemmene fra og med annen grad fikk sitt eget riddernavn på fransk48. En sentral person i innen frimureriet i Dresden på denne tiden var C. G. Marschall von Bieberstein49. Den samme praksisen finner vi noen år senere i to andre uavhengige saksiske loger, og da miljøene rundt disse to nye logene skulle komme til å spille en rolle i utviklingen av tempelriddergrader, er det verdt å se litt nærmere på dem.

Den ene av disse saksiske logene ble stiftet 8. juli 1749 i Naumburg, 160 km vest for Dresden i dagens Sachsen-Anhalt. De tre stifterne ga logen navnet Aux Trois Marteaux, og 27. februar 1750 ble den 22 år gamle Wolf Christian, baron von Schönberg, opptatt og forfremmet til medbroder her. 24. juni 1751 ble von Schönberg deretter én av to stiftere av den andre av de to nye logene nevnt over. Dette var logen Aux Trois Colonnes i Kittlitz, 75 kilometer øst for Dresden. På tross av avstandene var det på grunn av slektsbånd blant medlemmene god kontakt mellom logene i Dresden, Naumburg og Kittlitz. Mannen som var von Schönbergs medstifter av Aux Trois Colonnes skulle komme til å sette dype spor etter seg innen kontinentalt frimureri. Hans navn var Karl Gotthelf, Baron von Hund

und Altengrotkau.50

Opplysningene om von Hund er motsetningsfylte51, og biografier skrevet i moderne tid finnes ikke. Det er kjent at han ble født på familiens gods Unwürde i Oberlausitz 1. september 1722, etter at to eldre søsken døde som spedbarn. Hans far døde også tidlig, og han arvet dermed godset som mindreårig. Han studerte i Leipzig fra 1737 til 1739, og gikk deretter inn i hæren. Vi vet lite sikkert om hans tidlige frimureriske aktivitet, ikke minst på grunn av at han senere i livet selv fortalte om hendelser fra denne tiden i ulike versjoner. De mest autoritative opplysningene stammer sannsynligvis fra hans egen dagbok, men denne var lenge bare fragmentarisk bevart, og forsvant helt under annen verdenskrig uten å være fullstendig transkribert52.

Fra dagboken vet vi at von Hund ble innviet frimurer 20. mars 1742 i Frankfurt, men vi vet ingenting om når han fikk de to påfølgende gradene. Han forlot Frankfurt dagen etter, og kom hjem 30. mars. Her ble han værende frem til juli da han la ut på ny reise, og via Holland, Belgia og Flandern endte han opp i Paris i desember samme år. Her ble han de neste ti månedene, men i denne perioden finner vi oppføringer knyttet til frimureraktivitet bare 20. februar og 25. august, men begge disse viser indirekte at han hadde oppnådd mesterverdigheten på dette tidspunktet. 20. september 1743 forlater han Paris, ankommer Strasbourg fire dager senere, og blir i byen til 10. oktober før han

48 Chevalier de …

49 Dafoe 2008; 85. 50 Bernheim / de Hoyos 2006; 49-51. 51 En sammenstilling av flere alternative fortellinger om von Hund som frimurer finnes i: Björkman, Fredrik: ”Frimureriska bedragare”, i: Acta Masonica Scandinavica 13. København, Uppsala & Oslo 2010; 86. 52 Feddersen, Klaus C. F.: Wertvolle Funde alter Ritualhandschriften. Jarplund/Flensburg 2001; 148

reiser hjem igjen. Fra tiden i Strasbourg forteller han om fem logebesøk, men etter november er resten av dagboken tapt.53

Deretter går det åtte år før von Hund på sankthansdagen 1751 stifter en loge på sin egen eiendom, og dette settes i forbindelse med at han dette året kanskje hadde besøk av general James Keith. Keith ble utnevnt til engelsk Provincial Grand Master for Russland i 1740, men var fra 1747 i tjeneste som feltmarskalk i Prøysen. Dette er den samme Keith som stod bak en loge i Stockholm vinteren 1743-44, og i 1756 grunnla han Philadelphia zu den drei goldenen Armen i Halle. Keiths frimureraktivitet i Russland ser imidlertid ut til å ha vært minimal.54

Ritualene i von Hunds loge i Kittlitz fremstår som relativt tradisjonelle og antas å stamme fra Frankrike, eventuelt via logene i Dresden og/eller Naumburg. I tillegg til de tre gradene lærling, svenn og mester, ser det ut til at også en skottegrad har blitt regnet til de grunnleggende arbeidsgradene55. Man arbeidet altså ikke med tempelriddergrader i Aux Trois Colonnes, men en liten særegenhet kan være en indikasjon på det som senere skulle komme. I logens dokumenter benyttes nemlig en kode for å skrive årstall som henspiller på middelalderens tempelriddere. Koden bestod av å legge 4000 til det aktuelle årstallet, slik at man fikk tallet etter det antatte tidspunktet for verdens skapelse, for deretter å trekke fra 1313, basert på den feilaktige oppfatningen at dette var året for henrettelsen av tempelridderordenens siste stormester, Jacques de Molay.56

De fire første gradene ble innen kort tid utvidet med tempelriddermotiv da von Hund og von Schönberg senere på året 1751 opprettet et kapittel på von Hunds gods Unwürde. Vi kjenner ikke til noen protokoller fra kapitlets tidlige virksomhet, og få andre dokumenter er bevart57, men det antas at en femte og sjette grad ble utviklet i disse årene. Femte grad var en novisegrad, mens sjette grad var selve tempelriddergraden der den som ble opptatt fysisk ble ikledd middelalderuniform og fikk tildelt riddernavn på latin. Medlemmene av denne graden ble inndelt i tre klasser avhengig av sosial status i den alminnelige verden.58 Myndighet til å opprette og styre kapitlet hentet von Hund gjennom påstanden at han i under oppholdet i Paris i 1743 ble opptatt i en orden som videreførte virksomheten til middelalderens tempelriddere under dekke av frimureriet. Han hevdet også at han ble utnevnt til å etterfølge ordenens leder for det man kalte VII

53 Chetwode Crawley 1913; 68, jfr. Bernheim 1998; 196-197. 54 Bernheim 1998; 197, Thulstrup 1892; 14. For mer om Keith, se: Berg, Olof P.: ”General Keiths Loge”, i: Acta Masonica Scandinavica 6. København, Uppsala & Oslo 2003; 168ff, note 80 hos Bernheim 1998; 203, samt Brodsky, Michael L.: ”English Freemasonry in Europe 1717-1919”, i: Transactions of the Manchester

Association for Masonic Research, vol. LXXXIV. Manchester 1996; 113. 55 Feddersen, Klaus C.: Rituale des des Hohen Ordens vom Heiligen Tempel zu Jerusalem auch Stricte

Obesvanz genannt. Flensburg 1999; 35-37 56 Bernheim/ de Hoyos 2006; 52-55. 57 Mot slutten av 1753 mottok von Hund noen brev på engelsk, og det har blitt antydet at disse var skrevet av medlemmer av det vi i dag kjenner som The Royal Order of Scotland. På tross av dagens navn ble ordenen først kjent i London, er kanskje eldre enn 1741, og er dermed et av de første høygradsystemene vi kjenner. Vi vet lite om de tidligste ritualene, men da de kan ha inneholdt et riddermotiv, kan disse brevene være blant von Hunds kilder til sine egne ritualer. Bernheim, Alain: ”The Order of Kilwinning or Scotch Heredom, the Present Royal Order of Scotland”, i: Heredom vol. 8. Washington D.C. 2000; 110, jfr. Björkman, Fredrik: ”Den Svensk-Norska Provinsialstorlogen av The Royal Order of Scotland 1852-1855” ”, i: Acta Masonica Scandinavica 7. København, Uppsala & Oslo 2004; 128-130, og Lindsay, Robert Strathern: The Royal Order of Scotland. Glasgow 1972; 7-38. 58 Feddersen 1999; 27-28

provins. Denne lederen var den før omtalte Marschall von Bieberstein, som døde i 1751. Senere skulle en av von Hunds nære medarbeidere bemerke at von Hund aldri bekreftet denne historien for noen, og at det heller ikke var noen spor av dette i ordenens arkiver.59 Dette kan dermed ha vært en konstruksjon skapt for å gi ordensarbeidet på Unvürde legitimitet.

De første årene var kapitlet bare en lokal affære på von Hunds eiendom, og i 1756 hadde det et totalt medlemstall på 21, hvorav de fleste tilhørte Aux Trois Marteaux i Naumburg. I løpet av de påfølgende årene skulle imidlertid både von Hund selv, hans tempelridderritualer, og hans orden Der Hohe Orden vom Heiligen Tempel zu Jerusalem, bli koblet på en utvikling som skulle få stor betydning for senere høygradsfrimureri. Ordenen krevde strenge løfter om lydighet, og systemet skulle bli best kjent under navnet medlemmene brukte om systemet for å understreke dette; Stricta Observantia på latin, eller Stricte Observanz på tysk. Paradoksalt nok gikk veien til storhet for ordenen gjennom flere års stillstand i arbeidet.

Riddertradisjonene møtes (og deles)

Våren 1756 startet konflikten som kalles syvårskrigen, og i august samme år ble Sachsen invadert av prøyssiske styrker. Mange av brødrene i Kittlitz var offiserer som snart ble innkalt til tjeneste i landets forsvar, og da krigshandlingene i Europa i hovedsak foregikk i de vestlige tyske områdene, ble arbeidet i både von Hunds loge og kapittel innstilt frem til fredsslutningen i 1763. Som et resultat av krigen ble imidlertid noen av de frimureriske tempelriddertradisjonene ført sammen, ved at tyske brødre fikk del i franske høygrader. Dette fikk sin foreløpige organisasjon 19. juli 1760, da Friedrich

Wilhelm von Printzen, ordførende mester i moderlogen Zu den drei Weltkugeln i Berlin, åpnet et kapittel i byen for å arbeide i en tempelriddergrad. Graden hadde von Printzen og flere andre mottatt fra en fransk krigsfange, som nå også bistod med opprettelsen av dette såkalte Clermont-kapitlet. Ritualene ble kort tid etter modifisert av presten Samuel Philip Rosa, som også var hovedkraften bak opprettelsen av femten datterkapitler innen de tyske områdene de følgende tre årene.60

Troppebevegelsene i forbindelse med de mange krigene på 1700-tallet, og da spesielt den verdensomspennende syvårskrigen, førte til at store grupper menn ble forflyttet over store avstander, for så å oppholde seg langt hjemmefra for en periode. Det har helt sikkert vært frimurere blant disse, en del regimenter holdt seg sågar med egne ambulerende loger, og som et resultat av dette ser vi tegn på stor spredning av frimureriske ritualer i løpet av siste halvdel av århundret.61 Ikke overraskende ble ritualer inspirert av middelalderens fremste krigere en favoritt hos frimurere i senere

59 Bernheim/ de Hoyos 2006; 52-55, og Bernheim 1998; 196-197. For ordens skyld understrekers det at frimurerhistorikere tildig begynt å stille seg avvisende til den påståtte forbindelsen mellom middelalderens tempelriddere og nåtidens frimurere. I Ars Quatuor Coronatorum for året 1900 finner vi for eksempel følgende utsagn: There is a tradition that when the Knight Templar were despoiled of their

possessions they took refuge amongst the Freemasons. No critical historian of Freemasonry now believes that there is the slightest element of fact in that tradition. Cameron, Charles A.: ”On the Origin and Progress of Chivalric Freemasonry in the British Isles”, i; Ars Quatuor Coronatorum vol. 13, London 1900; 156. Moderne faghistorikere vil kunne uttrykke dette enda tydeligere. Se for eksempel Sommers, Susan Mitchell: Thomas Duncerley and English Freemasonry. London 2012; 109. 60 Bernheim 2001; 252. 61 Sommers 2012; 111.

tiders væpnede styrker, og både slike militærloger og hjemvendte krigsfanger bidro til at kontinentale tempelriddergrader ble ført ut i verden.62 Denne typen frimureri ser ut til å ha oppnådd stor popularitet i Irland i årene etter 1760, og sannsynligvis var det irske brødre som brakte fenomenet utover de britiske øyer for øvrig.63 De første kjente tilfeller av tempelridderfrimureri i England og Skottland finner vi henholdsvis i 1778 og 177964 Den første frimureriske tempelridder i Amerika ble opptatt i 1769, og for denne hendelsen har vi dokumentasjon som viser at impulsene kom fra Irland.65 I den engelskspråklige del av verden gikk utviklingen av tempelridderfrimureriet sine egne veier i årene som fulgte66, så vi skal vende tilbake til Tyskland og utviklingen der.

Da syvårskrigen var over i 1763 trådte en annen skikkelse frem på scenen. Han kalte seg Johnson (man tror hans virkelige navn var Johann Samuel Leichte), og med tilholdssted i Jena påstod å være storprior utsendt fra den opprinnelige ordenen i Skottland. Et møte mellom Johnson og Rosa førte til at sistnevnte ble latterliggjort og fratatt all sin frimureriske autoritet, og etter hvert som nyheten om Johnsons posisjon spredte seg innen de tyske statene, ble Johnsons ledelse anerkjent av de fleste kapitlene Rosa hadde stiftet de foregående tre årene. Opplysningene nådde også von Hund, og i oktober 1763 begynte han og Johnson å skrive til hverandre. De ble enige om å møtes, og i mai 1764 samlet rundt seksti medlemmer fra deres respektive grupper seg i Altenberg. Etter få dager ble Johnson avslørt som en bedrager, hvorpå von Hund overtalte Johnsons (og dermed også Rosas) tidligere tilhengere til å gå over til hans system. Før konventet ble oppløst utnevnte von Hund rundt førti delegater til riddere, og påla dem å utbre hans system på sine hjemsteder. Resultatet av dette ble at Stricte Observanz ble nesten totalt dominerende innen tysk frimureri de neste tolv årene.67 Gjennom en blanding av egeninnsats og tilfeldigheter hadde dermed von Hund – kanskje både uventet og uvillig – sikret seg kontroll over europeisk tempelridderfrimureri.

Etter von Hunds død

Etter von Hunds død i november 1776 begynte organisasjonen hans å gå i oppløsning, men deler av ritualene hans lever videre innen andre systemer. Vanligvis regnes den Den rektifiserte rite, ofte omtalt som Chevaliers Bienfaisant de la Cite Sainte (CBCS) etter systemets sjette (og vanligvis siste) grad som den mest direkte videreføringen av Stricte Observanz rituelle arbeid68. Imidlertid ble hertug Carl av Södermanland, daværende

62 Gould, Robert Freke: Military Lodges. Aldershot 1899; 130 og 153. 63 Chetwode Crawley 1913; 146-150, Handfield-Jones, R. M.: The Origin and History of the United Religious

and Military Orders of the Temple and of St. John of Jerusalem, Palestine, Rhodes and Malta in England and

Wales and the Dominions and Dependencies of the British Crown. London 1973; 12. For englands del blir det imidlertid antydet en innføring av franskmenn via Canada, men den påståtte dokumentasjonen for dette har senere gått tapt. Se Hughan, W. J.: ”Origin of Masonic Knight Templary i the United Kingdom”, i: Ars

Quatuor Coronatorum vol. 18. London 1905; 93. 64 Smyth, Frederick: Brethren in Chivalry. London 1991; 17 og Cooper 2006; 73-24. 65 Kaulback, Michael S.: ”The first Knight Templar in the United States”, i: Ars Quatuor Coronatorum vol.

107 London 1995; 224. 66 Se for eksempel Dafoe 2008. 67 Bernheim 1998; 198, Bernheim 2001; 253 og Önnerfors 2003; 150-151. 68 Jackson 1994; 86-90 og Hilfiker, H. R.: ”Historical Scetch on the origin and the Development of the Scottish Rectified Rite in Switzerland”, i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 68. London 1956; 85-92.

suveren leder av frimureriet i Sverige, valgt til hærmester for den ordenen von Hund etterlot seg. Den svenske hertugen skulle komme til å trekke seg fra denne posisjonen etter en kort periode, men denne koblingen mellom Stricte Observanz og Carl som på denne tiden begynte sitt store arbeid med å skape det vi i dag kjenner som det svenske system, gjør det naturlig å anta at elementer fra von Hunds system også fant veien inn i hertug Carls revisjonsarbeid.69

Det kan derfor være interessant å se litt nærmere på Stricte Observanz’ ritualer. Som nevnt besto systemet opprinnelig av seks grader, der de første fire i utgangspunktet var relativt tradisjonelle utgaver av de tre St. Johannes, eller Craft-gradene, samt en skottegrad som ”kompletterte” de tre foregående. Over dette kom så en novisegrad, og til sist selve tempelriddergraden der man ble ikledd tempelridderdrakt, og fortalt at man nå var en del av middelalderens orden som nå var i ferd med å tre frem i lyset igjen. Under teologen Johann August Starcks innflytelse gikk von Hund etter hvert med på å la Starcks påståtte klerikale gren av tempelridderordenen fusjonere med sin egen tilsvarende militære. Rundt 1770 ble derfor Stricte Observanz’ ritualer reviderte, og en syvende grad, Eques Professus, ble plassert på toppen av systemet i 1772.70

Vi har bevart ritualene fra Stricte Observanz i ulike versjoner, og den viktigste versjonen er gitt oss av Friedrich Ludwig Schröder. Han ble født i 1744 og etablerte seg som teatermann i Hamburg, hvor han ble innviet som frimurer i 1774. Schröder kom etter hvert i opposisjon mot ritualmangfoldet rundt seg, satte i gang et arbeid for å finne tilbake til det opprinnelige frimureriet, og ved sin død i 1816 etterlot han seg et enkelt ritualsett for de tre førte gradene som har hatt stor innflytelse på senere tysk frimureri.71 Som en del av sitt reformarbeid samlet han det han kunne finne av ritualtekster, og fikk dem trykket og samlet til det som i dag er kjent som Schröders Ritualsammlung. Her finner vi også ritualer fra Stricte Observanz.

I 1999 ble Schröders Stricte Observanz-ritualer, samt flere andre relevante kildeskrifter, publisert av Forschungsvereining Frederik. Dette dreier seg om det utvidede systemet på syv grader, og logisk nok dateres ritualene for grad I til VI 1764, mens VII får årstallet 1770.72 Under arbeidet med å oversette ritualene til engelsk tidlig på 2000-tallet73 ble man imidlertid oppmerksom på at henvisninger i ritualene for grad IV til VI ikke stemte med de korresponderende stedene i ritualene for de tre første gradene. Dette førte til et søk i Den danske frimurerordens arkiver i København (hvor den største samlingen dokumenter fra Stricte Observanz befinner seg), noe som avdekket et annet sett ritualer for de tre første gradene. Man konkluderte da med at ritualene for I til III grad i Schröders samling tilhørte en tidlig fase av Stricte Observanz, slik at dateringen til 1764 kan stemme. De nyoppdagede ritualene for de første gradene dokumenterer imidlertid at hele systemet ble revidert i forbindelse med sammenslutningen med Starcks system, og ikke bare høygradene som tidligere antatt. Tilsvarende må grad IV til VI hos Schröder

69 Feddersen 1999; 32-33 og Berg, Lars Otto: ”Frimurarkonventen 1780 och 1787”, i; Eklund, Dan/Svenson, Sven/Berg, Hans: Hertig Carl och det svenska frimureriet. Uppsala 2010; 70-74. 70 Se Bernheim 2001 for en introduksjon til Starck og oversikt over hans klerikale akter. 71 Bernheim / de Hoyos 2006; 50. Varianter av Schröders rite er også i bruk i Skandinavia av de norske Polarstjernelogne, og logene under Johanneslogeforbundet i Danmark. 72 Feddersen 1999; 40. 73 Bernheim, Alain / de Hoyos, Arturo: ”The Rite of Strict Observance”, i: Collectanea, volume 21, part 2. U.s. 2010.

være yngre enn 1764, og sannsynligvis er de også nærmere 1772.74 Vi har likevel en kilde som kan inneholde Stricte Observanz tidlige høygrader. I srkivet til logen Minerva i Leipzig er det funnet et håndskrevet ritual for riddergraden innen Stricte Observanz, samt en beskrivelse av den forutgående novisegraden. Mye av materialet er gjenkjennelig fra Schröders samling, men samtidig er ritualet både enklere og kortere, så det er ikke urimelig at dette er en eldre utgave av ridderopptagelsen enn den vi finner i Ritualsammlung.75

Oppsummering

Ved å følge en kronglete vei gjennom Europa på midten av 1700-tallet har jeg prøvd å trekke frem det som kan dokumenteres rundt utviklingen av høyere grader innen frimureriet. Kildene er langt fra komplette, og det kan trekkes forskjellige slutninger ved å sette stoffet sammen på ulike måter. Jeg har ikke konkludert entydig i alle spørsmål, men håper likevel stoffet er presentert på en slik måte at leseren selv har fått anledning til å se mulige forbindelseslinjer, og slik danne seg et bilde av hvordan frimureriets legendestoff i løpet av få tiår ble utbygd. Fra enkle videreføringer av III grad, via grader med gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem som tema, endte man til slutt opp med ritualer der frimureren ble gjort til medlem av korsfarertidens ridderordener. Dette er grunnlaget for dagens tempelriddergrader, der vi i vårt svenske system kanskje står i en av de mest direkte tradisjoner. Det er derfor nyttig å vite noe om dette, og jeg håper denne artikkelen har bidratt med relevant informasjon.

74 Bernheim / de Hoyos 2006; 58-60. 75 Feddersen 2001; 147-187.

Kilder

Andresen, Arne Hilmar: ”Forhistorien – en kort, og sterkt forenklet, presentasjon”, i; Vange, Torgeir / Selstad Harald A.: St. Andreas Logen Akershus 75 år. Oslo 1999

Barber, Malcolm / Bate, Keith: The Templars. Manchester 2002

Batham, C. N.: ”Chevalier Ramsay. A New Appreciation”, i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 81. London 1968

Batham, C. N.: ”The Grand Lodge of England (1717) and its Founding Lodges”, i; AQC vol.

103. London 1991

Beaurepaire, Pierre-Yves: L’Autre et le Frère. Paris 1998

Berg, Lars Otto: ”En tulpan ympad på en tistel. Vem var Chevalier Andrew Michael Ramsay?”, i: Acta Masonica Scandinavica 11. København, Uppsala & Oslo 2008

Berg, Lars Otto: ”Frimurarkonventen 1780 och 1787”, i; Eklund, Dan/Svenson, Sven/Berg, Hans: Hertig Carl och det svenska frimureriet. Uppsala 2010

Berg, Olof P.: ”General Keiths Loge”, i: Acta Masonica Scandinavica 6. København, Uppsala & Oslo 2003

Berman, Ric: Schism. The Battle that Forged Freemasonry. Brighton 2013.

Bernheim, Alain: ”Notes on Early Freemasonry in Bordeaux (1732-1769)”, i: Ars Quatuor

Coronatorum vol. 101. London 1988

Bernheim, Alain: ”Jacob’s and other Ladders in Masonic Iconography” i; Ars Quatuor Coronatorum vol. 103. London 1991

Bernheim, Alain: ”Did Early ”High” or Écossais Degrees Originate in France?”, i: Heredom vol. 5. Washington D.C. 1996

Bernheim, Alain: ”Avatars of the Knight Kadosh in France and in Charleston”, i; Heredom

vol. 6. Washington D.C. 1997

Bernheim, Alain: ”That ’Strict Observance’ Paper”; i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 110. London 1998

Bernheim, Alain: ”The Order of Kilwinning or Scotch Heredom, the Present Royal Order of Scotland”, i: Heredom vol. 8. Washington D.C. 2000

Bernheim, Alain: ”Johann August Starck: The Templar Legend and the Clerics?”, i: Heredom vol. 9. Washington D.C. 2001

Bernheim, Alain: ”Ramsay and his Discours revisited”, i: Acta Macionica, vol. 14. Brussel 2004

Bernheim, Alain: Ramsay et ses deux discours. Paris 2011

Bernheim, Alain / de Hoyos, Arturo: ”Introduction to the Rituals of the Rite of Strict Observance”, i; Heredom vol. 14. Washington D.C. 2006

Bernheim, Alain / de Hoyos, Arturo: ”The Rite of Strict Observance”, i: Collectanea, volume 21, part 2. U.s. 2010

Bettag, Klaus / Snoek, Jan A. M.: Quellen der Eckleff’scen Andreas-Acten. Flensburg 2012

Björkman, Fredrik: ”Den Svensk-Norska Provinsialstorlogen av The Royal Order of Scotland 1852-1855” ”, i: Acta Masonica Scandinavica 7. København, Uppsala & Oslo 2004

Bogdan, Henrik: Western Esotericism and Rituals of Initiation. New York 2007

Brodsky, Michael L.: ”English Freemasonry in Europe 1717-1919”, i: Transactions of the

Manchester Association for Masonic Research, vol. LXXXIV. Manchester 1996

Bugge, K. L.: Det danske frimureries historie indtil aar 1765. København 1910

Cameron, Charles A.: ”On the Origin and Progress of Chivalric Freemasonry in the British Isles”, i; Ars Quatuor Coronatorum vol. 13, London 1900

Carr, Harry (red.): The Early French Exposures. London 1971

Chetwode Crawley, W. J.: ”The Templar Legends in Freemasonry”, i; Ars Quatuor Coronatorum vol. 26. London 1913

Cooper, Robert L. D.: The Rosslyn Hoax? Hersham 2006

Cornell, Erik: ”Från murare till frimurare – om frimureriets framväxt”, i; Eklund, Dan/Svenson, Sven/Berg, Hans: Hertig Carl och det svenska frimureriet. Uppsala 2010

Cryer, Neville Barker: ”A Fresh Look at the Harodim”; i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 91. London 1979

Cryer, Revd Neville Barker: Delving Further Beyond the Craft. Hersham 2009

Dafoe, Stephen: The Compasses and the Cross. Hersham 2008

de Hoyos, Arturo / Morris, S. Brent (red. og overs.): The Most Secret Mysteries of the High

Degrees of Masonry Unveiled. Washibgton D.C. 2011.

de Hoyos, Arturo: The Scottish Rite Ritual Monitor and Guide. Washington D.C. 2008

Désaguliers, Rene / Dachez, Roger: ”Chinese Thought and Freemasonry in the 18th Century. The Degree of irish Master, Provost and Judge”, i: Heredom vol. 3. Washington D.C. 1994

Feddersen, Klaus C.: Rituale des des Hohen Ordens vom Heiligen Tempel zu Jerusalem auch

Stricte Obesvanz genannt. Flensburg 1999

Feddersen, Klaus C. F.: Wertvolle Funde alter Ritualhandschriften. Jarplund/Flensburg 2001

Gould, Robert Freke: Military Lodges. Aldershot 1899

Hamill, John: The Craft. A History of English Freemasonry. London 1986

Handbok för frimurare. Första bandet A-I. Stockholm 1895; 298.

Handfield-Jones, R. M.: The Origin and History of the United Religious and Military Orders

of the Temple and of St. John of Jerusalem, Palestine, Rhodes and Malta in England and Wales and the Dominions and Dependencies of the British Crown. London 1973

Henderson, Kent: Masonic World Guide. London 1984

Hilfiker, H. R.: ”Historical Scetch on the origin and the Development of the Scottish Rectified Rite in Switzerland”, i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 68. London 1956

Hooker, Alan H.: ”The Knights Templar – Fact & Fantasy”, i: Ars Quatuor Coronatorum

vol. 96. London 1984

Hughan, W. J.: ”Origin of Masonic Knight Templary i the United Kingdom”, i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 18. London 1905

Jackson, A. C. F.: Rose Croix. The History of the Ancient and Accepted Rite for England and

Wales. London 1980

Jensen, Per Thykjær: Den kongelige kunst. København 2008

Kahler, Lisa: ”Andrew Michael Ramsay and his Masonic Oration”, i: Heredom vol. 1. Washington D.C. 1992

Kaulback, Michael S.: ”The first Knight Templar in the United States”, i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 107 London 1995

Lamoine, Georges: ”The Chevallier de Ramsay’s Oration, 1736-37: Early Masonry in France”, i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 114. London 2002

Lindsay, Robert Strathern: The Royal Order of Scotland. Glasgow 1972

MacNulty, W. Kirk: Frimureri. Historie, ritualer og mysterier. Oslo 2006; 192-199.

Mandleberg, John: Rose Croix Essays. Hersham 2004

McLeod, Wallace: ”John Coustos: His Lodges and his Book”, i; Ars Quatuor Coronatorum

vol. 92. London 1979

Milborne, A. J. B.: ”The Early Continental Exposures and their Relationship to Contenporary English Texts”, i; Ars Quatuor Coronatorum vol. 78. London 1965

Mollier, Pierre: ”L’Ordre Éccossais” à Berlin de 1742 à 1751”, i: Renaissance Traditionelle 131-132. Clichy 2002

Neville, Mike: Sacred Secrets. Freemasonry, the Bible and the Christian Faith. Glouchestershire 2012

Noël, Pierre: ”Le plus ancien rituel connu de Maître Ecossais? Le rituel de la Loge écossaise L’Union dans les années 1740”, i: Renaissance Traditionnelle nr. 170-171. Clichy 2013

Partner, Peter: The Murdered Magicians. Oxford 1981

Piatigorsky, Alexander: Who’s Afraid of Freemasons? London 1997

Prinsen, Gerry / Guerillot, Claude: ”An Introduction to the Sharp Dokuments”, i; Ars

Quatuor Coronatorum vol. 107

Reimer, J. M.: ”How Did Christian Masonry Get To Sweden?”, i; Ars Quatuor Coronatorum vol. 115. London 2002

Robelin, Roger: ”Johannesfrimureriet i Sverige under 1700-talet”, i; Kultaa ja taivaansinistä/I guld och himmelsblått. Turku/Åbo 1992

”Scheffer, Carl Fredrik”, i: Svenskt biografiskt lexikon: http://sok.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=6374, besøkt 16.03.14

Smyth, Frederick: Brethren in Chivalry. London 1991

Snoek, J. A. M.: ”The earliest development of masonic degrees and rituals: Hamill versus Stevenson”, i: Scanlan, Matthew (red.): The Social Impact of Freemasonry on the Moderen Western World (The Canonbury Papers vol. 1). London 2002

Sommers, Susan Mitchell: Thomas Duncerley and English Freemasonry. London 2012

S:t Andreas frimureriet i Sverige 200 år. Stockholm 1956

Stevenson, David: The Origins of Freemasonry. Cambridge 1988

Svensson, Sven: ”Den Svenska Riten grundas”, i; Hertig Carl och det svenska frimureriet. Uppsala 2010

[Thulstrup, C. L. H.]: Antecningar til svenska frimureriets historia. Stockholm 1892

Trexler, C. DeForrest: ”The Degree Rituals of the Northern Masonic Jurisdiction”, i; Heredom vol. 17. Washington D.C. 2009

Tuckett, J. E. S.: ”The Origin of Additional Degrees”, i: Ars Quatuor Coronatorum vol. 32. London 1919

Vägledning för frimurare. Stockholm 1906

Ward, Eric: ”Early Masters’ Lodges and their Relation to Degrees”; i: Ars Quatuor

Coronatorum vol.75. London 1962