YouTube Showdown

cinemateket

www.arthaus.nowww.facebook.com/arthaus.no

En film av Margarethe von TrottaBARBARASUKOWA

AXELMILBERG

JANETMcTEER

JULIAJENTSCH

ULRICHNOETHEN

MICHAELDEGEN

PÅ KINO FRA 20. SEPTEMBER

hannah arendt. cinemateket i trondheim. 210 x 260_Layout 1 27.08.13 13:37 Side 1

KOSMORAMA, TRONDHEIM KINO, MIDTNORSK FILMSENTER, MID NORDIC FILM, FILMINVEST MIDT-NORGE,

MINIMALEN, TRONDHEIM FILMKLUBB, BARNEFILMKLUBBEN, TRONDHEIM KUNSTMUSEUM, KIRKENS BYMISJON,

KAMMERMUSIKKFESTIVALEN, AVANT GARDEN.

VI GRATULERER CINEMATEKET MED 20-ARS JUBILEET!

Trondheim Filmklubb ble stiftet 17. oktober 1960 og er per i dag landets eldste filmklubb. Cinemateket Trondheim er drevet av Stiftelsen Cinemateket Trondheim (org.nr. 979553404MVA) som ble opprettet av Trondheim Filmklubb, Trondheim Kino,Trondheim Kommune, NTNU og Kunstakademiet i Trondheim den 29. juli 1993.

Filmvisninger/visningsstederPå Nova kinosenter viser vi film i digitalformat og på 35mm. Når lyset senker seg, kan du gjøre det samme i et komfortabelt sete og nyte solid bilde og lyd på bredt lerret. Nova sal 3 og sal 6 er Cinematekets faste visningssteder høsten 2013.

Vi fortsetter med visninger i kinosalen til Kultursenteret ISAK. Her vil det bli mulig å se to filmer på rappen flere søndager dette semesteret, Filmene på ISAK vil vises på DVD og Blu-ray.

Visningene i Vår frue kirke er gratis for alle og krever ikke medlemskap.

MedlemskortDet obligatoriske medlemskortet gjelder for både Cinemateket og Filmklubben itillegg til Barnefilmklubben samt de fleste andre filmklubber i Norge. Kortet koster 75,- per semester, inkluderer en fribillett, og selges i døra før visningene. Alle som har fylt 15 år kan bli medlem. A-medlemskap koster 500,- per semester og gir gratis adgang til alle visninger* hos Cinemateket, Filmklubben og Barnefilmklubben.Billettpris Filmklubben: 50,- (Medlemskort + billett koster 75,-)Billettpris Cinemateket: 50,- (Medlemskort + billett koster 75,-)

* På enkelte spesialarrangement tilbys A-medlemmer rabattert billett.

Trondheim Filmklubbs styre høsten 2013Ørjan Berg Brenne, Torbjørn Grav, Line Klungseth Johansen, Irene Størseth Knutzen, Renate Kroken, Endre Eidsaa Larsen, Mads Outzen, Sølvi Stokkeland, Oddbjørn Sørvik, Dag Erik Vikan

Cinematekets styre høsten 2013Marit Bakken, Silje Engeness (styreleder), Irene Størseth Knutzen, Asbjørn Tiller

Cinematekets administrasjonSvein Inge Sæther (daglig leder og programansvarlig)Torbjørn Grav (teknisk ansvarlig)

Filmklubbens redaksjonØrjan Berg Brenne, Renate Kroken, Ingrid Synneva Holtar, Endre Eidsaa Larsen (redaktør)

Layout og programdesignUREDD

InternettutgaveRune Sandnes

TrykkSkipnes

Filmklubben takkerBær&Bar, Kultursenteret ISAK, Trondheim kommune, Antikvariatet, Brukbar/Supa

Cinemateket takkerNorsk Filminstitutt, Nasjonalbiblioteket, Cinematekene, Kosmorama, Trondheim Kino, Midtnorsk Filmsenter, Mid Nordic Film, Kirkens bymisjon, Trondheim kunstmuseum, Ny Musikk Trondheim, Jan Erik Holst, Jan Troell, Jørgen Leth, Marianne Christensen, DFI, Gunnar Iversen

Cinematekets offisielle samarbeidspartnere erFilm&Kino, Norsk Filminstitutt, Nasjonalbiblioteket, Trondheim kommune

Post– og besøksadresse: Kjøpmannsgata 35, 7011 [email protected]@cinemateket-trondheim.no

www.trondheim-filmklubb.nowww.cinemateket-trondheim.no

Svanemerket trykksak fra Skipnes Kommunikasjon. Lisensnr. 241 731

CINEMATEKET & TRONDHEIM FILMKLUBB

CINEMATEKET

TRONDHEIM FILMKLUBB

PROGRAM SEPTEMBER - DESEMBER 2013

Man 04.11 kl 19.00Tirs 05.11 kl 19.00Tors 07.11 kl 19.00Tors 07.11 kl 21.00Ons 13.11 kl 18.00

Ons 13.11-lør 16.11

Ons 20.11 kl 17.00Tors 21.11 kl 17.30Tirs 26.11 kl 18.30Ons 27.11 kl 18.30Tors 28.11 kl 18.30

Tirs 03.12 kl 21.00

Tors 22.08 kl18.00Man 26.08 kl 21.00 Ons 28.08 kl 18.00

Ons 18.09 kl 18.00Man 23.09 kl 21.00

Tors 03.10 kl 19.00Tirs 08.10 kl 20.00

Fre 11.10 kl 20.00Ons 16.10 kl 18.00Man 21.10 kl 21.00Tors 31.10 kl 20.00

Søn 03.11 kl 18.00Ons 06.11 kl 18.00Ons 06.11 kl 18.30Søn 10.11 kl 18.00

Man 18.11 kl 21.00Søn 24.11 kl 18.00Søn 24.11 kl 20.00

Søn 01.12 kl 18.00Ons 04.12 kl 18.00Man 09.12 kl 21.00Ons 11.02 kl 18.00

Om Tilla Arne Skouen 1963 – Nova 6Vaktpostene Arne Skouen 1965 – Nova 6Barn av solen Arne Skouen 1955 – Nova 3 An-Magritt Arne Skouen 1969 – Nova 3Bransjesamling! Arr.: Midtnorsk Filmsenter og Cinemateket – Nova 3TRD - Trondheim Dokumentarfestival – Nova og Dokkhuset– Nova 3Mer info på www.trondheimdokumentarfestival.no.Apokalypse nå! Francis Ford Coppola 1979 – Nova 3Gudfaren Francis Ford Coppola 1972 – Nova 6Taxi Driver Martin Scorsese 1976 – Nova 3Speil Andrej Tarkovskij 1975 – Nova 3Sykkeltyvene Vittorio De Sica 1948 – Nova 3

Stumfilmkonsert med Ståle Storløkken: Mannen med filmkameraet Dziga Vertov 1929 – Nova 3

Chennal Express Rohit Shetty 2013 – Nova 3FilmQuiz – bær&barMulholland Drive David Lynch 2001 – Nova 3

Is-Slottet Per Blom 1987 – Nova 3FilmQuiz – bær&bar

Edvard Munch Peter Watkins 1974 – Nova 3Stop Making Sense – Jonathan Demme 1984 - AntikvariatetYoutube Showdown – Brukbar (Supa)Sirkelen Jafar Panahi 2000 – Nova 3FilmQuiz – bær&bar Night of the Living Dead George A. Romero 1968 – Brukbar (Supa) Carrie Brian De Palma 1976 – ISAK Bilder fra en barndom Jurij Norstein 1979 – Nova 3 Gullalderen Luis Buñuel 1930 – Nova 3El Bulli: Cooking in Progress – Gereon Wetzel 2011 – ISAKFilmQuiz – bær&bar The Secret Life of Words Isabel Coixet 2005 – ISAK Take This Waltz Sarah Polley 2011 – ISAK

Une journée d’Andrei Arsenevitch Chris Marker 1999 – ISAK Some Came Running Vincente Minnelli 1958 – Nova 3FilmQuiz – bær&bar Close-up Abbas Kiarostami 1990 – Nova 3

Bransjesamling! Arr.: Midtnorsk Filmsenter og Cinemateket - Nova 3Dom over død mann Jan Troell 2012 - Nova 3Møt regissøren!Dom over død mann Jan Troell 2012 - Nova 3Dom over død mann Jan Troell 2012 - Nova 3Dom over død mann Jan Troell 2012 - Nova 6Dom over død mann Jan Troell 2012 - Nova 6Vertigo Alfred Hitchcock 1958 - Nova 3Citizen Kane Orson Welles 1941 - Nova 3Tvunget til taushet Beate Arnestad 2012 - Vår frue kirkeHaiti. Uden titel Jørgen Leth 1996 - Nova 3Det forførte menneske Truls Lie 2011 - Nova 3Møt regissøren!De fem benspænd Jørgen Leth 2003 - Nova 3+ Det perfekte menneske Jørgen Leth 1967 - Nova 3Møt regissøren!Stopforbud Jørgen Leth 1963 - Nova 3+ Jeg taler til jer – John Kørners verden Jørgen Leth 2013 - Nova 3 Møt regissøren!Jørgen Leth i samtale med Søren Birkvad - Nova 3+ Livet i Danmark Jørgen Leth 1972 - Nova 3Møt regissøren!En forårsdag i helvede Jørgen Leth 1977 - Nova 3Stumfilmkonsert med Ugress:Jeanne D’Arc Carl Th. Dreyer 1928 - Nova 366 scener fra Amerika Jørgen Leth 1982 - Nova 6+ Nye scener fra Amerika Jørgen Leth 2003 - Nova 6Aarhus Jørgen Leth 2005 - Nova 3+ Det gode og det onde Jørgen Leth 1975 - Nova 6

Spillets regler Jean Renoir 1939 - Nova 3Sunrise F.W. Mornau 1927 - Nova 32001: En romodyssé Stanley Kubrick 1968- Nova 6The Searchers John Ford 1956 – Nova 68 1/2 Federico Fellini 1963 – Nova 3 Amour Michael Haneke 2012 – Vår frue kirkeThe Tiger´s Mind m.m. Beatrice Gibson – Nova 3 Møt regissøren!Tokyo Story Yasujirô Ozu 1953 – Nova 6Bransjesamling med gratis filmvisning: Deshora Barbara Sarasola-Day 2013 – Nova 3Møt regissøren! Mer info på www.cinemateket-trondheim.noArr.: Midtnorsk Filmsenter og CinemateketNi liv Arne Skouen 1957 – Nova 6 Kalde Spor Arne Skouen 1962 – Nova 6Det brenner i natt Arne Skouen 1956 – Nova 6Gategutter Arne Skouen 1949 – Nova 3Bussen Arne Skouen 1961 – Nova 6 Ung Løs Gris Lene Berg 2013 – Nova 6+ Kopfkino Lene Berg 2012 – Nova 6

Ons 11.09 kl 18.00

Ons 11.09 kl 19.00 Tors 12.09 kl 18.30Fre 13.09 kl 16.00Lør 14.09 kl 13.00Søn 15.09 kl 13.00 Tirs 17.09 kl 18.00Tors 19.09 kl 18.30Man 23.09 kl 18.00Tirs 24.09 kl 17.30Tirs 24.09 kl 19.00

Tirs 24.09 kl 21.15

Ons 25.09 kl 18.00

Ons 25.09 kl 19.30

Ons 25.09 kl 21.15Tors 26.09 kl. 20.30

Man 30.09 kl 19.00

Man 30.09 kl 21.00

Tirs 01.10 kl 18.30Ons 02.10 kl 18.30Tirs 08.10 kl 18.00Ons 09.10 kl 18.00Tors 10.10 kl 18.00Man 14.10 kl 18.00Tirs 15.10 kl 20.00

Tors 17.10 kl 18.00Tirs 22.10 kl 18.00

Ons 23.10 kl 18.30Tors 24.10 kl 18.30Man 28.10 kl 18.30Tirs 29.10 kl 19.00Ons 30.10 kl 19.00Tors 31.10 kl 18.30

4 cinemateket & trondheim filmklubb | september - desember 2013 5 cinemateket & trondheim filmklubb | september - desember 2013


CINEMATEKET TRONDHEIM1993 - 2013Cinemateket Trondheim feirer 20-årsjubileum høsten 2013, og kan se tilbake på to hele tiår i filmformidlingens og filmhistoriens tjeneste, med rikholdige programmer og en profesjonell virksomhet i stadig vekst og utvikling. I jubileumssesongen står høydepunktene tettere i kø enn noen gang!

Møt filmskaperne - eksklusivt på CinemateketTo av Skandinavias mest fremtredende filmskapere kommer til Trondheim og Cinemateket i høst, for å feire oss og for selv å bli feiret. Jan Troell og Jørgen Leth er begge levende legender, og to av de aller mest rutinerte og meritterte filmskaperne i verden i dag. Troell er Liv Ullmanns favorittregissør (og da har hun ikke glemt Ingmar...), naturligvis på grunn av hans to udiskutable mesterverk Utvandrerne og Nybyggerne. I år er Troell aktuell med ny film, og Cinemateket byr på hele fem forestillinger med Dom over død mann, Troells følsomme og nærgående portrett av avisredaktøren og samfunnsdebattanten Torgny Segerstedt (1876-1945).

Jørgen Leth er for nordmenn kanskje aller mest kjent som Lars von Triers medregissør, og mange vil kanskje si også hans leketøy, i De fem benspænd fra 2003. Denne filmen har vist seg å være et av høydepunktene i von Triers karriere, og det er naturligvis også en viktig film for Jørgen Leth. Her bearbeider han sin egen kortfilmklassiker Det perfekte menneske (1967) og går dermed helt til kjerne på sin egen arbeidsmetode: Med egne selvpålagte “benspenn” og nøye kalkulerte observasjonsmetoder har Leth skapt et helt særegent filmspråk på siden både av tradisjonell fiksjons- og dokumentarfilm.

Det har vært et ønske i lang tid for Cinemateket Trondheim å invitere Jørgen Leth til byen, og nå har vi heldigvis lykkes! Både tirsdag 24. september og onsdag 25. september vil Jørgen Leth være på plass hos oss i Nova 3, der vi byr på to helaftener med film og samtale. Programmet åpner med visning av Leths film Haiti. Uden titel, etterfulgt av Truls Lies dokumentar Det forførte menneske og en Q&A med Jørgen Leth og Truls Lie. Kvelden kompletteres med dobbeltvisning av De fem benspænd og Det perfekte menneske.

Onsdag 25. september innledes med visning av Jørgen Leths aller første og hittil siste film, kortfilmen Stopforbud (1963) og kunstnerportrettet Jeg taler til jer - John Kørners verden (2012). Deretter entrer Jørgen Leth scenen i samtale med landsmannen Søren Birkvad,

som har skrevet boka “Verden er Leth. En bog om Jörgen Leths film og forfatterskab”, og som til daglig er bosatt på Lillehammer der han arbeider som førsteamanuensis i film og fjernsyn ved HiL. Jørgen Leths opphold i Trondheim og hans møte med Cinematekets publikum avsluttes onsdag kveld med visning av sykkelklassikeren En forårsdag i helvede (1977). I alt viser Cinemateket elleve filmer av Jørgen Leth i perioden 24.-30. september.

Jubileum for Norges fremste, og egen feiring med tidenes besteDa Cinemateket Trondheim åpnet dørene for aller første gang, 11. september 1993 på Rosendal Teater, var det Arne Skouen som klippet snora og sto for den offisielle åpningen. Tjue år senere har Skouen dessverre forlatt oss (han døde i 2003), men i år markerer samtlige norske cinematek, i samarbeid med Norsk Filminstitutt og Nasjonalbiblioteket, 100-årsjubileet til norgeshistoriens hittil fremste filmskaper. Ni liv (1957) var Cinematekets åpningsfilm i 1993, og denne kanskje aller største klassikeren i norsk spillefilm får nå æren av å åpne et retrospektiv over ni av Skouens i alt sytten filmer.

Cinemateket er som kjent filmens museum, filmens bibliotek, filmens galleri, med mere. Strengt tatt er ordet “cinematek” synonymt med filmarkiv, men i praksis fungerer vi som filmarkivets (eller -arkivene, både norske og utenlandske) framvisningssted. I dette perspektivet er vår jobb å holde fram for publikum kunstfeltets absolutte klassikere, filmhistoriens kanon. I jubileumssesongen presenterer Cinemateket Trondheim derfor hele femten av tidenes aller beste filmer, ja faktisk kanskje DE femten beste filmene som noensinne er laget.

Ovenstående påstand begrunnet som følger: Hvert tiende år presenterer filmtidsskriftet Sight&Sound en kåring over tidenes beste filmer, etter en avstemning der inviterte filmkritikere og filmskapere avgir sine stemmer og leverer sine personlige topp 10-lister. Det dreier seg altså om to parallelle kåringer, tidenes beste filmer ifølge kritikerne, og tidenes beste filmer ifølge regissørene. Cinemateket viser de ti beste filmene på begge listene, noe som gir oss et program med femten titler. Det er med andre ord fem filmer som overlapper og befinner seg på begge listene. Tidsskriftet fikk inn 846 bidrag fra kritikerne, og 358 fra regissørene, og resultatene ligger på Sight&Sounds hjemmesider.

KRITIKERNES 10 PÅ TOPP I 2012: 1. Vertigo (Alfred Hitchcock 1958)

2. Citizen Kane (Orson Welles 1941) 3. Tokyo Story (Yasujirô Ozu 1953) 4. Spillets regler (Jean Renoir 1939) 5. Sunrise (F.W. Murnau 1927)

6. 2001: En romodyssé (S. Kubrick 1968)

7. The Searchers (John Ford 1956) 8. Mannen med filmkameraet (1929) 9. Jeanne d’Arc (Carl Th. Dreyer 1927)

10. 8 1/2 (Federico Fellini 1963)

REGISSØRENES 10 PÅ TOPP I 2012:

1. Tokyo Story (Yasujirô Ozu 1953) 2. 2001: En romodyssé (S. Kubrick 1968) 3. Citizen Kane (Orson Welles 1941) 4. 8 1/2 (Federico Fellini 1963) 5. Taxi Driver (Martin Scorsese 1976) 6. Apokalypse nå! (Francis Coppola 1979) 7. Vertigo (Alfred Hitchcock 1958) 8. Gudfaren (Francis Coppola 1972) 9. Speil (Andrej Tarkovskij 1974) 10. Sykkeltyvene (Vittorio de Sica 1948)

Stumfilmkonserter, bransjesamlinger og spennende samarbeidÅ vise stumfilm med levende musikk er en av cinematekenes spesialiteter, og i likhet med regissørbesøket noe som kun kan oppleves der og da, ved personlig oppmøte. Veldig mye bra kan sies om fyldige bonus-dvd’er og et internett som inneholder “alt”, men stumfilmkonsert og regissørbesøk er ting som rett og slett ikke KAN lastes ned. I høst har vi invitert Ugress (Gisle Martens Meyer solo) til å spille live til visningen av Jeanne d’Arc torsdag 26. september, mens Ståle Storløkken spiller til Mannen med filmkameraet ved Cinematekets sesongavslutning tirsdag 3. desember.

I tillegg til dette er Cinemateket vertskap for Midtnorsk Filmsenters faste månedlige bransjesamlinger, det er satt opp to filmvisninger i Vår Frue kirke i samarbeid med Kirkens bymisjon i løpet av høsten, og vi tar samtidskunsten inn i kinosalen og opp på filmlerretet når

vi viser filmer av Beatrice Gibson og Lene Berg i samarbeid med Trondheim Kunstmuseum. Disse samarbeidspartnerne er bare noen få av de mange vi har jobbet tett med i løpet av Cinematekets eksistens, og spesielt de siste fem årene har vært preget av ekspansiv samarbeidsaktivitet. Dette har styrket Cinemateket, og det har betydd mye for at det hittil sittende kulturdepartementet gradvis har begynt å innse at filmformidling og filmkultur ikke kun er et underbruk til en kommersialisert kinobransje. Det ser ut til at Cinemateket sikres statlig finansiering, og da må også lokale og regionale myndigheter følge opp. Med alle med på laget skal vi stå sterkere i 2014 enn noen gang før, og vi skal jobbe hardt videre mot det neste, og helt avgjørende, målet for Cinemateket Trondheim: Å etablere den nye og nødvendige filmvisningsarenaen i Trondheim som gir oss sterkere identitet og nye bruksmuligheter.

Godt jubileum, og god film!

Svein Inge Sæther (daglig leder)

JAN TROELLJAN TROELL


Jan Troell gir seg ikke. Nå kommer en av gigantene i svensk film, muligens Sveriges største nålevende regissør, til Cinemateket Trondheim. Troell er aktuell med ny kinofilm: Dom over død mann er basert på livet til datidens redaktør for Göteborgs Handels- og Sjöfartstidning, Torgny Segerstedt, og hans virke i årene etter at Hitler tok makten i Tyskland.

Utvandrerne og Nybyggerne er imidlertid filmene som oftest blir forbundet med Troells navn – ikke uten grunn. Disse filmene er blant svensk films største publikumssuksesser noen sinne. De er fremdeles folkekjære, og i kombinasjon med Vilhelm Mobergs litterære forelegg har de blitt en del av svensk historieskriving. Begge filmene ble Oscar-nominerte – Utvandrerne i flerfoldige kategorier. Men Troell har langt mer å by på: Hans to første spillefilmer Her har du ditt liv og Ole Dole Doff har for lengst trådt inn i svensk films kanon, og sistnevnte vant Gullbjørnen i Berlin. Troells filmer har til sammen mottatt sju Oscar-nominasjoner og en bråte med Guldbaggar.

Jan Troell är för mig ett alldeles äkta, stort lysande geni. Han ger sig fan på någonting och han bryr sig inte om det är publikt eller inte. Han är en oerhört märkvärdig, fullkomligt originell och djupt inspirerande regissör. – Ingmar Bergman

KameraøyetSiden Troell fikk sitt første fotografiapparat da han var 14 år har fotografiet, filmfotografiet og filmkameraet utgjort en stor del av hans liv. Helt siden hans første kortfilm har han utmerket seg med sitt særegne visuelle uttrykk. Det er fundamentert i det realistiske, men er hele tiden berørt av det lyriske. Stemninger og følelser har forrang over mer klassiske fortelleformer hvor fremdrift og dialog dominerer uttrykket. “Det som synes og kjennes er viktigere enn ord og argument,” skal visstnok en gang ha kommet fra hans munn.

Troell har selv fotografert de aller fleste av filmene han har regissert, og her ligger noe av hans store styrke som filmskaper. Han er først og fremst en billedforteller, og et hvert nytt filmprosjekt begynner med et bilde. Det var forfatter Vilhelm Moberg sin beskrivelse av en blå dukke under vannet i en brønn som fanget Troells interesse for en filmatisering av romanen “Utvandrerne”, og det var ønsket om å forstå hvorfor mennesker “dreper bestialsk og reiser omkring i en bil med kaniner” som startet prosessen med Il Capitano. Bildet kommer først,

Jan Troell besøker Cinemateket Trondheim 11. september, til åpning av høstsesongen og markering av Cinematekets 20-årsjubileum. Cinemateket feirer Jan Troell med fem visninger av han nyeste film Dom over død mann.

og Troell har selv sammenlignet sin kunst med en malers: “Enten holder han selv i penselen og maler eller så holder en assistent i penselen mens maleren dirigerer ”litt mer hit og litt mer dit”. Det blir noe helt annet og det passer ikke meg. (…) Hvis jeg får en impuls under opptak vil jeg kunne gå bort fra hva jeg hadde tenkt og kanskje panorere dit istedenfor, og jeg vil oppleve scenen gjennom kamera.” Liv Ullmann har ganske enkelt sagt: “Han er kamera”. Under innspillingen av Utvandrerne gjorde Troell et forsøk på å overlate fotograferingen til sin b-fotograf. Forsøket varte i rundt en halv dag: “Jeg holdt det ikke ut. Jeg kjente at jeg var utenfor og ikke inne i prosessen.”

Om jeg aldri hadde fått gjøre noe annet på film, så hadde jeg vært lykkelig. Det er ingen regissør, ingen film, jeg har hatt sånn glede av som med Utvandrerne, og som å arbeide med Jan Troell. Det er det beste som har hendt meg i mitt yrkesliv. – Liv Ullmann

Om å ta seg tid“Mange synes at høyt tempo har en verdi i seg selv. Det gjør ikke jeg.” Og Troell tror heller ikke at unge mennesker i dag er flinkere til å tolke bilder enn hva man var for 50 år siden. “Overfloden, tempoet og rask klipping gjør at hvert bilde får mindre betydning.” At noe av grundigheten i fortolkningen da forsvinner er åpenbart, og hans filmer er på et vis motsatser til denne utviklingen. For Troell er på flere måter et fremmedelement i svensk film. Hans forsiktige fremtoning skiller ham fra fortidens hardtslående rabulister som Ingmar Bergman, Bo Widerberg og Vilgot Sjöman, mens han estetisk sett ligger milevis unna de fleste av dagens svenske filmskapere. Han lar kamera tale og stoler på filmfotografiets egenverdi og kraft og sin egne evne til å improvisere under opptak. Igjen, dette tilfører filmene hans et lett og ledig anstrøk av billedpoesi som ikke er veldig vanlig i dagens filmer.

UtenforI sine filmer har Troell en forkjærlighet for historier om mennesker som står litt utenfor fellesskapet og det kollektive. Enten det er emigrantene i Utvandrerne, læreren i Ole Dole Doff eller Troell selv i Sagolandet. Om grunnen til dette gjennomgående trekket i filmene sine har han sagt: “Jeg har blitt fortalt at det finnes en forbindelse mellom meg og de menneskene jeg beskriver, men jeg søker ikke etter dem. Jeg har snublet over mine filmfigurer, de har snakket til meg og lokket meg til å utforske dem.”

av Sigurd Wik, Cinemateket USF

JAN TROELL For meg er nesten det viktigste når jeg holder på med en film at jeg selv kan tro på den. Det trenger ikke bety at hver film skal være realistisk, men det skal finnes en slags troverdighet i den. Man skal ikke kjenne apparatet, man skal ikke kjenne skuespillet, man skal ikke være bevisst manuset, men det skal være sydd sammen til en helhet som man bare tar til seg. – Jan Troell

SverigeMer åpenbart enn de fleste andre svenske regissører er Troell en kommentator til ”det svenske”. Sett bort i fra hans svipptur innom Hollywood er de fleste filmene hans ikke bare rotfestet i det svenske, men også dokumenter over det svenske folk og deres historie – fiksjonsfilmer som dokumentarer. Sagolandet er en film som gjerne trekkes frem, og det er oppsiktsvekkende at en tre timers selvrefleksiv

dokumentarfilm har fått en slik status som Sagolandet har. “Jeg ville helt enkelt formidle mine helt subjektive følelser for min samtid,” har Troell sagt om den, en film som stiller spørsmål om livskvalitet i et samfunn som ble hyllet for sin bygging av velferdsstaten. Sagolandet er sivilisasjonskritikk pakket inn i filmpoesi, og er en film som vakte enorme reaksjoner i folkhemmets Sverige. Den ble vist sammenhengende på kino i ett år i Stockholm, og den synes faktisk å peke 20 år frem i tid, mot den vest-svenske filmbølgen som startet for noen år siden. I dag har Sagolandet faktisk vokst ut over sine landegrenser hva gjelder aktualitet og er et talende eksempel på hva som gjør så mange av Troells filmer tidløse. De er gjennomsyret av en nærhet til materialet, en seriøsitet og grundighet i formidlingen av det og et fintfølende blikk for de poetiske mulighetene i filmfotografiet.

DOM OVER DØD MANNDOM OVER DØD MANN


DOM OVER DØD MANN

Regi Jan Troell Manus Klaus Rifbjerg og Jan Troell, basert på Kenne Fants ”Torgny Segerstedt: en levnadsskildring” Foto Mischa Gavrjusjov og Jan Troell Med Jesper Christensen, Pernilla August, Björn Granath, Ulla Skoog, Amanda Ooms, Peter Andersson 126 min DCP Svensk tale, utekstet

Slik Troell beskrev tragedien Hamsun i filmen Hamsun i 1996, tar han nå for seg redaktøren Torgny Segerstedt og beskriver en annen tragedie. Likheten er at de begge er basert på virkelige personer og omhandler Nazi-Tyskland.

Jan Troells nye film om den Torgny Segerstedt, som bekjempet Hitler i skrift og tale, er sober og stilistisk fullendt. Segerstedt var redaktør i Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning fra 1917 til 1945. Han var også en av de

sterkeste og tidligste stemmene som ropte ut mot Hitler. I begynnelsen hylles Segerstedt av samfunnets etablissement for sin modige stillingstagen, men når krigen bryter ut, og både Norge og Danmark blir invadert, blir Sveriges maktelite redde for Segerstedts penn og maner ham til mer moderate ordelag. Selv svenskekongen tar til orde.

Jesper Christensen er Segerstedt og Pernilla August er aviseier Forsmanns hustru og Segerstedts elskerinne. Det er særlig samspillet mellom dem som utgjør filmens kjerne. Filmen er digitalt filmet i bredformat og presenteres i sort/hvitt, en stil som er både uvanlig og krevende i dag. Med sin bakgrunn i, og store interesse for, fotografiet har Troell alltid hatt en høy stjerne blant filmfotografer. Han står selvfølgelig selv bak kameraet, men deler arbeidet med sin mangeårige danske samarbeidspartner Mischa Gavrjusjov.

“Jag tror detta är det mest dialogrike manuskript jag har jobbat med,” sier Jan Troell. Tittelen er hentet fra Hávamál der strofe 77 lyder (i svensk oversetting): “Fä dör, fränder dö, även själv skiljes du hädan, men ett vet jag, som aldrig dör, domen över död man.” Segerstedts mest kjente uttalelse er kanskje den han ga i forbindelse med Kong Gustav V’s berømte advarsel til ham under en audiens på slottet. Der fikk han beskjed om at han kanskje skulle tenke seg om før han skrev noe. Segerstedts svar var typisk og presist: “Jag försäkrar Ers Majestät att det inte är av tanklöshet som jag skriver.”

PREMIEREVISNINGEN ONSDAG 11.09 INNLEDES MED EN SAMTALE MELLOM JAN TROELL OG JAN ERIK HOLST. ETTER FILMEN FEIRER CINEMATEKET SESONGÅPNING OG 20-ÅRSJUBILEUM PÅ MOSKUS BAR!

Sverige, Norge 2012

Jan Erik Holst, Norsk Filminstitutt

Liberaleren Torgny Segerstedt var ikke alene blant svenske pressefolk i sin kompromissløse kamp mot nazismen. Nevnes må også sosialdemokraten Ture Nerman i Tross Alt!, Johannes Wickman, utenriksredaktør i Dagens Nyheter, og den normalt så lavmælte redaktør Nils Sigfrid Norling i Arbetarbladet i Gävle. Men Norling avvek fra normalen når det dreide seg om demokrati, frihet og humanisme. Da tok han i bruk ord som “de hakekorsprydede bandittsvermene” og “den nazistiske jernhælen”. Men stort sett tidde de som vakt skulle være: Alle høyreavisene, Bondeforbundets blader og de fleste sosialdemokratiske avisene

bøyde seg lydig for samlingsregjeringens ettergivelsespolitikk, og valgte å samarbeide lojalt med “de ansvarlige” i Stockholm. Når kampen for frihet og rett begynner å koste, svikter de fleste. Slik har det vært. Slik er det. Og slik vil det forbli. Per Edgar Kokkvold var generalsekretær i Norsk Presseforbund fra 1996 til 2013. Han er tidligere redaktør for Arbeiderbladet og leder for Pressens faglige utvalg. Artikkelen har tidligere stått på trykk i Adresseavisen, under rubrikken “Signert” 7. januar 2013.

Pressefolk skal ha en skeptisk innstilling til alt og alle – ikke en fiendtlig, forfølgende, som enkelte pressefolk synes å mene, men altså en skeptisk, empirisk holdning. Pressefolk skal ikke holde seg med guder. Men forbilder må pressefolk kunne ha.Mine forbilder er den ubøyelige, svenske redaktør Torgny Segerstedt i Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning (1917 til 1945), den engelske journalisten og forfatteren George Orwell (som i likhet med den amerikanske politikeren og filosofen Thomas Jefferson var utstyrt med den vidunderlige evnen til å avsløre alle slags potensielle tyranner, enten de kom ovenfra eller nedenfra), og C.P. Scott, Manchester Guardian-redaktøren som sa at kommentaren er fri, men reportasjen er hellig: “Comment is free, but facts are sacred. Propaganda is hateful. The voice of opponents has a right to be heard. It is well to be frank; it is even better to be fair.” Måtte jeg velge mellom de tre, ville jeg under tvil valgt Torgny Segerstedt, i hvert fall for de store anledninger – for han var ingen mann for de små. Dessuten snakker jeg her om den offentlige personen Torgny Segerstedt, og ikke om privatpersonen, som i virkeligheten ikke var mye å samle på. I Dom over død mann, Jan Troells film om Segerstedt, møter vi ridderen som med sin penn spidder all slags urett, men som bak hjemmets fire vegger er alt annet enn ridderlig: Ynkelig ektemann,

dårlig far og svikefull venn. Det siste gikk først og fremst ut over avisens hovedeier Axel Forssman, som holdt sin beskyttende hånd over Segerstedt da mange lesere og annonsører og hele det offisielle Sverige ville bli kvitt ham. Segerstedt svarte med å innlede et langvarig forhold til Forssmans kone. –Torgny Segerstedt var en publisist man bare må beundre, men privat var han en drittsekk, eller en «skithög» som Aftonbladets filmanmelder kaller ham. Segerstedt var snill mot sine hunder, hvilket normalt må sies å være en god ting, men ikke når det er det eneste positive man kan si om han som privatperson. Men i det offentlige rom var han en ridder i kampen mot alle bevegelser som behandlet sine borgere som skitt og aske, men først og fremst i kampen mot nazismen, ubøyelig for alt press, fra borgerlige lesere som ikke likte at redaktøren tilsmusset “en bevegelse som tross alt har gjort mye bra for Tyskland”, fra svensk næringsliv og akademia, fra svensk UD, fra en sosialdemokratisk statsminister som var livende redd for at Sverige skulle bli innblandet i krigen, fra et tyskvennlig svensk offiserskorps, og ikke minst fra en nazivennlig svensk konge. Møtene mellom Torgny Segerstedt og hans statsminister Per Albin Hansson, og mellom Segerstedt og hans konge, Gustav V, utgjør for øvrig de mest imponerende scener i Troells film, som ellers gir oss altfor lite av stridsmannen Segerstedt.

DOM OVER DØD MANN Ny film om redaktør Torgny Segerstedt – stor og ubøyelig som samfunnsmenneske, men liten og ekkel som ektemann, venn og far.

Av Per Edgar Kokkvold

Onsdag 11.09 kl 19.00 Nova 3 Torsdag 12.09 kl 18.30 Nova 3Fredag 13.09 kl 16.00 Nova 3Lørdag 14.09 kl 13.00 Nova 6Søndag 15.09 kl 13.00 Nova 6

JØRGEN LETH JØRGEN LETH


JØRGEN LETHJørgen Leth. Det er bare et navn.Eller sådan kunne det være.Det kunne godt bare være et navn, hvis ikke lige det var, fordi navnet var hans. Altså Jørgen Leths. Så er det ikke længere bare et navn. Så er det også et varemærke, et hadeobjekt, et idol.

Nogle gange er navnet en parodi. Andre gange en lyd. Lyden af en let nasal stemme, der beskriver balletkroppes bevægelser eller cykelrytteres ensomme kamp mod bjerget.

Ja, navnet kan endda være en parodi og en lyd på samme tid, som når Rytteriet for fuldt udtræk spiller sketchen ’Jeg er et nøgent menneske’.

Parodien på manden, der både er digter, filminstruktør, journalist, tv-kommentar og cykelsportsforfatter, er ikke bare sjov, den er også tæt på at fortælle, hvad det er, fænomenet Jørgen Leth handler om.

For det er i høj grad, at han er et nøgent menneske.

Han er nøgen, hvis man med det forstår hudløs. Uden filter. Han fortæller bare, hvad der foregår inde i ham. Hvordan han har det. Han lægger sine fascinationer frem, så enhver kan se dem. Han iscenesætter dem.

Nogle kan lide det. De elsker det. Andre vender sig bort, frastødte.

Cykelsportens myter og helte

Lige nu er han alle vegne. Tredje bind af hans erindringer udkommer på fødselsdagen (14. juni 2012, red. anm.), og hans samlede digte er lige udkommet.

Han har en udstilling om sig selv (!) på Gl. Strand i København. Titlen er ’Mit navn er Jørgen Leth’. Intet mindre.

For nylig udkom en bog, hvor han og Rolf Sørensen talte om cykelsport. Det er også der, hovedparten af danskerne kender ham fra.

De har hørt ham tale hen over billeder, hvor man fra luften har set Tour de France-karavanen sno sig gennem Bretagne eller Pyrenæerne, mens folk hjemme ved sofabordene har kunnet klukke over, hvordan Leth serverede obskure facts om lokale oste og ridderborge, mens de selv fik kaffe og kringle.

Men det er cykelsporten, han er fascineret af. Dens historier. Dens myter. Helteportrætterne af Anquetil, Hinault og van Impe. Merckx.

Fascinationen har han haft siden barndommen på Århus Cykelbane, og siden han skrev sine sportsdigte. Kærligheden til sporten lyste også ud af bogen ’Den gule trøje i de høje bjerge’.

Kokkens datter

I flere af sine dokumentarfilm har kredset om både sporten og kunsten. Indfanget Giro d’Italia, Paris-Roubaix, Michael Laudrup, Søren Ulrik Thomsen, Peter Martins.

Han er nøgen, hvis man med det forstår hudløs. Uden filter. Han lægger sine fascinationer frem, så enhver kan se dem. Han iscenesætter dem.

For slet ikke at tale om filmen Det erotiske menneske, der kunne være ham selv.

Og det var det jo, ligesom det var ham, der i sin første selvbiografiske bog “Det uperfekte menneske” skrev om kokkens datter og den seksuelle relation, han havde til den unge sorte skønhed derhjemme i huset på Tahiti, som han havde, til det blev ødelagt af jordskælvet.

Det var den lille bid, som gjorde, at han efter en mediestorm, bl.a. en stadig omtalt leder her i avisen, måtte stoppe som både dansk konsul på Haiti og kommentator på TV 2.

Den erotiske spænding

Egentlig var det mærkeligt, at stormen opstod lige der, for flere år forinden havde Leth sagt noget tilsvarende i et interview i Weekendavisen.

At han har en fascination af unge sorte kvinder.

Allerhelst fra arbejderklassen. Og at der er en slags bytteforhold i det. Gammel og ung, erotik og penge, hvid og sort. Det er sådan noget, han siger.

Og når han som nu har en udstilling om sig selv, er det også billeder af netop det, han viser frem. Ham selv – og en ung kvinde med stram sort hud, den erotiske spænding.

Billederne var nok til at provokere udviklingsminister Christian Friis Bach (R), men diskussionen nåede aldrig tilbage til højderne fra balladen om kokkens datter, da Leth var nødt til at gå i skjul, fordi mediepresset og kritikken var for voldsom.

Æstetiker og levemand

I dag ser det helt anderledes ud. Leth kan nyde, hvordan den nye generation af kunstnere vil optræde med ham i en moderne udgave af jazz’n’poetry.

Flere år efter at han har passeret den officielle pensionsalder, er profilen højere end nogensinde, og medierne elsker ham, for han er en mand, der kan fortælles.

Han er iscenesætteren. Han leverer selv billederne, vi kan se for os. Han er æstetikeren, levemanden, der hver dag, når han er i landet, folder International Herald Tribune ud, mens han indtager sin rituelle snaps og sildemad.

Og han indtager hvert år efter Paris-Roubaix et glas rivende dyrt glas vin på den parisiske café, inden han i Armani-butikken køber sine skjorter – en, måske to, og eventuelt en jakke.

På 75-års dagen fejrer Gyldendal digteren og forfatteren i det rummelige lokale Trykkeriet på forlaget. I invitationen om fejringen har forlaget med et stort glimt i øjet skrevet, at “Leth har ikke givet udtryk for nævneværdige forbehold herimod”.

Det lyder rigtigt. Leth vil ikke bare nyde opmærksomheden. Han vil uden blusel indrømme, at han nyder den. Ellers ville han jo ikke være Jørgen Leth.

Carsten Andersen /Politiken.dk

(Artikkelen ble publisert i Politiken 12. juni 2012, i forbindelse med Jørgen Leths 75-årsdag. Gjengitt med tillatelse.)

W

KUNST PÅ KINO


Av Ulrik Eriksen

EN PLUTSELIG INNSKRENKENDE TANKE

Beware of a Holy Whore har gitt navnet til Norges bidrag under Venezia-biennalen 2013: Se opp for den hellige hore: Edvard Munch og frigjøringens dilemma. Utstillingen består av en kombinasjon av Munchs mer samfunnskommenterende bilder, samt en ny film av Lene Berg kalt Ung Løs Gris. Verket problematiserer nettopp kampen mellom ønsket om å bryte fri, de destruktive kreftene som følger med på lasset, og samfunnets sterke evne til å bringe utbryterne tilbake i folden. Avhør. Det hele er elegant gjennomført. Et hotellrom er filmet av et statisk (overvåknings)kamera. Et nachspiel med en eldre forretningsmann, en løssluppen kvinne i 30-årene og en purung partygutt ender i at sistnevnte hentes av en ambulanse. Kvelden blir spilt av i ettertid, akkompagnert av tre avhør av de involverte. Hva var det egentlig som skjedde? Hvem er disse menneskene? Hvorfor var de sammen? Ved å se gjennom overvåkningsvideoen igjen og igjen, spole fremover og zoome inn på forskjellige steder, med de ulike vitnenes versjoner på lydsporet, åpnes det opp for stadig nye og kompliserende fortolkninger. Her er anstrøk av Michael Haneke og Ruben Östlund, samt Akira Kurosawas klassiske film om det problematiske forholdet mellom virkelighet og fortelling: Rashomon (1950). Berg er utdannet filmregissør, men har i mange år jobbet med ulike kunstneriske formater. Med fjorårets Kopfkino markerte hun en tilbakekomst til filmens verden, med føttene fremdeles solid plantet i kunsten. Slik står hun friere til å utforske og eksperimentere med filmmediet. Men det betyr også at hennes filmer er mindre vist og vanskeligere tilgjengelig.

Det er leit, for vi trenger sårt regissører som Lene Berg. I Norge klager vi over at norske filmer ikke blir invitert til de store internasjonale festivalene. Kvantitetsmålene er oppnådd, sies det, nå gjenstår bare kvaliteten. Samtidig er to av de beste norske filmene jeg har sett det siste året produsert utenfor filmmiljøet: Beate Petersens glimrende dokumentar Nasseredin Shah and his 84 Wives, vist på Høstutstillingen i fjor, og Lene Bergs siste film. Digitalisering. Internasjonalt er det ikke uvanlig at filmskapere tar steget ut av kunstgalleriene og inn i filmens verden, enten det er britiske Steve McQueen (Shame), iranskamerikanske Shirin Neshat (Kvinner uten menn), eller gullpalmevinneren Apichatpong Weerasethakul (Onkel Boonmee). Digitaliseringen har dessuten gjort det mulig å produsere filmer i kinokvalitet for langt mindre summer enn tidligere, noe som kan gjøre avstanden mellom kunst- og filmverdenen enda kortere. Til sin siste film har Lene Berg for første gang fått kortfilmstøtte fra Filminstituttet. Det er lov å håpe hun kan få langfilmstøtte i neste omgang. «Hva ville du gjort annerledes om du visste det var et kamera i rommet», blir forretningsmannen spurt i Ung Løs Gris. «Alt!», svarer han kontant. Kanskje er det på tide å omfavne freidigheten og gi faen i kameraet i rommet?

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet (31.05.13) og er gjengitt med tillatelse fra skribenten og Morgenbladet.

“Vet du hva som er verst?”, spør den fiktive regissøren Jeff i Rainer Werner Fassbinders metafilm Beware of a Holy Whore (1971). “Når man plutselig innser hvor borgerlig man selv er”. Melodramaet Jeff forsøker å lage overskygges fullstendig av filmstabens ymse fortvilte forsøk på å bryte ut av borgerskapets diskré bånd, enten det er i artistisk, seksuell, rusmessig, juridisk eller moralsk forstand. Slik er Fassbinders komedie en kommentar over kunstneres gjenstridige og noen ganger fåfengte ønsker om å sprenge grenser, og endre tingenes tilstand. Uansett: det verste som kan skje er – som tittelen advarer – at den promiskuøse horen saligkåres.

KUNST PÅ KINO ARNE SKOUEN


KUNST PÅ KINOLene Berg er en av fire kunstnere som er nominert til Lorck Schive kunstpris i 2013. Trondheim Kunstmuseum presenterer en utstilling med de nominerte Lene Berg, Marianne Heier, Tina Jonsbu og Knut Åsdam fra 5. oktober til 5. januar, og prisen på 500 000 kr deles ut av museet fredag 1. november. Kvelden før prisutdelingen viser Cinemateket Lene Bergs filmer Ung Løs Gris og Kopfkino på kino.

15. oktober viser Cinemateket i samarbeid med Ny Musikk Trondheim fire filmer av den britiske samtidskunstneren Beatrice Gibson. Hennes filmer Agatha, The Future’s Getting Old Like the Rest of Us, A Necessary Music og The Tiger’s Mind utgjør en utstilling som vises på Trondheim Kunstmuseum fra 16. til 22. oktober. Cinemateket viser filmene samlet på kino kvelden før utstillingsåpningen, med filmskaperen selv til stede. Beatrice Gibson representeres av den toneangivende kunstagenturet LUX, som hovedsaklig jobber med levende bilder og audiovisuell kunst. LUX presenterer Beatrice Gibson på følgende måte:

Beatrice Gibson (b.1978) is an artist and filmmaker based in London. Investigating the utterances that form people and place, Gibson’s practice explores voice, speech, collective production and the problems of their representation. Employing the score as a paradigm

for their production, Gibson’s film scripts are developed through open ended compositional structures, that are, to varying degrees, given over to a collective apparatus. Subsequent material is then edited into a form of notation to be restaged. The resulting films, meticulous and formal portraits of exisiting landscapes and the voices that inhabit them, work to complicate notion of document. A Necessary Music, made in collaboration with Alex Waterman, won the Tiger Award for best short at the Rotterdam Film Festival in 2009.

www.lux.org.uk

Lene Berg: Ung Løs Gris + KopfkinoTorsdag 31.10 kl 18.30 Nova 6

Beatrice Gibson: Agatha + The Future’s Getting Old Like the Rest of Us + A Necessary Music + The Tiger’s MindTirsdag 15.10 kl 20.00 Nova 3

Se www.cinemateket-trondheim.no for mer informasjon om filmene til Lene Berg og Beatrice Gibson. Begge arrangementene presenteres i samarbeid med Trondheim Kunstmuseum.

Jeg traff Arne Skouen ved flere anledninger i løpet av 1990-årene, og hver gang var det en stor opplevelse. Det var en mann med autoritet og styrke jeg pratet med, men samtidig med ydmykhet og nysgjerrighet. Han fortalte mange historier om sitt liv som filmskaper, men var også uten noen form for anger over at hans virke som filmskaper ikke ble lenger. For Skouen var filmskaper kun i en tjueårs periode, fra 1949 til 1969, og tok farvel med filmen like brått som han ble kastet inn i filmens verden. I de hektiske årene i etterkrigstiden Skouen var aktiv som filmskaper ble han mannen ”som klarte det”, som Sigurd Evensmo så treffende uttrykker det i sin bok Det store tivoli. I en tid da det var vanskeligere å få produsert spillefilm enn i dag lagde han 17 spillefilmer på 20 år. Bare et par andre har klart tilsvarende i norsk filmhistorie. Riktignok fantes det støtteordninger for produksjon av spillefilm i den perioden Skouen var aktiv som filmskaper, men vilkårene var tøffe og i Skouens filmår var denne støtten mest av alt å regne som tilbakebetaling av den luksusskatt myndighetene tok på filmforestillinger. At Skouen ble mannen ”som klarte det”, å regissere og produsere den ene kvalitetsfilmen etter den andre gjennom en årrekke, var slett ikke noen selvfølgelighet. Det skyldtes både talent og pågangsmot og ukuelig vilje. Ikke minst viljen til å lage film som kunne bety noe mer enn et par timers underholdning i kinosalene. Arne Skouens filmer treffer noe helt sentralt i oss. Selv om Skouen først og fremst var en forteller, som ønsket å lage spennende og engasjerende filmfortellinger, var han også en som ville noe med sine filmer. Den engasjerende fortellingen var alltid en ramme om en idé, et tema eller en sak, som han ønsket å formidle og belyse ved hjelp av fortellingene. Det var ikke nok for ham å fortelle. Han måtte også ha noe viktig å si. Det var også derfor han sluttet å lage film, nesten like plutselig som han ble kastet inn i filmens verden. Han følte at han hadde sagt det han ville si med film, og konsentrerte seg i større grad om journalistikken.

Men Skouen forble også etter at han sluttet å lage film det svenskene så treffende kaller en ”mångsysslare”; en som har mange forskjellige jern i ilden og flere yrker. Synd for oss at han ikke også etter 1969 av og til vendte tilbake til filmens verden.

Inn i filmens verden Det begynte med at telefonen ringte. Høsten 1948 arbeidet Arne Skouen som journalist i avisen VG. En dag han satt på kontoret ringte telefonen. I den andre enden av linjen var Kristoffer Aamot. Han var den mektigste mannen i Film-Norge på denne tiden. Aamot var ikke bare kinodirektør i Oslo, den største av alle kommunale kinematografer i landet, men også styreformann i alle de store kommunale filmorganisasjonene, som Kommunale Kinematografers Landsforbund og Norsk Film A/S. Helt siden begynnelsen av 1920-årene hadde Aamot vært en pådriver for at kommunene og staten skulle investere i norsk filmproduksjon, og i 1948 var han uten tvil den mannen med mest makt og innflytelse i filmsammenheng i Norge. Kristoffer Aamot var ikke en mann man sa nei til eller lot vente, så Skouen forlot umiddelbart sitt kontor og gikk den korte veien ned i Oslo sentrum til Aamots kontor og sitt møte med den legendariske kinodirektøren. Ved en lang rekke anledninger har Skouen beskrevet møtet med Kristoffer Aamot, og i sin selvbiografi En journalists erindringer ble det korte møtet beskrevet på denne måten:

Han brukte samme teknikken som Harald Grieg i Gyldendal var beryktet for: satt bak en pult i den ene enden av et langt og rektangulært kontor med vasstrukkent gulvteppe som gjorde det tungt å gå. Jeg skulle komme til å ha mange treff med Aamot de nærmeste årene, og de artet seg alltid som verbale rallarslagsmål. Det trivdes han best med. Men han må ha regissert dette første møtet, for han satt taus bak pulten, bare nikket mot boka som lå foran ham. Det var et eksemplar av romanen ’Gategutter’, som lå fersk i bokhandelen.

Av Gunnar Iversen

ARNE SKOUEN 100 ÅR”Vi var gærne! Vi skjøt med skarpt”. Arne Skouen lente seg lett over bordet på utestedet Banken i Lillehammer, møtte øynene våre over glassene, og det gikk en lett gysning gjennom ham ved tanken på det han hadde sagt og det han mintes. Så kom historien om hvordan de under innspillingen av Ni liv i enkelte scener i begynnelsen av filmen hadde skutt med skarpt over hodet på skuespilleren Jack Fjeldstad som løp for livet i snøen. Etter det har jeg alltid tenkt på Skouens assistenter med maskingevær, ivrig opptatt med å skyte over hodet på Fjeldstad, for at han lettere skulle kunne leve seg inn i rollen som Jan Baalsrud på flukt fra tyske soldater.

W

ARNE SKOUEN ARNE SKOUEN


For mange norske filmskapere er den videre samtalen mellom Skouen og Aamot nesten magisk og uvirkelig, og den har ikke minst forbløffet mange filmskapere som har hatt betydelig vanskeligere kår og muligheter til å få laget sin spillefilmdebut:

- Jeg har lest boka di, sa Aamot. - Ja? - Den må vi filme. - Ja. - Og du må skrive manuskript. - Ja. - Åsså må du ta regien etterpå. - Ja.

Dette hendte mens jeg ennå var i alderen da det var naturlig å si ja til enhver utfordring, samme hva det gjaldt.

Slik gikk det til at Arne Skouen ble vår fremste filmregissør. Det begynte med at telefonen ringte. Resultatet ble en av våre få filmklassikere. Gategutter er et uforglemmelig portrett av noen gutter i Oslo i de harde 1920-årene. Hovedpersonen Karsten drømmer om å bli elektriker, og står mellom to verdener. På den ene siden har han kameraten Gotfred. Han er sjef over en guttegjeng som rapper kokos fra biler som kjører gjennom gata de bor, på vei til såpefabrikken Lilleborg. Gotfred er alene, uten noen mor og far som tar hånd om ham, og han er den mest utsatte og fattige av guttene. På den andre siden er den politisk aktive og snusfornuftige Reidar. Han kommer fra et godt hjem, og har det meste Gotfred mangler. Gategutter forteller historien om Karstens barndom, og hvordan han oppdager verden rundt seg og ser sine venner på en ny måte. Gategutter er et historiedrama, ettersom den utspiller seg i fortiden, men som historiedrama har filmen få markører som helt spesifikt knytter den til sin tid. Selv om filmen begynner med en tekst som

forankrer den i 1920-årene, var det mange etter premieren i 1949 som så filmen som et speil for samtiden. Filmen ble oppfattet som en slags allegori, et fortettet bilde av en samtidig samfunnstilstand, mer enn en detaljert skildring av noe som hendte i fortiden. Hele Arne Skouens filmproduksjon er preget av en solidaritets- og fellesskapsvisjon, og allerede i debutfilmen etablerer Skouen en kunstnerisk visjon så vel som noen enkle motsetningspar som han bygger film etter film over. Ensomhet og utenforskap står mot fellesskap og samhold, mørke står mot lys, og kulde står mot varme. Dette er tydelig fra hans første til hans siste film.

Skouens krigEt av de viktigste motivene i norsk film i etterkrigstiden er krigen. En helt ny genre dukket opp og ble både viktig og populær: okkupasjonsdramaet. Det var naturlig at også norske filmfolk ønsket å fortelle historier fra og om krigen i bilder og lyd. I krigens hendelser fant man et dramatisk stoff som egnet seg godt til film, og publikums ønske om både å bli opplyst og underholdt med krigen som tema var stort. For Skouen var de fire okkupasjonsdramaene han lagde mellom 1952 og 1962 mer enn bare filmer om krigen. Det var også filmer om livet, og det livet han hadde levd. Okkupasjonsdramagenren gikk gjennom store endringer i årene etter krigen, og krigsfilmene er svært forskjellige. Dette gjelder også Skouens fire okkupasjonsdramaer, som speiler den utviklingen som genren gikk gjennom i disse årene. De fire filmene er svært ulike, og Skouens okkupasjonsdramaer gir uttrykk for forskjellige holdninger til krigen og til etterkrigstidens formidling av krigsårenes erfaringer. Ikke minst gikk Skouen, som selv hadde vært aktiv i motstanden mot okkupantene og måtte flykte til Sverige, etter hvert til angrep på den heltedyrkelsen av ”gutta på skauen” som fant sted utover 1950-tallet. Ni liv fra 1957 er ikke bare en av Skouens mest kjente filmer, men også en av de mest kjente norske filmene, til og med kåret til

”tidenes beste norske film” av NRK i beste sendetid på fjernsynet i 1991.

ARNE SKOUEN ARNE SKOUEN


Få filmer har blitt så folkekjære som Ni liv. Historien om flukten til Jan Baalsrud fra Toftefjorden nord for Tromsø til svenske Lappland er også en så utrolig historie at den har blitt viktig for framstillingen av norsk motstand mot okkupasjonsmakten. Skouens film er imidlertid en film om en dobbel ytre makt; de tyske okkupantene og den barske naturen. Tyskerne spiller en mindre rolle enn naturen. De setter bare den virkelige handlingen i gang, som først og fremst er kampen mot naturkreftene. Naturtemaet er en måte å framheve Jan Baalsruds kamp for å overleve på, men det blir også et bilde på et indre, psykisk rom. Baalsruds kamp er også rettet mot den indre fienden, og hans reise gjennom det ugjestmilde vinterlandskapet blir samtidig et bilde på sinnets irrganger. Dette er et enda sterkere tema i Kalde spor, som ikke bare er Skouens fremste okkupasjonsdrama, men også en av de aller beste norske spillefilmene som er laget. Kalde spor er en film om skyld, soning og svik. Fortidens skygger har lagt sinnet til hovedpersonen Oddmund øde og goldt, og han foretar et selvoppgjør som er uforsonlig og bittert. Etter mange år vender han tilbake til fjellet der han under krigen var grenselos. Her svek han tolv menn han skulle føre i sikkerhet til en båt som skulle ta dem til England og friheten. Han har vært i utlandet i mange år, men krigens svik slipper ikke tak i ham. Spesielt fordi han ble en krigshelt. Derfor må han foreta sitt desperate oppgjør med fortiden. Et selvoppgjør som bare kan ende i døden.

Skouen og komedienArne Skouen var en alvorsmann, men han lagde ikke bare alvorlige filmer. De som kort har nevnt hans komedier har først og fremst sett dem som komiske avvekslinger, som ikke minst ble laget som økonomisk innbringende pauser som gjorde det mulig å produsere mer alvorlige og kunstnerisk ambisiøse og personlige filmer. En slik forklaring har mye for seg, men den er ikke helt uproblematisk. Skouen lagde også komedier fordi dette var en annen måte å skildre noen av de samme idéer og temaer som han problematiserte i sine mer alvorlige filmer. Samtidig er komediene et rom for fantasi, lek og sensualitet som ofte underlegges mer alvorlige fortellinger eller ideer i Skouens øvrige filmproduksjon. Komediene er et pusterom der Skouen kan la klovnen Juster briljere foran kamerat, eller der han kan ta opp lysere sider ved seksualitet enn de som vises i hans dramaer. Selv om de fleste av hans komedier er lyse og muntre idéfilmer som bruker humor og lek som redskap for å ta opp ulike problemer i samfunnet, har de også en overskridende og til og med skandaløs side. De er fornuftige komedier, men inneholder samtidig materiale som peker på en mer frivol og irrasjonell side. Spesielt gjelder dette hans aller første komedie Barn av solen. Barn av solen har en helt spesiell posisjon i Skouens filmproduksjon. Ikke bare var det en økonomisk fiasko, men det var også hans eneste virkelige kunstneriske flopp. Dette førte til at han i mange år nektet å vise filmen uten spesiell tillatelse, og svært få har sett filmen etter at den hadde premiere i 1955.Selv om Barn av solen ikke er noen riktig vellykket film, er det en våget sexkomedie som kan minne om moderne amerikanske high school-

filmer, bare at den utspiller seg i skjærgården en solrik sommer. Dit kommer fire gutter og fire jenter, som alle er ute etter å lære det andre kjønnet å kjenne, også rent bokstavelig talt. Filmforskeren Laura Horak har skrevet om high school-filmene og seksualitet at

”de handler om hvem som har hatt det og hvem som ikke har hatt det, om å bestemme seg for å ha det eller ikke ha det, eller å prøve å få det til enhver pris. Det er relativt få avvik i hva ’det’ består av. ’Det’ er som regel at en penis kommer inn i en vagina”. Selv om Barn av solen også handler om kjærlighet og romantikk, er kropp, begjær og seksualitet det det meste kretser om. Først og fremst handler den om ’det’. Om Barn av solen er Skouens minst vellykkede film, er Bussen en av hans mest vellykkede filmer. Det er den av hans filmer som fikk mest entydig positiv kritikk etter premieren, og den ble nyinnspilt i Danmark et par år senere. Dette er en mer fornuftig komedie, men med klovnen Juster i storslag er det en usedvanlig fornøyelig og morsom historie. Juster spiller bussjåføren Torvald som er i ferd med å bli erstattet av et moderne busselskap fordi han ikke er så flink til å overholde bussrutene. Han passer ikke tiden. Isteden hjelper han alle i den lille bygda der filmen utspiller seg. Dermed er det duket for en konflikt mellom tradisjon og modernitet, og der outsideren Juster blir den som holder fellesskapet sammen. Klovnen står i ferd med å forsvinne, men det er han som holder samfunnet sammen.

HovedverketFilmene Om Tilla (1963), Vaktpostene (1965) og Reisen til havet (1966) utgjør et hovedverk i Skouens filmproduksjon. De er personlige filmprosjekter på flere måter, og har sin bakgrunn i det faktum at han fikk en autistisk datter. Dette gjorde at han ble oppmerksom på psykisk skadde eller avvikende barns skjebne i det moderne velferdssamfunnet. Dette var utgangspunktet for en trilogi som på forskjellige måter tar opp samfunnsproblemer og belyser dem på en kunstnerisk måte. Om Tilla er Skouens mest gripende og betagende film. Det er en slags detektivhistorie med to psykologer som er på jakt etter svaret på hvorfor lille Tilla har sluttet å fungere. Et trauma har ført til at hun har stengt seg inne i sin egen verden, og stengt alle andre mennesker ute. Langsomt blir vi kjent med bakgrunnen for Tillas taushet og selvpålagte isolasjon. Gradvis avdekkes hennes bakgrunn, og det som var utslagsgivende for hennes isolasjon avsløres. Delvis spennende detektivhistorie, og delvis et lærestykke om hvorfor et menneske kan lukke seg inne, og hvordan moderne psykoterapi kan fungere. Om Tilla er kanskje Skouens vakreste film. En film som viser håpet og den positive siden ved kampen mot psykiske lidelser. Vaktpostene fulgte opp med et mer sosialrealistisk og problematiserende syn på omsorgen for avvikende barn. Her er fattigdommen til en institusjon, og hvor bortgjemt og bortglemt institusjonen Lia som skal ta hånd om psykisk syke barn selve utgangspunktet fort en lignende gåtefull fortelling. Soldaten Arild deserterer, og hjelper barna på institusjonen, men hva var det egentlig som skjedde med ham?

Vaktpostene er en mer sint og desperat film, som mangler det håp som preger Om Tilla. Det er heller ingen rendyrket problemfilm som kun er ute etter å skape debatt, selv om samfunnsengasjementet er sterkere.

Det er en mer kunstnerisk ambisiøs film, som på en modernistisk måte lager en kompleks og tvetydig historie som etterlater mange spørsmål.

Ut av filmens verdenAn-Magritt fra 1969 var Arne Skouens svanesang. Fordi den ble en suksess kunne Skouen gå tilbake til journalistikken, og det ble hans aller siste film. An-Magritt representerte imidlertid mer av noe nytt i Skouens produksjon enn å være en oppsummering av hans tidligere filmer. Selv om mange av de temaene som han hadde arbeidet med i sine filmer helt fra Gategutter tjue år tidligere var tilstede i An-Magritt, er mye i filmen nytt i Skouens filmkarriere. For første gang arbeidet han med farger og widescreen, og for første gang lagde Skouen en film med en kvinne i hovedrollen. Å dramatisere andres bøker og skuespill hadde Skouen gjort tidligere, for eksempel i Ni liv, men å filmatisere Johan Falkbergets episke romanverk i fire bind var noe helt annet. Likevel er An-Magritt en umiskjennelig ”Skouen-film”, som gir uttrykk for den solidaritets- og fellesskapsvisjon som preger hele hans filmproduksjon. Filmen skildrer livet til unge An-Magritt, uforglemmelig spilt av Liv Ullmann, i et tøft gruvemiljø på 1600-tallet. An-Magritt er en outsider på flere måter. Ikke bare er hun en kvinne blant menn, men hun er utstøtt i helt konkret forstand. Hun eksisterer ikke som sosialt individ, fordi hun ikke er innskrevet i kirkeboken.

Fordi hun er født utenfor ekteskap, og moren begikk selvmord, er An-Magritt på mange måter en ikke-person. Hun blir hakkekylling i en verden uten solidaritet fordi alle har nok med å holde sulten og kulden stangen. Den viktigste utviklingen i An-Magritts frihetsdrama er kampen for å bli sosialt individ. Samtidig er An-Magritt paradoksalt nok outsideren som utviser solidaritet, og som blir et sosialt individ på grunn av sin handlekraft og medfølelse. Her knytter Skouen et eksistensielt motiv til frihetsdrømmen. I Falkberget og Skouens verden ligger identiteten først og fremst i spenningene mellom den sosiale rollen og det menneskelige, og det er den som står utenfor, den som er aller lavest i samfunnets hierarki, som kan se andres nød og hjelpe til. Her går det en stor bue fra Skouens aller første til hans aller siste film. Både Gategutter og An-Magritt er filmer som handler om å se og å bli sett. Begge er filmer som vil noe, som både vil bevege oss og lære oss noe, og som rører ved noe vesentlig. Hele Skouens filmproduksjon er en hyllest til fellesskapsvisjonen, i et knippe film er som hører til de aller beste vi har laget her i landet. Og som kan måle seg med det aller beste fra utlandet også.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst- og medievitenskap. I høst publiseres hans bok om Skouen og hans filmer: ”Visjon og virkelighet – Arne Skouen og filmen”.

CINEMATEKET SEPTEMBER - DESEMBER 2013CINEMATEKET SEPTEMBER - DESEMBER 2013

T I D E N E S B E S T E T I D E N E S B E S T E

STUMFILMKONSERT MED UGRESS: JEANNE D’ARC

La Passion de Jeanne d’Arc Frankrike 1928 Regi Carl Th. Dreyer Regi og manus Carl Th. Dreyer og Joseph Delteil Foto Rudolph Maté Med Maria Falconetti, Eugene Silvain, André Berley, Maurice Schutz, Antonin Artaud 97 min 35mm norske mellomtekster

Torsdag 26.09 kl. 20.30 Nova 3

Under Kosmorama Trondheim internasjonale filmfestival 2013 sto Ugress for den klart største musikalsk-filmatiske opplevelsen, og et av festivalens aller mest populære arrangement, da Gisle Martens Meyer og hans trio framførte sin spesialskrevne musikk til den russiske sci-fi-filmen Aelita - Queen of Mars fra 1924. Prosjektet var et bestillingsverk fra Cinemateket USF i Bergen, og en videreføring av et samarbeid mellom Cinemateket USF og Ugress som strekker seg ti år bakover i tid. I 2003 komponerte Gisle Martens Meyer musikk til Carl Th. Dreyers Jeanne d’Arc (1928) spesielt til Cinemateket USFs 10-årsjubileum, og han framførte musikken til filmen igjen ved nok en jubileumsfeiring i Bergen våren 2013. Denne høsten er det Cinemateket Trondheim som feirer sine første 20 år, og det er en glede å invitere Ugress tilbake til Trondheim.

Gisle Martens Meyer har etter hvert fått bred erfaring med å komponere musikk til film og fjernsyn. I 2011 gjorde han musikken til dokumentaren Pushwagner, musikk som både ga ham en Amanda-nominasjon og som ble nominert til nordiske Harpa Award for beste filmmusikk. Han har også komponert musikk til barne-TV-seriene Kometkameratene

og Barnas Supershow, samtidsdans for Nasjonalballetten, turnert for Rikskonsertene og samarbeidet med Bergen Filharmoniske Orkester. Han har også nylig gjort et bestillingsverk for Bygdalarm, en sinfonia skrevet for, og fremført av traktorer(!). Han er nå aktuell som komponist for dansekompaniet Carte Blanches forestilling La Muda, en av delene i forestillingen Yasgurs Farm som hadde premiere i Operaen i januar 2013.

Det var med Jeanne d’Arc den danske regissøren Carl Th. Dreyer nådde den helt store verdensberømmelse. Filmen består nesten utelukkende av nærbilder, og disse nærbildene er så talende i uttrykk at de gjør de mellomliggende tekstene nærmest overflødige. Betegnende har Jeanne d’Arc blitt karakterisert som den siste stumfilmen og den første talefilmen. Jeanne d’Arc kretser om temaer som tro, skjebne og skyld. Regissøren lar oss sveve mellom politiske og religiøse tolkninger av hennes skjebne. Men først og fremst har Dreyer villet vise oss hvordan en person som forfølges reagerer og hvordan forfølgerne utøver sin makt. Jeanne d’Arc blir en helt fordi hun aksepterer den skjebne som kampen for den gode sak påfører henne.

Cinemateket USF/Cinemateket Trondheim

VERTIGO

Tirsdag 17.09 kl 18.00 Nova 3


Vertigo USA 1958 Regi Alfred Hitchcock Manus Alec Coppel og Samuel Taylor, etter en roman av Pierre Boileau og Thomas Narcejac Foto Robert Burks Musikk Bernard Herrmann Med James Stewart, Kim Novak, Barbara Bel Geddes, Tom Helmore 127 min 35mm norsk tekst

Vertigo ble altså kåret til Verdens beste film høsten 2012, da den detroniserte Citizen Kane (1941) som hadde hatt tittelen i 50 år. Da Vertigo ble lansert i 1961 ble den imidlertid ingen umiddelbar suksess, men den har senere tydeligvis begeistret stadig nye publikummere.

James Stewart er politimannen John «Scottie» Ferguson som etter en dramatisk forbryterjakt får så kraftig høydeskrekk at han må slutte i jobben. Etter en tid tar han imidlertid på seg et oppdrag fra en gammel venn med å overvåke hans kone som har begynt å oppføre seg svært merkelig den siste tiden. Scottie redder henne fra å drukne seg, men ender opp ned å forelske seg i henne.

Vertigo er et skarpt portrett av San Franciscos glatte fasader, og sammen med Vindu mot bakgården og Psycho, utgjør den en trilogi om voyeurismens vesen. Som vanlig er Hitchcock nådeløs når det gjelder sentimentalitet, og intrigen er som en pandoras eske av svik og bedrageri. Anslaget, der Scottie henger etter fingertuppene, er forbilledlig: Vi ser Scotties desperate blikk antyde et forsøk på å få grep om den virkeligheten som spilte ham et skjebnesvangert puss. Robert Burks’ glitrende Technicolor-bilder fra San Francisco, samt hans overrumplende fotografiske sjokkeffekter for å beskrive Scotties høydeskrekk, er i dag klassiske.

Cinemateket USF

CITIZEN KANE SPILLETS REGLER

Citizen Kane USA 1941 Regi Orson WellesManus Orson Welles og Herman J. Mankiewicz Foto Gregg Toland Musikk Bernard Herrmann Med Orson Welles, Joseph Cotten, Buddy Swan, Ray Collins, Sonny Bupp 119 min 35mm norsk tekst

Den aldrende aviskongen Charles Foster Kane dør etter å ha uttalt ett eneste gåtefullt ord – ”Rosebud” - og filmavisprodusent Rawlston sender reporter Jerry Thompson ut for å avdekke den fremstående mannens siste tanker. Etter hvert som Thompson intervjuer Kanes venner, familie og forretningsforbindelser, lærer vi å kjenne Kanes begivenhetsrike og ytterst tragiske liv.

Selv om Citizen Kane har en forholdsvis enkel, eventyraktig historie, er produksjonen fantastisk overambisiøs og nyskapende. Dypfokus, motlys, innovativ bruk av klipp og imponerende lange, kompliserte kamerakjøringer samt en innovativ bruk av musikk, er bare noen eksempler på teknikker som Orson Welles introduserte for publikum og filmskapere verden over. I dag går disse filmtekniske revolusjonene mange tilskuere hus forbi, siden de for lengst har blitt standard.

Cinemateket USF

La règle du jeu Frankrike 1939 Regi Jean Renoir Manus Jean Renoir og Carl Koch Foto Jean Bachelet Musikk Joseph Kosma Med Nora Gregor, Marcel Dalio, Paulette Dubost, Mila Parély, Jean Renoir 119 min 35mm engelsk tekst

Spillets regler er så enkel og så labyrintisk, så troskyldig og så sint, så uskyldig og så farlig, at det er vanskelig å fatte at en så rik film kunne bli til i 1939.

Ved første øyekast kan den ligne en enkel farse. Den har kan hende verken en helt, en hovedperson eller et plott å snakke om, men synes ikke å mangle noen av delene. Renoir selv var usikker på om filmen i det hele tatt hadde en kjerne. Den handlet ikke om et plott, mente han, men om en verden - en fordømt sådan. En dannet, intrikat og kompleks komedie, og en som behandlet sine karakterer med både forakt og taktfullhet, skapte så voldsomme reaksjoner at noen prøvde å brenne ned kinoen på premieredagen.

Det er, ikke overraskende, et spill vi er vitne til, for det meste på et flott landsted utenfor Paris. Koner og ektemenn, tjenere og herskere, elskere og elskende sniker seg ned ganger, flørter og tropper opp på hverandres soverom, alt samtidig som de later som om de er de beste representanter for sitt velfungerende samfunn. Resten av Europa venter på krig, mens aristokratiet graver sin grav av fornektelse og fasanjakt.

Cinemateket USF

Torsdag 19.09 kl 18.30 Nova 3 Tirsdag 01.10 kl 18.30 Nova 3

CINEMATEKET SEPTEMBER - DESEMBER 2013 CINEMATEKET SEPTEMBER - DESEMBER 2013


2001: EN ROMODYSSÉSUNRISE THE SEARCHERS

Tirsdag 08.10 kl 18.00 Nova 6Onsdag 02.10 kl 18.30 Nova 3 Onsdag 09.10 kl 18.00 Nova 6

APOKALYPSE NÅ! GUDFARENTOKYO STORY

Torsdag 17.10 kl 18.00 Nova 6 Onsdag 20.11 kl 17.00 Nova 3 Torsdag 21.11 kl 17.30 Nova 6


The Searchers USA 1956 Regi John Ford Manus Frank S. Nugent Foto Winton C. Hoch Med John Wayne, Jeffrey Hunter, Nathalie Wood, Ward Bond, Vera Miles 119 min DCP engelsk tale, utekstet

I John Fords westernklassiker møter vi John Wayne som Ethan Edwards, som kommer hjem til sin bror Aaron og hans kone Martha tre år etter den amerikanske borgerkrigen. Under en tur for å bringe tilbake stjålet kveg angriper Comanche-høvdingen Scar og hans krigere hjemmet til Edwards. Ethan kommer tilbake og finner Aaron og Martha drept og døtrene deres Lucy og Debbie kidnappet. Ethan drar ut på leting og finner etter hvert Lucy drept, men han fortsetter jakten på Scar og Debbie, gjennom harde prøvelser og angrep både fra indianere og hvite. Når han omsider finner Scar tar historien en uforutsett vending.

Ford tok opp trenden fra de psykologiske westernfilmene som begynte å komme tidlig på 1950-tallet og gjorde med The Searchers sin mørkeste og mest angstfulle historie. Ethan Edwards er en bitter og besatt mann, noe nesten hver handling avspeiler. Han avbryter bryskt begravelsen til Aaron og Martha (“Put an Amen to it!”) for manisk å ta opp jakten på Debbie og Scar. Det er noe avsindig over hele hans framgangsmåte, men han er også dømt å være en søkende: Hans skjebne er “to wander forever between the winds”. Sluttbildet i Fords storverk illustrerer dette perfekt.

red

2001 - A Space Odyssey USA 1968 Regi Stanley Kubrick Manus Stanley Kubrick og Arthur C. Clarke (etter Clarkes novelle) Foto Geoffrey Unsworth Med Keri Dulled, Gary Lockwood, William Sylvester 144 min DCP engelsk tale, utekstet

2001: En romodyssé har alltid vært et omdiskutert filmverk. Kubrick ønsket da også lage en gåtefull film - filmen om alt, om menneskene, maskinene og mysteriet, om evolusjonen i tiden og reisen i rommet. Kritikerne delte seg fra første stund. Noen fant filmen pretensiøs og stillestående mens andre hyllet den som den beste filmen gjennom tidene.

De visuelle effektene og fotograferingen satte en standard som kan gjenfinnes i mange senere science fiction-filmer – det kan likevel alle være enige om. Og at grepet med bruk av smektende straussk wienervals, pompøse Also sprach Zarathustra (brukt og misbrukt i utallige filmer etter dette) og Györgi Ligetis modernistiske mikrotonalitet, også kler filmen perfekt, er det heller ingen stor debatt om. Mer delt blir bildet når det gjelder den ofte kryptiske filosofien, symbolene, storyen og ikke minst datamaskinen HAL, som framstår som den mest menneskelige av alle på romfartøyet «Discovery One». Kubrick ønsket ikke å gi noen oppskrift på hvordan filmen skulle leses. At filmen ble oppfattet som tvetydig og debatteggende, må ha vært en triumf for ham.

Cinematekene.no

Sunrise - A Song of Two Humans USA 1927 Regi F.W. Murnau Manus Carl Mayer Foto Charles Rosher, Karl Struss Med George OBrien, Janet Gaynor, Margaret Livingstone 95 min 35mm engelske mellomtekster

Sunrise forteller historien om et ungt ektepar som lever et tilsynelatende lykkelig og harmonisk liv på en liten gård på landet. Problemene oppstår når “Kvinnen fra byen”, en diabolsk kvinneskikkelse med et særdeles forkvaklet moralapparat og en uimotståelig sex appeal, dukker opp og legger sine syndige øyne på mannen. Kåt som hun er på bondegutten sin, ber hun ham drukne konen, selge gården og bli med henne til byen. Han syns riktignok dette er i drøyeste laget, men når natten faller på, innser han at han er solgt. Neste dag inviterer han sin elskelige og søte kone på båttur. Men klarer han å gjennomføre det?

Denne fantastisk banale, tåredryppende sentimentale og tidvis hysterisk morsomme historien om det unge ekteparet som gjenoppdager kjærligheten, er sjeldent godt levendegjort gjennom en meget stilsikker og gjennomarbeidet bildebruk. Sunrise er en av de stumfilmene som fungerer så godt visuelt at det ikke tar mer enn et par minutter før man glemmer at filmen er stum. Filmspråket er så ladet med følelser, stemninger og informasjon at man overhodet ikke føler noe savn etter menneskelig tale. Murnau briljerer med ekspresjonistisk bruk av lys og skygge, og lar kulissene fungere som subtile uttrykk for sinnstilstander hos hovedpersonene. Derfor er dette er en meget filmatisk film; levende, vakker og tiltalende.

Cinemateket i Oslo

Tokyo monogatari Japan 1954 Regi Yasujiro Ozu Manus Yasujiro Ozu og Kogo Noda Foto Yushun Atsuta Musikk Nino Rota Med Chisu Ryu, Chiyeko Higashiyama, Setsuko Hara, Satoshi Yamamura 135 min DCP Engelsk tekst

I Tokyo Story møter vi et eldre ektepar, Shukichi og Tomi Hirayama, som reiser fra sitt hjem på landsbygda for å besøke sine to gifte barn i Tokyo. Den eldste sønnen Koichi er en travel doktor som slett ikke har tid til å ta seg av dem, og deres datter Shige er også altfor opptatt da hun har en frisørsalong å drive. Bare Norioko, enken etter deres avdøde sønn, har muligheten til å ta seg av dem mens de er i byen.

Ozu sa selv at prosjektet med Tokyo Story var å vise hvordan det tradisjonelle japanske familiesystemet sto for fall. Eldre japansk tradisjon tilsa nemlig at foreldrene skulle ha bodd sammen med sin eldste sønns familie. Samtidig handler filmen om så mye mer enn det; om foreldres skuffelse over sine barn; om eldre mennesker som mot slutten av sine liv ikke er i stand til å huske de gode minnene, og i større perspektiv handler filmen om mislykkede forsøk på å forstå andre menneskers følelser og behov.

Noe av styrken til Tokyo Story er at den tilbyr publikum ulike moralske og åndelige tolkninger. Samtidig er det i Tokyo Story Ozu lykkes best med i å definere sin høyst unike og personlige stil. I all sin enkelhet, renskårenhet og delikate fremtoning er den simpelthen uforglemmelig – rett og slett fordi den er så sann, så ekte og fordi den krever så mye av tilskueren.

Cinemateket USF

Apocalypse Now! Redux USA 1979/2000 Regi Francis Ford Coppola Manus John Milius og Francis Ford Coppola etter en roman av Joseph Conrad Foto Vittorio Storaro Musikk Nino Rota Med Martin Sheen, Marlon Brando, Robert Duvall, Fredric Forrest, Laurence Fishburn, Dennis Hopper 202 min 35mm norsk tekst

Enkelte filmer blir man aldri ferdig med. For meg, og sikkert for mange andre, er Apokalypse Nå! en slik film. Det som er mer uvanlig er at filmskaperen aldri blir ferdig med sitt eget verk. Coppola var visstnok aldri helt fornøyd med den originale versjonen av filmen og satt med store mengder ubrukt materiale. Over 20 år senere dukker altså denne redux-versjonen opp, til stort oppstyr ved det årets Cannes-festival.

Filmen i seg selv er på mange måter en stor uhåndterlig bauta. 70-tallet var virkelig tiåret for de kunstneriske dinosaurer, og i så fall er Apokalypse Nå! filmens Tyrannosaurus Rex. Mangt og mye er sagt om filmens kvaliteter men det er i alle fall et udiskutabelt faktum at den har fått en slags opphøyd posisjon i vår populærkultur. ”I love the smell of napalm in the morning” kan ikke komme langt på lista etter ”I´ll be back” eller ”make my day” som verdens mest gjenkjennbare filmsitat.

Thor-Eirik Johnsen

The Godfather USA 1972 Regi Francis Ford Coppola Manus Francis Ford Coppola og Mario Puzo Foto Gordon Willis Musikk Nino Rota Med Marlon Brando, Al Pacino, James Caan, Robert Duvall, Dianne Keaton, Sterling Hayden, Talia Shire, John Cazale 175 min DCP Norsk tekst

“I believe in America”, sier begravelsesagenten Bonasera nærmest som en bekjennelse i Gudfarens briljante åpningsscene. Hans datter er blitt skjenket full, skamslått og forsøkt voldtatt av to unge menn. Gjerningsmennene ble pågrepet av politiet, men domstolen ila dem bare betingede straffer. På grunn av dette har Bonasera nå oppsøkt Don Corleone for å la dem få sin fortjente straff.

I starten kan vi bare så vidt skimte konturen av Don Corleone, men når kamera kjører tilbake får vi se at han sitter i en stol og stryker en katt mens han lytter til Bonaseras klagemål. På en mesterlig måte understreker denne posituren behovet for en sterk, beskyttende autoritet; Don’ens monolittiske taushet og hendene som kjæler med katten, er tydelige metaforer for mafiosoens makt. Vi er vitne til et hedensk rituale der Bonasera ikke tilber Gud, men kjøpslår med djevelen. I hagen, utenfor de konspiratoriske skyggene i Don Corleones kontor, feirer en feststemt forsamling bryllupet til Corleones datter.

Med denne filmen nærmest gjenoppfant Francis Ford Coppola gangsterfilm, og hevet den til et nivå bestående av glitrende skuespill, dype karakterstudier, utsøkt foto og koreografi, autentisk gjenskapning av tidsepoken, minneverdig filmmusikk og enestående skildring av ikke bare volden i gangstermiljøet, men også varmen og de sterke familiebåndene.

red




SPEIL SYKKELTYVENETAXI DRIVER

Taxi Driver USA 1976 Regi Martin Scorsese Manus Paul Schrader Foto Michael Chapman Musikk Bernard Herrman Med Robert De Niro, Jodie Foster, Cybill Shepard, Harvey Keitel, Peter Boyle 113 min 35mm Engelsk tale, utekstet

Voldsforherligelse og forsvar for selvtekt? Eller skildring av en ensom psykopat i krig med alt og alle i et USA i Vietnam-krigens kjølvann? Martin Scorseses film som setter i gang et vell av assosiasjoner uten å la seg fange i én tanke. Fotografert i drømmeaktige bilder glir den kjente, gule New York-taxien gjennom regnvåte gater i en sky av damp, akkompagnert av Bernard Herrmanns film noir-aktige musikk. Blinkende neonlys reflekteres i drosjens speilblanke lakk, og i øynene til sjåføren Travis Bickle. Han er vietnamveteran, uten fellesskap med noen, søvnløs nattsjåfør som observerer nattens kriminelle, prostituerte, narkomane – et samfunn fullt av søppel og fornedring.

Allerede i åpningssekvensen forvirres vi: Er handlingen ekte, konkret, virkelig eller dagdrømmer, symbolhandlinger, syner? Er det volden som forherliges når filmen med infam fascinasjon pensler ut Travis’ dødelige korstog mot bordellet til barneprostituerte Iris? Og når Travis ender opp som en slags folkehelt i epilogen, er det filmens rettferdiggjøring av brutal selvtekt? Eller det stikk motsatte og kanskje ikke en realistisk sekvens i det hele tatt? Du blir aldri ferdig med Taxi Driver, en film mer til å bli klok av enn klok på.

red

Zerkalo Sovjetunionen 1974 Regi og manus Andrej Tarkovskij Foto Georgy Rerberg Musikk Eduard Artemyev Med Innokenti Smoktunovsky, Margarita Terekhova, Philip Yankovski, Ignat Daniltsev 106 min 35mm norsk tekst

I Speil får vi aldri se fortellerens ansikt, vi hører kun hans stemme. Fra denne fortellerposisjonen gir vi oss ut på et streiftog i den synlige virkeligheten. Handlingen utspiller seg på flere tidsplan uten noe klar kronologisk rekkefølge. Et eksempel på filmens tvetydighet er at både fortellerens mor og hustru spilles av den samme skuespilleren. Filmens komplekse fortellermåte førte til at Tarkovskij ble anklaget for elitisme av representanter for Sovjet-systemet. Filmen fikk også begrenset distribusjon.

Speil er en film som krever konsentrasjon fra tilskuerens side. Den er blitt sammenlignet med kubistisk malerkunst, hvis mål er å skape illusjonen om tre dimensjoner på et todimensjonalt lerret. Andre har ment at filmen best kunne oppleves på samme måte som man studerer et speilbilde. Enten ved å gå mot speilet og hente frem små bruddstykker, eller ved å trekke seg tilbake og betrakte samspillet av elementene.

Andrej Tarkovskij skrev flere manus til Speil før han var fornøyd. Filmen ble også klippet om nærmere tyve ganger før den var ferdig. Arbeidet munnet ut i en overveldende film. Den åpner ikke bare opp dører til Tarkovskij sin barndom, men har også kraft i seg til å sende tilskueren på sin egen odyssé tilbake i tid. Nærmere det magiske kommer du kanskje ikke i en kinosal.

red

Ladri di bicicletti Italia 1948 Regi Vittorio De Sica Manus Cesare Zavattini, etter roman av Luigi Bartolini Foto Carlo Montuori Musikk Alessandro Cicognini Med Lamberto Maggiorani, Lianella Carell, Enzo Staiola 90 min 35mm norsk tekst

Vi befinner oss i Roma, midt i førtiårene. Landet og folket er utarmet etter tiår med fascistisk utbytting og ørkesløs krigføring. Desperate arbeidssøkende samler seg i lange køer for den minste utsikt til noe som ligner betalt arbeid. Vår mann, Antonio, er den heldige denne dagen – det er han som får den ene ledige jobben i det kommtunale plakatklistrerkorpset. Den eneste forutsetningen er at han har sykkel. Lykkeligvis klarer familien i felleskap å løse ut den pantsatte sykkelen, men - allerede første dag på jobb blir den stjålet.

Jakten på sykkelen sammen med sønnen Bruno blir en odyssé gjennom Romas gater, en episk reise som går fra håp via fortvilelse til desperasjon og den totale ydmykelse. På vegen får vi bivåne storbyens skavanker og dens lutfattige innvånere, skildret i medfølelse men uten illusjoner.

Neorealismen fokuserte på de lavere samfunnsklasser uten en ovenfra og nedad-holdning, og var en humanistisk reaksjon på fascismens heltedyrking. Filmene ble skutt på location ute blant folk, ofte med amatørskuespillere. Vittorio de Sica forklarte den filmatiske tidsånden som “en trang til å fortelle sannheten”, og til å “bringe kameraet inn i livet, inn i virkeligheten”. Det er rimelig å se Neorealistenes lille tiår som en missing link mellom frankernes to gullaldre - tredvetallets “poetiske realisme” og femti/sekstitallets “nye bølge”.

Per Fikse/red.

Tirsdag 26.11 kl 18.30 Nova 3 Onsdag 27.11 kl 18.30 Nova 3 Torsdag 28.11 kl 18.30 Nova 3

STUMFILMKONSERT MED STÅLE STORLØKKEN: MANNEN MED FILMKAMERAET

Mannen med filmkameraet Chelovek s kinoapparatom Sovjetunionen 1929 Regi og manus Dziga Vertov Foto Mikhail Kaufma 68 min 35mm


Mannen med filmkameraet handler om en fotograf som drar rundt med et kamera på skulderen og dokumenterer det urbane storbylivet, hverdagslige hendelser som kommer i hans vei. Regissør Vertov ønsket en filmkunst løsrevet fra litteraturen og teateret. Film skulle derfor lages uten manus, litterære forelegg og mellomtekster, og skulle være uten kulisser og instruerte skuespillere. Han fornemmet en ny tid hvor tidens skjønnhet lå i hurtigheten, maskinenes dynamikk og storbyens fragmenterte sjokkpersepsjon. De borgerlige melodramaer skulle erstattes med filmer som viste det virkelige liv.

For Vertov var det et poeng å blottlegge filmens skaperprosess. I begynnelsen følger vi en pikes oppvåkning, men istedenfor å la filmen bli fortellingen om hennes dag, forlates hun til fordel for en film bestående av en serie enkeltobservasjoner som kontinuerlig settes opp mot hverandre. Ved å frigjøre tagningen fra en årsak/virkning-relasjon, og istedenfor arrangere den i rytmiske segmenter, vil Vertov tilføre filmen meningspotensiale basert på analoge forhold; en mening basert på tilskuerens intuisjon.

Cinemateket USF

Musikk til Mannen med filmkameraet skal framføres - live - av Ståle Storløkken, Trondheims egen trollmann bak tangentene. Storløkken er både komponist og utøver, soloartist og bandmedlem, kjent fra Supersilent, Motorpsycho, Elephant9 og BOL. Han kommer til cinemateket alene, bevæpnet med et arsenal av synthesizere.


F I L M I V Å R F R U E K I R K E J Ø R G E N L E T H


TVUNGET TIL TAUSHET AMOUR

Mandag 23.09 kl 18.00 Vår Frue kirke Obs! Gratis inngang

Mandag 14.10 kl 18.00 Vår Frue kirkeObs! Gratis inngang

Tvunget til taushet Norge 2012 Regi og manus Beate Arnestad Foto Linn Therese Amundsen Musikk Stein Berge Svendsen 60 min Blu-ray Disc engelsk tekst

Tvunget til taushet er en film om krigsforbrytelser, ytringsfrihet og om mennesker som er villige til å risikere livet for å få fram sannheten. Filmen følger tre srilankiske journalister som har avdekket krigsforbrytelser begått av regjeringsstyrkene i krigen mot de tamilske tigrene. Journalistene har måttet flykte fra hjemlandet og lever nå i skjul.

Beate Arnestad avdekker i denne filmen både noen av de enorme overgrepene mot den tamilske befolkningen på Sri Lanka og viser hvor vanskelig det har vært, og fremdeles er, å få ut informasjon om forholdene for tamilene på Sri Lanka. Sri Lanka har blitt et av de verste landene i Asia med tanke på presse- og ytringsfrihet. Flere journalister har de senere årene blitt drept eller har forsvunnet og nærmere 50 mediefolk har måttet flykte fra landet.

En fri presse og uavhengig journalistikk er grunnleggende for et fungerende demokrati, men dagens globale informasjonsnettverk fungerer ikke alltid slik at informasjon blir tilgjengelig. Det globale informasjonsnettverket sørger også for at sensur ett sted blir til sensur alle steder. Med et medieapparat der eierskapet er stadig mer konsentrert og nyhetsredaksjoner har stadig mindre ressurser til å sende ut egne reportere, blir man mer avhengig av nasjonale journalisters innsats. I den grad de blir hindret i å rapportere der de er blir sensuren også gjeldende for resten av verden.

I forbindelse med visningen holdes det paneldebatt, skype-samtale med filmskaperen og andre bidragsytere, m.m. Mer informasjon kommer på www.cinemateket-trondheim.no og facebook.com/CinemateketTrondheim.

Amour Østerike, Tyskland, Frankrike 2012 Regi og manus Michael Haneke Foto Darius Khondji Med Jean-Louis Trintignant, Emmanuelle Riva, Isabelle Huppert 127 min Blu-ray Disc tysk tale, norsk tekst

Ekteparet Georges og Anne Laurent er et par pensjonerte pianolærere som bor i en gammel bygård i Paris. De fyller dagene med bøker, klassisk musikk og nyter livet sammen som pensjonister. En morgen, mens de spiser frokost, blir Anne rammet av et slag som gjør henne lam i deler av kroppen. Etterhvert som Anne blir mer og mer pleietrengende lover Georges å ta seg av henne og aldri sende henne på pleiehjem.

Amour er en stille og lavmælt film. Det aller meste foregår innenfor veggene av parets leilighet og vi får ta del i hverdagen til det aldrende ekteparet på en svært vakker, rørende og til tider vond måte. Georges og Anne må finne ut av samlivet på nytt og de valgene de gjør virker ekte og svært realistiske. Hva er vel egentlig mer naturlig enn å ville stelle din syke ektefelle selv?

Michael Haneke har med Amour tatt et skritt bort fra det voldsomme ubehaget som vi finner igjen i de fleste av hans tidligere filmer, i stedet får vi servert en dempet og svært realistisk skildring av siste etappe i et årelangt samliv. Sjeldent har vi sett en vakrere film om slutten på livet.

tg

HAITI UDEN TITEL DET FORFØRTE MENNESKE

Tirsdag 24.09 kl 19.00 Nova 3 Obs! Filmen presenteres av Truls Lie og Jørgen Leth


Det forførte menneske Norge 2011 Regi og manus Truls Lie Foto Truls Lie, Boris Bertram, Ulrika Berg, Jonathan Borge Lie, Eirik Bø, Steffen Moestrup, Joseph Fedlin Med Jørgen Leth, Truls Lie, Chantal Regnault 70 min Blu-ray Disc engelsk tekst

Den danske filmskaperen Jørgen Leth har provosert publikum rundt hele verden i 40 år, men hvem er han egentlig? Regissør Truls Lie utfordrer den da 73-årige Jørgen Leth til å reflektere over hvorfor han har laget over 40 dokumentarfilmer, tilbrakt 20 år i Haiti, og levd livet sitt som en observatør. Filmene til Leth er prominente estetiske verk, som vi har sett i De fem benspænd med Lars von Trier (2003) og Det erotiske menneske (2010).

Lies granskning av Leth deler seg i tre nivåer – lyst, tvil og fortvilelse. Leth er hovedeksempelet på den moderne observatør. Han er både en forfører og alltid klar til å selv bli forført. Han er en estet, men alltid i tvil som kunstner, og ofte i eksistensiell fortvilelse. Han strever etter å skape, for ellers vil han drukne, som han sier. Haitis kaotiske samfunn og stadige katastrofer (som jordskjelvet i 2010) minsker også betraktelig Leths eget indre kaos og depresjoner.

Oslo internasjonale filmfestival

Haiti. Uden titel Danmark 1996 Regi og manus Jørgen Leth Foto Tómas Gislason, Alexander Gruszynski, Dan Holmberg, Jørgen Leth Med Raoul Cédras, Chantal Regnault, Jean-Bertrand Aristide 76 min DCP engelsk tekst

Jørgen Leth har delvis vært fastboede på Haiti siden 1991, og i årene 1999-2005 hadde han en rolle som dansk æreskonsul i landet. Han gjennomlevde det tragiske jordskjelvet i 2010, og selv om han i likhet med befolkningen ellers fikk hele sin tilværelse rystet og fundamentalt endret har han fortsatt å tilbringe omlag halvparten av sitt kalenderår på den karibiske øya. Leth har Haiti i blodet, og Haiti. Uden titel viser at han hadde det allerede de første årene han bodde der. Dette er en film som vibrerer av liv, av tropisk varme, politisk, religiøst og etnisk kaos, en film som tar oss dypt inn i en smeltedigel av voodoo og vestlig påvirkning, samtidig som vi - som Leth - har mulighet til å stå utenfor som observatører, på godt og vondt.

I Haiti. Uden titel blir vi vitne til de tragiske og nærmest tilfeldige utslagene av vold som følger av et politisk ustabilt samfunn av Haitis art. Dette er i perioden mens den demokratisk valgte presidenten Jean-Bertrand Aristide var i eksil etter statskuppet ledet av Raoul Cédras i 1991, og filmen kuliminerer så å si med Aristides tilbakekomst i 1994. Innledningsvis følger vi amerikanske soldater på jobb på sine kontrollposter, og vi blir gradvis kjent med dagliglivet i Port-au-Prince og ulike politiske aktører over hele spekteret. Haiti. Uden titel er et filmatisk kaleidoskop, en øvelse i hypnotisk innlevelse kombinert med kjølig observasjon, og en av Jørgen Leths aller beste filmer.

sis


J Ø R G E N L E T H J Ø R G E N L E T H


LIVET I DANMARK EN FORÅRSDAG I HELVEDELETH + BIRKVAD

Møt Jørgen Leth - i samtale med Søren Birkvad (ca 45 min, dansk tale)

25. september inviterer Cinemateket til et nærmøte med Jørgen Leth, dansken som regnes som en av nordens mest betydningsfulle filmskapere innen dokumentar- og kunstfilm. Mannen er imidlertid mye mer enn en filmskaper – i løpet av sine 76 år har han beskjeftiget seg som kunstner, forfatter, livsnyter, journalist, filmbyråkrat, foredragsholder, sportskommentator i dansk TV2 med Tour de France som spesialitet og dansk honorær konsul på Haiti. Leth regidebuterte i 1963, og Cinematekets retrospektiv og samtalen mellom Leth og Søren Birkvad trekker linjene gjennom mannens hittil 50 år lange karriere.

Søren Birkvad er førsteamanuensis i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer. Han har skrevet om Jørgen Leths kunstneriske virksomhet i de siste 30 årene, blant annet i boken “Verden er Leth. En bog om Jörgen Leths film og forfatterskab” (1992) og senest i et artikkelbidrag om Leths kontroversielle selvbiografi

“Det uperfekte menneske” i boken “Lethland. Jørgen Leth. Lyrikeren og essayisten” (2012). I desember utgis Birkvads bok

“Den klassiske dokumentarfilm. Fra offervilje til offermentalitet i genrens centrale verker”. Han er også fast skribent i Morgenbladet.

Livet i Danmark Danmark 1972 Regi og manus Jørgen Leth Foto Henning Camre Med Jørgen Ryg, Kristen Bjørnkjær, Sven Åge Madsen, Hans-Jørgen Nielsen, Peder Pedersen, Jørgen Leth 37 min DCP dansk tale, utekstet

På sin helt særegne måte setter Jørgen Leth sitt hjemland under lupen i Livet i Danmark. Han måte å dokumentere på er ofte en fiks kombinasjon av estetikk, humor og en slags laboratoriemessig granskning av objekter. I Livet i Danmark og flere liknende filmer går ikke Leth ut blant folk og filmer deres dagligliv, han tar folket med seg inn i sitt studio og arrangerer tablåer for sitt kamera. Hos Leth blir individet en enkelt representant for, først, en mindre gruppe innbyggere(for eksempel “unge ugifte kvinner i en provinsby”), og så for nasjonen som helhet.

Livet i Danmark lar oss møte sportsfolk, ungdom, bønder, byfolk, familier, diktere og andre særegne typer, der de forteller om seg selv, sine opplevelser, framtidsplaner og gjøremål. Filmen starter sobert og ekstremt saklig, men bruken av humor - både deadpan og etterhvert mer slapstick-aktig - eskalerer gradvis. Livet i Danmark er en fornøyelig og fin film, som lar oss få sjansen til å ta innover oss hva vi vanlige folk egentlig gjør med livene våre.

sis

En forårsdag i helvede Danmark 1977 Regi og manus Jørgen Leth Foto Dan Holmberg Med Syklistene i Paris-Roubaix 1976 111 min DCP dansk tale, utekstet

En forårsdag i helvede er selvfølgelig en film for alle sykkelinteresserte. Men det er også definitivt en film for også de som ikke er særlig sykkelinteresserte. For selv 36 år etter at filmen hadde premiere finnes det knapt et bedre eksempel på en dokumentarfilm som til de grader overskrider grensene for tematisk interesse og over i den store kunstneriske oppplevelsen.

Kort fortalt handler filmen om en-dagsrittet Paris-Roubaix, et ritt som fortsatt regnes som et av de hardeste rittene i sykkelsporten. Det foregår blant annet på mange – og lange – strekninger med gamle brosteinslagte landeveier som har ligget der siden middelalderen, og som er så dårlige at de idag er stengt for alminnelig ferdsel. Bare her ligger det en kime til mye dramatikk. Leths måte å behandle stoffet på ligger langt fra det vi forbinder med fjernsynets sportsrereportasjer. Han er ingen journalist – han er kunstner i ordets beste forstand, og han har skapt et ubestridelig filmatisk mesterverk.

Cinemateket USF/red

Onsdag 25.09 kl 19.30 Nova 3 Obs! Livet i Danmark (37 min) vises i forkant av samtalen.

Onsdag 25.09 kl 19.30 Nova 3 Obs! Etter filmen følger samtalen mellom Jørgen Leth og Søren Birkvad i salen (ca 45 min).

Onsdag 25.09 kl 21.15 Nova 3

66 SCENER FRA AMERIKA + NYE SCENER FRA AMERIKA

66 scener fra Amerika Danmark 1982 Regi Jørgen Leth Manus Ole John Foto Dan Holmberg Med Jørgen Leth, Kim Larsen, Andy Warhol 42 min DCP Dansk tale, utekstet

Nye scener fra Amerika Danmark 2002 Regi og manus Jørgen Leth Foto Dan Holmberg Med John Cale, Albert Maysles, Dennis Hopper, Robert Frank 35 min DigiBeta Dansk og engelsk tale, utekstet

Nye scener fra Amerika er Jørgen Leths personlige og poetiske syn på Amerika, tatt opp i september 2001 i New York, Texas, New Mexico, Colorado, Arizona og California. Leth og hans fotograf Dan Holmberg besluttet seg for å lage en oppfølger til 66 scener fra Amerika, som har klassikerstatus i dokumentarfilmens historie.

I begge filmene skildrer Leth og Holmberg det mytologiske Amerika, de endeløse veiene, bensinstasjonene, dinerne, motellene og storbyen. Holmbergs kameralinse - og Leths blikk - fanger dagliglivets situasjoner og “vanlige folk” like observant som de kjente ansiktene. 66 scener fra Amerika utgjør en samling snapshots som fanger kontinentets essens slik det var tidlig på 80-tallet, og slik det var både før og etter. I Nye scener fra Amerika dukker fotografen Robert Frank opp, og hans tidløse bilder i boka “The Americans” fra 1958 er en stor inspirasjonskilde for Leth og Holmbergs opplevelser av Amerika.

Cinemateket USF/red

Mandag 30.09 kl 19.00 Nova 6 Obs! 66 scener fra Amerika vises foran Nye scener fra Amerika.

Mandag 30.09 kl 21.00 Nova 6 Obs! Det gode og det onde vises sammen med Aarhus (27 min).

DET GODE OG DET ONDE +AARHUS

Det gode og det onde Danmark 1975 Regi og manus Jørgen Leth Foto Henning Camre Med Claus Nissen, Ulla Gottlieb, Holger Juul Hansen, Ulf Pilgaard, Ghita Nørby 80 min DigiBeta dansk tale, utekstet

Aarhus Danmark 2005 Regi og manus Jørgen Leth Foto Dan Holmberg Med Jørgen Leth 27 min DigiBeta dansk tale, utekstet

Aarhus er Jørgen Leths erindring over egen barndom og oppvekst, der han tråkker gamle stier i hjembyen, leter opp de hemmelige stedene, sanser de samme lune sommerkveldene som for mange år siden. Det er barndommen, skolegangen, fritiden, foreldre og besteforeldre, onkler og tanter som befolker denne filmen.

Det gode og det onde er en eksperimentalfilm i spillefilmlengde. Jørgen Leth kaller selv filmen en collage eller en “tilværelseskatalog” – et forsøk på å ordne og redigere tilværelsen. I kjølige og skarpe iscenesettelser ses kjente dansker som taler direkte til kameraet eller til seg selv. Filmen skal skildre danskenes hverdagsliv via en rekke tablåer som illustrerer trivialiteter – dog med en absurd vinkling. Filmen er inndelt i ti avsnitt med overskriftene: Ansiktene, Kroppene, Tingene, De nødvendige handlinger, De unødvendige handlinger, De gode tanker, De dårlige tanker, De behagelige følelser, De ubehagelige følelser og Ordene. Leth høres selv som kommentator før hvert avsnitt.

DFI/Cinemateket USF


J Ø R G E N L E T H

JEG TALER TIL JER + STOPFORBUD DE FEM BENSPÆND

Onsdag 25.09 kl 18.00 Nova 3 Obs! Stopforbud vises som forfilm til Jeg taler til jer.

Tirsdag 24.09 kl 21.15 Nova 3 Obs! Det perfekte menneske vises etter De fem benspænd.

Jeg taler til jer - John Kørners verden Danmark 2012 Regi og manus Jørgen Leth Foto Alberto Claro, Aske Alexander Foss, Adam Philp, Signe Høgh, Andreas Hjortdal Med John Kørner, Jørgen Leth 58 min DCP engelsk tekst

Stopforbud Danmark 1963 Regi Jørgen Leth, Ole John, Jens Jørgen Thorsen Foto Ole John Med Bud Powell 12 min DigiBeta utekstet

Jørgen Leths nye dokumentarfilm om John Kørner føyer seg pent inn i rekken av Leths kunstnerportretter, en del av hans filmografi som blant annet huser møter med forfatterne Søren Ulrik Thomsen og Klaus Rifbjerg, og ballettdanseren Peter Martins. John Kørner er billedkunster, født i 1967 og innehaver av en omfattende utstillings-cv som viser høy aktivitet både i hjemlandet og i Europas viktigste kunstbyer. I Jeg taler til jer slipper han Jørgen Leth inn i sitt atelier, i sitt liv og gjør seg tilgjengelig for filmskaperens dypdykk i Kørners verden.

Det viktigste omdreiningspunktet i Jeg taler til jer, som ble mellom 2008 og 2012, er John Kørners bildeserie War Problems, der han går i rette med Danmarks krigsdeltakelser i Irak og Afghanistan og lar de falne danske soldatene få sin eksplisitte synlighet på lerretene. Når Kørner også skal utsmykke et rom i det danske kronprinsparets slottsbolig med et motiv fra samme serie, og når han må diskutere kunstens innhold og utforming med oppdragsgiveren - altså kronprinsen selv - sitter han plutselig midt i skvisen mellom børs og katedral, der kunstneriske beslutninger må veies opp mot prestisje og kommersiell suksess. I disse kjernesekvensene viser Jeg taler til jeg og John Kørner selv, på en effektiv og ukomplisert måte, essensen av hva det vil si å arbeide med kunst.

Et kunstnerportrett var faktisk også Leths aller første film, kortfilmen Stopforbud fra 1963. Stopforbud er et eksperimentelt portrett av den amerikanske jazzpianisten Bud Powell, og henger således også sammen med Jørgen Leths tidlige interesse for jazz. Stopforbud bærer dessuten bud om mange av de formalistiske kjennetegnene i de tidlige Leth-filmene, med bildeutsnitt og en måte å la kamera studere et menneske på som kommer formfullendt til syne i Det perfekte menneske (1967).

sis

De fem benspænd Danmark 2003 Regi og manus Lars von Trier, Jørgen Leth Foto Kim Hattesen, Dan Holmberg Med Jørgen Leth, Lars von Trier 90 min 35mm norsk tekst

Det perfekte menneske Danmark 1967 Regi Jørgen Leth Manus Jørgen Leth, Ole John Foto Henning Camre, Ole John Med Claus Nissen, Majken Algren 13 min DCP utekstet

Vi skal nå se det perfekte menneske i aksjon. Han/hun kler av/på seg. De spiser og drikker. Mennesket utfører handlinger, øvelser, bevegelser. Filmskaperen studerer det perfekte menneske. Han beskriver med ord det vi ser. Han forteller oss at mennesket blir til i kraft av de roller vi (han?) tildeler det. Han gir filmen om det perfekte menneske en form som et laboratorisk studium, tilsatt både fysisk og tørrvittig humor. Gjennom faste former skal vi, nærmest rituelt, se hvordan mennesket blir dyktigere til å leve.

For å gjenskape, eller på hollywoodsk “remake”, formfilmen Det perfekte menneske trengs ikke mye mer enn litt fantasi og litt frekkhet. Slik blir Lars von Triers utfordring til Jørgen Leth en essensielt sett enkel affære: Jørgen Leths kortfilm Det perfekte menneske skal lages i fem nye utgaver, hver med en ny hindring - beinkrok - som skal forseres, et nytt sett regler som ikke skal brytes. Som sagt, fantasi og frekkhet, men også ferdigheter. Et eksempel: Du skal lage filmen som tegnefilm, sier Lars. Men jeg hater tegnefilm, sier Jørgen. Jeg også, sier Lars. Men film blir det, om ikke tegnefilm, så ihvertfall noe animert, godt nok til at Leth får godkjent på oppgaven.

Den eneste gangen von Trier ikke aksepterer Leths nye versjon av sin egen gamle klassiker er den ene gangen noe virkelig står på spill innholdsmessig, idet oppgaven skal være å lage filmen på “det verste stedet i verden”. Hovedrollen skal spilles av Leth selv, og han blir så sittende alene ved et overdådig middagsbord, midt på gata i slummen i Mumbai. Leths sosiale samvittighet og skamvett strekker ikke langt nok til å nekte å utføre oppgaven, men han presenterer både oss og seg selv for de nådeløse realitetene i disse omgivelsene, og for det vrengebildet det er vi opererer med når vi her hos oss vurderer det “perfekte” med våre nordvestlige øyne.

sis


A R N E S K O U E N

KALDE SPOR DET BRENNER I NATT!NI LIV

Onsdag 23.10 kl 18.30 Nova 6 Torsdag 24.10 kl 18.30 Nova 6 Mandag 28.10 kl 18.30

Ni Liv Norge 1958 Regi og manus Arne Skouen Foto Ragnar Sørensen Musikk Gunnar Sønstevold Med Jack Fjeldstad, Henny Moan, Alf Malland, Joachim Holst-Jensen 100 min DCP utekstet

Ni liv var en varm film i en kald tid. Som mange kritikere hevdet, var det ytterligere en film i den halvdokumentariske genren okkupasjonsdramaer som vokste fram etter krigen, men den var samtidig noe mer. Det var en film om selvoppholdelsesdrift og kampen mot naturkreftene. I tillegg kom den symbolverdi som lå i filmen, som av mange kritikere ble trukket fram ved premieren og satt inn i en tidssammenheng.

Handlingen i Ni liv utspiller seg i perioden mars til juni 1943. Jan Baalsruds flukt fra Nord-Troms til Sverige rammes i Ni liv inn av bilder av hovedpersonen på sykehuset, som skal legge fram “full rapport” til en utsending fra London. Ni liv belyser Skouens solidaritetsmotiv. Baalsruds historie er ikke bare fortellingen om én manns utrolige indre styrke, men også en film om enkeltheroismens umulighet. Uten de ulike hjelperne, de forskjellige kontaktpersonene, ville Baalsrud bukket under, enten for tyskernes kuler eller naturkreftene. Ni liv er en spennende og rik film. Den kan ses som et bilde av en krigstid, men også som en allegorisk brodd mot livet i en kald etterkrigstid. Filmens åpenhet, dens mange veier av indre og ytre karakter, er nok hovedårsaken til at den fremdeles kan gripe og interessere et stort publikum.

Gunnar Iversen

Kalde Spor Norge 19562 Regi og manus Arne Skouen Foto Ragnar Sørensen Musikk Gunnar Sønstevold Med Toralv Maurstad, Henny Moan, Alf Malland 96 min DCP utekstet

I begynnelsen av Arne Skouens Kalde spor stopper en taxi langt oppe på fjellet. Passasjeren lar seg ikke stoppe av sjåføren, men begynner å gå på ski innover i fjellheimen. Nesten begjærlig legger han seg i snøen og slikker på skaren før han fortsetter innover. Storm er varslet, men den ukjente skiløperen fortsetter. Til slutt kommer han til en liten hytte. Her opplevde han hendelser under krigen som ikke slipper taket i ham. Han har forsøkt å flykte, reist til Australia, men er nå kommet hjem for å stå ansikt til ansikt med fortiden, og se sine spøkelser i hvitøyet.

Kalde spor er Skouens siste okkupasjonsdrama og en mesterlig film. Mange filmskapere kan lære mye av Skouens økonomiske bruk av virkemidler, av lyden - hvordan skistavenes knirkelyder får en truende og skjebnesvanger tone - eller av fortellingen. Det er en stor glede å presentere et glemt mesterverk, i nyrestaurert utgave, en av de aller beste filmene som noensinne er laget her i landet!

Gunnar Iversen

Det brenner i natt Norge 1955 Regi og manus Arne Skouen Foto Finn Bergan Musikk Gunnar Sønstevold Med Claes Gill, Elisabeth Bang, Harald Heide Steen, Gudrun Waadeland 96 min DCP utekstet

Det brenner i natt! er Arne Skouens mørkeste film. Temaet var pyromani, men han skildret avvikerens ensomhet og ulykkelighet med mørk og intens tyngde. Hovedpersonen Tim Ruud, spilt av Claes Gill, er en av de sterkeste avvikerskjebnene Skouen tegnet. Handlingen utspiller seg i det natt-travle pressemiljø Skouen selv kjente så godt, men bildene gis en ekspresjonistisk tydelighet. Indre følelser blir til ytre formuttrykk; i mørke truende scener.

Det brenner i natt! preges av en moden formvilje som er svært uvanlig i norsk film. Claes Gill gjør et av norsk filmhistories sterkeste rolletolkninger, og bidro med sin særegne evne til innlevelse. I et intervju har Skouen kommentert en av Gills “ubetalelige replikker” fra innspillingsarbeidet: “Det var mens vi forberedte et opptak av en scene hvor pyromanen lener seg over en dørmatte og tenner på. Vi hadde vært igjennom det på forhånd. Det skulle nærmest gå rystelser av vanvittig fryd gjennom pyromanen. Og idet Claes lener seg fram, skotter han opp fra dørmatten og sier: ‘ Ja, Arne, si nu bare fra hvor megen orgasme du vil ha.’”

gi



A R N E S K O U E N

BUSSEN OM TILLA BARN AV SOLEN

Bussen Norge 1961 Regi og manus Arne Skouen Foto Sverre Bergli Musikk Alf Prøysen, Gunnar Sønstevold, Maj Sønstevold Med Leif Juster, Lalla Carlsen, Egil Hjort-Jensen, Tore Foss, Lasse Kolstad, Arve Opsahl 79 min DCP utekstet

Torvald driver en liten landsens bussrute på tvers av alt som har med nymotens fart og effektivitet å gjøre. Bussen hans er en 1923-modell, og selv er han så gammeldags at han har god tid. Han gjør folk tjenester i øst og vest langs ruten, og han glemmer som regel å ta betalt for skyssen. Torvald må nemlig være sjelesørger, kyllingvokter, kvakksalver, regnelærer, barnepike og dyrebeskytter. Han knytter flettebånd den ene dagen og skiller slåsskjemper den neste. Han er doktor og visergutt, profet og lensmannsdreng. Derfor holder han ikke akkurat fast rute, og er fremme ved endepunktet alt ettersom hvor mye han har å henge fingrene i underveis. Slikt er jo ikke moderne lenger, og dette ergrer kommunens kontorsjef Fjell-Olsen grenseløst. Han har nå fått tilbud fra et stort utenbygds busselskap som ønsker å overta ruten med strømlinjeformet materiell og rutepresisjon. Og dette får han kommunestyret med på, for ingen tør gå imot framskrittet, må vite.. Bussen hadde kinopremiere i Oslo i 1961. Med sin tiende film laget Arne Skouen sitt første lystspill og fikk gjennomslag hos både kritikere og publikum. Lenge før “Hasse & Tage” fokuserer Skouen på motsetningen mellom moderniseringens effektivitetskrav og folkelig varme og menneskelighet.

NRK

Barn av solen Norge 1955 Regi og manus Arne Skouen Foto Finn Bergan Musikk Gunnar Sønstevold Med Karen Randers-Pehrson, Finn Kvalem, Anita Rummelhoff, Henny Moan, Rut Fredriksen, Arne Jacobsen, Svein Byhring, Noralv Teigen 73 min 35mm utekstet norsk tale

Barn av solen er en sommerlek mellom svært unge mennesker. Har de noen problemer mens de seiler og svømmer og danser og beskuer hverandre, er de av ytterst forbigående art. Og tar de seg selv høytidelig nå og da, er det ingen grunn for oss å gjøre maken, for den slags går over med årene, og solbarna er neppe over tyve noen av dem.

Polly innbiller seg at han har et problem i å skaffe Jan jente - eller jippe som han kaller hunkjønnet – og denne oppgaven opptar ham geskjeftig fra første til siste bilde. Han får så måtelig bra hjelp av Kinsey og Odd, de ser nå helst etter sine egne interesser. Interessene er Ranka, Kari, Lise og Tjatja som også bruner seg på de samme svaberg ytterst i Oslofjorden. De er så måtelig interessert i Polly & Co. - inntil Jan og Ranka får øye på hverandre bak alles rygg.

Barn av solen fikk ganske hard medfart av kritikerne da den kom på kino og står igjen som et aldri så lite feilskjær i Arne Skouens filmografi. Filmen er ikke tilgjengelig på noe videoformat og dette blir dermed en unik mulighet til å få sett også denne delen av filmhistorien.

Red

Om Tilla Norge 1963 Regi og manus Arne Skouen Foto Ragnar Sørensen Med Eva Henning, Toralv Maurstad, Wenche Foss, Synne Skouen 77 min DCP utekstet

I 1963 påbegynte Arne Skouen det som skulle bli en trilogi av filmer om psykisk skadde barn. Trilogien er kanskje Skouens absolutte hovedverk, og er dessuten med på å signalisere filmmodernismens ankomst til Norge. Om Tilla er den første av de tre filmene og er den mest konvensjonelt fortalte av de tre, men samtidig den mest spennende og rørende i trilogien.

Filmen forteller om Tilla, som ikke har snakket på halvannet år. Moren holder på å gi opp, og isolerer seg som Tilla, men barnepsykologene Ivar og Mimi begir seg inn på et møysommelig detektivarbeid for å finne tilbake til de dramatiske hendelser som Tilla har fortrengt, og som er opphavet til hennes isolasjon og stumhet. Etter hvert kommer psykologene på sporet av Tillas gåte. Hennes katatoni erstattes med skremt uro da hun hører en skipssirene. De to nærmer seg en avsløring, og tar Tilla med seg for å høre sirenen igjen.

Om Tilla er en av de vakreste filmene fra etterkrigstiden. Spennende som en detektivroman, og mer rørende enn alle Harlekin-romaner til sammen. I Skouens filmografi hører den til de mest presise og sikre. Stemninger og handlingstråder presenteres på en måte som driver oss ubønnhørlig mot den spennende avsløringen.

Gunnar Iversen

Torsdag 07.11 kl 19.00 Nova 3Onsdag 30.10 kl 19.00 Nova 6 Mandag 04.11 kl 19.00 Nova 6

35 cinemateket & trondheim filmklubb | august - desember 2012

GATEGUTTER AN-MAGRITTVAKTPOSTENE

Tirsdag 05.11 kl 19.00 Nova 6Tirsdag 29.10 kl 19.00 Nova 3 Torsdag 07.11 kl 21.00 Nova 6

Vaktpostene Norge 1965 Regi Arne Skouen Manus Arne Skouen, Johan Borgen Foto Odd Geir Sæther Musikk Gunnar Sønstevold Med Synne Skouen, Arne Aas, Børg Vatle, Rønnaug Alten, Rolf Søder, Hans Stormoen 91 min DCP utekstet

En hånd dro i en nødbrems på et hurtigtog, og en ung rekrutt fikk i samme øyeblikk hele sitt liv forandret. Hans navn: Arild. En fjortenårig jente spør: Hva slags farge er det på drømmene? Ingen kan svare, ikke dommeren i rettssalen engang. Hennes navn: Bene. En berømt krigshelt lever på en ensom gård med elleve psykotiske barn i huset. Husker han krigen? Kjennes han ved heltenavnet? Navn: Haraldsen. Eller Hanne som han er gift med, hvordan er hun havnet på gården? Eller Randi, bøyd over journaler fulle av underlige hendelser?

Vaktpostene er Arne Skouens andre film i triologien om psykisk skadde barn. Den er mer ukonvensjonell enn Om Tilla og representerer for alvor norsk films inngang i modernismen. Filmen er vanskeligere tilgjengelig enn Skouens tidligere filmer, men ble svært godt mottatt av kritikerne og han ble roset for å tørre å lage en voksen film som satte krav til tilskuerne. I rollen som Bene finner vi Arne Skouens datter Synne, som spilte i flere av farens filmer i ungdomsårene. Blant annet i Bussen og Om Tilla.

red

Gategutter Norge 1949 Regi og manus Arne Skouen Foto Ragnar Sørensen Musikk Gunnar Sønstevold Med Tom Tellefsen, Svein Byhring, Pål Bang-Hansen, Jack Fjeldstad 77 min 35mm utekstet

Arne Skouens debutfilm, basert på hans egen roman, utspiller seg på Oslos østkant på 1920-tallet. I et arbeidermiljø preget av klassekamp og arbeidskonflikter møter vi en typisk guttegjeng; den opprørske Gotfred, sosialisten Reidar, den unge hakkekyllingen Sofus, og Karsten, en fornuftig gutt som både er tøff og usikker, gatesmart og naiv, og som blir historiens hovedperson.

Guttenes yndlingsbeskjeftigelse er å stjele kokos fra lastebiler i fart gjennom gata, en lek som tiltar i alvor først når Gotfred blir skadet, og senere når streiken blant sjåførene bryter ut. Noen av sjåførene fortsetter å kjøre som streikebrytere, og guttene bestemmer seg for å angripe “Styggen”, hovedfienden blant streikebryterne.

Filmen skildrer hvordan arbeidskonflikten påvirker guttegjengen. Alt blir sett fra guttenes synspunkt, og filmen viser ingenting av de mer kompliserte spørsmålene ute i resten av samfunnet. Guttegjengen fremstilles likevel ikke bare som en gruppe, men som svært forskjellige karakterer som kjemper for å overleve hver for seg.

Cinemateket USF

An-Magritt Norge 1969 Regi og manus Arne Skouen Foto Sven Nykvist Med Liv Ullmann, Per Oscarsson, Wolf von Gersum, Claes Gill 100 min DCP utekstet

An-Magritt vokser opp i en liten bergstad på 1600-tallet. Et hardt mannssamfunn, preget av kampen for å overleve. An-Magritt selv ble voldtatt inn i livet, og moren dømt til gapestokken for sitt syndige samleie med en tilfeldig soldat. Moren velger døden i fossen, og An-Magritt reddes av sin bestefar. Da filmen begynner er det An-Magritts tur til å brødfø bestefaren. Lyspunktet i An-Magritts liv kommer med den merkelige knekten Johannes, som bringer kjærligheten inn i hennes liv, og som vekker en trang til oppdrift ingen kan stanse.

Da Arne Skouen regisserte sin siste film i 1969 med An-Magritt avsluttet han sin karriere som filmregissør ved både å summere opp sin karriere og samtidig å gå helt nye veier. For første gang var en av hans filmer basert på en annen forfatters verk, denne gangen Johan Falkbergets romansyklus “Nattens Brød”, for første gang arbeidet han med farger, og for første gang beveget han seg langt bakover i tiden. Riktignok hadde hans debutfilm Gategutter utspilt seg i 1920-årene, men spranget var stort til det 1600-tall Skouen manet fram i sin siste film. An-Magritt er en respektfull filmatisering, men samtidig på mange måter en typisk Skouen-film. Den har alle de temaer og ingredienser vi er vant til, og avslutter på en mesterlig måte et kort, men uhyre spennende filmliv.

Gunnar Iversen

A R N E S K O U E N

TRONDHEIM FILMKLUBB TRONDHEIM FILMKLUBB


HVA ER FILM?

Filmen har vist seg å være et skjørt medium og material både i produksjons- og visningssammenheng, i den forstand at teknologisk utvikling og kapitalistiske interesser har påvirka kunstartens materielle vilkår til å gjennomgå relativt raske forandringer. Den digitale utviklinga har ført til nye visningsarenaer og en sirkulasjon og tilgjengelighet av film (via streamingtilbud, nedlasting, DVD, Blu-ray) som har utfordra filmklubbenes tradisjonelle rolle som visningsarena av kinofilm som ikke blir satt opp på ordinær kino. De nye forholda har blitt reflektert i Trondheim filmklubbs siste års filmprogram, der DVD, Blu-ray og DCP har blitt visningsformat minst like ofte som 35mm. Vi mener det fortsatt er viktig å vise 35mm-film, og deler Holmbergs bekymring, men som allerede antyda er det problemer knytta til tilgjengelighet og økonomi, som fører til færre av disse visningene enn ønskelig.

Den digitale utviklinga har også pressa fram alternative arrangementer, som Youtube Showdown, som vi fortsetter med i år. Som et vedlegg til denne feststemte eventen, der folk i gata inviteres til å konkurrere med andre om å vise beste youtube-klipp, finner du i denne katalogen en artikkel som plasserer Youtube i en filmhistorisk kontekst. Teksten, som er skrevet av førsteemanuensis i filmvitenskap ved NTNU, Eirik Frisvold Hanssen, trekker koblinger til den tidlige stumfilmen (attraksjonfilm) og antyder at filmhistorien gjerne gjentar seg selv idet den utvikles.

I år fortsetter formattrenden som nevnt ovenfor – og i utvelgelsen av dette høstsemesterets filmprogram har vi latt innledningsspørsmålet – hva er film? – ligge i bevisstheten. Ikke som et kriterium for utvelgelse, ikke som et fastlåsende anker som har styrt utvelgelsprosessen, men som et levende spørsmål som skulle inspirere oss, og som er ment å inspirere vårt publikum, herunder deg og denne katalogens lesere.

Film er og kan være mye, og vårt utvalg er begrensa. Du finner f.eks. ikke vektige tradisjoner som vitenskapelig film, gangsterfilm og westernfilm i årets program. Det er også lite eksperimentell film. Av årsaker som blant annet tilgjengelighet, økonomi og filminteresse og eksponering innad i filmklubbens styre, bærer filmprogrammet preg av fortellende film, modernistisk film, og noe dokumentar. Innenfor dette er det noen tendenser som kan spores, som bevitner en myriade av temaer og fenomener behandla og utforska av film, og som setter filmen i en spesiell kontakt med virkeligheten utafor kinosalen. Vi håper programmet vil inspirere og aktiverer seeren (deg) med uforutsette påvirkninger, og gi noen deilige svar på hva film er eller kan være.

Hva er film? Dette spørsmålet – grunnleggende for mange filmelskere aka cinefile – ble tittelen på et par essaysamlinger av den franske filmtenkeren André Bazins tekster. Ikke bare ga Bazin flere viktige perspektiv på spørsmålet om filmens ontologi, altså hva som kan være filmens eksistens, han brukte også pennen til å synliggjøre og vektlegge filmens eksistensielle betydning for oss som så film og kjente noe spesielt i møtet med dem. Spørsmålet ’hva er film?’ blir et omdreiningspunkt for en tenkning om filmens inngripende rolle og kraft i selve livet – blant annet hvordan filmer på ulike måter skjerper vår sans for virkelighetens mangfoldige vilkår og muligheter, hvordan filmer setter oss i en ny kontakt med den verden vi trodde vi kjente så alt for godt. Spørsmålet får ikke et endelig svar, men Bazin utpeker og antyder flere hva film er. Dette er da også tittelen på filmforsker Dudley Andrews nyere bok – What Cinema Is! (2010) – der han viderefører og forsøker å besvare spørsmålet som gjennomsyrte Bazins tekster, i en tid der det digitale har markert seg og kasta nytt lys over analog film. Hva skjer med filmens eksistens og betydning for oss i vår digitale tid? Når filmen mer og mer blir en digital fil, og det analoge materialet stadig forsvinner – hva skjer da med vår filmarv, vår forståelse og opplevelse, og vår filmframtid? Disse spørsmåla har prega en del filmforskninga de siste åra, og griper også inn i filmklubbvirksomheten vår.

Filmhistorien har vist oss at teknologiske framskritt av og til går på bekostning av det som har vært. Det er som ellers, tida får ting til å forsvinne, og det har gått fort i svingene i filmens levetid. Ca. 90 % av stumfilmene er tapt for oss i dag, og årsakene til dette henger i stor grad sammen med teknologiske framskritt og en kapitalistisk bruk-og-kast-mentalitet. De siste åra har det blitt snakka mye om at det digitale tar over for film – at film, i betydninga materialet film (35mm, 16mm osv.), er på vei ut, døende. Og ja, vi som jobber med filmformidling merker det jo: det blir stadig vanskeligere å vise og få sett filmer på materialet film.

Den svenske filmforskeren Jan Holmberg skriver i sin bok Slutet på filmen. O. s. v.:

Att filmen småningom försvinner till förmån för vilket slags digital videoteknik som framtiden än kan ha i sitt sköte, är inte nödvändigtvis någonting att sörja över (även om jag gör det); att drygt hundra år av rörliga bilder inte kommer att kunna räddas över till framtida generationer på samme medium som de en gång producerades för, är desto mer beklagligt.” (Holmberg, 2011: 21).

EN INNLEDNING TIL ÅRETS PROGRAMUTVALGAv Endre Eidsaa Larsen

Du får blant annet Bollywoodfilm, matdokumentar, Talking Heads-konsert fra Jonathan Demme, Vincente Minnelli-melodrama, David Lynch-skrekk, og Buñuel-surrealisme i en dobbel-bill med polsk animasjon.

Vi lar deg få sjansen til å se Brian De Palmas svellende Carrie (1976), som et alternativ eller en oppvarming til nyinnspillinga som er på vei til norske kinoer – om du tør å dra etter å ha lest tidligere styremedlem Veslemøy Helseths nådeløse angrep på nyinnspillinger. Man kan være uenig i hennes harde konklusjoner og likevel sette pris på spørsmål som: ”Vil dusjscenen bli filmet med mobilen og postet på internett av mobberne?”

Med Abbas Kiarsotamis Close-up (1990) og Jafar Panahis Sirkelen (2000) følger vi opp vårens iranske filmseminar i Trondheim. Dette er to viktige verk av to viktige filmskapere. Til tross for å arbeide under vanskelige forhold, lager de potente og kritiske filmer som reflekterer over menneskers levevilkår. Å stirre inn i Sirkelens undertrykte og letende ansikt, tilhørende kvinner som ikke får lov til å røyke i

offentligheten eller ta bussen uten godkjennelse fra ektemannen, er uforglemmelig. På sin egen måte gir George A. Romero bilder til skrekk og sosiale problemer i klassiker’n Night of the Living Dead (1968), som vi viser i kjeller’n på Supa i anledning Halloween.

Apropos død og levende døde: i Chris Markers dokumentar om Tarkovskij, Une journée d’Andrei Arsenevitch (1999), settes ikke bare sistnevntes filmer i forbindelse med et uttrykk og en tenkning om virkeligheten – Markers film synliggjør også hvordan en filmskaper kan leve videre etter sin død og inspirere nye livsuttrykk. Chris Marker døde nylig selv, og etterlot seg mange filmer (for ikke å snakke om andre verk i andre medier, som CD-rom) som utforsket hva det vil si å leve i verden – verk som vil inspirere filmskapere i lang tid framover. I dokumentaren viser Marker en døende Tarkovskij samtidig som han uthever livsfriskheten i russerens filmer.

Filmkritikeren Gilberto Perez har påpekt en gjennomgående tendens i Tarkovskijs filmer som jeg synes er interessant i denne sammenheng:


TRONDHEIM FILMKLUBB

38 cinemateket & trondheim filmklubb | september - desember 2013

Actors in Tarkovsky’s films often look straight at the camera. This can be done without disturbing the illusion of reality, so long as the actor’s gaze is seen to stay within the fiction. Tarkovsky’s actors, however, turn their eyes to the camera in ways that unsettle the illusion, their gaze breaking out of the world of the film. We may wonder whether the actor is looking at us in the audience or responding to the filmmaker behind the camera; sometimes, the gaze is followed by a dream or memory sequence, or by some other sort of scene from elsewhere in time and space. In the science-fictional Solaris (1972), moving images from the past speak to the present on screens within the film, and characters watching those images as well as characters appearing in them look at the camera, which puts us right in the line of an exchange of glances between the present and the past. Simple still photography can achieve the same effect: the mother in Solaris gazes out at the viewer from a photograph; her look is haunting, yet this is just what people do – they look at the camera when having their picture taken. Tarkovsky makes us see what a remarkable thing we do when we exchange glances with a picture, how marvellous it is that eyes can gaze into another place and time.¹

Dette er også en tendens i flere av Markers filmer. I de to kanskje mest kjente filmene hans, Sans Soleil (1983) og La Jetée (1963), er flere blikk mot kamera totalt uforglemmelige (i sistnevnte skjer en blikkhenvendelse til oss som en mystisk eksplosjon, da hele filmen, som er en montasje av stillbilder, plutselig rykker til med bevegelige bilder). Kan ikke dette overføres til filmene i seg selv – kan vi ikke se Tarkovskijs og Markers filmer som ’ansikt’ og ’blikk’ som stirrer på oss fra et annet sted, en annen tid?

Å se Tarkovskij-dokumentaren nå, etter Markers død, vil kaste nok en trykkende atmsofære over filmen. En død – ironisk og tragisk nok – kan av og til utheve det livfulle ved noe. Det får meg til å

tenke på styremedlem Mads Outzens brev til Marker, som du finner i denne katalogen. En mildt sagt livfull tekst, og et

kattemjau av en tankestrøm.

En annen stor filmskaper døde nylig: Per Blom. Vi setter opp hans Is-slottet (1987) på 35mm.

Det er en stemningsmetta film som fint kan hevde seg med Sokurov og Tarkovskij

med sine affektive landskapsbilder av natur og ansikt. Dette er blant

det mest intens-poetiske og film-skulpturelle jeg har sett

i norsk langfilm. Det var merkelig at den ikke

dukka opp på noen lister under

Rushprints kåring av tidenes beste kinofilmer.² Vi viser filmen på sitt opprinnelige format, og råder deg til å benytte sjansen til å se den.

Vi viser også Peter Watkins Edvard Munch (1974) på 35mm, i forbindelse med 150 årsjubileet til en annen stor, norsk kunstner, hvis navn ligger i tittelen. Tidligere filmklubbstyremedlem Sveinung Wålengen har skrevet en tekst i denne anledning. Som tidligere museumsguide på Munch-museet, og med stor interesse for litteratur og film, trekker Wålengen interessante koblinger mellom disse ulike uttrykksformene og deres behandling av natur – og tror du ikke Tarkovskij også dukker opp her.

Tarkovskij er død, men lever i mange utsagn, minner, uttrykk og, kort sagt, andre liv. Den franske filmskaperen Philippe Grandrieux sier et sted i sin film om den radikale filmskaperen Masao Adachi, It May Be That Beauty Has Strengthen Our Resolve (2011), i en slags dagbokrapport etter endt innspillingsdag, at da han satt i en taxi på vei til hotellet – som tok hovedveien gjennom Tokyo – tenkte han på Tarkovskij, på Solaris. Han tenkte på en lang filmsekvens skutt på samme sted. Grandrieux fortsetter, etter nå å ha dratt Tarkovskijs film inn i sin: film (cinema) beveger seg fra en film til en annen, gjennom tid, over og forbi de som lager den... Liv blir uendelig overført fra ett menneske til et annet.

Om materialet film etterhvert dør helt bort, får vi trøste oss med denne tanken: film (cinema) lever videre, fra ett menneske til et annet, fra én teknologi til en annen.

¹ Perez, Gilberto. Building with Wood. “London Review of Books”, 26. februar, 2009. (http://www.lrb.co.uk/v31/n04/gilberto-perez/building-with-wood)² http://rushprint.no/2011/12/jakten-er-tidenes-norske-kinofilm/. Hentet 12.08.2013.

WORK IN PROGRESS! / MORTEN TRAAVIK (KP/NO)

IMPURE COMPANY / HOOMAN SHARIFI (NO)

ROOMSERVICES (TR/SE)

KIM HIORTHØY & LISA ÖSTBERG (NO/SE)

OBLIVIA (FI)

JUHA VALKEAPÄÄ (FI)

MANAH DEPAUW (BE)

WHITE ON WHITE (SE/DE)

FLORENTINA HOLZINGER & VINCENT RIEBEEK (AT/NL)

BRØDET & ESELET (NO)

TEATER FUSENTAST (NO)

PANTER TANTER PRODUKSJONER (NO)

GIALT!NÅ!! (NO)

KATJA BRITA LINDEBERG PRODUKSJONER (NO)Sju urpremierer, fire norges premierer, én etterlengtet ønskereprise og Bastard – Trondheim internasjonale scenekunstfestival! Foto fra «WORK IN PROGRESS!» ©Morten Traavik



Av Veslemøy Helseth

REMAKES – GJENOPPLIVINGEN AV MONSTRE OG ESTETISKE OVERSETTELSER

Hvis vi ser grovt på det vil vi se at storfilmene i år består av en haug med oppfølgere av superhelter, hobbiter, frekke nyhetsankere, remake-oppfølgere fra Enterprise-romskipet samt nyinnspillinger av The Great Gatsby og superhelten Superman. En av de mest dramatiske blant filmnyheter i år handlet også om å overtale Robert Downey Jr. til å returnere til rollen som Iron Man i Avengers-serien. Og det akkurat da han trodde han endelig var ferdig med superheltkostymet. Det kan virke som om Hollywood er i en kreativ tørkeperiode, hvor de enten spiller på populariteten til filmheltene innenfor fantasy og sci-fi eller gjenoppliver ”glemte” filmserier. Men den sjangeren som kanskje har fått flest nyinnspillinger det siste tiåret er skrekksjangeren.

Gjenopplivning av monstreneI løpet av de siste årene har vi sett mange filmer komme og gå med ganske gjenkjennelige titler. ”Har vi ikke sett disse før?” har noen spurt seg selv i det de ser på plakatene av de kommende kinofilmene. Og da spesielt skrekkfilmer som The Texas Chainsaw Massacre

(Nispel, 2003), The Amityville Horror (Douglas, 2005), The Hills Have Eyes (Aja, 2006), When a Stranger Calls (West, 2006), The Omen (Moore, 2006), Halloween (Zombie, 2007), Prom Night (McCormick, 2008), My Bloody Valentine (Lussier, 2009), Friday the 13th (Nispel, 2009), A Nightmare on Elm Street (Bayer, 2010), Piranha 3D (Aja, 2010) og I Spit On Your Grave (Monroe, 2010). Bare for å nevne noen. Selv George A. Romero sin klassiske zombietrilogi har fått et par remakes, da den mest vellykkede regnes å være Dawn of the Dead (Snyder, 2004).

En som fanget opp den massive reproduksjonen av skrekkfilmer var regissøren Wes Craven og manusforfatteren Kevin Williamson, som valgte å skildre dette noe humoristisk i Scream 4 (Craven, 2011). Gjennom filmene i Scream-serien får vi en humoristisk opplæring av filmenes regler som tar utgangspunkt i skrekksjangeren, oppfølgere, trilogier og nyinnspillinger. Dette blir presentert av skrekkfilmentusiasten Randy – i den tredje filmen kun i form av et videoopptak, fordi han endte opp med å bli et av ofrene etter disse reglene.

I den fjerde filmen, som omhandler nyinnspillinger, er det nok en gang filmnerdene som har kunnskapen om de nye filmreglene, og når mennesker begynner å dø informerer de alle som orker å høre etter. ”Cause all there are now are remakes. Only horror studios’ green-light. I mean, there are still rules, but the rules have changed. The unexpected is the new cliché”, forteller den ene nerden. ”Modern audiences get sappy to the rules of the original. So, the reverse has become the new standard.”1 Skal vi tro disse filmnerdene kan vi trygt anta at filmprodusentene velger å vekke monstrene fra forglemmelsen og fornyer dem til å passe den nye generasjonen som muligens ikke setter pris på de originale reglene.

For å gjøre en lang historie kort: I dag har vi teknologier og spesialeffekter som originalenes regissører bare kunne drømme om. Det kan være mulig at det er teknologiens nyvinninger som er hovedårsaken bak filmsatsningene. To av årets nyinnspillinger er de nye versjonene av klassikere i sine sjangre, Carrie (De Palma, 1976) og The Evil Dead (Raimi, 1981). Nå har produsentene mulighet til å gjøre filmene større, mer spektakulære og dramatiske. I nyinnspillinger er alt av spenning og dramatikk overdrevent. De forsøker å overgå originalen, men problemet med nyinnspillinger er at de ikke sjokkerer. De er ikke nye. Både Carrie og The Evil Dead befinner seg for eksempel på listen til det britiske filmmagasinet Total Film, over ”The 67 Most Influential Movies Ever Made”, hvor de skrev dette om sistnevnte:

Horror goes nasty. ’Rape of children’s minds!’ In the summer of 1983 the British tabloids were frothing over ’video nasties’. Public enemy #1 was Sam Raimi’s The Evil Dead, a full-throttle gore-fest of near-comic extremes. Fanboys laughed, everyone else barfed (one BBFC examiner felt her ’bodily integrity had been attacked’) and knee-jerk hysteria over the VHS release led to the draconian Video Recordings Act of 1984 – effectively banning The Evil Dead from home viewing. Few horror movies have scared the powers that be quite so shitless.2

Den nye versjonen av denne filmen har gått sin stille gang på kino i USA, men den fikk ikke engang komme til de norske kinosentrene. Regnes den som altfor sjokkerende for oss nordmenn på grunn av minnet etter originalen eller så de ikke verdien i nyinnspillingen?

Den kalde krigen mellom regissøreneDet blir derimot ikke skjebnen for nyinnspillingen av Carrie. Filmen regnes å ha sin norske premiere den 15. november i år og tiden vil bare vise hvordan det norske publikummet vil ta imot denne filmen. Den har tross alt store sko å fylle. Carrie regnes av Total Film som ”the most stylised movie in the canon of De Palma, the one director in the history of cinema more often accused of style over substance than McG.3 Not only that, they apply to the most stylised shot within the most stylised sequence of this most stylised of movies: Carrie White’s dance at the Senior Prom.”4

Da jeg så Carrie for første gang ble jeg litt overrasket over hvor rørt jeg skulle bli av en skrekkfilm. Jeg hulket bokstavelig talt under dansescenen på skoleballet. Ikoniske filmer har man noen ganger sett før man har sett filmen. Alle har hørt om griseblodet på dette skoleballet. Og ikke minst konsekvensene av denne ydmykelsen. Skrekken ligger

og venter i fremtiden mens Carrie bare våger å føle seg lykkelig for første gang i livet på dansegulvet. Viten om skrekken som roper på oppmerksomhet i underbevisstheten gjør scenen umåtelig trist. Hjerteskjærende.

Det er vel ingen overraskelse at jeg ble ganske irritert over nyheten om nyinnspilling av denne fantastiske filmen. Jeg velger å kalle filmen, muligens noe misvisende, for en nydelig film og det skyldes ene og alene dansescenen. Kan Boys Don’t Cry-regissøren Kimberly Pierce måle seg med Brian De Palma sin versjon? Det oppstår en kald krig mellom regissørene når man ser originalen og nyinnspillingen. Det skjer en uungåelig sammenligning. Hvilken regissør gjorde den beste jobben med historien? Det er vanskelig å forholde seg til en film som både er klassisk og estetisk særegen når man skal forsøke å produsere noe nytt med samme materiale. Det er et dumdristig prosjekt med en stor fallhøyde; og noen ganger er den største fornærmelsen å ende opp med et forglemmelig resultat. Men en ting er sikkert. De kommer til å smøre smør på flesk når det tipper over for ”Creepy Carrie” på skoleballet.

Estetiske oversettelserDet er jo ikke uvanlig at regissørere startet som fanboys. Som barn så de filmer de gjerne vil returnere til som regissører. De har alle startet med sine egne forbilder og har et bestemt mål å jobbe opp mot. Men når man er veletablert og begynner å gå tom for idéer, begynner man muligens å ta jobber som har ett enkelt formål: å samle inn mest mulig penger. Det jeg tar meg selv i å lure på er om regissørene liker at de konkurrerer mot ikoniske regissører og klassiske filmer. Da er det kanskje mer betryggende for amerikanske regissører å konkurrere mot mindre kjente verk. I denne forbindelsen tenker jeg spesielt på David Fincher og hans versjon av Män som hatar kvinnor (Oplev, 2009).

Filmprosjekt som har dominert den siste tiden er nyinnspillinger av populære filmer fra Europa. Spesielt svenskene. Hollywood har tatt til seg Millennium-trilogien, vampyrdramaet Låt den rätte komma in (Alfredson, 2008) og nå også den skandinaviske suksesserien Broen (Rosenfeldt, 2011). Men Män som hatar kvinnor er et spesielt godt eksempel på dilemmaet bak nyinnspillinger. Trilogien ble et skandinavisk fenomen som spredte seg til USA, og det med god grunn. Serien hadde en fengslende historie basert på en berømt bokserie om en fascinerende karakter. Skuespillerprestasjonen som Lisbeth Salander gjorde Noomi Rapace til et hett navn i Hollywood. Selvfølgelig ville Hollywood ha en bit av kaka. Og de satset knallhardt ved å velge David Fincher til å regissere filmen The Girl with the Dragon Tattoo (2011) og ferskingen Rooney Mara som skulle spille den populære rollen som Lisbeth Salander. Og estetisk sett befinner disse filmene seg i vidt forskjellige klasser, hvor Fincher definitivt har laget en vakker thriller, men det med hyppig deja vu om den svenske versjonen. Hollywood-versjonen er intet mer enn en forlenget visuell oversettelse av originalen. Og det er Rapace som er Lisbeth – det er den svenske versjonen som er fenomenet – samme hvor mye amerikanerne roser Maras prestasjoner.

Men hva er vitsen?Blir nyinnspillingen av Carrie en estetisk oversettelse med deja vu? Med tanke på at det er Brian De Palma de må forholde seg til kan man nok trygt anta at det ikke vil skje. Det blir nok heller ingen nakenhet. Men hvilke nye aspekter kommer de til å bidra med? Vil dusjscenen

TRONDHEIM FILMKLUBB

1 Sitater funnet på IMDb sin hjemmeside, hentet den 29.07.13: http://www.imdb.com/title/tt1262416/trivia?tab=qt&ref_=tt_trv_qu2 Total Film (2009) The 67 Most Influential Movies Ever Made. Hentet 29.07.13 fra http://www.totalfilm.com/features/the-67-most-influential-films-ever-made3 McG er regissøren bak filmene Charlie’s Angels (2000), Charlie’s Angels: Full Throttle (2003), We are Marshall (2006) og Terminator Salvation (2009).4 Graham, Jamie. 2009. ”Carrie’s Prom Dance”. Total Film 154/2009, s.170

TRONDHEIM FILMKLUBB


bli filmet med mobilen og postet på internett av mobberne? Vil det bli større katastrofer og mer spektakulære ødeleggelser med telekinesis-evnene hennes? Vil dette være nok til å imponere når man har De Palma i bakhodet?

Til syvende og sist må man spørre hva som er vitsen med nyinnspillinger. De er som oftest dumdristige filmprosjekt, innimellom med enorme fallhøyder. Og noen ganger, som med The Girl with the Dragon Tattoo, virker de som bortkastet tid. Heldigvis finnes det filmfolk som leker seg humoristisk rundt konseptet om nyinnspillinger og oppfølgere. Vi har for eksempel Craven og Williamson i Scream 4, og Drew Goddard og Joss Whedon i The Cabin in the Woods (2012). I sistnevnte møter vi en gruppe ungdommer som trosser alle advarsler og reiser ut i villmarken til en nokså spesiell hytte. Et nokså gjenkjennelig filmkonsept, med klare referanser både til The Evil Dead og Friday the 13th (Cunningham, 1980). Men i denne filmen har vi et forskningsteam som følger med på skjulte kameraer, og organiserer settingen for at handlingene til ungdommene tilsvarer de vi ser i disse filmene. Ethvert offer som dør av monstrene de selv har vekket, får blodet tappet og ofret til en urgammel demon. Hvis demonen ikke får sin del av menneskelig blod, vil den bryte ut av sin dvale og utslette hele verden. Et absurd konsept, men vittig. Og det er det samme med nyinnspillinger. Vi advares stadig om at vi har sett dette før, vi burde vite hva vi får heretter. Likevel fortsetter vi videre og forstår for sent at vi kunne ha snudd tidligere. Og våre ofringer renner inn til produsentene som midlertidig puster lettet ut.

Men kanskje vi noen ganger bare trenger noen påminnelser om hvor langt vi har kommet. Hva som var før. Samme hvor smertefullt det kan være å bevitne det for nostalgikerne. ”Modern audiences get sappy to the rules of the original. So, the reverse has become the new standard.” Den nye generasjonen krever muligens nye regler å forholde seg til og filmprodusentene plukker ut noen gode historier som kan fungere i nye kontekster. Men som Sidney Prescott advarer morderen mot i den siste filmen: ”Don’t fuck with the original!”



Av Sveinung Wålengen

OM FILM OG NATUR: EDVARD MUNCHS MALERIER

Jeg gikk tilbake til hotellet og leste videre om Grønne Henrik: han begynte å tegne naturen, og allikevel søkte han først og fremst det mystiske og hemmelighetsfulle i den. Han ville overtrumfe naturen, han ville gjøre seg selv, iakttageren, mere interessant ved å fantasere inn forrevne trestammer og spøkelsesaktige klippeblokker (Peter Handke: Fra kort brev til lang avskjed; 1973)

I sommer har jeg lest to bøker av østerrikske Peter Handke, der forholdet mellom menneske og natur har stått sentralt. Den ene – Fra kort brev til lang avskjed – er en road movie-aktig roman i to deler, om en fyr som reiser rundt i USA på jakt etter en ny erkjennelse av virkeligheten omkring ham. I boken knyttes landskap og gjenstander opp mot minner og historie, og den blir dermed betraktelig lettere å identifisere seg med enn den andre boken jeg har lest, De tusen stiers land (1991). Sistnevnte handler enkelt og greit om en gruppe mennesker som sammen drar til et naturlandskap vi ikke får vite noen ting om, der de forsøker å tilnærme seg naturen på en så autentisk og konkret måte som mulig. Dette skaper et problem som Handke selv – ironisk nok – selv identifiserer, nemlig at uten et assosiativt bindeledd, kan det være vanskelig for et menneske å absorbere naturen. De tusen stiers land starter nærmest som en film, der språket – som et kamera

– sveiper over den ene karakteren etter den andre, uten en bestemt fortellerstemme. Hva om Handke hadde klart å skape liknende bilder av den frittstående naturen han senere vil eksponere for leseren? Det går ikke, for skriftspråket kan bare beskrive naturen, ikke vise den, noe som dessverre gjør at Handke mislykkes i sitt prosjekt. Men så er De tusen stiers land faktisk filmatisert, attpåtil regissert av Handke selv, som kanskje (jeg har ikke sett filmen) innså fortellingens filmiske potensial.

I løpet av sommeren – som snart er over – har man vært ute, kanskje på fjellet eller ved sjøen, i kontakt med naturen. Det er ikke alltid like lett å ta innover seg det man ser, selv om man ønsker det aldri så mye. Noen er flinkere til å verdsette et lite skjell i fjæra enn andre. Mens jeg skriver dette holder moren min fortsatt på å studere en snegle ute i hagen. Skal man løsrive elementer i naturen og vise dem i sin «autonome form», er film og malerkunst bedre egnet enn litteratur – av og til også bedre egnet enn en direkte, fysisk tilnærming. Gjennom maleriet og kameraets rammer isoleres og fremheves elementer i naturen. Slik kan naturen bli mindre fremmed for mennesket – eventuelt kan fremmedgjøringen tydeliggjøres.

En maler som kunne kunsten å skape symbiose mellom menneske og natur, var Edvard Munch, som i begynnelsen av sin kunstnerkarriere malte naturalistisk, men siden lot naturen bli mer en projeksjon av en menneskelig, psykologisk tilstand. Slik et filmkamera kan vise landskapet som en uavhengig kraft, kunne Munch etterstrebe det samme gjennom sin pensel, men naturen var hos ham likevel sett i lys av mennesket og dets blikk. Munch forsøkte å skape en fenomenologi der sjelen sto i sentrum, men dette skulle komme til uttrykk gjennom naturens mysterier og ånd. Slik kunne mennesket forenes med naturen, til tross for at det var naturen underlegen, på en måte flere filmskapere har strukket seg mot – blant annet Terrence Malick. Selv beskrev Munch det som at «alt er bevegelse og lys; Gud er inne i oss og vi er Gud, Gud er i alt. Alt er i oss. I oss er hele verdener» (Gierløff, 1953: 21). Naturen hadde en iboende kraft og kunne ta form av en levende karakter, som i «Strandmystikk» (1892) der han beskrev naturobjektene blant annet som «hundrede dyr» som krøp ute i vannet (Eggum, 1990: 69). Noe tilsvarende kan man se for eksempel i en film

som Picnic at Hanging Rock (Weir, 1975), der fjellandskapet «sluker» jentene på en måte som gir tilskueren en følelse av at naturen har en primitiv, ukjent kraft som etablerer seg i menneskene. En mindre primitiv, men like mystisk egenskap gis naturen av Andrej Tarkovskij, som i sine filmer kunne fremstille naturen som en mer helhetlig, metafysisk kraft.

Hos Munch kunne fargene i landskapet være et tydelig uttrykk for hvordan mennesket opplevde det; sykelig, skremmende, melankolsk eller romantisk. Man ser noe tilsvarende i for eksempel Michelangelo Antonionis Il deserto rosso (1964), der fargene utgjør en stor del av det fremmedgjørende uttrykket. I en sekvens er hovedpersonen Giuliana (Monica Vitti) og noen andre på en tåkete kai, der Giuliana blir stående et stykke unna de andre. Hun stirrer skrekkslagen på dem, en etter en, der de står stille, nesten forstenede, vendt mot henne. Etter hvert blir tåken så tykk at de forsvinner helt i gråtonene. Da løper Giuliana mot en bil, setter seg inn og kjører i retning sjøen, men stopper på kanten av kaia og avverger det som kanskje var et tenkt selvmordsforsøk. Bildekomposisjonen og tåken gjør bildene av menneskene på kaia svært maleriske, og når Giuliana stirrer på dem får vi et øyeblikk se dem fra en synsvinkel bak hennes rygg. Motivet minner mye om flere av Edvard Munchs bilder, der menneskene får et truende preg, og det antydes paranoia og angst. Eksempler på dette er «Aften på Karl Johan» (1892) med tomme, livløse, stirrende ansikter i byomgivelser som stirrer mot betrakteren, eller «Angst» (1894) med sine liknende mennesker, her med samme fargesterke himmelbakgrunn som «Skrik» (1893-1910). Disse bildene kom i en periode da Munch malte svært ekspresjonistisk, og det visuelle uttrykket hans på denne tiden har mye til felles med spesielt Antonionis i sistnevntes første fargefilm Il deserto rosso.

Rolf Stenersen, som kjente Munch godt, har beskrevet landskap som noe som kunne virke knugende og uhyggelig på maleren, og kunstneren led av såkalt «plassangst» (agorafobi) (Stenersen, 1968: 44). Denne angsten og svimmelheten kommer blant annet til syne i de nevnte motiver, og «Skrik»-serien viser også hvordan landskapet kan virke truende på et menneske. «Landskapets linjer og farger kom mot ham som for å kvele ham», skriver Stenersen, «han ville skrike av angst, men kunne ikke få fram en lyd». Men landskapet kunne like ofte være forløsende for Munch, slik som en stjernehimmel eller en kystlinje, derav hans oppmuntrende tanke om at «alt er i oss». Gjennom Munchs malerier, slik som med film, kan vi komme nærmere naturens skiftende karakter, og hvordan vi som mennesker kan forsone oss med den.

Eggum, Arne: Livsfrisen fra maleri til grafikk (1990), J.M. Stenersens forlagGierløff, Christian: Edvard Munch selv (1953), Gyldendal ForlagStenersen, Rolf: Edvard Munch: nærbilde av et geni (1968), Gyldendal Forlag

TRONDHEIM FILMKLUBBTRONDHEIM FILMKLUBB


YOUTUBE SHOWDOWN Av Eirik Frisvold Hanssen

Me at the Zoo. Det er tittelen på den første filmen som ble lagt ut på YouTube, den 23. april 2005. Jawed Karim, én av nettstedets grunnleggere, står foran en innhegning med elefanter. Karim forteller, rett inn i kamera, hvor han er og at snablene til elefantene er lange. Etter tjue sekunder er filmen slutt.

110 år tidligere, i 1895, laget Lumière-brødrene det som ofte blir kalt den første filmen noensinne – La Sortie des usines Lumière à Lyon, der vi, som tittelen forteller, får se arbeiderne forlate Lumière-fabrikken i Lyon ved endt arbeidsdag. Filmen er 17 meter lang, består av 800 filmruter og varer i 46 sekunder hvis man projiserer den i en hastighet på 16 bilder pr. sekund. Den ble offentliggjort på Lumière-brødrenes første filmvisning i kjelleren på Grand Café i Paris den 28. desember samme år, sammen med ni andre filmer.

Det er noen åpenbare fellestrekk ved disse to filmene. Ingen av tilfellene var for eksempel strengt tatt ”først”. Visningen i Paris var ikke første gang levende bilder ble demonstrert for offentligheten, like lite som mannen med elefantene var den første videsnutten som ble lagt ut på internett. Filmene er betydningsfulle, ikke fordi de nødvendigvis representerer oppfinnelsen av et medium, men snarere opprettelsen av spesifikke forretningsmodeller, visningskontekster, henvendelser til publikum, apparater og grensesnitt. At navnet på filmklubbens arrangement, ”YouTube Showdown”, ikke henviser til et medium i allmennhet (for eksempel ”video” eller ”webvideo”), men til et spesifikt nettsted og varemerke – som eies av Google – sier noe om hvor viktige de økonomiske faktorene er i denne sammenhengen.

Rent formelt er filmene også påfallende like, til tross for at det altså er over et århundre med filmhistorisk utvikling mellom dem. De er usedvanlig enkle og korte. De består av kun én tagning. Titlene avslører hele handlingen. I begge tilfellene handler det om en oppvisning av mediet, og også en slags direkte selvpromotering, som reflekterer to ulike tidsepokers vidt forskjellige tilnærminger til offentligheten. I filmen fra 1895 får vi se arbeidsstokken ved Lumières egen fabrikk. I 2005 handler det om fritid og ikke minst om en uhøytidelig jeg-fortelling, den første av svært mange – ”meg i dyreparken”. Mens den tidlige filmen markedsførte seg som en mulighet til å se steder og fenomener man tidligere ikke hadde hatt tilgang til, har YouTubes slagord vært ”kringkast deg selv”.

Det kan være fristende å sammenligne mye av det som vises på YouTube med den tidlige filmen fra mediets første tiår (ca. 1895-1906), som filmhistorikerne Tom Gunning og André Gaudreault på 1980-tallet ga tilnavnet ’attraksjonsfilmen’. I begge tilfeller handler det ofte om korte, poengterte filmer, en stor grad av selvrefleksivitet og ikke minst direkte henvendelse til tilskueren/brukeren, eksempel gjennom blikk inn i kameraet. Det finnes fallgruver ved en slik direkte sammenligning. Man risikerer å bare skape ytterligere en metafor for å forklare hva YouTube er og ikke minst er det fare for å utvanne begrepet ’attraksjonsfilm’, som ofte blir brukt på en upresis og ukritisk måte, ved å løsrive det fra dens spesifikke historiske kontekst. Jeg påstår likevel at det er meningsfylt å finne likheter mellom tidlig film og YouTube, men bare hvis man også er bevisst de store historiske og kulturelle forskjellene som finnes mellom dem.

ET BREV TIL CHRIS MARKERAv Mads Outzen

Den første filmen din jeg så var Sans Soleil. Tre barn på en vei på Island. 1965. Et bilde av lykke som alltid står alene. Inn fra svart. Hokkaido. Skjørheta til øyeblikk utafor tid. Minner som bare blir igjen som minner. Afrika. Tid som ikke er tid. Ulike konsepter om tid. Abstrakt sameksistens. Og ja – nå veit jeg at det finnes emuer på Île-de-France. Tokyo. Et kattetempel. Hvordan kan vi huske tørst? Omskrevne minner som en elegi i tid. Alt annet er jo like idiotisk som det de lærer bort på filmskolen – å ikke se inn i kameraet.

Den neste filmen din jeg så var La Jetée. Levende døde bilder. Tingenes foreløpighet. Og alle ting har sitt usynlige motstykke, har det ikke? Øyeblikket, det anti-prosaiske augeblinket, det øyeblikket, som jeg misunner alle som ser det for første gang – det øyeblikket som gjør meg målløs i det jeg skriver om det, som gjorde at jeg skvatt til i skrekkblanda fryd, og som svarte på spørsmålet: Hva er film? Det. Et ansikt som framstår og forsvinner igjen. Et spor som blir funnet… er borte. Paris. Bilder av nåtid. Orly. Bilder av fortid. Apokalypse. Bilder av framtid. Det oversanselige og det overveldende – å se inn i kameraet.

Den siste filmen din jeg så var Le Fond de l’Air est Rouge. Rød luft. En katt uten et glis. Håp som svant. Praha. Den kollektive sjela til knuste dukker. Revolusjonær romantisisme. Idealet. Cuba. Om det er slik at historie bare smaker bittert for den som forventer et sukkertrekk? Bare luft. Utopi er uutholdelig absurd. Historie kaster alle sine tomme flasker ut av vinduet. Med vannport kommer vaskebjørn. Avkutta hender i takt. 1968. En drøm som gradvis kommer inn i fokus… eller ut av fokus? Umulig minne – sinnsforvirra minne. Elektronisk graffiti. Vil det komme et siste brev? Å elske uten illusjon er fortsatt å elske – å være kameraet.

Jeg mener ikke å være en ustødig kopi. Det er med tristesse jeg skriver til deg. Det er nå over et år siden du forlot oss. Så jeg vil bare skrive noen ord. For å døyve min egen melankoli. Du, som essayist, filosof, lyriker, dokumentarist, aktivist og filmskaper. Du, som et monument til ei reell levetid som ekstraordinær artist. Du… kan forstå det. At ord er flyktige og blir knappe. At noen ord er nøkkelen. En tankestrøm. En årvåken meditasjon over minner og drøm. Til ditt minne – i nattemørket. Uferdig og ufullstendig i sitt uttrykk. En undersøkelse, oppdagelse og gransking av en refleksjon rundt menneske og kunst. En bevisst hallusinasjon. Poesi født av usikkerhet. Poesi som alle kan skrive. Med emuer i sonen. Drøm søtt – du glisende katteprins.

TRONDHEIM FILMKLUBB


For det første kan attraksjonsfilmbegrepet fungere som et verktøy for å beskrive og forstå de korte filmene på YouTube på deres egne premisser. Som for eksempel den sublime Brick in a Washing Machine (2010), der vi i løpet av få sekunder får se en påsatt vaskemaskins siste dødskramper etter at noen kaster en murstein i trommelen. Hva er appellen ved en slik film? Hvordan skal man kunne forstå og beskrive dens åpenbare kvaliteter? De samme begrepene og kriteriene som ofte brukes for å beskrive og vurdere den tradisjonelle, narrative kinofilmen er utilstrekkelige i møtet med en film som denne.

Utgangspunktet for Gaudreault og Gunning var også at den tidligste filmen er radikalt annerledes enn den klassiske, fortellende filmen som for alvor begynte å prege filmspråket fra og med slutten av 1900-tallets første tiår. Vi snakker om filmen før kinoen eksisterte som institusjon, før de fortellerkonvensjonene vi kjenner i dag var etablert, der fremtidsutsiktene for mediet var varierte og usikre. Frem til slutten av 1970-tallet var det likevel den narrative filmen som dominerte forståelsen av hele filmhistoriens utvikling. Dermed ble de tidligste filmene ofte forstått primært i negative termer, som fravær av fortelling, som perioden der filmen ”søkte etter sin form”, slik Jean Mitry formulerte det – med det klassiske filmspråket som det endelige målet.

Gaudreault og Gunning valgte snarere å se den tidlige filmen med utgangspunkt i modernismen, som den faktisk ble født inn i, og ikke minst fransk og sovjetisk avantgarde på 1910- og 1920-tallet. Ordet

’attraksjon’ er hentet fra en tekst av Sergeij Eisenstein, som egentlig handler om teater, og henviser til elementer som har en tydelig psykologisk eller sanselig effekt på tilskueren. Likeledes identifiserte Fernand Léger filmens unike kraft som dens evne til å synliggjøre bilder. Attraksjonsfilmen er en ekshibisjonistisk form, som anerkjenner og henvender seg direkte til tilskueren, uavhengig om det vi ser

er fiksjons- eller aktualitetsfilm. Utfra en slik lesning er ikke lenger annerledesheten fra den klassiske, fortellende filmen en svakhet eller begrensning – snarere tvert imot. Mens maleriet, litteraturen og teatret var dominert av representasjon og historiefortelling på begynnelsen av 1900-tallet, så man den direkte stimuleringen av sansene gjennom filmmediet som et potensielt kraftfullt alternativ, en mulighet til frigjøring fra den tradisjonelle historiefortellingen som preget andre medier. Filmen og andre former for massekultur kunne likeledes generere nye og mer aktive former for tilskuerskap.

At filmklubber, som vanligvis har hatt den mørke kinosalen og den tradisjonelle filmhistorien som sin kjernevirksomhet, har begynt å omfavne rastløs klikking og søking på nettet som del av sine arrangementer, kan muligens tolkes som at de også gir rom for nye forståelser av filmtilskuerskap. Ikke minst er et arrangement som YouTube Showdown et uttrykk for en brytningstid der forståelsen av hva film er (og dermed også hva en filmklubb er) ikke lenger er stabil

– og som dermed har likhetstrekk med den usikkerheten og de uklare mediegrensene som kjennetegnet filmens første par decennier.

Gunning har påpekt hvordan attraksjonen som impuls er blitt videreført gjennom hele filmhistorien, for eksempel i eksperimentfilmen, men også i den klassiske hollywoodfilmen. Man kan kanskje hevde at denne kontinuiteten uttrykkes i sin reneste form på YouTube. Det minner oss i så fall om at filmhistorien ikke er én lineær utviklingshistorie der mediet streber etter ett mål (som å fortelle historier eller å gjengi virkeligheten). Filmhistorien kan ikke forstås som en fremgangsmyte der filmene blir stadig mer komplekse og avanserte og publikum stadig mer sofistikerte. Filmhistorien er i stedet ujevn, sirkulær. Den har mange mål, følger mange impulser samtidig. Den gjennomgår drastiske forandringer og den gjentar seg selv.

1 2 3 4

7 8

5 6

9 10 11 12

13 14 15 16 17 18

19 20 21 22 23 24

25 26 27 28 29 30

31 32 33 34 35 36

jubileumsquizH V O R M A N G E F I L M E R K L A R E R D U ?

T A Q U I Z E N O G V I N N ! www.cinemateket-trondheim.no

CHENNAI EXPRESS MULHOLLAND DRIVE

Torsdag 22.08 kl 18.00 Nova 3 Onsdag 28.08 kl 18.00 Nova 3

Chennai Express India 2013 Regi Rohit Shetty Manus Yunus Sajawal, K.Subaash Foto Dudley Musikk Vishal-Shekhar Med Shahrukh Khan, Deepika Padukone, Nikitin Dheer, Priyamani, Sathyaraj 150 min DCP Hindi tale, engelsk tekst

Trondheim Filmklubb har den glede å servere den rykende ferske Bollywood-filmen Chennai Express som åpningsfilm for høstsemesteret 2013.

Chennai Express er en romantisk action-komedie, så her er det noe for enhver smak. Vi følger Shah Rukh Khan, som spiller en Mumbai-gutt, på reisen til en liten by i staten Tamil Nadu, hvor han vil oppfylle sin bestefars siste ønske om å få asken sin spredt i Rameshwaram. På turen møter han og forelsker seg i en sørindisk jente (Deepika Padukone) som kommer fra en ortodoks familie. På denne romantiske reisen gjennom det storslåtte landskapet i Sør-India, venter nye omgivelser med kulturkollisjon samt utfordringene som kan oppstå i møte med et fremmed språk.

Tidligere har Shah Rukh Khan og Deepika Padukone samarbeidet i blockbusteren Om Shanti Om fra 2007, mens Chennai Express er første gang regissør Rohit Shetty jobber med Shah Rukh Khan.

rk

Mulholland Drive Frankrike/ USA 2001 Regi og manus David Lynch Foto Peter Deming Musikk Angelo Badalamenti Med Naomi Watts, Laura Elena Harring, Ann Miller, Justin Theroux, Robert Forster 147min Blu-ray Engelsk tale, norsk tekst

Dette er ei historie om to kvinner. Den vakre og talentfulle, men naive, skuespillerinna Betty, nyankommet til Hollywood for å prøve seg i drømmenes by, og den mystiske brunetta Rita, som lider av amnesi etter ei brutal bilulykke. Med stjerner i øynene kolliderer deres baner, og vi blir med på Betty og Ritas reise inn i eventyrland: En søken etter identitet, som både fører med seg forelskelse og fortapelse. Samtidig følger vi filmregissøren Adam Kesher, som roter seg inn i et nett av lumske gangstere (som ikke er spesielt snakkesalige og særdeles opptatt av god espresso) og en mildt sagt urovekkende cowboytype; en leiemorder som muligens burde hatt et annet yrke; og to menn som med terapeutisk motivasjon konfronterer en drøm. Litt om litt kan det godt tenkes at disse trådene snirkler seg sammen… floka opp i blått.

Det bør være tydelig at jeg nå gjør mitt beste for å snakke om filmen på en noe kryptisk måte. Det er det mange gode grunner til. Først og fremst fordi jeg unner alle som ikke har sett den å møte filmen med åpent sinn og den type naivitet som kan føre til en fantastisk filmopplevelse. Selv om jeg er sikker på at det vil skje uansett. Så du får bare ta mitt ord for det. Mulholland Drive er en genistrek; den slags film som gjør at du ikke får sove, ikke vil sove, men likevel leve i en drøm, være med den gjennom illusjon og fantasi, igjen og igjen, alltid i dens omfavn. Der har jeg levd siden jeg først så dette mesterverket. Og jeg har tenkt å bli der også.

mo

B O L LY W O O D O G LY N C H

TRONDHEIM FILMKLUBB

3 5 M M

IS-SLOTTET EDVARD MUNCH

Onsdag 18.09 kl 18.00 Nova 3 Torsdag 03.10 kl 19.00 Nova 3

Is-slottet Norge 1987 Regi Per Blom Manus Per Blom, Tarjei Vesaas Foto Halvor Næss Musikk Geir Bøhren, Bent Åserud Med Line Storesund, Hilde Nyeggen Martinsen, Vidar Sandem, Merete Moen, Sigrid Huun 78 min 35mm Norsk tale

Tarjei Vesaas er en av Norges største forfattere, og i framtiden vil kanskje Per Blom bli sett som en av våre største filmskapere. Is-slottet er en film basert på Vesaas bok ved samme navn. Den dreier seg rundt møtet mellom to unge jenter, og deres følelser og sorgprosess etter splittelse.

Musikken, komponert av Geir Bøhren og Bent Åserud, er inntrengende følelsesladd sammen med Halvor Næss’ stemningsmetta bilder. Vesaas språk, kjent for sin lyriske kvalitet, har fått filmens form. Naturen og menneskekroppen går nesten i ett med hverandre og gjaller uten å si mange ord.

Filmen ble vist i Cannes og Berlin, og vant en pris ved en belgisk filmfestival. Den har i etterkant blitt sendt på NRK i ny og né, men sjeldent har den fått vist sin mystisk energi på det store lerret.

eel

Edvard Munch Norge/Sverige 1974 Regi og manus Peter Watkins Foto Odd Geir Sæther Med Geir Westby, Gro Fraas, Johan Halsbog, Lotte Teig, Gro Jarto 210 min 35mm Engelsk tale, norsk tekst

Kunstnerportrettet på film kan vel med fare for underdrivelse sies å være en blandet pose med godteri, men Peter Watkins Edvard Munch er definitivt en av de aller deiligste og søteste bitene i posen. Der man ofte ellers blir presentert for en promenade av uforbeholden skryt og hyllest av mennesket filmen handler om, gjerne i form av talking heads, er dette en film som ikke bare makter å trenge inn i kjernen av Edvard Munchs sinn, men også å gi et realistisk bilde av hovedstaden og menneskene i den, og sist men ikke minst samtidig være interessant som selvstendig filmverk. For dette er en ekstremt innholdsrik og omfangsrik film som handler om mye mer enn bare Munchs liv, den gir også et flott bilde på den sosiale og politiske tidsånden i hovedstaden i den drøyt 30 år lange perioden den finner sted.

Det er dermed en dokumentar som på den ene siden er verdifull fordi den presenterer en rik tematikk som er interessant i seg selv, men også fordi den er en en fantastisk god film. Edvard Munch består hovedsaklig av gjenninspillinger av Munchs liv ispedd voice-over av regissøren selv, og filmen balanserer dermed på grensen av det tradisjonelle dokumentarfilmbegrepet. Kameraet ligger hele tiden tilforlatelig og tett inntil personene på lerretet, og skaper i symbiose med noen til tider veldig særegne skuespillerprestasjoner en forbløffende nærhet og intimitet til Munch og menneskene i livet hans. Etter å ha tilbragt nesten tre timer helt inntil Munch, familien og vennene hans sitter ansiktene og stemmen deres som støpt i hodet, filmen viser oss ikke Munch utenfra og i ettertid, den viser oss Munch innenfra og der og da.

øb

TRONDHEIM FILMKLUBB


S P E S I A LV I S N I N G E R

STOP MAKING SENSE EL BULLI

Tirsdag 08.10 kl 20.00 Antikvariatet Søndag 10.11 kl 18.00 ISAK

Stop Making Sense USA 1984 Regi Jonathan Demme Manus Talking Heads, Jonathan Demme Foto Jonathan Cronenweth Med David Byrne, Chris Frantz, Tina Weymouth, Jerry Harrison 88 min Blu-ray Engelsk tale

Talking Heads kan vel uten å overdrive sies å være et av de mest kritikerroste rockebandene fra 80-tallet, og når Stop Making Sense også ofte blir trukket frem som en av de definitive konsertfilmene, har vi å gjøre med et vakkert tilfelle av det beste fra begge verdener. Når frontmann David Byrne entrer scenen med kassegitar og fremfører Psycho Killer alene er det åpenbart at det er duket for en fortreffelig aften. Hans evner som musiker er vel støpt i stein for lengst, men en annen kvalitet som løfter Stop Making Sense mange hakk er at han er et ekstremt underholdende menneske. Når han står der sammen med resten av Talking Heads i sin alt for store, gråmelerte dress og utfører noen av de mest eksentriske og goofy dansebevegelse noen gang fanget på film med voldsom intensitet og oppriktighet er det umulig å ikke bli glad og smilende. Resultatet er en film som ikke bare er en kraftball som nesten sprekker i sømmene av en overflod av energi, men også et brilliant stykke underholdning.

Jonathan Demme fanger gjennom sitt observerende, krystallklare og knivskarpe kamerablikk energien, svetten og heten som finnes i menneskene som står på Pantages Theater i Los Angeles. Der 80-tallet i musikkfilmsammenheng kanskje først og fremst huskes for den glatte, pumpende og forførende MTV-estetikken, skapes energien i Stop Making Sense i det som finnes i bildene, ikke i bildene i seg selv. Demme fanger kraften og intensiteten i sceneopptredenen til Talking Heads gjennom rene, nære bilder, og transporterer svetten fra David Byrnes panne til oss som sitter og ser på, uten noen forstyrrende støy i mellom. Det er en forbløffende kontakt mellom oss og dem. Vi sitter dermed igjen med en kroppslig filmopplevelse som nesten virker utmattende, du føler deg sliten etter 90 minutter med Talking Heads, akkurat som du føler deg sliten, på en deilig måte, etter en stor konsertopplevelse. Filmen fungerer ikke bare som en avstøpning eller dokumentasjon av en konsert, Demmes blikk gir også filmen egenverdi i seg selv, det er en virkelig konserthendelse og filmspråklig presisjon i skjønn forening.

øb

El Bulli: Cooking in Progress Tyskland 2011 Regi Gereon Wetzel Manus Diane Bardinet, Anna Gnesti Rosell, Gereon Wetzel Foto Josef Mayerhofer Musikk Stephan Diethelm Med Ferran Adrià, Oriol Castro, Eduard Xatruch, Eugeni de Diego, Aitor Lozano 108 min DVD Spansk tale, norsk tekst

Om du synes Gordon Ramsay er nøye og streng, så har du tydeligvis ikke sett Ferran Adrià i sving. El Bulli: Cooking in Progress er blitt kalt rakettforskning i kjøkkenversjon eller matnerding på høyt nivå. I denne dokumentaren følger man prosessen denne eksklusive restauranten (El Bulli) går gjennom på et år, hvor man begynner med stenging før man går inn i en forskningsperiode før neste åpning. Restauranten er åpen i et halvt år og resten av året benyttes til å forske fram nye retter til neste sesong. I denne forskningsperioden tester og forsker staben med pinlig nøyaktighet på alle mulige teknikker og tilberedningsmetoder av samme ingrediens til de oppnår perfeksjon; intet annet er bra nok for perfeksjonisten Ferran Adrià, som er sjefskokken på El Bulli. Etter at forskningsperioden er over, tar vi del i åpningen av restauranten for den nye sesongen og videreutviklingen av de nye rettene på menyen. I motsetning til for eksempel Gordon Ramsays Hell’s Kitchen finner man ikke Beef Wellington eller andre typiske klassikere på menyen – vi introduseres heller for innovative ting som selvlysende fiske-ispinner, oljecocktails og noe som minner mest om det tynne laget is man finner på en frossen pytt senhøstes. Bon appétit!

rk


H O R R O R

NIGHT OF THE LIVING DEAD CARRIE

Torsdag 31.10 kl 20.00 Brukbar (Supa) Søndag 03.11 kl 18.00 ISAK

Night of the Living Dead USA 1968 Regi George A. Romero Manus George A. Romero, John A. Russo Foto George A. Romero Med Keith Wayne, Judith Ridley, Marilyn Eastman, Kyra Schon 96 min Blu-ray Engelsk tale

Night of the Living Dead er kanskje zombiefilmens definitive klassiker, med sin sterke og svært stiliserte svart/hvite skildring av menneskespisende zombier som terroriserer en gruppe mennesker som har søkt tilflukt i et avsidesliggende hus. En feil i et romprogram har gjort at en satellitt har styrtet og spredt en mystisk type radioaktivitet som vekker de døde og får dem til å stå opp fra graven. Filmen åpner på en kirkegård i skumringen hvor søskenparet John og Barbara har komme for å besøke graven til sin bestefar. Før de vet ordet av det har Barbara en zombie hengende rundt halsen. Hun kommer seg unna, han gjør det ikke, og Barbara løper for livet med den levende døde skapningen i hælene. Hun kommer seg i sikkerhet i et hus hvor også seks andre har forskanset seg, og filmen skildrer nattens forløp. De kjemper for å holde de blodtørstige zombiene som har stimlet sammen utenfor huset borte, og det handler mer om å overleve enn å legge fiffige slagplaner. Det finnes nok filmer som gir deg større problemer med å holde på middagen enn Night of the Living Dead, men den ekspresjonistiske lyssettingen, de dramatiske virkemidlene i kameravinkler og klipp, og den gjennomførte følelsen av utrygghet gjør at filmen har beholdt det meste av sin appell som undergrunnsklassiker. Night of the Living Dead markerte startskuddet for den moderne zombiefilmen, med dennes vekt på den eksplisitte, heller enn den antydede, skildringen av grusomhet. Romero fulgte opp sin egen klassiker med Dawn of the Dead i 1978, Day of the Dead i 1985 og Land of the Dead i 2005. Jan Langlo/red

Carrie USA 1976 Regi Brian De Palma Manus Lawrence D. Cohen Foto Mario Tosi Musikk Pino Donaggio Med Sissy Spacek, Piper Laurie, Amy Irving, William Katt, Nancy Allen, Betty Buckley 98 min DVD Engelsk tale

”Creepy Carrie! Creepy Carrie!” Alle har hørt historien om den stakkarslige Carrie, skoleballet og griseblodet. Alle har hørt om åpningsscenen i dusjen og sluttscenen foran graven.

Filmen handler om den 17 år gamle jenta (Spacek) som mishandles av klassekameratene så vel som moren (Laurie). Moren er fanatisk religiøs og gjør ikke hverdagen bedre ved å sette strenge og gammeldagse regler for ungpiken. Etter en traumatiserende hendelse i jentegarderoben setter lærerinnen Collins (Buckley) i sving reaksjoner som får store konsekvenser. Når hun nekter Sue (Irving) og Chris (Allen) i å få delta på skoleballet etter mobbingen av Carrie, får Sue dårlig samvittighet for det hun gjorde. Hun ber kjæresten Tommy (Katt) om å ta Carrie med på skoleballet i et forsøk på å gjøre dagen bedre for henne. Chris på den andre siden har helt andre planer og hun bestemmer seg for å ødelegge skoleballet for Carrie også. Noe som innebærer en dusj av griseblod foran hele skolen.

Brian De Palma har laget en hjerteskjærende og skremmende skrekkfilm av Stephen King sin roman. Den regnes som en av verdens beste skrekkfilmer og er en av de få i sin sjanger som har mottatt Oscar-nominasjoner.

Veslemøy Helseth


TRONDHEIM FILMKLUBB

A N I M E R T O G S U R R E A L I S T I S K

BILDER FRA EN BARNDOM GULLALDEREN

Onsdag 06.11 kl 18.00 Nova 3 Onsdag 06.11 kl 18.30 Nova 3

Skazka Skazok Sovjetunionen 1979 Regi Jurij Norstein Manus Jurij Norstein & Ljudmila Petrusjevskaja Foto Igor Skidan-Bosin Musikk Mikhail Meerovich Med Aleksandr Kaljagin 30 min 16mm

Det store spørsmålet knytta til denne lille godbiten er dette: Hvorfor har omtrent ingen sett det som så ofte har blitt kåra til tidenes beste animasjonsfilm? Det har jeg ikke svaret på, men det er også irrelevant, siden vi vil gi deg sjansen til å gjøre bot. Nå viser vi nemlig Tale of Tales – eller Bilder fra en barndom på norsk – og dermed har du muligheten til å følge en liten grå ulv og hans venner gjennom en serie episodiske øyeblikk, assosiativt knytta sammen i ei form for minnelogikk, og oppleve det Jurij Norstein selv omtalte som ei fortelling om ”det enkle i livet som gir deg styrke til å leve”. Basert på et dikt – eller rettere sagt ei russisk vuggevise – flyter filmen som en musikalsk lyrikk som mediterer rundt grusomheta av krig og sorgen for tapt liv, men også håp og styrken hos mennesket til sammenkomst og rekonstruksjon. Dette er ei vakker fortelling som er så russisk som russisk kan bli, men som også på samme tid er umiskjennelig universell, og det er en film som alle kan lære av, lene seg til, og nyte som sin egen skatt. Du kan herved regne deg selv som invitert… til å oppleve kanskje tidenes beste animasjonsfilm?

mo

L’Âge d’Or Frankrike 1930 Regi Luis Buñuel Manus Luis Buñuel & Salvador Dali Foto Albert Duverger Musikk Luis Buñuel & Georges Van Parys Med Gaston Modot, Lya Lys, Max Ernst, Josep Artigas, Germaine Noizet 60 min 16mm Svenske undertekster

Ofte omtalt som den ”mest surrealistiske” av surrealistiske filmer, så har likevel L’Âge d’Or – eller gullalderen – blitt litt gjemt bak sin kompanjongfilm om en viss andalusisk hund. Dette skyldes kanskje at den ble forbudt og fordømt kort tid etter sin premiere i Paris, og verken ble distribuert eller vist igjen på over førti år. Eller kanskje det skyldes at den episodisk-tematiske strukturen, der alt fra ondsinna hån av borgerskap, katolisisme, seksualmoral og modernitet til allegorier til Marquis de Sade, skygger for det som egentlig kan ses som ei enkel fortelling om uforløst kjærlighet. For meg er nemlig dette en film om kjærlighet og galskap – om l’amour fou, det Buñuel selv skildra som den uimotståelige krafta som driver to mennesker sammen, og om det uunngåelige i at dette – undertrykt av et kristenmoralsk samfunn – ender i tragedie. Alt det skjer selvsagt innafor et tilsynelatende arbitrært og irrasjonelt kontinuum av vignetter, så om du ser eller velger å se filmen annerledes, så vil den alltid være enig med deg i det.

mo

TRONDHEIM FILMKLUBB

S A R A H P O L L E Y

TAKE THIS WALTZTHE SECRET LIFE OF WORDS

Søndag 24.11 kl 20.00 ISAKSøndag 24.11 kl 18.00 ISAK

Take This Waltz Canada 2011 Regi Sarah Polley Manus Sarah Polley Foto Luc Montpellier Musikk Jonathan Goldsmith Med Michelle Williams, Seth Rogen, Sarah Silverman, Luke Kirby 116 min DVD Engelsk tale, norsk tekst

Take This Waltz er en bittersøt lykkepille i filmform. Vi finner Michelle Williams i den kvinnelige hovedrollen som Margot, som i begynnelsen av filmen befinner seg i et tilsynelatende lykkelig ekteskap med Lou spilt av Seth Rogen. De har sin egen spesielle form for makaber humor og deler mange «inside jokes», som får seeren til å trekke på smilebåndet. Uunngåelig oppstår det trøbbel i paradis, da Margot blir litt for godt kjent med en ny nabo, Daniel (Luke Kirby). Det er da duket for et vell av følelser som kommer for dagen - usikkerhet, fristelse, tvil og hemmelighetskremmeri. Margot tar seg stadig i å undres på om gresset er grønnere på andre siden av gaten. En annen interessant karakter er Margots alkoholiserte svigerinne (Sarah Silverman), som minner oss om uttrykket «av barn og fulle folk skal man høre sannheten»...

Take This Waltz er som et fargerikt innbydende fruktfat med nydelig lyssetting, den har en setting som oser av varme og feel-good-energi. I tillegg finner du scener som får deg til å humre innvendig mer enn å bryte ut i gapskratt, men også øyeblikk som gir deg klump i halsen. De engasjerende rollefigurene lar deg sitte igjen med tanker om forhold, vennskap og hva disse gjør med ditt eget selvbilde. Sarah Polley står for både manus og regi i denne filmen som er som et kjærlighetsbrev til hennes hjemby, Toronto, hvor filmen er spilt inn.

rk

The Secret Life of Words Spania/Irland 2005 Regi og manus Isabel Coixet Foto Jean-Claude Larrieu Musikk Hal Hartley Med Sarah Polley, Tim Robbins, Julie Christie, Sverre Anker Ousdal 115 min DVD Engelsk tale, norsk tekst

Trondheim Filmklubb viser dette semesteret to filmer med/av skuespiller og filmskaper Sarah Polley. Tidligere i år gikk hennes dokumentar Stories we tell på kino. Den er veldig personlig og handler om hennes oppvekst, familiehemmeligheter og alt som har gjort henne til den hun er i dag. Vi ønsker å sette fokus på noen av hennes tidligere prosjekter. Vi har valgt The Secret Life of Words til å representere hennes skuespillerprestasjoner, samt Take This Waltz, hvor hun står for regi og manus, for å vise hennes egenskaper som filmskaper.

Polleys prestasjon i The Secret Life of Words er formidabel. Hun spiller den delvis døve Hanna, som lever et monotont liv som fabrikkarbeider. Etter å ha blitt tvunget på ferie av sjefen, bare for å finne en annen jobb, kommer etter hvert vendepunktet. Hanna tar på seg jobben som sykepleier for den forbrente mannen Josef (spilt av Tim Robbins) på en oljeplattform. Karakterene på denne oljeplattformen kan best beskrives som en broket forsamling, med Sverre Anker Ousdal i spissen som plattformsjefen som blir svimmel på land. De er alle ensomme ulver på sitt vis, og har frivillig søkt seg til denne utposten av ensomhet hvor de kan få være i fred. Hanna virker som det perfekte tilskuddet til forsamlingen. Skjønt litt etter litt kommer Hanna ut av skjellet. Hennes personlighet kommer mer og mer for en dag gjennom samtaler med Josef, som er lenket til sykesengen med sine brannskader og midlertidige blindhet. Denne ufarliggjøringen av ham som mann, samt hans betroelser av egne «krigshistorier», får Hanna til å åpne seg og finne ordene til å beskrive de mest utenkelige grusomheter hun har overlevd.

Samspillet mellom Polley og Robbins er gnistrende og sårheten er til å ta og føle på. Oljeplattformen er den perfekte setting for å matche karakterenes personlighet, men også for å holde fokuset på den virkelige hovedkarakteren i filmen – nemlig ord, dialog og språkets forløsende kraft.

rk


TRONDHEIM FILMKLUBB

M A R K E R O G M I N N E L L I

UNE JOURNÉE D ANDREI ARSENEVITCH SOME CAME RUNNING

Søndag 01.12 kl 18.00 ISAK Onsdag 04.12 kl 18.00 Nova 3

Une journée d’Andrei Arsenevitch Franskrike 1999 Regi og manus Chris Marker Foto Marc-André Batigne Musikk Georges Delerue Med Andrei Tarkovskij, Chris Marker, Marina Vlady, Sven Nykvist, Eva Mattes 55 min DVD Engelsk tale

“Rarely has reality needed so much to be imagined.” – Chris Marker

Une journée d’Andrei Arsenevitch var en TV-episode i den franske dokumentarserien Cinéastes de notre temps, som grovt kan oversettes til ”filmskapere i vår tid”. Serien har produsert over nitti epioder siden 1966. Det er mange gode grunner til at nettopp Chris Marker regisserte episoden om Andrei Tarkovskij, deriblant sitatet ovenfor. For Marker så vel som Tarkovskij blir ikke film bare en måte å reflektere over en verden som allerede ligger der ’utenfor’ filmen. Det blir også en måte å skape virkelighet på. Som den franske filmkuratoren Nicole Brenez har sagt: film etterlater et spor i verden, et spor som kan øke vårt grep om verden.

Marker hadde lang trening som essay-filmskaper da han lagde dette essayet om Tarkovskijs filmer. Det er et mesterlig essay som både kan nytes av de som har sett russerens filmer og de som ikke har det. Fylt av vitale bilder fra Tarkovskijs filmer, samt av Tarkovskij og hans familie. En fortellerstemme trekker stadig koblinger mellom filmene og livet, de støpte bildene og strømmen av liv – slik Tarkovskij selv gjorde, i sitt arbeid med å skape nye sammenhenger i verden.

eel

Some Came Running USA 1958 Regi Vincente Minnelli Manus John Patrick, Arthur Sheekman, etter roman av James Jones Foto William Daniels Musikk Elmer Bernstein Med Frank Sinatra, Dean Martin, Shirley MacLaine, Martha Hyer, Arthur Kennedy 136 min 35mm Engelsk tale

Den mislykkede forfatteren Sinatra kommer hjem til hjembyen Parkman, Illinois etter annen verdenskrig. Han har et nytt manus under den ene armen, og den sjarmerende fargerike MacLaine hengende over den andre. De skaper en liten sensasjon i byen, som selvfølgelig med sin overfladiske respektabilitet skjuler korrupsjon og seksuelle intriger. Han blir venner med Dean Martin, en makelig gambler, og sammen nyter de endeløse kortspillomganger og fyllekuler (hva ellers?). Et ypperlig og typebefolket melodrama av auteuren Minnelli, som ble beundret av filmkritikerne i Cahiers du Cinéma (som senere utgjorde filmregissørene i Den franske nye bølgen). I Minnellis stilistiske melodramaer og musikaler så de en ironisk omfavnelse av amerikansk kultur. Sammen med filmenes visuelle stil ga dette Minnelli det særpreget de krevde av en interessant regissør. Godard hyller denne filmen i Le Mépris, både stilen og Dean Martins karakter. Hovedpersonen i Godards film tar ikke av seg hatten når han bader, fordi han sier han vil være som Dean Martin i Some Came Running. Dean Martins overtroiske rolleperson beholder hatten på siden han har flaks for tiden (og den virkelige Dean Martin har den på fordi han ser stilig ut). Romanforfatteren James Jones hadde tidligere skrevet ”From Here to Eternity”, som ble Frank Sinatras comeback og Oscarinnbringer i 1953. Han sees her i den neste av forfatterens filmatiserte bøker, en 1200 siders koloss Jones brukte sju år på, og manusforfatterne har gjort et imponerende arbeid med å trimme den. Det ferdige resultatet var verdt det hele, både kommersielt og kvalitetsmessig, MGM tjente store penger, filmen fikk en drøss Oscarnominasjoner, og som alle filmene Cahiers du Cinema kanoniserte, har den holdt seg godt og er flott stykke Hollywood.

Eystein Strømmen

TRONDHEIM FILMKLUBB

I R A N

CLOSE UP SIRKELEN

Onsdag 11.12 kl 18.00 Nova 3 Onsdag 16.10 kl 18.00 Nova 3

Nema-ye nazdik Iran 1990 Regi og manus Abbas Kiarostami Foto Ali Reza Zarrindast Musikk Kambiz Roushanavan Med Hosein Sabzian, Hassan Farazmand, Mehrdad Ahankhah, Houshang Shamai, Mohsen Makhmalbaf 102 min 35mm Persisk tale, engelsk tekst

“Kiarostami represents the highest level of artistry in the cinema” – Martin Scorsese

Den fattige og desperate Hossein Sabzian gir seg ut for å være den kjente iranske regissøren Mohsen Makhmalbaf overfor en filminteressert og rik familie, og gjør desperate forsøk på å overtale dem til å finansiere hans neste film med deres sønn i hovedrollen. Sabzian blir snart gjennomskuet og arrestert. Denne sanne historien er utgangspunktet for Kiarostamis film Close-Up som ligger i grenselandet mellom dokumentar og fiksjon. Vi følger den virkelige rettsaken mot Sabzian og ser hendelsene gjenskapt av personene som var involvert. Resultatet er sjeldent original filmkunst, som er blitt stående som et av Kiarostamis mest sentrale verker, og som en viktig referansefilm. Abbas Kiarostami er den mest innflytelsesrike og kontroversielle filmskaperen i det post-revolusjonelle Iran. Samtidig er han også på verdensbasis en av de virkelig store, kompromissløse samtidige regissørene. Gjennom de siste tiårene har filmene hans blitt hyllet og priset på internasjonale festivaler, mens Kiarostami selv stadig går nye veier for å utfordre filmmediet. Selv før revolusjonen i Iran og tidlig i sin karriere, laget Abbas Kiarostami filmer som vant priser både i hjemlandet og internasjonalt, men det var først på 80- og 90-tallet at han fikk anerkjennelsen som en av verdens virkelig store filmkunstnere. 20 år etter sin stilsettende film, Report fra 1977, vant han den prestisjetunge Gullpalmen i Cannes med Smaken av kirsebær i 1997. Film fra Sør/red

Dayereh Iran 2000 Regi Jafar Panahi Manus Kambozia Partovi Foto Bahram Badakhshani Med Fereshteh Sadr Orafai, Maryiam Parvin Almani, Nargess Mamizadeh 91 min 35mm Persisk tale, norsk tekst

Iransk film har hatt stor suksess over hele verden de siste årene med en lang rekke verk der samfunnskritikken hele tiden er til stede, om enn i vare og forsiktige former. Slik er det også i Sirkelen, hvor dagliglivet i Iran skildres med ytterst små virkemidler og kvinneundertrykkelse er gjennomgangstemaet, selv om intet skrives med store bokstaver. Filmen utøver direkte kritikk mot kvinners situasjon i dagens Iran, med kvinnelige hovedpersoner som aldri kommer seg ut av altomfattende, undertrykkende «sirkler» i alle nivåer av samfunnet. Vi møter flere kvinner i desperate situasjoner. Det dreier seg om kvinner med permisjon fra fengselet og med desperat behov for å komme seg bort, det handler om å bli uønsket gravid i et samfunn som støter deg ut i det ytterste mørket for den slags «forseelser», om å føde ei jente i stedet for den ønskede gutten, om fattige mødre som ikke kan forsørge barna sine og prøver å gi dem bort. Gjennom hverdagsligheter viser filmen hvordan systemet holder kvinner i bur; å kjøpe en bussbillett er nesten umulig, å sette seg inn i en bil uten ektemann er forbundet med fare og mulig straff, å røyke en sigarett er noe man gjør i skjul. Den ene historien griper inn i den andre, til regissøren nøster det opp og sirkelen er sluttet.

Dette er en fin og enkel film om iranske kvinner i slør, uten noe videre håp om at verden går fremover med særlig raske steg. Sirkelen vant både Gulløve og kritikerpris ved filmfestivalen i Venezia i 2000.

Silje Birknes


A L L T I D V Å G E A L L T I D U R E D D

w w w . u r e d d . n oKjøper du dvd-en på Platekompaniet,

får du med retro-plakat fra ”Gategu� er”

I forbindelse med 100-årsjubileet for hans fødsel utgis den komple� e samlingen med de seksten

spille� lmene Arne Skouen vedsto seg.

Arne Skouen ble født 18. oktober 1913 i Oslo og regnes som en av Norges fremste � lmregissører. I tillegg til � lmkarrieren var

han journalist med fartstid i Dagbladet, Verdens Gang og han arbeidet både i Stockholm, London og New York i tillegg til

hjemme i Oslo. Han var også forfa� er, som i tillegg til å skrive romaner og skuespill, også skrev manus til sine egne � lmer.

Arne Skouen døde i 2003, 90 år gammel.

GATEGUTTER | NØDLANDING | CIRKUS FANDANGO DET BRENNER I NATT | NI LIV (1957) | PASTOR JARMAN KOMMER HJEM

HERREN OG HANS TJENERE | OMRINGET | BUSSEN | KALDE SPOROM TILLA | PAPPA TAR GULL | VAKTPOSTENE

REISEN TIL HAVET | MUSIKANTER | AN-MAGRITT

YouTube Showdown

Documents

Transcript of YouTube Showdown