Fersk forskning, ny turisme, gammel bergkunst Rapport fra

BERGKUNSTVerdensarvsenter for bergkunst – Alta Museums skriftserie nr. 1

Trond Lødøen, Helle V. Stuedal og Hans Chr. Søborg (red.)

Fersk forskning, ny turisme, gammel bergkunst

Rapport fra nasjonalt nettverkseminar i 2010

BERGKU

NST N

R. 1Trond Lødøen, H

elle V. Stuedal og Hans Chr. Søborg (red.) • Fersk forskning, ny turism

e, gamm

el bergkunstI S S N 1 8 9 2 - 7 3 9 4

I S B N : 9 7 8 - 8 2 7 7 8 4 0 3 8 3

9 788277 840383

Trond K. Lødøen, Helle Vangen Stuedal og Hans Christian Søborg (red.)

Fersk forskning, nye turisme,gammel bergkunst

Rapport fra nasjonalt seminar for Bergkunstnettverket i 2010

Alta 2011

Rapport Bergkunst fagseminar:Layout 1 06.09.11 11.55 Side 3

Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museums skriftserie BERGKUNST NR. 1

Skriftseriens redaksjon:Heidi JohansenHans Christian Søborg

© Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum 2011Skriftet er utgitt med støtte fra Riksantikvaren og Norsk kulturråd – ABM-utvikling

Bestillinger og henvendelser:Verdensarvsenter for bergkunst – Alta MuseumAltaveien 19N-9518 AltaTelefon: +47 41 75 63 30e-post: [email protected]

ISBN-13 978-82-7784-038-3 ISSN 1892-7394

Layout: János Kolostyák, Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum, Fagtrykk Idé as

Trykk: Fagtrykk Idé, Postboks 1124, N-9504 Alta. Telefon +47 78 44 68 00.

Forsideillustrasjon: Fra oppføring av «steinalderdrama» under nettverksseminaret i Alta 26. mai 2010. Noen av deltagerne hjelper eleverfra dramalinjen på Alta videregående skole med å løfte duk med helleristningsmotiver i Hjemmeluftæra. Foto: Hans Chr. Søborg, VAM.


DET NASJONALE BERGKUNSTNETTVERKET – FAGSEMINAR 25.–27. MAI 2010 5

INNHOLD

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7

Innledning om Bergkunstnettverket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10

Ny bergkunstforskning og -forvaltning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15

Jan Magne Gjerde, Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø: Ei reise i Barentsregionens bergkunst – «litt spreidd småpluk» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16

Flemming Kaul, Nationalmuseet, København og Preben Rønne, Vitenskapsmuseet, NTNU: Ved grænsen for den nordiske bronzealderkultur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31

Ulf Bertilsson, SHFA, Göteborgs universitet: «Från märklige antikviteter för de bildade till kultur- och världsarv för alla…»Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv – en infrastruktur och ett forskningsprogram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40

Martin Hykkerud, VAM: Vintertildekking av helleristninger i Hjemmeluft, Alta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50

Karin Tansem, VAM: Bergflatenes potensial. Et eksempel fra Hjemmeluft i Alta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54

Martin Hykkerud og Lars Julsrud, VAM: Et digitalt bergkunstarkiv hos Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63

Tilrettelegging av bergkunst i et nytt århundre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69

Karin Ibenholt, VISTA-Analyse, Oslo: Verdiskaping og kulturminner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70

Knut Helskog, Tromsø Museum og Universitetet i Tromsø og Anne-Sophie Hygen, Østfold fylkeskommune: Forvaltning og tilrettelegging av bergkunst i Eurasia sett i lys av erfaringer i Alta og Østfold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78

Luitgard Löw, Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark/Nordkappmuseet: «På spaning efter den tid som flytt». Hällristningarna i Bohuslän som tyskt resmål under 1920- och 30-talen . . . 90

Linda Nordeide, Østfold fylkeskommune: Oldtidsveien formidlingsprosjekt – tilrettelegging for alle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97

Bitten Bakke, Arkeologisk Museum, Universitetet i Stavanger: Bruk av Ipod i formidling av bergkunsten på Austre Åmøy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102

Jens Flemming Krøger, Rogaland fylkeskommune: 2008-prosjektet «Markører i landskap» – Helleristninger i nytt lys . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105

Snorre Haukalid, Vest-Agder fylkeskommune: Nytt museum og ny bronsealderutstilling på Lista i Farsund kommune, Vest-Agder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111

Hans Christian Søborg, VAM: Forslag om en reisefører til Norges bergkunst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115

Nasjonale programmer for bergkunstforskning og formidling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127

Trond Lødøen, Bergen Museum, Universitetet i Tromsø: Visjonen om et faglig program for bergkunstforskning sett fra et universitetsmuseum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128

Helle Vangen Stuedal, Stiklestad Nasjonale Kultursenter/Bergkunstmuseet – Det magiske berget: En nasjonal plan for formidling av bergkunst – sett fra et kulturhistorisk museum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133


6 DET NASJONALE BERGKUNSTNETTVERKET – FAGSEMINAR 25.–27. MAI 2010

Vedlegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141

Seminarprogram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143

Deltagerliste for Bergkunstnettverkets seminar i 2010 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146

Bilder fra seminaret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148

FERSK FORSKNING, NY TURISME, GAMMEL BERGKUNST



FORORD

Det nasjonale Bergkunstnettverket hadde sitt første fagseminar i Alta 25.–27. mai 2010.

Seksten av nitten innlegg er gjengitt i omarbeidet utgave som artikler i denne rapporten. Mange av oss oppdagetat det er krevende å skrive en artikkel på grunnlag av en PowerPoint presentasjon. Med sommer- og feltsesongrett etter seminaret tok det lang tid før mange fikk ferdigstilt sine artikler.

Rapporten utgis som nr. 1 i en ny skriftserie for Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum (VAM): «BERG-KUNST». I denne skriftserien skal det etter planen utgis både vitenskapelige arbeid, artikkelsamlinger ogdokumentasjons- og seminarrapporter.

Redaktørene for rapporten har vært tre medlemmer av Bergkunstnettverkets arbeidsutvalg: Trond Lødøen,Bergen Museum, Universitetet i Bergen; Helle Vangen Stuedal, Stiklestad Nasjonale Kultursenter og Bergkunst-museet – Det magiske berget og Hans Christian Søborg, VAM.

Arbeidsutvalget for Bergkunstnettverket (AU) var også arrangørkomité for den faglige delen av seminaret. Fremtil oktober 2010 var Linda Nordeide fra Østfold fylkeskommune medlem av utvalget og deltok i seminarplanlegg-ingen. Etter seminaret tok Nordeide permisjon fra AU frem til slutten av 2011. Som vikar for Nordeide har nett-verket vært så heldig å få Snorre Haukalid fra Vest-Agder fylkeskommune.

Lokal arrangør med hovedansvar for planlegging og avvikling av programmet inkludert avtaler med de flesteforedragsholdere, ekskursjon og sosiale innslag, var arbeidsutvalgets sekretær Hans Christian Søborg. Assistanseble gitt av andre ansatte på VAM, først og fremst museets direktør Gerd Johanne Valen og tekniker Jan RogerEriksen.

All bestilling av flyreiser, hotellrom, bespisning og transport ble gjort av VIA Travel Alta v/teamleder Grete Opgård.

Under nettverkets seminar i 2010 deltok 55 personer fra Norge, Sverige og Danmark. Deltagerne kom fra kulturhis-toriske museer, alle universitetsmuseene, 14 av fylkeskommunenes kulturminnevernavdelinger, Riksantikvarenog Sametinget. Deltagerlisten og foto fra seminaret er trykt bak i rapporten.

Seminarets fagprogram og rapportens artikler

Temaet for seminaret var Fersk forskning, ny turisme, gammel bergkunst. Det ble holdt 19 foredrag av fagpersonerfra Norge, Sverige og Danmark. Programmet er også gjengitt bak i denne rapporten.

Seminaret var inndelt i tre sesjoner: 1) Ny bergkunstforskning og –formidling, 2) Tilrettelegging av bergkunst i etnytt århundre og 3) Nasjonale planer og programmer for bevaring, formidling og forskning. Artiklene i rapporten erordnet etter sesjon og i den rekkefølge forfatterne holdt sine innlegg.

Arbeidsutvalget for nettverket la vekt på at programmet skulle favne om alle de tre F-ene: Forvaltning, forskningog formidling for at programmet skulle appellere og være matnyttig for fagfolk som arbeider både i kulturminne-forvaltning, ved universitetsmuseer og kulturhistoriske museer.

Arrangørene forsøkte å få flere innlegg om forskning under seminaret enn det som har vært vanlig de siste årene.Mange som jobber med forvaltning i fylkeskommuner og med formidling ved distriktsmuseer har savnet opp-datering på forskning som gjøres ved universitetene.

Vi ville gjerne ha innlegg fra de som nylig har skrevet dr.gradsarbeid, PhD-avhandlinger og masteroppgaver ombergkunst. Jan Magne Gjerde (som disputerte i oktober 2010) holdt et innlegg av denne typen om sine studierav bergkunsten i Barentsregionen. Det store prosjektet som Nationalmuseet i København nylig har igangsattom «Nordlige verdener» har også en del som angår bergkunsten i Norge. Innleggene til Flemming Kaul og DitlevMahler fra Nationalmuseet og Preben Rønne fra NTNU i Trondheim gjaldt dette prosjektets foreløpige resultaterom nordgrensen for den nordiske bronsealderkulturen og agrarøkonomi.



Bergkunststudier har alltid vært mer internasjonale og transnasjonale enn i mange andre fagfelt. Innleggene tilJoakim Goldhahn fra Kalmar og Ulf Bertilsson fra Göteborg bidro til å vedlikeholde tradisjonen om å lære av stu-dier og bergkunstarbeid i våre naboland. Innlegget til Anne-Sophie Hygen og Knut Helskog om deres bidrag tiltilretteleggings- og forvaltningsprosjekter i Sentral-Asia og en sammenligning med tilsvarende arbeid i Norge,fikk frem det internasjonale perspektivet på en god måte.

De fleste som deltok på seminaret arbeider med forvaltning og formidling av bergkunst i fylkeskommuner og vedkulturhistoriske museer. Det største antall innlegg var om tiltak og prosjekter innenfor disse fagfelt. Disse gjaldtbåde formidlingsprosjektet «Oldtidsruten» i Østfold, en ny bronsealder- og helleristningsutstilling på Lista i Vest-Agder, bruk av Ipod og lys- og lydinstallasjoner i bergkunstformidling i Rogaland, skoleformidling i Trøndelagog oppbygging av bergkunstarkiv og erfaringer med skjøtselsarbeid i Finnmark.

En grunnleggende tanke bak den første delen av seminarplanleggingen var at vi skulle få frem nye perspektiverog ideer om hvordan vi kan arbeide med bergkunst ved å hente inn fagfolk utenfor det tradisjonelle bergkunst-miljøet i Norge. Da tenkte vi ikke bare som nevnt ovenfor på fagfolk fra andre land, men også på personer fraandre fag. Derfor var scenografen Ingri Astri K. Stephens som i mai 2010 jobbet på Forsvarsmuseet, invitert til åsnakke om dramaturgiske innfallsvinkler til bergkunstformidling. Samfunnsøkonom Karin Ibenholt fra Vista-ana-lyse var invitert til å snakke om verdiskaping og kulturminner.

For å sammenfatte innlegg om de 3 F-ene hadde arbeidsutvalget satt opp en avsluttende sesjon om nasjonaleplaner og programmer for bergkunst. Seniorrådgiver Eva Sætersdal Walderhaug fra Riksantikvaren (RA) holdt inn-legg om «Bevaringsprogrammet for bergkunst» som RA utformet i 2010.

Nasjonale forskningsprogrammer preger i stadig større grad arkeologisk forskning på universitetene, men berg-kunst er stort sett utelatt i disse programmer. AU ville gjerne at en av de som har vært med å lage et av de eks-isterende faglige programmene skulle snakke om dette tema. Da det viste seg å være vanskelig å finne en eksternforedragsholder, tok Trond Lødøen på seg dette oppdraget. På samme måte tok AU-medlemmet Helle V. Stuedalpå seg å snakke om betydningen av å lage et fremtidig nasjonalt program for formidling av bergkunst.

Endringer i seminarprogrammet og rapporten

I tillegg mottok arrangørene henvendelser fra personer som gjerne ville holde innlegg, noe som endte opp meden venteliste. Lederen for Nordnorsk Reiseliv var opprinnelig satt opp med et foredrag om kulturminners plassi markedsføring av Norge som reisemål. Da hun isteden måtte markedsføre Norge i Grand Prix-uken i Oslo fikkvi plass til et innlegg med et helt annet tema, tysk helleristningsturisme til Skandinavia (og «Jakten på Germania»)i 1930-årene ved avdelingsleder Luitgard Löw på Nordkappmuseet.

Innlegget til Jens Flemming Krøger fra Rogaland fylkeskommune om bruk av lyd- og lysinstallasjoner i til-rettelegging av bergkunst ble fremført av Bitten Bakke fra Arkeologisk Museum i Stavanger da han ble forhindreti å reise til Alta.

Hans Chr. Søborg, som var en del av vertskapet, trakk sitt innlegg om en reisefører til Norges bergkunst da detunder seminaret kom et uanmeldt ønske fra Arve Kjærsheim og Åge Pedersen om å få presentere et fotoprosjektom bergkunst. Søborgs innlegg er likevel publisert i sluttrapporten fordi utgivelse av en nasjonal reisefører skalvære et hovedtema under bergkunstseminaret som planlegges i november 2011. Artikkelen kan kanskje væremed på å forberede drøftingen av dette forslaget.

På grunn av henholdsvis utenlandsopphold og ny jobb ble ikke innleggene til Joakim Goldhahn eller Inger AstriKobbevik Stephens omarbeidet til artikler for denne rapporten. Innlegget til Riksantikvarens Eva SætersdalWalderhaug om Bevaringsprogrammet for bergkunst er ikke publisert fordi selve bevaringsprogrammet har værtunder bearbeiding og først ble endelig vedtatt i juni 2011.

Ekskursjon

Vi var heldig med været. Det var solrikt og varmt alle tre seminardager. Om formiddagen 26. mai var det ekskur-sjon til de eneste helleristninger som er funnet i Altaordområdet utenom verdensarvområdene ved ord-bunnen. Disse felt (5 flyttblokker) ligger på Isnestoften 45 km nord for tettstedet i et storslått landskap medsvært mange rike og spennende funn og kulturminner fra forhistorisk og nyere tid: Gårdshaug, steinaldertufter,steinalderboplasser utgravd av Anders Nummedal, hellige samiske ell og botaniske og arkeologiske funn som




tidligere forskning mente indikerte jordbruk allerede i steinalderen. Ekskursjonen ble gjort med to busser medhver sin guide, museumsdirektør Gerd Johanne Valen og Hans Chr. Søborg.

Ved ankomsten tilbake til museumsområdet i Hjemmeluft i Alta ble deltagerne møtt av elever fra dramalinjenved Alta videregående skole som fremførte steinalderdramaet som de har laget til bruk ved museets årlige«Steinalderdager» for 5.–klassinger fra Vest-Finnmark. Dramalinjens leder Heidi Thomassen og museumspedagogEva D. Johansen orienterte om opplegget for «Steinalderdager» og hvordan bergkunsten blir brukt i dette skole-opplegget. Deretter var det omvisning i helleristningsområdet.

Sosialt program

Ankomsten for seminardeltagerne var om kvelden tirsdag 25. mai. Det var busstransport fra Alta lufthavn til RicaAlta Hotel og deretter fra Alta Sentrum til en mottagelse på museet i Hjemmeluft. På mottagelsen var det enklereservering, åpningstaler ved seksjonssjef Harald Ibenholt fra Riksantikvaren, kultursjef Jan H. Pettersen fra Altakommune og museumsdirektør Gerd J. Valen. Musikkinnslag var det en ung musiker fra Kulturskolen i Alta somsto for.

Om kvelden onsdag 26. mai var det middag i Laksestua i Sorrisniva ved Altaelva, som har fått flere reiselivs- ogrestaurantutmerkelser. Musikkinnslag ble besørget av sanggruppen «Bris». På ekskursjonen og i pauser og undermiddagsarrangementene fortsatte faglige plenumsdiskusjoner og man ble bedre kjent med kollegaer fra helelandet.

Seminaret ble holdt i mai, en veldig travel måned for alle instanser som var representert. Bergkunstmøter medekskursjon i programmet bør holdes i en snøfri måned, men før felt-, turist- og feriesesongen begynner (ellernår sesongen er overstått).

Arrangørene vil takke de mange som tok seg tid til å komme til «storbyen» i landets nordligste fylke og som deltokmed godt humør, gode foredrag og tankevekkende diskusjonsinnlegg!

Seminaret ble finansiert med bidrag fra VAM og de andre institusjoner i arbeidsutvalget, ved innkreving av en deltager-avgift og med tilskudd fra Riksantikvaren, ABM-utvikling og Alta kommune. Vi vil sende en stor takk til tilskuddsyternesom gjorde det vellykkete seminaret mulig!

8. august 2011

Trond LødøenBergen Museum,Universitetet i Bergen

Helle Vangen StuedalStiklestad Nasjonale KultursenterBergkunstmuseet – Det magiske berget

Hans Christian Søborg HovedredaktørSekretær i arbeidsutvalget for BergkunstnettverketVerdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum




INNLEDNING

Innledning om Bergkunstnettverket

Bergkunstnettverk er ett av 24 faglige museumsnettverk for ulike tema som ble igangsatt som en del av dennasjonale museumsreformen (2001–2008) og som koordineres av Norsk kulturråd (tidl. ABM-utvikling).

«Hensikten (med en omstrukturering av museumssektoren) er å styrke den faglige kompetansen på regionalt nivå ogå samle museene i et nasjonalt nettverk. Et slik nettverk skal legge til rette for nasjonal arbeidsdeling og samordning,motvirke konkurrerende overlapping og dermed sikre faglig sammenheng og god ressursutnyttelse»(St. prp. nr. 1 (2001–2002) Kulturdepartementet)

Utdrag fra «Rammenotat for museumsnettverk» (ABM):

«Museumsreformen skal danne grunnlaget for bedre og sterkere museer, som forutsettes å delta i utvikling og driftav ulike nasjonale nettverk. Museene skal ha en så sterk faglig og økonomisk plattform at de på en meningsfull måtekan bidra aktivt. Samlet vil disse utgjøre det nasjonale nettverket.

Nasjonale nettverk tar utgangspunkt i temaer, funksjoner og/eller metoder. Eksempler kan være flerkultur, kystkultur,samferdsel, skog, kunst, samtid, bygning og håndverk.»

Mer informasjon om nasjonale museumsnettverk finnes på nettsidene til Norsk kulturråd: http://www.abm-utvikling.no/museum/nasjonale-museumsnettverk.

Formål med Bergkunstnettverket

Nettverkets formål er å samle bergkunstmiljøet på tvers av sektorene og departementstilhørighet og gjennomprosjekter og annet samarbeid skape ny kunnskap om bergkunst som kilde til opplevelse i aktiviteter som kom-binerer bevaring, forskning og formidling. Nettverket vil gå nye veier, men vil bygge på resultatene til det na-sjonale «Bergkunstprosjektet 1996–2005» og utfylle Riksantikvarens arbeid på dette området.

I en statusrapport til ABM-utvikling datert 23. september 2008 ble formålet for Bergkunstnettverket punktvisformulert slik:

- Være arena for utforming av prosjekter knyttet til formidling av forskning, grunnforskning og dokumentasjon,skjøtsel og metoder for formidling av bergkunst.

- Være en arena for alle fagpersoner og -miljøer som arbeider med bergkunst og utvikle et varig nettverk mellom forskning, forvaltning og kulturhistoriske museer.

- Bidra til økt oppmerksomhet om bergkunst.- Bidra til økt ressurstilgang ved å finne nye finansieringskilder.- Prøve ut metoder for dokumentasjon, skjøtsel, analyse og formidling.- Prøve ut metoder for universell utforming.

Organisasjon

En avtale ble inngått med ABM-utvikling om at Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum (VAM) skal værehovedansvarlig institusjon for nettverket. VAM er også nettverkets sekretariat, og har stilt til rådighet 1/3 stillingfor sekretariatsfunksjonen. Nettstedet for nettverket har denne adresse:http://www.alta.museum.no/Publisering.asp?Id=91.

Nettverket har et arbeidsutvalg som frem til oktober 2010 besto av Helle Vangen Stuedal, Stiklestad nasjonalekultursenter og Bergkunstmuseet – Det magiske berget; Trond Lødøen, Bergen Museum, Universitetet i Bergen;Linda Nordeide, Østfold fylkeskommune ved Fylkeskonservatoren og Hans Christian Søborg, VAM. Nordeide tokpermisjon fra AU fra oktober 2010 frem til slutten av 2011. Vikar for Nordeide er Snorre Haukalid fra Vest-Agderfylkeskommune. I september 2010 ble det bestemt at seniorrådgiver Eva Walderhaug fra Riksantikvaren (ansvarlig for Bevaringsprogrammet for bergkunst) også vil delta på utvalgets møter der det er relevant. Utvalgethadde tre møter i 2010.




Nettverket er åpent for alle institusjoner og fagpersoner som arbeider eller vil arbeide med bergkunst. Nettverketutmerker seg ved samarbeid mellom både museene under Kulturdepartementet og universitetsmuseene underKunnskapsdepartementet og mellom kulturminnevernet og museumssektoren som er en erklært nasjonalprioritering i Stortingsmelding nr. 48 (2002–2003) (Kulturpolitikk fram mot 2014, s. 185).

Nettverket har ikke formelle medlemskapsavtaler. De som deltar på nettverkets møter, seminarer og/eller ermed på nettverkets prosjektarbeid oppfattes som medlemmer.

Nettverkets «historie»

Bergkunstmiljøet i Norge har langvarige og brede erfaringer med ulike typer samarbeid.

Det største samarbeidet var i Riksantikvarens Bergkunstprosjekt 1996–2005 som la vekt på dokumentasjon ogsikring av lokaliteter i Norge, og som er blitt videreført i samarbeid mellom forvaltningsnivåene i årene etterpå.Satsningen vil fortsette gjennom Riksantikvarens Bevaringsprogram for bergkunst 2011–2020.

Det har vært større nordiske prosjekter som Intereg IIIb-prosjektet «RANE – Rock Art of Northern Europe»2002–2005 som hadde mange delprosjekter for ulike typer oppgaver. I slutten av 1990-årene var det et mer ufor-melt «Bergkunstnettverk» som samlet personer som jobbet med bergkunst i Norge til møter med ekskursjon ien ny landsdel hvert år.

I ABMs vurdering av planene for et bergkunstsenter i Alta av 31.12.2004 star det: «ABM-utvikling mener det nåbør vurderes om Alta Museum skal innta rollen som ansvarlig for et nasjonalt nettverk for formidling og tilretteleggingav bergkunst. I dette nettverket vil også andre sentrale omrader for bergkunst kunne inngå, for eksempel miljøer ogkonsoliderte museer knyttet til bergkunst i Østfold, Ausevik og Stjørdal. Nettverket vil bidra til a samordne miljøeneog styrke formidlingsarbeidet, og ha både et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Både landsdelsmuseene og ak-tuelle fylkeskommuner bør ta del i nettverket, som sentrale aktører og premissleverandører».

VAM diskuterte muligheten for et slikt nettverk med bergkunstmuseet i Nord-Trøndelag og med kultursektoreni Flora kommune/Vestnorsk bergkunstsenter Ausevik. VAM tok kontakt med ABM-utvikling for å inngå en avtaleom nettverksansvaret og innkalte til et etableringsmøte i Alta 8. oktober 2007. Det var 21 deltagere fra 11 museer,fylkeskommuner, ABM-utvikling, Riksantikvaren og andre instanser. Instansene som var representert var fra Listai sør til Porsanger i nord. Et arbeidsutvalg ble utnevnt.

Utvalget fikk i oppdrag å blant annet å jobbe videre med planene om et fellesprosjekt med temaet: Utfordringeri skjæringspunktet mellom bevaring, forskning og formidling av bergkunst. Dette prosjektet viste seg imidlertid åvære så stort og mangslungent at det ble for vanskelig å administrere og komme i gang med. Det var heller ikkemulig å få tilstrekkelige midler til delprosjekter. Vi velger å oppfatte perioden fra oktober 2007 til oktober 2009(da vi skrev prosjektbeskrivelser og søknader) som en tid da vi tilegnet oss erfaringer og kunnskaper om nett-verksarbeid. Nå mener arbeidsutvalget at vi har funnet frem til bedre rammer og prosjekter for nettverket.

På fagseminaret 25.–27. mai 2010 i Alta var det 55 deltagere. De kom fra kulturhistoriske museer, alle universitets-museene, 14 av fylkeskommunenes kulturminnevernavdelinger, Riksantikvaren og Sametinget.

Fagpersoner i bergkunstmiljøet i Norge har alltid vært flittige deltagere på internasjonale bergkunstkonferanser.Fagfolk i hele Norden kjenner hverandre godt og har gode erfaringer med å jobbe sammen om ulike problem-stillinger. Det har vært vanlig at bergkunsteksperter fra de andre nordiske land deltar på seminarer og møter iNorge. Når ABM-utvikling har oppfordret nettverkene til å først bli vant med å arbeide sammen innenfor lande-grensene og så etter hvert prøve å få et større nordisk og internasjonalt format over samarbeidet, kan det siesat et slikt internasjonalt nettverk har eksistert i mange år i dette kunnskapsfeltet. Alt var derfor som det pleier åvære da det på seminaret i 2010 var flere deltagere og foredragsholdere fra Sverige og Danmark. Flere fra vårenaboland følte seg litt uteglemt og etterlyste en invitasjon da det ble kjent at det skulle vært et nettverksseminari Alta og de ikke var på vår adresseliste for utsending av informasjon.

Nettverkets arbeidsform

Samtidig som fagpersoner i Norge har samarbeidet nasjonalt og internasjonalt er det samlete bergkunstmiljøetlite og man har tidligere i stor grad jobbet enten med forskning, bevaring eller formidling, og i det daglige stortsett innenfor vertsinstitusjonens geografiske arbeidsområde enten det var en landsdel, et fylke eller en kom-




mune. Mange ansatte på museer og i fylkeskommuner har bergkunst som ett av mange arbeidsområder. I nettverket forsøker vi å samordne miljøene og styrke formidlingsarbeidet.

Gjennom nettverket vil vi bidra til kompetanseheving, effektivising av arbeidet, bedring av ressurstilgangen ogsynliggjøring av resultater.

Nettverket har siden det ble etablert ønsket å være prosjektorientert og oppnå synlige resultater som kan værenyttige for hele fagmiljøet og for publikum. Vi har tatt sikte på å arbeide med konkrete prosjekter og arrangereet årlig seminar i tilknytning til disse. Erfaringer har vist at det er nødvendig og ønskelig å holde et nasjonaltseminar som kan samle miljøet og holde kontinuitet i samarbeidet.

I forbindelse med Riksantikvarens «Bergkunstprosjekt 1995–2005» ble det arrangert et årlig seminar. I brev datert17. april 2009 uttrykte RA velvilje til tanken om at ABM-nettverket ønsket å arrangere et årlig bergkunstseminar.

I 2011 har arbeidsutvalget kommet frem til at det kan være gunstig å bare ha et stort seminar med et omfattendeforedragprogram om flere ulike arbeidsområder annethvert år. Det er viktig å publisere seminarinnlegg somkan ha overføringsverdi. Planlegging og avvikling av et flerdagers seminar og publisering av mange innlegg påInternet og i papirutgave fra et stort seminar er meget krevende målt i både tid og penger.

Nettverket tar imidlertid sikte på å hvert år arrangere et fagseminar eller workshop om et mer avgrenset tema.I 2011 planlegges et fagseminar om utgivelse av en reisefører til Norges tilrettelagte bergkunstlokaliteter. Detteseminaret skal etter planen holdes 2. november i forkant av Det norske arkeologmøtet som i 2011 finner sted iKristiansand 3.–4. november. På denne måten håper vi også å få redusert kostnadene med arrangementet og fåenda flere arkeologer med i nettverksarbeidet.

Formål med utgivelse en reisefører

En reisefører vil kunne bidra til å oppfylle målsettingene til Riksantikvarens Bevaringsprogram for bergkunst slikdisse er formulert av Miljøverndepartementet i St. meld. Nr. 26 (2006–2007) og i programstrategien som Riks-antikvaren utarbeidet høsten 2010. Vi vil forsøke å «utnytte utviklet kompetanse … (til) å gjøre mer av bergkunstenbedre tilgjengelig» (jfr side 97 i stortingsmeldingen).

Mer spesifikt er formålet med en reisefører til tilrettelagte bergkunstlokaliteter i Norge å:

- Skape økt fokus på norsk bergkunst som tema for kunnskap og opplevelse. - Være et svar på det hyppig stilte spørsmålet fra publikum: «Hva kan vi se andre steder av bergkunst?»- Medvirke til økte inntekter gjennom større besøk og dermed større billett- og suvenirsalg. Disse inntekter

kan brukes til både skjøtselsarbeid og videre tilrettelegging og også komme lokalsamfunnet til gode.- Medvirke til bedre bevaring av bergkunst og vedlikehold av installasjoner for besøkende.- Medvirke til samordning av tilretteleggingstyper.- Medvirke til samordning av informasjon for eksempel ved at det utgis brosjyrer til enkeltlokaliteter i samme

format og med samme design.- Gi mulighet for dialog med brukerne om både selve bergkunsten og tilretteleggingen (særlig en digital utgave).- Dirigere besøk til felt som er tilrettelagt for publikum og bort fra de man vil beskytte. Nåværende publika-

sjoner og utstillinger for bergkunstområder/fylker/landsdeler omtaler også felt som er stengt for publikum.

Utgivelse av en nasjonal veiviser vil trolig etter hvert også føre til at universell tilrettelegging blir gjennomførtpå flere steder der landskapet gjør dette mulig. En reisefører vil kunne virke samlende på bergkunstmiljøet.

Andre viktige arbeidsområder for nettverket

I den avsluttende sesjonen på nettverkets fagseminar i mai 2010 var det innlegg om behovet for nasjonale pro-grammer for forskning om og formidling av bergkunst. I Trond Lødøens artikkel om visjonen om et forsknings-program i denne publikasjonen argumenterer han for at initiativet til et slikt program bør komme fraRiksantikvaren og at det bør utarbeides i samarbeid med universitetsmuseene. De kulturhistoriske museer børogså engasjere seg i dette arbeidet. Vi siterer fra siste del av Lødøens artikkel i denne publikasjonen:

«Et faglig program for bergkunstforskning vil skape en bedre oversikt over relevante problemstillinger …bidra til åidentifisere og gi en bedre oversikt over kunnskapshull. Det vil bidra til å knytte sammen forskningsmiljø og bygge




bro mellom fagområder – både innen og utenfor landegrensene. Trolig vil det være hensiktsmessig i første fase å ladet være et nasjonalt program som kan bidra til å knytte sammen forskningsmiljø og forene relevante fagområder(arkeologi, kunsthistorie, ikonografi, samt relevante naturvitenskapelige disipliner). Det ville også være nyttig for åetablere internasjonale samarbeidsarenaer. Men ikke minst vil det bedre kommunikasjonen mellom oppsplittedefagmiljø: universitetsmuseum, instituttsektor, kulturhistoriske museum, fylkeskommuner og Riksantikvaren…

…Riksantikvaren (bør).. ta initiativ til at et faglig program for bergkunst blir utviklet. Konkret kan det nok gjennomføresved at den samlede kompetanse ved både universitetsmuseum og instituttsektor, samt kompetanse ved andre institusjoner tar del i dette arbeidet».

Nettverkets møter og seminarer kunne tenkes å være naturlige diskusjonssteder for et slikt forskningsprogram.I siste artikkel i denne publikasjonen tar Helle Vangen Stuedal opp behovet for et nasjonalt program for for-midling av bergkunst. Utforming av et slikt program kunne være en velegnet oppgave for Bergkunstnettverket.Vi siterer fra siste del av Stuedals artikkel:

«En målsetting for et nasjonalt program kunne være å fremme formidling av fersk forskning gjennom vandreutstillingerog utveksle disse mellom deltakere i Bergkunstnettverket…

Å holde fast ved erfaringer og kunnskapAnsatte ved de kulturhistoriske museene konfronteres stadig med hvor sårbar og flyktig kunnskap og erfaring om for-midling er. Nettopp fordi populærvitenskapelig formidlingsarbeid tradisjonelt har vært lite meritterende og i liten gradhar vært gjenstand for analyse og publisering, er erfaringene sjelden publisert og ivaretatt for ettertiden. Som del aven nasjonal plan, bør det etableres en skriftserie der det også er rom for formidling.

Kan en nasjonal plan for bergkunstformidling engasjere flere kulturhistoriske museer i formidling av bergkunst?I 2010 er det få kulturhistoriske museer som deltar i Bergkunstnettverket. Dette skyldes blant annet de nevnte for-skjellene på disse museenes forhold til bergkunst som tema. Noen museer er tungt involvert i bergkunstarbeidet. Disseer få, færre enn områdene med store konsentrasjoner av bergkunst. De har bergkunst som en av få hovedoppgaver,legger ressurser inn i arbeidet, gjør store grunnlagsinvesteringer for å formidle, driver gjerne også bevaringsarbeid,dokumentasjon og til dels forskning.

Mange flere er museene som ikke har bergkunst som hovedoppgave, men som ønsker å utnytte formidlingspotensialeti lokaliteter i nærområdet. Museene møter forventninger om dette fra lokalbefolkning og næringsliv, utfordres på deti nasjonale føringsdokumenter (St.meld. nr. 49 (2008–2009)).

…Et faglig program for bergkunstformidling bør inneholde et sett råd om samhandlingsmåter mellom kulturhistoriskemuseer og forvaltningen angående bergkunstformidling, råd om rollefordeling, prioritering og handlingsrekkefølge».

Stuedal påpeker noe som kan oppfattes som et paradoks. Nettverket har hittil klart å samle ganske mange frauniversitetsmuseer og kulturminneavdelingene i fylkeskommunene, men relativt få fra den sektoren som tokinitiativet til nettverket, dvs fra kulturhistoriske museer av typen som tidligere ble kalt «ABM-museer». Det errelativt få slike museer som har bergkunst som et hovedarbeidsområde, men dertil mange som har det som enav sine mange «andre» oppgaver. Vi er nå inn i strammere økonomiske tider og reisemidler må prioriteres nøyereenn før finanskrisen. ABM-utvikling (nå del av Norsk kulturråd) gir ikke midler til drift av museumsnettverk.Deltagelse i nettverk skal ta utgangspunkt i det enkelte museums driftsmidler ettersom disse ble økt i reform-perioden.

Men både ABM-utvikling/Norsk kulturråd og Riksantikvaren har gitt støtte til samhandling i form av seminar forBergkunstnettverket og det er mulighet for å søke tilskudd til prosjektarbeid. Å dømme etter tilbakemeldingenefra deltagere gav seminaret i 2010 nye ideer, kunnskaper og lyst i arbeid med den mest spennende type fortids-minne vi kjenner, bergkunst og til å gjøre dette arbeidet sammen med andre.

Vi håper også andre i og utenfor fagmiljøet vil la seg inspirere av artiklene i denne publikasjonen!

Hans Christian SøborgSekretær i arbeidsutvalget for BergkunstnettverketVerdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum



Ny bergkunstforskningog -forvaltning


Ei reise i Barentsregionens bergkunst – «litt spreidd småplukk»

Jan Magne GjerdeSeksjon for KulturvitenskapTromsø [email protected]

«Some of these clues will – as the researcher so often finds – consist of nothing but misread natural structures, veinings,variously coloured strata in the surface of the rock, etc. Many such pictures drawn by Nature herself, have attractedthe attention of the Lapps, by whom they have been worshipped as in some way or other connected with their deitiesor myths» (Hallström, 1938:19).

Avreise

Med denne artikkelen ynskjer eg å foreta ei kort reise i Barentsregionens bergkunst. Utgangspunktet for denneartikkelen er innlegget ved Bergkunstnettverkets seminar: Bergkunst 2010 i Alta. Eg vil sjå dette som ein anled-ning til å bevege meg litt fritt i bergkunstens landskap i Barentsregionen eller som Gutorm Gjessing formulertedet i Nicolay på midten av 1970-talet under fana «-litt spreidd småplukk» (Gjessing 1974). «… og det gjør jeggjerne under forutsetning av at jeg får lov til å se den fra kan hende litt uvante synspunkt» (Gjessing 1974:3).Sentralt ligg det i dette at eg vil foreta ei reise i dette store området sin bergkunst med Hein Bjerck sine ord omoversiktskunnskapen i bakhovudet: «En viktig fellesnevner i kritikken i de seneste oversiktsverkene er den geo-grafiske rammen, norsk, Noreg og Norden. Dette berører et sentralt problem. I arkeologisk perspektiv er na-sjonalstater moderne konstruksjoner, og det er ikke gitt at det norske huser en hensiktsmessig standardrammefor den kommende oversiktskunnskapen» (Bjerck 2002:166).

Funnhistorikken har prega forskingsfokuset i dette store området. Då Gustaf Hallström starta sine bergkunst-studiar i 1906 var det kjent om lag 20 lokalitetar med veideristningar. Det totale talet kjende figurar er usikkert,sidan få av felta tidlegare var dokumentert. Det intensive forskingsfokuset på bergkunst både i Skandinavia ogi Nordvest-Russland gjorde at ved slutten av 1930-talet hadde ein oversikt over om lag 55 lokalitetar. Men ikkjeminst var om lag all bergkunst tilgjengeleg og omfattande diskutert (Bøe 1932; Gjessing 1932; Engelstad 1934;Gjessing 1936; Ravdonikas 1936; Hallström 1938; Ravdonikas 1938). Etter dette er det få materialpublikasjonar,med unntak av Simonsen (1958) sin «komplettering» av Gjessings Arktiske helleristningar (Gjessing 1932), Hall-ström sin publikasjon av den svenske bergkunsten med referansar til det russiske materialet (Hallström 1960)og Savvateev sin publikasjon om det nyfunne materialet fra Vyg ved Kvitsjøen i Nordvest-Russland (Savvateev1970). Fråværet av gode materialpublikasjonar gjer det vanskeleg å nærme seg den tradisjonelle oversiktskunn-skapen, særskilt når ein skal krysse administrative grenser. Ironisk nok er det i Finland, med berre eit funn avbergkunst før 1963, at me i dag finn den mest oversiktlege materialoversikten med om lag 125 lokalitetar (Kivikäs1995; Lahelma 2008; Kivikäs 2009). Dei manglande materialpublikasjonane er særs problematisk for storematerialstudiar sidan ein dei 20 siste åra har funne om lag 100 nye lokalitetar med bergkunst frå steinalder iFennoskandia (Gjerde 2010), i tillegg til at me veit at det ved tidlegare kjende lokalitetar er funne store nyfunn,som til dømes ved Alta (Helskog 2004b) og Nämforsen (Larsson & Engelmark 2005). I dag er det kjent om lag276 lokalitetar med meir enn 20000 figurar (Fig. 1). Dette syner kor vanskeleg det er å nærme seg oversiktskunn-skapen, oftast ein ern draum, sidan me spesialiserar oss som arkeologar. Sjeldan har me tid til å krysse administ-rative grenser og langt mindre landegrenser. Funnoversikten presentert i Fig.1 syner ein tydeleg distribusjon avlokalitetar i samlingar relatert til forskingsintensitet. Ein kan bli fascinert av skiljet mellom aust og vest når einser på distribusjon av lokalitetar ved grensa mellom Finland og Russland. Det er lite truleg at dei noverande na-sjonale grensene var dei same i steinalderen. Eg er av den oppfatning at det berre er ei fråge om tid før denfyrste bergmalingslokaliteten vert funne på russisk side ved dei finske lokalitetane.

I tillegg er kunnskapsproduksjonen i dag enorm, og som Kalle Sognnes påpeika ved tusenårsskiftet er detproblematisk å halde tritt med publiseringsmengda av bergkunst (Sognnes 2003b). Nokre gonger er det viktigi bergkunstens landskap å reflektere over korleis forskingshistoria og «bergkunstens landskap» hadde sett utom ikkje det hadde vore så klare grenser mellom aust og vest eller om Alta-materialet var funne tidleg på 1900-talet og var ein del av dei store materialpublikasjonane til Gjessing eller Hallström.

I Skandinavia har me delt bergkunsten inn i veidekunst og jordbrukskunst. Denne inndelinga vart etablert istarten av det førre hundreåret (Hansen 1904; Brøgger 1906; Brøgger 1909). Todelinga vart ført vidare gjennomGjessing og Hallström (Gjessing 1932, 1936; Hallström 1938; Gjessing 1939) og seinare av blant andre, Hagen(1973, 1976) og Simonsen (1958, 1971, 1973). Denne todelinga ser ein klart og tydeleg gjennom stort sett alle




helleristningsarbeid der få har stilt spørsmål ved bruken av desse omgrepa, sjølv om den vart heftig debattertog kritisert på 1970-talet (Hagen 1973; Simonsen 1973). Når ein kjem til Finland og Nordvest-Russland har einikkje teke i bruk omgrepa veideristningar og jordbruksristningar sjølv om dette er utbredt praksis i Skandinavia.Bruken av omgrepa vart av Knut Helskog sett på som «… kanskje den største tvangstrøyen som finnes innennordisk helleristningsforsking» (Helskog 1990a:72). Fleire problem er knytt til denne tvangstrøya. I fyrste omgangvart dei sett på som nordlege eller sørlege fenomen, så vart dei sett i høve til økonomi i høve til veiding ellerjordbruk. Men det største problemet har vore relasjonane til tid. Motiv er knytt til tid om ein studerar bergkunsteni Barentsregionen. Ein har tradisjonelt knytt motiv som menneske og båtar til bronsealder og avbildingar av vilttil steinalder. Dei tidlege funna frå Vingen i Vest-Noreg (Bing 1912; Bøe 1932) og Bardal i Midt-Noreg (Lossius1896) burde opna opp for ein vidare debatt om motivtilfanget i relasjon til tid. Men funnhistorikken har sterktprega studiet av bergkunst i relasjon til datering. Mest truleg ville dei typologisk-kronologiske rekkjene sett ann-leis ut, om til dømes Alta i Finnmark, som vart funne i 1973, hadde vore funne samtidig med for eksempel Vingeni 1912, eller i alle høve før dei «etablerte» tvangstrøyene eller den typologiske reise vart etablert og tonegivandefor all vidare bergkunstforsking i Skandinavia.

Figur 1. Distribusjonskart over bergkunst datert til Steinalder i Fennoskandia. Karta syner bergkunst funne før 1900,1940, 1990 og 2010. Illustrasjon: Jan Magne Gjerde.




Ei reise i bergkunstens tid

Sjølv om dette er ei kort reise gjennom meir enn ti tusen år er den viktig når ein reflekterar over bergkunsten iBarentsregionen. Det er laga bergkunst i lang tid, heilt sidan dei fyrste pionerane busette seg i nord etter sisteistid. I relasjon til den eldste bergkunsten, vil eg starte med geologen Rekstad sitt utsegn da han diskuterte deigeologiske tilhøva ved lokaliteten Sagelva i Nordland (Fig. 2) og kom til at dei slipte helleristningane måtte værebetydelig eldre enn tapessenkningen: «Jeg vet ikke om arkeologene vil tilkjenne disse helleristninger en så høialder» (Rekstad 1919:55).

Figur 2. Slipte helleristningar ved Sagelva i Nord-Noreg markert med kritt. Foto: Gustaf Hallströms arkiv, Forsknings-arkivet, Universitetet i Umeå.

Ein kan eigentleg tale om ein kort kronologi og ein lang kronologi når ein ser korleis bergkunstens tid har voreomnemnt i forskinga. Medan Povl Simonsen argumenterte for ein kort kronologi der «all» bergkunst høyrdeheime i yngre steinalder (Simonsen 1978: 32–33), er studia til Anders Hesjedal overbevisande der hanargumenterar for ein lang kronologi der den eldste bergkunsten høyrde heime i eldre steinalder (Hesjedal 1990,1993, 1994). Dateringa av Alta-materialet (Helskog 1983) støtta heller ikkje den «korte kronologien» til Simonsen(Helskog 1989: 99–101) og Simonsen aksepterte etterkvart det som i dag er sett på som den lange kronologi(2000) som finn støtte også i nyare forsking der ein finn at bergkunst i Fennoskandia har ein meir enn 10000 årlang tradisjon (Gjerde 2010). Den mest omfattande endringa i bergkunstens tid skjedde mellom om lag 5500f.Kr og 5000 f.Kr. Det er i dette tidsrommet ein kan tale om bergkunstens eksplosjon. I tillegg til at lokalitetanevert mange, finn ein store konsentrasjonar med bergkunst, slik som Vingen i Vest-Noreg, Hammer i Midt-Noreg,Alta i Nord-Noreg, Nämforsen i Nord-Sverige, Astuvansalmi-området i Sør-Finland, Onega og Vyg i Nordvest-Russland. Felles for alle desse store bergkunstområda er at det ser ut som om dei starta bergkunstproduksjonen«samstundes», og at det vart laga bergkunst i same området over lang tid, slik som ved Alta der det er lagahelleristningar i meir enn 5000 år (Gjerde 2010).

For å kome nærare fråga om bergkunstens tid må ein sjå på datering av bergkunst. Den mest nytta daterings-metoden er i dag strandlinjedatering. Landhevinga gjer at ein ved hjelp av kombinasjon av geologiske og ar-keologiske dateringar kan knytte bergkunsten til fortidige strandlinjer for å få ei maksimumsdatering. Værmerksam på at dette gjer ein maksimal alder, der brukstid er særs problematisk. Datering ved hjelp av strandlinjergjer at ein må sjå på lokalisering av bergkunsten. Ein har funne overleira busetnader og helleristningar som gjer




at ein somme stadar er sikker på at helleristningane låg i strandlinja. Somme tider er den mest truleg plassert istrandsona mellom middelhavstand og høgast om lag to meter over flodmål, i sjøsprøytsona, der det er liteneller ingen vegetasjon og figurane vil væra særs synlege (sjå Fig. 3. Dette har lenge vore forklart funksjonelt(Bakka 1975; Mikkelsen 1977), men det er og truleg at dette kan være kosmologisk grunna (Helskog 1999). I ark-tisk kosmologi er verden som regel inndelt i tre verdenar; ein oververden, ein mellomverden og ein underverden(Helskog 1999). Helleristningane ligg plassert i det som vil være mellomverdenen, slik som til dømes ved BesovNos ved Onega i Nordvest-Russland (Fig. 4). Å gå inn på dateringa for Barentsregionens bergkunst er for om-fattande for denne anledning, men eit eksempel frå bergkunsten i Ofoten (sjå Fig. 5), syner at om ein nyttarstrandlinjedatering på desse lokalitetane vil dei fyrste være laga om lag 9250 f.Kr og dei yngste være frå sluttenav steinalderen (Gjerde 2010).

Figur 3. Strandsona ved Hjemmeluft i Alta. Legg merke til sjøsprøytsona som er fri for vegetasjon der figurar ved å blihugge inn i denne sona vil være særs synlege. Foto: Jan Magne Gjerde.

Figur 4. Helleristningane si lokalisering i mellomverdenen ved Besov Nos, Onega i NV-Russland. Foto: Jan MagneGjerde.




Figur 5. Dateringsoversikt over helleristningane i Ofoten. Oversikten er basert på strandlinjedatering. Kalkeringarhenta frå: Gjessing 1932, Hallström 1938 og Simonsen 1958. Illustrasjon: Jan Magne Gjerde.

Medan det meste som er skrive om bergkunst dei seinare åra har fokusert på steinalder og bronsealders berg-kunst er det truleg at bergkunsten på dei yngste felta ved Alta er laga omkring Kr.f, kanskje er dei enda yngre.Dei nyfunne helleristningane ved Badjelánnda i Nord-Sverige (Mulk & Bayliss-Smith 2006) og ved Reinøya i Nord-Noreg (Fig. 6), aktualiserar studiet av dei yngste helleristningane våre. Desse er gjerne ikkje meir enn nokre fåhundreår gamle. I Barentsregionen er det ikkje unaturleg å knytte dei yngste helleristningane til samisk tradisjonslik som for Badjelánnda (Mulk & Bayliss-Smith 2006). Helleristningar av reinsdyr ligg ved ein samisk offerplasspå ellet Aldon i Varanger som knyt nokre av desse yngre ristningane til samisk tradisjon.




Figur 6. Helleristningane ved Reinøya utanfor Tromsø i Nord-Noreg. Foto: Jan Magne Gjerde.

Ei båtreise i Barentsregionen

Før 1970-talet var få båtfigurar funne i Barentsregionen. Båtfigurane ved Forselv i Skjomen (Gjessing 1931) varunntaket i Nordland. I Nord Sverige var Nämforsen tidleg datert til bronsealder av Hallström ved hjelp avbåtfigurane (Hallström 1907b, 1907a). Båtfigurane måtte være frå bronsealder. Få arbeid reflekterte over Gjessingsi studie av Forselv, der han daterte helleristningane til steinalder: «As far as can be seen, there are no reallypositive reasons for placing the carving to the Bronze Age. The boats can scarcely be any proof in that direction—they are entirely associated with the sphere of ideas of the Stone Age carvings» (Gjessing 1931:285). Hallströmendra si datering av Nämforsen i sitt store studie av Nämforsen og daterte helleristningane til både steinalderog bronsealder (Hallström 1960). Sjølv om russiske arkeologar hadde datert helleristningane, inkludertbåtfigurane ved Onega og Vyg, til steinalder (Ravdonikas 1936, 1938; Savvateev 1970) vart dette med få unntak(Bakka 1976) «neglisjert» eller lite omhandla av skandinaviske arkeologar. Mest synleg er dette i dei korologiskestudiane til Malmer der ein «stilstudie» synte at alle båtar hadde sitt opphav i Sør-Skandinavia (Malmer 1981).Det sør-skandinaviske opphavet til båtfigurane vart styrka gjennom ein sør-nord retning i studiane (Simonsen1971, 1973, 1991) med lite kjennskap til det russiske materialet frå Vyg og Onega. Dei eldste båtfigurane i Altavar overbevisande plassert til tidsrommet mellom 4200 f.Kr. og 3300 f.Kr. av Knut Helskog (1983, 1988). Denetablerte evolusjonistiske typologien utarbeidd og manifestert på 30-talet vart ført vidare av Simonsen for Nord-Noreg, og i publikasjonane hans finn han det vanskeleg å akseptere dateringa for Alta, der han argumenterarfor ein kort kronologi der all bergkunst må tilhøyre yngre steinalder (Simonsen 1991). Arbeidet til Anders He-sjedal med dei slipte helleristningane (Hesjedal 1990, 1993, 1994), gjorde at Simonsen i sitt siste arbeid om berg-kunst aksepterte den lange kronologi og dermed kunne akseptere ein yngre steinalder-datering for Alta-materialet. I eit kort arbeid om båtar frå nord (Gjerde 2008) i tillegg til doktorgradsavhandling om bergkunst oglandskap i nordre Fennoskandia har eg argumentert for at dei eldste båtane som er kjent i bergkunsten i Fennos-kandia er frå Nordvest-Russland og Nord-Noreg. Mest truleg vart dei fyrste båtfigurane hugge inn i berg før 5000f.Kr. (Gjerde 2008, 2010). Dette gjer at båtar vart hugge inn i berg i nordområda om lag 3000 år før dei fyrstebåtane vart hugge i Sør-Skandinavia. Likskapen i dei eldste båtfigurane i nordområda er og slåande når ein jam-steller dei (Fig. 7). Det store fellestrekket er elghovudbåtane som syner stor likskap og kan argumentere forliknande båttypar og kontakt over store avstandar (Gjerde 2010).




I denne korte «båtreisa» i bergkunsten sett frå nord ligg det eit sentralt tema i søken etter oversiktskunnskapen.Ein må krysse landegrenser. Eit anna sentralt tema er det tilgjengelige materialet og tilgjenge på materialet. Nårein ser Barentsregionen under eitt i dag er det tydeleg korleis oversiktskunnskapen er prega av tilgjengelegheit,der store delar av studiar baserar seg på imponerande materialpublikasjonar frå 1930-talet. Denne til-gjengelegheita er prega både av mangel på materialpublikasjonar dei siste 50 åra i Skandinavia, og korleis «over-siktskunnskapen» og forskinga med få unntak stort sett har vore delt mellom aust og vest.

Figur 7. Oversikt over elghovudbåtar frå Barentsregionen. Kalkeringar frå Alta etter Helskog (1989: fig. 4), kalkeringarfrå Nämforsen etter Hallström (1960), kalkeringar frå Kanozero etter Gjerde (2010), kalkeringar frå Vyg etter Savvateev(1970), kalkeringar frå Onega etter Ravdonikas (1936b:plate 1 og 13) og Hallström (1960:plate XXVIII), kalkeringar fråFinland etter Lahelma (2005b:fig. 1). Illustrasjon: Jan Magne Gjerde.

Kvifor ein har valt å hugge båtar inn i berget er detmest truleg mange grunnar til. Ein av desse er avbild-ing av aktivitet slik som til dømes fiskescena etterkveite ved Forselv i Nord-Noreg (Fig. 8). Ein harliknande scener der båtar er avbilda i fiske- ellerjaktsituasjonar, men båtfigurane kan og fortelje meir.Hallström foreslo at dei små båtane ved Nämforsenkunne være relatert til jakt og fiske medan dei størremed stort mannskap kunne illustrere reiser til og fråNämforsen (Hallström 1945:33). Å reise må ha voreviktig i steinalderen for utveksling av råstoff, gjen-standar og ideologi, men ikkje minst utveksling avkunnskap (Lindgren 2007). På den måten kan båtenreferere til reiser over korte og lange avstandar sam-stundes som den kan symbolisere ideen om å reise, ogresultat av kulturkontakt (Gjerde 2010). Langdistanse-reiser har vore føreslått for helleristningane i bronse-alderen i Sør-Skandinavia (Kristiansen & Larsson 2005),men eg er av den oppfatning av at dette har vore likeviktig i steinalderen. Eit anna aspekt ved lange reiserer at dei kan være knytt til omfattande ritual, som om-skrive i etnografiske kjelder av mellom anna MaryHelms (1988). Eit annan viktig faktor som ser ut til å havore viktig er reiser mellom dei ulike verdenane i kos-mologien der ein kunne reise mellom reelle ogimaginære stadar.

Figur 8. Frotage av fiskescena ved Forselv i Nord-Noreg.Frotage: Jan Magne Gjerde.




Sjamaners reise

Ei reise som mest truleg har vore viktig i steinalderen er sjamanars reise, både reelle og kosmologiske. På dennemåten skaffa dei seg kunnskap om universet som bidrog til deira oppfatning av landskap og verdsbilete. Fråetnografiske kjelder om Arktisk kosmologi er det vanleg å tenke på verden som tredelt. Verda er delt inn i einoververden, ein mellomverden og ein underverden (sjå til dømes Animosov 1963; Napolskikh 1992; Mulk &Bayliss-Smith 2006). Det er berre sjamanar og ånder som kan reise mellom desse verdene. Viktig i desse reisenehar vore sjamanars hjelpemiddel for å foreta desse reisene. Slike gjenstandar er trommer og elghovudstokkarsom er nytta som hjelpemiddel (sjå til dømes Shirokogoroff1935; Manker 1938, 1950; Hajdú 1963). Det finst ogfleire nedteikningar av sjamanars evne til å ta form i dyr og med dette ibo deira karakteristika. Sjamanen kunneforeta ei reise som bjørn, elg eller rein. I bergkunsten i Alta finst det fleire motiv og komposisjonar som kantolkast som avbilding av sjamanar (Helskog 1990b). Ein kan sjå avbilding av det som kan være sjamanar medtromme og med elghovudstokkar ved Bergbukten 4 i Hjemmeluft i Alta (Fig. 9). Ei av dei mest overbevisandeavbildingane av slike reiser finn me ved Apana Gård 2, Hjemmeluft i Alta. Denne scena er satt saman av einmenneskefigur, truleg ein sjaman, og to avbildingar av reinsdyr. Reinsdyret i midten er berre delvis uthugge.Om ein tenkjer seg det delvis uthugge reinsdyret som ei kopling mellom hovudet til sjamanen og hovudet tilreinen kan dette væra sjamanens reise i form av ein rein (Fig. 10). På denne måten kunne sjamanar få kjennskaptil universet gjennom reinens augo.

Figur 9. Sjamanar med trommer og elghovudstokkar ved Bergbukten 4, Hjemmeluft i Alta. Foto: Jan Magne Gjerde.

Figur 10. Foto av sjaman som reiser i reinens form der sjamanar kunne oppleve verda og landskapet gjennom reinensaugo (ved Apana Gård 2A, Hjemmeluft i Alta). Foto: Jan Magne Gjerde.




Ei reise i berget

Studiet av bergkunsten har vore prega av fokuset kring dokumentasjon av figurane i seg sjølve og målet omden mest nøyaktige dokumentasjon av motiva. Dei store stilstudiane basert på typologiens reiser framtvangdette. Det verkar som om det til tider har vært meir viktig å telle mannskapslinjer enn å diskutere hellerist-ninganes meining og innhald. Gjennom mannskapslinjene skulle båten sjøsetjast, eller helleristningane tolkast.Eg skal ikkje fortsette denne stilretninga, men rette lesaren mot ein av dei viktigaste rollene når det kjem tilhelleristningsforsking: Dokumentasjon. Det er eit paradoks at mange helleristningsstudiar baserar seg påmaterialpublikasjonar der forskarar har dokumentert med andre hjelpemiddel og målsetjingar enn dei me hartilgjengeleg i dag.

Ein har i dei seinare års studiar av bergkunst belyst at det ofte er ein interaksjon mellom naturelement og berg-kunsten (Helskog 2004a; Helskog & Høgtun 2004; Gjerde 2006, 2009, 2010). Figurane i bergkunsten er i mangetilfelle plassert bevisst i relasjon til naturelement i berget eller på bergflata, som til dømes fargar og fargeulik-skapar i berget, lagdeling, sprekkjer, skuringsstriper, vatn (rennande vatn og små dammar). Slike naturelementser ut til å være avgjerande for samspelet mellom figurar, scener og komposisjonar. Utgangspunktet for dettefokus på naturelement, og bergkunsten sin relasjon til slike har ein funne i bergkunstforskinga i Sør-Afrika. Etno-grafiske kjelder synte at desse sprekkene og likande element kunne være meiningsbærande i relasjon til berg-kunsten, verka i samspel, og var del av historiene i berget (Lewis Williams & Dowson 1990). Allereie tidleg på1900-talet relaterte Hallström figurane til stadens karakter og naturelement (Hallström 1907b:185; 1907a:222;1908:55). Hallström hadde dokumentert dei store elgfigurane ved Landverk (Fig. 11) då han kom til at elgfiguranedrakk vatn frå innsjøen (Hallström 1907b:188; 1907a:222). Det er for meg ei stor glede at Hallström såg deidrikkande elgane ved Landverk. Slik kan ei reise i faghistoria gje nytt lys til gamle tolkingar med nytt eller revidertsyn på tankegodset i tolkinga av bergkunsten.

Figur 11. Elgfigurane ved Landverk i Nord-Sverige som er hugge inn som om dei drikk frå innsjøen. Figurane er markertmed kritt. Foto: Gustaf Hallströms arkiv, Forskningsarkivet, Universitetet i Umeå.

Om ein ser på dokumentasjonen til Hallström (1938) og Gjessing (1932) av Leiknes i Nord-Noreg dokumenterteHallström ein svanefigur, medan Gjessing dokumenterte to svaner. Ved å vitje Leiknes i dag, der mi hellerist-ningsreise også inkluderar lerretet til helleristningane, kjem det fram at figurane mest truleg er bevisst plasserti relasjon til ei markant kvartslinje (Fig. 12). Om ein studerar kvartslinja i relasjon til figurane ser det ut til at kvarts-linja er avgjerande for historia fortalt i berget. Sjølv om det er «rikeleg» med berg i nærleiken har dei som lagadesse helleristningane bevisst valt å inkludere kvartsstripa. Eg seier inkludere, men kanskje var nett denne kvarts-stripa årsaka til at figurane vart laga akkurat der dei er. Den delen av svanene som er under vatn når svanene




sym er under kvartsstripa. Det er mogeleg at svanene er plassert i relasjon til kvartsstripa der kvartsstripa re-presenterar vasslinja. Om ein ser dette som ein animasjon er det og mogeleg at dei «to» svanene er avbilda somom dei bevegar seg slik svaner gjer fram og attende på vassflata. I tilfelle er dette mest truleg den fyrste anima-sjonen i bergkunsten i Fennoskandia, slipt inn i berget allereie for om lag 9000 år sidan (Gjerde 2006, 2010).

Figur 12. Helleristningane ved Leiknes 2 i Nord-Noreg. Kalkering til venstre etter Hallström (1938:plate V og VI), kalkering til høgre etter Gjessing (1932:plate IX). Foto og illustrasjon: Jan Magne Gjerde.

Ved Onegasjøen i Nordvest-Russland er det hugge innfigurar der dei eldste kan være om lag 7000 år gamle.Dateringa er usikker og dei kan og være yngre, menhelleristningane ved Onega er datert til yngre stein-alder (Lobanova 1995b, 1995a). Ein av «historiane» iberget er ved lokaliteten Peri Nos der ei mørk stripemed bergart skil seg frå den raude granitten (Fig. 13).Denne mørke linja buktar seg ned mot innsjøen. Berreeit motiv, ein båtfigur, er avbilda i dette mørke berget.Båtens stamn er retta mot innsjøen som om den er påreise mot innsjøen. Den svarte linja kan representereei elv. Om lag 2 km sør for Peri Nos ligg elva Chornaya,eller den svarte elv som den er omnemnt på grunn avat elva er «svart» av jordsmonnet som blir vaska utlangs elva. Her ser ein korleis farge i berget er nytta i«historia i berget» i samspel med bergkunsten. Mesttruleg er dette grunnen til at båten er hugge innakkurat der den er. I tillegg er dette mest truleg da einreferanse til det fysiske landskapet, elva, i nærleiken(Gjerde 2006, 2010).

Ved innsjøen Kanozero på Kolahalvøya i Nordvest-Russland er helleristningane hugge inn på fleire øyar.Helleristningane er vanskeleg å datere, men ein antarat dei tidlegaste i dette området vart laga for om lag5000 år sidan (Shumkin 2004; Gjerde 2010). Overhugg-ing syner at figurane og scenene er hugge inn i fleirefasar oppå kvarandre. Mykje større erosjon ved deiunderste figurane gjer det truleg at dei er laga i fleireomgongar og over lang tid. Den mest fascinerande avdesse scenene er avbildinga av ei bjørnejakt (Fig. 14).Ein kan følgje bjørnespora, fire og fire saman, oppover

berget. Ved sidan av desse går skispora til ein jeger. Ein kan sjå korleis skispora fylgjer terrenget i berget. Anima-sjonen nyttar hellinga i berget i samspel med avbildinga. Jegeren går oppover berget og ein kan nokre gongarsjå spor etter skistavane. På toppen av berget snur han seg for å fylgje bjørnespora. Skispora vert då avbildasom om han renn i nedoverbakke. Om ein ser nøye etter styrer han og mest truleg med den eine skistaven. Hanstoppar opp, tverrstiller skia. Går nokre skritt framover, før han set spjutet i bjørnen (Gjerde 2006, 2010).

Figur 13. Båten på reise ned «elva» i berget ved Peri Nos,Onega, NV-Russland. Foto: Jan Magne Gjerde.




Figur 14. Bjørnejakt på vinteren ved Kamenniy 7, Kanozero, NV-Russland. Foto og kalkering: Jan Magne Gjerde.

Ankomst

Med fare for at denne reisa har vore kort og hoppande, håpar eg at lesaren sit at med «litt småplukk» til vidarerefleksjon over bergkunsten i Barentsregionen. Sentralt er at ein må sjå bergkunst og «bergkunstens landskap»i relasjon til samtidas dokumentasjon. Dei føregåande eksempela syner at me må nærme oss dokumentasjonav bergkunst med ei meir omfattande målsetjing. At mange bergkunststudiar baserar seg på materialpublika-sjonar med datainnsamling for mange tiår sidan er ei bekymring.

Kanskje er det på tide at vi tar ei reise tilbake til 1930-talet når det kjem til dokumentasjon av bergkunst. Vi måha nye materialpublikasjonar for å ha ein mogelegheit til å nærme oss oversiktskunnskapen. Når den digitalemogelegheita har opna seg bør det byggjast opp materialpublikasjonar på nett. Men når det kjem til tolking avbergkunsten, særskilt ved bergkunstens landskap, må ein nok i framtida og understreke viktigheita av å vitjelokalitetar in situ. Det er og ein fordel å vitje lokalitetane fleire gongar ved ulike sesongar og værtilhøve somsomme gongar kan gje ulike erfaringar av bergkunsten.

I denne artikkelen har eg føreteke ei reise i tid. Vi er oftast opptatt av å finne maksimumsalderen ved eit berg-kunstfelt. Dette kjem nok av den meir eller mindre slaviske måten å nytte strandlinjedatering på, noko KalleSognnes reflekterte over nyleg (Sognnes 2003a). Vi bør nok reflektere meir over brukstid ved bergkunsten(Simonsen 1986), sjølv om dette utfordrar våre dateringar. Der ein har gode utgravingsresultat syner radio-karbondateringane at staden med bergkunst mest truleg har vore i bruk over lang tid (sjå til dømes Savvateyev1988; Hansson 2006). Det finst og gode etnografiske døme på at bergkunstfelt mest truleg er i bruk over lang tid(Okladnikov 1970). Kanskje er me altfor forsiktige når me reflekterar over brukstida til eit bergkunstfelt eller område.

Det sentrale for einkvar tolking av bergkunst er dokumentasjon av bergkunsten. Dokumentasjonen er prega avbergkunstens tid der forskarar sine målsetjingar og metodar syner stor variasjon. Med Per Fett sine ord sommålsetjing og dokumentasjon i mente vil eg avslutte denne reisa i Barentsregionens bergkunst: «Alt er tillatt,bare det gir et godt inntrykk av landskapets karakter og forteller hvorfor risteren ristet akkurat der» (Fett 1934:80).

Hamna

Takk til Bergkunstnettverket for innbydinga til fagseminaret i Alta og til Melanie Wrigglesworth for nyttige kom-mentarer ved arbeidet med denne artikkelen.

Summary

In this paper, the author journeys briefly through the historical research and the current available documentationof rock art in the Barents region. While researchers previously knew all the material culture within largegeographical areas, this is today a distant dream. The intensive publication activity clearly makes it harder toattain the desired overview, but the lack of material publications is a major problem that makes it virtually impos-





sible to get an overview of the material culture in large areas. Another major problem is that some of the dogmasof rock art research, manifested in the 1930s, are repeated where the shortcomings of rock art material areevident. The author advocates a renewed focus on material publications in order to come closer to attainingoverviews that cross administrative and national boundaries.

By revisiting rock art sites documented decades ago with a new documentation aim, the author claims thatmore information can be extracted from the stories in the rocks. This includes a wider documentation of rockart in which not only the figure, but also the natural background is documented. Sometimes the story in therock art was already present in the rocks before the figures were added and in many ways «completed» the story.

Referanser

Animosov, A. F. 1963. Cosmological Concepts of the Peoples of the North. I H. N. Michael (red.), Studies in Siberianshamanism vol. 4: 157–229. Toronto: University of Toronto Press.

Bakka, E. 1975. Geologically dated Arctic rock carvings at Hammer near Steinkjer in Nord-Trøndelag. ArkeologiskeSkrifter. Historisk Museum. Universitetet i Bergen, 2: 7–48.

Bakka, E. 1976. Bergkunst i barskogbeltet i Sovjetsamveldet. Viking: 95–124.

Bing, K. 1912. Helleristningsfund ved gaarden Vingen i Rugsund, Ytre Nordord. Oldtiden. Tidsskrift for norsk for-historie, 11(1912): 25–38.

Brøgger, A. W. 1906. Elg og ren paa helleristninger i det nordlige Norge. Naturen, 10(3): 356–360.

Brøgger, A. W. 1909. Den arktiske stenalder i Norge (vol. 1). Christiania: I kommisjon hos Jacob Dybwad.

Bøe, J. 1932. Felszeichnungen im westlichen Norwegen (vol. 15). Bergen.

Engelstad, E. S. 1934. Østnorske ristninger og malinger av den arktiske gruppe (vol. 26). Oslo: Aschehoug.

Fett, P. 1934. Fotografering av helleristninger. Naturen, 58: 77–85.

Gjerde, J. M. 2006. The location of rock pictures is an interpretive element. I R. Barndon, S. M. Innselset, K. K. Kri-stoffersen & T. K. Lødøen (red.), Samfunn, symboler og identitet – Festskrift til Gro Mandt på 70-årsdagenUBAS Nordisk.Universitetet i Bergen Arkeologiske Skrifter 3: 197–209

Gjerde, J. M. 2008. Boats of the North. I Kanozero Petrogliphs. The Kirovsk International Conference on rock art: 58–63. Kirovsk.

Gjerde, J. M. 2009. Berga fortel – historier i berg. Ottar. Populære småskrifter fra Tromsø Museum: 31–37.

Gjerde, J. M. 2010. Rock art and Landscape. Studies of Stone Age rock art from northern Fennoscandia. Tromsø,Tromsø.

Gjessing, G. 1931. The Skjomen Carving. Acta Archaeologica, II: 278–285.

Gjessing, G. 1932. Arktiske helleristninger i Nord-Norge. Oslo: Aschehoug.

Gjessing, G. 1936. Nordenelske ristninger og malinger av den arktiske gruppe (vol. 30). Oslo: Aschehoug.

Gjessing, G. 1939. Østfolds jordbruksristninger: Idd, Berg og delvis Skjeberg. Oslo: Aschehoug.

Gjessing, G. 1974. Veidekunst i Nord-Norge – litt spreidd småplukk. Nicolay 18 (1974): 3–9.

Hagen, A. 1973. De to slags helleristninger. I P. Simonsen & G. S. Munch (red.), Bonde-Veidemann. Bofast-ikkebofast i Nordisk Forhistorie. Foredrag og diskusjoner fra XIII. Nordiske Arkeologmøte i Tromsø 1970 vol. XIV:129–144. Tromsø-Oslo-Bergen: Universitetsforlaget.




Hagen, A. 1976. Bergkunst: Jegerfolkets helleristninger og malninger i norsk steinalder. Oslo: Cappelen.

Hajdú, P. 1963. The Samoyed peoples and languages. Bloomington: Indiana University.

Hallström, G. 1907a. Hällristningar i norra Skandinavien. Ymer 27: 211–227.

Hallström, G. 1907b. Nordskandinaviska hällristningar. Fornvännen 2: 160–189.

Hallström, G. 1908. Nordskandinaviska hällristningar. II. De norska ristningarna. Fornvännen 3: 4–86.

Hallström, G. 1938. Monumental art of Northern Europe from the Stone Age. The Norwegian Localities. Stockholm:Thule.

Hallström, G. 1945. Hällristningarna vid Nämforsen. En vägledning för besökande. Stockholm: Nordisk Rotogravyr.

Hallström, G. 1960. Monumental art of northern Sweden from the Stone Age: Nämforsen and other localities. Stockholm: Almqvist & Wiksell.

Hansen, A. M. 1904. Landnåm i Norge: En utsigt over bosætningens historie. Kristiania: Fabritius.

Hansson, A. 2006. The rock paintings at Flatruet an archaeological survey. Adoranten, 2006: 109–115.

Helms, M. W. 1988. Ulysses’ sail: An ethnographic odyssey of power, knowledge, and geographical distance.Princeton, N.J.: Princeton University Press.

Helskog, K. 1983. Helleristningene i Alta i et tidsperspektiv – en geologisk og multivariabel analyse. I J. Sandnes,I. Østerlie & A. Kjelland (red.), Folk og ressurser i nord. Foredrag fra Trondheims-symposiumet om midt- ognordskandinavisk kultur 1982: 47–60. Trondheim: Universitetsforlaget.

Helskog, K. 1988. Helleristningene i Alta.Spor etter ritualer og dagligliv i Finnmarks forhistorie. Alta: K. Helskog ; dis-tributør: Alta museum.

Helskog, K. 1989. Naturalisme og skjematisme i nord-norske helleristninger. I A. Utne, R. Bertelsen & P. K. Reymert(red.), Framskritt for fortida i nord: I Povl Simonsens fotefar vol. 22: 87–104. Tromsø.

Helskog, K. 1990a. Fra tvangstrøyer til 90-åras pluralisme i helleristningsforskning. I B. Solberg & C. Prescott (red.),Nordic TAG. Report from the third Nordic Tag conference 1990: 70–75. Bergen: Historisk Museum.

Helskog, K. 1990b. Sjamaner, Endring og Kontiunitet. Relasjoner mellom Helleristninger og Samfunn med ut-gangspunkt i Helleristningene i Alta. Finlands Antropologiska Sällskaps Publikationer 1: 30–36.

Helskog, K. 1999. The Shore Connection. Cognitive Landscape and Communication with Rock Carvings inNorthernmost Europe. Norwegian Archaeological Review 32(2): 73–94.

Helskog, K. 2004a. Landscapes in rock-art: rock-carving and ritual in the old European North. I C. Chippindale &G. Nash (red.), The Figured Landscapes of Rock-Art. Looking at Pictures in Place: 265–288. Cambridge: Cam-bridge University Press.

Helskog, K. 2004b. The Rock Art North of the Arctic Circle. I S. Wickler (red.), Archaeology in North Norway: 11–21.Tromsø: Tromsø University Museum.

Helskog, K., & Høgtun, E. 2004. Recording landscapes in rock carvings and the art of drawing. I Prehistoric Picturesas Archaeological Source. Förhistoriska bilder som arkeologisk källa vol. 50: 23–31. Tanumshede: TanumsHällristningsmuseum.

Hesjedal, A. 1990. Helleristninger som tegn og tekst: en analyse av veideristningene i Nordland og Troms. Tromsø:[A. Hesjedal].

Hesjedal, A. 1993. Veideristninger i Nord-Norge, datering og tolkningsproblematikk. Viking: 27–53.




Hesjedal, A. 1994. The Hunters’s Rock Art in Northern Norway. Problems of Chronology and InterpretationNorwegian Archaeological Review 27(1): 1–28.

Kivikäs, P. 1995. Kalliomaalaukset: muinainen kuva-arkisto. Jyväskylä: Atena.

Kivikäs, P. 2009. Suomen kalliomaalausten merkit / kalliot, kuvakentät ja kuvamerkitykset. Jyväskylä: Atena.

Kristiansen, K., & Larsson, T. B. 2005. The rise of Bronze Age society: travels, transmissions and transformations. Cambridge: Cambridge University Press.

Lahelma, A. 2008. A touch of red: archaeological and ethnographic approaches to interpreting Finnish rock paintings.Helsinki: Finnish Antiquarian Society.

Larsson, T. B., & Engelmark, R. 2005. Nämforsens ristningar är nu fler än tvåtusen. Populär Arkeologi, 4: 12–13.

Lewis Williams, J. D., & Dowson, T. A. 1990. Through the veil: San Rock Paintings and the Rock Face. South AfricanArchaeological Bulletin 45: 5–16.

Lindgren, C. 2007. The importance of being a traveller. I B. Hårdh, K. Jennbert & D. S. Olausson (red.), On the road:studies in honour of Lars Larsson vol. 26: 161–164. Stockholm: Almqvist & Wiksell International.

Lobanova, N. 1995a. Economy and mode of life of the Neolithic population on the Eastern shore of Lake Onega.Fennoscandia archaeologica, XII(1995): 103–111.

Lobanova, N. 1995b. Petroglyphs of the Kochkovnavolok Peninsula: dating, natural environment and the materialculture of their creators. I K. Helskog & B. Olsen (red.), Perceiving Rock Art: Social and Political Perspectives:359–366. Oslo: Novus Forlag/The Institute for Comparative Research in Human Culture.

Lossius, K. 1896. Helleristningen paa Bardal i Beitstaden. Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring,1895: 145–148.

Malmer, M. P. 1981. A chorological study of North European rock art (vol. 32). Stockholm: Almqvist & Wiksell.

Manker, E. 1938. Die lappische Zaubertrommel: eine ethnologische Monographie 1 Die Trommel als Denkmalmaterieller Kultur. Stockholm: Thule.

Manker, E. 1950. Die lappische Zaubertrommel: eine ethnologische Monographie 2 Die Trommel als Urkunde gei-stigen Lebens. Stockholm: Gebers.

Mikkelsen, E. 1977. Østnorske veideristninger – Kronologi og Øko-kulturelt Miljø. Viking, XL: 147–201.

Mulk, I.-M., & Bayliss-Smith, T. 2006. Rock Art and Sami Sacred Geography in Badjelànnda, Laponia, Sweden. SailingBoats, Anthropomorphs and Reindeer (vol. 22). Umeå: University of Umeå, Department of Archaeology.

Napolskikh, V. V. 1992. Proto-Uralic World Picture: A Reconstruction. I M. Hoppál & J. Pentikäinen (red.), Northernreligions and shamanism vol. 3: 3–20. Budapest: Akadémiai Kiadó.

Okladnikov, A. P. 1970. Yakutia before its incorporation into the Russian state (H. N. Michael, oversetter). Montreal:McGill-Queen’s University Press.

Ravdonikas, V. I. 1936. Naskal’nye izobrazenija Onezskogo ozera i Belogo morja (vol. 9). Moskva: Izdatel’stvo Aka-demii nauk SSSR.

Ravdonikas, V. I. 1938. Naskal’nye izobrazenija Belego morja / Наскальные изображения Белого моря (vol. 10).Leningrad.

Rekstad, J. 1919. Geologiske iakttagelser fra strekningen Folla-Tysord. Norges Geologiske Undersøkelser. Årbok83 (1): 1–60.




Savvateev, J. A. 1970. Zalavruga: archeologiceskie pamjatniki nizov’ja reki vyg: cast’ perbaja Petroglify / Залавруга.Часть 1: Петроглифы. Leningrad: Izdatel’stvo Nauka.

Savvateyev, Y. A. 1988. Ancient Settlements connected with Rock Art in Karelia. Bolletino del Centro Camuno diStudi Preistorici, XXIV: 45–68.

Shirokogoroff, S. M. 1935. Psychomental Complex of the Tungus. London: Kegan Paul, Trench, Trubner.

Shumkin, V. 2004. Наскальные изобоажения Кольского полуостоова как часть монументального творчестваФенноскандии. 371–382.

Simonsen, P. 1958. Arktiske helleristninger i Nord-Norge II (vol. 49). Oslo: Aschehoug.

Simonsen, P. 1971. Sydskandinavisk i Nordskandinavien. KUML. Årbog for Jysk Arkæologisk Selskab 1970: 233–242.

Simonsen, P. 1973. Sydskandinaviske helleristninger i Nord-Norge. I P. Simonsen & G. S. Munch (red.), Bonde-Veidemann. Bofast-ikke bofast i Nordisk Forhistorie. Foredrag og diskusjoner fra XIII. Nordiske Arkeologmøte iTromsø 1970 vol. XIV: 153–159. Tromsø-Oslo-Bergen: Universitetsforlaget.

Simonsen, P. 1978. New elements for evaluating the origin and end of northern Scandinavian rock art. I S. Mar-strander (red.), Acts of the International Symposium on Rock Art: 31–36. Oslo/Bergen/Tromsø: Universitetes-forlaget/Institutt for Sammenlignende Kulturforskning.

Simonsen, P. 1986. The Magic Picture: Used Once or More Times? I G. Steinsland (red.), Words and objects: towardsa dialogue between archaeology and history of religion vol. 71: 197–211. Oslo: Skrifter / Instituttet forsammenlignende kulturforskning. Serie B.

Simonsen, P. 1991. Fortidsminner nord for polarsirkelen (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Simonsen, P. 2000. North-Norwegian Rock Art. I A. Kare (red.), Myanndash.

Sognnes, K. 2003a. On Shoreline Dating of Rock Art. Acta Archaeologica, 74: 189–209.

Sognnes, K. 2003b. Rock Art Research in northern Europe 1995–1999. I P. Bahn & A. Fossati (red.), Rock Art Studies.News of the World vol. 2: 12–24. Oxford: Oxbow.



Ved grænsen for den nordiske bronzealderkultur

Flemming Kaul, Danmarks Oldtid, Nationalmuseet og Preben Rønne, Vitenskapsmuseet, NTNU

Indledning

Indførelsen af landbrug og kvægavl – neolitiseringen – kan ses som den største omvæltning i menneskehedenshistorie. Indførelsen af en agrarøkonomi medførte væsentlige ændringer i hele det kulturelle billede. I Syd-skandinavien fulgte der på neolitiseringen et stort byggeri af arbejdskrævende gravanlæg – megalitgravene –vor ældste monumentalarkitektur. I Sydskandinavien og det nordligste Tyskland fandt neolitiseringen sted omk-ring 4000. f.Kr. Det neolitiske erhverv rakte i 4. årt. f.Kr. – den første nordiske ekspansion – ingenlunde så højt opmod nord som til områderne ved Polarcirklen. Groft sagt synes neolitiseringen under tragtbægerkulturen atstandse nær den nuværende svensk-norske grænse ved Svinesund, og en grænsezone synes at have etableretsig i områderne ved Osloorden (Østmo 2007; Glørstad 2009). En fornyet ekspansion for agrarøkonomien fandtsted i senneolitikum og ældre bronzealder. I ældre bronzealder synes en grænsezone at have etableret sig nærPolarcirklen. Med denne ekspansion følger igen en lang række kulturelle træk som gravrøser, helleristninger til-knyttet en sydskandinavisk tradition samt nedlæggelsen af værdifulde bronzegenstande.

Gennem en bevilling fra Augustinus-fonden har det været muligt for Danmarks Nationalmuseum at etablere etstørre tværgående forskningsinitiativ, «Nordlige Verdener» (se: http://nordligeverdener.natmus.dk/forsknings-initiativer/projektoversigt/agrarsamfundenes_ekspansion_i_norden/). Et projekt er benævnt «Agrarsamfundenesekspansion i Norden». Her vil der først og fremmest arbejdes med de vestlige og Atlanterhavsnære dele afSkandinavien. Blandt målene ved dette projekt er at studere grænserne eller grænsezonerne for agrarøko-nomien. Hvad angår grænsen i bronzealderen, kan det drøftes, om det overhovedet er muligt at definere engrænse eller en grænsezone.

Nord-Trøndelag – ca. 400 km syd for Polarcirklen – er rig på fund af alle kategorier. Her møder vi den nordiskebronzealderkulturs fulde ‘kulturelle pakke’: Huse, gårdanlæg, grøvrøser, votivnedlæggelser og ikonografi i form afhelleristninger og på løse genstande. Nord-Trøndelag var ikke ved grænsen for bronzealderens landbrugskultur.

Vi skal længere mod nord, til Helgeland i Nordland, hvis vi skal forsøge at nærme os grænsen for en agrarøkonomii bronzealderen og derved grænsen for den nordiske bronzealderkultur, som den kendes længere mod syd iNorge, Sverige og Danmark. Fra Helgeland, indenfor et forholdsvis begrænset område ca. 50 km syd forPolarcirklen, kendes en række forskellige fundkategorier, der regnes som typiske for den nordiske bronze-alderkultur (NBA). Her i kystområderne ved Alstahaug nær Sandnessjøen finder vi det nordligste eksempel på‘den fulde kulturelle pakke’ knyttet til NBA, herunder naturvidenskabelige vidnesbyrd fra området meget bredt,der angiver agrarøkonomi (Binns 1985). Der findes gravrøser med typiske NBA-genstande, votivnedlæggelseraf bronzegenstande (også i moser) samt helleristninger i den nordiske bronzealders tradition. Dog mangler indtilnu fund af huse.

Herunder skal nogle bronzealderfund fra Helgeland fremhæves. I disse grænsezoner for landbrug er det vigtigtat studere fundstederne i deres landskabsmæssige sammenhæng.

Figur 1. Ragekniv med hestehovedgreb, per. III, fra røse på Skjeggesnes, Alstahaug, Helgeland, Nordland. Foto: P. Frederiksen, Vitenskapsmuseet, NTNU.




Skjeggesnes, Alstahaug, Helgeland i Nordland

I 1962 blev en stenkiste i en røse, ca. 15 m i diameter udgravet. Den indeholdt skeletrester af to individer, etlerkar, en bronzenål og en ragekniv af bronze med et greb i form af et hestehoved (Binns 1985: 165 ff; Kaul &Rønne 2008: 26). Graven dateres til NBA per. III (1300–1100 f.Kr.).

Ragekniven med hestehovedgreb (Fig. 1) kan opfattes som et emblem for den nordiske bronzealderkultur,almindeligt forekommende i de rigeste grave. Ragekniven fra Skjeggesnes er det nordligste fund af denne type.Hestehovedet på ragekniven må anses for et betydningsfuldt ikonografisk element, idet hesten blev opfattetsom et helligt dyr. I den kosmologiske eller transempiriske verden var hesten Solhesten, solens hjælper, der trakden rundt og rundt på dens evige færd (Kaul 2004: 241 ff). Ejeren af ragekniven fra Skjeggesnes må have væretet integreret medlem af bronzealderens religiøse og ideologiske fællesskab.

Den pågældende røse – den eneste, der er udgravet – er en del af en større gruppe af røser, omkring 16, hvorde fleste er anlagt på en lav ås tæt ved kysten. Også de øvrige røser kan høre bronzealderen til. En sådan røse-gravplads kan sammenlignes med lignende lokaliteter længere mod syd. Fra de fleste røser er der en fin udsigtudover havet, og på landsiden findes den bedste agerjord, beskyttet mod vinden og omgivet af lave åse. Selvomhavniveauet var højere i bronzealderen, er der stadig god plads til fine marker, græsning og høslet (Fig. 2).

Figur 2. Grønne marker set fra røserne ved Skjeggesnes. Foto: F. Kaul.

Få km fra Skjeggesnes ligger Alstahaug Kirke fra det 12. århundrede, i sig selv et vidnesbyrd om områdets øko-nomiske potentiale i senere perioder. Resultaterne af arkæologiske undersøgelser ved Alstahaug Præstegård(middelalder) samt data fra dokumenter fra 1700-tallet fortæller om korndyrkningens betydning. Også fiskerivar væsentlig (Berglund 2007).

Våg, Dønna, Helgeland, Nordland

Nedlæggelser af værdifulde genstande i mark og mose repræsenterer en anden fundkategori, der knyttes tilNBA. Som et eksempel kan fremhæves et bronzesværd fundet ved Våg på Dønna vest for Sandnessjøen (Rygh




1885: nr. 103; Kaul & Rønne 2008: 27). Sværdet hører til de såkaldte Hallstatt-sværd, selvom dette antagelig erproduceret i Skandinavien, men under indflydelse fra Vesteuropa snarere end fra Centraleuropa (J. Jensen 1966:39; J. Jensen 1989: 154 f). Sværdets blad er dekoreret med skibslignende motiver med stævne i form af stiliserededyrehoveder i typisk nordisk yngre bronzealders stil (Kaul 1998: 164). Våg-sværdet dateres til bronzealderensper. VI, omkring 600 f.Kr., selvom en datering til en sen del af per. V ikke skal udelukkes.

I området for dette fund, centralt på Dønna, er der udstrakte græsmarker for høslet og græsning. På øen er derogså bygmarker. Det skal understreges at mange gårde, nær kysten, er udstyret med en lille havn eller bådebro.Det er klart, at fiskeri kan indgå i den enkelte gårds økonomi på Dønna og naboøerne.

Tro og Flatøy, Helgeland, Nordland

På to mindre øer syd for Alstahaug, Tro og Flatøy, finder vi nogle af de nordligste helleristninger af NBA-tradition(Sognnes 1985; Sognnes 1989). På Tro findes et helleristningsfelt med mere end 16 skibe, tre heste og et kom-pliceret spiralmønster. Skibene er udstyret med højt rejste kølforlængelser foran, og nogle har stævne i form afstiliserede fuglehoveder (Fig. 3). Skibenes form angiver en datering til yngre bronzealder, per. IV og/eller per. V(1100–700 f.Kr.). De tilhører klart den nordiske bronzealder-tradition. Der er helt tilsvarende skibe i Trøndelag, iBohuslän, eller endda på Bornholm i Østersøen langt mod syd (Kaul 2006).

Figur 3. Frottage af skibsbillede fra helleristningsfelt på Tro, Helgeland, Nordland. Frottage: G. Milstreu.

Som ved de andre fundkategorier befinder helleristningerne sig tæt ved den bedste landbrugsjord. Hellerist-ningen vender faktisk ud mod en lang mark, der som i et trug omgivet af bjerge eller åsrygge forløber nord-sydover næsten en km (Fig. 4). Ikke langt fra helleristningen afsluttes marken af en strand, et godt landingssted. Idag dyrkes der græs med højt udbytte, og der er også kvæggræsning.




Figur 4. Mark ganske tæt ved helleristningsfeltet på Tro, Helgeland, Nordland. Foto: F. Kaul.

På Flatøy, adskilt fra Tro ved det smalle Flatøysund, findes endnu et helleristningsfelt af klar NBA tradition(Sognnes 1985: 142 ff; Sognnes 1989: 71 f ). Feltet domineres af skibe og fodspor, men der er også et par heste.Nogle af skibene har høje, indaddrejede stævne, der kan angive en datering til ældre bronzealder. Dennedatering synes dog at blive modsagt af, at et par af skibene er udstyret med en højt rejst kølforlængelse vedstævnen, noget der er karakteristisk for yngre bronzealders skibe. En nøjere undersøgelse af disse skibe synesdog at vise, at den højeste del af kølforlængelsen er en senere tilføjelse. Der er næsten et ophold i hugningenslinje, og det er klart, at en lidt anden hugteknik er brugt ved denne yderste del. En sådan iagttagelse er på for-skellige planer af betydning. For det første kan den angive, at der var aktivitet på feltet i såvel ældre som yngrebronzealder, for det andet viser den, at der var en fortsat, respekterende brug eller aktivitet omkring det enkelteskib, hvor man så at sige har ‘opgraderet’ et skib, så det kunne være i overensstemmelse med den nyeste modeeller tradition. Et skib med lave, udadvendte hestehoveder er ligeledes blevet udstyret med en forhøjelse af køl-forlængelsen foran. Skibe med sådanne stævne i form af udadvendte, lave hestehoveder kan dateres til bronze-alderens per. III eller IV (Ling 2008: 79 ff), men en datering til per. II skal ikke helt udelukkes. I alle tilfælde er derogså her tale om en ‘opdatering’ af et ældre skibsbillede (Fig. 5).

Figur 5. To skibsbilleder fra helleristningsfelt på Flatøy,Helgeland, Nordland. Øverst et skib med høje indadbuedestævne, nederst et skib med stævne med udadvendte heste-hoveder. På grafikken ses senere tilføjelser til kølforlæng-elserne tydeliggjort. Fotografik: Kaul & Milstreu.

På helleristningsfeltet på Flatøy findes der også to heste(Fig. 6). Med deres lave, ret lange halse og let fremad-vendte forben er en datering til ældre bronzealder, per. IIeller per. III mest sandsynlig (Kaul 2004: 291 ff ). En af hestene på feltet på Tro er af samme form.




Figur 6. To heste fra helleristningsfelt på Flatøy, Helgeland, Nordland. Foto: G. Milstreu.

Når vi samlet vurderer de to helleristningsfelter udfra de nævnte dateringsmæssige vidnesbyrd, da findes hoved-aktiviteten på feltet på Flatøy i ældre bronzealder, formentlig en fremskreden del heraf, men tilføjelserne til køl-forlængelserne fortæller om videre aktivitet i yngre bronzealder. Feltet på Tro derimod har hovedaktiviteten iyngre bronzealder, men der er også spor af aktivitet i ældre bronzealder. Der er ikke tale om én handling, menom kontinuerlig aktivitet igennem længere tid.

Når man med en lille båd sejler over det smalle sund mellem Tro og Flatøy og ser feltets placering, da ville manumiddelbart tro, at det var nærheden til havet, som var det væsentlige. Men går man nogle meter ind på øenbag ristningerne, åbenbarer der sig et stykke smukt landbrugsland med eng, marker, spredte løvtræer og engård (Fig. 7). Det hele ligner et billede fra et sted sydligere i Skandinavien, men de sneklædte elde i baggrundenminder én om, hvor man er, ej langt fra Polarcirklen (Kaul & Rønne 2008).

Figur 7. Landbrugsland tæt vedhelleristningsfeltet på Flatøy, Helge-land, Nordland. Foto: F. Kaul.

For nyligt er det blevet fremført,at en væsentlig del af hellerist-ningerne, især skibsbillederne, iBohuslän, Vestsverige, var snæ-vert knyttet til havet eller snarereselve stranden, og kun i et be-grænset omfang var knyttet tildet gode landbrugsland (Ling2008). Imidlertid behøver dette‘strandbreds-paradigme’ ikkenødvendigvis at gælde fuldt ud ialle NBA helleristningsregioner.




Her på Helgeland er det således klart, at nærheden til de bedste landbrugsjorder var af afgørende betydning(hvad der også gælder de øvrige fundkategorier). Der er dog ikke tale om et ‘enten-eller’, men et ‘både-og’, idetristningerne også synes tilknyttet gode landingspladser. I denne sammenhæng er ligheden i placeringen i lands-kabet ved nogle af de sydligste ristninger af NBA-traditionen, nemlig ristningerne på Bornholm i Østersøen værdat nævne. På Nordbornholm synes helleristningerne med skibsbilleder fra yngre bronzealder at omslutte denbedste landbrugsjord, men desuden er det bedste landingssted – en sandstrand i en bugt med læ for vinden –synlig fra de mest betydningsfulde helleristningsfelter (Kaul 2005a; Kaul 2005b). Også tidligere er bronzealderenshelleristninger blevet set som indgående i et agrar-landskab (Mandt Larsen 1972; Sognnes 1993). Måske vi stadigkan tillade os at kalde helleristninger af NBA-tradition for ‘jordbruksristninger’?

Længere mod nord

Når vi går længere mod nord, finder vi ikke indenfor samme område den samme variation af fundkategorier.Fundene er mere spredte. Der er imidlertid stadig fund, som synes knyttet til landskaber med godt landbrugs-mæssigt potentiale.

Omkring 300 km nord for polarcirklen, i det nordlige Nordland, på gården Bø på Engeløya ved Steigen findesdet nordligste gravfund knyttet til NBA. I 1903 blev en lille røse udgravet (Rygh 1906). I en grav fandtes enbronzepincet og en knap med stjerneformet mønster. Graven dateres til bronzealderens per. IV, 1100–900 f.Kr.I det samme område, ved Sandvågmoen, midt i et græsningsområde, findes en sten med skåltegn, som for-modentlig tilhører NBA traditionen.

Det er værd at notere sig, at her, højt mod nord, tæt ved Lofoten, er det stadig muligt af finde land velegnet tilhøslet, og i dag er Steigen-området et rigt mælkeproducerende område. Der er et bemærkelsesværdigt mildtlokalklima.

Længere mod nord, fra Trondenes ved Harstad i Troms blev der i 1875 i en klipperevne fundet to halskraver afbronze, der dateres til bronzealderens per. V (Munch 1966). For nylig er der under en klippeafsats ved Hellerenfremkommet en halskrave sammen med en celt. En klæberstensstøbeform til en celt (per. V eller VI) er fundetved Grøtavær i samme område. Dette fund angiver, at der støbtes bronzer heroppe nord for Polarcirklen.

Næsten så langt man kan komme mod nord, ved Alta i Finnmark, findes der spor efter NBA. Blandt de mangehelleristninger, der hører til ‘jægertraditionen’ på lokaliteten Hjemmeluft/Jiepmaluokta, findes lidt for sig ensamling af skibsgengivelser, der tydeligvis kan knyttes til NBA, og med bemærkelsesværdige ligheder også medhelleristningsskibe fra Sydskandinavien (Helskog 1988: 109; Sveen 1996: 59; Helskog 2000: 12f ).

Vi skal ikke her gå ind i en detaljeret diskussion vedrørende helleristningsskibenes typologi og kronologi. Detskal blot fremhæves, at de fleste af de skibe, som her er på tale, er asymmetriske, med en høj og markant kølfor-længelse foran og en kort, vandret kølforlængelse agter. Nogle gange afsluttes stævnene i stiliserede dyre-hoveder, antagelig hestehoveder, som ender i korte spiralkrøller.

Denne skibsform med en høj kølforlængelse foran er typisk for yngre bronzealder (Kaul 1998; Kaul 2006; Ling2008). Ved nogle af skibene fra Hjemmeluft mødes kølforlængelsen og rælingsforlængelsen, således at derdannes en løkkeformet stævn (Fig. 8). I nogle tilfælde er den løkkeformede stævn set som et vidnesbyrd om endatering til førromersk jernalder (Sognnes 2006). Dette er helt korrekt, når vi står overfor symmetriske skibe medløkkeformede stævne; men når skibene her ved Hjemmeluft tydeligvis er asymmetriske, så må en datering tilyngre bronzealder, per. V eller per. VI (900–500 f.Kr.) anses for sandsynlig. Et enkelt skib fra Hjemmeluft hartendenser mod det symmetriske, og stævnene er lavere. Her skal en datering til en tidlig del af førromerskjernalder ikke udelukkes.




Figur 8. Skibsbillede med løkkeformet stævn fra helleristningsfelt ved Hjemmeluft, Alta, Finmark. Skibet er asymmet-risk med høj kølforlængelse og stævn foran og kort, vandret kølforlængelse agter. Foto: F. Kaul.

Skibe med ‘lukkede’ eller løkkeformede stævne hører ikke til den mest almindeligt forekommende bronzealdersskibstype. Men formen findes, dog forholdsvis sjældent, i de fleste af helleristnings-regionerne, fra Bornholm (Kaul2005c: 93) og Småland (Burenhult 1973: 82–83) i syd til Trøndelag i nord (Sognnes 1999:50). Det er i Bohuslän i Sydvestsverige, at vi finder de bedste paralleller til skibene fra Hjemmeluft. Det er interessant, at man kan finde etnæsten identisk skibsbillede som det afbildet på fig. 8 på et helleristningsfelt ved Bottna i Bottna Sogn i det centraleBohuslän ca. 1500 km fra Hjemmeluft i luftlinje (Fredsjö et al. 1975: 148; Strömberg & Strömberg 1983: 17). Hvis detteskib havde stået alene, så kunne man lettere tale om en tilfældighed. Men i Bottna Sogn er der en bemærkelses-værdig koncentration af skibe med ganske de samme karakteristika såsom skibsstævnens form og de stiliserededyrehoveder, f.eks. blandt skibene fra Bottna og Gisslegärde (Fredsjö et al. 1975: 33 ff, 49 & 130 ff).

Det skal nævnes, at der flere andre steder findes skibe, som kan sammenlignes med skibene fra Hjemmeluft,f.eks. på Åmøy nær Stavanger (Fett & Fett 1941: Pl. 11, 14, 20 & 22) og på andre felter i dette område (Høgestølet al. 2006: 54, 65 & 74). Lignende skibe kendes f.eks. fra Utbjoa, Hordaland (Mandt Larsen 1972: Pl. 26). Såledeskan skibene fra Hjemmeluft så udmærket indpasses i en sydskandinavisk helleristningstradition. De må i detmindste indikere kontakter mod syd. Kunne der ved Alta-orden have boet en mindre befolkning af bronze-alderbønder, hvor fiskeri naturligvis også har været af betydning?

Selv ved Alta er der i dag muligheder for landbrug. Græsmarker producerer græs til høslet til vinterfoder. I dagkan der dyrkes kartofler. Nogle steder ved Alta-orden gør et særligt mildt lokalklima det muligt for byg at modneunder gunstige somre (Magnus & Myhre 1986: 196 ff).

Få km fra Hjemmeluft kan man se enkelte store gårde med stalde for køer, omgivet af store græsmarker. Mankan faktisk godt tale om arktisk landbrug, selv langt nord for Polarcirklen, ved 70 grader nord.

Konkluderende bemærkninger

Umiddelbart kunne man sige, at Helgeland repræsenter en grænselinje for den nordiske bronzealderkultur, særlig Alstahaug-området. Her finder vi næsten alle fundkategorier nær det bedst mulige landbrugsland; deter her vi finder ‘den fulde pakke’. En række andre fund fra det høje nord angiver imidlertid, at der ikke kandefineres en ‘standsende’ grænselinje i Helgeland, Nordland.

Vi bør derfor næppe tale om en grænselinje, men derimod om en vældig grænsezone, selvom fundene bliverganske spredte i nord. Hele vejen fra Helgeland langs kysten så langt mod nord som ved Alta i Finnmark findervi spor efter NBA, og i hvert enkelt tilfælde optræder fundstederne netop, hvor der er områder med et særligtmildt lokalt klima velegnet til landbrug og kvægavl.

Vi kan forstå disse pletter med god jord og mildt klima – hvor landbrug fandt sted i grænsezonen – som små‘øer’ af landbrugsland omgivet af elde og havet (mange af lokaliteterne befinder sig faktisk på øer), hvor deneneste mulighed for transport og kontakter var skibet. Det er helt klart, at fundene knyttet til den nordiskebronzealderkultur hører kystzonen til.





Summary

This paper discusses how far north the BA as a culture complex can be followed. In the coastal areas of Nordland,close to the Arctic Circle, there is good evidence of BA activity. A broad spectrum of find categories are re-presented: burial cairns with typical Nordic BA grave furniture, depositions of bronze objects, and rock carvingsbelonging to the Nordic BA tradition, including ships and horses. All find spots are close to the best modern-day arable land. The rock carving activity on the islands of Tro and Flatøy seems to be from both the Early andthe Late BA. Further north, in Troms and Finnmark, there are still objects belonging to the Nordic BA Culture,though very scattered. As far north as Alta, ship representations related to the Nordic Late BA can be foundamong the rock carvings of the hunters’ tradition. The Nordic BA culture seems to have a large border zonerather than a fixed boundary.

Referencer

Berglund, B. 2007: Alstahaug på Helgeland 1000–1750. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab Skrifter 2007,nr. 1, Tapir Academic Press, Trondheim.

Binns, K.S. 1985: De første tegn til jordbruk. I: Helgeland Historie, Bind 1, Redaksjon: Kristian Pettersen og BirgittaWik, Helgeland Historielag 1985: 148–171.

Burenhult, G. 1973: The Rock Carvings of Götaland, Part II. Acta Archaeologica Lundensia, Series in quarto, no. 8,Lund.

Fett, E & Fett, P. 1941: Sydvestnorske Helleristninger, Rogaland og Lista, Stavanger Museum.

Fredsjö, Å. Nordbladh, J. & Rosvall, J. 1975: Hällristningar Kville Härad i Bohuslän, Bottna socken, Studier i Nordiskarkeologi 13, Fornminnesföreningen i Göteborg.

Glørstad, H. 2009: The Northern Province? The Neolithisation of Southern Norway. I: Neolithisation as if Historymattered. Processes of Neolithisation in North-Western Europe, edited by Håkon Glørstad and ChristopherPrescott, Bricoleur Press, Lindome: 135–168.

Helskog, K. 1988: Helleristningene i Alta. Alta.

Helskog, K. 2000: Changing rock carvings – changing societies. Adoranten 2000: 5–16.

Högestöl, M. Prøsch-Danielsen, L. Bakke, B. Bakkevig, S. Borgarp, C. Kjeldsen, G. Meeks, A. Nitter, M. & Walderhaug,O. 2006: Helleristningslokaliteter i stavangerområdet, Rogaland, AmS-Rapport 19, arkeologisk Museum iStavanger.

Jensen, J. 1966: Griffzungenschwerter der späten nordischen Bronzezeit. Acta Archaeologica 37, 1966: 35–51.

Jensen, J. 1989: Hallstattsværd i skandinaviske fund fra overgangen mellem bronze- og jernalderen. In: Regionaleforhold i Nordisk Bronzealder, 5. Nordiske Symposium for Bronzealderforskning på Sandbjerg Slot 1987,redaktion: Jens Poulsen, Jysk Arkæologisk Selskabs Skrifter XXIV, 1989, Århus: 149–158.

Kaul, F. 1998: Ships on Bronzes, A Study in Bronze Age Religion and Iconography, Publications from the NationalMuseum vol. 3 (1 & 2), Copenhagen.

Kaul, F. 2004: Bronzealderens religion. Studier af den nordiske bronzealders ikonografi, Nordiske Fortidsminder,Serie B, Bind 22, København.

Kaul, F. 2005a: Helleristningerne i landskabet. I: Helleristninger. Billeder fra Bornholms bronzealder, redaktør FinnOle Nielsen. Bornholms Museum, Wormianum, Rønne: 95–99.

Kaul, F. 2005b: Den bornholmske flåde. Skalk nr. 3, 2005: 20–29.

Kaul, F. 2005c: Masser af skibe. Bronzealderens skibsbilleder på sten. Nationalmuseets Arbejdsmark 2005: 73–93.




Kaul, F. 2006: Nyt om skibsristninger på Bornholm; I: Historien i forhistorien. Festskrift til Einar Østmo på 60-årsdagen. Håkon Glørstad, Birgitte Skar og Dagfinn Skree (red.), Kulturhistorisk Museum, Universitetet i OsloSkrifter 4, 2006: 161–172.

Kaul, F. & Rønne, P. 2008: Ved den ytterste grense? Spor nr. 2, 2008: 24–27.

Ling, J. 2008: Elevated rock art. Towards a maritime understanding of rock art in Northern Bohuslän, Sweden, GOTARCSerie B. Gothenburg Archaeological Thesis 49, Göteborg Universitet, Göteborg.

Magnus, B. & Myhre, B. 1986: Norges Historie, Bind 1, Forhistorien, Redaktør Knut Mykland, J.W. Cappelens Forlag.

Mandt Larsen, G. 1972: Bergbilder i Hordaland, Acta Universitatis Bergensis, Årbok for Universitetet i Bergen,Humanistisk Serie 1970, No. 2, Norwegian University Press 1972.

Munch, J.S. 1966: Et nytt bronsealderfunn fra Troms. Viking 30, 1966: 61–76.

Rygh, K. 1906: Det kgl. norske videnskabernes selskabs skrifter; 1906 No. 5. Videnskabsselskabets oldsagssamling.Tilvækst i 1906 af sager ældre end reformationen, Trondheim.

Rygh, O. 1885: Norske Oldsager, Christiania.

Sognnes, K. 1985: Bergkunsten. I: Helgeland Historie, Bind 1, Redaksjon: Kristian Pettersen og Birgitta Wik, Helge-land Historielag 1985: 133–171.

Sognnes, K. 1989: Rock art at the Arctic Circle. Acta Archaelogica 59 (1988): 67–95.

Sognnes, K. 1993: The role of rock art in the Bronze Age and the Early Iron Age in Trøndelag, Norway. Acta Ar-chaeologica 63, (1992): 157–188.

Sognnes, K. 1999: Helleristninger i Stjørdal, Stjørdal Museum.

Sognnes, K. 2006: Derom tier berget: omkring slutten på den nordiske bergkunsten. I: Historien i forhistorien.Festskrift til Einar Østmo på 60-års dagen. Håkon Glørstad, Birgitte Skar og Dagfinn Skree (red.), Kulturhis-torisk Museum, Universitetet i Oslo Skrifter 4, 2006: 173–182.

Strömberg, H. & Strömberg, M. 1983: Båttyper på hällristningar i Kville. (Sätryck ur) Bohusläns Årsbok 1983: 1–31.

Sveen, A. 1996: Helleristninger Jiepmaluokta Hjemmeluft, Alta, Utgitt i samarbeid med Alta Museum, Alta.

Østmo, E. 2007: The Northern periphery of the TRB. Acta Archaeologica 78:2, 2007: 111–142.



«Från märklige antikviteter för de bildade till kultur- och världsarv för alla…» Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv – en infrastruktur och ett forskningsprogram

Ulf BertilssonSHFAInstitutionen för Historiska studierGöteborgs universitet

Hällristningarna i Sverige utgör en av världens mest intressanta och bäst bevarade förhistoriska bildskatter.Regionala variationer förekommer inom en bred allmän repertoar där vissa teman upprepas utan att någonsinpresenteras på ett identiskt sätt. Dessa omständigheter är av stort internationellt forskningsintresse och erbjudernya möjligheter att analysera likartade fenomen som ändå inte är samtidiga eller identiska.

Ristningarna har tilldragit sig intresse ända sedan tidigt 1600-tal då de första avbildningarna gjordes och deförsta försöken till tolkningar formulerades. Det äldsta kända exemplet är Peder Alfsöns akvarell från 1627 somnu förvaras i «Den Arnamagnæanske Håndskriftsamling» http://nfi.ku.dk/samlinger/haandskriftsamling/arnamagnae-anske_historie/ i Köpenhamn. Akvarellen avbildar «Skomakarhällen» vid Backa i Brastad i Bohuslän, då i Norge.

Hällristningarna i norra Bohuslän har sedan dess varit fokus för omfattande dokumentation och forskning. Menäven från andra landskap som Jämtland och Uppland och Öland görs avbildningar av ristningar redan under1600-talet. Från 1700-talet gäller det särskilt hällristningarna i Enköping utförda av Peringskiöld.

Vid tiden för Napoleonkrigen i början av 1800-talet genomförde Brunius en komplett dokumentation av häll-ristningarna i Tanum. Han avbildade och lägesbestämde de ristade bilderna med hjälp av ett koordinatsystem.Han fick många efterföljare i Bohuslän men också i andra delar av landet.

Figur 1. Brunius dokumentation av Lislebyhällen i Tanum från omkring 1810.

Från att vid den tiden ha varit en exklusiv sysselsättning för utbildade och bildade antikvarier, präster och profes-sorer har informationen och kunskapen om hällristningarna under de följande århundradena spridits allt längreutanför de akademiska kretsarna till turister, skolor och allmänhet. I dag har antalet forskare, akademiskaoch/eller privata som sysslar med att upptäcka, dokumentera och förklara hällristningarna, ökat till en nivå somingen någonsin hade kunnat förutse.




En ständigt ökande dokumentation medför ett ökat behov av att arkivera och att göra den tillgänglig för forskareoch andra intresserade. Samtidigt har det också blivit uppenbart att bevarandet av dokumentationen i sig ocksåutgör ett problem som måste lösas.

Dokumentationen som sådan, vare sig avbildande eller beskrivande i text, innefattar information som bör görastillgänglig för nutida forskning o ch tolkning. Den producerades ursprungligen som en beskrivning av ett ori-ginalobjekt med avsikten att förmedla så mycket av dettas inneboende kvaliteter som möjligt. På så sätt är denladdad med ett kvardröjande ursprungligt källvärde. Med tidens gång har den förvandlats till ett historisktdokument vars källvärde har fördunklats och blivit mindre uppenbart. Därför måste det nu sättas in i sin his-toriska och/eller arkeologiska kontext för att kunna förstås och uppdateras med sina ursprungliga kvaliteter föratt transformeras och göra möjlig återanvändning och tolkning i modern forskning.

Behovet av ett modernt register och forskningsarkiv med fokus på forskningsperspektiv, förvaltning ochpresentation av den historiska dokumentationen har resulterat i utvecklingen av en ny infrastruktur för hällrist-ningsdokumentation och forskning, nämligen Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv – SHFA. SHFA startadesmed FoU-medel från Riksbankens Jubileumsfond och Riksantikvarieämbetet i början av 2007. Då inleddes enlandsomfattande inventering av all primär dokumentation av hällristningarna. Dokumentation som oftast sedanlänge är förborgad i mer än 80 offentliga och privata arkiv.

Målet med inventeringen har varit att för första gången få till stånd en översikt över denna vitt spriddadokumentation, gjord på skiftande material med varierande standard och nu förvarad under, ofta, osäkra förhål-landen. Den är också utgångspunkten för den skanning och digitalisering av källmaterialet som inleddes samtidigtoch som utgör grunden för den nya infrastruktur som nu byggts upp i form av databaser. Den belyser också ettakut behov av att framtidssäkra informationen och att bevara originaldokumentationen med hjälp av olikaåtgärder. För många av de tidiga dokumentationerna av hällristningarna har fältanteckningarna gått förlorade. Ide få lyckliga fall sådana ännu existerar finns ett behov av att de säkras och förs över till mer moderna media.

På så sätt har nu en detaljerad bild av det existerandekällmaterialet av hällristningsdokumentationer ochdess kvalitet och kvantitet tagits fram. Volymen upp-går till mer än 100 000 dokument som nu stegvisskannas och samlas i en enda stor databas. Det arbetekan beräknas ta ytterligare minst tre år i anspråk.

Inventeringen har hittills omfattat mer än 50 arkiv. Däriinkluderas Vitlycke och Underslös museer i Tanum,Lunds Universitets Historiska Museum, Simrishamnsmuseum, Göteborgs Stadsmuseum och Enköpingsmuseum med Einar Kjelléns omfattande samling.

Därmed skapas nya möjligheter att forska om hällrist-ningarna och dokumentationerna av dessa i ett his-toriskt perspektiv. Genom att göra de avbildningarnaav hällristningarna som gjorts från 1600-talet ochframåt, tillgängliga i SHFA:s moderna databas kommernya och unika förutsättningar att uppstå för att forskaom dokumentationen och tolkningen av hällrist-ningarna med ett tidsdjupsperspektiv. Det kommerdefinitivt att bidra till att kasta nytt ljus över dettaspännande källmaterial.

Exempel på möjliga forskningsområden/ämnen kan vara:Från dokument till handlingar. Nyckelord: idéernas his-toria, politik, tekniker, förnyelsebara informationskällor.Att presentera det förflutna. Nyckelord: Kommunikation,media, digital dokumentation och presentation, be-varande av äldre dokumentation. Databasen som forsk-ningsverktyg. Nyckelord: Utvecklingspotential, källkritik,applikation, integration, migration, globalisering.

Figur 2. Arkivet på Vitlycke museum med Torsten Hög-bergs original frottage prydligt uppordnade i rullar. Foto:Catarina Bertilsson, SHFA.




Databasen är nu planenligt i drift. Intentionen är nu fullfölja arbetet i Sverige och att i en därpå följande fas vidgadet till att innefatta ytterligare länder i Norden och Europa. Det är redan bestämt att det danska hällristnings-materialet ska skannas.

Beskrivning av metodiken

Projektets övergripande mål har varit: «Ett nationellt projekt för etablering av en databas och ett arkiv för häll-ristningsdokumentation och forskning». Arbetet startade år 2007 och det första året ägnades åt två huvudupp-gifter, dels åt en IT-förstudie som angav riktlinjerna för uppbyggnaden av den nya infrastrukturen dels åt attutveckla en metodik för den arkivinventering som är grunden för projektets digitalisering av den informationsom registrerats vid genomgången av de berörda arkiven och uppbyggnaden av databaserna. Vid inventeringenanvändes en registreringsblankett som bygger på de grundprinciper som tillämpas vid ATA i Stockholm. Arkivinventeringens förlopp och resultat sammanställdes i en rapport som publicerades år 2009.

Den kravspecifikation som togs fram under 2008 byggde på samma modell som den danska Kulturarvsstyrelsenssystem. Kravspecifikation utgör grunden för det nya IT-systemet. Ett krav är att den tekniska plattform som skapasska kunna importera och exportera information till och från FMIS och interagera med RAÄ: s Kulturmiljöportaloch Kulturmiljösök. Den skadedatabas som byggts upp på Länsstyrelsen i Göteborg bör också kunna integrerasi detta system.

Under åren 2007 och 2008 anskaffades också projektets digitaliseringsutrustning som består av en rullskanner,en fotoskanner och en dokumentskanner. De metoder som används för skanningen av pappersfrottage ochtracingplaster har i sin grundläggande form utvecklats i tidigare EU-projekt i samarbete med expertis från Riks-arkivet. De har nu gradvis förbättrats och förfinats av SHFA. Under år 2008 skedde en intensiv systemutvecklingsom också fortsatte under år 2009. Till grund för denna låg en Kravspecifikation från år 2008. Arbetet under dettaår har tidigare redovisats i en Årsrapport till RAÄ.

Under 2009 låg huvudfokus på systemanalys och utveckling av användare menyer. Dessutom inleddes i dennafas arbetet med att klarlägga gränssnitten mellan RAÄ och SHFA. En viktig grundprincip har varit att ingen in-formation ska dubbellagras i onödan. Det innebär att SHFA hämtar/länkar läges-, kart- och fornminnesinfor-mation från FMIS och vid behov andra primära datakällor. Samma förutsättningar gäller för GIS-applikationersom till exempel Länsstyrelsens i Västra Götaland O-GIS.

Vidare har också frågan om långtidslagringen av den digitala informationen lösts med hjälp av Svensk NationellDatatjänst – SND vid GU. Därigenom är tillgången till denna säkrad för överblickbar framtid.

Det innebär att projektet i sin första fas åren 2007–2009 har uppfyllt målsättningen med att utveckla den nyainfrastrukturen för hällristningsdokumentation och forskning. Under 2010 går projektet därför in i en andra fassom innebär en normalisering av databasen med tillhörande funktioner. Dessutom inleds arbetet med det nyaforskningsprogram «Från märkliga antikviteter för de bildade till kulturarv och världsarv för alla» för vilketprojektet beviljats medel från VR.

Vidare så kommer utrustningen nu att kunnakompletteras med en flatbäddsskanner i A0 format. Den kommer att möjliggöra högupp-löst skanning av dokument i stora ochsvårhanterliga format samt dito i sköra ellerbräckliga material. Där finns redan ettackumulerat behov bland de samlingar somredan finns på Vitlycke och Underslös museermed omfattande äldre dokumentation i formav frottage och plaster.

Figur 3. Plan med den nya infrastruktur för häll-ristningsdokumentation och forskning som SHFAprojektet har utvecklat.




Ursprunglig målsättning

Projektets ursprungliga mål var följande:Inventera och registrera hällristningsdokumentation i offentliga och privata arkiv. Skanna och digitalisera bildmaterial med tillhörande text- och kartinformation. Integrera och validera digitalt bildmaterial från RockCare, Hällristningar i Gränsbygd och RANE-projektet.Bygga upp ett nytt IT-system med forskningsdatabaser och göra dessa tillgängliga genom att: Utveckla webbservices för forskning, förmedling och förvaltning Skapa en ny infrastruktur med ett webbaserat digitalt arkiv och ett publikt besöksarkiv med

inaldokument.

Uppdaterade mål

Efter en uppdatering 2010 ser målen på följande sätt:Göra modern och historisk hällristningsdokumentation tillgänglig för forskare genom att Ta i drift den nya infrastrukturen med ett digitalt forskningsarkiv som är resultatet avKartläggning och registrering av hällristningsdokumentation i fler än 80 offentliga och privata arkivSkanning och digitalisering av arkivens samlingar och handlingarSamla den digitala informationen i en databas som är tillgänglig via portalen www.shfa.seStarta ett forskningsprogram «Från märkliga antikviteter för de bildade till kulturarv och världsarv för alla»Under åren 2008 och 2009 erhöll SHFA fortsättningsmedel från RAÄ. Detta ledde till att en Kravspecifikationför systemutvecklingen upprättades under år 2008 och att systemutvecklingen kunde fortsätta under bådadessa år. Detta resulterade bland annat i att en ny portal som nu är i bruk kunde tas fram och att detsammagäller för den bilddatabas som nu är i drift. Även systemutvecklingen för arkiv och litteraturdatabasernagenomförs planenligt.

Vidare har lösning av den långsiktiga förvaltningen av databasen och dess drift kunnat tas fram inom Göteborgsuniversitet. Förvaltningen kommer att ske med hjälp av Vetenskapsrådets stödorgan Svensk NationellDataservice – SND vilket nu innebär att tillgången för forskare till den digitala originalinformationen är säkradför överblickbar framtid. Den praktiska driften och tekniska supporten för databasen som nu huvudsakligensköts av projektets IT-konsult Miljödata i Karlskrona kommer att tas över av Göteborgs universitet.

Teori- och metod

Eftersom projektets målsättning har varit att utveckla en ny infrastruktur för hällristningsdokumentation ochforskning har arbetet i första hand varit inriktat på att tillämpa redan etablerade metoder för databasutveckling.Metoder som sedan anpassats tekniskt för att svara mot projektets behov.

En viktig utgångspunkt för uppbyggnaden av infrastrukturen har varit de intervjuer med nyckelpersoner ochexperter på RAÄ, Länsstyrelsen i Västra Götaland och Västarvet som genomfördes i anslutning till IT-förstudien.En anpassning till den tekniska uppbyggnaden av RAÄ:s FMIS och KSAM sök system har också varit en förutsätt-ning. Vidare har den danska Kulturarvsstyrelsen IT-system tjänat som en viktig utgångspunkt för den kravs-pecifikation som togs fram år 2008.

Rapporten om Forskarperspektivet bygger till stor del på svaren på en enkätundersökning riktad till ett trettiotalsvenska och internationella hällristningsforskare.

När det gäller den del av projektets som fokuserar på forskning med SHFA:s databas som utgångspunkt finnsännu ingen helt färdigutvecklad teori för detta forskningsfält men ett viktigt exempel och en utgångspunkt ärden bok som publicerats av AREA projektet: Schlanger, N. & Nordbladh, J. 2008. Archives, Ancestors, Practices.Archaeology in the Light its History. Berghahn Books. Ett annat och tidigt exempel är en artikel av Kristian Kris-tiansen: «A social History of Danish Archaeology» som publicerades år 1980. Tidigare och pågående forskningav Jarl Nordbladh och Ulf Bertilsson ger också en relevant bakgrund. Den systematiska kartläggning som gjortsgenom SHFA:s nationella arkivinventering ger också en omfattande ny empirisk bas för forskningsprogrammet.Teori och metoder blir då att arbeta med ett aktörsperspektiv i forskningen men också i tillämpningen och ut-vecklingen av nya användargränssnitt på SHFA:s portal.

Resultat och effekter

Projektet har nått sin huvudmålsättning att etablera en ny, nationell infrastruktur för hällristningsforskning. Rentpraktiskt betyder det att digital information om hällristningar i form av pappersfrottage, plastkalkeringar, foton,




orig

teckningar, andra avbildningar och andra typer av dokument, totalt cirka 11 000 filer nu finns lagrade i databasen.Av dessa är cirka 1000 nu bearbetade för projektets nya portal www.shfa.se som är tillgänglig på Internet förforskare och alla andra intresserade. Information som aldrig tidigare har varit känd till vare sig omfång eller skickoch som i praktiken heller aldrig varit allmänt tillgänglig eftersom den för att nås har krävt direkta besök i fler änåttio offentliga och privata arkiv. Efterhand som informationen bearbetas digitalt och internetanpassas så läggsden fortlöpande ut där.

Därmed är också projektets ursprungliga mål, att bygga upp en ny infrastruktur uppnått. Men det är ändå baraen början. Nu återstår också uppgiften att digitalisera återstoden av de dokument som registrerats vid ar-kivinventeringen och som uppgår till minst 40 000 av de slag som beskrivits ovan. Den uppgiften kan i dagslägetberäknas ta minst tre år att genomföra men det är naturligtvis helt beroende av tillgängliga personalresurser.En mer långsiktig effekt av projektet torde bli att den nu drastiskt ökade tillgängligheten för hällristningsinfor-mation kommer att öka möjligheterna och inspirera till ny forskning. Redan tidigare har kulturmiljövårdens,museernas, och universitetens ökade intresse för hällristningarna bidragit till en markant ökad forskning somnu med största sannolikhet kommer att utvecklas ytterligare. Ett allmänt ökat intresse visas också tydligt avantalet besökare på projektets portal som nu uppgår till närmare 85 000 sedan starten 2008.

En annan och direkt forskningsrelaterad effekt är att man nu för första gången kan studera enskilda ristnings-hällar som en helhet direkt på dataskärmen. Det innebär dels en bättre överblick av själva ristningen men ocksåkraftigt förbättrade möjligheter att kunna studera enskilda figurer och deras speciella egenskaper. Något somtidigare antingen har måst göras direkt på hällarna i fält eller också på avbildningar i full skala. Nu kan det iställetgöras under mer kontrollerade former i det digitala arkivet oberoende av de yttre omständigheterna. Dennafördel gäller främst för pappersfrottage och plastkalkeringar som ju framställs just i skala 1:1 och nu blir hanterligapå ett helt annat sätt än tidigare.

Figur 4. SHFA:s skanningscentral som byggts upp i arkivet som hyrs av Underlös museum i Tanum.

När projektet nu går in i sin andra fas innebär det också att den digitala informationen som redan lagts inkommer att utgöra grunden för ett eget forskningsprogram som knyter an till en ny forskningstradition somuppstått kring det EU-finansierade AREA projektet dvs. dokumentationens och arkivens historia i Europa, ochderas sammanhang med intellektuella och politiska trender. Det innebär en perspektivvidgning till mer än baraforskningshistoria – ett aktörsperspektiv och ett akademiskt perspektiv ställs bredvid varandra och deras dynamik kartläggs och analyseras.

Ett annat positivt resultat är också att en minskad användning av de analoga originaldokumenten innebär ettkraftigt minskat slitage på dessa. Men här återstår ändå den viktiga uppgiften att skapa en bättre arkivmiljö för




de mängder av originaldokument som nu förvaras främst på Vitlycke och Underslös museer i Tanum. En miljösom uppfyller relevanta, moderna och långsiktigt hållbara arkivkrav.

Nationell och internationell översikt av tidigare forskning

Projektets huvudmålsättning har varit att bygga upp ny infrastruktur i form av ett nationellt arkiv och en databasför hällristningsdokumentation och forskning. Den ansluter därmed till en utvecklingstrend och en pågåendeprocess med att digitalisera arkivinformation om kulturarvet och göra den tillgänglig på Internet. Detta gällersåväl nationellt som internationellt. I Sverige gäller det främst det stora utvecklingsarbete med FMIS systemetoch kulturarvsportalen KSAM sök som genomförts av Riksantikvarieämbetet sedan 2005. En uttalad målsättningför SHFA projektet har också varit att den digitala hällristningsinformationen också ska kunna kommuniceras idessa. Därför bygger också SHFA på samma tekniska plattform.

En viktig bakomliggande tanke har också varit att bygga på och vidareutveckla de koncept för dokumentation,forskning och spridning av hällristningsinformation som på ett framgångsrikt sätt togs fram i de tidigareInterregprojekten Hällristningar i Gränsbygd och RANE samt EU kommissionsprojektet RockCare – Tanums Häll-ristningslaboratorium. Därigenom har resultat och effekter av dessa projekt kunnat vidareföras och förädlas.

Detta harmonierar också i viss utsträckning med en utveckling som skerinternationellt men det finns ännu inget tydligt exempel på att man hunnit likalångt i utvecklingen som med SHFA i Sverige. I Italien finns det världsberömdaforskningsinstitutet CCSP –Centro Camuno di Studi Preistorici som sedan 1960-talet leds av professor Emmanuel Anati. CCSP har haft tyngdpunkten i sin verks-amhet på dokumentation och forskning kring hällristningarna i Valcamonica somutnämndes till världsarv av UNESCO redan 1979. Samlingarna består av ettmycket omfattande dokumentationsmaterial därifrån men också av en samlingav foton och dia som förmodligen är den största kända i världen. I stort settingenting av detta material är dock digitaliserat och därför inte heller tillgängligtför forskare och andra intresserad på Internet.

En grund till ett utvecklingssamarbete lades redan under Rock Care projektetmen har i brist på resurser ännu inte kunnat fullföljas. Det resulterade dock i atten databasapplikation med beteckningen WARA – World Archive of Rock Art togsfram. Den har nu fått förnyad aktualitet när Världsarvscentret vid UNESCO i Parishar bildat en arbetsgrupp med uppgift att ta fram en digital databas över häll-ristningsvärldsarv till stöd för sitt arbete. En representant för SHFA har inbjudits

att delta i arbetet som också stöds av RAÄ. I gruppen ingår också bland annat professor Anati tillsammans medrepresentanter för Spanien, Australien och Sydafrika. Just i Sydafrika bedrivs också ett projekt med att digitaliseraall fotografisk dokumentation av hällkonst från södra Afrika. Även om vissa likheter finns med SHFA:s arbete såfinns där inte samma tydliga koppling till universitetsforskning.

Ett projekt med en likartad målsättning som SHFA men med avsevärt mindre omfattning bedrevs för ett antalår sedan vid universitet i Durham i England. Målsättningen där var att bygga upp ett digitalt arkiv av den samlingsom var resultatet av en enskild forskares, Stan Beckensalls dokumentationer av hällristningar där.

Sammantaget betyder detta att SHFA är ett viktigt initiativ som innebär att Sverige med sin unika, nu nästanfyrahundraåriga tradition av dokumentation och forskning om hällristningarna, även internationellt ligger välframme när det gäller att digitalisera information och att göra den digitalt tillgänglig på Internet. En viktig detaljåterstår dock ännu: nämligen att göra projektets portal och databasen tillgänglig på engelska.

Ökad tillgänglighetGenom att informationen om hällristningarna digitaliseras och Internetanpassas så blir dennaviktiga del av kulturarvet känt och tillgängligt inte bara för forskare, utan även för alla andra intresserade. På såsätt bidrar SHFA också till kulturarvets demokratisering även utanför universitetssfären. Detta bidrar i sin tur tillen ökad förståelse för och upplevelse av hällristningar. Denna positiva effekt kan i sin tur leda till ett ökat intresseför ny kunskap, kunskap som är resultatet av ny forskning och kan leda till att ytterligare sådan initieras.

SHFA:s nya infrastruktur har också relevans för kulturmiljöarbetet. Den främsta orsaken till detta är att den digitalainformationen i SHFA:s databaser nu också blir länkad till FMIS och KSAM sök systemen. Det gör till exempel attden mer detaljerade bildinformation om hällristningarna som nu läggs in i SHFA också kan kopplas till RAÄ:s

Figur 5. RockCare projektetslogotyp med skeppet meddubbelspiralerna som i ori-ginal finns på en hällristningvid Gerum i Tanum.




system. Därmed blir beslutsunderlaget i ett aktuellt kulturmiljöärende mer detaljerad och mer omfattande. Dettakan i sin tur bidra till en kvalitetssäkring av handläggningen av ärenden som berör hällristningarna. Ett exempelpå detta är det inledda samarbetet med Länsstyrelsen i Västra Götaland vars Skadedatabas med uppgifter omhällristningarnas bevarandestatus i Tanums världsarv kommer att länkas till SHFA:s databaser.

Figur 6. Landskapsbild över hällristningsorådet vid Arendal i Tanum från 1911. Idag nästan hundra år senare är land-skapet helt förändrat och skogbevuxet. Foto: Lauritz Baltzer, Göteborgs Stadsmuseum.

En del av de kvarvarande arbetsinsatserna har beskrivits ovan. De gäller främst det fortsatta digitaliseringsarbetetoch där har nu projektets fortlevnad säkrats genom de medel som erhölls från Vetenskapsrådet hösten 2009.De kommer att räcka till 2013 och under denna tid ska frågan om projektets permanentning vid Göteborgs uni-versitet lösas enligt uppdrag från prorektorerna.

Figur 7. Hällristning vid Österöd i Kville, Bohuslän dokumenterad med tuschteckning av sjökapten Hugo Sahlberg från Grebbestad år 1891. Scanning: SHFA.




Medlen från VR ska också användas för inköp av en A0 skanner som möjliggör högupplöst digitalisering avdokumentationer i svårhanterliga format som gjorts i dito, oftast sköra och/eller bräckliga, material. Upphand-lingen av skannern har nu inletts och den beräknas att kunna vara i användning under hösten i år. Det kommeratt innebära att viktigt dokumentationsmaterial som förvaras på Vitlycke och Underslös museer nu slutligenkommer att kunna skannas och så småningom göras tillgängligt på Internet.

Det nya forskningsprogrammet som inleddes 2010 har till övergripande mål att spåra uppkomst och utvecklingav dokumentation från den första upptäckten av hällristningar till dess nutid status som etablerat kulturarv.Genom att beskriva och analysera hur sociala, kulturella och akademiska krafter har interagerat och förändratsöver tiden kommer viktiga aspekter av formerandet av kulturarvet att belysas och interaktionen med den aka-demiska diskursen att studeras.

Figur 8. Hällristningen vid Österöd i Kville dokumenterad med frottage i RockCare projektet år 2002. Foto: CatarinaBertilsson, SHFA.

Resultatspridning – nuläge och framtidsläge

Information om projektets arbete och utveckling har sedan starten år 2007 spritts fortlöpande på projektetsportal www.shfa.se. Där är också den information som efterhand läggs in i databasen i form av bilder ochdokument direkt tillgänglig för alla intresserade. Samtidigt publiceras också en rad illustrerade berättelser omhällristningarna och dess dokumenterare som därigenom blir tillgängliga för alla intresserade såväl akademiskaforskare som övriga.

Slutprodukten av forskningsprogrammet ska bli minst en bok med publicering av den några år fram i tiden.Vidare kommer projektet att anordna ett seminarium med inbjudna forskare under våren 2011 där arbetet ochforskningsprogrammet kommer att presenteras. Målsättningen är att detta därefter ska ske årligen.

Projektet har dock redan presenterats vid en rad olika tillfällen: vid det XXIII Internationella Rock Art Symposieti Valcamonica i Italien i november 2009; och nu senast vid två tillfällen i maj i år dels vid Einar Kjellénseminarieti Enköping och dels vid Bergkunst 2010 i Alta, Norge.




Just nu pågår arbetet med integrationen med RAÄ:s FMISoch K-samsök som gör att SHFA:s information kommer attspridas ytterligare.

Figur 9. Spåren av tidigare samhällen och dess betydelse-bärare finns fortfarande omkring oss.

Portalen och projektgruppen

Figur 10. Adressen till portalen är: www.shfa.se




Summary

The rock art in Sweden constitutes one of the world’s most interesting and best preserved prehistoric imageries. The rock carvings in Northern Bohuslän have been documented and researched since 1627. At the time of theNapoleon wars, C.G. Brunius made a complete documentation of the rock carvings in Tanum. He had many foll-owers in Bohuslän and in other parts of Sweden. In the course of the 20th century, the knowledge of the rockcarvings spread outside academic circles to tourists, schools, and the public. Today, the numbers of researchersmaking documentation of rock carvings have increased tremendously.

The need for a modern register for rock carvings focusing on research perspectives, management, andpresentation aspects has resulted in the development of the research infrastructure of SHFA. A nationwideinventory of all documentation of rock carvings, which for many years has been stored in more than 80 publicand private archives, has been accomplished. For the first time, there is now an overview of this documentation.The material is now scanned and assembled in one database accessible on the portal www.shfa.se that waslaunched in 2010.

By making the early depictions accessible, new and unique opportunities have been created for research andinterpretation of rock art in a time-depth perspective.

[email protected]

Acknowledgements: Vetenskapsrådet/The Swedish Research Council Dnr 2009–2510

Publikationsförteckning

Bertilsson, Ulf. 2007a. Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv – ett nationellt projekt för uppbyggnad och etab-lering av en databas och ett arkiv för hällristningsdokumentation och forskning vid Göteborgs universitetfinansierat av Riksbankens Jubileumsfond. I Arkeologen Nr. 1 Nov – Dec 2007. Göteborg. Pp. 4–7.

Bertilsson, Ulf. 2007b. IT-förstudie för SHFA projektet. (tills. med Robertsson, R.). Rapport. Institutionen för Arkeologioch antikens kultur, Göteborgs universitet. 64s. Även som Pdf fil på www.shfa.se

Bertilsson, Ulf. 2007c. Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv – a Database and an Archive of Rock Carvings.Adoranten – Årsskrift 2007. Tanumshede. Pp. 106 – 113.

Bertilsson, Ulf. 2008a. Kravspecifikation SHFA Databaser. Rapport. Institutionen för Arkeologi och antikens kultur,Göteborgs universitet. 14 s.

Bertilsson, Ulf. 2008b. Årsrapport till RAÄ från FoU projektet Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv. Institutionen förArkeologi och antikens kultur, Göteborgs universitet. 16 s.Bertilsson, Ulf. 2009a. Swedish Rock Art Archives– a new Infrastructure and a Research Tool – Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv – SHFA. In:Documentation and Registration of Rock Art in Tanum No. 3. GOTARC Series C:69. Tanumshede. Pp. 33–48.

Bertilsson, Ulf. 2009b. Images on the Rocks and in the Archives – four Centuries of Documentations of PrehistoricRock Art in Sweden. In: Making History of Prehistory – the Role of Rock Art. Papers. XXIII ValcamonicaSymposium. 2009. Pp. 63 –69.

Fredell, Åsa. 2007. SHFA:s IT-förstudie – Forskarperspektivet. Rapport. Institutionen för Arkeologi och antikenskultur. Göteborgs universitet. 60 s.Fredell, Åsa & Bertilsson, Catarina. 2009. SHFA:s Arkivinventering 2007–2008. Rapport. Institutionen för Arkeologi och antikens kultur. Göteborgs universitet. 90 s.

Fredell, Åsa. 2009. Moving Rocks. The Kalleby Experiment. Abstract in: Making History of Prehistory – the Role ofRock Art. Papers.XXIII Valcamonica Symposium 2009. Power Point presentation på: www.shfa.se21s.Milstreu, Gerhard & Pröhl, Henning (ed:s). 2009. Documentation and Registration of Rock Art in Tanum.No. 3. GOTARC Series C:69. Tanumshede.




Vintertildekking av helleristninger i Hjemmeluft, Alta

Martin K. Hykkerud Verdensarvsenter for Bergkunst – Alta Museum (VAM)

Innledning

Å tildekke helleristninger er en relativt ny praksis i Norge. Mellom 1996 og 2006 ble det igangsatt et tverrfagligprosjekt av Riksantikvaren, Bergkunstprosjektet, som hadde mange mål innen bergkunstarbeid, deriblant ut-vikling av metoder for tildekking. Det eksisterte en bred enighet om at tildekkinger måtte iverksettes, og detraskt, for å kunne bevare bergkunsten, selv om det i prosjektets sluttrapport erkjennes at «Kunnskapen på detnåværende tidspunkt er imidlertid for sparsom til at vi kan endelig konkludere» (Hygen 2006: 23).

Prosjektet Vintertildekking av helleristninger i Hjemmeluft ble startet opp i 2009, med et forprosjekt på 6måneder høsten 2008. I starten var hovedmålet med prosjektet å dekke til alle feltene i Hjemmeluft, med delmålå finne metode og materiale som har gode egenskaper i forhold til isolasjonseffekt, slitestyrke, håndterlighet,estetikk, pris, lagring og eventuelle andre særegne materielle egenskaper (Forprosjektets rapport, VAM 2009).Prosjektet har nå satt til side målene om å ha tildekket et gitt antall felter innen 2011, fordi ny kunnskap og nyeerfaringer knyttet til tildekking har dukket opp i løpet av prosjektets levetid. Prosjektets visjon står da fortsattsom å finne den beste løsningen for frostsprengingsproblematikk i Hjemmeluft, men ikke nødvendigvis i formav kostbare tiltak, men med en rapport som gir mer kunnskap enn det vi vet i dag omkring effekten av tildekk-inger av helleristninger. Et delmål under dette blir fortsatt å finne en praktisk, håndterlig og holdbar tildekkings-metode for vintertildekking.

Tildekkinger i Alta

Vi har i dag en helårs tildekking og to vintertildekkinger i Alta (fig. 1). I Kåord ligger tildekkingen på feltet åretrundt, mens ved Amtmannsnes og Storsteinen blir tildekkingene tatt av hver vår, og lagt på igjen om høsten.Fra Storsteinen og Kåord har Verdensarvsenter for bergkunst- Alta Museum (VAM) resultater av temperaturmål-inger innsamlet av Kjartan Gran. I tillegg er det, gjennom Bergkunstprosjektet, utført tester av ulike typer tildekk-inger i Hjemmeluft, ved Bergbuktenfeltene. Målinger av fukt og temperatur fra disse er blitt registrert gjennomen målestasjon, og rapportert inn til VAM via Endre Skaar ved Universitetet i Bergen (UiB). Ved disse testflatenehar også dette prosjektet lagt ut ulike typer tildekking, og dette arbeidet fortsetter i dag, dog i en annen form.Nytt fra i år er også små testflater i andre områder av Hjemmeluft og Amtmannsnes, hvor det også gjøres mål-inger av temperatur og fukt under ulike tildekkingsmaterialer.

Figur 1. Tildekkingene ved henholdsvis Amtmannsnes, Kåord og Storsteinen. Foto: M. Hykkerud, VAM.

Utfordringer

Da prosjektet startet i 2009, satt VAM allerede med en god del erfaringer fra tidligere tildekkinger. Både Kåord, Amtmannsnes og Storsteinen hadde tildekkinger som VAM har utarbeidet sammenmed hovedsakelig konservator Kjartan Gran. VAMs inntrykk av disse tildekkingene er mangesidig. Når det gjeldervintertildekkingene er det hovdesakelig tre utfordringer:

- Ressurskrevende. Det krever mye arbeid å ta av og legge på igjen en tildekking. Materialene veier mye, ogdette krever ressurser i form av folk.




- Lagring. Man må ha en plass å legge materialene for sommeren. På Amtmannsnes er dette løst ved å leggetildekkingen på en egnet plass i skogholtet ved felt 2A og 2B. Dette er problematisk med tanke på estetikkog slitasje (både på skog og på materialer).

- Slitasje. Avhengig av hvilke materialer man jobber med, så vil en årlig avdekking og påfølgende tildekking,slite i forskjellig grad på materialene og berget.

For Kåordtildekkingen, som er tiltenkt permanent, ser vi noen av de samme problemene, men i en annen grad:- Slitasje. Tanken om at en tildekking skal være permanent, virker for VAM urealistisk. Bare etter tre–fire år er

flere av mattene i Kåord er allerede ødelagt, og isolasjonen borte. Bakgrunnen er blant annet at gnagereliker seg godt under det varme dekket, og ødelegger mattene som isolasjonen ligger i. Dermed kommer detvann inn og ødelegger Glavamattene.

- Estetikk. En permanent tildekking er svært vanskelig å oppnå uten å gjøre inngrep i naturen. Omfanget avinngrepet vil avhenge av hva man vil gjøre, og i Kåord er inngrepet veldig stort. Tildekkingen er synlig påandre siden av Kåord, og er en grå flekk i ellers grønne omgivelser.

- Kjemiske og biologiske prosesser under plasten. Vi har i dag svært liten, og til dels ingen, kunnskap om hva somskjer under en tildekking. Vi vet at antallet fryse/tine prosesser blir jevnet ut, men hva mer? Noe av det pro-sjektet ønsker å kunne si mer om, er problemstillinger i forbindelse med tildekking, slik som effekten av alge-og soppvekst under tildekkingen (i motsetning til, eller i forbindelse med, den naturlige lavvekst), pH verdierog deres effekt på bergflaten, nærmere undersøkelser av skadene fryse/tine prosesser påfører, og når disseprosessene faktisk inntreffer.

Problemstillinger som disse var VAM allerede til dels godt inneforstått med før prosjektet startet opp. Nå er detopp til prosjektets videre vei å kunne si noe om disse spørsmålene, slik at vår kunnskap om tildekkinger blir økt.For å utdype noen av de punktene som er nevnt, og til en hvis grad besvare noen av de spørsmål som er stilt,vil vi først gå litt inn på materialer.

Materialer

Tidlige tildekkinger besto av Glava i ulike varianter, svart plast, tynne trelekter, sandsekker i strieposer, sekkestreng,også videre. Etter hvert fikk tildekkingene mer slitesterke materialer, som PVC plast, eksempelvis Sarnafil (ogsåkjent som Protan Membran), og Ventiflex. Den grå PVC matten Protan Membran ble en favoritt som toppdekkefor tildekkinger på bakgrunn av sin slitestyrke, egenvekt og formbarhet (den kan sveises). Etter hvert erstattet denogså striesekker som sandsekk. I dag bruker vi fortsatt Protan Membran som toppdekke og nedtynging.

Ventiflex er også et PVC materiale, og er blitt brukt som hylstre for isolasjon. Dette gule stoffet er lettere ennProtan Membran og samtidig tyngre og mer slitesterk enn Glava Vintermatte. Ventiflex har dermed slitestyrkeog formbarhet, men med en stor svakhet ved at de er utsatte for gnagerangrep. Denne erfaringen er hentet fraKåord, der tildekkingen de to siste årene har blitt stadig mer utsatt. Resultatet av dette er et merarbeid sompotensielt kan bli veldig stort og ressurskrevende. VAM har alternativt prøvd å legge isolasjonen på berget, utenVentiflexhylstre, men uten gode resultater. Isolasjonen, som er Glava Vintermatte (Glava innkapslet i plast), tålerheller ikke å ligge ute over lengre tid. Mattene blir lett skadet, og er også utsatte for gnagerangrep.

Som isolasjon har det tradisjonelt vært benyttet Glava i ulike former og tykkelser. Kort oppsummert er ikke Glavaet materiale som er egnet for lengre tids bruk. Det fungerer som isolasjon så lenge det holdes tørt, men erubrukelig så snart det blir fuktig og vått. Dette skjer relativt ofte dessverre, sammen med det faktum atGlavamattene ikke tåler å lagres oppå hverandre, med nedtynging øverst. Glava (som består av komprimertglassull), vil over tid bli flat og mister dermed sin isolasjonsevne.

Å finne alternativer til Glava er en utfordring som prosjektet jobber videre med. Vi har prøvet ut sekker fylt medLecakuler, som hadde en viss isolasjonsevne, men er nokså ressurskrevende å produsere. Samtidig som de ervanskelig å få jevnt fordelt over større bergflater. VI fortsetter i år med videre testing av materialer, og det vilfølge en redegjørelse og analyse av disse i prosjektets sluttrapport. Kritisk i evalueringen av disse materialene,vil være faktorer som isoleringsevne, slitestyrke, håndterlighet. På sikt må også eventuell avrenning av kjemikalierfra materialene avklares.

I «Bergkunsthåndboka» sies det at en tildekking bør bestå av tre deler, et pustende, diffusjonsåpent underlag,et isolerende mellomlag, og et beskyttende topplag (Bjelland & Helberg 2006). VAMs erfaring med dette tilsierat et diffusjonsåpent underlag er vanskelig å få til, spesielt med tanke på at diffusjonsprosessen vil bli stoppetav det neste, isolerende, laget. Aktuelle materialer som Sympatex og Ventex har dessuten også en svært be-




grenset levetid utendørs. Sympatex er et pustende plastmateriale, som blant annet brukes i klesindustrien, mensVentex er et diffusjonsåpent undertak og vindsperre.

Hva skjer under en tildekking

Noe prosjektet ønsker å kunne si mer om, er effekten tildekkingen har på berget. Som nevnt var utgangspunktetfor å dekke til, et ønske om å begrense antallet fryse- og tineprosesser på berget. Et problem med dette er atdet ikke eksisterer sikker dokumentasjon på omfanget av skader frostsprenging gjør, slik det påpekes i berg-kunstrapportene fra Universitetet i Bergen:

«Ved sterk innstråling kan en udekket og tørr bergflate få en raskere temperaturstigning og høyere temperatur ennluften over. Bergflaten kan derfor utsettes for store temperatursprang over relativt korte tidsrom. Dette kan føre tiloppbygging av spenninger som også resulterer i oppsprekking og avskalling av bergflaten. Betydningen av denneprosessen er imidlertid usikker.» (Thorseth et al. 2001: 81).

Eksempelet her var fra Vingen, men situasjonen er på mange måter den samme for Hjemmeluft. Til tross for atman ikke visste omfanget av skadene, ble felt allikevel dekket til fordi man mente at frost og lav var de to størstefarene for berget. For å dokumentere effekten av isolasjon på berget, ble målinger gjort som viste tydelig hvorofte temperaturen sank under frysepunktet. Vann fryser som kjent ved under 0 grader, men dette betyr ikke at0 grader er det kritiske punktet for frostsprenging. Vann beveger seg selv etter at det har nådd frysepunktet, ogavhengig av hvilke bergtyper man snakker om og hvor kaldt det er, vil vannet, og trykket, opptre forskjellig. Deter fullt mulig at kritiske stadier for frostsprenging i Hjemmeluft skjer mellom -3 og -8 grader, ikke 0 grader, somtidligere antatt (Ødegård & Sollid 1993, Christiansen pers. med.). Skulle dette være tilfellet, forandrer det ut-gangspunktet for hele diskusjonen omkring frostsprengingsproblematikk. Problemet med å måle ogdokumentere disse prosessene, er at de skjer over utrolig lang tid og dette gjør det vanskelig for oss i dag å sisikkert hva som skjer på overflaten av og inne i berget. Temaet frostsprenging er dermed noe som vi må arbeidemed videre, og øke vår kunnskap om.

Noe vi også ønsker å dokumentere virkningen av, er vannsig, alge og soppvekster under tildekkingen (fig. 2). Enkeltesteder under tildekkingene virker som mer utsatt for biologisk mangfold, samtidig som mange steder er konstantfuktige. Dette har vært studert tidligere i Vingen, hvor man både erfarte at steder med vannsig har en raskere ned-brytning av lav, og at soppvekstene er en direkte konsekvens av nedbrytingen av lav (Thorseth, et al. 2001). Hvorvidtdette gjelder alle vekstene, og hvilke skader disse eventuelt gjør underveis, foreligger det ingen sikker dokumenta-sjon av. Dermed oppfatter prosjektledelsen vekstene under tildekkinger som et usikkerhetsmoment i forhold tilforvitring på berg. Dette er spesielt med tanke på muggsopp, som kan nyttegjøre seg av mineraler i berget (WencheOdden, pers. med.). Det virker opplagt at en tildekking, i større eller mindre grad, vil stenge for naturlig avdampingfra berget, og dermed skape fukt. I hvilken grad dette skjer, og hvilke konsekvenser det har, vet vi ikke ennå. Enalarmerende tanke, som også krever nærmere undersøkelse, er hvorvidt et berg vil øke sin prosentmengde vannpå grunn av en tildekking, og som konsekvens, bli mer utsatt for både vekster og frostsprenging. Som nevnt erslike prosesser vanskelige å måle fra et år til neste, men må sees i meget langsiktige perspektiver.

Figur 2. Soppvekst og fukt fra tildekkingen i Kåord, 2008. Foto: K. Tansem, VAM.

Når en tildekking blir liggende over lengre tid, vil den tjene som tilholdssted for mange små skapninger. VAMhar erfart fra både Hjemmeluft og Kåord at tildekkingene er utsatte for både gnagere som mus og/eller lemen,og maur (fig. 3). Hvilke skader, om noen, maur kan påføre berget er uvisst, det samme gjelder gnagere, men atdisse bidrar til slitasje, både på berget og på materialer, er sikkert. Ventiflex blir spist opp av gnagere, og dermed




blir Glavamattene våte inni og ubrukelige, i tillegg til at den flises opp og spres ut over berget. Ekspandert po-lystyren (Isopor) tiltrekker seg maur, og har dermed ikke blitt testet som materiale i prosjektet, fordi man ikkeønsket en maurtue under tildekkingen. Men det virker som om maur finner en tildekking fristende uten Isoporogså, slik vi har erfart i Hjemmeluft.

Figur 3. Resultater av lokal fauna under tildekkinger i Kåord og Hjemmeluft. Foto: M. Hykkerud, VAM.

Oppsummering

Erfaringene fra disse tildekkingene, og fra tidligere og pågående tester, har her blitt kort oppsummert ogpresentert. Prosjektet vil i utgangen av 2011 kunne legge fram en rapport som vil gå mer i dybden avproblemene. Selv om dette prosjektet ønsker å kunne si mer innen noen år, er det urealistisk å tro at man vilsitte med sikre svar. Dette er prosesser og tiltak som må sees i meget lange tidssammenhenger, og veies mothverandre. De prosjektansvarliges foreløpige konklusjon er at en permanent tildekking må være en siste utveifor å beskytte et helleristningsfelt. En grundig konsekvensutredning før tiltaket iverksettes er ekstremt viktig.For en vintertildekking må det også vurderes om det er for det beste for helleristningsfeltet, og om det vil finnesressurser i årene som kommer til å håndterere arbeidet med tildekkinger.

Summary

The method of covering rock carvings with protective materials is relatively new in Norway. While it is generallyagreed that the weathering and fracturing caused by freezing water and lichen growth is a major problem tothe rock surfaces, the effects of long term coverage of the rock is, for the most part, undocumented. This articlepoints to some of the problems that are already occurring with these sites, and aims to predict some challengesthat may occur in the future. Balancing human short-term efforts against nature’s long-term processes is thebiggest challenge of rock art conservation.

Referanser

Bjelland, Torbjørg & Helberg, Bjørn Hebba Helberg (red.) 2006. Bergkunst. En veiledning i dokumentasjon, skjøtsel,tilrettelegging og overvåking av norsk bergkunst. Riksantikvaren, Oslo.

Hygen, Anne-Sophie 2006. Sikring av bergkunst. Bergkunstprosjektet 1996–2005: Riksantikvarens sluttrapport.Riksantikvaren, Oslo.

Thorseth Ingunn H. Lødøen Trond K. Torsvik, Terje og Mandt, Gro. Sikring av Bergkunst: Forvitringsfaktorer og be-varingstiltak. Undersøkelser av helleristningsfeltene i Vingen, Bremanger kommune og Hjemmeluft, Alta kom-mune. Arkeologisk Institutt, Bergen Museum, Bergen 2001.

Ødegård R. S. & Sollid, J. L. 1993. «Coastal cliff temperatures related to the potential for cryogenic weatheringprocesses, Western Spitsbergen, Svalbard.» Polar Research 12 (1): 95–106.

Internettkilder

Verdensarvsenter for bergkunst- Alta Museum. Vintertildekking av helleristningsfelt. Prosjektskisse.2009. Rapporttilgjengelig på: http://www.alta.museum.no/alta/vedlegg/Vintertildekking---prosjektskisse.pdf




Bergflatenes potensial – et eksempel fra Hjemmeluft i Alta

Karin Tansem Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum (VAM)

Innledning

Bergkunsten i Hjemmeluft ble innskrevet på UNESCOs Verdensarvliste i 1985, sammen med fire andre berg-kunstlokaliteter i Alta kommune. Det fredete området i Hjemmeluft inneholder rundt 85 helleristningsfelt. Noenav feltene er store og innholdsrike, mens andre kan bestå av bare en figur. Stor variasjon i motiver, kompleksekomposisjoner, at den er godt bevart, at den er laget over et stort tidsrom og ligger i nærheten av boplass-områder, er noen av de tingene som gjør at bergkunsten i Alta betraktes som spesielt verdifull. Studier av berg-flatenes egenskaper og en eventuell sammenheng med bergkunsten, har imidlertid ikke vært en integrert delav forskningen på Alta-materialet, med noen unntak, f.eks. Helskog (1999), Helskog og Høgtun (2004). Nylig harimidlertid Jan Magne Gjerde (2010) gjort nettopp dette til et sentralt tema, der også helleristningene iHjemmeluft får bred oppmerksomhet. En av grunnene til at selve bergflatens kvaliteter ikke har vært i fokus, erantakeligvis at den lenge har vært gjemt under lav.

Lav og sprit

Da helleristningene i Alta ble funnet på 1970-tallet, var det mange som lå helt eller delvis under torv. Bergflatenesom ble avdekket, var uten lav, og på gamle bilder er det lett å se hvor berget har vært dekket av torv, og hvordet har ligget åpent. De tidligere torvdekkede bergflatene holdt seg rene ganske lenge, men etter hvert etablertelaven seg også her. Ved enkelte anledninger, som dokumentasjon av ristninger på lavbevokste felt, ble som regelbergflaten skrubbet slik at størstedelen av thallus, eller plantelegemet, ble ernet, mens sopphyfene ble sittendeigjen i porer i berget. Laven kunne dermed reetablere seg rimelig kjapt.

Mot slutten av 1990-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, var de fleste feltene, med unntak av noen deler somvar behandlet kjemisk f.eks. grunnet graffiti, raskt i ferd med å forsvinne helt under tette lag med lav. Ristningenevar vanskelig å se, samtidig som dokumentasjon var tilnærmet umulig å gjennomføre. Det var klart at noe burdegjøres, men hva?

I 1999 ble det for første gang brukt sprit på noen av bergflatene med helleristninger i Hjemmeluft. Hans ChristianSøborg og Knut Helskog skulle redokumentere figurer på blant annet Bergbukten 1 og 4a og dokumentere feltsom ikke var dokumentert tidligere f.eks. Bergbukten 7 og 8. Metoden var ny, og man visste ikke helt hvordandet virket. Resultatet ble imidlertid ikke, som man kanskje forventet, at laven forsvant umiddelbart. De aktuelleområdene ble derfor, som ved tidligere praksis, skrubbet for å ta bort det meste av laven.

Figur 1. Figurer på Bergbukten 4a. Til venstre 1999 etter skrubbing. Foto: H.C. Søborg, VAM. Til høyre i 2010 etter flereår med spriting. Foto K.Tansem, VAM.

Først noen år senere kom det overraskende resultatet. De spritede delene av feltene var blitt helt rene; ogsåsopphyfene i porene var borte. Spriten hadde tatt livet av laven, og man valgte å sette i gang med spriting avhelleristningsfeltene i Alta for alvor i 2004/2005, først publikumsfeltene. De siste årene har tilnærmet alle feltenei Hjemmeluft, på Amtmannsnes og på Storsteinen blitt spritet systematisk, og effekten av hundrevis av liter medsprit er slående.




Forvaltning

I 2001, nesten samtidig som spriten gjorde sitt inntog i skjøtselen av bergkunsten, ble det satt i gang et størreprosjekt for å ordne opp i forvaltningen av bergkunsten i Alta, initiert av blant annet Finnmark fylkeskommune.Grunnet uklare ansvarsforhold mellom de forskjellige forvaltningsmyndighetene, hadde lite blitt gjort for åivareta bergkunsten på en planmessig, velbegrunnet og helhetlig måte. Noen helt nødvendige tiltak var, oftepå eget initiativ, satt i verk av Alta Museum, men det var tydelig at en opprydding måtte til, både med hensyntil å få i gang skjøtselstiltak, og klargjøre ansvar og rollefordeling. En forvaltningsplan skulle være resultatet avprosjektet, og under arbeidet med denne ble det klart at kart, bilder, kalkeringer og annen dokumentasjon avbergkunsten i Alta ikke var lett å få tak i. Bare det å kartlegge hvor og hva det var som skulle skjøttes og forvaltes,viste seg å være et stykke arbeid. Først ble feltene kartfestet. Ettersom bergflatene etter spriting og til delsskrubbing har blitt renere og renere de siste årene, har det omfattende arbeidet med å dokumentere berg-kunsten på nytt kommet i gang.

Hva kom frem?

De rene bergflatene bød på mange overraskelser. Gammelt hærverk ble som nytt; spor etter traktor medkjettinger som så helt ferske ut skapte lettere panikk før det ble stadfestet at de var fra begynnelsen av 1980-tallet. Det første året med helt rene flater ble det generelt oppdaget foruroligende mange «nye» små skader påfeltene. De fleste av dem er små og grunne, og var vanskelig å se med lav. Senest i 2010 ble det funnet slikeskader som mest sannsynlig har blitt laget før laven etablerte seg på nytt etter de første skrubbingene på 70-,80,- og 90-tallet.

Men også tidligere uoppdagede helleristninger ble, og blir, funnet og dokumentert, de fleste av dem grunneog utydelige. Selv om man skal være forsiktig med å si at de ikke har vært observert før, var de hvert fall nye foross på Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum (VAM).

Eksempelvis ble det oppdaget et titall nye figurer påBergbukten 1 bare i 2010, da en ny digital kalkeringendelig skulle produseres, og feltet ble studert ogsaumfart i godt lys. Man kan regne med at antallfigurer i Hjemmeluft kommer til å øke ettersom allefeltene skal dokumenteres og studeres med sammegrundighet i årene som kommer.

To av de mest spennende funnene kom frem i dageni 2008. Det første eksempelet ble oppdaget da ar-keologene ved VAM gikk under svart plast for å sjekkeog dobbelsjekke om figurene på Bergbukten 1 varriktig malt opp. Det var ikke mange feil, og stort settbesto heldigvis feilen i manglende maling heller ennat det var malt for mye. Samtidig ble det også opp-daget et nytt sett med bjørnespor. Sporene kom oppfra en sprekk, tok en sving rundt en bjørn, og endte(eller begynte?) i en naturlig formasjon i berget somfremstår som en åpning inn i bergflaten. Altså et hi,eller en naturlig portal inn i berget. Opplevelsen av åfølge sporene og finne «hiet» var magisk. Hva skjulerseg bak åpningen? Det var nesten så man fikk lyst til åkrype inn for å se.

Figur 2. «Ny» menneskefigur på Bergbukten 1. Foto: K.Tansem, VAM.




Figur 3. Bjørnespor på Bergbukten 1. Foto: K.Tansem, VAM.

Det andre eksempelet er fra Ole Pedersen 11c, som ligger 17–18 moh, altså i Helskog fase 2 (1988). Da feltetskulle dokumenteres med kvarts og foto en dag med skrått og godt lys, fikk vi øye på svake og slitte ristningerunder og ved siden av ristninger som ikke hadde den samme slitte kvaliteten. Selv om ristningene er slitte, kanen se svake huggespor nede i ristningene. Motivene ligner, uten at dette har vært studert nærmere, på figurenepå feltet rett ovenfor, Ole Pedersen 11a som ligger mellom 18–19 moh, altså ca 1 m høyere enn 11c.

På grunn av den klare forskjellen i slitasje mellom figurene, må noe ha inntruffet mellom huggingen av de slitteog de «ferske» figurene. Ingen av de geologene som er spurt, har kunnet si noe sikkert om dette. En forklaringkan være at bergflaten med de første ristningene, altså de slitte, har blitt slipt ned av bølgeslag. Dette er ogsåforklaringen Helskog har foreslått for de glatte bergflatene f eks på Bergbukten (Helskog 2005:6). Bergflatenrundt de slitte helleristningene på Ole Pedersen 11c er adskillig glattere enn bergflaten ovenfor og nedenfor.

Figur 4. En slitt menneskefigur under en bedre bevart rein på Ole Pedersen 11c. Foto: K.Tansem, VAM.




En stagnasjon i landhevingsprosessen vil ha ført til at bølger og partikler har slått mot bergflatene i æra påsamme nivå over lengre tid. Hvor lang tid det vil ta før en eventuell slitasje som tilsvarer den på ristningene påfigur 4 oppstår vites ikke, men man kan kanskje gå ut fra at det tar en stund. Dette kan innebære at det har gåttflere hundre år mellom huggingen av de første og de siste helleristningene på akkurat denne bergflaten, og atdet samme feltet ble brukt over et betraktelig tidsrom. En grundigere vurdering av hva som har forårsaket denslitte kvaliteten på bergflaten må gjøres før en kan si noe sikkert om dette. Bergflater på samme høydenivå børundersøkes for å se om en kan finne noe lignende der.

I begge de to overnevnte eksemplene er det snakk om svakt synlige figurer som kan ha stor signifikans medhensyn til den totale forståelsen av fenomenet bergkunsten i Hjemmeluft. De hadde neppe blitt oppdaget utenat laven var borte.

Bergflatene

Skoddavarre-formasjonen er en del av Raipas-gruppen som ble dannet for rundt 1800 millioner år siden (Haug1996). Bergarten i Hjemmeluft tilhører den øvre, eller yngste, delen av denne, som ble dannet i et elvedelta derforskjellige avsetninger har lagt seg i tykke eller tynne lag (Bergh og Torske 1986). Fine lag som oppstår på dennemåten i sedimentære bergarter kalles ofte laminasjoner (http://en.wikipedia.org/wiki/Lamination_(geology)),og variasjoner i sedimentsammensetningen kan komme av forskjeller i kornstørrelse, mengden leire, organiskmateriale eller mineralsammensetning (Krogh 2010:45).

Figur 5. En bjørn står vendt inn mot en formasjon av grønne striper. Foto: K. Tansem, VAM.




Figur 6. Brede røde og grønne belter danner bakteppe for rekker med elg og rein. Foto: G. A. Sørgård, VAM.

Laminasjonene i Hjemmeluft er grønne, røde eller sorte, og består av magnetitt, zirkon, titanoksid, turmalin oghematitt som er delt av lag med tykkere sandsteinslag (Bergh og Torske 1986:9, Wenche Odden, pers. med).Laminasjonene er oftest mellom 0,1–1 mm tykke. Det finnes også bredere belter, eller lag, der fargeforskjellener tydelig, men mer utflytende.

Da laven ble borte, kom disse detaljene i bergflatene frem. Stripene og mønstrene synes i noen tilfeller å omslutteeller danne bakteppe for ristningene som er hugget der.

Fjæra

At bergflatenes kvaliteter ble så åpenbare, gjorde at oppmerksomheten ble rettet mot dagens ære. Var stripeneder også? Hvordan artet berget seg i æra, med alle sprekker og fordypninger, med tangbeltet, bølgene og ikkeminst det rene beltet mellom lav og marebek? Det var jo i et slikt miljø helleristningene ble laget (Tansem ogJohansen 2008).

Beltet med rene og lavfrie berg i æra har man selvfølgelig vært oppmerksom på før. Knut Helskog harargumentert overbevisende for «The Shore Connection» i mange sammenhenger, (f eks 1988, 1999) og jeg skalikke gå inn på det her. Helleristningenes plassering ved overgangen mellom hav og land, som kan markere enport mellom en kosmologisk oververden og underverden har blitt drøftet, og det samme gjelder bruk avsprekker og fordypninger i kosmologiske fortellinger (ibid), eller som et slags miniatyrlandskap med elver, dalerog vann, der de forskjellige detaljene kan representere tenkte eller virkelige landskapsformasjoner (Gjerde 2010).

Men det er andre fysiske sider ved æra som kan si noe om omstendighetene rundt helleristningsbergene dade var «aktive». Den rødbrune fargen på berget i sjøsprøytsonen i Hjemmeluftområdet er en av dem. Avskallingerog erosjon i æra viser at dette er en tynn ferniss på bergflaten, og at den friske bergarten under er helt grå. Dethar ikke tidligere vært gjort undersøkelser av hva dette kan være,. Man har åpenbart gått ut fra at det var algereller noe annet organisk.




Figur 7. Mikrolandskap i æra. Også her finnes det lavfrie beltet i miniformat! Foto K. Tansem, VAM.

Analyser gjort ved Bergen Museum (BM) viser at verdiene for jern prosentmessig er mye høyere i over-flaten enn i den ueksponerte bergarten under (Fig. 9og 10). Dette skyldes at det finnes spor av jern i de for-skjellige mineralene som berget består av. Jernet fellesut som jernoksid i strandsonen, der miljøet er basisk,pga at sjøvann skyller innover berget, og det organiskematerialet er begrenset. Lenger opp fra strandsonener miljøet surere, og jernet vil løse seg opp og rennevekk fra overflaten. Berget blir igjen grålig. Det eringen grunn til å tro at bergflatene i æra i Hjemmeluftikke hadde dette særtrekket også i tidligere tider(Wenche Odden, pers. med.).

Figur 8. En av steinprøvene tatt i æra i Hjemmeluft, somviser den grå ferske bergarten, og den røde fernissen påeksponert overflate. Foto: W. Odden, BM.




Figur 9: Frisk bergart. Rød tekst viser mengde av jernoksid. Tabell: Wenche Odden, BM.

Figur 10. Mineralsammensetning i den eksponerte overflaten. Tabell: Wenche Odden, BM.

På et av helleristningsfeltene som ligger rundt 18 moh,er det hugget inn P.O. 1948 oppå en reinfigur. Et annetsted i nærheten, uten helleristninger, står det HP 1948.Og i æra finner vi HTP. Etter noen undersøkelser fant viut at HTP og HP er en og samme person. Han har be-kreftet at han var 10–11 år da han hugde forbokstavenesine inn for mer enn 60 år siden, både dem på berg-flaten oppe i terrenget, og dem i æra ved siden avfamiliens naust. De lyse bokstavene på det rødbruneberget gir en ide om hvordan helleristningene har settut opprinnelig, og det er nærmest motsatt av hvordande presenteres for turistene i dag, med rødmalte rist-ninger på lys bergflate. Det forteller også noe om hvorlenge helleristningene kan ha holdt seg lyse og godtsynlige etter at de var laget.

Helleristningene i Hjemmeluft ble ikke laget i et be-skyttet, bortgjemt eller statisk miljø, slik somhulemalerier, eller enkelte hellemalerier. De ble troliglaget i et åpent landskap, der bølger skylte over dem,av og til med stor kraft. Om vinteren fryser isen enkeltesteder til i sprekker og fordypninger, eller brer seg ut-over på bergflater også i æra, og skaper nye og veks-lende landskaper, forskjellig fra hvordan det ser utunder andre årstider. Tidevannsvariasjonen er mer enn3 meter i Alta. Vannet skiftet mellom å være nært, om-

Figur 11. Initialene HTP i æra. Foto: K. Tansem, VAM.




ringe eller oversvømme helleristningfeltene, og til å ligge opptil flere meter fra bergflatene flere ganger i døgnet.Gjerde (2010:100f, 258f) har poengtert at tidevann som fyller fordypninger og sprekker, eller renner over berg-flatene, kan gi liv til helleristningfeltene, og at feltene mikrogeografisk kunne ha forandret karakter samtidigsom de befant seg i en liminalsone. Og forandringene var ustoppelige og konstante, noen av dem like sikre somårstidene eller døgnets skiftninger, solens gang og månens ny og ne. Hvilken betydning hadde dette, om noen?

Stripene og mønstrene, rødfargen og de andre fargene i berget, de slitte helleristningene under de «ferske»;alle disse nye elementene har kommet frem og i fokus fordi laven har begynt å bli borte. Dette vil føre til at nyespørsmål kan bli stilt, noe som i mange tilfeller kan være likeså viktig som svarene man kommer frem til. Slikespørsmål kan gjerne ha flere svar, og det øker muligheten til å utvikle en bredere forståelse for hva som liggerbak bergkunsten i Hjemmeluft.

Kan fargene og mønstrene ha hatt en betydning for valget av Hjemmeluft som åsted for bergkunst, og/eller forhvor man har plassert de enkelte ristningene? Har det noen sammenheng med det rød- og grønnstripete skifer-berget med helleristninger i Kåord? Kan det tenkes at stripene og mønstrene har hatt en funksjon som tilsvarerde mer tredimensjonale karaktertrekkene i bergflaten, at de representerer f.eks. elver eller nordlys? Eller er detselve fargen som har hatt betydning? Bare det at man har kommet nærmere en erkjennelse av hvordan hellerist-ningsfeltene har sett ut opprinnelig, er interessant i seg selv.

Figur 12. Kan helleristningsfeltene ha sett omtrent slik ut da de var «aktive»? Figurene er lånt fra Ole Pedersen 1a.Foto og illustrasjon: K. Tansem, VAM.

Konklusjon

Rene bergflater er en forutsetning for god formidling, fordi helleristningene ellers blir veldig vanskelig å se. Påbegynnelsen av 2000-tallet var det stort sett bare malingen publikum kunne se, der den stakk seg ut mellom alllaven. Uten lav blir umalte ristninger faktisk mulig å få øye på, selv når været ikke er helt optimalt, og til og medmalte ristninger blir ristninger når bergflaten rundt dem blir synlig. Bergarten i Hjemmeluft er såpass hardfør, atristningene og ikke minst bergflaten rundt dem er godt bevart, så figurene er svært tydelige. I Hjemmeluft opp-lever vi også at publikum får en helt annen opplevelse av å se på helleristningene nå, ettersom helleristningeneså åpenbart har blitt en del av bergflaten, og ikke noe som er laget på den.

For forvaltningen er nødvendigheten av godt dokumentert bergkunst udiskutabel. For å kunne følge med påhva som skjer, og følge opp med eventuelle tiltak, må man vite hvor feltet er og hva det inneholder, og hvilkentilstand bergkunsten var i på et gitt tidspunkt. Dette gjelder uansett om en skal la feltene gro igjen etterdokumentasjon, eller om feltet skal skjøttes for f.eks. tilrettelegging. Kartlegging av eventuelle skader eller sann-synlige skadeforløp blir jo unektelig også mer gjennomførbart hvis man kan se bergflaten.

Helleristninger er ikke hulrom avskåret fra berget. En figur er også berget den er hugget inn i. Denne helhetenble synlig da laven ble borte. Man kan observere helleristningene i et miljø som ligner mer på det opprinnelige,og for forskningen er det at forskeren har mulighet til å besøke og se feltene og figurene selv, i tillegg til å hatilgang på dokumentasjon, svært viktig. Forskningen på bergkunsten i Alta er relativt sparsom, både i omfangog sett over tid. Det er snakk om et enormt og utrolig variert materiale, som fortjener større oppmerksomhet.




Summary

Conservation of the World Heritage rock art of Alta was neglected for many years due to scarce knowledge ofhow to best care for rock art combined with an insufficient management system. The rock art panels were aboutto get completely covered with lichen and other vegetation, and this was a problem for both educational andmanagement purposes, as well as for documentation and research. However, during the last ten years,management has been more efficient, and lichen has been successfully removed from several panels with theuse of alcohol. The results are that a number of new and potentially important figures have been discovered,the characteristics of the rock surfaces have been revealed and attention has been drawn to the modernshoreline, an environment similar to that in which the rock art in Hjemmeluft was originally made. A number ofnew questions can therefore be asked, bringing us closer to a broader understanding of the rock art ofHjemmeluft, Alta.

Referanser

Bergh, S. G. og Torske, T. 1986. The Proterozoic Skoadduvarri Sandstone Formation, Alta, Northern Norway: ATectonic Fan-delta Complex. Sedimentary Geology, 47 (1986):1–25

Gjerde, J.M. 2010. Rock art and landscape. Studies of Stone Age rock art from Northern Fennoscandia. Doktorgrads-avhandling, Universitetet i Tromsø 2010.

Helskog, K. 1988. Helleristningene i Hjemmeluft: spor etter ritualer og dagligliv i Finnmarks forhistorie. Alta: K. Helskog.Distributør: Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum.

Helskog, K. 1999. The Shore Connection. Cognitive Landscape and Communication with Rock Carvings inNorthernmost Europe. Norwegian Archaeological Review, 32(2): 73–94.

Helskog, K. og E. Høgtun 2004. Recording landscapes in rock carvings and the art of drawing. Prehistoric Picturesas Arcaeological Source. Förhistoriska bilder som arkeologisk källa. Tanumshede: Tanums Hällristnings-museum, 23–31.

Helskog, K. 2005. Guide til helleristningene i Hjemmeluft. Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum.

Haug, T. 1996. Geologi I Alta og Hjemmeluft. En oversikt laget for guidetjeneste ved Alta Museum. Finnmarks-forskning.

Krogh, H. 2010. Sedimentær arkitektur og facies i lakustrine deltaavsetninger fra Weichsel i NV-Russland. Master-gradsoppgave i geologi, Institutt for geologi, Universitetet i Tromsø.Tansem, K. og H. Johansen 2008. TheWorld Heritage Rock Art in Alta. Adoranten 2008:

Andre kilder

Wenche Odden, Bergen Museum: Analyseresultater og personlige meddelelser

http://en.wikipedia.org/wiki/Lamination_(geology))




Et digitalt bergkunstarkiv hos Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum

Martin K. Hykkerud og Lars J. JulsrudVerdensarvsenter for bergkunst- Alta Museum (VAM)

Introduksjon

Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum (VAM) arbeider med prosjektet Digitalt Bergkunstarkiv. Detteprosjektet er i sitt andre år, og skal etter planen være ferdig ultimo 2011 (Forprosjektets rapport 2009)1. Prosjektetsmålsettinger og tidsrammer har forandret seg noe siden oppstarten, men hovedmålet står fortsatt ved lag, nemligå utvikle et digitalt bergkunstarkiv som fungerer for publikum, forskere og forvaltning. I dette legges kriteriersom en fungerende og forståelig søkemotor, informative og nedlastbare data, god og allsidig dokumentasjonog gode tilbakemeldingsmuligheter. På sikt skal arkivet kunne brukes av et internasjonalt forskningsmiljø ogstimulere til forskning på bergkunsten i Alta.

Arkivsystemet og tekniske utfordringer

Materialet som skal inn i VAMs digitale arkiv består hovedsakelig av bildefiler, og da først og fremst i form av fotografier. I tillegg vil det også bli lagt inn kalkeringer og annen visuell dokumentasjon som framstiller berg-kunsten i Alta. Sammenlignet med bildematerialet vil skriftlige dokumenter etter all sannsynlighet bare utgjøreen liten del av arkivets innhold. Med dette utgangspunktet ble det besluttet å basere arkivet på FotoWare2, etarkivsystem opprinnelig utviklet for organisering av nyhetsavisers digitale fotomateriale (Fig. 1). Arkivsystemeter imidlertid ikke begrenset til bildefiler, og kan også benyttes for å arkivere skriftlige dokumenter. FotoWarebrukes også av andre institusjoner innenfor kulturminneforvaltningen i Norge, som for eksempel Riksantikvarenog Tromsø Museum. Dermed vil man også kunne dra fordel av at det er svært enkelt å utveksle materiale mellomulike arkiver basert på FotoWaresystemet.

Tidligere har museets digitale dokumentasjonsmateriale vært organisert i et tradisjonelt mappesystem der in-formasjon om filenes innhold kun er tilgjengelig gjennom filnavn og filenes plassering i mappestrukturen.Mappesystemer er nok i stor grad den vanligste måten å sortere filer på i dag, både privat og i arbeidslivet. Deter også den eldste formen for organisering av digitale data og er svært begrenset i forhold til å lagre informasjonom filenes innhold. Mappesystemer med store antall filer medfører derfor mye manuell leting for å finne framtil den eller de filer man ønsker. Overgangen fra en slik lagringsmetode til den VAM er i ferd med å ta i bruk nå,kan beskrives som steget fra et 1. generasjons- direkte til et 4. generasjonsarkiv. Forskjellene mellom de ulikedigitale arkivgenerasjonene kan oppsummeres som i figur 1 til 4.

Figur 1. Førstegenerasjonsarkiv, mappeinndeling.Informasjonen ligger i mappestrukturen. Veldigvanskelig å gjøre søk. Tregt og uoversiktlig. Museetssystem i dag.

Figur 2. Andregenerasjonsarkiv, Tradisjonell database. Søkgjøres i metadata separert fra filene. Usikkert, men raskt. Eksempel: Primus.

Figur 3. Tredjegenerasjonsarkiv, metadata lagres i hver fil. Søkgjøres direkte i filene. Sikkert, men tregt.




Figur 4. Fjerdegenerasjonsarkiv, Meta-data lagres i hver fil med en synkronisertindekseringsmotor. Søk gjøres i indeks.Sikkert og raskt. Eksempel: FotoWare.

I FotoWaresystemet blir all informasjon som beskriver hver enkelt fil i arkivet (metadata) inkorporert og lagretinternt i selve filen3, i stedet for å opprette separate databasefiler som i en tradisjonell database (Fig. 5). Fordelenmed digitale arkiver som lagrer arkivdataene på denne måten er at filen og informasjonen som beskriver denikke er separert fra hverandre. Dermed følger arkivinformasjonen alltid med dersom filen flyttes fra et sted til etannet, lastes ned eller kopieres og sendes til et annet arkiv eller ekstern bruker. Videre benytter arkivsystemeten separat indekseringsmotor som leser og indekserer metadataene for hver enkelt fil slik at det er mulig å gjennomføre søk i arkivet raskt og effektivt. Uten en indekseringsmotor ville arkivsystemet være nødt til å lesegjennom alle metadata i samtlige arkiverte filer hver gang det skulle utføres et søk.

Før man kunne ta fatt på arbeidet med å utvikle en arkiveringsstandard og innlegging av arkivmateriale, måtteden IT-tekniske plattformen med server og programvaresystemer på plass. Anbefalinger fra programvare-leverandøren tilsa at arkivet burde ligge på en egen server. Det viste seg raskt at mangelen av en egen IT-teknikerpå museet vanskeliggjorde arbeidet med å etablere et fungerende system. Arbeidet krevde mye IT-kunnskapom serveroppbygging, digitale nettverk og programvare. Mye av denne kompetansen måtte dermed kjøpesinn som eksterne tjenester. I tillegg til tekniske oppgraderinger, måtte også museets gamle mappesystem ryddesopp i før innlegging av data i det nye arkivsystemet kunne begynne.

Figur 5. Eksempel på innlegging av metadata for bildefiler. Skjermbilde fra FotoStation, programvareapplikasjonenman jobber i for å arkivere filer i FotoWare.

DET NASJONALE BERGKUNSTNETTVERKET – FAGSEMINAR 25.–27. MAI 201064



Det videre arbeidet med å utvikle arkivet har også vist seg å skape en del særegne utfordringer som følge av atman ikke har en egen IT-tekniker til disposisjon. Først og fremst betyr det at VAMs arkeologer i mye større gradmå sette seg inn i den tekniske oppbyggingen av arkivsystemet. Denne kunnskapen er påkrevd for å kunnegjennomføre nødvendig tilpasning, administrasjon og vedlikehold.

Organisering av bildematerialet

Den viktigste oppgaven å løse i utviklingen av arkivet er å etablere en systematisk og hensiktsmessig standardfor arkiveringen av materialet. Fordi fotografier og annet bildemateriale vil utgjøre mesteparten av arkivets inn-hold har det vært naturlig å ta tak i dette først. Et viktig mål med arkiveringsstandarden er at den skal gjøre detmulig for en bruker å gjennomføre svært spesifiserte søk med utgangspunkt i flere ulike behov. Fire sentralegrep har blitt gjort for å få dette til.

Før man begynte å utvikle arkivet var museets fotodokumentasjon grovt sortert i henhold til fotograf og hvilket berg-kunstfelt fotomotivet tilhørte. I det nye arkivet har det blitt innført et system med hierarkiske kategorier der foto-materialet blir ytterligere sortert i forhold til detaljnivå. Fra øverst til nederst fordeler kategoriene seg som følger:

LandskapFeltSeksjonGruppeEnkeltfigurerFigurutsnitt

Figur 6. Eksempel på figurnummerering, utsnitt fra kalkering av Bergbukten 1 (Illustrasjon: K. Tansem & L.J. Julsrud, VAM).

Selv om kategoriene i dette tilfellet er flere kan dette hierarkisystemet ses på som en videreføring av Per Fetts(1934) kategoriinndeling for strategisk fotodokumentasjon av bergkunst. Dermed vil man lettere kunnespesifisere søk i arkivet om man er ute etter nærbilder av enkelte figurer, grupper med figurer, oversiktsbilderav et helt eller deler av et felt, eller bilder av landskapet rundt et eller flere felt.

65DET NASJONALE BERGKUNSTNETTVERKET – FAGSEMINAR 25.–27. MAI 2010



For å kunne knytte et fotografi til en spesifikk figur er det nødvendig for arkivet å etablere figurnummerering(Fig. 6) for de enkelte felt. Figurnummerering er på ingen måte uproblematisk, først og fremst fordi det avhengerav hvordan man definerer figurbetegnelsen og særlig avgrensningen av figurer. Som utgangspunkt for arkiveter det mest hensiktsmessig å inkludere alt av merker på berg og stein, uavhengig av om en figur utgjør et gjen-kjennbart motiv. Tilsvarende definisjoner har for eksempel blitt brukt av Gjerde (2010) og Mandt (1991). Av-grensning av figurene må av praktiske årsaker gjøres med en viss fleksibilitet. For eksempel består enbjørnesporrekke i utgangspunktet av flere enkeltfigurer. Selv om det er mulig å nummerere hvert enkelt spor irekken gir dette unødvendig mye merarbeid når man skal identifisere hvilke figurnummer som hører med til etbilde. Da er det enklere å identifisere hele bjørnesporrekken med et figurnummer. Et annet problem er over-hogginger, som i noen tilfeller ligger så tett at det blir umulig å skille mellom ulike figurer. Andre overhoggingerer imidlertid bare delvis overlappende slik at det er mer naturlig å gi dem individuelle figurnummer. Med andreord må figurnummerering gjøres med et visst bruk av skjønn.

I tillegg til figurnummerering vil man på store og/eller komplekse felt også ha behov for å dele feltet inn i seksjoner(Fig. 7). Seksjonsinndeling gjør det mulig å knytte fotografier til en spesifikk del av et større felt. For oversiktsbilderer det dessuten enklere å kunne referere til en seksjon i stedet for et stort antall figurnummer. Ved inndeling avfelt i seksjoner er det fokusert på å holde antallet seksjoner lavt for det enkelte felt, mens avgrensningen av seksjonene gjøres i forhold til romlige grupperinger av figurer og bergets topografi. En stor fordel med bådefigurnummerering og seksjonsinndeling er at man enkelt kan følge den fotograferte historikken for en utvalgtdel av et felt, sågar en utvalgt figur. Dette er for eksempel nyttig når man har behov for å få oversikt over til-standsutvikling over tid.

Figur 7. Eksempel på seksjonsinndeling fra Bergbukten 1. (Illustrasjon: K. Tansem & L.J. Julsrud, VAM).




Under forprosjektet ble det det formulert et svært viktig krav om et hierarkisk emneordssystem for å gi arkiv-materialet høyest mulig søkbarhet (Forprosjektets rapport 2009)6. Emneord vil være et av de mest sentrale søke-kriteriene i bruken av arkivet, og gir mulighet for å søke etter spesifiserte figurtyper og motiver. Mye av arbeidetmed å utvikle arkiveringsstandarden har vært sentrert rundt formulering og definering av en mest mulig full-stendig emneordsliste.

Emneordene brukes først og fremst for å beskrive hvilke motiver som kan identifiseres blant figurene i et bilde.I tillegg inneholder listen også emneord som ikke er tilknyttet motiv, for eksempel for å beskrive bergkunstenstilstand. Bruken av emneord for å beskrive bergkunstfigurer betyr i praksis en klassifisering av figurene. I arbeidetmed emneordslisten har det derfor blitt fokusert på å formulere betegnelser som først og fremst er deskriptive,og man har i størst mulig grad forsøkt å unngå tolkningsstyrte og ladede termer.

Et annet viktig mål for emneordslisten er at den skal ha et logisk samsvar med fotohierarkiet. Det vil si at bildenemed høyest detaljnivå også beskriver figurene med de mest spesifiserte emneordene, mens det for oversikts-bilder av store antall figurer blir benyttet mer generelle emneord. Fordelen med dette er at mengden emneordsom må legges inn holder seg relativt konstant for alle bildekategorier, slik at man unngår store og uoversiktligemengder med emneordoppføringer.

Ved å kombinere de hierarkiske fotokategoriene, med emneord eller figurnummer og seksjoner kan man i arkivetgjennomføre svært avanserte og spesifikke søk i VAMs dokumentasjonsmateriale. Dette fordrer samtidig at debrukerne som ønsker å få mest mulig ut av arkivet må være villig til å sette seg litt inn i hvordan organiseringenav arkivet henger sammen.

Erfaringer så langt og veien videre

Det gjenstår enda mye arbeid for å få arkivet på plass, men viktige erfaringer er oppnådd som vil få betydningfor VAMs framtidige dokumentasjon av bergkunsten i Alta. Først og fremst er det klart at man ved å utvikle ogbruke arkivet gjør det betydelig lettere å se hvor det eksisterende dokumentasjonsmaterialet er mangelfullt.Med andre ord får man gjennom arkivarbeidet avdekket behov for videre dokumentering. Utviklingen av arkiveringsstandarden vil også bidra til at spesielt fotodokumentasjon vil bli gjennomført mer systematisk fram-over, og st imulerer samtidig til å heve ambisjonene for museets dokumentasjonsvirksomhet.

Neste steg er å få lagt inn tilstrekkelig med eksisterende fotodokumentasjon i arkivet for å gjennomføre en full-verdig test av arkiveringsstandarden og arkivsystemet for øvrig. Erfaringene som gjøres vil tas med videre i ut-formingen av arkivet. Gjennom 2011 vil mesteparten av arbeidet trolig rettes mot den delen av arkivsystemetsom vil møte brukere på internett. Målsetningen er å publisere arkivet i 2012.

Summary

World Heritage Rock Art Centre – Alta Museum is currently developing a new digital archive for its rock art. Theproject is in its second year, and is aiming to offer researchers, site management, and the public a rich, infor-mative, and user-friendly archive. Since the vast majority of the archive will consist of photos, the archive isbased on a software system originally developed for newspapers to organize their pictures, but it has beenmodified to suit the needs of Alta Museum. When developing the archive, Alta Museum has been faced withtwo major challenges. The first of these is providing the necessary IT-solution for carrying the archive system,which can be problematic for a small organization that has no internal IT-technician. Furthermore, an archivestandard for organizing rock art documentation, as well as describing the rock art in Alta has to be established.This standard must be applicable and functional within the archive’s software system. The archive will be openfor the public in 2012 and will provide rock art researchers and the public a completely new look into Alta’smagnificent rock art.




Referanser

Fett, P. 1934. «Fotografering av helleristninger.» Naturen, 58, s77–85.

Gjerde, J. M. 2010. Rock art and Landscapes: Studies of Stone Age rock art from Northern Fennoscandia. Dissertation (Ph.d.), Faculty of Humanities, Social Sciences and Education, Department of Archaeologyand Social Anthropology, University of Tromsø.

Mandt, G. 1991. Vestnorske ristninger I tid og rom: Kronologiske, korologiske og kontekstuelle studier. Avhandling (doktorgrad), Universitetet i Bergen.

Internettkilder

Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum 2009. Forprosjekt Bergkunstarkiv. Rapport tilgjengelig på:www.alta.museum.no/alta/vedlegg/Bergkunstarkiv-forprosjekt.pdf




Tilrettelegging av bergkunst i et nytt århundre



Verdiskaping og kulturminner

Karin IbenholtVista Analyse, Oslo

Hva er verdiskaping?

Når man skal drøfte verdiskaping og kulturminner kan det være hensiktsmessig å starte med begrepet verdi-skaping. Dette er et begrep som i dag er forholdsvis mangetydig og som blir brukt i en rekke ulikesammenhenger, uten at man alltid har en klar felles forståelse for hva begrepet uttrykker. Opprinnelig ble begrepet brukt, og brukes fortsatt innenfor økonomifaget, for å uttrykke et lands økonomiske vekst, vanligvis iform av utviklingen i brutto nasjonal produkt, dvs. BNP.

Å bruke begrepet verdiskaping i forbindelse med kulturminner har blitt mer populært de siste årene, og verdis-kaping var bl.a. fokus i Regjeringens kulturminnemelding fra 2005 (Miljøverndepartementet 2005). Samme åretablerte Riksantikvaren et eget verdiskapings program, hvor et av målene er å bidra til at kulturminner ogkulturmiljøer blir tatt i bruk i utviklingen av lokalsamfunn og næringsliv. Dette kan ses som et uttrykk for en økende tro på at satsing på kultur og kulturminner kan bidra til å stimulere næringsliv og sysselsetting i lokalsamfunn og regioner. Når man snakker om verdiskaping og kulturminner tenker man som regel ikke barepå økonomiske verdier, dvs. den opprinnelige betydningen, men også på kulturelle og sosiale verdier relaterttil bevaring og formidling av kulturminner og kulturmiljøer (Baadsvik & Daugstad 2003; Guttormsen 2006). Detteer basert på at kulturminnene har en verdi for oss som individer og for samfunnet i stort. Verdiskaping handlerdermed om hvordan disse verdiene kan bevares og eventuelt økes.

Det er uomtvistelig at kulturminner har egenverdier i form av bygninger, bymiljøer, kultur landskap og tradisjonerknyttet til disse. Hvorvidt kulturminner kan brukes som et middel for å styrke økonomien i lokalsamfunn ogregioner er imidlertid et mer åpent spørsmål, og det finnes forholdsvis få konkrete beregninger som viser atdisse effektene faktisk eksisterer. Likeledes er det fortsatt lite forskning og empiriske analyser knyttet til hvormye og hvordan kulturminnene kan bidra. En viktig grunn til at det mangler slike analyser er at offentlig statistikksom regel er utilstrekkelig for å kunne stadfeste den samfunns økonomiske effekten, se for eksempelMiljøverndepartementet (2002) for en drøfting av dette. I tillegg til at offentlig statistikk ofte er utilstrekkelig, erdet som regel komplekse sammenhenger som ikke enkelt lar seg beskrive av statistisk informasjon.

Verdien av kulturminner er hovedsakelig relatert til to forskjellige størrelser:Kulturminnenes samfunnsøkonomiske verdi, som ikke alltid er målbarKulturminner som grunnlag for næringsvirksomhet, som i prinsippet er en målbar størrelse

Kulturminner har en samfunnsøkonomisk verdi

Den samfunnsøkonomiske verdien fanger opp estetiske, sosiale, historiske og kulturelle verdier og kan delesopp i forskjellige kategorier, som egen verdi, kunnskaps- og kildeverdi, opplevelsesverdi og bruks verdi. Denførste dimensjonen er den egenverdi kulturarven, og da spesielt de konkrete kulturminnene, har gjennom åeksistere som en manifestasjon av historien. Den andre dimensjonen rommer den erfarings- og kunn skapsbanksom kulturarven utgjør. Den tredje dimensjonen er de opplevelser kulturminne gir oss når vi ferdes i og inærheten av dem, mens den erde dimensjonen er verdien kulturminnene har som bruksgjenstander.

Mange av disse verdiene er knyttet til goder som ikke omsettes i vanlige markeder, og de har følgelig ikke noemarkedspris. Og skulle det allikevel eksistere en markedspris så ville den sannsynligvis ikke gjenspeile den«sanne» samfunnsverdien. Dette grunnet at kultur godet også har elementer av å være fellesgoder og/eller hareksterne effekter. Felles goder er goder som alle (i det minste i prinsippet) har tilgang til og hvor «en bruker ikkeutelukker andre brukere». Eksterne effekter er «biprodukter» fra en aktivitet som den som utfører aktivitetenikke tar hensyn til, og disse effektene kan enten være negative eller positive. De mest brukte eksemplene pånegative eksterne effekter er utslipp av forurensende stoffer, for eksempel partikler – de som oppholder seg inærheten får en negativ (helse)effekt, mens den som genererer utslippene ikke tar hensyn til dette i et uregulertmarked. Vedlikehold av et kulturminne kan ha en positiv effekt for andre (en fin opplevelse) uten at dette harvært hensikten hos den som ansvarer for vedlikeholdet.

Den som «rammes» av en ekstern effekt har som regel en betalingsvillighet for enten å unngå den (ved negativeffekt) eller for å oppnå den (ved positiv effekt). Denne betalingsvilligheten uttrykker den samfunnsøkonomiske





verdien av godet (ren luft eller kulturminnet). Innenfor miljøøkonomi er det en lang tradisjon med verd settingav miljøskader og urørt natur, og samme metodologi ligger til grunn for beregning av verdien knyttet til kulturog kulturminner, se for eksempel Navrud og Ready (2002).

For mange typer kultur minner eksisterer det et relativt vanlig marked, og den økonomiske verdien slår direkteut i markedene ved at man er villig til å betale mer for en vare eller tjeneste «med en historie» enn for et til-svarende nytt produkt. Denne merverdien for gamle gjenstander uttrykker sannsynligvis en del av bruksverdiennevnt ovenfor.

Kulturminner kan gi grunnlag for næringsvirksomhet

Kulturminner kan også inngå som en produksjonsfaktor i næringsvirksomhet. Et nærliggende eksempel er turist-næringen. Kulturminner kan brukes i kommersielle reiselivs aktiviteter, hvor et eksempel er besøkssentrene forhelleristninger i Alta og Tanumshede. Slike anlegg kan ha såkalte regionale ringvirkninger, dvs. generere inntektertil lokalsamfunnet utover de penger som turister legger igjen på stedet.

Den økonomiske verdien av slike besøkssentra, og andre kulturminnerelaterte turistattraksjoner, kan deles oppi direkte og indirekte inntekter og effekter. Den direkte effekten er at inntekter fra varer og tjenester som selgestil andre enn lokalbefolkningen, dvs. selges enten til tilreisende eller eksporteres, gir en direkte sysselsettings-og verdiskapingseffekt i lokalsamfunnet (dvs. de som arbeider på besøkssentret eller i andre eksporterende virk-somhetene som hoteller, serveringssteder og andre bedrifter hvor turistene bruker penger). De indirekte effektenebestår først og fremst av lokale underleveranser til den den oven nevnte (dvs. den direkte) produksjonen avvarer og tjenester, også kalt kryssløpseffekter. For besøkssentret kan dette for eksempel være salg av lokaltproduserte varer og mat. En annen viktig indirekte effekt er at den direkte effekten gir økte lokale inntekter sombl.a. brukes lokalt (inntektseffekt). Hvis den økonomiske virksomheten krever noen form for investering vil ogsådet generere direkte og indirekte effekter i investeringsfasen. Effektene vil spre seg utover den lokale økonomien,jo mer i jo større grad det lokale næringslivet klarer å dekke den etter spørselen som skapes. Hvis mye av vareneog tjenestene må kjøpes fra andre steder uteblir en del av de positive effektene.

Kulturminnene kan også generere festivaler og andre arrangement/virksomheter, såkalt avledede effekter, somvil ha både direkte og indirekte inntektseffekter for lokalsamfunnet.

Når man skal beregne de økonomiske effektene er det viktig å ta hensyn til hvorvidt det faktisk finnes ledigeressurser i lokalsamfunnet som kan brukes i satsingen, eller om det er mulig for lokalsamfunnet å trekke til segnye innbyggere. Hvis dette ikke er tilfelle vil de nye virksomhetene som etableres bare fortrenge andre virk-somheter, dvs. medføre en omfordeling av tilgjengelige ressurser. Hvis den kulturminnebaserte virksomhetengenererer større inntekter enn den virksomheten som blir fortrengt vil en slik omfordeling være lønnsom, mendet finnes ikke noe belegg for å hevde at dette alltid vil være slik.

Det er også viktig å være klar over at de ovenfor beskrevne effektene inntreffer ved ethvert prosjekt hvor midlerinvesteres, enten det er investering i kulturminner, i ordinær kommunal tjenesteproduksjon eller i en privat bedrift. Man bør derfor ikke uten videre bruke disse anslagene på effekter på lokal økonomi som indikatorer foreffekter av kulturminner på lokaløkonomien, ettersom lignende effekter vil kunne oppnås også i andre prosjekter.Bare dersom kulturminneprosjekter har større lokale ringvirkninger enn andre prosjekter, gjennom høyere andellokalt produserte innsatsvarer eller gjennom å være mer arbeidsintensivt, bør dette «godskrives» kulturminne-prosjektet.

Det er også viktig å huske at kulturminne- og andre investeringsprosjekter kan påføre lokalsamfunnet kostnader.Flere tilreisende kan for eksempel innebære økt slitasje på kulturminnet og kreve økte investeringer i infra-struktur.

Andre typer av verdiskaping er vanskeligere å definere og måle

Begrepet verdiskaping blir også brukt for å illustrere andre typer av verdier som kulturminner kan bidra med.Eksempler på slik verdiskaping kan være:

Kulturell verdiskaping, som omhandler hvordan kulturminner kan bidra til økt selvforståelse og trivsel ogdermed bidra til økt kunnskap og opplevelse. Sosial verdiskaping, dvs. hvordan kulturminner kan legge grunnlag for lokalt samarbeid som styrker densosiale tilhørigheten. I denne betydningen kan verdiskapningen være både positiv og negativ: det er ikke


sikkert at alle er enige om hvordan kulturminnene skal forvaltes, dvs. at kulturminnene kan gi opphav tillokale konflikter.Miljømessig verdiskaping, underforstått at økt fokus på bevaring av kulturminnene også kan gi økt fokus påbevaring av landskap og miljø generelt

Ingen av disse begrepene er klart definert, og de er heller ikke målbare i samme grad som økonomisk verdi-skaping.

Kan kulturminner gjøre et sted mer attraktivt?

I tillegg til de ovennevnte verdiskapingskategoriene kan kulturminner være med på å påvirke befolkningensvalg av bosted. Dette kan være en del av den kulturelle eller sosiale verdiskapingen, eller en helt egen kategori. Det moderne næringslivet er avhengig av god tilgang på høyt utdannet arbeidskraft, og befolkningens bosteds-valg har betydning for næringslivets lokali seringsvalg. Vern av kulturarven kan følgelig ha betydning for om oghvordan byer og tettsteder utvikler seg. Generelt er disse årsakssammenhengene sammensatte. Måten kultur -minnene forvaltes på, og den lokale planleggingen, kan ha stor betydning for hva de endelige effektene avkulturminnene på den lokale økonomien til slutt blir (Lønning og Haugsevje 2002).

«Faktor X» er et begrep som er introdusert for å illustrere hvordan lokal kultur og identitet kan spille en rolle iutvikling av regioner og lokal samfunn (Brulin 2002). Her hevdes det blant annet at en region med tydelig identitet er mer attraktiv og vil tiltrekke seg både nye innbyggere og besøkende. Den amerikanske samfunns-geografen Richard Florida har pekt på at verden i økende grad urbaniseres og at dette en drivkraft som følgerav personers ønske om å bo der deres muligheter for et framgangs rikt liv er størst (Florida 2002; Florida 2005).Hvilke byer som opplever størst økonomiske utvikling avhenger i stor grad av hvorvidt de klarer å tiltrekke segkompetent og kreativ arbeidskraft. I den sammenheng viser Florida at faktorer som byenes kulturliv, mangfoldog skjønnhet er avgjørende faktorer i folks valg av bosted. Kreative mennesker har mer å vinne på å søke seg tildynamiske byer og er mer mobile enn flertallet. Et mangfold i opplevelses tilbud er svært viktig for å tiltrekkeseg disse. I sin ytterste konsekvens medfører resonnementet at et lands eller en regions konkurranseevne,avhenger av om regionen har byer som er tilstrekkelig attraktive for kreative befolkningsgrupper.

Det er imidlertid ikke åpenbart at styrket identitet er positivt for lokal vekst, f.eks. har det betydning hvilken typeidentitet som blir stimulert og hvorvidt denne er innad- eller utadrettet (Paju 2002a eller b?). Personer som erinteressert i kulturarv er ikke nødvendigvis de som er mest innovative og som er entreprenører.

Hva genererer kulturminnene på Røros?

For å bøte på mangelen av relevant forskning om kulturminnenes rolle for verdiskaping ble det i perioden 2006–2009 gjennomført et forskningsprosjekt om dette tema, i samarbeid mellom Econ Pöyry og Norsk Institutt forkulturminneforskning (NIKU), finansiert av Norges forskningsråd (Ibenholt et al. 2009).

Prosjektets hovedmål var å beregne de økonomiske effektene i form av økonomisk verdi skaping og sysselsettingsom kan tilskrives kultur minneverdiene i et lokalsamfunn. Prosjektet belyste også konflikten mellom ønsket omå bevare kulturminnene og ønsket om å stimulere næringsutvikling og verdiskaping i lokalsamfunnet, samthvordan alternative måter å forvalte kulturminene på, kan påvirke mulighetene for verdiskaping.

Prosjektet ble gjennomført i form av en case-studie av kulturminnene på Røros. Røros ble valgt dels for at det eret internasjonalt kjent verdensarvsted og dels fordi byen er forholdsvis liten og ligger avsides til slik at det dermedble antatt å være enklere å isolere effekten kulturminnene har fra andre faktorer.

I prosjektet ble det bl.a. gjennomført spørreundersøkelser blant turister (somrene 2006 og 2007), ungdommerpå videregående skole på Røros og Tynset, nyinnflyttede til Røros og dybdeintervjuer med omtrent 40 nærings-aktører på Røros. Hensikten med disse undersøkelsene var å samle inn data til beregningen av økonomisk verdi-skaping, og å få grunnlag for å vurdere hvorvidt kulturminnene spiller noen rolle for flyttebeslutninger. Det bleogså gjennomført en analyse av forholdet mellom kommersielle interesser og verneinteressene for å vurderehvorvidt kulturarven på Røros har vært og er en arena for kommunikasjon mellom ulike interesser og mellomulike grupper i samfunnet (Guttormsen og Fageraas 2007).






Turistene bidrar til 7 prosent av sysselsettingen på Røros

Tilreisende kommer til Røros av en rekke grunner: for å se stedet, besøke familie og venner, delta i konferanser,på grunn av naturen eller fordi Røros har ord på seg for å være et pent og interessant sted med kulturminner fragruvedriften og gamle bymiljøer og bygninger. De direkte virkningene av kulturminnerelatert turisme er denøkte verdi skapingen og sysselsettingen på Røros som følger av lokale vare- og tjenestekjøp fra turistene som erpå Røros som en konsekvens av kulturminnene.

Spørreundersøkelsen rettet mot turister sommeren 2006 og 2007 avdekket at 45 prosent besøkte Røros fordidet er et historisk interessant sted og at nærmere 20 prosent besøkte Røros fordi det er et vakkert og idyllisksted. Basert på dette ble det antatt at 60 prosent av turistene kommer til Røros på grunn av kulturminnene.Basert på informasjon fra hotellene på Røros ble det anslått at 40 prosent av konferanseovernattingene kan til-skrives kulturminnene (Becken et al. 2008a). De besøkende bruker penger i de tradisjonelle reiselivsnæringene,som hoteller og serveringssteder, men også i tilknyttede næringer som varehandel og transport. Dette er dedirekte virkningene av turisme.

Videre gir turistenes konsum ringvirkninger:Økt aktivitet i de bedriftene der besøkende bruker sine penger, øker behovet for underleveranser, som i noengrad dekkes lokalt. Det gir økt aktivitet og verdiskaping blant lokale underleverandører. Økte inntekter blant de som arbeider i virksomhetene som har fått økt aktivitetsnivå, øker forbruket. Detteretter seg delvis mot lokalt næringsliv, og gir således opphav til ytterligere økt aktivitet (inntektsmultiplikator).Økt sysselsetting og bosetting på Røros som følge av kulturminnerelatert turisme, gir økt behov for kommunaletjenester. Økte kommunale inntekter gir mulighet til å finansiere tjenesteutbyggingen.

Basert på omsetnings- og inntektsanslagene og anslag på hvor mange arbeidsplasser hver krone i omsetninggenererer i ulike næringer beregnet man direkte og indirekte virkninger for Røros. De direkte virkningene oppståri de næringene hvor turistene bruker penger, og de indirekte virkningene (også kalt ringvirkningene) oppståretter hvert som pengene brukes i lokaløkonomien for øvrig (Fjose & Bowitz, 2008). Beregningene ble gjennom-ført på grunnlag av situasjonen i 2005, hvor nesten 126.000 overnattinger og dags besøk kunne tilskriveskulturminnene. Dette ga en direkte omsetning på om lag 95 millioner kroner på Røros (Tab. 1).

Tabell 1. Turistdøgn og etterspørsel på Røros som følge av kulturminnerelatert turismeAntall Forbruk per turist, Samlet forbruk

turistdøgn kr/døgn på Røros, mill. kr.Hotell, ferierende 41 500 1 151 47,8Hotell, konferanse 18 300 1 151 21,1Campingturister 25 000 341 8,5Hytteturister 16 500 684 11,3Dagsturister 24 500 275 6,7I alt 125 800 758 95,5

Kilde: Ibenholt et al. (2009)

Denne omsetningen genererte drøyt 200 årsverk, eller sysselsatte, på Røros, hvorav knappe ¾ oppsto i denæringene der turistene brukte penger, dvs. den direkte effekten. Ringvirkningseffekten er dermed en drøy ¼,og den såkalte multiplikatoreffekt for sysselsettingen (dvs. indirekte sysselsetting i forhold til direkte syssel-setting) nærmere 1,4. Sysselsettingen på 200 tilsvarte 7 prosent av den totale sysselsettingen på Røros i 2005.Det ble også vurdert i hvor stor grad det at Røros er et verdensarvsted spiller en rolle for om turister kommer tilRøros. I turistundersøkelsen svarte 7 prosent av de spurte at det at Røros er et verdensarvsted var avgjørendefor at de kom til Røros. Forutsatt at hver «verdensarvturist» legger igjen like mye penger som gjennomsnitts-turisten, er sysselsettingseffekten av det å være verdensarvsted 7 prosent av 7 prosent, dvs 0,5 prosent. Medandre ord gir statusen som verdensarvsted en tilleggseffekt på turisttilstrømningen som gir en lokal syssel-settingseffekt på omtrent ½ prosent.

Usikkert om kulturminnene gir styrket identitet

Kulturminnene på et sted kan være en attraksjonsfaktor for innflytting, for både nye innflyttere og «til-bakeflyttere». Kulturminnene kan dessuten ha en effekt i forhold til identiteten blant dem som bor på stedet,som gjør dem mer tilbøyelige til å ønske å fortsatt bo der, enn hva som er tilfellet på steder uten betydelig lokalbevissthet om kulturminner. I forskningsprosjektet om kulturminnene på Røros ble denne sammenhengen


belyst ved hjelp av to spørreundersøkelser. Den ene rettet seg mot personer som flyttet til Røros i årene 2004–2006 (Bowitz 2008). Den andre rettet seg mot ungdom som bodde på Røros og i Nord-Østerdal for øvrig i 2007(Becken et al. 2008b).

Undersøkelsen blant innflyttere til Røros viste at fritidsmuligheter og oppvekstforholdene for barn var deviktigste faktorene når man valgte å flytte til Røros, mens kulturliv og de fysiske kulturminnene på Røros skåretrelativt lavt som flyttemotiverende faktorer. De som allikevel anså at kulturminnene var viktige for flyttingen vargjennomgående eldre.

Spørreundersøkelsen om ungdoms bostedsønsker viste bl.a. at ungdommene følte omtrent like sterk tilknytningtil egen kommune, uavhengig av hvilken kommune de bodde i, dvs. at styrken på stedsidentiteten var nok sålik. Det var imidlertid en tendens til at ungdommer på Røros tillegger kulturarven større verdi enn ungdommenepå Tynset. Det kan bety at stedsidentiteten på Røros er mer knyttet til kulturminnene, mens det er andre forholdsom ligger til grunn for stedsidentiteten på andre steder.

Begge spørreundersøkelsene tyder på at kulturminnene har marginal tiltrekningskraft. Kulturminnene synes åkunne påvirke flyttingen ved at folk i noe større grad enn hva som ellers ville vært tilfellet, aksepterer mindre at-traktive jobber på Røros fordi kulturminnene et stykke på vei oppveier denne ulempen. En slik effekt kan igjenføre med seg at offentlig og privat tjenesteyting (der de fleste innflytterne får jobb) lettere kan rekrutterepersoner med spesialkompetanse enn det de ellers ville gjort. Det er ofte vanskelig å rekruttere visse yrkes-grupper eller personer med spesial kompetanse på mindre steder i distriktene, og kulturminnene og kulturlivetpå Røros kan i noen grad antas å lette denne typen problemer i det lokale arbeidsmarkedet.

Røros har over flere år hatt en gunstigere (eller mindre ugunstig) utvikling i befolkning og sysselsetting ennmange andre sammenlignbare kommuner. Verken kulturminnene eller turisme i sin helhet synes å ha vært noenvekstmotor for kommunen, idet antall hotellovernattinger gjennomgående har økt svært lite siden 2000. Menover en lengre periode har likevel det relativt stabile nivået på turisttilstrømningen til Røros gitt et verdifullt bi-drag til næringsliv, sysselsetting og velferd på Røros og i kommunene rundt. De fysiske og landskapsmessigekulturminnene på Røros, og investeringene i dem, har vært en kilde til arbeidsplasser og inntekt for den lokaleøkonomien i en årrekke. De har vært viktige for innbyggernes tilknytning til stedet, men undersøkelsene gir ikkegrunnlag for å si at identitetsfølelsen overfor hjemstedet er sterkere på Røros enn andre steder. På Røros er mansærlig stolte av kulturminnene og kulturarven, mens innbyggerne i andre kommuner kan føle like sterk identitetsom følge andre forhold i sitt lokalsamfunn og sin hjemkommune.

Hva kan vi lære av Røros?

Røros er en unik by, hvor kulturminnene er en stor og integrert del av byen. Slik sett er det begrenset hvor myeav erfaringene fra Røros som kan overføres til andre steder. Det som også skiller Røros fra mange andre steder,er at på Røros er det ikke snakk om å istandsette en enkelt bygning eller avgrenset område. Det kan godt tenkesat den lokale begeistring som nye prosjekter vekker oppstår fordi det er ny aktivitet knyttet til noe som mangei lokalsamfunnet kan samles om. På Røros er vernet og vedlikeholdet av kulturminnene mer en løpende prosesssom nok ikke er like velegnet til å skape begeistring.

Syv prosent av sysselsettingen er ikke ubetydelig

Kulturminnene på Røros generer over 150 arbeidsplasser i turistnæringen, hvilket i sin tur generer knappe 60arbeidsplasser til i andre virksomheter (Ibenholt et. al. 2009). I tillegg er det enkelte andre arbeidsplasser som erdirekte relatert til kulturminnene, for eksempel på Rørosmuseet og hos antikvariske håndverkere. Kulturminneneer derfor antatt å generere minst 7 prosent av den totale sysselsettingen på Røros. En sysselsettingseffekt på 7prosent kan selvsagt synes noe lavt, men samtidig ville en tilsvarende arbeidsledighet (hvis det er dette som eralternativet til denne sysselsettingen) oppleves som dramatisk. Uten tilsvarende analyser av lignende tettstederer det vanskelig å ha noen sterk formening om 7 prosent er mye eller lite, men det er grunnlag for å tro at detteer et forholdsvis høyt tall. En undersøkelse av turistenes økonomiske betydning for Hedmark og Oppland viserfor eksempel at turistene, gjennom direkte og indirekte inntekter, bidrar med henholdsvis 5,4 og 10,4 prosentav sysselsettingen (Dybedal 2006 ). At bare den kulturminnerelaterte turismen, som er beregnet til å utgjøreomtrent 60 prosent av total turisme, utgjør 7 prosent kan dermed anses å være forholdsvis høyt. Det er også fåandre steder som har så godt kjente kulturminner, hvilket taler for at potensialet for økonomisk verdiskapingbasert på lokale kulturminner de aller fleste steder sannsynligvis er lavere. Samtidig har Røros hatt en stabilt høysysselsetting i industrinæringer og dermed ikke noe påtrengende behov for å satse på alternative næringer som






reiseliv. Det kan bety at Røros har et uutnyttet potensial og at verdiskapingen basert på kulturminnene kunneha vært større enn syv prosent.

Kulturminnene kan både fremme og hemme økonomisk verdiskaping

Kulturminnene er en integrert del av Rørossamfunnet – på godt og vondt. På den positive siden de effekter somer blitt nevnt ovenfor, turister og et lite bidrag til identitetsfølelsen. Den mer negative siden er at vernet opplevessom en hemsko for utvikling av flere aktører. Det kanskje til og med er slik at kulturminnene istedenfor å skapebegeistring lokalt faktisk fremmer konflikter (Guttormsen & Fageraas 2007). Mange planer og forslag til nærings-utvikling og arealbruk «setter seg fast» i langvarige prosesser, og skrinlegges etter hvert. For kulturminnene kandette, i hvert fall på kort sikt, i flere tilfeller nok ha vært det beste, men det kan også ha hindret utvikling av alternative næringsvirksomheter.

Å tilrettelegge for verdiskaping

I en undersøkelse av næringsutvikling basert på kulturminner i Moss, Levanger, Inderøy og Verdal ble noenkritiske/viktige faktorer for å realisere potensialet for næringsutvikling identifisert (Econ 2003). Disse faktorenekan sammenfattes slik:

Finansiering og eierstruktur: For å utnytte potensialet for næringsutvikling og økonomisk verdiskaping vil det imange tilfeller kreves omfattende investeringer. Det vil også kreves ressurser for å utvikle reiselivstilbud i til-knytning til kulturminner, men det er mulig at man her har større mulighet for å skynde seg langsomt, dvs. atde årlige investeringene ikke trenger å være så store. Store og langsiktige investeringer krever eiere med til-strekkelig, og langsiktig, kapital. Hvorvidt det spiller noen rolle hvem som finansierer vedlikeholdet og kom-mersiell utvikling rundt kulturminnet er imidlertid usikkert. Realiteten i mange kommuner i dag er en hellerdårlig økonomi, hvor konkurransen om de kommunale midlene er stor. Å være avhengig av kommunal støtte,eller for så vidt annen offentlig støtte, kan derfor fortone seg som risikabelt. Denne risikoen hefter også vedprivat kapital: Det sentrale synes å være kombinasjonen av kulturhistorisk engasjement, finansiell utholdenhetog evne til å se kommersielle muligheter. Trolig må vi til privat sektor for å finne investorer med slik kombinasjon,men det betyr ikke at ikke kommunene eller andre offentlige myndigheter kan spille en avgjørende rolle – entenved å legge til rette for de som vil skape mer næringsaktivitet innenfor rammen av kulturvernet, eller ved selv åorganisere kommersiell virksomhet.

Formell forankring: Betydningen av en positivt innstilt kommune og politisk miljø synes å være vesentlig. I eksemplene gjennomgått i Econ (2003) var støtte fra kommunen og fylkeskommunen viktig. I noen tilfeller varstøtten direkte i form av økonomiske bidrag. I de andre eksemplene var det en mer indirekte støtte, f.eks. ved atkommunen fungerte som sekretariat, eller ved lokalisering av kommunale virksomheter i eller i nærheten avkulturminnet.

Lokalt engasjement og ildsjeler: Eksemplene i Econ (2003) preges av et sterkt lokalt positivt engasjement.Dugnadsånd og lokal medvirkning har stått sentralt flere steder. Dette er kanskje spesielt synlig på Stiklestad iVerdal hvor det årlige Spelet om Heilag Olav og Olavsdagene arrangeres med medvirkning fra store deler av lokal-befolkningen. Ildsjeler sies ofte å ha en vesentlig betydning for bevaring og bruk av kulturminner, men dettrenger ikke å være i form av en enkelt person, det kan like gjerne være mange ildsjeler fra flere forskjelligemiljøer. Flere ildsjeler gjør også at satsingen blir mindre sårbar for frafall av enkelte personer. En studie av ut-viklingen av Østerbybruk i Uppland og Dannemora gruver, viser at nye innbyggere, som er aktive i foreningslivet,kan være en viktig faktor for å få til forandring, ettersom eldre beboere kan møte på vanskeligheter grunnetlokale tradisjoner, tilknytninger og væremåter.

Klart definerte kulturminner: Jo mer definert kulturminnet er og jo mer det knytter an til lokal historie, dess størresynes engasjementet å være. Utviklingen i eksemplene gjennomgått i Econ (2003) viser at de ansvarlige harholdt fast ved «den røde tråden» og at det stort sett har bidratt til en fokusert og vellykket satsing. Et nærliggendepoeng er viktigheten av å bevare autentisitet, dvs. at den kulturarven som formidles er mest mulig ekte. Dettebetyr ikke at man ikke kan blande «gammelt og nytt», det som heller er viktig er at man ikke idylliserer, ellerpynter på, historien.

Organisering og samarbeid: For å nyttiggjøre seg formell forankring og lokalt engasjement er det viktig med engod organisering av arbeidet, og at de forskjellige aktørene faktisk samarbeider. Et eksempel er utviklingen avMiddelalderbyen i Oslo, hvor man gjennom et samarbeid mellom kulturminnemyndigheter og lokalbefolkningen


klarte å påvirke veimyndigheter, Jernbaneverket og Oslo kommune til å etablere en stor middelalderpark (NIKU2003). Samarbeidet mellom stat og kommune i Miljøbyen Gamle Oslo er også en viktig forklaringsfaktor fordenne utviklingen. Området er blitt attraktivt, bevisstheten om de historiske verdiene har økt, området har blittet sted for opplevelser og kunnskapsformidling, og det har fått forhøyet status som boligområde. Små bygde-turismeaktører når ofte ikke frem i forhold til markedsføringsopplegg tilpasset store aktører i det mer etablertereiselivet. For denne typen virksomheter er derfor nettverksbygging og lokal organisasjon viktig, noe som setterden enkelte virksomhet i en større helhet. Gjennom samarbeidet oppnår aktørene økonomiske fordeler ogtilbudet fremstår som mer «pakket» og synlig (Daugstad 2003).

Kulturminner kan bidra til økonomisk verdiskaping

Gjennomgangen av tidligere studier av kulturminner og verdiskaping viser at kulturminner kan bidra til økonomisk verdiskaping lokalt og regionalt. De kan i tillegg bidra til å gjøre et sted mer attraktivt, både for innbyggerne og næringslivet.

Hvor stort dette potensialet er vil selvsagt variere fra sted til sted, og det er urealistisk å tro at det vil utgjøre envesentlig del av den totale økonomien. Men for noen mindre steder kan kulturminnene ha en ikke ubetydeligeffekt:. selv tilsynelatende små sysselsettingsbidrag vil på mindre steder kunne hindre at befolkningsgrunnlagetfaller under «terskelverdier» som gjør at nøkkelvirksomheter som kino, bank, spesialforretninger eller lignende,blir lagt ned. Slike bidrag kan komme fra kulturminnerelatert turisme, men også fra all annen type av virksomhet.For at kulturminnene skal kunne bidra til lokal verdiskaping må de klare å tiltrekke seg besøkende eller inn-byggere fra andre steder, eller brukes for å stimulere eksport ut av regionen av lokalt produserte varer. De børsannsynligvis også evne å skape lokal begeistring, og ikke oppleves som en kilde til mange konflikter da dettekan virke kontraproduktivt. Samtidig er det viktig at vern har høy status og ikke «ofres» for kortsiktig økonomiskvinning. Det kan ikke være slik at vern og bevaring først og fremst begrunnes ut fra et verdiskapingspotensial.

Summary

Investment in cultural heritage (and other forms of culture) are often claimed to be beneficial for a local economy,not only in terms of cultural consumption, but also in the form of increased employment and income (i.e. addedvalue). In addition, cultural heritage sites can strengthen the local identity, and hence attract both people andbusinesses. An assessment of the direct and indirect impacts of tourism related to the cultural heritage in theNorwegian town of Røros, shows that this tourism contributes some 7 per cent to overall employment andincome. Whether this figure is high or not, and whether it can be transferred to other sites is an open question.In order to make a cultural heritage contribute to local added value, it must be able to attract visitors or residentsfrom elsewhere, or to stimulate the export of locally produced goods. It should probably also generate local enthusiasm, and not be perceived as a source of many conflicts as this may be counter-productive. It is also important that conservation is prioritized, and that the cultural heritage is not being sacrificed for short-termeconomic gain. Protection and conservation of cultural heritage cannot primarily be justified based on thepotential for economic value added.

Referanser

Baadsvik, K. og K. Daugstad 2003. Kulturminner og kulturmiljøer som grunnlag for verdiskaping, NINA Oppdrags-melding 783, Norsk Institutt for naturforskning. Oslo.

Becken, L.-E. E. Bowitz og K. Ibenholt 2008a. Turistundersøkelsen på Røros. Arbeidsnotat 2008-002. Econ Pöyry.Oslo.

Becken, L.-E. E. Bowitz og K. Ibenholt 2008b. Ungdom og stedsidentitet i og rundt Røros. Arbeidsnotat 2008-003. Econ Pöyry. Oslo.

Bowitz, E. 2008. Innflyttere til Røros, spørre undersøkelse. Arbeidsnotat 2008-001. Econ Pöyry. Oslo

Brulin, G. 2002. Faktor X – Arbete och kapital i en lokal värld. Arbetslivsintitutet, Atlas. Stockholm.






Daugstad, K. 2003. Verdiskaping med utgangspunkt i kulturminner og kulturmiljøer, Notat, Norsk senter for bygde-forskning.

Dybedal, P. 2006. Økonomiske ringvirkninger av reiseliv i Hedmark og Oppland 2005. Rapport 863/2006 Transport-økonomisk Institutt. Oslo.

ECON 2003. Kulturarv og næringsutvikling – Møllebyen i Moss og Levanger-Inderøy-Verdal. Rapport 2003–121. ECONAnalyse. Oslo.

Fjose, S. og E. Bowitz 2008. Ringvirkninger av kulturminnene på Røros. Arbeids notat 2008-005, Econ Pöyry. Oslo.

Florida, R. 2002. The rise of the creative class and how it’s transforming work, leisure, community and everyday life.Basic Books, New York.

Florida, R. 2005. Cities and the Creative Class, 2005. Routledge.

Guttormsen, T.S. 2006. Verdiskaping og verneideologi: sektorinteressenes og kulturminneforvaltningens anvendelseog forståelse av et verdibegrep. Rapport Miljøovervåking 4/2006, NIKU. Oslo.

Guttormsen, T.S og Fageraas, K. 2007. Kulturarv som kapital. En analyse av kulturarvskapitalens diversitet på Rørossom et grunnlag for tenkning om verdiskaping. Rapport nr 15, NIKU. Oslo

Ibenholt, K. E. Bowitz og L-E. Becken 2009. Verdiskaping og kulturminner. Forskningsrapport 2009-057, Econ Pöyry.Oslo

Lønning, D. J. og Å. W. Haugsevje 2002. Kulturminne og kulturmiljø som grunnlag for verdiskaping – Kva kan kultur-økonomien bidra med? Arbeidsrapport nr 11, Telemarksforskning, Bø.

Miljøverndepartementet 2002. Fortid former framtid. NOU 2002:1, Oslo.

Miljøverndepartementet 2005. Å leve med kulturminner. St.meld. nr. 16 (2004–2005). Oslo.

Navrud, S. og R.C. Ready 2002. Valuing Cultural Heritage, Applying Environmental Valuation Techniques to HistoricBuildings, Monuments and Artifacts. Edward Elgar Publishing, Cheltenham, UK.

NIKU 2003. Kulturminner og kulturmiljøer som grunnlag for verdiskaping, kulturminnefaglige innspill, Notat,Norsk Institutt for Kulturminneforskning. Oslo.

Paju, M. 2002. Kulturmiljön i den regionala utvecklingen, En fallstudie, Rapport 2002:4, Riksantikvarieämbetet,Stockholm.


Forvaltning og tilrettelegging av bergkunst i Eurasia sett i lys av erfaringer i Alta og Østfold

Knut Helskog, Tromsø Universitetsmuseum og Anne-Sophie Hygen, Østfold fylkeskommune

Innledning

Det norske engasjementet som rådgivere i forbindelse med forvaltning av bergkunst i utlandet har to sentraleutgangspunkt:

en kraftig oppbygging via Riksantikvaren av kompetanse innenfor forvaltning av bergkunst i Norge fra 1996; en økende interesse på 1990-tallet fra Utenriksdepartement for støtte til kulturell kompetanseoppbyggingi andre land.

Med støtte fra UD har Riksantikvaren vært involvert i et vidt spekter av kompetansebyggende prosjekter,deriblant i Eurasia.

I perioden 1997–2008 var et samarbeid rettet mot bergkunsten i den Karelske Republikk innenfor et størrekulturvernengasjement i Nordvest-Russland (Helskog et al. 2008). Samarbeidet om bergkunst i Sentral-Asiastartet i 2001 med et prosjekt knyttet til helleristningsområdet Tamgaly i Kasakhstan (Hygen & Mandt 2001,Hygen 2006). Det andre store prosjektet, forvaltning av helleristningsområdet Sarmishsay i Usbekistan, ble av-sluttet i 2010 (Hygen 2002, 2010). Utover dette var forfatterne i 2006 og 2007 rådgivere i forbindelse med til-retteleggingen av helleristningsområdet Gobustan i Aserbajdsjan (Hygen & Helskog 2006) og med utarbeidelsenav grunnlagsdokumenter for Verdens Kulturarv-søknad til UNESCO (Ministry of Culture and Tourism of theRepublic of Aserbajdsjan 2006). Hygen hadde en tilsvarende rolle i 2004 for Tamgalys søknad, og begge for-fatterne tilsvarende roller i forbindelse med det som ser ut til å bli søknad for Sarmishsay (Fig. 1).

Figur 1. De fem områdene med helleristninger særskilt omtalt i teksten.




I alle prosjektene har vår rolle omfattet å være rådgivere for fagmiljøene i de respektive landene. Det vi tok medoss inn i prosjektene, var mange års arbeid med vern, forvaltning og tilrettelegging av bergkunst på hjemmebane(Alta og Østfold) (Fig. 2). I 2003 ble det etablert en samarbeidsgruppe med deltakere fra Kasakhstan, Usbekistan,Kirgisistan, Aserbajdsjan og Russland, og med Norge «adoptert» inn i gruppen. Målsetting med samarbeidet iregionen var og er å utvikle kompetanse innenfor forvaltning, dokumentasjon, konservering og tilrettleggingav områder med bergkunst. Denne faggruppen, CARAD – Central Asian Rock Art Database, har etter hvert fåtten sentral posisjon, ikke bare når det gjelder felles innhold og databasestruktur for dokumentasjon av bergkunsti Sentral-Asia, men også generell forvaltning av landskap med bergkunst og andre kulturminner. Etter hvert ut-vides gruppen med deltakere fra Tajikistan, Turkmenistan og Mongolia.

Figur 2. Prinsippene for tilrettelegging i Alta kan anvendes også andre steder i verden, men tilpasset lokale forholdog betingelser. Foto: Ragnar Utne.

Satsingen på kompetanseoppbygging forbundet med bergkunst innenfor den norske forvaltningen har ikkebare styrket praksisen hjemme, men har også resultert i økt samarbeid i Skandinavia, som gjennom Interreg–prosjektet RANE – Rock Art in Northern Europe (2002–2005). Før dette hadde man gode erfaringer med Interreg-prosjektet Helleristninger i Grensebygd (1998–1999). Norsk ekspertise og erfaring knyttet til forvaltning avbergkunst er omfattende og anerkjent, og i det følgende vil vi presentere samarbeidsprosjektene nevnt ovenfor,spesielt aspektene tilrettelegging og økende turisme.




Tilrettelegging og formidling

En målsetting har vært å tilrettelegge lokalitetene for å unngå økt slitasje på bergkunsten og omgivelsene de eren del av, samtidig som de besøkende får gode opplevelser og faglig basert god og lettfattelig informasjon omhva bergkunsten kan ha betydd og hvilke funksjoner den kan ha hatt i forskjellige sammenhenger. Tilrettelegg-ingen må være bærekraftig og informativ, samtidig som det bygges opp en infrastruktur av et omfang somavhenger av antall besøkende og hvordan disse fordeler seg i løpet av året. Helleristningsområdene i samarbeids-prosjektene har til dels allerede et forholdsvis stort antall besøkende som forventes å øke markant i de kom-mende årene ettersom oppmerksomheten omkring dem øker. Felles er at de i kortere eller lengre tid vargjenstand for besøk uten noen form for systematisk tilrettelegging, vakthold eller guiding. Myndighetene ser idag nødvendigheten av en bærekraftig tilrettelegging (Fig. 3–4).

Figur 4. Gangveier og plattformer i Zalavruga er av tre og lagt løst på bergflaten. Mens den opprinnelige planen varat gangbanene mykt skulle følge bergets struktur og topografi, ble resultatet noe mer stivt og kantete enn planlagt.Foto: Knut Helskog.

Figur. 3. Kart helleristningsfeltet Zalavruga,Karelen, Russland,med gangveiene og de åtte tilrettelagte feltene. Etter Savvatejev 1970.Grafikk: Ernst Høgtun.




Ideelt sett er det mye som bør være på plass før tilretteleggingen kan begynne, slik som dokumentasjon avbergkunstens tilstand / skader / tåleevne og av andre arkeologiske og historiske kulturminner i området. Om-rådenes geologi og økologi bør være kartlagt, og sammen med kulturminnene danner dette grunnlaget forhvordan og hvor publikum skal ledes gjennom terrenget fra kulturminne til kulturminne. Denne integreringenav gangveier i terrenget er viktig, samtidig som materialbruk og håndverk må være av god kvalitet, være tilpassetområdets karakter og ikke medføre irreversible inngrep.

Målet er at de besøkende får en følelse av å bevege seg lett gjennom terrenget uten at skader eller inngrep opp-står. Høy kvalitet skaper respekt for tilretteleggingen, og vil implisitt øke respekten for kulturminnene. Form ogmaterialbruk vil naturligvis variere etter lokale forhold, fra opphøyde gangveier av tre som i Alta, Østfold ogZalavruga til nedfelte gangveier i naturstein som i Gobustan eller direkte på markflata, markert med to parallellerekker av stein, som i Sarmishsay (Fig. 5–7). Felles for de store tilrettelagte lokalitetene er nummererte poster/sta-sjoner som henviser til beskrivelser i et guidehefte, mens de mindre og ubemannede feltene (i Norge) er skiltet.

Figur 5. Et utsnitt av gangstiopplegget i Sarmishsay, Usbekistan, med trapper av naturstein opp til ristningsflatene.Den steinsatte gropa nederst til høyre er for søppel. Foto: Knut Helskog.




Figur 6. Et av de flotte ristningsfeltene i Sarmishsay, Usbekistan (gruppe VII). Besøkende kan enten stå på en bred naturligberghylle rett foran billedflatene eller på en plattform bygget av stien og jord litt nedenfor. Foto: Knut Helskog.

Figur 7. Sarmishsay, Usbekistan. Besøkende på berghyllen foran billedflatene i bildet ovenfor. Foto: Knut Helskog.

Utgangspunktet er at alle inngrep skal være minimale og reversible, samtidig som tiltakene må stå i forhold tilforventet antall besøkende. Dette betyr nøye tilpasning til lokale forhold, som topografi, jordsmonn, vegetasjon,geologi og klima, og at materialbruk og form på gangstier og plattformer integreres i terrenget for å være minst




mulig synlige, samtidig som de tydelig leder de besøkende etter hensikten. I noen tilfeller, som i Alta, ble detvalgt å bygge gangstier av trykkimpregnert tre for å minimalisere inngrepene i bakken og forhindre at besøkendegår utenfor stiene og sliter ned vegetasjonen som her har sen gjenvekst. I noen tilfeller er landskapet av en slikart at slike bygde gangveier er den mest skånsomme og hensiktsmessige løsningen (Fig. 8). I andre tilfeller vildette innebære unødvendige inngrep, og løsningen med stier direkte på markoverflata som i Sarmishsay, ellermarkert med flate naturstein som i Gobustan, fungerer langt bedre (Fig. 9). Hvert tilfelle må vurderes individuelt,og løsninger velges som på best mulig måte er tilpasset hvert områdes egenart og uttrykk.

Figur 8. Et av Solbergfeltene, Skjeberg, Sarpsborg kommune, Østfold. Plattformen og gangbanen inn til det innerstefeltet ble ferdigstilt sensommeren 2010. Tilretteleggingen er utformet uten inngrep i bakken og etter prinsippene foruniversell utforming. Foto: © Lars Ole Klavestad, Østfold fylkeskommune.

Figur 9. Helleristningene i Gobustan, Aserbajdsjan, er hugget inn i kampestein og bergflater over et stort område.Gangveien av naturstein forbinder noen av disse i et meget publikumsvennlig opplegg. Foto: Knut Helskog

Godt besøkte lokaliteter fordrer guider og vakter, samt spesielle tiltak som besøkssenter / museum, kafé, toaletterog parkeringsmuligheter. Løsningene og investeringene varierer mellom stedene. Alta har i dag det best ut-bygde kontroll- og mottakelsesapparatet, mens det nye store museet i Gobustan, som planlegges åpnet i 2011,vil ivareta alle disse funksjonene (Fig. 10). I Sarmishsay planlegges bygningene fra en geologisk forskningsstasjonå skulle bli innredet til besøkssenter, og i Zalavruga vil et lite mottakssenter bli bygd ved inngangen til feltet.




Figur 10. Det nye museet på sletta nedenfor helleristningsområdet Gobustan, Azerbaijan, er planlagt åpnet i 2011.Modell: Ministry of Culture and Sport, the Republic of Azerbaijan. Foto: Knut Helskog.

Gjennomføringen av planene er avhengig av at forvaltning, bygging og drift har en lokal så vel som en regionalog nasjonal politisk og administrativ forankring med nødvendig økonomisk støtte.

Utarbeidelse av forvaltningsplaner

En sentral målsetning med vår rådgivning har vært å bidra til utarbeidelse av helhetlige forvaltningsplaner somlegger premissene for videre aktiviteter i områdene. Den første ble utarbeidet for Tamgaly i Kasakhstan(Rogozhinsky 2004) (Fig. 11–12). Denne ble deretter modell for planene i Gobustan og Sarmishsay (den brukesfor øvrig også, etter vår rådgivning, for bergkunstområdet Haldeikish i Nord-Pakistan og ruinområdet Nokalakevii Georgia). Slike planer er nødvendige for god og langsiktig forvaltning av områdene, og er også en påkrevetbestanddel i søknadene om status som Verdens Kulturarv. Alta ble innlemmet i UNESCOs verdensarvliste i 1985(Helskog1988), Tamgaly in 2004, Gobustan i 2007, og søknaden vedrørende Sarmishsay er planlagt å bli sendt ijanuar 2011.

Tamgaly-modellen er som følgende:

Master Management Plan medManagement Sub-plan 1: Documentation, Conservation and SafeguardingManagement Sub-plan 2: Management, Care and MonitoringManagement Sub-plan 3: Education, Information and Tourism




Figur 11. Tamgaly, Kasakhstan.,Gruppe IV. Foto: Alexey Rogozhinsky.

Figur 12. Gangstiopplegget og forhistoriske kulturminner i Tamgaly, Kasakhstan (Rogozhinsky 2004). For tidenplanlegges en viss omlegning av besøksruten.

Den følgende beskrivelsen av plansystemet er hentet fra forvaltningsplanen for Sarmishsay: «The main aim of the Master Management Plan is to identify and describe the premises and preconditions forthe comprehensive management, conservation, preservation, presentation and maintenance of a site or land-




scape with its cultural and natural values; topics which are closely interconnected and influenced by each other.Based on status, premises, policies, cooperation structures and resources, the Master Plan gives the generalbases for actual short-, middle- and long term management. Also, in the Master Plan the guidelines and strategiesfor the preservation and management of the site are outlined, based on a statement of its values and qualitiesand the issues to be dealt with. In addition, the Master Plan defines the roles, responsibilities and obligations ofthe different cooperative partners in relation to the tasks and issues to be dealt with.

While the Master Plan represents the superior framework, the Management Sub-plans (action plans) are plansfor how issues and challenges are to be dealt with in the short-, middle- and long-term perspectives, and areinseparable parts of the Master Plan. All strategies, recommendations and planned actions stated in theManagement Sub-plans are based on the principles of sustainability, minimum intervention, preservation ofsite integrity and authenticity, and respect for inherent site qualities and values past and present. Therefore, themain objective of the Master Plan is to describe and define these values and qualities and what has been doneto identify, document and research them, and for the plan to function as the superior framework for practicalimplementation». (Khudjanazarov et al. 2010).

«Sub-plans», eller handlingsplanene, har samme struktur for hvert enkelt tema innenfor hver handlingsplan:

1. Introduction2. Topic

2.1 Background and present situation2.1.1 Issues and objectives2.1.2 Expected outcome

2.2 Recommended strategy and actions2.2.1 x2.2.2 xx2.2.3 xxx

etc.2.3 Timeframe and responsibilities for implementation

Selv om temaene (topics) innenfor denne strukturen er atskilte av praktiske hensyn, er de forbundet medhverandre, noe som skal vises i masterplanen. For eksempel er «presentation and education» en viktig verne-og bevaringsstrategi; overvåking er nødvendig for langsiktig bevaring; osv.

Retningslinjer for tilrettelegging

Tilretteleggingen av områdene har vernets premisser som utgangspunkt. Samtidig er den basert på, og integrertmed, forståelsen av bergkunsten og landskapet for øvrig etter mange år med dokumentasjon og forskning påden enkelte lokaliteten. Relevant forskning og erfaringer fra andre områder i verden trekkes inn.

I denne prosessen har det vært viktig å involvere lokalbefolkningen, dels fordi bergkunsten er en del av forhistorieni området de bor i og forholder seg til, og dels fordi de direkte eller indirekte kan nyte godt av eventuelle inntekterfra økt turisme. Ikke minst er det nødvendig å bygge opp lokalt engasjement, interesse og respekt for stedenesom en integrert del av vernet.

Noen prinsipper i forvaltningen og tilretteleggingen er at: inngrep i landskapet / omgivelsene skal være minimalegangstiene skal følge landskapets «bevegelser» (primært ingen rette linjer)det skal fortrinnsvis brukes naturlige materialer (lokal tilpasning)inngrepene skal være reversible materialer og utforming skal være av høy kvalitetstasjonene skal merkes med nummer som henviser til et guidehefte, heller enn store skilt besøkendes bevegelser i landskapet skal overvåkes tiltak skal dokumenteres og følges oppområdet må være gjenstand for konstant ettersyn, overvåkning og kontrolldet gjennomføres fortløpende skjøtsel og vedlikeholddet som ikke fungerer, skal endresdet er gode og dokumenterte begrunnelser for valg (handlingsplan og årsplaner som evalueres).




Hva har vi lært?

Å arbeide med forvaltning av områder med bergkunst – dokumentasjon, sikring, konservering, tilretteleggingog presentasjon – er både spennende og lærerikt, i et nasjonalt så vel som internasjonalt perspektiv. Å løse forsk-nings- og forvaltningsmessige problemer og å forholde seg til faglige og politiske strukturer i eget land, kanvære vanskelig nok å hanskes med. I tiden vi begge har arbeidet, fra rundt midten av 1970-tallet av, har det iNorge vært store endringer, ikke bare innenfor kulturminneforvaltningen generelt, men kanskje spesielt innenforforvaltning av bergkunst. Også innenfor forskningen av bergkunstens mening og rolle i fortidens samfunn harvi sett et kraftig og resultatgivende oppsving i Norden de siste tiårene. Aktivitetene ved flere landsdelsmuseerog fylker, og Riksantikvarens bergkunstsatsing, har styrket samarbeidet mellom forvaltning og forskning og øktkompetansenivået. Vi har erfart at vi også kan ha en konstruktiv rolle som rådgivere i oppbygging av forvalt-ningen av bergkunst utenfor landets grenser.

Rådgiverrollen er dynamisk og innebærer en prosess som må gå over en viss tid. Prosessen innebærer ikke baredeling av kompetanse og erfaring, men lytting, gjensidig læring, diskusjoner og oppbygging av gjensidig tillit.Det er viktig å holde fast på at rollen er å være rådgiver; det er samarbeidspartnerne som tar de endelige av-gjørelser. Dette kan innebære en lang og noen ganger svært krevende arbeidsprosses, fordi samarbeids-partnerne har erfaringer fra forskjellige akademiske, forskningsmessige og forvaltningsmessige miljøer, politiskeog samfunnsmessige strukturer og lovgivning. Ikke minst er naturomgivelser, klimatiske forhold og områdeneskulturhistorie forskjellige fra våre. Det er mye å lære, og det gjelder å bruke øyne og ører godt. Å være rådgiveri bilaterale prosjekt krever som oftest en meget stor porsjon tålmodighet mens resultatene lar vente på seg.Men vi har også opplevd hvor forbausende likt vi noen ganger tenker med hensyn til praktiske løsninger knyttettil dokumentasjon, konservering, forvaltningsplanlegning og tilrettelegging.

Vern og bærekraftig forvaltning av områder med bergkunst står ikke nettopp på øverste hylle blant politikereog bevilgende myndigheter i samarbeidslandene. Vi har sågar opplevd at arkeologer med helt andre agendaeri beste fall er likegyldige. Heller ikke sitter forutsigbare midler, enn si stempler og underskrifter på forpliktendedokumenter, særlig løst. Oppmerksomheten stiger dramatisk om områdene har mulighet til å bli innlemmet iUNESCOs Verdensarvliste. Dette gjelder såvel Tamgaly, Gobustan og Sarmishsay som Alta. I Aserbajdsjan ut-stedte landets president i denne sammenheng et dekret for å sikre at verneinteressene skulle bli ivaretatt, for-valtningsplanen med de tre handlingsplanene bli fulgt til punkt og prikke og at området skulle bli presentertfor besøkende på best mulig måte. Det nye, flotte museet skal åpne dørene i løpet av 2011.

Det nytter ikke å måle strukturer, systemer og ansvarsfordeling i andre land opp mot det vi er vant til hjemmefra.Resultater må måles opp imot det som faktisk er mulig innenfor eksisterende betingelser til en hver tid. Samtidiger det viktig ikke å glemme at også i Norge tar ting tid, det er mange tregheter i systemet og ting som ikke blirgjort til rett tid og på rett måte. I Zalavruga, Gobustan, Tamgaly, Sarmishsay og Alta er bergkunstområdene for-ankret i en lokal, regional og nasjonal forvaltningsstruktur, skjønt av til dels ulik forpliktende styrke. Kontrollmed besøkende varierer sterkt og er forskjellig organisert, likeledes skjøtsel og vedlikehold. Oppbygging avsterke, tverrfaglige forvaltningsmiljøer med arkeologer, pedagoger, guider, vakter, håndverkere osv. står sentralt,dessuten at det knyttes faglige bånd til og samarbeides med andre forvatningsinstitusjoner og fagmiljøer. Detteer synspunkter som alle er klar over og enige i (Fig. 13). Hovedproblemet er, ikke uventet, å oppnå politisk viljetil å bevilge nødvendige midler. Likevel, som helhet må vi kunne håpe at pendelen svinger i riktig retning, så fårframtiden vise om den svinger langt nok og raskt nok over alt.




Figur 13. Tilrettelegging av bergkunst medfører alltid mange fine diskusjoner, som vanligvis fører til konstruktive løs-ninger. Her fra Zalavruga. Fra venstre: Anne-Sophie Hygen, Yuri Savvatejev, Knut Helskog, Nadezhda Lobanova. Foto:Igor Georgievskiy

Summary

Management and presentation of rock art in Eurasia in light of experiences in Alta and Østfold County, Norway.

The article summarizes projects directed towards the management, documentation, conservation, and presentationof the petroglyph sites Zalavruga in the Karelian Republic in Russia, Gobustan in Azerbaijan, Sarmishsay in Uzbekistan, and Tamgaly in Kazakhstan. The work was mainly financed by the Ministry of Foreign Affairs throughthe Directorate for Cultural Heritage in Norway. Two Norwegian archaeologists were advisors in developing andimplementing management plans and systems for protection and presentation at specific complexes of rockart and other prehistoric monuments and sites in the above mentioned countries.

The work in Karelia was conducted in the period 1997 – 2008 (Helskog, Lobanova & Hygen 2008), and in CentralAsia from 2001 to 2010 (Hygen & Mandt 2001, Hygen 2010). In connection with the work in Central Asia, theCARAD (Central Asian Rock Art Database) group was created with the aim to develop competence inmanagement, documentation, conservation, and presentation of complexes of rock art, as well as a commondatabase for the region.

The work conducted in relation to site protection and presentation included developing walkways, signposts,and information brochures to control the movement of the visitors through the areas, and thereby preventunnecessary erosion and wear on the vegetation and monuments. In Zalavruga the walkways are made of wood,in Gobustan the walking surface is of local limestone, while in Sarmishsay and Tamgaly the walkways are outlinedby parallel rows of stone on the natural surface. The solutions are influenced by the experience and solutionsfrom working with the rock in Alta, Arctic Norway, and in Østfold, Southeast Norway, and the local terrain,vegetation, topography, and climate, as well as problems and experiences in the different countries. Thewalkways should follow or «flow» with the terrain to be as non-intrusive as possible in relation to the naturalenvironment, rock art, and other sites and monuments.

A main goal was to advise in the development of management plans for continued activities in the differentareas. The first plan was developed for the rock art site Tamgaly in Kazakhstan, which has become known as the«Tamgaly model» (described in English in this article). The model was the basis for developing management




plans for both Gobustan and Sarmishsay. Tamgaly became World Heritage in 2004, Gobustan in 2007, and theUzbek authorities sent their application for inscription of Sarmishsay in Unesco’s World Heritage List in January2011.

The article summarizes briefly some general principles for any constructions within the protected areas, themain principle being that any constructions should be as non-intrusive as possible, they should be reversible,the materials used should be of high quality, and the maintenance and control of visitors must be continuous.

The role as advisors for developing systems for the protection, presentation, and management of rock art andassociated sites and monuments has been an educational and rewarding experience. This is not an easy task initself, and it becomes more complicated when approached cross-culturally. Sometimes it took years to bridgedifferent academic traditions and bureaucratic and political systems in order to reach mutual understandingand good solutions to problems, although sometimes common solutions to practical problems anddocumentation, conservation, presentation, and management planning were easy to find. The final decisionswere never taken by the advisors, but always by the partners in the cooperating countries. Building competencecross-culturally and creating management systems associated with rock art and other monuments and sites isa dynamic and at times a long and rewarding process of mutual learning and understanding in which patienceis an asset and results seldom come fast.

Referanser

Helskog, K. 1988. Archaeopolitics and Responsibilities. The case of a World Heritage Site in Arctic Norway.Antiquity 62, s. 541–547.

Helskog, K. Lobanova, N. & Hygen, A-S. 2008. Protection and presentation of rock art in the Republic of Karelia,the Russian Federation. Riksantikvaren: The Norwegian-Russian cultural heritage co-operation 1995–2008,s. 94–108. Oslo.

Hygen, A-S. 2002. Report: First mission to Samarkand and Sarmishsai valley. Riksantikvaren. Oslo.

Hygen, A-S. 2006. The Kazakh-Norwegian Tamgaly Project 2000–2006. Project evaluation report. Riksantikvaren.Oslo.

Hygen, A-S. 2010. The Uzbek-Norwegian Sarmishsay Project 2002–2010. Project summary report. Riksantikvaren.Oslo.

Hygen, A-S. & Helskog, K. 2006. Report: Advisory mission to Gobustan. Riksantikvaren. Oslo/Tromsø.

Hygen, A-S. & Mandt, G. 2001. Report: First mission to Almaty and Tamgaly Gorge. Riksantikvaren. Oslo.

Khudjanazarov, M. Toderich, K. & Reutova, M. 2010. Management Plan for the Archaeological and Natural Lands-cape of Sarmishsai, Nowbahor District, Navoi Region, the Republic of Uzbekistan. Institute of Archaeology,Samarqand Division of Academy of Sciences of Uzbekistan. Samarkand.

Ministry of Culture and Tourism of the Republic of Azerbaijan 2006. Gobustan Rock Art Cultural Landscape.Additional information to the Dossier and Management Plan for the nomination of Gobustan to UNESCO`sWorld Heritage List including Plan of Action (Management sub-plans 1–3). Baku.

Rogozhinsky, A. E. (ed.). 2004. Management Plan for the Archaeological landscape of Tamgaly. State Institute forScientific Research and Planning on Monuments of material Culture, the Ministry of Culture of theRepublic of Kazakhstan. Almaty.

Savvatejev, Y. A. 1970. Zalavruga. Academia NAUK SSSR. Karelski filial, Institute of Language, Literature and History. Leningrad.




«På spaning efter den tid som flytt» Hällristningarna i Bohuslän som tyskt resmål under 1920- och 30-talen

Luitgard Sofie LöwMuseene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark/Nordkappmuseet

Skandinaviska hällristningar är över hela Europa ett välkänt resmål, men särskilt populära är de bland tyska turister.Varje år uppsöker mängder av tyskar de bohuslänska hällristningarna och beundrar dessa bilder, som på ettdramatiskt och spännande sätt berättar om forntiden. Hällristningar är för tyskarna också ett välkänt arkeologisktkällmaterial, även om det i själva Tyskland bara finns några enstaka fynd (Capelle 2008).

Hällristningar är inte bara intressanta för arkeologer utan är även föremål för många religiösa och kultiska tolk-ningar. Ristningarna diskuteras i föreningar som EFODON-SYNESIS, Kult-Ur-Institut, Institutum Canarium, Trojaburge.V., Ur-Europa och andra grupperingar i ett komplext nätverk med ett stort intresse i spekulationer och tolkningarom runor och trolldom, urspråk och urskrift, astrologi, Atlantis och Hyperboreer, och i talrika tolkningar avneoromantisk, neopaganistisk eller mystisk art (Löw 2009a).

Redan under 1920- och 1930-talen fick dessa fornlämningar en stor betydelse i Tyskland. Under Weimar-republikens turbulenta tid med sin fokus på modernitet ingick svenska hällristningar i civilisationskritiska ström-ningar och blev laddade med en aura av mystik. För de entusiaster, som kunde resa trots tidens skiftandeekonomi, var hällristningar ett viktigt besöksmål. Bland resenärerna fanns inte så många arkeologer, men destofler lekmän som publicerade mängder av fantasifulla tolkningar.

Den 16 maj 1913 gjordes i Eberswalde nära Berlin ett spektakulärt fynd. Det bestod av 2,6 kg rent guld i form avskålar och halsringar från 10:e eller 9:e århundradet före Kristus. Snabbt publicerades Der Goldfund von Messing-werk bei Eberswalde und die goldenen Kultgefäße der Germanen av Gustav Kossinna (1858 – 1931). Han var sedan1902 professor i «Deutsche Archäologie» på universitetet i Berlin (Kossinna 1913). Kossinna slog fast «dass allediese Goldgefäße nur der Gottesverehrung gedient haben» – att alla dessa guldförmal bara tjänade gudsdyrkan– skålarnas ornament liknar dem på Solvagnen från Trundholm och alla hittills kända guldobjekt visar på ettsamband med soldyrkan. Även många bronsobjekt har cirkelformade symboler i form av hjul, skivor eller spiraleroch Kossinna tolkade dem som solsymboler, som «ein Symbol der Sonne, und als solch heiliges Zeichen im Volkebeständig fortlebend, solange der Sonnenkult bestand»- en symbol av solen och som en helig tecken i folket vidarelevande, så länge solens kult beståd.

Som kulturbärare kunde han, liksom hans förebild Oscar Montelius (1843–1921) peka ut germanerna. Religionensrepresentanter upptäckte han på de stora hällristningar i Bohuslän, som blev kända inom den europeiska arkeologin framför allt genom Lauritz Baltzers nyutkomna publikationer. Gudadyrkan på Bohusläns hällristningaroch i metallföremålens symbolik betraktade Kossinna som en helt ursprunglig utveckling i den germanskaNorden. Med hjälp av solgudens glänsande aura skapade Kossinna en bild av den nordiska bronsåldern, somstrålade ända in i det tyska kejsarrikets kvällstimmar.

Gustav Kossinna var en av upphovsmännen till bilden av en germansk högkultur. Han försökte fastställaurhemmet för det indo-europeiska, eller indo-germanska folket, och förlade det till Tyskland och ländernadäromkring. Inspirerad av Oscar Montelius publicerade han 1911 Die Herkunft der Germanen (Kossinna 1911)och lade med detta grunden till en etnocentrisk germansk förhistoria. Den mottogs av en tysk publik som var ihögsta grad intresserad av kulturhistoriska ämnen, särskilt förhistoria med fokus på sten- och bronsålderns arkeologi. Genom sina idéer, framför allt om germanerna, blev Kossinnas böcker mycket populära. Kossinnasarkeologiska tidskrift Mannus blev en omtyckt tummelplats för germanomaniska amatörforskare.

Två år efter Kossinnas publikation om guldfyndet i Eberswald avslutade Herman Schneider (1886–1961) sin bokDie Felszeichnungen von Bohuslän, das Grab von Kivik, die Goldhörner von Gallehus als Denkmäler der vorgeschicht-lichen Sonnenreligion. Ein Deutungsversuch (Schneider 1915). Den välskrivna och uppskattade boken är en av deförsta tyska publikationer som fokuserade på hällristningar som ett arkeologiskt källmaterial av helt egenkaraktär. Även för Schneider var Bohusläns hällristningar relaterade till en solreligion med gudar, heliga attributoch solsymboler i form av skålgropar eller skivor. Genom indogermanernas folkvandring från Skandinavien tillMellan- och Östeuropa och vidare spreds solreligionen mot söder och sydost, till glesbefolkade regioner medbördig mark och stora floder, och goda förutsättningar att utveckla åkerbrukskultur och avancerad skrift, menadeSchneider. Genom att jämföra skrifter, religioner och kunskaper skulle man kunna påvisa flera gemensamma




drag i olika kulturer i Europa, runt Medelhavet, på Kreta, i Mellanöstern och Egypten. Hällristningar, Kiviksgraven,Gallehushornen och Gundestrupkitteln vittnade för Schneider om en nordisk solkult, som erövrade hela världen.Vid världens gränser uppkom Jesus och Buddha. Genom döden på korset och uppståndelsen överförde Jesusden gamla solreligionen till kristendomen.

Kossinnas och Schneiders böcker kom ut i «völkisch-rörelsens» anda, en tysk motsvarighet till den svenskanationalromantiken. Men den fick en helt annan dimension i och med nationalsocialismens etablering. Völkischär ett samlingsbegrepp för ideologiska föreställningar kopplade till förhållandet mellan människans existensoch hennes tillhörighet till ett visst folk. Runt sekelskiftet 1900 fanns i rörelsens kärna 10 000 aktörer, som medhjälp av skicklig och omfattande publicitet samlade en stor krets sympatisörer i alla tyskspråkiga delar av Europa.Man drog också till sig medlemmar ur livsreformrörelsen och den nationella kulturrörelsen samt organiseradeantisemiter. Främst var det etablerade män ur borgerliga akademiska kretsar som engagerades. Völkisch-rörelsenvilade, enligt den tyske historikern Uwe Puschner, på tre fundament: språk, ras och religion (Puschner 2001).

Germanernas ideologi bygger på rasens primat: tron på den germanska respektive nordiska rasens utvaldhetoch överlägsenhet och det direkta släktbandet mellan germaner och tyskar. Dilemmat att man genom tidernaförlorat sin renrasighet löstes med hjälp av «germanisch-rassisches Volkstum», det andliga och själsliga arv somförmedlats till den moderna tiden av en oändlig rad förfäder. Att återuppta det germanska arvet var ett krav förvölkisch-rörelsen. Hela denna germanska livsåskådning blev en smältdegel för svärmiska idéer och burleskafigurer. Män med svallande skägg som drack mjöd ur horn, och kvinnor i Valkyriors gestalt. Med hjälp av en kon-struerad teori om kontinuitet mellan källor som Tacitus Germania, den poetiska Eddan och andra medeltidaskrifter fick hällristningarna en viktig roll (t. ex. Reuter 1922, Wendrin 1924).

En stark popularisering av svenska hällristningar ägde rum genom förlaget Folkwangs publikationer. Förlagetsledare hette Ernst Fuhrmann (1886 – 1956) och han var en passionerad dilettant inom filosofi, konst och litteratur.Dessutom hade han en mycket excentrisk personlighet (Stamm 1999). Serien Werke der Urgermanen. Schriftenzum Wiederaufbau der alten nordischen Kulturen började komma ut 1919, och första bandet var Schwedische Felsbilder von Göteborg bis Strömstad, med 58 planscher av Laurids Baltzer. Den anonyma texten skrev Fuhrmannsjälv. Med hjälp av Bohusläns hällristningar, solkult och myter ville han bevisa att ursprunget till den väster-ländska kulturen låg i Norden ([Fuhrmann] 1919). 1923 följde Felsbilder von Ostgotland av Artur Nordén (Nordén1923) och 1924 Fuhrmanns Felsbilder von Bohuslän med planscher av Baltzer (Fuhrmann 1924). Alla böckerna öppnade, med hjälp av sina imponerande bilder, dörren till hällristningarnas värld för den tyskapubliken.

Fuhrmanns böcker blev en viktig inspirationskälla för den tyskakonstnärliga eliten. Bilder av «primitiv konst» blev ett steg påvägen i sökandet efter «urfolkens urkonst», «ursprung». Käntär hällristningarnas inflytande i verk av bland annat Emil Nolde,Paul Klee, Willy Baumeister och Hans Arp. Även den tidigaBauhaus-rörelsen tog till sig Fuhrmanns böcker. KonstnärenKarl Peter Röhl som försökte utveckla ett universellt bildspråkoch ritade ett Bauhaussigill med hällristningar som förebild (Bilang 1989). Sökandet efter det ursprungliga, som en ledtrådtill det gudomliga, går tillbaka till traditioner före första världs-kriget och återspeglas även i Weimarrepublikens konst(Wagner 2005).

Figur 1. Herman Wirth under sind hällristningsexpedition 1936 iBohuslän. Foto: Filip Högwalls arkiv, Vitlycke Museum.




En som använde Fuhrmanns böcker som grund för sina forskningar var den holländske etnologen och forskarenHerman Wirth (1885–1981). Hans symbolforskning bidrog till att hällristningarna fick en orimligt uppblåstposition. Med hjälp av symboler och tecken konstruerade Wirth en nordisk urkultur, och han blev den mest om-diskuterade forskaren i Tyskland under 1930-talet (Wirth 1928, Baumann 1995). Oscar Almgrens bok Hällristningaroch kultbruk, som publicerats på svenska 1927, kom ut i den tyska översättningen Nordische Felszeichnungen alsreligiöse Urkunden i 1934. Den var tänkt att fungera som motvikt till alltför fantasifulla tolkningar. Men svenskahällristningar hade redan hunnit bli en del i den germanska Weltanschauung och illustrerade ju på ett utmärktsätt berättelser om tappra män och starka kvinnor som födde många friska blonda barn, om stora bondefamiljerpå egen mark med flera generationer under ett tak, om en religion som var knuten till förfädernas tro, solen,ättehögar och till myter som ledde tillbaka till Atlantis.

Redan på 1800-talet fanns ett stort intresse för det nordiska och det var populärt att resa till Skandinavien. Särskiltfashionabelt blev det genom den tyske kejsaren Wilhelm II. Han var helt begeistrad av det nordiska och hansresor till Norge beskrevs utförligt i tyska familjetidskrifter (Büchten 1998). Vid sekelskiftet börjadeSkandinavienturismen att blomstra på allvar. Det bildades också många skandinaviska föreningar som odladeföreställningarna om en gemensam, pangermansk kultur (Göttsch-Elten 2001). Med den växande kunskapenom framför allt bohuslänska «hällristningar» – även i Tyskland används det svenska ordet – lockades många tys-kar till dessa platser.

1929 blev Nils Niklasson chef för Göteborgs Museum. Efter 13 år som assistent vid Landesanstalt Halle hos HansHahne (1875 – 1935) var han förtrogen med både det tyska språket och med Weimartidens Tyskland (Gillberg2001). Niklassons korrespondens bekräftar de tyska kollegornas intresse för västsvenska hällristningar, framförallt för bilder som kunde illustrera nya publikationer som bl.a. av Wolfgang Schultz (1881–1936), germanist ochförfattare till boken Kultur der Felsritzer (brev från Schultz till Niklasson 1930.08.29). Ett speciellt intresse hadeden völkisch-orienterade hällristningsentusiasten Hans Müller-Brauel (1867 –1940). Han var sedan 1927 chef förVäterkunde-Museum i Bremen. Museet var en del av Bremens Böttcherstraße, ett projekt initierat av den mångs-idigt intresserade Ludwig Roselius (1874–1943), en av Tysklands rikaste män och en centralfigur i völkisch-rörelsen. Han var en passionerad samlare av konst och antikviteter och understödde bl. a. Herman Wirthekonomiskt. 1930 besökte Müller-Brauel Göteborg och Bohuslän och beställde på Göteborgs museum 65 bilder,varav 33 föreställande hällristningar från Bohuslän. De var ämnade för det omdiskuterade Väterkunde-Museum(brev från Niklasson till Müller-Brauel 1931.04.15), där man skulle kunna se att den nordiska och den amerikanskakulturen hade sina rötter i det sägenomspunna Atlantis. En annan person med glödande intresse för skandinaviskförhistoria och hällristningar var Mathilde Merck (1864–1958), förmögen änka efter Geheimrat Dr. Willy Merck.Denne hade varit en ledande figur i völkisch-nationella kretsar, med det farmaceutiska företaget Merck i Darm-stadt som bas. Mathilde Merck ingick i den krets som stödde Herman Wirth och hans Herman-Wirth-Gesellschaft.Senare kom hon att donera stora summor till SS-forskningsinstitutionen «Ahnenerbe» (Kater 2006;63). Hennesbrev återspeglar den tyska inställningen till skandinaviska fornminnen:

«Es ist mir ein Bedürfnis, Ihnen von Deutschland aus nochmals zu danken für die liebenswürdige Führung, dieSie am 12. Juni mir und meinen zwei Reisebegleitern in Göteborg im Museum zu teil werden ließen. Es warendort die ersten Eindrücke über die Schiffsfunde und die altgermanischen Hällrist-Zeichnungen, die wir einigeTage später durch persönliche Anschauung aufnehmen konnten. […] Erstaunt war ich darüber, bei mancherGelegenheit im Zusammensein mit mir bekannten Norwegern und Schweden die Erfahrung zu machen, dassdas Interesse für die nordischen Funde im Lande selbst gering ist und meine lebhafte Anteilnahme von denMenschen manchmal nicht begriffen wurde. […].»

«Tillbaka i Tyskland vill jag än en gång tacka för den kärvänliga visningen på Museet i Göteborg den 12:e juni somjag och mina två medresenärer fick avnjuta. Det var våra första intryck av skeppsfynd och de gammalgermanskahällrist teckningar som vi några dagar senare personligen fick se i Tanum. […] Förvånad blev jag när jag av minanordiska bekanta fick reda på att de inte alltid förstod min begeistring därför att intresset för fynden här i nordentydligen är av mindre omfattning […].» (brev från Merck till Vorstand, der Archäologischen Abteilung des

Vaterländischen Museums 1933-09-07).

I Bohuslän betraktade man vid denna tid hällristningsturister med stor skepsis och misstänkte dem för att varaspioner. Den Göteborgsbaserade socialdemokratiska tidningen Ny Tid skrev i augusti 1934: «Det påstås isamband med denna historia, att en mängd turistande tyskar för närvarande översvämma Bohuslän för attstudera hällristningar. Nazisterna har ju nämligen för sig att det tyska blandningsfolket skulle vara så germansktoch nu vill man studera de germanska hällristningarna. Betecknande för denna nya löjlighet är att en tysk professoruppe i Munkedal förklarat, att han aldrig känd sig så vördnadsfull, som då han där uppe stod inför en hällristning.




Då måtte han aldrig ha stått inför der Führer, för det måste väl vara den högsta lycksalighet en nazistisk undersåtekan känna. Som sagt, försöker herrskapet göra politisk propaganda, så ut med dem.»1 Också tidningen Bohus-läningen berättade att «från tysk sida visats ett livligt intresse för våra hällristningar, vilket förefaller vara ett ut-tryck för den nya regimens hjältedyrkan. Grebbestad har också vid ett par tillfällen i sommar haft besök av ettpar grupper tyska turister, varierande mellan 20 och 30 deltagare, vilka studerat de i trakten förefintliga form-lämningarna.»2 Tidsperioden mellan 1933 och det tyska överfallet på Polen i september 1939 upplevde de flestatyskar som positiv och stabil. Man kunde resa och svensk valuta kunde ordnas på utrikesdepartementet. Svenskahällristningar blev ett resmål särskilt för tyska grupper.

I juli 1934 kom «Deutsch-Schwedische Studiengesellschaft zu Berlin» till Göteborg och Bohuslän för en tur till„den schönsten Felszeichnungen, Steinsetzungen, Gräbern usw., auch die grosse Schiffsetzung bei Blomsholmund den grossen Domarring dort.» – den vackraste hällristningar, stensättningar, gravar osv., också den stora skepp-sättningen vid Blomsholm och den stora domarringen där. (brev från Gerloff till Niklasson 1934.05.19). Och straxdärpå kom en grupp studenter från Germanisches Seminar på Hamburgs universitet. Målet var «in erster Liniedie hällristningar in der Gegend von Tanum und Grebbestad.» – först och främst hällristningar i trakten av Tanumoch Grebbestad. (brev från Borchling till Niklasson 1934-07-08).

Tyska hällristningsentusiaster ville också gärna ha kontakt med folk på plats. I Vitlycke Museums arkiv finns en samlingbrev till Filip Högwall, bosatt i Orrekläpp där han drev en lanthandel. Han var en engagerad hällristningsvetare,precis som stenhuggaren Axel Gustafson i Tanumshede, kyrkoherden Hallbäck i Brodalen och Carl Paulsson i Bärby.Av Filip Högwalls korrespondens framgår att han inte bara tog emot folk för att visa vägar och stigar till hällristningarpå uppdrag av Nils Niklasson, utan han blev också direkt kontaktad av hällristningsintresserade.

Figur 2. Avgjutning av Herman Wirth i Österreichisches Feldbildermuseum i Spital am Pyhrn, Österrike (Raä 355,Tanum, Sotetorp). Foto: M. Löw 2005.

1 Tysk nazistungdom till Halland. En expedition, som man bör se upp med. Ny Tid, 19.8.1934.2 Hitlerjugend studerar på västkusten? Inkvarteras i bondgård. Livligt intresse för våra hällristningar.




De mest uppmärksammade resor till hällristningar under 1930-talet var troligtvis Herman Wirths expeditionersomrarna 1935 till Sverige och 1936 till Danmark, Sverige och Norge, till Östfold, Tröndelag och Nordland. Andraresan var ett stort upplagt «Ahnenerbe»-projekt, finanserad genom Deutsche Forschungsgemeinschaft, ochgick så långt som till Rødøy. Herman Wirth (1881–1985)

syftade att göragipsavgjutningar av hällristningar men ville också studera runstavar samt andra allmogeföremålmed symboler och tecken som fanns bevarade i skandinaviska museer. Resultatet skulle tjäna som studiematerialför SS-män.

I «Ahnenerbe» och särskilt i Himmlers ögon var dessa stora gips plattor laddat med föreställningar om en ur-nordisk religion. Wirth hade stora planer till att presentera sitt studiematerial i ett stort friluftsmuseum. Där skulledet tyska folket uppleva symboler och objekt med «evigt värde», syftande till «samling och andakt». Utgåendefrån hällristningar skulle Wirth bevisa symbolernas kontinuitet via germanska runor och brakteaternas figurer,till runstavar och vidare till 1800-talets bakformar. «Med tillämpande av en dylik metod åstadkommer Wirth engrandios komposition i rudbeckiansk stil till förhärligande av den nordiska rasen» (Åberg 1933). Wirth fick lämnasin position som «Ahnenerbes» president efter 1937 på grund av ett paradigmeskifte till mer seriös forskningmedan de skandinaviska gipsavgjutninar förblev unter «Ahnenerbes» och Himmlers kontroll. Efter krigets slutfraktade Wirth dem till Marburg an der Lahn.

Där fortsatte Wirth sitt arbete i en mindre krets och försökte vid flera tillfällen etablera sig som hällristningsforskarei Sverige. Efter hans död i 1981 flyttades ca. 50 positiv-avtryck av dessa avgjutningar till Österreichisches Felsbildermuseum i Spital am Pyhrn, tolv finns med i museets utställning. Ett okänd antal av Wirths avgjutningarfinns dessutom i privat ägo och är inte tillgänglig för forskningar. Även om han misslyckades så lever hans teorier(von Schnurbein 1993) och hans idéer om symboler vidare och lockar fortfarande nyfikna till hällristningslokaler iBohuslän (bl.a. Heß 1993). I tysk forskning ledde symbolikens uppblåsthet till en «anti»-hållning under andra hälftenav 1900-talet. Och fortfarande kan den tyske etnologen Gottfried Korff konstatera att det finns en passivitet,angående en «okontrollerbar kontinuitet som missbrukspotential». Man vill inte röra vid frågan. (Korff 2009).

Svenska hällristningar har genom en ökad teoretisk debatt inom arkeologin blivit ett enormt mångfacetteratkällmaterial. Tolkningar av deras innebörd är inte bara ett ämne för skandinavisk arkeologi. Den internationellaforskningslitteraturen är omfattande och svår att överblicka men visar än en gång att hällristningar är ett at-traktivt forskningsområde som sedan länge har överskridit nationella gränser. Museerna i Bohuslän bör varamedvetna om sitt ansvar när det gäller att tolka ristningar för olika turistgrupper. Dessa kan ha en mycketskiftande förförståelse av hällristningarna.

Sammanfattningsvis har jag här i stora drag skisserat hur svenska hällristningar blev anlitade som arkeologisktkällmaterial i völkische kretsar, och utsatta för vidlyftiga tolkningar. De målade upp en historiebild som bidrog tillen instrumentalisering av arkeologin i det nationalsocialistiska Tyskland. Därigenom förmedlades en världsåskådningsom lever vidare ännu idag bland vissa konservativa, högerorienterade eller nyhedniska grupperingar. Ingen avdem har dock någon politisk kraft. Sedan mer än ett sekel lockar hällristningarna intresserade till Bohuslän, framförallt till världskulturområdet i Vitlycke i Tanum. Hällristningarna väcker spekulationer, nyfikenhet och fantasi. Attutforska detta fenomen närmare, och då i synnerhet det tyska intressets historia, vore en viktig uppgift. Mot bak-grund av den äldre forskningen är det angeläget att förmedla nya tolkningar och tendenser för att visa, hur upp-fattningar kan skifta. Det gäller att hålla dialogen öppen för att de gamla spökena skall drivas ut.

Summary

After 1900, Swedish rock carvings became archaeological sources in popular circles and were used forwidespread interpretations. Rock carvings could be used for a historical picture that contributed to the utilisationof German archaeology under the National Socialist regime.

This utilisation was based on the publications of the archaeologist Gustaf Kossinna (1858–1931) who, with thehelp of the gold treasure from Eberswalde near Berlin, created a shiny bygone superior Germanic culture witha monotheistic religion and a sun god. Rock carvings became well known in Germany through the books ofpublisher Ernst Fuhrmann (1886 – 1956) through his Folkwang Verlag. In his series «Werke der Urgermanen»,Fuhrmann used the documentation of Lauritz Baltzer and tried to interpret the rock carvings in his own writings.Rock carvings were well-known in Germany, and those who could afford a voyage to Sweden travelled to therock art locations. Journeys to Scandinavia have been popular since Emperor Wilhelm II’s summer trips to Swedenand Norway, and they strengthened the idea of a common pan-Germanic history and culture. Herman Wirth




(1885 – 1981), initiator of «Ahnenerbe», used rock carvings in his symbol studies, and the idea of an arctic Nordicrace with a superior culture that later, after a climate change, spread this culture over the whole world. His twoexpeditions to Scandinavia in 1935 and 1936 focused on plaster casts of rock carvings.

Rock carvings continue to fascinate, and still feature in the discussions of esoteric circles, in layman archaeological,including racial, ideas about a Germanic culture, and in discussions about old symbols and holy runes.

Referenser

Almgren, O. 1927. Hällristningar och kultbruk. Bidrag till belysning av de nordiska bronsåldersristningarnas innebörd.Kungl. Vitterhets historie och antikvitets akademien. Stockholm.

Almgren, O. 1934. Nordische Felszeichnungen als religiöse Urkunden. Frankfurt am Main.

Baumann, E. 1995. Verzeichnis der Schriften, Manuskripte und Vorträge von Herman Felix Wirth Roeper Bosch von1908 – 1993. Toppenstedt.

Bilang, K.1989. Bild und Gegenbild. Das Ursprüngliche in der Kunst des 20. Jahrhunderts. Stuttgart/Berlin/Köln.

Büchten, D. 1998. Opp mot nord. Tyske turister i Skandinavia. I: Henningsen, B. Klein, J. Müssener, H. Söderlind,S.(eds.): Skandinavien och Tyskland 1800–1914. Möten och vänskapsband. Utställningskatalog Berlin:113 –114.

Cappele, T. 2008. Bilderwelten der Bronzezeit: Felsbilder in Norddeutschland und Skandinavien. Darmstadt.

Fuhrmann, E. 1919. Schwedische Felsbilder von Göteborg bis Strömstad. Werke der Urgermanen. Schriften zumWiederaufbau der alten nordischen Kulturen 1.

Fuhrmann, E. 1924. Felsbilder von Bohuslän. Deutung der schwedischen Felsbilder mit sämtlichen Tafeln derBaltzer-Ausgabe. Versuch einer Geschichte der Germanen, Band V. Gotha.

Gillberg, Å. 2001. En plats i historien. Nils Niklassons liv och arbete. GOTARC. Series B. Göteborg.

Göttsch-Elten, S. 2001. Populäre Bilder vom Norden im 19. und 20. Jahrhundert. I: Engel-Braunschmidt, A.Fouquet, G. von Hinden, W. Schmidt, I. (eds.): Ultima Thule. Bilder des Nordens von der Antike bis zurGegenwart. Frankfurt/M.: 121 – 143.

Heß, G. 1993. Oding – Wizzod. Gottesgesetz und Botschaft der Runen. München

Kater, H. M. 2001. Das „Ahnenerbe» der SS 1935–1945. Ein Beitrag zur Kulturpolitik des Dritten Reiches. München.

Korff, G. 2009. Kontinuität im Gegensinn. Vom Verstehen und Vermeiden völkischer Symbole im kulturhistoris-chen Museum der zweiten Hälfte des 20. Jahrhunderts. I:

Puschner, U./ Großmann U. G. (eds.). 2009. Völkisch und National. Zur Aktualität alter Denkmuster im 21.Jahrhundert. Wissenschaftliche Beibände zum Anzeiger des Germanischen Nationalmuseums, Band 29.Darmstadt: 83–109.

Kossinna, G. 1911. Der Herkunft der Germanen. Zur Methode der Siedlungsarchäologie. Mannus-Bibliothek 6. Würzburg.

Kossinna, G. 1913. Der germanische Goldreichtum der Bronzezeit I. Der Goldfund von Messingwerk bei Eberswaldeund die goldenen Kultgefäße der Germanen. Mannus-Bibliothek 12. Würzburg.

Löw, L. 2009a. Völkische Deutungen prähistorischer Sinnbilder. Herman Wirth und sein Umfeld. I: Puschner, U./Großmann U. G. (eds.): Völkisch und National. Zur Aktualität alter Denkmuster im 21. Jahrhundert. Wissen-schaftliche Beibände zum Anzeiger des Germanischen Nationalmuseums, Band 29. Darmstadt: 214–232.




Löw, L. 2009b. På oppdrag for Himmler. Herman Wirths ekspedisjoner til Skandinavias helleristninger. I: Ember-land, T. Sem Fure, J. (red.): Jakten på Germania. Fra nordensvermeri till SS-arkeologi. Oslo: 180–201.

Nordén, A. 1923. Felsbilder der Provinz Ostgotland in Auswahl. Aufgesucht, abgebildet und mit einer Einleitungversehen von A. Nordén. Schwedische Felsbilder II. Band. Werke der Urgermanen. Schriften zumWiederaufbau der alten nordischen Kulturen 2. Hagen i W. und Darmstadt.

Puschner, U. 2001. Die völkische Bewegung im wilhelminischen Kaiserreich. Sprache – Rasse – Religion. Darmstadt.

Reuter, O. S. 1922. Das Rätsel der Edda und der arische Urglaube. Erster Band. Sontra in Hessen.

Schneider, H. 1915. Die Felszeichnungen von Bohuslän, das Grab von Kivik, die Goldhörner von Gallehus alsDenkmäler der vorgeschichtlichen Sonnenreligion. Ein Deutungsversuch. Halle a.d. S.

Schnurbein von, St. 1993. Göttertrost in Wendezeiten. Neugermanisches Heidentum zwischen New Age und Rechtsradikalismus. München.

Stamm, R.1999. Der Folkwang-Verlag. Auf dem Weg zu einem imaginären Museum. München.

Wagner, Chr (ed.) 2005. Das Bauhaus und die Esoterik. Johannes Itten – Wassily Kandinsky – Paul Klee. Bielefeld.

Wendrin, F. [von] 1924. Die Entdeckung des Paradieses. Braunschweig/Hamburg.

Wirth, H.1928. Der Aufgang der Menschheit. Leipzig.

Åberg, N.1933. Herman Wirth: en germansk kulturprofet. I: Fornvännen 28, 246–247.

Opublicerade källor:

Göteborgs stadsmuseum, GAM E1:2: brev från Schultz till Niklasson 1930.08.29brev från Niklasson till Müller-Brauel, 1931.04.15brev från Merck till Vorstand, der Archäologischen Abteilung des Vaterländischen Museums 1933.09.07brev från Gerloff till Niklasson 1934.05.19brev från Borchling till Niklasson 1934.07.08




Oldtidsveien formidlingsprosjekt – tilrettelegging for alle

Linda Nordeide Østfold fylkeskommune

Oldtidsveien formidlingsprosjekt 2007–2010 omfattar Østfold fylkeskommune sitt arbeid for å gjere ellevefornminneområde i Sarpsborg og Fredrikstad kommunar tilgjengelege for publikum. Prosjektet må sjåast isamanheng med utviklinga av Solbergtårnet, Noregs finaste rasteplass, og fylkeskommunen si satsing påkulturbasert næring.

Frå mørketid til ny giv

På 1990-talet vart det lagt ned eit stort arbeid i å gjere mange fornminne i Østfold tilgjengelege for publikum.Det vart både utvikla ein standard for skilting i fornminneområda og laga brosjyremateriell på fleire språk.Skjøtselsplanar danna utgangspunktet for skjøtselen, som anten vart utført av kommunane eller av frivillige lagog foreiningar. Tilrettelegginga var initiert av Fylkeskonservatoren i samarbeid med kommunane, men ansvaretfor oppfølginga vart ikkje formalisert i langsiktige avtalar.

Som følgje av ei stor auke i saksmengde utover på 2000-talet, fekk Fylkeskonservatoren mindre kapasitet til åfølgje opp tilretteleggings- og formidlingsarbeidet. I tillegg gjorde omorganiseringar og innsparingar i kom-munane at den årlege skjøtselen av dei tilrettelagde fornminneområda ikkje vart fylgt opp. Etter kvart vart berreeit fåtal fornminne i Østfold skjøtta. Nokre utvalde helleristningsfelt vart ettersett og vaska årleg, men vinter-tildekking av utsette felt stoppa opp. Skilt, stiar og publikumsplattformer var jamt over i dårleg forfatning.

I 2007 vart det oppretta ein fast fylkeskommunal stilling med ansvar for skjøtsel, tilrettelegging og formidlingav fornminne i Østfold. Målet var i første omgang å oppdatere formidlinga av dei mest besøkte fornminneområda

i Sarpsborg og Fredrikstad, samt å sørgje for ei betreoppfølging av skjøtselen i desse områda. På bakgrunnav dette vart sju helleristningsområde og fire gravfelt,deriblant helleristningsfelta på Begby i Fredrikstadkommune og flatmarksgravfeltet på Gunnarstorp iSarpsborg kommune, valt ut til å utgjere Oldtidsveienformidlingsprosjekt.

Parallelt med dette prosjektet har Østfold fylkeskom-mune vore involvert i utviklinga av eit nytt rasteplass-anlegg i tilknyting til E6. Saman med Statens vegvesenog Sarpsborg og Fredrikstad kommunar, har målet hervore å skape ein kvilestad for vegfarande, kombinertmed ein stad for informasjon om kulturminne. An-legget, som har fått namnet Solbergtårnet, er teiknaav den prislønna arkitekten Todd Saunders og stodferdig sommaren 2010 (Fig. 1).

Østfold fylkeskommune har også stimulert til bruk avfornminne som ressurs i kulturbasert næring. Destina-sjonsselskapet Opplev Fredrikstad AS har i dennesamanheng bygd opp eit konsept rundt formidling avbronse- og jernalder i Østfold. Utgangspunktet harvore dei same fornminneområda som fylkeskommunentilrettelegg gjennom Oldtidsveien formidlingsprosjekt.Dei ulike områda blir marknadsførte som Oldtidsruta,med tilhøyrande guidebok og ei fiktiv forteljing forbarn knytt til dei ulike områda (Fig. 2). Opplev Fredrik-stad gjev også informasjon om fornminneområda viamobiltelefon og internett.

Figur 1. Solbergtårnet. Fotograf Nils Petter Dale.©Østfold fylkeskommune / Statens vegvesen




Figur 2. Kart over Oldtidsruta. Camilla Holcroft. ©Østfold fylkeskommune.

Oldtidsveien formidlingsprosjekt har vore eit av fleire grep Østfold fylkeskommune har nytta i arbeidet medregional utvikling og omdømmebygging. Kulturminna har blitt løfte fram som viktige for å gjere fylket attraktivtsom besøksmål og til ein god stad å bu. Både fylkes- og lokalpolitikarar har engasjert seg i arbeidet. Riks-antikvaren har også vore ein viktig medytar til formidlingsprosjektet.

So var vi i gang!

Tre forhold har vore sentrale i Oldtidsveien formidlingsprosjekt; å etablere gode skjøtselsrutinar, å auke tilgangentil områda og å gje ny og betre informasjon.

Skjøtsel

I 2007 og 2008 har skjøtsel vore i fokus. Det har vorte utarbeidd nye skjøtselsplanar for alle områda medpåfølgande førstegangs skjøtselstiltak. Vidare har det vorte lagt ned eit stort arbeid i å få til formelleskjøtselsavtalar med kommunane. Fylkeskonservatoren har stilt eintydige krav om slike avtalar før vår deltakingi tilretteleggina av fornminna. I 2008 vart det oppretta ei eiga skjøtselsgruppe ved Sarpsborg ASVO. Bedrifta,som tilbyr arbeidsoppgåver for yrkeshemma, fekk dermed ansvar for oppfølginga av dei tilrettelagde fornminnai kommunen. Året etter vart det inngått ein tiårig skjøtselsavtale mellom Sarpsborg kommune og Østfold fylkes-kommune. Avtalen bind kommunen til å vedlikehalde fornminneområda i samsvar med skjøtselsplanane, medanfylkeskommunen står ansvarleg for oppdateringar av informasjon. Ein tilsvarande avtale vart inngått med Fredrikstad kommune i 2010. Her blir arbeidet utført av personar tilknytt det NAV-finansierte tiltaket Ung i arbeid.

Tilrettelegging

Det vert ikkje stilt krav til at tilrettelegging av fornminneområde skal følgje standardar for universell utforming.Likevel er det eit uttalt mål både for Riksantikvaren og for Østfold fylkeskommune, at utvalde fornminneområdeskal kunne besøkast og opplevast av alle. Eit av delmåla i Fylkesplan for Østfold slår fast at:

«Aktiviteter, tilbud, produkter, byggverk og uteområder for allmenn bruk skal utformes slik at de kan brukes av allemennesker på en likestilt måte så langt det er mulig, uten spesielle tilpasninger eller hjelpemidler.»




Oldtidsveien formidlingsprosjekt har inngått som eit av Østfold fylkeskommune sine innsatsområde i det statleginitierte prosjektet «Pilotfylke for universell utforming». Vidare har prosjektet vore forankra gjennom ei referanse-gruppe med medlemmer frå Fylkesrådet for funksjonshemma i Østfold, samt frå råda for funksjonshemma iSarpsborg og Fredrikstad kommunar. Fokus på universell utforming i arbei det med å gjere fornminna til-gjengelege, har både ført til behov for kompetanseheving, nyskaping og nytenking.

Østfold fylkeskommune har utarbeidd ein plan for universell utforming av alle områda omfatta av Oldtidsveienformidlingsprosjekt (Skaarer 2009). Her har tilkomst og orientering, samt plassering av informasjonsskilt ogbenkar vorte vurdert ut frå omsynet til syn, rørsle- og orienteringsevne. For fem av områda har det vorte ut-arbeidd prinsippteikningar for ny tilkomst via stiar og plattformer.

Planarbeidet har fungert som inngang til å utforske behov og utfordringar som oppstår i møtet mellom god til-rettelegging og godt vern av fornminna. Vi har lagt ned eit stort arbeid i å utvikle nye produkt som skiltstativ ogplattformer. Målet har vore at produkta skal vere haldbare, vedlikehaldsfrie og fleksible. I tillegg skal skilt ogplattformer ikkje føre til markinngrep, og dei skal visuelt gå godt inn i kulturmiljøa. Det har også vore eit mål atutforming og materialbruk skal samsvare med designprofilen for Solbergtårnet. Arkitektar, landskapsarkitektarog designarar har vorte trekte inn i utviklingsarbeidet, noko som har styrka kvaliteten på tilrettelegginga.

Planen har også sett fokus på miljøhemming, spesielt i forhold til allergiframkallande planter og tre. Det harvore eit mål at ein med betre oversikt over slike faktorar skal kunne gje nyttig informasjon til publikum. Dettehar vist seg vanskeleg å få til, men planarbeidet har gjeve kunnskap som vil bli vidareført i skjøtselsarbeidet iområda. Målet må være å ha eit bevisst forhold til vegetasjonen som omgjev fornminna, og erne «problem-vegetasjon» i den grad dette let seg gjere.

Informasjon

Tradisjonelt har informasjon via skilt vore den berande bjelken i fylkeskommunen si formidling av fornminne-område. Moderne teknologi gjer det no mogleg å informere gjennom fleire kanalar som mobiltelefon ellerinternett. Dette må likevel sjåast på som tilleggsformidling, der behovet for å gje publikum eit skriftleg tilbod ifelt framleis er til stades.

I formidlingsarbeidet har det vore eit mål at skilta både gjennom design og fargebruk, tekstleg og visuell infor-masjon, skal vere lette å forstå for alle. Vi har gjort tekstane korte, lettfattelig og gode å lese. I tillegg har vi kjøpt

rettane til bruken av ein skrifttype (font) spesielt ut-vikla for menneske med lesevanskar, og trykt infor-masjonen på matte skiltplater som ikkje gjev gjenskin.Det har derimot vist seg meir utfordrande å møte be-hova til menneske med nedsett syn. Eit fåtal av dei be-søkande les blindeskrift. Gruppa svaksynte er langtstørre. Derfor er det ønskjeleg å få til informasjon viamobiltelefon som kan møte begge målgrupper. Detteopnar også opp for enkel formidling på fleire språk. Eitsamarbeid mellom Østfoldmuseene, avdelingBorgarsyssel Museum og Østfold fylkeskommune omå ta i bruk mobiltelefon som formidlingskanal, er mel-lombels stansa. Årsaka til dette er at vi ønskjer åavvente metodar som gjer formidling via mobiltelefonmeir brukarvenleg, samt meir økonomisk og drifts-messig akseptabelt.

Sti, plattform og skilt

Det vidare arbeidet har vorte konsentrert om å gjerehelleristningsfelta på Solberg og Bjørnstad i Sarpsborgkommune tilgjengelege for rullestolbrukarar. Dei toområda vart valde fordi dei fordrar ulike tilnærmingartil problemstillinga. På Solberg renn det mykje vatnover bergflatene og grunnen framfor berga er derforsvært våt. Her er det ikkje mogleg å legge ein sti oppå

Figur 3. Ny sti fram til Bjørnstadskipet, Sarpsborg kommune.Foto: Linda Nordeide. ©Østfold fylkeskommune.




terrenget utan å drenere først. Løysinga har vorte å utvikle ei plattform utan markinngrep, som samtidig letvatnet renne fritt. På Bjørnstad er grunnen derimot tørr. Ein grusa sti kan derfor leggast oppå terrenget utan atdenne ville stå i fare for å bli vaska vekk. På slutten av 90-talet vart det laga ein sti fram til fornminneområdet.Denne gjekk ikkje heilt fram til ristningsberget, og fungerte derfor ikkje for rullestolbrukarar. Med ny tilrettelegginghar stien fått eit fastare dekke av sjølvkomprimerande masse, og vorte forlenga inn til sjølve fornminnet. Dettegjer det enklare for alle å delta i opplevinga av Europas største skipsristning (Fig. 3).

Plattforma på Solberg har vorte bygd i treverk fundamentert på betongsoklar plassert oppå marknivå (Fig. 4).For å stabilisere grunnforholda har det vorte lagt armeringsnett i plast i våte parti, samt fiberduk og eit lag sjølv-komprimerande masse under heile anlegget. Soklane er vidare konstruert slik at dei kan justerast, dvs. skruastopp eller ned, dersom plattforma vert utsett for telehiv.

For å integrere plattforma i kulturmiljøet, har den vorte lagt so nær bakkenivå som mogleg og gjeve ei utstrekningsom følgjer linjene i terrenget. Samtidig er det tatt omsyn til at plattforma skal ha minst mogleg stigning og atdet skal vere rikeleg med kvilerepos mellom stigningsparti. Stigningsforholda er aldri meir enn 1:12. Nokre staderhar det ikkje vore til å unngå at plattforma vert liggande meir enn 50 cm over bakken. Normalt utløyser dettebehov for rekkverk i to høgder for å sikre tilhøva for publikum. Eit slikt rekkverk vil etter vår meining verke sværtskjemmande i kulturmiljøet. Derfor har vi valt å lage ei slak skråning av jord ut frå rampa i bratte område. Dettevernar mot fallulukker og utgjer samtidig eit mindre visuelt inngrep.

Kebony har vorte valt som dekke på plattforma. Dette er eit behandla treprodukt av furu som over tid får ei sølv-grå patinering. Materialet har gjennomgått ein miljøvenleg herdeprosess som skal gje inntil tretti års levetid.Langs kanten av plattforma har det vorte festa eit band av cortenstål som hindrar at rullestolar trillar utanfor.Samstundes skjuler bandet underbygginga, og bind saman heile anlegget i ei bølgjande form. Også skilta somer monterte til plattforma er laga av cortenstål.

Treverk, cortenstål og betong er materiale som også vert nytta på Solbergtårnet, og som derfor knyter desseanlegga saman i eit likt formspråk. Dette formspråket har også vorte vidareført i den nye standarden for skiltingav fornminne utvikla til å gjelde for heile Østfold. Formgjevinga omfattar både ein grafisk profil samt utviklingaav to ulike skiltstativ, eit til bruk på parkeringsplassar og eit til bruk inne i fornminneområde. Sjølve skilttavlenebestår av plast av høg kvalitet. Glasplater har ein ikkje ønska å bruke som følgje av faren for knust glas i naturen.

Figur 4. Plattform framfor helleristningane på Solberg, Sarpsborg kommune. Foto: Linda Nordeide. ©Østfold fylkeskommune.




Kva har vi oppnådd og kor går vegen vidare?

Oldtidsveien formidlingsprosjekt har lukkast med å få til langsiktige avtalar og gode rutinar for skjøtsel somvernar om og utviklar områda. Skjøtselsgruppene utfører arbeidet på ein utmerkt måte, dei har kunnskap og erengasjerte. I tillegg kjenner dei områda godt, og kan raskt rapportere om eventuelle skader som oppstår påfornminne eller tilrettelegging.

Prosjektet har vidare lukkast i å utvikle eit gjennomgåande formspråk som hevar kvaliteten ved tilretteleggingaav fornminna. Ei felles marknadsføring av dei ulike felta gjennom «Oldtidsruta», har vore eit viktig grep for konkretå binde saman Solbergtårnet med fornminna informasjonsområdet viser til. Eit tett samarbeid med Statensvegvesen har vidare resultert i at ruta har blitt skilta med brune vegskilt. Desse grepa gjer det lett å finne framtil ønska kulturminne og gjev publikum moglegheit til sjølve å velje attraksjonar som passar for dei.

Samstundes er dette berre ein start. Vi vil no arbeide for at fleire område vert gjort tilgjengelege for rullestol-brukarar og gjere det lettare for menneske med nedsett syn å ferdast i områda. Vi ønskjer også å få til god for-midling via mobiltelefon og internett. I tillegg arbeider vi for å etablere faste guida turar som kan nå ut til eitbreiare lag av publikum. Ikkje minst har vi håp om å få vere med på å utvikle nye formidlingsmetodar for helleristnings-felt både med og utan maling.

Vi kunne ikkje ha klart dette løftet for kulturminneformidlinga i Østfold utan engasjerte og målretta politikarar,og utan eit reiseliv med vilje til å satse. Støtta frå Riksantikvaren har også vore heilt avgjerande for resultatet. Noser vi at Solbergtårnet får langt større merksemd og mykje meir besøk enn vi kunne drøyme om. Publikum finnogså vegen ut til fornminna. Dette gjev håp om ei ny interesse for og utvikling av Østfold, og dei historier ogskattar dette landskapet rommar.

Summary

The «Road of the Ancients: Information Project 2007–2010» was initiated by Østfold County Council to makeeleven heritage sites more accessible to the public and to stimulate a focus on heritage as a resource in localcreative industries.

The project was closely allied to the parallel Solberg Tower development. At the Solberg junction on the E6. TheNorwegian Public Roads Administration and local authorities created an information centre for the region'sheritage: «Norway's most exciting lay-by».

The project started up in 2007 with the appointment of a county archaeologist with specific responsibility formaintaining and spreading information about Østfold's heritage sites, in particular seven rock art sites and fourburial sites in Sarpsborg and Fredrikstad. The three main goals were to establish good maintenance routines,to increase accessibility, and to offer updated and improved information.

The Road of the Ancients Information Project has negotiated long-term agreements for the maintenance of thesites. The work is delegated to enthusiastic local groups who are familiar with their designated areas and canquickly report any damage.

The project has also developed a uniform design that enhances the quality of the experience at the sites.

Referanser

Fylkesplan for Østfold. Østfold mot 2050. Fylkesplanperiode 2009–2012. Østfold fylkeskommune.

Skaarer, N. 2009. Plan for universell utforming. Oldtidsveien formidlingsprosjekt. Upublisert rapport. Østfold fylkes-kommune

Riksantikvaren sine internettsider, tema universell utforming: http://www.riksantikvaren.no/Norsk/Tema/Uni-versell_utforming/

Skaarer, N. 2009. Plan for universell utforming. Oldtidsveien formidlingsprosjekt. Upublisert rapport. Østfold fylkes-kommune.




Bruk av Ipod i formidling av bergkunsten på Austre Åmøy

Bitten BakkeArkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

Under Bergkunstnettverkets seminar i Alta, mai 2010, presenterte jeg praktiske utfordringer og priser i forholdtil å lage podcast-formidling av bergkunstfeltet på Austre Åmøy i Rogaland.

Hva er podcast?

Først en enkel innføring i hva podcast er:Opprinnelig er «podcast» en sammensetning av ordene ipod og casting. Utrykket «pod» har senere fått betydningen«Personal On Demand» og pod casting betyr da «Personal On Demand Casting», eller «personlig utsendelseetter behov».

Podcast er utsendelse over internett av lyd- eller video slik at brukerne kan laste ned innhold fra et bestemt Web-sted på sine mp3- eller mp4avspillere. Stadig flere mobiltelefoner har nå innebygget medieavspillere, disse kanogså brukes til å laste ned programmer på. Mobiltelefoner er i dag å regne som et klesplagg, og er dermed alltidtilgjengelige for bruk, også til formidling.

Podcast er en relativ ny medieform som etter hvert blir mer og mer vanlig å bruke også innen formidling vedmuseene. Fortsatt er det ungdommen som er mest fortrolig med bruken av denne nye teknologien, men denblir mer og mer vanlig også blant voksne brukere.

Podcast kan sammenlignes med medier som radio og TV fordi en her kan få både lyd og bilder sammen ellerhver for seg. Forskjellen er at podcast har stor fleksibilitet, en kan selv velge hva en vil laste ned for å se ellerhøre, hvor og hvor ofte en selv vil. Brukeren inntar en aktiv rolle og velger selv hva han/hun vil høre/se.

Podcasteren kan være en privat person eller en institusjon som sender ut podcast. Det kan være generell ellerspesiell informasjon. Podcasteren kan distribuere informasjon med mye smalere innhold og velge spesielle mål-grupper mye lettere enn det som er hensiktmessig for radio eller TV.

Podcast-formidling

Podcast ble først introdusert i 2003 og har en stigende popularitet. Nye bruksområder er kommet innenforundervisning og formidling, men her er det fortsatt et stort potensial. Flere universiteter har tatt i bruk denneteknologien i forbindelse med undervisning, og nå har mange museer verden over begynt å formidle ved hjelpav podcast.

I Norge var det kunstmuseene som var først ute med å bruke podcast. Senere har bruken også bredt seg til dekulturhistoriske museene. Universitetet i Stavanger, Arkeologisk museum ønsket å gjøre formidlingen mer til-gjengelig og tok i bruk podcast i 2008. Et viktig poeng var å kunne formidle om kulturminner i naturen utenformuseets lokaler til alle døgnets tider. Ved å bruke denne nye teknologien håpet en å kunne nå ut til ungdommensamt å kunne tilby formidling til blant annet turgåere som ønsket å lære om kulturminner på sine søndagsturer.Formidlingsformen er fleksibel og gratis for brukerne.

Valg av innhold

Museet valgte å lage et interaktivt formidlingsopplegg for bergkunsten på Austre Åmøy. Filmen skulle inneholdeinformasjon om veien til feltet, sårbarheten for denne type fornminner i tillegg til generell informasjon om berg-kunst og spesiell informasjon om bergkunsten på Austre Åmøy. En arkeolog laget et manus med informativtekst om bergkunst og hva de forskjellige symbolene forestilte.

Valg av Video- og filmselskap

Vi sendte ut forespørsel om pris til video- og filmselskaper i Stavanger og valgte Yellow Film & Videoproduksjonut fra pris.




Vi kontaktet selskapet og sammen planla vi arbeidet. Vi ble fort enige om at det skulle bli en film med en forteller.Selskapet ønsket å bruke en «skuespiller», en som var vant til å formidle gjennom film, men museet ville at for-telleren skulle være en arkeolog som kjente godt til bergkunst. Det siste ble valgt med stort hell.

Arkeologen valgte ut de forskjellige figurene som filmteamet skulle fokusere på, og laget et manus somfilmteamet gjorde seg godt kjent med. Dette er svært viktig for et godt resultat. Alle aktørene må være godtkjent med hva som skal formidles, til hvem og hvorfor. Profesjonelle filmteam har god kunnskap om formidlinggjennom film, og kan hjelpe museene til å nå publikum på best mulig måte. Det er viktig med god kjemi oggodt samarbeid, her må en huske på at det er fagfolk på begge sider av bordet, og at dersom en respektererhverandres kunnskaper, vil en komme fram til de beste resultater.

Det er viktig å avklare hvor lang filmen skal være samt tilpasse manus etter det. I vårt tilfelle valgte vi å lage enfilm på ti minutter. Video- og filmselskapet kunne på grunnlag av erfaring fortelle oss at da var det behov for etmanus på ca fire sider. Vi brukte en arbeidsdag til filmopptak på Austre Åmøy.

Kostnader (2008)

I tillegg til anbud fra valgte video- og filmselskap må en beregne tid og kostnader for planlegging, utarbeidingav manus, innøving av tekst samt praktisk arbeid i forbindelse med filmingen. Det er lurt å oversette teksten tilandre språk slik at forberedelsene til innspilling av utenlandsk tale kan skje samtidig. Vi gjorde ikke dette meden gang, men etter mange forespørsler om engelsk utgave ble det gjort etter at filmen var laget. Det fordyretprosessen.

Opptak 2 person kr 9.500.–Timelaps kr 9.500.–Grafikkanimasjo kr 19.000.–Redigering kr 23.750.– Fargekopiering kr 4.750.–Mastring/online kr 4.750.–Lyd kr 4.750.–Adm kr 8.500.– Leie av kran kr 3.000.–Leie av lys og aggregat kr 6.000.– Sum produksjon u/mva kr 93.500.–

Tillegg:Oversetting til engelsk kr 4.000.–Innlesing og tilpassing til film kr 16.500.–Sum u/mva kr 20.500.–

Total pris på vår film ble kr 114.000.–

Filmen fikk økonomisk støtte av Riksantikvaren.

Gå på tur med ipoden – last ned programmet fra museets hjemmeside

Den ferdige filmen omhandler bergkunstfeltet på Åmøy og nedlasting gjøres fra museets hjemmeside. På museets hjemmeside er det veiledning om hvordan brukerne skal laste ned formidlingsprogrammet på sinemp3, mp4, mobiltelefoner eller på egen pc. Om det er tilgang til trådløst nettverk og informasjon om tilbudetpå bergkunstlokaliteten, kan filmen lastes ned på stedet. Siden dette vil være tilfelle på de færreste lokaliteter,må filmen lastes ned på forhånd. Presentasjon på hjemmesiden får da som en viktig funksjon å motivere til etbesøk ute i terrenget.

Teknologien ligger tilrette – museer bruk den!

Den store fordelen med den nye teknologien bak podcast er fleksibilitet. Ser man på formidling gjennom tidene,finner vi at graden av fleksibilitet har økt fra transistorradioene til dagens podcast-teknologi. Før var man sombruker av formidling gjennom radio avhengig av å være på rett sted til rett tidspunkt dersom en ville ha med




seg det aktuelle programmet. Nå kan brukerne motta formidling absolutt uavhengig av tid og sted. De kan selvvelge når og hvor de ønsker å bli informert.

Teknikken finnes – det er bare for museene å finne kreative måter å bruke den på. Museene bør ta denne for-midlingsformen mye mer i bruk.

Summary

The Podcast takes you on a tour of the largest collection of rock art in Rogaland, which is found on the five squarekilometre island of Eastern Åmøy in the municipality of Stavanger. The storyteller tells you how to get to thesites and gives you information about the rock carvings. You can see and listen to the shows simply by clickingthe links on the museum website, whenever you want to.

Elektroniske kilder:

Bent Kure, UiO, Podcast og universell utforming http://universell.no/sitepageview.aspx?articleID=105 Erling Sivertsen, Podkasting og public relations http://www.kommunikasjon.no/Fagstoff/Fagbladet/WWW/Pod-kasting+og+public+relations.3650.cmshttp://www.gardnermuseum.org/music/podcast/theconcert.asphttp://www.museum.tv/eotvsection.php?entrycode=syndicationThe museum broadcast communication, http://www.museum.tv/




2008-prosjektet «Markører i landskap» – helleristninger i nytt lys

Flemming Krøger Rogaland fylkeskommune

I 2008 var Stavanger Europeisk Kulturhovedstad. Allerede i oktober 2003 ble undertegnede utfordret av en med-arbeider i 2008-organisasjonen. Hun syntes fornminner var helt fraværende i søknadene til kulturbyåret: – «Harvi virkelig ingen fornminner å vise frem?» Dette utsagnet ble startskuddet for 2008-prosjektet Markører i Landskap – en lys- og lydinstallasjon som løp av stabelen i oktober 2008 på Austre Åmøy, det eneste prosjektder Rogaland Fylkeskommune selv var i førersetet.

For selvfølgelig har vi en mengde flotte fornminner å vise fram, og noen av de fineste er helleristningsfeltenepå Austre Åmøy. Dette er det største området med helleristninger i Rogaland og dermed ett av de større i Norge.Likevel er det få i Stavanger som kjenner Åmøy, mens «alle» her kjenner Alta som ligger like langt unna somNord- Italia.

Passet som fot i hose for Stavanger2008

Hovedmottoet for Stavanger2008 var «Open Port». Med det mente man blant annet at vi skulle (og skal) åpnedøren for omverdenen, m.a.o. både gi og motta impulser utenfra. Bronsealderen (1800–500 f.Kr.), som hellerist-ningene på Åmøy stammer fra, var nettopp en periode hvor Rogaland, og Norden som sådan, hadde en megetlivlig kontakt med omverdenen.

Dette kan vi bl.a. se ut fra de symboler man brukte. Symbolene finnes både på gjenstander og er hogd inn iberget som helleristninger. To symboler som går igjen i hele Europa, og som faktisk kommer helt fra Egypt ogandre deler av Midtøsten, er solen og skipet. Men også fugler, hester, slanger, håndflater og fotspor finnes ofte.

Solen og skipet er særlig interessant fordi vi i dem så tydelig ser tilknytningen helt ned til Egypt. Samtidig medvår bronsealder hadde man skriftlige kilder i Egypt. I slike kilder beskrives blant annet hvordan Solguden bletransportert over himmelen av et skip. Dette er også gjengitt på bildefriser og i form av modellbåter igravkamrene i Egypt. Dette ble også vist i den fantastisk flotte utstillingen «Solens reise» ved Arkeologiskmuseum, Universitetet i Stavanger.

Forbindelsen er altså tydelig, noe som betyr at helleristningene, som er hogd inn i berget på Åmøy (og andreplasser i Norge), er et 3000 år gammelt og meget håndfast bevis på denne kontakten.

Utover mottoet «Open Port» var det viktig for Stavanger 2008 at man tok i bruk landskapet i Rogaland og ikkebare laget en stor folkefest på Torget i Stavanger. Det ble formulert slik: «Man skal bruke de naturlige katedraler».

Austre Åmøy var den vesentligste religiøse (og dermed politiske) samlingsplassen i Rogaland for 3000 år siden.Med andre ord kan detn kalles Rogalands katedral 1000 f.Kr. Samtidig ligger helleristningene naturskjønt til vedsjøen. Her har man en mye mer naturlig katedral enn 2008-administrasjonen noensinne kunne drømme om.Et tredje viktig punkt for Stavanger2008 var at prosjektene helst skulle jobbe på tvers av sjangrer. Også her passerhelleristningene perfekt. De befinner seg nemlig i et fruktbart skjæringspunkt mellom:

Vitenskap – som bl.a. kan fortelle oss om kontaktene nevnt ovenforReligion – de er religiøse symboler Mystikk og fantasi – pirrende at det er så mye vi ikke kan forklare vitenskapeligKunst – de kan ses på som bilder

Dermed ligger alt egentlig til rette for å jobbe på tvers av sjangrer og bruke moderne kunst som formidler avdenne flotte, 3000 år gamle kulturarven.

Kunst som brobygger

Med sin status som religiøst samlingspunkt i Rogaland for 3000 år siden er det ingen tvil om at Austre Åmøy varen meget viktig arena i datidens samfunn, en arena hvor samfunnsbærende ritualer utspilte seg. Det har til tideruten tvil vært stemningsfullt. Vi kan ut fra helleristningene selv, andre bildefremstillinger og gjenstander si littom ritualene man foretok seg her. Vi vet imidlertid ikke nok til å gjenskape stemningen fra den gang.




Men vi kan bruke moderne kunst for å lage en ny stemning i tilknytning til den urgamle arenaen. Ved å appelleretil publikums fantasi og følelser i stedet for bare intellektet kan vi bruke kunsten som brobygger over det enormetidsgapet. Vi valgte lyd- og lysinstallasjon som virkemiddel.

For å lykkes mente vi også at lydsiden måtte være ordløs – der ordene slutter starter musikken. En modernesjanger som både er ordløs og veldig stemningsskapende er elektronika. Valget falt derfor på denne sjangeren.

Det var et krav at det skulle være et bestillingsverk laget for lokaliteten og anledningen, verket skulle også væreinspirert av bronsealderens idéverden. Som en del av et forprosjekt utarbeidet vi derfor et lite skrift som inspira-sjonsgrunnlag og lokkemat for å gjøre potensielle kunstnere interessert. Det var altså et meget autentisk verkvi ønsket og egentlig en krevende oppgave vi ga.

Vi tok relativt tidlig kontakt med organisasjonen Nuproductions som i flere år har arrangert den høyt respekterteNumusic-festivalen i Stavanger. Dette var et lykkelig valg av samarbeidspartner. De etablerte nemlig kontaktmed en av Norges førende elektronikamusikere og –komponister, Biosphere. Han tente på oppgaven og sa jaetter et besøk til Rogaland.

Var Nuproductions ved Stein Bjelland et lykkelig valg ble lykken ikke mindre når Biosphere entret scenen. Hanløste etter vår mening oppgaven mye bedre enn vi kunne ha håpet på. I vår første «ville» prosjektskisse i okt.2003 var ett av forslagene musikeren Jean Michel Jarre fra Frankrike. Nuproductions gjorde det klart for oss athan var alt for dyr og ikke lenger så innovativ som for eksempel Biosphere.

Jean Michel Jarre var banebrytende da han i 1980-årene på platen Zoolook tok 23 talte språk og laget om tilmusikk. I 2008 tok Biosphere det hele et par skritt videre og omformet et 3000 år gammelt bildespråk til etlydbilde. Han tok bl.a. fotografier av selve helleristningene og omformet dem til lyd. Forskjellige motiv ga for-skjellige lyder. På bakgrunn av disse byggestein av lyd skapte han verket.

I tillegg brukte han samplede lyder av opptak av lurblåsing samt lyden av steiner som knakkes mot berg (slikman mener ristningene er laget). På denne måten ville han oppnå at det faktisk var ristningene som talte til ossfra årtusener tilbake. Ikke bare lot han seg inspirere av helleristningene – de utgjorde selve verket.

Praktisk gjennomføring

Selve opplevelsen av verket ved helleristningene talte til fantasi og følelser og skulle dermed virke suggererende– altså sette publikum i en helt spesiell stemning så de følte seg litt hensatt til fortiden, eller i hvert fall ble henført.

For å gi publikum en forståelsesramme før de gikk til selve opplevelsen var det imidlertid en verbal introduksjoni starten av løypen der de fikk litt informasjon om hvordan bronsealderen, og helleristningene ved Austre Åmøyer fortolket. Dessuten fikk de litt opplysninger om Biosphere og hvordan han hadde skapt verket. Med denneinformasjonen i bakhodet (og i form av en liten folder man fikk med seg) gikk publikum inn i løypa som haddeseks installasjoner (Fig. 1).

Figur 1. Kart over arrangementspunkt.




Installasjonene utgjorde en flott helhet, men var hver for seg vidt forskjellige. Den første var meget dvelende,hvis man stod der en god stund og lot musikken krype under huden ble man på en måte tatt med inn i installa-sjonens univers av lyd, lys og mystikk. Deretter passerte man – langs en nesten romantisk lyssatt løype – to småfelt med bare et par helleristningsbilder belyst.

Fjerde stopp var en i utgangspunktet helleristningsfri bergvegg som Biosphere bare ikke kunne motstå å lagenoe på. Her var det en større animasjon med helleristninger (mest skipsfigurer) som kom seilende over berg-veggen og avga sin lyd til publikum. Høyttalerne var da plassert slik at lyden nærmest kom ut av berget. Nestestopp var et mellomstort felt belyst i sin helhet og med det som oppleves som en direkte skummel lydkullisse,som for noen medførte at man lurte på om man egentlig var på et helleristningsfelt eller i en grøsserfilm.

Den siste installasjonen var atter av den dvelende sorten, enkeltdeler av feltet på ca. 50 m2 var opplyst med smålykter og i tillegg var det en veldig rolig animasjon. Denne installasjonen lå i tillegg i et lite skogholt. Totalt blevirkningen nesten sakral, flere gjester har gitt uttrykk for at de her følte seg som i en liten katedral (Fig. 2).

Figur 2. Stemning fra den siste installasjonen. Foto: J. F. Krøger.

Man kan oppleve et lite snev av hvordan det var å oppholde seg ved den 3000 år gamle kultplassen i oktober2008 ved å gå inn på følgende link: http://www.aftenbladet.no/kultur/2008/925874/Bronsealderen_i_elekt-ronisk_drakt.html Det er en flott multimediepresentasjon som Stavanger Aftenblad laget av arrangementet.

Etter å ha gått løypa var det mulighet for å dvele ved opplevelsen og få litt kaffe, brus og mat å styrke seg på iet telt vi hadde satt opp. En veldig god måte å «komme tilbake til nåtiden» på samtidig som man ennå befantseg i løypa og opplevelsen.

Virket det etter hensikten?

Vårt mål med prosjektet var å sette en ny type fokus på fornminner i landskapet. Vi ønsket ved hjelp av stemnings-skapende tiltak å vise hvor viktige disse plasser trolig var i stedet for å bare fortelle det med ord. Dette er etgammelt journalistisk grep: Show it don’t tell it.




På den måten ville vi skape mer forståelse (og dermed respekt) for verdien av fornminner i landskapet. Disse erde eneste konkrete og autentiske spor som ennå ligger igjen etter våre erne forgjengere. Stavanger2008 gaoss en enestående sjanse til å eksperimentere med nye formidlingsmåter av disse viktige men også sårbare verdier.

Samtidig ønsket vi også å rekke ut til nye grupper av publikum ved å bruke nye virkemidler, uten dermed å skyvefra oss de grupper vi har kontakt med allerede. Et viktig sideprosjekt for å rekke nye grupper var produksjonenav noen veldig friske T-skjorter med motiv fra Åmøy-ristningene og bronsealderen. Dette kom i stand som etsamarbeid mellom Nuproductions, Shit (produsenter av skateutstyr og T-shirts), Arkeologisk museum i Stavangerog oss i Rogaland fylkeskommune. Shit og Nuproductions – samt T-skjortene i seg selv – fungerer slik sett som«ambassadører» for kulturminner i forhold til kule ungdommer (Fig. 3).

Figur 3. Utvalg av T-skjorter produsert av Shit© i samarbeid med Rogaland fylkeskommune og AM, UiS.

Kommentarene jeg har fått fra en stor del av publikum viser at prosjektet til fulle lyktes kunstnerisk i å skape enny stemning på den 3000 år gamle arenaen. Det har tydeligvis ikke vært tale om høflighetsfraser, folk har gittuttrykk for oppriktig begeistring og sendt e-poster og tekstmeldinger helt uoppfordret. Det er fristende å sitereen lang rekke av dem, men jeg skal ikke trøtte leserne med det. Her er et par eksempler:

«Jeg ville bare melde tilbake til deg fra stemningen i bussen da vi forlot omvisningen på torsdag. Og den stod i taket!!Alle fra gamle til unge hadde hatt en fantastisk opplevelse på Åmøy.»

Denne meldingen oppsummerer ganske godt en hovedkonklusjon: At installasjonen har klart å treffe alle lagfra de kule skategutter i 15–30 års alderen til jærske gardbrukere i 60-årene. Og det skal vel godt gjøres å treffeså bredt med noe såpass «smalt»? Det viser også at vi har truffet andre grupper enn de som tradisjonelt besøkerfornminner og museer.

Undertegnede hadde også den store tilfredsstillelse å få følgende melding fra en av studentene på Universiteteti Stavanger som jeg senere holdt foredrag for om prosjektet:

«Jeg kan bekrefte at det var utrolig stemningsskapende. Jeg er fra Åmøy og besøkte installasjonen sammen med minmor. Vi følte iblant trang til å se oss over skulderen for å sjekke om det kom bronsealderfolk ut av skogen eller padlendepå sjøen.»

Bedre tilbakemeldinger på at man har klart å skape en stemning og suggerere folk slik at de nesten føler seg til-bake i bronsealderen kan man vel neppe få? Brobyggingen over et 3000 år stort gap hadde i dette tilfellet virket.

Prosjektet har også fått bra mediedekning regionalt. Vi hadde i forkant en helsides artikkel i Stavanger Aftenblad,flere smånotiser i Rogalands avis, et innslag på TV-Vest og et lengre innslag på Stavanger2008 sin egen TV-kanalsom kjørte i loop en uke. Under visningen hadde vi en flott dobbeltside i Rogalands avis og halvannen side iStavanger Aftenblad – samt den flotte multimediepresentasjon som det finnes en link til lenger oppe i hervær-ende artikkel.

Dermed fikk også helleristningsfeltet på Austre Åmøy den oppmerksomheten vi var ute etter, og som det for-tjener. Både kunstnerisk, formidlingsmessig og PR-messig må prosjektet derfor sies å ha vært en stor suksess.




Besøkstallet i løpet av 10 dager var ca. 450. Av hensyn til helleristningene og opplevelsen hadde vi en øvregrense på ca. 1000 besøkende. Ganske dårlig vær i seks av ti dager må nok ta litt av skylden for at ikke flere be-søkte Åmøy. Besøkstallet er imidlertid ikke direkte lavt heller, tatt i betraktning at dette var ett av de mindre2008-prosjektene.

Det er dog ikke til å komme bort fra at vi går i et begrenset underskudd. Men tatt i betraktning avat dette egentligbare er en annen måte å formidle på er det helt akseptabelt. Vi forventer jo også en utgift – uten noen inntekt– når vi for eksempel setter opp et skilt ved et fornminne eller tilrettelegger en sykkelrute. Sett i forhold til hvavi oppnådde er det verdt det. Vi er veldig glad for at vi brukte sjansen Stavanger2008 gav oss til å gjøre dette.Det hadde aldri blitt realisert ellers.

Flotte sidegevinster

Vi har nevnt stemningen i teltet som en fin avslutning på arrangementet. Det var Mosterøy skolekorps som stofor serveringen i teltet og bidro til å skape stemningen. I tillegg hadde vi veldig god hjelp av Mastra I.L. og FAU,Åmøy skole ved parkeringsplassen. Sist – men absolutt ikke minst – vil jeg fremheve Rennesøy og Åmøy historie- og ættesogelag som hjalp med billettsalg og selv hadde en liten stand i teltet. Grunneierne og Båt-foreningen stilte også beredvillig opp med grunn, strøm etc.

Den glød som flere av disse viste for prosjektet viser at det faktisk var en lokal stolthet over helleristningene påÅmøy, og foreningene ga uttrykk for at det var kjekt at Åmøy ble tatt frem i lyset. Med andre ord har prosjektetbekreftet og styrket denne lokale stolthet over området. Dette er også en viktig effekt, som kanskje kan bli enav de lengre virkende.

Prosjektets blanding av 3000 år gammel kulturarv, relativt smal «finkultur» og foreningsliv (les: foreningsgiv) erogså virkelig sjangerblanding. Samtidig viser det at skillet som noen setter opp mellom «finkultur» og annenkultur egentlig er kunstig. Riktig tilrettelagt går all denne kulturen opp i en høyere enhet.

Og så er dette jo også regionalutvikling og partnerskap så det holder! Her har alle nivå i forvaltningen (Stavangerkommune, Arkeologisk museum i Stavanger (stat) og Rogaland fylkeskommune) bidratt og det har vært sam-arbeid inn mot både organisasjonsliv, grunneiere og private bedrifter (Shit).

Ka då itte på?

En fremtredende diskusjon rundt Stavanger2008 har vært om det bare blir et stort festfyrverkeri i 2008 uten atdet blir noen ettervirkninger. Denne viktige diskusjonen har blitt et eget begrep i Stavanger, nemlig: «Ka dåittepå?».

Kulturhovedstadsåret Stavanger2008 ga oss sjansen til å sprelle mye mer enn vi normalt kan i formidlingen avfornminner. En langtidseffekt kan kanskje være at vi tørr å prøve noe slikt en annen gang?

Via prosjektet har vi klart å etablere mye større oppmerksomhet om helleristningsfeltet på Austre Åmøy enndet var før. Den lokale stolthet over disse flotte fornminner var der, men er klart styrket av prosjektet.

Derfor bør vi smi nå for å få til noe som kan bli en fantastisk flott langtidsvirkning av prosjektet, nemlig en merpermanent tilrettelegging av helleristningsområdet som må kalles ett av Rogalands flotteste og viktigstefornminner.

En tilrettelegging skal foretas med universell utforming. Det vil gi mange flere muligheter til å oppleve dettefantastiske fornminnet, samtidig som den vil skåne området for slitasje. En slik tilrettelegging fortjener AustreÅmøy helleristningene. Og slik kan ett av de mindre prosjektene i Stavanger2008 gi en stor ettervirkning.

Summary

In 2008 Stavanger, along with Liverpool, was a European Capital of Culture, which provided opportunities totry new ideas and «splurge» a bit in the dissemination of our cultural heritage. The motto for Stavanger2008was «Open Port», meaning openness to both foreigners and to new ideas. Many of the symbols (and ideas?) arethe same as those used in e.g. Ancient Egypt. The rock carvings from the Bronze Age are solid evidence that ourarea was open to influences from the outside 3000 years ago.




The committee of Stavanger2008 wanted to use what they called «our natural cathedrals». Since the rock carvingsites probably were important religious and social gathering points in the Bronze Age, nothing could be moreof a natural cathedral than them. We wanted to use modern art as a sort of «bridge-builder» between moderntimes and the Bronze Age. By using evocative means at the very places where the Bronze Age people had theirceremonies, we wanted to put our audience in a special atmosphere and let them «feel the Bronze Age». Wechose a combination of light and electronic music.

The composition was made by Biosphere from Tromsø, who made a fantastic creation for us. First we gave theaudience a quick introduction to the Bronze Age, the actual carvings at Åmøy, and the idea of the artwork. Thenthey followed a trail through the six different installations (Fig. 1), each with its own mood. Some were mys-terious, some you could dwell upon (almost romantic), one was almost a bit scary and the last one had quite atouch of the sacred in it (Fig. 2).

Did it work? At least we know from the response from quite a few of our 450 spectators that they really feltmoved by the installations. One told us that she «felt like looking over my shoulder to check whether someBronze Age people were sneaking up on me. «We also know that we reached new groups of the public thatseldom visit museums – like e.g. skaters. Among other activities a local designer of skate-gear (Shit©) created aT-shirt collection in cooperation with Rogaland County Administration and Archaeological Museum, Stavanger(Fig. 3). One of the best things revealed was that there is in fact a strong local awareness about and pride overthe carvings at Åmøy. The local non-profit organizations like the football club, school-band etc. also contributedto the event, thus emphasizing this involvement. Now our job is to use the focus we created in 2008 to get aproper, permanent presentation of the carvings at Åmøy, something we have started to produce, but that willtake some time to carry out.

Referanse

Kaul, F. 2004. Bronzealderens religion. Studier af den nordiske bronzealders ikonografi, Nordiske Fortidsminder,Serie B, Bind 22, København.

Linker

http://www.aftenbladet.no/kultur/2008/925874/Bronsealderen_i_elektronisk_drakt.html www.biosphere.nowww.ark.museum.nowww.numusic.nowww.shittm.comwww.nationalmuseet.dk




Nytt museum og ny bronsealderutstilling på Lista i Farsund kommune,Vest-Agder

Snorre Haukalid Vest-Agder fylkeskommune

Nordberg fort er et godt bevart tysk kystfort fra andre verdenskrig. Anlegget ble fredet av Riksantikvaren ogovertatt av Vest-Agder fylkeskommune i 2002. I 2009 ble det bygget nytt museumsbygg på området, og i 2010åpnet bronsealderutstillingen; «Hellemyra – hellig myr?». Denne utstillingen er en av fire arkeologiske utstillingersom Vest-Agder fylkeskommune v/Fylkeskonservatoren skal lage i fylket; en steinalderutstilling i Søgne kommune,jernalder i Åseral kommune, vikingtid i Kristiansand kommune, og altså en bronsealderutstilling i Farsund kommune.

Hvorfor Farsund?

Lista er et er et flatt og fruktbart landområde mellom heiene og sjøen om lag 40 km² stort. Her finnes detgravminner og helleristninger fra bronsealderen – over 100 felt hvis vi regner med skålgropfeltene. Eva og PerFett skriver allerede i 1941 om sammenhengen mellom helleristningsfelt, gravminner, de eldste gårdsnavneneog den dyrkbare jorda. Også oldsakene kommer fra de samme områdene. Legger man til grunn de ulikekategoriene, dukker det opp definerte gårdsområder, som i tillegg er avgrenset av vann, bekker eller våtmark,og bronsealderbygda på Lista trer tydelig frem.

Figur 1. Seks gårdsområder fra bronsealderen. Havnivået er hevet med 4–5 m på kartet.

Det rike kulturmiljøet fra bronsealder (og neolitikum) er godt egnet for forskning, og Christoffer Prescott harbrukt materiale fra Lista i sin forskning. Av samme grunn er gravekurset for mastergradsstudentene i Oslo lagttil Lista de siste årene.




Utstillingen

Oldsakene fra Agder oppbevares av Kulturhistorisk museum i Oslo. Det ble laget en utlånsavtale med museet,hvor blant annet Vest-Agder fylkeskommune bidrar økonomisk til å finansiere en ekstra konservatorstilling. Sam-arbeidet fungerte fint på alle måter, bortsett fra en viss uenighet om enkelte funn som museet ikke ville låne ut– og som vi måtte lage kopier av. Problemstillingen om hvem som «eier» oldsakene ble på mange måteraktualisert gjennom utlånsprosessen.

De fleste i prosjektgruppen for utstillingen var lokale folk – og vi hadde ikke hatt mange møter før diskusjonenenærmet seg økomuseets fokus på stedets identitet og lokal deltagelse.

Vi ønsket å lage en klassisk gjenstandutstilling med de fineste og viktigste oldsakene fra bronsealderen på Lista.Det ble lagt stor vekt på utstillingsdesignet. Oldsakene ble montert enkeltvis med funnopplysninger og be-skrivende tekst. De fleste oldsakene er funnet i våtmark som offerfunn og menneskets forhold til maktene binderutstillingen sammen.

Figur 2. Utstillingen monteres. Museets avdelingsleder Inge Eikeland svinger hammeren.

Museet på Nordberg fort har en unik beliggenhet – midt i et kulturlandskap med gravminner, helleristningerog funn av oldsaker. Det ble tidlig klart at utstillingen ikke kunne være en endeholdeplass, men at vi måtte fåfolk ut til kulturminnene i landskapet.

Først inn – så ut

For å få dette til, måtte vi gjennomføre en rekke tiltak. Det første som møter de besøkende i utstillingen er enintroduksjonsfilm om kulturlandskapet, helleristningene og gravminnene. Istedenfor å ta gravminnene oghelleristningene inn i utstillingen oppfordrer vi folk til å dra ut til dem. På utsiden av bygget står det et stort skiltmed kart som viser hvor de forskjellige lokalitetene er. Det er planlagt en universelt utformet gangvei fra Nord-berg fort og ned til helleristningsfeltet på Jærberget/Penne (ID: 123613 i fornminneregisteret) og videre ut tilLista fyr. Det er en tur på 5–6 km. Der stien starter vil det være en informasjonskiosk, hvor folk kan ta med segfoldere som innholder informasjon om kulturminner, planteliv, fugler, folklore og 2. verdenskrig. I tillegg er detplanlagt audio-guiding via mobiltelefon for samme område.

Fylkeskonservatoren har i flere år gjennomført t naturlosturer på Lista. Vi har nå lagt det litt om, slik at det hvertår vil bli arrangert fire guidete turer på Lista med fokus på bronsealder.




I forbindelse med Riksantikvarens bergkunstprosjekt arrangerte David Vogt og Listamuseet nattsafari påhelleristningsfeltet ved Jærberget/Penne i 2003. Og denne tradisjonen har vi opprettholdt siden. Turen foregåri slutten av september, og det serveres lammelår fra kokegrop nede ved Penne gård, før deltagerne får utlevertfakler og vi går i prosesjon opp til helleristningsfeltet.

Figur 3. Jørn Rud spiller trommer og didgeridoo på Jærberget 2009.

Gjennom Den kulturelle skolesekken har Fylkeskonservatoren i samarbeid med forskjellige aktører et opplevelses-basert undervisningsopplegg for alle ungene på 4. trinnet i fylket. I vestregionen som omfatter kommuneneFarsund, Lyngdal, Hægebostad, Sirdal, Kvinesdal og Flekkeord blir ungene kjørt med buss til Nordberg fort.Her får ungene en innføring om bronsealderen gjennom forskjellige aktiviteter. Listamuseet v/Inge Eikeland harhovedansvaret for dette opplegget.

Figur 4. På jakt i bronsealderen.




Vi har planlagt et opplegg for elever på medialinjen i videregående skole i regionen. Hvordan brukes forhistorieni moderne medier? I september 2010 hadde for eksempel det internettbaserte pc-spillet World of Warcraft 12millioner brukere. Handlingen er lagt til en eventyraktig virkelighet i landet Azeroth, med tydelige elementerfra Tolkiens Ringenes herre og forhistorien. Det skal i utgangspunktet være et åpent prosjekt, hvor vi tilbyr demå bruke utstillingslokalene og holde foredrag og svare på spørsmål. Vi håper å få noen svar på hva det er medforhistorien som appellerer til dem, med problemstillingene for prosjektet skal elevene få utforme selv.

Figur 5. Revitalisering av gamle myter? Frank Millers tegneserie («300») fra 1998 om slaget ved Thermopylene 480 f.Kr, hvor kong Leonidas av Sparta møter den Persiske hærstyrken.

Avslutning

Vi håper at utstillingen og tiltakene rundt utstillingen vil skape glede og økt interesse for forhistorien, og for detlandskap hvor historien engang fant sted. Samtidig har vi troen på at informasjon og engasjement om for-historien gjør kulturminnevernet bedre.

Summary

West-Agder County Council (the Office of the County Curator) has produced an archaeological exhibition inNordberg fort in the Municipality of Farsund. The exhibition presents the Bronze Age of the region. The locationof the museum within a fascinating landscape that includes many archaeological sites from the Bronze Age wasthe major reason for choosing this particular place and this specific period. Many measures were taken toencourage local inhabitants as well as the nearby communities to be more active in exploring the landscape ofthe region, both culturally and naturally.

Referanse

Fett, P. & Fett E. 1941. Sydvestnorske helleristninger: Rogaland og Lista. Stavanger museums skrifter, bind nr. 5.




Forslag om en reisefører til Norges bergkunst

Hans Christian SøborgVerdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum

I Norge er det kjent ca. 32 000 bergkunstfigurer fra forhistorisk tid (både helleristninger – og malerier) på fast ellog løse blokker. Bergkunsten er fordelt på ca. 2 300 felt på om lag 1 100 ulike steder og finnes i alle landets fylker.

Bergkunst er den hyppigst tilrettelagte type forn-minne i Norge. Mer enn hundrede felt er tilrettelagt forpublikum. Det er investert relativt store offentligemidler i ulike tilretteleggingstiltak: skilt, gangveier,plattformer, brosjyrer/guidehefter, enkelte infosentrer/museer mm. Bergkunst brukes ofte i markedsføringenav Norge for eksempel ved OL på Lillehammer i 1994og i reiselivsmanualer (Fig.1).

Men når bergkunst først er tilrettelagt og man vil atstedet skal besøkes, kan det se ut som det ofte ikkegjøres nok for å markedsføre opplevelsestilbudet ut-over lokalsamfunnet. Det er heller ikke alltid like lett åfinne frem til slike severdigheter. En landsdekkendereisefører til alle felt som er tilrettelagt for besøk vilkunne være til nytte for de som gjerne vil opplevebergkunst. Jeg mener en slik publikasjon også vilkunne føre til bedre forvaltning av bergkunst og gavnefagmiljøet. En veiviser kan egne seg som et godtfellestiltak for Bergkunstnettverket. Den vil kunnebidra til å samle fagmiljøene på tvers av sektor- ogfylkesgrenser.

Formål med en reisefører til bergkunst i Norge

Behov for temareiseførereGanske mange mennesker reiser på tematurer. Detfinnes nettsteder for de som vil bruke ferien sin til åoppsøke flest mulig steder på verdensarvlisten. I regiav Europarådet er det utarbeidet «European CultureRoutes», reiseruter og -bøker for pilegrimsruter, klostre,industrihistorie, hanseatiske byer, vikinger, keltere,Mozarts liv og virke samt mange andre tema.

I 2009 ble det lagt frem et forslag om en slik veiviser også for bergkunst i Europa. Initiativet til en europeisk berg-kunstveiviser kom fra bergkunstmiljøene i Spania og Portugal. De har gitt reiseruten arbeidstittelen «Caminos deArte Rupestre Prehistórico – Chemins de l´Art Rupestre Préhistorique- = Prehistoric Rock Art Trail, C.A.R.P.» (sehttp://www.prehistour.org/ og http://www.youtube.com/ watch?v=aU5HMZgJqyw). De samarbeidende instanser erkulturdepartementene i Spania og Portugal, og museer, bergkunstforskere og regioner og kommuner i flere andreeuropeiske land. En bergkunstreisefører for Norge vil kunne innpasses i dette opplegget.

Lettere å planlegge og gjennomføre besøkI Alta er bare 14 av de 100 felt som er kjent tilrettelagt for publikum. Dette har vist seg å være tilstrekkelig for åmette de fleste besøkendes interesse. Det tar ca. 1 ½ time å gå den 3 km lange ruten og studere publikumsfeltenei Hjemmeluft, det eneste av de fem verdensarvområder i Alta som er tilrettelagt. Få besøkende til museet i Altagir uttrykk for ønske om å besøke de andre feltene som omtales i publikasjoner og museets utstillinger. Derimotvil besøkende i Alta gjerne vite hvor man kan se helleristninger andre steder i landet og i utlandet. En stor delav turistene i Alta kjører i bil eller buss langs E-6 gjennom hele Norge eller gjennom Finland og Sverige til Sør-Norge og kontinentet.

Figur 1. Helleristninger fra Alta ble i flere år brukt på for-siden av manualen for kulturbaserte attraksjoner i Norgefor turoperatører utgitt av Norsk kulturråd.




Inntekter til skjøtsel og videre tilrettelegging og til lokalsamfunnetDer hvor det er mulig å få inntekter fra turistbesøk gjennom salg av billetter, guidetjenester og suvenirsalg kaninntektene økes ved en felles markedsføring gjennom en reisefører. Primærattraksjoner for internasjonal turismeer for eksempel Nordkapp-platået og de vestnorske order. Ingen bergkunstfelt i Norge er primærattraksjoner.Ingen bergkunstlokaliteter er så viktige at et større antall mennesker i utlandet reiser til Norge for å besøke disse.Ingen regional eller lokal kulturminneaktør (museum, fylkeskommune) i Norge har så store ressurser at de kandrive en markedsføring av «sin» bergkunst i utlandet som har noen effekt på antall besøk eller inntekter. Menved å løfte i flokk kan man kanskje drive markedsføring som vil monne. Selv om bergkunst ikke er en primær-attraksjon finnes det et marked for tematurisme, og det finnes et stort antall turister som kan tenkes å besøkenoen tilrettelagte lokaliteter på sin reise gjennom Norge. Ved å legge til rette for slike segmenter kan vi nå mangeog generere økonomiske verdier.

Økt kvalitet på tilrettelegging av bergkunstVedlikehold av installasjoner, opptrykk av guidehefter og oppdatering av informasjon om besøksfelter vilantagelig bedre seg betraktelig hvis man får en samlet oversikt over bergkunst publikum kan besøke, ikke minsthvis denne finnes som nettutgave. Besøket til mange felt vil trolig øke og besøkende vil kunne gi tilbakemeld-inger om både positive og negative opplevelser etter at de har oppsøkt kulturminnene i veiviseren. De instansersom har tilrettelagt lokaliteter har ofte følt at oppgaven er utført når plattformene er bygd og guideheftet utgitt.Vedlikehold og retting av feil i skilttekster og guidebrosjyrer gjøres ofte som resultat av reaksjoner fra publikum.I en veiviser bør det gå klart frem hvem som har ansvaret for vedlikehold og hvordan man kommer i kontaktmed denne instansen.

I de første 15 år etter at fornminneområdet ble åpnet i Alta var det ikke faste årlige bevilgninger til skjøtsel. Etteren tid bevilget Riksantikvaren mindre beløp med noen års mellomrom til slikt arbeid. Da var det oftestpublikumsfeltene som ble prioritert. Besøkende sa fra hvis de for eksempel ikke kunne se noe fordi malingenvar avskallet, feltene var overgrodde eller teksten på skiltene hadde bleknet til det uleselige. Bedre markedsføringog større besøk til tilrettelagte felt vil kanskje fremme skjøtselen av enkelte bergkunstfelt også andre steder iNorge.

Ved at alt som er tilrettelagt presenteres på samme nettsted og i samme bok vil det være lettere både for be-søkende og arkeologer å sammenligne tiltakene. Det kan bli enklere å se hva som fungerer godt og hvilke er-faringer som med fordel kan overføres til andre publikumslokaliteter. Etter hvert kan man få en samordning avbrosjyrer for fylker og enkeltlokaliteter.

Mer planstyrt forvaltningEn veiviser kan være et ledd i en mer planstyrt forvaltning av Norges bergkunst. Mange fylkeskommuner erunder press fra primærkommuner for at også deres felt (og gjerne flere felt i hver kommune) skal skiltes og visesfrem for «turister». Men det er ikke noen fordel verken for reiselivet eller bergkunsten at «alt» tilrettelegges. Detsynes bedre at det lages en plan for hvilke felt som skal vises frem og hvilke som av ulike grunner ikke bør til-rettelegges. En slik plan er bakgrunnen for «Bergkunstreisen i Nord-Trøndelag». Vurderinger av denne typen blegjort allerede i 1980-årene i Alta da 14 av 100 felt i Alta ble tilrettelagt. Ved å satse på høy kvalitet på noenutvalgte publikumsfelt kan man øke interessen for bergkunst og arkeologi.

En reisefører for tilrettelagte felt i Norge vil gi en oversikt lokaliteter som museene og kulturminnevernet ønskerfolk skal besøke. Det vil dermed dirigere trafikken til disse felt og bort fra de som av ulike grunner ikke kan visesfrem for publikum. Litteraturen og utstillinger omtaler mange felt som ikke er åpne for publikum, og gjør ikkealltid oppmerksom på hvilke felt som er mulig å besøke.




Hvilke typer reiseførere finnes i dag?

Det er utgitt to landsdekkende bøker om bergkunst for Norge, Anders Hagens «Helleristningar i Noreg» fra 1990og Gro Mandts og Trond Lødøens «Bergkunst – Helleristningar i Noreg» fra 2005 (engelsk utgave i 2010). AndersHagen skrev også en populærvitenskapelig bok om veidekunsten i hele Norge og Sverige, «Bergkunst.Veidefolkets helleristninger og malninger i norsk steinalder» (Hagen 1976). Boka er først og fremst en generellbeskrivelse av denne type bergkunst og 5 hovedlokaliteter, men bakerst i den 223 sider lange boka er det ogsået register for 83 lokaliteter med opplysninger om hvordan man finner frem til dem.

Boka «Norske helleristninger» av Steinar Moe og Einar Østmo kom ut til de olympiske leker på Lillehammer i1994. Boka er på 128 sider og svart-hvitt foto og tegninger og tekst på 4 språk. Den beskriver helleristningene i36 kommuner som vises i en permanent utstilling i Gjøvik Olympiske Fjellhall. Helleristninger fra Norge var inspirasjonen til piktogrammene brukt i markedsføringen av OL i 1994.

Mange vil antagelig vegre seg for å ta praktboka til Mandt og Lødøen på tur. De fleste vil prøve å holde en slikbok ren og pen. Formatet er heller ikke så hendig til bruk i felt. Verken denne eller boka til Hagen fra 1990 erskrevet som veivisere. De inneholder derfor ikke opplysninger om hvordan man finner lokalitetene eller hvilkenform for tilrettelegging som eventuelt finnes.

Figur 2. T.v. Gro Mandt og Trond Lødøens bok om bergkunst i hele Norge fra 2004. Midten: Bok utgitt til OL påLillehammer om bergkunst i 36 norske kommuner. T.h. Kalle Sognnes bok om bergkunsten i Midt-Norge fra 1999.

Slike opplysninger finnes heller ikke i bergkunstbøkene for utvalgte deler av landet som «Helleristninger i grense-bygd» om helleristninger i Østfold og Bohuslän (Hygen og Bengtsson 1999), «Det levende berget» som dekkerMidt-Norge (Sognnes 1999) eller «Fortidskunst i Nordland» (Bostwick, Jaukkuri og Born 1998).

De ovennevnte bøker gir leseren stor lyst til å oppleve flere år tusen år gamle bergbilder. Men i disse publikasjonerbeskrives også lokaliteter som myndig-hetene ikke ønsker publikum skal besøke fordi feltene er dårlig bevarte,fordi besøk innebærer risiko for utilsiktete skader på kulturminnene eller fordi feltet ligger i så vanskelig terrengat det er forbundet med fare å oppsøke stedet.




For Østfold er det derimot laget veivisere til til-rettelagte helleristningsfelt. I 1999 ble det laget enveiviser til helleristninger i Østfold (ved Østfoldfylkeskommune v/ Anne-Sophie Hygen) og en forBohuslän (Västra Götalands län v/Lasse Bengtsson),begge benevnt «Helleristningsreisen». Samme år bledet laget en felles brosjyre for helleristningene ibegge områdene. I 2008 laget Andrew J. Boyles ogAnn-Jorid Pedersen «Solskip og stjerneguder – enrundreise i Østfolds bronsealder». «Oldtidsveien for-midlingsprosjekt» 2007–2010 har oppgradert 11fornmineområder i Sarpsborg og Fredrikstad kom-muner, benevnt Oldtidsruta. Syv av områdene erhelleristningsfelt (se artikkelen til Linda Nordeide idenne publikasjonen). «Bergkunstreisen i Nord-Trøndelag» er under planlegging.

Det er utgitt reisehåndbøker for alle typer ar-keologiske kulturminner i Nord-Norge (Simonsen1991, første gang utgitt i 1970). Simonsens bok erikke helt oppdatert. Den beskriver noen bergkunst-lokaliteter som kulturminnevernet ikke vil folk skaloppsøke (for eksempel maleriene i Transfarelvdaleni Alta). Flere nye lokaliteter er oppdaget og til-rettelagt de siste 20 år. Bare 19 av 48 lokaliteter somnå er kjent i denne delen av landet er med. Beskriv-elsen av severdighetene er ikke etter et fast skjemaog er i tekstform mer enn med bilder, kart og tegn-inger. Det er få opplysninger om hvilken type til-rettelegging som eventuelt finnes (gangveier,info-kiosk, guidehefter med mer).

Kulturhistorisk vegbok Hordaland (Brekke 1993) erantagelig den mest suksessfylte veiviser som er lageti Norge. Den er trykt i stort opplag og de 480 siderinnholder både en tematisk rutedel, kart og register.Den spenner over fylkets kulturhistorie fra stein-alderen til i dag og omtaler bl.a. flere bergkunst-lokaliteter.

I NAFs veibok er det kortfattete opplysninger om mange felt, men oftest er det bare et par stikkord for eksempel«Helleristninger yngre steinalder». Man må arbeide seg gjennom hele boka for å finne bergkunstlokaliteter. Deter ingen stikkordsregister for bergkunst.

Jeg mener at en veiviser til Norges bergkunst kunne hente mye inspirasjon fra «Veiviseren» som utgis av Norskkulturarv både i norsk, tysk og engelsk utgave. Standardoppsettet som er laget for alle typer kulturopplevelser,gjør den brukervennlig. Men i denne «Cultural-historical guide to Norway» (435 sider) er bare ett område medbergkunst nevnt, Hjemmeluft i Alta.

Mens flere av de trykte veivisere til deler av Norge er selektive i sitt utvalg er Riksantikvarens «Kulturminnesøk»på nettet altomfattende (http://www.kulturminnesok.no). Der kan man søke og få oversikt over bergkunst ogalle andre typer kulturminner i et utvalgt område. Kart kan fremskaffes som gjør det relativt enkelt å finne feltene.Men opplegget og valg av opplysninger synes mest beregnet på kulturminneforvaltningen og eiere av stedermed kulturminner. I rubrikken «Tilrettelegging» under «Kulturminnesøk» står det nokså konsekvent: «Ukjent».Tilretteleggingen er oppført som «Ukjent» til og med for bergkunstområdet i Hjemmeluft som har vært til-rettelagt i 30 år og som hvert år besøkes av opptil 70 000 mennesker. I skjemaet for et gitt felt er det er hellerikke informasjon om hva som er spesielt med akkurat dette feltet eller hvorfor nettopp dette er verdt å besøke.Som for de trykte publikasjoner nevnt ovenfor skilles det ikke mellom felt som er åpne for publikum og de somer overgrodd eller av andre grunner ikke mulig å oppleve.



Figur 3. Veiviser til Østfolds helleristninger utarbeidet avØstfold fylkeskommune i 1999.

Figur 4. Veiviseren til Norsk kulturarv.


Andre offentlige nettsteder er mer besøkervennlige enn «Kulturminnesøk», men begrenset til et spesielt geografiskområde som http://www.fornminner.no for skiltede fornminner i Rogaland. En liste over mange bergkunstlokaliteteri hele Norden er laget av en privatperson, www.arild-hauge.com/helleristning.

Utenom reiseførerne for Østfold må man etter det jeg kan se ned på lokalplanet for å finne praktiske veiviserefor bergkunst. David Vogt har skrevet et vakkert hefte på norsk om helleristninger i Skien (Vogt 2006) som er ut-gitt av Skien kommune i samarbeid med Kulturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo, Riksantikvaren ogTelemark fylkeskommune. Et hefte med samme format og design ble utgitt for helleristningene i Østfold (Vogt2008), men sistnevnte er mer en beskrivelse av fylkets bergkunst og er ikke ment som et guidehefte. Det skaletter planen utgis tilsvarende hefter for alle fylker i distriktet til KHM.

Knut Helskog utga en bok på 135 sider (Helskog 1988) om all bergkunst som den gang var kjent i Alta (unntattbergmaleriene i Transfarelvdalen). Boka forteller det generelle publikum om mange sider ved bergkunsten oger fremdeles den beste bakgrunnsboka for verdensarven, men ble dessverre kun utgitt på norsk.

Fotografen Arvid Sveen utga i 1996 en bok (68 sider) med mange bilder om helleristningene i publikumsområdeti Jiepmaluokta i Alta som også er publisert på engelsk, tysk og fransk (Sveen 1996). Dette hefte er mer ment somen suvenir enn som en guidebok.

Knut Helskog er også forfatter av VAMs guidehefte (30sider) for de 14 felt som er tilrettelagt for publikum iAlta (Helskog 2000). Dette hefte i lommeformat er ut-gitt på flere språk enn noen annen guide til enseverdighet i Norge: norsk, samisk, finsk, engelsk, tysk,fransk, italiensk, spansk, nederlandsk, russisk, japanskog kinesisk. Heftet har tekstbeskrivelser og svart-hvitttegninger av (deler av) publikumsfeltene. Utformingener delvis bestemt av at heftet skal være rimelig å utgislik at det kan være inkludert i billettprisen.

Noen av de mest forlokkende og besøkervennligetrykksaker som er utgitt for bergkunstlokaliteter iNorge ble publisert som del av det nordnorske vei-viserprosjektet «Fotefar mot nord». Ett kulturminne ihver kommune i landsdelen (pluss Namdalen) ble til-rettelagt for publikum både i terrenget og med trykk-saker stort sett mellom 1995 og 1997.

Noen kommuner valgte å tilrettelegge bergkunst-lokaliteter, bl.a. Vistnesdalen i Vevelstad kommune(Johnsen 1995). De fine trykksaker for Vistnesdalen,hellemalingene i Kollhellaren i Moskenes kommune iLofoten (Bjerck 1995a) og de slipte helleristningene påLeiknes i Tysord kommune (Bjerck 1995b) er nåskannet og tilgjengelige på Nordland fylkeskommuneshjemmesider (http://fotefar.no/artikkel.aspx?MId1=3470&AId=15345).

Figur 5. VAMs guidehefte til helleristningene i Hjemmelufter utgitt på 12 ulike språk.




Nye skilt ble satt opp ved Kollhellaren og på Leiknes i2010. Helleristningene på Tennes i Troms som er be-skrevet i Fotefarheftet for fornminne-området i Bals-ord kommune (Skandfer 1996) ble tilrettelagt på enny og fremragende måte i 2010.

Oppsummert kan man si at et stort og mangfoldig til-retteleggingsarbeid er utført over hele Norge for berg-kunst som hadde fortjent å bli kjent utoververtskommunen og fylkeskommunen i en samletpresentasjon for hele landet. Ikke minst fortjener selvebergkunsten, den viktigste kilden til forhistorisk ånds-liv i Norge. Flere mennesker fra inn- og utland bør fåen mulighet til å bli kjent med hvor feltene ligger,hvordan man kommer seg dit og hva man kan oppleveav forhistorie og tilrettelegging når man kommer frem.

Omvisninger på Austre Åmøy med Rogalands størstesamling av helleristninger gis ved bruk av Ipod (se ar-tikkel i denne bok av Bitten Bakke).

Inndeling av en reisefører

Det er antagelig for tidlig å begynne å lage en disposisjon for en eventuell veiviser. Det er mulig at den besteløsningen vil være en reiseruteinndeling slik som i NAFS veibok med ruter som går fra sør til nord eller omvendt.Det kunne også tenkes at man kunne dele opp besøksfeltene etter perioden man mener bergkunstfeltene hørertil: eldre steinalder, yngre steinalder, bronsealder/tidlig metalltid og jernalder eller etter hvilke motiver som ermest alminnelige: skip, mennesker, skålgroper, hjort, elg og rein.

Men for å stimulere andre til å komme med en bedre inndeling vil jeg driste meg til å foreslå en alfabetisk opp-føring av tilrettelagte bergkunstfelt etter fylke og deretter en beskrivelse av ulike former for mulige besøk ogturopplegg til feltene. Mer detaljert kunne innholdsfortegnelsen se slik ut:

1. Innledning om bergkunstens alder, ulike typer, utbredelse, motiver, stil.2. Tilrettelagte felt med bergkunst ordnet alfabetisk for hvert fylke fra sør til nord.3. Innfallsporter til Norges bergkunst.

• Spesialmuseer og informasjonssentrer for bergkunst• Bergkunst som del av noe større (bergkunst ved de 5 landsdelsmuseer for arkeologi).

4. «Helleristningsreiser»Turopplegg laget for områder med mange tilrettelagte felt kort vei fra hverandre for eksempel «Helleristningsreisen» i Østfold og «Bergkunstreisen i Nord-Trøndelag».

5. «Rock art in a jiffy». Lett tilgjengelige tilrettelagte felt ved enkelte europaveier i Norge.

6. Bergkunst for massene. Felt i og ved storbyene, – byer med flere enn 50.000 innbyggere.

7. Fra ord til kyst Tilrettelagte felt utenom storbyene og europaveier.

8. Til ells etter bergkunst, besøk som krever en elltur.9. Veien fortsetter

• Bergkunst i tilgrensende deler av våre naboland• Bergkunst i Europa og verden

10. Register • Stedsnavn• Motiver

11. Litteraturliste



Figur 6. «Fotefar mot nord hefter» for bergkunst påLeiknes og i Kollhellaren i Nordland skrevet av Hein Bjercki 1995.


1. Innledning om bergkunstens alder, teknikker, utbredelse, motiver, stil.

Hensiktsmessigheten av ulike kategorier diskuteres ofte og heftig i fagmiljøet. Generaliseringer vil være for-enklinger, men vil hjelpe publikum å se noen av de mønstre forskere har påpekt i distribusjonen av bergkunst itid og rom. Det vil være nyttig å beskrive den kronologiske utvikling fra de slipte helleristninger i eldre steinaldertil hogde og malte bergbilder i yngre steinalder og senere tid. De slipte ristninger kjennes bare fra Nordlandfylke. Malerier i huler og hellere er særlig kjent fra innlandet på Østlandet og i Nord-Norge. Det bør også siesnoe om hvilke motiver som er de mest tallrike i ulike deler av landet og i ulike kronologiske perioder. Det er joen slags geografisk inndeling innenfor veidekunsten med for eksempel mange hjortedyrfigurer i Vest-Norge,mange elgfigurer i Trøndelag og mange bilder av rein i Nord-Norge. På ellstøler i Sør-Norge er det kun kjentskålgropsteiner.

Det vil være nødvendig å nevne diskusjonen om arkeologers oppmaling av helleristninger i Skandinavia. Manmå fortelle om forskjellen mellom hellemalerier og helleristninger.

Det vil også være naturlig å belyse ulike typer beliggenhet for bergkunst og de ulike sosiale kontekster bergkunstble laget i. Hellemalerier synes å være gjemt bort inn i mørket innerst i huler og hellere, store ristningsfelt syneså være laget i grensesoner mellom land og sjø innerst i order og å være laget for å bli sett av mange. Forholdettil rennende vann og sjø er et annet aktuelt tema. For bronsealdersristninger kan forbindelser til kjent bebyggelseog god dyrkingsjord tas med. I Vest-Finnmark har man små felt på løse blokker ofte i eller like ved hustufter frasamme tid i ytre ordstrøk mens de store felt i fast ell finnes innerst i orden.

Å egge publikum til å reflektere over slike forhold kan heve den totale reiseopplevelsen. En mer fasettert opp-levelse av bergkunstfelt kan gjøre reiser gjennom Norge mer interessante.

2. Tilrettelagte felt med bergkunst ordnet alfabetisk for hvert fylke fra sør til nord

3. Innfallsporter til Norges bergkunst?

I dag er det ingen museer eller informasjonssentrer som formidler informasjon i utstillinger om bergkunsten ihele landet eller en hel landsdel. Besøkende av landsdelsmuseene vil ikke få en introduksjon til bergkunsten imuseets distrikt hvis de besøker utstillingene eller gjennom museets øvrige publikumstilbud (hjemmesider påInternet). I utstillingene på landsdelsmuseene har besøkende imidlertid mulighet å oppleve bergkunst som endel av en større religiøs og sosial sammenheng og som kilde til kunnskap om for eksempel økonomiske forholdi steinalder og metalltid.

Det er bevilget midler fra fylkeskommunen og fra statsbudsjettet til bygging av et bergkunstmuseum for påLeirfall som skal presentere bergkunsten i Midt-Norge. «Bergkunstmuseet – Det magiske berget» i Stjørdal erallerede etablert som institusjon. Verdensarvsenteret for bergkunst i Alta har på mange måter foreløpig nok ågjøre med Alta kommune som arbeidsområde. Men det vil være i tråd med museumsreformen og den nasjonalenettverkstanken dersom muset i Alta satte bergkunsten der inn i en større sammenheng og fortalte også omfelt som kan besøkes i resten av Finnmark og Troms.

Vitlycke Museum i Bohuslän konsentrerer seg om bergkunsten i Tanum, men setter den i sammenheng medhelleristninger i resten av Bohuslän, Dalsland og Østfold. I 2010 åpnet Solbergtårnet, et informasjonssenter forbergkunst og andre forhistoriske kulturminner i Østfold. Solbergtårnet ligger i krysset E6-fv110 i Skjeberg i Sarps-borg kommune, midt i det området i Norge med flest helleristningsfelt fra bronsealderen.

På Arkeologisk Museum i Stavanger er ett av landets største og mest tverrfaglige miljøer for bergkunst samlet.Lista museum (en avdeling av Vest-Agder Museum) bruker bergkunst i utstillingen «Helligmyra, Helligmyr» ombronsealderen på Lista som åpnet i 2010 på Nordberg fort (se artikkelen til Snorre Haukalid i denne publikasjonen).

4. Helleristningsreiser: Et fordypningstilbud for spesielt interesserte.

I noen deler av landet er det så mange tilrettelagte felt tett på hverandre at det enten allerede finnes eller er planlagtegne veivisere. Slike turopplegg kan spesialinteresserte gjennomføre på 1 dag hvis de går inn for å se mest mulig.

«Helleristningsreisen» ble laget i 1999 av Østfold fylkeskommune for en strekning på 16 km mellom Skjebergog Fredrikstad by langs riksvei 110 som også kalles «Oldtidsveien» pga de mange fortidsminner, ikke bare





helleristningsfelt (Solberg, Hornnes, Begby, Kalnes, Bjørnstadskipet), men også de store rike gravfeltene fra jern-alderen på Hunn og Gunnarstorp. Opplegget ble laget som en del av det svensk-norske Interreg II-prosjektet,Hällristningar i Gränsbygd». En veiviser for bergkunsten i hele landet må ha som ambisjon å gjøre for hele landetdet som Østfold fylkeskommune har gjort for denne veien på 16 km.

Det planlagte turopplegget «Bergkunstreisen i Nord-Trøndelag» vil kjede sammen flere tilrettelagte lokaliteter:Hell, Leirfall, Ydstines og Hegre i Stjørdal, Evenhus i Frosta, Holtås i Levanger, Kvennavik i Mosvik, Bøla og Bardali Steinkjer, og Solsemshulen på Leka. Det er ca. 140 km fra Hell i Stjørdal til Bølafeltet i Steinkjer kommune.

5. «Rock art in a jiffy» – tilrettelagte felt ved E6 og E14: Et tilbud til folk på langtur som vil se litt bergkunst her og der.

Et hastverksbesøk til bergkunstlokaliteter kan være besøk til steder som kan nås innen 10 minutters kjøring fraeuropaveier som E6 og E14. Slike opplegg kan passe for reisende fra inn- og utland på langtur som ikke er innstiltpå å gjøre lange avstikkere fra hovedveien.

E6 går fra Trelleborg lengst sør i Sverige til Kirkenes ved den russiske grensen. Den delen som er i Norge er 2667km lang. Den går forbi Oslo og Trondheim. E6 er hovedinnfallsporten til Norge for bil- og bussturister fra utlandet.Lengst i sør er en mulig innfallsport til Norges bergkunst, Solbergtårnet i Østfold, og lengst i nord er Verdens-arvsenteret for bergkunst i Alta. En stor del av turisttrafikken fra utlandet til Nordkapp går via Finland og Sverigegjennom Alta.

Felt som egner seg for hastverksbesøk ved E6 er for eksempel Solberg og Hornnes i Østfold, Stein i Ringsaker iOppland, Gauldalen i Melhus kommune i Sør-Trøndelag, Hell i Stjørdal, Holtås i Levanger, og Bøla og Bardal iSteinkjer, alle i Nord-Trøndelag, Sagelva, Leiknes, Herjangen og Narvik i Nordland, Tennes og Kirkely i Balsordkommune i Troms og Hjemmeluft i Alta i Finnmark.

De rike feltene i Stjørdal ved E14 (europaveien til Sverige) er ikke bare Leirfall-feltene med og det kommendeBergkunstmuseet, men også Hegre og Ydstines. Disse kunne også vært nevnt i forbindelse med E6-rutenettersom de ligger i relativ kort kjøreavstand fra denne hovedveien.

6. Bergkunst for massene: Felt som kan egne seg for korttidsbesøk og søndagsturer i storbyene

Lite bergkunst er kjent midt i storbyene. Men i de fleste norske byer med flere enn 50.000 innbyggere er det feltsom kan nås på relativ kort tid og som kan egne seg til «søndagsturer» for byens egen befolkning og tilreisendepå møter eller ferie.

I Østfold er det registrert ca. 450 helleristningslokaliteter. Syv områder med helleristninger er tilrettelagt somdel av Oldtidsruta. I tillegg er et område med helleristninger i Rakkestad kommune og et område i Onsøy iFredrikstad kommune skiltet og tilrettelagt for besøkende. De fleste ristningene er oppmalt, men i et områdestår ristningene uten maling. Alle de tilrettelagte helleristningene i Østfold kan nås i løpet av en søndagstur frafylkets største byer, Fredrikstad og Sarpsborg.

I Oslo ligger ett av landets antagelig best besøkte felt på Ekeberg ved «Sjømannsskolen» (nå: BI Senter for leder-utdanning). På Ekeberg finnes også minst 12 skålgropfelt med til sammen ca. 260 skålgroper fra bronsealderen.Det er lett adkomst med skilt langs «Jernalderstien» som går fra Sjømannskolen og Ekeberghallen. Dessuten kanman se feltet i og utenfor Kjemibygget til Universitetet i Oslo på Blindern. Andre felt ligger i parken ved SINTEFsbygning på Gaustad og ved oldtidsveien på Stovner.

Midt i et boligområde i Drammen er feltet med den antagelig mest påkostete tilrettelegging i Norge, Skogerveien.Her har man for første gang i Norge gjort forsøk på å vise frem ristninger ved belysning istedenfor oppmaling.

I Skien er det på Gjerpen funnet mange nye lokaliteter siden 2003. Til sammen har man nå dokumentert 40 feltmed ca. 1100 enkeltfigurer hvorav mange er tilrettelagt.

Det er lett adkomst per bil/buss fra Stavanger og Sandnes til de vel tilrettelagte store feltene på Åmøy via Rennfast-sambandet, et tunnel- og brosystem. Fluberget er et annet spennende felt i oljebyen.




Fra Bergen er det 75 km å kjøre til den nærmeste konsentrasjonen av bergkunst som ligger i Hardanger mellomNordheimsund på nordsiden av orden og Herand på sørsiden i Jondal kommune. På den ca. 30 km lang strekning er det flere spennende og godt tilrettelagte bronsealdersfelt på Vangdal og Bakke.

Som søndagstur fra Trondheim er det flere felt i Trøndelag enn de som er nevnt ovenfor som er innen rekkeviddefor eksempel Evenhus på Frosta og Stykket i Rissa kommune på nordsiden av orden.

I Tromsø kommune ligger ett av Norges mest spennende og omdiskuterte felt, Skavberget med «tennisspillerne»og med en stor tidligere hodeløs menneskefigur som nyere feltarbeid har vist har hatt et hode likevel (Søborg2006: 428–429).

7. Fra kyst til innland. Tilrettelagte felt utenom de største byene og europaveier

Norge er et kronglet land å reise i både for nordmenn og utlendinger. Forhistoriske mennesker har ikke alltidvært så framtidsrettet at de har lagt sine bergbilder kloss inntil det 21. århundredes motorveier eller midt inåtidens storbyer. For å få med mange av landets bergkunstlokaliteter og derav noen av de største og mestspennende i en veiviser, må man foreslå flere adskilte reiseruter for ulike deler av landet.

Bronsealderristningene i Etne i Sunnhordaland (Fjøsaneset, Helgaberg, Duesteinen, Brusteigssteinen) har værtbrukt til flere feltkurs for arkeologistudenter og kan være en fin opplevelse også for legfolk.

Ausevik er ikke langt fra veien mellom Førde og Florø. Feltet har ca. 350 figurer og er ett av de mest utforsketefelt fra steinalderen. Det er nylig tilrettelagt med et omfattende gangveisystem. I Vingen er det registrert over2100 figurer fordelt på ca. 300 felt. Det er et av de mest kjente helleristningsområder i landet og ligger i et fantas-tisk naturlandskap i Bremanger. Et besøk til Vingen i Bremanger krever imidlertid båttransport og besøk er under-lagt sterke restriksjoner. Bremanger kommune gjennomfører organiserte turer med guide i sommerhalvåret.Feltene i Askvoll kommune er åpne for publikum. I Romsdal er Boggefeltene en stor opplevelse. De ligger i etstorslått landskap og her er det både jordbruks- og veideristninger.

Ved riksvei 37 mellom Kongsberg og Rauland ligger publikumsfeltet, Sporaneset som det er relativt lett adkomsttil. Møllerstufossen ved E16 i Nordre Land kommune har store elgfigurer som er oppmalte og skiltet.

Lokaliteter med slipte ristninger i Nordland er den eldste typen bergkunst i Norge og hører til den type berg-kunsttradisjon som tidligere ble kalt monumental og naturalistisk og er på mange måter vel verdt å besøke.Slike lokaliteter er Klubba ved Åmøy, Fykanvatnet i Glomord, Vågan ved Skjerstadorden ved Bodø og Nes iLødingen ved Kanstadorden.

Yngre, hugde ristninger finnes i Nordland på lokaliteter som er åpne for publikum på Forselv i Skjomen, Vistnes-dalen i Vevelstad, Rødøy i Altastadhaug (med skiløper brukt som piktogram til OL på Lillehammer).

I Kvalsund i Finnmark ved Riksvei 93 til Hammerfest er det flere blokker med helleristninger på to steinblokker ien liten park ved hovedveien til Hammerfest.

8. Felt som krever en elltur

Mens nesten alle bergkunstfelt som er tilrettelagt for publikum er tilgjengelig fra bilvei (eller i noen ganske fåspesielle tilfeller som Vingen med båt), krever besøk til enkelte spennende lokaliteter en elltur til fots. Friluftslivog ellturer er mer populært enn noen gang før. Slike turforslag bør derfor være veldig aktuelle.

Skålgropsteinene på støler i Hardanger, Sogn og ValdresPå svært mange stølstun i tilgrensende ellstrøk på begge sider av vannskillet i Indre Sogn, Indre Hardanger ogValdres er det steinblokker med skålgroper. De har tradisjonelt vært datert til bronsealderen. Av kartet i Mandtog Lødøen (2004:183) ser det ut som det må minst dreie seg om 200 slike skålgropstein i de nevnte områder.Ofte er hele toppflaten av blokken dekket med slike groper. Ingen andre typer figurer er kjent fra disse lokaliteter,men etter min oppfatning er de ikke ensformige. Det er like spennende hver gang man oppdager en slik «offer-stein». I storslått naturlandskap ofte omgitt av alderdommelige stølshus synes de å gi en nær kontakt med for-historisk religion og muligens fruktbarhetsritualer.




Aldonellet ved VarangerordenI den motsatte enden av landet på Aldonellet ved Varangerorden, 190 moh ble det i 1961 funnet noensæregne bergbilder av rein som kan være fra tidlig metalltid 2000–500 fKr. De har vært satt i sammenheng meden samisk offerplass fra nyere tid.

9. Veien fortsetter

Nasjonalgrensene er på mange måter en ny og kunstig oppfinnelse. I en fortegnelse over Norges bergkunst erdet naturlig å nevne bergkunsten i våre naboland som ikke bare er nært geografisk, men som er nært beslektetmed bergkunsten på norsk side. Østfold og Bohuslän hører sammen og har till sammen over 2000 felt hvoravca. 450 i Østfold. Ved E14 på svensk side av grensen i Jämtland finnes veideristninger og bergmalerier som synesbeslektet med bergkunst i innlandet på Østlandet. Det store, spennende feltet Nämforsen i Ångermanland børnevnes og også de mindre feltene i Norrbotten.

De nærmeste bergmalerier i Finland bør tas med. De kan belyse bergmaleriene i Nord-Norge og på Østlandet.Feltene på Kola og ved Kvitsjøen i Russland viser likheter med verdensarvfeltene i Alta.

En kort omtale av de viktigste bergkunstområdene på Verdensarvlisten i Europa (Italia, Frankrike, Spania ogPortugal) kan eventuelt gjøres i henvisninger til «Council of Europe Rock Art Routes» som har vært planlagt.

Utforming av en veiviser

En slik veiviser må publiseres både på Internet og i papirutgave. En veiviser må utgis både på norsk og engelskog helst også på tysk og fransk. Formidling på fremmed språk er nødvendig ikke bare for å tilfredsstille reiselivet,men av den enkle grunn at vårt publikum, de som reiser i Norge i den snøfrie årstiden, for en stor del er fra ut-landet. Hele 75 % av de besøkende til Norges best besøkte bergkunst i Alta er fra land utenfor Skandinavia. Detstørste antall besøk er fra tysk- og fransktalende land, bare 3 % av de besøkende har engelsk som morsmål.Mange av de gode publikasjoner om bergkunst og severdigheter for publikum er tilgjengelig på fremmedspråk,men langt ifra alle.

For å øke brukervennligheten bør oppføringen gjøres etter et fast skjema slik som for eksempel i «Veiviseren»til Norsk kulturarv med eventuell adresse, kjøreanvisninger, hvilke type tilrettelegging som finnes (parkerings-muligheter, gangvei(type), plattform, universell utforming, guidehefter, guiding, skilting mm), kontaktopplys-ninger (telefon, nettsted med mer), eventuelle åpningstider og en kort beskrivelse av feltene og det spesiellemed de ulike felt. Slike skjema kan fylles ut elektronisk av de ansvarlige instanser (fylkeskommuneneskulturminneavdelinger og museer). Kun felt som er tilrettelagt for publikum bør være med.

Hvis man i tillegg til en alfabetisk liste vil ha et innledningskapittel og beskrivelse av forslag til lokale, regionaleog nasjonale reiseruter kunne disse skriveoppgaver fordeles til de instanser og fagpersoner med de beste for-utsetninger og største kunnskaper om de ulike felt og deler av landet. Opplysningene bør som i andre slikeguider oppdateres årlig.

Konklusjon

Denne artikkel er for en stor del ønsketenkning og et forslag til et fellesprosjekt for Bergkunstnettverket. Ut-arbeiding av en veiviser er noe man ville tro mange museer, fylkeskommuner og andre instanser kunne væreinteressert i å være med på.

Bergkunst er en av de mest spennende kilder til opplevelser av forhistorien. Mange mennesker over hele verdener svært interessert i bergkunst. Det er antagelig den type fornmine flest «amatørarkeologer» har engasjert segi registrering og dokumentasjon av.

Selve bergkunsten er svært variert og mangfoldig i motiv, stil, alder og beliggenhet. Det burde derfor ikke værenoen fare for at besøkendes opplevelse av bergbildene ble ensformig og kjedelig. En veiviser kunne derimotmedvirke til at enda flere mennesker oppsøkte enda flere bergkunstlokaliteter og fikk en rikere og større opp-levelse av forhistorien.

Det har vært flere store vellykkete norske og nordiske bergkunstprosjekter. Det bør imidlertid være grunnlagfor enda mer samarbeid og samordning av tilretteleggingen av felt som er åpne for publikumsbesøk.




Formidlingsarbeidet har hittil vært noe hemmet av grenser mellom territoriene til ulike fagpersoner, fylkeskom-muner og landsdelsmuseer. Arbeid med en nasjonal veiviser kunne kanskje medvirke til en større samordning.

Innholdet i denne artikkelen ble opprinnelig utarbeidet som innlegg ved Bergkunstnettverkets seminar i 2010og sto på programmet. Ettersom jeg var en del av vertskapet trakk jeg imidlertid mitt bidrag for at det skulle blitid til et uanmeldt innlegg. Arbeidsutvalget har foreslått at drøfting av en veiviser kan være et hovedpunkt pånettverkets seminar i 2011. I håp om å nå ut til andre fagpersoner og forberede diskusjonen på neste års seminartas artikkelen med i denne rapporten.

Summary

In this article the author launches a proposal for a guidebook to rock art sites open to the public in Norway.Several books have already been published about the rock art of the whole country and for different parts ofthe country. But these publications were not written as guidebooks and do not describe how you get to the in-dividual sites or what kind of presentation schemes are found there. While a lot of public funds have been usedfor developing many of the approximately 2 300 panels in Norway for visitors, they are often difficult to find,and perhaps more can be done to publicize the existence of these attractions beyond the local communities.

An outline for a guidebook with 11 sections/chapters (one of many possible outlines) is presented in an attemptto get others to propose better schemes.

The main goal for a guidebook of this type would of course for it to be a helpful tool for travellers and peopleplanning trips in Norway. But it is also suggested that more coordination and cooperation between the museumsand heritage authorities responsible for presenting the sites to the public and their upkeep, might benefit thepresentation schemes and the preservation of the rock art itself. A guidebook would also seem to be a projectthat many of the different agencies concerned with rock art would be interested in taking part in. It would there-fore seem to be a suitable project for the relatively new Norwegian Rock Art Network.

A guidebook to the public rock art sites in Norway could be produced with reference to a European CultureRoute for rock art that was proposed in 2009 by rock art institutions in Spain and Portugal, Caminos de ArteRupestre Prehistórico – Chemins de l´Art Rupestre Préhistorique- = Prehistoric Rock Art Trail, C.A.R.P.(http://www.prehistour.org/ and http://www.youtube.com/watch?v=aU5HMZgJqyw). Many other culture routeshave been developed by the Council of Europe’s European Institute of Cultural Routes.

Referanser

Bjerck, H. B. 1995a. Menneskene i kollmørket. Hellemalingene i Revsvika. Fotefar mot nord. Veiviser til historia iNord-Norge og Namdalen. Bodø.

Bjerck, H. B. 1995b. Bergbildene på Leiknes. «Dyreberget». Fotefar mot nord. Veiviser til historia i Nord-Norge ogNamdalen. Bodø.

Bostwick, L.G. M. Jaukkuri og K. Born1998. Fortidskunst i Nordland/Ancient Art in Nordland. Stamsund.

Boyle, A.J. 2008. Solskip og stjerneguder – en rundreise i Østfolds bronsealder

Brekke, N.G. (red.) 1993. Kulturhistorisk vegbok Hordaland. Bergen. (ny utgave 2009)

Evensen, K.H. (red) 2009. NAF Veibok 2010–2012. Oslo

Hagen, A. 1976. Bergkunst. Veidefolkets helleristninger og malninger i norsk steinalder. Oslo.

Hagen, A. 1990. Helleristningar i Noreg. Norsk kulturarv. Oslo.

Helskog, K. 1988. Helleristningene i Alta. Spor etter ritualer og dagligliv i Finnmarks forhistorie. Alta.

Helskog, K. 2000. Guide. Helleristningene i Hjemmeluft/Jiepmaluokta. Verdensarvsenter for bergkunst – AltaMuseum. Alta. (utgitt pr 2010 på 12 ulike språk).




Hygen, A.S. og L. Bengtsson 1999. Helleristninger i grensebygd. Gøteborg.

Johnsen, T. 1995. Evig uttrykk. Helleristningene i Vistnesdalen. Fotefar mot nord. Veiviser til historia i Nord-Norgeog Namdalen. Bodø.

Mandt, G. og Lødøen, T. 2005. Bergkunst – Helleristningar i Noreg. Oslo.

Moe, S. og Østmoe, E. 1994. Norske helleristninger.

Norsk kulturarv 2010. Veiviseren. Cultural-historical guide to Norway. Vågå.

Simonsen, P. 1991. Fortidsminner nord for polarsirkelen. Oslo. (1. utgave 1970).

Skandfer, M. 1996. Samlingssted i fortid og nåtid. Kulturlandskap på Tennes. Fotefar mot nord. Veiviser til historia iNord-Norge og Namdalen. Harstad.

Sognnes, K. 1999. Det levende berget. Trondheim.

Sveen, A. 1996. Helleristninger. Jiepmaluokta/Hjemmeluft, Alta. Vadsø.

Søborg, H.C. 2006. Mannen i mitt liv og menneskefigurene i bergkunsten i Alta. I Barndon, R. S.M. Innselset, K. K.Kristoffersen og T.K. Lødøen (red.): Samfunn, symboler og identitet – Festskrift til Gro Mandt på 70-årsdagen.UBAS Nordisk 3 – Universitetet i Bergen Arkeologiske skrifter. Bergen.

Vogt, D. 2006. Helleristninger i Skien. Skien kommune/kulturavdelingen

Vogt, D. 2008. Helleristninger. Bilder fra Østfolds oldtid.

Østfold fylkeskommune v/Anne-Sophie Hygen 1999. Helleristningsreisen. Østfold. Sarpsborg.



Nasjonale programmer for bergkunstforskning og -formidling


Visjonen om et faglig program for bergkunstforskning sett fra et universitetsmuseum

Trond Klungseth LødøenBergen MuseumUniversitetet i Bergen

Faglige program – kunnskap – forskning

Gjennom de senere år har det vært et sterkt fokus på faglige program for den arkeologiske virksomheten veduniversitetsmuseene. Hovedhensikten med programmene er å bedre innsamlingen av arkeologisk materiale ogrette denne i større grad mot identifiserte kunnskapshull. De faglige programmene som er under produksjoneller som allerede er utviklet er først og fremst knyttet til undersøkelser av automatisk fredete kulturminner oghovedsakelig knyttet til håndhevingen av kulturminnelovens bestemmelser, med andre ord – arkeologiskekartlegginger/registreringer og utgravninger eller tilsvarende undersøkelser.

Slike undersøkelser representerer også majoriteten av den arkeologiske virksomhet på landsbasis – som er iliten grad er initiert av forskningsbehov – ettersom innsamlingen er styrt av ulike utbyggingsprosjekt, hvor arkeologisk materiale kommer i konflikt med forskjelllige tiltak – og hvor tiltakshavere, jmf. Kulturminnelovensbestemmelser, må bekoste såkalte frigivningsundersøkelser1. Slike undersøkelser er primært rettet mot å sikreog samle inn kilder, slik at disse kan ivaretas ved landsdelmuseene – og i neste omgang forskes på. Dennelovpålagte virksomheten åpner ikke for finansiering av forskning. Slik forskning er det forventet skal gjennomføres på bakgrunn av museenes forholdsvis begrensede overføringer fra Kunnskapsdepartementet viauniversitetsadministrasjonen. Rene forskningsundersøkelser – hvor det bevilges midler fra Norges Forskningsrådeller tilsvarende forskningsinstitusjoner er en sjeldenhet.

Det er likevel fortsatt slik at det i stor grad er universitetsmuseene som gjennomfører innsamlingene eller de arkeologiske utgravningene, og undersøkelsene er fortsatt ledet av personell med vitenskapelig kompetanse.Undersøkelser av denne karakter omtales først og fremst som innsamling av arkeologiske kilder og defineressjeldent som forskning, men prosessene er preget av en rekke gråsoner som i stor grad spinner rundt hva forskning egentlig er og hvor selve forskningsprosessen starter. Uansett resulterer slike forvaltningsundersøkelseri at kunnskapen om kulturminner ustanselig utvides, og det er nettopp her at de faglige programmene er avbetydning. De er ment å være rådgivende hjelpemiddel for en mer forutsigbar og effektiv forvaltningspraksisgjennom alle ledd av kulturminneforvaltningen. Med forskriftsendringene i Kulturminneloven fra 2001 ønsketStortinget dessuten en mer forsknings- og kunnskapsstyrt kulturminneforvaltning. Tankegangen fra den ganger fortsatt at det vil være enda bedre samfunnsøkonomi å utnytte datamaterialet fra forvaltningsarkeologienvidere i forskningsprosjekter. På denne måten kan man, med relativt beskjedne forskningsmidler, utløse detstore kunnskapspotensialet som ligger i investeringen av de forvaltningsinitierte undersøkelsene. På lengre sikter ønsket at den kunnskapen som utvikles gjennom en forskningssatsing innen arkeologi, skal kunne tilbakeførestil kulturminneforvaltningen. Det er imidlertid hevet over enhver tvil at programmene også er til stor nytte foralle typer av arkeologisk arbeid, og gir ideer om hvordan videre forskning kan bidra til å fylle kunnskapshull. Avden grunn er programmene også til nytte for undervisningsinstitutter ved universitet og høyskole, hvor problem-stillinger, helt eller delvis, for både master- og dr. studenter, kan la seg identifisere.

Et faglig program for bergkunst?

Programmene som er ferdigstilte eller under utvikling er bestilt av Riksantikvaren og er viktige utgangspunktnår de nylig vedtatte retningslinjene for budsjettering og regnskap skal tas i bruk ved arkeologiske forvaltnings-undersøkelser i Norge2. Nøkkelord for de faglige programmene er økt kunnskapsproduksjon, noe som også for-utsetter forskning. Fra departementsnivå er allerede uttalt at Kunnskap om kulturminner og kulturmiljøer ergrunnleggende både for en god forvaltning og for å kunne formidle historien og gi folk opplevelser (St.meld. nr 16 –

1 Dersom det skal gjøres inngrep i automatisk fredete kulturminner må man søke Riksantikvaren om dispensasjon. Universitetsmuseene eller sjøfartsmuseene forbereder saken forRiksantikvaren og avgir en faglig tilrådning basert på kulturminnenes verneverdi. Museene oversender samtidig en prosjektplan og et budsjett for en eventuell arkeologisk under-søkelse. Dersom Riksantikvaren fatter vedtak om arkeologiske utgravninger forutsettes det at museene foretar arkeologiske undersøkelser i henhold til de vilkår Riksantikvaren harsatt for innvilgelse av dispensasjon. Arkeologiske utgravninger bekostes normalt av utbygger. I utgravningsbudsjetter inngår de utgifter som følger av arbeidet; lønn og drift avprosjektet, både planlegging, gjennomføring i felt og etterarbeid. Prosjektet er endelig avsluttet når materialet er hylleklart, dvs. gjenstander er ferdig konservert og all dokumentasjoner klar til arkivering. Årlig gjennomføres på landsbasis utgravninger for mellom 50 og 100 millioner kroner. Omfanget varierer fra år til år, avhengig av utbyggingsaktiviteten isamfunnet (NOU 2006:8,)

2 I de nye retningslinjene er det presisert at Prosjektplanen i størst mulig grad skal knyttes opp mot utgravingsinstitusjonenes faglige program. (Miljøverndepartementet 2010: 1). Ihøringsutkastet til Strategisk plan for forvaltningen av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer 2010–2020 (Riksantikvaren 2010), er det faglige programmet plassert underpunktet kunnskap og kompetanse. Målsetningen er å «…sikre at kulturminneforvaltningen i vid forstand får et tilstrekkelig solid og faktabasert faglig fundament…»(ibid: 15–16).




Leve med kulturminner). Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo er kommet lengst i dette arbeidet og harallerede lansert to programmer. Ett for steinalderundersøkelser (Glørstad 2006) og ett for Jernvinneundersøkelser(Larsen 2010). I tillegg har Riksantikvaren gitt ut ett program for vassdragsundersøkelser (Indrelid 2009). Ut overdette er en rekke institusjoner mer eller mindre i gang med sine faglige program. Gjennom utvikling av disseprogrammene legges de beste føringer for prioriteringer innenfor egen Forsknings og utviklings (FoU)- virk-somhet samt på ressurser og personale. Det er dessuten en kjensgjerning at utvikling av gode forskningsmiljøerforutsetter strategisk planlegging, organisering og aktiv forskningsledelse.

I stor grad tar programmene utgangspunkt i kronologiske perioder (steinalder, bronsealder, jernalder, middel-alder) eller i spesifikke problemområder (f.eks vassdrag, jernvinne). Til tross for et lite avsnitt i Riksantikvarensprogram for vassdragsundersøkelser inngår ikke bergkunst i nevneverdig grad i noen av programmene som erutviklet. Det er heller ikke noe som tyder på at bergkunst vil sette sitt preg på de øvrige programmene som for-tsatt er under utvikling. For å skape en bedre bevisstgjøring omkring kunnskapsstatus og ikke minst hvordankunnskapshull i bergkunstforskningen kan fylles er det derfor et spørsmål om det ikke burde utvikles et egetfaglig program for bergkunst?

På samme måte som universitetsmuseene har samlet inn store arkeologiske funnmengder fra utallige utgravnings-prosjekter, er det ved de samme museene dokumentert et omfattende antall bergkunstlokaliteter. Og på sammemåte som det vil være viktig å fylle kunnskapshull gjennom innsamling av gjenstandsmateriale, er det en rekkekunnskapshull knyttet til bergkunst som fremtidig dokumentasjon eller tilsvarende undersøkelser kan bidra tilå fylle. Tankegangen bør være også her at det store kunnskapspotensialet som ligger i investeringen avdokumentasjon av bergkunst, med relativt beskjedne forskningsmidler også kan utløse et stort kunnskaps-potensial. Fokuseringen på bergkunst kan føres langt tilbake i tid. For flere av museene som senere har blitt delav universitetsmuseene strekker dette dokumentasjonsarbeidet seg helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet.Under Riksantikvarens nasjonale bergkunstprosjekt (1996–2005) ble det senere gjennomført en storoffensiv nårdet gjelder dokumentasjon av bergkunst. Og fra 2006 har Riksantikvaren sørget for oppfølging av bergkunst-arbeidet med faste overføringer til universitetsmuseene for både skjøtsel, dokumentasjon, metodeutvikling ogkompetanseheving. Den kulturhistoriske forskningen knyttet til dette innsamlede materialet gjenstår.

I det skrivende år 2011 lanserer Riksantikvaren sitt bevaringsprogram for bergkunst. Også for dette programmetvil et eget faglig program for forskning knyttet til bergkunst være nyttig. Et slikt program vil kunne bidra til åstyre anvendelsen av FoU-midler, og ligge til grunn for vurderinger av hvilke lokaliteter som bør prioriteres nårdet gjelder skjøtsel og særskilte bevaringstiltak, ettersom kildeverdiene, selve hovedgrunnlaget for videre forskningnødvendigvis vil være sterkere tilstede ved noen lokaliteter enn ved andre. En rekke problemstillinger vil dessutenkunne la seg identifisere i skjæringspunktet mellom et program for bergkunstforskning og for de øvrige områdereller kronologiske perioder som det er produsert faglige program for, eller hvor slike er under utvikling. Foreløpigstår likevel ikke noe faglig program for forskning på bergkunst på trappene. Spørsmålet er følgelig om ogsådette området av den arkeologiske virksomhet burde omfattes av et eget program?

Bergkunst i forhold til annet arkeologisk materiale

Innenfor det arkeologiske fagmiljø har det vært en betydelig avstand mellom forskere som har arbeidet medbergkunst og forskere som har hatt sitt fokus på øvrig arkeologisk materiale, slik som gjenstander og boplass-materiale fremkommet gjennom utgravninger etc. I første halvdel av 1900-tallet var ristningsstudiet i seg selvtilstrekkelig i den forstand at bildene på bergflatene både var utgangspunkt og endelig mål for analysene.Dokumentasjon, kartlegging av figurene, motivkombinasjoner og variasjoner i billedtilfanget, samt daterings-problem opptok forskerne i såpass stor grad at de verken hadde behov for, eller kapasitet til å undersøke hvasom lå utenfor disse tilnærmingene. Rundt midten av 1900-tallet skjedde en rekke viktige endringer i det ar-keologiske verdensbildet, nå endret framgangsmåtene seg til å studere ristninger i store mengder, men i førsteomgang uten å sette dem inn i en samfunnskontekst eller se dem i forhold til annet arkeologisk materiale frasamme tid. I stor grad var det tale om å få sikrere holdepunkter for alderen. Studiet av motivfrekvens, kom-binasjonsanalyser og kartlegging av spredningsmønstre ble primært nyttet i dateringsdebatten.

Senere, i tiårene før og etter tusenårsskiftet har bergkunstforskningen i langt større grad enn tidligere værtpreget av integrering for forskere som prøver å utvide erkjennelsesmulighetene og tolkningspotensialet i ar-keologi generelt. På 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var forskningen preget av en videre faglig horisontenn tidligere, og et teoretisk mangfold som åpnet for en rekke alternative problemstillinger. At bildene kunnesees i sammenheng med fortidas forestillingsverden ble allment akseptert – og dermed ble tilknytningen tilkosmologi, ritualer, seremonier og til og med forhistorisk religion stuerene forskningstema. Et ufravikelig




nøkkelord i tolkningsprosessen var studiet av bildenes kontekst. Siden ristningene som oftest er å finne der deen gang ble laget, ble analyser av bildenes romlige plassering mer og mer sentrale. Dette gjelder naturomgivelserså vel som kulturspor i form av både synlige kulturminner og utgravning av sporene i undergrunnen. Tilnærm-ingsmåtene hentet inspirasjon fra ulike teoretiske og metodiske overbygninger, bl.a. strukturalistiske og kon-tekstuelle analyser, fenomenologiske og feministiske perspektiv, og analogibruk basert på antropologiske ogreligionsvitenskapelige studier.

Men ikke før har vi sett denne økende graden av integrering av bergkunst i generelle arkeologiske tilnærminger,så er pendelen i ferd med å svinge i motsatt retning. Det later til at det økende fokus på bergkunst som en erfartefra ca 1990- tallet, og den økende integrering – eller helhetlige tilnærming stoppet opp et stykke ute på 2000-tallet og er nå under avvikling eller nedbygging. Den samme kompetanse, innenfor bergkunst, som for få år sidenvar tilstede ved en rekke undervisningsinstitutter finnes ikke lengre ved disse institusjonene. Færre master graderknyttet til bergkunst avlegges – og av den grunn ser det heller ut som om bergkunstmiljøene er under nedbyggingenn oppbygging. I tillegg viser det seg gjennom utviklingen av faglige program – særlig slike som har en tids-messig forankring til f.eks steinalder eller bronsealder – at bergkunsten ses bort fra. Ut over dette viser de arkeologiske miljøene som vi straks skal se på, en utvikling som ikke lengre ivaretar integreringen av bergkunsten.Og det er nettopp dette som nødvendiggjør at et faglig program også for bergkunstforskning bør utvikles.

Kunnskap for fellesskapet

Et annet bakteppe av betydning i denne sammenheng er det generelle fokus som de senere år har blitt viet universitetsmuseene. Allerede i 2004 satte Utdannings- og forsknings-departementet ned et utvalg som skulleutrede universitetsmuseenes rolle i den nasjonale museumspolitikken. Dette førte i 2006 til innstillingen Kunn-skap for fellesskapet som ble overlevert Kunnskapsdepartementet. Her sies blant annet om universitetsmuseenesutfordringer:

Universitetsmuseene forvalter vesentlige deler av landets natur og kulturarv. Å utvikle disse vitenskapelige samlingenesystematisk og med høy kvalitet er en nasjonal oppgave som betinger høy vitenskapelig kompetanse og aktiv forsk-ning på de områdene av natur- og kulturhistorien som samlingene representerer. Oppdatert og fornyet kunnskap ernødvendig for å kunne utføre disse funksjonene. Slik kunnskap må være basert på forskning, og hele feltet av aktører– universitetsmuseene, øvrige arkeologiske museer, universitetsinstituttene og frittstående institutter må samarbeide,men også ha en klar arbeidsdeling (NOU 2006: 8).

Dette skulle i utgangspunktet love bra også for bergkunsten, at også denne ville sikres et visst fokus, ettersomsamtlige universitetsmuseum har et omfattende dokumentasjonsmateriale som dekker bergkunstfeltet, og somventer på videre forskning. I Stortingsmelding nr 15 (2007–2008) Tingenes Tale – Universitetsmuseene, foreslåsnettopp at Kunnskapsdepartementet ber Norges forskningsråd (NFR) om å utarbeide en nasjonal FoU-satsningrettet mot universitets-museene. Her presiseres også at satsningen skal ha fokus på rekruttering. Forskningsrådetpoengterte nettopp betydningen av å utvikle et strategisk museumsprogram, med utgangspunkt i museenesstrategiske planer, som skal stimulere til økt samarbeid mellom universitetsmuseene, instituttene og andre forsk-ningsinstitusjoner. I innstilling til Stortinget nr. 247, på grunnlag av Stortingsmelding nr. 15 (2007–2008) slutterKirke-, utdannings- og forskningskomiteen seg til Kunnskapsdepartementets forslag om en nasjonal FoU-satsingrettet mot universitetsmuseene. Målsettingen var å stimulere til forskning og rekruttering. Utdannings- og forsk-ningsdepartementet stilte i 2009, via NFR, kr. 5 mill. til disposisjon for søknader hvor formålet var å utvikle infra-struktur for forskningsprosjekter ved de kulturhistoriske og de naturhistoriske universitetsmuseene. Dette skullei hovedsak dekke følgende områder:

Sammenfallende forskningsinteresser i museenes strategiske satsninger som grunnlag for nettverk og sam-arbeidBehovet for rekruttering – forskerskole innen arkeologiGrunnlag for et forskningsprogram rettet mot universitetsmuseene basert på strategiske satsningsområderved museene

De fem arkeologiske museene utarbeidet en felles søknad til Norges Forskningsråd koordinert av Kulturhistoriskmuseum, Universitetet i Oslo. Søknadsbudsjettet var på ca. kr. 2,3 mill. Søknaden ble godt mottatt av NFR sominnvilget den og aksepterte budsjettforslaget fullt ut. Prosjektet Forskningssatsning i arkeologi ved universitetsmuseene kom dermed i gang. Dette resulterte i en tredelt videreføring av denne tilnærmingen meda) arbeid med en nordisk forskerskole, b) drift av nettverkskoordinering mot Universitet- og høgskolerådet c) etableringav tre forskningsnettverk innenfor arkeologi.






Etter nye nasjonale tautrekkinger har sistnevnte pkt resultert i tre nokså avgrensede nettverksarenaer. Dissespringer ut av et knippe koordinatorers oppfatning av hva som er sammenfallende forskningssatsninger ved defem universitetsmuseene som driver arkeologisk forskning. De kan forstås som koordinatorenes oppfatning avhva som er museenes minste felles multiplum. Utvalget har ikke foregått etter demokratiske prinsipper og i litengrad vært ute på høringer hos det vitenskapelig personell ved universitetsmuseene. Det springer først og fremstutfra en agenda som allerede var satt ved Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo som har ført saken påvegne av de øvrige universitetsmuseene ovenfor Norges Forskningsråd. Avgrensingen har ført til tre urovekk-ende snevre satsingsområder, hvor det finnes få eller ingen utviklings-muligheter for bergkunsten. Disse trefeltene er forskning på pionerbosetning, utmarksarkeologi og bosetningsarkeologi:

NFR – satsingen og universitetsmuseene – samt veien frem mot 2020Tema 1: Pionerbosetning 10200–8800 f.Kr.Tema 2: Utmarksarkeologi 1500 f.Kr–1500 e. KrTema 3: Bosetningsarkeologi 1500 f.Kr–1500 e. Kr

Tilknyttet hvert av nettverkene er en rekke problemfelt som man umiddelbart skulle tro ville ivareta problem-stillinger knyttet til bergkunst, men dette er i liten grad tilfelle. For det første er det meste av steinalderen kastetut og med dette et eventuelt fokus på veideristningene. Som medlem av nettverket Utmarksarkeologi har jegsammen med flere kolleger arbeidet aktivt for å utvide både de kronologiske rammene, men også bredden itilnærmingene. Dette har ikke blitt akseptert av nettverkskoordinatorne som mener temaene må avgrenses –for å vise Norges Forskningsråd at universitetsmuseene er i stand til å samarbeide (?) – i såpass stor grad at deti realiteten ikke er snakk om konstruktive nettverk for bredden i fagutviklingen ved universitetsmuseene.Problemstillinger vedrørende bergkunst har blitt avfeid som uaktuelle, med den begrunnelse at NFR neppe hartenkt seg et fokus på bergkunst i og med at stortings-meldingene har et fokus på utgravd materiale. Sistnevnteer dessuten en sannhet med modifikasjoner ettersom det ofte refereres til «…materiale fra forvaltnings-arkeologien…», noe som avgjort også dekker mye av det dokumenterte bergkunsttilfanget. Ettersom forsknings-satsingen binder opp flere ressurser ved universitetsmuseéne– både menneskelige og økonomiske – enn detsom tilføres fra NFR, er det klart at bergkunsten lider et uforholdsmessig stort tap for fremtiden.

Forskerskole og forskningsnettverk

Når det i tillegg er planlagt at forskerskolene skal baseres på forskingsnettverkene for sammen å sikre nødvendigbredde i forskningssatsingen, er det klart at dette fører til en enda verre utvikling for bergkunsten. Forskerskolener særlig rettet mot stipendiatene og sikrer dem en generell kompetanse innen arkeologisk forskning. Ettersombergkunsten er utelatt fra dette området vil det heller ikke føre til nyrekruttering av bergkunstforskere. Fors-kernettverkene vil danne arena for samhandling mellom etablerte forskere og stipendiater ved og mellommuseene. Tanken er å sikre utvikling av spesialkompetanse og skape meningsfulle relasjoner for samarbeid.Ettersom nettverkene vil fungere som plattform for utarbeidelse av konkrete forskningsprosjekter og det videreforutsettes at museene styrer rekrutteringen av stipendiater både mot satsningsområdene og nettverkene, ersirkelen sluttet uten at bergkunsten er sluppet inn.

En gang skille – alltid skille – og ett fall mellom stoler

Etter hvert som flere og flere faglige program utvikles vil bergkunst skille seg ut ved å ikke omfattes av et egetfaglig program. Dette medfører at de mangefasetterte problemstillingene som bergkunstforskningen er assosiertmed blir mindre synlig. Det sterke fokus på nettopp utgravd arkeologisk materiale ved landsdelsmuseene og sliken erfarer at forskningssatsingen spisses bort fra bergkunsten ved universitetsmuseene leder dette mot en enestekonklusjon; at det er nødvendig med et eget faglig program for forskning på bergkunst, som kan synliggjøre kunn-skapsbehov og kunnskapshull og utdype fremtidige problemstillinger for denne fortidsminnekategori. Like viktigvil det være at et slikt program fokuserer på skjæringspunktene mellom bergkunstforskning og forskning på øvrigarkeologisk materiale. Bare gjennom slike perspektiver blir vi bedre i stand til å forstå og utvikle forskningen moten bedre erkjennelse av bergkunstens betydning for forhistoriske samfunn.

Behov for et faglig program for bergkunst

Et faglig program for bergkunstforskning vil skape en bedre oversikt over relevante problemstillinger vedrørendedokumentasjon, sikring av annet kildemateriale, kontekstuell informasjon, samtidskontekst og lignende. Kortsagt bidra til å identifisere og gi en bedre oversikt over kunnskapshull. Det vil bidra til å knytte sammen forsk-ningsmiljø og bygge bro mellom fagområder – både innen og utenfor landegrensene. Trolig vil det være


hensiktsmessig i første fase å la det være et nasjonalt program som kan bidra til å knytte sammen forskningsmiljøog forene relevante fagområder (arkeologi, kunsthistorie, ikonografi, samt andre relevante naturvitenskapeligedisipliner). Det ville også være nyttig for å etablere internasjonale samarbeidsarenaer. Men ikke minst vil detbedre kommunikasjonen mellom oppsplittede fagmiljø; universitetsmuseum, instituttsektor, kulturhistoriskemuseum, fylkeskommuner og Riksantikvaren. Et overordnet nasjonalt program burde utvikles i samarbeide mellom universitetsmuseene noe som bl.a. vil bidra til å bryte ned museumsrevirene og identifisere over-regionale forskningsområder – med særområder som retter fokus på de enkelte regioners unike trekk.

Spørsmålet er da, hvem som tar ansvaret for dette? Ettersom Riksantikvaren har bestilt eller gitt støtte til de øvrigeprogrammene som er utviklet, eller som fortsatt er under utvikling, bør sannsyligvis også samme institusjon tainitiativ til at et faglig program for bergkunst blir utviklet. Trolig kan det best gjennomføres ved at den samlede kompe-tanse ved både universitetsmuseum og i instituttsektor, samt kompetanse ved andre institusjoner tar del i dette arbeidet.

Som en avsluttende kommentar er det interessant å minne om at norske arkeologer alt rundt 1917 hadde begyntå arbeide med større planer – som kan sammenlignes med et faglig program – for å publisere det samledenorske bergkunsttilfanget – noe som i 1927 ble konkretisert. I desember dette året initierte nemlig A.W. Brøggeret møte for å drøfte felles strategier for norsk arkeologis fremme (Engelstad 1934:9). En av de satsingsoppgavenekollegene entes om, var bergkunsten: «En inngående undersøkelse i marken, efterfulgt av større publikasjoner efteren felles plan» (ibid.). Gjennom et eget faglig program for bergkunst kan vi legge opp til egne premisser for berg-kunsten som kan trekke opp de lange linjene fra de første kimene av et program i 1917 og frem til 1990- og2000-tallets bergkunstprosjekt. Mange problemstillinger vil da være samlet på samme måte som de øvrige pro-grammene som enten er utviklet eller er underveis. På denne måten vil problemstillinger knyttet til bergkunst-forskning være synlige og lett tilgjengelige for hele kulturminnevernet. Kan hende ville en være aller best tjentmed et faglig program for bergkunst som hadde samlet problemstillinger vedrørende både forskning, formidling(se annen artikkel av Vangen Stuedal) og forvaltning av bergkunst, mellom to permer.

Summary

The paper argues for the necessity of a national framework for rock art research in order to enhance newknowledge, coordinate both the documentation and the management of rock art sites, pinpoint research aims,and identify knowledge gaps. Since several advisory programs and research frameworks are being developedfor a number of chronological periods, areas, and topics at most university museums, a specific program for rockart is strikingly absent.

Referanser

Engelstad, E. 1934. Østnorske ristninger og malinger av den arktiske type. Instituttet for sammenlignende kultur-forskning. Serie B. Skrifter. Oslo

Glørstad, H. 2006 Faglig program. Bind 1. Steinalderundersøkelser. Varia 61, Kulturhistorisk museum, Universiteteti Oslo. Fornminneseksjonen. Oslo 2006

Indrelid, S. 2009 Arkeologiske undersøkelser i vassdrag. Faglig program for Sør-Norge. Riksantikvaren 2009.

Kunnskapsdepartementet 2008. Tingenes tale. Universitetsmuseene. St. meld. nr. 15 (2007–2008).

Larsen, J. H. 2010 Jervinneundersøkelser. Faglig program bind 2. Varia 78. Kulturhistorisk museum, Universiteteti Oslo, Oslo.

Miljøverndepartementet 2005. Leve med kulturminner. St.meld.nr.16 (2004–2005).

Miljøverndepartementet 2010 Utgifter til særskilt gransking av automatisk fredete arkeologiske kulturminner og skips-funn. Jf. kulturminneloven (kml) §§ 8 og 14, jf § 10. Retningslinjer for budsjettering og regnskap. Retningslinjersendt ut fra Miljøverndepartementet til universitetsmuseene, sjøfartsmuseene og NIKU, 5. august 2010.

NOU 2006. Kunnskap for fellesskapet. Norges offentlige utredninger. Oslo

Riksantikvaren 2010. Strategisk plan for forvaltning av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer 2010–2020.Høringsutkast.




En nasjonal plan for formidling av bergkunst – sett fra et kulturhistorisk museum

Helle Vangen StuedalStiklestad Nasjonale KultursenterBergkunstmuseet – Det magiske berget

Innledning

Her ute i landskapet, i fylkeskommunenes forvaltningsområder og landsdels- eller universitetsmuseenes dis-trikter, finnes bergkunsten. Men her finnes også museer! Dette er museer som i varierende grad forholder segtil bergkunst og andre forhistoriske kulturminner som kilde til kunnskap og opplevelse. Hvordan kan tanker omen nasjonal plan for bergkunstformidling fortone seg sett fra disse museene? Hvordan kan disse museenes sær-skilte muligheter og utfordringer i møte med bergkunsten som formidlingsobjekt imøtekommes i en nasjonalplan?

Lokale og regionale kulturhistoriske museer

Hva skal barna hete? Museene det her siktes til er de som sorterer under Kulturdepartementet. Inntil nylig for-holdt de seg til organet ABM-utvikling, som imidlertid ble oppløst ved utgangen av 2010 (Hovland 2010:33).Museene under det daværende Kirke- og kulturdepartementet ble i perioden 2001–2010 omtalt som ABM-museer, en betegnelse som nå altså går ut. Siden den aktuelle ministerens portefølje avgjøres av vedkommendesmedlemsskap eller mangel på sådan i Den norske kirke, varierer det også om det bevilgende departementetbetegnes som Kirke- og kulturdepartementet eller kun Kulturdepartementet. Å kalle museene KKD-museer ellerKD-museer blir derfor også en ustabil betegnelse.

Denne store massen av museer omfatter lokale og regionale samlinger av kulturhistorisk materiale hovedsakeligfra middelalderen og fram til i dag, og formidler sider av menneskenes liv i denne perioden. Med fare for å for-nærme de av disse museene som sitter med til dels betydelige samlinger av naturhistorisk materiale, velger jegderfor betegnelsen kulturhistoriske museer for å benevne dem i denne artikkelen, i tråd med definisjon avmuseum type 2 i ABM-meldingen (St.meld. nr.22 1999–2000:76).

I vår sammenheng har disse museene noen relevante kjennetegn:- De har gjennomgått store omorganiseringer i løpet av det siste tiåret. Da museumsutgreiinga kom i 1996

(NOU 1996), fantes ikke sikre tall for antall museer med offentlig bevilgning. Tallet ble anslått til å ligge rundt800. Mange av landets 430 kommuner gir nok fortsatt en eller annen form for støtte til små lokale museer,men antallet organisasjoner som mottar bevilgninger over statsbudsjettet er i 2011 brakt ned til 70 (Prop. 1S (2010–2011) s 126) Vi skal også huske at en del kunstinstitusjoner og fartøyer er bakt inn i disse 70 organisa-sjonene. Dette er en kraftig strukturendring.

- Det har oppstått store organisasjoner. De er stadig geografisk spredte, men mer faglig robuste. De har vistseg å være dyrere å drive enn de små museene var tidligere. Den store gulroten i konsolideringsprosessenvar økte økonomiske rammer. Selv om lovnadene i ABM-meldingen (St.meld. nr.22 1999–2000) ikke er inn-fridd, har sektoren fått en kraftig innsprøyting av friske midler. Sammen med det faktum at universitetenede siste 10–15 år har utdannet et økende antall arkeologer, er nok den økonomiske veksten i sektoren hoved-grunnen til at de kulturhistoriske museene etter hvert har ansatt en del arkeologer.

Ved siden av konsolidering bestod ABM-reformen av ett annet hovedgrep: en ny satsning på nasjonale nettverk(ibid.: s 12, 116) Nettverksarbeid er eit gamalt strev i Museums-Norge, men med reformen skulle tematiske nett-verk få ett nytt løft. I de første årene var det naturlig nok konsolidering som stod i fokus ved de kulturhistoriskemuseene, men i dag er også 24 nettverk opprettet (Prop. 1 S (2010–2011) s 132), og Bergkunstnettverket er ettav disse. Forventningene til nettverkene ble ytterligere konkretisert i Kulturmeldinga (St.mld. 48 2002–2003) ogrammenotatet for museumsnettverk (ABM-utvikling: Rammenotat for museumsnettverk).

Dagens kulturhistoriske museer møter nye utfordringer og høyere forventninger hva angår aktualitet, det åtiltrekke nye publikumsgrupper og å produsere for reiselivs- eller opplevelsesnæringene. Samtidig har museenepolitikernes øyne rettet mot seg i en helt ny grad. Politikere i fylker og kommuner har blitt mer oppmerksomme,aktive og etterspørrende i sin rolle som museumseiere og forvaltere av de statlige midlene til museumsdrift.




De kulturhistoriske museene og bergkunsten – forvaltning og forskning i en nasjonal plan

Det store flertallet av kulturhistoriske museer har ikke bergkunst som et viktig eller sentralt tema. De få som hardet er imidlertid involvert i flere sider av arbeidet med bergkunst. Eksempel på slike museer er Verdensarvsenterfor bergkunst – Alta Museum IKS, Bergkunstmuseet – Det magiske berget og Listamuseet. Det første med be-tydelig mer omfattende virksomhet enn de siste.

Forvaltningen av bergkunsten er selvsagt svært viktig for disse museene, og det vil være både ønskelig og naturligfor de kulturhistoriske museene å medvirke i eventuelle handlingsplaner eller programmer på området.Prioriteringer i forvaltningen, den fysiske så vel som juridiske ivaretakelsen av bergkunstlokalitetene, avgjør omog hvordan bergkunsten kan benyttes som arena for vårt formidlingsarbeid. De kulturhistoriske museene er ivarierende grad involvert i selve forvaltningsarbeidet.

Forskning som gjøres er også svært viktig for institusjonene som i hovedsak skal formidle. På et levende forsk-ningsfelt er det bevegelse i grenselandet mellom ny dristig kunnskap og den trygge grunnen inne på det vel-etablerte forskningsfeltet. Det er i dette grenselandet at formidlerne finner elementer til fornyelse ogvidereutvikling av det som tilbys museenes publikum.

Figur 1. Oppmaling av bergkunst er et problemkompleks der hensyn til både bevaring, forskning og formidling erpremissgivere: premissgivere i den generelle debatten om synliggjøring av bergkunsten, og premissgivere i den enkeltesak der avgjørelsen skal tas. Som førstelinjeformidlere konfronteres de kulturhistoriske museene stadig med behovetfor at kunnskapsutvikling og diskusjon rundt synliggjøring av bergkunsten videreføres. Målet bør være å nå en kunn-skapsstatus som gjør det mulig å lage et grundig diskusjonsgrunnlag som forvaltningen kan benytte for å avgjørehvordan de enkelte bergkunstfelter skal synliggjøres ved tilrettelegging. Fra felt III, Leirfall i Stjørdal kommune. Foto:Bergkunstmuseet – Det magiske berget.

Riksantikvarens kommende handlingsplan for bevaring av bergkunst vil dekke forvaltningen. På dette områdetog i denne planen vil det altså være naturlig at de kulturhistoriske museene spiller inn behovene disse museeneser, og mulighetene de har til å løse oppgaver som har med forvaltning å gjøre. Riksantikvaren bør holdes godtorientert om de ulike samarbeidsløsningene som finnes ute i regionene, og kunne foreslå dem implementertder det er behov for dem: Riksantikvaren kan i større grad ta de kulturhistoriske museene i betraktning i sitt sam-ordningsarbeid.

Trond Lødøen argumenterer for utarbeiding av en nasjonal plan for bergkunstforskning i en annen artikkel idette skriftet. Sett fra et kulturhistorisk museum er økt og bedre koordinert forskningsinnsats selvfølgelig av det




gode, og universitetsmuseene er og vil fortsette å være navet i forskningsarbeidet. Her vil jeg vise hvordanvidereutvikling av formidlingsarbeidet også innebærer forskningsaktivitet:

Kulturhistoriske museer og bergkunstformidling i en nasjonal plan

De kulturhistoriske distriktsmuseene ligger nær bergkunstfeltene og ofte i landskap med en rik kulturhistorie.Ved bergkunsten møter vi det allmenne kunnskapssøkende publikum, historielag, skolebarn, næringslivets kurs-og konferansemarked og internasjonal turisme.

For de kulturhistoriske museene er det på formidlingssiden at vi både behøver og kan legge til rette for tiltak ogkunnskapsproduksjon i en nasjonal plan.

a) Kulturhistoriske museer som arenaer for videreutvikling av formidlingsarbeidet

Et eksempel kan illustrere dette: Ved Bergkunstmuseet – Det magiske berget gjennomføres hvert år formidlings-opplegget Bronsealderens verden for kommunens femteklassinger.

Bronsealderens verden foregår på vår viktigste formidlingsarena; Leirfall i Stjørdal. På tre klokketimer skal det skapeforståelse for bronsealderens bergkunst gjennom å opprette forbindelser mellom livet i jordbrukssamfunn, fruktbar-hetsreligion og bergkunst. Formidlingsmålene er konkretisert gjennom sju primære og tre sekundære mål.

Først møter elevene bergkunsten og presenteres for tolkninger av denne, tolkninger som ligger trygt inne idagens forskningsstatus på kunnskapsfeltet.

Så gir vi oss i kast med praktiske sider av den fortidige virkeligheten: vi gjennomfører en rekke arbeidsoperasjonersom unger kan ha utført i bronsealderens erverv. Først lager gruppa ild. Så fletter elevene en snor av lindebast.Med snora surres en neverremse rundt en flintflekke: hver elev har da en kniv. Kniven benyttes til å spikke visper,vispene brukes til å vispe fløte til smør. Samtidig maler elevene byggmel på skubbekverner, baker ut byggmels-kaker og steker disse. Så kan produktene nytes!

Figur 2. Til venstre uflettet lindebast. Til høyre visp og kniv skjeftet med never og bastsnor. Bakerst ferdig smør ogbyggmelskake. Foto: Bergkunstmuseet – Det magiske berget.

Museet har også en variant av opplegget med fokus på husbygging. Elevene renspikker skudd av løvtre, lagerflettverk, hugger opp halm til leirklining, leirkliner flettverksvegger og hugger ved med bronseøks.




Figur 3. Femteklassinger bygger hus. Her er det lov å bruke krefter! Foto: Bergkunstmuseet – Det magiske berget.

På museet skapes en skoledag med mange verb! En skal ikke bare se og lytte: elevene skal spikke, flette, surre,rulle, slå gnister, bake, steke… Fokus er på råvarer som bearbeides gjennom prosesser i en produksjonskjede.

Figur 4. Det som er moderne er moderne: deigen lages i plastboller. Dette er vitenskapsbasert formidling uten rollespill,kostymer eller illusjoner om å «bli satt tilbake i tid». Foto: Bergkunstmuseet – Det magiske berget.

Til slutt får elevene et gjensyn med bergkunsten, med fokus på ristninger som kan knyttes til det nye synet påarbeid i landskap, på eierskap til landskap, på arv og ætt, som jordbruksøkonomien førte med seg.

Men hva syns elevene? Hvordan evaluerer de sin egen opplevelse – og hva lærer de? Hva kan forbedres? Kan nyformidlingsteori hjelpe oss i videreutvikling av Bronsealderens verden? Dette er undersøkt gjennom et master-gradsprosjekt ved NTNU, gjennomført av masterstudent Petter Einang (Einang 2010). Slik legger det kulturhis-toriske museet til rette for at vitenskapsformidlingen vi driver blir gjenstand for forskning.

Ytterligere en masteroppgave er i støpeskjeen: Jan Drury Løvlien er i gang med master i drama og teaterviten-skap ved NTNU. Han skal utforske hvordan elementer fra Flemming Kauls såkalte «solteori» (Kaul 1998 og 2004)kan formidles for åttende klassetrinn gjennom dramaproduksjon og workshop. Universet er bronsealderens





bergkunst, fastpunktet er igjen Leirfall. Det kulturhistoriske museets rolle er her å legge til rette for studiet gjen-nom å spille inn narrativet i prosessen og stille bergkunsten og lokaler til disposisjon.

De kulturhistoriske museene blir åsteder der en kan stille og belyse viktige spørsmål: Hvem har definisjonsmaktder bergkunsten skal spilles ut for et moderne publikum? Hvordan er samlivet mellom den gamle bergkunsten,den nye turismen og den mer eller mindre ferske forskningen på bergflatene?

Det er utvikling på området i dag: Rundt bergflatene er en halvdigitalisert virkelighet av hjemmesider, infor-masjonsbrosjyrer, postkort, populærvitenskapelige bøker, regionale markedsføringsstrategier, utstillinger, veiskiltog facebook-eventer. På og ved bergflatene opprettes tekniske installasjoner som skal sikre bergkunst ogpublikum. Slik regisseres besøkernes bevegelser; utsiktspunkter de stoppes ved, landskapsutsnitt de ser, infor-masjon de får, tolkninger de presenteres for på bestemte punkter. Uansett graden av bevissthet inne i bildet, erregien ofte på millimeternivå.

Bergkunsten, de tekniske installasjonene og mediene eller informasjons-installasjonene er viklet inn i hverandre,de kan være nesten umulige å skille fra hverandre for å forstå hva som gjør hva. Men til sammen utgjør de altsåbergkunstens grensesnitt, utsiden av fenomenet som vanlige folk og turister oppfatter. For å utvikle dette grense-snittet, bergkunstens skiftende ansikt mot verden, bør feltet til enhver tid analyseres og beskrives gjennomforsknings- og utviklingsvirksomhet.

Hvis et faglig program kan lage noen lykkelige møter mellom forskere, forskere in spe og bergkunstfeltene somarenaer for læring og opplevelse, gir dette muligheter for kvalitetsheving for de kulturhistoriske museene. Pro-grammet kunne påvise kunnskapshull, temaområder som bør belyses for å videreutvikle formidlingsarbeidet.Programmet bør definere satsningsområder, altså prioriterte områder eller problemstillinger for forskning somkan utfylle manglende kunnskap.

Universitetsmuseene kan i større grad involvere seg i forskning på virksomheten på de kulturhistoriske museenesarenaer og områder, også for å vinne kunnskap de kan benytte til videreutvikling av eget formidlingsarbeid.Råd og forslag til samhandling mellom utdanningsinstitusjoner og kulturhistoriske museer kan også inngå i etfaglig program. Et slikt økt fokus på samarbeid og egen forskning vil være i tråd med ett av de fire hovedmålenefor museumssektoren i Stortingsmelding 49:

«Forskning: Forskning og kunnskapsutvikling ved museene er et nødvendig faglig grunnlag for innsamling,dokumentasjon og formidling. Et delmål vil være økt forskningssamarbeid, både i museumsnettverket og mellommuseene og forskningsmiljøer i kunnskapssektoren»(St. meld. Nr 49 (2008–2009) Framtidas museum. Forvaltning, forskning, formidling, fornying:13).

Resultatene av slikt forsknings- og utviklingsarbeid bør utveksles gjennom Bergkunstnettverket.

b) Tiltak for kommunikasjon av bergkunsten som objekt for kunnskap og opplevelse

Igjen er det de kulturhistoriske museenes nærvær i landskapet der bergkunsten og publikum er, som gir våreperspektiver. Her skal to tema nevnes:

For det første behøver bergkunsten et ikon som uthever fenomenet som fasinasjonsobjekt og leder interessertefrem til stedene der den kan oppleves.

Bergkunst er en hyppig tilrettelagt kulturminnetype. Hvaler er tilrettelagt i trange boligfelt, elgfigurer kan på-treffes i hovedstaden, figurer finnes like ved hovedfartsårene så vel som godt unna kjørbar vei i distriktene, understående bygninger og åpent i spektakulære naturlandskap. Disse variasjonene er noe av sjarmen med å dra påbergkunstsafari!

Måten lokalitetene skiltes på varierer imidlertid sterkt.



Figur 5–7. Noen lokaliteter skiltes med den meget generelle valknuten, noen med egennavn, noen med gårdsnavn,andre med ulike varianter av veivesenets informasjonsskilt, inkludert de ettertraktede brune skiltene. Jiepmaluokta iAlta har verdensarvsstedenes eget brune skilt. Foto 5: Bergkunstmuseet – Det magiske berget. Foto 6–7: Gunhild Riks-tad, Egge museum.

Ingen av de eksisterende ikonene på de brune opplysningsskiltene treffer bergkunsten. Samtidig er begrepene«bergkunst» og «helleristninger» både fysisk og persepsjonelt plasskrevende på skilt.

Forfatteren foreslår derfor at kulturhistoriske museer, universitetsmuseer, fylkeskommuner og Riksantikvarenstiller seg sammen bak en henvendelse til Vegdirektoratet, og etterspør utvikling av brunt opplysningsskilt medet eget ikon for bergkunst. Prosessen frem mot et godt skilt kan inngå i et handlingsprogram for bergkunstfor-midling.

For det andre mangler en landsdekkende reisefører for bergkunst, både som håndbok og i digitalt format. Dettetemaet behandles i Hans Christian Søborgs artikkel.

I mange regioner rundt om i verden er bergkunst etablert som tema for turisme. Med dette menes at berg-kunsten er en av noen få primærgrunner til å oppsøke et område, både i den forstand at tilreisende gjør dette,og at lokalbefolkningen er oppmerksom på det. Bergkunsten i Norge har ikke en slik status i dag. Hvorfor ikke?Etter mitt syn er det ikke den norske bergkunstens kunnskaps- eller opplevelsespotensial som er begrensningenher, men måten bergkunsten framstår på. I beste fall er opplevelsen av bergkunst i Norge fragmenter av et bilde;en stor andel av besøkene er tilfeldige. I verste fall er fenomenet ganske så hemmelig. Et eget brunt opplys-ningsskilt for bergkunst og en landsdekkende reisefører kan bli virkemidler som bidrar til å endre dennesituasjonen.

Å bringe formidling nærmere forskningsfronten

De kulturhistoriske museenes formidling er intimt knyttet til bergkunsten på og i nærheten av stedet der museetligger. Dette er både en styrke og en svakhet.

Formidling på bergkunstlokalitetene vinner i opplevelse av landskap og autentisitet. En åpenbar fare er å bli forsterkt knyttet til det lokale perspektivet, og problemer med å fornye formidlingen.

De kulturhistoriske museene bør også strekke seg etter å formidle nærmere kanten av kunnskapsfeltet når detaktuelle mediet egner seg til det. Å fremme egen forskningsaktivitet er selvsagt sentralt her.

En målsetting for et nasjonalt program kunne være å fremme formidling av fersk forskning gjennom vandreut-stillinger og utveksle disse mellom deltakere i Bergkunstnettverket.

Å holde fast ved erfaringer og kunnskap

Ansatte ved de kulturhistoriske museene konfronteres stadig med hvor sårbar og flyktig kunnskap og erfaringom formidling er. Nettopp fordi populærvitenskapelig formidlingsarbeid tradisjonelt har vært lite meritterendeog i liten grad har vært gjenstand for analyse og publisering, er erfaringene sjelden publisert og ivaretatt forettertiden. Som del av en nasjonal plan, bør det etableres en skriftserie der det også er rom for formidling.





Kan en nasjonal plan for bergkunstformidling engasjere flere kulturhistoriske museer i formidling avbergkunst?

I 2010 er det få kulturhistoriske museer som deltar i Bergkunstnettverket. Dette skyldes blant annet de nevnteforskjellene på disse museenes forhold til bergkunst som tema. Noen museer er tungt involvert i bergkunst-arbeidet. Disse er få, færre enn områdene med store konsentrasjoner av bergkunst. De har bergkunst som en avfå hovedoppgaver, legger ressurser inn i arbeidet, gjør store grunnlagsinvesteringer for å formidle, driver gjerneogså bevaringsarbeid, dokumentasjon og til dels forskning.

Mange flere er museene som ikke har bergkunst som hovedoppgave, men som ønsker å utnytte formidlings-potensialet i lokaliteter i nærområdet. Museene møter forventninger om dette fra lokalbefolkning og næringsliv,utfordres på det i nasjonale føringsdokumenter (St.meld. nr. 49 (2008–2009)).

Gjennom rollen fylkeskommunene har med hensyn til organisasjon, ressursfordeling og ofte deleierskap til dekulturhistoriske museene, blir fylkeskommunen det forvaltningsnivået museene henvender seg til med sineventuelle interesse for bergkunstformidling.

Her kommer så Bøygen: bergkunstformidling er et hjørne av det store virkefeltet bergkunstarbeidet er. Antakeliggir en del museer opp her: de ser seg ikke i stand til å gi seg i kast med apparatet som skal aktiviseres for å få for-midlingsresultater en er fornøyd med i kvalitet og kvantitet. En skal forstå rollefordeling og en må ut og leteetter forskningsfronten. For hvem vil vel fortelle gammelt nytt? Kanskje er det også fra fylkeskommunens sideusikkerhet rundt hvordan en griper tak i et slikt lokalt initiativ og bringer saken videre, og sikkert er det et res-sursspørsmål. Det kan være lettere å skilte enda et jernalders gravfelt?

Som nevnt ansettes flere og flere arkeologer ved denne typen museer. Dette kvalifiserer museene i forhold til åutnytte forhistoriske kulturminner i nærmiljøet til formidling, men fører også til økt press på den regionalekulturminneforvaltningen og universitetsmuseene, som må håndtere den økte etterspørselen.

Et faglig program for bergkunstformidling bør inneholde et sett råd om samhandlingsmåter mellom kulturhis-toriske museer og forvaltningen angående bergkunstformidling: råd om rollefordeling, prioritering og hand-lingsrekkefølge.

Summary

Regional historical museums work in local communities and in cooperation with local societies where rock artcan be experienced in the landscape it is a part of. Due to recent changes in the structure of regional museuminstitutions in Norway, these types of museums need and want to present rock art, and they are getting morequalified to do this. A national plan for the presentation of rock art should aim to develop and enhance theseendeavours, preferably in cooperation with the universities. A plan should also have quantitative goals: toincrease the number of visitors to rock art sites and to rock art websites. A national rock art guide and a signpostprogram are recommended measures to achieve these goals. Travelling exhibitions and a larger focus on publis-hing new research results and new practical experience from educational schemes for rock art might bring thework of local and regional historical museums closer to the scientific frontier. A national plan for educationalschemes for rock art should also include advice about cooperation between historical museums and culturalheritage management authorities, and about roles, priorities, and strategies.

Referanser

ABM-utvikling: Rammenotat for museumsnettverk.

Einang, P. K. 2010 Bergkunst i den kulturelle skolesekken – En kvantitativ analyse av formidling av bergkunst tilskoleelever ved Bergkunstmuseet – det magiske berget. Masteroppgave i arkeologi ved NTNU (upublisert)Trondheim 2010.

Hovland, I.A. 2010.: ABM-utvikling til Kulturrådet. I Museumsnytt nr 3/ 2010. Årgang 58.

Kaul, F. 1998. Bronzealderens både Billeder på bronzer og sten. Vikingeskibshallen i Roskilde, 1998.

Kaul, F. 2004. Bronzealderens religion. Studier af den nordiske bronzealders ikonografi. Det kongelige nordiske old-skriftselskab. København 2004.



NOU 1996: 7 Museum. Mangfald, minne, møtestad.

Prop. 1 S (2010–2011) Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) For budsjettåret 2011. Det kongeligekulturdepartement.

St.meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving. Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid og ombygningsmessige rammevilkår på kulturområdet. Det kongelige norske kulturdepartement 1999.

St.meld. nr. 49 (2008–2009) Framtidas museum Forvaltning, forskning, formidling, fornying Det kongelige kultur-og kirkedepartement.




Vedlegg– program– deltakerliste– bilder


Program – bergkunst 2010Bergkunstnettverkets seminar i Alta 25.–27. mai 2010

«Fersk forskning, ny turisme, gammel bergkunst»

TIRSDAG 25. MAI:

19.00: Bussavgang Rica Alta Hotell.

19.30: Mottagelse på Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum (VAM)- Museumsdirektør Gerd Johanne Valen.- Seksjonssjef Harald Ibenholt, Riksantikvaren- Kultursjef i Alta Jan H. Pettersen, Alta kommune- Musikkinnslag ved Kulturskolen i Alta- Servering: Kanapeer og vin.

21.30: Bussavgang fra VAM til Rica.

ONSDAG 26. MAI:

FORMIDDAG 08.30–12.00: EKSKURSJON TIL ISNESTOFTENAnm. Ekskursjonen er fremskyndet pga tidevannsforhold.

08.30: Bussavgang fra Rica Alta HotellIsnestoften er et nes på vestsiden av Altaorden 45 km fra Alta sentrum. Et spennnede landskap idag og i forhistorisk tid. Utsikt mot Loppa, Øksordjøkulen og øyene ved munningen av orden.Blant fortidsminnene fra dette området kan nevnes 5 flyttblokker med helleristninger (tre in situ idag pluss to nå utstilt på museet i Alta bl.a. den første helleristning funnet i Alta, ”Pippisteinen”),steinaldertufter, mulige spor etter jordbruk i steinalderen, flintdolkfunn, gårdshaug mm.

10.30: Avreise Isnestoften.

11.15: Ankomst VAM.

11.15–11.45: Dramagruppen ved Alta VGS Steinalderforestilling i museumsområdet i Hjemmeluft/Jiepmaluokta. Innledning ved museumspedagog Eva D. Johansen, VAM og lektor Heidi Thomassen, Alta VGS. Forestillingen er en omarbeidet utgave av et opplegg laget til bruk under de årlige «Stein-alderdager» i museumsområdet i Alta for 4.-klasser ved skolene i Finnmark.

11.45–12.30: Mulighet for deltagerne til å se mer av helleristningene ved de 3 km lange gangveier i Hjemmeluft.

12.30–13.15: Lunsj i museumskafeen.

ETTERMIDDAG: SESJON 1: NY BERGKUNSTFORSKNING OG –FORVALTNING kl. 13.15–17.15

Sted: Auditoriet, Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum (VAM).Sesjonsleder: Trond Lødøen, Bergen Museum, Universitetet i Bergen.

13.15: Innledning ved repr. for Bergkunstnettverket.

Bergkunst i Norden (3 innlegg á 30 min.) kl. 13.30–16.20

13.30–14.00: Professor Joakim Goldhahn, Linnéuniversitetet: Hällbildsstudier i norra Europa – Trender och tradition under det nya millenniet. Anm. Se for eksempel: http://goldhahn.se/Home.html





14.10–14.40: Stipendiat Jan Magne Gjerde, Universitetet i Tromsø: Ei reise i Barentsregionens bergkunst og landskap. Anm. Etter planen ferdig med doktorgrad i mai 2010 ved UiT.

14.50-15.20: Ditlev Mahler, Nationalmuseet: Prosjektet «Nordlige verdener» og Museumsinspektør FlemmingKaul, Nationalmuseet, København: «Nordnorske bronzealderfund og helleristninger i landskabet,og prosjektet «Nordlige verdener»». Anm.: Nationalmuseet har iværksat sin hidtil største, tværgående forskningssatsning: Nordlige Verdener.Initiativet skal fra 2009–2013 producere og formidle ny viden og indsigt om forholdet mellem menneskeog miljø i de sidste 15.000 år, med perspektivering til nutiden, hvor klimaændringerne er mærkbare. Sefeks: http://nordligeverdener.natmus.dk/forskningsinitiativer/projektoversigt/agrarsamfundenes_eks-pansion_i_norden/

15.30–15.50: Kaffepause

15.50–16.10: Ulf Bertilsson, SHFA, Göteborg: «Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv - SHFA». Anm. Se feks: http://www.shfa.se.

Bergkunst i Alta (3 innlegg á 15–20 min.) kl. 16.20–17.20.16.20–16.35: Arkeolog Martin Hykkerud, VAM: Oppbygging av et digitalt bergkunstarkiv i Alta til glede for

forvaltning, formidling og forskning.

16.35–16.50: Konservator Karin Tansem, VAM: Røde helleristninger eller røde berg? Bergkunstskjøtsel og nyeideer om fargebruk på helleristningsberg i steinalderen og i dag.

16.50–17.05: Direktør Gerd Johanne Valen, VAM: Tildekking av helleristninger i Alta til glede for bevaring og formidling av bergkunsten i Alta.

17.05–17.15: Oppsummering

17.20: Bussavgang fra VAM til Rica Alta Hotell.

17.30–19.00: Fritid.

19.00: Bussavgang fra Rica Alta Hotell til Sorrisniva

19.30: Middag i Laksestua i Sorrisniva ved Altaelva. (http://sorrisniva.no).

«Sorrisniva» har fått mange utmerkelser for eksempel «Reiselivsprisen 2009», utdelt av Innovasjon Norgeog «Merket for god design 2009», utdelt av Norsk designråd Sorrisnivas kjøkkensjef Johnny Trasti bletildelt utmerkelsen Årets kjøkkensjef (i Norge) 2009, av Norges Kokkemesteres Landsforening. Musikk-innslag ved «Bris».

22.30: Bussavgang fra Sorrisniva til Rica Alta Hotell.

TORSDAG 27. MAI

Sted: Rica Alta Hotell

FORMIDDAG: SESJON 2: TILRETTELEGGING AV BERGKUNST I ET NYTT ÅRHUNDRE kl. 08.45–10.35.

Sesjonsleder: Helle Vangen Stuedal, Stiklestadmuseene. Bergkunstmuseet – Det magiske berget.

08.45–09.15: Samfunnsøkonom Karin Ibenholt, Vista-Analyse: Verdiskaping, bergkunst og reiseliv.Ibenholt var med i ABM-prosessen «Museene i 2025 – Ulike scenarier». Se ABM-skrift nr. 38: http://www.abm-utvikling.no/publisert/abm-skrift/abm-skrift-fulltekst/abm-skrift-38-museene-i-2025.html/Hun var medredaktør (sammen Jonas Gahr Støre) for boka «Norge i 2015 –en reise verdt?». http://www.kagge.no/index.cfm?tmpl=produkt&prodid=98986 og er leder for NIKU-prosjektet, «Verdiskaping i kulturmiljøer, tilfellet Røros» http://www.niku.no/index.asp?strUrl=//ap-plications/System/publish/view/showobject.asp?infoobjectid=1001349



09.25–09.55: Fylkeskonservator Anne-Sophie Hygen, Østfold fylkeskommune og professor Knut Helskog, Universitetet i Tromsø: Erfaringer med turistifisering og tilrettelegging av bergkunst på UNESCOs Verdensarvliste i Sentralasia, Russland og Azerbadsjan sett i relieff til tilrettelegging i Alta ogØstfold.

10.05–10.25: Konservator Luitgard Sofie Löw, Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark/Nordkapp-museet: Jakten på Germania og tysk helleristningsturisme til Skandinavia 1900–1940. Anm. Löw har skrevet avhandling om Herman Wirth, en forsker som var veldig populær på 1930-taleti Tyskland. I 1935 og 1936 var han i Danmark, Sverige og Norge (Østfold, Bardal og Rødøy) for å gjøreavstøpninger av helleristninger etter avtale med den svenske Riksantikvaren og A.W. Brøgger påOldsaksamlingen i Oslo. Se for eksempel: http://www.dagbladet.no/2009/05/07/magasinet/litteratur/historie/5961478/


10.50–11.20: Scenograf Inger Astri Kobbevik Stephens: Dramaturgiske innfallsvinkler til formidling av bergkunst.

11.30–11.50: Konservator/arkeolog Linda Nordeide, Østfold: Universell tilrettelegging av bergkunst i Østfold.

12.00–12.45: Lunsj på Rica Alta Hotell.

ETTERMIDDAG: SESJON 2 (fortsetter) kl. 12.45–14.35:

Sesjonsleder: Linda Nordeide, Fylkeskonservatoren, Østfold fylkeskommune

12.45–13.00: Avdelingsleder for konservering Bitten Bakke, AMS/Universitetet i Stavanger: Bruk av IPod i formidling av bergkunsten på Åmøy. Anm. Se for eksempel: http://am.uis.no/aktuelt/article14601-4727.html

13.00–13.15: Fylkesarkeolog Jens Flemming Krøger, Rogaland (NB! Innlegget fremføres av Bitten Bakke): Universell utforming og bruk av lyd- og lysinstallasjoner i tilrettelegging av bergkunsten på Åmøy.

13.25–13.45: Rådgiver Snorre Haukalid, Vest-Agder fylkeskommune: Bergkunst som en del av en ny basisutstilling, «Hellemyra, Helligmyr» (om bronsealderen på Lista) på Vest-Agder Museum.

13.55–14.10: Konservator Hans Christian Søborg, VAM: Forslag om en reisefører til bergkunstlokaliteter i Norgei regi av Bergkunstnettverket.


SESJON 3: NASJONALE PLANER OG PROGRAMMER FOR BEVARING, FORMIDLING OG FORSKNING OMBERGKUNST kl. 14.35–16.35.

Sesjonsleder: Hans Christian Søborg, VAM

14.35–15.05: Seniorrådgiver Eva Sætersdal Walderhaug, Riksantikvaren: Bevaringsprogrammet for bergkunst.

15.15–15.35: Forsker Trond Lødøen, Bergen Museum/Universitetet i Bergen: Visjonen om et nasjonalt programfor bergkunstforskning sett fra et universitetsmuseum

15.45–16.05: Arkeolog og museumsutvikler Helle Vangen Stuedal, Stiklestadmuseene/Det magiske berget: Visjonen om et nasjonalt program for formidling av bergkunst sett fra et «ABM-museum».

16.15–16.35: Oppsummering

16.45: Bussavgang til Alta lufthavn (10 min. kjøring fra hotellet)17.53: Fly til Tromsø18.15: Fly til Oslo.

Haso. 20. mai 2010




Deltakerliste

Etternavn Fornavn Firma TittelAgdesteen Bjørg Universitetet i Bergen, BM, SFYK FørstekonsulentArntzen Mari Strifeldt Verdensarvsenter for bergkunst - Alta Museum ArkeologBakke Bitten Universitetet i Stavanger, Arkeologisk museum AvdelingslederBasso Thor-Andreas Sametinget Arkeolog/rådgiverBertilsson Ulf Göteborgs universitet Föreståndare, Dr. fil.Brevik Per Steinar Bergkunstmuseet – det magiske berget MuseumsbestyrerChruickshank Marit Troms fylkeskommune RådgiverDahl Kjersti Møre og Romsdal fylkeskommune ArkeologFuglestvedt Ingrid Universitetet i Oslo / IAKH / arkeologiseksjonen FørsteamanuensisFønstelien Kjartan Akershus fylkeskommune Enhetsleder,

Arkeologisk feltenhetGjerde Jan Magne Tromsø Museum StipendiatGoldhahn Joakim Linnéuniversitetet, Sverige ProfessorGran Kjartan kg conservation KonservatorHaukalid Snorre Vest-Agder fylkeskommune ArkeologHelberg Bjørn Hebba Tromsø Museum-Universitetsmuseet Forsker/arkeologHelskog Knut Tromsø Museum ProfessorHygen Anne-Sophie Østfold fylkeskommune FylkeskonservatorHykkerud Martin Kristoffer Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum ProsjektansvarligHøgestøl Mari Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger AvdelingslederIbenholt Harald Riksantikvaren SeksjonssjefIbenholt Karin Vista Analyse SeniorøkonomJohansen Eva D. Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum MuseumspedagogJohansen Heidi Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum KonservatorJohnsen Evelyn Finnmark fylkeskommune Rådgiver/ ArkeologJohnsen Kristian Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum StyrelederJulsrud Lars Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum ProsjektlederKaul Flemming Danmarks Nationalmuseum Helleristninger, agrar-

samfund og prosjektet «Nordlige verdener»

Kjersheim Arve ark-foto FotografKobbevik Stephens Inger Astri Forsvarets museer UtstillingslederKrøger Flemming Rogaland fylkeskommune KulturvernrådgiverLindgaard Eva NTNU Vitenskapsmuseet Avd. ingeniør, forskn.ass.Lundø Siv Anita Hringariki, Veien Kulturminnepark ArkeologLødøen Trond Universitetet i Bergen ForskerLøken Pia Skipper Akershus fylkeskommune ArkeologLøw Luitgard Nordkappmuseet AvdelningslederMagnusson Jan Länsstyrelsen i Västra Götalands län Projektledare Mahler Ditlev Nationalmuseet Ph. D. Prosjektforsker Nordeide Linda Østfold fylkeskommune Arkeolog/konservatorOdden Wenche Bergen Museum, Universitetet i bergen Overingeniør/geologOlsrud Inger-Marie Aicher Riksantikvaren SeniorrådgiverPaulsen Knut Vidar Stiftelsen Natur og Kultur LederPawel Daniela NTNU - Vitenskapsmuseet MalerikonservatorPedersen Åge Arkeologisk Museum UiS FotografPettersen Jan H Alta Kommune Sektorleder for Kultur

og landbruk Rønne Preben Vitenskapsmuseet FørsteamanuensisSognnes Kalle Institutt for arkeologi og religionsvitenskap, NTNU ProfessorSolheim Eirik Nord-Trøndelag fylkeskommune ArkeologStuedal Helle Vangen Bergkunstmuseet – det magiske berget ArkeologSøborg Hans Christian Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum KonservatorTansem Karin Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum Konservator




Traaholt Anne Akershus fylkeskommune Teamleder, kulturminnevern

Valen Gerd Johanne Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum DirektørVevatne Kjersti Hordaland fylkeskommune ArkeologVikshåland Leif Håvard Byantikvaren i Oslo ArkeologVogt David KHM ForskerVollan Kenneth Webb Finnmark fylkeskommune ArkeologWalderhaug Eva Riksantikvaren Rådgiver




Figur 1. Seminarplakat. Design: János Kolostyák, VAM.

Figur 2. Mottagelse 25. mai kl. 2030 i «midnattssol» Foto:Martin Hykkerud, VAM.

Figur 3. Mottagelse 25. mai kl. 2030 i «midnattssol». Tredeltagere fra Finnmark. Fra v.: Evelyn Johnsen, Finnmarkfylkeskommune, Thor-Andreas Basso, Sametinget og Lars Julsrud, VAM. Foto: Martin Hykkerud, VAM.

Figur 4. Fra ekskursjon 26. mai til Isnestoften ved gårds-haug fra 1600-1700 tallet som muligens går tilbake tilmiddelalder og som er ett av flere steder som knyttes tilVeivisersagnet (jfr. Nils Gaups film fra 1987). I midtensmiler Karin Tansem, VAM og Bjørn Hebba Helberg,Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø. Foto: MartinHykkerud, VAM.

Figur 5. Fra ekskursjon 26. mai til Isnestoften. I bak-grunnen Ailegascohkka, et hellig samisk ell (538 moh)med ernsynsmast på toppen! Deltagerne går over eidettil Langnesholmen. Foto: Martin Hykkerud, VAM.



Bilder fra «Bergkunst 2010»


Figur 6. Fra ekskursjon 26. mai til Isnestoften. Deltagernefikk anledning til å se under svart plast på noen avhelleristningsteinene ved steinalderhustufter som erfunnet på Langnesholmen. Dette er de eneste hellerist-ninger som er kjent i Alta kommune utenfor ordbunneni Alta tettsted. Til høyre: Eirik Solheim fra Nord-Trøndelagfylkeskommune og Helle Vangen Stuedal, Bergkunst-museet. Det magiske berget (Stjørdal). Foto: MartinHykkerud, VAM.

Figur 7. Fra oppføring av «steinalderdrama» under nett-verkseminaret i Alta 26. mai 2010. Noen av deltagernehjelper elever fra dramalinjen på Alta videregående skolemed å løfte duk med helleristningsmotiver i Hjemmeluft-æra. Foto: Hans Chr. Søborg, VAM.

Figur 8. Lunsj i museumskafeen 26. mai. Foto: MartinHykkerud, VAM.

Figur 9. Kaffepause under seminar 26. mai. Fra venstre:Inger-Marie Olsrud, Riksantikvaren, Jan Magnusson,Västra Götalands län, Knut Helskog, Tromsø Museum,Anne-Sophie Hygen, Østfold fylkeskommune. Ståendebak til høyre: Arve Kjærsheim, Ark-Foto og Eva SætersdalWalderhaug, Riksantikvaren. Foto: Hans Chr. Søborg,VAM.

Figur 10. Fra foredrag i museets auditorium 26. mai.Trond Lødøen, Bergen Museum, introduserer JoakimGoldhahn, Linnéuniversitetet, Kalmar. Foto: MartinHykkerud, VAM.




Figur 11. Fra foredrag i museets auditorium 26. mai.Foto: Martin Hykkerud, VAM.

Figur 12. Fra oppsummering 27. mai av seminaret påRica Alta Hotell etter innlegget til Helen Vangen Stuedalom plan for museumsformidling av bergkunst («ABM-museet»). Hans Chr. Søborg, VAM på talerstolen. Foto:Martin Hykkerud, VAM.

Figur 13. Fra kaffepause på museumsterrassen 26. maimed utsikt mot Altaorden. Fra venstre: Kjartan Gran,Tromsø, Gerd Johanne Valen, VAM, Ditlev Mahler,Nationalmuseét, Ulf Bertilsson Göteborgs Universitet.Foto: Hans Chr. Søborg, VAM.

Figur 14. Fra kaffepause på museumsterrassen 26. maimed utsikt mot Altaorden. Fra venstre: Martin Hykkerud,Mari Strifeldt Arntzen og Heidi Johansen, alle arkeologer på VAM. Foto: Hans Chr. Søborg, VAM.

Figur 15. Middag 26. mai i Laksestua ved Altaelva. Påbortsiden av bordet med ansikt vendt mot fotografen fravenstre: Luitgard Löw, Nordkappmuseet, Trond Lødøen,Bergen Museum, UiB og Flemming Kaul, Nationalmuseet,København. Foto: Hans Chr. Søborg, VAM.

Figur 16. Middag 26. mai i Laksestua ved Altaelva. Påhøyre siden av bordet med ansikt vendt mot fotografenfra venstre: Linda Nordeide, Østfold fylkeskommune,Preben Rønne, Vitenskapsmuseet, NTNU og HaraldIbenholt, Riksantikvaren. Karin Ibenholt, Vista-Analyse,Oslo fremst til venstre ved samme bord. Foto: Hans Chr.Søborg, VAM.




Figur 17. Middag 26. mai i Laksestua ved Altaelva. Vedbordet fra venstre: Wenche Odden, Bergen Museum,David Vogt, Kulturhistorisk Museum, UiO, Inger-MarieOlsrud, Riksantikvaren, Bjørg Agdesteen, Bergen Museumog Bitten Bakke, Arkeologisk Museum, Stavanger. Foto:Hans Chr. Søborg, VAM.

Figur 18. Middag 26. mai i Laksestua ved Altaelva. Vedbordet fra venstre: Eva Lindgaard, Vitenskapsmuseet,NTNU, Knut Vidar Paulsen, Stiftelsen Natur og Kultur,Helle Vangen Stuedal, Bergkunstmuseet, Det magiskeberget, Daniela Pawel, Vitenskapsmuseet, NTNU, og PerSteinar Brevik, Bergkunstmuseet. Det magiske berget.Foto: Hans Chr. Søborg, VAM.

Figur 19. Middag 26. mai i Laksestua ved Altaelva. Defire til høyre med (litt av) ansiktet vendt mot fotografen:Leif Håvard Vikshåland, Byantikvaren i Oslo, Pia SipperLøken, Akershus fylkeskommune, Snorre Haukalid, Vest-Agder fylkeskommune og Siv Anita Lundø, Hringariki,Veien Kulturminnepark. Foto: Hans Chr. Søborg, VAM.

Figur 20. Middag 26. mai i Laksestua ved Altaelva. Vedbordet fra venstre: Kalle Sognnes, Vitenskapsmuseet,NTNU, Joakim Goldhahn, Linnéuniversitetet, Kalmar,Ditlev Mahler, Nationalmuseet, København og IngridFuglestvedt, Kulturhistorisk Museum, UiO. Foto: HansChr. Søborg, VAM.




Figur 21. Seminarplakat. Design: János Kolostyák, VAM.




BERGKUNSTVerdensarvsenter for bergkunst – Alta Museums skriftserie nr. 1

Trond Lødøen, Helle V. Stuedal og Hans Chr. Søborg (red.)

Fersk forskning, ny turisme, gammel bergkunst

Rapport fra nasjonalt nettverkseminar i 2010

BERGKU

NST N

R. 1Trond Lødøen, H

elle V. Stuedal og Hans Chr. Søborg (red.) • Fersk forskning, ny turism

e, gamm

el bergkunstI S S N 1 8 9 2 - 7 3 9 4

I S B N : 9 7 8 - 8 2 7 7 8 4 0 3 8 3

9 788277 840383

Fersk forskning, ny turisme, gammel bergkunst Rapport fra

Documents

Transcript of Fersk forskning, ny turisme, gammel bergkunst Rapport fra