1

2 3

Siver Nattmann: SISTE ORD OG TANKER Nattmannen var byens renovasjonsarbeider, med ansvar for de mest skitne jobbene. Han var skarpretterens hjelpemann og gjorde slikt som å begrave henrettede på retterstedet. Siver Nattmann holdt til på Nattmannshaugen i Christiania i perioden frem til år 1700. Haugen er senere planert, men den lå et sted mellom det gamle Rikshospitalet og Blitzhuset. Fra dette hovedkvarteret ledet Siver Nattmann en røverbande som i løpet av noen tiår gjennomførte en serie med stygge ran. Vanlige folk ville ha minst mulig kontakt med nattmannen, og det kan ha vært noe av grunnen til at banden fikk holde på så lenge. Folk ville ikke se dem. Da de til slutt ble tatt, endte syv på skafottet. Siver kom seg unna.

Tekstene har ukjent eller usikker forfatter bortsett fra spor 8 (tekst: Martin Luther) og spor 9 (tekst: Ole Sivertsen). Melodiene er av Audun Kjus bortsett fra spor 3, 4, 5, 7 og 10, som er tradisjonelle, og 8, som er av Johann Walter. Musikken er arrangert av musikerne. Albumet er i hovedsak spilt inn i den såkalte skarpretterboligen på Galgeberg i Oslo. Spor 4, Fanitullen, er spilt inn i stua der drapet etter sagnet skjedde. Den sto tidligere i Hemsedal, men nå står den på Norsk Folkemuseum. Utgivelsen er støttet av Fond for utøvende kunstnere.

Sanger fra dødens forgårdDet sies at svanen bare synger en eneste gang – når den vet at den skal dø. Dette albumet begynte med at jeg fant en håndfull norske skafottsanger da jeg bladde gjennom skillingstrykkene i Norsk Folkeminnesamling. Skafottet var podiet der henrettelser ble gjennomført. Det kan ha vært flere gode grunner til å bygge podier for disse handlingene. Folk skulle komme og se på når noen ble henrettet,

og det gjorde folk, i hopetall. Podiet har forhindret forstyrrelser fra folkemengden. Podiet har også gjort at flere folk i mengden fikk se det som skjedde.

Dødsstraffen i NorgeI Danmark-Norge på 1700-tallet ble de fleste henrettelser gjennomført ved halshugging. På denne tiden var galgen først og fremst for tyver og det ble regnet som mer grotesk og skammelig å bli hengt. Mot slutten av 1700-tallet ble hengestraffen helt avskaffet. Tyvene ble heller straffet på tukthus eller som slaver på festningene. Omtrent samtidig ble det bestemt at alle halshugginger skulle utføres med øks. Å dømmes til sverdet eller til øksen hadde vært forskjellige straffer. Den som ble dømt til sverdet ble ikke like sterkt utstøtt av samfunnet. Personen kunne få en stille begravelse på kirkegården. Det gjorde livet lettere for de etterlatte. Fortsatt skilte loven mellom de som skulle få kristen begravelse og de som ikke skulle få det, men med kriminalloven av 1842 ble det helt slutt på at folk skulle straffes på deres ære, og samtidig ble det bestemt at alle henrettede skulle begraves på kirkegård.

Det er et spesielt trekk ved dødsstraffens historie i Norge at henrettelsene ikke ble modernisert på andre halvdel av 1800-tallet. I mange andre land ble det innført tekniske innretninger til å ta livet av de dødsdømte, long-drop galger eller guillotiner som fjernet bøddelen fra rampelyset, og henrettelsene ble flyttet til avskjermede steder som festningsplasser eller fengsler. De tre siste offentlige henrettelsene i Norge, som alle fant sted i 1876, ble gjennomført for åpen scene med en skarpretter som svingte øksen. Deretter benådet Høyesterett alle dødsdømte og dødsstraffen ble ikke tatt med videre i straffeloven av 1902.

Kjente skafottsangerSkafottsanger er sanger som forteller om henrettelser. Konseptet kan virke

4 5

underlig, men det er mindre fjernt enn man kanskje kan tro. Ikke få har funnet sine første famlende gitarakkorder til sangen om Tom Dooley. 1. mai 1868 ble Tom Dulan hengt for mordet på kjæresten Laura Foster. Han nektet for mordet, men bekjente at han likevel fortjente å dø. Sangen er direkte knyttet til henrettelsen. Den har ukjent forfatter og ble muntlig tradert i området der historien utspant seg. I versene forteller sangens Tom Dooley om forbrytelsen han har begått, om hvordan han ble innhentet av loven og om hvordan han skal henges neste dag. I refrenget omtales Tom i tredjeperson. Her er det menneskene i lokalsamfunnet som taler, og ordene kan uttrykke både rettferdig harme og medfølelse med forbryteren. Cornelis Vreeswijk sang om henrettelsen av mördar Anders. Her hadde han gjendiktet en engelsk sang. Januar 1707 ble en skorsteinsfeier med navn Jack Hall hengt for landeveisrøveri. Sangen lar ham møte døden med fatning, på en usentimental måte. På midten av 1800-tallet ble sangen parodiert og gjendiktet av revysangeren C.W. Ross. Nå heter den dømte Sam Hall. Han er full av hat og nærmest spreller inn i døden. Det er denne utgaven av sangen Vreeswijk har lagt til grunn. Begge disse sangene har opphav i konkrete historiske henrettelser. ”The mercy seat” av Nick Cave er en fiktiv skafottsang. Den handler om en mann som er dømt for mord som skal i den elektriske stolen. Han nekter for at han er skyldig helt frem til den siste linjen. Gordon Sumner (Sting) har også laget en god fiktiv skafottsang. I hung my head handler om en ung mann som skal henges for et fullstendig meningsløst drap. For Johnny Cash var skafottsanger en viktig del av repertoaret, og han gjorde også innspillinger av sangene til Nick Cave og Sting. Fengselssangene, som også var viktige for Cash, har historisk og tematisk tette bånd til henrettelsessangene.

Skafottsanger er forskjellige, men mange er diktet slik at de lar den dødsdømte fortelle. Fra fengselet ser han eller hun tilbake på det som har ført

dem til en så håpløs stilling. Noen ganger hører vi mest om selve forbrytelsen, men andre ganger lærer vi både om oppvekst og videre løpebane. I den siste delen av sangen vendes blikket fremover, mot den korte tiden fortelleren har igjen og den smertefulle døden som venter. Det er påfallende at de skafottsangene som har klart seg best i den engelskspråklige populærkulturen i liten grad er religiøse og at de gjerne handler om stolte og uforsonlige dødsdømte. I det store flertallet av slike sanger (også av de engelskspråklige) er dette motsatt. Sangene er inderlig religiøse. Fortelleren ber av hele sitt hjerte om tilgivelse og forsoning.

Norske skafottsangerDe norske skafottsangene er lite undersøkt. Det jeg kan fortelle om dem er derfor ganske foreløpig. År 1700 ble en mann henrettet i Bergen for medvirkning til mordet på en kvinne. Han het Johan Flamming, og skjebnen hans er utførlig beskrevet i en sang med 24 vers. (12 av versene blir fremført her.) Sangen ble trolig trykket samme år, og dette er den eldste norske skafottsangen jeg vet om. Den må ha nytt en viss popularitet, for den er trykket opp igjen på oppfordring. De tre siste offentlige henrettelsene i Norge var i 1876. Til alle tre ble det skrevet skafottsanger. Man ser dermed at sjangeren fulgte dødsstraffen helt til det siste. Jeg har faktisk funnet to enda senere eksempler, fra perioden mellom 1876 og 1902. Her dreier det seg om personer som ble dømt til døden for mord, men som deretter ble benådet av Høyesterett. De to sangene kan muligens leses som argumentasjon for dødsstraff i en periode da den offentlige debatten ble dominert av dødsstraffens motstandere.

SkillingsviserTekstene til sangene på dette albumet har vært solgt som skillingstrykk. Navnet betyr at dette var billige trykk. De består gjerne av et enkelt trykket ark.

6 7

Hvis arket ble trykket på begge sider kunne det brettes til et lite hefte. En slik liten trykksak kunne også kalles et flyveblad eller en pamflett. I Europa er skillingsvisen like gammel som trykkekunsten. Der det fantes trykkerier ble det også produsert slike småtrykk. Trykkeriene lå i de større byene og produksjonen av skillingstrykk var dermed et byfenomen. Det første trykkeriet i Norge ble etablert i Christiania i 1643 og den første teksten som ble trykt i Norge var en bedrøvelig vise om en sørgende enke. Sangen om Tom Dulan ble videreført i muntlig tradisjon frem til den ble innspilt kommersielt første gang i 1929. Man kan jo godt tenke seg at det også skulle finnes norske skafottsanger som ikke ble trykket, men som ble overlevert muntlig etter hukommelsen, men foreløpig kjenner jeg ingen sikre eksempler. Det kan diskuteres hva det kommer av, men foreløpig er det også slik at jeg ikke har funnet noen norske skafottsanger som er sta eller opprørske. Alle synger ydmykt og med sønderknust hjerte. Alle er religiøse.

Ukjent forfatter, mange funksjonerHvem er det som faktisk har skrevet disse tekstene? Det er ikke alltid så lett å si. Man kan tenke seg at de ofte vil være resultater av et samarbeid. Det er flere som har vært interesserte i at sangene skulle diktes og spres. For trykkerne har folkemengdene ved henrettelsene vært et attraktivt marked. En trykker kunne bestille en sang av en forfatter, som gjerne kunne få besøke den dømte på cella. For det større publikumet har trykkene vært et nyhetsmedium, ikke helt ulikt hvordan dagspressen fungerer i dag. Man kan nok ofte høre en gjenklang av prestens ord i disse sangene. Presten som skulle forberede den dømte for evigheten hadde en viktig rolle. I kirkeritualet fra 1685 er det beskrevet i detalj hvordan han skulle fungere som seremonimester og lede den dømte gjennom det hele.

Normalt skulle fogden konferere med presten om når henrettelsen burde skje. Det var i begges interesse at den dømte fremsto som klar til å møte sin skaper. For den dømte har skafottsangen vært et av uttrykkene for ekte anger, som presten har foreskrevet at måtte uttrykkes, for at den dømte skulle ha noe håp om å slippe evig fortapelse. Den dømte kunne bruke sangen til å ta en mer formell avskjed med familie og venner. Den religiøse henrettelsen, slik den ble praktisert i Norge frem til 1876, inneholdt et paradoks som viser seg tydelig i skafottsangene. Ved henrettelsen blir den straffedømte permanent og brutalt kastet ut av samfunnet. Men hvis den dømte underkaster seg dommen og tilstår at dommen er rettferdig, da kan han eller hun i dødsøyeblikket bli gjenintegrert i det religiøse samfunnet. Den bortkomne sauen vender hjem til Jesus. Det var dette mange ville se.

Målet for denne utgivelsen har vært å presentere et utvalg historiske norske skafottsanger på en måte som får dem til å fungere musikalsk. Vi har jobbet med å finne frem til melodier og arrangementer som får frem kvaliteter i tekstene. De fleste av tekstene måtte kortes ned. Bare henrettelsessanger ville blitt for ensformig, derfor er albumet bygget ut med noen andre stykker som likevel er knyttet til temaet. Vi har spilt inn to instrumentalmelodier som forbindes med historiske norske henrettelser. Vi har tatt med Martin Luthers begravelsessalme Af dybsens nød, en sang det vil ha vært riktig å synge i cellen til en dødsdømt. Vi har også tatt med en melankolsk sang som ikke har noe henrettelsesmotiv. Den befant seg i det samme trykket som en skafottsang. Det sier kanskje noe om hvordan sangene kunne brukes. Døden er et evig tema og disse sangene betyr noe løsrevet fra sine historiske historier.

Audun Kjus, Spydeberg 29.10.2013

8 9

1) O, store hob, hvad er det som dig driver?

Nu jeg i fængslets skumle bolig skuer befrielse kun på skafottets grund …

O, store hob, hvad er det, som dig driver til retterstedet, er det øienslyst? Har du ei følelse som man dig giverTveægget dolkestød udi dit bryst?

See disse tvendes marmorblege kinder, see deres øjne vendte mod det blaa! Et øjeblikk, og deres liv forsvinderOg for al verdens dommer skal de staa.

Og Han, hvis søn paa korset maatte lide uskyldig, og dog hørte røverns bøn, vil være naadig, kan man sikkert videHan ved at svag er jordelivets søn.

De skilles fra de kjæreste i livet, fra moder, fader, hustru, børn, fra alt!O! beder alle, som er hjerte givet,Om salighed, naar livets aar er talt.

Teksten er et lite utdrag fra et hefte som ble trykket i Christiania i 1864 da morderne Priess og Simonsen skulle henrettes. Laksebonden Knud Nielsen Grøtte hadde vært i byen for å handle. De to hadde fått ham med ut på fjorden i en liten båt. Der drepte de ham, tok pengene hans og forsøkte å senke ham på dypt vann. Fra avisene kan man se at mange kom til fengselet for å synge og be med de to dødsdømte morderne. Presten som hadde ansvar for den sjelelige forberedelsen av dødsfangene, var den som regulerte adgangen til cellene. Heftet ser ut til å være trykket kort tid før henrettelsen. Det er utformet som et slags program for dagen og inneholder tre sanger. Først får vi høre om mordet. Så møter vi de to dypt angrende og fortvilte morderne i fengselet. Den siste sangen likner en tale presten ville holde på retterstedet. Her fant vi våre fire vers.

På andre halvdel av 1800-tallet var Julius Strandberg (1834–1903) Danmarks fremste utgiver av skillingsviser. Han skrev mange av tekstene selv og oppsøkte gjerne dømte forbrytere i fengselet for å få fortellingene deres. Dette trestikket er fra billedarkivet hans. Det er en standardillustrasjon for henrettelsessanger.

10 11

2) Jeg syndige fange

Jeg syndige fange,fremkommer heel bange,har brødt mot dit bud,min siæl er i fare,og jeg i en snare,O! hjelp Herren Gud.

Jeg længe har levet,meget ondt har bedrevet;forældrenes raadjeg ikke vilde agte,og ey kund’ betragte den daarligheds daad.

Ach! hvad skal jeg klage,som tages af dagefor gierningen leed,en mand fik i sinde at myrde sin qvinde,og jeg var dermed.

Dette skeede ved Røste,hvor jeg mig forløstet,spatzeret der med,en pott øll at drikke,og vidste dog ikke af det, som var skeed.

Som jeg kom der inde,da saae jeg den qvinde,paa gulvet laae qvælt,jeg vilde fra være, han monne mig forfære,det var alt bestilt.

Saa gik jeg i baaden,og lod mig forraade,af stor daarlighed,saa jeg da udførdeden qvinde, han mørde,og senkt hende ned.

Jeg kom da tilbage,os da at raadslageom natten vel seent,det ham saa behagde,alt godset jeg lagdei mit logement.

Den qvinde blev funden,om foden var bundenen gryde af malm,lod mig ey forsømme,men strax monne rømmetil Stavangers bye.

I England hadde skillingsvisene sin første store blomstring på 1600-tallet. Politikeren Samuel Pepys (1633–1703) er kjent for sine dagbøker. Han var også en stor samler av skillingstrykk. Denne illustrasjonen er fra en tekst i samlingen hans fra 1629. Sangen forteller om det siste grufulle mordet i London by. Her er det ingen sympati med drapskvinnen. Hun ble dømt til å brennes levende, men sangen mener straffen var for mild.

12 13

En nat blev jeg hentet,en karl mig der kiendte,som fra Bergen kom,Daniel Rev han sig kaldte,til Bergen mig halte,og fik der min dom.

O! unge og gamle,I eder forsamle,jeg er nu bered,en bøn for mig bede,at Gud ey av vrede,skal senke mig ned.

Nu tiden er kommen,oplæst er dommen,far verden far vel:naar sverdet sig svingerog hovedet affspringer,annam Gud min siæl.

I himmelriges glædei ængle-choors sædebefriet fra nød,hvor røsten skal klingeog siælen skal springei Abrahams skiød.

Sangen uttrykker sympati for den dødsdømte og forteller utførlig om handlingene hans. Det virker rimelig at Johan Flamming i det minste har deltatt i utformingen av teksten. Det står at sangen skal synges til egen melodi. Den er for lengst glemt og vi har gitt sangen en ny melodi. Teksten er trykket i Danmark. Det var ingen trykkerier i Bergen år 1700. 3) Sordølen

På landet skulle henrettelsen helst skje rett ved stedet der drapet ble begått. Dette kan dels ses som et uttrykk for det mosaiske prinsippet at morderen måtte sone blod for blod, dels kan det også ses som forsøk på å spre straffens eksempler ut over landet. Hodet til Sigurd Eivindson Araksbø sto lenge på en stake rett sør for fjøset på Søndre Sordal i Setesdal. Sigurd var bondesønn og soldat og en storvokst og staselig mann. Han ble halshugget i 1798 for å ha tatt livet av kjæresten Rannei Olavsdotter Hegland, som var med barn. På veien til retterstedet skal han ha sunget hallingen som siden fikk navnet Sordølen. Her spiller vi slåtten i en enkel utgave.

4) Fanitullen

Slåtten har et dårlig rykte. Når den spilles blir det slagsmål og drap. Noen sagn knytter Fanitullen til et bryllup i Hallingdal i 1724, da en mann med navn Ådne Sindrol stakk ned og drepte en annen mann med navn Levord Haga. Andre sagn knytter slåtten til et bryllup i Hemsedal. I begge fortellingene var det fanden som egget til slåsskamp. Fanden ble sett mens han satt på øltønna og spilte hallingen, som kjøgemesteren husket og lærte videre. Vi har spilt inn Fanitullen i stua der sagnet fra Hemsedal sier at bryllupet og drapet fant sted. Stua står i dag på Norsk Folkemuseum.

14 15

5) Sophie Johanneses dødssang

Ak, mørk er døden, naar i livets sommerden slaar med lynets flammetunge ned;i mange skikkelser den kommer –men finder, ak, saa faa blandt os bered!Vort blik paa verdens guld og glimmer hviler,og onde fristere os lokke maa.De dække til med roser syndens biler,hvorover menneskene blinde gaa.

Hva nat har livet? – mørk og uheldsvanger,naar blikket er for Jesu lære luft, –naar hjertet, som en kold, afsjelet sanger,har alle sine himmelflammer slukt.Dog mens vi mørkets gjerninger udføre,og haanden, ve os, føler sig saa tryg,fordi en djævel hvisket i vort øre, –staar hævnens Gud usynlig bag vor ryg.

Og naar vi efter vunden seier haaber,at nyde byttet heelt og med behag,da staar samvittigheden frem og raaber:Skjælv, menneske! o skjælv for dommens dag.Naar lovens sikre arm paa jord os rammer,da stilles tungt for verden vi til spe;og til vor indre kval, vor bitre jammerda kommer dyb foragt og straffens ve. –

Se hist skafottet! Se det, de det broder!For røvet blod jeg ofrer eget blod!O, græd for mig, hver fader og hver moder –min sjel var ogsaa engang barnegod.Snart skal mit hoved nu paa blokken hvile,snart falder øxen – da forbarm dig Gud!Ak! lad min sjel da hen til Jesum ile –han løste jo engang en røver ud!

Og saa farvel, du blege verden! Kunde jeg nu begynde banen om igjen,det falske guld mig fristed ingenlunde,jeg vendte da min hu mod himmelen.Farvel da fader, moder, og bekjendteo, beder, beder for min arme sjel!Tilgiver mig! skjønt jeg det knapt kan ventethi ak, kun bitter sorg blir jer til del!

Farvel, medbrødre, søstre! speiler allejer i den skjæbne, som mig rammet har!Husk, at det er saa saare let at falde,naar man ei Gud til ledestjerne tar!Fra mit hjerte er hvert nag bortsvævet,der bor ei længer haardhed eller svig –o mennesker – se, alt er øxen hævet;den blinker! – ve os, beder rørt for mig!

16 17

Sofie Johannesen var den nest siste som ble henrettet ved halshugging i Norge. Hun døde en kald februarmorgen 1876. Sofie var en fattig svensk tjenestejente i et velstandshjem i Fredrikshald. Hun forgiftet herskapet sitt med arsenikk og satte fyr på huset deres, men tilsto ikke for noe av dette før byens politimester brukte et eldgammelt politiknep, den såkalte båreprøven. Uten forvarsel tok han med seg morderen og konfronterte henne over liket til husbonden, og da kom tilståelsen. Sofie knyttet seg spesielt til den ene presten som tok seg av henne. På skafottet leste hun den svenske salmen Källan. De siste ordene hennes var ”Nå går jeg hjem til Jesus.” På denne tiden ble henrettelser gjennomført ved soloppgang. Den religiøse symbolikken gikk ikke tapt for publikum. Den stigende solen representerte Jesus og håpet om gjenoppstandelse. Straffen ble fullbyrdet mens forsamlingen ba Fader vår, til ordene ”frels oss fra det onde”. At det skulle være godt å dø beende eller syngende er et motiv som kan følges helt fra middelalderens helgensagaer. Vi har brukt hele sangen til Sofie. Den første delen av sangen sier lite konkret om livet og forbrytelsen til Sofie, men handler mest om synden og den syndige menneskeheten mer generelt. Den andre delen av sangen, som handler om henrettelsen, er tradisjonell. Den finnes i flere slike sanger.

6) Dødens vuggevise

Jeg haver en vugge saa pæn og saa net,jeg haver en vugge saa varm og saa tæt,see vaaren i himmelens ynde fremtræde,den strøer på vuggen de lilliene spædeog lundenes nattergal synger for dig:Sov sødelig.

Jeg haver en vugge saa varm og saa tæt,jeg haver en vugge saa pæn og saa net,see vinterens skyer der brydes med dagen,bedække min vugge med hvideste lagen.Frygt aldrig for vinterens mørkeste skye:Du slumrer i lye.

Paa jorden miskjendes den reneste dyd,paa jorden ei blomstrer den sandeste fryd,der haabet dig skuffer, der venskab dig saarer,der elskov dig bægeret fylder med taarer.Her smiler din engel, den venlige Død:Glem jorderigs nød.

Kom elskede vandrer, du est jo saa træt.Dig favner min vugge saa varm og saa tæt.Jeg tager din byrde, bortaander din kummerog dysser dig ind i den sødeste slummer.Saa kom da jeg lægger i graven dig nedtil salighed

Tyge Krogh er forsker ved det danske Rigsarkivet i København. Han har skrevet mye klokt om dødsstraffens historie på 1700-tallet. Han var så vennlig at han lot meg kopiere to tykke permer med skillingstrykk om danske henrettelser som han hadde funnet i forskjellige arkiver og biblioteker. Der var også denne lille sangen.

18 19

7) Sevle’n

Sevle’n har vært en av de mest spilte hardingfeleslåttene og den finnes i et utall varianter. Ole Olsen Sevle, kjent som Sevlegutten, var en kraftig kar og en god danser fra Nore i Numedal. 16. desember 1834 ble han henrettet utenfor Kongsberg for rovmord på en kramkar som ble kalt Sølv-Tollef. Ole nektet for mordet selv om bevisene mot ham var sterke. Presten Lars Steen i Rollag prøvde å få ham til å tilstå. På veien til retterstedet gjorde han et siste forsøk: ”Bekjenn at du er skyldig til å dø!” ”Vi er alle skyldige til å dø” svarte Sevlegutten, og i stedet for å tilstå sang han hallingen som ble oppkalt etter ham. Fortellingen om Ole Olsen minner om fortellingen om Sigurd Eivindson, som også sang en halling på retterstedet. Fortellingen minner i tillegg om den typen av engelskspråklige skafottsanger som handler om menn som går i døden på en mandig måte, uten å sutre. Det kan se ut til at den religiøse rammen rundt henrettelsene var sterkere i Norge, enten det skyldtes at prestene hadde bedre grep om dramaturgien, eller om det var noe som ble forlangt av lokalsamfunnene. I sangen som ble diktet om Ole Olsen Sevle, er det også slik at han ikke tilstår for lensmannen, ikke tilstår for presten, ikke tilstår på retterstedet, men han tilstår for Gud i fengselet. At den dødsdømte ikke skulle tilstå er noe det har vært umulig å sette på trykk. Ole Olsen tier, men danser.

8) Af dybsens nøød

Af dybsens nød, o Gud, til dig mit bange råb jeg vender, bøj nådig øret ned til mig, hør bønnen, jeg opsender! Thi om du ville se derpå,

hvad synd og uret vi begå, da måtte vi fortabes.

Og vared det til aftenstund, ja natten ud, til morgen, så skal mit hjerte ingenlund fortvivle dog i sorgen; men som det rette Israel, der læsket blev af Åndens væld, jeg bier på min Herre.

Og er vort syndemål end stort, dog større er Guds nåde, hans stærke hånd, som alt har gjort, kan vel os fri af våde; han er den gode hyrde, som sin hjord fra synd, fra død og dom i nåde vil forløse.

Denne salmen har vært mye brukt når nøden har vært stor. Det var Martin Luther som skrev den. Thomas Kingo fikk i 1683 en kongelig befaling om å utarbeide en ny dansk salmebok. Arbeidet tok tid og det endelige resultatet ble publisert i 1699. Kingos salmebok bør ses i forbindelse med Kirkeritualet av 1685. Her ble bruken av salmer i kirkelige handlinger satt i system. Kingos salmebok følger først høytidene gjennom kirkeåret og deretter er det foreslått salmer for livshøytider som bryllup, barnedåp og begravelse. Af dybsens nød har Kingo satt opp på tredje søndag i fasten. Den har nok også vært sunget i mange fengselsceller.

20 21

9) Ole Sivertsens sidste farvel og afsked, Vaagens arrest 1862

Jeg faldt udi dybet med legem og sjælmen Herren var naadig han vilde mig vel,Han vil ei min sjæl skulde glippeog gaa ad den mørke forfærdelig portsom fører til helvedes lande og ort,nu Jesus mig ikke vil slippe.

Han søger og leder vildfarende faar;narr Gud selv os drager, til Jesum vi gaarog beder ham aabne vort øie.Jeg fik da og se mine synder og nødsom vilde mig drage til helved og død,saa bad jeg med taarefuldt øie.

Skal Jesus oprinde som morgenen rødi hjærtet, da sker der ved fødselen nød,saa haver det all tider været.Nu vil jeg dog takke min Herre og Gudsom vilde mig rive fra helvede du,og mig i sin skole har læret.

Lad døden kun komme hvad tid og hvad stundmin Jesus mig selver skal gjøre beredat vandre den tryg udi møde.

Skuld’ jeg enskjønt frygte og gyse derfor,saa haaber jeg Jesus ved haanden mig ta’rog siger: Jeg selv for dig døde. Naar døden den tager jer fast i sin favnluk øiet da til i vor frelseres navn,saa vogner I hos ham i glede.Der skal vi da leve tilsammen i ro,og glade blandt himmelens salige bo,og nyde hos frelseren sæde!

Der bli’er vi fornøiet, der sjunge vi gladog aldrigen mere vi skilles skal ad,men leve i herlighed sammen;vi ære skal Jesus med himmelske ordsom vi ei formaa at udsige paa jord,og himmelen svare skal Amen.

Ole Sivertsen ble henrettet i Vågan i Lofoten år 1862. Han hadde tatt livet av sin hustru med stryknin for å gifte seg med en annen kvinne. I fengselet skrev han tre (kanskje fire) skafottsanger og et åpent brev til sine barn. I tillegg fikk han befordret til trykken en sang fra en av sine medfanger. Vi bruker den siste teksten som kom fra dette eiendommelige litterære verkstedet. Det er også den knappeste og mest inderlige. Du må faktisk kjenne historien for å vite at sangen handler om en henrettelse. Teksten viser hvor tett de religiøse motivene knyttet til dødsstraffen var vevet inn i religionen for øvrig.

22 23

10) Den bortkomne sauen Tittelen sier det meste. Sangen ble skrevet av Johannes Bakken i 1938. Han var predikant i pinsebevegelsen. Melodien tror vi er tradisjonell, og vi liker den.

Bildet på omslaget er et utsnitt av den nederlandske kunstneren Pieter Bruegel den eldres (ca. 1525–1569) maleri av Kristus som bærer korset. Motivet er fremstilt som en scene publikum ville kjenne igjen, med retterstedet på en høyde utenfor byen, løpende hunder og lekende barn. Når maleren plasserer Kristi lidelseshistorie i sitt eget miljø og sin egen tid er ikke dette egentlig anakronistisk. Det er heller slik at maleren understreker bibelhistoriens evige gyldighet. To kors er allerede reist for røverne som skal flankere Jesus når han kommer frem. Røveren som mente at Jesus ble drept uskyldig, i motsetning til ham selv, var på en måte de dødsdømtes skytshelgen. Han nevnes i mange skafottsanger. Kirkeritualet sier at presten kan bruke fortellingen om ham til å gi den dødsdømte håp. Han er den ene personen som Jesus helt uttrykkelig sier skal komme til paradis.

24